Søk i nettsamfunnet

Etter femten timer i henholdvis bil, fly og buss sto endelig min faste turkammeret labradoren Buddy og jeg alene igjen ved E6 på Stabursnes. Vi ble ønsket god tur av bussjåføren og det skulle gå 10 dager før vi så noe menneske igjen. Planen var å gå over vidda og ende opp i Alta. Stabursnes ligger noen km Nord for Lakselv ved Porsangerfjorden og er det mest brukte startstedet for de som skal inn i Stabursdalen nasjonalpark for å prøve Laksen, men jeg hadde litt andre planer. Finnmarksvidda er enorm og det er urørt villmark så lagt øye kan se og mye mye lenger, derfor er det veldig gode muliheter å dra på tur her i ukesvis uten å treffe andre mennesker og virkelig få kjenne på følelsen av å være alene i villmarka. Min plan var å bruke de første dagene på turen oppe i de ville fjellområde på østsiden av Stabursdalen. Dette er de mest alpine områdene på vidda. Når man kommer lenger sør og vestover, flater det mer ut og de øde rolige viddekonturene blir dominerende. Denne kontrasten er vell vert å få med seg!! Det var allerede langt på kveld da jeg endelig kunne slenge sekken på ryggen å Buddy og jeg kunne ta de første skrittene inn i den nord-norske villmarka.Jeg har sagt det før, men denne følelsen man har når en endelig kan legge sivilisasjonen bak seg, slenge sekken på ryggen og vite at en har eks anntall dager forran seg med fisking, vandring og store naturopplevelser, er helt spesiel. Må oppleves!! Første leieren ble ved et lite vann ved foten av det sore fjellet Njeaiddàn. Nydelig vær og varmt. Dette tydet bra. Dag to våknet vi til fortsatt sol og vindstille. Sekken og utstyret måtte pakkes om etter flyturen og brensel til primusen måtte fylles. Jeg kjøpte en liter Coleman renset bensin i Alta, og det holdt godt på hele turen. Buddy må også hjelpe til og bære, så han fikk leirtøy og litt annet småtteri i kløven. Vi fulgte høydekurven (ca 150 moh) mot SV. Utsikten nordover mot nedre del av Stabursdalen var inponerende. Skjønner godt hvorfor mange legger turen inn der. Værdens nordligste furuskog ligger faktisk i Stabursdalen. Etter noen km la vi kursen mer mot syd, innover i dalen der elven Dilljohkà renner. Vi krysset denne og fulgte elvebredden videre sydover noen km. Her dukket de første reinsdyrene opp i store mengder, noe Buddy satt stor pris på. "Mmmm...mye god mat" tenkte han kansje, eller; "å, så mange lekekammerater". Ikke vet jeg hva som hadde skjedd vist han fikk fritt leide til dyra, men jeg har for meg at han hadde kommet krumrygget og spak tilbake til sin eier etter et velplasert spark fra en sint simle som slett ikke var intresert i hans bekjentskap. Tryggest å holde han i bånd. Utpå ettermiddagen begynte jeg å studere kartet etter en eventuel leirplass. Jeg så meg ut noen vann på toppen av fjellt på vestsiden av dalen. Eneste aberet var at de lå ca 250 høydemeter over der jeg nå befant meg og høydekurvene på kartet lå faretruende tett opp skaret jeg måtte følge. Mange høydemeter fordelt på få lengdemeter er ingen god kombinasjon, særlig ikke med en sekk på over nermere 30 kg på ryggen. Men det er ofte prisen en må betale for å velge å gå utenfor "allfarvei". Like greit å få prøvet formen først som sist tenkte jeg, og la i vei. To timer seinere slengte jeg sekken i bakken og la meg heseblesende i lyngen ved vannet Corvosjavri på 403 moh. Godformen er fortsatt noen km unna, men den kommer nok. Her blir det leir inatt sa jeg til Buddy, som var helt enig. Da jeg med stor nyskjærighet dro ned glidlåsen på teltet morgenen den tredje dagen, så jeg rett inn i en grå vegg med tåke. Væromslag. Tåke er ikke no problem så lenge man kan bruke kart og kompass, men værre er det om man roter seg inn i et område med stor steinur og flyttblokker som det er MYE av oppe i fjellet øst for Stabursdalen. "Vi får ta det rolig i dag" sa jeg til Buddy da vi var klare til og gå. Vi satt kursen nesten rett vest, mot en stor canyon som heter Ingungorsa. Jeg hadde sett meg ut dette området kvelden i forveien da jeg studerte kartet og syntes det så spennende ut, men denne tåka kunne by på litt problemer fordi det er veldig kupert og bratt i det området, men jeg satset på oppklarning å la i vei. Været klarnet opp utover formiddagen og jeg fikk en fin utsikt over dette inponerende skardet som skjærer seg ned mellom stupbratte fjell og lager en canyon som er vell vært et besøk om du tar turen til Finnmarksvidda. Etter Ingungorsa rundet vi Ommàscohkka og la kursen mot noen små vann rett sør for Duolbaràssa hvor vi slo leir for kvelden. Utpå kvelden, da vi hadde slått leir, skyet det til og begynte å regne. Jeg slo opp tarpen utentor teltet for og få litt mer tumleplass. Gryta var full av Røye som var fisket tidligere på dagen, kaffen sto og trakk; det kunne regne så mye det ville, det ble en nydelig kveld alikevell. Da vi våknet i syvtiden dag fire stekte solen på teltduken og det var bare å rulle ut av teltet som en fet kobbe, legge seg til i lyngen, fyre opp primusen og sette over kaffen. Slike morgener er en ren nytelse!! Første del av dagens rute la jeg rundt og vest av Làhten-ceabet fjellet. Her var det nydelig utsikt over den midtre delen av Stabursdalen og videre nordvestover på vidda. Vi stoppet ved et lite vann som nesten rant over av Røye. Kastet ut en liten spinner og etter fem min hadde jeg nok fisk til lunsj for både Buddy og meg. Vi fortsatte ned til Njahkàjavriet, et idyllisk vann som ligger øst for Càppesvàrri i en liten dal omsluttet av små