Søk i nettsamfunnet

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13530/Store+Haldi+og+Sukkertoppen.html Dagen før plukket jeg pappa opp på flyplassen i Alta. Vi var begge klare for et par uker med kommunetoppsamling i vårt nordligste fylke. For natten la vi oss til på ei gresslette på Møllnes i Kåfjorden. Pappa snorket som vanlig, og jeg ble nødt til å legge meg på et liggeunderlag utenfor bilen. Neste dag var det overskyet. Det var meldt delvis skyet fra formiddagen og tilskyende utover dagen. Uansett var dette OK turvær. Vi parkerte bilen langs veien i Kåfjord og fulgte merket sti mot Halde (Sukkertoppen). Etter drøye 100 meter kunne vi ta på oss skiene og følge noen eldre skispor oppover bjørkeskogen. Det gikk jevnt og trutt oppover til vi var over tregrensa på 350 moh, lavere tregrense her enn i Sør-Norge gitt. Oppå snaufjellet bar det preg av å ha vært en vindfull vinter. Mange steder var det avblåst og snøfrie så vi måtte gå litt sikksakk. Vi fikk etter hvert øye på Halde. Dette er dog ingen kommunetopp, men en artig sukkertopp med et gammelt nordlysobservatorium på toppen. Olaf Devik som forøvrig har jobbet ved NVE (der pappa jobber nå) bodde her sammen med kone og barn og lang tid og observerte nordlyset. Derfor måtte vi ha med denne toppen også. Fraværet av sol gjorde lyset ganske flatt, så det ble litt vanskelig å anslå brattheten opp mot toppen. Vi kom oss greit opp nordøstflanken selv om det var ganske hard snø her. Så oss litt rundt om på toppen og nøt den flotte utsikten utover Altafjorden. Videre mot den høyere Store Haldi så det ut til å være tåke så vi måtte utsikten nå mens det var. Etter hvert fortsatte vi med nevnte topp. Pappa valgte en variant mot sørvest og jeg mot vest. Min var raskest, hehe. Passerte vann 760 og fortsatte inn i dalsøkket som førte opp til vann 835. Her tok jeg en stopp og ventet på pappa. Han hadde tatt en mer sørlig rute og jeg fikk ikke øye på ham før han var på vei ut mot vannet og fikk forsprang. Etter vannet ventet en drøy bakke opp søkket sørøst for toppen, deretter opp på toppryggen og inn i tåkeheimen bort til toppvarden. Null sikt, men stemninga var på topp likevel! Pappa oppdaget at den ene stålkanten på skia mi hadde løsnet og spjæret til siden. Forbanna drit, men de har nå vært med på x antall 2K-topper og en del andre topper gjennom tre sesonger. Mye juling har dem måtte tåle. Jeg vurderte å kjøpe nye ski i Alta, men etter å ha rent litt nedover og det gikk greit fant jeg ut at jeg drøyde innkjøpet til høsten da jeg antakeligvis er mer pengesterk også. Føret var heldigvis ganske raskt og vi staket oss ned til Annasvannet og bort til sporene der vi kom opp. Så en gammel Gamme på en bar flekk på veien, noe som tydet på at vi var i Finnmark. Rennet ned gjennom bjørkeskogen ble en liten utfordring da skaret begynte å briste. Og med diverse skispor som gikk hit og dit ble det ikke så lett. Men med tid og stunder kom vi oss ned. Nå ventet en deilig pizza på Rica Hotell i Alta før vi tok en turisttur til Nordkapp senere på kvelden. Turdata 6t 20min 1615 hm 28 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13532/3+dager+i+Stabbursdalen+nasjonalpark.html Krevende transportetappe Denne turen var og ble en høydare på pappa og mitt sitt Finnmarksraid mai 2011. 3 dager i Stabbursdalen nasjonalpark sine langstrakte vidder og høye gaiser. Vi kjørte til Skoganvarre og fikk parkere ved Veines. Første dagen ble en ren transportetappe inn til vannet Leavnnjasjavri, drøyt to mil med tyngre sekker (overnattingsutstyr mm.). På grunn av en formiddagstur til Gárdevárri kom vi ikke i gang før godt utpå ettermiddagen med denne turen. Det førte til problemer, snøen var pill råtten utenfor oppkjørte scooterspor. Vi startet med å gå over Øvrevann og inn i bukta Njuorluokta. Litt vel spennende krysning dette her, spesielt inne i vika var det ikke mange steder man kunne komme inn til land tørrskodd. Etter vannet kom den ene hindringen etter den andre og kilometerfarten sank til det minimale. Det var som damen på Veines spurte oss med snedig røst; «skitur ja, men tror dokk at det finnes snø da?». Det var jo nesten ikke snø igjen, men såpass mye at du kunne ikke ta skia av for godt. Det ble av og på med skiene, og myrkrysninger og elvekrysninger. Hele veien gjennom skogen langs scooterleden mellom Skoganvarre og Alta. Vi passerte også vannet som heter Vuolajokluoppal, flere åpne partier her, så vi måtte være på vakt. Heldigvis hadde jeg med en hydrolog og senioringeniør i NVE med meg, så jeg følte meg nogenlunde safe. I bakken like før skoggrensa møtte vi et par med to bikkjer som var ute på en mye lenger tur enn det vi skulle på. Nemlig Norge på langs med tur innom alle de fire ytterpunktene på fastlandet. Ikke verst! Med pulk hadde de brukt nesten 7 timer fra Skoganvarre og hit, det sier litt om forholdene... Heldigvis ble det bedre da vi omsider kom over skoggrensa. Etter en lang bakke kunne vi bare lange innover flatene mot leirplassen vår. Været var fantastisk med vakker kveldssol bak Vuroji. Like før vannet kom det en liten motbakke, og der valgte vi å ta på fellene. Vi skulle jo uansett bruke feller opp til Vuorji neste dag. Like før det helte ned på vannet fant vi en grop der vi fant vann. Hurra! Da slipper vi jobben med å smelte snø, opptur! Vi teltet der, kokte oss middag og kort tid senere purket vi mot drømmeland. Dag 1 5t 30min 19 km Drømmedag! Klokka vekket oss klokken 07.00, selv om det var tidlig varmet det skikkelig i teltet. Jeg tittet ut luka og gispet da jeg så hvilket vær vi hadde over oss. Skikkelig kanonvær, med blå himmel og en varmende sol, og ikke minst null vind. Vi kokte oss risgrøt, fylte opp flaskene og la i vei fra teltet litt over kl. 09. Første mål for dagen var Vuorji, kommunetopp i Karasjok. Vi entret Leavnnjasjavri og fulgte dette vannet noen meter før vi skrådde opp mot nordvestryggen. Et stykke oppe på ryggen ble det for mye stein til at det var noen vits med ski, så vi valgte å spasere de siste par høydemeterne til topps. Litt gjennomslag i skaren oppe på toppryggen, men vi kom oss oppover. Først til en liten fortopp før den høyeste. Så scooterspor som hadde gått helt opp på toppen, enkelte velger å ta den lette varianten ja... Utsikten herfra var gedigen. Mot Cohkarassa og andre mektige topper i nord, i øst mot Halkavarri (?), vestover mot Altafjella, Øksfjord, Stjernøya og Seiland og ikke minst i sør hadde vi en endeløs horisont med den langstrakte Finnmarksvidda. Og dette var bare en brøkdel av hele vidda som strekker seg videre langt inn i Finland. Turen hadde så vidt begynt, og siden det blåste litt småsurt på toppen valgte vi å gå ned til skiene og renne ned til vannet igjen. Fant en bar lyngtue og rastet en liten stund. Du verden, her nede var en helt annen verden enn på toppen når det gjelder vind og varme. Vi kunne jo hive av oss på overkroppen, legge oss flate i lyngen og bare nyte dagen. Det ble litt tid til dette, men vi ville også nyte dagen på tur. Strøk over vannet før en motbakke ventet. Pappa valgte feller, mens jeg tø til blanke ski. Det var ikke til å unngå å legge merke til den stilige canyonen vi hadde på høyresiden i den første bakken, artig! Nå ventet noen langdryge partier, først bort til dalføret Ceakkovuopmi som vi fulgte nordover et godt stykke før en ny og herlig pause ventet. Vi hadde nå god sikt opp mot neste topp – Cohkarassa. Den så da ikke så langt unna ut, det går sikkert fort bort dit. Men det tar sin tid vet du, nå tok jeg også på feller og noen tusen steg senere var vi like oppunder toppen. Vi fant oss godt til rette i en solskråning og priset oss nok en gang over været, jeg har sikkert nevnt det til det kjedsommelige, men et stikkord for denne turen er rett og slett nytelse. Ikke mange dager man opplever noe slikt inne på vidda. Siste bakken opp til toppen gikk greit, og selv her oppe fantes ikke et vindpust. Helt ubeskrivelig flott her oppe. Måtte gå rundt meg selv flere ganger for å simpelthen trekke inn disse sterke inntrykkene. På en slik dag er det ikke feil å være på Porsangers tak, midt i Stabbursdalen nasjonalpark, flere mil i fra nærmeste sivilisasjon. Det gikk etter hvert mot kveld, klokka ble halv fem da vi forlot paradiset på Cohkarassa. Rennet ned mot dalen var fantastisk. I det jeg skulle ta en lur snarveg for å ta igjen pappa som hadde bedre glid enn meg klarte jeg å krysse skiene og gå på trynet. Sånn går det når man skal være lur. Resten av veien tilbake til teltet gikk helt greit, det virket faktisk ikke så langt som vi hadde fryktet. Det eneste som overrasket var hvor endeløs Leavnnjasjavri føltes. Var det fire kilometer eller fire mil det stod på kartet? Jeg dro i forvegen og vekslet på å skøyte og stake over vannet. Vel framme ved teltet kokte jeg opp vann så det var klart til pappa kom. La også merke til enormt med lemenekskrementer i ytterteltet, men heldigvis hadde den ikke fått tak i noe av maten som lå der. Denne natten sov vi som steiner. Dag 2 9t 30 min 1515 hm 45 km Retur i gråvær Neste dag var det som forventet langt fra det været vi hadde dagen før. Det var overskyet, vind og snø i lufta. Etter frokost pakket vi sammen sakene og dro tilbake mot bilen. Vi prøvde å komme oss avgårde tidlig i håp om at snøen i lavlandet ville ha bedre bæreevne enn den hadde på vei fram. Det var motvind og dermed ble det tyngre å stake tilbake enn det vi hadde håpet. Enkelte partier var det tørrsnø og her hjalp det å ha litt blå ekstra under skiene, noe pappa forsøkte med. Men etter hvert var det bare feller som dugde. Da utforbakkene til slutt kom var det av med feller og renne ned til det flatet ut. Fant et lite søkk med mer snø enn på framveien som gikk greit å følge. Videre valgte vi å følge sommerstien og den førte oss over en bro sør for Vuolajokluoppal. Mye av og på med skiene, og flere steder var stien oversvømt av smeltevann. Etter myrpartiene prøvde vi å følge kjerreveien på sørsida av Øvrevann. En del opp og ned her, men den førte oss omsider tilbake til Veines. Ganske lei av skibæring og nedbør i form av sludd var det deilig å komme fram til bilen og skifte til tørre klær. Etter en handletur i Lakselv sjekket vi inn på en campinghytte på Skoganvarre turistsenter. Her fikk vi mulighet til en etterlengtet dusj samt noen smakfulle grandiosa til middag. Takk for en flott 3-dagerstur i Stabbursdalsfjella! Dag 3 4t 30min 19 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13534/Langdryg+tur+til+Duolbag%C3%A1is%C3%A1.html Denne turen hadde vi vært spente på lenge. Jeg visste den kom til å bli lang, antakeligvis over 5 mil, noe som er relativt mye når man går på fjellski. Vi kjørte over Ifjordfjellet og parkerte i svingen nord for Gurroskáidi ved siden av en haug med scootere. Været var overskyet og en laber bris fra nordvest gjorde tilværelsen noe sur. Men vi startet etter hvert med godt mot. Fulgte et skispor nordover dalføret langs med Iešjohka helt opp til Iešjavri (ikke den på Finnmarksvidda). Dette vannet var ganske langdrygt, og rundt stupene ved Beatnatgáisá så vi at en snøbyge herjet. Ikke veldig optimistisk dette altså. Vi gikk stort sett i hver vår boble helt fram til Beatnatjávri hvor vi satte oss inn i vindsekken og rastet. Det positive var at vi var omtrent halvvegs mot toppen og hadde brukt kun drøyt to timer tross motvind og litt kjedelig vær. I dag var klister rette smurningen! Da vi gikk ut av vindsekken en stund etterpå ble vi overrasket over at det var masse reinspor rett utenfor. De må ha trasket rundt mens vi satt inni sekken. Nå begynte også været å bedre seg, skyene sprakk opp litt etter litt, sakte men sikkert! Så fortsatte vi ferden nordøstover og inn i dalen langs med elva Máhtefeailjohka. Snøen var litt råtten enkelte steder så vi siktet oss inn på et lite søkk øst for pkt 560. Det var mer snø her og dermed bar den bedre. Før bakkene måtta pappa ta en «rompeservice» som innebærer å smøre sprekken med vaselin for å unngå gnagsår. Petter Stordalen sverger til potetmel, men jeg tror nok at det ville synes vel godt utenpå det sorte ulltøyet. Så tuslet vi oppover, og rundet pkt 633 i nordsiden. Ned i skaret mot Duolbagáisá fikk vi god medvind (spesielt jeg som gikk uten smurning) og kunne faktisk renne tross den slake helningen. Deretter var det kun en siste bakke opp til toppvarden. Her blåste det frisk bris, så vi tok en kjapp titt på den flotte utsikten før vi returnerte. Turen tilbake gikk stort sett greit. Vi fulgte sporene våre det meste av veien og hadde fin glid og fint vær. De siste kilometerne tenkte egentlig begge bare på å fullføre. Merket at vi begynte å bli ganske gåene i beina. Jeg kjente også en slags «klikking» i venstre hofte. Antakelig en stram sene som vippes over skjelettet. Vi bestemte oss for å ta en rolig dag i morgen. Kjørte videre til Tana bru der vi tok oss en velfortjent burger på Shell`en. Deretter rettet vi nesa mot Kirkenes. Parkerte på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget, utgangspunkt for neste dags tur til Gáranasčohkka. Vakkert kveldslys da vi kjørte på sørsiden av Varangerfjorden. Takk for en fin dag! Turdata 8t 45min 805 hm 50 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13537/Hjertet+i+halsen+mot+Hanglefjellet.html Det var mye igjen av dagen etter at jeg og pappa hadde kommet tilbake fra en 3-dagerstur på Varangerhalvøya. Som nevnt i den rapporten punkterte vi på vei mot Tana bru, men med reservedekk dristet vi oss til å kjøre opp på Kongsfjordfjellet for å ta en kveldstur på Hanglefjellet. Parkerte langs veien på ca. 280 moh og siktet oss rett mot toppen. I utgangspunktet hadde jeg planlagt å følge den bratte renna opp øst for pkt 529, men i ettertid viste det seg at vi hadde gått opp lenger øst, rett opp fra 330-vannet. Her var det bratt! Hadde jeg gått alene hadde jeg selvsagt tatt med stegjern og isøks, men det hadde ikke pappa. Jeg var likevel optimist og med en litt skeptisk far gjorde vi et forsøk. Tok etter hvert skiene våre på min sekk og jeg gikk i forvegen oppover. Fulgte noen partier med stein før det øverste og bratteste partiet måtte forseres på knallhard snø. Jeg gikk først og sparket trinn og brukte stavene som isøks. Det var tungt å sparke trinn og jeg fikk ganske så vondt i tærne. Med puls langt over terskel kom vi oss opp med livet i behold. Ned igjen skulle vi definitivt følge en annen vei. Artig at den korteste turen på vårt Finnmarksraid skulle bli den farligste. Videre mot toppen måtte vi forsere et søkk med skavler på begge kantene. Litt kinking å komme opp på andre sida, men med litt graving kom vi gjennom skavlen uten å måtte ta en altfor lang omveg. Så gjenstod kun siste flaten bort mot toppen. Måtte runde den litt i østsiden på grunn av nok en skavl like sør for den. Fin utsikt herfra selv om været var litt kjedelig. Kort tid senere beveget vi oss mot bilen igjen. Jeg rant i forvegen ned til renna øst for pkt 487 og var obs på skavler hele veien. For å komme ned i renna måtte vi ned i nok et søkk. For å komme ned i søkket mått vi gå litt østover på grunn av skavler. Her møtte vi på en gjeng scooterkjører som leika seg i søkket. I grunn glad dette ikke er kultur i for eksempel Jotunheimen. Det gikk finfint å renne ned renna, og herfra til bilen måtte vi kun forsere en slak vidde. Jeg valgte å skøyte mens pappa ville smøre skiene med tørrvoks. Det smakte godt med en saftig baconcheeseburger på Mix`en på Tana bru (oppe til 23.00) etter dette! 2t 10min 425 hm 10 km

