Søk i nettsamfunnet

Hei Trenger turtips Jotunheimen?! Personleg liker eg ikkje di større betjente hyttene, eg er vant med å enten få hytta for meg sjølv (med eller uten følge) eller yterst få gjester. (den gang det var over 10 når eg kom frem, gjekk eg bare forbi til neste. Så lige vel mest di meir rolige hyttene... Mine venna derimot tror eg mest sansynleg lige vellkjente (populære plasser) Så det eg lure på er om noen har noen tips til plasser eg/me burde ha vore? Tippe første dag går mest i reising til startpunkt. Så fint å kun gå i rundt 3 timer første dagen. Rundt 6++t andre dagen å max 6 t siste dagen? Me vil helst gå i ein runde slik at vi går i nytt tereng hele tiden. Men ender tilbake til bilen. Tipper der ikkje er let å gi tips sån på stående fot. Men har noen en link til et betre kart i jotunheimen en det eg har funne? Å uanset vist noen kan si du bør ha vore der å der så finne me det på karte:) Eg vet timabruken komer veldi an på kim så går. Men me e av den typen der 3 t gange for oss ville ha vore 4 t gange i turistforeningens rekning:)

Med base på Krossbu ble tre topper innen rekkevidde valgt ut. Første dag gikk til Skeia i Smørstabbtindene. Fin start på dagen med utsikt mot Horungane. Leirbreen med Skeia til høyr Vi gikk opp til laveste punkt på eggen mellom Veslebjørn og Skeia. Morsom klyving langs eggen til toppen. Taulag på vei opp sydvesteggen. Neste dag dro vi til Berdalsbandet for å gå på Austabottind. Storen dukker opp gjennom Soleiskar. Mye folk på grunn av kurs. Greie kursledere som lot oss gå forbi taulagene. Kursleder hadde lagt ut tau på toppen, men lot oss velvillig passere. Siste dag gikk til Svellnostind (Ymelstind) fra Juvasshytta via Porten og Storjuvbreen. En del rein på Styggebreen. Mye blokker på breen inn mot Porten.Har ikke sett slikt tidligere. Bratt ned fra Porten og ut på Storgjuvbreen. Nedstigning fra Svellnostind. Torden og regn nede i Bøverdalen mens vi hadde oppholdsvær. Så kom tåka. Trist å se at snøkappen på Glittertind er nesten borte.

To dager etter turen til Slettmarkspiggen var jeg igjen klar for tur. Skjønt klar og klar, jeg følte meg ganske slapp og veldig lite pigg! (Kanskje slettmarksPIGGEN hadde påvirket min egen pigghet?) Dette ble kanskje siste gangen en tur til nye 2000 meterstopper kunne innebære så lite kjøring. Jeg reiste opp til Valdresflya og litt på nordsiden og startet rolig innover mot Leirungsdalen. Været var nydelig og jeg koste meg. Hadde til og med kameraet med denne gangen. Gåstavene var til stor hjelp ved kryssing av et par elver. Leirungsåi ble krysset mer eller mindre tørrskodd ved Tyskerplassen. Der har jeg mitt eget lille "hemmelige" krysningssted. Ved å gå i et slangeformet mønster rundt omkring på steiner, kommer man over elva ved liten eller normal vannføring uten å vade. Elva er 30-40 meter bred her. Turen over er kanskje 150-200 Så vidt meg bekjent, er dette eneste stedet å gå tørrskodd over før man kommer lenger opp mot Leirungsbreen. Opp mot Tjørnholsoksla gikk det tregt med alt utenom pusten. En deilig rast ved elva fra S Tjørnholet ble lagt inn mens jeg med bekymring observerte skyene som trakk inn fra sydvest. Den høyre eggen opp mot Tjørnholsoksla ble fulgt før jeg atter (f0r 4. gang) var på toppen av dette "dustefjellet" som sperrer veien, i og med at det er eneste opp / nedgang mellom Skarvflyløyfttinden og Tjørnholstinden for dem som skal til "tindene bakenfor". En 2000 meter var unnagjort med lang anmarsj og 1000 meter oppstigning til sammen. Det kunne vært en tur i seg selv, men det var nå turen begynte. Ned på nordsiden av Oksla var det utrolig begagelig å gå og snart var jeg nede ved breresten innunder Søre Skarvflytind. Det var bare firn og blåis, men nokså flatt, så med gåstaver våget jeg meg over. Selvfølgelig bled det bratterre og glattere på andre siden, og jeg likte meg ikke. På kartet deles breen i en søre og nørre del. Nå var det delvis blåis sammenhengende hele veien, men i alle fall der breen deles på kartet går en rygg oppover. Denne fulgte jeg bratt, men greit opp til Skarvflytindande og kom etterhvert opp på en mindre topp mellom Søre og Midtre. Søre har jeg vært på tidligere, så den droppet jeg. Midtre ser utilgjengelig ut fra sør, og jeg hadde ikke nok krefter til evt. å snu, så jeg begynte med en gang å skrå nedover siden mot Knutsholet. Hele området var nå så avsmeltet at det virket på langt nær så imponerende som det gjør når det ligger litt mer snø.. Et par hunder høydemetre under Midtre Skarvflytinden fulgte jeg grus og grashyller bort i siden. Stedvis meget smale hyller, men med gode tak og bare beskjedne stup (10-30 meter) på utsiden. Etter en stund dukket en renne opp som jeg bestemte meg for å forsøke og jeg kom opp på ryggen et sted mellom Midtre og Nordre. Været var mer og mer truende og det var bare å få jobben gjort. Det var så mørkt at lysbildefilmen i kameraet gav lukkertider som en sliten fjellvandrer umulig kunne holde kameraet støtt på. Etter at Nordre, Midtre og en topp i mellom som muligens har en p.f. på +10 m returnerte jeg samme vei, men valgte en litt annen og brattere vei opp til eggen mellom Midtre og Søre Skarvflytind. På en måte føles det tryggere å klyve opp fjellryggen mellom enn rennene ved siden av. De er jo tross alt "akebane" for løsgods når det først bestemmer seg for å komme ned. Løsgods var i midlertid et problem hele veien, og jeg måtte hele tiden kjenne godt på tak og fester for å forsikre meg om at jeg ikke ville ende opp i et baklengsstup med en steinblokk i fanget. Tilbake mot Tjørnholsoksla betraktet jeg tre toppunkt på den sørlige utløperen fra Skarvflyløyfttinden. Tre spisse, tydelige toppunkt på en vill, og bratt egg. Sikker ganske vanskelige å bestige, men var ikke dette topper etter den mest omfattende definisjonen på 10 meters primærfaktor? Hadde Røyne utelatt dem med vilje da han laget sin liste på 300 topper? Hadde Røynde i det hele tatt utelatt mange topper for å ende opp på det runde tallet 300? I alle fall i Skarvflytindområdet var det gjort en dårlig jobb. 6-7 kandidater som ikke står på lista på 300 topper fant jeg. Fra Tjørnholsoksla ble det en lang vei tilbake. Og kjedelig! Men små fjellinnbyggere gjorde det hele litt triveligere. Snøspurven hadde jevnlig sagt hei i høydene og på vei ned møtte jeg en rypemor med ungeflokken. Ikke snakk om å stikke av da nei. I steden virret den rundt beina minde de neste 200 meterne med vingene halvt utslåtte i sin tapre aksjon for å få meg bort fra ungene sine, noe den selvsagt lyktes med Hjemme ved kjøkkenbordet kunne jeg logg omtrent 28 km og nesten 2000 vertikalmetre. Knærne mente kanskje at jeg var litt beskjeden da, men man skal jo ikke overdrive heller

Skal på flere ukesturer etter hverandre i de aktuelle fjellområdene Jotunheimen Øst, filefjell, Dovrefjell, Trollheimen, Hardangervidda (Finse via Imingfjell-Blefjell-Kongsberg) i Februar og utover. Hvordan er føret for ski og pulk på nåværende tidspunkt i de aktuelle områdene, og evt hvordan isleggingen på vann er i områdene? Hvis noen har vært der nylig setter jeg pris på tilbakemeldingene og eventuelle erfaringer med føret. Trenger å vite om jeg må pakke i pulken eller sekken (eller ski/fjellstøvler for den slags skyld). Takker for alle svar!

Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne

Vi var tre som gjekk innover Helgedalen fredagskvelden 23.7., Jan Erik, Stig og eg – 3 småbarnsfedre som skulle i vegen på vår årlege overnattings-fjelltur. Målet for kvelden var Gjertvassbui som vi hadde fått leigd av Luster Fjellstyre. Det regna litt innover, men ikkje såpass at vi vart noko særleg blaute. Sekkane var blytunge av mykje god mat og drikke, samt tau og anna sikringsutstyr. Vi kom fram til hytta ved 10-tida om kvelden, og trefte der ein sauebonde frå Fortun som også skulle bu i hytta medan han såg etter sauane sine den helga. Etter litt kveldsmat og prat gjekk vi til sengs. Vi sov litt lenge morgonen etterpå, og var ikkje oppe før klokka hadde passert 8. Skodda og skyene låg tjukk i Gjertvassdalen, men vi ordna oss på tur. Turmålet var fyrst og fremst Gjertvasstinden, men dersom veret, føret og formen (ikkje minst!) var bra skulle vi også prøve Styggedalstinden. Klokka vart nesten 10 før vi la i vegen. Vi måtte fyrst ned eit par hundre høgdemeter før vi vassa elva som kjem frå Gjertvassbreen. Etterpå gjekk vi i grov og laus ur opp eit markert drag opp på ryggen vi skulle følgje til toppen. Veret var framleis grått, men ein gong i blant letta det litt slik at det var ikkje vanskeleg å finne vegen. Det var litt småklyving opp til topp 1924, og da vi kom opp der letta skodda og veret skein skikkeleg opp. Vi såg da fint eggen oppover mot toppen med den markante snøkammen. Vi tok oss ein liten matbit før vi starta på den siste biten oppover, noko som vart ei skikkeleg kraftprøve for meg. Dei to andre som er mykje betre form enn meg gjekk greitt oppover, medan eg kjempa meg steg for steg opp den tunge snøbakken. Eg merka godt at treningsgrunnlaget var heller tynt, og at dei ekstra kiloa rundt omkring på kroppen var tunge å dra på…… Medan eg kjempa meg oppover konstaterte eg at eg måtte vere glad om eg fekk med meg Gjertvasstinden, planane om Styggedalstinden vart skrinlagt. Når eg endeleg kom opp hadde dei to andre byrja å ta på seg sikringsutstyr. Eg sa at eg heller ville sitje att å vente, men toppen var fristande nær….. Etter ein sjokoladebit hadde eg ombestemt meg – eg ville også bli med. Vi tok med litt nødvendig utstyr i ein sekk, knytte oss inn i tauet, og bevega oss forsiktig nedover den bratte snøbakken. Snøen var fast og fin, og Stig gjekk fyrst og sette sikringar, både i snø, is og fjell. Etter ein drug time var vi nede i Gjertvasskaret – klokka var da 18. 20 minutt etterpå stod vi på østtoppen på Styggedalstinden. Vi såg at eggen bortover mot vesttoppen såg grei ut, men klokka gjekk fort og etter eit lite minutt på toppen gjekk vi nedover att mot Gjertvasskaret. Vi fylgde same ruta opp frå Gjertvasskaret som vi hadde brukt ned, og kl. 20 stod vi på nytt på Gjertvasstind. Vi pakka fort i saman att, og byrja å gå. Turen nedover gjekk greitt og fort ned dei mange snøfonnene der. Vi hadde litt vanskar med å finne att skaret vi hadde kome opp, og den lause, grove urda vart litt av eit blodslit å ta seg nedover. Elva frå Gjertvassbreen vart på nytt vassa – denne gongen utan å ta av sko og bukser – dei var gjennomblaute likevel….. Dei 200 høgdemetra oppover mot Gjertvassbui att vart skikkeleg krevjande etter så mange timar, og det var godt å kome inn i hytta att som sauebonden frå Fortun hadde fyra opp god og varm for oss. Klokka var da 2330. Ein halvtime etterpå spruta regnet ute…..Turen vart feira med ein skikkeleg biffmiddag, pils og konjakk. Praten gjekk lenge utover natta – før vi gjekk til sengs. Det var tre krye og tilfredse karar som gjekk heimoveratt sundag. Takk til Luster Fjellstyre for utlån av hytte og til sauebonden frå Fortun for triveleg selskap og ferdig oppvarma hytte! Svein