gress-sletter og spredte bjerketrær. Fyrte opp et lite bål, kokte fisken og sovnet mett og god i lyngen. Det kaller jeg en perfekt lunsj!! Utvilt og litt døgnvill fortsatte ferden videre mot syd, over Navkaoavi, krysset Navkajohka før vi slo leir ni timer seiner ved nord enden av det store vannet Àiroavri. Vi var nå helt klart kommet inn i den mer grønne delen av vidda. Det ble lenger mellom steinurene og betydelig lettere og gå. Men en annen "følgesvenn" på turen hadde også meldt sin ankomst for fullt. Myggen. Den hadde med få unntak glimret med sitt fravær tidligere, men den likte seg helt klart her det var mer vegitasjon. Jeg hadde heldigvis med ett myggnett til hodet, og med goretex dressen på, gikk jeg fri. Buddy greide seg overaskende bra han også selv om snuten og beina hans tiltider var helt svarte av mygg, men det virket som de ikke greide å stikke han noe av betydning. Tiltross for det pene kveldsværet krøp vi inn i teltet og tok kvelden ganske tidlig. De ni timene på beina og drøye to mil som hadde vært dagens tilbakelagte distanse hadde satt sine spor. Det var godt å krype i posen og dorme inn. Den femte dagen var det forsatt pent, litt overskyet vær. Idag skulle vi etter planen slippe oss ned helt øverst i Stabbursdalen og krysse over sør for Stabburvatnet for så å sette kursen mer mot vest. Myggen var ivrig, så myggnett var påkrevd stort sett hele dagen. Vi gikk lags østsiden av Àirojavri og over Àirooavi fjellet før vi begynte å slippe oss ned mot Stabursdalen. Planen var opprinnlig og gå langs østsiden av nordre Stabbursvatnet, men her sa fjellbjørka stopp. Tett krattskog og vier gjorde det nesten ufremkommelig. Jeg krysset derfor Staburselven nord for vannet og satte kursen mot noen små vann syd for Suolojàvri hvor vi slo leir. Ganske utolig å se hvordan topografien skifter fra øst til vest av Stabursdalen. Noen av fjellene i øst strekker seg godt over tusen meter til værs, mens på vestsiden består landskapet mer av rolige vidder og åser som sjelden er høyere enn 500 moh. Dag seks våknet jeg av den umisskjennelige lyden av hardt regn som pisket mot teltduken og en stiv kuling fra SØ som truet med å rive teltet opp fra bakken. Hviledag, var min første tanke. Det skulle komme godt med. Det er ikke til å unngå at kroppen får endel juling på en slik tur. Værst gikk det utover beina og hoftene, men ryggen og skrittet fikk sitt de og. En sekk på nermere tredve kilo og et terreng som har vært krevende med elvekryssinger og klatring opp og ned våt steinur setter sine spor, så en dag på ryggen ville sikkert komme godt med. Men utover formiddagen roet regnet seg litt og jeg begynte å bli litt utålmodig etter å komme videre. Det er laaaangt igjen til Alta så det det beste er å bruke dagene. Kl halv elleve var leieren pakket og vi la ivei. De værste gnagsårene ble teipet med gaffa tape. Gaffa holder bedre enn vanlig gnagsårplaster når man etter utallige elvekryssinger er søkkbløt i støvlene og aldrig får tørket de opp. Vi la kursen opp lia mot Langevannet. Vi krysset de to gammle postrutene som gikk mellom Karasjokk og Alta i gamledager. Dette ble en tung dag. De første to timene gikk i konstant stigning og myr, men regnet holdt seg stortsett unna. Men da vi kom opp på fjellet ble himmlen igjen beksvart og regnet pisket i ansiktet og det fortsatte med det resten av dagen. Vinden var soppas hissig at jeg helst ville komme over fjellet og ned i Stilladalen på vestsiden før vi slo leir, men dit var det langt. Vi rundet rundt på sydsiden av Langevannet, holdt på nordsiden av Juovvajàvri og syd av Fàllejàvri (Falkevannet), fulgte Falkelva ett stykke før vi endelig kunne begynne nedstigningen til Stilladalen. Hele dagen var det tåke og dårlig sikt. Blikket var konstant fokusert på neste skitt og neste meter. Skulle nok tatt en hviledag alikevell... Utpå kvelden kunne vi endelig slå leir ved et lite vann nord for Stuorajàvri i le av noen små fjellbjørker. Været roet seg utpå kvelden og det ble en fin kveld med ørret fiske og bålkos. Dag syv våknet vi til rolig og fint vær. For første gang på turen skulle vi følge en sti. Det går en merket løype fra Joatkajàvri fjellstue til Sønvismoen i Tverrelvdalen og deler av den skulle vi følge denne dagen. Det er unektelig mer spennende å gå i urørt terreng, men prisen er ofte vansklig fremkommlighet og mer krevende vandring, så derfor så jeg fram til en dag med "motorvei vandring". Vi la kursen mot NV over nordre del av Hoalgir fjellet, ned i Sadjinvuopmi dalen før siste stigning for dagen opp på Bellingfjellet (Gàmasvàrri). På toppen av Bellingfjellet fikk jeg ett godt overblikk over den vannvittig store villmarka jeg hadde fått være en del av de siste dagene. Her så jeg helt til de ville fjellene i Øst, mot syd så jeg Hellefjellet hvor terenget roet seg og videre mot nord til kysten hvor fjellene igjen ble mer ville. Finnmarksvidda er virkelig stedet for den som ønsker og være alene i urørt villmark. Her kan man gå alene i ukesvis å virkelig få kjenne på den store følelsen av total tilstedeværelse i naturen. Men man må vite hva man legger utpå, for her inne er det ingen, eller ihvertfall veldig få hytter og lignende du kan søke ly i eller proviantere fra. Det er ikke som å gå på Hardangervidda der turistforeningens hytter er veldig utbrett. Men planlegger man godt og har utstyr en stoler på, er det bare å legge i vei. Vi slapp oss ned til noen små vann på sydsiden av fjellet og en 12 gr spesial i kobber ble kastet ut uten