Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'femundsmarka'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Samboeren min og jeg planlegger kanotur i Femundsmarka i slutten av juni, og lurer på om noen har turtips? Vi har Ally-kano og planlegger 5-7 dager på tur. Hovedformålet er flott natur og villmarksliv, og et stort pluss hadde vært å komme utenfor de mest trafikkerte turistområdene (og forhåpentligvis øke sannsynligheten for å få fisk). Enkelte bæreettaper går fint, men helst mest av tida i kanoen. Røavassdraget har vært vurdert, men har forstått at det innebærer mye bæring fra norsk side (og svensk innfartsvei går jo ikke i disse tider...) Har noen tips?
  2. Vi har mange fine turer i Femundsmarka men har vært der mest i august og i septemer. Nå vil vi prøve en vårtur og har tenkt ca fra 20. mai til 1. juni. Er det noen som har informasjon om snø og isforhold så er vi takknemmelig for det.
  3. Tenker meg på en firedagers fjellvandring, og lurer på om valget faller på Femundsmarka. Starter i Synnervika. Er det mulig å gå i denne marken til fots uten å vasse i råtten snø? Hvilke områder burde jeg holde meg unna til fots? Kommenter gjerne angående alle slags høydemetre og områder
  4. Hei! Årets første ferie ønsker vi å legge til femundsmarka i tidsrommet 28.mai til 6.juni. Siden hunden vår er lite trent i kano, må turen bli til fots. Selv har vi ingen erfaring i området, og turen blir jo utenfor sesong. Derfor synes vi det er veldig vanskelig å lande på en rute. Vi kunne tenke oss å være innom Rogen og Roastenvannene. Start og sluttpunkt må være det samme. Vi har lest om båttaxi, men usikre på hvor vi henvender oss? Fant et telefonnr. på sidene til femundshytta. Da vi er bosatt i Buskerud, hadde vi tenkt at kanskje Jonasvollen ville vært det beste innfallspunktet, med transport over vannet herfra. På senorge.no står det også at det skal være barmark i store deler av dette området. Kan vi stole blindt på dette?
  5. Hej, kan man som regel gå i Femundsmarka om vinteren eller er det nødvendigt med ski ? Har set flere turraporter hvor man går om vinteren. Har været der om sommeren og tænker at med alle de store sten må det være svært med ski hvis ikke der falder store mængder sne. Vil gerne derop i Januar da jeg har fri de tre første uger.
  6. Da har jeg kommet hjem etter 2 flotte dager i femundsmarka på ski. Gikk fra Langen gjestegård å inn til Lorthølbua. Siden dette var min første skitur på sikkert 20 år, min første overnattingstur alene og min første overnattingstur på vintern, valgte jeg å ta det med ro, og ikke bite over for mye på en gang. Fra Langen å inn til Lorthølbua, er det 4,8 km, noe jeg greide på halvannen time. Snøen var bløt, men siden det ikke var noe mer enn ca 15 cm, så var det ikke noe nevneverdig problem. Vell framme ble det tent opp i peisen, og hugd ved mens jeg ventet på at koia skulle varmes opp. Risengrynsgraut til lunch og grillpølser grillet på bålet på kvelden var god mat. Ingen dyr observert, men på tur hjemover, var det Jervspor som krysset skisporet mitt. Neppe noe eldre enn maks ett par timer. Gøy. Her oppe er det fantastisk flott, så gleder meg til å utforske mer av denne flotte villmarka utover året. Lesing av Monsen og Strømdahl sin bok "Femundens villmark" Flott lesestoff Lorthølbua i hele sin prakt Kalvrenna, tømmer-renne fra Femunden til litl-langsjøen Hyttekos Noen som ser hvilket dyr det er, Jerv?
