Søk i nettsamfunnet

Abstinens Det hadde vært knallvær halve april, men et tungt jobbprosjekt hadde tatt all min tid, så jeg hadde knapt sett sola likevel. Fjellabstinensen rev i både kropp og sjel, men jeg psyket den vekk, dag etter dag etter dag… Onsdag 27/4 sto eftassola atter rett innpå skrivebordet, og jeg trøstet meg sjøl ved ennå en gang å gå innom Fjellforum. Der havnet jeg på Nils sitt turreferat fra hans tur med Juia og Morten til Holåtindan 24.04.05. Jeg ble sittende fjern å stirre på Nils sitt bilde fra vestre Holåtind, der Morten står og gliser foran de kritthvite kremtoppene østenfor. Der og da kollapset all min motstandskraft. Der og da ble sjefsbestemmelsen tatt - på fredag drar jeg til fjells! En kollega kom og spurte om noe. Med tomme øyne glodde jeg bare tvers igjennom ham, og svarte omsider med et uengasjert og utmeldt ”Hææ…?” Etterpå sjekket jeg værmeldiga for Jotunheimen på Dnmi.no, og fikk en real nedtur. Fredag var helgrå med regn og snø… Jeg ble et øyeblikk sittende å glane furten inn i skjermen. Er det ikke typisk da, nå som det har vært knall så lenge… Men så fant blikket fram til linja over - torsdagsmeldinga - og den var jo knallgul! Hah, den skal jeg ta på hælen, jeg drar i morra den dag! Målet var hele toppregla fra Stornubben NØ i øst, til Nautgardsoksle i vest. Det ble nok atter en alenetur dette, da fjellkameratene var indisponerte. Lars har tatt noen gamle skruer ut av kneet, Jan Ola bygger hus, og Roger er blitt ”Sugar Daddy” igjen, og løper bare rundt på plenen og sier ”dikke dikk” med tynn stemme! Så logget jeg meg ut - mentalt, av nettet, og av samfunnet for øvrig… Kort natt Vi hadde en liten familiesammenkomst på kvelden, sjølsagt med kaffe. Og jeg kan ikke drikke kaffe for sent utpå, for da får jeg ikke sove. Og slik gikk det. Jeg får si som en kamerat uttrykte det: ”Aua på’n sto kvite som to fulle dassruller i mørket!” (slik altså ). Jeg la meg tidlig, men tromlet rundt og rundt, og tenkte bla. på om jeg hadde fått pakket alt. Når ladet jeg kameraet sist forresten? Husket ikke helt, men det er nok ok... Osv osv. Klokka ble 11, og den ble 12 - også jeg som skal oppatt kl. 0215! Måtte krampesovne, og det er som dere vet ikke enkelt. Omsider må jeg ha dormet av, for jeg satt og kranglet med ei hurpe av ei lærerinne som hissig klaget over at hun manglet ”progressive pekere”. Hva det var fikk jeg aldri vite, for da ringte vekkeklokka. Vårmorgen Noe trøtt dro jeg nordover, litt forsinket kl. 0310. Jeg hogg instinktivt på bremsene nord for dammen på Hunderfossen, da en diger grå bevegelse dro over vegen i frontrutehøgde, farlig nær bilen i mørket. Tidelen senere så jeg det var ei gråhegre som stupte vekk over autovernet. Da jeg passerte Randsverk skant sola allerede på kvittoppene. Jeg gikk fra bilen v/ Hindsetra kl. 0550. Oppi furuskogen buldret og sjokset orrhaner overalt. Jeg gikk kun noen skritt før jeg tok opp 4 stk, to haner og to høner. Lite snø i skogen, så jeg gikk på bena med skia på sekken over knallharde skareflekker. Det anget nydelig av furubar og skare, og oppe på snaua sang et par tidlige sivspurvhanner lykkelige i morralyset. Snø lå det kun i de bratteste sørhellingene, der drevsnøen hadde samlet seg gjennom vinteren, ellers mange og brede felt med barmark helt opp til 1300 moh. På et av disse feltene satt en orrhane i fullt spill mot horisonten ovenfor meg, sopte i ring rundt seg sjøl, lav og bred som en svart gulvsmopp. Men da den ble vár meg, punkterte liksom hele fuglen, og ble sittende langhalset som et adventslys. Deretter fløy den ned til skogen igjen, med de knallrøde øyekammene godt synlige i sollyset. Jeg humret litt for meg sjøl, da jeg tenkte på Kjell Aukrust sin teori om hvordan bli akseptert og innynde seg på skogsfuglleken: Skrid diskré sidelengs inn på leken, med et dempet ”tsjokk tsjokk”, og by rundt furunålspastiller! Lite snø Jeg holdt meg langs østsida av Stor-Hinde oppover. Flyene hadde lite snø, med store flekkbare områder. Snøflatene ellers var harde og fine, så jeg gikk liksågodt på bena for å slippe å ta skia på og av hele tida. Eneste ordentlige snødekket var nede i selve elvefaret, som ligger delvis djupt og i ly og samler snø… Jeg bestemte meg allerede her for å kjøre der ned igjen. Sola stiger langsomt på himmelen, og i øst ruger Rondane og Snøhetta langt inne i landrøyken. Temmelig disig i motlyset østover egentlig. Jeg tar kursen mot bandet mellom Hindnubban/1898 og Stornubben NØ/2049. Halvveis oppe i lia støkker jeg en fjellrypestegg. Samtidig stopper jeg for en matbit. Jeg ser at spor kommer opp på snøflanken til venstre for meg. En har gått på ski, en annen på bena. Disse spora skulle jeg komme til å gå langs hele dagen… På himmelranda Etter pausa går jeg, også nå på bena, over de to toppene på ryggen øst for Stornubben NØ/2049. Begge disse ser ut til å aspirere for 10m-prosjektet. Noen som kjenner PF for disse? Oppe på NØ er det nesten bart. Stopper for å fotografere litt. En svak sno fra sør kjennes kald, tross solvarmen. Fantomutsikt nordover mot Glittertind og Trollsteinshø-massivet. Myser mot sistnevnte, og memorerer min forrige tur dit… Kvitingskjølen også fin herfra, og langt i nordi Breheimen står Grøhø sitt bergsvarte ansikt vendt mot sola. Vestover og foran meg skinner toppene for enes, i rekke og rad mot Nautgardstind som troner lengst der bak. Langt under meg ser jeg Sjodalsvatna, ei hårtynn svart strek over vidda under Bitihorn påviser vegen over Valdresflya, og mot nord og vest - intet annet enn tinde på tinde, utallige under en djupblå himmel! Herfra synes godt at Galdhøpiggen og Glittertind er høgere enn resten. Jeg formelig sukker av velvære. Dette er en lise for kropp, sinn og sjel, en langlinjet tidløs ro, i diamentral kontrast til vår hektiske digitale hverdag. Så godt å spinne ned turtallet, så godt å bare ha det stilt… Jubileum Ferden går videre ned snøfattig ur til bandet mot Vesl-Stornubben/2055. Der nede er det skiføre. Jeg går på sørkanten av bandet ut mot klippekanten, på skavlerota nesten, og videre opp østryggen mot Vesle. Denne ryggen består mye av olivin, den rustrøde bergarten vi kjenner fra bla. Kyrkja v/ Leirvassbu. Fra Vesle ligger Stornubben/2174 som nestemann, og den ser omsider helt snøkvit og fin ut. Jeg labber på perfekt føre de ca.130 hm opp til varden. Yeeiii - minijubileum - fersk som jeg er i 2k-gamet blir dette min 50. topp! Tabbe Sett fra Stornubben dukker nå brebotnen innunder Nautgardstind Austre opp i all sin velde - Hindholet. Over denne ser jeg min neste varde på nettopp Nautgardstind Austre. Bak den igjen rager mektige Nautgardstind, til høyre for den ligger digre Surtningsui, til venstre Besshø, og som tapet på bakerste vegg ligger Gjendealpene. Og til høyre har jeg uendelig med luft under vinga over den massive breutgravde gropa som danner Stornautgarden. Luftig her oppe gitt! Jeg tar et oversiktsbilde vestover, og får et mindre sjokk da jeg oppdager at batteriindikatoren på kameraet nå viser bånn i bøtta! At det går an, jeg tenkte jo på dette i natt… Her nærmer jeg meg turens høydepunkt (bokstavelig talt), nemlig Nautgardstind - et fjell jeg har myst langsynt mot fra alle kanter i 30 år, i soloppgang og i solnedgang, der den gullskimrende alltid har hildret på en fjernblå horisont - sjølveste lengselsfjellet… Og så går jeg batteritom! Stornubben er også nærmest bar i vestbratta. Jeg går igjen ned til bens, og følger fortsatt i hovedtrekk leia til de andre sporene, som jeg tipper er max to dager gamle. Jeg stikker utom stupkanten mot Hindholet for å tyne et bilde til ut av kameraet. Det går så vidt, men jeg får bare dette ene. Deretter er kameraet dødt. Grenseløst sint på meg selv, pakker jeg det ned igjen, men klynger meg til det lille håp at noen minutter hvile kan stundom hente det siste ut av batterier - slik at jeg kan få et eneste rent bilde av turens hovedmål, lengselsfjellet mitt sett fra Nautgardstind Ø/2194. Vel oppe på Ø, ser jeg en del spor i sørflanken på Nautgardstind. Et par av dem ser velbrukte og kraftige ut, har nok vært en del folk her oppe. Så tar jeg spent kameraet fram på ny. Jeg legger Nautgardstind og Surtningsui til rette i søkeren, ber om et eneste skarve bilde til, og trykker ned utløseren. Bildet går takk og lov av, men ble dessverre det siste. Sjøl her… På ski leter jeg meg gjennom stenflatene fra Ø mot Nautgardstind/2258, og følger også her stupkanten mot toppen. Et par steder strekker jeg hals over kantskavlen, og skuer ned de digre stupveggene mot brebotnen langt der nede. Sug i magan, et særs mektig landskap dette. Kun få meter nedefor toppen når jeg det velbrukte ”skisporet”, som viste seg å være av en snøscooter (jfr. bilde)! Denne hadde rent opp mot toppen et par steder, og ellers brutt snøflatene sør- og østover lenger ned. På returen hadde jeg dem langs leia helt tilbake til Stor-Hinde. Sjøl her oppe altså, blir man ikke forskånet fra slikt. Vi får bare håpe at det var oppsynet som var ute… Utsikten fra Nautgardstind/2258 er bare helt rå. Bildet av Russvatnet laaangt under meg, skinnende mellom Besshø og Surtningsui i aprilsola skulle jeg så gjerne tatt med meg! Likeså den formidable bregryta under den kneisende nordveggen på Nautgardstind. På toppen trekker det noe surere fra vest, så lue og hansker må på. Jeg går videre på knallhard snø ned på bandet mot Nautgardstindoksle/2089. Det hadde også en håndfull andre gjort, etter sporene å dømme. Fra bandet er Nautgardstind intet annet enn imponerende, og på stupkanten langs egga hang noen digre blåhvite og fotogene skavler som forgrunn. Grrrr! Jeg kjenner nå at jeg er litt sulten, og setter meg og inntar den siste av mine tilmålte 6 brødskiver. Jeg legger så igjen sekken på rasteplassen, og rusler opp til dagens siste topp, Nautgardstindoksle/2089. Jeg nyter synet av den perfekt formede bregryta nordunder denne, før jeg tar fellene av skia, og aker tilbake til sekken. Klokka er nå 1550. Lettvint retur Jeg legger litt rødswix på skisålene, og aker videre ned på bandet mot Nautgardstind. Derfra holder jeg kurvehøgda og staker meg rundt hele Nautgardstind til sørsiden. Jeg hadde sett før på dagen at snøforholdene var nydelige fra sørsida og helt tilbake til Stor-Hinde’s kilder. Så jeg benyttet overhøyden og så an veivalget, slik at jeg akte og akte mot øst, med fall hele vegen helt tilbake til elvefaret, for så å ta dette utover de snøfattige Hindflyene. Faktisk så akte jeg kontinuerlig hele 14 km i et strekk tilbake! Ikke bare var det bra med snø langs elva, men det halvt djupe elvefaret lå i ly for snoen, så snøen var solmjuk og nydelig å kjøre i. Sjøl mitt gebrekkelige gamle lægeme klarte noen bra telemarksvinger nedgjennom der! Et sted støkte jeg en kritthvit hare, som skjøt som en champagnekork opp elvebratta, og lenger ned dro fire ryper på vingene. Jeg fulgte elva til nesten nedi skauen, og halvt gikk, halvt kjørte gjennom skauen til dals. Idet jeg forlot elva, gikk jeg rett på vårens første 3 mogoper, som blomstret lavt i det lune lyngteppet. Gromt! Returen tok 1 t 50 min. Seks 2000-metringer var unnagjort, og jeg var tilbake ved bilen etter 32 km, 1850 hm og 11 t 50 min. En praktdag var godt brukt, så nå kunne vårregnet bare komme. Deretter kjørte jeg tilfreds hjemover, fysisk sliten, men mentalt nyladet, for neste dag atter å logge meg på samfunnskarusellen igjen… Og jeg bestilte ekstrabatteri allerede neste dag!