de helt store forhåpningene. Etter ti sekunder strammet sena seg og stangtuppen bøyde seg i en herlig bue som fortalte at her var det storfisk på gang. Først trodde jeg det var en Gjedde som hadde bitt seg på, jeg fikk nemlig ett par Gjedder dagen før selv om det er ganske sjelden her oppe. Men så fløy fisken i været og avslørte i all sin skjønhet at her var det en fet fin Ørret på gang. Bremsen ble finjustert og alle bevegelser var fokusert på forsiktig kjøring av fisken. Ti minutter seinere lå det en nydelig, glinsende Ørret sprellende i lyngen forran meg. "Det blir leir her" sa jeg til Buddy. Jeg kokte fisken og rogna, helte av den deilig suppa og sammen med litt ris ble det en middag i gormet klassen. Jeg orket ikke å spise hele fisken selv, så Buddy fikk resten til kveldsmat. Etter middagen sovnet vi utenfor teltet mette og gode. Litt seinere på kvelden var enda en fin Ørret landet. Den var tilogmed litt større enn den første, men jeg var fortsatt stappmett etter middagen så jeg renset og parterte fisken, la den i en vanntett pakkpose og gravde den ned i den kalde myra bak teltet til neste dag. Den åttende dagen forsatte vi videre i Nordvestlig retning. Vi slapp oss ned i dalen vest for Nàlganas fjellet. Her dukket de første små furuknaggene opp. Det betyr gode kveldsbål. Kartet ble studert og jeg bestemte meg for og legge turen opp over Raipas fjellet som ligger rett syd for Alta sentrum. Her ville jeg også få en nydelig utsikt over Altafjorden og byen som ville bli en perfekt avslutning på turen. Det var tett krattskog og vierkratt som måtte forseres før vi kom opp over tregrensen til Raipasfjellet. Men ved hjelp av kartet greide jeg å finne en liten, neste gjengrod sti som gikk et stykke oppover og gjorde forflytningen mye enklere. Det er absolutt nødvendig og samtidig veldig morro å skjønne at en behersker orientering med kart og kompas. Når en får selvtillit på det og stoler på den magiske kompassnåla å ser at det fungerer i praksis, blir det mye tryggere å ferdes i øde villmark, å mulihetene og følelsen av trygghet blir mye sterkere. Vi slo leir rett over tregrensen ved Hangorivatnet. Som vanlig var jeg spent på været da jeg gløttet ut av teltet den niende dagen. Den siste hele dagen på turen. Idag ville vi få en nydelig utsikt over Alta og fjorden utenfor vist været var klart. Og til min store glede var det sol og klarvær og det sitret i kroppen av forventning etter å komme i vei. Dagens etappe var kort, men jeg ville bruke god tid å nyte denne siste hele dagen til fulle. Kursen ble lagt mot nord forbi Hestvatnet og Stengelsevatna. Jeg la kursen mot høyde 418 på nordsiden av fjellet hvor det er et fint utsiktspunkt. Luften hadde en deilig blanding av hav og snaufjell i seg og følesen av å være så nær havet og samtidig være på fjellet var en spesiell opplevelse for meg. På havet har jeg min arbeidsplass (jeg er rekefisker) hvor naturopplevelsene også har vært mange gjennom årene, og nå sto jeg på fjellet med en nydelig villmarksfølelse i kroppen som hadde bygget seg opp inni meg etter ni dager alene. Og her på høde 418 møttes havet og villmarka å ble ett. Veldig merkelig opplelvelse. Det ble faktisk ett aldrig så lite følelses ladet øyeblikk der Buddy og jeg sto å så utover Altafjorden og byen som vi hadde gått mot nå i ni dager. Vi tok god tid her å tankene gikk til tilbake til de siste dagers opplevelser. En spesiel og fin følelse spredte seg i kroppen. Gleden over at jeg fikk øynene opp for naturens storhet og takknemligheten for at jeg er frisk og har helse til å ta den i bruk ble stor. Vi la oss til ved Trollvatna som ligger på ett lite platå i tregrensen på nordsiden av Raipas fjellet. Det var en rolig, fin og klar kveld med en nydelig solnedgang som satte landskapet rundt oss i brann. Vi sov ute denne siste natten. Den tiende dagen trasket vi ned fra fjellet. Tok en liten kattevask i en bekk før de første husene dukket opp. Det første mennesket jeg så var en pensjonert steinverks arbeider som jeg slo av en prat med. Det var en hyggelig kar og han fortalte ivrig om gamledager og sine opplevelser inne på fjellet gjennom livet. Han ble mektig inponert og tok meg i hånden da jeg fortalte kort om turen og ruta jeg hadde gått. Han mente at det var ett klokt valg av rute når en skulle krysse fjellet her og oppleve Finnmarksvidda i sin helhet. "Det er ikke så mange som velger å gå opp i den grå delen av fjellet øst av Stabursdalen pga av den vansklige fremkomliheten", sa han, "men når en får med seg dette området og seinere legger kursen mot vest og kommer inn i den grønne og flate delen av vidda, har man fått med seg hele spekteret av det Finnmarksvidda har å gi", mente han. Vi gikk over brua over Altaelva og fulgte RV93 den siste biten inn mot sentrum. Det er unektelig litt rart å komme tilbake til sivilisasjonen etter så mange dager med bare villmark, men det var en deilig følelse også. Nok en gang; det er viktig med litt kontaster i livet! Buddy og jeg benket oss til i solen på en uteservering midt i sentrum og bestilte to øl og en saftig stor hamburger. Fjellørret er godt, men hvær til sin tid. Rett ved siden av drev et helt korps og rigget seg opp til konsert. Og med kornetter, trompeter, pauker og cymbaler satte de igang i nesten samme toneart og rytme. Buddy sov uforstyrret, men for meg var det et hardt og brutalt møte med sivilisajonen. He..he.. ja ja.. like greit... Er du ute etter øde, ensom villmark, er Finnmarksvidda stedet!! God tur!!

