Søk i nettsamfunnet

Lysten på tur er alltid tilstede og sjekking av værmeldinger ble hyppig gjort i forrige uke. Da det så ut som om det skulle bli store muligheter for godt vær på søndag ble avgjørelsen tatt. Dyrhaugsryggen skulle bestiges! Askogvoll kunne ikke være med, men det kunne Mayhassen! Hurrungane var et ukjent område for han og jeg synes det var topp å få med han inn i dette fantastiske fjellområde. Dyrhaugsryggen har stått på lista over topper jeg skulle besøke, men det ble lovlig seint før det ble en realitet. Topptur i november! Tøffe saker tenkte jeg. Jeg var på fortoppen i 1989 og hadde dengang ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle gå videre på denne kvasse ryggen! Vi kjørte mot Sognefjellet og var overrasket da veien var åpen da vi kom. Dette ga oss ca. 45min tidligere avgang fra Turtagrø. Været var helt topp, fullstendig vindstille og klarvær. Vi la i vei fra Turtagrø kl. 08.10. Vi tok peiling rett på ryggen etter vi hadde krysset broa over elva. Greie forhold til å begynne med og ikke altfor mye snø. Etterhvert ble det mye verre. Kjerr og isbelagte steiner under snøen gjorde det ekkelt å gå. Jeg var jo spent om jeg ville klare å holde et tempo som var akseptabelt for en råtass som Mayhassen. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde farten oppe og vi svettet som griser opp de første bakkene. "Heldigvis" sliter Mayhassen med et kne som er litt vondt,-noe han måtte ta hensyn til. Dette bremset han noe og han holdt vel "søndagsturtempo" regner jeg med. Han kunne vel parkert meg når som helst uansett! Han er jo nesten 25 år yngre så det skulle jo bare mangle! Steinene var glatte og det var tungt å gå helt til vi kom opp i 1900 meters høyde. Vi sleit oss opp de ca 1200 høydemeterne og sto på fortoppen etter ca. 3 timer. Vi hadde gått i skyggen hele tiden, men nå møtte vi solen og et fantastisk skue utover Hurrungane. Mayhassen ble imponert og formelig siklet da han så over på Skagastølstindene og videre utover Dyrhaugstindene. Konsistensen på snøen var nå en helt annen. Vi kan sammenligne det med veggene i en frysebooks. Vi tok på oss stegjern og fikk fram isøksa. Jeg hadde på forhånd hørt at Dyrhaugsryggen hadde flere luftige og spenstige passasjer og da jeg så videre bortover ryggen, må jeg si at jeg trodde det ville bli litt for tøft for meg. Det var fortsatt vindstille og optimale forhold denne dagen for nettopp en slik ryggtravers på vinterstid. Mayhassen likte seg godt og vi la i vei mot første toppen....Stegjerna satt som lim og vi følte oss rimelig trygge og komfortable med disse. Hadde nok hatt store problemer å klare turen uten disse. Vi kunne ikke slappe av for mye fordi vi ville helt tilbake før det ble mørkt. Det ble mye artig klyving over ryggen og jeg følte jeg mestret forholdene og at jeg hadde kontroll. Det var meget luftig og smalt enkelte partier da vi omtrent hele tiden fulgte toppeggen. Dette må jeg si var den spenstigste turen jeg har vært på! Innrømmer at jeg var redd et par ganger. Mange punkter var utfordrende og meget luftige. På en plass der Mayhassen hoppet ned fra en steinblokk datt termosen ut av lomma på sekken og forsvant ned i stupet mot Skagastølsdalen. Kast i kast nedover og ble borte i en bresprekk.... Vi ville ikke ut den veien.... Vi fortsatte og og jeg måtte jo følge Mayhassen...Da vi sto på Søre Dyrhaugstind (2072 m) hadde vi brukt ca. 5 timer, ble det kun en kort pause med fotografering og litt prat angående Berges skard og over til Nørdre Midtmaradalstind. Mayhassen hadde nok lyst til å prøve seg videre, men der var jeg klar! Ikke idag. Det ville blitt for spenstig på denne korte dagen i november. Jeg synes uansett det hadde vært spensitg nok og vi skulle jo tilbake over den samme luftige ryggen. Mayhassen valser vel over disse toppene i en fei seinere tenker jeg. Må si det at kona mi var engstelig og hadde nok helst sett at jeg holdt meg vekk fra tøffe tinder på denne årstida. Hun ringte da vi var midt på ryggen og lurte på hvordan det gikk. Hun mener vi er gale...og det er vi jo selvfølgelig. En ravn fulgte oss et stykke på veien tilbake og ventet kanskje på en godbit.... Mange plasser med klyving skulle jeg ønske jeg hadde noe lengre bein. Mayhassen har en fordel her. Man får klare seg som best med de man har. Vi begge storkoste oss på turen og det var nok en anderledes og fin opplevelse også for Mayhassen. Måtte forøvrig tre ganger opp på varden på Store Dyrhaugstind pga fotografering! Der var det rimelig luftig ja. Fikk en vanvittig godfølelse da jeg igjen sto på fortoppen og kunne se meg tilbake. Vi hadde vært konger på Dyrhaugryggen idag!! En av grunnene til at jeg elsker disse turene er at jeg da virkelig føler at jeg lever!! En meget lærerik opplevelse og jeg hadde iallefall en god følelse av mestring! Når jeg har klart dette, kan jeg klare ganske mye blant toppene i Jotunheimen. Takker Mayhassen for en kjempefin tur og godt samarbeid. Håper på en tur sammen en annen gang. Prosjektet sitt for han derimot drive med alene tror jeg! Han har et gir, evner og en gnist få andre har. Vi kom tilbake til bilen etter ca. 9t30m og det begynte å bli mørkt. En burger på Lom fikk nå tennene til å løpe i vann. Kanskje blir det flere turer før jul... :

En ukes tur i Jotunheimen med dama (uke 29). Etter å ha planlagt denne turen i mai, så var jeg spendt på om det var for ambisiøst å satse på så mange 2K topper som jeg gjorde denne uka. Hadde lagt opp til et roligere løp for Sunniva, og ett litt mer kamikaze prega opplegg for meg selv. Før vi dro sørover til Jotunheimen på lørdag, startet jeg med et fjell ikke langt fra Gjevilvasshytta som heter Okla (1543 moh) Det viste seg at planen som jeg hadde lagt opp til var veldig realistisk og gjennomførbar, hvor at uken forløp seg som dette. Legger ved GPS’ tracken og bilder fra hver dag. Mandag 16. juli 07: Overnattet i telt ved Gjendesheim fra søndag til mandag, våknet opp til et kjempefint vær, med gode muligheter for å få en fin dag i fjellene. Det første som var planlagt var å gå Besseggen etterfulgt av Bessøe (2258 moh). Mine forventninger til Besseggen var relativt lunken, hvor jeg ikke hadde noen forhåpninger om å bli noe stressa av å gå den. De synlige sporene i terrenget var verre enn jeg hadde forestilt meg, og hadde en følelse av å delta på en folkevandring i det vi gikk over Veslefjellet i retning Bessøe. Bessøe var i rake motsetning ganske urørt fra den store turismen som preget Besseggen. Toppen bydde på en kjempefin utsikt, med store stup i retning vestover mot Russvatnet og Surtningssue. Tirsdag 17. juli 07: Etter at jeg våknet av regnet som trommet på teltduken klokken 02.00 natt til tirsdag ble jeg litt småskeptisk til fjelltur dagen etterpå. Spiste noen brødskiver med morrpølse til frokost og kokte vann (ved Memurubu). Planen for denne dagen var Surtningssue (2368 moh), Søre Blåbreahøe (2196 moh), Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Nørdre Blåbreahøe (2165 moh). Det regnet under hele frokosten, hvor at jeg ikke kan huske opphold før utpå ettermiddagen klokken 17.00. Sunniva fulgte med hele veien over Raudhamran og til foten av Surtningssue, men etter å ha blitt våt som ei katte i løpet av tre timer ville hun ikke bli med videre opp i skyene som preget høyden over 2000 moh. Hun snudde og gikk retrett mot Memurubu mens jeg gikk videre. Etter å ha passert 2000 moh hadde jeg mellom 30 og 50 meter sikt i tåka, og fikk dessverre ikke nyte utsikten som skulle være på Surtningssue (rykter skal visst ha seg til at det er en av Jotunheimens fineste utsikt fra denne toppen). Møtte en svensk brefører som hadde lunsj 200 meter før toppen, men som ikke var interessert i å bli med videre på runden min. Gikk via skaret mellom Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Søre Blåbrahøe (2196) og sørover og i retning Raudhamran. Dette skaret var prega av veldig mye løs og glatt stein, noe som jeg ikke hadde villet gjentatt ved en senere anledning. Kom tilbake til Memurubu som ei dyvåt katte klokken 19.00 etter å ha gått i 9 timer og 30 minutter. Onsdag 18. juli 07: En pausedag som innebefattet grilling på Sålell Sæter noen kilometer vest for Kvitingskjølene. En av de mest idylliske plassene vi hadde sett på lenge, i motsetning til de overbefolkede plassene ved Gjendesheim. Torsdag 19. juli 07: Kjempebra vær denne dagen, men vind fra nord gjorde at det var litt småkjølig denne dagen. Gikk via veslekjølen mot Nørdre Kvitingskjølen (2025 moh) og til hovedtoppen som var Store Kvitingskjølen (2064 moh), hvor vi kunne innta en av dry tech sine varme lunsjer og en kopp pulverkaffe. Det var en nordlig trekk, hvor at noen skyer med underkjølt yr hadde ført til rim på fjellet over 1950 moh. Varden var dekt med rim og is hvor at vi hadde på både ullundertøy, varme votter og lue i løpet av den 20 minutter lange pausen på toppen. Fortsatte mot Vestre Kvitingskjølen (2060 moh) og gikk ned til bilen etterpå. Brukte ikke mange timene på turen, hvor Sunniva sa i etterkant ”dette føltes jo så lett at det var mer som en treningstur istedenfor en fjelltur”. Fredag 20. juli 07: Regnet begynte å tromme på teltet ved Glitterheim denne natten, og hvor jeg ikke ble så altfor overbevist om at det var en fin dag for tur før jeg så ut av teltet klokken 08.00 denne dagen. Det var heldigvis opphold da vi stod opp, og værmeldingen spådde pent vær utover dagen. Glittertind var dekket av skyer, hvor at det av og til var nysnø synlig under skyene. Dette var og denne kaldeste natten så langt denne uken. Det fysiske overskuddet var heldigvis stort denne dagen, hvor at det gikk kjapt til toppen av Glittertind (2462 moh). Nysnøen lå over 2100 moh denne dagen, hvor at det på toppen lå mellom 15 og 20 cm nysnø. Med solbrillene og solkremmen liggende igjen ved nasjonalparkgrensa gjorde de liten nytte for seg da vi kom til den skarpe solen i nysnøen. Stopper bare kort opp på toppen og nytte utsikten med en liten kopp kaffe. Gikk kjapt videre sørover mot Ryggjehøe (2142 moh). Besteg Ryggjehøe og var tilbake på Glitterheim i løpet av til sammen 5 timer og 42 minutter. Etter å ikke ha besteget Nautgardsoksle (2089 moh) tidligere samme året, hadde jeg også planlagt å bestige denne samme dagen. Lett å bestige dette fjellet, hvor jeg hentet ned tre par med ski og feller som lå ved 2000 moh, på forespørsel fra betjeningen på Glitterheim. Lørdag 21. juli 07: Første dagen som avvik fra den originale planen. Dagen ble mye lengre enn planlagt hvor at vi gikk først til Grotbreahesten (2018 moh), deretter Svartholshøe (2067 moh), Trollstein Rundhøe (2170 moh), Dronningje (2189 moh) og Trollsteineggje (2300 moh). Det var en lang dag som tok 10 timer og 40 min og var på 32 kilometer. Grotbreahesten var lett å bestige, eneste som var kjedelig var den litt løse morenestenen ved foten av den østlige delen av fjellet. Sunniva ble sittende igjen mellom Svartholshøe og Trollstein Rundhøe, hvor at jeg gikk utover til Trollsteineggje for å bestige den. Var litt ekkelt å bestige den litt bratte eggen ca 100 meter før toppen av Trollsteineggje. Var den mest utfordrende toppen denne uka, hvor at pulsen økte betraktelig da jeg skulle ned den. Oppsummering: Besteg totalt 16 topper over 2000 meter denne uka, hvor at 13 topper hadde en p.f 50 el mer. Opplevde de fire årstidene med vinter på Glittertind, høsten på Surtningssue, sommeren på Besseggen og Bessøe og våren på Grotbreahesten og i Trollsteinkvolven. Til sammen fire gnagsår på begge to av oss, med mange fine naturopplevelser.