Sol, varmt og vindstille – optimale forhold. Over brua ved Geitsætri, krysset vi ganske raskt elva Hurra fra Hurrbrean, og siktet oss inn på et skar langt ned på NØ-ryggen til Skagsnebb. Vi fulgte så østflanken oppover, hele tiden ganske nær NØ-ryggen, og kom til slutt greit opp på eggen. Vi hadde ikke gått lenge på denne før en bratt hammer krevde en liten rapell på 5-6 meter. Et ferdig rapellfeste gjorde at vi ikke brukte mange minuttene på å fortsette bortover eggen. Rapellen var ikke spesielt utsatt, og en omvei – hvis det går uten klatring – virket betydelig. Videre opp til toppen av Skagsnebb (2003m) var det greit. På eggen videre mot Vest-1 virket noen digre hammere ganske truende, men vi så muligheter for å omgå disse på sørsida – hvilket viste seg å være riktig. Lett over V-1 (2093m) og bortover bred rygg, som smalnet av kraftig. Et par små hammere på 2-3 meter måtte vi omgå her – på sørsiden. Bortover og etter hvert oppover egga mot V-2 helt greit. Vi valgte å svinge av på snøen sør for V-2, (spare noe tid, besøkt før). Så greit opp på Veslebretinden (2092m), ned snøhelling og opp på Storbreatinden (2018m). På vei ut mot Jervefonni ventet vi et svært utsatt punkt, men heller ikke noe mer. Overraskelsen var derfor stor da vi så en som satt og sikret en annen. Da vi kom nærmere så vi at denne hammeren krevde rapell. Dobbel overraskelse: Jeg kjente jo han som sikret! Morten Helgesen – god dag! Vi ble raskt enige om at det burde stått litt om denne hammeren i Thommessens og Skogheims turguide. (Sjekket i ettertid, og boka nevner en farbar utsatt rute på skråhyller i sida mot Storbreen for å omgå denne hammeren. Vi burde lest bedre!) Vel, vi hadde tau, og det var bare å rapellere, skjønt denne rapellen var mer utsatt enn sist gang. Vi slet litt med å få ned tauet, før vi fortsatte på smal og artig egg nedover. Etter hvert ble det bred rygg opp til Jervefonni (2001m). Ned fra toppen er det bred bakkehelling mange steder, og vi valgte en direkte østlig retning, tidvis på snø – mest i begynnelsen. Dessverre var det lite med snø etter hvert, eller snøbakkene var vel bratte og harde (vi hadde ikke isøkser). Omtrent halvveis nede var det noen bratte partier som tvang oss over på nordøstlig retning (Breamillom står det på kartet), men så slake partier med ”sårfotvennlig” gress. Men det var problematisk å komme seg over Storbregrovi. Snaut 50 meter før dennes utløp i Leira - et sted Storbregrovi er delt i tre - fant vi en passasje over den største av de tre. Jeg trengte 3 minutter på å psyke meg opp til kjempespranget, for det var ganske langt, og jeg landet på en ikke-plan våt stor stein. Det gikk bra, og Snurre Sprett ville blitt imponert om han hadde sett meg… Så på bru over Leira, der klatrerne vi møtte oppe på eggen alt var nede ved bilen sin. De anbefalte heller å gå ned fra Jervefonni i sydøstlig retning, og krysse Storbregrovi ved utløpet fra breen. Helt sikkert en bedre løsning! Men nå fikk vi haik 3 km tilbake til Geitsætri – det var godt for såre bein! Etter akkurat 10 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.

Hei, tenkte siden det vanligvis er Morten som skriver inn her, får jeg gjør det denne gangen. Han får heller korrigere om jeg skriver noe feil . Vi ville ha en kosetur etter alt det toppturslitet Morten hadde holdt på med sist uke og bestemte oss for Midtmaradalstindane fra Stølsmaradalen, med to overnattinger der for å fordele høydemetrene litt snillere (de er det mange av!). Så dro vi avgarde fra Røn rett etter jobben (Morten hentet meg der), etter å ha spist to kurver med jordbær og kveldsmat utenfor kontoret i sola. Jeg husker ikke nøyaktig når vi startet sykkelturen inn til Vetti fra Hjelle, men det må ha vært rundt 19-tiden. Å sykle opper i Utladalen med tung sekk på ryggen og en mage full av kveldsmat er ikke veldig behagelig. Det ble da også trilling de værste oppoverbakkene. Vi satte fra oss syklene og gikk videre innover mot Vettisfossen og Stølsmaradalen. Ved hengebrua gikk det over Utla og så bratt, bratt, bratt mange, mange sammenhengende høydemetre oppover. Det vat varmt i krattbjørkeskogen, men heldigvis ikke så veldig mange insekter som fryktet, men vi fikk likevel en del stikk fra blodsygende monstre. Det er kjekt å ha Vettisfossen til å måle høyden på, og det var enda kjekkere å etterhvert komme seg et godt stykke over den og kunne se ned på den... Ganske tassent virket den ovenfra : . Vi ankom hytta rundt 22-tiden, tror jeg, og lå i soveposene litt før 23. Stølsmaradalen er en liten hytte (kun 6 sengeplasser) i utrolig idylliske omgivelser. Men det må være enda mer idyllisk å telte et lite stykke oppover i dalen helt alene... Neste morgen ringte vekkerklokka halv åtte, vi spiste frokost, pakket dagstursekken og la av gårde mot Midtmaradalstindene. Morten ville spare kilometre og ledet ganske bratt gjennom bjørkekrattskogen så langt vestover mot stupet som det gikk an. Et stykke gikk det veldig bra, selv om det var mye pes her i bakkene, men så kom det et vanskelig parti. Den kunne omgås, men nå stå vi en gang der, og so skulle vi jammen også komme oss opp her. Det var mosebevokste, såpevåte og glatte sva med så godt som null fotfeste. Det var bare å holde i bjørkegrenene ovenfor og gjøre noen akrobatiske kroppshevninger. Utglidninger her hadde - hvis ikke dødelig, så i hvert fall vondt - ikke vært lurt, og jeg dinglet noen momenter bare hengendes i armene etter å ha mistet det miskroskopiske som fantes av fotfeste der. Men med en sterk hånd som jeg fikk låne som dro meg oppover klarte vi det begge to. Jeg bemerket at det hadde sannsynlighvis vært veldig mye lettere lengre til høyre i en slak renne. Med en gang vi kom oss opp på ryggen ble terrenget meget lettgått og svart behagelig. Vi krysset Svartbekken (?) på stein og hadde en god og deilig drikkepause i sola her. Det lå enda en del skyer rundt de høyeste toppene i Hurrungane, men været lovet ikke så værst. Her ble vi tatt igjen av et yngre fjellpar med meget lett oppakning som ikke en gang stoppet her for å drikke, men gikk rett på videre. Det hadde blitt mer og mer blå himmel og sol etterhvert, og tåkeskyene rundt Austabotntind og Styggedalsryggen/Storen hadde dratt sin vei. Kort tid etter stod vi på en knaus av ca. 1540 m, hvis jeg husker riktig (har ikke kart her nå), navnet var et eller annet med stein. Herfra var ryggen meget lettgått et godt stykke, med fint og fast fjell å gå på. Ringstinder og Maradlastinder dykket opp etterhvert og dannet en flott kulisse. Tilbake kunne vi se Stølsnostiden/Falketinden/Hjelledalstinden og Uranostinden. Stølsmaradalstinden til venstre så også litt spenstig ut. Etterhvert nærmet vi oss foten av ryggen til Vesle Midtmaradalstind. Vi omgikk fortoppen (som ikke når opp til 2000 m) til venstre på snøen og tok fatt på eggen. Den bød på det de fleste ville kalle morsomt klyving, med to litt vanskeligere punkt som ikke er nevnt i Thommsen sin guide i det hele tatt. Morten klarte seg opp og jeg med hjelp av en taustump etter. Det andre punktet kunne greit omgås på en utsatt hylle rett ned mot stupet mot Midtmaradalen, noe Morten benyttet seg av, mens jeg ikke torde. Så sto vi på det første toppunktet på Vesle, med grandios utsikt mot Storen og hele Styggedalsryggen. De andre to var allerede på Store. Jeg var enda lit skjelven etter klyvingen opp (andre ville kalt det en lek, men jeg var faktisk overrasket over meg selv at jeg lot meg pushe helt opp hit ) og foretrakk en lang pause på Vesle, mens jeg kunne forfølge Morten på vei videre til Store. Jeg kunne sikkert klart den siste biten og, hvis jeg først hadde kommt meg så langt, men skulle gjerne ha litt tid på meg for å psyke meg opp til nedturen. Da Morten kom tilbake fra Storen nådde også det tredje partet som skulle bestige Midtmaradalstindene denne dagen, opp. De hadde Thommesen i sekken og lurte fælt på hvor vanskelig det skulle bli ned til skaret mot Store, hvis allerede de to vanskelighetene før ikke en gang hadde blitt nevnt i boka... Men de kom seg greit ned og opp på andre siden. Den (nedstigningen) gikk forøvrig veldig fint og raskt, den øverste av de to vanskeligere punkt på ryggen ned gikk jeg faktisk nå på den utsatte hylla (noe Morten ble meget imponert over ), og det andre omgikk vi litt til høyre på noen sva og på snøen. Det er deilig å ha snøfelt å gå ned på, så vi valgte en litt annen rute og fulgte snøen til venstre for den lille knausen av 1500 et eller annet meter ned til Svartbekkvannet og i høyre kant av den ut. Nå holdt vi rett på ryggen ut, til vi etterhvert kom inn på den umerkede stien fra Midtmaradalen/Skogadalsbøen som vi fulgte gjennom kratta tilbake til hytta. Belønningen var peanøtter og halvannen liter cola til dessert... (man ynner seg jo ellers ingenting...) De første to var selvfølgelig nede en stund før oss, men det gikk lang tid før de siste to også nådde ned til hytta. Da vi allerede lå i soveposene og halvsøv, kom det en kar som gikk solo, hadde overnattet på eller ved Midtre Ringstind og gått hele Midtmaradalsryggen alene. Han rapellerte og klatret ned punkter, men jeg (og Morten for så vidt) synes han ubetinget tilhører den "svært gærne" kategorien, som også Lyngve har blitt plassert i . Neste morgen ble vi enda en gang vekket av sola, spiste en kort frokost og bega oss på den laaaaaaange og braaaaate nedstigningen til Utladalen. Med tunge sekker på er men med en gang igjen ganske ustøtt og innskrenket i sine bevegelser og balansen. Men det gikk raskere og jevnere enn jeg trodde, og omsider kom vi ned til Utlas kjølige drag (deilig!!!). Broen blr krysset, og den lille kneika opp til Vetti forekom oss som en lek. Sykkelturen ut gikk veldig rask og greit, det ble noen fotostop underveis, da. Den smaragdgrønne elva i sola var bare for fin. Dagens uumstritte høydepunkt var det påfølgende badet i elva fra Hjelledalsfossen ved brua ved parkeringplassen i Hjelle. Det hadde skjønt nok ikke vært fullt så deilig hvis ikke vi hadde vært så gjennomsvette, men det var vi jo nå en gang . Fasit: en flott tur til et litt avsides liggende hjørne som krever ganske mye svette og støe lårmuskler å komme seg til. Det er ikke så veldig mye annet å finne på der oppe enn å gå på Midtmaradalstindene, men ellers så er Stølsmaradalen er et veldig idyllisk sted - spesielt når man har telt og trekker seg bittlittegran lenger opp i dalen. Å ligge så høyt over Vettisfossen er også en opplevelse. Jeg har sett et nytt og spennende hjørne av Jotunheimen!

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.

