Søk i nettsamfunnet

Jeg planlegger påskeskitur nå i påska 2018. To alternativer skiller seg ut og det er følgende (begge langs kvisteløyper): 1) Leirvassbu - Skogadalsbøen - Krossbu - Leirvassbu (med kryssing av Smørstabbrean) 2) Leirvassbu - Glitterheim - Gjendebu - Leirvassbu (via Styggehøbreskardet) Tur 1: Hvilken retning anbefales? Turen gås med fjellski. Ser av kartet at turen fra Leirvassbu opp til Smørstabbrean via Sandelvbrean er bratt og at denne kanskje med fordel gås opp, for så å få en lang slak nedkjøring mot Krossbu. Fin retning også siden en da får morgensol opp Snadelvbrean og ettermiddagssol ned Smørstabbrean? Motsatt vei kan en kanskje risikere å komme i skyggen ned mot Leirvassbu? Tur 2: Her er det ønskelig å ta etappen Glitterheim - Gjendebu via Surtningssue og ryggen Blåbreahøene mellom Surtningssue og Styggehøbreskardet. Er turen ned fra Surtningssue for bratt for middels ferdigheter på fjellski? Bør en vurdere å snu turen og gå opp her og så ned til Glitterheim? Ser av enkelte høydeprofiler at det er opp mot 30 grader på det bratteste ned fra Surtningssue til Memurudalen. Er det tilrådelig å vurdere å gå fra Surtningssue ned mot- og krysse Memurudalen mot nordsiden av Reinstiden og gå mellom denne og vestre Memurubrean, og videre ned mot Hinnotetjønne og så inn på forhåpentlig kvistet løype mellom Memurubu og Storådalen (retning Leirvassbu). Eller bør en bare følge kvitingen ned Memurudalen og så ta av mot vest ved kvistekrysset? Hvillken av turene er mest spektakulær? Jeg har god kjennskap til området rundt Krossbu og Smørstabbtindene som er helt magiske hvor de rammer inn Smørstabbrean/Leirbrean. Området nord for Memurubu har jeg bare sett fra lang avstand, men har hørt mye om dette massivet blant tinderanglere. Ser av bilder at Smørstabb-området sannsynligvis er vakrere, mens Surtningssuemassivet er mer brutalt fjell? Tur 1 om Smørstabbbrean kan kanskje toppes med topptur opp på Storebjørn, men da bør kanskje isøks være med i sekken om en vurderer å gå opp fra Smørstabbbrean og opp den bratte snørenna som kommer opp mellom Bjørnungen og Storebjørn? Burde en vurdere å ha med stegjern og evt egnet skotøy her? På tur 2 etappen Glitterheim Gjendebu via Hinnotetjønna har jeg estimert til 10 timers tur. Er dette overkommelig? Og hvor mye ekstra tid kommer en til å bruke om en prøver seg opp på Surtningssue?

