Søk i nettsamfunnet

Ankom Tyin kl. 0300 natt til fredag og anleggsveien innover Koldedalen var (selvfølgelig) ennå ikke brøytet for sesongen. Teltet ble satt opp 1 usjarmerende meter fra veien rett ved første snøfonn et par km fra Tyinholmen. 5 timer senere ble jeg vekket opp av et helvetes bråk, noe som (selvfølgelig) viste seg å være en gravmaskin som nå skulle grave frem veien. Alltids irriterende å bomme med noen timer her, men nå er ihvertfall veien åpen for sesongen. Noen hundre meter etter andre bro over Koldedøla er det et snøfonn som strekker seg ned til og krysser veien. Turen gikk herfra oppover lia, nord for Koldedalsnosi, syd for og deretter langsmed Kvitevatnet på østsiden, opp Langeskavlen ved vann 1529 og videre til topps. Retur via topp 1878, ned rett syd for 1548, mellom de nedre Kvitevatnene og så rett ned mot anleggsveien. Det er mye snø i området og is på de fleste vann. Tipper jeg gikk på ski 90 % av veien, riktignok litt sikksakk for å holde meg på fonnene. Nå etter helgen er det sikkert mye mindre snø, men de av oss som ikke fikk nok skiturer i vinter har fortsatt muligheten til å ta sesongens siste krampaktige toppturer på ski..

Da var det for en gangs skyld min tur å skrive en turrapport . Får se om jeg får det til . Bilder kommer i kveld. Vi vurderte først å reise lørdag ettermiddag og reise opp til Juvass først for noen bilder ved soloppgang, men droppet det pga mange skyer i nordvest (så vidt vi kunne bedømme ut av vinduet). I stedet ble vekkerklokka satt på kl. 03.00 (noe tidligere ville ikke Morten ha det). Vi kom oss av garde rundt 4-tiden og ankom Nørdstedalsseter ved 8. Fram til Fortun gikk det i ekspressfart, men så ble det litt mer utfordrende. Jeg hadde aldri kjørt opp til Nørdstedalsseter før og syntes det var meget spennende (nesten som en Aurlandsdalstur med bil, den dalen har alt: bratte fjellskrenter, frodig vegetasjon, ville fossefall, elven og småvann... rett og slett flott vestlandsnatur!!!). Men smått gikk det, det det tok sin tid. Vi var meget spente hvor langt vi kunne kjøre på annleggsveien videre oppover, men det var ikke lange biten. Etter ca. 1 km ovenfor Nørdstedalsseter sa det stopp. Fonnene var blitt brøytet gjennom, men det var fortsatt et såpass tykt snø- og sørpelag på veien (som var tilsvarende bløt under) at vi ikke tok sjansen med sommerdekk. Da var det godt å ha sykler bak i bilen, skjønt om det var mest for nedover. Oppover gikk det smått, og vi barte syklene over fonnene minst like ofte som vi syklet på de. Fonnene ble hyppigere og lengre for hver kilometer vi nærmet oss enden av veien. Til slutt ble de parkert ved siden av veien og fotturen kunne ta til for alvor. Været var som så: det var meldt overskyet opphold og perioder med sol, og Morten var fast bestemt på at det skulle sprekke i skydekket. Men enda var det lite å se til det. Tåka lå lavt og vi hadde for ordens skyld glemt GPS'en i bilen (trodde vi i hvert fall). Å sykle tilbake for å hente det var helt uaktuelt, så vi fikk heller gå oss vill... Kart hadde vi heller ikke, dvs vi hadde et på veggen hjemme som vi hadde tatt bilde av og printet ut. Landskapet var ikke så veldig entydig og ingen av oss hadde gått her før. Morten hadde tegnet inn to ruter på "kartet", og vi begynte bare å sikte oss inn på en av dem. Sånn noenlunde, i hvert fall. Det var et flott og fascinerende landskap med tydelig peg etter breer: flatskurte svaberg (kjempefine å gå på!), svære kampesteiner som lå strødd rundt her og der og masse små vann. Og mye snø! Vi tok det veldig med ro i starten og ruslet heller enn at vi gikk. Vi ventet på "sprekken" (i skydekket), men den lot i første omgang enda vente på seg. Så fant vi ut at vi ikke hadde helt peiling på hvor vi var hen. Vi kunne tydelig se et drag etter en dal foran oss og fant til slutt ut at vi måtte ha gått i ring, eller i hvert fall være på vei tilbake til dalen vi kom fra... Hm. Så gikk det tilbake til den siste kollen vi hadde passert, for vi husket at vi hadde sett et vann derfra. Riktig, og så fant vi også ut hvilket vann det var og at ruten gikk langs den (på hvilken side var i grunnen likegyldig, men vi var nærmere østsiden, så vi valgte denne). Nå var i hvert fall ruten lett å finne for en stund. Det hadde gått ganske lang tid så langt uten at vi var kommet særlig langt. Og så lenge sikten var like dårlig, hadde vi heller ikke lyst å pøse så mye på. Morten truet med å kalle Hestbrepiggene for stygge navn hvis ikke det skulle lette i dag heller (det skal sies at vi ikke akurat har de beste erfaringene med dem fra før), og det må til slutt ha virket. "Sprekken" kom, og den ble stadig større. "Poff" sa det. Innen en halv time var det blå himmel og knapt en sky å se igjen. Nå satte vi i gang . Opp bakkene til Vestraste Hestbrepigg gikk det så svetten silte som bare det. Nå vi endelig kom opp, måtte vi konstatere at klokka hadde blitt skremmendes mange. Vi hadde somlet fryktelig i starten! Og vi skulle helt hjem igjen, og så skulle Morten allerede opp igjen kl. 5 neste morgen for å møtes med Line og Torgeir til bergtrolltreffet... Så da ble det tatt en rask beslutning at Julia skulle få to timer i sola på toppen, mens Morten skulle videre alene (det gikk rett og slett fortere ). Det var uansett målet å kun ta de vestlige piggene, og siden Morten hadde glemt GPS'en ble turen til den toppen med tvilsom primærfaktor utsatt til neste tur hit (som vi uansett har til gode), slik at vi i hvert fall sparte denne avstikkeren, som hadde tatt minst to timer til. Morten gikk altså alene videre til Vestre Hestbrepigg og en liten til mens jeg koste meg i bh og truse i knallsol på over 2000 m, før vi returnerte over den andre av våre to utvalgte ruter til syklene. Det ble veldig mye snøvassing, og selv om det skåner knærne, er det slitsomt i lengden, det og. Vi kom forbi noen småvann der snøen lå helt inn under vannflaten og lyste knalltyrkis, med noen Holåtinder i bakgrunnen. Flott fotomotiv! Solen hadde jobbet bra i løpet av dagen, slik at det nå nedover gikk an å sykle gjennom de fonnene der det hadde blitt brøytet dagen før. Det sparte oss for mye tid og ga Morten mange verdifulle minutter lengre søvn den følgende natten . Nørdstedalsseter lå badet i kveldssol da vi nådde bilen. For et fint turområde det er her oppe! Så da har jeg også endelig vært i dette flotte hjørnet av fjellheimen vår! Sunn mosjon, solbrune og nydelige inntrykk er beholdningene jeg sitter tilbake med. Takk til min elskede for denne turen ! Han er jo ute å fly med alle mulige andre folk mesteparten av tiden om dagen, så det var fint å ha hatt en så flott tur sammen igjen! (Hjemme fant vi jo selvfølgelig ut at GPS'en hadde datt fra den åpne indre topplokken ned i sekken, så den hadde jo vært med hele tiden, men pga tidsforbruket vårt hadde det jo uansett vært uaktuelt å gå helt til den måleverdige toppen, så det gjorde i grunnen ingenting. Eneste som kunne vært unngått var å miste dekslet til kameraobjektivet i en meget smal og dyp sprekk i en svaberg, så da forsøplet vi litt uten å ville det og samtidig må bruke noen penger på å kjøpe ny...)

På forhånd hadde Morten og jeg planlagt en fin rundtur midt i Jotunheimen. Vi skulle klatre opp vesteggen på Rauddalseggi, traversere hele fjellet mot øst til østtoppen på 1936 moh, og så ta ned i Skarddalen for å gå over Skarddalseggi og Skarddalstind tilbake til utgangspunktet, Leirvassbu. At turen ble kortet inn, er kanskje ikke rart. Morten hadde dagen før gått Svellnosbreen rundt med en røys andre fjellforumfanter, og var nok litt pudding etter den 15 timers turen. Ragnar, som hadde vært med på samme tur og som skulle geleide oss to andre opp på Rauddalseggi, var nok også litt gåen. Og her kom jeg, fullt uthvilt etter 3 uker i lavlandet og fortalte Morten da vi møttes igjen på Leirvassbu søndag morgen at turen vi nå skulle gå var rundt 30 km og nok av høydemeter. Litt sjokkert over at det virkelig var så langt tok Morten avgjørelsen der og da om at Skarddalseggi til Skarddalstind måtte kuttes ut idag. Ingen av oss hadde sett så nøye etter hvor langt det egentlig var. Klokka var passert 10 da vi trasket avgårde fra Leirvassbu. At det ville bli seint på kvelden innen vi var tilbake innså vi nå. For det er lang anmarsj til Rauddalseggi fra Leirvassbu (10-12 km en vei), og klatring tar ofte tid. Hvor krevende klatringen opp vesteggen var, visste vi lite om. Vi kikket litt i Klatrefører for Jotunheimen, hvor det sto grad 3 helt i starten ved første standplass. Fast og fint fjell med gode tak skulle det også være. Det hørtes faktisk ikke så ille ut. Nesten så vi vurderte om sikringsutstyr var nødvendig. Men det tok vi heldigvis med. Vi vandret langt og lenge på stien mot Olavsbu, til vi på Rauddalsbandet skar av stien og siktet mot ryggen vest for Rauddalseggi, som ble nådd på ca 1850 meters høyde. Den var først bred og fin, men så dukket en liten kul opp på ryggen. Noen meter klyving bratt opp, og etter det smalnet ryggen inn til en egg. Litt lenger fremme truet en liten hammer. Nokså loddrett opp rett imot, så vi rundet den på høyre side. Bratt der også, men takene var gode, så vi kunne klatre opp usikret de få metrene før vi igjen var oppe på eggen. Nå koste ihvertfall jeg meg , og det virket ikke som Morten og Ragnar kjedet seg heller akkurat. Dette var morsomt, men nå nærmet vi oss virkelig den truende og steile sluttetappen som er mer seriøs klatring for sånne som meg og Morten. Med ett var det stopp! Tid for å grave i sekken etter tau, hjelm, kiler, slynger og resten av det som skulle være livreddende ved et uhell. Ragnar skulle lede, og han hadde vært smart og tatt med seg svasko. Morten skulle stå på standplass å sikre, mens jeg var andremann. Opptaket i starten skulle være vanskeligst sto det i klatreføreren. For meg som ikke har klatret allverden, virket det seriøst nok. Gode tak skulle det være? Hvor var de? Ragnar la i vei, og slengte seg ut på en liten tåhylle til venstre. Med et godt bøttetak fikk han kravelet seg opp de første metrene, og satte noen sikringer oppover. Da tauet snart nådde sin ende, fant han ny standplass til å sikre Morten og meg. Så var det min tur. Med klumpete fjellsko skulle jeg liksom hive meg ut på tåhylla til venstre? Nei, jeg ville prøve det andre alternativet. Å gå rett på hammeren, hvor jeg trodde det var mer fingertak og steder for å plassere fjellskoene. Ehh, det var nå jeg angret på at jeg hadde slengt ut en bemerkning om at denne etappen kunne kanskje vært gått usikret. Halveis oppe på hammeren fikk jeg problemer. Lite fingertak og fotfeste som begynte å gi etter. Morten fikk seg dagens latter, der jeg nærmest sprellet som fisken på kroken. Det hadde visst vært litt av et syn. Jeg tviler ikke! Men, uansett elegant eller ikke, jeg kom meg da opp til Ragnar omsider. Morten så ut til å velge Rangars vei, og mestret den ruta rimelig greit om enn ikke på samme "spretne" måte som Ragnar. Det var helt tydelig hvilke fordeler svaskoene har. Videre oppover ble det flere utfordrende punkter for oss, og det var nødvendig å sikre nesten helt til topps. Det ble 2 strekker til med nesten full utnyttelse av tauet, pluss en liten en helt øverst. Dette hadde tatt tid, og først klokken 20 sto vi ved toppvarden på Rauddalseggi (2168). Mens tåka nå omkranset toppen, diskuterte vi litt klatringen vi nå hadde vært igjennom. Føreren hadde sagt grad 3, men Morten og jeg var ikke i tvil om at dette måtte defineres som mer grad 4. Sammenlignet med andre 3'er og 4'er ruter vi hadde gått, var vesteggen til Rauddalseggi vanskeligere. Ragnar var kanskje ikke like enig i vår gradering? Det var ihvertfall mye mer krevende enn f.eks søreggen til Urdanostind og Knutsholstind, som begge er gradert til 2-3. Vi skulle nå uansett videre mot øst, og ned mot skaret til midtre Rauddalseggi (2016) skled vi mest på fonner. Tanken var å gå over denne til østre Rauddalseggi (1936). Siden tiden nå var blitt så mye, og Morten og Ragnar egentlig begynte å bli fornøyde, ble den videre ferd mot øst stanset. Jeg "løp" opp på 2016 mens mine turvenner ventet i skaret vest for denne. Vel nede igjen hos de 2 andre, gikk vi i taulag over breen nord for skaret, fulgte nordsiden på store Rauddalseggi mot vest, og siktet mot Rauddalsbandet igjen. Tåkeskyene hang nå langt ned i fjellsidene. Som et siste farvel hilste Rauddalseggi til oss mens skyene suste nedenfor toppen og sola farget skyene bak toppen røde og gule. Returen til Leirvassbu ble laaang og grumsete! Mørket senket seg, og etterhvert ble det litt verre å se hvor det var trygt å sette foten. Klokken var 0115 da vi veltet mot bilene. Morten og jeg hadde en slitsom kjøretur foran oss, mens Ragnar hadde mer turplaner og satset på en ledig seng på Leirvassbu. Takk for en fin og særdeles spennende tur begge to!