  7. Forsøker meg på en liten turrapport fra en hyggelig 5-dagers tur i femundsmarka. Vi var tre stk som kjørte E6 nordover fra Oslo i retning Røros en mandags morgen i slutten av april. Dette skulle bli vinterens siste skitur og planen hadde opprinnelig vært å loffe rundt mellom de åpne koiene i nasjonalparken. For min del var det første gang isfiske skulle gis et skikkelig forsøk. Vi skulle egentlig ha med oss en pulk hver, men en førerapport fra Engerdal fjellstyre fikk oss til å tvile sterkt på hvilken årstid vi ville møte, så glassfiberpulkene fikk bli igjen hjemme til fordel for to billige parispulker og store ryggsekker. Pakkelistene vokste seg til "ekspedisjonsstørrelse" for å dekke et bredt spekter av forhold. Dermed var det med spenning vi kjørte ned til kaia i Synnervika. Femunden var dekket av hvitt, men det var ingen snøflekker å se på land. Vi møtte vi en lokal kar som var i ferd med å kjøre vekk scooteren for sesongen, som kunne betrygge oss med at isen fortsatt var nærmest metertykk. Det var en lettelse, og vi fulgte hans tips om å gå over til Røosbua på østsiden av femunden. Langt over til andre siden av femunden. Vi hadde kommet oss sent avgårde, så det ble mørkt i løpet av de omtrent to timene det tok å bevege seg over til andre siden av innsjøen. Jeg synes det var spesielt å gå ute på en så stor isflate. Ensformig gåing, men vi fikk samtidig ett flott rundskue. Ved utløpet av Røa var det en stor åpen råk som gikk flere hundre meter ut på vannet. Den var heldigvis lett å se, så det var ikke noe problem å holde god avstand i en vid bue. Kunne ca en halv kilometer fra land konstatere, littegrann skuffet, at det var bållukt i lufta. Røosbua var i bruk av to fyrer som gikk norge på langs. Dette skulle vise seg å være de eneste folkene vi så i løpet av turen. De bød oss inn for å overnatte, men ettersom hytta bare hadde tre sengeplasser, bestemte vi oss for å heller sove under åpen himmel. Røos-området var virkelig et teltplass-eldorado, med tørt og jevnt underlag så og si overalt langs bredden. Området bar preg av å være mye brukt, og man kan nok takke de som har satt opp en utedo for at det ikke er så grisete rundt omkring i skogen. Det ble en fin utenatt og det lille snødrysset vi fikk om morgenen er på lang vei å foretrekke fremfor vekkerklokka hjemme. NPL-erne var tidlig oppe, og vi labbet over til ferdig oppvarmet hytte Uvanlige hjelpemidler til gapahuk på barmark. Statsskog eier Røoskoia, og ifølge informasjonen jeg hadde funnet på nettet skulle det ikke være overnattingsmuligheter der. Dermed var det litt merkelig å oppdage at hytta var innredet på lik linje med andre åpne koier. Ut fra det som står skrevet i hytteboka er det vanlig å sove her og vi bestemte oss for å overnatte på hytta frem til noen andre andre ville benytte den. Selv om det er fint å sove ute, synes jeg ikke akkurat at det ødelegger villmarksfølelsen å sove inne så lenge det er en enkel hytte. En i følget vårt hadde litt problemer med akkillesen, så vi slo fra oss den opprinnelige planen om gå fra koie til koia. Før hver dagstur pakket vi ned tingene våre, ettersom vi forventet at det ville komme noen andre til hytta mens vi skulle være ute, men det kom aldri noen. Deilig i solveggen ved Røosbua Ved flere av de utallige bålplassene som var anlagt i området fant vi stokker som var forsøkt påtent. I en 200-meters radius fra hytta var sikkert 30 plasser hvor folk hadde hatt bål. Vi brukte noen av de halvbrente stokkene til å fyre bål på den utmerkede plassen rett nedenfor koia. Bacon hører alltid med på tur. Enda bedre på bål enn i panna. Stjerneklart ved Røosbua Vi gikk flere turer langs Røavassdraget og oppe på høydedragene både nord og sør for elva. Ble positivt overrasket over hvor lett det var å bevege seg, selv på blokkmarka. Vanligvis forbinder jeg vårturer til fjells med mye slaps og bløtt underlag. I marka var så og si all snøen smeltet. Noen få flekker her og der, men ikke noe problematisk å gå til fots. Veldig glad for at jeg hadde med vanlige fjellsko i tillegg til skiskoene, da sistnevnte ikke er noe særlig på stienete underlag. Det ble en del fine dagsturer innover i marka, fra halvannen til to og en halv mil hver dag ca. Hadde forholdsvis stor aksjonsradius ettersom vi kunne bevege oss lett på islagte vann. Isen hadde kun gått på selve Røa og ved inn- og utos på de litt større innsjøene. Vi prøvde isfisket i flere vann, men fikk bare én abbor. Øvre Roasten En av hyttene på Røvollen Røa Bro over Røa Stor-Svuku i kveldssol Frister også absolutt å komme tilbake til området, spesielt med kano eller annen farkost. Følelsen av å ha hele femundsmarka for seg selv var fantastisk, spesielt når jeg egentlig nærmest hadde sett for meg horder av folk. Godt at området, slik som de fleste andre steder, kan være lite besøkt utenfor de mest hektiske ferietidene. Dårlig sikt på vei hjemover. Væromslag på Femunden.
