Søk i nettsamfunnet

Med så gode værutsikter som det var sist helg, kunne vi ikke sitte hjemme å svette. Da var det bedre å svette i fjellet! Så da bar det nordover til Dovrefjell for å gå en litt lettere fjelltur denne gangen. Skredahøin på 2004 moh er jo egentlig mer en rusletur i forhold til mange andre 2000-metere. Vi kjørte inn til Maribu hvor det var folketomt. Kun en sykkel lå ved brua ovenfor Maribu, så vi regnet med å ikke møte mange fjellvandrere denne dagen. Vi rundet Flathø på sørsiden i strålende sol og skyfri himmel, tok oss god tid og brukte godt og vel 4 timer til topps på høyeste Skredahøin. Svært lite snø å se, så det ble bare steinrøysa ned igjen også. Returen la vi om nordsiden av Flathøi. På vei ned gikk vi nesten på en stor reinsdyrbukk som vi ikke oppdaget siden den sto bak en skrent. Den fikk det litt travelt da den oppdaget oss. Det som gjorde denne turen ekstra spennende var 3 møter med moskus. På kjøreturen opp til Maribu sto det en moskus midt i veien like nedenfor krysset hvor en tar av til Maribu. Da var det fram med kamerat å knipse i vei før den ruslet avgårde. Andre gang vi fikk se disse sjeldne dyra var i dalen sør for Maribu/øst for Flathøi, hvor det gikk 6 dyr i en flokk. Disse gikk og beitet noen hundre meter nedenfor oss. Og på kjøreturen ned igjen sto det plutselig 2 moskus midt i veien og slikket grusen. Vi spratt ut av bilen med kameraet igjen, og listet oss mot dem til vi var ca 30 meter unna. Da holdt det; vi hadde i bakhodet historiene om folk som har måttet løpe opp på en stor stein pga sinna moskus. Veldig moro å se disse dyra var det ihvertfall! Nils

Det var hvertfall flott! Turen gikk sammen med Arne, og planen var en rolig lørdag og tur på søndag. Jeg skulle fotografere moskus og nyte Dovre i finvær, mens vi beveget oss rolig inn til Maribu. Da værmeldinga snudde litt, og finværet skulle ta en slutt på lørdagskvelden, begynte nye planer å svirre i topplukket. Vi var litt irriterte på at vi ikke dro fra Gjøvik før kl 08, var jo nå vi skulle vært på Hjerkinn!! Tingene skulle alikevel gå vår vei denne lørdagen, og det ble ikke et eneste moskus-bilde, selv om vi suste forbi endel. Vi gikk på i et bra tempo på et flott trugeføret, vi startet med Storstygge-Svånatinden, som vi var på 15.30, deretter bar det kjapt videre innom noen mindre topper, og 17.15 sto vi på Store Langvasstind. Da var sola gått ned og kvelden et faktum, det var en til tider spennende nedfart mot Svånadalen, og ikke en fullt så spennende retur nedover til Maribu gjennom den samme dalen.. Nå har forresten Arne kun 6 topper igjen fra å klare alle på et år, vi heier han inn!

Hei hei alle sammen Min første dokumentarfilm blir sendt på beste sendetid i kveld. Hvis du liker seterdrift og naturen i Dovre og Sunndalsfjella nasjonalpark, så kan det være verdt å få med seg. Seterjentene, NRK 1 20:15 06.04.17 Den vil samtidig bli tilgjengelig på nett-tv. https://tv.nrk.no/program/DVFO30006416TOLK/seterjentene Martha og Karine har null erfaring med landbruk når de får sommerjobb på en eldgammel seter på Nordmøre. Men der møter de Aisha, som har tilbrakt mange somre i fjellet og allerede er en erfaren budeie. Det blir en sommer med hardt arbeid og lange dager, men også med vennskap og opplevelser for livet. Filmen ble laget med humor og familieglede i fokus fra starten av. Såkalt feelgood. Det var derfor viktig at vi fikk fanget ekte øyeblikk på film. For å filme så mange situasjoner som mulig, så løp jeg rundt på setra med kameraet i hendene, og det ble ikke tid til fancy smancy kameravinkler med dyrt kamerautstyr, som f.eks. drone. Jentene var så travelt opptatt med å lage ost og melke kyr at det sjelden ble tid til å gjøre ting flere ganger for kameraet skyld. Det ble langt mer hektisk enn jeg så for meg, men situasjonene i filmen er desto mer ekte og usminket. Det er jo også slik seterlivet er. Allerede i forarbeidet til filmen så hadde jeg en plan. Jeg ville finne svar på et spørsmål. Hva er det med disse unge menneskene som søker til hardt arbeid uten mobiltelefon og Netflix langt til fjells? Dette var setningen som lå over filmprosjektet fra starten av. Jeg ville forsøke å få svar på hva motivasjonen til jentene er. Dersom det var økonomisk forsvarlig å drive seter i Norge, så hadde det vært mange setrer rundt om i landet. Men det er det ikke. Inner Gammelsetra er unik. Unik fordi det er ungdom som drifter den, og lærer opp ny ungdom som igjen formidler de eldgamle kunnskapene. Så håper jeg filmen blir godt likt av medlemmene på forumet

