Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'julekalender 2017'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

Fant 24 resultater

  1. I disse tider, er det mange som får mye pakker, det er ofte noe som skal byttes ut. Hva gjør du med det gamle? Er det brukbart, er gjenbruk veldig fint, og der er finn en flott plass nå mange mennesker. Selv har jeg handlet mange telt og brennere her. Har solgt soveposer, brennere og annet utstyr. Ofte når du har spart på en ting kan, kan du selge den. Det er bare å legge ut en annonse, ta noen gode bilder og lage en fin tekst. Jo flere bilder jo bedre. Ta gjerne tinge ut i vanlig lys for å få best mulig bilder. Har du kvittering og original emballasje er det er kjempepluss. Viktigst av alt, er og være 100% ærlig, finnes det småfeil/ mangler så skriv det. Selger du en bensinbrenner som du er usikker på om virker 100%, så skriv det, mange som kjøper ting for å ha noe å fikse. Du vil bli forbauset over hvor mye du faktisk kan selge hvis du går gjennom de tingene du har en gang i året, og ser på hva som ikke har blitt brukt siste året. Da kan du regne med at det ikke kommer til å bli brukt, da kan du selge det først som sist. Legger inn litt bilder av gode kjøp, klippet fra finn. Gjenbruk av emballasje Noe som er veldig smart er å spare på emballasjen når du får nye ting, det være seg konvolutter, bobleplast og esker. Da har du noe å sende de tingene du skal selge i uten at det blir ekstra kostnader. Gjenbruk av emballasje sparer også miljøet. Når noen ting kommer inn skal nesten alltid noen ting ut. Du får bedre plass også i skap og bod. Oppgjør Betaling som selger det alltid fint å få pengene på forskudd, da kan du bruke vipps eller straks betaling, eventuelt overføring til bankkonto. Da har du sikret deg. Selg til første mann med penger, aldri hold av noe lenger enn maks en dag, du taper bare salg på det. Skal du holde av så ta gjerne litt håndpenger. Som kjøper bør du alltid prøve å få brukt finn trygg betaling. Det er veldig raskt å bruke, og pengene er låst til du har mottatt varen. Når du har godkjent varen blir den overført til selger. Dessverre er dette litt kjøpers system og ikke selgers. Har vært borti tilfeller hvor kjøper av mobiltelefon skulle teste alle funksjoner/apper før han godkjente smarttelefonen. Ulempen er hvis det er en veldig fin pris at selger velger den som kan forskuddsbetale. Anbefaler ikke å bruke postoppkrav med mindre blitt betalt inn et beløp som er så stort at dekker frakt eventuelt begge veier +en liten del for eventuell ekstra jobb hvis det ikke blir hentet ut. Har vedkommende ikke penger nå, har de som regel ikke penger siden heller. Paypal er fint å bruke som kjøper, da har du en beskyttelse. Men dette koster et lite beløp som normalt blir trekt fra summen som selger får. Hvem som skal dekke det bør i så fall avklares, hvis du ønsker å benytte deg av kjøperbeskyttelsen. Det blir krøll hvis du har avtalt og selger ikke får den summen som er avtalt. Porto Det viktig å vite hva det koster å sende varen allerede når du lager annonsen. Vekt og størrelse må måles. Da kan du skrive det i annonsen og kjøper vet hva han skal betale for frakt. Det gjør at det blir en runde mindre i salgsprosessen og mye større sjansen for å få gjennomført et salg. Tenk litt som at du var en nettbutikk, eller hvordan du ville at en nettbutikk skal være. Viktig å ikke straffe kunden på grunn av at du ikke vet hvordan posten sitt system virker. Mange hopper nok over annonser hvor frakta ikke står. Posten har Norgespakke, det er inntil 10 kg og størrelse 60×60×120 cm. Denne koster 140 kr i hele Norge, som du kjøper på posten.no Link til postensportotabell Du skriver da ut sjøl ut og limer den på pakken. Da er det bare å levere den i post i butikk og få kvittering på at den er levert. Pleier å sende både sporingsnr, bilde av kvittering og pakka. Kjøper vet da at alt er på stell. Lever inn så raskt som mulig, selv om det er fredag ettermiddag og postbilen akkurat har gått. Da fremstår du som veldig ryddig, og kjøper blir beroliget. Pleier å ta 100 kr for sporbar pakke, de 40 kronene jeg taper på porto, tjener jeg inn på flere salg. 100kr syns de fleste er ok. Formuleringer om å dele frakta på 140 kr, hvis det må sendes går også fint an. Jeg spanderer porto i Norge. De som kan hente selv kan få 150 kr. rabatt ser jeg også er brukt på dyrere ting. Noen som legger ut telt for salg til 8-10 tusen kroner og i tillegg skal ha betalt for frakt. Tror det kommer av at de ikke vet bedre. Vurderinger Finn har et eget system for vurderinger. Det er litt mangelfullt slik det er i dag. I dag er det slik at de selger må legge inn sine vurderinger først, før kjøper har mulighet til å legge inn sin. Men det er ofte mye lettere å få til en god handel og folk stoler mye mer på deg om du har mange gode vurderinger. Her er e-bay sitt system bedre. Har selv gitt 152 vurderinger og fått 128 stk siste året. Søk med varsling Legger du inn varslinger på finn så vil du få opp meldinger med en gang det blir lagt ut. Er det spesielle ting du øker etter, og gode priser blir det blir solgt i løpet av tre til 5 minutter og her lønner seg å være rask. Riktige ord i salgsannonsen, som gjør at finn sitt varslingssystem plukker det opp er veldig lurt. Feil i tekst De beste kjøpene har jeg gjort på annonser som inneholder feil/mangler for eksempel brennere som blir omtalt som storm kjøkken eller friluft. Orddelings feil er også vanlig. Helsport skrives av noen i to ord «hel sport». Har noen et søk ute på «helsport» blir det ikke plukket opp. Må hentes Mange bruker «må hentes» selv på småting på grunn av at di ikke ønsker å pakke inn og levere på posten. Da vil prisen ofte være mye lavere, og det vil normalt i være lønnsomt ta jobben med å få leverte det. Det begrenser veldig hvem som har muligheten til å få kjøpt. Tips og fallgruver Ønskes annonser - Finner du ikke det du leter etter på finn kan ofte gjøre veldig god kjøp med å lage ønskes kjøpt annonse. Da har du også muligheten til å sette en makspris, og du får kanskje noen som gir deg et bra tilbud. Normalt sett når jeg lager annonser, er det å veie og måle ting slik at jeg kan sette porto riktig, veldig viktig. Har du mange små ting du tror ikke blir solgt, legg de ut, ofte blir de borte med andre ting samtidig. For å finne salgs prisen har det ingenting overhode å si hva du faktisk har betalt for varen. Det som teller er hva kan den tilsvarende våre skaffes for på nettet i dag. Vet du ikke det så sett en pris du ville ha kjøpt det for. Når du vet hva ting koster, pleier jeg å si at cirka 60 % av billigste nettpris er en fin måte å omsette ting på. Kaste ting i søpla er en dårlig ting, selger du 10 ting for 100kr har du plutselig en 1000 lapp. Tekst som: Prisen kan naturligvis diskuteres, bud tas også i mot. Da har de prissatt feil. Sett laveste pris med en gang, da sparer du tid og at det ikke blir solgt. Blakk Friday og venners venners fest på XXL er perioder med veldig gode priser på nettet. Som kjøper kan du henviser til laveste nettpris å få redusert prisen. Som selger lønner seg å unngå disse periodene. . ... Pleier også alltid å sende sporingsnummer via finn sitt system gjerne også legge inn telefonnummeret til kjøper. Tar bilde av pakka og sender vedkommende samtidig. Da får kjøper melding om at pakken er underveis, og får dokumentasjon på pakken. Du slipper å ha noe mer med det å gjøre, så det er opp til posten og sørge for at de de blir levert. Hvis det skal sendes som brev er det viktig at du spesifiserer at risikoen er kjøpes. Ingen forsikring på brev, og ting kan bli borte selv om det er veldig sjelden. Blir det borte, er viktig at ansvaretforholdet er klart. Send aldri noe som B post brev. Den lille forskjellen mellom A og B post er så veldig liten, ofte under en tier. B-post tar fort en uke ekstra. Da lurer kjøper veldig ofte på hvor det blir av. Artige ting å søke opp på finn er: Bomkjøp, potensiale, feilkjøp, brukt en gang. Lykke til med salg, og gode kjøp. Det er liten sjangs for å gjøre et bomkjøp, hvis det skjer er erfaringen min at selger rydder opp. Men på telt bør du få selger til å sjekke det for fukt, dette gjelder spesielt rimelige telt som f.eks Helsport Nordmarka 2. Brukte bensinbrennere trenger alltid en rens, men da blir du kjent med brenneren og det er en fordel. Linker til mer info Din side sine finntips Tips om fritekstsøking på finn Hvordan selge på finn SLITER DU MED Å SELGE TING PÅ FINN? Hvordan lykkes som brukthandler på Finn.no
  2. Not all those who wander are lost .. slik starter et av mine favorittdikt fra Ringenes herre, skrevet av J.R.R Tolkien. Det er vel ikke til å komme unna at Ringenes herre er en av mine favoritter, både i bok- og filmutgave. En av de flotteste scenene fra filmen og som bidro sterkt til reiselyst var scenen hvor vardene tennes. (The lighting of the beacons: https://www.youtube.com/watch?v=i6LGJ7evrAg) Jeg vet ikke om jeg bestemte meg allerede etter film en, men etter nummer 2 og 3 var jeg I alle fall helt sikker på at en tur til New Zealand måtte det bli. Når man først skal reise til andre siden av verden så burde man jo være borte en stund, så etter en god del organisering, målrettet sparing og administrering var jeg i begynnelsen av mars 2007 klar for utreise og 10 måneders gårdsarbeid gjennom Agriventure. Nå er jo dette et Fjellforum så skal ikke skrive så veldig mye om gårdsarbeid, men jobben var utendørs så ble mye frisk luft det året. Og det er jo helt greit å ha arbeidsomgivelser som dette: New Zealand er ikke så stort, og det er ikke så mange folk .. til gjengjeld mange kuer og enda flere sauer, men noe man er helt avhengig av er bil. Det er heldigvis ikke like dyrt som her og det tok ikke lange tiden før «Lillegrå» var innkjøpt og parkert utenfor huset der jeg var innlosjert. Klar for eventyr! Å kjøre på «feil» siden av veien var jo da ikke noe jeg så frem til men med et stort klistremerke med «Keep left» plassert godt synlig var det bare å bite tenna sammen og hive seg ut i det .. til opplysning kan jeg informere om at det er ikke skummelt i det hele tatt før man begynner å kjøre på autopilot, for da hender det autopiloten slår inn på feil spor ..Men dette kalenderinnlegget skal fokusere på fritida og turer rundt om på Nord- og Sørøya. Så her er et tilbakeblikk på noen av stedene jeg besøkte i løpet mine 10 måneder på New Zealand, tur-edition. Vel, bilen på plass og blitt kjent med andre traineer i området så da kan turlivet begynne. En av de første turene vi gjennomførte var Tongariro (alpine) Crossing, frem til 2007 het denne bare Tongariro Crossing, men «alpine» ble lagt til i 2007 for å legge mer vekt på de vanskelige forholdene som kan oppstå i høytliggende og værutsatt terreng. En av verdens beste dagsturer ble det sagt, det er i alle fall en av de mest populære dagsturene på Nordøya. Turen er totalt 19.4 km lang og starter på Mangatepopo Carpark 1120 m.o.h, opp til «Red crater» som er høyeste punkt 1886 m.o,h for deretter å avsluttes ved Ketetahi Carpark 760 m.o.h. 4 traineer på tur, 2 svenske, ei engelsk og meg, vi hadde en kjempetur! Har bladd i arkivet og sett hva jeg sa om turen den gang i 2007 og oppsummeringen ble: «Var ganske artig, men det var en lang tur .. og det var til dels bratt noen steder, men egentlig var det verste nedstigingen … kilometer på kilometer med nedoverbakke er ganske tungt for beina det også .. Vel .. vi kom da i alle fall levende gjennom alle sammen» Hanne 2007 Med turen noen år på avstand, og til å oppdage på bildet 10 år etter, til min store forskrekkelse at jeg gikk fjelltur i olabukse (!!) så kan jeg si at det var en flott tur, anbefales selv om det er i overkant mye folk på NZ beste dagsturer også. Det er jo et kjent fenomen også her. For å holde den røde tråden med Ringenes herre: Mount Ngauruhoe som ligger i Tongariro nasjonalpark ble brukt som modell for Mt. Doom. White Island og geotermisk aktivitet Det bobler, damper og koker på flere forskjellige plasser på New Zealand, og særlig i området «Bay of plenty» og rundt byen Rotorua er den geotermiske aktiviteten stor. Her er det mange muligheter til å oppleve vulkansk aktivitet på nært hold. En av de turene som ble arrangert for oss av organisasjonen vi reiste gjennom var en dagstur til White Island som er New Zealands eneste aktive marine vulkan. Den ligger 5 mils båttur fra Whakatane og er en av verdens mest tilgjengelige aktive vulkaner. Utstyrt med hjelm og gassmaske blir man guidet til krateret. Følelsen av å gå i land på en aktiv vulkan, Kjempestilig! Området kan bare besøkes gjennom organiserte turer (som det er mange av) og guidene forteller om geologi, dyreliv og også om forsøket på å utvinne sulfur på øya. Restene etter anlegget kan fortsatt sees, godt gjennomrustet men alt blir jo et kulturminne etter hvert. I tillegg til White Island besøkte vi flere andre geotermiske områder og varme kilder på egenhånd. Utrolig at boblende leire kan være så fascinerende. I tillegg til geotermisk aktivitet er Rotorda kjent for flere Maorilandsbyer, så flere kulturelle opplevelser ble det også her. The Shire “It’s a dangerous business, Frodo, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no telling where you might be swept off to” J.R.R Tolkien. Hobsyssel, eller the Shire for de som foretrekker engelsk ligger i Matamata, rettere sagt det som er igjen av kulisser ligger i Matamata. Det var bare en halvtimes kjøring unna der jeg bodde men det tok sannelig flere måneder før jeg klarte å komme meg dit. Uansett, man må være rimelig hardcore LOTR fan for å få noe særlig ut av det besøket, det er i bunn og grunn et sauebeite med «skallene» av noen hobbithuler stående igjen. Mesteparten ble tatt ned etter filmingen, til trass for dette er (var?) det massevis av besøk på stedet. Men jeg har lent meg på «The party tree da :P) Når det er sagt, NZ har gjort en kjempegreie ut av Lord of the rings og det er mange mange flinke guider på forskjellige innspillingssteder som er gode til å fortelle selv om mesteparten av kulissene ble tatt ned. F.eks ble det lagt ned et kjempearbeid i å håndmale bladene på trærne både i skogen som var kulisse for Lothlorien og trær i Hobsyssel (dagens LOTR nerdefakta) Nord – Sør, opp og ned, rundt og rundt … Det ble mye kjøring i løpet av oppholdet, vi kjørte både Nordøya og Sørøya rundt, det er mye fin natur på New Zealand ingen tvil om det. På turen vår rundt Sørøya ble det dagstur til Fjordland Nasjonalpark, båttur på fjorden .. det ble kommentert at når man var fra Norge hadde man kanskje sett en fjord før … og ikke minst noen dagers opphold i Queenstown, det er et sted jeg gjerne reiser tilbake til. Det ble kanskje ikke mye dedikert fokus på friluftsliv men vi både padlet kajakk, stod på ski på mt. Ruapehu, dro på båtturer, ridetur, parasailing, grottevandring, de tøffe (ikke meg altså) hoppet i fallskjerm og strikkhopp, noen fotturer ble det også. Oppholdet ble avsluttet med ferietur til Australia, men det får man heller spare til en annen gang. Alt i alt var det et fantastisk opphold på New Zealand og med 10- års jubileum i år er det vel snart på tide å reise tilbake for å ta bildene med litt bedre oppløsning og gå litt flere turer.