Vi var syv personer fra fjellgruppa på Blindern som skulle rundt Knutsholet, helst ved å gå ryggene. Knutsholet er formet som en hestesko som åpner seg i nord. Holet huser en krympende bre. I kilometer er det ikke langt rundt, men terrenget er bratt og krevende. Knutsholet er en del av det området som blir kalt for Gjendealpene, fjellområdet mellom innsjøene Gjende og Bygdin. Da vi gikk fra Gjendebu, var klokken halv fem på ettermiddagen. Det var sol og varmt. Første mål var å komme opp til Nålene, hvor vi endte opp med å rangle litt. For å komme rundt Knutsholet via ryggene på en helg kan man ikke bruke tid på sånt, men det visste vi ikke da. Vi kom oss på Nordre nål før det ble mørkt og slo leir noen hundre høydemeter nedenfor. Neste dag var kjølig, og utover dagen ble det enda kaldere, etterhvert begynte det å snø lett. Tåke drev dessuten inn fra vest. Da vi var kommet inn i selve Knutsholet (se kart), gikk vi opp på Nørdre skarvflytinden/2073 ved å gå rett opp mot øst litt sør for toppen. En ganske artig topp, da den ligner en stor, erodert knokkel, ihvertfall sett fra sør (bilde nedenfor). Derfra er det bare å rusle bort til Midtre skarvflytinden/2154, men å komme derfra til Søre skarvflytinden/2210, er litt verre. Kan man rappellere, er det visst en smal sak, man må bare ned en 15 meter pga. en hammer. Vi som ikke hadde erfaring med den slags (et par oss var klatrere, så det gjaldt ikke alle), måtte finne en vei rundt. Daniel, som var den mest erfarne blant oss, forsøkte å finne egnede nedstigningsmuligheter. Blant annet står det i litteraturen om dette området at man skal gå litt tilbake, altså nordover, fra Midtre og så ned i vest. Utsatt klyving. Ett av stedene Daniel prøvde, var en renne. Han tok av seg sekken underveis i renna for å undersøke lenger ned. Plutselig hørtes et lite ras, en merkelig stump lyd. Det var sekken som hadde tippet over og var på full fart vei ned. Den forsvant utfor og var snart ute av syne. Kanskje tapt. I den lå det telt, sovepose, mat, kokeapparat, osv. Daniel var derimot ved godt mot. Han var ganske sikker på å finne den igjen bare vi fant en vei ned. Til slutt oppdaget vi en vei ned, jeg tror vi hadde gått en 300 meter nordover da vi så et felt med lysere fjell og stein, et felt som strakte seg nedover mot sør på vestsiden av fjellet, dette utviklet seg snart til et slags hyllesystem. Her var det tidvis utsatt klyving, men tross alt ikke verre enn at vi kom ned med mellomstore sekker på ryggen. Så bar det oppover igjen, vi skulle jo opp på Søre. Men før vi gjorde dette, gikk noen av oss for å finne igjen Daniels sekk. Daniel var sikker på hvor den hadde falt ned, og etter kort tid fant han teltet med ytterposen opprevet. Det gav håp. Mens noen søkte nedover, gikk han oppover. Etter bare kvarter fant han sekken også. Topp! Nå kunne vi gå videre. Vi gikk oppover igjen, opp mot ryggen mellom Midtre og Søre. Det hadde ved dette tidspunktet begynt å snø, dessuten blåste det tidvis godt. Snøen la seg bare såvidt, og den kom og gikk, akkurat som tåken. På det beste hadde vi noen kilometer med sikt, på det verste bare et par hundre meter. Altså ikke så ille, men fordi klokken var blitt nesten 18, spøkte det for vårt mål om å komme oss rundt Knutsholet via ryggene. Etter et veldig spennende parti med utsatt klyving på ryggen mot Søre, så vi denne toppen foran oss. Den kom og forsvant i tåken, snøen hadde lagt seg på ryggen i øst og det så veldig bratt, sleipt og rasfarlig ut (bilde nedenfor). Videre mot selve Skarvflytinden/2250 virket det vel så utsatt, et inntrykk forsterket av snø, tåke og det faktum at vi allerede hadde hatt en lang dag og at det skulle bli mørkt innen tre timer. Spørsmålet var om vi skulle gå ryggen videre bortover? Hvis ja, måtte vi belage oss på å gå så langt at vi kom oss forbi Austre Leirungstind og et stykke ned i Leirungsdalen. Hadde vi god nok tid? Når jeg ser på kartet nå, virker det fullt mulig å slå leir mellom Skarvflytinden og Austre, problemet er eventuelt vann, men siden det lå litt snø her og der, ville det jo gått på et vis. Men der og da vurderte vi det slik at vi burde gå ned fra ryggen mot øst, gjennom det åpne området mellom isbreen, og heller ta Tjønnholsoksle/2145 (som er såre enkel) og gå ned til vann 1636 og slå leir der. Vi valgte å gjøre dette og var fremme 21.45. Neste dag gikk vi langs stien mot Svartdalen og tilbake til Gjendebu. Turen var dermed over. Vi hadde gått Knutsholet rundt, men dessverre ikke via ryggen. Likevel, turen var tidvis spennende nok. På lørdag hadde vi en 12-timers dag, så den var vel fysisk også bra nok. Neste gang skal vi disponere tiden annerledes, dessuten satse på rappell fra Midrte skarvflytinden, på det sparer man kanskje så mye som et par timer.

Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.