Jeg hadde egentlig ikke tid til trimtur denne helga, men værvarselet var skremmende bra. Fredag ettermiddag ringte jeg Anders i Oslo og han var absolutt klar. Jeg fra Trondheim, han fra Oslo samtidig, og vi møttes så å si samtidig ved teltplass Ø Stetind. Mye mimring utover kvelden/natta om tidligere lange bortoverskiturer medførte sein start lør. Vi startet ved Geitsetra, opp h. side av elva. Planen var å krysse søre Illåa og rett opp ryggen mot Svarttind. Elva var umulig å krysse, ikke i frykt for å bli våt, men ufrivillig "Bodyrafting" med stans rundt Geitsetra fristet ikke. Først oppe ved søre Illåbreen kom vi over. Det tar tid å gå å lete etter elvepassering, så vi bestemte oss for å gå rett opp på Bukkehø. 3 timer etter start nås Bukkehø. Strålende vær nå, som sist jeg var her i januar for noen år siden i 17 minus. Rekka sørøstover ser innbydende ut, og skal vi komme ned før nattemørket, så kutter vi ut Bukkehø N. Ned fra Bukkehø og videre til 2166 går det rimelig greit. Ned fra 2166 er det litt mer kronglete, bratt og løst, så litt forsiktighet må utvises her. Videre enkelt til 2161. Her legger vi igjen sekkene og rusler ned på 2090. Denne døpte Anders til "Tverråbretassen". Han syntes det var meningsløst å absolutt skulle innom den . Klokka begynner å bli mye, så vi haster videre. Bukkeholstinden N (2149) får vi ta ved en senere anledning ifm Styggehø. Ser ut til å være ei skikkelig kløft der som enten må rappeleres eller omgås via breen. Videre mot 2213 er det greit, men Anders er litt bekymret for siste biten opp. Han har tidligere kun vært på "snille" topper. Der klyvinga starter møter vi et lag fra Leirvassbu, som nettopp har gjort unna den luftige biten. Dvs, det er ikke så mye klyving, men luftig nok til at hendene tas i bruk enkelte steder. Det er småløst oppover, slik at jeg går midt oppå eggen som er fast. Bedre luftig enn løst. Anders sier ikke mye før vi når toppen. Leia videre mot 2058 går greit. Jeg er litt i tvil hvorvidt de SØ for denne har pf 10, så jeg klyver opp dit samtidig. Forøvrig solid friksjon i det hvite fjellet rett SØ for 2058. Vi returnerer noen hundre meter tilbake og tar ei slukt ned til Tverrbyttnet. Leirvassbu nås etter 10 timer. Søndag tar vi en rolig tur opp på Semmelholstind N. Mye løs stein underveis. Nedover Leirdalen er jeg litt irritert over ikke å ha fått med Bukkehø N. Jeg stopper ved Geitsetra og nesten "løper" opp langs elva, som nok engang må krysses langt opp. Videre oppover Tunga. Vel oppe, virker denne toppen totalt meningsløs å ta som enkelttopp. Først KLYVE ca 150 høydemeter ned, for så å SPASSERE 20 høydemeter opp . Returen tas om Svarttind, flott skue inn i skaret mot Skarstind! Vel hjemme på Byåsen kl 0230

Vekkerklokka ringte 03:45. 3 timer etter at vi tuslet til køys. Hodet var fortsatt ødelagt og motivasjonen laber. Kun en enorm stålvilje fikk oss opp. Dvs. Julia karret seg opp. Av erfaring vet jeg at Julia bruker litt lenger tid på ting og tang om morgenen (kvinner!) så jeg krøllet meg sammen under dyna enda et verdifullt kvarter. Værmeldinga var ikke spesielt oppløftende. Vi håpet at ved å reise grytidlig ville vi raske med oss oppholdsvær. Morgengry over Valdresflya er et vakkert skue. Så stille. Slikt et eventyrlig lys. Aleine på landeveien. Julia slumret ved siden av, mens jeg koste meg med fjellet. Kaldt i Leirdalen. Virkelig kjølig var det, men ennå rester av blå himmel. Klokka 7 kunne vi rusle rolig oppover lia. Vi tittet litt etter et sted å hoppe over S.Illåe, men styrte ikke stort med det. Til slutt var vi oppe ved bretunga og selv der sprutet vannet friskt, men her kom vi i det minste over elva uten å bli nevneverdig våte på skolissene. Kart er kjekt å ha. Spesielt hvis man husker å ta det med. Her ved bretunga oppdaget vi at kartet lå på kjøkkenet i Skrautvål. Kult dersom det skulle bli tåke (noe det ble). Alle rutealternativer annet enn tidligere kjente veier ble utelukket og vi ruslet oppover på skrå mot sidemorenen til den vesle breen mot Beukkehø. En og annen rypefamilie spratt opp mellom steinene ellers var det bare breelva som bråket i fjellheimen. Vind var fraværende. Julia fant en fjellblomst hun ikke hadde sett før og måtte knele med kameraet. Vi sikk-sakket opp middels bratt terreng, vekselvis på mose og vekselvis på steinur og kom opp til høyre for den markere sidemorenen. Svartmose er sprø og knaser godt når den er tørr. God friksjon gir den også. Når den blir vassen får den en brunlig farge og friksjonen nærmer seg 0 (null). Jeg hater brun svartmose. Det samme gjør Julia. Det ble mye hating denne dagen. Riktignok var det opphold og tidvis solgløtt, men det hadde regnet dagen før og natta hadde vært kald. Slike svamper tørker ikke akkurat raskt. Bukkehø droppet vi. Jeg hadde vært der før, og så spennende er det ikke. I tillegg vill vi komme så langt som mulig før møkkaværet ankom. Vi landet oppe på ryggen litt sør for toppen, vel 2200 moh, og ruslet i retning alle disse Bukkeholstindane med til forveksling like høyder. Overrasketl ble vi over skrenten ned mot første skard. Av en eller annen grunn hadde vi innstilt oss på en rusletur, nærmest med henda i lomma, over de vestlige Bukkeholstindane. En hammer av et åre med en lys, nesten hvit, bergart sperret veien oppe på ryggen (klatring). Vi ble henvist til å snirkle oss ned fjellsiden til høyre for ryggen og brukte langt tid ned det løse terrenget. Julia likte seg ikke så veldig. Jeg syntes egentlig det var fint her, til og med enkelte tørre steiner her i solhellinga!! GPS'n var med. For en gangsskyld med fulle batterier, så veipunkter ble flittig lagret underveis. Og etter en liten lett rygg var vi på den første av Bukkeholstindane. Nå var det liksom på tide med mat da, og litt knipsing. Sola skinte på høer, rygger og tinder og det var flott å være i fjellet. Bukkeholstindane er et bredominert området. På alle kanter er det breer. Vi studerte allerede Søre Illåbre fra fugleperspektiv og så at vi kunne gå på firn / blåis sammenhengende fra øvre band i sørøst og i sørøstsiden hele veien ned. Stress oppstår fort på tur. Noen er flinkere enn andre til å holde det på avstand, men det er mange faktorer som kan føre til stress. Egne motivasjoner. Folk som venter. Klokka generelt. Og i vårt tilfelle en "nedadgående" værmelding som ble bekreftet av det vi observerte rundt oss. Skyene ble flere. De gikk lavere. Og solgløttene ble færre. Vi ville komme oss litt videre før svartmosen ble enda brunere, så det ble en kort matpause, nærmest en ikke-pause. Raringene som teller topper med en primærfaktor på 10 meter har funnet ut at det ligger en liten topp uti breen, en avstikker fra tinderekka som skal være med. Jeg sendte Julia videre på the Bukkeholstind highway, mens jeg selv ruslet over breen på en markant vinddannet snørygg og kontrollmålte toppen. Det var ikke langt unna 10 meter nei. Så skal Espen få sove om natta, må nok Torgeir ta med seg laservaterne sine og besøke området. Været var nådeløst. Først noen snøfnugg, og snart haglet det tett. Lufta var elektrisk og tuppen på isøksa mi knitret og sang. Skosålene seilet i uønskede retninger på de såpeglatte steinene rett som det var. Tempoet ble etterhvert så imponerende at det kunne være nærliggende å tro at disse to søkkvåte skapningene i gule jakker tilhørte skilpaddefamilien. Toppene ble plukket en etter uten at vi så så mye. Halg gikk over til snø. Snøfiller store som snøballer er vel å overdrive, men det var noen enorme snøfiller. Du kjente nesten vekta av dem når de traff jakka. Et eller annet sted mellom den første V'n og den siste M'n (litt internt men ) kom det en skikkelse oss i møte. Han så nesten like søkkvåt og stakkarslig ut som oss. "Det var første mann i dag", sa jeg og han sa vel omtrent, "Takk i like måte". På den neste toppen skilte vi lag. Julia kledde seg om og gjorde seg klar til tjeneste som toppvakt, mens jeg skulle fortsette mot Store Bukkeholstind. Turen opp til Store Bukkeholstind ville utvilsomt vært dagens høydepunkt var det ikke for været. Først over 2154 så ned, så over en liten topp, så opp på enda en liten topp over en rygg og opp på store. En ganske tørr beskrivelse, men den burde kanskje heller vært våt. For det var vått. Jeg hadde på hansker for å spare fingrene, men det hjalp ikke mye. Hver gang jeg knyttet hendene, ble en kvart liter vann presset ut av hanskene. Noen sier denne eggen skal være luftig. Jeg var pakket inn i tåke og ante bare bratte fjellsider. Hadde egentlig nok med å pusle meg fremover. Men forsiktighet på dette føre, det var voldsomt nødvendig! Annenbestigningen min av Store Bukkeholstind ble omtrent som første gang, tåke og vått vått vær, enda kaldere denne gangen. Snøværet slo seg jublende løs på toppen og i løpet av 5-10 minutter var den mørkegrå, klissvåte fjellryggen omdannet til et lyst hvitt fjell. Våt snø i så store mengder at den ble liggende, men samtidig så våt at det i praksis kunne vært regn. Jeg måtte ake på rompa en del steder og med ullstilongs på bar jeg nok noen kilo ekstra vann etterhvert. Vann som den dehydrerte kroppen nok heller ville hatt innabords. Et annet litt nifst fenomen, jeg ikke har opplevd i fjellet før, var en intens, elektrisk lyd. Det er omtrent som når man er ute i snøvær ved en høyspentlinje, men enda mer syngende - en slags syngende, elektrisk hvinende lyd. Jeg følte meg ikke vel og gikk med bøyd hode selv om det selvfølgelig ikke hadde noe å si. Tilbake ved Julia var hun klar for å gå videre. Denne dagen var visstnok ikke for pauser. Hun fortalte at den andre mannen på fjellet hadde kommet tilbake og hadde gjenkjent oss fra internett. Kim kjente han også til (du er kjendis Kim). Evigheter er lenge, men det var da også fryktelig lang tid vi brukte ned ura i retning bandet mot Tverrbotntind. Våtere steiner enn dette finner du ikke i Jotunheimen (eller på Høgronden for den saks skyld Panda). Kneet mitt hadde slått seg vrang. Fingrene var stivfrosne og den meterologspådde nordvesten hadde begynt å blafre rundt ørene våre. Nå er jeg lei av å skrive, og de som evt. enda leser med er sikkert leie av å lese. Turen ned Illåbreen gikk som en drøm, til tross for litt tåke. Det var nok noe av det tryggeste vi hadde gjort denne dagen. Flat bre. Noen få sprekker, men alle sammen synlige og generelt veldig lite sprekker. Vil anslå at mellom 80 og 90% av breflata var snøfri. Tragisk for en breelssker Kneet gjorde usannsynlig vondt på alle mulige steder og jeg startet allerede å kutte i lista over turplaner utover høsten. Stivfrosne nede ved bilen halv åtte var det godt å få skiftet. Litt somling og en burger i Lom gjorde at det hadde vært mørkt en stund da vi kom hjem. Trenger jeg å fortelle at et varmt bad gjorde godt både for kropp, sjel og ikke minst kne?