Rapport MED bilder ligger på bloggen: www.andrebjo.blogspot.com I november måned ligger som regel snøen på bakken i Finnmark. Slik ble det heldigvis ikke i år. Med frost i lufta og antydning til tele i bakken dro jeg derfor til Øvre Anarjohka nasjonalpark. Et område som er beskrevet som en av de minst besøkte nasjonalparkene i Norge på grunn av utilgjengeligheten. Nasjonalparken er en avsides og urørt del av Finnmarksvidda, og grenser til Finland med tilhørende Lemmenjoki nasjonalpark på finsk side. Disse to nasjonalparkene deles av elva Anarjohka, hvor også grensen til Finland går. Dag 1: Overnatting i Angeli - Finland For å komme inn til parken fra nord har man to alternativer. Man kan kjøre en heller dårlig grusvei på norsk side fra Karasjok og inn mot parken. Denne er på ca 7 mil, med sporadisk mobildekning fra finsk nettleverandør. Den går langs med elva Anarjohka som jo går videre innover i nasjonalparken. Alternativt kan man kjøre en bedre grusvei i Finland og til et lite sted kalt Angeli. Grusveien her er ca like lang og uten fare for skade på bil og det går vesentlig raskere, men man må da ta seg over elva for å komme inn mot parken. Mitt valg falt på Angeli og planen var å bruke kano over elva. Det skal også være mulig å vade over elva. Med fullpakket bil kjørte jeg onsdag ettermiddag i retning Angeli. Det var 7 grader ute da jeg startet fra Båtsfjord. Da jeg nærmet meg Karasjok falt temperaturen til -7 grader, og Tanaelva hadde begynt å fryse til noen steder. Jeg stoppet i Karasjok og fylte drivstoff, og ble fortalt at dette var første kvelden med frost de hadde hatt til nå i vinter. Jeg begynte så smått å ane uråd med elva Anarjohka som jeg jo hadde tenkt å padle over. Kom den til å fryse helt igjen? Jeg valgte uansett å holde meg til opprinnelig plan. Jeg kjørte til Angeli. Vel framme ved midnatt så jeg at elva hadde begynt å fryse til langs med land. Med hodelykta fikk jeg ikke helt oversikten, så jeg bestemte meg for å slå opp teltet og vurdere i dagslys neste morgen. Dag 2 - Frossen elv, tilbake til Norge Jeg våknet opp torsdag morgen og konstaterte at elva hadde frosset bra i løpet av natten. Jeg antok at jeg ville kunne klare å padle meg over, men uvissheten for om elva ville fryse helt igjen de kommende dagene gjorde at jeg bestemte meg for å ta den lange omveien tilbake til Norge. Jeg måtte gjøre et forsøk på den dårlige grusveien. Grusveien på norsk side viste seg å være av den dårlige sorten. De første to milene var helt ok, de resterende fem ikke fullt så bra. Det var mye stein og hull, samt smal veibane hvor grenene fra busker hang inn på veien. Det gikk akkurat å lirke seg forbi de trangeste stedene. Om du er redd for lakken er ikke denne strekningen noe å anbefale. Det gikk for det meste i 20 til 30 km/t. Etter langt og lenge kom jeg da fram. Ingen biler, ingen folk. Utstyret ble lastet ut og sekken tatt på ryggen. Endelig var turen i gang for alvor. Klokken var nå 13, og jeg hadde en time på meg før det ble mørkt. Det var bare å ta beina fatt innover mot Helligskogen. Jeg skulle gå inn til Andreas Nielsen hytta, som er åpen for alle. Jeg brukte vel ca 2,5 time innover, og kom fram til hytta som var ledig. Dag 3 - Furuskog og bålkos Fredag morgen begynte jeg å gå fra hytta klokken 08:30. Jeg skulle rusle innover furuskogen i rolige tempo. Ikke telle kilometer, ikke stresse - bare nyte tilværelsen. Myr, vann og skogløs vidde utgjør halvparten av nasjonal-parken, men det er også store arealer av skog og trær. I området hvor jeg gikk var det for det meste furuskog men også innslag av tett bjørkeskog. Det enkleste er å holde seg litt i høyden et par hundre meter unna elva. Langs elvekanten er det mye myr og bjørkeskog. Underveis kom jeg over mye elg-skit, og så også en elg som lå en hundre meter unna og så på meg. Et par steder var det også tydelige merker etter elg som hadde gnagd på barken på noen trær. I ettertid fikk jeg høre at det ikke hadde vært elgjakt i området i år. Da klokken ble 13:00 var det på tide å finne seg en leirplass for natten. Teltet ble slått opp og før mørket senket seg en time senere var bålet i gang og jeg hadde sanket ved for mange timer utover dagen og kvelden. Det var godt å få av seg de våte skoene og kjenne varmen fra bålet. Jeg ble sittende ved bålet i seks timer før jeg tok kveld. Dag 4 - Ulvefossen Lørdags morgen våknet jeg til blå himmel og noen fantastiske farger. Temperaturen hadde nok falt med et par grader i løpet av natta. Teltet ble pakket ned og jeg fortsatte sørover i retning Ulvefossen som var turens hovedattraksjon. Underveis var det mye flott natur, og flere steder kom jeg litt opp i høyden med utsikt utover elva. Jeg hadde egentlig planlagt å slå opp teltet ved Ulvefossen, men området var som en eneste stor kuldegrop, så jeg valgte å gå et stykke i retur igjen før jeg slo opp teltet. Jeg havnet tilslutt på samme plass som kvelden før, og ble nok en kveld sittende å stirre i flammene fra bålet før jeg tok kveld. Dag 5 - Hjemreise Søndag våknet jeg til nok en fantastisk morgen. Det var ikke noe å si på utsikten! I løpet av natta hadde vi hatt besøk av det jeg antar var en rev. Både jeg og Echo hørte plutselig noe som gikk rett utenfor teltet. Jeg ble liggende å lytte litt, og fant fort ut at dette måtte være et lite dyr. Echo gav et litte "boff" før han ble liggende å lytte på raslingen. Det lot seg visst ikke skremme. Jeg åpnet teltet men kunne ikke se noe i mørket. Hyggelig med besøk iallefall. Jeg begynte å gå i retur mot hytta. Etter bare en halvtime måtte jeg ta meg over den samme side-elva jeg hadde kommet over for et par dager siden. Med kalde bein gledet jeg meg ikke spesielt til det. Jeg tok av meg bukse og stilongs, og pakket skoene i kløven til Echo. Jeg tenkte med meg selv at det var lurt å legge dem der. Sekken ble tatt på ryggen og jeg fikk begge beina uti elva. Da jeg tok det første skrittet og merket hvor vanskelig det var å holde balansen på steinene i bunnen gikk det opp for meg. Skoa! Jeg hadde tatt av meg skoene! Jeg sa høyt til meg selv: "hva i helvete er det du holder på med!". Det isende vannet gjorde at jeg bare lot det stå til. Det var bare fem meter over, men det var nok til at beina var mer eller mindre følelsesløse da jeg kom opp på andre siden. I hånda hadde jeg et sitteunderlag av ull som jeg alltid har med meg. Det legger jeg på bakken med en gang jeg er over så jeg har noe å stå på. Det ble en noe panisk hopping og spretting for å få liv i beina igjen mens jeg samtidig forsøkte å få på meg klær. Det gikk greit, men en påminnelse om at man må ha hodet med seg på tur. Da jeg kom frem til hytta bestemte jeg meg for å fortsette helt ut av parken. Etter en seks timer var jeg tilbake ved bilen og startet på den møysommelige kjøreturen. Etter ca tre mil punkterte jeg på høyre forhjul. Tilfeldighetene ville ha det til at det var dekning akkurat på den plassen. Uten reservehjul i bilen måtte jeg ringe etter bergingsbil fra Karasjok. Etter en times venting ble jeg hentet og fraktet til Esso i Karasjok. Her kjøpte jeg fire nye piggdekk som ble lagt om til en hyggelig pris en søndags ettermiddag. Ikke noe å si på servicen! Det blåste opp til storm på Båtsfjordfjellet på vei hjem, og en halvtime etter at jeg kom hjem kom snøen. Jeg rakk akkurat ut av området i tide før vinteren for alvor gjorde sitt inntog. Det var fantastisk å oppleve Anarjohka Nasjonalpark i november måned. Anbefales!