Etter en diskusjon på Praten i fjor vår/sommer, ble det ymtet fram fra flere at det hadde vært hyggelig med et treff ikke bare for voksne, men også barn. Etter litt diskusjon ble det @Imp som var så heldig å bli "tvunget" til å være primus motor for dette første Fjellforum barnetreffet, som ble arrangert i Rondane i september i fjor. Og det ble umiddelbart en suksess, på tross av at det ikke var flere enn fem barn påmeldt, så var det liten tvil om at alle hadde en fin helg og fått nye turvenner (seks voksne meldte sin ankomst). Det ble ytret et ønske om å følge opp dette treffet ganske umiddelbart. Og 25 -27 August 2017 var datoene som ble fastsatt. Det ble bestemt at årets tur skulle legges til Storrvatnet i Dovrefjell. Ikke langt unna Haverdalssætra. Storrvatnet er et vann som er demmet opp og som ligger ca. en kilometer i fra veien inn til Haverdalsseter. Ca. 5 timer fra Oslo, 4 timer fra Trondheim og en 3-4 timer fra sunnmøre/møre. Med andre ord, en plass hvor mange kan komme til. Fredag ble bilen pakket med turutstyr, bamser, sekker, en 2-åring, en 5-åring, fruen i huset og undertegnede. I godt driv sørover fra Trondheim ble far sulten, og insisterte på en stopp på Støren for en matbit. Der tok far en titt i bagasjerommet ettersom han hadde en litt uggen følelse på at noe manglet. For de av dere som fulgte litt med i tråden for barnetreffet i fjor, så husker dere kanskje at far og datter ble sendt på tur med familiens gamle bil (Den andre bilen ventet på reg.reim skifte, og ble anbefalt å ikke dra på langtur). Den gamle bilen ville også ha ny reg.reim fant den ut. Så da tok den å røk reg.reimen sin. Konklusjonen ble da full stopp, og timene gikk. Men vi kom oss på tur! (og motoren berget). Denne gange skulle det heller ikke gå som planlagt. Etter sommerens "langtur" hadde ikke stangen og pluggene til lavvoen blitt pakket i posen (jeg velger å si at dette er mor sitt ansvar). Så, nå var vi på Støren med lavvo, uten stang og plugger! Skulle vi snu og kjøre tilbake til Trondheim og havne mitt rush, vei arbeid osv? Og komme fram til Storrvatnet lang ut på kvelden/natten, eller var det andre muligheter? Far fikk fylt på litt blodsukker, mens mor tok noen telefoner til ymse Lavvo utsalgssteder på veien ned til Dovre. Dessverre lite hell! Måtte vi virkelig snu og kjøre hjem igjen? Grøseth Sport AS vet dere! Der var det en kar som mente det var for ille at turen skulle bli ødelagt av en manglende lavvo stang! "Kom innom så skal dere få låne en lavvo i helgen!" ..... Hørte vi riktig!? Skulle vi få låne en lavvo i fra en butikk? Vi kjørte til Oppdal, og innom G-sport og fikk lånt en Lavvo. Ikke skulle de ha en krone for det heller. Virkelig en snill sjel som var på jobb denne helgen! Da var det bare å komme seg ned til Dovre og svinge av opp mot Haverdalsseter. Turen gikk fint nå. (bortsett fra litt krangling i baksetet om hvem som skulle se på dvd, og hvem som skulle se på Ipad.) Etterhvert som vi kjørte opp lia, ble kranglingen mindre, og det var mer å se på for ungene. I det vi kjørte gjennom den nye bommen som holder på å monteres, så var det jaggu "Hippie Kyr" som stod og så dumt på oss. Langhåra karer og fruer med store fine horn. 2-åringen ble begeistret for de store sau/kuene som stod ved veien der. Var slettes ikke sikker på om de sa "mø!" eller om de sa "bææ". Vi kjørte videre innover fjellet på støvete grusveier. Fjellet var fylt med jegere som stod med kikkerter for å se etter rein. Vinden hadde snudd noen dager tidligere, så reinen var på flytting nordover. Vi svingte innom den bemannede bomstasjonen på fjellet og kjøpte et fiskekort i samme slengen. En hyggelig eldre herremann som kunne fortelle at det stort sett var lite folk i dette området, men under jakten er det mye folk i fjellet. Dette var det lite tvil om, ganske så befolket område. Vi kjørte forbi flere større camper med jegere. Vi skulle heldigvis lengre inn enn det jegerne hadde lov til å kjøre. Vel framme ved avtalt parkering, hadde @Elisabethsk og ungene allerede parkert og var i gang med å tømme bilen for utstyr. Vi var vel på plass ved parkeringen i 19:30 tiden. Like etterpå kom @David S.susende også. Han hadde vært i område i mange timer allerede og sett seg rundt. Vi viste at @Rolf_E og kompisen med sine to barn kom til å ankomme en del senere på kvelden. Sekkene ble pakket og 7 stk begynte å labbe avgårde fra parkeringen. Et virkelig fint skue i det vi kom over kammen og fikk se Storrvatnet. Etterhvert kom skumringen, og i samme draget var vi kommet fram til det vi mente var en fin leirplass med god plass til flere telt. Vi gikk over demning, fikk vandret over "elven" og la oss til på sør øst siden av vannet. Det ble litt bal å få satt opp en lavvo på "steingrunn" som man heller aldri hadde sett før. Det hjalp heller ikke og ha to særs sure og trøtte unger som krevde sitt. Men far fikk assistanse av David S. så ble det omsider mulig å få lagt ungene. Ikke lenge etter kom det fire skikkelser ruslende ut av mørket, det var @Rolf_E og kompisen med sine unger som kom ruslende i 23-tiden. De fikk satt opp sine telt, og ungene la seg til å sove ganske fort. Dette var deres