Sen vår "Kom mai du skjønne milde..." sang blåfrosne bedende barnestemmer på skolen 17. mai. Og mai kom - og gikk, men mild ble den aldri. Og juni forble like kald lenge. Men ordtaket har fortsatt rett det: Aldri så galt at det ikke er godt for noe! For med en slik vår, og årets snømengder i fjellet, så borger dette for skiturer helt fram til midtsommer, samt at våre vakre breer får et pusterom i drivhusklimaet... Roger og jeg bestemte oss for Leirbreen og Smørstabban, der runden over tanngarden rundt breen var målet, over Kalven/2034, Skeie/2118, Veslebjørn/2150, Saksi/2189, Geite/2077 og Kniven/2133. Etter litt sondering på Fjellforum ang. adkomst på Skeie, så hang også Nils seg på turplanene. Han manglet nemlig fortsatt de to førstnevnte toppene, i sin ellers temmelig komplette liste. Vi har ikke truffet hverandre før, og det er artig med nytt turfølge! Søndag 12/6 ble avtalt, men denne forsvant i tåke og uvær. Pussig nok passet det fortsatt for oss alle også neste helg, så vi tok igjen peiling på skitur, søndag 19/6, to dager før sommersolverv... Og i mellomtiden dukket en ny forespørsel om forhold/følge opp på forumet, der Erling etterspurte følge over Leirbreen. Dermed var fjerde- og sistemann i turlaget påmeldt! Også han et helt nytt bekjentskap. Erling skulle forøvrig avgårde også lørdag, og gikk da Galdhø/2238 og Veslepiggen/2369. Man leker ikke... Lørdag 18/6 var en varm praktdag på østlandet, og faktisk den første riktige sommerdagen. Jeg snekret ny veranda, mens tankene vandret i fjellet. Utpå dagen pep det inn en sms fra Erling. Han sto da på Galdhø - der var det varmt, stille, blått og bra skiføre! Hva gjør man da? Jo, jeg retter ryggen og tørker svetten, myser langsynt over ballblomstenga mot Mjøsas blide sommerglitrende flater - og henter skia! Man leker jo ikke nordmann heller! Min shortskledde nabo så da ut som plukket rett ut av eventyret, himmelfallen, med øyne som tinntallerkner... Vi møtte Nils ved Mjøsbrua, og samkjørte derfra atter til Rogers velvillige far i Vågå, som stilte huset til disp. for natta, for tre fjellhungrige farende fanter. Takk igjen, Olav og Helga! Derfra fór vi videre kl. 0515 neste morra, til Krossbu for å treffe Erling. Været var over all forventning, og sett fra dalen bar Kvitingskjølen sitt navn med rette der oppe under blåa. Ved Krossbu sto Erling og la på fellene, og snøen lå helt inn til støtfangeren på bilen. Det anget av vårsnø og fjorgraset langs vegkanten, og bortmed Leira plystret ei enslig heilo sin vemodige strofe i fjellmorgenen. Og i SØ raget svarte bratte tinder opp over breflatene, våre turmål for dagen var innen rekkevidde. Lekkert ja! Strøken brefart En telefon til Krossbu i forkant meldte om farlig bre, og at taulag var kategorisk påkrevd over Leirbreen. Vi rundet høyde 1669 mot brekanten, og kunne ikke helt fatte nødvendigheten av taulag. Snøen lå tjukk og fast som et støpt golv oppover flatene, så vi valgte å ta iveg uten tau, langs kvistruta over Leirbreens vestkant retning Kalven. Vi tok peiling på bandet mellom Kalven/2034 og høyden 1995 vestafor. Sola steg på himmelen, det var dørgende vindstille, og perfekt skiføre over den strøkne breen. Ingen fare å holde varmen oppi bratta mot Kalven nei! Må innrømme at stilongsen var noe overkill denne gangen. Det viste tauet til Erling seg å være også, for det kom aldri i bruk. Vi riktig storkoste oss i sommersola oppunder slagskyggen av Skeie, omgitt som vi var av gromtopper i alle retninger. Så det var en lett opprømt og gladlynt gjeng som skravlet seg sørover snøgulvet denne dagen. Kan man ha det bedre? Bratt ja! "Det var det året det var så bratt...", sang Øystein Sunde engang. Det er det fortsatt i Jotunheimen! Nedenfra breen så vi spor som gikk i snøbratta opp nordsida på Kalven. Vi nådde disse oppi lia, og fulgte dem til topps. Nils stakk også utom 1995-toppen - i tilfelle landhevingen etter istida ikke har stoppet ennå... Vi diskuterte her om fortoppen til Kalven (vesttoppen) kunne ha en PF > 10m. Det mangler i så fall ikke mye! Oppe fra Kalven er "luftfølelsen" formidabel, himmelhøgt over Smørstabbreens silkehvite hav sørover, der særlig Gravdalstind/2113, Uranostind/2157 (se bilde), Falketind/2068 og Stølsnostind/2074 fanger blikket. Også her er ryggene som så ofte ellers i Jotunheimen, snøbakke på ene sida, og svart stup på motsatt. Foran oss gnistret nå den hvite eggen østover mot Skeie/2118 og Veslebjørn/2150. Og bakerst hyttet Storebjørn/2222 sin veldige svarte knyttneve mot verden... Laaangt under oss på Smørstabbreen jaget fire langrennsløpere i dobbeldans over viddene i vårsola. Her oppe trekker det noe fra vest, så vi går i le på solsida, og tar en matbit, mens vi suger inn drømmehorisonten mot sør. Så fri, så høgt, så godt! Vi slipper oss så etterhvert nordover ned bratta til breen innunder Skeie. Vi runder denne i slagskyggen utover Leirbreen, og opp igjen mot bandet mellom Skeie og Veslebjørn. Vi vet at langs egga fra bandet mot toppen på Skeie ligger et par leie hammere, så vi satser istedet på å finne et snøleie opp nordflanken på Skeie. Denne er virkelig bratt, stedvis opptil 70 grader vil jeg anta. Vi setter igjen ski og sekker oppunder flanken, og Nils tar teten oppover. Snølaget varierte fra 40-70 cm langs snørenna, med unntak over noen større stener/sva, som stedvis stakk opp i dagen. På disse lå kun 10 cm, og ga følgelig ikke fotfeste. Snøen var mjuk og skiktfri, så rasfaren ble vurdert til liten. Så klint inn i bratta som man blir stående oppover her, mister man fort oversikten, så i første forsøk kom vi opp for langt øst på egga, og møtte derved den nest siste av hamrene. Mulig vi kunne stiltret oss opp på bar og nær vertikal klippe på sørsida, men der er et laaangt og fritt svev under deg, da Skeie har et markert overheng på sørsida. Så med skisko/stegjern fristet ikke dette særlig... Vi trakk derfor ned i nordflanken igjen, og traverserte denne videre vestover ca. 60 m, før vi tok opp mot egga på ny. I en blokk fant jeg her ei ganske ny sikringskile sittende i en sprekk. Opptaket de siste 3 m mot egga var litt kronglete, men alle mann alle klorte seg opp her. Stegjern var egentlig overflødig i mjuksnøen (kun jeg brukte slike), men isøksa var et måste som ankerpunkt under klatringen. Vi var nå ovenfor hamrene, og balanserte en liten bit langs egga, før vi i ubrutt snø kunne gå nordsida av bratta til topps. Yeei! Skeie i boks - dagens andre nye 2k-topp for oss alle. Herfra kneiser Sakse/2189 rett imot oss i NØ. Der borte observerte vi at et enslig lite menneskekryp som langsomt krøp opp snørenna mot toppen, forøvrig den eneste toppfareren utenom oss i området denne nydelige dagen. Vi observerte også at personen etterpå gikk videre over Geite/2077 (jada, jeg vet at den har skiftet navn - til ingenting!) og Kniven/2133. Ellers var særlig Skarstind, Galdhøpiggen og Heillstugutindene flotte herfra. Og fjernt ute i øst hildret som alltid lengselsfjellet Nautgardstind i solvarmen. Jeg tenkte da med tilfredstillelse på vinterens tidligere turer, og sa til meg selv at "der oppe har jeg vært...". Under nedstigningen fra Skeie gikk vi ikke tilbake over egga, men mer direkte ned i nordflanken fra toppen, og kom inn på våre spor fra oppturen først et stykke ned og østover i flanken (sjekk bilde av Skeie nedenfor, sporene synes der...). Deretter gikk vi ned igjen til ski og sekker nedmed brekanten, og Roger lekte seg med å skli ned siste bratta på baken i mjuksnøen. Huii - raskt og effektivt! Værskille Været holdt seg stadig bra, langt over pari i forhold til værmeldinga. Vi ble likevel enige om å droppe Veslebjørn nå. Nils hadde vært der før, mens Erling måtte snart ta hjemover. Roger og jeg ble raskt enige om at Veslebjørn kan vi ta med oss på en annen tur til bla. Storebjørn, så vi gikk for Bjørnungen/2110 i stedet. Mens Nils ventet på bandet mellom Saksi og Bjørnungen, gikk vi andre de drøye 100 hm til topps på Bjørnungen. Herfra ser Veslebjørn helt råtøff ut! Den står som Nils sa det "som ei diger brødskive på høykant", avgnagd av breene på begge sider. Fra toppegga på Veslebjørn gikk stadige ras ned på begge sider, særlig ned i den massive vindgryta på NV-sida. Tunge drønn larmet stadig utover Leirbreen derfra, mens slush-liknende ras også sopte ned på østsida av Bjørnungen, og i sørsida av Sakse. Kanskje like greit at vi drøyde Veslebjørn i dag likevel... Etter Bjørnungen måtte Erling ta ivei på hjemturen. Han skulle kjøre "vesterleden" via Årdal og Filefjell hjem til Drammen. Vi sa "hadet" på bandet, og Erling skled iveg nedover Leirbreen. Nils, Roger og jeg tuslet så videre innunder Sakse. Nils valgte å vente også her, mens Roger og jeg stakk til topps opp snørenna. Oppunder hamrene før renna følte vi oss ikke helt komfortable. Tunge søkkvåte snøberg og skavler hang i bergveggen over hodene våre, og kunne komme ramlende når som helst. Småbekker rant og dusjet over oss fra bergveggene over renna, så vi trakk ut venstre, så langt vekk fra bergveggen som råd. Snøen var tung og kram, og veldig grei å gå i. Vi bemerket at renna ikke var på langt nær så bratt som nordflanken i Skeie. Vi kom greit til topps, der de siste 10 hm var noe mer isete og "grunne" enn i snørenna. Roger testet på Sakse sine nye stegjern, mens jeg gikk uten her. Akkurat på de siste 10 metrene var dog stegjern gode å ha. På toppen blåste det surt fra SV, og vi så nå at både Hurrungane og fjella vest for Sognefjellsvegen var borte i skydekke og nedbør. Fannaråken og Steindalsnosi forsvant mens vi betraktet dem. Sola forsvant samtidig bak skyene over Sakse.... Nedturen gikk raskt, halvt gående, halvt sklidende på leggene i snødjubden. Vel nede var avgjørelsen grei om å droppe Geite og Kniven. Nils var ferdig pakket, og seilte i forvegen utover breen, mens Roger og jeg pakket om utstyr, tok av fellene og på med jakkene. Idet vi aker etter ut Leirbreen, begynner det å regne... Herlig nesten syntes jeg, for jeg begynte å bli temmelig svidd nå, selv med faktor 12-15. Retur med forviklinger Vi når igjen Nils i duskregnet like før brua over Leira. Ved bilen tar vi på noen tørre plagg, og pakker utstyret. Jeg glemmer mobilen i sekken, som sjølsagt ligger innert og underst i bagasjerommet. Men skitt og, vi skal stoppe for en matbit i Lom, så jeg kan vente og plukke den fram da. Mens vi sitter og spiser i Lom, skrur jeg så på mobilen. Da piper det inn et par tekstmeldinger, samtidig som telefonen også ringer. Det er Erling. Han har fått motorstopp! Bilen står død langsmed Årdalsvegen 5 km sør for Turtagrø. Han har fått haik tilbake til Turtagrø, og avtalt rep. av bilen til uka med en mekaniker i Fortun. Bilnøklene er deponert på Turtagrø, og han har også fått haik videre derfra med noen langrennsløpere, tilbake til Sognefjellshytta. Nå gikk han og haiket langs vegen retning Krossbu... Siste bussen var gått, og ingen biler stoppet. Han spurte derfor ydmykt om hvor vi var, og om han kunne sitte på med oss? Det betød i så fall 40 min kjøring tilbake fra Lom til Krossbu, og atter tilbake ned Bøverdalen etterpå. Vi sa til oss sjøl at "Tenk om det var deg sjøl i en sådan situasjon? Man ville jo sette pris på litt hjelp!" Så valget var greit - vi snudde og returnerte til Krossbu. Der sto en hoderystende og lettet Erling og ventet... En del forsinket kom vi oss omsider avgårde mot sør. Langs Vågåvatnet holdt det på å gå svært ille. En franskregistrert Mondeo forsøkte å kjøre forbi oss, mens en Mercedes Vito kom imot. Roger som kjørte registrerte forbikjøringsforsøket, så at dette kunne fort gå galt, og hogg på bremsene for at franskmannen skulle rekke forbi før vi møtte Mercedesen. Men franskmannen skjønte også at dette ikke gikk, og bremset også opp! Demed lå tre biler eksakt ved siden av hverandre idet vi møtte Merc'en. Gudskjelov lå en bussholdeplass presis på møtepunktet, og Merc'en unnvek kollisjonen ved å styrte ut på holdeplassen. Et halvt sekund etterpå var denne langt bak oss, og franskmannen langt foran. Men dæven døtte - det var nære på! Erling hadde ingen kollektive reisealternativer hjem, alt var for sent, alt var gått. Han ringte kona, søstera og div. kjenninger for om mulig å ordne en skyssmulighet, men uten hell. Det endte med at han ble med Nils til Nittedal, og tok derfra taxi til Oslo, for omsider å komme hjem til Drammen kl. 2 på natta... Vi antok på Lom å være på Biri (der bilen til Nils sto) kl. 2230. Det stemte perfekt, bommet med 30 sekunder! Derfra tok Roger og jeg Mjøsbrua hjemover, mens Nils og Erling dro vestsida videre retning Nittedal. Fornøyde vinket vi "hadet" i rundkjøringa, etter en nydelig dag i Norges vakre fjellverden. Så takk for turen godtfolk, håper vi kan gjenta dette snarlig! Fasiten ble, foruten spenning og mektig natur, fire nye 2k-topper - og to nye venner! Ingen dårlig beholdning det, på en forsinket vårdag på ski innunder sommersolverv!

