Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'femundsmarka'.
Fant 66 resultater
-
God kveld! Jeg og samboeren min tenker å ta vår første tur til femundsmarka til sommeren. Ingen av oss har vært der før og kan ikke noe som helst om hilke ruter som er bra å velge ol. Generelt veldig lite om området. Så jeg søker da litt hjelp fra flinke folk:) Vi tenker å kanskje dra 4-5dager i slutten av juni hvis dette er en fin tid å dra(?) - Har noen tips til rute vi kan gå? Evt hvor kan jeg finne info om ruter og parkeringer ol? - Når er beste tiden på året å reise? Mtp folk, mygg/knott, fiske ol. - Trenger man fiskekort? Evt hvor får man tak i dette? - Er det noe mer man burde tenke på ang en tur i femundsmarka? Tips? Takk for svar!
- 9 svar
-
- 1
-
-
- femundsmarka
- hjelp
- (og 1 andre)
-
Hei. Har tenkt en rundtur i Femundsmarka i august. Noen som kan bekrefte at tiltenkt rute er fornuftig i forhold til retningen vi tenker å padle, eller bør vi snu ruta? Det blir nok ikke så mange overnattinger som det er skissert foreløpig, men har 7 dager tilgjengelig. Noen som er kjent og som kan si noe om ruta bør kortes ned.. Er i god fysisk form, både styrke og kondisjon, men har liten erfaring med Packraft. (den blå linja er alternativ rute om været er dårlig, da padler vi ikke på Femunden).
- 2 svar
-
- 1
-
-
- femundsmarka
- packraft
- (og 1 andre)
-
Tenker meg på en firedagers fjellvandring, og lurer på om valget faller på Femundsmarka. Starter i Synnervika. Er det mulig å gå i denne marken til fots uten å vasse i råtten snø? Hvilke områder burde jeg holde meg unna til fots? Kommenter gjerne angående alle slags høydemetre og områder
-
Femundsmarka vinterstid - Muggsjølia, muggsjøene ++
Hammer publiserte et emne i Ski og vinteraktiviteter
Hei, Sitter å fabler om en tur til Femundsmarka vinterstid. Har vært i flere turer i flere områder på sommeren, men aldri på vinteren, og søker litt tips. Foreløpig plan er å komme seg inn til muggsjølia, og evt. videre inn mot nedre muggsjø/midtre muggsjø etc. Jeg er litt usikker på hvor det er best gå inn i marka for å bevege seg i disse områdene. Hvor langt brøytes det vinterstid for eks. Er det områder det kjøres skispor/skuterspor hvert år som jeg kan benytte meg av? Har trekkvillig hund, så slike traseer fører til svært effektiv forflytning. Hvor lang tid bør jeg sette av for å kunne bevege seg rundt i området uten et vanvittig forflytningsbehov. Hensikten er jo å kose seg på turen, og føret kan snu fort slik at jeg bruker mye lengre tid på forflytting en hva først planlagt. -
Glad ikke alle som ferdes i Femundsmarka oppfører seg slik, da hadde det ikke vært mye igjen av de flotte gamle furuene der inne Se miljøkriminaliteten fra 4:22 og 7:25.
-
Samboeren min og jeg planlegger kanotur i Femundsmarka i slutten av juni, og lurer på om noen har turtips? Vi har Ally-kano og planlegger 5-7 dager på tur. Hovedformålet er flott natur og villmarksliv, og et stort pluss hadde vært å komme utenfor de mest trafikkerte turistområdene (og forhåpentligvis øke sannsynligheten for å få fisk). Enkelte bæreettaper går fint, men helst mest av tida i kanoen. Røavassdraget har vært vurdert, men har forstått at det innebærer mye bæring fra norsk side (og svensk innfartsvei går jo ikke i disse tider...) Har noen tips?
-
Noen som har erfaringer med fisking i Femundsmarka, nærmere bestemt røavassdraget i starten/midten av juni? Hvaslags forhold kan jeg forvente meg?