Jeg ble lagt i bilen tirsdag 8.juli for å bli kjørt til favorittområdet mitt igjen, nemlig Jotunheimen. Jeg skulle også kjøre båt denne gangen, slik at jeg fikk spart mine små ben til selve oppstigningen. Dessuten skulle jeg også møte noen av bestevennene mine på båten, to jenter på 6 og 9 år, som også skulle være med på fjellturen. På Gjendebu fikk jeg ikke være inne, og eierene min tilbøde seg også å sitte ute og spise, men det var ikke mulig å få mat ut heller. Så her måtte man improvisere litt. Jeg syntes det var veldig dårlig service at eierene mine ikke kun få mat ut, slik at de kunne spise sammen med meg! Første turdag var planen at vi skulle gå med full oppakning til høyde 1625 ved Nørdre Svartdalspiggen. Veien opp dit var tung og slitsom. Første delen var ganske greit, men over elven måtte vi krysse kratt og myrer for å komme inn i Langedalen. Planen var nemlig å gå opp på platået fra denne siden. Etter mange pauser, mest for småjentene og de voksne (jeg syntes ikke dette var så slitsomt, for jeg kan hoppe som en hare!), kom vi alle opp på platået. Eierene mine fant en fin teltplass med masse tørr og myk mose som gjorde det det behagelig å sove. Mens de voksne satte opp teltene måtte jeg passe på at området ikke ble invadert, og jaggu var det ikke en lemen som prøvde å komme inn på området vårt, men siden jeg er tøff og barsk så greide jeg å ta denne før den gjorde stor skade på teltplassen. Så var det tid for mat, jeg fikk tørrforet mitt, mens eierene mine spiste real turmat. Etter natten i teltet våknet vi til knallvær, og med utsikten fra teltet kunne ikke verden vært bedre! Frokosten ble spist ganske radig, og så var det å pakke sammen teltleieren, finne et sted å sette fra seg sekkene, og kun ta med mat og drikke til toppbestigningen. Veien opp til Nørdre Svartdalspiggen var dekket av endel snø, noen som gjorde det var ganske enkelt å gå oppover, selv om det var bratt noen steder. Snøen var stort sett hard, så det var greit å gå på. Det siste stykket opp fant vi en rute med litt klyving, her måtte eierene mine hjelpe meg et par steder, men stor sett greide jeg å finne veien selv. Med ett var vi på toppen, og for en fin utsikt det var der. Jeg tror eierene mine syntes det var utrolig fint, de tok i hvert fall mange bilder. Jeg syntes det var best å ligge å nyte utsikten samt å få masse hundegodis jeg! Etter en times tid på toppen var det på tide å komme seg nedover, vi hadde en lang tur, vi skulle helt ned til Gjendebu. Siden det var masse fin snø å ake i, akte jeg på fanget til en av eierene min ned mesteparten av snørennene. Dette var veldig gøy, og det syntes småjentene også! Etter ganske kort tid var vi nede hvor vi hadde satt sekkene med teltene. Etter en lite drikkepause, var det bare å starte nedstigningen til Svartdalen, denne var i perioder ganske bratt, men her greide jeg alt selv. Etter noen timer var vi fremme ved Gjendebu igjen, så da var det bare å slå opp teltene her igjen, og være ute, men nå var det i hvert fall fint vær. Alle var enige om at det hadde vært en drømmetur. Herbert, en liten Cairn Terrier

Planen var å hive nedpå litt av middagen på Leirvassbu og så legge i vei, men etter at vi slapp inn i matsalen kl. 19 varte og rakk det før noe skjedde. Vi ble enige om at Julia skulle ta med en tallerken på rommet og så var det bare å få på seg ski og sekk og dure i vei. Først over Leirvatnet. Følte meg i grunnen litt beglodd idet jeg visste at det satt folk ved hvert et vindu i matsalen med utsikt til denne tullbukken som stakk av fra middagen. Leirvatnet var delikat dekorert med overvann, og alle steder det ikke var overvann, var det undervann under snøen. Eneste farbare vei var i skisporte mot Høgvaglen. Her lå løypa som en fast svull og skjermet mot både over- og undervann. Farten var bra i starten, deretter gradvis avtakende etter hvert som strikkmotoren nærmest seg slutten av opptrekket, innen jeg til sist måtte henge på stava for å puste. Dagen hadde vært grå, men kveldinga nydelig - likevel typisk: Over Smørstabben kladdet det fælt med noe Cumulusvanndamp-solskjermegreier. Hvis ikke noen snart flyttet på de - var det bare å glemme solnedgangen. Ski av i skaret. Stabbet med stavene som god låravlastningshjelp opp snøkammen til den første enkle klyvehammeren, videre opp den øvre vesle snøkammen og så til cruxet: En 5-6 meter, litt luftig og ganske bratt hammer før det etter hvert flater ut. På skikkelig nedsnødd vinterføre er isøks og ofte også stegjern en stor fordel. Jeg har snudd her ved hammeren en gang tidligere på vinterføre uten. Nå var imidlertid det aller meste av snøen borte på det bratteste, og selv med klønete skisko gikk det greit med litt forsiktighet. Toppen inntas. Den jomfruelige snøen som vinden delikat har dreid til i underfundige mønstre gir et snev av pionérfølelse. Det får ikke hjelpe at tusenvis av menneskføtter har stått på Kirkens topp tidligere. I kveld er det ikke spor etter noen av dem på toppen (hvis man ser bort fra den ynkelige varden bestående av en håndfull småstein). Rusler litt bort mot "baktoppen" ut mot Kyrkjeglupen, et fremsrping med et par meter i p.f. Frister ikke å prøve noe ned her, ser imidlertid etterpå at enkleste vei trolig hadde vært å runde ca. 10 meter ned i vestflanken rundt toppkjeglen. Jeg blir lenge på toppen. Hadde visst litt bedre tid enn jeg trodde. Sola sklir ned mot Cumuluskladdene, som heldiggvis har trukket seg noe sammen og tilbake. På Leirvassbu forteller verten at i fjor sommer var Telemarkbataljonen her til fjells, og de hadde med en farget feltprest. I grupper på ca. 30 tok han dem med på toppen og holdt messe for dem. En skikkelig kirke med andre ord. Kanskje noen ble frelst? Fjellfrelst? Til å være en såpass "inneklemt" topp, har Kyrkja en interessant utsikt. Prikken over i'en er selvsagt den vidåpne Gravdalen med Styggedals- og Skagastølsryggen som bakteppe. Nedkjøringen på begynnende gjennomslagsskare er ikke noe å skrive om, så vi setter punktum her.