Karaktersvikt Jeg fikk en pm på Fjellforum fra Kim vedr. valg av kameraoptikk. Etter et par avklaringer att og fram, hektet Kim ei enkelt linje på i slutten av ei melding sent på torsdag: "Urdadalsryggen på lørdag, hele traversen fra Store til de sørvestre. Bli med?" Jeg hadde fortsatt verandasnekring på menyen denne helga, men trakk nå særs villig og lynraskt fordeler av å ha kjøpt trykkimpregnerte materialer: de råtner da ikke så fort (der de ligger, for ikke å si blir liggende)! Etter en smørblid ( ) og halvt smiskende avklaring med en overrumplet kone, ble den karakterløse avgjørelsen om å skulke byggeprosjektet avklart temmelig tvert. Jippi! Snill snø Jeg fór hjemmefra i varmt nydelig vær kl. 0405. Avtalen var å møte Kim og Morten v/ Leirvassbu kl. 0800. Utmed Vågåvatnet pep en sms fra Kim inn, om at de holdt leir attmed vegen innunder Jervefonni. Jeg fant dem der et kvarter før tida, og traff der også Line. Kim og Line hadde sovet under åpen himmel. Morten var ute på tredje dagen, etter turer over Skarstind og Smørstabber dagene før. Tett program han kjører, må si meg imponert over hans driv og steyerevne! Vi gikk fra Leirvassbu 0830, og allerede da var det varmt og godt. I lette antrekk ruslet vi motsols på snille solmjuke snøflater langs Leirvatnets østside, der Kyrkja/2032 speilte seg i voksende smeltedammer langs fonnkantene. Etterhvert skred Visbretind majestetisk inn på scena i sør. Oppe på snøflankene under Tverrbytthornet gryntet en høylytt reinsdyrflokk. Morten, som hadde nær solstikk etter sine to foregående intense høyfjellsdager, gikk med ei T-skjorte hengende over hodet, og liknet svært en nomadisk kamelgjeter der han vandret langs dalføret. Vi skjønte jo derfor raskt at dyrehjorden måtte være hans... Mogopen lyste skjær i morralyset langs rabbene, der vi tilfredse strenet østover mot dagens mål - Urdadalsryggen fra A til Å- det vil si: Store/2116 i nord, over sekundærtoppen 2010 langs egga mot Midtre/2060, så over denne til S-1/2025 og S-2/2017. Videre over Semmelholsbandet og opp igjen til SV-1/2080, og endelig sørover til dagens siste, Urdadalstind SV-2/2005. I alt 7 topper over 2k altså. God pause Kim og Morten har gått disse toppene før, mens dette var nye topper for Line og undertegnede. Vi skilte derfor lag oppe i flanken mellom Store/2116 og Midtre/2060. Kim og Morten gikk til Midtre, og "la seg" der for og vente/nyte, mens Line og jeg gikk opp på laveste bandet sør for Store. Snøen forble god, jevn og fast å gå på, så vi valgte å følge ei snørenne helt opp på Urdadalsryggen. Først oppe på nær 2000 moh ble snøen noe løsere, da spesielt nær åpen ur og sten. Der kunne man brått tråkke igjennom til skrevs, noe som ikke bare var kaldt, men også litt skummelt med shorts og nakne legger. Vel oppe på egga tok vi en matpause, la igjen sekkene, og tok så egga nordover til Store. Herlig landskap, herlig vær, herlig temeratur, og lett fin klyving. Line stakk utom den aller nørdste toppen også, mens jeg forble ved varden på Store og fotograferte litt. Kongeutsikt utover Visdalen, og Heillstugutindene legger virkelig bredsida til sett herfra. Vestover så det hele nesten vinterlig ut, islagte vann, og Tverrbytnet og Smørstabban gnistret fortsatt snøkvite under julihimmelen. Men Bukkehø/2314 sto som før, svart, bratt og uendelig diger over Tverråbrean. Deretter tok vi ryggen tilbake, over sekundærtoppen langs egga mot Midtre, som Morten har GPS-målt til 2010 m/ PF 13m. Den er pt. uten navn, men skal vi kalle den M-2 (og nåværende Midtre/2060for M-1)? På Midtre døste Kim og Morten i sommervarmen, en virkelig godpause, særlig for Morten, med sine forutgående turer sittende i bena. Og med slike vær- og temperaturforhold, hadde de ingen innvendinger overhodet overfor den tålmodige ventingen på Line og meg - nesten tvert imot faktisk ! I østveggen på Midtre sto også en annen tolmodig og steintøff kar, en som nok vil bruke lenger tid til topps enn de fleste (jfr. bilde) ... Kremklyving Videre sørut egga fra Store ligger et særs artig strekke. Flere mindre skar og småhammere må forseres. Som nå, på tørt føre, var dette helt kurant og kun morsomt. Med gode håndtak og lite løst fjell, klorte vi oss svært greit videre. Kim ville for sikkerhets skyld hjelpe Line på et punkt, men utover det ingen vanskeligheter. Men under glattere og mer snørike forhold, kan sikkert visse partier her bli en utfordring... Laaangt under oss så vi folk som sneglet seg på snøen langs tråkket nedi Urdadalen. Hadde nok vært like greit på ski som til fots, selv langs dalbunnen. Vestenfor ruvet Semmelholstindene over en tilsynelatende silkeglatt og sprekkfri bre, og som gulv for det hele, den rene og brudehvite isflaten på Semmelholstjennet. Foran oss i retning med Urdadalsryggen raget Semmeltind/2236, flott og symmetrisk som en pyramide. Bakenfor den igjen lå den mangfoldige topprekka i Gjendealpene, fjernt ute under en horisont skapt av fjelltopper og cumulusskyer. Særlig Knutsholstind/2341 og Mesmogtind/2264 utmerket seg der ute... Valgets kvaler Vel nede av S-2/2017, den siste toppen på selve Urdadalsryggen, tok vi iveg over Semmelholsbandet. Her hadde ikke engang Kim vært før ! Vi vandret over snø og sva, og tanket litt vann i en grunn rislebekk undervegs, så grunn at kun ei kvart flaske kunne fylles om gangen. Det knaste litt i tenna etterpå, men mineraler er da vel sunt? Snart sto vi innunder østveggen på de sørvestre Urdadalstindene. Her vurderte vi veivalget litt (se bilde). Alt.1: Skulle vi følge bart fjell direkte opp den østre eggen mot høyde 2061? Alt.2: Eller skulle vi følge snøkanten til venstre for eggen? I så fall ville vi ende opp på noen hylbratte sva, som lå øverst og oppunder en siste bratt vegg før selve toppryggen… Alt.3: Holde enda mer mot venstre (sør), og traversere hele snøflanken skrått opp østsida, for så stikke opp på toppryggen via ei lita snørenne som syntes å gå helt til topps. Vi valgte det siste. Alt.1 så ut som vedig løst fjell (uten at vi var nær nok til å si noe sikkert). Alt.2 så verst ut, svaene oppunder toppen så meget bratte og glatte ut, og siste bergveggen over dem var virkelig bratt. Snøflanken viste seg suveren å gå i, solmjuk og fast snø. Etter en lang og varm vandring var det rent godt å komme inn i slagskyggen her. Over oss hang på enkelte steder noen digre våte skavler mot himmelen, og under oss lå enkelte utraste kjempesnøballer fra disse. Men snøen virket nå så tung og fast at rasfare ble neppe påtenkt engang. Det brattnet mot toppen i den tilsiktede snørenna, så isøkser ble tatt i bruk opp mot kanten. Der trakk vi unna til høyre innunder selve toppskavla, og nådde bart fjell som førte oss opp på ryggen. På gummisåler Der oppe møtte sola oss igjen, stadig like blid og varm. En liten vestatrekk føltes rent varm, enda klokka nå nærmet seg 19, og vi var over 2000 moh. Snørenna munnet ut kun få meter nord for Urdadalstind SV-1/2080. Et siste tilbakeblikk på dagens løype, en håndfull bilder, og vi tuslet så sør og ned til SV-1/2005. Der satte vi oss nedpå og tok dagens siste matbit. Morten fotograferte i både med- og motlys, og snakket om vanskelige eksponeringsforhold. Det var som sagt stadig varmt, men Morten hadde brukt langbukse hele dagen. Her ble det nok for varmt, for Morten luftet seg med å dra langbuksa nedpå knea. Det var da vi måtte påstå at også fotografen ble overeksponert! Nedfarten ble meget enklere enn vanlig. Snøen lå i store ubrutte leier helt fra toppen og nedover hele SV-sida. Øverst fotsatt løst, så vi gikk igjennom med fynd og klem først, men dette bedret seg raskt. Noen småtryn hist og her måtte vi tåle! Kim hadde på korte gamasjer her, men disse stengte kun snøen inne i stedet for ute, så han fikk skikkelige klumpføtter av kald kramsnø, og ble søkkvåt og kald på bena. Snart kunne vi lettvint bare renne og skli på gummisålene utover bratta, og en del rimelig sære løpe- og gangsett ble observert, for ikke å snakke om spor… Dette passet særlig Morten godt, som hadde et litt ømt kne etter turingen før i uka. Mot vest, mot vest… Vel nede ved Langvatnet, gikk vi atter på en gjeng med reinsdyr. Sikkert kamelnomaden sine disse også… Og turens heldigste ble Line, som her fant en oppblåst ballong! Lyseblå og blank, et øgleliknende dyr eller noe. Og med denne nye lekekameraten i hånd, hoppet hun lykkelig vestover mot solnedgangen… Det er langdrygt langs Langvatnet (heter jo ikke slikt for ingenting!), og endatil videre forbi Høgvagltjennene mot bandet på Høgvaglen, og endelig forbi Leirvatnet til bilene som ventet. Men praten vekslet lett og selvfølgelig om alt fra lovverk til bikkjehvalper, om fiske og grunnmurer, om kriminalitet og bønder, snøforhold og magnetisme, samt masser av andre ting som hører sammen… Morten dro på skikkelig her, og red fra oss inn i sola. Vi andre stoppet på for en kjeks og en vannslurk, før vi så nådde igjen Morten som satt med kameraet i hånd ved varden på Høgvagl-bandet. Derfra skled vi atter på mjuk snø ned til Leirvassbu, der et par glorete turister som røkte stinkende sigarer, fotograferte seg selv ”i villmarka” attmed veggen på hovedbygningen . Morten skar innom og kjøpte et par cola til seg selv, og spanderte en perlende dugghvit eplecider på undertegnede (eller var det bare jeg som glemte å gjøre opp? ). Aaaahhhhhh - tro om det smakte ! Sola var gått ned, og klokka var blitt 2230. Ca. 1350 hm, 25 delvis ulendte km, sju 2k-topper og 13 timer var unnagjort. Til alle kanter Så gjensto kun hjemturen. Kim og Line hadde pakket om morran, mens Morten hadde fortsatt leiren stående nedfor Jervefonni uti Leirdalen. Vi sa "hadet" til Kim og Line. Line hadde bilen stående i Lom, og ble med Kim dit. Morten pakket snippasken, og ble med meg til Vågåvatnet, der Julia ventet etter å ha krysset Valdresflya for å hente ham. Så dro vi alle retninger - Line østover til Rendalen, Morten vestover til Valdres, Kim nordover til Melhus, og jeg sørover til Hamar. Jeg vet at Morten og Julia ble liggende i telt på Valdresflya, og ruslet litt deroppe på søndag. På fjerde dagen med varme fjellturer uten dusj, liknet nok ikke Morten bare en kamelnomade lenger, men luktet nok som en kamel også, kan jeg tenke! (stakkars Julia )! I Bøverdalen plukket Morten og jeg opp en haiker, som viste seg å være en særdeles trivelig kar. Han og jeg hadde mye å snakke om, så tida gikk for en gangs skyld fort på hjemvegen. 22 timer etter start stupte jeg god og møden i seng kl. 0200. Så takk igjen for en ytterst trivelig tur folkens! Denne suksessen bare må vi gjenta om ikke så altfor lenge.

Gode skiforhold på Valdresflya 30. juni. Startet på ettermiddagen i strålende sol, og snøen bar turskia overraskende godt. Gikk opp på Kalvehøgda Ø2+Ø1+Munken. Tok bare av skia 5 steder, og da for max 50 meter. Antar ski vil være bedre enn fottøy her fram til siste halvdel av juli. Var nede ved hytta halv 10 på kvelden, og fikk meg dagens middag og rom for meg selv for bare 300 kr. Anbefales, men gjør obs på at de ikke har øl, kun dårlig Ringnes lettøl Dagen etter tok jeg båten inn til Gjendebu, og hadde en super fottur opp til Nålene, Platået og Nordre Knutsholstind samt Burcharts. Vil virkelig anbefale denne rundturen - en av de flottere med noe småklyving

Se bilder fra en flott høsttur: http://www.toppomania.info/toppturer.php?topptur=hestbrepiggen

Noen bilder fra gårsdagens rusletur fra Veodalen via Svartholshøe til Trollsteineggi. Det er fantastisk flott i høyfjellet om dagen!!

Hei på dere der ute fjellfolk,var en tur oppi jotunheimen nå i helga,6-9-05, og for en tur!!!Gikk sammen med to arbeidskamerater Wowwwwww,dette ble rått.Vi parkerete på Eidsbugarden :DTok båt til Torfinnsbu,vi var alene på denne turen i sterk vind og ble satt i land føre Torfinnsbu pga heftige bølger,måtte bruke stigen ned i vannet og så hoppe i land.Masse action her føre vandringen Vi gikk på fredagen opp på østre Torfinnstinden,og avslutta med store Knutholstind på lørdagen!!Overnatta på Fondsbu,så gikk turen til Torfinnsbu for så og avslutte til Gjendebu gjennom svartdalen.Søndag vandret vi veslådalen tilbake til eidsbugarden,der bilen sto parkert.Legger ved flotte bilder fra østre Torfinnstinden og mektige store Knutholstinden her,kanskje var dette den siste muligheten og gå denne turen i så fine flotte forhold.Denne turen ble en mektig opplevelse i nydelige omgivelser ,og traff mange hyggelige folk på våre vandringer!!

Værmeldingen for helgen så ikke så bra ut men etter litt dekoding syntes det å kunne bli et værvindu i den sydøstlige delen av Jotunheimen lørdag morgen . Det gjaldt naturligvis å få en tidlig start på dagen. Løsningen ble å kjøre opp fredag kveld, legge seg i posen på Valdresflya og venter på soloppgangen med derpåfølgende foto- og turmuligheter. Det var sinnsykt fullmåne natt til lørdag. Trengte nesten ikke hodelykt. Været på lørdag ble imidlertid adskillig bedre enn ventet. Det ble en ukomplisert tur til Rasletind m/sekundærtopper. Det var først i 13-tiden på toppen av Rasletind at det kom litt trekk i luften. Det var noen skyer over andre deler av Jotunheimen, men ikke der jeg var. Bortsett fra jegere var det overraskende få folk i fjellet. Første bilde ble tatt mellom kl. 7 og 7.30 fra soveposen. De to neste bildene ble tatt i 8-9 tiden. Artig hvordan fargene endrer seg. Siste bilde er fra Ø. Rasletind mot Ø.Leirungstind og Skarvflyløyfttind.