Lørdag kveld møtte jeg Erling på Lom. Han hadde hele dagen rast rundt litt lenger vest på MC for å nyte vestlandsnatur, og var nå klar får å få litt sirkulasjon i beina. Jeg hadde foreslått tur til Veobrehesten (2185), Veobretind (2183) og muligens travers av store Memurutind hvis det ble tid og ork til det. De to første toppene skulle vi nå rekke, og det innebar brepasseringer. Særlig bort til Veobrehesten var jeg spent på breen. Den hadde jeg studert i fjor høst fra Veotinder, og lagt merke til den enorme bregleppa sør på breen. Søndag morgen kjørte vi fra Lom i/på hver vår doning. På veien til Spiterstulen ble det et nært møte med skogens konge. 2 elger hoppet over veien foran bilen min (Erling like bak), mens en tredje nølte og ombestemte seg da den så oss. Fornuftig elg det, som vet å passe seg for trafikken! Litt før kl 7 la vi av gårde fra Spiterstulen. Det ble sti nesten til foten av Heillstugubreen (som var helt avsmeltet nederst). I flott vær tok vi fatt på den lange ura opp til Veoskaret, og lagde base camp der breen begynner nord for søre Leirhø (2110). Litt mat og drikke ble det, før vi tok på sele og bandt oss inn i tauet. Veobrehesten Bregleppa åpenbarte seg med en gang. Den var enorm rett bortenfor der vi satt, men noen meter lenger ned sluttet den og det eneste som syntes var små revner i snøen. Var dette skummel snøbro, eller rett og slett ufarlige sprekker i snøen? Vi fant en passering mellom revnene og listet oss over etter sondering med breøksa først. Joda, ved nærmere øyesyn så det nokså trygt ut . Videre kom en bratt snøbakke, som førte oss ned i brebassenget sør for Veobrehesten. Der vi trasket innunder den mektige østveggen på Leirhø, prøvde vi å finne beste vei til topps. Eggen opp fra vest (mot Leirhø) så overkommelig ut, men noen spor som vi gikk i på breen, ledet oppover en snøfonn som strakte seg nesten helt opp litt til høyre (øst) for toppen. Vi valgte til slutt å følge disse sporene og kløv opp på fjell med særdeles god friksjon til var på eggen rett øst for toppen. Herfra så toppen svært luftig ut! Spesielt var det også å sitte på et fjell som var så rødt av rust. Nesten hele Veobrehesten er knall rød, og noe som er minst like fasinerende når man kommer fra sør, er et belte med mørkt fjell som stiger opp fra breen og helt opp på østtoppen. Veobrehesten er en av de mest morsomme og kanskje den mest merkverdige toppen i Jotunheimen. Vel, der hvor fonna nådde nesten helt opp satte vi igjen sekkene, og tok med fotoapparat og tau. Å følge eggen til topps var helt uaktuelt. Svære steiner lå stablet på vippen. Rart de fortsatt lå der. I stedet traverserte vi under toppunktet og litt vestover til en hylle. Opp en kløft med dårlig fotfeste nederst, men brukbart fingertak. Med friksjonen som hjelp dro vi oss opp der og kløv lett til toppblokka. Så var det stopp! Toppblokka hadde jeg lest om. Den skulle være nærmest umulig å komme opp med fjellsko og uten tau/slynger. Og for vår del stemte det bra. Vi strakte armene så lange de var, og fortsatt manglet vi en halv meter til bøttetaket på toppen av blokka. Det var ingen annen utvei enn å lage lasso på tauet og få slengt det opp så det festet seg. Det gikk, jeg dro meg opp i tauet til jeg nådde bøttetaket. Med noen sprell (godt ikke Morten fikk se dette også ) satt jeg der på drøye kvadraten. Snakk om luftig topp! Erling var fornøyd med å ta på toppunktet og var ikke like ivrig etter å danse rundt varden. Noen bilder ble selvsagt tatt, og da Erling rakte meg kameraet sitt tok jeg av meg solbrillene og la de pent ved varden. Men skulle jeg ta de med igjen? Neeeida! Vi kom oss tilbake til sekkene igjen, og nå ville jeg bort på østtoppen. Jeg ville prøve å følge eggen over 2 mindre hammere til nabotoppen i øst, mens Erling fant en mindre utsatt vei lenger ned i sørsiden hvor han traverserte bort til skaret før østtoppen. Det var når jeg var halvveis mot dette skaret det plutselig slo meg: Hvor er solbrillene mine? Rask gjennomgang av de siste hendelser konkluderte med at de måtte ligge igjen på toppblokka. Selvsagt! For en dust! De måtte jeg nesten ha. Jeg kløv tilbake med tauet over skuldrene. Ny lasso ble laget, og ved å knyte løkker nedenfor lagde jeg en taustige og kom greit opp sånn at jeg nådde solbrillene. 2 toppbesøk fikk holde i dag! Jeg kom meg ned til skaret før østtoppen med litt utsatt klyving og aking. En overhengende hammer ble rundet på sørsiden. I skaret der satt Erling og slappet av i solen. Der skulle han fortsatt sitte og se på meg klyve videre. Eggen opp til østtoppen var litt utsatt, men meget fast med gode tak, og veldig kort. Morsom liten egg! Vi kom oss ned til breen igjen ved å gå mer rett ned i sørsiden fra skaret. Mye løsgods nedover. I samme spor gikk vi tilbake til base camp nord for 2110. Veobretind Før vi kom ned til Veoskaret, ville Erling svinge oppom ”grushaugen” 2110, som han kalte den. Og den er ikke akkurat imponerende nei. Den var fort gjort. Fra Veoskaret gikk vi i tau igjen over til skaret vest for Veobretinden. Og det er nok lurt! Her skjulte breen flere småsprekker (10-50 cm brede). Vi fulgte et ferskt spor, og de som hadde gått der før oss hadde tydeligvis tråkket igjennom, om enn ikke faretruende nedi. Den var for smal til det. På vei tilbake tråkket jeg også nedi med et bein, og hørte ”klunk, klunk” da snø og is forsvant nedover. Den var også for smal til å romme en person, men dog. Veobretind ble besteget via den laaange vestryggen, den føltes i hvert fall svært lang. Joda, vi begynte å bli slitne. På vei tilbake til Veoskaret kom noen lette regndrypp. Det hadde vært vekslende, med sol av og til, men først nå kom bygene. Ura ned fra Veoskaret mot Heillstugubreen ble tung. Bare noen korte snøfonner ga noe gratis. Godt slitne ankom vi Spiterstulen litt før kl 21, etter 14 timer på tur. Takk til Erling for turfølget, og for en flott og spennende tur!

Dro på en liten fjelltur i går etter 40 timers arbeidshelg og påfølgende småkaotisk jobbmandag. Det gjorde godt for sjela å komme seg høyt til værs:) Det ble et veldig lett turmål siden jeg dro alene og er ei kløne på ski, men på ski skulle jeg siden vinteren ikke strakk til i år. Jeg dro derfor til Netosetri og labbet til fots oppover lia i grønt gress med brekende dyr på alle kanter. Skia fikk sitte på sekken til ca. 1200 moh. Det blåste til dels ganske bra, men i lange perioder var det stille, og sola varmet innimellom. Utsikten var fantastisk hele veien, men enkelt topper var borte i skyene, så som Hurrungane. Jeg har en tendens til å falle litt i koma når jeg går med feller og oppdaget derfor ikke Rudolf og slektningene hans før de var ganske nære, og de lurte nok på hva jeg var for en. Lengre opp fikk jeg øye på andre dyr som jeg ikke kan skjønne annet enn var tre jerver. De hoppet og spratt rundt på snøen og stoppet og kikket på meg flere ganger før de forsvant over i et snøfritt område. Jeg hadde selvsagt ikke med kikkerten som ellers alltid pleier å ligge i sekken, og jeg kom aldri nær nok til å få tatt en ordentlig titt. Men spennende var det å vite at jeg ikke var alene! Føret var bra hele veien, men det var ikke annet enn en susende humle og noen småpipiper som antydet at det tross alt egentlig er sommer. Det lå nysnø overalt, alt rennende vann var fryst til hard og massiv is, og den siste biten til topps var iskald med vind og snøføyke midt imot. Ikke spesielt varmt på toppen heller, men utsikten var verd å bli en stund for å nyte. Da jeg var halvveis nede igjen, oppdaget jeg også at drikkeslangen var fryst til is oppe i høyden... Ned igjen gikk det i ekspressfart, og snøen var fast og hard å ta telemarksvinger på. Det var ikke mye antydning til sørpesnø før de siste hundre meterne ned til bekken Stula hvor jeg gikk i land på rundt 1100 moh. Med glødende ansikt var det bare å tusle ned igjen til det grønne.

Hei Skal en tur til Jotunheimen i juni for å ta et par fjellturer. Er jo en del snø i området og lurer dermed på om det er en mulighet for å bestige Glittertind og Galdhøpiggen med fottøy evt truger nå i juni?

