Søk i nettsamfunnet

Om noen har lyst til å dra til Snøhetta i starten på februar, men mangler turfølge, så er det en gjeng ifra Melhus/Trondheim som drar oppover Fredag 01.02. Turen starter ifra Grønbakken og går inn til DNT hytta Reinheim. Her er planen å få til en topptur på lørdagen om været tillater det. Det er også noen som har med seg kite oppover, med håp om å få prøvd den på turen. De fleste planlegger å ligge i telt, men turisthytta Reinheim er tilgjengelig for overnatting for de som måtte ønske det. Se her for mer info: Teltur til Snøhetta

25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.

Jeg parkerte ved Hjerkinn stasjon, og gikk 200 m til den store p-plassen der bussen inn til Snøheim gikk fra. Siden jeg skulle være flere dager i fjellet, var det atskillig kroner å spare på å parkere gratis – heller enn å punge ut med 50 kr døgnet for å stå på asfalt. Bussen ble proppfull, for det var felles ferie og bra værvarsel. Det gjorde meg lite å stå den lille halvtimen det tok inn til Snøheim, og straks jeg var framme ruslet jeg sør for det lille vannet og noen hundre meter vestover. Det var forbudt å campe nærmere enn 150 m fra vannet, som er drikkevannskilden for Snøheim, men jeg fant en ypperlig steinfri plass å sette opp teltet 200 m fra vannet, på gps 32 V 517792 6906926 (1490moh) og en snau halv kilometer fra Snøheim. Bare flagget ved hytta kunne sees fra plassen, så jeg følte meg tilstrekkelig langt unna. Neste morgen kom Morten, Chris, Øyvind og Lars med første buss, og så la vi i vei opp mot Vesttoppen. Med hyggelig nytt bekjentskap gikk turen opp til toppen unna, og jeg var nesten overrasket da vi plutselig sto der, på Vesttoppen. Her hadde jeg snudd for noen år siden, da Hettpiggen var dekket av isglasur. Nå var føret utmerket, men vinden var plagsomt sterk. Det var likevel bare å glede seg til moroa: Rappeller ned fra Vesttoppen Først en liten oppvarmingsrappell (på vestsiden av fjellet), før en lengre rappell ble gjort klar. Sjefen var ikke fornøyd med den lange rappellen som jeg og Lars hadde gjort klar, for å spare tid. Vi hadde grådig brukt flere av slyngene hans, og festet lå for langt inne på hylla. «Opp med tauet igjen. Vi finner et bedre sted», lød kommandoen. Vi adlød, men slik overstyring (J) går ikke ustraffet hen; for snart lød lyden av metall som deiset nedover fjellsida: Sjefens rappellåtter! Når 5 stykker skal bevege seg i slikt terreng, og i slik vind, blir fort logistikk og kommunikasjon satt på prøve. Selv om Chris og Morten var kjapt nede i skaret, og gjorde klar til klatring opp mot Hettpiggen, hjalp det lite når jeg, som neste mann i rappellen, ikke hadde klatretauet i sekken. Og da den ene delen av tauet jeg rappellerte på blåste bortover og satte seg grundig fast, gikk tida, uten at noen andre fikk gjort noe som helst. Jeg måtte mange meter til siden, og måtte til slutt bruke begge hendene, for å ta meg opp på en liten hylle, for å få løsnet det gjenstridige tauet. Det betød at jeg egentlig var usikret en liten stund. Det føltes litt ubehagelig, og den pendelen som ventet meg etterpå, var heller ikke noe jeg så fram til. Det gikk heldigvis bra, og snart var jeg nede i skaret sammen med de to andre. Rekognosering og klatring opp Hettpiggen Her blåste det så jeg regelrett måtte ned på alle fire en liten stund. Siden det tok litt tid innen vi var klare til å starte klatringen, rekognoserte jeg litt i Hettpiggens vestvegg. En tydelig renne går opp mot toppen, men dette er ikke letteste vei. Den ser imidlertid grei ut i nedre del, og er sikkert en kandidat til feil valg av klatrerute. Jeg fulgte en hylleformasjon et stykke lenger nordover i vestveggen. Bratte sva sperret for videre framdrift, men det var bare ca 10 m ned til en varde på en bred hylle, som ledet greit opp i skaret på nordsida. Altså kan Hettpiggen omgås denne veien her med en liten rappell, om noen skulle ha interesse av å kjenne til dette. Etter hvert var det klart for min tur i tauet opp mot toppen. Ruta går bare noen meter til venstre (vest) for selve søreggen; først på solide hyller og gode tak opp en 5-7 meter. Dette kan neppe være mer enn grad 2. Så var det noen meter med et par opptak mot venstre, med mindre valgmuligheter for føtter og hender, som i den sterke vinden opplevdes som solide 3-ere. Jeg kom opp på søreggen like under et bredt sva, koblet meg ut av tauet, og fortsatte på alle fire i vindkastene opp over svaet. Fy, som det blåste! Svaet her er under tørre forhold maks grad 2, og det er fordi det er litt utsatt. Litt forsiktig klyving (2-) opp neste lille hammer, og så grei klyving og deretter rusletur opp til Hettpiggen. Endelig var denne i boks! Rappell fra Hettpiggen, og over Midttoppen og Stortoppen Etter en liten pause, og etter at sjefen hadde sluppet klatrehjelmen sin ut i Gryta – av en eller annen grunn – ble det igjen klargjort for rappell ned i vest. Et 50m-tau er ikke mer enn akkurat passe langt her. De 25 meterne gikk kjapt unna, og jeg og Lars moret oss med å klyve litt på eggen i skaret opp mot Midttoppen, mens vi ventet på at alle kom seg ned. Bratt opp i grovblokket ur og snøflekker til Midttoppen, og derfra reneste autobahn til Stortoppen. Her møtte vi turistene. Noen lengre pause i vinden ble det aldri, før vi fortsatte på snøfelt og etter hvert i ur ned til Snøheim. Vi var snaut 10 timer på tur – og hadde da meget god tid. Takk for hyggelig bekjentskap, folkens!