Denne artikkelen er dedikert til eaa aka Erik Aaseth Ingen skal si at jeg ikke prøvde. Både sms og pm ble sendt til Erik i dagene før lørdagen. Erik som fortsatt var medtatt og tydelig redusert, muligens også høydesyk, etter sin bestigning av danmarks høyeste fjell en uke tidligere, mumlet noe om at detta kom for brått på. Skulle han opp dit igjen måtte det være meldt høytrykk fra Nordkapp til Sahara mente han. Det kan bli lenge til Hestbreapiggane får besøk av deg da Erik? Det holder slik som på lørdag med høytrykk fra Sognefjelle til Reinheimen. Regnet det på Furnes eller? Fra en fjelltur til den andre Jeg sa hade til Ragnar som ennå lå og dormet i teltet sitt ved Nybue langs Bygdin og ruslet med tung sekk til Torfinnsbu. Å sitte ei lita halvtime på brygga og stirre ut på det blikkstille Bygdin var en fin måte å starte dagen på. Båtturen til Bygdin var kjølig men vakker og mens jeg forsvant opp til Julia og kassebilen vår, dreiv Sunnmørskapteinen på M/B Bitihorn med allslags bannskap og sterke gloser for å få kontroll på horden som ventet på å komme ombord. Store grupper med reservasjoner gjorde at ca. 20 måtte snu slukøret på brygga og finne på noe annet enn båttur. Riksvei 51 en lørdag formiddag sent i juli forutsetter at man justerer tempoambisjonene ned noen hakk. Denne lørdagen var intet unntak og først litt før kl. 13 kunne vi faktisk begynne på turen. Gjerrigpomper Vi har lagt igjen en del hundre kroner i bompenger hittil i år, men gjerrige som vi er parkerte vi rett før bommen og syklet opp i retning Netosætre. Midt på dagen, i steikende sol var det varmt og svetten silte. Den totale dehydrasjon var allerede i gang. Som nevnt var dette 4. korstog mot Hestbreapiggane i år. I april snudde vi oppe på Netosæterfjellet i tåke. I mai var vi her med Erik og Roger og snudde i rimelig ensfarget vær på Midtre. Nå i juli fikk vi med oss de vestligste toppene i strålende vær, og nå var det altså duket for resten. Vi dro oss over mot venstre og fulgte etter hvert tråkket på høyre kant av Geitåe bratt opp forbi det imponerende elvejuvet og opp gjennom tett krattskog som for lengst har lukket seg rundt stien. Selskapssyke sauer Allerede tidlig på ryggen ved første pause slo Netosætersauene til. Vi hadde ikke før satt oss på Musøreenga før de kom plingende over kammen med rak kurs mot oss. Hadde det ikke vært for tappert forsvarsarbeide av undertegnede hadde de nok ikke gitt seg før de hadde Smalahovene sine i sekkene våre. Lenger oppe ved neste pause, like etter at vi hadde krysset Geitåe der elva fra Høgsetbrean smelter inn i denne, skjedde det igjen. En kilometer unna så vi dem, firbeinte ullfamilier med rak kurs mot oss. De krysset Geitåe så vannet sprutet og ville atter en gang opp i sekkene våre. Hva slags dyr er dette? Er det ikke jerv og ulv og bjørn og sauejegere i området da? Har de ikke vett på å pase seg? Eriks Chaussee I mai loset Erik oss ned en flott vei i sørflanken fra Midtre Hestbreapiggen. Denne valgte vi å gå opp i dag, vi hadde vært på Austre før og den sene starten gjorde at vi hadde litt "dårlig tid". På blaut sommersnø trasket vi over Geitåbrean og bort til denne oppgangen som var helt prima å følge også på sommerføre. Eneste ulempen var at den vindstille sørhellingen med snørefleksjoner fra alle kanter kostet noen liter svette. Ikke stemmer den med kartet heller. Bre er det tegnet inn, men fjellet stikker opp nesten over alt nå. Dessuten er det en styggstygg skavl som er vanskelig å leste ut av kartet som man må passe seg om man kommer ovenfra. Spennende egg til Store Grunnet tidsnød var jeg videre fra Midtre etter 5 minutter pause mens Julia ble igjen der for å ta bilder. Eggen var en morsom sak. Stedvis veldig grovblokket, noe som er slitsomt for anklene mine, men de siste par hundre meterne bort til toppen Røyne kaller N1 var det spennende og morsomt. Jeg var allerede så dehydrert og småsøvnig at jeg enset ikke avgrunnen til venstre som tidvis bare var en halv støvelbredde unna, i stedet fokusert jeg på klyvingen. En "haifinn" i lyst fjell på eggen var "cruxet". Her var det enklest å klyve oppe på den smale ryggen. Ellers var det flere steder som trygt kan kalles luftige!, men vanskelig var det ei og etter litt svetting i lia opp mot Store var jeg enda et skritt nærmere avslutning av disse 2000-meterne. Jeg fulgte eggen tilbake også selv om det så greit å følge ei snøfonn innunder eggen på østsiden. En drøy utløper Tilbake på midtre fikk jeg litt førstehjelp av Julia samt erstattet 10% av det jeg hadde svettet ut før vi ruslet den lettgåtte flya mot M2 eller Vest for Midtre som vi kaller den. Doble GPS målinger ga 48 meter i pf. noe som gjorde at jeg kunne sløyfe toppen fra vår liste over "hovedtopper" med pf 50 eller mer. En lettelse igrunnen siden dette dreier seg om en temmelig stusselig topp. Utsikten mot Ytste Hestbrean og eggen fra Midtre til Store var imidlertid storslagen. Her fikk jeg i meg litt nøtter, dagens siste næringsinntak før jeg ruslet videre. Julia ble igjen for å ta bilder. Kveldssola brant inn fra vest og drenerte de siste svettedråper fra steder langt inne i skrotten. Låven er en lang avstikker. Hvorfor gå på Låven: 1) Man samler på topper. 2) Den har en herlig utsikt mot bassenget innunder de litt større piggene (Hvorfor kalle Midtre og Austre Hestbreapiggen for pigg i det hele tatt. Burde hett Hestbreahø!!) Tilbake på igjen på Vest for Midtre var det litt vanninntak og så videre. Sola var snart ferdig med dagens opptreden her nord, og vi fryktet mørket. På vei østover på flata mot Midtre passerte vi for anledningen et av Norges høyestliggende vann på vel 2100 moh. På snaut 100x100 meter hadde det dannet seg en fotogen innsjø i kanten av snøfeltene. Fargespillet - belønningen for dem som tilbringer kvelden i høyden Vi gikk litt feil og holdt på å danse utfor skavlen neden for Midtre, men fikk dratt oss litt opp og rundt. Vi skulle egentlig forte oss men de enorme skyene i sør og øst samt det flotte lyset over Jotunheimen, spesielt Hurrungane gjorde at sekken måtte av og kameraet opp flere ganger. En solnedgang med så mye spretne skyer som dette er i grunnen mye mer spennende enn solnedgang når været er for bra. For å gjøre noe jeg normalt har problemer med: Gjøre en lang historie litt kort. Vi kom oss ned, fant syklene, pakket bilen og kjørt hjem. Halvveis ned mot Lom kom den siste halvliteren med vann opp igjen. Et sikkert tegn på at jeg var litt for nedkjørt med mage i ulage. Vi kjørte strake veien om Fagernes for å hamstre litt cola, det eneste som hjelper når magen ikke tåler friskt fjellvann. Og klokka 4 var det bare å krype fornøyd til sengs med bankende kne og dundrende hodepine. Det er flott med fjellturer, spesielt Hestbreapiggane. Ikke sant Erik? Et par stemningsbilder kommer, i morgen, eller i overmorgen...

Hei:) Har nettopp gått turen fra memrubu og over bessegen. Gikk sammen med kjæresten min. Vi bodde i bilen i to dager før bessegenturen, og jeg fikk veldig lite søvn. Lå godt i bilen, men våknet altfor tidlig, og fikk ca 2 timer den ene natten, og 3,5 den andre, så var langt ifra utvilt da vi tok båten over til memrubu. Etter å ha gått halvveis merket jeg at formen min ikke var slik den burde være, ikke overrasket selvfølgelig, men satset på at lite søvn dog skulle gå greit. Etterhvert begynte jeg faktisk å sjangle, og småsnuble meg framover, men sa til meg selv og kjæresten at vi etterhvert er framme og at jeg må bare gå for å holde meg våken. Men så kom bristepunktet hvor jeg fikk litt angst og merket at kvalmen steg, og måtte legge meg ned, og så hvite prikker som om snøen falt over meg, og fikk tanker som: skal jeg ned med helikopter, dør jeg nå, osv osv... Det føltes helt forferdelig. Jeg var fullstendig tappet for energi. ( hadde spist og drukket ganske så bra). Men måtte etterhvert reise meg opp og gå videre. etter dette tok jeg en del pauser, og det var noen timer igjen. Tempoet var labert. Omsider kom vi fram, og med bilen parkert på plassen lenger unna, var det en lettelse at noen nederlendere hadde ventet på oss siden de visste at bilen var et stykke unna, og jeg var fullstendig tom. Gode mennesker:) Den natten lå vi over på bygdin hotell, og dagen etter våknet jeg med følelsen av influensa, feberfølelse, lett iritert og uggen. Kjørte hjem til oslo. Og fra jeg trådte over dørterskelen har jeg ligget og slappet av i to dager, og nå i fin form igjen. Jeg er ganske sterk fysisk, og skulle normalt takle dette bra. Psykisk også bra. Skjønner nesten ikke hvordan jeg klarte å gå i fire timer uten energi. Jeg så ut som en junkie med ryggsekk;-) De fleste her inne vet vel godt dette med søvn! Men vil dele erfaringen likevel. Aldri noensinne vil jeg gå en slik strekning uten normal, eller god søvn. Kanskje det at jeg hadde sovet dårlig i to døgn gjorde det verre. Har gått igjennom mange dager med dårlig søvn i livet og klart det bra. Men langtur, nei takk. Fra nå av skal jeg kun gå mindre turer om jeg har fått lite med søvn. Det hjelper ikke at man har gledet seg til en hovedtur, om batteriet er nokså tomt. Håper de som kanskje kunne gjort samme feilen leser dette. Noe av det verste jeg har opplevet. En lommelykt kan ha ny pære og glass, men med utgående batteri, vil det ikke lyse lenge. "uten mat og drikke duger helten ikke" heter det, men legg til søvn så er jeg enig. En lærepenge jeg aldri vil glemme. Andre opplevet noe liknende?

Jeg solerte Skarstind fra Dumhøplatået i dag, tørt og med gode tak. Er det egentlig vits i å ta med tau når det er fint vær, hvis man bare har tenkt å bestige Skarstind mener jeg, og da fra Dumhø? Den første hammeren omgås jo lett til høyre, de andre tre er jo også utsatte, men har man en viss erfaring med klatring fra før på felt osv, så vil jeg nesten si at å drasse på et tungt tau er litt bak mål, hva mener dere? På vei ned igjen, altså nede i skaret, traff jeg 8 andre "klatrere", de forsto ikke at jeg ikke hadde med tau, og nærmest ristet på hodet...Selv hadde de klatreseler, div slynger, tau og annet utstyr, og de skulle bare til toppen?? Er ikke informationen omkring Skarstind litt overdrevet?

Brått kom den Etter en forholdsvis kjølig april og en 1. mai hvor vi våknet til nærmest vinterlige forhold utenfor huset er det utrolig hvilken forvandling som har skjedd på 5 dager. Boligfeltet vårt var stort sett dekt av snø og hvitt var det både her og der. I dag er det bare en og annen snøhaug igjen. Og i fjellet? Etter en april med mye snø og kalde temperaturer, ja til og med et par dager inn i mai var det kjølig, skulle man tro det holdt en stund, men neida.. Valdresflya varmere enn Skrautvål Svein Arild hentet oss i Skrautvål litt over seks og gradestokken viste knapt 3 grader. Den disige luften som hadde ligget over landet et par dager var fortsatt like disig, så disig at man så vidt kunne ane Bitihorn på vei oppover Østre Slidre, og Kalvehøgde var helt borte i disen. Kl. 07 på Valdresflye var det allerede 5 grader og masse smeltevann i veibanen. Håpet om en god og solid morgenskare forsvant. Det hadde vært en mild natt i fjellet. Leirungsdalen Vi parkerte i den siste svingen før Heimdalsmunnen og kunne skli av gårde på litt ustabil skaret på skrå ned til Leirungsåe og etter hvert inn i Leirungsdalen. Leirungsåe var allerede full av overvann og ikke god å krysse her nede. Inne i Leirungsalen var det en hel haug med telt. Fint å våkne i teltet i sånt vær ja. Bortsett fra et par bare flekker var det stort sett sammenhengende snø, men snølaget var tynt. Skaren gikk raskt over til våt snø og at vi vant høyde hjalp lite. Snøen var våt okke som. Med feller gikk det tregt på den sugende snøen, men vi gikk traust og flittig og kom da opp til Svartdalsbandet snaut 4 timer etter avmarsj. Tapt høyde Etter en god pause forlot vi Julia og skled ned i Svartdalen. Egentlig ganske demoraliserende å tape 200 høydemeter på denne måten når man egentlig er ute for å vinne høydemetre. I vesthellingene til Leirungstindens sørrygg hadde det gått store våte flaksskred som strakte seg nesten helt ned i Svartdalen. Etter høydetapet var det bare å gå på igjen med fattet mot og vinne ny høyde, noe vi fikk rikelig anledning til etter et par korte kilometer sørover Svartdalen. Vi skrådde opp mot Svartdalsbrean og svingte inn på denne. Breen bød på en nydelig oppstigning til bandet mellom Langedalstinden og Svartdalspiggen (hadde vært fint å gått til bandet mot Mesmogtinden også). Den kostet riktignok litre med svette under den stekende sola. Rimelig gåene (i alle fall jeg) kunne vi omsider innta Søre Svartdalspiggen. Utsikten ble noe begrenset av den kraftige disen. Alt utenfor Gjendealpenes porter var nærmest for tåkete silhuetter å regne. Svein Arild, sprek som han var og med større bestigningshunger, fortsatte nordover mot Midtre Svartdalspiggen, mens jeg kula'n ved varden. Tom som jeg var for drikke, ble det likevel sparsomt med innhenting. Langedalstinden Langedalstinden var neste mål - Oppstigningen gikk greit med tiden til hjelp og fra toppen kunne vi skue over til Svartdalsbandet. Det var et godt stykke dit, og i alle fall ikke noe poeng å minne seg selv på at derfra igjen var det ytterligere snaut 15 km til bilen. Østeggen på Langedalstinden var et flott skue, jomfruelig og hvit med store skavler ut mot breen i nord. I sør lå Bygdins isflate full av overvann - neppe festlige å gå på ski der nå lenger nei. Lang hjemtur Det var selvfølgelig litt surt å slite seg opp kneika til Svartdalsbandet mens ettermiddagssola hadde fri innstråling fra sørvest, men det meste går på et vis bare man tar tiden til hjelp. Etter å ha gått nordsiden av dalen innover, valgte vi nå å holde sørsiden, i mest mulig skygge, over deler av Leirungsbrean. Den største av Leirungsbrean har et virkelig spennende brefall som stadig lokket blikkene våre til seg. Nedenfor breene ble gjennomslag stadig mer hyppig og ikke sjeldent opplevde vi at under snøen skjulte det seg både sørpe og vann. Det var derfor en lettelse da vi kom så langt at andre hadde gått opp spor. Det var til stor hjelp de siste 7-8 km, selv om det fortsatt ble en del bading på skiene våre. Det er utrolig hva et bra snøfall og lavere temperaturer kan gjøre for skiføret, men jeg sitter med en sterk følelse av at i alle fall i lavere fjellstrøk synger skisesongen nå på siste værset. Med ytterligere noen dager med denne tropevarmen vil mye forsvinne. Dessuten var snømengdene i utgangspunktet små. På vei ut Leirungsdalen hadde vannmengdene allerede brutt opp elveløpet på flere steder som var snødekt da vi gikk inn på morgenen. Legger ved et par bilder til slutt.