første tur på fjellet! David.S, Elisabethsk og undertegnede tok en ekstra tur til bilen for å hente litt ved og de tingene vi ikke fikk med inn på første tur. Det blir fort litt utstyr når man har med seg unger på tur, spesielt når mor i huset går med bæremeis med minstemann. Ikke veldig lenge etter andre runde, tok også de voksne følge inn i drømmeland. Det var en skikkelig kald natt, tydelig at sommeren er på hell, og det var kald og rå luft fra nord som kom drivende. Lørdags morgen stod vi opp til strålende solskinn. Det var ikke en sky på himmelen! Og for et flott område! Etter en natt et lite stykke inn på den blå delen av graderstokken tinte rim rask av teltduker, og vi kjente at solen varmet godt. Man er gjerne opp 2-3 time tidligere når man er på tur med unger, enn hva far normalt sett ville ha vært på tur alene. Men det er godt å få med seg morgen solen. Det er et magisk fint lys tidlig på morgenen. Bare så synd at et utpreget "B"-menneske som far i huset er (forsåvidt resten av familien også), så sjeldent får med seg disse stundene. Det ble anlagt et felles frokostområde mellom teltene. Duften av Egg og bacon spredde seg raskt over området. Kaffe ble kokt, og en lang frokost ble fortært. Ungene hadde en kjapp hilse runde, før de var over alle hauger og utforsket alle krinkler og kroker. Aldersspennet på denne turen var fra en kar som fylte 2-år like over helgen, til en kar på 11 år. De voksne slappet av på "kjøkkenet" og nøt solen og fjellet med opp til flere kopper kaffe. Far hadde observert en utedo ved hytten som lå i den sørlige enden av Storrvatnet. Det var en jeger som var innlosjert der som det ble slått av en prat med. Han hadde en litt sen oppstart denne morgenen. Jobbet som lærer, og hadde hatt en skoleklasse på tur i området tidligere i uken, nå var han på jakt. En hyggelig herremann med mye lokal kunnskap om området- Han fortalte blant annet om flere fangstgroper som ligger opp i området. Far fikk tildelt kart, og instruksjoner om hvor vi kunne finne de, og hvilke som var godt bevart. Utedoen, den fikk vi også bruke. Datteren i huset var ikke så fornøyd med akkurat det. Hun liker ikke utedo, foretrekker å gjøre sitt bak en stein, eller i skogen. Ja ja, hun om det. Vi andre var iallfall fornøyd med tilgang på do. I tillegg så hadde det dukket opp et skikkelig eventyr med å lete opp fangstgroper. Både barn og voksne monterte fiskestenger. Far hadde fått informasjon om at vannet var overbefolket av Røye, men at denne skulle være vanskelig å få på stang. Tidligere i uken hadde det blir tatt opp i mot 100 røyer på tre garn. Vi så svært lite til det at vannet var overbefolket av fisk. Nå øker jo ikke unger som løper rundt å hoyer og kaster stein i vannet akkurat sjansen for å få fisk. Gleder meg til den dagen de kaster en stein rett i hue på en stor og fin ørret! Har det noen gang skjedd egentlig? Eldgammel fangstmetode? Vel, vi fikk iallfall bekreftet at Røyen var vanskelig å få på stang. Så det stemte godt! Etter mye leking, fisking og avslapping ble det inntatt lunsj, samtidig som de eldste ungene fikk forklart og øvd litt på bruk av kart og kompass. Deretter pakket vi 2-åringen, litt vann og kjeks/sjokolade i bæremeisen. Så var det å følge kompass kurs mot den store fangstgraven som skulle være mer eller mindre helt inntakt. De eldste gutta sprang først med kompass og kart, mens resten fulgte like etter. Litt leting ble det før vi omsider gikk oss på den store gropa. 17x2 meter og 2 meter dyp. Her ble det forklart litt om hvordan disse ble brukt i gamledager, vi prøvde å se om vi fant "skyttergravene" hvor fangstmennene stod bak. Så bars det videre opp i lia for å finne noen av de mindre fangstgravene. Dette var jo like spennende for de voksne som for barna. Vi stod mer eller mindre på gravene uten å se de. Men når vi først fant de, var det veldig enkelt å se hvor de lå. Etter en litt lengre rast ved to av de små fangstgravene, var ungene fast bestemt på at de skulle opp på toppen av fjellet vi var ved. Vi klatret opp steinura. Og hva finner vi der? Enda en "skatt" Her ligger det beinrester etter hva som trolig har vært en rein engang i tiden. De neste timene inneholdt mye snakk om de beinrestene, og dyret som hadde død. Ikke lenge etterpå så fant vi en helt inntakt (dessverre tom) øl, eller brusboks som var veldig mange tiår gammel. Far liker egentlig ikke å finne spor etter folk i fjellet, men denne var det faktisk litt sjarm over. Når steinura endelig var beseiret og toppen var i sikte ble vi belønnet med virkelig god utsikt. Snøhetta reiser seg i horisonten, og det var klart fint vær i alle retninger. Men nå var det tydelig at det hadde vært en strabasiøs tur for de små føttene som var med. De voksne begynte også å kjenne på hungeren etter middag. Kompassene ble stilt inn mot leir, og vi gikk tilbake for å begynne og lage