Sesongåpning Vi både gledet og grudde oss. Endelig en mulighet for å starte 2k-sesongen, men etter en vinter i hi mistenkte vi at formen nok var heller skral. Men - come what may - vi må jo engang til pers igjen! Vi hadde egentlig tygd litt på en Møre-tur, Kyrkjetaket kanskje, men distansen, værmeldinga og kun én dag til disp. gjorde at vi droppet dette. Istedet hadde vi bestemt oss for Bakraste og Fremste Storgrovhø fra Ytterdalssetra, da Roger fant ut at det jo var åpent på Spiterstulen! Og siden vi flere ganger har snakket om de fine snøflankene i sørsida på Stygghø/2200, så ble valget enkelt. Målet var altså en skikjøretur, da med kopplamma Lars og Roger i føringen, og med en gammel bortovertraver som meg slengende etter. Kjentfolk Vi innkvarterete oss på et godt og varmt rom på Spiterstulen på lørdagskvelden, litt i overkant varmt for søvn egentlig. Men etter en pils og litt kartstudier tok vi kvelden, for å våkne til lyden av en rypestegg utenfor vinduet i gråningen neste morra . Opp kl. 7, og en time senere ruslet vi av gårdsplassen i -13ºC, og i stille halvt opplett vær. Idet vi går spotter vi to av ranglerne fra Tinderangling.no. Det er Arne og Turid som har tenkt seg en tur til Heillstuggupiggen, en sær liten topp som er nærmerte beskrevet nærmere her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9770 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697 Etter en meget hyggelig liten prat , jogger jeg etter kopplamma som har tuslet ivegen innover Visdalen. Et blekt lite solstreif stryker et øyeblikk over østspissen på Stygghø, men snart gror det til med skyer nedpå toppene, og ikke lenge etter ryr de første snøkornene ut av frostlufta, men det er temmelig vindstille ennå... Inne i dalen en bit står et gult telt, men skiene står som teltplugger, og det er helt stilt, så der sover de nok fortsatt. Vi tar etterhvert opp i mota innunder foten av Stygghø, for å runde denne mot SV, og så gå til topps standardruta fra Bukkeholsbreen. På motsatt side av Visdalen ser vi Tinderanglerne som små maur på snøen, på veg inn den nå grå og halvdunkle Heillstuggudalen. Tungt ja! Vi tar så rett opp bratta like på nordsiden av Bukkeholsbekken, og går oppå hamrene langs bekkegjelet oppover, til vi omsider kan krysse mot venstre i et bratt snøheng over bekkejuvet, der dette svinger litt mer mot SV og de verste hamrene gir seg. Videre stiger det nå jamt innover mot Bukkeholsbreen. Det ligger 15 cm med fin tørr løssnø oppå snøsåla, så dette lover godt for nedkjøringen ! Vi jabber trottig på, helt til det flater ut et lite stykke mot selve sørflanken på Stygghø. Denne er 35-40º bratt, så vi trenger en 5-minutter før vi gyver løs på de 300 bratteste høydemetrene opp flanken. Her begynner det å blåse en del, noe skiftende retning, men hovedsaklig fra SV. Men vi aner innimellom solskiva gjennom skylaget, selv om snøbyger kommer og går. Bratta var tung . Jeg går først og tråkker spor, eller "medde" som det het på Hedmarken før dagens oppkjørte spor ble vanlig. Vi sikksakker oss opp et større sammenhengende snøfelt. Rasfaren vurderes til liten, ingen særlig skikting kjennes i snømassen, staven synker max 30 cm, og total snødjubde er vel i snitt ca. 70-80 cm, men sikkert med noen litt djupere partier over steinrøysa under. Omsider flater det atter litt ut, men sikten har nå avtatt mye, og alt vi ser er noen magre svarte steinra hist og pist gjennom snøvær og skodde. Gulrot Vinden drar også mer på, og kommer nå fra øst. Lars og Roger ymter frampå om å snu her. Roger er uvanlig sliten, men han hadde nok allerede litt sjukdom i kroppen vil jeg tippe, idet han ble dugelig forkjølet i dagene som fulgte. Men jeg argumenterer med ei fakta-gulrot om at kun 800m og 200hm lenger oppe i skodda venter dagens første varde; Stygghø/2200. Og kun nye 800 m vest for denne ligger Stygghø/2213, altså to 2k så gripende nær... Gulrota funket , og vi labbet så en ensformig marsj videre inn i gråa. Sjøl syntes jeg formen holdt bemerkelsesverdig bra, og følte meg ikke særlig sliten enda. Snart ante jeg et steinra ovenfor oss, som syntes å ligge på tvers av marsjretningen, og antok at dette var røyser liggende langs selve toppegga. Lenger til høyre syntes nå også litt av pynten på høyde 2180 lengst øst på toppegga. Antakelsen viste seg å stemme, og snart svartnet den digre varden på 2200 litt til høyre for oss. Vi pilte så dit, og dagens mål var egentlig nådd! Vinden dreide nå enda mer, og sto nå rett inn fra nord, dundret inn i stupveggen mot Tverrådalen, og rev så med fynd og klem tversover toppegga, der vi svettevåte sto og hutret ved varden . Vinden tiltok kraftig nå. Intet blivende sted med andre ord, så vi hastet bare videre vestover mot 2213. Nå blåste det stiv kuling, og det var godt å ha hetta over hue, og gode lune snøbriller (dessverre hadde Roger glemt sine). Her ble vi alle fort iskalde på henda, så jeg vurderte å dra på stormvotter, men orket ikke stoppe å grave dem opp av sekken. Et sted vagler vi over et avblåst steinra, og i en sideglidning med venstreskia på en sten, så faller fellen av skia mi. Det er kaldt, og fellelimet gyver fullt av snø, så jeg får ikke fellen til å sitte etter dette. Men det er nå kun 300m til toppen, så jeg tar fellen i hånda og klorer meg videre med feste kun på høyreskia. Over laveste bandet før toppen er det i overkant friskt, men brått gir vindkastene seg litt, og vi skimter en lysning mot sola igjen. Under oss mot vest aner vi flekkvis konturene av de NordAustre Bukkeholstindene, og den omdiskuterte PF10/2011 kandidaten nede på vestryggen på Stygghø (diskutert her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8286). Noen bilder tas ved varden, før vi river fellene av skia og pakker snippesken, for så å skli ut i sørflanken mot nedkjøringen og det store hvite intet... Lysteppe Nedtur - i dobbel forstand. Alt forsvinner nå i et mjølkehvitt lysteppe . Det blir bare skrensende å føle og famle seg fram nedetter de mjuke flotte snøflatene. Nesten umulig å se bakken, og idet man stopper, fåes en fallende sær følelse som tidvis gjør at man faller på ræva, fordi kropp og syn ikke har referanser å justere balansen etter. Harmelig óg da, når man endelig i Jotunheimen har mjuksnø på nedturen, noe som ikke skjer så altfor ofte ! Det letter ikke før vi er halvveis nedatt i den bratteste delen av sørflanken, på anslagsvis 1850 moh. Lars ryker da ut som en rakett, og er snart nede på flatene mot breen igjen. Roger slipper seg ut i halvstore svinger, mens jeg tar det som vanlig noe mer med ro, og klorer meg med korte svinger i krik og krok nedatt - men moro lell! Derfra går alt radig. Vi suser utover det nå litt slakere lendet, og kaster oss til slutt utover fonnkantene på motsatt side av Bukkeholsbekken enn der vi gikk opp. Artig dette ! Snart krysser vi selve bekkeløpet i en djup bue ned mellom kantskavlene, og så gjenstår kun dalføret tilbake til Spiterstulen. Vi holder høyden litt oppunder sida i Stygghø, for å gli lengst mulig ut langs dalen, før vi følger Visas elveleie til gards. Ikke av de lengste turene dette, men en 7 timers tur og 1100hm føltes akkurat passe for et vinterblekt og utrent legeme. Men jeg vet jo det snart kommer verre utfordringer enn dette...