Vi var på dovretur på lørdag 20.3, vi klarte å brøyte oss gjennom snødrev og snøfonner inn til Skridåbrui, 3-4km før Snøheim. Vi så lite, og det snødde, men det var nesten ikke vind. Vi bestemte oss for å gå innover mot Maribu for å prøve å komme oss opp på Skredahøin. Føret var helt supert, selv om det var minimalt med snø. Det gikk fort til Maribu, videre gikk vi jevnt fort opp til toppen. Vi kunne bare ane konturene av Svånåtind og Bruri, men uansett var det en fin skitur, og min første dovretopp ble nådd. Det var jo litt deilig. Satser på tur dit igjen så fort som mulig

1. pinsedag gikk årets siste (?) skitur til Snøhetta (Store). Etter å ha forsovet oss pga. en litt for aktiv pinseaften ble sekkene pakket i all hast for å nå første ferga over fjorden. Været kunne ikke ha vært bedre og opp Drivdalen og mot Dovre ble vi mer og mer spente på forholdene, her var det ikke mye snø å se! Vi hadde tatt med fjellsko, for ev. å finne et annet turmål hvis skia ikke kunne benyttes. Heldigvis viste det seg at vi kunne ta på oss skia ca 100 m fra Snøheim. Et par ganger måtte vi av med skia og bære disse noen meter, men alt i alt var det flotte forhold oppover. Vi satte igjen skia og gikk greit på fast snø og stein de siste ca 100 høydemeterne opp til toppen. Jeg visste på forhånd om at det var installasjoner der oppe men…, ikke noe vakkert syn! Utsikten derimot var upåklagelig – fjell på fjell i alle retninger og ikke en sky å se på himmelen. Vindstille var det også, jeg gikk i singlet og ”opphissa” fjellbukse hele dagen – solbrent ble jeg også . Ned igjen var det litt hardt føre i starten, men dette gikk etter hvert over i helt fenomenalt føre med DEN glien. Turkameraten min påsto han glei i motbakke! Slik som snøforholdene var, og hvis dette været holder, vil jeg tro at skiføret forsvinner ganske raskt. Men ved å være litt bevisst i valg av rute, kunne vi faktisk ha gått uten ski til toppen! Alt i alt var turen mye lettere enn jeg hadde forestilt meg, er ikke vant til å starte på 1400 m…….. haldis

Søndag morgen syklet jeg og min kone inn til Rondvassbu, la igjen syklene der og ruslet opp på Veslesmeden. På 2015 moh var det varmt og godt; årets første fottur var et faktum for mitt vedkommende! Som jeg hadde håpet, var veldig mye snø smeltet i det siste. Ruta opp til Veslesmeden var nesten snøfri. De nederste snøfonnene var faste å gå på og svært få. Det var kun noen få meter med høye kneløft vi fikk, og det var sørøst for topp 1871 moh, i 1500-1600 meters høyde hvor stien deler seg og man tar av mot Veslesmeden (den andre delen går nordover mot Dørålseter). På flatene der var snøen svært råtten, men ikke så dyp. Ved å søke bort fra snøfonnene gikk vi altså ikke mange meter i klissvåt og råtten snø. Oppe på ryggen fra topp 1871 og opp på Veslesmeden var det bart og tørt. Ellers var det selvsagt mye vann i terrenget nå. De nordlige og østre toppene i Rondane så nesten sommerlige ut. Digerronden, Midtronden og Høgronden var bare steinrøysa. Til og med Rondeslottet kunne man nå fra Rondvassbu uten og vasse nevneverdig i snø. Likeså Storronden. Men jeg tok en titt ned i Kaldbekkbotnen hvor stien til Storsmeden går, og der var det nesten helt hvitt fortsatt. Det samme var østsiden på toppene vestover fra Veslesmeden. Men likevel, sommersesongen er i gang i Rondane! Nils