  3. I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.
  4. Man skulle vel helst fortelle om noe positivt, gjerne med både bilder og lykkelig smil. Jeg tenkte jeg skulle si litt om en hendelse som ikke bare var positiv, men som også fikk følgekonsekvenser i nokså mange år, og som dessverre må overbringes uten bildedokumentasjon. Vi må tilbake til årsskiftet 97/98. Jeg var inne til førstegangstjenesten, og blant effektene man får utdelt der, var det også ett par sorte støvler. Såkalte M77. Disse bør være velkjent for store deler av den mannlige befolkningen, og etter hvert også mange av den kvinnelige delen. Nuvel. Disse støvlene pusser man gjerne både morgen og kveld, skinnende blanke så du kan se dine egne svettedråper i skotuppen. De er ikke så dumme heller, vedlikeholdes de riktig kan man vasse gjennom både gjørme og vann uten særlig store bekymringer. Med et par gode ullsokker fungerer de bra på vinteren også. Og så funker de for de fleste føtter. Tilbake til årsskiftet. Jeg var hjemme på juleperm, og vi nærmet oss nyttårshelgen. Antallet gamle kompiser hjemme var lik en, og tanken på en rolig nyttårsfeiring sammen med den øvrige familie fristet lite. Den nevnte kompisen var litt yngre enn undertegnede, så bytur var ikke midt i blinken. Alternativene syntes bleke. Været likeså. Tåka lå lavt over Nordmarken, snøen glimret med sitt fravær og kuldegradene kjempet en innbitt kamp med varmegradene om hvem som skulle få dominere. En typisk Oslo-jul med andre ord. Nyttårskvelden kom, og planen var fortsatt temmelig skrinne. En halvveis lys ide ble til ett siste halmstrå, og den nevnte kompisen ble med på tanken om å gjennomføre en nattlig kryssing av Nordmarken. Sekkene ble pakket med julebakst, ett par enslige nyttårsraketter fikk plass i en sidelomme, og de kjente og kjære feltstøvlene ble knytt på føttene. En (mot)villig pappa stilte en varm bilkupé til rådighet og ferden gikk i retning Stryken. Klokken 20.00 på Nyttårsaften 1997 startet altså ekspedisjon «Nordmarken på tvers» på Stryken rett sør for Harestua i Lunner kommune. Marka lå pakket inn i mørke og tung tåke, bakken var isete og hard. Sekkene ble lastet opp og ferden inn i skogen kunne ta til. Jeg skulle nå, 20 år etterpå, gjerne fortalt om en strålende tur, med stjerneklar nyttårsnatt, magisk rakettstemning og fantastisk føre. Kompisen skulle vært bytta ut med en yppig jente som villig lot seg henrive i romantisk kliss langt der innpå skogen, og historien skulle sluttet med «lykkelig alle sine dager». Så enkelt var det nå ikke. Ærlig talt husker jeg ikke så altfor mye fra selve turen. Det var mørkt, tåke, glatte isete veier (stiene var enda verre så der turte vi ikke gå), ingen utsikt og ganske så bedrøvelig. Kompisen var en god kompis, julekakene smakte godt, nyttårsrakettene ble skutt opp en plass mellom Bjørnsjøen og Fyllingen, og de forsvant opp i tåka så fort de fikk lettet uten å etterlate seg så mye som et lysglimt. Klokken 04.00 om morgenen 1. Januar 1998 var vi fremme på Statoilstasjonen på Bogstad, og fikk kjøpt oss en etterlengtet pølse. Derfra bar det rett i seng. Tilbake til de kjære feltstøvlene. De holdt meg god og varm turen igjennom, men noe særlig godt grep på glatta hadde de ikke. Siste del av turen gjennom Sørkedalen langs asfalt huskes som en heller vond affære, og resultatet dukket fort opp da jeg dagen etter igjen vendte nesen tilbake til militærtjenesten. Betennelse i Akillessenen. Baksiden av venstre fot var godt opphovnet, og de neste ukene ble tilbragt i joggesko og med fritak fra både tremilsmarsj og annet av den typen som gjorde at de andre gutta returnerte til brakka både våte, kalde og slitne. Jeg ble ikke den mest populære gutten på brakka den vinteren. Men hvordan kunne så dette ha effekt senere? Jo den kjære betennelsen har fulgt meg siden. Hyppig bytting av sko, såler, avkorting av turer og begrenset løping grunnet smerter bak på hælen og ett stadig irriterende unntak på personforsikringen. Bare fordi jeg ikke hadde noe fornuftig å gjøre nyttårshelgen 97/98. God jul.
  5. «Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.
  6. Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!
  7. Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!
  8. I 2015 kjørte vi en julekalender som var en kjempesuksess. Med en flott turhøst foran oss syns jeg vi bør kunne klare å hoste opp en historie til adventskalenderen i 2017 også! Bruker teksten fra 2015 Bidra med en turrapport, en humoristisk historie, en bildeserie, en mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men Tag det med Julekalender 2017. Posten skal offentliggjøres på den datoen man er satt opp på for å kvalifisere.. Regler: Man Må sette seg opp i kalenderen på forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1 til 24 desember. Vinner av premie blir trukket fra tilfeldige deltagere på selveste julaften klokken 17 blank. Premie(ne) kommer jeg tilbake til men håper jeg kan skaffe noe veldig skikkelig. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Utfordre gjerne folk til å delta. Utfordrer @Tessatroll @graham @martin.m @tronn @7homas @LillM @virrma @Imp @trudep @REs Edit: Alle innleggene ligger her https://www.fjellforum.no/tags/julekalender 2017/
  9. virrma

    Et friluftsliv

    2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.
  10. Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!
  11. For meg er den lille stunden med turdagboka og kulepennen, om det er om morgenen sammen med den første kaffekoppen eller det er om kvelden i det siste lyset fra hodelykta før jeg sovner, noe av det hyggeligste jeg vet om på tur. Jeg skriver aldri dagbok ellers, men på tur er det en viktig del av hyggen. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg liker turdagboka; jeg blir ofte sliten av skrivestillinger og trøtt av skrivingen og irritert over hvor lite jeg får skrevet. I turdagboka skriver jeg gjerne om dagens tur og hvor den gikk, hvilke beslutninger som måtte taes og om planene for videre vandring, men også betraktninger om formen (den er som regel dårlig og blir bedre), eller kanskje helt private tanker om det vi snakket om rundt bålet sist. Og selvsagt noen ord om de enorme fiskene jeg mistet og noen få ord om de jeg fikk. Noen faste ting er alltid med; Klokkeslettet for når jeg skriver og hvor jeg er og hva som skjer rundt meg akkurat da. Og jeg forsøker så godt jeg kan å beskrive stemningen med noen få og klisjefulle ord. Til tider kan det ta så lang tid å skrive om kveldene at jeg etter noen dager ligger på etterskudd, og da må jeg hoppe over detaljer for å ta igjen meg selv. Og som regel fylles disse manglende detaljene inn i margen litt senere, slik at resultatet er relativt kaotisk. De første dagene er det alltid godt med detaljer og anekdoter, den siste dagen mangler som regel alltid, for jeg skriver jo aldri når jeg kommer hjem Skriver du dagbok på tur? Og hva skriver du om? Del det gjerne i kommentarene
  12. Jeg sparker like godt i gang julekalenderen med en liten ekstra «fortelling». Mange ganger har jeg hørt at jeg er litt ADHD-light. "Hvordan får du til å gjøre alle de tingene du gjør?" "Du er jo så aktiv hele tiden!" "Du finner på så mye!" Osv.,, Sannheten er at jeg egentlig er et stort dovendyr, lider litt av samme egenskaper som Donald. Jeg synes det er fantastisk godt å ligge på sofaen og drømme seg bort. Så hvorfor drar jeg på tur? Hvorfor stikker jeg ut på tur når det er bekmørkt? I striregn, vind og et par plussgrader. Hvorfor bader jeg frivillig i seks plussgrader I april måned? Smiler når jeg er våt inn til huden og fryser? Jeg har fundert litt på dette, og kommer egentlig aldri frem til det hele fulle og gode svaret. For det ser for min del ut til at svaret kanskje ligger bak neste fjelltopp, eller på neste øy man kommer til. Men en ting jeg har funnet ut er i hvert fall at det å være på tur er fantastisk godt. Det å være ute i naturen gjør noe med pulsen, «stressfaktoren» ift alt det man hele tiden skulle ha gjort. Det å føle elementene som vind, temperatur, fuktighet rett på kroppen. Det å gå seg go’sliten. Det å balansere i steinura og lure på veien videre, og deretter finne veien videre. Alle disse tingene er så uendelige mer ekte og alltid en bedre opplevelse enn det å sitte i sofaen og se på at andre opplever. Ikke noe kunstig laget i et studio eller fortalt ut fra hvordan andre opplever det. Det er mine opplevelser, direkte innstprøytning via mine sanser, 100% ekte. Hvorfor drar du på tur?