-
Hallo godtfolk! Årets langtur blir kraftig forkorta og de ti dagene i Femundsmarka vi har sett frem til siden vi tørket opp igjen etter fjorårets tur til Hardangervidda har blitt til fire. Ingen av oss har vært på tur der så da må man lytte til kjentfolk. Jeg har sett litt på kartene og fjorårets båttider og det ser da ut som at den kan være en ok rute å parkere 1 bil ved Jonasvollen og 1 ved Femundshytta (hvis det er mulig) Dette er da førsteutkastet, så det er ikke satt 10siffra koordinater på no teltplass enda. 😎 Dag 1: Båt Jonasvollen - Revlingen, Marsj til område Grøtådalsetra Dag 2: Fiske Grøtåa - forflytning mot Nord-Vest Dag 3: Fiske område Skogtjønna/Røvoltjønna - camp i området Dag 4: Forflytning til Haugen og båt over til Femundshytta Så da er spørsmålet: Ka dokk tru? Andre muligheter som er bedre? Noe vi burde oppleve? Vi er 4stk som er på tur hvert år. Forflytter oss godt og har ok marsjfart, så distanse kan gå fint på forflytningsdagene.
-
Noen som har peiling på moskusen i Femunds traktene? Hvor har man størst mulighet til å se den?
-
Hei. Jeg lurer på hva dere mener er beste fiske metode i Femundsmarka på høsten. Skal kose meg der 3 uker nå i september. Mark og dupp rett og slett har jeg kanskje tenkt... noen tanker? Jeg er forøvrig klar over hvor det ikke er lov å fiske fra 1. Sep 👍
-
Hei, jeg og kjæresten ser etter en tur med telt og pulk på rundt 4 dager. Vi har foreløpig sett litt på Forollhogna nasjonalpark samt Femundsmarka. Har dere noen forslag til ruter, med start og stoppested? Er noen kjent i Forollhogna nasjonalpark? Vi har sett litt på muligheten for å starte i området rundt Kvikne et sted og ende opp på Øyungen. Men litt usikker på terrenget fra Kvikne og opp mot Forollhogna, er det pulk-vennlig? Evt om dere har andre forslag i området?
-
Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
-
har en ferieuke i oktober som jeg ikke har planlagt enda, sitter egentlig og vurderer femundsmarka eller børgefjell. noen som er bereist i disse partiene på den tiden av året? hvordan er vær og temp i børgefjell da? kom gjerne med innspill edit: dette blir vanlig telttur med fiskestang, aldri vært på noen av stedene, så drar jo mest for å se området og kose meg. er det god fiske så er det bare en bonus
-
Hei Vi tenker å gå fra Svukuriset til Øvre Roasten, via Oasen. Vil det være behov for å ta med seg drikkevann for de 2 dagene vi planlegger å bruke på distansen, eller kan man drikke vannet fra Oasen?
-
Hei. Jeg har nylig kjøpt meg en Packraft Yukon Yak. Artig sak. Har prøvd den en gang og tenker å ta noen korte shake down cruise før jeg tar en lengre tur. Tenker å ta en skikkelig tur i juli enten i Femundsmarka eller noen andre steder. Noen som har noen tips til steder man kan få godt utbytte av en packraft samt gode fiskemuligheter? Flere vann i nærheten av hverandre. Helst i sør-norge. Noen som har erfaringer med Femundsmarka i juli måned? Fare for veldig mye folk? ;) Må man kanskje lengre inn i marka? Og hvordan er det å fiske fra båten? Så Monsen og co var skeptiske i starten men det så ut som de ble varme i trøya etterhvert. :)
-