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13533/Savzav%C3%A1rri.html Stod opp til brukbart vær på Skoganvarre turistsenter. Deilig å ligge i en ekte seng igjen, selv om madrassen ikke akkurat holdt Svane-kvalitet. Etter frokost satte jeg og pappa oss i bilen og duret nordover mot Sværholt-halvøya. Dagens mål var Norges nordligste kommunetopp – Savzavárri. Har forstått at dette betyr Sauhaugen på norsk. Var lite snø langs kysten, men da vi kom inn i Kjæsdalen var det andre boller. Parkerte like ved munningen av Russedalen. Første utfordring var å passere Fauskeelva. Den var litt større enn vi hadde trodd på forhånd, men vi fant en litt tvilsom snøbru. Uansett risikerte vi ikke annet enn å bli våt opp til knærne, men ville jo helst unngå det. Snøen holdt overraskende bra opp gjennom bjørkeskogen mot Russedalen. Verre var det da vi kom over tregrensa. Her hadde den stekende sola tatt godt og gjort delvis råtten, vi håpet at det ikke ville bli mye verre til returen. Vi siktet oss opp bakken til vest for Einerfjellet. Greit med feller opp her, og da vi omsider kom opp på platået var det en helt annen verden. Snøen var fast og fin og flatene nordover mot toppen minnet nok en gang om Jostedalsbreen. Er jo ikke så mange store steiner her og i tillegg til et slakt landskap er det ikke mange bare flekker som dukker opp. Herfra og innover mot toppen var det lettgått og fint. Pappa smurte med lilla tørrvoks, mens jeg ikke hadde noe. Av en eller annen grunn får jeg godt feste under skiene når snøen ligger rundt null, har sålen blitt rubbet av kontakt med steiner i Jotunheimen tro? Like under toppen fant vi oss fint til rette under en liten skavl. Her satt vi og nøt tilværelsen mens vi spiste polarbrød, pålegg hadde vi tatt med oss. Greit å slippe styret med å måtte smøre niste kvelden før. Herfra kunne vi så smått titte ned i Nordmannsvikdalen som vi har hørt rykter om er ganske så flott. Etter lunsjen støtet vi den siste bakken til topps. Ganske flatt her oppe, men utsikten var fin i alle retninger, og vi kunne se både Gárdevárri og toppene i Stabbursdalenområdet. På returen tok vi en annen rute i håp om å få et mer sammenhengende nedrenn. Dessverre hadde det begynt å skye så smått over, og snøen ble dermed merkbart tråere. Ruta gikk i skråningene sør for Tverrfjellet, men rennet ble en skuffelse. I tillegg var snøen pill råtten da vi rundet ned i Russedalen. Så en del reinsdyr her. Fant etter hvert et scooterspor som vi fulgte ned til sporene vi hadde laget tidligere på dagen. Det gikk mye fortere nå. Heldigvis bar snøen fortsatt greit gjennom skogen. Da vi passerte Fauskeelva brast snøbroen, men vi kom oss fort over uten å bli våte. Videre gikk vi rett opp til veien og spaserte bort til bilen. Etter denne turen kjørte vi som turister opp til Mehamn og Gamvik før vi slo oss til i bilen på en rasteplass i Bekkarfjord. Ganske kjølig i været nå, rundt null grader, så det var fint med et varmt toalett å besøke på rasteplassen. Turdata 6t 30min 895 hm 28 km