Det hadde vært lenge siden jeg sist pustet inn frisk fjelluft, og når værutsiktene var så gode som nå i pinsen, var jeg temmelig gira på å få til en tur. Siden skituren til Lodalskåpa med Torgeir dessverre måtte utgå denne gang , og jeg nå egentlig var i sommermodus, fikk jeg lyst til å prøve fjellskoa igjen. Turen gikk noe spontant til Valdres og Valdresflya. Vel vitende om at fottur på denne tiden fort kan bli noe strabasiøst, satset jeg allikevel på en tur til den bortgjemte Eggi, som ligger nord for Tjørnholstind. Ruta dit kan legges over Bukkehammaren (1910 moh), og fra tidligere år hadde jeg sett at det ble tidlig bart over der. Oppe i høyden håpte jeg at snøen ville være fast å gå på. Og det stemte ganske bra! Opp til Bukkehammaren kom jeg nesten uten å gå på snø, men videre bort til Eggi var det langt hvitere. Heldigvis var snøen fast der oppe. Jeg rundet på nordsiden av vann 1707 og satset på nordryggen opp på Eggi. Nå var det ikke så bra at snøen var altfor hard. Stegjerna hadde jeg selvsagt ikke orket å pakke med, og i bratta opp denne skyggefulle nordhellinga ble det noe trinnhugging med god støtte fra vandrestavene. Etter litt jobbing kom jeg opp, og fulgte hele toppryggen bort til det sørlige toppunktet. Skyfri himmel og nesten helt hvitt vestover i Jotunheimen. Returen la jeg ned den samme veien til vann 1707, men i stedet for å gå oppover mot Kvassryggen og Bukkehammaren, gikk jeg nordøstover mot Vesleløyfttinden og tok sikte på skaret sør for denne toppen. Det ble mye vandring på noe mer sviktende snøfonner ned mot dette skaret. Så noe brattere langs elva ned mot øvre Leirungen, og videre kavet jeg i buskas og kratt langs sørsiden av Leirungsåi til brua som går over elva. Etter nesten elleve timer ankom jeg bilen ved riksvei 51. Jeg har lagt ved 3 bilder fra turen. Det 3. er tatt fra bilen litt før kl 0700 mot bl.a Bukkehammaren (1910 moh), som er midt i bildet. Til ve. er Høgdebrotet (2226 moh). Bilde nr.2 er tatt litt vest for toppen av Bukkehammaren, idet Eggi nettopp har dukket opp. Bilde nr.1 tok jeg på Eggis sørtopp. Ryggen videre nordover sees nærmest, med nordtoppen høyest. I bakgrunnen til høyre kjenner vel mange igjen Besshø (2258 moh).

Etter en tids intens planlegging, mislykkede forsøk på å treffe været, var det klart at sesongen var i ferd med å ebbe ut. Et lovende meteorogram på Turtagrø sine nettsider dannet startskuddet for en tur som var ferdig planlagt siden juni. Relativt spontant ble et supersterkt team bestående av en fjærlett, iselskende østerriker og hans to, ikke fullt så fjærlette, norske klienter satt sammen. For Oslo-folk, som helst vil tilbringe så lite tid i fjellet før og etter sine tøffe bestigninger, blir slike turer temmelig slitsomme: Coni, østerrikeren, heretter bare omtalt ved navn, startet sitt maratonløp i Oslo ca. kl. 15. Morten, den ene av de to, ikke helt fjærlette, norske klientene, startet på formiddagen med bl.a. å pakke, og å forberede middag for Coni. Nils, den tredje, som kom i følge med to andre som for anledningen hadde andre litt lavere fjellplaner, begynte sitt "maratonløp" i Nittedal ved 22-tiden. Kort fortalt om anreisen: Coni kom til Valdres, spiste og drakk og tok med meg. Deretter kjørte vi til Turtagrø hvor han fikk lokket meg inn i peisestua. Han mente at jeg absolutt trengte en øl før en slik tur så han spanderte like gjerne en halvliter før han forsvant inn i bibilioteket og hentet et praktverk om alpenes 4000 meter. Det ble en trivelig kveld med mye skryt av tidligere bestigninger før vi kjørte inn til bommen i Helgedalen. En liten tørr gressplett, mellom saftige kuruker, dannet sengen for anledningen. Ingen grunn til å slå opp telt i den milde natta. Det ble mye stjernekikking og så som så med søvn frem til mobiltelefonene skrek opp rundt halv fem. Halvt i koma, i noe nær stummende mørket, begynte aktivitetene. Coni som er vant med å fumle i mørket på allskens alpehytter midt på natta var raskt ferdig, mens jeg knapt ble klar til grålysningen. En eller annen gang i løpet av pakkingen kom for øvrig en bil kjørende med tre trøtte karer. Nils, den ene, forlot nølende den trygge varme kupeen, for å legge ut på en ukjent tur, med ukjente folk. Litt skeptisk i blikket kanskje, men tappert smilende. Mer eller mindre våkne ruslet vi i vei innover Helgedalen en eller annen gang litt over klokka 5. Det gikk selvsagt ikke langt tid før et av temaene ble vår fellesnevner: Fjellforum. Tilfeldighetene ville ha det til at det like i forkant hadde vært en opphetet debatt i forbindelse med føring til Store Skagastølstind om hva som var en gyldig bestigning og hva som var GOD STIL. Begrepet god stil ble raskt adoptert og dannet grunnlaget for mang en liten latter dagen gjennom. Allerede på vei innover fablet vi om hvor genialt det ville være å hatt sykler på anleggsveien, men det ville vel ikke være helt god stil? Da de kritthvite Hurrungtindane åpenbarte seg, nedlesset av tonnevis med nysnø, ble vi raskt enige om at kortbuksebestigniner i augustsola egentlig var dårlig stil. Det var dette som var god stil å kjempe seg til topps under ordentlige høyalpine forhold. I det hele tatt, det var ikke få ting vi plasserte i kategorien god eller dårlig stil i løpet av turen. Selvsagt var alt vi foretok oss gjennomført i utsøkt stil Ingen kan beskylde oss for å ha gått veldig fort, men med ekstra sett brestøvler hengende over sekken, dobbelt sett isøkser, gåstaver, 4 kg kamerautstyr og mye annet isenkram ble sekken skrekkelig tung. Vi trøstet oss med at det definitivt var GOD STIL å bære tungt til topps. "Ultralight"-bestigninger ble raskt definert som dårlig stil. Støttet opp av vissheten om at vi var ute i virkelig god stil ble vi drevet frem og opp og kunne notere for en bestigning av brekanten på Jervvassbreen på rekordraske 4 timer. Det hersket bred enighet om at å ikke vinne høyde for raskt var god stil, og sikkert litt sunt også? Dessuten hadde allerede minnekortet fått 30-40 nye bilder. Etter en litt grå start opplevde vi en nydelig soloppgang ved demningen. Litt lenger oppe på ryggen ble vi pakket inn i tåke igjen og da vi var på breen, forskriftsmessig bundet inn i tauet, var sikten nesten Zero. Vår hittil så eminente fører begynte nå å vise "svakhetstegn". Uhyggelige minner fra hans forrige bestigning i 1999 dukket opp på netthinnen. Han mumlet noe om rasfare, store sprekker og vanskeligheter med å finne veien. Jeg og Nils konkluderte raskt med at dette var typisk utenlandsk beskjedenhet. Som de vikinger og etterkommere av berserkerne vi er, ble vi enige om at det måtte da være skikkelig god stil å ta seg opp Jervvassbreen i stinn tåke. Coni lot seg imidlertid ikke overtale og satte seg ned på sekken før ordet "vente" ble gjentatt mang en gang. Hva skulle vi finne på nå da? Kort eller Yatzi hadde vi ikke med, og det er grenser for hvor mye tre karer som sitter fast i tåka på Jervvassbreen har å snakke om, mens de fortvilet titter ut i tåka etter lysninger. Det lå en del nysnø på breen (rundt 40 cm.) og sikten var dårlig. Allerede ganske tidlig hadde vi et par mindre gjennomtråkk i noen småsprekker, så man skulle vokte seg vel for hvor man satte foten. Omsider lysnet det såpass at vi klarte å få vår østerrikske venn på beina, og med Coni først, jeg i midten og Nils som snøanker bakerst ruslet vi videre. Først på ei bro mellom to gigantiske sprekker. Den ene var vel en 8-10 meter bred på det bredeste. Et sterkt syn for to trauste Jotunheimvandrere, helt normalt for en blasert alperangler. Sterke inntrykk ble det flere av, for like etterpå, gjennom et hull i tåka, så vi Styggedalsryggen langt der oppe. Badet i sol, som et Soria Moria slott glinsende i en tung kappe av nysnø. Der oppe var kong vinter i ferd med å flytte inn. Jeg svelget. Det var langt opp. Det var flott. Å gå glipp av en slik opplevelse, det må vel nesten sies å være dårlig stil? Jeg har opplevd mye flott i fjellet. Mye flott som er vanskelig å holde opp mot hverandre, men akkurat der og da skled denne visuelle åpenbaringen rett inn på topp tre lista. For å få litt progresjon i artikkelen så gjorde vi bra fremskritt. Coni laget trinn, men siden han ikke veier noen ting sank jeg og Nils ytterligere 5-10 cm. ned i sporene hans. De var likevel til stor hjelp. Vi passerte under en markert fjellskrent og kom oss greit over et sammenhengende sprekkbelte på venstre side av denne før den bratteste kneika tok til. Det lå så mye snø av god konsistens av vi kom oss opp den bratteste kneika både i god stil og uten sikringsbehov. Utglidning kunne blitt kjedelig, men det var nesten umulig å skli ut. Ved isete forhold ville det vært totalt annerledes. Mens tåka kom og gikk arbeidet vi oss flittig oppover mot Jervvasskardet og vips, der stod vi. Han Coni, han Nils og han Morten. Nå skulle det smake med mat og drikke, men slik gikk det ikke. Tåke. 2 plussgrader og kraftig vind var liksom ikke det vi trengte for å nyte maten. Vi gikk litt til før vi tok en rask, kald pause. Som den Snømannen Coni er, var det aldri noe alternativ å følge ryggen mot Styggedalstind fra skardet. Dessuten var det mye enklere å gå på breen i dag. Vi fulgte en bratt(!) snøbakke og kom opp på eggen drøyt hundre meter før toppen. I strålende sol. Været var svært omskiftelig. Skyer over hele Jotunheimen, men Styggedalsryggen ble skyfri! Dessuten stakk Galdhøpiggen, Glittertind og et par andre "storinger" opp av skyene. Kritthvite de også selvfølgelig. Opp til Østtoppen var det enkelt og vi lot tauet ligge igjen, men da et nedsnødd, bratt og utsatt hakk litt lenger vest satte en stopper for videre fremskritt måtte jeg tilbake og hente tauet. Coni mente at 15 meter primærfaktor ikke var noe å jobbe for. Nils og jeg fikk imidlertid overbevist Coni om at både Røyne og små primærfaktorer i enkelte tilfeller, som her, er forbundet med MEGET GOD STIL og så klatret vi opp fra dette hakket. Sikkert bare passe skummelt om sommeren, men nå om vinteren var det et par utfrodringer ekstra. Jeg forsikret Nils om at det var både gyldig bestigning og GOD STIL før jeg lånte bort en skulder til ham det første opptaket slik at han kunne fungere som stol for Coni. I riktig GOD STIL kom vi oss opp alle mann og fortsatte lystig videre til Nils fant enda en hammer. Tauet hadde vi nok en gang lagt igjen, og denne gangen var det ikke snakk om å hente det. Coni som elsker snø, jo brattere desto bedre, begynte med en gang å gå ned i siden ut mot nord på en 40-45 graders snøflanke. Ikke så bratt sier du? Men 2 meter nedenfor var det en kant, og så var det 60 graders akebakke videre nedover. Langt nedover!!!!! Nils fulgte etter. Han hadde vel ikke vett på å være redd den karen, og så satt jeg der igjen da. Jeg hadde egentlig litt lyst til å bli sittende da, men flertallet ville vel kalt det dårlig stil, så jeg krøp nølende etter. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke på at under snøen så var det glatt fjell. Tråkket jeg for hardt ville kanskje hele snøflanken skli ut, og jeg med den. Trenger jeg å si at jeg listet meg stilt på tå bortetter denne flanken? Og akkurat der og da dreit jeg i stilen. Videre var det enkelt helt til kort før vesttoppen. Her var en liten, enkel hammer, som takket være all snøen ble litt mer utfordrende (ja utfordringer er god stil). Ingen av oss tenkte på stilkarakterer der vi akte oss opp ved hjelp av alle kroppsdeler. Vesttoppen var vår! Det gikk i grunnen kjapt tilbake til Jervvasskardet. Kjapt kom tåka igjen også, og snart var utsikten til Storen i vinterskrud bare et minne. I Jervvasskardet ventet vi optimistisk en hel halv time på at tåka skulle forsvinne, slik meteorogrammet til Turtagrø hadde lovet oss. Å fingre med sikringer i vind og tåke opp mot Jervvasstind fristet ikke, og til slutt måtte vi bare innse at i dag ble hun ikke vår. I frykt for at tåka skulle fordufte og at sola skulle gjeipe oss i nakken ovenfra, begynte vi på nedstigningen. Det virket nesten brattere ned enn opp, men fortsatt veldig uproblematisk med den supre snøen. Vi kom oss faktisk helt ned til Turtagrø uten at en Jervvasstind på noe tidspunkt ertende tittet ned på oss. På Turtagrø skiltes vi i god stil. Coni og Nils for å ta fatt på hver sin prøvelse av en biltur, mens jeg ble hentet av Julia før vi fortsatte på tur med koret vårt til Skjolden.