mat, ordne klart bål og ikke minst finne fram lørdags godteriet. Det ble en skikkelig kosekveld. Ungene ville absolutt ikke at dagen skulle ende, men til slutt så hadde alle krøpet i soveposene sine og sovnet raskt. De voksne samlet seg rundt bålet og nøt stillheten. Det er utrolig koselig med unger på tur, men det er jaggu godt når de har lagt seg også! Litt fisking ble det også ut på kvelden. En stoooor hvit stein hvor det poppet fram unger. en etter enn Søndag startet med sol fra klar himmel, men med en litt sur vind. Rolf_E og kompisen var godt i gang med å pakke sammen i det far krøp ut av lavvoen. De hadde en lang kjøretur foran seg. Vi takket for turen! Resten av turfølge begynte etterhvert å samle seg på "kjøkkenet" og på nytt la duften av Egg og Bacon seg som et teppe over Storrvatnet. Stort sett bare slaraffen liv i dag. Ungene leket og fisket, mens de voksne slappet av, pakket og fisket litt. Fruen i huset tok en runde med den lille sekken til bilen, mens vi andre slappet av. Det var blitt betydelig mindre folk i fjellet i dag enn det var i går. Tydelig at mange jegere har fulgt etter dyrene. Vi så vel ikke en sjel i dag (bortsett fra naboene vi hadde fått i løpet av lørdag) før godt utpå dagen når det kom et turfølge gående opp i fra Haverdalsseter. I 14 tiden ble camp revet og vi begynte å rusle tilbake til bilen. Det å ha med unger på tur gjør at man må være forberedt på det meste. Enkelte kan slå seg helt vrang, nekte å gå, de kan bli syke, og et eventyrlystent barn kan fort skade seg. Denne gangen fikk vi et astmaanfall i turfølget like før vi skulle til å vandre tilbake til bilen. Heldigvis er man jo forberedt og barn fikk medisin, mens de voksne tok sekk og vekt. Da gikk jo turen likevel fint. Det er virkelig morro å se at de andre ungene også tar i et tak om nødvendig. En storebror som virkelig imponerte, med tung sekk dro han fra alle og var førstemann til bilen, mens en ny turvenn slo følge med vennen sin som ble syk. Når vi var kommet fram til bilen hadde medisin gjort sitt og alle var i godt gammelt slag igjen. Bilene ble pakket, og det ble sagt hadet og takk for turen denne gang. Snuten ble vendt mot sivilisasjonen og mange nye minner, opplevelser og venner ble skapt. 5-åringen sovnet fort i bilen. Første kommentar når hun våknet etter en liten time "Kan vi dra på tur med disse familien igjen snart? neste helg kanskje?". Og mandag kveld hørtes det fra soverommet til dattera som lekte med dukkene sine " .... vi skal på fjelltur skjønner du, da må vi ha på ordentlig klær når vi skal gå i fjellet ...". Tror verken far eller andre trenger doktorgrad i barnepsykologi for å skjønne at dette har vært en suveren helg! Full klaff med trivelig selskap, godt vær, spennende og fint område. Takk for Turen! håper flere har anledning til å bli med neste gang. Litt bilder:

En kamerat som forsker rund moskus fikk høre om dyrenes opphold i Stolsdalen/Dovrefjell. Desverre var det ikke mulig å finne "Stolsdalen" på kart. Noen som kan kjelpe med kart + lengde- og breddegrad? Takk for hjelp & hilsen fra Sentral-Alpene

Jeg hadde hele syv topper igjen å gå i Dovrefjellmassivet. Fire av disse skulle bestiges denne lørdagen midt i august med Morten H. som turfølge. Yr.no var klarert for godt vær, men det virket ikke direkte lovende i det vi tok syklene fatt inn mot Maribu ti på åtte. En enslig hann og en liten flokk med moskus i veikanten minnet oss om at vi var på Dovrefjell. Vi møtte Ole Petter - hyppig skribent på Fjellforum - på vei inn til sykkelparkeringen. Han var langt å foretrekke som turfølge fremfor den tredje bølingen med moskus vi passerte under anmarsjen til Store Svånåtinden (2209 moh.). Hvis "steinene" rører på seg, er sjansen stor for at det er moskus... Uten å forhaste oss brukte vi fire timer opp til toppen via den sleipe østryggen som ikke krevde bruk av tau. De siste 200 høydemeterne hadde snøen funnet hvile på hyllene, og på toppen var det nesten sammenhengende nysnø. Vi tok farvel med Ole Petter som hadde kommunetopp-planer lenger sør, og labbet i vei langs dette høyfjellsplatået som vel må kunne kalles Dovrefjells (bananformede) "Table mountain" (Cape Town, Sør-Afrika). Ikke på et eneste sted langs det fem kilometer lange strekket fra Store Svånåtind, via Nordre Svånåtind (2004) og Vestre Langvasstind (2046), til Østre Langvasstind (2085) viste barometeret lavere enn ca. 1920 moh. Underveis er det to mulige returruter mot øst - nedgangen mot skaret vest for Bruri (2001) (krever rapell), eller den enklere nedstigningen fra "kollen" (ca. 1960) sør for Vestre Langvasstind. Vi hadde ambisjoner om å "raske" med oss Bruri på returen, men valgte til slutt den enkleste returen via kollen på ca. 1960. Underveis til Østre Langvasstind fikk vi stifte bekjentskap med det lille "hakket" ned fra Vestre. Her lå det et nylontau. Selv syntes