http://forskning.no/meninger/kronikk/2015/12/alternativ-til-nasjonalparker-pa-finnmarksvidda Kronikk: Det er stor motstand mot verneforslagene for Goahteluoppal og Øvre Ánarjohka i Finnmark. Det finnes et alternativ som kombinerer bruk og vern og sikrer sterkere lokal styring: Biosfæreområde.

Vi ska ga Nordkalottleden mellan Kautokeino och Kilpis, start 24 juni, dvs snart - och det tycks vara macket snö kvar! Finns det ngn som har redan varit där uppe i gränsomradet Norge/Finnland (tills fots? pa skidor??) Tack för tipps, Sigi!!

Ser det er tre topper på over 1000 meter i området. På kartet heter de Haldi(1009 m), Store Haldi(1149 m) og en navnløs topp på 1010 m øst for Store Haldi. - Er det mulig å rekke alle tre på en dagstur? - Er det mulig å rekke bare den største på en dagstur? - Hvordan er det å komme opp fra Vassbotndalen vest for Talvik? Ser OK ut på kartet og på satelittfoto. - Hvordan er det å komme opp fra Grasdalen vest for Mathisdalen? Ser også OK ut på kart og satelittfoto. - Har vært inne på Haldetoppen ved det gamle nordlysobservatoriet flere ganger og det ser ut som at derifra og vestover er det mest bare steinur. Stemmer det?

Hei! Vi er et turfølge som drar til Seiland 1.august for en ukes tur. Foreløpig har vi en grovplan, men ønsker innspill fra folk med erfaring derfra; og eventuelt forslag til en helt ny tur om vårt valg er dårlig. Planen er å ta rutebåt fra Alta til Altnes, og prøve å gå inn på fjellet nord for altnes, sånn at vi havner ved søndre eller nordre Steinvann. Vel opp rusler vi rundt og prøver fiskelykken i alle småvann der mens vi beveger oss mot østsiden av breen. Retur er å gå øst mot den nord-sydgående dalen ved Gressnesfjellet, følge den nordover langs vannene til Storvannet for å komme ned til Hønseby. Der skal vi ligge en natt og leie en båt for å fiske litt større fisk på fjorden. I turfølge er det ett par dårlige knær og 3 fiskegale mannfolk. 4 av 5 er hardføre mannfolk. Derfor lurer jeg på: For minst mulig juling opp på fjellet og ned i dalen, er rutevalget OK? Er det såpass kupert at mannen med knærne bør holde seg på sofaen? Er det såpass mye vannføring at man må forvente et par vriene kryssninger? Er det egentlig fisk å få? Er det stort sett grunne fluefiskevann, eller kan man slukfiske? Et det øl til salgs på Hønseby? Noen erfaringer med båtleie i Hønseby? Vel, mange spørsmål, men får jo bare håpe på svar fra noen med peiling. Vennlig hilsen Jens

Ettersom jeg hadde bursdag fredag så ble det feiring etter eget ønske: Pulk og ski ble pakket og dette området ble sirklet inn: https://kart.finn.no/?lng=24.22357&lat=70.15892&zoom=13&mapType=normaphd Planen var todelt. Fredag skulle jeg inn til en plass kompis har camp med Venor-gamme og både parafinovn og propanovn. Det ble en fin tur inn og en flott aften med både fiske, mat og fersk kake fra stekovnen!!! Far selv tok i mot: Man skal ikke klage på fasilitetene når det serveres nybakt bursdagskake! Forsvarets gode gamle multifuel hold lunk i teltet på natten.. Dagen etter var planen å møte en kollega som skulle bruke skiseilet innover og måke frem døren til en gamme han har tatt initiativ til å få i stand igjen. Vi regnet med måking var påkrevet og derfor hadde vi utstyrt oss med ekstra spader som skulle legges igjen på stedet. Dvs vanligvis henges disse høyt på hytteveggen, men pga snømengdene som tidvis samler seg her valgte vi å henge dem høyt i et tre da vi dro. Kompis kom en halvtime før meg og hadde allerede klart å måke frem selve døren og var i gang med å hugge vedkubber til fyring da jeg ankom med enda flere vedsekker i pulken. Det ble en økt med måking og fyring der.... Etter en stund var det klart for en pils og lunch i sol"veggen"... Det ble en fin kveld med både tid til litt radio, lesing og løsninger på verdensproblemer. God middag med rødvin til ble en fin kroning av kvelden. Pulkene måte pent finne seg i å sove ute.. Søndag morgen var det klart for rydding og avskjed. Vi skulle gå hver vår vei ut igjen også. Jeg skulle oppom campen til kompis igjen og fiske litt på isen før hjemtur...: Heldigvis hadde ikke sporene føyket for mye igjen i løpet av natten. Sporet hadde satt seg så det var mye mer behagelig tur gjennom løssnøen på tilbakeveien...