Lesset ned med andre oppgaver ble det ikke akkurat noen turhelg på oss denne helga, men vi fikk sneket oss til fjells to ganger likevel. En gang på lørdag ettermiddag / kveld hvor vi dro opp over Valdresflya og gikk Knutshø, stort sett i regn, tidvis i "dampende" varme. Temperaturene var ikke de store, men varmt var det! Snøen var stort sett borte, og den som lå var klissvåt og pillråtten. Leirungsåe gikk flomstor. Midt i mai i fjor gikk vi inn munningen til Leirungsdalen på blovåks og knall vinterføre. Likevel ble 2003 et av de hardeste årene for breene i Norge noensinne. Hvordan skal vel 2004 bli? I kveld drog vi en liten tur til Rundemellen 1345moh her i Valdres. Også her var stort sett all snøen borte, omtrent som vi normalt finner det sist i mai. Innover i Jotunheimen var det hvitt, men med mye sorte flekker innimellom. En spørs seg om dette bare blir værre og værre, men det er nok ikke bare generelle klimaendringer. En titt på Europakartet for i dag bekrefter at det er også en ekstrem værsituasjon som vi har. Island har feks. med 14 grader, 5 grader mer enn østerrike, og 3 grader mer enn Berlin. Kanariøyene har 19 grader og Athen 22, mens Oslo er Europas varmeste med 23 grader. På bakgrunn av det er det ting som kan tyde på at vi har fått slengt en varmluftsboble innover oss som ikke vil vare, men likevel - det skal mye til at ikke 2004 blir det hardeste året for isbreene i Norge i manns minne. En slik start på smeltinga som i år, er det knapt noen som kan minnes, enten de er 20 eller 90. Så i en tid hvor vi normalt snører skiene og går på ski har vi nå i helga hatt årets to første fjellturer med fjellstøvler.

Brukbar værmelding så ikke slik ut i praksis da vi kjørte i retning Spiterstulen i går (lørdag). Tunge skyer hang tung nedover toppene. På stedet bestemte vi oss for Spiterhø. Vi gikk en liten rundtur via Skautflya opp på ryggen mot Spiterhø Øst, men ned fra denne et stykke tidligere i bratt helling og opp den store fonna mot Leirhø Nord. På vei opp dit var vi innom to mindre toppunkt på hhv. 2035 og 2057 moh, begge med en pf på ca. 5-6 meter. 2077 moh var i midlertid topp nok, noe en dobbelt pf måling viste. Returen la vi over Spiterhø og senere østtoppen før vi avsluttet på Skauthø (1993 moh). På sistnevnte klarnet det en del opp og vi fikk flotte utsyn innover mot Tverråbreen, Styggehø med mer. Virkelig et utsøkt lys. Etter en natt i telt på vestsiden av Sognefjellet kjørte vi tilbake og opp til Juvasshytta. Dagen før ga vonde knær og vi ville ha en lett tur. På J. møtte vi Panda fra Fjellforum, som var med som trivelig turfølge på skitur over Styggebreen. Snøen var klissvåt og det ble etterhvert en utrolig varme, sikkert 20 grader på 2200 moh!!!! Skydekket var tett, men høyt, med fri sikt til Galdhøpiggen, andre pigger og tinder med. Vi holdt stø kurs mot Porten. Jeg ville undersøke den på forum tidl. omtalte portpiggen, min eneste ubestegne topp i områtet, nærmere. Vi fant den, og andre portpigger, besteg alle sammen og målte pf. Planlagt tur til Veslepiggen droppet vi, men jeg og Julia koste oss i solasteiken på bandet mellom Veslepiggen og Galdhøi, mens Panda tok seg en tur opp ditt. På vei ned var det bare å stake og skli ned breen. Det var litt gøy å suse rett forbi taulagene som trasket ned igjen. Da jeg skled forbi det lengste taulaget, hørte (jeg kan nå litt tysk da) jeg noen tyske deltakere si: "Herrlich" som kommentar til disse individene som suste forbi dem.. De var sikkert lei av å traske i den våte nysnøen i et langt taulag som rykket dem både hit og dit Ved Juvass tok vi farvel med pandaen og kjørte hjem. Pandaen så vi for øvrig igjen i det den føk forbi oss på vei ned fra Valdresflya (var ikke det deg da????) 4 nye topper og 400 bilder, litt vonde knær og ellers fine opplevelser var utbyttet...

Har et dårlig tastatur, så jeg orker ikke skrive langt.. Men, lå i telt litt innenfor Spiterstulen torsdag-lørdag. Gikk opp sørsiden til Midtre Tverråtind på fredag. Peisa ned igjen rennene og fulgte flanken laaaaaangt under hammeren vest for toppen. Kom meg opp igjen på ryggen i skaret og fulgte denne til Store Tverråtind. Derfra via en timeter som virker tvilsom, Vestre Tverråtind. Gikk ned til nedre Tverråbandet og fikk med meg Lindbergtind. Derfra fulgte jeg kanten av Tverråbreen. Ikke helt trygt å følge denne breen uten tau, var flere monstersprekker inntil med "løypa" i kanten av breen. Dagen etter var det bikkjekaldt, kneet murret, men, jeg fikk dratt meg opp på Styggehø fra sør, tross det dårlige været. En uhyre kjedelig fjellside. På platået snødde det tett, og jeg så nesten ingenting mens jeg løp som en gal på alle varder og oppstikkende steiner - det er jo helt flatt her, måtte være hundre prosent sikker på at jeg hadde vært på topp 2200. 2180, har ikke nok pf, by the way. 2200 hadde 15m på min klokke. Tok med meg 2213, og fulgte snørenner ned igjen i Bukkeholet, før jeg pakket sammen teltet, og peisa på hjem igjen til Oslo. En kompakt og fin tur syntes jeg. Si fra hvis noen er hypp på bilder, jeg har en hel haug liggende.

Det var en grå dag i Jotunheimen. Skyene lå der tunge og dyttet på fjelltoppene. Vi gikk fra Leirvassbu gjennom Kyrkjeglupen til dalen begynte å butte nedover mot Visdalen. Regnet kom og gikk og skyene lå ned til rundt 1500 moh. Glimtvis så vi Kyrkja og Tverrbytthornet ruvende på hver sin side av dalen. Opp ryggen mot Visbretind gikk det over fra byger til bare regn. Vi tok det med ro og nøt den friske fjellufta. Ute på brefallet til Visbrean holdt noen brevandrer på med å ta seg frem. Fra ca 1850 moh økte bratthetsgraden på ryggen og vi måtte ta henda til hjelp enkelte steder. Videre smalnet eggen av og et par luftige punkt måtte passeres. Ryggen ble fulgt til topps på første topp i dag, Visbretind N-2. Ned fra denne var det bratt, men opp til neste topp var det bare steinrøysa igjen. N-1 er en fin topp selv om vi ikke så mer enn 20 meter. Begge disse toppene har tydelig primærfaktor, noe Torgeir også har bevist med sine målinger på hhv. ca 10 og 11 meter. Vi gadd ikke gå videre i regnværet og tåka. Returen ble lagt ned på vestsiden av eggen på lettere terreng. Mye løst, men ikke annet enn det. Fra ca 1800 moh kunne vi følge snøflekker nedover, faktisk helt ned til 1500 moh. Så var det bare å labbe tilbake til bilen. Og Torgeir: fine topper, flott at du har målt! Nå er det litt lettere å se hva som faktisk er 10 meter i fjellet.

Vi var fem stykker som skulle på tur denne søndagen. Kim, Trine og jeg kom fra Gudbrandsdalen, og Morten og Julia fra Valdressida. Vi satt og knastet tekstmeldinger underveis, og mente at vi kom til å bli litt forsinka fra begge kanter pga. gjenglemte ting med påfølgende snuoperasjoner, men merkelig nok var vi alle sammen på Spiterstulen til avtalt tid. Det var litt småhustrig fra morgenen av, men været var slettes ikke verst med enkelte blå hull inni gråe skydotter. Vi la av gårde innover Visdalen, og praten gikk løst om alt mellom himmel og jord, men mest om fjell, selvfølgelig. Da vi nærmet oss Heillstuguåi, tok vi av hovedstien og fulgte stien langs elva oppover mot breen. Vi tok oss en piknik i graset for å lade opp litt til den videre ferden, Morten med gulrøttene sine mens vi andre skeiet helt ut Snart ble det slutt på det meste av vegetasjon, og steinen tok overhånd. Vel oppe ved brekanten, var det på med seler og tilbehør samt stegjern. Det var is det første stykket oppover, så der ruslet vi spredt. Høyere opp lå det snø oppå isen, og da var det på tide å lenke seg fast i tauet før ferden fortsatte. Vi gikk på venstre side av breen da høyresiden var temmelig oppsprukket. Innen vi kom oss i tauet, tetnet det seg bra til, og det begynte å snø, og toppene forsvant i tåkehavet. Jeg førte an oppover breen, og til å begynne med gikk det litt i sikksakk for å unngå sprekker, men etter hvert var det strak kurs mot et punkt mellom de to brehestene. Det lå mye snø høyere opp på breen, og det var få synlige sprekker på platået, men jeg fant et par allikevel som jeg tråkket såvidt nedi. Det kom noen kraftige vindkast over breplatået, men da vi nærmet oss det brattere henget mellom hestene, roet det seg igjen. Vi holdt oss nærmere den søre hesten der det var færrest sprekker, og vel opp bratthenget var det bare å skrå mot Nordre Heillstugubrehesten 2136 moh. i en del nysnø. Oppe ved steinryggen, var det ut av tauet og av med sekkene før vi forserte ryggen til topps. Det var vått og sleipt med nysnø på steinene, men ryggen var veldig grei, og det tok ikke lang tid opp. Vi tok oss tid til å skue litt utover og fikk bl.a. øye på to taulag på tur over platået i spora våre. Deretter bar det ned igjen og inn i tauet før jeg førte videre an mot Søre Heillstugubrehesten 2120 moh. Det gikk som en vind over breen, og snart var vi ved den vesle hytta på ryggen, og det var ut av tauet igjen. Derfra var det ikke mange minuttene opp en ny sleip steinrøys til toppen. Skyene kom og gikk hele tiden oppi her med noen få blå gløtt, og innimellom dukket Heillstugutinder og Memurutinder fram av tåka. Her oppe fant vi også ut hvor den godt skjulte latternerven sitter på kroppen, men det har vi tenkt å holde for oss selv Et tips er å rulle på en stein og falle baklengs i røysa, så kanskje den slår ut... I lé av hytta på bandet, tok vi oss en matbit, og da dukket de to taulagene opp, totalt 11 personer, og vi slo av en liten prat med dem. De var på hestetur de også. Tilbake igjen over breen, fulgte vi samme rute til å begynne med, og det gikk litt hulter til bulter ned til platået, men etterpå oppførte vi oss ordentlig. Vi skrådde helt ut av breen på østsiden ned igjen for å slippe å ha på stegjerna og fulgte snøfelt nedover og var innom blåisen enkelte partier. Vel ute av breen, var det av med alt utstyret før den siste marsjen tilbake til Spiterstulen gjenstod. Det kom noen regndrypp først, men etter hvert noen etterlengtede solgløtt, og toppene rundt Visdalen trådte klart fram. Etter drøyt 10 timer var vi tilbake i bilene igjen, og som avslutning på turen, unnet vi oss en burger hver i Lom før vi tok farvel. En kjempeflott tur med veldig koselig turfølge Se for øvrig bilder på www.bergtatt.net etter hvert.