Skal på min første tur i Femundsmarka 15-30 juni, og gleder meg som en unge. Valgt et par uker før fellesferien med tanke på hvor mange folk det er i marka. Teller ned dager og timer og klarer ikke å tenke på annet! Håper noen her kan svare på noen spørsmål og komme med gode tips. Ser for meg følgende rute; Gå fra Røsanden og fiske meg oppover nordbredden av Røa og nedre Roasten første dag. Vil slå første leir i nordenden av Litlsjøen og lurer på om det beste er å gå dit på øst- eller vestbredden av vannet? De neste dagene vil jeg opp til Styggsjøan og bevege meg østover mot Rogshåen til T-stien som går ned til Litlbuddhåen. Hadde egentlig lyst til å sjekke ut Revsjøen og ta noen bilder av Styggsjøkoia, men leser så mange steder at det området har blitt så slitt. Hva syns dere? Vet forresten at det bare er hvit fisk i dette området, men jeg elsker pannestekt abbor, så det går bra. Er også klar over at det er mye blokkmark i området, men er det noen som vet om steinene er på størrelse med biler eller fotballer og hvor tett de ligger? Ville det lønnet seg å gå ned til Litlsjøen igjen etter jeg har vært ved Styggsjøan i noen dager og fulgt øvre Roasten/røa østover, eller er det like ille der? Når jeg etter en liten uke kommer til Litlbuddhåen ser jeg for meg og holde meg til T-stien vestover igjen, og ta avstikkere til alle håene og tjernene i området for å fiske/campe (Storrundhåen, Storfisktjønnan, Kløtthåen, Storbuddhåen Kløfthåtjønnan osv.). Men i løpet av veien tilbake tenker jeg og entet ta et par dager ved Litle Vonsjøen eller nedover Grøtådalen. What to do??? Vonsjøen- hvordan er terrenget dit fra T-stien mellom Storfisktjønnan? Er det mange fine steder å campe der? Mye folk? Vind (det er jo et stort vann)? Fiske? Grøtådalen- har hørt at det er vanskelig terreng (trær som er felt av bever), gjelder det gjennom hele dalen? Er det best å gå på øst- eller vestbredden av Krokåthåen? Stemmer det at det er mest småfisk å få her? Fine campingplasser? De siste dagene av turen vil jeg gå langs sørbredden av Roasten/Røa på vei tilbake til Røsanden. Har hørt mye bra om Røvoltjønnan også, men jeg foretrekker litt skog rundt meg, så det får bli en annen gang. Er også litt folkesky når jeg er på tur. Greit å møte folk på stien, men om dere vet om det på noen av stedene jeg nevner er fare for å slå leir ved siden av en tysk turistbuss må dere gjerne rope varsko. Har også fått med meg at det er gratis å parkere i Synnervika. Er det fortsatt det? Hvor man vil langs veien? Er det alltid plass der? Finnes det kiosk/butikk i Synnervika? Turrapport med bilder kommer selvfølgelig! PS. Dere som har vært der i slutten av juni- hvordan klær bør man ha? Jeg tenker tynn turbukse, ullundertøy, en tykk høyhalset ullgenser, tynn jakke og et sett med regntøy. Fytti rakkern, dette blir så bra!!!
-
Hei, Vi er tre kompiser som har avsatt 9-15 Juli i år til guttetur, har sett for oss å benytte sjansen til å oppleve den beryktede Femundsmarka. Har drevet å søkt mye her på forumet, samt lest mye blogger men blir ikke helt enig med meg selv hvordan vi skal legge opp ruten. Vi kommer kjørende sannsynligvis kvelden den 14. fra nord-vest landet-oppdal-røros så det må bli Synnervika som utgangspunkt, da har vi hele dagen den 15. til å forflytte oss og finne første camp. Fiske vil ikke bli hovedfokus for denne turen, men en stor del av den da vi er interessert i fiske alle mann, undertegnede mest. Ørret/røye foretrekkes, men alt fiske er spennende. Vi har heller ingen planer om å jage km for denne turen, men samtidig vil vi gjerne få sett litt når vi først er her inne. Det gjør ingen ting om vi kjenner det godt i kroppen etter dagens etapper, men tid til fiske og camp må vi ha, og om det er godt fiske og fin camp tar vi gjerne to dager der. Vet vi har satt av litt liten tid, men det er dette vi har som klaffer for alle. Formen: Vil jeg si er middels turgåere, slutten av 20-årene, jakter og drar på tur alle mann men tung oppakning er som oftest på helgeturer uten de lengste distansene. Noen trener mer enn andre, men man er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Starten: Det jeg kan se for meg er å ta løst fra Synnervika om morgenen og gå