vi det var greit å rapellere ned de fem-seks loddrette meterne med det tauet vi hadde båret med oss. Den siste ryggen mot Vestre var en artig overraskelse uten klatreutfordringer, og med rik anledning til å studere oppganger til Larstind. Returen til sykkelparkeringen nær Maribu skjedde uten dramatikk. Virkeligheten begynte nå å innfri forventningene skapt på yr.no. Morten Husom og jeg var skjønt enige om at det var like greit at moskusen var som sunket i jorda. Ved syklene fant jeg en detonert 155mm granat på 40-50 kilo jeg mente ville skape begeistring hjemme hos poden på 8. Viljen til å glede sank imidlertid under kritisk nivå før jeg rakk halveis frem til bilen, og granaten ble dumpet i veikanten til senere anledning. Jeg får et forklaringsproblem på hjemmebane etter dette. Får påstå at granaten inneholdt anriket uran og kan gjøre oss radioaktive. Det er uansett slik det kjennes ut etter en velykket fjelltur med godt turfølge. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Litt i tvil om jeg skulle poste dette, men bildene er nå der, og det er et par poenger også. For Trolltinden har vært vist før her, men vi tåler vel noen nye bilder, dessuten så er det jo slik, at alle turer er unike. Denne siste dagen i påska var det bra vær, og jeg dro på Trolltinden, nokså sent på dagen. Det er fint å surre rundt nedpå sletta gjennom skogen på vei opp, det danner en slags kontrast til det forblåste terrenget lenger oppe på ryggen mot toppen. Man får med andre ord med seg det som er fint med pinnskitur, og samtidig et bra fjell med fine nedkjøringsmuligheter. Jeg hadde regnet med å se mange spor ned sida denne dagen, men det ble bare mitt spor i dag. De senere årene har det blitt mye mer populært med toppturer og folk har feitere ski og det er mange som kjører bra, så det er ofte tildels oppkjørt ned fra de mest populære fjellene. På vei tilbake over sletta gjennom skogen, etter nedkjøring og pause i skogkanten, blir fristelsen for stor. Noen har gått opp langs nordsida på en kolle, og laget et nydelig spor ned igjen, akkurat der snøen er skjermet for solstek og enda tørr og fin. På med feller igjen og opp, for dette blir bra. En kort, grei og arti nedkjøring ned gjennom skog som er åpen nok for god skikjøring, på nydelig føre, ser jeg for meg. Og akkurat slik blir det. Korte linjer, særlig etter å ha kjørt noen høydemeter først, blir ofte bra, for da har man kjørt seg varm og blir heller ikke sliten før man er nede. Legger sporet ved siden av det andre i toppen, respekt for andres verk, og blåse videre gjennom skogen, der bestemmer trær og slikt hvor man kan kjøre. Stor moro og bra. Det er ingen bilder fra toppen. For den er ikke så interessant, det er bare et sted der man snur, som regel kaldt og forblåst.

This was a once in a lifetime awesome outdoor adventure in Dovrefjell in winter & summertime. Seeing the winter mountainviews from Amotdalshytta for so many times, I got the idea that it would be nice to paddle on Amotslake in the summer and try to paddle down the river from the lake. So last winter and summer this did happen. Allthough the start of the summer part did not happen as I planned but it did make this trip more special. It was something like: No matter what happen, ........ don't give up 😄 Below you see 3 pictures: 2x Amotdalshytta and one picture of the biggest waterfall in the Amotsriver, 8 km down streams from the hytta. That waterfall is better to look at, then to paddle it. That waterfall gives so much rain droplets that I had to place my camera 150 meters from the waterfall and place a stone cover on top of my video camera to protect the lens against drops. For anyone who is interested in the pictures/video's: I placed 5 video's on you tube about this trip, with a total lenght of 20 minutes. But I think you will see many special pictures/video shots. This is certainly not "just another day in the office". During this 11-12 days summertrip i got a lot of sun and many short heavy rain/hail showers every day. But Lucky for me, some sun when I was paddling on Amotslake and Snohetta was visable almost every day 😊. Here are some small notes which explain a bit what you see in the 5 video parts:: Part 1: Skiing the kayak in 2 days from Kongsvold to Amotsdalshytta (end of April). Skiing 2 days with the wind against me, knowing that the 3rd day (skiing back to Kongsvold) with the wind in the back would be really fun. Lucky for me, their was snow on the ground every where. Part 2: One week before I planned to go out on this trip (begin July) the engine of my bus got got a serious problem and could not drive. So I was stucked in Otta. What to do now? I did have a "pulk on wheels" with me to use when I walk in the first part into Amotsdalen (the first part of the the track is an old mountain road track). So I got the idea to take the "pulk on wheels" behind me bike. This was the new plan: Get every thing on the train in Otta. Get out at Kongsvold, bike the E-6 down to Amotsdalen and bike into Amotsdalen. On the way back: Bike from Amotsdalen over the E-6 down to Oppdal trainstation. I knew I could not bike up any hill with this "pulk on wheels" behind me. The E-6 goes down all the way from Kongsvold to Oppdal, so that was good. This was the way I started, you can see this on the video, and it did work out well. What a way to start a trip.............