Varangerhalvøya - fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv. Turbeskrivelse med bilder finnes på bloggen, trykk her for link. Dato: 16.10.11 - 17.10.11 Bestemte meg lørdags kveld for å ta turen jeg hadde tenkt på ei stund; å gå fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv. Turen går nordøst i Finnmark på Varangerhalvøya, fra nord til sør. Grov måling i luftlinje viste en avstand på ca 50 km. Jeg hadde ikke kart for området, så jeg brukte 10 minutter med programmet MapSource og la inn ei grov rute med 20 veipunkter på gps`en, inkludert en kommunetopp kaldt Skipskjølen (633 moh.) som jeg bestemte meg for å gå innom. Sekk og kløv ble pakket ferdig på kvelden så jeg var klar til søndags morgen. Dag 1 Jeg begynte å gå fra Rv891 ved Adamsvannet kl 13:00. Jeg fulgte grusvei ned til hyttefeltet i Adamsdalen og hadde planer om å komme meg over elva og på østsiden av denne. Det var mye vann i elva så jeg fulgte denne sørover et stykke i håp om å finne en brukbar plass for å komme meg over. Til slutt gav jeg opp og bestemte meg for å vasse over. Jeg var allerede blitt våt på beina så det ville ikke gjøre noe fra eller til. Jeg festet båndet fast i kløven til Echo og sekken min så jeg hadde kontroll på han. Med vann til midt på låra kom vi oss greit over. Etter å vasset over elva og vridd opp sokkene fortsatte jeg sørover i dette dalsøkket. Det var generelt veldig vått i marka. En ørn sirklet over oss en stund så jeg gjorde et forsøk med kompaktkameraet. Jeg har begynt å legge igjen speilrefleksen etter at jeg kjøpte kompaktkameraet, og merker at jeg tar mye mer bilder nå siden jeg har det tilgjengelig i lomma til en hver tid. Med speilrefleksen ble det et tiltak for hvert bilde, da jeg måtte av med sekken for hver gang jeg så et motiv. Kvaliteten blir jo noe redusert med kompaktkameraet, men til bruk på bloggen er det greit nok. Det var veldig mye lemmen i marka og Echo for på kryss og tvers mens han jaget dem. Han vet at han ikke får lov til å bite/spise dem. Han jager dem til de stopper opp, deretter ser han i min retning om jeg følger med eller ikke. Dersom jeg ikke sier "nei" eller "mm" klarer han ikke dy seg med å gi de et kjapt bitt. Etter jeg hadde gått i ca halvannen time gikk jeg lengre opp på fjellet og forlot da dalen jeg hadde fulgt ei stund. Da ble det straks mer stein i terrenget. Vinden blåste fra nord, så jeg hadde den i ryggen. Det begynte etter hvert å mørkne ute, noe som gav et flott kveldslys i horisonten. To ravner kom sigende forbi og lagde sine karakteristiske lyder, noe som virkelig gir meg tur-følelsen. Jeg fortsatte å gå i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å komme lengst mulig før det ble mørkt, for så å sette opp teltet. Da klokken nærmet seg 17 hadde jeg gått i fire timer og det var blitt såpass mørkt at det bare var å få opp teltet. I følge gps`en hadde jeg tilbakelagt 12 km. Vinden hadde tatt seg opp litt og jeg fant en flekk mose å sette teltet på mellom all steinen oppe i høgda. Jeg forsterket bardunene med å legge stein over teltpluggene og kom meg inn i teltet. Ble liggende å høre på vinden som røsket i teltduken, og jeg vil anslå at det var stiv kuling i kastene utover natta. Dag 2 Mandags morgen våknet jeg klokken 06:00. Det var akkurat begynt å lysne ute, og det ble et flott lys fra teltåpningen. Gassbrenneren ble tatt frem og jeg fikk vann på koking til kaffe og havregryn. Temperaturmåleren viste 1 grader og det var tilnærmet vindstille. Mosen på bakken var litt stiv, så jeg antar at det hadde vært frost i løpet av natta. Etter å ha fått i seg frokosten var det bare å pakke sammen utstyret og gjøre klar for en lang dagsmarsj. Toppen Skipskjølen var neste delmålet. Jeg gikk i et jevnt tempo mot det jeg først trodde var Skipskjølen. Etter hvert viste det seg å ikke være i nærheten en gang. Jeg ble stadig overrasket over hvor vanskelig det var å anslå avstander i dette terrenget. Fjell som tilsynelatende var relativt nærme viste seg gang på gang å være mye lengre unna. Etter hvert måtte jeg gå nedom en dal for å fortsette opp på andre siden. Nedi dalen var en liten rennende bekk som jeg benyttet meg av til å fylle opp camelbak`en på tre liter. Jeg følte dette var en grei plass å fylle med tanke på at område rundt for det meste var av stein. Jeg antok at det ikke lå daue lemmen i tilknytning til bekken selv om det ikke var noen garanti for det. Vann måtte jeg ha uansett. Jeg benyttet også stoppet til å ta over kløven til Echo. Jeg så at dette kom til å bli en lang dag, og da han ikke er fullvoksen enda ønsker jeg å ha en forsiktig tilnærming til bruk av kløv. Den veide ikke mange kiloene uansett, så det var uproblematisk å feste den på min sekk. Jeg teipet også potesokker på Echo siden terrenget var preget av mye stein. I løpet av turen klarte han å slite hull i tre av dem, så de hjalp nok godt på. Jeg hadde gått et par timer og sett en topp langt i det fjerne som jeg trodde måtte være Skipskjølen, og begynte etter hvert å komme enda litt lengre opp i høyden hvor det såvidt lå litt snø. Noen ryper satt på en høyde og fulgte med når jeg kom traskende. Jeg gikk i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å nå toppen innen klokken 10:00. Jeg sjekket etter hvert gps`en for å se om jeg var på rett kurs. Da så jeg at Skipskjølen var merket av på kartet på en annen topp enn den jeg hadde gått og sett på i lengre tid. Gps`en ville ha meg til å knekke 90 grader høyre. Jeg stusset litt over hva det var for en topp jeg hadde gått og sett på, men valgte å stole på gps`en. Jeg økte farten litt så jeg skulle klare å rekke opp til klokken 10:00. Like før jeg nådde toppen satt der en snøugle og fulgte med. Den satt i ro helt frem til ca 20 meter. Artig. Jeg nådde opp rett før klokken 10:00 - svett, våt på beina og litt kald. Jeg hadde planlagt en 10-minutters hvil når jeg kom opp. Til min overraskelse var det ingen varde å se. Jeg sjekket gps`en igjen som viste at jeg skulle stå på Skipskjølen. Det fikk jeg ikke til å stemme. Kartet måtte være feil. Noe frustrert sjekket jeg avstanden til toppen jeg mente måtte være Skipskjølen og som jeg jo hadde vært på vei mot hele dagen. Avstanden i luftlinje viste 3,5 kilometer. Jeg måtte gjøre et valg om jeg skulle droppe toppen eller gå for den. Det ble en ganske lang omvei og jeg hadde langt igjen til Vestre Jakobselv. Jeg valgte iallefall å gå for den. Pausen jeg hadde planlagt utgikk og jeg tok fram et dekken av softshell som jeg kledde på Echo. Tåka kom sigende og vinden gjorde det litt kaldt. På bakken lå det skare som akkurat ikke holdt vekta mi, slik at jeg gikk igjennom hele tiden. Med rullestein under var det slitsomt å gå. Jeg nådde toppen rett før klokken 11, altså en time etter planlagt skjema. Underveis hadde jeg bestemt meg for å ordne fuktsperre i skoene. Jeg fant fram et plastnett og to brødposer som jeg brukte til det formålet. Det hjalp på selv om sokkene var søkk våte. Jeg tok fram jervehiet og lot Echo hvile en fem til ti minutter mens jeg fikk i meg litt mat og kaffe, så var det bare å begynne å gå litt i retur og sette kursen mot Vestre Jakobselv. Beina var begynt å bli litt møre etter å ha gått med sekk siden klokken 7. Det var fortsatt mye våt og glatt stein, vekselvis snø og skare. Underveis kom jeg over noe pote-avtrykk i snøen, men jeg vet ikke hvilket dyr det er av. Noen som vet? Det gikk etter hvert hull på potesokkene til Echo så jeg måtte stoppe et par ganger og legge på nye. Han var fortsatt kvikk og rask. Da klokken begynte å nærme seg 14 var jeg kommet såpass langt ned av fjellet at det ikke lå mer snø på bakken. Jeg hadde som utgangspunkt tenkt å komme fram til Vestre Jakobselv neste dag, men jeg vurderte å forsøke å gå helt fram i løpet av denne dagen. Jeg antok at jeg ville kunne være framme innen klokken 18. Jeg gikk mer eller mindre på autopilot da jeg var ganske så sliten i beina og anklene begynte så smått å protestere. Jeg tok meg ikke tid til noen pauser da jeg ville gå lengst mulig før mørket kom rundt klokken 17, så jeg gikk i grunn så fort jeg klarte. I følge gps`en lå jeg rundt 4 til 5 km/h. Batteriet på kameraet ble tomt, så siste bildet tok jeg av meg selv da jeg begynte å kjenne turen på kroppen. Echo begynte etter hvert å halte litt, men det gikk over så snart jeg tok av potesokkene. De var nok i korteste laget, slik at teipen ble liggende rett over ulvekloa på forlabbene. Underveis sjekket jeg jevnlig gps`en for å se om ruta jeg gikk var raskeste vei. Det var vanskelig å få noen god oversikt med så lite display og uten kart. Jeg så etter hvert en grusvei på kartet som jeg bestemte meg for å gå til. Avstanden skulle være ca 5 kilometer i luftlinje. Jeg gikk på for å rekke fram før det ble mørkt, og nådde rett før, klokken 17. Jeg hadde nå gått såpass langt at jeg bestemte meg for å gå helt fram til Vestre Jakobselv "samme faen". Jeg valgte derfor å ta på meg de tørre reservesokken jeg hadde i sekken, og benyttet to pakkposer som fuktsperre. Dette fungerte glimrende, og det var en fryd å endelig kunne gå tørr på beina! Grusveien var i grunn helt elendig å gå på, men den var nok ment for ATV og ingenting annet. Den var så gjørmete og våt at jeg gikk like mye utenfor. Dette var fortsatt langt innpå vidda. Det var nå blitt mørkt så jeg festet et rødt lys på Echo og gikk med en hodelykt selv. Tåka gjorde at jeg bare så noen meter foran meg. Echo gikk fremst noe som fungerte fint da jeg kunne følge det røde lyset hans. Han gikk ca 20 til 50 meter foran meg. Etter en times tid på denne grusveien hadde jeg enda et stykke igjen. Beina var nå så vonde at det var så vidt jeg ruslet fremover. Turte ikke ta noen pause da jeg var redd jeg ikke kom meg i gang igjen. Jeg møtte etter hvert to karer på hver sin ATV. De lurte på hvorfor jeg ville meg selv så vondt, noe jeg begynte å lure på selv også. De mente jeg hadde halvannen mil igjen til Vestre Jakobselv. Trodde selv at jeg var innenfor en mil, så jeg fikk en liten knekk i motivasjonen da. Jeg kunne ikke annet gjøre enn å fortsette. Et par steder gikk grusveien rett ut i ei elv, for så å være borte på andre siden. Andre elva jeg skulle over så jeg ikke dette før jeg var midt uti elva med vann til rett under knærne. Veien var da plutselig borte og der den skulle gått videre var det en meter opp og busker. Jeg tok en kjangs og fulgte elva et stykke oppover og fant veien igjen ca 50 meter opp. Jeg ble selvsagt våt på beina igjen, men etter å ha bannet høyt for meg selv var det bare å tusle videre. Jeg nådde fram til Vestre Jakobselv klokken 20:30, fullstendig utslitt. Jeg hadde da gått i 13,5 time og tilbakelagt 49,2 kilometer i tungt terreng. Jeg ble hentet av en god kollega, Trond, og fikk løftet beina inn i bilen. Jeg hadde klart målet jeg satte meg mange timer tidligere på dagen om å gå helt frem. Fantastisk! I etterpåklokskapens ånd burde jeg stoppet klokken 14:00 da beina begynte å si fra, men jeg har vanskelig for å stoppe når jeg først er i gang... Dagen derpå våknet jeg opp med to akillessener som kjentes ut som to slitne strikker. I skrivende stund har jeg enda vondt i den ene, snart ei uke etter turen. Nye sko vil forhåpentligvis hjelpe på litt til neste tur

Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf

Tenk å ha sånn flaks at man har fri akkurat de dagene det er sommervarme på Sørøya. Tok ferge til Hasvik torsdag, og første natt ble ved Hafsfjordvannet. Andre natt ved Steinvatnet, og siste natt ved Nyvatna. Ingen bitevillig fisk. Jeg hadde aldri trodd at det var på Sørøya jeg skulle verdsette muligheten til å ta av ytterteltet, og kunne slumre videre i innerteltet. 20 Grader, litt vind og lite innsekt gjorde dette til en tur jeg aldri glemmer. Mest sannsynlig er det første og siste gang jeg er på Sørøya akkurat de få dagene som kan kalles sommer😉

Navn: Finnmark, Sørøya - A scenic trout paradise! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-09-08 Innsendt av: Isak Knutsen Endelig etter mange timer med redigering, er videoen fra sommerens tur til Sørøya i Finnmark ute på kanalen! Det ble ny personlig ørretrekord! Sjekk ut flere av mine videoer her!

Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article

Hei Jeg og mannen vurderer å gå norge på langs, om han får fri fra jobb. Det er forsatt bare i te nkefasen. men før vi kan bestemme oss helt sikkert. vil vi gjerne få ting som vi er litt usikre på ut av hodet. -hvordan gjør man med depoter? sender pakker på posten? kan de ligge mer en 14 dager? -er det lett å få sponsorer? hvordan gjør man dette? -vi har en dachs som vi vurderer å ha med på endel av turen, vet du om noen som har hatt en liten hun med på dette før? -og hvor godt må man trene i forkant? -Kan man ta det over flere etapper? dvs, feks: 1 mnd 3 ganger i året, (pga jobb) telles det forsatt som om man har godt NPL? eller må man ta alt på en gang? -kan man bruke både bein, kajakk og sykkel for å komme på lista? eller er det kun for folk som har gått?

30. juli reiser jeg fra Værnes til Kirkenes for å vandre over Varangerhalvøya. Siste provianteringen gjøres i Kirkenes før jeg busser mot Vestre Jakobselv og starter turen nordover med Berlevåg som mål. Planen er å bruke mellom 8-10 dager. Fiskestanga er naturligvis med. I den forbindelse ønsker jeg gjerne noen tips på kurante fiskevann samt hva andre har erfart er lurt å ha i enden av snøret. Hvor brutal er myggen på denne tiden av sesongen? Og vet noen av en eller annen severdighet som jeg burde få med meg i området må dere si ifra. Hilsen Ole-Johnny