Julia kjørte meg ned til Svein Helge vel halv sju på tirsdagen og snart satt vi i en Passat på vei mot Tyin. Det var overraskende lite folk i denne delen av fjellet og ingen problem å få parkert der stien mot Uradalsvatnet tar av fra anleggsveien. Vi fulgte et greit drag (på tilbakeveien fant vi til og med vardet "sti" her) opp mot skard nord for høyde 1582 moh. Jeg mått en omvei ned til det vesle tjernet som var full av snø og isflak foran breen. Flotte fotomotiv tenkte jeg der Uranostindane speilet seg i deler av vannet og innerst hadde breen kalvet og etterlatt seg en dypblå isvegg, flere meter høy. For øvrig var kanten av Uranosbreen et trist syn. Tynn som ei lompe, klar til å trekke seg mange meter tilbake ved et par varme somre. De siste varme somrene har ikke sendt brefronten så veldig mye tilbake i forhold til kartet (ok det er dukket frem mer av et vann enn det som kartet viser, men), men nå er tunga så tynnet ut at det raskt vil kunne gå fort. Vi trasket etterhvert på blåisen og dro oss bratt opp guffen løsmasse til Langedalstindryggen. Dette ble en annenbestigning for oss begge, men slikt er jo også fint. Været var fint og pausen deilig. Blått i vest. Skyer som begynte å trekke inn fra sørøst. Ryggen ned mot Urdaknatten var bratt syntes jeg, og med gåstaver i den ene handa blei klyvinga litt keitete, så vi brukte nok mye tid ned her. Opp til Langeskaveltinden hadde det gått brukbart, på vel to og en halv time til tross for en liten fotoomvei og småpauser. Heretter skulle det vise seg at tiden bare forsvant. Vedd brekanten tok vi på oss tau og gikk i tomannslag over brebassenget øverst på Mjølkedalsbreen. Dessverre måtte vi langt ned, nesten i 1800 moh før vi kunne begynne oppstigningen. Oppe på ryggen under Sagi satte vi igjen sekker og ruslet videre med fullt klatreutstyr. Tidligere omtalte opptak til fortopp med store løse blokker merket vi knapt noe til (mulig vi gikk litt lenger til venstre) og vi var på sørtoppen ganske raskt. Videre gikk det også veldig greit, over midttoppen og et par andre småknauser, ingen med p.f. over 10 så langt jeg kan skjønne. Jeg visste ikke hvor det vanskelige skulle være, så jeg forstod ikke helt hvorfor ryggen var så bred og lettgått. Nils har imidlertid beskrevet det veldig godt i sin turartikkel. Først var det 4felst vei, så 2felts og plutselig var det bare en midtstripe igjen, sa han... Ingen av oss likte oss mer enn sånn pass. Det var ikke loddrett ned på noen av sidene, men det man kan kalle "i praksis loddrett", å falle ut her skulle man ikke gjøre. Eggen smalnet fort av fra 2 til 1 til en drøy halvmeter. Laust som fy og ikke så godt egnet til å gå i siden på ved å holde seg i eggen (slik som f.eks. sydeggen på Uranostind). Svein Helge ville sikre allerede ved starten på den horisontale eggen og jeg hadde ikke noe stort i mot det. Følte meg litt sånn flytende i magen. Det var rett og slett litt uvant terreng på en måte. Og så løst!!!!! Jeg satt på halvmeterseggen mens Svein Helge sparket til en diger blokk for å teste denne, og da følte man vibrasjonene i hele eggmassen (ikke eggemasse eller eggedosis). Jeg hadde ingen anelse om hvor teknisk vanskelig det skulle bli, for på 3-4 meters avstand så jeg ikke profien på tak og hyller, så jeg tok på meg tøflene som jeg hadde med. Jeg er en elendig klatrer og de gir i alle fall en større grad av trygghet enn de litt mer lefsete fjellstøvlene jeg hadde på. Kim Dahlen, hadde sagt til meg på forhånd, at han ikke trodde jeg ville like meg her, og han hadde rett, men skulle vi komme opp i dag så måtte jeg gå først. Jeg tok meg god tid over smaleggen. "Alt" var løst og jeg ryddet som den "Eggarbeideren". Et titals steiner måtte pent forlate eggen og dundre ned fjellsiden mot Skogadalsbreen. Jeg fortsatt med lavt tyngdepunkt. Eggen ble 40 cm. Så 30 Cm. og akkurat i hakket vet jeg ikke hvor smal den ble, men det var i alle fall god plass til en fot. For å gjøre en lang (i tid) historie litt kortere. Klatringen gikk helt greit. Først oppe en hammer, så 10-15 meter nokså horisontal klyving på og ved siden av en del blokker og så 3 meter opp en litt svalignende hammer. Overraskende lett var det, og under gode forhold ville jeg ikke nøle med å gå her igjen. Og etter alt ryddearbeidet som jeg har gjort ble jo eggen nesten fast (det er kanskje og overdrive litt). Jeg sikret Svein Helge opp til dette som var en slags fortopp til nordre før vi gikk det siste stykket bort til nordtoppen (utsatt klyvepassasje også et kort stykke opp her). Vi tok med oss Sagi N2 som definitivt med sine (tror jeg) snaut 2030 moh og en pf garantert over 10 m burde vært med i enkeltes lister, mens midttoppene tror jeg ikke har sjans (glemte GPS'n og drev med kroppshøydemålinger). Vi gikk tilbake samme vei. Klatringen var meget enkel, isolert sett neppe over 2 / 2+ noe sted, men man kan godt slenge på litt for utsattheten, for det var til tider MEGET eksponert. Vel tilbake sa Svein Helge at dette var mye mer eksponert enn det meste av Skagastølsryggen og jeg følte meg med en gang litt klar for oppgaven Vi skyndte oss tilbake (dette hadde tatt tid) til sekkene og en liten matbit før vi tok med oss Mjølkedalspiggen uten tau. En del beskrivelser har nok tatt litt lite i her, for den siste hammeren var bratt. Like under hammeren leder to varder ut mot høyre og innunder hammeren går ei grusrenne opp til det høyeste punkte fra begge sider. Svein Helge forsvant opp litt til venstre for midten og klatret opp noe som ble loddrett lenger oppe. Jeg ville gradert det til mer enn 2. Etter en kort pause på toppen gikk vi ned igjen samme vei. Jeg fikk et skikkelig støkk i meg da jeg holdt på å miste balansen i det holdt litt hardt i noe som var veldig løst. Gode bøttetak gjorde det greit å dingle litt med føttene før de fant land (snaut 2 meter ekte loddrett, dvs. de føltes overhengende) og så 3-4 meter enkelt ned til foten. For å være på den sikre siden rundt jeg der vardene viste vei, litt ut i siden mot Mjølkedalsbreen og ganske riktig, her gikk et drag, litt mindre bratt opp. Opptaket var litt tungt for oss overvektige på vei opp, men ellers meget lettklyvd under gode forhold, og ikke så bratt. Vi vurdrerte også et mer utsatt drag litt lenger mot øst, men her var det et opptak på 3-4 meter som så litt vanskelig ut. I det hele tatt, for folk som er litt høydesvake bør kanskje en taustump vurderes her i alle fall og uansett under vanskeligere forhold (snø, is, glatt). Tunge mørke skyer kom nå fra Valdres og banket på Jotunheimens porter. Vi rakk ikke å snike oss ut og fikk regn og tåke på breen tilbake. Vi fulgte Uranosbreen ned og ellers samme vei tilbake som vi kom. Ikke et menneske så vi hele dagen. Kun siste svake rester av skisporene etter den eller de "gale" menneskene som hadde kjørt ski eller brett ned Uranostindens østflanke, høyt over klippepartier. Det skjer faktisk dødsulykker på slike steder. Nei takke meg til smale, luftige midtstriper med tausikring

Fredag 30. juli Mjølkedalstind er kanskje min favorittopp, og nå var det klart for en ny tur dit. Denne gang ville jeg forsøke snarveien. Gikk i strålende vær fra hytta innover Mjølkedalen. Kloppa over Mjølkedøla var ødelagt, den ene siden hang litt ned i selve elva. Men det gikk greit å passere. Så to vandrere foran meg på stien.. "De tar jeg lett", tenkte jeg. Jeg peisa på oppover bakkene og kom opp til det flotte utsynet mot Mjølkedalsbreen. En liten tåre forsøkte å presse seg frem, "ikke noe fjellparti slår dette", hehe. De to enslige vandrerne jeg hadde passert så jeg ikke mere til.. Videre langs Store Mjølkedalsvannet gikk det fint, før jeg spiste halve matpakka under Storegut. Plutselig så jeg en strek nederst i bakken, der kom forsyne meg den ene av vandrerne. Jeg ble litt stressa da han passerte mens jeg bare var halvveis ferdig med den siste leverposteiskiva. DrittsDNTstier, blir bare stress og mas, blir akkurat som i lysløypa hjemme i Nordmarka jo! Jeg fortsatte oppover stien og fikk øyekontakt med teten, jeg ga på, droppet å fylle noe særlig vann for å spare vekt. Jeg tok han NESTEN igjen i bakken opp mot overgangen til Sjogholet, før jeg taok av stien og siktet mot 1843, sør for Mjølkedalstind. Oppover denne ryggen var det en usedvanlig fin utsikt, man står litt lavere enn de høyeste toppene, og derfor blir utsikten litt mer dramatisk synes jeg. Her var det heldigvis ingen folk, og jeg kunne kose meg med fjellet uten å stresse. Været var supert, shorts hele veien. Nådde snart 1843, her hadde jeg aldri vært.. Ikke mange ubestegne punkter igjen i nærheten av Eidsbugarden nå.. Ned fra denne gikk jeg på snøskavlen for å spare tid og knær. Når jeg nå kikket opp på min elskede topp, så det sykt bratt ut. Men jeg tenkte at "det løser seg vel opp". Oppover var det løs urd, ispedd noen bratte, men joviale snøfonner som bad om å bli brukt. PLUTSELIG hørte jeg det, jeg så en blokk som av seg selv skled ut av sin gamle plass, og rutsjet 10 meter nedover snøfonna, like til høyre for meg. Pulsen økte. Jeg likte ikke denne fjellsida noe videre.. Jeg dro meg mer til høyre og kom opp til noen skrenter, måtte til venstre igjen. Der så jeg renna. Skal jeg opp der!? Ja, får vel prøve da. Dette var min eneste "pushe grensene"- tur i år, tenkte jeg. Jeg kavet oppover noe løsgrufs, til jeg kom til starten av renna. Der inne var det mørkt. Det var fine trinn oppover, og jeg feide oppover renna, med "speed i safety". Min kongstanke på slike steder. De femi vandrestavene var litt i veien, men det gikk greit. Noen meter oppi renna begynte bildene av en liten gutt på toppen, som ikke kunne motstå fristelsen å pælme stein ned i renna. Jeg fikk noia. Her må jeg opp og vekk!! Hva har jeg gjort? Skal jeg croake inni mørrten her, på en topp jeg har vært på? Halvveis oppi renna videt den seg ut og jeg kune klyve meeeeeget forsiktig ut på en list til venstre. Takk gud, jeg var ute av the line of fire. Jeg våget meg tilbake igjen og tok noen bilder. Når jeg kikket meg litt rundt og ned så det helt psyko ut. Har jeg kommet opp her!?!? Videre oppover var det fin klyving, før det var lett til toppen. Nesten ingen vind, og jeg hadde toppen for meg selv. Ned igjen samme vei ville jeg ikke gå, så jeg gikk ned den fine nordvestryggen. Jeg tok av litt tidlig, fordi jeg ville skli på snø nordover. "jeg er jo snømann", tenkte jeg mens jeg kjørte helene ned i den uforskammet bratte fonna. Fikk økt puls igjen, før jeg kunne sikte inn mot skaret under Olavsbunuten. Videre hjemover gikk det radig. Tok igjen et titalls folk på stien. "nå skal jeg vise dem", jeg var tilbake til stresset på kommersløypene til DNT. Etter en ensom dag i fjellet var jeg var jeg latterlig sjenert, derfor ble det med et kort hei når jeg passerte solbrune damer, før jeg ga på og forsvant bortover langs Mjølkedalsvannet. Jeg feide nedover til Melkehullet, og rakk middagen hjemme i hytta. Lurer på om jeg skal avbryte samlingen og bare gå på go'-toppene jeg liker så godt..?