😊 I did transport a lot of equipment and food, needed for this trip, in my backpack and "pulk on wheels". So in Part 2: You can see me on the bike, walking in Amotsdalen, Pitching my tent halfway (as a kind of base camp), Walking to Amotsdalhytta, Kayaking on the lake, Walking from Amotdalshytta and following the special track over the river (the first part from the lake, the water is streaming under and beside the rocks before it becomes an open river). Part 3: Kayaking on Amotselva. The first part with less water but soon the water comes from every where into the river. At some lakes in between the rapids., the rocks are just under the waterline. Hail coming down. Great kayak views on Snohetta. Finally the first ww rapid in the river. Part 4: More ww rapids. Carry over the kayak by walking. Repairing a broken paddle by using sport tape and the aluminium angle parts (which I use for placing my camera on the kayak), very happy to have them 😊. Rapelling down a waterfall, Surching for shelter under a plastic cover against a heavy rainshower. More water coming down the waterfall after the rainshower. Part 5: Kayaking under the waterfall, Walking back to my basecamp on the otherside of the river, what a track was that 😊. Drying kayak clothes. Sleeping the last night in a nice cabin, beside the track. Nice weather the next day. Walking & biking to Oppdal. I had to secure one wheel (pulk on wheels) with a tyrap and make the axle wider (using 2 stones as a hammer) End of this 11-12 days summertrip. Sadly I am missing one sd card with pictures/video's of this trip, still hope that it might show up somewhere............ You Tube page part 1: (the other parts will show up when you see part 1)

Mitt første innlegg her på dette forumet. Starter like gjerne med rapport om "bomtur" på Larstind Først, lørdag stod Skredahøin for tur. Traff en aktiv debatant på disse sidene i lia under toppen. Vedkommende motiverte meg til å bli medlem her, artig samtale forresten, E. Søn var helgas egentlige mål, Larstind! Vel framme under renna sa veien videre seg selv. For utrygt opp renna (skal jo tross alt fortsette ei stund til!) Ergo på ski et stykke oppover mot Larstind N, deretter til beins til nordtoppen. Fantastisk vær, ser 3 personer på Vesttoppen. Snøhettatraversen ser forlokkende ut, men den får vente til sommer`n. På nordtoppene tas tau og stegjern frem. Stegjern ja: Kurt, er det ikke en tanke å teste de på skoa før avreise Ingen stegjern, ingen tur videre mot Larstind. Faktisk mye snø langs eggen mot skaret. Ruta fra skaret og opp på Larstind ser egentlig grei ut, vel å merke med STEGJERN!! Litt småirriterende å måtte returnere, men vi kommer igjen, gjerne i vinter.

Hei. Skal en tur til Hjerkinn i august. Noen som kjenner til fiskevann i området? Satser på å ta med barna på 2 og 6 år, så det kan ikke være veldig langt fra vei.

Jeg har tenkt til å ta med samboer og to barn på 5 og 8 år på et par-tre netter i telt på Dovrefjell i sommer. Er det noen som har et godt tips til utgangspunkt for turen? Det vi ser for oss er en flott teltplass forholdsvis kort gange fra der vi parkerer bilen Ca. 1-3 km. Så ser vi for oss å la teltet bli stående der noen netter og kose oss med det fjellet har å by på i nærheten. Ser for oss at plassen ligger ved et vann eller en elv med fiskemuligheter, og at vi tar korte dagsutflukter fra teltplassen. Det trenger ikke ligge helt oppe på snaufjellet, bare positivt om det ligger i et litt grønt og frodig område. Takk for tips:)

Som så mange ganger før så er det godværet man venter på. Det så ut som det skulle bli godvær på tirsdag og Sondre ville gjerne ha følge på noen av toppene på Dovrefjell. Jeg ventet i det lengste med avgjørelsen om å bli med, men pakket i en fei da avgjørelsen om tur ble tatt. Jeg møtte Sondre på Dombås mandag kveld, og vi reiste sammen til Hjerkinn. Vi hadde med sykler og syklet med sekker innover til Maribue som skulle være overnattingssted. Været var stusselig...litt yr og tåka hang langt ned i fjellsidene. Ville godværet slå til i morra tro..?? Etter 6km sykling ankom vi Maribu....og Moskusen var ikke lenger unna enn 100 meter fra hytta. Opptil 14 dyr telte vi. Maribu er en helt grei plass å overnatte. Håper bare at folk tar med seg sin egen søppel tilbake og IKKE lar den henge i en pose inne på