opp mot Nordvika, for å så gå på sørsiden av mugga oppover. Det er jo første turen vår i dette landskapet så jeg har vansker for å kunne planlegge etapper da terrenget kan være noe trått etter hva jeg har fått forståelse for. Kan man satse på Nedre Muggsjøen første dagen eller blir dette hardt? En annen mulighet er ta ferga fra Synnervika om morgenen(se vedlagt fergerute) til Røa så gå oppover der, men har ett lite ønske om å komme ned her på returen. Anbefalinger? Returen: Har lyst å se og gå ned Røa, så om noen mener det er mulig å rekke dette på dagene vi har tilgjengelig om vi kommer fra de nordlige delene av Femundsmarka eller har rutetips for oss er dette svært mottagelig. Vi, eller jeg iallefall må komme meg hjem igjen søndagskvelden den 15. Har ca 5t 45m kjøretur fra Synnervika, men ser MS fæmund 2 har siste avgang fra Røa til Synnervika kl.14:45 så da kan vi kanskje ta en lørdagskveld i Røros og oppleve denne plassen også? Smaker nok med ett hotellrom, kald pils og en liten debrief da. Mygg er jo ikke ukjent for oss, men er noen området verre enn andre mtp våtmarker rundt vann osv? Litt kjedelig å bli låst til teltet på kveldene. At vi møter andre midt i Fellesferien får vi bare regne med, men det er sikker noen områder som er mer populære enn andre. Stifte nye bekjentskaper er jo bare kjekt, men vi liker å ha litt egen-plass. Innspill? På forhånd takk til alle tips og innspill
-
Hei! Jeg tenker å bryte alt som heter tradisjoner denne julen og bruker heller feriedagene på en ukes tur i Femundsmarka. Planen er å starte ut i fra Langen lørdag 23. desember og labbe innover med ski og pulk, foreløpig bare jeg og bikkja, en breton ved navn Primo. Er det noen som tenker samme tanken og kunne vært interessert i å slå følge? Send meg en PM da vel! Hilsen Petter & Primo 🐶
- 8 svar
-
- 3
-
-
- tradisjon ikke tro
- femundsmarka
- (og 1 andre)
-
Navn: Femundsmarka - sommer 2017 Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-09-13 Innsendt av: UTE avdelingen Tur i Femundsmarka sommeren 2017! Bli med, og se videoen! Hyggelig om du velger å følge oss på YouTube, vi gir ut tur-videoer fra Norge annenhver onsdag (minst)! Hilsen fra Tove og Kaja Femundsmarka - sommer 2017
-
- 1
-
-
- femundsmarka
- roasten
- (og 3 andre)
-
Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.- 22 kommentarer
-
- 42
-
-
-
- femundsmarka
- fiske
- (og 2 andre)
-
Planlegger 14 dagers tur i Femundsmarka fra 1-14 oktober
Skogsvandreren publiserte et emne i Fjellvandring
Planlegger en tur til Femundsmarka i oktober. Noen som vet hvordan været normalt er der på den tiden? Kan snøen begynne å legge seg? Eller er det litt for tidlig for det? Skal starte i sør i elgåa og gå nord til til storvigelen på 1561 MOH om været tillater det, og tilbake igjen. Skal hovedsakelig være i tregrensen men også i fjellet hvis det ikke blir for dårlig vær -
Dag 1 Ca 4 timers kjøretur fra Oslo opp til Jonasvollen hvor vi kjøper parkering og fiskekort for en uke. Vi hadde beregnet at vi skulle bruke litt lengre tid opp så vi skulle ta båttaxi, men det holdt med et kort butikkstopp og en kort matpause så vi var oppe i tide til å ta ferga. Da ble det likegodt den og en kopp kaffe. Været var greit med litt sol og litt sky, og enkelte byger. Ved ankomst Haugen så begynte vi å rusle oppover lia med en gang, sol og ganske varmt å gå så det var fristende å skifte til shorts men værmelding tilsa at buksa likegodt kunne være på. Vi kom nemlig ikke så langt oppover før vi kjente vind i nakken fra en regnbyge så vi spente opp en tarp og tok en pause der til den hadde passert. Ikke lenge etter vi har passert grensa til nasjonalparken så kommer