  13. Dypt inne i Indre Østfolds grønne skoger, i en liten bygd, i nærheten av et veikryss som heter Morstong - navnet avstedkom fra hedensk tid, da mordere og andre forbrytere fikk satt hodene sine på pæler i dette veikrysset etter avrettingen til skrekk og advarsel for de øvrige borgere - flytter Berit og Philip inn i et hus som blir bygget på en utskilt tomt på det lille stedet hvor Berit vokste opp. Tre år senere bærer det avgårde til Sarpsborg sykehus - da er Maria på vei, tre uker over tiden. Det blir en dramatisk fødsel med akutt keisersnitt, uten bedøvelse, og mor og barn er nære ved å dø, men det går bra. Mor overlever, og Maria får et mèn som ikke blir oppdaget før hun er to år - hun er nesten døv. To år senere får hun plantet på seg et høreapparat, og verden blir ny. Hele dagen går Maria rundt i huset og slamrer med dører og drar ned i do, det er nye, spennende lyder...og når hun kommer ut i skogen som ligger rett bak huset der familien bor, står hun helt stille og lytter til fuglekvidderet. _______________________________________________________________________________________ Det er mitt første møte med naturen, fuglekvidder i skogen... Den svære furua rett bak huset hvor ekornene bodde, nesten i toppen. Jeg husker godt alle de gangene jeg sto og tittet opp for å få et glimt av dem - og vips! Der var de! Og tittet ned på meg, dette rare mennesket. Pappa laget en huske i den furua, i den tykkeste sidegrenen han fant. I den husket vi så høyt vi kunne, så vi kunne sparke borti nabobjørka. I dag er min barndoms furu borte. Senere lagde vi trehytte i den samme skogen, jeg og brødrene mine. Vi gjemte oss litt lenger unna, lenger inn i skogen, så ikke foreldrene våre skulle se oss. Jeg plukket skogsstjerner, gikk tur med cockeren vår Laica og ble kjent med, og glad i skogene rundt den lille bygda vår. Vintrene var snørike i Østfold den gangen, og vi var ute på ski hele tiden, på jordene. Vi var ikke bortskjemte med bakker, så vi oppsøkte det lille som var, og der traff vi også alle andre bygdas barn. Med familien var vi ofte på skitur, mamma og pappa pakket sekken med kakao på termos og brødskive med svett gulost...og appelsin og kvikklunsj! Vi gikk til Måsan, et gammelt torvuttak, og vi gikk til Monaryggen, en av Norges største morener som nesten er forduftet nå. Fra toppen av morenen kunne man se helt til Fredrikstad. På 60tallet lå Norges største idrettsanlegg der. Nå er alt borte og erstattet med ny E18 som skjærer tvers gjennom morenen. De første somrene i min barndom ferierte vi på Hvaler i telt, og jeg husker med fryd showet vi fikk når Tor med Hammeren laget til lysfest ute i Skagerrak. Vi barna dro på skattejakt i fjæra og krabbejakt på grunna. Senere dro vil til fjells hver sommer....min mor var som ung jente en ordentlig fjellgeit som både overvintret på Hardangervidda og gikk lange turer på Dovre....og nå dro hun oss med på fjellturer i Rondane, den ene toppen etter den andre. Min engelske far var sånn passe begeistret for dette, så han tok helst med seg fiskestanga ned til Lågen og fisket der. Vi fikk også bli med på mange av disse fisketurene, men jeg syns det var best å vandre langs stier fremfor å sitte stille og se på en dupp. Og jeg husker med vill glede alle toppturene, vi skuet mot Jotunheimen og Norges høyeste fjell, vi så hare og rein, vi lå i lyng som luktet brent sommer, og vi badet i iskalde fjellbekker, og vi elsket det. Årene går. Jeg blir hestegal, noe som bringer meg enda mer ut i skogene og på enda flere ukjente stier i min lille bygd. Så kommer hormonene, og hesteinteressen byttes ut til fordel for gutter og festing. Det tar bare et par år, så er jeg ferdig med utdannelsen, og etter bare et år i jobb i Oslo, treffer jeg en odelsgutt på vestlandet og flytter dit. På Vestlandet finner jeg virkelig friluftsjenta i meg. Jeg kjøper mitt første telt, som jeg har enda, et billig plastunderlag og en passe varm sovepose. Med blytung sekk og kokt pasta i sekken går jeg på min første overnattingstur alene opp i fjellet i over 1000 meters høyde, og finner meg et stille vann, langt vekk fra den nedtråkkede stien. Her oppe ruger stillheten, og det er skremmende og vakkert på en gang. Men jeg finner ut at jeg elsker stillheten, ensomheten og roen jeg finner her. Jeg går på tur alene i fjellet, og blir fort interessert i alle de gamle stølene vestlandet har å by på, og deres historie. Jeg arbeider med gamle mennesker, som kan fortelle meg mye om slitet på stølen, men også gleden i samholdet og sammenkomstene hver lørdag kveld. De likte å være på stølen. Og når man får høre om ei som gikk til flere mil til støls med en toåring, høygravid og fødte alene på stølen - ja, da får man en voldsom respekt for tidligere tiders harde liv. Vi skal være takknemlig for det trygge landet vi bor i, det er noen som har slitt og bygget det for oss. Dessverre blir det ingen vestlandsbudeie av meg. Etter fem år flytter jeg til Østlandet igjen, og nå, etter noen år sitter jeg her på Hurum med to barn, verdens snilleste mann, en hund og fire katter. Kattene fordi jeg elsker deres rolige mentalitet og vakre vesen. Barna fordi jeg har alltid ønsket meg barn og de var svært etterlengtet. Mannen fordi han er verdens snilleste og tryggeste.Det finnes ingen jeg kan stole mer på enn ham. Og hunden fordi han er den glade og positive turkameraten jeg alltid har ønsket meg. Sammen med barna har jeg tatt friluftslivet et steg videre, med flere dagers overnattinger, kajakkturer, bålturer, skiturer...av og til syns ikke barna det er så stas å skulle ut og gå tur igjen, men så kommer vi ut og de koser seg glugg ihjel med bekker som flommer over, vakre øyenstikkere, vafler på bålet og en varm sovepose. Nå har de kjøpt seg hver sin kajakk for egne penger, og vi er frie til å dra på enda lengre turer. Vi har fått så mange fine minner, ungene og jeg. Sigurd på sin første lengre gåtur, han møtte noen andre, og han, 4 år, gikk fra meg fordi han var så ivrig på å prate med turfølget... Sigurd som har sin egen gode, tykke, varme sovepose....men likevel vil han alltid ligge i min når jeg står opp om morgenen på tur...og når han har badet i sommervann, da er det ekstra godt å ta en liten lur i mammas sovepose etterpå. Sigurd, min fine villmarker som danser naken rundt bålet en stemningsfull høstnatt. Sunniva og jeg en uke på padletur....vi tilbrakte timer i teltet i regnværet, vi tilbragte mange kilometer i kajakken og padlet og skvatret sammen med endene. Sunniva nøt synet, padlet med dem og de padlet med henne og håpet på noen godbiter. Og det fikk de, de fikk noe så råflott som marken vi skulle fiske med. Gjett om Sunniva ble populær blant de endene? En kald vinternatt hadde jeg tatt med meg Sunniva på vår første vinterovernatting. Det var gnistrende klart og kaldt i luften, bålet sendte smågnister høøyt opp i luften - vesla var 6 år, hun la seg bakover i soveposen sin, så opp mot himmelen og sukket - du er verdens beste mamma! Og det, det er den beste belønningen jeg kan få. Riktig god jul.
  14. Prøvde meg på en sangtekst her; Håper dere kan melodien. Sneen dalte lett og fin, la seg rett på snuten min, Tarpen nei den lot jeg ligge hjemme. Mårrabål det må jeg ha, Tenner opp, ja kvist er bra. Snart sitt jeg her med kaffe, egg og bacon. For vi liker jo å tusle rundt i skogen, og når kulda biter kobler vi helt av. Ja vi liker og å tusle rundt på vidda, krangler "goretex vs bomull" halve dan. Først så dro vi på en topp, vegen opp i full gallopp. Telemark er måten man skal svinge. Noen hadde myke sko, svingen den gikk rett i do. Nå ligger de og tygger litt på sneen. For vi liker jo å tusle rundt i fjellet, og når fisker biter sveiver vi han inn. Men vi liker ei å dra på tur til syden, for mye folk og bråk og altfor varmt og klamt. Vi har kjøpt oss nok et telt, haugen holder på å velt. Nå har vi nesten alle de vi trenger. Men så var det salg igjen, Mil-1-LT tar vi lell. Samlinga, nå er den nesten ferdig. For vi er jo altfor glade i litt utstyr, med en primus kanskje fire, nei-vent ti. Men vi liker uansett å være på tur, ser på stjerner uansett hvor vi er henn.
  15. Når man var så "dum" at man tok utfordringen i julekalenderen, så må man vel kanskje bidra litt også. Hva det handler om er ikke godt å si. Men jeg ble sittende en kveld å tenke på hvorfor begynte jeg å dra med meg tunge sekker, til tider sutrete barn (til og med sutrete voksne en sjelden gang) ut på tur og til tider både kjip seng og mat? Her må jeg bryte av og advare om store mengder mimring, og at jeg innser at man fort skulle tro jeg er 30 år gamlere enn jeg er! I tillegg så fantes det ikke digitale foto dingser ei heller lomme tlf. med kamera. Så dere slipper å se Hammer som barn rave rundt i kledelig -80 tall bekledning. Men, tilbake til tanken: Det å tilbringe livet i fjellet og bo i telt er ikke noe jeg fikk inn med "morsmelka". Vel! Vi var mye på dagsturer i marka, skogen og fjellet i områdene rundt hus og hytter. Men, jeg hadde ikke mange døgn i telt før jeg ble voksen! Men, de få nettene jeg hadde i telt, de huskes! Og det med kun positivitet og gode opplevelser. Husker spesielt en opplevelse fra noe som må ha vært en tur i Brungmarka utenfor Trondheim med barneskolen. Det regnet, stort sett bare myr. Vi ble bløte (kan ikke huske at vi ble kalde, men ble sikkert det?). Teltet var overfylt og ekstremt fuktig. Men det var jo en helt fantastisk tur! Femundsmarka 2017 (fant ingen barnebilder, men fant plutselig det her bildet. var jo fint) Etterhvert som jeg satt der å tenkte. Og egentlig burde har gjort en hel del andre ting. Så slo det meg at veldig mye jeg husker fra min barndom innebærer en eller annen form for friluftsliv. Jeg hadde ett sett med besteforeldre som bodde utenfor byen med marka i hagen, hvor vi ofte gikk på tur. Vi plukket bær, hentet ved, badet og lekte i et lite vann. Nå gjorde tilfeldighetene det til at akkurat ved dette vannet hadde vår datter sin aller første overnatting i telt. De hadde også en hytte opp i fjellene i Nordland. Kjørte tog opp dit, og fikk hoppe av på en "ikke stasjon" mitt i skogen. Hytten gikk vi til, og lå helt oppe ved skoggrensen. Her fantes det verken strøm eller innlagt vann. Vi pakket maten inn i jordkjelleren som var anlagt et stykke nedenfor hytta, hentet vann i bekken og storkoste oss. Gikk turer opp i fjellet og badet i isvanne like ved en isbre. Og vi akte ned snøen i shorts. Fisket, og skapte minner sammen. Det andre settet med besteforeldre bodde i byen. Men! De hadde hytte på fjellet! Hvor vi også tilbragte en del tid. Veldig mye tid faktisk! Her hadde vi stafett hver påske, med pil og bue (hjemmelaget sådan). Utallige turer med bål og skilek. Fisking i små bekker og vann. Bygget hytter i trærne, snøhuler osv. Det er nettopp på denne hytten jeg har lagt grunnlaget for det meste av friluftsliv og opplevelser i skogen og fjellet. Jeg kunne skrevet på hundrevis av sider med minner (og jeg er som nevnt før, ikke spesielt gammel). Når jeg ble litt eldre bygget mine foreldre seg en hytte ved havet. Min bror og jeg bodde mer eller mindre i fjæresteinene eller ute i en av båtene min bestefar bygde til oss. Fiske, spennende dyr og "skrap" som fløt i land. Husker spesielt en stor død hval som lå mellom to svaberg. Den luktet! Vi klatret i bergene. Anla moloer i fjæra (de fleste står halvferdig enda ... eller. Alle gjør det!) Så slo det meg. Det må jo være en grunn til at disse minnene sitter så godt i? Hvorfor husker jeg alt dette så godt? Jeg innser jo at vi faktisk var mye ute, men jeg vil jo tro at timene med håndball, fotball, ishockey, musikk, korps etc. er flere enn timene ute i skauen. Så, hvorfor akkurat disse minnene sitter i så godt har jeg ikke noen god forklaring på. Kanskje noen her inne har forslag? Jeg regner med det er flere i "min kategori". Sønn og datter i Forollhogna Nasjonalpark. (alternativ til et bilde av en ung Hammer i knæsj 80-talls genser med en fiskestang laget av ei lita bjørk) For en del år siden, etter en heller lengre periode med svært lite interesse (og tid) for friluftsliv. Så gikk jeg på den smellen med rett og slett jobbe for mye. Medisinen legen skrev ut den gangen var å komme seg på fjellet og ta det med ro. Jeg tok en tur på hytta og gikk opp på en fjelltopp bak hytta, hvor jeg ikke hadde vært på svært mange år. Og da våknet interessen igjen med engang. ikke det at jeg hadde vært totalt fraværende fra å være ute på tur i perioden. Men det ble nedprioritert. Men nå! Nå skulle jeg sette av tid! Forøvrig, så hjalp denne resepten mye bedre enn noen andre jeg noen sinne har fått. Og hjelper den dag i dag når det står på for mye. Men det er vel gammelt nytt for de fleste her inne. For snart 6-år siden fikk jeg en datter. Det var jo både spennende, skremmende og mere til! Men jeg så det også om en gylden anledning til å få en turkamerat, og ikke minst det å legge grunnlaget for slike minner jeg mimrer om. Det ble mange fine turer i nærmarka og på hytta de første årene. Mye koselig stunder med bål, kakao, grille pølser osv. I tillegg fikk både datter og far fine tv stunder sammen med villmarksbarna som gikk på NRK. Det var nok dette som for alvor vekket interessen til datteren i huset. "pappa, kan ikke vi å sove i sovepose og telt og sånn?!". Det var liksom ikke nok å være på hytta, dra opp i skogen eller fjellet, tenne bål og kose oss. Vi måtte ut på "ordentlig tur" som hun så fint beskrev det som. (og fortsatt gjør). Vi pakket vi opp sekken til bristepunktet. Jeg hadde jo aldri hatt med meg et barn på telttur! Allierte oss med en tante som bor nære marka, fant et fint lite vann ikke langt unna. Nå skulle vi endelig få vår første natt ute! Den natten, ble som nevnt tidligere, ved et vann jeg var en del som barn. Det ble suksess. mildt sagt! 14 dager etterpå ble det en ny tur! Samme sommeren tok vi like gjerne med oss bestemor og onkel og besteg Forollhogna også. Vi har hatt utrolig mange opplevelser på tur sammen siden da. Og nå, 3 år etter, er min datter min beste turvenn, og mest sannsynlig den største årsaken til at jeg virkelig har blitt hektet på teltlivet også (igjen?)! Nå holder det ikke med å være ute hele dagen for å så gå tilbake på hytten eller dra hjem. Må jo på "ordentlig tur"! Alva Sofie (3-år) på toppen av Forollhogna 2015. Selv om vi ikke får så mange turer alene nå, så prøver vi iallfall å ha minimum en tur som bare er oss to hvert år. Og i vinter skal hun få prøve seg på sin første vintertur. Det har også kommet en sønn i huset, som nettopp er blitt to år. I år så fikk han 8 netter ute, og er absolutt bitt av "basillen". Til og med mor i huset har blitt med på turer, og trives! Jeg ser faktisk antydning til noe som kanskje (med godviljen til) kan være en liten frilulftsfamilie i emningen. Hvem skulle tro det?! Til Venstre: Alva Sofie og far i huset hadde "alene påske" i fjellet 2015 Til Høyre: Ludvig Leander i blåbærlyngen. "pappa da! du trenger jo ikke ta bilde hele tiden!" Rondane 2016 (en tur vi slo sammen med tidenes første FF-Barnetreff) Nå er det min tur å prøve skape slike minner jeg har, for mine barn. Slik at de forhåpentligvis om 30 år sitter å lurer på hvorfor akkurat friluftslivet fra barndommen sitter så godt i minnet. (Og forhåpentligvis finner de en del bilder de kan legge ved sin egen mimrekavalkade til FF sin julekalender i 2047!) D Vil benytte anledningen til å takke fjellforum for fantastisk mange tips og triks, samt inspirasjon. Flotte fellesturer og mange nye turvenner for både barn og voksne.