Vårmorgen Det anger av skare og frostig furubar i fjellskogen, mens vi står stille og bare lytter til vårmorgenen. Ovenfor oss mot snaufjellet skarrer og kakler fjellryper over alt, og i furulia bak oss trommer en svartspett tungt på en tørrstamme et sted. Soloppgangen pensler et anstrøk av rosa over fjella på motsatt side av dalen, mens Sota seter fortsatt ruger mørk og stille i frostdisen nede i dalskyggen. Over oss steiler en høg blå himmel, det er vindstille, og vårdagen ligger blank og ubrukt foran oss. Vi er på veg mot Tverrådalskyrkja og dens sørtopper, Roger og jeg, og værmeldinga er i dag god. Etter gårsdagens retrett i uværet på Vestre Holåtind (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8091), ser dette særdeles lovende ut! Stigningen opp den halvbratte lange dalsida går overraskende lett synes vi, etter 26 km og 1600 hm på isete ski dagen før. Vi forlater snart også fjellbjørka, og idet vi kommer opp på høgdebrekket over dalsida, ser vi allerede to av dagens tre mål: Tverrådalskyrkja/2088 og dens sørtopp S-1/2034. Og bakenfor disse gjemmer seg S-2/2018. Er litt usikker på navnet på sistnevnte faktisk, da den også omtales som ”SV for Fortundalsbreen”, eller også Steinkollen. ”SV for Fortundalsbreen” er et ikke-navn etter min mening, da hva som helst kan ligge SV for breen , det navnet sier jo ikke at det dreier seg om en topp engang! Og Steinkollen er også et litt tafatt navn på en 2k da. Vel oppe dalsida når vi også inn på løypa til Nørdstedalsetra. Denne følger Tverrådalen en bit. Nede i daldråget er det fortsatt skygge, og temmelig kjølig etter klarværsnatta. Fellene skurer som sandpapir mot isen i løypa, og det er skikkelig trått å gå flata innetter dalen. Kulda biter også litt på øra her, for lua forsvant ned i sekken tidlig nede i lia, må vite! Men snart tar løypa av fra dalen, og opp mot Styggvatna innunder nordtoppen på Tverrådalskyrkja. Der oppe møter vi sola , og på noen steinblokker tar vi dagens første rast. Storskavlene oppe i nordtoppen lyser turkisblå og rene imot oss, og i sørøst under sola troner Tundradalskyrkja/1970 mot himmelkvelven. Stillheten er total her oppe, og vi nyter utsikten og omgivelsene, og kjenner allerede nå at sola varmer i fanget der vi sitter. Nyyydelig! Betongføre Oppe på ryggen før vatnet ser vi så dagens hovedmål, selveste Tverrådalskyrkja/2088. Over oss en uendelig vid blåhimmel, og foran oss en silkehvit sprekkfri breflate, nesten like stor som himmelen selv, og midt i det hele troner kyrkja, skarpskåren og stilren som en nunatak hevet over resten av verden. Vi slipper oss ikke ned på Styggvatnet/1407, men tar av halvt høyre oppe på ryggen før vatnet, og vinner sakte høyde derfra oppetter ryggen til vi når breen. Den er som betong, fast og sprekkfri, og skia synker bare et par cm i fast tørr snø, så fellene sitter som spiker oppover bratta. Vi tar sikte på nedre halvdel av himmelranda der framme, og jabber så jamt og trutt til himmels. Et par fotopauser må til, men det går relativt radig lell, og i den tiltakende solvarmen renner svetten godt i fjeset , mens både lår og armer får kjørt seg godt mødne i den lange bratte mota. Det gode slitet, dette! Vi når så opp på østryggen sør for bretunga, og tar en kort rast. Vi nærmer oss toppen nå, 250 hm igjen kanskje. De siste 150 hm blir å gå på bena, for fra der sørkanten av bretunga når øststupet, blir det både for bratt og stenete for skia. Like før vi når bratteste toppeggen synes jervespor på breen. Mot sør hvitner Fortundalsbreen som et silkehav, og rundt Sveinkollen/1743 ser vi den enorme ”Sveingryta”, ei langsmal vindskapt jettegryte i isen, som følger fjellfoten rundt hele vestsiden av fjellet. Inne i brebotnen under øststupet på Tverrådalskyrkja skrur noen digre istårn opp fra breflata, ellers er breen som silke over alt, med flotte vindskapte snømønstre rundt småkammer og søkk. Synes jamt over å være bra med snø i fjellene i år. Roger nyter utsikten, mens jeg knepper noen bilder av ham stående foran toppen. Det er fortsatt så godt som vindstille, men vi vet at det normalt trekker på høgtoppene, så vi slenger på jakkene før vi tar fatt på siste etappen. Ja, vi elsker… Så er det av med skia, feste disse på sekken, og ta iveg opp den bratteste delen av toppkjegla. Roger bruker isøks, mens jeg bruker skistavene. Vi ser nå at det kommer fotspor opp fra sørøst, fra sørsiden av ryggen vi kom opp på. Sporene synes noen dager gamle, men er gode å ha i den mer hardblåste og isete sørflanken, siden vi da slipper å sparke våre egne fotisett. Det er best å ha godt fotfeste her, vi har ikke stegjern med, og en utglidning vil fort bli ubehagelig. Helt oppunder toppunktet blir snøen igjen løsere, vi synker 15 cm i grovkornet men relativt fast sukkersnø, noe som passer oss bra, idet dette vil gjøre passasjen videre langs den kvasse sørryggen lettere enn på knallhard og isete snø. Utsikten er formidabel ! Laaangt der nede ser vi atter Sotasetra og Liavatnet, og rundt hele horisonten kryr det av kjente og ukjente fjell. Tundradalskyrkja synes med ett så lita i dette selskapet. Vi ser Dovres kjemper som ruger langt der ute i nordøst, mot øst hersker Holåtinder og Hestbrepigger, i sørøst vrimler Jotnene mot himmelen, og Hurrunganes kvasse profiler står fjernblå og mektige i sør. Lodalskåpa steiler høg og brudehvit i vest, og nordover lyser Sekkebreen krittende hvit over Mysubyttdalen. Og imellom alt dette; fjell, voler, tinder, høer og breer så langt øyet kan se. Og alle er de fløtehvite og snømjuke, med djupblå søkk og skygger som speiler fargen fra marshimmelen, som står uendelig og lysende blå over landskapet. Sollyset gnistrer over viddene, og jeg formelig drikker synet inn. Gud bedre, hvor jeg elsker dette landet ! Et ekte, rent og fullkomment vinterland, et syn så vakkert at det stundom gjør meg rørt. Og det gjør godt for et vintermenneske som meg å se at breene forhåpentligvis får et lite forsprang på sommer og avtining i år… Det trekker litt bistert fra vest her oppe, så vi setter oss i ly av varden for en matbit. Dvs. jeg blir drivende å ta bilder mens Roger spiser, før jeg hastig sluker et par kjeks, og vi er klare for egga mot sørtoppene. Ren nytelse Egga imot S-1/2034 ser ut som den er laget av sprøytekrem. Snøen sitter svulmende og plastret på berget, og som nevnt er den sukret, men fast, og vi synker 15 cm nedi. Dette er helt ideélt for fotfeste, noe som gjør traversen enkel og til en ren nytelse . Det litt luftige cruxet på egga blir nå som sprøytekremen tilsier kun et kakestykke, eller ”piece of cake” som det også kalles. Dog skal man være rimelig våken her, særlig med skia på sekken, da disse stedvis tar nedi bakken, og brått kan tippe en stakkar ut av balanse. En skarve meter ut mot vest er det vertikalt svart stup, og på motsatt styggbratt snøflanke - og den er lang! Så selv om fotfestet synes godt er det kun sukkersnø å holde i, så det gjelder å ha balansen inne nedover egga! Jeg somler med å ta flere bilder utover der, så Roger tusler litt i forvegen. Litt oppe i stigningen mot S-1 står han og venter ved et litt glattere snøparti, og peker på noe han synes likner dyrespor. Dette viste seg å være et gammelt jervespor - igjen! Dyret har kommet fra sør og opp langs eggen i retning stortoppen. At vi ikke har oppdaget det før, altså på eller nærmere stortoppen, får den knudrete og vinderoderte snøstrukturen der oppe ta skylda for. Ikke blek den tassen gitt, går altså søreggen opp på Tverrådalskyrkja midtvinters! Etter nye bilder tilbake mot 2088 fra S-1/2034, rusler vi litt ned i solsida på sistnevnte, og tar på skia igjen. Så aker vi ned til bandet mot S-2/2018 (Steinkollen), hvor vi møter sporstrekket etter jerven atter en gang. Deretter trabulerer vi til topps på dagens tredje og siste 2k, en PF på imponerende 65 meter ! Fra denne flate toppen skuer vi nå tilbake inn i østsiden på hovedtoppen og S-1, som lyser kritthvite i høgstdagssola. Og under dem ligger silkeveien, vårt vegvalg tilbake til dals, nemlig Fortundalsbreens matthvite storflate, som svakt bølgende heller samfulle 600 hm nedatt til Styggvatnet/1407. Hall of fame Vi tar fellene av skia v/ varden på S-2, og sklir iveg tilbake retning bandet mot S-1. Halvveis nede i hellinga mot bandet, kanter vi over brekket og ned på breen. Denne er halvbratt her oppe, så vi skyter raskt fart, og traverserer i sikk og sakk ned til den noe slakere breflata lenger nede. Deretter er det bare å kjøre i lange strekk på skrå ut flatene, svinge, og nytt langt strekk tilbake. Forholdene på breen var så strøkne at man kunne stå å kjøre med lukkede øyne om man ville. Breen er stor og vid, og vi krysser tidvis like forbi hverandre, for i neste øyeblikk å være en halv kilometer unna hverandre. Slik når vi raskt skiløypa mot Nørdstedalsseter atter en gang, i bakken like sør for Styggvatnet. Der møter vi folk. Disse skal gå Jotunheimen rundt, fra hytte til hytte, en hel uke til endes. Vi fyker så videre, og svinkjører ned på tjennsisen, for å ake så langt som mulig før vi må stake oss videre på de smurningsrene skia. Vel over tjennet, tar vi en siste matbit før vi setter utover mot Tverrådalen. Vi ser at to personer nå går våre spor fra før i dag i retning breen og Tverrådalskyrkja. Klokka lakker mot ettermiddag, så om de kom seg opp er vel tvilsomt. Videre legger vi løypa så vi utnytter overhøyden til å ake Tverrådalen helt ut, knapt et stavtak ble tatt! Endelig følger vi så skuterløypa helt tilbake til Sota. Oppe i lia passerer vi spora våre fra i går, og har atter en gang erfart at fjellet er variabelt. Gårsdagen forsvant i tåke og whiteout, mens dagens tur var perfekt fra ende til annen. Kanonvær, superforhold både på ski og langs egga, intet hadde vi glemt igjen, alt utstyr var i orden, ingenting ble mistet eller gikk i stykker, formen holdt bra, og ingen skader. Og et landskap med en utsikt som overgår svært mye. Bare ren nytelse altså, og et knippe bilder verdt å mimre over. Alt i alt bedømmer vi denne turen til glatt å gå inn i vår ”Hall of fame” - og der er det kamp om benet, gitt vår vakre natur og det antallet turer som gåes..! Drøyt 20 km, 1500 hm , 9t 10min. Anbefales herved! PS. Bruk F11 i nettleser for optimal bildevisning!

Store Skagastølstind, 2.405m (Helge og Coni, 24.01.2007) For en som meg som er glad i spisse tinder er Hurrungane det mest spennende område i Jotunheimen. Storen og naboene hans er imponerende tinder på sommeren, men de er enda mer fascinerende vinters tid. Det norske vinterlyset skaper praktfulle farger som pynter de bratte toppene enda finere. Etter noen sommerbestigninger vokste ideen i meg å prøve Storen på vinteren. Da var jeg nok ganske heldig at jeg møtte Helge på 4000 toppen Zinalrothorn i Sveits. Han hadde nemlig også planer om å klatre på Norges tredje høyeste topp i den kalde årstiden. Skal man lykkes med et slikt ”prosjekt”, må alt klaffe. Ikke minst været. Jeg har sjekket været på Turtagrø hver dag på noen uker. Og det har nesten ikke skjedd en dag med fint vær. Siste mandag sjekket jeg værmeldingen på nettet, snakket med værtelefonen og oppdaget et værvindu på onsdag. Det var meldt solskinn hele dagen over hele Jotunheimen. Jeg ringte Helge og kvelden etter (tirsdag) satte vi i bilen i retning Skjolden. Turen begynte med flaks. Vi rakk fergen fra Lærdal 2 minutter før avgang. Men bare en time senere kom det første tilbakeslag. Da vi satt opp teltet i Fortun snødde det tett. Dårlige utsikter. Vekkerklokken ringte 3:30, ikke en gang 4 timer etter vi har langt oss. Det var tøft å stå opp. Vi, eller bilen vår, klarte den første utfordringen, veien opp til Turtagrø. Kl 5.00 var vi i gang. Først gjaldt det å finne en vei opp til Tindeklubb hytta. Grunnet snørasfaren under samme hytta valgte vi å gå en alternativ rute. Vi gikk opp skråningene mot Dyrhaugstind for å traversere til NTK hytta. Månen glitret med sitt fravær, men natten var så klar at man kunne ane toppene rundt omkring. Først og fremst Storen. Det var faktisk utrolig fint å gå i mørket. Klokken har passert halv åtte når vi sto under bratthenget opp til breen. Dette henget er en typisk raskandidat. Vi kunne ikke gå den før dagslyset ga oss muligheten til å bedømme skråningen. Det viste seg heldigvis at snøkonsistensen var veldig kompakt og tryg. Vi krysset skråningen oppover, en og en. Så var det bare å spasere over breen før vi nådde bandet. På bandet var solen i ferd med å slå skikkelig gjennom. Fargene på toppene var så utrolig at vi begynte nærmest å juble. Dyrhaugstindene var oransje, Jostedalsbreen farget rosa. Og så Storen. Den var hvit, helt hvit. Et uvanlig syn for oss som kjenner Hurrungane fra sommertiden. Vi var for late til å grave fram inngangen til hytta og forberedte oss til toppetappen ute. Det blåste ikke en millimeter/sekund, så tingene vi ikke trengte på toppen lot vi bare ligge foran hytta. Etter å ha skiftet skistøvler med fjellsko gikk vi til verks. Først opp snøskråningene. Forholdene var forbausende bra. Det var litegran slit å lage spor men det kunne ha vært mye verre. Allerede kl halv tolv var vi på begynnelsen av det første svapartiet. På sommeren tenker man ikke så mye på tau på det stedet. Men på den dagen var det annerledes. Storen var helt snøhvit, men snøen var ikke tykk nok overalt slik at vi måtte etterlate noen skrapspor på svaene. Det var litt ekkelt av og til. Det viste seg at veien til innsteget var litt mer krevende enn forventet. Men vi var optimistisk allikevel. Solen skinte som bare det. Og selv om det var kaldt i lufta, skapte solen påskefølelser. Og det var så fint. Spesielt utsikten til Riings- og Austabotntindene. Selv om vi kom fort oppover, gikk klokken. Vi nådde innsteget av Andrews renna kl ett. Klokken 2 skulle vi stå på toppen, i hvert fall etter planen. Men den isete og skumle Andrews renna gjorde om på tidsplanen vår. Heldigvis var Helge i storform. Han ledet de to fulle taulengdene opp til varden. Grunnet is og snø var det helt umulig å bruke noen av takene. Hele klatringen var basert på stegjernskraping og isøkser. Sikringen foregikk på friends av alle størrelser. Og Helge måtte ta i bruk hele racket for begge av taulengdene. Kl 15:30 kom det store øyeblikket. Helge kom opp renna, måket seg opp de siste ti meter til topps og hentet meg etter. Målet var nådd. En drøm har blitt realitet. Og stemningen kunne ikke vært bedre. Fortsatt var det ingen sky på himmelen. Lyset fikk farger igjen, praktfull kveldsstemning. Men det var altfor lite tid for å nyte øyeblikket. Det gjaldt bare å komme seg ned så fort som mulig. Vi gikk ned til helikopter slyngen. Eller til det stedet hvor vi tenkte den skulle befinne seg. Men etter fem minutters graving ga vi opp og la en gigant slynge rundt en blokk og fyrte oss ned. Akkurat i solnedgangen. Nok en rappell, noen traverser og skumle nedover klatring partier og vi var tilbake i snøflanken. Vi rakk det akkurat. Men nå ble det mørkt. Ingen problem, nå var vi i sikkerhet. Vi løp ned til bandet, pakket sekkene våre og kjørte ned til Turtagrø. Denne gangen med månen over oss. Klokken halv ti på kvelden var vi tilbake på Turtagrø. Dønn sliten, fysisk og psykisk, men så fornøyd. Så utrolig fornøyd.