Var en snartur opp til firmahytta på Beitostølen i helga. Benyttet anledningen til å ta en siste tur over Valdresflya før den stenger for vinteren. Fikk også prøvd skiene på et par korte turer, men det var var veldig lite snø og dårlig skiføre. Ene dagen gikk vi på ski langs Bygdin i kraftig vind og sludd, og den andre dagen en kort tur fra vandrehjemmet på Valdresflya opp til Fisketjernnuten. Her er noen bilder fra turen: Utsikt vestover fra Beitostølen. Bitihorn Langs Bygdin, mot Bygdisheim. Torfinnstind i snø og tåke. Utsikt mot Surtningssui, Besshø og Besseggen. Gjende og Memurudalen Over Valdresflya Utsikt fra Fisketjernnuten Roger

Sondre fylte 19 denne dagen, og presangen vi (Ole-Petter og Lars-Petter) ville gi ham var et forsøk på å klatre Halls hammer på Skagastølsryggen. Vanskelighetsgraden var 6, noe som burde gi ham en god utfordring, og som han gladelig tok i mot. Lørdag kveld ankom vi Turtagrø. Vi fant en flott teltplass ved veien over til Årdal. Plassen var stor nok, flat – og uten busker, med gode fester for teltpluggene, nær veien og nær drikkevann, og best av alt; utsikt rett opp på Skagastølstindene. Kort sagt en fantastisk plass å campe på! (Omkring 25-30 meter NV for den første brua på veien mot Årdal. Ca kartref: 6819272N 436077Ø. NB! Er nok ikke mer enn 400 m fra hotellet.) På kvelden var det stort sett skyfritt rundt tindene, og varselet var godt for neste dag, men med tiltykning til regn på kvelden. Nordre Skagastølstind Vi startet selvsagt tidlig, kl 5 var vi i gang, bare for å se at minst to taulag var startet før oss (men disse gikk videre innover mot Bandet, skulle det vise seg). Dessverre hadde det nå lagt seg skyer rundt noen av toppene, men vi regnet med at disse ville forsvinne utpå formiddagen. Etter en time ganske frisk gange var vi ved Tindeklubbhytta, og svingte så vestover opp i ura til vann 1584. Her spiste vi frokost og fylte vannflaskene, for det ble nok ikke mange bekker fra nå av. Så begynte vi på den lange ura sørover, opp mot Nordre Skagastølstind. Mot slutten bratnet det til, og vi var nysgjerrige på hva som lå i graderingen 1. Det var et klyveparti på kanskje 5 meter, men ikke særlig utsatt. Halv ni sto vi på toppen (2167) - etter 3,5 timer - og gledet oss umiddelbart til å ta fatt på klyvinga ned og deretter opp til Skagastølsnebbet. Skyene hadde trukket seg litt tilbake, så vi så toppen av Midtre bak Nebbet. Jeg visste at det mellom disse to toppene skulle ligge et dypt skar, V-skaret, der tauet nok kom til å bli tatt i bruk. Særlig gledet dette Lars-Petter. Min eldste sønn (11) slapp ikke helt unna bæring på denne turen, og måtte ta sekken med tauet – et nyinnkjøpt fullimpregnert 60-meters klatretau vi kjøpte billig i Chamonix/Frankrike. Sondre gikk faktisk og håpte på regn, slik at investeringen kom skikkelig til sin rett. (Han kunne ikke ane hvor oppfylt dette ønsket skulle bli.) V-skaret Det gikk noen meter ned fra Nordre, og vi fulgte den bratte kanten mot Styggedalsbreen. Stemningen var steget betraktelig, for vi likte luft under vingene. Mot vest var ikke ura brattere enn at jeg neste gang kanskje vil prøve å gå rett opp her som en variasjon. Følelsen av å gå på en egg ble stadig tydeligere opp mot Skagastølsnebbet (2222), men nå kom dessverre skyene og innhyllet alt i fuktig kald skodde. Lite hadde vi trodd at dette skulle vare resten av turen! Heldigvis var foreløpig ikke sikten dårligere enn at vi på toppen av Nebbet tydelig kunne se klatreruta opp mot Berges stol. Det stemte helt klart med føreren; lettest først på venstre side (øst) av en hammer, deretter over på vestsiden av eggen opp til Berges stol. Videre opp til Midtre skulle det være grei toerklatring. Så kløyv vi greit ned i V-skaret. Selv om fjellet var noe vått følte vi aldri behov for noen rappell, og dessuten gikk det mye raskere slik. Sondre var alt klatret opp ved siden av hammeren, men jeg ropte ”stans!” og beordret at tauet skulle fram – det fikk da være måte på. Midtre Skagastølstind Endelig skulle moroa begynne. Vi kløyv opp 5 meter og etablerte standplass. Sondre ble sendt i vei først, med klare instruksjoner om å velge letteste vei til neste standplass, som lå like over hammeren vi sto under. Det tok ikke lange tiden før han var oppe, og Lars-Petter kunne følge tauet ved hjelp av tauklemme. Han samlet også inn mellomforankringene. Jeg filmet de første meterne siden jeg ikke trengte å sikre nå – kjekt. Snart forsvant også han ut av syne, og jeg sto alene igjen i tåka. Det gikk ganske lang tid, men så var det da også Lars-Petters første skikkelige taulengde med klatring i høyfjellet, en ganske tøff debut i tåka. Endelig var det min tur, og med sikring ovenfra var det bare å nyte taulengden, selv om jeg gjerne hadde unnvært tåka. De første meterne opp på venstresiden av hammeren var greie, men så var det tre meter der jeg var glad for svaskoene jeg hadde skiftet til. Det var gode bøttetak, men ganske loddrett og med et tåkelagt bunnløst sluk under meg. Aldri i livet om jeg hadde gått opp her uten tausikring! Tankene mine går ofte til pionerene i slike situasjoner, som gikk med tau rundt livet, og da særlig til førstemann på den tiden, som ikke måtte falle. Til forskjell fra pionerene visste jo vi nøyaktig hva som lå foran oss (med tanke på tekniske utfordringer, men ikke været…) Hylla med standplass lå rett over hammeren, og var bred og fin. Et sett med slynger viste at vi var på rett sted. Etter den korte taulengden med 3+ var neste betraktelig lettere, men noe lengre. Først gikk vi noen greie metre opp og mot høyre side av eggen, toerklatring, før vi svingte opp mot venstre til Berges stol. Denne siste delen var noe mer utsatt, 2+. Berges stol var en overraskende stor horisontal brei flate, men eggen videre lå dekket i tåka. Mens Sondre ordnet med tauet ruslet jeg og Lars-Petter i forveien oppover. Det var grei toerklatring, relativt ueksponert, opp eggen til Midtre. Sondre tok oss snart igjen med tauet, men dette følte vi ikke behov for. Det var en utrolig deilig følelse å komme opp på toppen (2284), for denne hadde lenge stått på ønskelista mi – bare synd utsikten var null. Vi satte oss ned og slappet litt av, før jeg kikket på veien videre. Jeg var litt forvirret i tåka, og fant ikke riktig eggen videre, før de andre to gjorde meg oppmerksom på at det var omtrent der vi hadde kommet opp! Jeg holdt på å ta opp kompasset for å sjekke, for dette har aldri hendt meg før, men viste oss hvor fort det er å gjøre feil når man beveger seg i skyene. Halls hammer Eggen videre var ganske horisontal og eksponert omtrent hele tiden, med masse toerklatring – akkurat passe for oss. Det fantes ikke rester av snø, og vi følte ikke behov for tau. Uten å kunne se mer enn noen få meter framfor oss, føltes eggen ganske lang – og fra bilder visste jeg at det var et stykke å klyve. Brått stoppet det opp med en 12-15 meters horisontal slett vegg, som jeg umiddelbart kjente igjen fra bilder: Halls hammer. Ikke rart dansken i sin tid regnet denne som ubestigelig. Vi satte i gang med å synge Happy birthday for Sondre, som smilte fornøyd og la om til svasko. Risset som ledet opp til toppen er gradert 6+, og var nå fuktig og rått. Sondre kom seg 4-5 meter opp, men hadde for store kamkiler i forhold til det loddrette risset. Han fikk derfor ikke sikret seg tilstrekkelig, og vi (jeg) brøt av etter tre kvarter. Jeg ville ikke ha noen skader her oppe! Vesle Skagastølstind I stedet rundet vi det noe luftige, men greie, hjørnet mot vest, til en tydelig standplass med bolter og taustump. Rett opp her virket det ganske vrient, men ved å traversere over et meget eksponert og utsatt sva, og deretter skrå oppover, virket det overkommelig. Jeg sikret nå Sondre, som i fjellstøvler hoppet over hele svaet til et brukbart tak på andre siden, og fant en rute opp. Lars-Petter fulgte, før tauet ble dratt inn, og det ble min tur. Jeg benyttet taustumpen festet i bolten over svaet, og holdt meg i denne mens jeg svingte meg over. Fysj, så ubehagelig og utsatt. Kunne dette virkelig være Patchells sva? Videre noen meter opp på skrå var det ganske greit, anslagsvis 3+, men så kom et kinkig punkt kloss ved standplassen til Sondre, der jeg benyttet tauet ovenfra til hjelp. Her var det minst en ren firer, kanskje 4+, og jeg mistenker at vi ikke helt fant letteste veien opp. Mistanken styrkes ved at vi i stor grad beveget oss ganske på skrå hele tiden. Et lite spørsmål er om vi virkelig krysset Patchells sva, hvilket jeg tror. Neste spørsmål er om vi ikke skulle traversert litt lenger før vi tok opp i en renne (3) som leder opp på eggen. Jeg tror vi skrådde fra Patchells sva og kom inn i toppen av denne treer-renna. Vel oppe på eggen igjen, i tåkehavet, ante vi toppen av Vesle Skagastølstind. Samtidig begynte det så smått å duskregne, og vi hørte mystisk rumling. De andre mente det var lyden av ras, men i mitt stille tenkte jeg straks: Torden! Det var noe bratt toerklatring til toppen (2340), som ikke ble noen nytelse, for nå begynte det å blåse mer. Samtidig kom det et klart tordenbrak, ikke like ved, men likevel illevarslende. Hva skulle vi gjøre? Mohns skar Klokka var om lag to, og fra et tidligere besøk visste vi det tok 6-7 timer over Storen og tilbake til Turtagrø. Vi hadde brukt 9 timer hit, og var altså kommet noe over halvveis på vår tur. Vi bestemte oss for å peise på, og komme oss over Storen og ned på Bandet så fort som råd var. Det er et fint, men noe utsatt, rappellfeste like ved toppen på Vesle, og vi visste fra tidligere om en bra standplass omtrent halvveis nede på eggen mot Mohns skard, så vi slang ut tauet. Vinden tok godt tak i det, og den ene halvdelen måtte jeg kaste ut på nytt, for å få det noenlunde i vertikal retning! Sondre la i vei ut som førstemann, og turens siste bilde ble tatt. Han fant lett standplassen og Lars-Petter fulgte på med en ekstra sikring. Han kom seg nesten ikke nedover på grunn av friksjonen. Dette var hans første virkelig luftige rappell, i sterk vind og tåke, og jeg var imponert over hvor kaldt og rolig han gikk ut i rappellen. Likevel måtte jeg mase litt på ham, for det kom flere tordenskrell, og jeg begynte å fryse der jeg sto på toppen og ventet. Endelig kunne jeg høre at Sondre ropte at det var klart. Jeg ba ham sjekke at han klarte å dra ned tauet, for sist gang satte det seg fast akkurat her. Så svingte jeg meg ut i rappell, mens tåka blåste oppetter fjellveggen. Øverst var det tendens til ising og rim, og jeg var glad jeg kunne fire meg nedover akkurat her! Det ville ikke vært mye moro med 3-4-klatring under disse forholdene. Det var en flott standplass halvveis bak en solid stor stein, men å komme ut i ny rappell her var ganske utsatt. Likevel gikk det greit ned, og mens Sondre dro ned - og samlet sammen - tauet, gikk jeg og Lars-Petter i forveien. Det var enkel klyving og etter hvert vanlig gange i Mohns skar. Kanskje like greit at Lars-Petter ikke så hva vi var på vei opp? Jeg visste at nordøsteggen på Storen ser fryktinngytende ut herfra. Over Storen i et forrykende uvær Det var nesten underlig, men akkurat på vei opp fra Mohns skar, der det sist gang (for et år siden) begynte å regne, startet det også denne gangen for alvor! Det var grei toerklyving oppover, og egentlig ikke så veldig utsatt, men tordenbrakene smalt rett som det var nå, mye nærmere. Jeg begynte å nøle: Skulle vi ikke vente? Å krysse Norges tredje høyeste punkt i tordenvær var vel neppe lurt? Men hva var alternativet? Nå gikk regnet over i hagl og pisket ned – og det var ingen opplagte steder å søke tilflukt her. Dette var intet blivende sted, og vi bestemte oss for å fortsette. Dette uværet var ikke meldt, og jeg hadde mistanke om at det var forbigående. Likevel var det lite moro å klyve oppover Storen under slike forhold, og Sondre - som gikk først - festet tau på Lars-Petter. Det roet en engstelig far lite grann. Fjellet var nå blitt merkbart sleipere og glattere, men heldigvis gikk regnet over til lett nedbør ganske fort. Etter hvert stilnet også tordenbrakene noe av, og vi kom oss greit helt opp. På det første toppunktet sa Sondre at han hørte en merkelig summing i ørene. Lars-Petter sa så at han hørte det samme. Vi gikk straks ned og litt til høyre for dette toppunktet. Det var helt tydelig: Når Sondre stakk hodet opp over en viss høyde på toppen, startet summingen. Det måtte ha noe med tordenværet å gjøre, og vi krøp lavt videre over en hammer, der det var godt med en hjelpende hånd ovenfra – særlig på det glatte fjellet. Selve toppen (2405) var det korteste toppbesøket jeg noensinne har hatt, men vi gratulerte Lars-Petter med innsatsen og hastet videre. For tredje gang opplevde jeg å stå på Storen uten utsikt. Kamera ble ikke engang vurdert tatt opp i uværet. Vi ville ned – fort ned. Heldigvis er ikke svaet helt på toppen så glatt, og vi listet oss greit ned i toppskaret. Videre var vi litt usikre på retningen, særlig siden helikopterslynga var fjernet, og vi rettet en stor takk til alle ivrige naturvernere eller hva de nå er… Det begynte å regne mer igjen, og jeg listet meg på katteføtter nedover så langt jeg kunne i tåka. Her var det et rappellfeste, ja, men var det rett? I et lite øyeblikk gled noe av skyene bort, og jeg så rett ned på det som måtte være Hjørnet. Det kunne umulig være stort mer enn 30 meter ned her, og vi kastet ut tauet og sendte Sondre ned. Han nådde fram - akkurat! Det regnet jevnt og trutt nå, og fjellet var såpeglatt. Takk og lov for at det var nedover vi skulle! Et 60-meters tau holdt altså ned fra toppen. Ikke ferdig med spenningen Snart var vi i godt driv og i lett regn nedover steinrøysa på Storens sørflanke. Jeg visste det ventet mer spenning på glatte sva lenger ned, men nøt å ha fjellstøvler på beina og ur under føttene. Selv om jeg visste hovedretningen; at man stort sett skal holde mye mot vest, kom vi et lite øyeblikk bort fra vardingen og ut på noen glatte sva. Heldigvis så vi at tråkket tydelig gikk diagonalt 15 m under oss. Vi ville prøve å følge et hjørne langs dette svaet ned, men det rant en liten bekk her og det var styggelig vått og glatt overalt. Vi delvis akte oss noen få meter ned, da det satte inn et voldsomt regnvær igjen, og nye tordenskrell viste med overdøvende styrke at uværet ikke var over. Jeg var ikke lenger så engstelig med tanke på lyn, men så brått et nytt faremoment: Bekkene vokste umiddelbart, og løsgrus og småstein kom sprettende nedover. Selv mellom beina mine kom det sigende grus og stein. Snart kom det stein i ett sett, og vi kløv raskt noen meter oppover, innunder en lav hammer. Her var det egentlig plass til oss alle tre, men to vannsig var blitt til bekker som slett ikke var så deilige å få i nakken. Vi plasserte Lars-Petter innerst, og mens vi omgrupperte slik traff en stein Sondre i skulderen så han merket det skikkelig. Jeg fikk flere treff både i ryggsekken og i hjelmen. Det ble til at jeg sto ytterst på vakt og skottet oppover, og ropte når det kom steiner i vår retning, slik at vi klemte oss sammen under hammeren (og bekken) bare når det trengtes. Det sprutet ned nå, og lyden av rennende vann ble helt overdøvende, mens steiner og grus haglet nedover fjellsida. Det lynte og braket og blinket, og det var overhodet ikke noe trivelig sted å være. Vi hadde imidlertid ingen valg, da enhver bevegelse utenfor vårt lille skjul ville vært en eneste gambling med liv og helse. Jeg var svært glad jeg ikke hadde tatt av hjelmen etter forrige rappell, for jeg fikk totalt minst 4 småstein som traff den skikkelig, i tillegg til de som traff sekken eller snittet meg. Etter snaut 10 minutter roet regnet seg noe, og steinsprangene avtok i hyppighet. Jeg akte nærmest på rumpa nedover langs bekken, og glapp taket de siste 2-3 metrene – det gikk heldigvis ganske bra. Så var vi igjen i rask gange langs vardinga, inntil Svaene. Her var det fram med tauet igjen, og en rappell på glatt underlag. Heldigvis stoppet regnet nå, skjønt vi alle var dyvåte. Videre fulgte vi vardinga, som tidvis var reine labyrinten, og traverserer ganske mye i sørsida. Nøkkelen er å holde mot vest, tidvis helt ut mot stupet ned til Skarstølsbreen. Det var virkelig en lettelse å komme ned på Bandet, og ny lettelse over at det var enkelt å komme inn på breen her. En dyp sprekk etter 20-30 meter var ikke bredere enn at man kunne hoppe over, eventuelt omgå denne. Vi småløp videre på snøen, før denne gikk over til blåis. Da ble det brått slutt på løpinga, for både Sondre og Lars-Petter falt og slo seg. Vannet som rislet oppå gjorde isen såpeglatt, og vi måtte liste oss steg for steg den siste halvdelen av breen. Det tok sin tid, så stegjern anbefales fra nå av og ut sesongen! Klokka 20.30 var vi tilbake ved Turtagrø, etter 15,5 timer på tur. Jeg var glad for at det gikk bra med oss alle sammen, for det hadde vært kritisk flere ganger. Likevel frister turen til gjentakelse, men da i skikkelig godvær!