  16. Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!
  17. Dagen før dagen, den 23 desember. Dette har for meg alltid vært en dag for ettertanke. Jeg reflekterer over året som har gått, turer jeg har gått, leirplasser jeg har satt opp teltene mine på, bål jeg har sett inn i. Jeg reflekterer også lengre tilbake i tid. I år har ikke vært noe unntak. Til tross for at det ikke har blitt så mange turer til fjells som jeg har ønsket har jeg da fått noen. Jeg vil trekke fram noen få av turene. Jeg hadde en 4 dagers tur til Sunnmøre med en kompis hvor vi hadde det meste av vær. Det hele var noe spontant, vi hadde ikke noe definitivt turmål. Jeg kjøpte kart i Ålesund og vi satte oss ned og studerte kartet, fant et sted hvor topper og hav møttes. Så satte vi snuta mot Søre Sunnmøre. Det ble en veldig fin tur i fantastiske omgivelser, topper ble besteget og utsikter ble beundret samt multer ble funnet og spist. Det var godt å endelig være på telttur i naturen hvor jeg vokste opp og trådte mine barnesko. En av de mest hyggelige turene i år var Fjellforumturen til Rondane i overgangen mars – april 2017. Nye mennesker å bli kjent med, en blanding av erfarne samt ikke så erfarne vinterteltere. Bålkos til de sene timer med fine samtaler og smaksprøver av delikatesser fra både panner, poser og flasker. Etter å ha holdt på med Fjellforum i mange år er jeg veldig glad for at man har klart å dra i gang slike fellesturer. Det har gitt enda en dimensjon til mitt eget friluftsliv og forhåpentligvis også andres. Ukjente mennesker har blitt knyttet sammen på disse turene, vennskap og til og med samboerskap har blitt ut av det. Dette grunnet noen ildsjelers utrettelige arbeid med å skape et forum hvor folk kan trives. Det er godt å ha vært en del av gjennom mange år. Jeg kjenner jeg er litt stolt av det. Så vandrer tankene videre innover i Rondane og bakover i tid. Fra Gudbrandsdalssiden hvor vinterturen 2017 ble avholdt, og over til den andre siden, til Østerdalssiden. Jeg har i årevis hatt med hundene mine på tur, sommer og vinter, til blant annet disse traktene. Alvdal/Vestfjell og Rondane. Vi har delt flotte turopplevelser sammen der. Turer med pulk og turer med kløv. Vi har hatt alskens vær, ligget i lyngen og på solvarme steinheller, vi har ligget værfaste i telt. Vi har gått lange turer i mange uker som har endt i de traktene og vi har hatt korte helgeturer dit med late dagsturer. Grunnet disse opplevelsene som vi har delt, samt at jeg har sett hundene mine trives så godt i disse massive landskapene, bestemte jeg meg for en del år siden at jeg ville la dem bli igjen der når tiden for avskjed var kommet. To av mine hunder har sine hvilesteder der. Da de døde fikk jeg asken deres tilbake fra kremasjon i nedbrytbare urner. Dette er urner som brytes ned selv i dårlig jordsmonn. Jeg har kjørt opp til utkanten av Rondane Nasjonalpark, parkert bilen og plukket ut sekken av bilen. Deretter har jeg funnet fram urnen og lagt den ned i sekken. Så har jeg tatt dem med i sekken, på deres siste tur sammen med meg. Før har de gått ved min side og hjulpet til med å bære utstyr. Disse gangene har de ligget i sekken sammen med utstyr. Jeg har gått alene men ikke vært alene. Det har vært et spenn i følelser, gode som vonde. Deres aller siste tur. Mens jeg har gått oppover har jeg tenkt på opplevelsene våre, alt vi har gjort sammen. Turene, treningen, deres egenheter og styrker. Når jeg har kommet opp dit jeg skal, har jeg satt fra meg sekken og satt meg ned og latt blikket hvile i landskapet nedenfor, toppene rundt og kjent godt etter hvor fint dette livet har vært sammen med mine hunder. Jeg har valgt meg ut noen topper på utsiden av selve nasjonalparken, med viden utsikt over terreng og fjell.Steder hvor vi har vandret, løpt, lekt og hvilt Nå ligger de der på sine siste hvilested og har blitt en del av landskapet. På hver sin topp, ikke langt fra hverandres leie. Tidvis har jeg tatt turen opp til toppene, jeg har fått enda en dimensjon og noe annet som også drar meg dit. Det er godt å være der og jeg har vært oppom senest i høst. Nå var det jo ikke min hensikt at dette skulle bli deprimerende og trist lesing nå rett forut jul. For meg er det ikke trist, det er livets gang. Vi er alle forgjengelige og jeg lever godt med det. Slik er naturen og vi er en del av den. Jeg søker ut mot naturen så ofte jeg kan. Det er stedet jeg henter inspirasjon, krefter, overskudd og finner livsmening og mestring. Det er godt å kjenne på sin egen naturlige rytme. Friluftslivet har vært med meg som barn i speideren, og fra da jeg som 13 åring hadde min første solo telttur i Rondane. Den turen fikk jeg lov til av min stefar, min mor sov kanskje ikke så godt den natten, men hun visste da jeg kom tilbake til hytta at jeg hadde hatt en sjelsettende opplevelse og at min stefar hadde lært meg opp godt. Det gav en enorm følelse av mestring. Jeg hadde gjort alle valg alene ute i fjellet. Siden fortsatte det både alene og sammen med andre. Jeg husker også fantastiske turer sammen med gode venner oppigjennom i snart 35 år rundt om i Norge og Sverige. Slikt binder folk sammen. Under er det noen bilder fra forskjellige turer jeg har hatt med min faste turkompis siden tenårene. . Utsikt 2007 På kanotur Femundsmarka I Sverige, på vei ned mot Tõfsingdalen Nationalpark i kano, leir på en liten øy. Dette året har jeg blitt bestefar til ei lita tulle som akkurat har begynt å gå nå rett før julen. Hun er 11 måneder gammel. Jeg gleder meg enormt til å la henne få innblikk i friluftslivets mange aspekter samt oppdage naturens alle under sammen med henne. Vi skal få mange fine stunder sammen ute i det fri. Friluftslivets sirkel er igjen påbegynt. Den siste turen jeg tenker på her jeg sitter og rekapitulerer er en solotur jeg hadde rett på utsiden av Oslo i våres. Det å være alene, selv bare for en kveld, gir også turgleder. Turene trenger ikke alltid å være lange. Den som ønsker kan lese litt om turen i denne tråden: Med dette vil jeg avslutte og ønske alle et nytt godt år med nye turer og nye flotte, sterke opplevelser der ute.
  18. Mens jeg sitter her og funderer på hva jeg skal benytte denne plassen til kommer jeg på at jeg hadde tenkt til å skrive noen ord om turen min gjennom Femund nasjonalpark i fjor. Jeg var akkurat blitt gangbar igjen etter 5 uker med dårlig rygg og bestemte meg for at jeg skulle koste på meg et gjenblikk. Stedet hadde jeg egentlig bestemt for lenge siden, men ruten var jeg veldig usikker på. Det har gått vel 23 år siden sist jeg var i Femund og de årene vi dro oppover for å fiske i skoleferien, tok vi båten til Røa eller Haugen før vi ruslet opp lia til Roasten og Grøtådalen for å prøve lykken i et par uker. Jeg husket fortsatt turene forbi Store Svuku og Oasen og gledet meg til å se det igjen. Fisking sto ikke på programmet denne gangen; jeg ville forsøke å bare vandre. Med så lite og lett utstyr jeg synes var mulig. Etter noen dager med kart og ruter på nettet, bestemte jeg meg for å gå turen "Langhelg i Femundsmarka" som ligger på ut.no (http://www.ut.no/tur/2.6356/) Dag 0 Transporten - bil fra Moss Tirsdag 12.07.2016 Bilturen oppover til Elgå gikk "bakveien" via Askim og Kongsvinger til Elverum før jeg stoppet i Trysil for å hilse på en bekjent. Etter en pizzapause nede i sentrum kjørte jeg videre oppover til Drevsjø og omtrent 18km før Elgå fant jeg et sted å reise tempelet. Det virket som om myggen sloss med knotten om ledige landingsplasser på kroppen min og da jeg så det jeg mener var en knott som gikk og sugde blod på en mygg - da var det nok. Jeg orket ikke ilddåpen og satt meg i bilen med hodet dinglende ned på brystet - hva i all verden har du funnet på nå....... Dag 1 Starten Onsdag 13.07.2016 Tid 4 timer Dist. 12 km Det kom en skur i løpet av natta, men det var litt drag i lufta så teltet var så godt som tørt da jeg sto opp. Pakket og klart startet jeg bilen rett før åtte og rullet sakte de siste kilometerene til Elgå, hvor jeg hadde lest man kunne parkere hos Femund Fjellstue for 25,- døgnet. De var stengt for en liten renovasjon, men tok imot camping- og parkeringsgjester. Etter at parkeringen var i boks begynte jeg å tenke på frokost, og med kaffe i koppen vurderte jeg mulighetene videre. Regnet hadde startet omtrent med det samme jeg begynte å kjøre, så det var jo litt flaks. Værmeldingen meldte bedre vær utover uka og med det i tankene, sammen med vurdering at det var enklere å ta båten nord til Synnivika, for så å gå sørover enn å gå nordover og nå båten sørover 09.00 den dagen jeg ankom Synnivika. Sånn var logikken min og jeg synes også i ettertid at det var riktig valg å ta. Problemet var bare at båten nordover ikke gikk før 12.30. Båten, Femund II, sjøsatt i Femunden i 1905 for første gang, og med undertegnede som passasjer i både 1992 og 1993, anløper Synnivika kl.15.30. Først ombord og med bagasjen på motordekselet fant jeg plass i salongen. Jeg satt sammen med et par Nederlendere, Femke og Joost, og de skulle ta veien rett over til Nordvika også sti videre øst til Nedre Muggsjøen. Antakelig. Joost var vel bevandret og kom rett fra 6 uker i Svenske Sarek. Femke var førstegangsreisende til Femund. Det virkelig bemerkelsesverdige er at hun lærte seg Norsk da hun jobbet som sykepleier i Voss, mens han bare lærte seg selv det, hjemme i Nederland fordi han er så glad i norsk natur! Jeg var litt usikker på formen og pinglet ut. Vi sa ha det bra og god tur videre på brygga før jeg sto igjen alene. I regnet. Det fortsatte å regne til omtrent 16.00 og de 3km på grusvei opp til Langen var unnagjort etter en snau time. Var jo på tur. Den røde sti begynner på Langen og selv om det var litt dårlig merket på selve tunet fant jeg riktig vei ved hjelp av kartet jeg bar på brystet. Før avreise hadde jeg reist rundt i begge kommunene som utgjør Moss og Rygge uten å finne annet enn Østfold- og Oslofjordkart. Da selv ikke den lokale DNT avdelingen hadde kart, bestemte jeg meg for at de måtte da i det minste ha kart i enten Elverum, Trysil eller Elgå, men i et innfall gikk jeg inn på norgeskart.no og begynte å leke litt. Vipps hadde jeg laget turkart over Femund i 1:50.000 som lå ved siden av meg, printet på begge sider av A4 ark i dårlige farger fra en gammel blekkskriver med lite blåfarge. 