Etter bilferie på nordvestlandet med besøk til bl.a. Ålesund, Molde og Kristiansund, og en haug andre småsteder, overnattet vi like ved Lom natt til søndag 15. august. Da var vi egentlig på vei hjem, men da vi våknet til ok vær søndag morgen og en kjapp telefon til Leirvassbu lovte godvær i det området, MÅTTE jeg bare få rørt lemmene etter all bilkjøringen. Det ble dessverre ikke anledning til fjelltur tidligere i uken, til tross for kjempevær og knall blå himmel hver dag. På Leirvassbu gliste en pen blå himmel imot oss, og det var litt synd vi ikke hadde fått ræva i gir litt tidligere, for nå nærmet klokka seg 12 allerede. Det måtte bli en ganske kort tur, og valget falt derfor på nordre Semelholstind (2004 moh), som har nokså bratte fjellsider på alle kanter. Greiest skal den være fra nord, hvor det skulle være en bratt og løs steinrøys opp. Det var der jeg også hadde planlagt å gå opp. Først ruslet vi på stien mot Spiterstulen langs flere vann til vi hadde passert Kyrkja (2032 moh) og stien begynte å duppe nedover mot Visdalen. Her måtte min gravide kone gi seg, og vi skilte lag etter en lunsj i strålende vær, men litt vind fra vest. Luften var klar, og jeg fikk en liten følelse av at høsten ikke var langt unna. Min kone skulle rusle tilbake til Leirvassbu for å slappe av i solen der, og jeg ga henne en tid for når jeg regnet med å være tilbake ved bilen. Viktig å ta i litt og gi seg god margin, for det er ikke noe moro å sitte og vente 2 timer etter at man angivelig skulle vært tilbake. Fra der jeg forlot stien gikk det litt ned noen meter før jeg passerte like ved høyde 1436. Her hadde jeg tenkt å gå mot venstre for å følge nordryggen opp, men så studerte jeg fjellsiden midt imot, som riktignok så meget bratt ut, med flere småstup oppover. Men litt ut mot høyre, noe ovenfor Visbreen, så det ut som det var en passasje forbi alle småstupene og at det skulle være overkommelig videre opp. Jeg ville prøve opp der, siden fjellet virket fastere opp vestflanken enn hva jeg hadde lest om nordryggen. Nedenfor stupene måtte jeg forsere en steinrøys, hvor steinene ble mindre og mindre ettersom jeg kom høyere opp. Og løsere ble røysa også, men det var ikke lange biten, og ved 1600 moh sto jeg øverst i røysa og var helt innunder stupene. Det som på avstand virket overkommelig, så heldigvis fortsatt forholdsvis greit ut. Jeg gikk på skrå mot høyre over noen sva med småstein og grus. Litt ekkelt var det, men ikke bratt. Så var jeg der jeg hadde planlagt å komme opp. Der var det bratt, men mange tak på fast fjell gjorde at jeg kom greit opp. Jeg kunne også gått opp ennå mer til høyre, så her var flere muligheter. Ovenfor dette bratte partiet gikk det over til stedvis jord, stedvis små steinrøyser, men mye fast fjell også. Noen brattere skrenter var det oppover, men de gikk greit å passere. Så, ved ca 1850 meters høyde, kom jeg til et stort skrått område med fast fjell uten noen løse steiner. Området, som var kanskje 20 meter oppover og 40 meter bredt, var nesten uten sprekker og hadde bare små innsenkninger hvor skoene kunne settes trygt. For øvrig måtte jeg stole på friksjonen i skoene, som var meget god i det tørre været. Egentlig var det ikke så veldig bratt der, kanskje 40 grader helling, men følelsen av å ikke ha noe å holde i var litt ekkel. Videre bar det oppover litt i sikksakk for å gå letteste vei forbi flere bratte skrenter, og til slutt en steinrøys som endte på toppeggen. Noen meter langs toppeggen, og jeg sto på toppen. Fra toppen studerte jeg ryggen videre mot store Semelholstind (2147 moh), som virket spennende og morsom med noen brattere deler. Etter noen bilder og litt mat og drikke, bar det ned igjen samme vei. Forhåpentligvis samme vei. Enkelte av de bratte skrentene jeg hadde passert opp, kunne være litt leie å forsere om jeg ikke fant samme vei ned igjen. Det kunne fort ha medført en del ekstra tid om jeg skulle måtte gå opp og bort og frem og tilbake for å komme meg ned. Jeg fant stort sett samme veien etter litt tenking og studering et par steder. Den nederste og bratteste skrenten gikk jeg ned noen meter mer mot sør (enn der jeg kløv opp). Der jeg kom opp virket det ovenfra litt ekkelt, og siden jeg var alene ville jeg først prøve å finne en lettere vei, noe jeg altså gjorde. Videre gikk jeg stort sett samme vei ned steinrøysa nederst, tilbake til stien og ankom Lerivassbu 10 min før min kone skulle begynne å vente på meg. Hun så litt overrasket ut ; det har som regel blitt litt over tiden tidligere. Jeg vet ikke om det var så mye raskere å gå der jeg gikk opp til toppen i forhold til nordryggen. Litt kortere var det nok, men ganske sikkert noe brattere. 7 timer tok det tur/retur Leirvassbu, men da i veldig rolig tempo den ene veien, noe jeg likte svært godt! Jeg setter mer og mer pris på å rusle i fjellet, ta mange pauser og kose meg. Kommer det med alderen?? Ikke at jeg er gammel ennå, bare så det er klart!! : Nils

Klokka ringte kl. 0200 (gjesp!). Dro hjemmefra kl. 0230, med for sikkerhets skyld både ski- og fjellstøvler i bagasjen. Ankom Netosætre etter 3,5 t kjøretur, kl. 0605, mens det fortsatt var stapp mørkt over rimete setervanger. En mager månesigd sto krumbøyd over svarte berg, kun et svakt sjo av åa hvisket lavmælt i dalen, ellers dødsens stilt. Spiste litt, på med skistøvler, bandt skia på sekken. Stadig for mørkt, så jeg duppet av litt i bilen, og våknet i gryet kl. 0715. Gikk til øverste bebyggelsen i Netosæterlia, og videre rett opp. Ikke gjør som meg! Lia er bratt, vassjuk, og tett bevokst med skrevshøy viju, bresk og kjerringris, et rent helvete å gå i! I tillegg går vegetasjonen ekstra høyt opp her. Gå heller helt vest på vangen, like inntil Geitåe, og følg krøttersti opp rabbene derfra. Satte mine første fotspor i flekksnøen ved ca. 1400 moh, men ordentlig snøføre ble det ikke før ved nærmere 1600 moh. Jeg gikk over morenekanten innunder Heksetbrean, og videre opp "fastlandet" langs ryggen vest for breen. Ryggen er bratt og stenete, så skia kom ikke på før 200 "lengdemeter" før Hestbrepigg Ø-1/2105 (også kalt Høgset eller Heksete). Været var helblankt og nydelig, kun en liten vestatrekk som ikke fordret hverken lue eller votter. Ei solfylt pause i sørhellinga ga reneste påskestemningen, og med det utsynet - er det rart man trives! Oppe på høgda lå drøye halvmeteren med fast fin snø. Tørt og fint skiføre. Gikk følgelig på ski videre vestover til Hestbrepigg Ø-2/2132. Utsikten herfra er formidabel. Man ser "alt", og særlig blir "Jotunheimen skyline" lang og fantastisk. Og Ø-1 ser totalt forskjellig ut fra baksiden - jfr. bilder. Må innrømme jeg svatt en gang deroppe. Et særs markert trostetrekk pågikk i finværet, store flokker på hundrevis av fugl dro stadig forbi, etterhvert både over og under meg. Jeg sto i vinterstilla på skavlekanten himmelhøgt over Heimste-brean og myste i kamerasøkeren, da brått en rødvingetrost kom som ei børsekule over kanten, og rett i fleisen på meg. Den gjorde skikkelig anskrik, og svatt nok enda mer enn meg. Heimste-breane nordover lå som nystrøkne puddermjuke laken, glatte, silkehvite og lytefrie - fristende ja! Turen gikk så videre fra Ø-2 til Hestbrepigg M-1/2160, langs stupkanten mot breene i nord. Langs hele strekket har man uforstyrret panorama i alle himmelretninger, her er du virkelig på Norges tak! Returen gikk ned den bratte bretunga i henget rett sør for M-1, og ned i dalen (Geitdalen ?) mellom Hestbrepiggene og Steinhøfjellet/1566. I dalen lå flott skiføre, og jeg gikk tilbake ned mot Geitåe til ca. 1500 moh før jeg måtte ta av skia. Fulgte derfra åa til dals. En nydelig høstdag var brukt til endes, ca. 20 km / 1550 hm. Tilbake ved bilen etter 10 t, og så atter en gang 3,5 timers kjøretur hjem...

På grunn av div forpliktelser ble det en kort fjellpåske i år. Gikk fra Rustadsetra opp til Krossbu på ”palmefredag” kveld i strålende måneskinn med Jupiter i nesten samstilling med månen i sydøst og med Venus på vesthimmelen. Men skareføret spiste skismurning helt ned til grunnsmurningen og vel så det. Lørdag skulle vi gå til Skogadalsbøen med innlagt bestigning av Fanaråken. Oppe på breen så vi at sommerruta fra Sognefjellet syntes sperret av en hengeskavl øverst oppe. Vi holdt derfor ut til venstre og opp en bratt snøbakke som under andre snøforhold ville ha vært meget skredfarlig. Oppe på kanten kom vi inn på sommerruta fra Keiserpasset hvor noen av oss satte fra oss skiene og gikk til fots. Gledet oss til å gå inn i en av hyttene på toppen for å spise lunchpakken i den sure vinden, men den ene hytta var bare en eneste snøklump, mens på den andre stakk øverste kanten av døra så vidt opp av snøen. Vi satte i gang å grave, men da vi kom ned til låsen ble vi skuffet. Det var ikke DNT’s standardnøkkel. Så måtte vi sitte ute i blåsten og spise. Mens vi satt der tyknet det skikkelig til. Utover ryggen ante vi så vidt stupkanten som vi holdt oss på trygg avstand fra. Traff perfekt skiene og nedgangsvarden. Tok skiene på sekkene det første bratte partiet ned mot Keiserpasset hvor sikten hadde bedret seg betydelig. Da vi halvveis nede skulle spenne på skiene, mistet en av damene den ene skia. Heldigvis klarte hun å følge den med øynene til den stoppet laaangt nede. Mens vi andre kunne utnytte høyden utover mot Keiserpasset, måtte hun og kompisen gå den lange veien ned til bunnen for å hente skia og gå flatt og motbakke ut mot passet. Den lange fjellsiden ned mot Utla på det beinharde føret ble en prøvelse for leggmuskulaturen som var stappfull av melkesyre da vi endelig var kommet ned. Søndag skulle vi gå til Fondsbu via breene med innlagt bestigning av noen totusenmetringer. Innover Skogadalen tyknet det til samtidig som vinden økte på. De fleste av oss fant det lite hensiktsmessig å legge opp Skogadalsbreen som vi ikke kunne skimte i snødrevet. Men Dag som er en skikkelig spreking, ville prøve. Vi syntes det var ille at han skulle gå alene, så etter litt diskusjon tilbød Bjørn seg å slå følge med ordene: ”Det er bedre at to faller i bresprekken enn bare en”. Vi andre fire fortsatte oppover dalen hvor planen var å ta oss over til Bygdinsiden via øvre Mjølkedalsvatn som for øvrig før i tiden ble demt opp av Mjølkedalsbreen og ga flom i Mjølkedøla med jevne mellomrom. Det ble skikkelig tett etter hvert, og i motvinden var skiene og en og annen stein det eneste som brøt den hvite ensformigheten. Cruxet var å finne oppgangen til høyeste passet og kartet måtte stadig konsulteres. Ingen av oss hadde gått denne ruta før. Da vi etter å ha krysset oss opp en fjellside uten å se noe som helst, følte at skiene begynte å gli nedover igjen, skjønte vi at vi var i riktig pass. Vel en time etter at vi nådde Fondsbu, kom Dag og Bjørn. De hadde blitt slått ned av vinden oppunder Skogadalsbreen og måtte returnere til vår rute med uforrettet sak. Uværspåsker har noe fascinerende over seg. Man kommer heim til byen og våkner til en solfyllt morgen med fuglesang og med skogbunnen ovenfor huset farget i blått av tepper av blåveis, mens en lar tonene fra ”Våren” fra ”De fire årstider” av Vivaldi fylle ens sinn. For en kontrast til opplevelsen for bare et par dager siden hvor en slet seg fram i kuling og snødrev, så nært i tid, men så fjernt i setting. Norge er i sannhet et fascinerende land.