Etter å ha observert svært bra værmeldinger for Sør-Norge dro vi optimistiske til fjells. Denne gangen ble det telting ved Netosetre. Nede i Bøverdalen var snøen hard og isete. Jeg antar den var bløt og sørpete midt på dagen, men det fikk ikke vi oppleve siden vi var høyt oppe i fjellet på den tiden av dagen. Det hadde smeltet mye siden sist vi var her. Se https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=62671 * Hestbrepiggane 31.03.2007 Vi våknet til tynt høy skydekke og sola så ut som om den skinte gjennom matt glass. Det hadde lagt seg mye rim på teltet i løpet av natten, noe som smeltet når vi kokte varmt vann til frokost. Jeg har fått ny favoritt når det gjelder turpålegg jalapeñosost med spekeskinke oppå. Smakfullt og lett å få i seg. Så var det å labbe oppover bakkene mot Høgset (Heksete). Det tok sin tid, men var absolutt verd slitet. Skyene som gjorde at vi fikk litt kjøligere oppstigning forsvant og utsikten var vid og flott. Det ble liggende igjen en blåhvit dis nede i dalene. Vi rastet like innunder Høgset. Oppe på platået var det bare å plukke topper. Fra Høgset (Ø2) til Østtoppen (Ø1) og videre til midttoppen (M1) var føret isete og humpete med en god del fokksnø imellom. Vi tok av fellene og smurte med rød ekstra. Det gå greit feste, men måtte smøre med jevne mellomrom. Mellom midttoppen (M1) og Store Hestbrepigg er det en luftig egg. Denne var dekket med marengsaktig snøglasur: vakkert å se på, men ikke noe særlig å ferdes over. Vi hadde med oss stegjern og isøkser for å forsere denne hindringen. Det viste seg å være greit å omgå problemene ved å trekke ned på østsiden av eggen og følge brekanten bortover. Eggen slutter ved nordtoppen (N) som ligger sør for stortoppen, videre var det bare å vasse i snøen ned i skaret og opp til varden. Dager som denne er til for å nytes, men tiden begynte å renne litt ifra oss. Vi returnerte tilbake til midttoppen (M1) skyndte oss mot den andre midttoppen (M2). Vi fant ut at vi ikke rakk de to siste Hestbrepiggene og Låven, siden vi ikke ønsket å gjøre den isete og harde nedkjøringen i mørke. Dermed skundet vi oss tilbake til Høgset (Ø2) og satte nedover mot Netosetre. Nedstigningen ble som vi trodde krevende, men krydret av en utrolig flott solnedgang. Disen hadde nå trukket over til Vestlandet og ga ett flott fargespill mens sola gikk ned og fullmånen kom opp. I lia ned Bøverdalen fant vi det best å ta av skiene å gå til fots. Skaren holdt stort sett bra. Real Turmat og en boks Aass Pils smakte godt etter 12 timer, 1950 høydemeter og 28 km. Vi så ikke ett eneste menneske hele dagen. * Kvitingskjølen 01.04.2007 Våknet i teltet ved Netosetre med skyfri himmel. Dagen skulle bringe Rødtopp's første tur på randoneèski. Vi valgte Kvitingskjølen siden vi ikke ville ha for bratt nedkjøring. Frokost be inntatt, teltet pakket og vi suste ned på isete snø ned til bilen. Vi kjørte opp bomvegen til Soleggen. Det var flere som ville nyte det fine været på ski i fjellet her. Oppturen var relativt begivenhetsløs. Det var varmt i sola, vi svettet og studerte fjellene rundt oss. Vi ville først opp på Vesttoppen (V) og gikk derfor opp ryggen sør for Kvitingsgjelet. Det var lite snø på ryggger og i sørhellingene var det mye som hadde smeltet bort. Mellom ca 1800 og 1900 moh var det svært avblåst og steinete og vi måtte bære skia. Randoneèski med feller blir mye labb labb, men man kommer da opp. Vinden begynte å blåse litt kaldt fra nordvest. Nedkjøringen blir mye mer interessant. Bakken ned mot skaret mellom stortoppen og vesttoppen var fin å kjøre om enn snøen var litt hard. Så var det på med feller igjen og opp på Stortoppen. Rundt varden var det veldig mye gul snø - ikke spesielt trivelig, men det er ikke mye ly å finne i nærheten. Vi gjorde i hvert fall ikke forholdene verre og løftet heller blikket for å studere heller Jotunheimen, Rondane og andre interessante fjell vi kunne se. Ned mot Nordtoppen (N) er det ganske flatt og mye staking siden vinden kom imot. Vi fant det best å holde litt på nordsiden av ryggen nedover, men det ble mye unngåelse av steiner og lite skikjøring til å begynne med. Først under ca 1600 moh ble det fine bakker å teste skia i. Rødtopp fikk lagd mange fine svinger og jeg hadde det moro nedover. Turen tok 9,5 timer og vi gikk 26 km.

Etter å ha planlagt en tur til den mest østlige delen av Jotunheimen, fikk jeg sjans til å oppleve det peneste været jeg kunne huske. Det er sjelden jeg har hatt sjans til å gå å svette i t-skjorte over 2000 meter over havet, men lørdag 14 april og 15 april fikk jeg sjans til å oppleve det. Det var faktisk først i dag, tre dager etter at jeg kom att fra fjellet at jeg forstod UV-varselet i værmeldinga da jeg begynte å flasse etter en fin rød farge. Etter å ha hatt ei vakt fra fredag til lørdag, hvor at jeg ikke fikk sjanse til å kjøre fra Tr heim før klokken 09.15, startet vi å gå klokken 14.15 fra Hindsæter. Lørdagen gikk vi bare 5 kilometer, og slo opp teltet ved av Aust-Stornubben på 1500 moh. Stod tidlig opp søndags morgen, og gikk av gårde klokken 06.15, med litt mat, vann og en primus i sekken (kjekt å kunne smelte snø om det blir lite vann i høyden).. Ruta vi hadde planlagt var Aust-Stornubben (2049 moh), Vesle-Stornubben (2054 moh), Stornubben (2174 moh), Austre-Nautgardstinden (2194), Nautgardstinden (2258). Det var også planlagt å gå på Nautgardsoksle, men grunnet manglende tid, og manglende pakking for en uke på øvelse måtte vi komme tilbake til Trondheim før klokken ble så altfor sen. Turen gikk i et greit tempo, hvor at vi opplevde vindtrekk over Stornubben. Det var foresten den eneste toppen det var nødvendig å ha på seg jakke under hele turen. Jeg synes at turen var veldig grei, men fine stigninger og slakke bakker. Det ligger også en liten topp øst for Aust-Stornubben, men som ikke har navnet på. I følge GPS'en så var jeg over 2000 meter ca 100 meter øst for Aust-Stornubben. Sikkert noen som kan hjelpe meg med det navnet. Noe av det jeg slet med denne turen var primusen min (Optimus Nova +), hvor at jeg fikk problemer med at den begynte å gi gul flamme så fort jeg skulle begynne å smelte snø. Jeg benytter renset parafin til brensel. Jeg varmet primusen godt opp med renset parafin, hvor at det var en fin blå flamme. Når jeg satte kokekaret på brenneren så brant den fint i fire-fem minutter, men så begynte den å gi gul flamme. Etter at jeg tok av kokekaret så ble flammen blå etter halvannet minutt. Dette gjentok seg flere ganger, noe som jeg ikke helt forstår. Har brukt den gamle klassiske optimusen i titals timer i sju-dukeren, og aldri opplevd noe lignende. Det som skal sies er at jeg satte den nye primusen min rett på snøen, men med dekningsfolie i rundt den for å ikke miste effekt pga vind. Etter å ha gått denne turen har jeg nå passert 9 topper over 2000 meter i år, og det føles som en god start med tanke på det dårlige været som har vært i år. Alexander

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni

Hei på dere!! Et forferdelig uvær på fredag gjorde at Valdresflya ikke var åpen på lørdag morgen/formiddag! Været var et ganske annet på lørdag!! 7 minus grader, vindstille og knall blå himmel! Måtte gå fra Maurvangen, noe som gjorde turen lenger enn vi hadde håpet på! Tjørnholstindane får vente til ei annen helg! Forholdene var fine, men noe slush til nedkjøringen ble det ikke fordi det fortsatt var 5 minusgrader da vi skulle ned. Legger ved to bilder som viser hvilken fin dag det ble!! Idag er det drittvær igjen,-snakk om å treffe dagen!!!