3 ark og 6 sider. I ettertid viste det seg at jeg kunne klart meg med 4 sider på 2 ark. Det var skikkelig deilig å endelig gå inn i skogen og merke roen senke seg på ordentlig. Så svær og gammel furu at den har fått navn. Om enn noe Svenskinspirert. Noen ganger ønsker jeg faktisk mer inngrep i naturen så jeg slipper å bli så våt på beina. For det var vått de første 4km. Skikkelig vått. Det hadde vært store mengder nedbør i området den foregående uka og bakken var rett og slett mettet. Ved å være litt forsiktig klarte jeg meg stort sett bra, men måtte uti ei myr før jeg kom meg ned til tømmerrenna. Valget hadde falt på et lettvektsprinsipp som går ut på at man bruker ullsokker i membranløse vandresko/ trail runners. Vann renner like fort ut som det kommer inn og ull holder en varm. Med tørre sokker i sekken er det bare å skifte når man slår leir og de våte sokkene er omtrent tørre igjen til dagen etter. Det er med andakt man betrakter tidligere generasjoners svette, blod og tårer... Like etter tømmerrenna kom jeg over denne farkosten. En spellflåte. Den ble brukt til sleping av «bunter» med tømmer frem til tømmerrenna. Så vidt jeg kan forstå ved at man først rodde ut et svært anker med 200m tau festet til flåta. Så skrudde man skruen rundt og viklet inn tauet før man gjentok prosessen til man var fremme. Det var slitsomt arbeid og det pågikk fra 1764 til 1940. Etter flåta forandret stien karakter. Egentlig kan man vel knapt kalle det en sti lenger. Den bar preg av at det er mye trafikk med firehjuling, så jeg antar at det er en del trening av trekkhunder her oppe. Men sånt gjør ikke meg noe, jeg er jo indikert litt lengre opp langt fra noen purist, og når man støkker opp en svær hare i det åpne landskapet kan en ikke klage. Den løp ut 5 meter foran meg, sprang i en bue og satt seg til ro i perfekt siluett. Kjerreeveien var kjempelett og behagleig å ferdes på. Det var tørt og fint og regnet holdt seg stort sett borte. Og da det etterhvert begynte å le mot kveld så det var på tide å finne en leirplass. Den fant jeg ved rett ved en låst hytte som heter Hestbetåsbua og det var også en liten elv med friskt vann der. Bakken var paddeflat, med et deilig lag av gul/hvit mose eller om det er lav kanskje. Deilig og mykt er det iallefall. Teltet har desverre ikke blitt brukt så mye som planlagt og når man ikke engang husker å juster ut begge stavene de siste 5cm fra startoppsett til ferdigoppsett blir det hele litt skjeivt. Med enkle grep kunne myggen holde på mens jeg musestille kokte kaffe og et måltid Real over spritbrenneren. Fantastisk deilig, men jeg var litt sigen og selv om det var lyst, viste klokka at det var innafor å krype til køys. Dag 2 Öppna landskap Torsdag 14.07.2016 Tid 5 timer Dist. 13,5 km Totalt 25,5 km Jeg var oppe og spratt ganske tidlig. Kroppen føltes ok. Med liten og ganske lett oppakning selv i starten av turen holder selv en skranten kropp stand. Stavene hjelper meg også med avlasting og tar ikke minst av for de verste rykk og napp når man sklir eller tråkker litt ujevnt. Leiren ble pakket og jeg fikk meg litt frokost i form av hjemmekomponert frokostblanding med tørrmelk. Ikke akkurat egg og bacon, men det er enkelt. Akkurat i det jeg skulle begi meg avgårde kom det en kar med en polarhund gående. Vi slo av en prat og han fortalte at han hadde gått fra Røros et par dager tidligere og skulle til Ljøsnåvollen og hilse på de som drev stedet. De var tydligvis gamle kjente. Jeg lot han få et lite forsprang før jeg diltet etter bort mot Stallbakken og Stallmyra. Stien var godt brukt og noen av myrene var forsøksvis kloppet. Jeg fløy gjennom terrenget og var nær ved å gå feil da jeg kom til Svartvika, men fant raskt riktig sti og vipps var jeg i Femundsmarka nasjonalpark. Det er ikke mer enn ca 100 høydemeter herfra opp til Ljøsnåvollen, men de var friske nok så jeg tok det veldig pent og rolig oppover og stoppet flere ganger bare for å ta noen bilder og nyte inntrykkene. Vel oppe ved Renstrømyra møtte jeg igjen karen med bikkja. Vi utvekslet igjen noen ord før han fortsatte og jeg overtok pauseplassen hans. Det var et par-tre km til setra så en pust i bakken synes jeg at jeg kunne koste på meg. Jeg hadde jo forsåvidt ikke dårlig tid heller. Da jeg kom til setra var det ingen ute, så jeg tok med litt til rette og pumpet vann fra brønnen før jeg kokte kaffe og hang opp ulltrøya jeg gikk med til tørk i sola. Med kaffe og et par polarbrød i magen, og tørr skjorte på ryggen satte jeg kursen sørover i retning Muggsjøen. Terrenget skiftet igjen litt karakter fra den flate furuskogen jeg gikk i dagen før til åpent fjellandskap. Stien følger en rygg bortover et stykke før den går paralelt med mange småvann og myrer hele veien ned til Muggsjølitjønna. Alt regnet den siste uka hadde gjort de hule stiene til bekker små og jeg gikk praktisk talt og plasket i bekke-sti eller vanlig myr de neste 5km. Da jeg kom ned til Muggsjølia verket det ganske bra i kroppen og jeg var sikker på at føttene så ut som roastbeef. Det er 2 åpne Statskog -koier her og begge var tomme. Jeg valgte den minste i tilfelle det skulle komme en eller flere grupper etter meg, men det gjorde det aldri. Klærne jeg gikk i ble først tørket i solveggen på koia og senere hengt opp i taket inne da myggen begynte å surre. Ved å fyre i ovnen sparte jeg rødspriten den dagen og det ble godt og varmt i hytta. Fint for å tørke klær, men helt forferdelig med vinterunderlag og dunpose. De våkne timene ble brukt til å slappe av med middag, kaffe og hyttebok. Dag 3 Paradis Fredag 15.07.2016 Tid 10 timer Dist. 17,5 km Totalt 43 km Da jeg kom frem til koia dagen før klarte jeg å plumpe skikkelig uti myra på nedsiden da jeg skulle hente vann, så etter en kjapp rekognisering - ville jo ikke begynne dagen med ufrivillig bad - fant jeg ut at stien egentlig svingte av rett før koia. Og for en sti! For en dag dette skulle bli! Jeg var veldig spent på den famøse hvite sanden i Femund som jeg bare hadde sett bilder av, og trodde jeg så den rundt hver sving, men skjønte det raskt at jeg faktisk så den da jeg kom til nedre Muggsjøen. Med kontrasten til det rødbrune vannet og sola fra blå himmel var det en spesiell stemning på stranda. Jeg synes jeg måtte ta et bilde av stokken man går på for å krysse bekken.... ....og mens jeg sto der å prøvde å ramme inn motivet perfekt, fikk øye på Femke og Joost 60 meter unna bak et lite skogholt. De drev å pakket sammen for å gå videre de også. Morsomt at vi tilfeldigvis møttes igjen. Joost ga meg en rask oppfriskning av navigering med kart og kompass (jeg har lært det noen ganger, men bruker det aldri så jeg bare glemmer det igjen). Det viste seg at de skulle ta en annen vei enn meg etter elva Mugga så vi ønsket igjen hverandre god tur videre sa ha det bra. Som nevnt var mange av stiene ganske bløte etter alt regnet som hadde falt over Femund den siste tida, dagen før vasset jeg en del og glemte å ta bilder, så det måtte jeg ikke glemme i dag Man må vade over Mugga. Ikke noe problem, jeg hadde jo med meg Crocs. Jeg pratet med noen jeg møtte dagen før og de sa det var to steder man måtte vade, så da jeg ganske raskt kom til et dypt sted tenkte jeg at dette nok var det ene av de to stedene og skiftet til vade-ensembelet. Vakkert (notér at fargene på alle bildene er justert litt i redigeringen) Å krysse over var jo enkelt nok og jeg bare fortsatte å gå i Crocs til den neste kryssingen, men det drøyde og det varte. La meg si først som sist at å gå barbeint en kilometer i våte Crocs ikke er så morsomt som det høres ut, og spesielt ikke ned den bratte og våte skråningen til den faktiske kryssingen av Mugga. Det er spent opp et vakkert blått nylontau over begge løpene av Mugga så man har noe å holde seg i om man trenger det, og det nordre løpet var grunnere enn det søndre, men ingen av løpene gikk noe særlig over kneet. Vannet var sånn passe sommerlig. Mens jeg viftet vekk noen mygg og klegg og lot apostlene lufttørke, hørte jeg Joost og Femke komme ned stien på den andre siden. De brukte bare gamasjer over ganske høye fjellstøvler og sa de ikke ble så våte. De skulle ta stien vest mot Langmyrbua et lite stykke før Femke skulle prøve å gå lede dem på kompasskurs videre sørover, og jeg skulle følge rød sti til den krysser Volsjøbekken, så nok en gang bød vi farvel. Det var brått en del insekter så jeg forbannet først den plutselige varmen som akkompagnerte det stadig bedre været, men da jeg kom opp til tregrensa ved Volsjøbekken og veiskillet mitt, var det litt drag i lufta så jeg fant ut at jeg skulle ta lunsj her hvor jeg visste jeg fikk være i fred. Lite visste jeg da at det skulle bli min kanskje beste turlunsjopplevelse noensinne. Gjenbruk av Realposer er en selvfølge om man prøver å pakke lett. Turens første middag ble båret i den og resterende dagers middag hadde jeg pakket om i mindre og lettere zip-lock poser. Realposen brukes også til tilberedingen av lunsjnudler. Og det var disse nudlene og deres krydderpakke med smak av reker og lime som der og da var det beste jeg noengang hadde smakt. Har siden smakt igjen her hjemme på kjøkkenet og de er bedre på tur. Og selv om det var her jeg fant ut at "Reeses peanut butter cups" egentlig ikke er så godt (jeg hadde med fem 2-pack for sikkerhets skyld...), så var totalopplevelsen av å sitte på denne steinen, spise lunsj og skue utover landskapet pur lykke. Da jeg begynte å gå igjen kom jeg bare 75 meter. Jeg skulle akkurat krysse Volsjøbekken med kurs mot Røvollen, men det var bare å stoppe med en gang for å kle seg om. Det var blitt skikkelig varmt! Sikkert opp mot tropevarme! - og det fantes ikke kjølig selv i særdeles tynn t-sjorte (72 gram). Terrenget hadde ganske plutselig forandret seg fullstendig. Borte var de flate fine sandette stiene og foran meg var bare stein. Små stein, middels stein og store stein. Etterhvert også steinblokker. Og tidvis var det en del opp og ned også. Og et veldig blidt øyeblikk da jeg endelig får et gjensyn med Store Svuku Jeg tok det ganske pent og rolig, tittet på ting jeg så mens andre tittet tilbake lenge før jeg så dem. Ser du den? Det var en stor bukk med perfekt kamoflasje Oppe på Gråvola møtte jeg en svett eldre tysk herremann som hadde gått fra Haugen samme morgen. Det er langt, og oppover, men han sa han hadde gått i Femundsmarka før og at det gikk bra så da fikk jeg vel stole på det. Selv begynte jeg å merke det i føttene og fryktet igjen hva jeg kom til å finne da jeg kom ned til Røvollen. Jeg hadde først tenkt til å slå leir et sted ved Langeggtjønnan, men jeg hadde så lyst på en boks med Bacalao, og medlemskapet i DNT er jo bortkastet om man ikke bruker det, så da ble det hytte og seng. Dag 4 Falkfangarhøgda over Svuku Lørdag 16.07.2016 Tid 6,5 timer Dist. 18 km Totalt 61 km Etter en sen frokost var jeg endelig klar for å traske videre og i dag skulle jeg endelig gå på Svuku igjen, men før den tid kom det et par opp fra Røa. Tror de hadde kommet med båten på morgenen. Mulig de hadde ligget over nede ved elveoset forresten, men det er ikke så nøye – det som er nøye er at de hadde med seg en boks øl som de delte med meg. Skummende varm bayer i den oransje snyltekoppen med litt kafferester var oppsiktsvekkende godt og jeg fikk allerede da en mistanke om at jeg måtte til Svukuriset for å få meg en kald øl eller to den kvelden. Stien langs Røa fra Røvollen til Nedre Roasten er trafikkert og ikke særlig spennende, det er litt som å dra på tur i det lokale skogholtet mellom byggefeltene hjemme. Men etter at man krysser Røa og stien vender 90 grader, begynner det å ta seg opp. Landskapet åpner gradvis på vei opp mot tregrensa samtidig som skyene gradvis dukker opp i horisonten. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at noen dammer er tomme, men rett på andre siden av stien er det vann. Merkelig fenomen. Og tankene går; er det geolgiske bevegelser på gang? Eller kanskje det er en form for synkehull, men da ville jo normalt ikke bunnen ligge sånn og dessuten er vel ikke grunnen her av sand- eller kalkstein. Kanskje det er grunnvannet som har sunket, men hvorfor bare på den ene siden av stien? Nei dette var merkelig greier og plutselig går jeg rett på Femke og Joost. Igjen. De har tatt seg en fem-minutter og skal akkurat gå videre. Har en følelse at disse tilfeldighetene frarøver meg enhver mulighet til å innkassere en fremtidig jackpot i Eurolotto. Det er liksom ikke flere tilfeldigheter igjen nå. Nå kommer vi garantert ikke til å treffes igjen da de, så fort de er over tregrensa ved Abbortjønna skal de tråkke innover Grøtådalen, mens jeg jo skal over Falkfangarhøgda på Store Svukus vest side. Rett etter nordre stikrysset Haugen-Svukuriset begynner regnet. Og som det regner. Hele veien opp omtrent. Surt og guffent. Jeg har skalljakke, men fra midt på låret og ned er det bløtt. Veldig bløtt. Også blåser det bra, sånn at kulda svir på lårene. Også plutselig slutter regnet hundre meter fra toppen og det er igjen hyggelig. Buksa tørker på de siste 200 metrene opp og over og på baksida blåser det ikke. Jeg har kommet til turens høyeste punkt, ca 960moh og er såpass høyt nå at jeg kan se nordover utover «hele Femund». Nordover Er ganske imponert over meg selv når jeg ser hvor jeg startet og kan følge omtrent hele ruta med blikket. Været jeg var i har allerede kommet seg halvveis til Sverige, men i motsatt retning ser det ut som om det regner i retning Store Sollerøya. Det er riktignok et stykke unna så kan hende det ikke rekker frem. Det er uansett bare vann. Sørover Terrenget nedenfor vestsiden av Store Svuku oppleves som særs slitsomt med morene etter morene å krysse. På fjerde dagen, og med 5-6 mil i joggesko, på stein, begynner jeg å kjenne det i fotsålene. Må innrømme at jeg begynner å få nok av all steinen egentlig. Jeg kan ikke huske at det var så mye stein her på 90-tallet. Ved søndre krysset Haugen-Svukuriset treffer jeg en ung mann med svær sekk. Diger. Sånn 130 liters med topp. Klokka er blitt mange, sånn ca 17-18 og han hadde allerede gått fra Elgå og skulle over til Grøtådalen. Voksen dagsetappe. Håper han fikk bruk for alt i sekken. Kanskje det var stort sett bare myggmiddel i den sekken. Jeg hadde ihvertfall fått nok etter 10 minutter nede i bjørkeriset. Det zummet og buzzet rundt hodet så jeg holdt på å bli gal. Så var regnet tilbake. Med hetta trukket over hodet sa jeg farvel til nasjonalparken for denne gang og de siste 2,5km ned til Svukuriset gikk raskt. Jeg kom inn døra akkurat idet middagen ble servert, og selv om jeg hadde glemt å spise hele dagen, var jeg mest keen på å få av meg det våte tøyet og få meg en dusj. Fikk hengt opp klær til tørk/ lufting på rommet oppe i 2. etg på stabburet og tok et par-tre polarbrødskriver til lunsj/middag før jeg stakk over til hovedhuset for å ta meg den pilsen jeg hadde drømt om hele dagen. Oppe i peisestua satt det noen spredte einstøinger, men det måtte bare én som tørte å hilse på for å bryte isen og få igang praten. Og når jeg kom med en øl var det visst plutselig innafor, for da ble tomme kaffekopper byttet ut. Alle hadde gått litt og bar preg av det med roser i kinnene og gryende gangsperre. Han ene hadde gått en DNT-gruppetur ned fra Rørostraktene om jeg ikke husker feil. Var vel en ukestur som hadde avsluttet på hytta kvelden før. Nå skulle han bli på hytta noen dager frem til neste DNT-tur som skulle være en rundtur sør-øst i Femundsmarka. Og mannen klarte så vidt å gå, men han var ved godt mot og regnet med han var klar for ny tur på mandag etter et par dagers hvile. Imponerende. I forbindelse praten om DNT-turene kom vi over på fottøy og vi var i motsatt ende av skalaen, han med solide fjellstøvler og jeg med joggesko. Jeg forklarte konseptet om lett fottøy og drenering og den eldre damen tvers over for meg kjimet i at endelig møtte hun noen med samme tankegang – hun hadde nemlig gått med vandresandaler i over 20 år og var helt enig i at det var mye bedre enn tunge fjellstøvler. I hvert fall på sommeren. Spenstig. Dag 5 Å f***....bjørn, eller!? Søndag 17.07.2016 Tid 2 timer Dist. 8,5 km Totalt 69,5 km Det ble bare et par pils og en tidlig kveld for en sliten kropp og dermed også en tidlig morgen. Var ikke noe å vente på egentlig, jeg hadde jo en lang tur i bil foran meg også, så jeg var avgårde i gryinga. Dette var bare sjarmøretappen ned til Elgå, men morsomt med ganske annerledes terreng igjen nedover furuskogen. Rett som det er får jeg øye på en hengekøye inn blant furuleggene. Som forventet var det lite aktivitet i den leiren så tidlig. Hengere sover jo sjelden dårlig på tur. Stien er bløt og sleip mange steder og det er stedvis bra kloppet. Både nye og eldre klopper, korte og lange partier, vinglete klopper, godt forankrede klopper, oversvømte klopper osv. Alle kjenner seg vel igjen i det, og derfor ble det marginalt med speiding inn i naturen rundt meg, men jeg løftet blikket innimellom og plutselig gikk det kaldt nedover ryggen på meg; hva var det? Hva var den mørke klumpen oppe i brynet 50 meter unna. Den brune, runde formen med snute i midten og bustete Mikke Mus-ører. Ååå shit. Ehh....hva gjør jeg nå? - stå helt stille? - gå sakte videre? - lage masse lyd – mer enn jeg allerede lager? Jaja, mens jeg vurderer alternativene må jeg ihvertfall få tatt noen bilder! Så beveger klumpen seg og en skikkelse begynner å ta form.... Hahaha. Jeg ler høyt. Det er jo bare en elg med ræva rett mot meg. Jeg ser det nå som det har snudd hodet og ser nedover i min retning. Litt lettet legger jeg ned kameraet og trasker videre mens jeg forbanner den plakaten på veggen i Svukuriset som viser alle dyrene man kan treffe på i Femundsmarka, deribland alle de store rovdyrene i Norge inkludert bjørn. Jeg kommer hjem igjen utpå søndag kveld og er veldig fornøy med turen. Jeg klarte å gjennomføre uten altfor store problemer fysisk. Utstyr og tankegang fungerte optimalt selv om flere av nettene ble under solide tak. Skulle i ettertid gjerne sett av flere ble i teltet, men sånn blir det noen ganger. Tilfeldighetene rår. Siter
  19. Med dette innlegget vil jeg slå et slag for det enkle og nære friluftslivet i en periode det ikke er så mange andre på tur. Det trenger ikke være så langt, bratt eller fancy for å få en fin turopplevelse. Kanskje kan dette innlegget inspirere deg til å ta en enkel tur i nærmarka? Ikke trenger man så mye utstyr og ikke koster det noe særlig. Kanskje kan du låne en lavvo eller hvorfor ikke rigge seg til med en tarp eller under en skjørtegran? For mange er ikke Desember en typisk turmåned. Det er litt synd for Desember har også mange fine kvaliteter. Det er mørkere, tempoet er lavere og det er færre folk ute. Her kommer en liten skildring fra en fin helgetur i Desember. Fredag formiddag møter jeg min gode turkompis @Tor-Erik-L-77 utenfor Kongsberg. Vi kjører i følge mot et for oss ukjent område som ligger bare en snau times kjøring hjemmefra. Vi kjører til Heistadmoen og videre mot Raje. Her skal vi ifølge iherdig research finne vårt nærmeste røyevann, Fagervannet. Raje Fiskelag har masse nyttig informasjon og de virker til å være flinke til å kultivere. Mye tyder på at det kan bli en skikkelig bra helg. Vel fremme ved parkeringen treffer vi en hyggelig, nysgjerrig dame som lurer litt på hva vi driver med der vi pakker ut pulker og sekker fra bilen. "Skal dere sove ute??". Åpenbart ikke så vanlig her omkring på denne tida av året. Det viser seg at damen er aktiv i fiskelaget og har mye kunnskap og gode tips til oss. Tusen takk for det. Ikke akkurat lettpakking... Vi hekter på pulkene og sklir innover. Mildvær og regn tidligere i uken har gjort det hardt og isete, men det er ikke mer enn en kilometer inn til Fagervannet. Vi følger skiløypa og tar av nordover. Først prøver vi å tråkke oss over Fagervannsåsen, men det viser seg å være en dårlig taktikk så vi søker heller ned mot vannet og følger isen langs østsiden til vi finner en fin plass på en liten høyde midt på østsiden. Vi hekter av et reinskinn, setter oss ned og nyter det siste som er av dagslys. Det går ikke lange tiden før det dukker opp en isfisker på vei tilbake til bilen. Isfisker´n heter Arnfinn og kan fortelle at han allerede vet at vi er her på overnattingstur. Skal si ryktet sprer seg fort her i området. Det er jo litt komisk, men også Arnfinn gir oss verdifulle fisketips og kan fortelle at han har fått fire fine steikefisk. Normalt sett kan man ikke stole på at det er de beste tipsene man får når man møter andre fiskere på denne måten, men på isen er det vanskelig å fjerne sporene sine.. Leir etablert Når det begynner å skumre rigger vi lavvoen og vedovn. Lavvoen fra Helsport er nesten 15 år gammel, men gjør fortsatt nytten. Jeg har egentlig brukt den lite de siste årene og hadde nesten glemt hvor fint det er å ha god plass og kunne fyre med ved. Vi flytter inn og rigger oss til. Det går ikke lang tid før vi har god varme i ovnen og nyter litt tvilsom drikke fra lommelerka. Det blir tidlig kvelden nå i Desember, men det jo litt av sjarmen og gjør at man setter så ufattelig mye mer pris på lange dager i sommerhalvåret. Lange rolige kvelder foran vedovnen i lavvoen er virkelig medisin etter en travel høst. Lørdag morgen våkner vi til litt vindvær, men lett skydekke. Larsen er som vanlig mer morgenfugl enn det jeg er og fyrer opp før jeg kommer meg opp av posen. Vi setter kaffekjelen på ovnen og tar det helt med ro. Ingen plan for dagen utover å bruke mesteparten av tiden med dagslys til å fiske oss rundt vannet. En utmerket plan totalt blottet for ambisjoner. Før vi kommer så langt inntas det store mengder kaffe, egg og bacon. Akkurat sånn det skal være. Optimistisk fisker Først litt før 12 får vi rotet oss ut av den lune hula. Jeg pakker sekken med fiskeutstyr og litt godsaker, mens Larsen sverger til pulk og bedding. Vi beveger oss først til nordøst-enden av vannet. Her ser vi noen pilkehull etter Arnfinn og borer opp igjen noen av disse. Vi er først litt skeptiske til at de er borret så nær land men det viser seg å være 3-4 meter dypt bare 2-3 meter fra land. Ifølge vår lokale fiskeguide fra dagen før står Røya nå og passer eggene ved gyteneplasser nær land. Vi biter på den teorien og fisker oss sørover uten å merke så mye som et napp. Kanskje var vi blitt lurt allikevel? Viktig å ikke stresse... Etter et par timer uten hell beveger vi oss mot sørenden for å prøve andre plasser som ble anbefalt. Vi borer noen hull bare et par meter fra land her også. I mitt andre hull dunker jeg tydeligvis røyeblinken i hode på ei røye og det biter umiddelbart. Jippi! Trua er tilbake. Utrolig hvor lite som skal til for å booste opp motivasjonen igjen. Fisken er ikke stor, men absolutt fin steikefisk. Med nyvunnen iver fisker vi oss rundt den lille odden. Etter en liten stund senker jeg blinken ned i et nytt hull og får umiddelbart fast fisk igjen. Omtrent samme størrelse, litt feitere. Da har vi ihvertfall forrett til middagen. Perfekt! Optimistisk fisker nummer to... Vi fisker litt til men det blir med de to. Ikke akkurat storfangst etter flere timer på isen, men det spiller ingen rolle. Det har vært en strålende dag med godt vær, lite vind og ikke et menneske å se. Grei steikefisk... Når mørket begynner å sige på trekker vi mot lavvoen og fyrer atter en gang opp i ovnen. Det merkes at temperaturen har sunket en del og vi anslår at det må være rundt ti kuldegrader ute. Inne i lavvoen har vi raskt 15 plussgrader. Vel inne setter vi til livs en hel spekepølse sammen med litt tvilsom drikke før vi fyrer opp til middag. Hva smaker vel bedre enn nyfisket røye? Det blir et skikkelig herremåltid med stekt røye til forrett og karbonader med stekte poteter til hovedrett. Desserten består av sjokolade og vi smaker litt mer på innholdet i lommelerka. Livet er herlig! Her og nå eksisterer det ingen verden utenfor lavvoens lune nylonvegger. Litt utpå kvelden finner vi ut at vi skal rusle en tur med kamera. Det er stjerneklart, kaldt og flott. Lun bolig Søndag morgen våkner jeg av at jeg hører stemmer utenfor. Jøss, er det folk her, tidlig søndag morgen? Etterhvert hører jeg flere og flere stemmer og stikker etterhvert hode ut for å se. Der står det jammen 6-7 mann og rigger seg til for å fiske. Normalt sett er vi vel forholdsvis sosiale vesener begge to, men akkurat på tur foretrekker vi å være litt alene. Uansett er det hyggelig å se at flere finner glede i å være ute en helg i Desember. Vi kjører normal prosedyre med en solid dose kaffe, egg og bacon før vi pakker sammen leiren og setter kursen mot bilen. Det ble en herlig, rolig helg uten ambisjoner av noe slag. Helt topp og noe flere burde ta seg tid til i en hektisk hverdag.