Heisann! Jeg legger ut en link til turen jeg var på i sommer, til dere villmarkinger! Vi startet i Reisadalen og vandret innover viddene til finsk villmark. Dette er spennende områder med villmark og godt fiske. Når vi viste samene vi møtte på veien kartet vårt og viste hvor vi skulle hen, sa de "dokker skal inn i ødemarka dokker"! Jeg er ingen skjønnlitterær mann! Så jeg skriver rett fra levra! Håper dere syns det er interessant! http://heftig-villmark.blogspot.com/p/17-dager-i-samisk-lappland.html NB: HELE TURRAPPORTEN HAR JEG SKREVET UNDER HER, MEN DEN STÅR OGSÅ PÅ BLOGGEN MED BILDER. «SAMENES GJEMTE VILLMARK» Jeg og Petter skulle på en tur til sommern. Vi ville rett og slett oppleve eventyret. Et halvår i forveien var allerede planlegginga i gang. Jeg har sittet hjemme forran pcen å studert kart i flere sammenlagte timer for å bli «kjent» med områdene i nord for å danne meg et vist bilde av hvor vi skulle dra henn. Til slutt ble på en eller annen måte stedet vi skulle dra til valgt. Vi skulle starte i Reisadalen og bykse oss bortover og over finskegrensa. I disse øde områdene på kartet lokket store vidder som strakk seg over endeløse områder uten å bli brutt av veier eller bebyggelse, her kan vi finne eventyret, forhåpentligvis. Vi bestilte tidlig flybilletter til Tromsø og da var det bare å drømme seg bort å sette i gang forbredinga. Etter en ulidelig lang tid sto vi endelig på Gardermoen med tungt ladet sekker. Etter litt klabb og babb med innsjekkinga satt vi på flyet mot nord. Begge med stort mot, sommerfugler i magen og jeg hadde sterk forskjølelse og petter en sterk hodepine. «Jaja, vi skal nok gå det av oss.» I Tromsø var vi innom vinmonopololet og kjøpte noe av det sterkeste de selger for 19åringer på polet, Baylis. «Til å ha litt mjælk til kaffen!» som vi sa. Bussen fra Tromsø kjørte i tre timer til tettstedet Storslett. Herfra går det buss kunn to dager i uka på sommeren innover i Reisadalen. Vi skal fem mil innover og bussen går ikke før dagen etter. Vi vil gjerne innover i dag å spør busssjåføren om han veit om noen lokale som kanskje kan tilby skyss. Han var visst lokal og skulle se hva han kunne ordne. Senere kommer han tilbake med den gode nyheten, «æ ordna dokker skyss, men det e av ei samedame så dokk må vær snill!». «Flotters!», sier vi. Samedama er lita, rund og blid og veldig pratsom. Hennes mann kommer kjørende og vi får sitte i hver vår bil. For å holde samtalen gående spør Petter i vei med alt av spørsmål. Uviten spør han samedama, «hvor mange reinsdyr har dere?» Som en innøvd replikk svarer hun tilbake, «kor mange pænga har du i banken?». Disse samene bor innerst i dalen der veien slutter og er lommekjent i Reisadalen nasjonalpark, vi kunne ikke vært heldigere. Ettersom tonen var så god og samene virket så interessert i våre gjøremål i dagene framover blir vi bedt på kaffe og tørka reinskjøtt. Fikk også smake på reinbeinmarg, noe som rett som det var smakte smult. De kjørte oss til hvor et firhjulingspor skulle føre oss opp til vidda. Vi takket for den gode gjestfriheten og samen tok motvillig mot et par hundre kroner for skyssen. Med litt tørka reinkjøtt rikere bar det opp bakkene, vi er meget fornøyde med en så god start. Så var det myggen da. Den var til stede med en gang. Horder av mygg. På med myggolje å gå så fort en orker. Litt oppi dalen slår vi opp camp nr. 1. Begge er trøtte, slitne og smålig syke. Om 17 dager går går flyet hjem fra tromsø igjen. Jeg og Petter har gått på skole sammen i to år. Vi kjenner hverandre kunn gjennom skole. Begge hadde friluftsliv som programfag og der «fant vi hverandre». Bortsett fra det er det lite vi kjenner hverandre. Det blir spesielt og leve oppå hverandre så tett framover og innerst inne vet vi at det bare er et spørsmål om når det blir gnissninger og irritasjon mellom oss. Men vi er begge positivt innstilt og begge er gira på dagene foran oss. Det grunnleggende suget mot og interessen for naturen har vi begge. DAG 2 OG 3, INNSTILLE SEG TIL DET FRIE LIVET Det blir ikke så mye gåing. Vi slår camp etter noen få timer ved det store vannet Carajavri. Nå er vi oppe på vidda og nå skal vi hive stanga litt. Vi hiver og hiver og jeg starter turens fiskeopplevelser med ei fin røye på 300 gram. Ved dagens ende hadde vi fått 4 smukke røyer rundt samma størrelsen. De smakes og likes. Neste camp ligger ved et flott vann som het Ghakkojavri. Her klarte jeg å lure ei røye mens Petter fikk en Ørret. Kald norravind råder området og myggen er borte. Vinden løyer til kvelds og myggen er tilbake. SJØSAMER, LØS STORRØYE OG VÆRFAST Jo lenger vi går, jo mer følelsen av å være i ødeland får vi. Naturen er viddepreget med slake fjell rundt oss. En hævv av fiskevann linket sammen av små elver og bekker og frodig og grønt. Det er midt på slutten av juli og sommern steker, svetten renner og myggen surrer. Vi føler vi er i gang. Når vi har passert et fjellpass ligger en bred dal forran oss med et et vann som er delt i to. Tilsynelatende ser det ut til at vi kan krysse dem i midten for å sleppe å gå rundt. Det er slike feil man lærer av. På vei ned mot vannet får vi øye på et telt. Vi blir enige for å gå bort å hilse. Etter å ha vasset med vann opp til lårene og brukt unødvendig lang til på å krysse innsnevringen av vannet, går vi mot folkene. Jeg hopper lett over en liten bekk. Petter derimot skal kludre det til. Han tryner så mye som det er over hode mulig å gjøre i den lille bekken og ender på mirakuløst vis med hele kroppen under vann. Pesende etter luft stikker han hodet og kroppen opp det ser ut som han har svelget alt for mye vann. Jeg må le!! Vi hilser på de to fiskerne Lars og Nils. De er lokale og byr tvert på nykokt røye. «Ja takk!». Etter et par minutters løs prating står jeg med ei vodka flaske i hånden. Den går rundt og rundt mens praten pågår. Etter en god del runder og en god porsjon røye har tonen blitt såppas god at vi blir tilbydd å slå teltet rett ved deres. Kvelden blir lang og fin og etter å ha mista et par store røyer jeg hadde på kroken fant vi omsider fram til soveposen. Dagen derpå gikk tregt i starten. Nils kunne ikke sagt det bedre, «å ha med sprit på fjelle e det værste man kan finn på, man ork it å gjør en dritt dagen etter...» Nils og Lars er hva man kaller per definisjon sjøsamer. De har begge fast jobb men viser tegn til å ha levd et liv med mye fisking. Både i fjellet og på fjorden. Lars har mye kunnskap om samenes historie og nåværende situasjon og er like ivrig i å fortelle som vi er til å høre på. Utover dagen kvikner vi til og været viser seg fra sine beste sider. Sol, sol og stekende sol. Myggen trives også i dette været. Rastløsheten siger på og lysten på å vandre videre melder seg. Sekken pakkes og litt vemodig forlater vi våre nye kamerater. Det var virkelig et sterkt møte og gjestfriheten vi har møtt hittil gjør at vi vandrer videre i en lykkerus mens kveldssola farger landskapet. Det går jammen meg bra nå, vil hellet vare? MED BLIKKET RETTET MOT FINNLAND Det første målet vi har satt oss er ei hytte som som ligger på finskegrensa. Der har vi som mål å fiske, fråtse og bli et par netter. Et par dagers vandring og vi når hytta, Sidusghoppi. Her gluper vi i oss medbragt risengrynstgrøt og går over på finsk side for å fiske. Vi klatrer over reingjerdet som går langs grensa og får straks øye på turens første reinsdyr. Det er oppløftende for oss søringa. Vi hiver ut mark og dupp. Petter får småfisk. «DUNG!» så rykker det hardt i stanga mi. Pulsen min er høy og jeg skjelver av adrealinet når jeg trekker inn snøret og kjenner at det er en sværing jeg kjemper mot. Omsider ser vi beistet av en ørret. Petter anslår at gubben er på to kilo. Spenninga er høy og begge har ikke roen og handler stresset. Hoven er ikke med så Petter går ned mot vannet for å ta den i mot med henda. Jeg drar den opp mot en stein slik at en tredjedel av fisken stikker opp av vannet. Petter er tydelig preget av spenninga og handler ikke så rolig og kontrollert som han burde. På en eller annen måte glepper han fisken. Den piler av gårde med marken og kroken. Vi banner høyt mens vi ennå er preget av adrealinkicket. Petter har fisket mye før og fått mye fisk, jeg derimot har aldri fått en over kiloen. Sånt skjer og jeg hadde sikkert gjort det samme. Men det er ikke lett og «let go». Vi forbanner oss over tapet resten av kvelden og litt morgenen etter. NY DAG NYE MULIGHETER Vi er på samma plassen dagen etter. Vi har bestemt oss for ørret til lunsj og har tatt med oss gryta. En time senere har vi fått flere fine ørret fra halvkiloen og ned. Så var det Petter sin tur. «BÆMM!» duppen går under vann og Petter rykker til i stanga. «Ojojoj, en sværing!» Petter haler den inn mens jeg står ivrig klar med hoven. Den fås på land uten nevneverdige problemer. Petter løfter den opp og stønner og seirer mer enn hva som er ansett som sosialt akseptabelt. Men det er greit, han må gi utslipp for adrealinet. Den veies og lander akkurat på en kilo, kilogrensa er nådd og brutt. Overmett på ørret må jeg prøve litt indianer fiske i elva. Jeg tar med mark og søkke og vandrer oppover. Inni meg har jeg et ønske om å få en kilofisk, men jeg tørr ikke