Da er sommerens eventyr historie og hverdagen i ferd med å innhente en stakkars som helst skulle ha strekt sommeren litt til. Første tur var på tre uker og ble tilbrakt i øst Finnmark. Siste uka var jeg tilbake i vakre Nordreisa. Har så smått begynt å legge ut noen minner på Instagram, og som før deler jeg her etter hvert som man får oversikt over bilder og video materiale. Tre ukers turen tar litt lengre tid å «fordøye». Kort oppsummert var det fantastisk å dele en langtur med min sønn på 24år. Etter ei drøy uke møtte vi og tilbrakte ei lita uke med bestekompis og medeier av 60degrees. Underveis stiftet vi bekjentskap med utrolig hyggelige og hjelpsomme folk! Utover det så var det varmt og godt vær, dårlig fiske, utfordringer, fantastisk natur og som vanlig et møte med de fleste insektene vidda har å by på. Nordreisa har blitt fast stoppested gjennom flere år, gjerne etter en lengre tur i nord. Der oppholder jeg meg hos en god gammel venn og hans familie. Gjestfriheten er forbi ord! Som regel blir oppholdet et normaliseringsprosjekt der kropp og sjel igjen skal synkronisere seg med samfunnets puls. Likevel finner vi tid, mellom sosialisering, god mat og drikke, til flotte dagsturer og noen dager til fjells i dette eldorado av natur. Bildene og videoene er fra dette oppholdet. Turen inn.mp4 Turen ut.mp4

Navn: Kanotur i Øvre Pasvik, juni 2015 Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2016-04-26 Innsendt av: steingrd En liten film fra vår kanotur i Øvre Pasvik, juni 2015. Turen er tidligere beskrevet her:

Jeg er ikke noen skribent, men siden jeg setter stor pris på å lese om andres turer vil jeg prøve å skrive noen ord fra turen i nord. Det har vært ei fantastisk uke øvre Pasvik. Denne gangen var det kun Ulva og meg, så jeg var litt spent hvordan det kom til å bli. De andre turene jeg har vært på har jeg alltid vært sammen med andre, så dette er en ny erfaring. Spesielt med tanke på navigering, det er ærlig talt noe jeg ikke er spesielt god på! Etter å ha pakket bilen full av utstyr satte vi kursen nordover, ca 100 mil. Men når en gleder seg til tur, virker det ikke så langt. Jeg parkerte litt sør for Vaggetem, og fulgte skutersporet innover. Klokka var nesten 16 når vi var klare til å gå, så hodelykta måtte på ganske kjapt. Jeg hadde håpet at det kanskje gikk et spor inn mot Holmenkoia, men siden det ikke så slik ut gikk vi videre mot Ellenvannet og Ellenkoia. Etter ca 4 timer, og ca 12 tilbakelagte kilometer med en godt lastet tung pulk var det fantastisk godt å komme fram. Det er flott å kunne få bruke disse åpne koiene. Teltet er selvfølgelig med på tur, men jeg må innrømme at jeg liker den luksusen det er å komme innendørs etter å ha gått seg sliten og svett. I helga som kom var det en til familie innom hytta. I tillegg til et par som sov ute første natta, og neste i koia. De neste par dagene går jeg turer i området, og jeg forsøker meg blant annet mot Grenseparvann. Det går veldig greit uten pulk, så neste dag tenker jeg at vi prøver oss med pulk. Dagen byr på snøbyger, og det helt fram til kvelden. Men jeg tenker at vi prøver oss likevel. Det blir en kilometer, før Ulva parkerer. Hun liker ikke de dårlige sporene, og ikke nysnøen som er kommet. Derfor bestemmer jeg at vi returnerer i retninga der vi har bilen parkert. Det går veldig greit, det er mye bedre spor i denne retninga, og Ulva trekker som bare det. Noen kilometer før parkeringsplassen finner vi et skuterspor som tar av fra løypa, og vi bestemmer oss for å prøve det. Jeg håper at det går mot Holmenkoia. Det fører oss mot Ellentjern, og vi går mot Ellentjernkoia. Jeg ser ikke spor i retning Holmenkoia. Jeg booker oss inn for natta på campingen i Vaggetem. Når jeg kommer mot Ellentjern treffer jeg en trivelig mann som kan fortelle at hvis jeg følger sporene over vannet vil jeg finne spor i den vestlige delen av vannet som går til Holmenkoia og Høvasskoia. Jeg går videre mot parkeringa, henter bilen og kjører ned til campingen for en natt der. Forresten ei veldig hyggelig og hjelpsom dame som driver campingen. Dagen etter våkner jeg til et strålende vær. Sola skinner, det er stilla og -15 grader. Vi går mot Holmenkoia hvor vi fyrer opp, og tar lunsjpause et par timer. Det er kaldt, og denne hytta tar det lang tid å varme opp. Men et greit husvære likevel. Vi går videre mot Høvasskoia, og kommer dit i 15.30 tida. Dette er ei utrolig fin koie, og det tar ikke langt tid å få opp temperaturen. Et utrolig flott sted. Neste dag er det frokost,kaffe og rydding og klargjøring av hytta til de neste som er så heldige å besøke et slikt fredfullt og vakkert sted. Jeg tar fatt på de ca. 8 kilometrene tilbake til Vaggetem hvor bilen står parkert. Denne etappen pakker jeg pulken litt smartere, slik at den ikke fungerer som en brøyteplog.. utrolig for en forskjell! Turen i Pasvik går mot slutten for denne gang, og det er vemodig å dra, spesielt i dette utrolig flotte været. Men jeg tror, og håper at jeg får muligheten til å komme tilbake. Mange fine minner, og erfaringer rikere er konklusjonen etter denne turen. Jeg har snudd kartet ganske mange ganger, og trykket på gps en, men det har gått veldig greit å finne fram. På grunn av mye snø, måtte vi rett og slett følge de skuterspora som vi fant. Men har erfart at gps også er en grei ting å ha med seg. I tillegg har jeg måttet stole på meg selv. Jeg har turt å bruke gassen på hyttene (er jevnt over redd for sånt), og til og med lært å bruke den nyinnkjøpte msr brenneren. Tusen takk til hyggelige Pernille som lærte meg å bruke denne, og som også viste hvordan en kan overnatte ute på vinterstid uten telt, stilig. Takk nydelige Pasvik for denne gang. Kanskje ses vi til sommeren