Dro litt tidligere fra jobben på Beitostølen i retnig Glitterheim (forferdelig vaskebrett vei inn til Glitterheim forresten). Syklet inn til Glitterheim (25 min.) ruslet deretter inn langs sydsiden av Veo og skrådde opp i skaret mot nordre Veotind. Mye stein. Lite snø. Veldig enkelt og lettgått, bortsett fra en del bratt og delvis løs ur opp mot ryggen. På ryggen var det fint å gå, men kunne gått vært mer snø for å bryte opp den evindelig steinen. 30-50 meter før toppen smalnet ryggen av. Først et kort stykke med lettgått egg / rygg før en hammer dukket opp. Følte meg veldig usikker på den. Den så ikke så vanskelig ut, men samtidig var jeg veldig usikker i det jeg var der alene. Hammeren var delt i to med en avsats på midten. Klatret først opp til avsatsen og sonderte videre. Gikk så ned til sekken, skiftet til fjellstøvler og tok på jakke og gikk opp igjen. Er ikke noen guru med graderinger, men det var vel punktvis opp mot 3'er klatring. Bratt, noe luftig og utsatt, men kort. På toppen oppdaget jeg enda en topp "sørraforr". Æsj! Tenkte jeg, men ruslet videre. Fra skaret brukte jeg øyemålsmetoden (øyne rett fram + ca. en halv meter) og talte meg oppover 2 og 2 meter og fikk på den måten målt primærfaktoren til 15 meter. + / - et par meter. Hadde ikke lyst til å klatre ned hammeren igjen, så jeg gikk fra hovedtoppen ned ei renne mot Styggehøbreen. Greit et stykke, men den ble også temmelig bratt i bunnen. Derfra enkelt tilbake til sekken. Været ble tyngre og tyngre og det ble dårlig med fotografering, dessuten hadde ekstraturen med "måling" av primærfaktor tatt tid, så jeg bestemte meg der og da for å droppe de videre planene mot N Styggehøbreatinden og Store Veotind og heller komme tilbake når været ble bedre. Det var nok en klokelig avgjørelse, for allerede nå tidlig i august er det merkbart hvor mye fortere det blir mørkt, spesielt ved gråvær. 14 minutter på sykkel ned igjen, og en drøy kjøretur tilbake til Valdres etterpå.

Flott bretur, tre svært selvstendige topper. Mye blåis og skumle snøbruer... Bilder og turreferat på Bergtatt.

Valdres Tur og Fjellsportlag sin helgetur gikk dette året til Turtagrø. Lørdag var det snaut 20 stk. som svettet seg opp i varmen mot denne flotte ryggen. 3 snudde etterhvert, mens resten fortsatte utove. Noen litt nede i siden, andre konsekvent oppe på eggen hele veien. Jeg ville gjerne på de nordlige Midtmaradalstindane, men fikk ingen med meg, så aleine bar det videre. Det gikk forholdsvis greit, omtrent samme klyving som på Dyrhaugsryggen, men litt skumlere på grunn av at veien ikke var så tydelig og med mye mer løst materiale. Tilbake fra nordre Midtmaradalstind ble jeg veldig sliten og gikk litt feil på vei ned, og måtte klatre litt sidelengs. Begge fotfestene glapp og jeg ble hengende i en arm. Fikk litt Cliffhanger assosiasjoner der, selv om fallhøyden ville vært skarve 3 meter. Armen holdt og jeg kom meg videre. En kjempeflott tur på en kjempeflott rygg. Ideell til morsom klyving og høydetilvenning! 2 andre med tilknytning til laget imponerte oss. De stod opp litt tidligere og gikk Skagastølsryggen til V skare, klatret rett opp forbi køen der, over til Store Skagastølstind, ned til bandet og opp til Søre Dyrhaugstind. Der klatrer de også en direkte rute forbi køen i normalruta før de gikk Dyrhaugsryggen tilbake. 17 timer. Noen er tøffere og sprekere enn andre!

Selv om turen med Morten og Coni for under en uke siden fortsatt satt litt i beina, var jeg klar for å avspassere en dag for å komme til fjells når noe så uvanlig som et høytrykk skulle passere sør-Norge. En skikkelig godværsdag i høstfjellet skulle jeg ikke gå glipp av! Dessuten satt Per Rune nesten mutters alene på Glitterheim, hvor han kvelden i forveien hadde vært eneste gjest i peisestua. Ikke køtendenser i fjellet på en midtukedag nå i september akkurat! Han hadde vandret noen dager i Jotunheimen allerede, og hadde bare sporadisk sett andre fjellvandrere. Turfølget var spikret, og sammen skulle vi gå fra Glitterheim opp på nordre Styggehøbreatind (2168 moh), Veotind (2240 moh) og nordre Veotind (2120 moh). En fin rundtur uten altfor mange høydemeter og passe lang. Siden jeg ikke kom meg av gårde onsdag kveld, ble det tidlig avreise fra Nittedal torsdag morgen istedet. Klokken 4 kjørte jeg avgårde, ”bare” halvannen time tidligere enn hva som ville ha vært vanlig avreisetid (for å dra på jobb). Drøyt 4 timer senere var jeg ved bommen i Veodalen i praktfullt høstvær! Klar luft og nesten helt skyfritt; kun lette tynne skyer av dis var å se. Litt kjølig på morgenen selvfølgelig. Da jeg litt tidligere hadde rast igjennom Sjoadalen var det rimfrost på bakken der og en og annen tåkedott nederst i dalen. Nå begynte sola allerede å varme litt. Grusveien fra Randsverk til Veodalen er fin å kjøre helt til stigningen tar til og veien går i svinger til opp på snaufjellet. Stigningen der er alle støtdemperes skrekk med vaskebrett på vaskebrett. Men belønningen er stor når du litt shaky er oppe og kan nyte utsikten til bl.a Rondane og andre fjell i øst. Og på flatene før du kommer ned i Veodalen var det denne morgenen flokkevis med reinsdyr som undrende stirret på meg da jeg kom kjørende. De var heldigvis mer velvillig til å flytte seg enn mange andre firbente skapninger ofte er. Jeg hadde fått slengt en sykkel baki vår Opel Corsa, så en halvtime etter at jeg forlot bommen ved nasjonalparkgrensa trillet jeg litt småsliten ned til Glitterheim. Der møtte jeg som avtalt Per Rune, som hadde ligget og dormet i peisestua etter frokost. Nærmere halv ti la vi avgårde på stien mot Spiterstulen i et nydelig vær! Vi ruslet på stien til vi hadde passert høyde 1451. Der skar vi nedover mot elva Veo, som vi enkelt krysset hvor den rant litt i stryk. Nå var det liten vannføring og nok av steiner å velge på for å komme tørrskodd over. Her på sørsiden av elva var det fortsatt et herlig mykt underlag, men det skulle det snart bli slutt på. Vi steg etter hvert sakte mot skaret noen hundre meter vest for toppen på 1810 moh, og vel oppe på nesten 1800 meters høyde var det kun steiner å se sørvestover mot Styggehøbrean. Dette steinlandskapet vitnet om at Styggehøbrean engang gikk mye lenger ned enn i dag. Nordre Styggehøbreatind besteg vi ved å følge nordøstryggen og etterhvert mer over i nordsiden hvor vi holdt litt mot vest oppover. Da traff vi rett på toppen, som hadde en stor og flott varde. Deilig vær med kun litt vind! Ikke mange plussgradene i skyggen, hvor små rester av nysnø kjempet for å overleve, men i sola i et vindstille øyeblikk var det riktig så varmt. Litt senere tuslet vi vestover mot Veotind (2240 moh). I skaret mellom nordre Styggehøbreatind og Veotind henger fortsatt Styggehøbrean sammen så vidt det er. Vi gikk i en liten bue mot sør på breen for å unngå et litt bratt parti rett fram. Vi slapp å ta på oss stegjern da snøen hadde myknet litt av sola. Her på sørsiden av skaret var breen helt sprekkfri og passasjen opp mot Veotind hadde vi ingen betenkeligheter med å gå uten tau. Det man imidlertid skal være obs på, er en bregleppe på langs med skaret, akkurat på nedsiden/nordsiden av skaret. Der glipper den nordre breen helt øverst i kanten mot skaret, og nå kunne man se en tydelig senkning i snøen hele veien hvor breene så vidt hang sammen. Den hadde vi tenkt å komme oss over litt senere. Men først gjaldt Veotind, og da vi forlot snøen ca 70 høydemeter under toppen, satte vi igjen sekkene og smøkløv opp den noe bratte ura. En flott topp, som tar seg fint ut fra de fleste kanter. Vel nede i skaret kom turens mest skumle del. Vi gikk bort til en liten klippe i skaret som delte bregleppa i to. Vest for klippen hang breene sammen bare ca 3 meter. Der satte vi på oss stegjern og testet det som kunne være en snøbru. Gleppa virket helt gjenngrodd av snø som var steinhard siden det var i skyggen. Der kunne vi ganske godt se at en passering ville være relativt trygg og listet oss over etter litt sjekking med stavene først. Videre gikk vi litt nedover (nordover) breen før vi dreide mot nordvest og skaret sør for nordre Veotind. Denne nordre breen er ganske ”snill” med lite sprekker, men vi kunne se spor av 2 sprekker som gikk i vår lengderetning. Breen falt også litt brattere nordover lengst vest. Det området måtte vi gå ovenfor, siden det der var noen flere sprekker. Derfor tok vi det selvsagt veldig forsiktig når vi så noe som lignet på en senkning og testet med stavene. Snøen var imidlertid hele veien steinhard og vi var nøye med å lese breen, men allikevel var det godt å komme inn på fast fjell sør for nordre Veotind. Nordre Veotind består egentlig av to topper. Toppmarkeringen er lengst mot nordøst på 2120 moh. Kommer man fra sør som vi gjorde, passeres først en topp som kun er få meter lavere. Videre nordøstover var det lett noen meter, før ryggen smalnet av og det gikk veldig bratt ned 7-8 meter. Vi hadde ikke trodd at det skulle være så bratt! Å gå rett på var uaktuelt, og vi kikket litt på østsiden og så på vestsiden. Jeg syntes vestsiden så overkommelig ut, og kløv ned noen hyller med gode tak, men løst. Stupbratt noen meter nedenfor! Så på skrå tilbake til ryggen igjen, under det bratte punktet. Per Rune likte seg ikke der jeg hadde gått, og ville prøve østsiden. Han rotet litt uten at jeg så han, og dukket plutselig opp rett ovenfor noen loddrette meter. Det virket som han ikke kom lenger, men jeg kløv på noen hyller i østsiden mot han, hvor han langet over sekken og smøg seg forsiktig på noen små hyller til der jeg sto. Videre til topps på 2120 veldig lett. Det jeg hadde lest skulle være klatring, var denne toppen fra nord. En hammer på 3-4 meter skulle visstnok sperre veien. Vi ville ihvertfall bort å se, og ganske riktig, noen meter ned dukket hammeren opp. Den fristet ikke noe særlig. Var sikkert overkommelig uten sikring for noen, men vi visste at alternativet ikke var noen lang omvei og ville ikke utfordre skjebnen noe mer i dag. Derfor ruslet vi tilbake over 2120 og til skaret mellom sørtoppen og 2120. Der gikk det greit å komme ned på breresten under 2120, og denne fulgte vi så langt den rakk mot nordøst. Videre nedover over en ny brerest, den nordligste delen av nordre Styggehøbre. Så samme vei tilbake til Glitterheim, som vi nådde etter drøyt 8 timer på tur. Per Rune skulle sitte på et hjemover. Vi hadde én sykkel! Løsningen ble at jeg tok hans sekk på sykkelen og han jogget til bilen (nesten 8 km). Noen er i bedre form enn andre! For å få plass til sykkelen nå, måtte vi kun ta av forhjulet. Utrolig hva man får plass til i en småbil. Storfornøyde etter en kjempeflott tur bar det hjemover under en himmel som fortsatt var nesten helt blå.