  8. Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler
  9. Hei, Vi er tre kompiser som har avsatt 9-15 Juli i år til guttetur, har sett for oss å benytte sjansen til å oppleve den beryktede Femundsmarka. Har drevet å søkt mye her på forumet, samt lest mye blogger men blir ikke helt enig med meg selv hvordan vi skal legge opp ruten. Vi kommer kjørende sannsynligvis kvelden den 14. fra nord-vest landet-oppdal-røros så det må bli Synnervika som utgangspunkt, da har vi hele dagen den 15. til å forflytte oss og finne første camp. Fiske vil ikke bli hovedfokus for denne turen, men en stor del av den da vi er interessert i fiske alle mann, undertegnede mest. Ørret/røye foretrekkes, men alt fiske er spennende. Vi har heller ingen planer om å jage km for denne turen, men samtidig vil vi gjerne få sett litt når vi først er her inne. Det gjør ingen ting om vi kjenner det godt i kroppen etter dagens etapper, men tid til fiske og camp må vi ha, og om det er godt fiske og fin camp tar vi gjerne to dager der. Vet vi har satt av litt liten tid, men det er dette vi har som klaffer for alle. Formen: Vil jeg si er middels turgåere, slutten av 20-årene, jakter og drar på tur alle mann men tung oppakning er som oftest på helgeturer uten de lengste distansene. Noen trener mer enn andre, men man er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Starten: Det jeg kan se for meg er å ta løst fra Synnervika om morgenen og gå opp mot Nordvika, for å så gå på sørsiden av mugga oppover. Det er jo første turen vår i dette landskapet så jeg har vansker for å kunne planlegge etapper da terrenget kan være noe trått etter hva jeg har fått forståelse for. Kan man satse på Nedre Muggsjøen første dagen eller blir dette hardt? En annen mulighet er ta ferga fra Synnervika om morgenen(se vedlagt fergerute) til Røa så gå oppover der, men har ett lite ønske om å komme ned her på returen. Anbefalinger? Returen: Har lyst å se og gå ned Røa, så om noen mener det er mulig å rekke dette på dagene vi har tilgjengelig om vi kommer fra de nordlige delene av Femundsmarka eller har rutetips for oss er dette svært mottagelig. Vi, eller jeg iallefall må komme meg hjem igjen søndagskvelden den 15. Har ca 5t 45m kjøretur fra Synnervika, men ser MS fæmund 2 har siste avgang fra Røa til Synnervika kl.14:45 så da kan vi kanskje ta en lørdagskveld i Røros og oppleve denne plassen også? Smaker nok med ett hotellrom, kald pils og en liten debrief da. Mygg er jo ikke ukjent for oss, men er noen området verre enn andre mtp våtmarker rundt vann osv? Litt kjedelig å bli låst til teltet på kveldene. At vi møter andre midt i Fellesferien får vi bare regne med, men det er sikker noen områder som er mer populære enn andre. Stifte nye bekjentskaper er jo bare kjekt, men vi liker å ha litt egen-plass. Innspill? På forhånd takk til alle tips og innspill
  10. Hei alle turglade mennesker Nå er det like før vi stikker på tur igjen , og jeg håper dere flinke folk her inne kan hjelpe meg med siste del av planleggingen. Vi tenker å kjøre fra Trøndelag med Femunden - Femundsmarka som mål. Slik det ser ut nå, ser det ut som vi er nødt å leie kano i tillegg. Tenkte oss egentlig inn fra svensk side, men virker så komlete å komme seg inn i smørøyet derfra. Noen erfaringer? Vi er ikke experter på kano, og lurer på om noen har en lett til moderat rute å anbefale oss. Tanken er 4 dager med start/stopp ved bilen samme sted, om det lar seg gjøre?(!) Vanskelig å planlegge når man ikke kjenner til terrenget eller vanskelighetsgraden der. Skal kjøpe kart i morgen, men foreløbig har jeg bare elendig kart app. Takker for alle råd som måtte komme:)
  11. Har tenkt meg en tur inn i femundmarka i starten av april og trenger litt inspill. Har vært der 5-6 år på rad sommerstid men har ingen erfaring der inne vinterstid. Noen som har forslag til hvor jeg kan starte turen og gode rutevalg? skal være ute i ca. 5 dager. Og ikke minst om noen har kjennskap til fiske der vinterstid Takk på forhånd!