Omsider Turen hadde ligget i kjømda lenge. Helt fra i fjor hadde vi snakket på en travers av hele Heillstugguryggen, fra ende til annen. Og august var estimert tidspunkt, noe Nils skulle få bestemme nærmere, opphengt på badet mellom suttekluter og bleier som han er. Og etter hans glitrende debut som jordmor, forøvrig på det samme badet, syntes det vél fortjent at han skulle få blåse i fløyta når avgangen var klar denne gangen... August fortsatte i det samme værmessige blindspor som resten av sommeren, men så, mirakuløst nok syntes et 2-3 dagers værvindu å åpenbare seg fra ca. 20. august. Mailer og sms'er vrimlet att og fram, og så var onsdag 22. aug. omsider bestemt! Utgangspunktet var Spiterstulen, avgang var satt til kl. 0600, og vi var hele 7 stk. i følget. Dagens mål huset hele 10 stk. 2k, nemlig følgende Heillstuggutinder (toppnr. iflg "bibelen"): Søre/59.0/2189, Nestsøre/33.0/2255, Store/11.0/2346, Store N-1/11.1/2230, Store N-2/11.2/2215, Midtre/15.0/2339, Midtre N-1/15.1/2176, Midtre N-2/15.2/2153, Nørdre/45.0/2218 og endelig Heillstugguhøe/45.1/2072. Nesten uvant Etter grei skuring oppover dalene, og litt slaomkjøring mellom kryssende lemen og grågnagere inn Visdalen, var Nils, Terje, Roger og jeg framme en snau time for tidlig. Helblank himmel, nesten vindstille, og kun dugg på bilene lovet godt, ingen frost selv om klarvær altså. Etterhvert ankom også de andre, nemlig Lena, Svein og Morten. Med unntak for Morten, så var Lena og Svein nye bekjentskaper for oss andre. Etter hilsing, presentasjon, samt pakking og fordeling av utstyr, ruslet vi av tunet kl. 0610, i et vær som ikke kunne bli bedre! Sola gyllet allerede Styggehøe og isfallene oppe i Tverråbreen, der vi i en mild liten mottrekk ruslet sørover dalen, mens Visa hvisket sin vante melodi i morrastilla langsmed dalbunnen. Nesten uvant med godvær nå, etter et miserabel sommer, samt et par heller fuktige styggværsturer i fjellet forut. Etter et par brukryssinger av bla. Heillstugguåe, dreide vi så av fra Visdalen, og tok iveg stigningen langs stien opp og inn i Urdadalen. Snart nådde vi det første Urdadalstjennet, som lå tinnblankt og speilet den kjegleformede toppen av Semeltind/2236 der framme i dalåpningen. Snart dukket også dagens første mål opp, nemlig Heillstuggutind Søre/59.0/2189. Samtidig ser vi til venstre opp på tre stygge vertikale hammere på egga nord for Store/2346. "Hau og hau, det der ser da ikke bare enkelt ut?" spør vi, men trøster oss med at vi tross alt skal enkleste veien over dem, nemlig ned, og derfor kan rappellere hvis det trengs. Vegen til Søre/2189 innebar kryssing en diger løs urflanke, blek og bratt, med et par lengre snøtunger i. Vi vurderte vegvalget nedenfra, og gikk for å benytte snøen hvis den ikke var for hard. Det var den ikke, så her var det bare å jabbe høgdemetrene unna, for å nå bandet mellom Søre og Nestsøre, der sola nå skinte flat og kvit i sensommermorgenen. Nils og jeg var litt sultne, så vi tok oss en kjapp matbit nedi røyslandet, mens de andre gikk ivegen opp til bandet. Men vi kom da opp etterhvert vi óg, hvoretter Roger, Terje, Svein og jeg turet videre de 100 gjenstående høydemetrene til Søre, mens resten av flokken latet seg i sola nede på bandet. Flott topp dette, med en overveldende utsikt over vestre Memurubreen på den ene siden, og Urdadalen med alle sine glitrende tjern på den andre. Og nordover skar selve Heillstuggumassivet sin enorme mørke ryggfinne gjennom himmelblåa, en sammenhengende 7 km lang skarp fjellrygg, med stortinder, egger og utfordringer i hopetall... Sommer Vel nede igjen til de andre som dormet uthvilte på bandet, tok vi en liten rast. Men ruta var lang, så vi drøyde ikke lenge før vi i flokk opg følge strenet videre mot Nestsøre/33.0/2255. Opp dit ligger et par klyvehammere, som på dette føret ikke bød på noen problemer. Men et opptak i første tredjedel av stigningen er kvekt nok til fort å by på problemer hvis snø eller is preger underlaget. For det meste fast og fint berg her, med innslag av et par mindre rødhammere også. Selve toppen er et svapreget lite platå, hvor vi spredde oss ut for en hvil, mens vi alle nøt den grandiose utsikten i den høghimlede godværsdagen. I motsetning til det meste av Heillstugguryggen, har Nestsøre stupveggene på vestsiden, mens det meste av ryggen ellers har stupene på østsiden. Ikke et vindpust var å kjenne, og sola glitret blankt i de bregrønne tjenna langt under oss i Urdadalen. Det var sommervarmt og godt, selv her oppe på 2255 moh. Morten hadde kastet skjorta, og poserte ute på en av nabbene over stupet. Som modell kommenterte han selv "Jeg burde kanskje trekke inn magen litt?" Hvorpå jeg svarte "Ja fint - for da kom sannelig Store Heillstuggutind til syne bak deg også!" Fra Nestsøre skuet vi nå rett over til dagens høgeste, selveste Store Heillstuggutind/11.0/2346, en av de virkelige stastoppene i Jotunheimen. For komme dit måtte vi først nedatt på bandet/2141, før ei lang og solvarm stenbratte på drøye 200 hm ventet oss. Bandet var blekt og underlaget flatklemt av uminnelige tiders snømengder. Men nå lå røysa soleksponert og avsmeltet, preget av den moderne tids nedsmelting og klimaendring. Ikke noe vakkert syn i mine øyne... Opp stenbratta var det varmt! Røysa begynte å bli temmelig solvarm nå, og med sola bakende rett i nakken, peste og svettet vi oss mot toppen . Ryggen er bred og trygg, så det er ingen utfordringer opp her, hverken hva gjelder vegvalg eller rent teknisk. Men likevel har noen prestert å rødmale hele leia, med stygge røde spraykruseduller for hver fjerde meter til topps. Rene hærverket spør du meg, og totalt meningsløst overflødig! Råttent fjell Så samles vi på Store/2346. Endelig - hvor mange ganger har ikke blikket søkt denne skarpskårne stolte profilen der ute på himmelranda... Svært tilfredstillende å stå her nå, og det på en dag som denne! Nils hadde jo timet dette perfekt, ikke bare værmessig, men turen ga meg samtidig 10 flotte 2k-gaver på bursdagen ! Så sendte vi en medfølende tanke til Robert som egentlig var satt opp for turen, men som dessverre ble lenket til jobb og plikter, langt der nede i disen over lavlandet. Vi så nå imot det som var dagens crux, tre hammere langs egga nord og nedover fra Store. Foruten de rene cruxene, skulle dette partiet i tillegg vise seg å være særdeles råttent. Fjellet var småstenet, sundsprengt, og så møkka løst at ikke en eneste sten kunne stoles på uten først å testes, være seg for fot eller hånd. Og ikke hjalp det å rydde i det kranglete underlaget heller, for det var akkurat like løst under. Virket som om hele egga var pill råtten tvers igjennom. Ikke lett å finne gode sikringsfester i slikt! Fra overhøyden under Store så vi nå også N-1/2230 og N-2/2215, som stakk opp som kvasse tenner nedunder oss på den lugubre egga. Men for å komme dit, gjensto en litt kilen og vaglete ferd, på et særs uberegnelig underlag... Lena kløv nedover først, deretter Terje. Egga var spooky, så etter noe sondering, fant vi det best å gå 3-4 meter ned i vestsiden her. Ytterligere ned var det heller ikke farbart, der kun glattskurte svarenner med et og annet hengende steinstrø i, stupte hylbratt i strak fallretning mot Urdadalen. Med mjuke bevegelser og forsiktighet, karret vi oss alle fram til tanna ovenfor første hammeren, og derfra første rappell. Her lå et par slynger fra før, så etter å ha forsterket disse med litt "ferskvare", seilte jeg ned som førstemann. Jeg tenkte nemlig forevige Roger, som litt spent ventet på sin aller første rappell, i for anledningen ny klatresele også. Rappellen er kort, kun 7-8 meter, og ikke overvettes bratt heller, så man har god fotkontakt med fjellet på veg ned. Men et par sva med minimalt med tak i nedre del rettferdiggjør en rappell. Og de få og knøttsmå tak som måtte finnes, er slettes ikke greie å finne fra oversiden heller. Nestemann er Roger. Han bakker under støttende kommentarer trygt og sikkert ut i tauet, og senker seg ned som han ikke hadde gjort annet. Well done! Første rappell gjort, og en ny grense brutt..! Snart er alle nede, og vi stiltrer oss forsiktig videre. Må vente hverandre ut nedover her, for ikke å rive sten i hodet på personen foran, ned langs den stadig like løse egga. Morten kaster et par større trusler av skarpkanten, og ned på breen innunder stupet østafor. En av dem skjærer i en laaang 200-meters bue nedover isen før den legger seg til ro for adskillige titalls år. Det er kun 25 m til neste rappell. Denne er drøye 15 m og nær vertikal. Problemet er at festet ligger 4 meter inne på ryggen ovenfor, så faren for at tauet kan rive ut sten fra det råtne fjellet er så absolutt til stede. Ikke mye å velge feste i her, så her også ligger et par slynger fra før. Terje og Lena forsterker også dette, før vi ber Lena som går ned først, om å vurdere å rydde unna potensielle farer før hun går ut i den vertikale delen. Hun forsvinner i dypet, men snart lyder tilrop om klart tau nedenfra. Nestemann er Svein, før vi i rekke og rad dingler ennå en avsats ned mot neste topp, som altså er N-1/2230. Terje går ned som sistemann, mens vi andre allerede er på veg for å sjekke ut den tredje og siste hammeren. Egga dit ut er sylsmal og sterkt erodert, så her skal man bevege seg beregnet og pent! Selve hammeren ser heller ikke grei ut, men muligens kan den klatres ned ved å dra ut på hammerspissen mot venstre (vest for selve egga), for så å traversere skrått ned hammerfronten tilbake innatt på egga. Her finner vi rett og slett ikke et eneste betryggende slyngefeste (og ikke noe annet sikringsfeste heller), så vi blir nødt til å klatre hammeren. Dette skulle heldigvis vise seg å være enklere enn vi fryktet, for halvveis nede på vestsiden nådde vi ei 30 cm bred hylle som krysset nesten hele fronten tilbake retning egga. Ved enden av hylla var det så greie tak de siste fem metrene ned til bandet mot N-1/2230. Artig dette! En for en kom vi oss ned her, og kun et lite klyv oppatt gjensto før N-1 (PF10) og dagens fjerde 2k var i boks! Det verste overstått Nå var det verste unnagjort. Tilbakeblikket mot Store/2346 så stygt og uryddig ut, der hamrene svartnet skyggefulle og bratte oppetter egga. Hadde nok rynket på nesen om vi hadde kommet motsatt veg her! Ned fra N-1 måtte vi gjøre omtrent som ned den tredje hammeren; først ned til venstre, så rundt et hjørne mot høyre, og benytte ei lita hylle tilbake til egga. Helt kurant, ikke fullt så løst lenger her nede. Snaut tjue minutter senere var vi alle på N-2/2215 (PF17). Derfra flatet egga betraktelig ut, og høydefølelsen likeså. På egga før Midtre/2339 ligger en topp som nedenfra ser ok ut, men denne har ingen PF av betydning. Jeg og Nils gikk beneste over breen forbi denne, før den seige bratta mot Midtre/2339 startet. Jeg begynte å bli sliten nå , mest matt av vannrasjoneringen kanskje, men jeg var nok ikke alene om det heller tror jeg. Men vi trasset oss opp atter en stigning, og nådde så det jeg synes var den flotteste toppen på turen. Midtre/2339 er tvert avskåren på østsiden, og den digre varden står faktisk på en godt overhengende bergnabb. Hele toppunktet er et større skrått sva, og luftfølelsen er påtakelig ute på stupkanten. I sør troner Store/2346, og langt nede på breflata østafor stikker de to artige Heillstuggubreahestene sine brune hoder opp av breisen. Etter litt hvile og litt foto, tar vi så atter mot nord, Nørdre/45.0/2218 kneiser i eftaslyset der fremme, og imellom ligger også småtoppene Midtre N-1/15.1/2176 (PF25) og Midtre N-2/15.2/2153 (PF20). Egga mot disse var overraskende storstenet, og forsatt ralativt skarp, men fast i fisken nå. Vel oppe på N-2 setter jeg meg ned ved de andre, i ura 4 m fra varden. Morten sier "Du har jo ikke vært på toppen før du har tatt på varden, vet du?!" Jeg svarer "Jada, tar'n før vi går!" Som sagt så gjort. Som sistemann av toppen skritter jeg bort til varden, og snur meg så for å følge de andre ned fra toppen. Idet jeg skal gå holder jeg på å tråkke på en dyr Canon 5D m/ 24-105L som ligger på ei helle nedmed varden! Jeg kremter høylytt og sier "Ehhrrmm - Morten?!" Han stopper opp 6-7 meter nedunder toppunktet og ser spørrende på meg... Jeg peker ned på stenhella, og Morten stirrer noen sekunder uforstående på kameraet før han oppfatter at det er hans . Flaks ja - bra at Morten formante meg om å klappe varden, og bra jeg er så nidkjær at jeg gjør det! Ned til skygge og mørke Dagen hadde vært varm, så vesketapet var merkbart. Langs Heillstugguryggen finnes ingen vannhull, så med snaue 3 liter vann i sekken må man rasjonere gjennom dagen. Ihvertfall blir jeg litt matt av slik varme og halvtørste. Det var derfor nydelig når en sval bris møtte oss over kammen langs siste brattryggen opp til Nørdre/45.0/2218. Der oppe var ryggen definitivt slutt. Foran oss lå nå kun brede slake stensletter og et par små brefonner i retning dagens siste, Heillstugguhøe/2072. Bak oss raget hele traversen, der tindene nå kastet sine lange forrevne skygger ut over blåisen på Heillstuggubreen. Vi studerte himmelranda vel forvisset om vi har vært på hver en meter der ute, over hver bidige topp, opp eller ned hvert eneste klyv og hver eneste hammer. Herlig! Det begynte så smått å kjølne mot kveld, så vi ble ikke lenge på Nørdre. Morten smatt utom et mindre toppunkt på stupkanten mot øst, men dette målte vel kun PF8. Deretter skled vi over den sprekkfrie slake brefonna i nordflanken på Nørdre, før vi ruslet opp nakken vest på Heillstugguhøe/2072. Egentlig ganske godt å gå på flatene nå, kunne tillate seg en litt mer breial og slarkete gangart enn hva traversen krever. Kun Roger og jeg skulle bortom Heillstugguhøe, de andre gikk beneste mot nord og ventet på oss på dalbrekket mot Visdalen. Ute på Heillstugguhøe strøk et gyllent flatt kveldslys over varden og toppene omkring oss, mens breene under oss ruget stumme i det blå skyggedjupet under tindene. Det hele var så storslått, så stilt, så skjønt, at det var nesten fysisk følbart. Her kunne vi senke skuldrene, og pulsen, og la avdagslyset vektløst bære sinn og sjel, langt inn i storheten og solefallet... De fleste hadde ruslet ivegen da vi også nådde dalbrekket ytterst på nordspissen av høe. Kun Morten satt igjen der. Sola skjøt en siste hvit pil av lys fra himmelranda på Bukkeholsryggen idet vi bikket over brekket, og i spredt orden ranglet vi den dels svapregede og etterhvert halvt gresskledte bratta til dals. Et sted stoppet vi og supte begjærlig friskt vann fra en siklebekk nedi lia. Stien tilbake til Spiterstulen syntes lang. Forventet hele tiden å se lysene rundt neste sving, men akk, det varte lenge før de dukket opp. Men alt har en ende, også stien ut Visdalen, så etter 16 timer på løpen nådde vi vél mødne og slitne bilene til slutt. Så takk til turfølget for en gedigen tur, takk til Nils for bestilling av godvær (noe jeg tydeligvis ikke er i stand til), og som sagt, takk for 10 digre pakker på bursdagen! Og mer stenharde enn dette får du dem heller ikke..!