Sitter her og stirrer ut i desembertåka som ligger klapptjukk over snøfrie jorder, og mimrer litt over turåret 2006. Dette har vært et ytterst givende turår, i storm og stille, høyt og lavt, alene eller sammen med ekte åndsbrødre. Det ble 50 nye 2k for min del, pluss besøk på 4 jeg har vært på før. Videre må sies at en del av de kvekere toppene ble unnagjort, som Torfinnstindene, Austanbotntraversen, Maradalsryggen/Sentraltind/Skagastølsryggen. Særlig sistnevnte vil jeg nok si topper mine turopplevelser i år. Tilfredsheten da vi til slutt sto på N. Skagastølstind i morralyset var bare helt himmelsk! Så en hjertens takk til alle mine turfølger i 2006! Jeg må jo bare si at skal man lete opp folk som dere i fx et nynorsk leksikon, ja da må man se under "Atomfysiker"... , for der står det: "Se Kjernekar."! Vedlegger noen mimrekort som inspirasjon for fornyet innsats kommende år. Håper vi kan gjenta suksessen, gang på gang på gang, så lenge helsa holder. Og at vi opprettholder et levende FF som kilde for informasjon og inspirasjon også i kommende sesonger. Jeg skal ihvertfall love at jeg vil plage dere med mine pratsomme rapporter også i 2007! Godt år 2007 folkens! Vi høres på nyåret. - Hilsen en kram Snowman

Fredag kveld var vi tre personer som la avgårde i bil oppover Gudbrandsdalen. Vi parkerte ved Maurvangen i åtte-tida på kvelden. Derifra gikk vi noen km inn til Gjendesheim, hvor vi la oss inn på det åpne kvarteret som var til rådighet. Det blåste og var bare noen få minusgrader. Snøforholda var bra, med mye nysnø langs veien inn til hytta. Dagen etter var vi oppe kl 06:00 for å utnytte dagslyset mest mulig. Det blir ikke noe særlig lys før i halv-ni tida, så vi hadde god tid på å komme inn i morgenrutinene. Vi starta i skumringen med oppstigningen fra Gjendesheim i retning utløpet av Bessvatn. Det blåste friskt fra sør-vest og det var kankje minus fem grader. Det var bare delvis skydekke, så når sola kom opp ble fjelltoppene rundt omkring lyst opp og fine farger oppstod. Vi fortsatte videre ned til Russvatnet og gikk innover til vi fant en fin teltplass i bakken ved Blåtjønnåa. Det ble en lang kveld i teltet. Noen av oss påstod til og med å ha fått liggesår når vi kom oss ut av teltet dagen etterpå etter 18 timer på liggeunderlaget. Søndag ble en kort ettappe. Først gikk vi opp skaret mellom Austre og Vestre Hestlægerhøi for så å renne ned til Glitterheim. Der la vi oss inn på en av de selvbetjente hyttene. Det hadde ifølge besøksprotokollen ikke vært folk innom her på over to måneder. Også i dag var det delvis skya, vindig og noen få minusgrader. Mandag morgen var nydelig. Stjerneklart og lite vind. Ingen tvil om at dette skulle bli en toppturdag. Målet ble Glittertind. Ingen av oss hadde fra før av vært på noen som helst av toppene i Jotunheimen, så vi tenkte dette var en grei en å starte med. Etter å ha lagt ut fra hytta i halv-ti tida gikk det ikke lange tida før det skya til og vinden blåste opp. Men har man først lagt ut på tur, skal det litt til før man snur. Det kunne jo tenkes det ble bedre igjen... Vi ble gående oppover i dårligere og dårligere sikt. Vi hadde etterhvert absolutt ingen utsikt. Når vi endelig kom oss til toppen, var det bare GPS'en og en svak kontur av en topp som fortalte oss at vi faktisk var på toppen. Nedoverkjøring ble det heller ikke noe snakk om. Fellene ble beholdt på nedover også, da vind, dårlig sikt, hardt- og tynt føre hadde gjort det ukoselig å renne noe særlig fort nedover. Tirsdag var det veldig sterk vind ute. Stiv kuling til liten storm. Vi bestemte oss for å gå ut av heimen og tilbake til bilen. Heldigvis for oss var vinden med oss, så det gikk fort unna på hardt føre og med vind i ryggen. Vi gikk stort sett samme vei tilbake som vi gjorde inn. Vi rant ned ved Bessåa til veien og fulgte den de siste km til Maurvangen hvor bilen stod og venta. Vi brukte 6,5 timer fra Glitterheim til Maurvangen. Da vi starta turen hadde vi egentlig sett for oss en liten rundtur i en ukes tid. Ruta var ikke spikra i detalj før vi starta, men det at Gjende ikke var frosset til gjorde at rundtur-alternativene ble litt begrensa. Dette kombinert med at været ble dårligere (kraftig vind og mildvær) resulterte i at vi korta litt ned på turen og endte opp med å avslutte etter fem dager. Det merkelige var at når vi avslutta turen på tirsdag ettermiddag var det pluss fem grader øverst i Sjoadalen. Når vi hadde en stopp på Vinstra i Gudbrandsdalen på turen hjem var det der minus sju grader. Dette var kaldere enn hva vi hadde hatt på hele turen oppe i Jotunheimen.

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

Det var ingen som ville være med meg på denne turen, så jeg måtte gå alene. Juvasshytta droppet jeg, siden jeg ikke ville provosere noen ved å gå alene over breen, kanskje det dessuten var lurt å holde seg unna på egenhånd? Så jeg for til Spiterstulen, begynte passe sent (rundt 12 formiddag) og svettet meg opp lia mot Svellnose. Et stykke under Svellnose forlot jeg alle sammen og gikk alene til kroken ved foten av Svellnose, en grei passasje ned til Svellnosbrean. Hadde tenkt å gå i kant av breen, men det viste seg etter hvert at eneste fornuftige var å gå på breen. Holdt i siden av Svellnosbrean et stykke til markert snørenne som jeg vill med selvsyn se hvor bratt var. Renna var fortsatt sammenhengende med snø, men det røynet nå. Det lå betydelig mer snø på samme tid i 2005. Tung våt fungerte som viskelær på kreftene mine: Borte. Etter hvert måtte jeg til og med begynne å telle skritt. Bakken er vel en drøyt 250 høydemeter, og de siste snaue 100 blir det markert bratter - mer enn 40 grader på det meste. Så var det trivelig gjensyn med Galdhøpiggen. Alt for mye skyer hadde det imidlertid blitt. Mitt neste mål var å ta bilder av sørvestryggen på Galdhøpiggen. Ruslet ned her. Måtte trekke pusten dypt og kople ut stupkanten en kort passasje og så var jeg nede på ryggen mot Storjuvtinden. Neste prosjekt var å se etter alternativ rute til eggen rett på opp mot Storjuvtinden. Jeg fulgte fjellsiden ganske langt oppunder brattveggen bortover, passerte to snøfonner og kom etter hvert opp på en svahylle med en del blomster og grus (5 meter bred og 20 lang). Hittil hadde det egentlig ikke vært snakk om annet enn vegg og klatring over meg, men nå så det ut til å være muligheter. Forsøkte litt, men presset meg ikke, skulle jo ned igjen. Så 5 meter lenger vest var det en bratt ravinerygg. Jeg kløv meg opp på den og opp. Man kan kanskje runde opp til grad 2 pga. luftig og litt uryddig terreng, men det var ikke noe mer enn klyving. Lettere lenger mot vest, men da måtte man klatre seg ned fra ravineryggen eller runde lenger nede. Snart var jeg oppe og Storjuvtinden ble tatt med uten egentlig å være planlagt på turen. Hvordan finne nedgangen? Fra hovedtoppen ser man to markerte toppunkt, først et spisst og et litt mer butt bakenfor. Rett før det bakerste, det butte (lengst mot øst) skrår man ned til høyre mot ravinerygg, forbi denne og bort til neste ravinerygg (de ligger kun 10-20 meter fra hverandre) og klyver seg ned og av ryggen igjen på det eneste stedet dette er kurant. Lenger øst er det mer løst og krevende og snart blir det bare vegg. Dette er den ravineryggen som ligger lengst bort (mot øst).. Bakken opp til Galdhøpiggen igjen ble tung og skyene ødela for fotogleden. Lette litt etter en omgåelse av luftig punkt (grad 2-3), men fant ikke noe uten større omgåelser. sikkert mulig å komme opp, men mer krevende enn den utsatte varianten. Ned snøbakkene mot Visdalen kunne jeg kose meg med solnedgang over Jotunheimen. Siste 5-600 høydemeterne ned mot Spiterstulen var bare et ork for knær. Den bakken blir aldri en fornøyelse for meg, tror jeg.