hytta...DET er for dumt.. Etter en god matbit gikk vi til køys med et skeptisk blikk opp mot tåka og toppene... Vi våknet opp til et helt annet vær og været ble bare bedre og bedre. Vindstille og varmt....dette måtte bli en knall dag!!! Ca kl 09.30 langet vi avgårde. Klok av tidligere turer med varmt vær, hadde jeg drikkepose i sekken. Jeg har en tendens til å drikke for lite dersom jeg har flaskene i sekken,- og da mister man fort litt krefter og blir daff. Denne dagen drakk jeg faktisk ca 5 liter...noe som "reddet" meg denne dagen sammen med spreke Sondre.. Jeg hadde i utgangspunktet kun tenkt meg Langvasstinder og Storstygge-Svånåtinden og så ta Skredahøe på morgenen dagen etter, men det ble nå ikke slik... Bruri ble første toppen vi skulle prøve oss på. Dette var en topp jeg egentlig hadde gruet meg litt til, pga det jeg hadde hørt om bratt og vanskelig ur opp mot toppen. Dette ble en enklere topp enn jeg hadde trodd. Mye stein og løst var det noen plasser, men vi fant en grei vei opp de ca 400 høydemeterne til topps. Jeg svettet som en gris, men passet på å suge i meg vann fra slangen som var lett tilgjengelig. Vi sto på toppen etter 2,5 time fra Maribu. På vei nedover fulgte vi ryggen sørvestover og vurderte om det var mulig å komme opp på ryggen til Svånåtindan herfra. Det så det absolutt som om det var muligheter for, men da blir det å klatre opp en bratt hammer. DET var ikke aktuelt idag så vi gikk ned mot breen i sør og rundet øst for Bruri og inn etterhvert på stien innover dalen mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Den videre ruta gikk så opp i flanken mellom Store og Vestre Langvasstinden. Dette er en MEGET løs, bratt og ekkel rute opp....og sikkert enda verre å komme ovenfra. Anbefales ikke som familietur.... Opp på ryggen kom vi...Sondre først...og jeg etter....Videre fra ryggen og opp til Store Langvasstind er det svært enkelt. Herlig varmt ,vindstille og mitt andre møte med Dovrefjell ble et trivelig møte. Jeg hadde nå gruet meg litt til klatrepartiet opp mot Vestre, men dette var kort og enkelt. Tørre fine forhold var det jo hele dagen. Mens vi gikk,- gikk jeg stadig og tenkte på om jeg hadde nok krefter i beina til å gå helt til Skredahøin denne dagen....men nevnte ikke noe om dette til Sondre. Ville nå se an lårmusklene da vi kom til Storstygge- Svånåtinden. Etter en ørkenmars opp mot Storstygge-Svånåtind med en matpause sa jeg til Sondre at jeg ville forsøke på Store Skredahøe i tillegg....dersom Sondre tok hensyn til denne gamle mannen. En "bedriten" og bratt ur ned fra denne toppen. Så ble det nye vel 400 høydemeter opp til Store Skredahøe. Du verden så mye bedre det gikk etter at Sondre senket farten en smule. Da slapp jeg disse korte pausene og kunne holde et jevnt sig oppover. Herlig... mens svetten silte oppover de siste høydemeterne til topps. Vi sto på Store Skredahøe (2004 moh) etter 10 timer! Syv topper denne fantastisk flotte dagen på Dovrefjell. Overrasket over meg selv denne dagen....selvom Sondre nok hadde vært på Maribu for lenge siden dersom han hadde gått alene. Du verden hvor stor forskjell det er på å være blant tinder i tørt fint vær og tåke og regn....som jeg hadde på toppen av Rauddalstindene for vel ei uke siden... Tilbake til Maribu gikk det greit ned fra Store Skredahøe mellom Flathøe på 1703 moh og toppen nordvest på 1564. Herlig å komme ned i noe mer frodige omgivelser med mykere underlag for knær og føtter. Takker for en flott tur Sondre! Turfakta: 7 topper over 2000m 11t 50min 2300 høydemetre 32 km

Ikke mye til turrapport dette igjen, bare tenkte å formidle noen bilder fra tre korte turer på Dovre og Sunndalen (fikk litt tid til overs under streiken!). Først ut, noen bilder fra en tur opp Stølådalen (vest for Drivdalen) på Dovre. Gikk bare et stykke inn i dalen, hvor jeg blant annet traff en del moskus som jeg kom svært nær (ikke lett å se dyrene i tett skog). Neste tur gikk opp stien til Giklingdal i Sunndalen. Snudde før jeg kom inn i Giklingdalen riktig nok pga. mye snø over 800-1000m. Tredje og siste tur gikk opp stien fra Hoåsbrekka (mot Store Trolla). Fulgte tørt lende langt stupkanten over Sunndalen mot Hoåsnebba, frisk utsikt fra 1400m! Stølådalen Stien til Giklingdalen Stien opp Hoåsbrekka I snørasets fotspor. Store Trolla (1 850m) (må bli topptur hit i sommer vel..) Toppen av Dordinakkan, 1819m (ser flottere ut en det den faktisk er?)

Hadde en fin 9-timers tur over Midtronden Øst og Vest, samt Digerronden lørdag 24.sept. Snøen, som lå over ca 1700 m, var både til glede og besvær. Syklet fra "nasjonalparkbommen" 2,5 km før Dørålseter, og inn til setra. Gikk så t-stien mot Høgronden, inntil jeg skar opp nordryggen på Midtronden. Klyvinga mot slutten ble noe vanskeliggjort av snøen, men gikk greit. Noe vind og skyer på toppene ødela litt for mitt avsluttende prosjekt i Rondane.