Etter å ha avspasert fredagen med ein lang spasertur til Besshø, var det duka for å prøve oss på Knutseggen lørdagen. Pakka saman teltet ved Vargbakken og rakk akkurat båten innover. Nokså vått så lenge vi sat inne i båten, men det slutta heldigvis stort sett før vi kom til Gjendebu. Knutseggen låg godt inne i skyene når vi var ved Gjendebu. Regn og/eller snø og/eller islagte steiner og sva er ikkje draumeføre for ein tur over nålene og spesielt ikkje for Søre Nål, men etter rask rådslaging stempla vi lykke til på ferden og prøvde oss likefullt. Om ikkje anna ville vi alle opp og sjå korleis det såg ut der. På T-stien opp til Svartdalen var det fleire folk og sjå, men etter at vi kryssa elva og svingte av mot Knutseggen var det slutt på folkelivet. Kun oss sjølve, eit og anna lemen, og masse stein å prate med... Hadde ein teori om at det var best å runde nesten heilt bort til breen og følge egga opp på Knutseggen derfrå, noko som viste seg å vere veldig, veldig feil! Glatte sva og laus stein her fekk konsentrasjonen på topp ganske så fort. Omsider oppe på ryggen var vi skjønt einige om at dette ikkje kunne vere lettaste veg opp, noko vi fekk bekrefta 50 m lenger framme når eg kikka ned første renna i retning vatnet på 1590moh. Klart og tydeleg her vi skulle ha kome opp, så visste vi det iallefall til returen. Det smalna fort av vidare når pinaklene nærma seg, mykje klyveklatring opp og ned og rundt steiner og hamrer. Kom oss etterkvart over Nordre og Nestnørdre Nål og ned i den grove steinura under Søre Nål. Er som vestlending vant til mykje og stor stein, men denne var det dimensjoner over. Ingen rett fram-rute her nei.... Klyvde opp på Midtre Nål og, før vi sette oss på ein lun plass nede i ura og beundra Søre Nål. Både klokka og føreforholda sa klart i frå om at klatring på Søre måtte utgå denne dagen om vi skulle rekke nedatt til telta før det vart mørkt, men flott topp å sjå på uansett. Turen nedatt gjekk enklare enn opp, med unntak av nokre ufrivillige forsøk på å surfe på laus stein ned frå Knutseggen mot Svartdalen. Men, alle bein like heile på alle sjølv om pulsen går litt jojo av slikt. Omsider nede til Gjendebu og telta var det på tide med biff og rødvin ved teltet. Kunne sitte ute og nyte både mat og stjerneklar himmel. Livet blir ikkje mykje betre enn det PS! Kven du enn var som vi såg på veg ned frå Svartdalspiggen med lykt rundt midnatt, håper du kom deg vel ned. Sigbjørn

En lei forkjølelse hadde barrikadert seg i kroppen og ville ikke ut, men en slike værmelding som var i slutten av forrige uke kan man ikke la være å handle etter, så lenge man greier å stable kroppen på beina. Med svært moderate turplaner i bagasjen dro jeg med fullpakket bil til fjells tidlig torsdags morgen. I Lom møtte jeg Coni og sammen kjørte vi til Spiterstulen. 27.09.07 - et Breventyr! Spiterstulen var fylt opp med leirskoleelever som denne dagen skulle få en drømmedag til Galdhøpiggen. Håper virkelig at alle koste seg og at dem ikke gikk og ergret seg over slitne bein, såre føtter, manglende mobildekning, fravær av MSN e.l. Naturen hadde i alle fall lagt alt til rette, med melisglasur på toppene, fyr i dallyngen, nesten vindstille og sol fra skyfri himmel. Vi lot leirskoleelevene få ha Galdhøpiggen i fred og ruslet alene opp mot Svellnosbreen hvis nedre brefall også er kjent under navnet Eventyrisen, et fullt fortjent navn. I sommer har jeg i "yrkes" embed besøkt en god del av Jotunheimens brefronter, og ingen av dem er i nærheten av Eventyrisen hva spennende formasjoner angår. Legg på litt nydrysset hvitpudder og beinhard blåis etter en streng natts frost. Vi brukte 2-3 timer i brefallet, lette opp et par formasjoner og jeg knipset noen bilder mens vi rett og slett storkoste oss. Videre hadde vi ikke noen store planer. Coni ville på Midtre Tverråtinden. Jeg innså etter hvert under heftige hosteanfall og lunger som vrengte seg etter mer luft at dette ikke var dagen for fysiske utskeielser for mitt vedkommende. Jeg satt på Solskinnstoppen i strålende sol mens Coni tok en avstikker opp på Midtre Tverråtinden. Deretter tok vi på tauet, ruslet opp på fjellet rett sør for Svellnose, bare sånn for å få førstehåndskjennskap til en vanlig oppgang fra Svellnosbrean når man vil kombinere denne med Galdhøpiggen. Turen ble avsluttet med en overraskende flott avstikker ut fjellryggen over brefallet. Her kunne alt av tårn og skulpturer betraktes i fugleperspektiv. 28.09.07 - Tverrbytnede, en bortgjemt idyll Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt. Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede. Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu. Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder. Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja! Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser. Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag). Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen. 29.09.07 - Familien kom, og så kom gråværet Hadde egentlig bare planlagt tur 2 dager, men værmeldinger kunne tyde på at været skulle holde seg litt lenger. Ordnet det derfor slik at Julia og Linn Thersese kom over på fredag kveld, for å ta en tur på lørdagen, og tur ble det. Linn Therese syntes kanskje teltnatta i Leirdalen var kald, men sov seg tappert gjennom. Med den nye dagen, var også godværsfølelsen borte. Riktignok var det sol og blå himmel, men en ilter og isnende vind kjølte voldsomt. På Leirvatnet dannet det seg skumtopper og innen vi nådde Langvatnet var det helt tydelig at det kom en truende front fra sør. Den hadde allerede "spist opp" Knutsholstinden. Vi snudde, men rakk ikke helt tilbake til Leirvassbu før vi ble spist vi med, men det var også en tur som hadde sine øyeblikk. Linn Therese strålte dessuten av glede da hun kunne spasere over skaresnøen som lå flekkvis og spredt over landskapet. Lemen - merkelige kamikazevesener I Leirdalen er det utvilsom Lemenår i år. Dem piler hit og piler dit, spretter opp fra hull og forsvinner i hull. Greit nok det, men litt mer uforståelig er tilsynelatende meningsløse vandringer. Noen som har gått på isbre her? Hva er det man gjerne finner der? Lemen, lemen, lemen, lemen, lemen og kanskje et reinsdyr. På toppen av Tverrbottinden var snøflata perforert av små lemenspor - så man skulle tro det var tusenvis av dem. Hva skal de dit å gjøre? Det samme innover på breflata ved Søre Illåbrean. Ved fronten på Svellnosbrean gikk et lemenrikt spor rett inn i breisen. Sporet gikk innover på snøen og rett ut på steile, blanke blåisen. På Tverrbottinden gikk sporene omtrent utenfor skavlkanten mot øststupet. Ingen høydeskrekk her nei! Er dem så dumme? Ser liksom for meg et lemen på full fart inn i brefallet, plutselig kommer det ut på isen. Ops! Skli. Og vips nedi en kald, våt, dyp, mørk sprekk. Men det er kanskje ikke så farlig om man blir fuglemat eller brefyll? Utsiktene er sikkert ganske dystre lell når man er høyfjellslemen i et lemenår. Kommer et par bilder etter hvert.

Etter mye ustadig vær og litt passiv holdning hadde det blitt lite turer i Jotunheimen så langt i oktober, enda det ofte er en kjempemåned hva lys og stemninger angår, bare man er sånn noenlunde heldige med vær og lys. Torsdags kveld kjørte jeg hjemmefra med den planen å gå opp mot Storbreatinden til soloppgang og ta noen bilder, og ev. avslutte med Store Smørstabbtinden. Vel over Valdresflye slo det meg: "Å faen! Sognefjellveien stenger vel sikkert kl. 20 for natta". Jeg kjørte optimistisk videre mot Bøverdalen, og håpet at bomstengemannen kanskje hadde tatt det litt piano denne flotte kvelden med nestenfullmåne og stjernehimmel, men neida. Bommen var stengt og låst. En annen bil som skulle over fjellet (av sorten med stor hjul og fremdrift på alle sammen) kjørte uti grøfta og rundt bommen - lurer på hvordan det gikk med ham. Æsj! Å vente til bommen åpnet kl. 8 var uaktuelt. Hva nå? Loftet? Tverrbottindane? Dumhøe? Valget falt på sistnevnte. Sikkert fint mot tindene på vestsiden av Leirdalen når sola står opp tenkte jeg og slik ble det. Kl. 05.30 tuslet jeg i vei oppover lia med månen som selskap. Tenkte jeg kunne drive å måle litt på en kandidat mellom Dumhøe 2181 moh. på kartet og Vestre Skardstinden. Litt før 8 var jeg på Vestre Skardstinden og samtidig begynte tåkeskyene som hadde veltet inn fra nordvest, først over Loftet, å sige inn. Etter noen få bilder og en amputert soloppgang var det bare grauten. Jeg pakket bort kameraet og begynte med målingene. Holdt på med dette i halvannen time da tåke igjen begynte å lette. "Oj, nå må jeg ta noen bilder", tenkte jeg og foretok et raskt sveip. Jeg tok også et bilde av reflektorplata som jeg benytter til lasermålingene. Det hadde vært så å si vindstille og jeg hadde blitt litt slapp med å sette den godt fast. 10 sekunder etter at bildet ble tatt, snur jeg meg igjen mot reflektorplata - eller dvs. der den skulle vært. Borte! Heldigvis kun et kort målestrekk igien som går uten plate. Været blir bedre og bedre igjen så jeg rusler tilbake igjen mot Vestre Skardstinden for andre gang og den vakre knudrete snøglasuren badet i vakker høstsol er mer enn forlokkende. I skaret mot Skardstinden setter jeg igjen sekken og rusler videre med isøks og kamera. Snødybden som hittil har vært veldig beskjeden, er her langt mer utmattende og de siste meterne mot toppen blir pausene rimelig hyppige, men for en dag å toppe ut på! I vest ligger skyene og vaker og sender med jevne mellomrom rekognoseringstropper østover mot Jotunheimens midte, mens resten av Heimen er dominert av snøhvite tinder og strålende sol. Skardstinden var alt annet enn planlagt, men ble bestemt spontant 2. gang på Vestre Skardstinden. Hadde jeg ikke hatt målerjobben som tok så lang tid hadde jeg definitivt snudd og vært nesten nede i Leirdalen igjen når det klarnet opp ved 10-tiden. Målingene Jeg begynte på Dumhøe 2181 moh. Fordelt på 5 målestrekk målte jeg den vertikale separasjonen til skaret å være 21 meter (21, noe, men det blir uvesentlig). Fra skaret opp til høyeste punkt på toppen mellom Dumhøe og V. Skardstinden målte jeg ca. 14 meter, dvs. høyden er ca. 2174 moh. om karthøyden 2181 i utgangspunktet er riktig. Så til det spennende (for noen veldig få), skardybden videre mot Skardstinden. 3 målestrekk. Totalt ca. 10,33 meter. På de to førstnevnte er det mulig med maks uflaks at jeg har målt ca. 15 cm. for mye, mens det siste strekket definitivt er målt noen få cm. for lavt, altså er toppen etter min mening med sikkerhet over 10 m p.f., dog med meget knapp margin.