Det har noen fordeler med en kone i reiselivsbransjen. Da vi giftet oss i mai, var Elveseter raskt ute med å tilby en overnatting med mat som bryllupsgave. Nå i september var turen endelig kommet til å benytte denne generøse gaven. Vi er ikke vant til slik oppvartning og ble litt paffe begge to da servitrisen lurte på hva slags vin vi ønsket oss og at en helflaske vin ble spandert av huset. Litt molefunkne modererte vi oss til en halvflaske, og nøt et herlig måltid. For dem som liker litt tjukk lavlandsluft og utsøkt mat mellom dagsturer i fjellet - kan Elveseter anbefales!! Småmette ennå og morgengretne ankom vi Leirvassbu litt over halv ni og ruslet av gårde i nitiden. Været var upåklagelig. Litt morgentåke hist og her, men ikke verre enn at det sikkert kom til å fordampe. Det skulle visstnok bli tilskyende utover dagen, så vi kastet ikke bort tiden. Stien mot Langevatnet er flott og lettgått. En fryd å tilbakelegge kilometere på. Ved bekken fra Raudalsbandet var det tid for å ta en liten pause. Deilig! Fjellet for oss selv. Dette må vel være definisjonen av fred på jord. Det kunne kanskje blåst litt mindre, ellers var det perfekt. Fint og kjølig gåvær. Vi bestemte oss for å gå ryggen rett fra øst, siden dette virket å være enkleste vei. Jeg hadde forhåpninger om kanskje å få gått eggen i retning Skarddalstinden etterpå og pakket sekken med litt tau og sele. Slik skulle det imidlertid ikke gå Julia går som en rakett når stien er grei, men så snart terrenget blir litt mer ulendt blir hun som trailern opp de verste kleivene. Gjennom morenelandskapet under breen som hviler opp i fjellsiden gikk det smått med oss, og opp den bratte sidemorenen var liksom kreftene borte (for mye tung mat og luksus. for Julia sin del var det vel all vinen som skvalpet oppe i støvlene). Ovenfor morenen er fjellet ganske bratt et stykke. Godt veivalg gjør det nok enkelt, men vi gjorde sikkert ikke det beste veivalget. Jeg kløv opp et svafelt hvor Julia ikke likte seg. Løsningen ble tauet og sikring. Og med ett var vi kledd i fullt klatreutstyr i et terreng hvor alle andre rusler i nikkers og ullgenser Jeg tenkte vi fikk beholde det på for eggen litt senere. (Vi gikk hele turen med klareutstyret på, selv om dette var den eneste gangen vi sikret. Genialt ) Videre oppover sikksakket vi oss enkelt på hylleformasjoner før det ble slakere. Enkelte passasjer med frossen mose og ishinne krevde litt forsiktighet. Smått gikk det og egentlig gjorde det ingenting. Været ble bare bedre og bedre, selv om vinden ble friskere den og. Da vi nådde toppeggen litt til høyre for selve toppkronen tror jeg Julia så både stjerner og planetere (for lite trening og for mye vin) og hadde vel mest lyst til å grave seg ned i snøen der og da tror jeg. Eggen opp mot toppen virket litt morsom. Julia proklamerte raskt og bestemt at dit skulle ikke hun. Jeg kontret med at hun kanskje måtte sikre meg opp, og det var et argument hun ikke kunne motsi. Så ruslet vi bortetter ryggen, jeg med en taukveil i armen og kameraer over skuldrene. Ved nærmere øyesyn var det jo ikke så bratt likevel, men Julia ville fortsatt ikke. Så jeg spratt opp alene, og bort til varden. Ned igjen fant jeg en spaserrute i siden (mot Rauddalseggi) og fikk overtalt Julia til å bli med. (Argumentet med at folk på bildene ved toppvarden hjalp). Så da fikk jeg meg en tur til, og det var virkelig nydelig på toppen. Landskapet var litt ørkenaktig med stort sett 100% snøfrie fjellsider i øst. Nede i Storådalen kunne vi ane høstfargene og Surtningssui, de høyeste Gjendealpene og Glittertinden hadde en tydelig nysnøglasur på toppene. Mot vest var det mer motlys og alt virket mer disig, men profilen på Store Austanbotntinden herfra var grandios!!! Vel nede igjen sendte jeg Julia i forveien mot sekkene, mens jeg måtte opp og kikke litt på eggen direktevarianten. Den viste seg å være en morsom klyve / klatre variant. I alle fall under tørre forhold. Litt luftig og utsatt, men med gode tak. Unødvendig med noen gradering her, men det er vel det man kaller lett klatring / morsom klyving. Så var det tid for å kikke på eggen mot Skarddalstinden, noe jeg hadde gledet meg til. Men en rask titt over kanten konkluderte med at jeg fikk ikke med meg Julia nedover her for å sikre meg. Da var det heller ikke noen vits å ta med tau. Så jeg ruslet (ok litt lavt tyngdepunkt og hendene ut av lomma) nedover. Først over en smal blokk (kan omgås) som jeg red på, og så enkelt, men luftig videre nedover. Jeg kom da ned mot en liten knoll som hadde et vanskelig opptak. Det åpenbare veivalget var her å rusle litt ned i venstresiden og bort noen hyller i siden. Her kom jeg til en hylle som var smal og med dårlige tak, så jeg snudde igjen og klatret opp på toppen over meg. Herfra kom jeg meg via noen hyller på utsiden ned på andre siden av den smale hylla som hadde stoppet meg. Tiden gikk og det var vel kaldt å sitte på toppen å vente i den sure vinden. Et "klatrbart" sva med tilsynelatende gode tak via riss og formasjoner førte ned i et lite skard mot ennå en liten fortopp. Så langt jeg kunne se kunne denne toppen greit traverseres før eggen videre var grei så langt jeg kunne se. Det virket imidlertid som om det kunne være ende litt mer morsomheter lenger nede mot skardet. ????? Noen som vet. Se for øvrig egen tråd under topper og tinderangling med bilder. Opp igjen gikk jeg den smale hylla og eggen rett opp igjen til Julia. En fin og luftig egg. Ned til Langevatnet var det en lang transportetappe. Svaet fra tidligere på dagen fikk jeg Julia over via en annen variant, slik at tauet kunne bli liggende i sekken. Endelig kunne klatreutstyret, som hadde vært på det meste av turen, uten å brukes, pakkes vekk Ved Langevatnet gikk sola ned, med herlige farger over Gjendealpene (ja vi hadde brukt lang tid). Da himmelen rødnet til, var det klart for en lengere fotoøkt igjen. På vei mot Leirvassbu møtte vi først en siluett som skulle til Langevatnet og telte, og inne vi var på bandet mot Leirvassbu hadde vi møtt vel 15-20 stk., alle med tunge sekker. Sikkert en mørk fornøyelse blant steinene. Selv fumlet vi ganske mye ned mot anleggsveien. Stien mistet vi og vi snublet stadig vekk. Disse høstkveldene blir virkelig mørke! Colautsalget hadde akkurat stengt da vi ankom Leirvassbu Men så sparte vi de pengene. I stedet ble det stormkjøkken litt lenger nede i Leirdalen med varm kakao, real turmat og fruktcoctail. Mye bedre enn burgern i Lom trøstet vi oss med. Litt før to om natta kunne vi trøtte og utmattede sjangle til sengs (via dusjen).

Værmeldinga fredag kveld tilsa tidleg start på lørdag, så kl 06.00 kjørte eg frå Øvre Årdal. Parkerte på gamlevegen aust for bommen, og gjekk frå bilen 06.35. Ein strålande morgen i fjellet, sola hadde så vidt nådd dei høgste toppane. Gjekk inn i Hurrungbotnen, og opp på ryggen nord for vatnet på 1512. Vidare opp på sjølve ryggen, og strake veien til toppen av Store Soleibotntind. Oppe kl 08.15, nesten vindstille og sola lågt over alle Jotunheimens toppar i aust. Fantastisk rundskue, men langt i vest låg alt truande skyer. Var borte og såg på ruta vidare mot søre, men ingen ting for ein amatør som meg. Returnerte same vegen, til vatnet, gjekk så sørover ryggen på vestsida og opp i ura på sørsida. Greit å ta seg litt mot aust, og så langs egga på sva rett til høgre for breen. Så oppover ryggen til Vestre Austabotntind. Med fjellfilmfestival på Turtagrø vart det etter kvart folksamt på toppen, men dei fleste skulle vidare til Store. Ein del nysnø i nordflanken, berre toppen av egga var snøfri det meste av vegen opp. No nerma truande skyer seg innover Sognefjorden, og etter ein kort pause var det berre å returnere. Tok litt for langt mot nord ved høgde 1483, men kom ned uten alt for store problem. Så vidt tilbake i bilen, kom dei første regndropane, så "timinga" var perfekt. Med litt sikring går det kanskje an å prøve seg på toppen neste gang? Agnar Å.

Endelig til fjells igjen. Julia ennå litt indisponert etter forstuelsen på Dyrhaugsryggen. Planen var at jeg skulle gå ryggen over Tverrbytthorna og møte Julia før jeg fortsatt mot Nordre Semmelholstinden. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Jeg la glad og fornøyd i vei, uten noen beskrivelser eller lignende å flyte på. Hadde lest noe om rapeller som kunne omgås for mange måneder siden, men det var alt. Været var ustabilt og ikke lenge etter at jeg nådde skaret vest for toppene begynte jeg å få kontakt med tåka, samtidig som steinene var såpekladde. Sort lav, vasstrukket til randen. Jeg begynte å klyve optimistisk i vei, men fant fort ut at under disse forholdene holdt ikke psyken så langt. En bratt, men forholdsvis enkel hammer måtte til slutt omgås da jeg overhodet ikke stolte på fottakene, mens fingrene skled på de glatte steinene. Snart var jeg imidlertid fremme ved det som måtte være den omtalte rapellen, en massiv hammer i raudfjell, sikkert real klatring å gå rett på. Det så langt ut å omgå den til høyre så jeg begynte å karre meg ned til venstre. Glatte og ikke minst LØSE steiner jaget meg raskt opp på eggen igjen. Litt tilbake og så nedover, ikke fullt så langt som fryktet. Det så ut til å gå et tråkk ut i sida på den røde hammeren og ganske riktig, selv i den fuktige tåka kunne man klyve ganske trygt opp her, og ikke lenge etter var jeg tilbake på eggen og kunne fortsette bort til fortoppen vest for Tverrbytthornet, 2030 et eller annet. Videre bortover var eggen ganske smal, overraskende smal. Til venstre lå en diger isklatt, eller det som måtte være igjen av breen her. Jeg måtte over en steintopp til, og bestemte meg for å måle primærfaktor ved hjelp av kropsshøydemetoden. Jeg kom til 10 meter nøyaktig etter å ha tatt forsiktig i, men neppe en pålitelig måling. Sannsynligvis er skaret lenger mot øst ikke så dypt. Jeg gadd ikke å måle, jeg var sikkert seint ute som jeg var. Etter noe mer balansering på forholdsvis smale egger gjensto kun en kort enkel stigning før jeg var på toppen. Jeg ville gå ned mot Tverrbytnete i høyre kant av breen fordi det så veldig greit ut, i alle fall på kartet. I tåka rotet jeg meg litt for langt mot øst, og havnet i ei renne så løs som det går an. Innunder noen enorme steinblokker som lå faretruende langt utpå opplevde jeg det at alt jeg stod på forsvant. Heldigvis ble jeg ikke med, men ble stående til ankels i sand, mens jeg observerte mine tidligere fotfester gå kast i kast med store drønn nedover renna. På veien tok de med seg hundrevis av andre små og store steiner og laget skikkelig fest i renna. Stoppet gjorde de ikke før de var utenfor min syns og høre-rekkevidde. Med ett følte jeg at alt rundt meg var løst og bare ventet på å følge etter. Så lettfotet jeg bare kunne snudde jeg og kom meg tilbake på eggen så fort som mulig før jeg returnerte ned sydflanken under toppen. Nede i dalen bommet jeg selvfølgelig på Julia og gikk en times tid på leting. Da vi omsider fant hverandre med oransje jakker (som vi trodde betød at vi garantert ville finne hverandre) var jeg fornøyd og vi tuslet tilbake til Leirvassbu og en tidlig kveld i teltet.