det mer byger og vi tar en ny pause under tarp og en liten matbit. Før regnet gir seg tar det litt over en time så vi skjønner at vi kommer til å komme en del senere inn enn planlagt. Har lekt likt på Norgeskart og kom vel der til ca 15km men stiene svinger jo ofte mer på seg enn de er tegnet på kartet. Noen som vet hvor langt er er Haugen-Grøtådalssetra? På tur opp fra Haugen Turen videre over fjellet går i ett strekk til Oasen hvor vi tar en kortere pause enn planlagt. Såpass kort stopp at jeg ikke tok bilder engang. Påfyll av flasker og en energibar på 500kcal får holde. Tursaften fra i fjor(FunLight Sqweeze It) har gått ut av produksjon. Årets saft er i tablettform. HIGH5 tabletter som man putter i vannflaska. De inneholder ikke noen energi men har en del salter og mineraler , kjekt når man svetter mye. Smaken er helt fin og begge synes de smaker bedre enn typisk Funlight som vi også har med litt av. Så rusler vi videre mot Grøtådalen. Sekkene er veiet inn på 28,5 og 27 kilo da det ble med litt ekstra klær da det var meldt ganske kjølig de første dagene. Ikke den største tyngden på ryggen men det er føttene som får slite mest med mye stein å tråkke i. Etter å ha gått et stykke nedover tar vi en beslutning underveis å slå leir ved Heimveitjønna i stedet for å gå helt inn. Det begynner å bli kveld og vind har tatt seg opp, i tillegg til utsikt for mer regn. Heimveitjønna er et pent sted og grei leirplass. Dog ser vi av fisk langs land og vak at det ikke er vits å finne frem stanga, virker som det er mye småfisk i vannet. Etter en kjapp middag og en liten skvett cognac blir det tidlig kveld i teltene. Har begynt å blåse en del og det er kjølig temp. Greit å få litt ekstra hvile til turen videre dagen etter. Heimveitjønna Dag 2 Det har blåst mye om natta så tarpen henger ikke helt slik den var kvelden før når vi står opp. Det er kjølig og fremdeles mye vind så det blir å få på det meste av klær som er med og en kjapp frokost før vi bryter leir. Såpass surt nå at det blir å gå med skalltøyet på nå i starten. Egentlig ikke veldig langt å gå før vi kommer ned mot Grøtåa. Flatt område og mange muligheter for camp. Her vi hadde tenkt oss første dagen, men pga stoppet i går har vi tenkt å ta oss over elva å slå leir ved Setertjønna. Da kan vi fiske elva og har enklere tilgang til vannene som ligger i nærheten. Vi tar turen forbil Grøtådalssetra hvor vi treffer 3 karer som leier her. Det hadde vært nede i 3-4 grader kvelden før kunne de fortelle så kanskje derfor vi synes det var kaldt på fjellet. Nydelig plass denne setra og det er lange ventelister på å få leie her får vi høre. Etter en hyggelig prat så satte vi kurs mot brua. Grøtådalssetra Enkelt å komme over brua men det første strekket ned langs elva var skikkelig rotete og tungt å gå med tung sekk. Etterhvert ble det langt bedre og etter hvert kom vi frem til Setertjønna. Vi satte fra oss sekker og gikk en runde for å se på leirplasser. Både med tanke på fiske men også et sted hvor det var noe le fra vinden. Vi fant en fin plass med 2 bålgruer der det også gikk en sti direkte ned til Grøtåa. Mye av turen skulle egentlig være fluefiske i Grøtåa men det ble lite første dagen pga vind og kaldt vær. Ikke så lenge man orket stå der før det var dags å ta en pause i leir bak tarpen vi hadde spent opp. Fisken var heller ikke så villig på det vi prøvde. Så ut som den spiste noen små klekker som i følge turfølget lignet litt på Blue Dunn men mindre. Slike fluer hadde vi ikke med. Dagen går med vind og noen lette regnbyger. Blir en 300gr ørret på sluk i Setertjønna. Selv om det er mange dager igjen så begynner vi snakke om turen. Det er langt å