  12. Heisann Tenker på å ta meg en luftetur i Femundsmarka til sommeren, men er litt i tvil på om jeg skal orke å dra dit i skoleferien. Regner med at det er stor tilstrømning av folk i denne tiden. Ikke det at jeg er folkesky, men når jeg går i fjellet er jo stillheten og de "tomme" viddene noe av det jeg søker. Er det områder eller tider på sommeren der en kan slippe unna det største trykket og føle at en virkelig er alene i fjellet?
  13. Vi startet turen ved Kärringsjön torsdag 11 juni, værmeldinga på yr.no var ikke særlig lovende, det var meldt regn, surt og kaldt vær i en uke... Det skulle vise seg at de traff blink med værmeldinga, men vi lot oss ikke knekke av dystre spådommer. Vi skulle på tur uansett! Vi satte kanoen på vannet i halv seks tiden på kveldingen og var ved Rogen i 20 tiden, etter å ha padla Kärringsjön Håen og bekken fra Håen. Etter en matbit og litt avslapping kryssa vi en blikkstille Rogen mens skyene på himmelen lovet kommende regn og slo leir straks vi nådde land. Neste dag tok vi fatt på bæringa opp til Bredåsjøen, kryssa denne, bar så opp til Lasjøen og videre til Vonsjøen hvor vi slo opp teltet. Dagen etter våknet vi til regn og kraftig vind, men vi vurderte det som sikkert å padle Vonsjøen. Vi slo leir allerede ved Larsholm i andre enden av Vonsjøen, vi hadde da padla i motvind og regn, og var egentlig lei av dagen. Vi slo opp teltet, fyrte primus og fikk tørka oss opp og etter en Toro pølsegryte var soveposen neste stopp. Vinden fortsatte dagen etter, men skydekket var noe lettere og vi håpet på oppholdsvær etter 3 dager med regn, men vi fikk litt regn denne dagen også... Vi bar sekkene og kanoen over til Grøtåa og la i vei ned Grøtådalen i sterk motvind, denne strekningen hadde vi gleda oss mye til, men motvinden gjorde at vi måtte padle hardt selv om vi hadde medstrøm. Etter 10-11 timers forflyttning nådde vi den sagnomsuste Krokåthåen og slo leir, det tok ikke lange tiden etter middagen før vi var i drømmeland. Neste dag var vinden enda sterkere og vi tok en hviledag, nysnøen hadde krøpet et godt stykke ned Stor Svuku og fisket var elendig... Vi drog videre dagen etter, i korte trekk så bar vi kanoen ned til Grislehåen og svinget opp Røa til Storfisktjønna hvor vi slo leir. Vi var enige om at neste dag skulle vi ligge rolig ved Storfisktjønna og utforske vannet med fiskestanga. Dagen etter var første dagen uten regn på turen og sola var faktisk fremme av og til, men det ble ingen fisk Dagen etter gikk turen opp Røa til Revsjøen via Styggsjøan og videre ned Reva til Revbua hvor vi overnattet. Regnet var tilbake for fullt og det ble en våt dag, men vi fikk 6 harr på strekninga fra Revsjøen til Reva : Neste dag fortsatte regnet og vi bestemte oss for å avslutte turen 2 dager før planlagt. Av de 9 dagene vi var på tur var det bare en dag uten nedbør. Vi tok fatt på Rogen og tok turen til Käringsjön via Öster-Rösjön, Uthusjön og alle de andre småvannene. Nå i ettertid syns jeg dette var en fin tur til tross for mye dårlig vær, men å padle Grøtåa i finvær skal gjøres ved en senere anledning. Fisket var ikke det helt store, fasiten ble 3 ørreter på henholdsvis 0,5 kg, 3,1 kg og 300 g, pluss 6 harr i halvkilosklassen
  14. Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
  15. Navn: Femundsmarka - to åpne koier og gode minner Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-04-05 Innsendt av: UTE avdelingen Her er første video fra vårt eventyr i Femundsmarka. Følg oss på YouTube da vel 😉❄
  16. Hei alle! Er det noen som vet når man tidligst kan begynne å planlegge fotturer i Femundsmarka i år? Kunne vært moro å komme seg dit så fort snøen er sånn nogen lunde på retur.