Syns jeg bare må dele en godbit jeg kom over for noen år tilbake. Har siden blitt brukt sommer og høst, som tidlig vinter for turer i Jotunheimen. Ligger der Sjoa starter, hvor de legger ut rafting båtene, og fine fiskeplasser er det der og. Plassen luner når det blåser til fjells, så enten man har dette som base en uke eller som overnatting før fjellturen, er det et nært og rimelig sted(75,- pr natt). Vannpumper og elva rett ved, samt to sanitæranlegg. Benker og bålplasser med romslig avstand, og fine muligheter for teltplass, samt annen camp om man har bobil eller vogn. Stort sett aldri overfylt. Og Lavskrika har fast tilhold der. Den lander gjerne på middagsbordet for en godbit. Kort vei til små dagsturer som Ridderspranget eller Hulderstigen med sine eldgamle furuer. Vakkert! Steinholet leirplass, andre avkjøring til høyre når du kommer fra Hindsæter retning Randsverk; https://www.vaga-fjellstyre.no/steinholet-leirplass

Hei. Er det noen som har noen bemerkninger i forhold til denne ruten - eventuelt et alternativ på en eller flere av strekkene som gjør turen bedre? Planlagt rute er Fondsbu - Olavsbu via Skogadalen - Skogadalsbøen via Sløtafjellet - Fondsbu. Den må gås på tre dager og er planlagt fra førstkommende lørdag. Kjøring hjemmefra (Fredrikstad) kl. 06 og start fra Fondsbu ca. kl. 13. Kjøring hjem fra Fondsbu etter retur fra Skogadalsbøen mandag ettermiddag/kveld. Den eneste av de tre hyttene jeg har vært på før er Skogadalsbøen, men da kom jeg fra Fannaråkhytta og gikk videre til Sognefjellshytta.

Hei, Vi er en gjeng studenter i 20-30-åra som har satt av 4 eller 5 dager for en tur i Jotunheimen i sommer. Vi har litt varierende fjellerfaring, men alle er i god form og i stand til å gå lengre turer med mange høydemeter. På turen ønsker vi å gå fra hytte til hytte, gjerne med noen toppturer over 2000 meter, men ikke over bre eller der det er nødvendig med tau og sikring. Er det noen som har forslag til hvor vi kan gå? Alle tips mottas med takk!

Det var i fjor sommer at jeg fant ut at Kyrkja kunne være en fin fjelltopp å bestige. Noen måneder senere satt jeg på bunnen av Kyrkja i småregn og tåke. Lenger kom jeg ikke. Det var lite aktuelt å gjøre noe forsøk. I helgen som var, var det meldt godt vær i området rundt Leirvassbu, og jeg, kone og hund fant det for godt å kjøre nedover til Jotunheimen. Det var Midtre Tverrbottinden som var målet. Ut fra boken til Per-Arne Andersen, På tur - Leirvassbu, skulle det være en grei tur. Men med en hund som er med på fjelltur for første gang, og en kone uten verdens beste balanse, så kom vi ikke lenger enn til Leirholet. Men en flott familietur ble det. Kyrkja ble et mål for dagen etter, mens kone og hund skulle bruke dagen rundt Leirvassbu. En tidlig start ble det ikke, men jeg kom meg avgårde med godt mot. En klar og blå himmel, sol, mild bris og en sekk med nødvendig og unødvendig utstyr. Et videokamera i lommen og et kamera rundt nakken. Det tok selvsagt ikke lang tid før det ble noen stopp for nettopp å ta bilder. Tenkte i utgangspunktet å komme meg opp på Kyrkjeoksle først, for å ta bilder mot Kyrkja, men det ble med tanken. Fulgte naturlig veivalg frem til bunnen av Kyrkja og brukte ca. 2 timer i...hm...mitt vanlige tempo. Kikket opp mot Kyrkja og kunne se noen prikker her og der, som bevegde seg både oppover og nedover steinura. Litt stresset var jeg, av flere årsaker. For det første har jeg et snev av høydeskrekk. Jeg har gått til Galdhøpiggen fra både Spiterstulen og Juvasshytta, så det er ikke noe som gir seg utslag av at jeg beveger meg i høyden. Det er mer de luftige partiene som jeg vet eksisterer nær toppen. For det andre, så følte jeg at jeg var litt sent ut, og ville ikke være sistemann til å ta fatt på oppstigningen, og så stå nær toppen helt alene for ikke å ta sjansen på å gå videre. Jeg så noen gå oppover en snørenne som er nederst. Andre gikk ved siden av. Jeg valgte snørenna, og fant ut, halveis opp, at dette ikke var så lurt. Mye krefter gikk med. Etterhvert valgte jeg å gå til venstre for denne. Det gikk bedre å gå på steinene. Litt forsiktig måtte jeg være, så kameraet rundt nakken ikke skulle få seg en ufrivillig kræsj i stein. Det har dessverre skjedd før. Jeg hadde opprinnelig to par foran meg som jeg prøvde å holde følge med. Men etterhvert forsvant de ut av syne. Når jeg kikket meg bak en gang i blant, kunne jeg ikke se noen som kom etter meg. Stress...stress. Ellers var turen frem til det første luftige partiet helt grei. Rett før jeg kom dit, så kom det et dusin mennesker nedover. Jeg hadde sett dem på toppen gjennom telelinsen litt tidligere. Ikke alle av dem så ut som de var så utrolig fjellvante, men det vet man aldri. I det vi passerte hverandre, tenkte jeg at hvis alle hadde vært på toppen, så måtte jeg klare det også. Fremme ved det første luftige partiet var jeg muttters alene. De jeg passerte var borte fra synsfeltet og de jeg visste var foran meg, var sikkert på toppen. Dette var jo ikke bra. Jeg kikket fremover og så bare en vegg av stein. Det var to lysere partier. Det ene til venstre og det andre til høyre. Jeg gikk litt frem og tilbake for å se om det var naturlig å komme opp begge veiene, eller om ett var mer naturlig enn det andre. Etterhvert fant jeg ut at opptigning på venstre side var mest naturlig. Jeg kikket oppover i 5 minutter. Det så ikke direkte vanskelig ut. Spørsmålet var vel om det var like enkelt å komme seg ned igjen. Det gikk i hvertfall greit å klatre opp det første luftige partiet. Kamera og videokamera var på dette tidspunktet pakket godt ned i sekken. Rett etter dette partiet var det en varde, og jeg bet meg merke i hvilken side av varden jeg hadde kommet opp på. Der møtte jeg det ene av de to parene jeg hadde prøvd å henge meg på. De var allerede på vei ned. Det andre paret kunne jeg se på toppen. De var også på vei ned, men de klarte ikke helt å finne riktig vei frem til det andre og siste luftige partiet. Etterhvert klarte de å finne ut av det, samtidig som jeg kom meg til bunnen av dette. Vi stod og kikket på hverandre med noen meters høydeforskjell. Jeg spurte om det var flere på toppen, men det var det ikke. Jeg spurte om det var enkelt å komme seg til toppen etter at jeg hadde kommet meg opp det luftige partiet, og det var det. Jeg stod der og tvilte litt og lot dem komme ned først. Det så litt ekkelt ut. Jeg stod der helt til de forsvant fra synsfeltet. Nå stod jeg der alene. Til å begynne med så dette luftige partiet svært vanskelig ut. Etterhvert så det enklere ut. Problemet for mitt vedkommende var at det var luftig. Og at jeg fremdeles ikke helt kunne se toppen av Kyrkja. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg sikkert kunne komme meg opp men ikke nødvendigvis ned. Det var jo et dilemma. Jeg satte fra meg sekken og tok meg en velfortjent pause. Klarte ikke helt å nyte utsikten før jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk mot det nederste luftige partiet for å ta noen bilder. Da kom en av de som nettopp hadde kommet ned fra toppen oppover igjen. Han hadde glemt av en sekk en eller annen plass. Han brukte ikke mange sekunder på å komme seg opp det nederste luftige partiet.For å være ærlig så tenkte jeg tanken, "500 kroner for å følge meg til toppen". Men det var bare en tanke som kom og gikk. Uansett, før jeg fikk tatt et blunk, så hadde han funnet sekken, og noen sekunder senere hadde han allerede kommet seg ned det første luftige partiet. Jeg satt en halvtimes tid i håp om at det skulle dukke opp flere som skulle til toppen. Jeg hadde nesten gitt opp. Sekken var på ryggen og jeg var i ferd med å manne meg opp til å gå ned det første luftige partiet og godta nederlaget, når det dukket opp et nytt par i horisonten. Jeg nærmest sprang mot det øverste luftige partiet. Som om jeg var på vei opp. Barnslig? De var kjappe til bens og vi nådde det øverste luftige partiet samtidig. Jeg kom meg greit opp. Etterpå lot jeg dem passere og sa som sant var at jeg hadde høydeskrekk og valgte og følge dem videre til topps. Ingen høydeskrekk når jeg satt på varden og ingen foreløpige tanker om nedstigningen. Jeg bare nytet den fantastiske utsikten. Samtidig var det en veldig god følelse av å ha nådd toppen. For mitt vedkommende er det en helt annen følelse enn å komme seg opp på Galdhøpiggen. Etterhvert kom det flere til toppen. Nedover igjen gikk jeg mellom de to jeg hadde fulgt til topps. Jeg var ikke høy i hatten. Jeg følte at jeg ikke klarte å finne de rette grepene, at jeg ikke klarte å plassere føttene riktig og at jeg ikke helt klarte å bestemme meg for å gå ned med ryggsekken vendt mot fjellet eller ut mot "intet". Og jeg følte at den liksom kom i veien for meg hele tiden. Jeg kom meg omsider ned det øverste luftige partiet. Det som virket som en evighet var nok ikke så lenge i virkeligheten. Det som var mest oppsiktsvekkene var at jeg heller ikke var særlig høy i hatten når jeg kom meg ned det nedeste luftige partiet heller. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Nå skal det sies at jeg ikke klarte å observere noen av de andre med særlige problemer med å komme seg ned. Og det er ikke få som bestiger Kyrkja og faktisk må ned igjen. Så jeg tror nok det meste ligger i psyken. Men det er i hvertfall min opplevelse. Jeg var utrolig stolt etter å ha kommet meg ned de luftige partiene. Og selvsagt for å ha vært på Kyrkja. Akkurat der og da sa jeg til meg selv, "aldri mer", og i hvertfall ikke å vandre over luftige fjellpartier. Men jeg ser ikke bort fra at det blir en tur til Kyrkja også ved en senere anledning. Jeg tok flere bilder og laget en liten video av turen. Jeg har prøvd å få med de luftige partiene. Men jeg skal innrømme at jeg var litt for stresset til å bruke mye tid på det. Ellers var det et fantastisk opphold på Leirvassbu. Min kone hadde kjøpt inn champagne for å feire toppturen med. Om noen uker er jeg nedover igjen og da er det Besseggen som står for tur. YouTube video fra turen til Kyrkja fra Leirvassbu: Bilder er lagt ved. Både fra utsikten før Kyrkja er nådd, oppover mot toppen og selve utsikten.

Hei, Noen som har gått topptur til Glittertind eller Galdhøpiggen i det siste? Skal oppover ca 6-7. Juli og har veldig lyst til å ta en topp eller to mens jeg er i området! Juvasshytta blir utgangspunktet i så fall!

Galdhøpiggen onsdag 15.04.09.

Valdresflya hadde åpnet og værmeldingene positive med fregnevær for helgen. Lørdag Hellstugubreen Våknet til skyfri himmel og frisk fjellfeber. Frokosten fikk raskt bein, eller kanskje heller ski å gå på, selv om vi traff fjellvenner fra Hamar til frokost. Det var ikke all verden med snø rundt Spiterstulen, men det er som vanlig. Med feller og iver gikk det raskt innover Visdalen. Sola begynte å ta godt når vi kom til Hellstugudalen. Opp Hellstugubreen var det kun t-skjorte som gjalt. Våre to fjellvenner hadde også ugjorte ting på Hellstuguryggen, så vi fulgte dem hakk i hel. Vi fant en lunsjplass i sørhellinga på Søre Hellstugubreahesten og koste oss med utsikten til Gjendealpene. Derfra gikk vi rett opp i skaret sør for Midtre Hellstugutind og Rødtopp føk langs eggen og til topps. Så gikk det ned derfra og vi fant nytråkket spor opp i skaret mellom Nestsøre og Store Hellstugutind. Sportråkkerene var heller ikke langt foran oss. Vi valgte å ta Store Hellstugutind først, mens de andre delte seg og den ene fokuserte på Nestsøre. Jeg synes utsikten fra Store Hellstugutind var fantastisk og fortjener flott vær. Så bar det ned igjen og krysse med våre to venner. Fornøyd etter å ha plukket 3 nye 2k topper rant vi nesten hele veien tilbake til Spiterstulen. Det ble plass for mange fine svinger selv med vanlige fjellski. Søndag Loftet Loftet er en perfekt søndagstopp med randoski og i bilen er det plass til mye. Det var fortsatt snø helt ned til vegen ved Jotunheimen Fjellstue dermed var det bare å spenne på skia for å starte oppstigningen. Været var litt ymse med skydotter som føk runt toppene og litt lett snødrev. Vi fikk følelsen av at skyene stort sett omgikk Loftet til vår store glede. Snøen var hard fra morgenen og beina var tunge etter gårsdagens tøffe tur, men hva gjør vel det? På ca 1900 moh fant vi noen lunsjsteiner. Litt sur vind la en demper på stemningen og vi stabbet oss videre opp til varden. Etter at et par skyer hadde blåst forbi tok sola overtaket på Loftet, mens skyene hadde runddans på de andre toppene i nærheten. Så tok vi av fellene, strammet opp skiskoa for 1200 fallmeter. Øverst oppe var det hard vindpresset snø, men under 1800 høydemeter begynte den å mykne. Under 1600 moh var det bare deilig vårslush. Helt nederst ble det litt råttent, men det holdt til at vi kunne mer eller mindre renne helt ned til bilen.