Om man vil oppleve Besseggen litt mindre traffikert kan jeg anbefale nattvandring. Spis frokost på eggen i soloppgangen Her er min opplevelse av det: Besseggen i soloppgang0 Mvh Stine www.jegerstine.no

Denne helga opna Gjendebu for sesongen, og dermed kom muligheitene for båttransport dit og gitt. Øyvind og Kristian var klar for tur som involverte klatring, og hadde tenkt ut Nålene som eit utmerka turalternativ. Litt skeptisk sjølv, siden eg hadde vore ved nålene før på isglasert føre, men lot meg overbevise om at vi kunne dra inn og sjå korleis det såg ut, og evt gå på andre turar om det var for mykje snø. Skepsisen kom tilbake når vi kom over Valdresflya i 2-tida natt til lørdag med kuling og snødrev.... Når vi såg ut av teltet tidleg lørdag låg snøen på 1100 m... Jippi! Men, vi såg og flekker av blå himmel og tenkte at yr.no sikkert har rett i at det blir stadig betre ver utover lørdagen så vi kom oss på båten til Gjendebu og håpte det beste. Etter at båten omsider fekk lagt inntil kaia på tredje forsøket pga vinden fekk vi slått opp teltet på teltplassen med best ly for vinden, kokt oss kaffe og sat og såg opp mot nysnøen på sørsida av Gjende. Ein kopp var tilstrekkeleg for å konkludere med at "vi prøver" Første teikn på at dette ville bli ein god dag fekk vi når vi såg at "gamlebrua" var på plass att over Vesleåe, så vi slapp unna dei to ekstra kilometrane den nye stien medførte sist eg gjekk her.. YESSS! Vidare oppover stien mot Svartdalen gjekk det greit, alle tre spente på kor mykje snø som ville ligge opp mot nålene. Vi kom opp i Svartdalen og konkluderte einstemmig med at rett nok låg det nysnø, men Søre Nål såg faktisk OK ut. Kryssa elva og skrådde nordaustover oppover mot nordenden av Knutseggen. Snøfelta var litt halvråtne, men steinane låg betydeleg meir i ro enn sist eg var her. Vel oppe på eggen runda vi under dei første småpinnaklane før vi starta klyvinga over Nørdre og Nestnørdre. Fint med litt oppvarming sidan det her blåste i overkant friskt... Vel framme ved foten av Søre Nål var det tid for litt kaffe og å finne fram klatreutstyret. Den såg rimeleg tørr og fin ut, så ingen grunn til å la vere idag. Når vinden no i tillegg forlot oss for godt vart det veldig fint Vi kløyv opp 6-7 meter på nordvestsida til ein utmerka standplass, før det var tid for å avklare det viktigaste spørsmålet: Kven leder? Med to taulengder og 3 klatrarar fins det kun ei rettferdig løysing.. stein, saks, papir. Kristian var ikkje veeeldig lei seg over å vinne den første taulengda.... Greit opp til standplass over første kanten, om enn prega av nokre kommentarer om fjellskoa sine manglande friksjonseigenskaper... Øyvind fekk æra av å "labbe" vidare til toppen. Luftig men greit bort egga til eit lite sva som fører til det siste opptaket til toppen. Trygt og greit leda til stand ved "rapellblokka", så var det berre for Kristian og eg å følge på. Rett og slett ein nydeleg topp med kongeutsikt i kjempever Rigga til rapellen med slynger rundt blokka rett under toppunktet, umulig å ta feil av kva som er mest brukt her.. Morsom rapell ned dette, greit ned til snøen på austsida. Etter ein liten tur oppom Midtre Nål, var det på tide å vende tilbake mot Gjendebu og hjortebiffen som venta på å bli tilberedd ved teltet. Grei retur, sjølv om snørennene ikkje alltid var bærekraftige nok til at vi unngjekk å trakke oss langt nedi steinura frå tid til anna. Eit og anna hedensk uttrykk om stein kamuflert av snø kom det nok ja... Men, alle tre kom seg ned med alle bein i god behold. Søndag vart det retur med første båt til Gjendesheim, og ein liten kort føremiddagstur på Knutshøe i nydeleg ver. Møtte kun to andre, pluss ei rype midt i stien oppover og mengder av reinsdyr nede ved Øvre Leirungen. Store kontraster mellom snøfrie Knutshøe og Kalvehøgde der snøen ser ut til å ligge ei stund enno. Kort oppsummert: Sommarsesongen er igang i fjellet, men velg tur med omhu ei stund til.. Sigbjørn

Hei, Jeg har lyst til å gå Gjendesheim-Glitterheim-Spiterstulen-Leirvassbu-Gjendebu-Memurubu og så ta båten tilbake til Gjendesheim (da jeg har gått Besseggen flere ganger tidligere), eventuelt starte på Memurubu og gå andre veien. Men er det det noen her som vet hvilken vei som lønner seg å gå? Jeg har vært på de fleste av disse hyttene, men bortsett fra Besseggen så har jeg alltid bare gått toppturer ut fra hyttene, ikke mellom hyttene og derfor usikker på hvilken rekkefølge det lønner seg å gå rundturen.