  17. Hej! Från Sjöberg & Mjöberg productions kommer nu en vinterversion av Femundsmarka vandring från Påsken 2014. Det planerades för en härlig vår-vinter tur med fint väder, is-fiske och några toppturer men det slutade med att vi blev insnöade i ett par dagar med stormvindar och bara korta stunder av solsken. En grym upplevelse ändå och i filmen så visar vi ett par av de bästa stunderna! https://vimeo.com/99986582 Hoppas ni gillar den! PS: Titta även på vår sommarfilm ifrån Femundsmarka här: https://vimeo.com/59515038
  18. Hallo Tenkte meg til femundsmarka, og kanskje gå litt fra Røa til uka. 2-3 dager med litt fisking er planen. Noen som har erfaringer derfra? eller som kanskje til og med skal dit selv neste uke?
  19. Er akkurat hjemme fra en ukes tur i Femund. Turfølge har vært bikkja mi. Bommet litt med valg av sovepose. Det var forholdsvis kaldt på natta. Hadde nok blitt litt mer komfor med vinterposen. Telte er det første gang jeg bruker. Det er jeg godt fornøyd med. Det er en lavo fra Helsport. eneste jeg synes var dårlig med den er pluggene. Neste tur kjøper jeg andre plugger. Ellers ga turen ei røye og en ørret. rundt 4-500 gram. Det er en fantastisk natur. Men vær forsiktig med Femunden å kano. Den blåser opp på 5 minutter. Jeg drar tilbake i begynnelsen av august. Jeg synes det virker som været og fisket er bedre litt senere på sommeren.
  20. En kort tekst og noen bilder fra årets langttur som gikk til Femundsmarka. Vi startet mandag 15. juli fra Langen gjestegård, et utgangspunkt som kan anbefales. Etter en hyggelig prat med driverene av gjestegården la vi i vei i retning nordenden av Femunden. Etter en halvtimes gange ble vi overfalt av en regn-/haglebyge og det var veldig godt å finne Lorthølbua for å søke ly. Da uværet ga seg fortsatte vi turen og trasket forbi nordenden av Femund, igjennom gamle erverdige Nordvika gård og videre oppover Mugga. Regnet ga seg og sola begynte å titte frem. Vi fant en flott leirplass et stykke oppe i Mugga og fikk en veldig fin kveld med bål og god mat. Middagen denne kvelden ble elgbiff og fløtepoteter som ble skylt ned med rødvin. Skikkelig luksus i villmarken! Fisket denne kvelden var heller dårlig, noe som skulle vise seg å gjelde for hele turen. Fangsten ble 3 små harr som fikk svømme videre i elven og vokse seg større. Tirsdag gikk ruta videre oppover elva til nedre Muggsjøen. Begynte å gå med oppbretta bukser, men det ble kjøligere og grått vær etter hvert. Fikk også selskap av mygg på turen... Ved nedre Muggsjøen fant vi en plan og fin teltplass oppe på en kolle ikke langt fra vannet. For noen flotte sandstrender det er rundt dette vannet. Etter å ha satt opp telta og spist skulle det så klart fiskes. Fisket ble resultatløst, men det ble en fin kveld med et lite kaffebål, og ikke ble vi plaget av mygg heller. Onsdag var det planlagt en kort etappe videre mot Volsjøan, det skulle ikke bli som planlagt. Etter å ha vandret fra nedre Muggsjøen i regnbyger, fant vi ikke noen fin teltplass langs det vannet av Volsjøan vi fulgte. Fisket i vannet var også resultatløst og etter å ha spist lunsj bestemt vi oss for å fortsette til Revsjøen. Vi gikk ikke langt fra Volsjøan før vi skimtet Revsjøen i det fjerne. Vi viste om en flott leirplass ved Revsjøen, men den var så klart opptatt. Vi fant en annen leirplass noen hundre meter unna, fikk opp telta, spiste og gikk en kveldstur for å besøkte Styggsjøkoia, som ikke ligger langt unna. Vi gadd ikke å fyre bål denne kvelden, det begynte å bli litt utplukket med ved på bakken rundt leirplassen, istedet gikk vi i gang med å fiske, resultatløst igjen.... Torsdag gikk vi, etter å ha spist frokostgrøten, etter kompasskurs mot Litlsjøen, det var en tung tur i dritterreng. Lett regn og steinur hele veien, og tunggått. Etter erfaring er det bare å slå fast at å bevege seg utenfor stier i Femundsmarka kan bli mer som en prøvelse. Vet at Litlsjøen huser fin ørret og forventningene til dette vannet var store. Storørreten lot seg ikke friste, men en liten ørret og noen abbor lot seg lure, så det ble fiskemiddag denne kvelden. Fredag ble det kort etappe med kun en times gange ned til nedre Roasten. Fikk en fin ettermiddag og kveld, kjølig og elendig fiske, men med et fint kaffebål. Lørdag ble det å gå ned til Røoset og ta båten hjem. Alt i alt en fin tur - lite fisk å få og lite folk i marka. Som ventet var ikke fisket det helt store, men en vet jo aldri....