gå over fjellet i en jafs. Vi er heller ikke så lysten på å campe siste natt ved Haugen, og heller ikke Oasen. Så da blir ny ruteplan lagt. Tur til Krattland utgår pga mindre tid her og surt vær. Lette regnbyger gjør også at det nok er vått og glatt oppover steinura. Vi blir her en natt til og så begynner vi å campe oss tilbake. Turen skal gå mot Krokåthåen eller Korstjønna, så opp til Røvoltjønna. Litt lengre tur men delt over flere dager blir den ikke så ille, uten at vi vet helt hvordan stiene er. Tar tidlig kvelden også denne dagen, vært litt småkaldt hele dagen så det var godt å komme seg i soveposen. En bålfri kveld denne dagen dessverre pga vind. Grøta litt nedenfor brua Dag 3 Det er skyet vær denne dagen også men langt mindre vind. Det skal klarne opp utpå ettermiddagen. Det gir tid til en fiskerunde i vanna som ligger i nærheten. Går runden om alle vannene. Det ender med 2 mindre ørret fra Stortjønna. Har kjenning med en større fisk i Halvkoitjønna men den slipper dessverre. Ved Storjønna begynte sola å titte frem og det gjorde også knotten. Så mye at man hører de lett, høres nesten og som et tog man hører på avstand. Det var dog mest interessert i å sverme rundt hverandre og ikke så interessert i oss, heldigvis. En ting vi la merke til er at de har en statisk tone de lager. Men hvis man lager en brå lyd så vil alle endre vingefrekvens et sekunds tid samtidig så tonen blir litt høyrere da. F.eks kort rop, klappe i hender. En ting jeg ikke har lagt merke til før. Kanskje litt barnslig tidtrøyte på tur En typisk Femundsfuru. Naturen har laget sin egen versjon av Jesusstatuen i Rio på toppen. Etter noen timers tur er det tilbake til campen. Har ikke vært lenge i camp da det kommer en flokk reinsdyr tråkkende rett mot oss. Er en 20-30 stk så vi er kjapp med å slenge ut både sluk, mark og flue men ingen biter på. En reinsdyrstek hadde vært fin aveksling til fisk og Real J. Tar frem markstanga for å se om det er flere fisk å få, har sett en del vak etter vi kom tilbake. Ender med 2 greie ørreter så denne kvelden blir det 4 småørret og svensk potetmos til middag. Dette blir først bålet på turen og pga kaldt vær har vi faktisk ikke åpnet rødvinen som er med enda. Har med hver vår 1 literspapp. Kvelden ellers byr endelig på fint og rolig vær selv om det ikke er veldig varmt. Vi tar tidlig kveld også denne dagen siden vi skal bryte leir dagen etter. Rudolf og en venn. Dag 4 Morgenen byr på sol og fint vær. Deilig og endelig fyre et morrabål med frokost og kaffe i shorts og bar overkropp. Innsektplagen så langt har vært så å si null, sikkert for kaldt vær. Etter litt avslapning og siste fiskeforsøk river vi leir. Ingen av oss er fristet til å gå det tunge og rotete partiet opp til brua igjen så vi bestemmer oss for å vade over Grøtåa i stedet. Da var det på med skallbukse og «vadestroppene». «Vadestroppene» er egentlig bare 2 vanlig pakkreimer jeg har ekstra i sekken. Med skallbuksa strammet godt på støvelen og en stropp spent rundt støvel mellom maljene så går jeg tørrskodd over Grøtåa. Kompis får vann i støvel men det er pga et hull i vrista, det kom ikke vann ned i hans støvler heller. Men de ble jo våte da. Så det blir en liten pause på andre siden for vri opp sokker etc. Vi treffer og 2 andre ute på tur. De har gått fra Elgå over fjellet dagen før og akkurat hatt lunsj og spist en kilosørret de tok i en kulp i Grøtåa på formiddag. Samme kulp vi fisket flue i går L Fikk tips av de på Grøtådalsetra at den stien over fjellet til Svukuriset og Revlingen hadde mindre stein enn å gå over Oasen, men den gir en del flere høydemeter da. Utsikt fra camp Setertjønna Vi setter kurs nedover langs