Jeg bor så nære Jotunheimen at jeg kan nå mangfoldige 2000-metere før jobb når jeg jobber på kveldstid, og i dag hadde jeg tenkt meg på Jervefonni. Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg hadde ikke tenkt på det som et mulig problem en gang, men jeg kom meg faktisk ikke over Storbregrovi... Bekken rant stri og grumsete, og etter en del sondering inkludert et par forsøk på kryssing med vann til over knærne fant jeg ut at nok fikk være nok. Jeg kan godt bli våt, men det er forskjell på å bli våt fra knærne og ned og fra hodet og ned (særlig uten ekstra klær ), så neste gang skal jeg ta med noe å holde i. Jeg brukte et par sekunder på å bestemme meg for å gå på Skardalstinden i stedet, og raste videre inn til Leirvassbu. Var usikker på tidsbruken innover og skrittet hastig avgårde og unnet meg bare en bananpause før toppen mens jeg siklet etter matpakka i sekken oppover steinrøysa. Skydekket lå tett rundt toppen, og vinden pisket regnet i anskiktet, så det ble ikke noe langt toppopphold. Så ingenting heller, kunne bare ane stupet på siden og såvidt skimte ryggen videre. Returen gikk unna på null komma niks, så jeg fikk bedre tid enn ventet på kjøreturen tilbake. Til alle dere som har tenkt dere til området rundt Leirvassbu i helga, kan jeg opplyse om at det er minimalt med nysnø, man kan såvidt ane noen flekker over ca. 2000 m.o.h. I dag var det egentlig varmt i fjellet. Men det var i dag, i morgen kan det stille seg helt annerledes...

Denne turen ble min andre tur til Jotunheimen. Nok engang trakk halve reisefølget seg før fredagen kom. Ikke noe å klage på, bare mer ro da Ellers er det jo bare dumt for de, det var en knall tur! Men økonomisk ble dette litt belastende, ettersom vi hadde leid hytte. Måtte denne gangen ringe rundt, sjekke om noen var klare som "stand-inn", til min glede fant jeg det. Så tankene om turen kunne fortsette å gå. Reisefølget bestod av: En troende muslim fra Iran. Min tidligere kollega. En rødstrømpa veganer. Og en tenåring jeg er støttekontakt for. Lånte en hund også, ettersom den bor i byen, for aldri sett no bra natur Planen var å rekke en 2000-meter, men siden følget ble noe anderledes valgte vi litt forskjellige ting. Gikk fra Haugseter til Gjendesheim, og tusla rundt i området der. Fikk fiska endel også, guttungen likte det godt, hadde aldri testa å fiske før. Men med en veganer med på tur, så sleit det på samvitigheten. Vi tok en fisk for å smake, og slapp ut resten. Vi lot også gutten velge hvor vi skulle gå. Var ikke så viktig for oss, og at han gikk først motiverte han godt. Var ikke noe klaging! Og ettersom jeg og Fahrad (fra Iran) røyker, så passa det kjempe bra... litt dårlig kondis Har kjent "tenåringen" en stund nå, kan trygt si jeg ikke har sett han så gira og fokusert. Veninna mi vandret hånd i hånd med harmoni som hun sa. Og min gamle kollega (som er en skravlebøtte) sa knapt et ord, bare smilte! Og Fahrad mente at Jotunheimen var en gave til oss mennesker fra høyere hold! Det var en fantastisk tur. Mye fint å se. Alle fra veldig forskjellige hold i verden. Når det kommer til alder, religion og "stå-sted". Men det fine var at vi ble på en måte like når vi var i fjella. Som om vi la igjen hverdagen i Beitostølen..

Høsten har gjort sitt inntog i fjellet, og lørdag var det knallfint med klar og skarp luft, nydelige høstfarger og utsikt videre enn videst mot fjell og tinder i kontrastfylte positurer. Kim fulgte meg med glede på tur i dag, så jeg skulle slippe å gå alene selv om han hadde vært på alle toppene før. Vi møttes på parkeringa ved Knutshøi kl. 8 om morgenen og la i vei innover mot Kvassryggen. Etter å ha krysset Leirungsåe på brua, skar vi rett opp lia mot vann 1594. Det ble så varmt etter hvert at svetten fosset til det plagsomme, noe vi ikke hadde regnet med i dag, og det var bare på toppene vi fikk behov for litt mere klær. Fra Kvassryggen fikk vi dagens første glimt av Jotunheimens majestetiske tinder, og deretter var det bare å gå og nyte synet mer og mer etter hvert som flere topper dukket fram. Fra Kvassryggen bar det videre mot Høgdebrotet, og etter en halvtime nådde vi varden og satt og kikket videre mot Tjønnholstindene. Nysnøen lå hvit på vestsidene av fjelltoppene mens østsidene fortsatt var bare. Mot Tjønnholstindens østtopp gikk vi i den østre kanten av den vesle breen under toppen. Der lå det hardpakket nysnø blant steinene som var fin å gå på. På toppen av den vesle breen fulgte vi brekammen rett vest og over i steinene igjen. Selve toppen er rett og slett en stor steinknaus på en rygg, og det er ikke mange gode tak til å dra seg opp. Men med et broderlig lår til låns for å få et ekstratrinn å stå på, samt et kraftig dytt opp, sto jeg ved varden:) Kim kom seg såvidt opp ved egen hjelp, og ned igjen var det bare å sette seg ned og hoppe. Videre mot selve Tjønnholstinden surret vi litt bortover ryggen før vi kom oss litt ned i fjellsiden i en renne hvor det heller ikke var mange takene, men etter litt oing og rutsjing fra min side, kom vi oss ned... Resten av veien gikk greit langsetter skråningen. Etter 6 timer sto vi på toppen og skuet utover, og Kim slo av en prat med to karer som hadde gått foran oss helt fra Høgdebrotet. Snart kom det en hel gjeng med folk oppover fra Tjønnholsoksle, og vi overlot topplatået til dem og bega oss nedover. For å slippe all steinen gikk vi over hele Steinflybreen, og deretter ned mot sørsiden av Semelhøe. Der kom vi inn på stien og fulgte den et lite stykke før vi skrådde mot Leirungsåe. Vi hadde tenkt oss en morsom avslutning på turen og ville vade elva istedenfor å gå bortom brua. Vi valgte bare et tilfeldig sted, og det begynte veldig bra:) Kim satte foten uti og borte ble den og han måtte nedi med den ene armen for ikke å krasjlande på baken i elva. Jeg prøvde å gripe fatt i ham, men det var ikke så lett når han veivet rundt med isøksa i farlig positur på sekken. Men han datt ikke... Kim tok det litt forsiktigere etterpå, og med meg på slep tok vi et skritt av gangen mens vannet stod til langt oppå lårene i iskaldt brevann, men det tenker man ikke over når man har nok med å finne stødig fotfeste. Over kom vi, og etterpå var det bare det korte stykket tilbake til bilveien som gjenstod i surklende sko. En slik avslutning på turen anbefales:)

Sent fredagskveld, på vei ned til Årdal. Tåkeskyene henger tungt nedover de bratte fjellsidene. En snau time senere, opp mot Berdalsbandet overraskes vi av stjerneklar himmel hist og her. Dette får humøret oppover og selv den nidkjære bomvakta som sitter her etter kl. 22 en fredagskveld i september får ikke ødelagt humøret. Ned mot Turtagrø blir det bare bedre og bedre. Innen vi har fått opp teltet i Ringsdalen er det kun de høyeste toppene som fortsatt gjemmer seg i skyene. 05.50 ringer vekkerklokka (i ettertid ser jeg at det godt kunne vært en time eller to tidligere). Ute er det skyfritt og kaldt. Ingen grunn til å snu seg rundt i soveposen nå, her er det bare å sette i gang. Litt over halv syv begynner vi å gå. To drepende tunge sekker skal bæres fra snaut 1000 til 2405 meter. Vi har et tau hver, personlig klatreutstyr, kamera, klær, mat med mer. I tillegg har jeg et par ekstra støvler med stegjern utenpå sekken. Brestøvlene er alt for lite snille mot føttene mine til at det kan gå en hel dag, samtidig som jeg ennå ikke har fått meg et par stegjern til de vanlige fjellstøvlene. Tor Erik har sikringsmidlene. Totalt er det nok en 13-15 kg. på hver, og det merkes opp den bratte lia med myk vegetasjon fra Ringsdalen opp mot Dyrhaugsryggen. Vegetasjonen suger til seg en god del av hvert eneste fraspark. Jeg er bare sjeleglad at det er såpass kjølig, ellers ville jeg vel ha smeltet allerede her. Morgensola treffer breen på Store Ringstind. Glødende rosa farger. Det er vakkert. Antydninger til nysnø på Soleiebotntindane gjør oss litt urolige og når Store Austabottind dukker opp med en fullstendig hvitpudret nordflanke forstår vi at Skagastølstindane kommer til å være hvite de også. Håpet er at sola skal få skikkelig varme og smelte det meste. Når Skagastølstindane endelig dukker opp så er det som om en hvit linje er trukket ved ca. 2000 moh. Alt over er hvitt! Håpet om å komme til topps blir med en gang litt mindre, men prøve skal vi i alle fall. Ved Øvre Dyrhaugstjerna har vi gått i vel en time og får en velfortjent pause ved det blikkstille vannet. Hurrungtinder i morgenlys som speiler seg er umulig å gå forbi uten å fotografere. Vi har kommet litt for høyt opp og må en del ned igjen på vår vei over til Skagastølsdalen. Vi kommer inn på stien like ovenfor Tindeklubbhytta. Her det også flere andre på vei oppover. To par går litt foran oss, mens like bak følger en gruppe på 5. Etter å sklidd på såpeglatte, rimdekte steiner et godt stykke, er det en befrielse å komme på stien hvor støvlene blir værende der man setter dem inntil de får beskjed om å gå videre. Stien er lettgått, omgivelsene storslagne og det går greit fremover. Morgensola lyser opp Dyrhaugsryggen mens vi selv befinner oss i skyggenes dal. Ved brekanten er det skobytte for min del. Litt stusselig ser det nok ut der jeg trasker oppover breen med et par fjellstøvler i hendene, men breen er lett å gå (uten stegjern ville det forholdt seg helt annerledes) og vi er snart oppe på bandet. Sprekken helt øverst på breen passeres enkelt på hardfrosne snøbruer, men jeg stusser likevel litt over uttalelser jeg tidligere har hørt om at Skagastølsbreen er sprekkfri og trygg. På vår vei har vi passert et skummelt vannhull, omtrent passe stort til å sluke en mann, og lenger vest på breen er det en del sprekker. På bandet legger vi inn en kort rast. Det samme gjør de fire foran oss. En av dem er medlem av tindeklubben og alle er de velkjente med tau, jern og bratt fjell. To av dem har vært her før og full av respekt vil Tor Erik at vi følger etter siden vi selv ikke er kjent på fjellet. Alt som er av vann er frosset så det er livsfarlig glatt mange steder. Opp Midtmaradalen trekker det mye fuktighet i form av tåkeskyer, men de smuldrer heldigvis bort i det de når bandet. De 5 bak oss har vi ikke sett på en stund, men vi følger like etter de 4 i morgensola. Vi går stort sett etter varder og tenker ikke selv så mye over hvor vi går. Allerede temmelig langt nede dukker det opp små utfordringer der vannet har frosset til ei hinne på steinene. Klyvingen behøver ikke være veldig vanskelig før det blir en utfordring av slikt da. Et godt stykke opp i fjellsiden kommer vi til et markert belte med bratte sva som sperrer det meste av veien, jeg synes likevel vi er for langt til høyre, men siden jeg uansett ikke er klatreren blant oss holder jeg kjeft. De 4 andre tar på seg klatretustyr og Tor Erik vil følge etter så det blir en del venting. Lenger til venstre står en varde og slynger viser at folk har rapellert ned - Her hvor vi står er det ingen tegn som tyder på mye trafikk. I tillegg ligger det i skyggen. Guttene kommer greit opp, men jentene kommer ikke opp det første opptaket som er ca. halvannen meter høyt, uten gode håndtak. Fjellet er såpeglatt av snøen. Den ene får stå på skulderen min, mens den andre får bruke Tor Eriks hender. Endelig er det vår tur. Tor Erik sliter en del med å komme opp, men greier det alene. Jeg bruker tauet. Flere glatte partier passeres, partier som i tørt vær kanskje er en god to'er men som nå fort både blir 3'ere, 4'ere og enda mer. Vi kommer opp til ny standplass og er nå uansett "fanget" i denne ruta. Det blir en god del venting, men heldigvis skinner sola. De 5 andre har kommet etter og er nå nede ved klatringens begynnelse. Endelig er det vår tur igjen, inne i en snødekt og skyggefull vinkel bærer det, mens normalveien ligger der 30 meter lenger til venstre, i sola og gliser av oss. De andre har brukt lang tid opp, og det samme gjør Tor Erik. Dette er fort opp mot en 4'er på tørt fjell mener han... Her på de såpeglatte flatene er det i tillegg bare å plusse på. Jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp uten juks, men det er ikke et tema uansett. Jeg vet at vi begynner å komme i tidsnød og bruker tauet der andre løsninger ikke er åpenbare. Således kommer jeg meg forholdsvis raskt etter. Endelig kan vi gå litt igjen, men det varer ikke lenge før det blir bratt. En skråtravers opp mot punktet der rutene til Hjørnet og Andrew's renne, de to vanligste rutene fra bandet, deler seg sikrer vi igjen. Det er meget enkelt, men snølaget og stedvis isen gjør underlaget lite pålitelig og på det glatte flatene nedover er det ikke noe problem å få god fart ned mot Midtmaradalen. Utsikten er herlig. Nede i dalene gløder lyngen i rødlige farger. Det lille laget med pudder gjør Store Austabottind ekstra attraktiv, og det hele tatt følelsen av å være høyt oppe er sterk. Vi er vel på vel 2200 meter nå. Oppover mot hjørnet ligger snøen hardpakket i ei renne. På grunn av manglende bremsefelt på nedsiden sikrer vi også her. De andre er for lengst på vei ut i Andrew's renne. Jeg vet ikke om det er snøen som er skyld i det, men vi finner ikke den riktige veien til hjørnet, men havner ut mot østflanken 6-7 meter nedenfor hjørnet. Jeg sikrer og Tor Erik klatrer opp. "Jeg tror ikke vi kommer opp i dag roper han", "Er du sikker!", roper jeg tilbake, "99%!".. I dette øyeblikket skjønner jeg at det ikke blir noe av toppen i dag. Kraftig vind pisker forbi og sender snøklumper og fokksnø ut i lufta. Et øyeblikk uten votter er nok til å få stive fingre. Jeg klatrer etter, for jeg vil i alle fall ha sett hjørnet, hyllene og galleriene med egne øyne. Klokka er 15, vi har brukt 5 timer (!) fra bandet og opp hit. Det er mørt kl. 20.30. Sola har ikke smeltet snøen her ute som vi hadde håpet. Snø og is ligger bortover hylleformasjonene. Sola er i ferd med å si farvel til denne siden for å overlate den i skyggenes forvaring resten av dagen. Til tross for snøen. Det ser ikke avskrekkende ut med sikring. Det er langt ned til Slingsbybreen, men ikke like loddrett som jeg hadde forestilt meg. Tidsaspektet blir avgjørende, og det er ingen vanskelig avgjørelse å ta. Vi tar noen vinterlige bilder i sola på hjørnet før vi forbereder oss på returen. Før vi vender om får vi en herlig utsikt mot den snødekte Styggedalsryggen og Jotunheimen. Bortsett fra her i Hurrungane er det bare toppene over 2300 moh som er ordentlig hvite. En kort rapell ned fra hjørnet, deretter en 50 meters gårapell ned snørenna, litt gåing, så en 50 meters direkterapell. Herfra holder vi litt lenger ut mot Skagastølsdalen og kan gå ubesværet på snøen der vi hadde vår vanskeligste taulengde på vei opp litt lenger til venstre. Taubruken blir avsluttet med en siste 50 meters rapell. Det beste av alt er: Vi klarte det uten å sende stein i hodet på de 5 bak oss. De snudde et stykke lenger nede, og har vært i gang med rapellering under oss med engstelige blikk opp mot oss. Nedenfor hjørnet feide tauet med seg noe stein når det ble dratt ned, her gikk det greit. Nedover mot bandet følger vi de 5, og varder. Likevel kommer vi ned en annen vei. Det er tydelig at det er minst to vardevarianter i den nedre delen av fjellet. Litt over halv ni er vi nede ved teltet i Ringsdalen. Støle og sårbente. Til tross for en del venting har jeg omtrent ikke sittet på rompa de 14 timene. Vi skifter og kjører ned til Turtagrø for litt lys og varme samt noe forfriskende for strupen, men blir møtt av et oppslag som sier "closed because of wedding". I ettertid filosoferte jeg over hvordan det hadde vært hvis vi hadde gått vår egen vei, fulgt varder og ikke blitt hengende bak de 4? De kom til toppen, riktignok med mørket snikende inn på vei ned. Vi vill trolig spart den vanskeligste klatringen samt ganske mye ventetid. Hadde vi nådd hjørnet 13-13.30 ville vi nok fortsatt. Vi kommer tilbake, men ikke midt i september neste gang. Nytt 03.11.2003: Se flere bilder på www.etojm.com/dir/