Midt i jakta parkerte fire med langt fredeligere hensikter enn å skyte rype, ved Vargbakken. Sammen med Heidi og Christian fra Tyskland, som aldri før hadde vært på en 2000 metring, skulle vi forsøke oss på Eggen. Jeg hadde egentlig regnet med at en bestigning av denne toppen fikk være nok, men Julias argumenter om at vi trengte bedre bilder fra dette hjørnet fikk meg på andre tanker. At været i tillegg var for usikkert for en lang kjøretur gjorde også beslutningen lettere. I slutten av september er ofte høstfargene på sitt mest intense. Det var en åpenbaring å vandre forbi Knutshøe og ned Leirungsdalen. Vinden som hadde blåst hele morgenen stilnet plutselig nede i dalen. Øvre Leirungen la seg blikkstille og Surtningssue og Besshøe, ekstra mektige under sine nysnøkapper, var like skarpe å til i vanns som i luft. (Knipse knipse knipse) Oppe i Veslløyfte var det tid for pause. Det tette krattet var uvant for Christian og Heidi, som nok allerede begynte å lure litt på hva de hadde begitt seg ut på. En flokk på 10-12 ryper ble skremt opp, men kan prise seg lykkelige over at vi ikke var jegere. Det gikk smått med oss innover mot foten på Eggen. Vi bestemte oss til slutt for å dele oss. Julia og Heidi skulle rusle nedover igjen, mens jeg skulle ta med Christian på den første 2000 m toppen. Fra vel 1700 moh lå snøen. Det ble mye pesing opp til toppen. Innimellom hadde vi hatt fantastiske utsikter, bl.a. mot Memurudalen hvor Gjendesjøen ble overgått av den gullysende bjørkeskugen i Memurudalen. De spisse, kritthvite Hellstugutindene og en tung mørkegrå himmel. Ut til sørtoppen må vi også. Først går jeg uten kameraet, som jeg setter igjen før en skrent ned mot det siste skardet. På toppen angrer jeg, går tilbake for å hente kameraet. Christian kommer etter. Så må jeg ned igjen for å målet skardet. Deretter angrer Christian, så jeg går og henter sekken hans. Den ellers enkle passasjen ute til sørtoppen er fortsatt grei, men snøen gjør at litt mer forsiktighet må utvises. På tilbakeveien går vi litt feil, og stoppes av en islagt skrent, og må et stykke opp igjen. Tiden har sprunget og til tross for tidlig start blir det mørkt. Ved Øvre Leirungen får vi igjen kontakt med konene og oppe ved broa er det mørkt, bekkmørkt. Snøværet innhentet oss under nedstigningen fra Eggen og har nå gått over til regn. Det er vel et spørsmål om hvor mange flere fotturer over 2000 moh det blir denne sesongen?

Vi var syv personer fra fjellgruppa på Blindern som skulle rundt Knutsholet, helst ved å gå ryggene. Knutsholet er formet som en hestesko som åpner seg i nord. Holet huser en krympende bre. I kilometer er det ikke langt rundt, men terrenget er bratt og krevende. Knutsholet er en del av det området som blir kalt for Gjendealpene, fjellområdet mellom innsjøene Gjende og Bygdin. Da vi gikk fra Gjendebu, var klokken halv fem på ettermiddagen. Det var sol og varmt. Første mål var å komme opp til Nålene, hvor vi endte opp med å rangle litt. For å komme rundt Knutsholet via ryggene på en helg kan man ikke bruke tid på sånt, men det visste vi ikke da. Vi kom oss på Nordre nål før det ble mørkt og slo leir noen hundre høydemeter nedenfor. Neste dag var kjølig, og utover dagen ble det enda kaldere, etterhvert begynte det å snø lett. Tåke drev dessuten inn fra vest. Da vi var kommet inn i selve Knutsholet (se kart), gikk vi opp på Nørdre skarvflytinden/2073 ved å gå rett opp mot øst litt sør for toppen. En ganske artig topp, da den ligner en stor, erodert knokkel, ihvertfall sett fra sør (bilde nedenfor). Derfra er det bare å rusle bort til Midtre skarvflytinden/2154, men å komme derfra til Søre skarvflytinden/2210, er litt verre. Kan man rappellere, er det visst en smal sak, man må bare ned en 15 meter pga. en hammer. Vi som ikke hadde erfaring med den slags (et par oss var klatrere, så det gjaldt ikke alle), måtte finne en vei rundt. Daniel, som var den mest erfarne blant oss, forsøkte å finne egnede nedstigningsmuligheter. Blant annet står det i litteraturen om dette området at man skal gå litt tilbake, altså nordover, fra Midtre og så ned i vest. Utsatt klyving. Ett av stedene Daniel prøvde, var en renne. Han tok av seg sekken underveis i renna for å undersøke lenger ned. Plutselig hørtes et lite ras, en merkelig stump lyd. Det var sekken som hadde tippet over og var på full fart vei ned. Den forsvant utfor og var snart ute av syne. Kanskje tapt. I den lå det telt, sovepose, mat, kokeapparat, osv. Daniel var derimot ved godt mot. Han var ganske sikker på å finne den igjen bare vi fant en vei ned. Til slutt oppdaget vi en vei ned, jeg tror vi hadde gått en 300 meter nordover da vi så et felt med lysere fjell og stein, et felt som strakte seg nedover mot sør på vestsiden av fjellet, dette utviklet seg snart til et slags hyllesystem. Her var det tidvis utsatt klyving, men tross alt ikke verre enn at vi kom ned med mellomstore sekker på ryggen. Så bar det oppover igjen, vi skulle jo opp på Søre. Men før vi gjorde dette, gikk noen av oss for å finne igjen Daniels sekk. Daniel var sikker på hvor den hadde falt ned, og etter kort tid fant han teltet med ytterposen opprevet. Det gav håp. Mens noen søkte nedover, gikk han oppover. Etter bare kvarter fant han sekken også. Topp! Nå kunne vi gå videre. Vi gikk oppover igjen, opp mot ryggen mellom Midtre og Søre. Det hadde ved dette tidspunktet begynt å snø, dessuten blåste det tidvis godt. Snøen la seg bare såvidt, og den kom og gikk, akkurat som tåken. På det beste hadde vi noen kilometer med sikt, på det verste bare et par hundre meter. Altså ikke så ille, men fordi klokken var blitt nesten 18, spøkte det for vårt mål om å komme oss rundt Knutsholet via ryggene. Etter et veldig spennende parti med utsatt klyving på ryggen mot Søre, så vi denne toppen foran oss. Den kom og forsvant i tåken, snøen hadde lagt seg på ryggen i øst og det så veldig bratt, sleipt og rasfarlig ut (bilde nedenfor). Videre mot selve Skarvflytinden/2250 virket det vel så utsatt, et inntrykk forsterket av snø, tåke og det faktum at vi allerede hadde hatt en lang dag og at det skulle bli mørkt innen tre timer. Spørsmålet var om vi skulle gå ryggen videre bortover? Hvis ja, måtte vi belage oss på å gå så langt at vi kom oss forbi Austre Leirungstind og et stykke ned i Leirungsdalen. Hadde vi god nok tid? Når jeg ser på kartet nå, virker det fullt mulig å slå leir mellom Skarvflytinden og Austre, problemet er eventuelt vann, men siden det lå litt snø her og der, ville det jo gått på et vis. Men der og da vurderte vi det slik at vi burde gå ned fra ryggen mot øst, gjennom det åpne området mellom isbreen, og heller ta Tjønnholsoksle/2145 (som er såre enkel) og gå ned til vann 1636 og slå leir der. Vi valgte å gjøre dette og var fremme 21.45. Neste dag gikk vi langs stien mot Svartdalen og tilbake til Gjendebu. Turen var dermed over. Vi hadde gått Knutsholet rundt, men dessverre ikke via ryggen. Likevel, turen var tidvis spennende nok. På lørdag hadde vi en 12-timers dag, så den var vel fysisk også bra nok. Neste gang skal vi disponere tiden annerledes, dessuten satse på rappell fra Midrte skarvflytinden, på det sparer man kanskje så mye som et par timer.