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte denne turrapporten, men tre flotte, varierte og lange dager i fjellet ble det. Alle netterne ble foretatt i BC Mazda, og en noe variert søvnkvalitet ble det. Har ikke mulighet til å legge ut kart nå, men kan om det er ønskelig få lagt det ut om ca en uke. Fredag 3. april I dag var utgangspunktet kafeen ved Maurvangen. Toppen som skulle bestiges var Eggen og sekundærtoppen til Eggen. Etter et par tidligere mislykkede forsøk på denne toppen, var jeg nå fast bestemt på at jeg skulle klare det denne dagen. Det blåste ganske sur vind da jeg atter en gang fulgte riksvegen på truger og gikk til høyre noen hundre meter etter utkikkspunktet ved Vargbakkan. Gikk i et rolig tempo opp Steinflye hvor jeg går til venstre forbi Bukkehåmmartjønne og opp ryggen der i NV retning hvor jeg påfølgende går rett vestover mot Eggen. Benene føles som to påler og er vonde etter at undertegnede var med å spilte fotball i en lunsj på onsdag (spiller veldig sjelden fotball o.l, og stivhetene kan nok skyldes dette). Det går derfor veldig sakte mot toppen av Eggen, og først etter seks timer står jeg på toppen. Ikke noe supertempo dette, men står på toppen og nyter utsikten og ikke minst kvikklunsjen jeg har pakket med meg. Ser nordover mot Memurubu, og ikke minst morgendagens topp som vil ta noen flere timer å bestige enn denne jeg står på nå. Jeg går ned igjen og returnerer via Veslløyfte og sørsiden av Knutshøe før jeg igjen kommer meg på riksvegen og returnerer til kafeen på Maurvangen. GPS viser at jeg har gått hele tre mil denne dagen, og det forklarer i korthet hvorfor jeg brukte ti og en halv time på denne turen til Eggen. Kjøper meg en velfortjent kopp med kaffe på Maurvangen kafe før jeg kjører til Bessheim og tar meg en dusj mens jeg venter på at Gråbein skal komme fra Bartebyen. Lørdag 4. april Var noe kjølig denne natten, og termometeret som ligger inne i BC Mazda viser minus ti grader. Klokken 05.30 frister det lite å stå opp, men om vi skal klare dagens tur, må man ofre noen gleder. Ser at Gråbein våkner, og det er skikkelig kaldt på utsiden av BC en. Har på meg klærne kjapt, og frokosten blir fortært i foajeen på Bessheim. Prøver å tenke minst mulig på dagens distanse som skal tilbakelegges, men legger ikke skjul på at 46 Km oppmålt på kartet kan virke avskrekkende på meg. Etter ca to timers gange er vi ved Blåtjønnodden, og vi setter oss ned og tar en velfortjent pause. Oppoverbakken til Surtningsuoksle ser ikke så lang ut herifra hvor vi sitter, men synet bedrar. Tre timer og et kvarter senere står vi endelig på punktet som er 2222 moh. Oppoverbakken var et drøyt stykke og gå, men utsikten er helt fantastisk. Solen varmer godt, og jeg må her smøre meg inn med solkrem for tredje gang denne dagen. Tar av fellene på skiene her, og går kjapt innom kandidaten til Surtningsuoksle før vi renner nedom ”breøya” som er på vegen til Midtre Surtningsuoksle. Setter fra oss skiene i breen ca 150 høydemeter under toppen, og kjenner at lårene har vært i bruk de siste dagene. Er på dagens høyeste punkt på 2251 moh, og ser på Sørtoppen og hammeren som leder til den. Fire andre karer ligger foran oss på fjellplatået, mens vi står på Midtre Surtningsue. De er på veg tilbake fra Nordøstre Surtningsue da vi begynner å traske ned fra toppen, og idet vi har på oss skiene er de i god driv på veg ut til Austre Surtningssue. Vi bokstavelig talt nesten renner ned til Nordøstre Surtningsue. Noen meter må vi gå her, men det er ikke mange. Målet vårt er å møte på de fire andre som ligger foran oss i sporet, og det har vi tenkt til ved å treffe dem når de er på veg tilbake fra Austre Surtningsue. Treffer på denne gjengen, som består av bare kjentfolk noen hundre meter fra Vest for Austre Surtningsue. Det er blant annet Atomsilda, Carl F, Odd Arne og et navn jeg ikke kommer på i forbifarten (Atomsilda må hjelpe meg her). Etter en kort og hyggelig prat går ferden videre mot de Austre Surtningsuene. Klokken er fire når vi kommer tilbake til punktet som er 2121 moh, og vi har allerede vært på tur i nesten ti timer denne dagen, og bare litt over halve distansen er tilbakelagt enda. Målet kan ikke skimtes en gang grunnet av Besshøe ligger i vegen, og jeg frykter at det vil ta en evighet å komme seg tilbake til Bessheim. Tar litt over en time til Russvatn, hvor vi setter oss ned for å smøre ski og åpne en appelsin som har fått blitt med over alle toppene. Fra Blåtjønnodden følger vi den kvistede løypen som kan minne om nedkjøringen fra Sjusjøen til Lillehammer på Birkebeineren. Det er vanskelig å definere hva som er skispor, men hardt er nå i alle fall underlaget De 200 siste høydemeterene til Besstrondfjellet føles som en evighet, men det er ingenting i mot gjennomslaget og skaresnøen som befinner seg på nedkjøringen til Bessheim. Gråbein kommer en god halvtime før meg i ”mål”, og har klart å fått utsatt middagsserveringen på Bessheim slik at jeg også får middag når jeg kommer frem. Maten smaker utrolig godt etter dagens 51 målte kilometer, og jeg kjenner at kroppen er tappet for energi. Gråbein er noe skeptisk til værvarselet og setter seg i bilen og kjører nordover, mens jeg holder en natt til i Mazda BC. Søndag 5. april Våkner til solskinn og blafrende flagg på Bessheim. Klokken er 08.00 og frokosten er servert på Bessheim. Kjøper meg en god frokost fordi det frister lite med tørr SF – 9 til frokost. Etter frokosten takker for meg på hytten, og et veldig trivelig vertskap. Siden været ser så bra ut, velger jeg litt skepsis å kjøre over til Visdalen. Benene kjennes noe slitne ut etter de to foregående dagene. Lytter allikevel ikke til skepsisen er jeg i Visdalen etter halvannen time og en kaffekopp på Statoil Lom. Parkerer ved Smiugjelsøygarden, og ryktene skal ha det til at det er mange som har slitt i den skogen jeg skal bryne meg på, og jeg er ikke noe unntak. Trugene faller igjennom fra første meter, og jeg opplever ikke mindre enn 400 høydemeter med gjennomtråkk før snøen endelig begynner å holde. Får håpe ikke julenissen satt i den skogen den dagen, for da hadde jeg nok ikke fått julegaver grunnet stygg ordbruk Snøen begynner endelig å få hold på 1500 moh, og ferden videre går derfor lettere, eller, gjør den det? Vinden begynner å øke betraktelig her oppe, og ved 1900 moh må jeg legge meg ned under de kraftigske kastene, og jeg håper selvsagt at det bare er noe forbigående, men det går nok ikke over så fort som jeg ønsker. Har derfor på meg vindmaske og snøbriller her for å skjerme ansiktet mot den harde vinden. Går med vinden i ryggen til jeg kommer til toppunktet på Store Trollsteinhøe. Vinden er virkelig stygg til tider, og det blir derfor uaktuelt å bevege meg mot kandidattoppen her oppe. Lisjtrollet får derfor stå ubesteget for denne gang. Ser mot Glittertinden, og hvordan snøspruten står ut fra alle skavlene der borte. Tenker stille i meg selv mens jeg hører blafringen av hetten på jakken min at, ”får inderlig håpe at ingen er så dum at de er på toppen der i dag”. Går mot Austre Trollsteinhøe og vinden tar stadig bedre og bedre. Selv om jeg er fra nordvestlandet og har opplevd et par stormer i mitt liv, er det ikke noe morsomt denne dagen. Må legge meg ned flere ganger for å ikke blitt tatt av vinden, og den eneste tanken i hodet mitt er, ”nå må jeg se å komme meg ned herifra”. Går via Søre Trollsteinhøe før jeg er kjapt innom Gråhøe. Går litt til venstre for Smiugjelsbrean tilbake til Gokkeroksle. Finner etter hvert sporene mine, og er tilbake ved bilen etter syv timer og femti minutter. Boksen med trøndersodd smaker utrolig god, og kjenner at kroppen trenger litt hvile nå før neste eventyr skal tilbakelegges. Dårlige værmeldinger gjør sitt til at jeg returnerer til Nordvestlandet.

Torsdag kveld dro en gjeng fra Trondheim for å campe noen dager og prøve seg på noen fjell. Storebjørn var det store målet, men det var også god beliggenhet til Skardstind og mange andre fine fjell. Vi campet ved foten av Storbreahøe. Teltene ble satt opp og vi gikk noenlunde rett til sengs, og dagen etter våknet vi til nyyydelig vær. Vi prøvde oss på Storebjørn med det samme, og hadde med både seler og tau, øks og stegjern. Turen gikk uten problemer, i noe sidevind og lett snøvær. Vi tok på seler rett før breen, og bandt oss inn i tauene og hadde på stegjern før det bratteste partiet ved toppen. Det var imidlertid unødvendig å gå med stegjern denne dagen, for det var godt feste i snøen til vanlige slalåmstøvler. Nedkjøringen var imidlertid en skuffelse, i hvert fall når vi kom dit vi hadde hatt på selene. Lørdag dro mesteparten av gruppa til Bukkhøe, men Max og jeg dro til Skardstind. Det er ikke skiføre før man kommer på "1945," noe vi blinkset litt på og fikk trent balansen litt ekstra. Grei skuring opp mot Vestre Skardstind, men selve toppen var for sketchy uten tau etter min smak. Max hadde heller ikke klatret før, og vi hadde som sagt på oss slalåmstøvler og stegjern. Rapellfestet vi så gjorde at vi ikke en gang prøvde oss. På en tidligere tur med Askogvoll var planen å gå over noen snørenner for så å ta seg opp noen enkle partier, men dette så heller ikke så bra ut nedenfra. Når det plutselig ble fint lys var det bare å kjøre ned. Søndagen gikk vi litt opp på Storbreahøe, men vi var dovne og startet sent. Det var mye solpåvirkning og klokka begynte å bli nok, så da kom vi oss ikke helt til topps her heller, men det var her den beste kjøringen var for denne helga. Mye spennende terreng på fjellsiden mot dalen som først får skygge! Dermed er det bare å krysse av i kalenderen for når klatresekken skal pakkes slik at Skardstind ikke står ubesteget så alt for lenge. Skikkelige klatreøkser skal også anskaffes før neste vinter for å unngå at slikt skal skje i framtiden.

Det ble en ny tur til Jotunheimen midt i arbeidsuka. Fantastisk vær over Stehøe (1885), Stetinden (2020) og Surtningstinden (1997) fra Vegaskjelet. Turen var ca. 42 km og 2000 høydemetre, så det smakte godt med Lomburgern etterpå. Enjoy! http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/fantastisk-dag-i-fritt-vilt-land.html PS: Noen som er eksperter og kan gi tips til hvordan jeg kan få vist et helt panoramabilde i blogspot? Prøver å laste det inn som et vanlig bilde, men det blir bare krympet. Kjempekjedelig! Kan i det minste få lastet det ned her i redusert kvalitet.