si dette til Petter i tilfelle jeg skulle reise hjem uten å oppfylle dette ønsket. Jeg hiver ut marken i elva og har egentlig lite troa på fisk. Det napper straks i snøret. Jeg drar i land en fin stekefisk. Og en til. Å fiske i elva var litt mer spennende. Jeg hiver nok en gang ut, setter fra meg stanga i myra og vandrer litt rundt. I det jeg snur meg rykker det betydelig i stanga, «å hælvette!», jeg løper og rigger til meg stanga. «Dette er en fin bekkeørret detta!» Tenker jeg. Omsider løfter jeg den opp og det er en vakker ørret på halvkiloen. Jeg er hoppende glad! Hadde ikke forventet så fin fisk i den lille elva. ELVEKRYSSING. Vi vandrer så inn i den finske villmarka. Med god tro på nye opplevelser. Vi vandrer nedover en i en villmarksdal hvor det vokser glissen bjørkeskog. Har ikke sett trær på en ukes tid nå så er fint med litt skog. Nederst i dalen er villmarksbildet komplett. I horisoten rager det bratte steinete fjellfomasjoner med innslag av noen snøflekker, med grønn bjørkeskog nederst i dalen og en elv som slynger seg gjennom landskapet. Blå himmel og sol gjør det hele uvirkelig sammensatt. Vi har vært sammen 24 timer i døgnet i en uke nå, Petter er det siste trynet jeg ser når jeg legger meg, og det første trynet jeg ser når jeg står opp. Og det mårratrynet ekke pent. Ikke lukta heller, spesielt når det blir som en finsk sauna inni teltet om mårran med stekende sol utenfor. Og mitt mårratrynet er ikke noe særlig bedre, men lukta mi er jeg sikker på er litt mildere. Irritasjoner oppstår. Jeg ender til slutt opp med å bli irritert over hver eneste ting Petter gjør og sier. Så oppstår en situasjon opp i alt dette. Elva nederst i dalen må krysses for å komme dit vi ønsker. Denne elva er både stor, bred, dyp og stri mange steder. Ingen av oss har noe særlig erfaring med elvekryssing. Dette er en utfordring jeg ser svært positivt på og er bestemt på å gjennomføre. Petter tenker litt mer konsekvens og stiller seg litt mer negativ til denne oppgaven. Det ender med at det blir litt småkrangling om elvekryssinga. Jeg tråkker på gjennom helvettesbuskaset til jeg kommer ved elva. Den er ikke mulig å krysse, vi må lenger opp. Dagen etter er stemninga noe lettere. Vi har forberedt oss på at vi sansynligvis ville bli lei trynet til hverandre og bestemt oss for å snakke åpent om det underveis hvis noe slikt oppstår. Derfor prøver vi på det. Vi går oppover dalen og planlegger å gå langt for å krysse elva lenger opp i dalen. Midtveis hører vi tegn på mennesker. Jøssenamn er det sannelig meg en finsk familie på tur. «Tarvi!» sier de. «Hello hello», svarer vi. «is it good to cross the river further up stream?» spør vi. «Yes, but its also good to cross 100 meters down there.» svarer finnen. «Thank you very much!», sier vi og går til utsetning på elvekryssinga. Elva flater seg ut på dette stedet og deles opp av mange små øyer. Vi hopper fra sten til sten. Et sted måtte vi vasse med vann helt opp til midjen men kryssinga gikk bra uten de store problemer. På andre siden var ei lita koie hvor flytta inn. Petter slapper i hytta og leser sin krimbok, mens jeg hiver meg avgårde for å bestige et alt for fristende fjell. HARR Villmarksdalen vi er i er et populært område i Finnland. Dets øde og uframkommelige plassering gjør at det ikke kommer massevis av folk gående helt hit. Dette pga nærmeste sivilasjon er drøye 3 mil unna. Derfor har nærmeste sivilasjon disponert med både vannfly og helikopter. Jada, på den hverste tida midt på dagen er det ikke å overdrive å si at vi hørte minst et fly eller helikopter i timen. Jeg og Petter ble enige om at dette var litt kjipt og ødela litt følelsen av å være dypt i villmarka. Men det stoppet oss ikke fra å nyte den fantastiske naturen, sommeren og fisket. Elva vi krysset heter Rommaeno. Petter har gjort hjemmeleksene og kan fortelle at dette er en svært god fiskeelv og at det går harr i elva. Jeg har aldri sett en harr men Petter sier det er en sportsfisk og god matfisk. Fra dagboka mi: Før vi dro herfra måtte jeg prøve harrfisket. Vi har kastet litt i går uten hell. I dag dro jeg til en flott kulp i elva. Her må det værra fæsk! To halveis engasjerte kast og jeg får napp. Mistern helt oppe ved land... Etter flere mer engasjerte kast sittern på igjen. Denne er fin tenker jeg. Etter et drøyt minutt ser jeg beistet, dæven fin harr! Medvillig drar jeg han på land. Dæven steike fin harr! Hmmm, kan dette være over klioen? Jeg er mett på fiske, mer fisk trenger vi ikke, mer klarer vi ikke å spise. Petter ligger i soveposen. Skal det værra lunsj? «Ojoj, fin harr!» sier petter. Den veies... 1,5 kilo harr. Jeg jubler triumferende og Petter har stor begeistring i blikket. Petter fyker ut av soveposen og ned mot elva. GLUPSK FISK Vi vandrer videre og nyter det frie liv. Irritasjonene har gått over og vi nyter bare tilværelsen og tenker på hamburger, cola og øl som om bare noen dager skal inntas. Oppå fjellet camper vi ved et stort og fint fjellvann. Slår opp telt og fram med fiskestengene. Petter prøver seg med dupp og mark. Ser ikke ut til og funke helt til å begynne med. Petter sveiver inn og helt inn ved land skyter et monster fram og sluker i seg duppen til Petter. «Detta er en sværing!» roper Petter. Jeg kommer løpende med hoven. «Faen er gjedde detta!» sier petter. Jeg fanger det glupske monsteret i hovet. En ekte høyfjellsgjedde på to kilo. Den får kniven tredd gjennom hodet og Petter må pilke ut duppen som den hadde slukt. Av ren nysgjerrighet skår vi opp tarmene dens for å se hva den har spist. Sannelig lå det en liten fuglunge av noe slag (sikkert en andunge kom vi fram til) i tarmen på den. Glupsk gjedde! Like etter drar jeg jo selvfølgelig opp en harr på 1,2 kilo. Herved kaller Petter meg harrfiskern! Vi eter både gjedda og harren, blir stappmette. Herregud så luksus vi har det, blå himmel og sol også. NY VILLMARKSDAL NYE UTFORDRINGER Den nye dalen vi vandrer ned i mer vid og langstrakt. Ikke ser vi tegn til at noen sleppes av i helikopter eller fly heller. Et helvette viser det seg også å være når vi skal gå i terrenget. Ikke akkurat tilrettelagt for vandrere. Enten er det våt myr, steinrøyser, kratt, ellet tett bjørkeskog eller alt på en gang. Vi når bunnen av dalen hvor en elv slynger seg gjennom. Vi begynner med et å skjønne hvorfor det ikke ferdes så mye folk rundt her. Vi synes også at en bjørn ville passet perfekt inn i omgivelsene rundt oss men ser ingen tegn på bamse. På kvelden får vi besøk av en reinsdyr flokk på andre siden av elva. Vi koser og nyter underholdningen liggende ved bålet. Det er ca. 4. august og vi opplever frostnatt. Etter et par dager nede ved elva uten fiskelykke skal vi vandre opp dalen og mot nærmeste landsby, Kilpisjavri! Det skal jammen si seg enklere sagt enn gjort. Åjada, her skulle vi møte på utfordringer terrengmessig. Myr, Steinrøys, kratt, kratt og kratt. Jungelkratt tykke som trær som rager to meter over hodet på oss og tett som krussedull. Vi må bukke under for at det er slitsomt men vi liker tanken av å oppleve dette også. Dette gjør oss til barske menn, føler vi! MOT SLUTTEN Vi når en hytte hvor vi telter rett utenfor. Her er det også andre folk, bare finner. Dagen etter blir vi kjent med våre finske naboer. De er unge og er kommet for å fiske og nyte villmarkslivet. Vi slår ann tonen lett og de deler litt whisky til kaffen. Det blir kveld og regn og surt vær før vi drar videre. Dagen etter planlegger vi å være i Kilpisjavri. SIVILISASJON Kilpisjavri er en liten finsk landsby. Hit kommer nordleningene når de skal på harryshopping. Hit kom vi tidlig på formidagen og var mega sultne på hamburger, øl og cola. Rett inn på den første kroa vi går forbi. «A burger and a beer!» sier jeg barskt. Vi sluker mat til vi blir ubehagelig mette. Vi telter nede ved det store vannet Kilpisjavri på en liten halvøy med en teltplass. Det kommer svømmende lemmen fra alle kanter så vi velger å kalle øya for «the Lemmenisland». Veien er kort til baren, restauranten og supermarkedet, det er også hovedsakelig dette landsbyen består av. Vi er fornøyde med det. Etter et par dager vill festing i denne byen drar vi bakfulle med bussen til Tromsø. I Tromsø drar vi rett til utkanten av Tromsøya hvor det er mulig å slå opp telt. Gudbedre for en flott utsikt. Tromsø er en vakker by. Omringet av ragende fjell og fjorder over alle kanter. Vi hiver ut stanga, en...to...tre, BANG! Så satt fisken. Torsk etter torsk dro vi opp, og en lyr. Det er noe anna enn å fiske i Oslofjorden. Vi er mega ultra fornøyde med oss selv. Vi klarte å gjennomføre turen. Vi har opplevd fantastiske fiskeopplevelser, møtt samer og sett fantastisk nordnorsk natur. Vi har gått lange distanser og vi har klart oss utrolig bra. Vi begge mener at all den flaksen vi har hatt ikke er bare tilfeldigheter. Petter mener at samedama vi møtte først må ha bedt samegudene hjelpe oss på veien. Jeg mener at siden vi turte å følge drømmen vår fikk vi fortjent med den flaks vi trengte. Hjemme venter et nytt år med skole for oss begge. Allerede tenker jeg på neste prosjekt. Neste sommer. Tanken på at dette ble gjennomført styrker tanken på enda større prosjekter! Alexander Strand