Klokka var 00.30 natt til fredag og jeg dro i brekket på bilen ved nasjonalparkgrensa i Veodalen. Ved min høyre side satt dama mi, heretter kalt Beibi Snupp. Termometeret viste -5 grader. Vi rev syklene fra taket og trådde innover dalen i måneskinnet som lyste opp Glittertinden og dalstroka hitafor. Nesten romantisk ble det... Ved ankomst Glitterheim startet jakten på en ledig seng. Intet visste vi om hvordan DNT`s selvbetjeningssystem fungerte her og prøvde nøkkelen i alle låser vi fant. Den passet ikke i noen av dem. Vi bannsatte DNT, tankene sterifet innom filmer som Fritt vilt og Ondskapens Hotell og da vi endelig fant en åpen dør i en liten hytte var det jo litt spennende å se hva eller hvem som skjulte seg innenfor. Vi listet oss inn så stille det gikk an med stive fjellstøvler og isøkser klatrehjelmer "mykt" landet i tregulvet i den lille hytta. I hytta lå det et annet par og de hadde nok ikke vente å besøk kl halv to om natten men var ikke fiendtlige på noe vis. Kl 5 bar det i veien igjen. Klokka sa i fra at det var på tide å komme seg opp og bruke dagen godt. Vi smøg oss opp av lakenposene, pakket om sekkene, tok frokosten i handa og kl 6 startet turen i retning Veotindane. Det var fortsatt intet dagslys men måneskinnet gjorde det greit å gå stien ned til Veo og vi gynget oss over hengebrua. For å få sola nakken tidligst mulig valgte vi å følge DNT-stien til Hestbekken, krysse denne og komme oss fortest mulig opp mot Styggehø. Sola nådde oss igjen omtrent ved 1800moh-kurven og vi fortsatte på denne høyden på nordsiden av Styggehø. Vi havnet dessverre nede i noen løse og kronglete morenerygger og -daler på vei mot oppstigningen mot de Nørdre Veotindane og følte at vi hadde bommet litt på veivalget for dette tok lang tid. Utsikten mot dagens topper var imidlertid enorm men siden visjonen var å plukke alle Veotindane og alle Styggehøbreatindane fikk jeg en anelse av at dette kunne bli drøyt. Skulle jeg bære rundt på det forbanna tauet uten å få brukt det nok en gang? Videre gikk det veldig greit opp til det bratte klyvepunktet mot Nørdre Veotinden. Vi så ned på breen mellom denne og Nørdre Styggehøbratinden og bestemte oss for at vi senere kunne krysse denne der den var flat og tilsynelatende sprekkfri og komme over på nordvestkanten av Nørdre Styggehøbratinden. Men først skulle vi over de Nørdre Veotindane. Vi gikk rett på eggen og havnet rett mot en 3-4 meter høy vegg som skrånet ca 70-80 grader innover. Det gikk en slags renne på 15-20 cm litt på venstre del av veggen og jeg så raskt at dette måtte være eneste muligheten hvis vi skulle gå rett på og bestemte oss for å prøve. Etter mye prøving og feiling på tildels små og snødekte hyller, soping av snø i sprekker, banning, sværting, neglesprett, rockefot og fandenivoldsk stahet kom jeg meg endelig over kanten og opp og følte meg ganske tøff. Må innrømme at denne passasjen følte noe utsatt underveis på dette føret. Nå var det Beibi Snupp sin tur. Hun hadde hatt god tid til å studere fottak og grep og til å grue seg og motivasjonen var noe under middels. Jeg fikk hengt en 400cm båndslynge ned fra en stein så hun hadde litt ekstra å dra i og spratt opp som Catwoman herself. Videre var det greit over Nordre Veotind og til neste klyvepunkt før topp SV for Nørdre Veotinden. Klyvepunktet føltes ikke fullt så utsatt men det var en del løs stein så vi smøg oss grasiøst og kattemykt oppover og tross snø og istendenser på den siste hylla på venstresiden kom vi oss opp etter litt prøving og feiling. Vi hadde nå brukt såpass mye tid at vi slo fra oss SØ og SV Styggehøbreatinden. Forbanna tau. Ja-ja, vi får ta det som trening! Veien videre i retning Store Veotind var grei og vi valgte å følge ryggen til der breen i østflanken sluttet og gikk og skled ned til på snøkanten til der moreneryggen går nordvestover gjennom styggehøbrean. Breen over til Nordre Styggehøbreatinden virket for oss greiest og tryggest å krysse fra moreneryggen til nordvestkanten av denne. Vi så en stor gleppe oppunder Store Veotind og hadde heller ikke oversikt over forholdene der breen er brattest mellom "Store Veo" og "Nordre Stygg" så vi ønsket ikke å gå opp der. Over "Nordre Stygg" var det ingen utfordringer og da vi kom til brepassasjen mellom denne og Store Veotind memorerte vi fra Bibelen til Helgesens at vi kunne holde noen meter ovenfor det smaleste og vi gjorde så. Jeg stauret skaftet på øksa nedi snøet før hvert skritt og det virket knallhardt helt til vi hadde igjen ca ti meter til steinene på østryggen til Store Veo men da ble det plutselig MYE mindre motstand og slushy følelse under øksa. Vi rygget og fortsatte stauringa nedover breen igjen og kom over på "hardstauret" underlag muligens forbi en snødekt gleppe. Opp til Store Veo var det greit og utsikten fra toppen er formidabel i alle retninger. Å gå rett ned nordsiden virker for meg hasardiøst men jeg vet at noen her har gjort det før... Vi valgte å kutte ut Søre Veotind dels fordi ryggen direkte virket tidskrevende under dagens forhold, dels fordi vi ikke hadde kjennskap til breen hvis vi skulle gått til Styggehøbreskaret og dels fordi undertegnede hadde vært der før, den gang med anmarsj fra Hesttjønni ovenfor Memurubu. Hjemturen ble en hyggelig tusletur i egne fotspor over "Nordre Stygg" og direkte ned i Veodalen noe vest for høydepunkt 1810moh. Til tross for mye løs ur ned her virket dette raskere enn å gå over Styggehø. Det viste seg også at Veo var så liten at vi kunne steingå denne ca halvveis til Glitterheim og tok dermed innersvingen og sparte noen hundre meter. I Veodalen så vi en reddhare som hoppet fra oss og verdens sinteste lemen kjøre bob på bare fotsålene i en meterlang isrenne før den elegant tok seg inn igjen. Beibi Snupp og lemenen skrek begge nøyaktig like høyt da de oppdaget hverandre og personlig trakk jeg meg sindig tilbake. Vel tilbake på Glitterheim fikk vi hytta for oss selv og dette var behagelig etter 12 timers tur med et par tekniske opplevelser, uavbrutt sol og ubeskrivelige naturinntrykk. Da var ikke DNT så verst likevel... Dagen derpå gikk vi opp og ned til Ryggjehø. Min mest komfortable 2k-topp så langt. Sol og idyll første 1,5 timene og deretter kom skysystemene jagende inn fra sørvest og minnet oss nok en gang om at i sommeren 2007 må man passe på når man har sjansen.... Takker til eaa og nils for info om muligheter til brekryssing i området tidligere i sommeren. Busken

Fredag: Vi var ein gjeng på 6 frå NTNUI Ski og Fjellsport, som skulle på bretur. Eller som vi sa på turmøtet: "Blir det fint vær, så kan vi vel lure oss opp på ein topp eller to"... Ved avreise Trondheim på fredag var vermeldinga for Sognefjellet veldig lovande for laurdag formiddag, men kl 14 skulle det skye til. Difor vart det fatta vedtak om "alpin start", og vekkerklokka vart stilt til 0500 etter middag og litt småprat om ruteval. Laurdag: Det var ein kald trekk i min ende av teltet alt før vekkarklokka kima, og eg var glad for at det var på tide å stå opp og komme seg igang. Og lykke! Rett nok var det kaldt å gå ut for å pisse i stilongsen, men himmelen var skyfri og månen kasta skuggar! Frukost, pakking og slikt vart overstått, slik at vi var klar for avmarsj litt over 6. Første utfordring Alt ved parkeringa på Krossbu møtte vi dagens første utfordring. Brua låg demontert for vinteren, og steinane i elva hadde kragar av is! Det siste ein ønskjer ein kald septembermorgon er å bløyte sko og sokkar før turen er igang, men over måtte vi og over kom vi tilslutt. Med ein stadig lysare himmel over oss, dukka meir og meir av kvite Hurrung-fjell opp etter som vi vann høgde opp mot Leirbrean/Bøverbrean. Eit vakkert syn i morgonsola! Oppe ved breen slo vi raskt fast at det såg greit ut å gå utan tau. Litt oppe på breen, i konversasjon over kartet, vart vi og einige om dagens rute: Travers av dei Søre Smørstabbtindan, med ein avstikkar på Gravdalstinden, det heile avrunda med ein familie Bjørnar om veret tillet det. Som sagt, så gjort: lett trav over breflata, med fotopausar etterkvart som sol og tindar dukka opp. Sørvestre Smørstabbtinden Omlag kl 9 nådde vi toppen av denne lette, men flotte toppen. Forholda var perfekte på breen, og like flotte på toppane og ryggane; Tørr nysnø på tørr stein. Ingen lumsk is som lura i ura her nei! Toppfoto vart teke med sjølvutløysar, og vi fortsette ned i skaret mot Søraustre for ein rask rast. Her var det ly, sol og eit og anna lemen. Sjokolade og varm toddy gjekk ned på høgkant, før vi fortsette over skaret, og opp langs den imponerande vindgryta under "vesle Gravdalstinden" Gravdalstinden Vi kom opp på ryggen mellom Gravdalstinden og Søraustre Smørstabbtind. Og følgde ryggen bort til vesle. Her tok vi ned på breen, og stakkatogjekk oss opp snøbratta ganske nære ryggen. Vidare var det grei skuring til topps, og fleire toppfoto. Utsikta fra Gravdalstinden er imponerande! Det syntes tydeligvis og eit ravnpar som sat på toppvarden då vi kom. Under oss stupa det bratt ned på breen og vidare ned i Gravdalen, der isen låg langs land. Falketind kneisa i det fjerne, allereie med ei linseforma sky som ein kalott over seg. Søraustryggen Vi gjekk så tilbake samme vegen som vi kom, og fortsette over Søraustre Smørstabbtindan. Lett opp til 2033, og så vidare. Her vil den observante bibellesar dog oppdage at ein liten gul trekant har teke residens. Denne vart i forskjellige stilar forsert av halve turfølgjet før fjerdemann oppdaga ein stor og laus stein. Han venta diskret til det var klar bane, og så for steinen flygande ned mot breen. Etter denne vesle vekkaren tok vi på hjelmen, og vi kunne fortsetje meir eller mindre udramatisk ut ryggen. Men i aust kraup skyene nærare og nærare. Storebjørn Vi kom greit ned på breflata igjen, og bestemte oss for å prøve på Storebjørn sjølv om himmelen tetna til, og vinden auka litt på. Den vanlege vegen opp til like under "tutten" som stikk opp på ryggen, no på god veg inn i skyene. Her skal eg innrømme at eg hadde mest lyst å snu, sidan eg ikkje er kjempefan av toppar og uver, men vi enda opp med å sele oss opp i tau og all slag krimskrams og kom greit til topps. Her var det jo overraskande nok lite å sjå, så vi kom oss like raskt ned igjen. Ned igjen på breflata til Smørstabbreen tok vi ut ein kompasskurs litt vest for Kalven og labba i veg inn i grauten. Vi tilbakela omlag to kilometer inne i han, før vi endelig kom ut under skylaget nede ved nordvestfoten. Herifrå og ned til innsteget var det berre å spasere, og vi fekk eit lite stykke følge av to lemen som må ha hatt ein striare tur enn oss. Etter kursen å dømme må dei ha komme fra Sørvestre Smørstabbtindan eller der omkring, og hadde kurs ned mellom brevatna under Leirbrean. Vi kan vel ikkje seie oss noko anna enn nøgde med så god uttnytting av finveret. Det var berre Storebjørn av toppane vi ikkje besøkte i sol. Dette burde og illustrere kor raskt veret skiftar i fjellet, det er jo ikkje så langt frå austraste av dei søre smørstbbtindane og over til Storebjørn...

Fra parkeringen på Leirvassbu tok Bjørn og jeg beina fatt i retning Gjendebu. Etter nedre Høgvagltjønn (1400m) tok vi av på stien mot Olavsbu, men tok så til venstre langs sydsiden av Langvatnet. To karer fisket på vannet med robåt - det så riktig så idyllisk ut. Vi regnet med at de holdt til på den vesle hytta som ligger utpå tunga som stikker ut i vannet - den vi nettopp hadde passert. Det var grått i været, men humøret var på topp. Endelig skulle vi få tatt denne toppen! I 2006 satt vi nemlig sammen med Langbein Rise og Rødtopp på en steinhylle like under toppen (på vestsiden under toppen) og hutret i gråværet. Svartmosen var sleip og vi hadde ikke tatt med taustumpen (også kalt 5-meter'n). Stemningen for å fortsette var da altså ikke like ivrig i teamet. Blondies febrilske argumentasjon om at det bare var å klyve litt sånn...og litt mot høyre...og vips! så var vi oppe...ble avbrutt av et utbrudd fra Rødtopp: "Oooops! Et regndrypp! Hun hadde til og med fanget det i hånden og så fornøyd på det. Retur-argumentet var uomtvistelig, og det bar til Olavsbu... Men ei denne gangen, nei! Nå skulle vi til topps. En kort stund gikk vi i kanten på breen under Skarddalstinden - men vi snodde oss raskt opp på nordryggen av eggje i ura. Husk - det var juli måned - men mot toppen hang istappene og nysnøen lå mellom steinene. Litt morsom småklyving og så sto vi ved toppvarden. Dette var virkelig en flott egg - vi fulgte den videre ned mot øst og svingte så tilbake mot Langvatnet - og så tråkket vi tilbake til Leirvassbu. Dagen etter gikk vi opp på: Store Rauddalseggje Se turbilder fra begge turene på www.mitandi.com Klem - Christin