Sol og 10-15c oppe over 2000m i oktober, går det ann? Dumhøe, Skardstinden og Nåla Forrige helg så været for godt ut til å være sant, så jeg bestemte meg for å dra til Jotunheimen. Etter å ha deltatt på kveldsmiddag ute på byen her i Trondheim fredag, dro jeg hjem å pakka sekken. En 2 timer lang 'powernap' var nok, jeg kjørte sørover kl 02.45! Kl 07.00 var jeg framme ved Geitsætre (1000moh) i Leirdalen, her var veien stengt videre opp til Leirvassbu, noe som overasket meg da det ikke var ett fnugg av snø. Var i gang med å gå en halvtime senere, temperaturen lå rundt 0c nede i dalen, men steg fort mens jeg gikk oppover. Da jeg fikk sola i ansiktet på rundt 1600m var temperaturen oppe i 5c. Er ganske vant til at temperaturen detter nedover når jeg går oppover i fjellet, spesielt så seint på høsten, så jeg storkoste meg iført kun t-sjorte på overkroppen! Først på 2000m lå det litt nysnø fra snøværet tidligere, nesten alt var smeltet bort. Besteg Dumhøe som ikke var så mye til bestigning, men fin utsikt og profil av både Skardstinden og Galdhøpiggen herfra. Kløyv så opp til Vestre og tilslutt selve Skardstinden. Gikk helt greit å gå usikra opp her da det var helt tørt opp klyve/klatretrinnene. Storslagen utsikt fra toppen, spesielt la jeg merke til hvor liten å ubetydelig Store Smørstabbtinden blir iforhold til Hurrungane i bakgrunnen! Turen ned og opp på Nåle gikk fint, her var det endel is, spesielt i skyggen av Nåle. Men videre ned renna fra Nåla ble ei utfordring uten sikring. Har var det nesten bare nysnø på glatt is. Hadde nok ikke vært noe problem ned her på tørt sommerføre, men jeg brukte nesten 1 time på 100 høydemetre! Vel nede gikk turen videre øst til Søraustre Skardstinden. Herfra så jeg to klatrere på vei ned fra Nåle. Tenkte meg egentlig opp på Ymmelstinden og Storjuvtinden med det samme jeg var i denne teigen, men det var såpass seint at jeg måtte ned før sola tok kvelden. Nede ved enden av Nørdre Illåbreen så jeg forsatt de to klatrerne oppe der, tenkte at det skulle bli bra mørkt før de kom seg ned. Senere ser jeg en artikkel på Fjuken at de to klatrerne måtte hentes ut av helikopter da den ene av de hadde falt å knekt begge anklene. Store og Søre Soleibotntindane Dagen derpå gikk turen til Hurrungane og opp på Store Soleibotntindane. Tok akkurat 3 timer å gå fra parkeringa ved Tverrelvi (1220m) til topps. Etter litt mat gikk turen videre ut på Søre Soleibotntindane, noe som ga mersmak. Her var det mye klyving og en luftig egg, spesielt over og ut på toppen helt mot Ringstinden. Her traff jeg på to til og vi joina lag da vi tenkte å prøve oss på traversen fra Store Solei. til Lauvnostinden uten sikring. Har hadde det nok også gått fint på en tørr og fin sommerdag, men vi endte opp med å snu halveis mellom Store og Nørdre Solei. Har var det kun snø og skummelt glatt is å klyve i, så det var vel sånn passe uforsvarlig å fortsette! Så det ble slått retrett. Opp på Store Solei. for tredje gang denne dagen og ned til bilen igjen. Både på Skardstinden og Soleibotntinden var det t-sjorte vær, stasjonen på Fannaråki viste 11.0c på lørdagen. Minnet mer om en topptur midt på sommeren, uten at dn behøvde solkrem! Snart sol, fra Raudhamran. Klikk på bildene for å forstørre! Utsikt fra Dumhøe, Skardstinden til høyre. Mektig skue fra Skardstinden Store Smørstabbtinden og Kniven med Skarstøltindane i bakgrunnen. Nåle sett fra Søraustre Skardstinden. Klatrere på tur ned fra Nåle. Nørdre Illåbreen og Nørdre Bukkehøe Overnattet i Ringsbotn, under stjernene og Ringstindene! Lang eksponering av Midtre Ringstinden Store Soleibotntinden Sola står opp ved Austanbotstindane Austanbotstindane sett fra ryggen opp mot Soleibotntindane. Flott fjell! Utsikt fra Store Soleibotntindane

Jeg har længe ønsket at se nærmere på fjeldene "bag" Glittertind og i august fik jeg endelig gjort alvor af en tur her. Jeg ankommer parkeringspladsen i Veodalen ca. kl. 18 den 8. august og får pakket en tung sæk med telt og mad til 3 dage. Fint vejr. Der er ganske stor aktivitet med folk, som cykler op til Glitterheim herfra. Kommer først afsted kl. 19.30 og går først ca. 1½ km af vejen og derefter op til højre i hakket ved Bergenusshaugen og i retning mod Trollsteinkvolven. På vejen møder jeg en dansk kone, som fortæller, at hun sammen med manden har gået Trollsteineggi, og de er nu på vej tilbage til teltet ved parkeringspladsen. Manden samlede på 2000 metere og kommer derfor senere... Konen fortæller også om endnu en dansker, som ligger i telt i Trollsteinkvolven. Kl. 21.30 er det tid at slå teltet op, og jeg ser ikke noget til andre telte. I løbet af natten bliver det ganske koldt, og jeg må op to gange og tage ekstra tøj på. Og så ærgrer man sig over, at det blev sommersoveposen, som er med oppe, og ikke vinterposen, som nu lå i bilen. Næste dag er der lidt flere skyer, men pænt vejr, og jeg beslutter at gå op på Austre Glittertindoksle via Bukkeflye. På vej op møder jeg en sneræv! Vi står og betragter hinanden interesseret på 20 m afstand ca. 10 sek. Og så forsøger jeg forsigtigt at få kamera frem, men straks løber ræven. Men jeg når da at få taget et foto af den på vej over en snefane og væk. Det er muligvis eneste gang i livet, at jeg får en ræv at se i fjeldet. Husker én gang at have set jerv ikke langt fra Sognefjellshytta. På vej op kommer man forbi en NVE hytte. Her er madrasser lagt udenfor holdt fast af sten. Prøver forgæves at forstå den behandling af madrasserne. Tæt ved toppen ser jeg en mand på vej op samme vej. Det viser sig at være den anden dansker fra andet telt nede i Trollsteinkvolven. Men hans telt lå langt højere oppe ved Trollsteintjønne. Det begynder nu at sne og blive dårligere vejr. Man kan dog ane Glittertind og Trollsteineggi. Jeg checkede, om det er muligt at komme ned på nordsiden af toppen mod breen, men der synes at være for stejlt oppe langs æggen. Jeg vælger nu at gå ned og hente vintersoveposen (ekstra 4 timer) og fra ca. 2000 m højde gik jeg ned i den nordlige kant af Gråsubreen, som er snedækket. Min vurdering er, at der ikke er sprækker på den del af breen med stort press fra isen ind mod klipperne. Og længere nede går jeg syd for Gråsubekken ned til vejen. Jeg bliver ved bilen ca. 2 timer, mens det regnede en del og går herefter op til teltet i tørvejr. Denne nat sover jeg varmt og godt. Næste formiddag (10.august) regner det en del, og der var dårlig sigt, så jeg beslutter at vente. Kl. 13 stopper regnvejret, og det begynder at klare op. Så jeg vælger at gå en lille tur over på Smådalshøe og se ned i Smådalen. Der er fin udsigt her både til Glittertind og til Smådalen og nord for. Der er mange rener i det område. Det bliver helt fint vejr mod aften så aftensmaden er dejlig at få udendørs. Om morgen 11. august er det flot vejr, så det er dagen for den lange tur, og jeg kommer afsted ret tidligt - ca. kl. 6.30. Turen gik op ad ryggen på Trollsteinhøe og til Austre, Nordre og Søre Trollsteinhøe. Dernæst til Gråhøe ned Svarholsglupen og op Svartholshøe og Trollsteinrundhøe. På vej op Trollsteinrundhøe kommer man forbi en pinakkel - aner ikke, om den har primærfaktor over 10 m... Indtil nu er jeg kun stødt på danskere og en sneræv i området, men på Trollsteinrundhøe fik jeg endelig mødt nordmænd, en fader med sine to sønner - den ene kun 12 år, som var gået op gennem Trollsteinkvolven fra parkeringspladsen. Faderen havde gasapparat med og kunne byde på frisklavet varm kaffe - dejligt! Men han var ikke i stand til at motivere drengene til en videre tur ud på Trollsteineggi - klokken var blevet ca. 15.30. Jeg synes ikke, at jeg er helt frisk nok til at gå derud alene, for det vil blive sent før, at jeg er tilbage. Så det tilføjer mere risiko. Så jeg valgte også her at snu og gå via Svarholsglupen og ned til teltet. Så disse fine toppe må blive en anden gang. Men rigtig flot tur alligevel. Næste dag er søndag den 12. august, som er for hjemtur til København.

Vi er to jenter som planlegger en rundtur i Jotunheimen fra 30.07, og ser for oss at den skal ta 4-5 dager. Vil gjerne bo på DNT hytter, for å slippe den ekstra vekten et telt tar i sekken. Noen som har tips og anbefalinger til en rute vi kan følge? Har sett for oss disse stedene som eventuelle utgangspunkt: - Fondsbu - Gjendebu - Bygdin - Spiterstulen vet ikke hva som lønner seg, i og med at vi kommer kjørende, så er nødt til å ha et sted å parkere bilen også. Er veldig takknemlig for svar!

Ja hvor burde vi gå.. Ikke kan den være for krevende og ei heller vare alt for lenge. Etter å ha tenkt meg nøye om så jeg det som en berikende tur å først dra til Eidsbugarden og la henne oppleve Utsikten. Det er en flott tur som ikke krever for mye. Viste seg dog at den ikke burde vart lenger. Det var en sliten skjønt fornøyd dame som nøt utsikten der oppe. Så gikk bilturen neste dag til bessheim hvor planen var at hun skulle oppleve litt av den utsikten man får ved å gå opp fjellene ved gjendesheim.. Og Gjendehøe er en passende tur, og denne nøt hun veldig. Utsikten innover gjendevannet ble en suksess og vi satt lenge og nøt det før man så gikk ryggen til ende.. Påfølgende dag var planen å gå over Mefjellet og ende opp på Kongsliknuppen (som har en fantastisk utsikt innover bygdinvannet og fjellene i den retning). Men regnet kom og varte hele dagen. Det ble til at jeg gikk en liten dagstur alene hvorpå en joggetur, mens hun slappet av inne. Å ha med joggesko angret jeg ikke på. Var deilig å jogge seg sliten dagene som inneholdt biltur eller fjelltur som ble avlyst grunnet været. Og så fant jeg fine steder å jogge som jeg senere vil ha nytte av. Om noen skulle ha med en eldre på tur i jotuneheimen, eller en uttrent venn du skal introdusere fjelltur for, så kanskje dette var til inspirasjon:-) Det ble nå ihvertfall akkurat slik jeg håpet på, en overkommelig og berikende tur for en dame på 80

Hei Tenkte jeg skulle ta 2 uker i jotunheimen i juli, er det noen som vet om en god runde i jotunheimen? Tenkte da å starte fra Øvre årdal å gå innover. Skal også ha med 2 hunder med meg, hvor mye mat bør beregnes? (husky/rottweiler) Takk på forhånd

Fredag dro jeg til Turtagrø og gikk op Nordre Skagastølstind på kvelden for å drikke øl. Fin slush nedover. Lørdag opp Styggedalstind med Martine og Signar. Vi gikk over til Vesttoppen, morsom, liten eggtravers med en del snø. Kjørte ned fra Østtoppen og traverserte inn i nordflanken uten å sjekke forholdene først. Det var ikke smart. Det var hardt og 45-50 grader med klippe/sprekker under. Det gikk bra og nok en bevis at men skal helst gå opp ruta før man kjører ned. Lite snø i Hurrungane. Sesongen nærmer seg slutten!

Heldige er vi søringer som har opplevd denne påska her. Verre litt lenger oppe på kartet har jeg forstått. Men tider skal komme. Kanskje noen flere her på forumet som vil bidra med sine påskeminner? Legger i all fall ved noen bilder som viser glimt fra drømmepåska i Valdres og Jotunheimen. Vegen over Flya var stengt ved Garli, men brøyting var i gang. En kar som jobbet ved Vandrerhjemmet påsto veien skulle være brøytet ei uke før midten av april.