Grøtåa mot Krokåthåen i første omgang. Stien nedover deler seg og kommer sammen igjen både her og der, ikke alltid lett å se heller. Stedvis lett å gå men også mange tunge partier. Det har også blitt ganske varmt så alt i alt føles denne dagen som den tyngste etappen vi gjør på turen. Ser mange fine steder underveis men det er tungt å gå mange steder i myra, blir mye sikksakk. Når vi kommer ned til Krokåthåen så ser vi med en gang en camp med 2 store lavvu og flere folk. Vi finner da ut at vi prøve Korstjønna, vi har jo campet ved Krokåthåen en gang før også. Fra Krokåthåen til Korstjønna går vi bare i terrenget utenom sti, det er egentlig ganske lett å gå her. Har vært en slitsom dag men litt tung gåing kombinert med sol og dertil mer svette. Vi er vel enige om etappen i dag er den med mest slitsomt terreng vi har gått så langt i Femundsmarka. Vi finner en fin camp på en odde syd i vannet. Er en stor steinstabling og bålplass som er gjort her og det er også laget en slags benk med en planke som noen har dratt inn dit. Var faktisk litt deilig å sitte oppreist for første gang siden fergeturen. Selv om det er sol har vinden tatt seg kraftig opp så det blir ikke bål denne kvelden. Treffer et par karer senere på turen som mener at Korstjønna er stedet det blåser mest her i marka. Finner ly for vinden bak en liten morenerygg og uten fisk denne dagen blir det Real på menyen med en liten skvett vin. Blir igjen litt tidlig kveld, kanskje det er alder også Kveld ved Korstjønna Dag 5 Det har vært mye vind på natta, mer enn på kvelden. Men det roet seg sånn 4-5 tiden. Strålende vær og vindstille når jeg kommer meg ut av teltet sånn 9 tiden. Fyrer et lite morrabål for å koke kaffe. Prøver så vidt fiskestanga men ikke noe napp. Planen i dag er å gå stia som ikke er merket på kartet opp til Røvolltjønna å ta de siste nettene der. Vi bryter leir ca midt på dagen og bare tråkker avgårde strakeste vei mot der sti skal gå. Det gir non omveier rundt et par småvann og en del stein i starten. Så fort vi er ovenfor trærne er terrenget veldig fint. Trenger egentlig ikke finne stien slik det er. Det er lite stein og lett å gå. Etter hvert ser vi stien litt til venstre og vi velger gå oss inn på den. Tar et par korte pauser underveis og det går kjapt oppover mot Røvolltjønna. Denne stien er klart bedre enn den over Oasen. Så neste gang jeg skal starte mot Krokåthåen så blir det båttaxi til Storvika og så langs Røvolltjønna og ta denne stien ned.. Færre høydemeter også. Etter hvert kommer vi ned til Røvolltjønna. Vi tar en pause 30 min der stien kommer ned for å se hvor vi skal sikte på camp. Et alternativ er Skogtjønna, har vært der før men fin plass og litt mer skjermet for vind. Men det gir litt lengre tur tilbake til Haugen. Vi ender opp med å gå til den lange odden i vannet nærmest der stien fra Haugen kommer opp. Finner en fin plass innerst ved denne odden. Det er heller ingen som camper på odden så vi kan gå rundt hele å fiske. Det blir en halvkilos ørret denne dagen. Vinden har tatt seg mye opp igjen så det blir skalljakke selv om det er sol ganske tidlig på ettermiddagen. Dropper bålet også i dag ogd et blir Realmiddag med ørreten som snack ved siden av. Har lurt litt på om antall kalorier pr dag er nok i forhold til det som forbrukes. Vi ser litt på innholdsdeklarasjoner på forskjellig ting og finner ut at vi nok går i minus de fleste dagene. Det kommer litt regn utpå kvelden så det blir tidlig kveld igjen. Røvolltjønna Dag 6 Været er mer skyet med en del sol men det er langt mindre vind denne dagen. Ikke noe morrabål i dag men kokekaffe til frokost som vanlig. Surrer rundt ved vannet og fisker både