  20. På nyttårsaften 2016 bestemte jeg meg helt spontant for å gjøre noe helt annet en jeg hadde gjort tidligere år. På kvelden pakket jeg sekken med god mat og drikke, et lite telt og varme klær. Deretter gikk jeg ut ytterdøren hjemme og la i vei alene på tur i mørket med mål om å få god utsikt når det nærmet seg midnatt. I løpet av kvelden så tenkte jeg at nå var det virkelig på tide å bli mer aktiv utendørs igjen. (Jeg har vært mye på tur av forskjellig slag tidligere, men av diverse årsaker så dabbet friluftslivet av litt etter litt.) Jeg kom på to mål som burde være enkle: Sove utendørs minimum 2 netter hver kalendermåned. Ikke la aktivitetene bestemmes av sesonger (vinter=ski, kajakk=sommer osv.) Nå er det desember 2017, og hvilke tanker sitter jeg igjen med? Dette var noe av det som gjorde at jeg føler jeg fikk til dette rimelig greit: Bryt ned det store målet i spesifike delmål Definer konkrete aktiviteter som er gjennomførbare for hvert delmål. Det gjør det enkelt å komme i gang Det gjør det enkelt å måle/bekrefte gjennomføring Når du starter med nye aktiviteter så er det mye mentalt arbeid som må til for å komme i bebegelse. Man må jobbe en del med seg selv for å komme over “dørstokkmila”. Når du har repetert en aktivitet flere ganger, så begynner det å bli rutine, du er inne i en flyt, og ting går mye av seg selv. Ved å definere en aktivtet basert på kun aktiviteten i seg selv, og ikke legge til begrensninger som sesong, omgivelser, osv. så kan du få gjort mer og lært/erfart mye nytt. Jeg har sovet ute minimum 2 netter hver måned (desember er ikke helt på plass enda) og jeg har sovet ute rundt 50 netter totalt dette året. Barna (og venner) har vært med på overnatte ute hver måned, og de synes det er helt supert. En tur ut trenger ikke å være langt unna hjemmet eller vare lenge. Vi har flere netter hvor vi har sovet i telt i hagen. Vi hadde faktisk et telt oppslått i hagen nesten hele januar og februar dette året. Det var bare å dra ut på "ekspedisjon" når barna ønsket det, selv spontane overnattingsturer ble enkelt da. Nærturer har fått en oppsving for min del dette året, men jeg drømmer fortsatt opp alle de fine turene litt lenger unnna. Alle typer turer bygger erfaring, og gir nye opplevelser. Dra på turer med menesker du ikke kjenner fra før, det dukker opp nye venner innimellom. Dra på turer alene, kjenn på det å stole på seg selv og det å senke skuldrene og trives i eget selskap. Og det er fantastisk fint å sykle i januar, padle kajakk i februar, bade i mars, og stå på ski i juni. Senk målene litt, dra ut og nyt, enten det er ti meter fra husveggen eller to tusen meter over havflata. Det ligger noen fine opplevelser og venter der ute uansett.
  21. Ferdig med Real? Neida så ille er det ikke. Jeg har alltid syntes Real har smak greit og bruker det en god del, selv om posene er blitt mindre enn de var. Blander inn tørket kjøttdeig, smør og kanskje potetmospulver så blir det en bra turmiddag synes jeg. Så jeg ble litt overrasket da sønnen min ikke ville ha Real på tur. At han spiser lite av realposene har vært et problem på en lang fjelltur. Valgt blant de mange ting som matcher farens kokkekunnskaper, så ville han ha toroposer som alternativ til Real. Selv brukte jeg endel toroposer på tur før, men har sluttet med det fordi det gir høyere brennselforbruk/vekt (pga småkokingen) og mer oppvask. Så jeg laget noe jeg har tenkt på lenge, en “matkoker” for supper og grøt. Den har fungert fint til toroposer, og ikke minst når det gjelder morgengrøten om vinteren er den veldig grei synes jeg. Matkokeren er bare et oppskåret liggeunderlag som er limt sammen. Den rommer 1 liter og veier 27 gram. En oppbevaringspose for mat fra Rema på 2 liter passer fint oppi. Under transport passer en halvliters brenselflaske inni, sammen med lokket. Bildet over viser størrelsen på en pose Real turmat, sammenlignet med (fra venstre): 1/2 pose (90g) Toro pasta bolognese, 1/2 pose (140g) Toro meksikansk gryte familipakning, 1 pose Toro kjøttsuppe inkl. 1 pose nudler. Alt ferdig til bruk ved tilsetning av vann i posen + feks. tørket kjøttdeig mm. Da jeg gikk på Hardangervidda i sommer bidro nok det lavere pakkvolumet til at jeg greide å pakke meg ned i en mindre og lettere sekk enn vanlig. En litt lengre skje er en fordel, den på bildet til høyre har ganske skarpe hjørner som passer godt nede i matkokeren. Jeg blander inn 60g tørket kjøttdeig eller karbonadedeig i toroposene. I den mexikanske gryten er det også godt å bruke biter av sterk spekepølse. “Koke”tider? Det tar lengre tid enn med Real. Koketidene varierer mellom posene. Meksikansk gryte tar lengst tid på å trekke, rundt 30 minutter. Pasta bolognese 20 minutter og kjøttsuppe med nudler kortere, kanskje under 15 minutter. Etter 10 minutter har den tørkede kjøttdeigen fått en konsistens omtrent som stekt kjøttdeig, etter 20 minutter er den myk. Felles for alle toroposene er at ris, pasta, grønnsaker osv. fremdeles har en viss tyggemotstand etter overnevnte tidsforløp. Dette synes jeg gjør posene bedre enn ellers, feks har grønnsakene i kjøttsuppen mer smak enn jeg ellers har merket. Når det gjelder havregrynsgrøten så er havregrynene av lettkokt type og blir til normal grøt, tar antagelig mindre enn 10 minutter. Tørkingen av kjøttdeig-/karbonadedeig gir redusert vekt og lang holdbarhet. Vekteksempel: 400g rå karbonadedeig ->260g stekt->120g tørket. Etter endt måltid er det bare å kaste posen. For meg som ikke bedriver mer avansert kokekunst på tur så er variasjon i posematen kjærkomment, og det gjør heller ingenting at toroposene koster mindre enn Real turmat.
  22. På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.
  23. Her er alle mine selvstående gapahuker på rad og rekke. Tenkt å fortelle litt om systemet og litt om hver av dem. Intro Min start med gapahuk, startet med å bruke billige presseninger brettet til gapahukform, for så og gå over til Helsport Nordmarka Gapahuk som er avbildet under. Funker greit når du er mye på samme plassen og har bare med deg duken. Har lagret rajer som står fast fra gang til gang, på de mest brukte plassene. Men fikk øynene opp for selvstående gaphuker etter noen år. Disse er flott å ha med på tur, hvis stadig nye turmål er det vanlige, både sommer og vinter. Tar liten plass i sekken, veier relativt lite, lette å sette opp over alt, og gir god ly mot vær og vind. I tillegg gir de beskyttelse mot mygg og ikke minst regn, hvis du trenger å ta en overraskende hvil. Er du liten av vekst, dvs under 1.80 kan du overnatte i flere av disse. Bilde fra Høgfjell 1009 MOH. Magasinets Dovrefjell. Den fineste utsikten er ofte på fjelltopper, og som regel er det der du ønsker å raste og nyte synet med du lager deg litt mat på primusen. Det blåser mest som kjent mest på toppene, og spesielt på høsten er det ofte sol, men ly bare bak en stein gir ikke nok vindbeskyttelse til en skikkelig rast. Har jeg mulighet tar jeg gjerne minst en times rast, ofte med en liten ryggstrekker også. Ligge slik i ly og nyte utsikten, er flott. En historie jeg pleier å fortelle er når vi var på Høgfjell og det var knall sol men veldig mye vind (søring standard). Jeg slo opp gapahuken (bilde over) og fyrt opp primusen slik at vi fikk varm mat og kokt kaffe. Det kom en familie med boblejakker og de synes det var veldig kaldt spesielt når nista skulle nytes. Den minste gutten spurte faren hvorfor ikke de hadde tatt med telt!, han ble svar skyldig. Familien hadde på seg alt de hadde med seg av klær, og sto å spiste nista. Jeg satt da i bare fleecen hadde det varmt og fint. Kona hadde som vanlig kledd seg bedre, siden hun har en annen termostat. Når vi skulle begynne å gå ned igjen måtte vi også ha på boblejakkene/luene vi også. Bilde fra Valdresflya sammen med teltet jeg ikke får lov til å selge av kona - Hilleberg Keron 3 GT. Et veldig langt telt, og ofte kan du ikke velge hvilke vei du skal sette det opp, da er en liten gapahuk kjekk, slik at du er litt skjermet, men fortsatt har full utsikt og kan snu den etter sola. Gjennomgang av de forskjellige Tenkte at det var lurt, og ta med Helsport Ly Gapahuk som referanse. Har aldri slått opp alle sammen på likt, tatt tider og det var faktisk artig. Men det var bare is og ikke nok snø, og jeg hadde ikke med spiker/hammer. Fikk derfor ikke satt opp Helsport Ly gapahuken. Her kom en av fordelene, med selvstående gapahuker tydelig fram med en gang. Så Helsport Ly ble ikke med. Dette med plugger gjelder også svaberg. Virker mye å ha 4 nesten like gapahuker, men liker å teste litt. Får en helt annen følelse for produkter ved å teste dem, og å bruke de. Aller helst liker jeg å kjøpe turutstyr fortrinnsvis brukt på finn, det meste blir også solgt på finn igjen. Alle her med et unntak, har jeg kjøpt brukt. Den nye ble kjøpt på Dyresku'en for 195 kr. Det har derfor kommet noen nye modeller, men grunnfunksjon er lik på disse. Samlingen består av disse selv stående: Backpacker 1 fra Campex (XXL), Primus Shelter, Finnmarks iglo, og Magasinet gapahuk. Øverst er Finnmarksiglo, Primus shelter, Backpacker 1 og Dovrefjell. Alle er laget etter samme prinsipp: en lang stang over foran, to korte over denne som holder baldakinen opp. Nesten som et halvt Exped Orion eller Helsport Reinsfjell. Felles for alle er: Delte stangkanaler, trange pakkposer, dårlige strikker i stenger ved kulde, åpne ender på stangkanaler, billige strammere på barduner og mangler fester til radio/lys/tørketråd. Dørsystem Åpen/lukket Dører: Finnmarksiglo 2 stk -hel tett og hel myggnetting, Primus shelter hel myggdør, Backpacker og dovrefjell -Litt myggnetting øverst, resten tett. Det beste er at det er mulighet for duk nederst, ellers spruter regne inn, når det slår i bakken. Hel myggnetting er fint på varme dager. Som dere ser i den tekniske tabellen er det ikke så store forskjeller, men unntak av Primus Shelter som er litt i en egenklasse, med teltduk over alt og alu stenger. Dette syns veldig bra på tidene på oppsetting og nedtaking hvor jeg utførte dette alene. Tekniske data Finnmarksiglo Primus Shelter Campx (XXL) Backpacker 1 Dovrefjell Classic 1 Vekt oppgitt 2.25 kg 1.50 kg 1.60 kg Vekt målt 2.16 kg 1.33 kg 1.64 kg 1.5 kg Bredde (målt) 260/(260) cm 250/(250) cm 235/(230) cm /(225) cm Høyde (målt) 130/(140) cm 120/(120) cm 115/(117) cm /(107) cm Dybde (målt) 110/(110) cm 100/(125)cm 125/(130)cm /(125)cm Type stenger Glassfiber 8 mm fargemerka Alu stenger 7 mm fargemerka Glassfiber 7 mm fargemerka Glassfiber 8 mm Stangvekt 703 gram 408 gram 576 gram 642 gram Antall plugger 8 stk V i stål 23 cm lange 376 gram 6 stk Firkanta alu Hillebergtype 61 gram 6 stk runde stålplugger vekt 151 gram 6 stk i alu vekt 76 gram Antall barduner 4 stk 6 stk Ingen! 