Uteliv i Kautokeino og bestigning av Øksfjordjøkelen 3. september 2011 Vi tok en råsjans og bestilte flybilletter ei uke i forveien, lavpris, uten noen som helst retrettmulighet for å få pengene tilbake. Værvarselet var ikke helt supert da jeg bestilte billettene, men jeg krysset fingrene for at det bedret seg. For min del dro jeg ei uke tidligere grunnet et kurs i Bardufoss i uke 35. Jeg hentet Arnt og Eyvind på Snowman Airport i Bardufoss, klar for en lang biltur og en flott bretur i Finnmark. Værvarselet hadde heldigvis gått i vår favør siden jeg bestilte billetten, og det siste vi hørte på radioen før vi parkerte bilen ved tunnellåpningen i Storvik var at det var dårlig vær i hele Norge sør for Troms fylke. Hvor heldig går det da ikke ann å være?? Vi våknet opp til et par alarmer og et par nysgjerrige blikk fra bilkøen som ventet på å få komme gjennom tunnelen ved Storvik. Det tok litt tid å komme seg opp i fra soveposen, og for Arnt sin del bilsetet i golfen. Tunnelen var ikke blitt bedre enn siden jeg hadde vært der i sommer, og fergemannen kunne senere på dagen fortelle oss at dette var Norges styggeste/dårligste tunnel. Da har vi vært gjennom den og:) Vi hadde en flott frokost på fergekaia i Øksfjord, Arnt passet på at vi fikk nok brødskiver med på tur, jeg kokte vann og Eyvind sørget for at kameraet fulgte med over fjorden. Det var blå himmel, nesten vindstille og helt fantastisk. Flottere omgivelser kan jeg faktisk aldri huske at jeg har opplevd å vært på tur i noen gang. Kanskje det var blandingen av sjøluft, snaufjell, bre, trivelige nordlendinger og rå natur som gjorde det helt fantastisk. Postdamen plukket oss opp ved Tverrfjorden, og ga oss litt hjelp i et par kilometer på en flat og kjedelig bilvei. Vi gikk til venstre opp for elven innerst i fjorden, og gikk opp første dalen til venstre langs et stitråkk. Tauet ble delt broderlig i oppoverbakkene mot breen, og vi gikk usikret over breen frem til Loppatinden på 1175 moh. Grunnet breens beskaffenhet fant vi ut at det var greiest å knyte oss inn i tau dem siste 4 kilometerne før toppen. Jeg kan kort si at turen fra Loppatinden og til det høyeste punktet på breen var noe monotont, men utsikten hjalp stort på motivasjonen. Utsikten ved toppen var noe begrenset, men det var noen store sprekker her og ellers et flott sted å nyte dagens lunsj. Vi bruke ca 4 timer og 45 min til toppen. Turen tilbake over breen føltes like lang som veien opp, og det var godt å kunne sette fjell under beinene når vi kom til bretunga på ca 850 moh igjen. 13 kilometer på bre kan være tungt nok det. Vi knotet oss ned over det litt bratte punktet ved brekanten, og satte i et bra tempo, avbrutt av et par pauser i nedoverbakken. Vi var ved ferga klokka 18.00, ca 9 timer etter at vi gikk iland i Tverrfjorden. Det var godt å vite at vi rakk offentlig transport, da det hadde kostet en tusing ekstra å leid annen transport over fjorden. Eyvind og Arnt som ikke har reist så mye med ferger i sitt yngre liv tok turen innom styrhuset på vei hjem. Kanskje vi har en ny styrmann ved mørekysten om noen år montro? Nye plasser som Alta og Kautokeino fristet, og fergemannen som sa at det bare var 14 mil ekstra å kjøre om Kautokeino overbeviste oss om at det var en god ide å kjøre om Finnland. Ingen av oss hadde vært i Kautokeino eller Finnland, og det hadde vært en flott opplevelse å «tikke» dette av på lista. Som tenkt som gjort, Alta ble en stor opplevelse for Arnt og Eyvind, og dem var overraska over hvor stort det faktisk var der oppe. Noe annet kan sies om Kautokeino. Etter 130 kilometer gjennom ingenmannsland fant vi ei lita bygd med noen gatelys, to utesteder (ett med neonlys faktisk) og en statoil. Hvor mange ganger har man muligheten til å sjekke ut utelivet i Kautokeino? ikke ofte for folk som bor på Østlandet. Vi tok turen innom utestedet uten neonlys, men som hadde diskolys og utsmykking fra det gode 80-tall. En ikke helt edru same tok seg tid til å sette seg ned å prate med oss, og en shaman satt og snakket med seg selv på nabobordet. Trivelig dette, men vi måtte videre om vi skulle rekke Finnland og et fly fra Bardufoss på søndag formiddag. For å få «tikke» av Finland hadde Eyvind det som krav at vi måtte i alle fall sette føtterne på bakken og ikke bare kjøre gjennom landet. En karaokebar var en flott annledning til å sjekke kulturen i Nord Finland. Det var ikke helt ulikt hva vi opplevde i Kautokeino, ca samme promillefaktor, men med et litt yngre publikum. Uansett hvor trivelig dette var, hadde vi ca 35 mil igjen til Bardufoss. Det var langt igjen, mørkt ute, regn i luften og vi var trøtt. Eyvind klarte å holde øynene åpne mens Arnt og jeg sovnet med jevne mellomrom på vei over til Norge. Klokka 04.30 var vi ved Andsvatnet i Bardufoss, og etter en halv time med kreativ pakking og godt sammarbeid klarte vi å lukke baggene med baggasje som jeg skulle ta med hjem. Vi fikk noen timer med velfortjent søvn fra 05.30 og frem til 09.15. Bilen måtte leveres og flyet måtte rekkes. Mens jeg satt på flyet hjem, var Arnt og Eyvind igjen i Bardfoss for å finne ut hva stedet kunne by på. Hva de fant ut må man nesten spørre dem om selv, men selv mistenker jeg at dem hadde en rolig dag ved Snoman Airport i Bardufoss. Sjekk denne linken for bilder og kart.. http://peakbook.org/tour/20986/%C3%98ksfjordj%C3%B8kelen+3.+september+2011.html

I Finnmark, som i resten av landet, er turmulighetene uendelige. På Børselvfjellet mellom Poranger- og Laksefjorden er det flere muligheter for den som ønsker lett tilgang til padling og fiske. I månedsskiftet juli/august valgte vi et vassdrag nord for riksveien over fjellet helt på vannskillet. Ruta vi valgte bød på flott padling på mange vakre vann, men også strabasiøs bæring og lining på elvene mellom flere av vannene. Er nok ikke mange som ferdes her, men vi så faktisk to mann i en kano på de dagene vi var på farten. Skjønt dagene, det var nå hipp som happ når det var på døgnet. De som ønsker litt mindre ut og inn av kanoen bør nok velge elva Vieksa litt lenger vest på fjellet, ei flott padleelv. Og glem for all del ikke mygghatt og andre myggremedier. Legger ved noen bilder fra turen som forøvrig er nærmere beskrevet på bloggen min.