med flue, sluk og mark. Ikke veldig bitevillig denne fisken. Ser en del vak stadig vekk, spesielt langt ut dit vi ikke når. Dette blir en stille dag hvor det ikke skjer mye egentlig. Er såpass lite vind at vi igjen får hører lyden av horder med knott, men de holder seg for seg selv her også. Dog krever det å gå med munnen igjen enkelte plasser til og fra fiske/camp. Det ligger en del ved ved bålplassen så vi fyrer et lite bål på kvelden , men det kommer flere regnbyger igjen så det bålet var bare å gi opp. Middagen denne kvelden blir knekkebrød i hvert vårt telt og vi legger oss før kl ti. Vi har sett at mindre fisk enn vi håpet på har tæret på maten vi hadde med så det blir tidligavgang til Haugen neste morgen for å ta ferga over til Jonasvollen. Nydelig farger til kvelds i en regnpause. Dag 7 Våkner til gråvær men ikke regn og det er helt vindstille. Tar en kjapp frokost før vi legger i vei mot Haugen. Går ganske radig nedover og halvveis finner vi ut at vi har mer enn god tid så vi slakker av mye på tempo. Passerer et lite tjern nedi lia, kjekt å vite om til en annen gang. Ved kjipt vær er det bedre å ligge her siste natta enn oppe på fjellet. Her får man lett spent opp tarp og det er ved å få tak i. Turen ned til Haugen tar 1.15 så vi har fremdeles 45 min til ferga kommer. Den er også 10 min forsinket denne dagen. Overaskende nok er det kun oss to som skal med fra Haugen denne søndagen. På ferga blir det en kaffe og en vaffel for å ha litt å gå på til lunsj. Bilen står der jeg satte den og vi hiver kjapt ting inn for det begynner å regne igjen. Hjemturen går kjapt med lite trafikk, kun lunsjstopp på CircleK i Engerdal for å klemme innpå en solid burger. Er første gangen på mange dager jeg føler meg mett. Femund II nærmer seg og turen går mot slutten for denne gang. På denne turen så vi egentlig veldig lite søppel heldigvis. Godt å se at det ikke er ille overalt i Femundsmarka. Så nå er det bare å se på egne og andres bilder, lese litt og etter hvert begynne og planlegge neste tur til Femundsmarka- 5 kommentarer
-
- 15
-
-
-
- femundsmarka
- grøtådalen
- (og 3 andre)
-
Jeg lurer på hvilke alternativer man har for utgangspunkt inn i Femundsmarka. Det mest interessante er å komme kjappest mulig inn mot Røa og/eller Grøtådalen. Ikke turforslag, bare utgangspunkt. Skriv parkeringsmuligheter, muligheter for transport over Femund (taxi, eller II) og annet du tror kan være nyttig. Jeg kjører fra Osloområdet, men skriv gjerne forslag som passer andre startsted også. Sikkert flere som lurer. Alternativer jeg har sett på: Kjøre til Synnervika dagen før eller på natta og ta Fæmund II til Røsanden dagen etter. Kjøre til Jonasvollen og ta båttaxi til Haugen. Gå derfra enten til Røvol eller via Oasen til Grøtådalen. Kjøre til Elgå og ta Fæmund II til Haugen eller Røa (dette virker dumt pga reisetid med båten, men er kanskje en fin tur hvis man er heldig med været?).
-
Hei. Jeg leker med tanken å padle i Rogen til sommeren, og ut fra kartet ser Tøfsingdalen Nationalpark ut som et svært interessant omeråde. Noen som har vært der? Svært lite informasjon å finne på nettet annet enn at det skal være en av de mest utilgjengelige nasjonalparkene i Sverige.
-
Videodiskusjon : Femundsmarka - isfiske etter røye!
UTE avdelingen publiserte et emne i Videodiskusjoner
Navn: Femundsmarka - isfiske etter røye! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-04-14 Innsendt av: UTE avdelingen I mars hadde vi en flott uke i Femundsmarka. I denne videoen får du følge oss på røyefiske. Det er første gang vi fisker stor røye, og gleden over drøm som går i oppfyllelse er stor! Femundsmarka - isfiske etter røye!