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13540/Mollejus+-+n%C3%A5+er+det+punktum+finale.html Så var dagen kommet, med vemod og glede innså vi at denne turen ville bli den siste på meg og pappa sitt Finnmarksraid denne våren. I tillegg ble nok dette den siste skituren på oss for i år. Kvelden før kjørte vi innover veien mot Bidjovagge gruber fra Kautokeino. Fikk oss en liten overraskelse da veien ikke var brøytet lenger enn til der bakkene starter øst for Joalotoaivi. Jaja, turen blir jo bare litt lenger. Våknet til en grytidlig revelje fra morgenfuglen pappa. Han ville våkne i 5-tida, men jeg insisterte på å sove minst en time til. Litt over kl. 06.00 stod vi opp og vi var i gang fra bilen 07.30. Fulgte scooterløypa som gikk oppover og svingte til venstre på toppen like før Bidjovagge. Morraskaren holdt fortsatt selv om sola steikte som en bakerovn på himmelen, derfor fikk vi god glid i utforbakken ned mot Leamšejávrrit der vi tok dagens første rast. Smurte skiene med klister før vi fortsatte. Forlot scooterløypa ved Čiekŋaljávrrit og siktet oss til høyre for Mollejusoalgi. Plutselig fant vi ut at det vi trodde var Mollejus egentlig var Unna Mollejusaš. Men det var ikke verre enn at vi bare holdt til venstre for Mollejusoalgi. Før vi satte inn toppstøtet tok vi oss en lang rast, såpass lang at da vi skulle fortsette var snøen begynt å bli råtten. Tror det har begynt å smelte underfra. Kanskje det er all lemenaktiviteten under snøen som gjør den råtten? Med en del slitsomme gjennomtråkk kom vi fram til den siste kneika. Pappa satset på en rute lenger vest enn min direktevariant. Da vi kom til toppen så vi skispor etter noen som hadde vært her før oss, kan det være Anneli og «mob»? Dette er en av få skispor vi har sett på dette raidet, det går nok mest i scooterkjøring her oppe. Utsikten var i alle fall fin i de fleste retninger. Kunne se over mot Finland sitt høyeste fjell – Halti. Men mest iøynefallende var nok Nordreisa sin kommunetopp – Beahcegealháldi. See you later... Returen bærte preg av en del tryn i første bakken og mye gjennomslag ellers. Det hjalp å følge sporene våre en god stund, men da vi kom tilbake mot scooterløypa må jeg si det var en velsignelse å følge disse sporene. Noe nyttig får man jo ut av denne kjøringa. Møtte på noen samer på scooter som spurte oss; «er det ikke tungt å gå på ski?». Da svarte vi at det hadde nok vært enda tyngre nå om vi ikke hadde hatt scooterspor å følge. På siste del av turen kom det noen skyer sigende fra sørøst og skyet noe til. Det gjorde snøen tråere i siste bakken ned mot bilen, men med tiden til hjelp kom vi oss fram til slutt. Vi gratulerte hverandre med et særdeles vellykket Finnmarksraid. Er imponert over min 50 år gamle fars seighet når han vanligvis ikke er i så mye aktivitet i hverdagen! Feiret det hele med en deilig pizza i Kautokeino før en drøyt 2000 km lang kjøretur hjem til Asker gjennom Finland og Sverige ventet... Byttet på å kjøre og sove, så vi brukte omtrent et døgn med noen stopp her og der. Mye skog i Øst-Sverige, men gode veier har de. Tusen takk for en uforglemmelig måned i Nord-Norge! 7t 45min 950 hm 40 km

Har nylig gått Finnmarksvidda på tvers. Ruten går fra Assebakti som ligger ca 15 km vest for Karasjok og til Øvre-Stilla som ligger noen mil sør for Alta. Det går en scooterløype hele veien som er godt merket. Deler av traséen fra Finnmarksløpet med hundespann følger denne ruten til Alta. Om man skulle velge å gå turen utenom løypen vil man måtte bruke betraktelig lengre tid. Terrenget er tidvis en del kupert, spesielt starten fra Assebakti. Etter hvert kommer man opp på snaufjellet hvor det er lite vegetasjon og noe flatere. Temperaturen varierte fra - 17 grader til et par minus. Jeg gikk med taudrag til pulken noe som fungerte fint. Jeg brukte fire netter i telt ved at jeg startet turen med å slå opp teltet kvelden før jeg skulle begynne å gå fra Assebakti. Høyedepunktet på turen var å gå over Finnmarks største vann, Lesjavre. Det var ellers noe trafikk av snøscootere, spesielt fredag og lørdag, så man kan sikkert legge turen tidlig i uka for å unngå dette. Jeg møtte også en del hundespann, så man bør ha mulighet for å gå med sin egen hund i bånd. Interesserte kan se flere bilder fra turen på http://andrebjo.blogspot.com/ Takk til _OS_ her på forumet for lån av Arctic Bedding!