Hei!! Jeg vet det primært ikke er ønskelig å bare henvise til en link når det gjelder turrapporter her på forumet, men jeg tar en kjangs likevel. Fra 17.-26. Aug i år (2011) gikk jeg og min trofaste turvenn, labradoren Buddy, over Finnmarksvidda med start fra Stabbursnes ved Porsangerfjorden i øst til Alta i vest. Vi gikk den samme ruten i 2009, men allikevel, en helt annen tur. Her er en liten videorapport fra årets tur: For spesielt innteriserete; en link fra turen i 2009: Vist du har lyst å ta denne turen selv og ønsker mer info, så ligger det en turrapport mm på denne linken: www.fjellrek.com Dette er en tur alle kan klare!! Mvh fjellreka.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13531/G%C3%A1rdevarri.html Parkerte i en veilomme i Russelvdalen, en kilometer før Fossebrua. Vi var tidlig ute og fikk nydelig morraskare gjennom den tette bjørkeskogen nordøstover. Kursen var satt rett mot toppen. Det var et svakt, svakt skydekke så det var overveiende mye sol. Behagelig vær og temperatur! Da vi kom over skogen og innover flatene fikk vi nesten en følelse av å gå Josten på langs, her var det virkelig mye snø og slakke vidder. Det eneste minuset er at man får følelsen av å stå stille, så vi tok jevnlige kikk på GPSen for å holde motet oppe. Etter hvert fikk vi øye på toppen av Gárdevárri, og jeg som gikk uten feller dro fra fattern. Fikk nyte noen minutters stillhet på toppen før han kom etter. Utsikten var strålende, vidder på vidder i alle retninger, samt Porsangerfjorden i øst og storhavet ute i nordvest. Tok en god rast på toppen før vi returnerte. Med noen stavtak av og til klarte vi å renne stort sett hele veien tilbake ved å legge ruta nord for pkt 518. Fant en gunstig nedfart gjennom bjørkeskogen der det var åpnere enn på vei opp. Endte kun noen hundre meter nordøst for bilen. En fin og kort tur, snart klart for transportetappen inn mot Stabbursdalen nasjonalpark... 3 timer 600 høydemeter 17 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13539/Med+randonn%C3%A9ski+til+R%C3%A1sttig%C3%A1is%C3%A1.html Været var knall da jeg og pappa våknet i bilen på en rasteplass et par km mot Karasjok fra Tana bru. Dette lovet bra for dagens tur! Vi kjørte langs med Tanaelva til Levajok. Parkerte ved siden av et skilt like nord for der Leavvajohka renner ut i Tana. På skiltet stod det; «Rastigaissa 1070 moh, follow the track ca. 15 kilometer. Nearer the heaven you never will reach in your lifetime in eastern Finnmark. Sauna and diplom you get at Levajok mountain hut». Jeg hadde høye forventninger til denne turen. Rastigaissa er slik jeg har forstått et hellig fjell for samene. Det er utplassert noen militære installasjoner på nabotoppen Gottetvárri, og disse ville nok stått på Rastigaissa om det ikke hadde vært for samene. Jeg valgte å forsøke randonnéskiene i dag. Når jeg først har investert så mye penger i dette utstyret kan det jo ikke støve inne i et kott. Har jo uansett ikke noe hastverk med å komme tidlig ned igjen, og været var jo upåklagelig. Vi fulgte en traktorvei til fots innover og etter hvert langs med Dárjohka. Fint terreng med furu- og bjørkeskog om hverandre. Etter hvert som det ble mindre skog ble det mer snø og vi tok på oss skiene. Sola hadde gjort snøen ganske blaut så det var greit å følge løypa langs sommerstien. Oppå slettene rundt Dárjohskáidi var det vesentlig mindre snø så vi valgte å følge langs elva Dárjohka hvor det var mer. Rastigaissa så majestetisk og flott ut her nedenfra. Etter å ha fulgt elva et lite stykke fant vi oss en bar flekk og tok en lang og herlig pause. Lenger oppe langs elva støtte vi på to hissige fjellvåker som antakeligvis hadde et reir i nærheten. Like før elvesøkket smalner ordentlig av forlot vi søkket og prøvde å runde toppen i nordsida. Her var det ganske lite snø, men jeg så meg ut en brukbar rute til nedrennet. Etter hvert som vi kom inn i botnen i nord ble det mer snø. Jeg siktet meg direkte opp mot toppen, mens pappa tok en slakkere variant opp til skaret mot pkt 966. På toppen blåste det frisk bris, men fant brukbar le av varden. Utrolig hvilken annen verden det var her oppe i forhold til nede i lavlandet! Utsikten var også stor og flott, et hav av vidder så langt du kunne se. Det måtte nytes før vi gjorde oss klare for nedrennet. Pappa i forvegen og jeg kom etterpå med randoskiene. Litt vel hardt i øverste partiet, men det kom seg. Tok det litt easy da jeg ikke hadde hjelm og fant derfor en slak rute ned. Likevel viste GPSen en maksfart på 66 km/t. Da var det nok riktig at farten lå rundt 80 km/t på Frostisenturen tidligere i måneden. Gliden var god, så det gikk overraskende fint ned til elva og langs med den nedover. Måtte for moroskyld gå opp i sida enkelte steder for å hoppe ned fra skavler, gøy! Da vi kom ned i skogen kom vi til et punkt hvor skiene måtte av. Jeg husket helt feil og trodde at dette var stedet hvor vi tok på oss skiene på vei fram. Dermed snørte jeg skiene på sekken og tuslet videre, mens pappa prøvde litt til. Det viste seg at det var flere hundre meter til med sammenhengende snø. Så jeg fikk slite i pill råtten snø som straff. Til slutt møtte jeg pappa som lå og ventet på meg der snøen omtrent tok slutt for alvor. Deilig og varmende kveldssol var med oss da vi tuslet tilbake til bilen, et par hakk mer solbrun enn da vi startet i formiddag. Temperaturen hadde steget drastisk i dag, helt opp mot over 10 grader! Selv om det i Asker var grønne trær og over 20 grader var dette varmt til å være Finnmark på denne tiden. Koste oss på en rasteplass mens vi lagde oss lapskaus og spagetti på primusen. Dette ble en herlig dag på Øst-Finnmarks tak! 7 timer 1110 hm 28 km

Hei. Ønsker tips til varme i telt. Kikker på helsport lavo ovn og Corona parafinovn til innendørs bruk. Kikker også på isolerte isfiske telt, Robens Klondike polycotton telt. Helsport finnmarka telt. Helsport varanger telt med innertelt og innsydd bunnduk. Ser også at det finnes kuppeltelt som brukes fyring inni. Tenkte i utgangspunktet å ha som reisetelt baki bilen, men allsidighet er jo selfølgelig + Har også sett på diesel brennere med pipe og eksos, men ser styrete ut at man må ha batteri. Dessuten har jeg god tilgang på gratis tørr gran ved fra sagbruk Hvilke erfaringer har folk med slik? Hva er de beste løsningene?

Synes å huske at jeg har sett et TV-program om en kar som gikk fra Pasvik og gjennom Finland til Finnmark eller noe lignende. Eller om han gikk treriksrøys til treriksrøys. Tror han karen var forholdsvis ung(slutten av 20-årene ish). noen som har peiling på hvilket program jeg snakker om eller hva dette kan ha vært?

Navn: Kort trailer fra turen min til Sørøya i Finnmark Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-08-14 Innsendt av: Isak Knutsen Her er en veldig kort trailer fra turen min til vakre Sørøya i Finnmark. Lengre video kommer snart:) Kort trailer fra turen min til Sørøya i Finnmark

Sommeren 2015 gikk jeg fra Alta til Mo i Rana. Det var første gang jeg dro på langtur, noe som ble en veldig positiv erfaring. Jeg gikk mesteparten av turen alene, men hadde selskap på enkelte etapper, totalt brukte jeg 63 dager. Har lenge hatt en plan om å lage en turrapport her, men det har kommet litt i bakleksa. Nå har jeg ihvertfall en liten rapport fra etappe 1, som gikk fra Alta til Masi. Øvrige etapper kommer etter hvert. Austerelvdalen - Masi Biddjovaggi - Saraelv Saraelv - Helligskogen - Rosta Frihetsli - Björkliden Bjørnfjell - Narviksfjellene - Ritsem Saltoluokta - Sarek - Padjelanta - Sulitjelma Sulis - Lønsdal Lønsdal - Saltfjellet - Virvasshytta Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi 6. – 15. juli 2015 Overnattinger: Austerelvsetra (telt) Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT) Falkvannet (telt) Bojobæskihytta (AOT DNT) Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat) Virdnedorru (telt) Valjeguragierratjavri (telt) Masi (campinghytte) Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender. Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag. Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus. Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren! Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda. Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.

En aldri så liten turrapport. Vært innom Øvre Pasvik Nasjonalpark med ski og pulk. Et kjempeflott område som jeg absolutt skal tilbake til når det blir sommer. Gikk innover parken med ski og pulk, sammen med en venn av meg. Vi hadde lagt opp en rute for de syv dagene turen skulle vare, men det viste seg raskt at ruten ikke lot seg gjennomføre pga mye snø. Utenfor gamle scooterspor gikk vi i puddersnø opp til knærne de første dagene, så vi forsøkte å følge scootersporene så langt det lot seg gjøre. Det gikk forholdsvis greit å følge sporene, men vi mistet dem ved hvert småvann, brukte mye tid på å forsere vannene, og fant som regel sporet igjen på andre siden av vannet. Dag 4 slo været om og vi fikk som meldt 5 varmegrader. Da jeg gikk og dro på pulk hadde jeg hel-feller på skiene. Denne dagen klabbet det noe helt for jævlig på skiene, og på det meste må jeg ha hatt 10 cm med snø under skiene. Gjorde et forsøk på å ta av fellene og smøre skiene i stedet, men da kom jeg meg ikke forover da pulken (paris-pulk) ble for tung i all snøen. Vi gikk mellom 4 og 6 timer om dagen. Det ble fisket noe, uten annen fangst enn en liten abbor. Så desverre ingen bjørn, men bjørnespor som så ut til å være noen dager gamle. Vi gikk sørover fra Vaggetem og ned til Ellenvannet. Videre sør-vestover mot grensen mot Finland, og videre nord-østover og i retur mot Vaggetem. Koiene i Pasvik er et kjempetilbud, og vi benyttet oss av et par av disse. Ellenkoia var kjempebra. En kjempetur som absolutt anbefales! Noen stemningsbilder fra turen: Paris-pulken veltet innimellom, og måtte da løftes på plass igjen. Ellenvannet sett fra nord, et par hundre meter unna ellenkoia. På vei sørover over Ellenvannet. På vei sørover over Ellenvannet. Ski med hel-feller som klabber. Grensa til Finland. Stemningsbilde av teltet, Exped Orion extreme.