Bildet nedenfor er tatt like ved Turtagrø den 29. desember 2003. Det var 15-20 kuldegrader og en svak bris fra Skagastølsdalen. (beklager bildekvaliteten - bildet ser vesentlig klarere ut når det vises på lerret hjemme i stua)

Turen skulle egentlig gå fra Soleggen og forhåpentligvis opp på Kvitingskjølen. Veien opp fra Rv 15 var imidlertid ikke brøytet lørdag morgen så bilen måtte etterlates langt nede i skogen, og skituren begynte derfra. Det er mulig det var bedre skiføre for en uke siden. Den sterke vinden som kom fra nord på fredag har imidlertid blåst vekk mye av snøen på nordsiden av Kvitingskjølen. Det er nok snø på veiene i skogen til å gå på ski der. Derimot er det egentlig bare tull å gå på ski over tregrensen - selv det var akkurat nok snøflekker innover forbi Stormyra for de mest iherdige av oss... Nei, må nok vente til nytt snøfall før det blir ordentlige skiturer her.

Kim og jeg hadde knapt fått opp øynene halv sju om morgenen før pappa ringte på døra etter en kjøretur fra Moelv til Vinstra. Etter en kruttsterk kaffekopp la vi i vei til Lom der vi møtte Morten og Julia som kom over flya fra Valdres. De så uforskammet opplagte ut mens jeg var så trøtt at jeg ikke engang orket krype løs av bilbeltet. Vi hadde tenkt oss på Storivilen, eller Lomseggi for noen, i dag, og planen var å ta letteste utgangspunkt fra Bismosiden. Vi tok av der det står skilt til Lundadalen, og etter noen minutters kjøring innover dukket et nytt skilt opp. Litt lengre oppi dalen, fant vi fort ut at det ble litt galt veivalg i forhold til Storivilen da vi burde tatt av en vei på andre siden av elva Skjøli, så Kim og Morten justerte raskt dagens turmål til Moldulhøi i stedet, og vi kjørte til enden av veien på heimste Lundadalssætri. Det var behagelig temperatur nedi dalbunnen, vindstille og overskyet med mulige lovnader om nedbør i det fjerne. Litt over klokka ni krysset vi elva på broa og la i vei rett opp skråningen. Det var bratt, men fin skogsbunn å tråle seg opp på, og etter hvert som vi vant høyde og skogen ble tynnere, fikk vi flott utsikt i begge retninger av Lundadalen. Vel oppe på snaufjellet, gikk vi et stykke før vi fant en rasteplass i le av en bergvegg. Vinden tok seg opp for hver høydemeter etter at vi kom over tregrensa. Under matpausen ble bergveggen med rennende vann under et tynt isdekke diskutert flittig i forhold til hva vanndråpene lignet på. Veldig saklig som vanlig Fra rundt 1600 moh. begynte snøen med et veldig brått skille fra stein og vegetasjon. Morten labbet i vei som førstemann, og det gikk fort oppover. Det var litt skorpesnø, men vi som gikk bak trengte ikke slite stort. Det er småskummelt å gå i løs nysnø der man ikke vet hva som skjuler seg under, og det fikk jeg merke.... Klarte å kjøre det ene beinet langt nedi et hull under en stein mens det andre fortsatte og kneet smalt rett inni en spiss stein. Auuuu, så vondt det var!!! Hadde ikke det andre beinet sittet fast, hadde det nok blitt en vill indianerdans i skråningen, men i stedet veltet jeg meg overende og lå og stønnet og bar meg i mange minutter før jeg klarte å fortsette. Ble ikke plaget nevneverdig av knekrasjet resten av turen, men det hovnet bra opp etter hvert. Fra rundt 1800 moh. tok jeg over sportråkkingen og fikk selv kjenne hvor tungt det var i den ujevne snøen. For det meste sank jeg først rundt 10 cm nedi, og da jeg la resten av kroppsvekta på, forsvant foten nedi 20-40 cm til. Peees.... Morten tok over igjen da vi nærmet oss toppen. Det blåste kaldt og friskt her oppi, men vi tok oss god tid på toppen til fotografering i alle retninger. Fantastisk utsikt mot Vest-Jotunheimen og Skjåkfjella med Hesthøi og Hestbrepigger som de nærmeste. Snøgrensa var veldig markert på alle kanter. Ned igjen fulgte vi stort sett samme rute, og det var nok snø til en aketur ned den første bratte skråningen. Vi tok oss tid til noen kosepauser da vi var ute av snøen igjen, for nedstigningen gikk veldig fort. Etter litt over 6 timer nådde vi bilene på setra, og som bestilt begynte det å dryppe fra oven. Morten var i spanderbuksene sine i dag, og spanderte pizza på hele gjengen på Nordal Hotel i Lom etter turen. Den smakte fortreffelig, Morten, så tusen takk

Etter den oppløftende skisesongstarten på Valdresflya en drøy uke tidligere, ville jeg utnytte det lovende været denne jobbfridagen. Fra Russlia gikk jeg opp via Austre Nautgardstinden til hovedtoppen. Utrolig mye avblåst snø, og ekstremt mye oppstikkende stein. Panser is og frossent snøbølgehav om hverandre gjorde nedkjøringen til en begrenset glede, men det var mildt i været, og stort sett sol. Så en kan vel ikke klage? Å skulle ha sittet på kontoret denne flotte dagen ville i alle fall ikke hjulpet noe mer! Legger ved et lite bilde med telelinse mot Veotindane fra Austre Nautgardstinden. Endelig tok vi oss råd til å anskaffe en telelinse til gromkameraet, og med 5-6 kg. kamerautstyr, dårlig kondisjon og en forkjølelse som ennå ikke var helt borte, ble det en tung og slitsom tur. Skibæring opp til 11-1200 meter. Et bilde fra turen: http://www.fjellsiden.no/Bilder/5E2W6699.JPG Et par til dukker opp i boka vår som kommer neste høst.