Hei, Jeg vurderer den norligste delen av E1 neste sommer/høst, Dvs fra Nordkapp til Karasjok. Har noen gått denne turen? Ønsker å høre om deres erfaringer

Hei alle sammen! Jeg har begynt å tenke litt på sommerferien, og har lyst å ta en tur til Finnmark og bestige Rasttigaisa og kombinere dette med fisketur på vidda. Noen som har noen gode tips å komme med? Er det best å fly til Kirkenes og ta buss til Leavvajokha, eller er det bedre å fly til Lakselv? Er det fint å ta turen i område bak Rasttigaisa og fiske i de vann som finnes der og så gå tilbake til Leavvajokha (grovt skissert rute vedlagt), eller er det bedre å ta turen til Laksefjordvidda (mer logistikk??). Har sett litt på Norge i bilder, og det ser ut som det er flotte, klare vann med mye grunner i område bak Rasttigaisa. På artsdatabasen står det at det finnes ørret og røye i disse, men vet ingenting om størrelse osv. Område ligger på over 500 moh, går isen veldig seint her kanskje? Det blir nok mest aktuelt å reise en uke i slutten av juli. Er dette et bra tidspunkt, eller er det bedre å ta det i begynnelsen av august? Blir en uke for lite? Setter pris på tips og tilbakemeldinger

Norges geologiske undersøkelse (NGU) klager til Miljøverndepartementet for å få tillatelse til lavtflyging over verneområder i Stabbursdalen nasjonalpark i Finnmark. Stabbursdalen nasjonalparkstyre avslo i mai en søknad fra NGU om dispensasjon fra forbudet mot lavtflyging. NGU ønsker å fly over nasjonalparken i 60 meters høyde over bakken og med 200 meters avstand mellom målelinjene. Hensikten er å utføre magnetiske og radiometriske målinger, som gir informasjon om berggrunnen, om radioaktive mineraler, om radioaktivt nedfall og mangel på radioaktivt nedfall. Av hensyn til dyreliv og fugleliv i nasjonalparken foreslår NGU at målingene foretas etter 1. august, men før det kommer snø i området. Samfunnsinteresser NGU argumenterer med at dispensasjon må kunne gis fordi «vesentlige samfunnsinteresser» er knyttet til at målingene gjennomføres. Det blir hevdet at målingene kan gjennomføres uten at verneverdiene blir vesentlig påvirket. Tidsrommet etter 1. august er valgt fordi de sterkt truede dverggjessene, som hekker i nasjonalparken, da antas å ha forlatt hekkeområdet. «Flygingen over Stabbursdalen motiveres ikke av å påvise mineralforekomster i nasjonalparken, men kan gi viktig informasjon som bidrar til å lokalisere forekomster andre steder», skriver NGU i klagen til Miljøverndepartementet. Radioaktivt nedfall NGU påpeker også at radiometriske data vil gi opplysninger om radioaktivt nedfall fra prøvesprengningene på Novaja Semlja i 1960-årene, og i tillegg gi informasjon som vil være av stor betydning i tilfelle en kjernekraftulykke skulle inntreffe på Kola i framtiden. I denne sammenheng minner NGU om at tilsvarende målinger har hatt stor betydning etter Tsjernobyl-ulykken i 1986, blant annet for reindriftsnæringen i Sør-Norge. NGU søkte også i fjor om dispensasjon for lavtflyging — det vil si flyging under 300 meter — i Stabbursdalen nasjonalpark. Da ble søknaden først avslått, men så innvilget av nasjonalparkstyret, etter en klage fra NGU. Forutsetningen var imidlertid at flygingen ble utført mellom 1. og 10. september. NGU prioriterte i dette tidsrommet å foreta målinger i et annet område i Finnmark, og en søknad om forlengelse av tillatelsen ble avslått i fjor høst. http://www.nationen.no/2012/06/09/nyheter/nasjonalpark/norges_geologiske_undersokelser/ngu/7486163/ Er dette en kamuflert form for mineralleting med sikte på å utvinne mineraler i nasjonalparken, eller er hensikten edel for overvåkning av radioaktivitet i Norge?

Hei! Jag tänker att gå på skitur i mars i Finnmark för 9 dagar med telt och pulk. Jag läste redan gamla rapporter også i forum och har ännu några spørsmål. Kanske är det bra att börja i Ivalo (handla bla bensin för primussen) eller Nellim, följer snöskuterlöyper till norr, sen svinger till Piilola och över gränsen till Norge med Øvre Pasvik och sen tar bussen kanske från Pasvik folkhøgskole till Kirkenes. Är det en bra idé att följer skuterlöyper in Finnland och Norge eller blir jag omkört av skuternas massor? Är det vanligtvis enkelt att följa andra spor i Øvre Pasvik Nasjonalpark till Treriksrøysa och till koierna? Eller måste jag dra mitt iget spor i djup snø pga lite vind under trærne? Takk för svar! Jörg