  21. Vi var tre karer som bestemte seg for å gå innover mugga en langhelg i oktober. Turen startet på Langen gjestegård, over femundsåsen og ned til Lorthølet. Grei gange langs bred fin sti, gjort unna på halvannen time med rolig gange. Grunnet sen avgang fra Trondheim, var sola på veg ned da vi ankom, så første leir ble i denne koselige bua. Bua ligger i skogholtet til venstre i bildet. Neste dag startet vi med en god frokost før vi tok de gamle tømmer-rennene etter skoghogstens dager i nærmere ettersyn. Artig med slik kulturhistorie i naturen. Enden på renna som renner ut i Litllang tjønna. Kalvrenna som renner fra kalven i nordvika i Femunden. Gikk videre til Grunnhåbua, for å spise lunch å studere kart for videre framgang. Fant ut at vi skulle gå videre til Muggsjølia. Når vi passerte tregrensen så åpnet landskapet seg og ble tildels stenete, men ikke noe nevneverdig som sinket oss. Da vi kom fram til Muggsjølia etter vel 7 timers tur, ble vi meget overasket over å finne en 9pk med Dahls under den ene senga. Skal si det smakte godt med en iskald boksøl etter en lang dag på fjellet. Ble også stekt pannekaker denne dagen. Ett av turens store høydepunkt. Er greit å ha noe avveksling fra all frysetørket mat. 2 av sterbygningene på Muggsjølia. På turen ned fra Muggsjølia valgte vi å ta en avstikker, å gå opp på Muggruven, for å se på utsikten fra den 892Moh høye fjelltoppen. Muggruven med ett gamelt båtnaust som tilhørte Nordvika gård i sin tid. Utsikten fra toppen over Femunden. Vi valgte å legge igjen itt proviant i Grunnhåbua, så siden vi måtte nedom den igjen, valgte vi å ta tidligkveld å overnatta i den. Siden vi hadde litt ekstra tid denne ettermiddagen ble det en kaffekopp rundt bålet før vi fant køya. Neste dag gikk vi tibake til Lorthølet, og opp til nordvika for å prøve fikselykken. Siden det var midt i gytetiden til ørreten, så var det fiskeforbud i de fleste vann og elver, så det ble lite fisking denne turen. Alt i alt, så var dette min 5 tur inn i femundsmarka, men første oppover mugga. Det er ikke siste gang dette vakre området ska besøkes.
  22. Jeg lurer på hvilke alternativer man har for utgangspunkt inn i Femundsmarka. Det mest interessante er å komme kjappest mulig inn mot Røa og/eller Grøtådalen. Ikke turforslag, bare utgangspunkt. Skriv parkeringsmuligheter, muligheter for transport over Femund (taxi, eller II) og annet du tror kan være nyttig. Jeg kjører fra Osloområdet, men skriv gjerne forslag som passer andre startsted også. Sikkert flere som lurer. Alternativer jeg har sett på: Kjøre til Synnervika dagen før eller på natta og ta Fæmund II til Røsanden dagen etter. Kjøre til Jonasvollen og ta båttaxi til Haugen. Gå derfra enten til Røvol eller via Oasen til Grøtådalen. Kjøre til Elgå og ta Fæmund II til Haugen eller Røa (dette virker dumt pga reisetid med båten, men er kanskje en fin tur hvis man er heldig med været?).
  23. Hallo alle sammen vi er 2 kompiser som har tenkte oss på padletur ei lita uke i femundsmarka litt utpå våren/sommeren. Lurer da på om noen har tips til rute, å ikke minst hvem som kan kontaktes for leie av kano, å det praktiske rundt dette noen som kan hjelpe oss i gang? På forhånd takk
  24. Hei. Jeg lurer på hva dere mener er beste fiske metode i Femundsmarka på høsten. Skal kose meg der 3 uker nå i september. Mark og dupp rett og slett har jeg kanskje tenkt... noen tanker? Jeg er forøvrig klar over hvor det ikke er lov å fiske fra 1. Sep 👍
  25. Noen som har peiling på moskusen i Femunds traktene? Hvor har man størst mulighet til å se den?
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.