Lang rapport, men… Siden det skjer relativt lite på turrapportene på forumet for tida, tenkte jeg å plage dere med en uvanlig lang tirade om helgens tur til Breheimen. En tur på godt og vondt. Men man blir jo litt pratesjuk etter en slitsom tur alene, så dere får heller bære over med meg denne gangen! Svarte daler og svarte døler Som sedvanlig før fjelltur, ringte den stygge vekkeklokka ca. kl. 0230, grytidlig søndag morra. Ute var det tindrende stjerneklart, vindstille og 4-5 minusgrader. Værmeldinga var bra, med unntak av noen regnbyger nordi Trøndelag et sted... Bil og sekk sto klare, så kun 3,5 t kjøring mot Bøverdalen gjensto. Målet var nemlig å gå eggen fra Hestbrepigg M-1/2160, over Hestbrepigg N/2131 til Hestbrepigg Store/2172, samt også Hestbrepigg M-2/2143 hvis tida tillot (evt. kun denne hvis eggen ikke var farbar). Gudbrandsdalen lå nærmest øde etter lørdagsfestinga. Opp gjennom dalen var det kun en rødrev over vegen ved Tretten som brøt ensformigheten, helt til litt nord for Sjoa... Der satt jeg alene helt i egne tanker, og barberte plogkanten i 95 km/t gjennom ei høyrekurve i stappmørkten, da brått en ørliten bevegelse ved høyre frontlykt tok oppmerksomheten. Før jeg fikk sukk for meg snittkjørte jeg en dønn svartkledd døl, uten refleks, sjanglende på vegkanten hjemover fra fest. Gudskjelov sjanglet han/hun rette vegen i rette tiendedel! Svart døl mot svart bakgrunn altså. Jeg var temmelig årvåken lenge etterpå... Trengt Stjernehimmelen skinte fortsatt oppover Ottadalen, nesten helt til Lom. Da ble stjernene borte - en etter en. Her kjente jeg nå at lørdagskosen begynte å trykke på, men tenkte at jeg får prøve å knipe igjen til jeg var framme ved vegslutt v/ Kvanndalsvollen. Jeg nødet ut til jeg parkerte bilen, men fór da over snøplogkanten, vasset bort til et lite krattholt, og slapp en diger turban ned i snøen - og grov ned hele stasen etterpå (like renslig som katta med andre ord!). Nå er ikke dette er noe jeg normalt hverken ville nevne eller skryte av, men jeg kommer tilbake til saken noe senere... Deretter gikk jeg glad og lettet løypa innover mot Netosætre. På parkeringa sto også tre andre nedrimete biler, og noen hadde derfor gått opp løype innover langs setervegen dagen før, de hadde sågar kjørt hundespann også. Jeg så imidlertid ikke folk noe sted. Været var nå ganske opplett, riktignok lett overskyet, men toppene var rene og fine, og morrasola slapp nesten igjennom. Væromslag Lia opp fra Netosætre bød på 10 cm fin sukkersnø, oppå en fast og fin såle. Jeg gikk opp lengst vestpå vangen langs Geitåa. Dette elveskaret er rimelig stygt i usiktbart vær, så hold klar av dette under slike forhold (se bilde). Jeg så nå at skyene drev overraskende fort, at værdraget var NØ, og møtte etterhvert en kvinsur vind oppe i lia. Lia er ganske drøy, så vel oppe på brekket mot flyene fant jeg tiden inne til en matbit. Jeg nøt nå utsikten inn Leirdalen, der Stetind kneiste med med sin svarte nordvegg, og bakenfor lyste sola på Storebjørn. Lovende! Jeg rotet fram maten fra sekken, og neste gang jeg skuet utover, så jeg til min overraskelse at kraftige vannrette snødrev slo utover Leirdalen fra toppen av Skagsnebb, tjukke og blygrå, 150-200 m lange! Jeg tenkte "Jøss, hvor kom de fra?", og så at også nedover Loftets østside sopte det nå snødrev. Skagsnebb var faktisk et knallmotiv, så jeg snudde meg for å finne kamera, og byttet til telezoom på dette. Da jeg så skal ta bildet, så er allerede både Loftet og Skagsnebb søkk vekk i et stort grått intet. Og det skjedde fort! Over meg og bak meg, veltet en tjukk og lurven skyhorisont inn fra nordvest. Vinden snudde også samtidig til NV... Slitet Jeg kastet sekken på ryggen og tok iveg innover flyene langs Geitåa. Jeg sank djupt i den finsukrede og løse snøen, og tenkte at dette gir seg nok snart, bare jeg vinner litt høgde. Jeg vabbet og gikk, men forholdene ble ikke bedre - snarere tvert om. Jo høgere jeg kom, jo løsere ble det. Jeg sank jamt 20-25 cm nedi, og på toppen lå et tungt mørtel-liknende snølag, som gjorde at skia var særs tunge å få opp igjen. Foran meg ante jeg fortsatt Høgset/2105 (se bilde) oppunder himmelen, men snart begynte det å snø, vinden økte på med snødrev til følge, skyene la seg nedpå, og minutter etterpå var alt whiteout. Jeg tenkte at dette må da gå over, værmeldinga lovte jo ikke slikt… Så var jeg alene i en usynlig verden. Jeg gikk stadig djupere i snøen, opptil 40 cm i de østvendte motbakkene, og mørtellaget på toppen økte i tykkelse. Det var som å rive skia gjennom en mørtelsekk for hvert eneste steg. For å tvinge skituppa opp av snøen, måtte en militant marsj med høge kneløft innføres, samt med vristen tvunget oppover for max løft av tuppene. Stedvis måtte jeg faktisk rygge for å få skia ut av snøen igjen! Og lia oppover mot Geitåbrein ble uendelig lang. ”Tok jeg for lite Møllers tran? Tar dette aldri slutt?!” Og at jeg av mystiske årsaker presterte å få Savage Garden’s ”Seventyfour – seventyfive” på hjernen, gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg tok meg selv i faktisk å bli nesten sint oppi der (ut på tur, aldri sur?!) Langt om lenge sto jeg endelig innunder bretunga jeg skulle gå opp mot M-1. Jeg tok en ny matbit, og grudde meg for oppstigningen. Stående alene slik i gråødet, kommer brått tankene på Ole Berge på Turtagrø, som så tragisk forsvant i tsunamien. Jeg ble bare trist, og ønsket fred over hans gode minne… Så til verket. Etter 100 m ga jeg opp skia, som gikk rett til bunns. Jeg hivde disse på sekken, og fortsatte med stegjern og skistaver (såla i bunn var hard og glatt). Rasfare? Neppe. Ikke slik jeg kunne vurdere det. Jeg finmyste etter evt. skikting i snøen i stavhullene, men snøkonsistensen virket meget stabil og sammenkittet, sjøl i overgangen mellom mørtelen og den underliggende snøtypen. Den undre snøen var heller ikke sukret eller løsnet på noe vis, og satt godt fast i såla. Å langsomt presse stavene ned gjennom snøen, ga ingen som helst følelse av svikt noe sted gjennom snødjubden (med unntak av akkurat overflategjennomslaget). Jeg kantet skia langs kurvaturen, og hoppet sideveis for å se om dette trigget tendenser til flak-utløsning, hvilket det ikke gjorde i det hele tatt. Og jeg holdt ruta nær stenura i kanten av bre-/snøtunga, steg for steg, ”toff, toff”, til bunns gjennom snølaget. Mørtellaget oppå holdt halvveis igjen stavtrinsene, før disse også brast igjennom. Og jeg har lange staver for løssnøbruk. Nå sank altså jeg nedi, mens stavene sto igjen oppå, så jeg gikk med arma over hue i hvert eneste stavtak. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida. Nærmere toppen av breen, feide et øyeblikk gråladden vekk, og jeg fikk øyekontakt med fjellveggen foran til venstre. Over denne hang ei massiv lang fonn utover kanten. Jeg hadde hele tiden holdt til høyre oppover breen, for nettopp å unngå å komme innunder dette. Jeg fikk nå bekreftet at jeg var korrekt plassert langs ruta. Jeg sto på ca. 1950 moh, og det var fortsatt like forbanna løst! Jeg peste meg trassig oppover, med låra stinne av syre, men stålsatt på at jeg skulle opp! Jeg skulle pinadø ikke reise over et halvt tusen km for å snu så nær! Endelig nådde jeg brekket mot toppflata før M-1, og ikke før her oppe, på 2120 moh, gikk løssnøen over til det sedvanlige knudrete hardblåste underlaget! Valget Bak meg ble kanten mot brekket usynlig etter 15 m gange. Jeg visste at å gå eggen mot Nordre og Store var utopi, og rettet meg derfor inn mot alternativet som da var M-2. Vegen dit er jo flat og bred som en autostrada i finvær, men nå…? Litt ut av kurs, og man er på kantfonna. Begge sider har vertikale stup, og utfor disse er det laaangt ned. Fonnene henger kjempedigre på begge sider (det vet jeg fra før), og fonnene går flatt i ett med ryggen - helt ut på skavlekanten. Du vet dermed ikke at du er på skavlen, før du ser kanten - eller under slike forhold: hvis du ser kanten! Sikten varierte nå fra to skilengder til max 30 meter, med kuling, snødrev, snøvær, tåke og whiteout. Nedgangen til bretunga bak meg er ganske smal. Utenfor denne kommer du ikke ned. Går du ned noen få meter for langt vest, går du utpå fonna jeg så på veg opp. Går du ned for langt øst, havner du utfor fjellveggene retning Ø-1. Jeg var derfor litt skeptisk til å forlate nedgangen, i tilfelle jeg ikke ville finne den igjen. Jeg gikk nølende noen skritt mot toppunktet på M-1/2160, attret meg og så meg tilbake (ingenting å se!), gikk så noen skritt videre fram, og stoppet igjen… Slik ble det til at jeg fortsatte til toppen (hvor jeg har vært før, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1934). Så sto jeg da omsider på M-1/2160, skarve 600 m fra Nordre/2131, og 1500 m fra M-2/2143, og høgere enn begge disse. Toppsamleren i meg skrek ”Ja ja!”. Fornuften, forholdene og fjellvettet sa ”Nei nei!” Eggen mot Nordre var helt uaktuell. Ikke så jeg et døyt, og med så løs snø, og islagt klippe under, ville ikke stegjerna gi meg særlig fotfeste. Å vagle langs kompasskurs utover mot M-2 fristet ikke videre heller. Mange faktorer sa nei: Klokka var blitt 1520, skavle- og stupkantene var helt usynlige, jeg ville miste retningen mot nedgangen til bretunga, og skulle jeg skade meg ville vegen hjem bli uoverkommelig i løssnøen. Så jeg sa et strengt ”Sorry Sam, skjerp deg!” til toppsamleren. Deretter tok jeg fellene av skia, snudde skituppa 180 grader, og ók rettlinjet tilbake til nedgangen mot bretunga. Derfra slapp jeg meg forsiktig traverserende nedatt. I det paddeflate lysteppet så jeg ikke bakken jeg kjørte på, og det hogg og skar igjennom hele tiden. Slitsomt. Men jeg kom meg helskinnet ned til flata i Geitådalen igjen. Her nede ved ca. 1700 moh ble det gudskjelov litt bedre sikt. Så var det til å vabbe løssnøen igjen. Jeg krok langsomt østover. Nedkjøringene forble slitsomme, med brå og tunge gjennomslag i eninga. Lenger nede på flyene langs åa ble det omsider bedre. Her hadde vinden pakket snøen noe gjennom dagen, slik at jeg - forutsatt nok fart - kunne flyte oppå snøen, og derved ake lettvint hjemover mot Netosætre. Men innimellom slo jeg tvert igjennom, og benfløy huggustups med ski og armer i alskens C-momenter. Det så nok ikke nevneverdig stilrent ut! Men aller siste lia ned fra dalbrekket var bra. Mjukt og deilig, og så kunne jeg jo se bakken! Herlig. Turbanens og andres skjebne… Nede i dalen var det blitt mildere, kanskje endog en varmegrad eller to. Langs setervegen hadde jammenmeg bikkjespannet også returnert, ferske spor strenet utover mot Kvanndalsvollen. Gående langs bikkjespora, slår plutselig en tanke ned: Uffda, håper bikkjene ikke værer turbanen min, der borte i kramsnøen! De som har hatt bikkje en stund vet hvorfor (dette utelukker vel dermed deg, Kim!). Disse dyra har nemlig en ubendig trang til å skulle rulle seg i slikt. Framme ved parkeringa strekker jeg derfor hals, og kikker bort mot krattholtet. Ååå grøss - der bortpå ser det ut som en velbrukt slakteplass på sel-isen! Og stakkaren hadde ingen hundehenger, bare stasjonsvogn, og sikkert lang vei hjem! Får bare be om at eieren ikke leser dette! Fjellvett? Noen vil nok si at bare det å gå ut i slike forhold, ikke er fjellvett det hele tatt. Jeg er uenig i det. Forutsatt godt utstyrt, årvåken framferd, og nøkterne sunne vurderinger, er ikke dette farlig - sjøl alene. Nå skal sies at en ulykke skjer alltid uventet, men et gjennomført ”føre vár prinsipp” vil normalt forhindre slikt. Men valget jeg tok på toppen derimot, så gripende nær målet, det er fjellvett i praksis. Og jeg angrer ikke. Turen ble et slit uten nevneverdig gevinst, hverken i form av utsikt, bilder eller nye topper. Min beholdning etter dagen er derfor min egen besluttsomhet (at jeg orket å nå målet M-1), en praktisk øvelse i orientering/mestring, samt et vettugt veivalg på toppen til slutt (og skal jeg være litt slem, også latteren ved slakteplassen nedved parkeringa!). Og jeg høres sikkert litt sjølgod ut, når jeg sier at jeg tross alt var halvt fornøyd med meg selv og dagen. Så da var det vel ikke helt bortkastet lell…?