På Vågåmo byttet Julia plass med Tor Erik og vi reiste i retning Dovrefjell. Etter en natt på noe så sivilsert som en campingplass i lavlandet kjørte vi rett til vaktbua på skytefeltet og fikk beskjed om at alle nøklene til Maribu bommen var utlånt. Enten har de veldig få nøkler til utlån eller så er det trynefaktor inne i bildet her, for det var veldig få biler å se i området. Vi kjørte til bommen og hadde heldigvis sykler med oss, som brakte oss enkelt til Maribu på en halvtime. Været, som skulle bli så bra denne lørdagen, var heller ikke denne gangen alt for overbevisende, men en del solgløtt fikk vi i det minste. Vi fulgte stort sett enkleste rute til topps. Julia frydet seg over å finne den nokså sjeldne Fjellpryd, mens jeg stort sett hadde nok med å holde meg på beina etter tre slitsomme dager med både knær og ankler som skriker. Ettersom jeg hadde innstilt meg på en meget enkel og rask topp, virket strekkene innover mot toppen langdryge. I tillegg var det mye steinur, et element som sinket oss mye i dag. Men etter mange pauser og bildeknipsing i fleng stod vi på toppen. Skredahøin har en flott utsikt, både mot Dovrefjells stortopper, Rondane, Romsdalsfjell, Reinheimen og Jotunheimen og mot noe som jeg mistenker for å være Sylane ? På vei opp tittet jeg interessert på eggen som gikk rett opp på nabotoppen, 1994 moh. Denne så litt i bratteste laget ut, men - Er det noen som har gått der? For å få et litt bedre blikk mot Svånåtind ruslet vi over til 1994 moh før vi returnerte over 2000 meteringen en gang til på tilbakeveien. Vi så for øvrig moskus to ganger på avstand og i tillegg to moskussafarigrupper i aksjon, hver seg ledet av en "innfødt" i grønn jaktdress med teleskopkikkert over skuldra. 200 moskus på dovre sa den ene av dem. Snart på tide med begrenset jakt lurer jeg på? Etter en natt i uværslignende blest hvor teltets stadige risting hindret det meste av søvnen. Da vi våknet til tåke på 1400 moh bestemte vi oss raskt for å avlyse den planlagte søndagsturen til Bruri og i stedet reise hjem. 4 toppturer i strekk er ikke så værst det heller. I alle fall ikke i en så KALD SOMMER.

Etter en lang kjøretur med avstikkere både hit og dit, ankom jeg og Julia Dørålseter litt tidlig i kveldinga denne tirsdagen. Her var det stille! Ingen turister. Ingen biler, kun en hyttevert som fikk tiden til å gå med å sage ved. Altså ikke helt stille i bokstavelig forstand. Vi ruslet innover med passe tunge sekker og lot oss stadig vekk fasinere av naturen her. Fargene, lyset og egenarten. At dette ble norges første nasjonalpark hadde vi ikke noe problem med å forstå. Når man kommer tilbake til Rondane er det lett å kjenne seg igjen. Det krystallklare vannet som renner over hvite steiner. Den karrige vegetasjonen. De intense lavfargene. De særegne steinene. Teltet ble slått opp, deretter ble det sovet ganske mye. Dagen derpå opprant med tålelig dårlig vær. Det ble en utfordrende tur via nordryggen. Vi er vel de første som har gått her med hjelmer. En del gjør narr av det, men jeg ser ikke noe stort poeng i det. Det er ikke noe værre å gå kronglete, glatt steinur med hjelm enn det er å sykle rundt med hjelm. Steinura opp mot Sagtinden (Trolltinden iflg. nye kart) er fra nord noe av det mest fasinerende jeg har gått. Forstår godt navnet Trolltinden, for dette er virkelig trollstein. Noen er så store som eneboliger. Vinden fikk oss til å sjangle. Snønålene pisket i ansiktet og tåka kom og gikk. Litt lenger oppe var steinene dekket med et 3-4 mm. tyke snø- / rimlag. Ser man bort fra steiner dekket av blank is, er vel dette noe av det glatteste som finnes. Julia kunne godt tenke seg å snu, men løfter om at toppen var like rundt hjørnet fikk oss til å fortsette, og det var det heller ikke. 15 kalde minutter på toppen. Ned igjen gikk vi en litt annen vei, men det tok tid det også. Da vi hadde pakket teltet og vandret nedover mot Dørålseter gjeipet selvfølgelig toppene badet i sol fra en skyfri himmel til oss. Morsomt.