2 stk Baldakin nei nei ja ja Ventiler 2 stk med myggnetting nei nei nei Stormmatter/poser 3 stormmatter 4 stk poser nei nei Isfiskehull 2 stk nei nei nei Duk Polyester 3000 mm Polyester 2000 mm Polyester Bunnduk Polyeten vevforsterket Pu-coating 7000mm Polyeten vevforsterket Polyeten vevforsterket Dukvekt 1081 gram 861 gram 913 gram 782 gram Innvendig lomme 1 stk skrå ingen 1 stk vegg 2 stk på gulvet! Pakk størrelse 60xØ15 cm 50xØ10 cm 45xØ12 cm 52xØ12cm Tid på oppsetting 05:51 03:30 06:57 06:34 Tid på pakking 05:30 02:18 04:54 03:57 Pris kr 899,00 kr 1 195,00 kr 399,00 kr 349,00 Finnpris kr 500,00 kr 400,00 kr 250,00 kr 195,00 Alle er bitte litt forskjellige i lengde, så her er alle fire satt inni hverandre. Ikke så stor forskjellen på disse. Sammenpakket er forskjellen litt større, enn man skulle tro. Presseningsduken som er bruk i bunn, gjør de vanskelige å pakke slik at de går inni pakkposen igjen. Dette gjelder ikke Primus Shelter, som har vanlig bunnduk. Øverst er Finmarksiglo pluggen på 23 cm, Campx, Backpack og nederst Primus Shelter. Dovrefjell Går gjennom disse i forhold til størrelse/vekt: den minste er Dovrefjell som Magasinet selger. Den er ofte med i sekken på dagstur. Den er lett 1,5 kg, tar ikke mye plass i sekken. Men egner seg best for en til to personer. Dette er nok den jeg har hatt mest med på tur - ca 40 turer. Den har også mulighet til å lukke igjen fronten og har noe myggnetting i toppen. Den er laget med et utspring så at det ikke skal regne inn. Men den er ikke spesielt vanntett i sømmene. Her følger det med bra plugger, men disse er ikke mulig å sette ned gjennom plastdelen som er tenkt, da hullet er for lite. Har derfor bundet tråd på alle festene, og på alle pluggene. Eneste med reflex i bardunene. Den har utgått fra Magasinet, de selger en oppgradert versjon nå. Her er det også lommer som ligger på gulvet inni. Har ikke funnet noe praktisk bruk til disse... Stangkryss kan bindes sammen for enda mer stabilitet. Her syns også den åpne løsningen som gjør at ståldelen på glassfiberstengene hele tiden henger seg fast, når du skal tre eller ta ut stengene. Campx Campx Backpacker 1 som XXL selger er ganske lik den til Magasinet. Samme glassfiberstenger og grunnkonstruksjon med baldakin. Passer best for en til to personer. Denne ble kjøpt brukt fra forumet her sammen med noe annet. Den blir brukt til bålfyringsturer i marka, da den ikke har noen barduner. Den er heller ikke spesielt vanntett i sømmene. Vekta er litt mer enn Dovrefjell, vekt 1,64 kg. Her er alt laget så enkelt som mulig, stenger, plugger etc. Fargemerkede stenger og knytting, ellers helt plain. Primus Shelter Primus shelter, et bilde tatt etter insta-metoden. Den står i nedoverbakke, slik at det ikke lar seg gjøre å sitte i den, og alt rotet bak fotografen, men bilde ble best slik. Primus Shelter er den eneste som har ordentlig stenger i aluminium, og teltduk i bunn. Den er mer forseggjort enn alle de andre, hele vanlige teltstenger gjør det mye lettere og tre stengene på denne. Den veier heller ikke så veldig mye selv om den er stor, med sine 1.3 kg. Her er det 4 lommer til å fylle med sand/stein slik at den kan stå helt selvstendig på for eksempel strand og svaberg. Denne her er heller ikke helt vanntett men ble mye bedre etter en impregnering runde. Det er sømmene som er lekkasjepunkt. Her sammen med Akto. Shelter er også så stor at den passer for tre personer eller en person som ligger. Konstruksjon her er uten baldakin, døra går i glidelås helt foran. Hel myggdør, men regnet som treffer bakken spruter inn, burde det vært minmum 15 cm med duk nederst. ikke lommer innvendig. Ofte med på sommersturer, hvor myggen biter og det kan komme styrtskurer med regn. Den absolutt raskeste og sette opp og ta ned. Ok liggelengde for dagsturer, for en lang person. Her er to av stangkanalene hele, som gjør det mye lettere å tre stengene. Den har 6 barduner, bruker sjelden mere enn 2. Finnmarksigloo Finnmarks iglo er den største og tyngste av de som jeg har. Vekt på 2,16 kg. Den går det an å ligge i. Men som dere ser på bilde, er selv Bamse ekstrem i lengste laget. Kjøpt etter tips fra @Espen Ørud Fargen på denne er orange slik at du skal synes godt isen . Den har også to hull i bunnen uken festet med borrelås slik at den kan brukes til isfiske, hele stangkanaler, bortsett fra endene. Den har en innvendig praktisk lomme og ikke minst ventiler med myggnetting. Hel myggdør og tett ytterdør, minsker behovet for baldakin, som den ikke har. Konklusjon Om jeg skal prøve meg på en konklusjon: Har lettere tarper og telt, men ender som regel med at en av disse selvstående gapahukene blir med på turen. Har også andre gapahuker, men de selvstående er enkle og du får alltid ly uansett hvordan underlaget er. Så langt er nok Primus Shelter kommet lengst totalt sett, men den ideelle Gaphuk er det ikke. På mange telt, holder det å tre stanga inn og den går i en lomme på andre siden. Det finnes ikke på noen av disse. Ikke mulighet til stangjustering, ei heller til pluggene. Gode barduner gjerne med reflex og gode strammere savnes også. Kvalitetsplugger bør inngå også. Flammehemende duk, hadde vært fint, blir mye bålhull av granfyring. Innvendige lommer som kan brukes og et par løkker til tørketråd/radio/lys hører med for en god tur. Så kanskje jeg burde ta en telefon til Helsport og få de til å lage en god modell, er jo nesten et Reinsfjell delt i to. De har både kunnskapen og muligheten. Vekta på den letteste er jo 1,3 kg så den er i boks etter min mening. Siden dette er mitt jubileum med innlegg nr 1000 her på fjellforum og siste innlegget, vil jeg ønske alle fjellforumere en riktig god jul og godt nyttår, og håper dere får mange fine turer fremover, aller helst med en selvstående gapahuk i sekken. Ps: Har du nytte og glede av innlegg her på forumet så trykk gjerne på 👍, eller skriv en kommentar. Det setter vi som skriver her pris på😀
  24. Trond E. Ludvigsen Alder 45 år. Sivilstand: Ugift Bosted: Bodø Aktuell med bloggen http://helgetur.net/ (Alle bilder i denne artikkelen er fra hjemmesiden hans) Kan du fortelle litt om friluftslivet når du var ung? Jeg har en far som bestandig har vært opptatt av det tradisjonelle friluftslivet. Og i hans ungdom var han med å sette opp disse trigpunktene og flysignalene som er på fjelltoppene rundt om. Det var veldig artig å høre på når han fortalte. Det var i Grane og Vefsnområdet for det meste. Og da bodde de på avsidesliggende gårder, når det her foregikk. Og senere ble jeg tatt med på turer. Han hadde blant annet en båt i Svenningvatnet som han brukte der og fisket med oter. Jeg har selv aldri vært så kjempeopptatt av fisking, men det er stemningsfullt og en egen ro med å komme seg ut på vatnet og fiske. Oterfisket er noe av det første jeg kan huske. Ellers så var det små skiturer rundt omkring, med bål og .. ja... ha med oss litt godt i sekken, og sånne ting. Du vokste opp i Svenningdalen? (dal i indre strøk av helgeland) Ja, det gjorde jeg. Jeg bodde der til jeg var 17 år, da jeg begynte på videregående i Mosjøen. Da flyttet jeg dit. Så ble det jo militæret, og etterhvert har jeg bodd både i Tromsø, Trondheim, Bodø og også et lite opphold i Brønnøysund. Er det en interesse som du har hatt hele livet? Ja, da er det forsåvidt. Men jeg var aldri så bevisst på det før jeg begynte på valgfag friluftsliv. Da hadde vi en veldig inspirende lærer, og han fekk virkelig til å skjønne bålbrenning og jeg husker spesielt et tur opp til Stavvatnet. Det silregnet og det var vått. men vi lagde et stort og fint bål og vi stod rundt bålet. Den gjorde sånn inntrykk den turen der. Det var mørkt og det eneste vi så var gjenskinnet i ansiktene til hverandre. Da fikk vi en slags tilknytning både til natur og... det ble et sånnt fellesskap rundt det bålet. Det gjorde et sånnt inntrykk den turen. Hvor gammel var du da? Det var i niendeklassen, så da er vel rundt 15 år.. Jeg vil også nevne en annen tur. Det var liksom den storturen det samme året. Da skulle vi gå til Jengelen i Børgefjell. Men værutsiktene var ikke helt gode, og vi fikk en helsikes snøstorm, og det var såpass heftig at vi vurderte å snu i Orrekskardet, men de som var litt garva mente det skulle gå og etter hvert så vi hytta og vi kom oss i trygghet. Var dette også på ungdomskolen? Ja det var det samme; valgfag friluftsliv i niende. Samme læreren som var så inspiserende; Kjell Arne Fossli heter han. Neste dag våknet vi til det knallværet. Blå himmel - ikke en sky på himmelen. Drømmedag i fjellet. Så det var en vintertur til en hyttene der inne? Ja det var til Granehytta i Jengelen. Det er vel kanskje sånn som former en i valgene man tar senere i livet? Ja. Friluftslivet har vært helsebot. I de senere år har det blitt mer en greie å overnatte på toppene, men det var kanskje du tidligere ute med? Jeg har bestandig tenkt på slike ville ide'er og planlagt slike overnattinger. Jeg husker spesielt en overnatting på Mosskardtinden, inne ved Elgviddevatnet (Lomsdal Visten). Da overnattet jeg på en fjelltopp. Jeg har ellers overnattet i huler og på flytebrygger. Jeg syns det er artig å gjøre forskjellig. Variasjon er viktig for meg. Jeg blir fort lei av å gjøre det samme. Jeg må hele tiden tenke nytt. Du begynte veldig tidlig å notere fra turene dine? Alt i 1990 begynte du med dette leste jeg på siden din, og det var kanskje ikke helt vanlig for en ungdom? Nei..har ofte stusset litt på det selv. Det var jo i grunnen friluftslivet som var det primære, for å si det sånn. Men jeg har kanskje hatt et slags formidligsbehov. Ja, at det måtte liksom ... i mørke vinterkvelder å se i gjennom bilder, og skrive en snutt fra turen. Så har det liksom bare ballet på seg med turrapporter osv. Du er jo veldig flink til å formidle fra de turene du tar.. Jeg prøver å legge litt jobb i beskrivelsene fra turene, men hvor godt det egentlig blir det får andre vurdere. Jeg har tenkt som så at uansett hva man holder på med så er det best å gjøre sitt beste på en måte. Når du ser tilbake på turene du har hatt til nå, er det noen andre spesielle du vil trekke fram? Det er jo blitt så mange turer.... men de første turene inn i Børgefjell Nasjonalpark. Det var bare jeg og en som heter Jan, kompisen min. Og hver eneste sommer var vi rundt omkring på Helgeland. Det var gjerne Okstindan årlig, og en tur til Børgefjell hvert år, og så måtte vi ut i øyan hvert år. Så vi ble veldig godt kjent i hele Helgelandregionen. Vi ble mer og mer glad i området av landet vi bodde i. Men akkurat en spesifikk tur. En tur til Ranseren med overnatting Ranserbua, det var veldig spesielt. Jeg liker veldig godt den blandingen du har av natur og kultur. Ikke bare toppturer osv. Er det en fellesnevner der? Ja, tidligere hadde jeg kun natur som mål. Da var det kun om å gjøre å komme på de høyste toppene. Men man blir eldre og får andre impulser etterhvert. Nå har jeg mer og mer fått øynene for hvordan folk levde før i våre områder. Ta det der med gamle farleder. Gamle farleder mellom Røssvatnet og Mosjøen, som egentlig veldig få har kjent til, som heter Jamtfjellveien. Men det var der de gikk de første Hattfjelldalingan som skulle til nærmeste fjordbotten. Sånne ting. Å gå der som det har gått folk i hundrevis av år, er noe som gir meg veldig mye. Hvor tror du at du har denne historieinterressen fra? Ja, det er vel at jeg beundrer de folkene som bodde i områdene vårres som levde i nær tilknytning til naturen. Det er beundringsverdig den kunnskapen de hadde.. De har jo hatt mye kunnsap som har gått i glemmeboken i stor grad. Både ute ved kysten og langt inn i innlandsdalene. Vi snakker om løst og fast, blant annet om lokal literatur av felles interresse. En annen ting jeg vil nevne er at jeg prøver å med meg en del artige begivenheter som skjer rundt om, og i år var jeg på Lundkommardagen på Lovund. Og vi fikk ikke se de store skarene med lundefugl, men det ble arrangert en båttur rundt øya, og da så vi de lå i flokker rundt om havet. Jeg var også på denne konserten på Øyfjellet, dette var en litt artig begivenhet. Litt artig å få med seg slike ting Villmark hører med, men også litt artige happenings i området. Har du drevet med fiske og jakt? Nei, merkelig nok så har jakt og fiske aldri fascinert meg. Jeg har stor respekt for de som bruker av naturen. Det er så mange gode jegere og fiskere. Det er artig å lese om det, men det er ikke det som det primære for meg. Det er opplevelsen og vandringen... I forhold til det friluftslivet du gjør i dag, er det sånn som du forventet det? Ja, jeg føler at jeg hele tiden er i utvikling. Nå er jeg med i en hel del lokale facebookgrupper, og der kommer det opp en del ukjente atraksjoner og lokal kunnskap og forskjellige ting som ikke er så veldig godt kjent. Så noterer jeg ned sånne ting, og etterhvert så samles det opp til mer eller mindre sære turide'er. Så jeg har lyst til å gjennomføre med tid og stunder. I desember hvert år bruker jeg å ha en planleggingshelg, der jeg prøver å legge planer for neste år. For da er det så mye lettere når sommeren kommer - hva skal man gjøre da. Så mye lettere å ta frem når sommeren kommer. Det er sommeren som er årstiden for min del. Vi snakker videre om løst og fast, og men er samt enige om at til sommeren må vi treffes for en skikkelig tur igjen!
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.