Har brukt de siste 2 timene av kvelden til å prøve å ikke la irritasjonen over "skytefeltet" på Hjerkin gå utover rapporten, og skal prøve å ikke nevne det...... Endelig ble det torsdag, og det var klart for nye eventyr. Værmeldinga var, som vanlig, strålende, og Snøhette var målet. Hadde ikke bestemt meg for hvor vi skulle starte, men hadde flere alternativer. Kongsvold, Grønbakken & Hjerkinn, men skulle forhøre meg ang forholdene først. Kjørte fra hjemmefra ca 10:30 , og kjørte hjemmefra igjen ca 1050. Hadde glemt GPSn, og måtte hente den. Oppdal var førset mål, og der skulle jeg kjøpe nye frontfester til fellene. har G3 exp.skins, men frontfestet er litt i breisete laget, slik at ved løs og tung snø, så kommer det lett snø melleom fella og skisålen. Gutta på MxSport på Oppdal fiksa det, og gav meg tips om å starte fra Hjerkin. I og med at jeg skulle drasse på pulken, ville det være en mye lettere rute. Da valget ble tatt, var så Snøheim neste mål, og teltet ble pakket ned i pulken sammen alt annet jeg skulle ha med. I min iver ettter å komme avgårde, la jeg ingen plan for turne, annet enn at jeg skulle gå "rett frem, samme hve jeg støtet på". Dvs korteset vei til Snøheim. Klokka hadde rukket å bli 14:30 da jeg tok de førset takene ut fra parkeringa ved Skyteadm., og allerede etter ca 100m, ante jeg konturene av en tung tur. Snøen var pill råtten, bløt, og det var et slit fra førset stavtaket. Jeg slet meg over Haukbergsmyrin, med kurs for Svanålægeret, og må ærlig innrømme at det gikk på motivasjonen løs. Til tross for breie ski, 78-56-60, så ble det en kamp mot alle de kreftene som ville skia mine til livs....Vel fremme ved en barflekk ved Svanålægeret, ble det en skikkelig pause, og klokke hadde rukket å bli "fantastiske" 17:30. Sola steika godt ennå, og både jeg og Phil, tok oss en dupp i solen....30 min senere var det på`n igjen, og vi fortsatte videre. Vi fulgte skispora , og fulgte Stridåi-dalen opp den siste biten. Da vi endelig kom frem til Snøheim var klokka ca 20:00. Dvs 5,5timer på ca 13-14km. Teltplass ble etablert, og så var det bare å sette i gang med snøsmelting. Vi spiste kveldsmat, og Phil slukna ca 21:30, mens jeg måtte nyte kvelden og knipse litt bilder. Det var et nydelig vær, og ikke et vindpust, og det lå an til å bli en kald natt. Og kald natt ble det, men jeg lå trygt og varmt inne i min Helsport Raudfjorden i bare undertøye, mens Phil lå som vanlig på dunjakka. I tillegg hadde vi både reinskinn og 14mm underlag, så vi hadde ingenting å sutre over. Neste morgen våkna jeg allerede ca 5:30. Måtte ut å sjekke forholdene, og som ventet, iskladt. Sola var på vei opp, og foran meg stod Snøhettamassivet og ventet på oss. Vi skulle opp på Stortoppen, og det skulle vi gjøre tidligst mulig, slik at forholdene skulle være best mulig. Ca 7:30 satte vi kursen for Snøhetta, og tror du fa...meg ikke at snøen var like råtten her, som lengere nedenfor Snøheim. Turen bortover forbi Stridatjørning og mot stigningen brukte vi nesten en time på, og turen fra i går satt godt i kroppen. Da vi begynte å "klatre", ble det litt bedre forhold, men tungt var det uansett. Vi tok en pause på ca 1700moh, og noe unødvendig utstyr ble lagt igjen. Vi fortsatte videre oppover, og flere og flere "konturer" av fjell snek seg frem. Det så ut til at Snøhetta var det eneste fjellet som ikke lå inne i morgendisen... Ved 1900moh, ble det en ny pause, og her ble det helt seriøst vurdert å bryte. Beina var helt døde, og vi hadde dårlig med drikke igjen. Men det ble raskt besluttet at her skal vi jammen meg ikke gi oss nei. Like ved der "stiene" fra Snøheim & Reinheim møtes, ble skiene satt igjen. Det så ut til at det kunne bli litt kronglete nedkjøring, og jeg fortsatte uten skia. I og for seg et greit valg, men fra ca 2000moh og oppover, ble det litt "fokkete" og jeg sank litt ned for hvert steg. Jeg syntes jo at stigningen opp Langfjellet var lang og bratt, men denne var ikke noe dårligere den heller. Jeg måtte virkelig jobbe med motivasjonen, og vi kom oss til topps ganske så nøyaktig klokka 9:47. Da hadde jeg ca 0,5liter vann igjen, som vi delte broderlig. Det første som slo meg da jeg var opp, var : Dette kunne jeg ha spart meg....maken til drittfjell.......og hvilken IDIOT har plassert hytta si her ????!!!!! For å være litt seriøs så må jeg ærlig innrømme at Snøhetta ikke vil havne blant mine favoritter. Selve toppen er jo totalt ødelagt av "hytta", fjella rundt er ikke av de helst spektatuklære, og desuten var føret bedritent.....men det skal ikke ødelegge følelsen av å stå på toppen av det høyste fjellet utenfor Jotunheimen. Slik jeg ser det er Snøhetta vakrere jo lengre unna den du er...men her er det vel mange som er uenige, og det er jo helt ok for meg. På toppen ble det lett etter motiv, men den berømte disen lå rundt over alt, med unntak av de aller nærmeste. Da vi hadde fått tatt de vi trengte og skrevet oss inn i boka, satte vi kursen nedover igjen. Nedturens høydepunkt var selvfølgelig å få kjørt en del telemarksvinger nedover, og ca klokka 12:00 var vi tilbake ved teltet ved Snøheim. Der ble det en liten pause, og vi spiste litt lunch. Pulken var pakket og klar til avgang ca 13:30, og planen var å skli ned på ca 1,5timer. Hadde håpet at sola ikke hadde fått gjort nok skade for dagen, men der tok jeg feil. Snøen var håpløs, og Phil gikk gjennom hele tiden. Jeg bestemte meg derfor for å følge veien ned og tilbake til bilen. Veien var delvis snøfri, og der det lå litt snø, ver det mye fastere, så Phil ikke gikk gjennom. Dermed kunne ha bruke vegen, mens jeg gikk på ski utenfor. De første 3-4km gikk kjempegreit, men etter hvert føltes det ut som om vi gikk, og gikk, og gikk, og gikk, uten at noe kom nærmere. Og de siste 2-3km, var snøen pill råtten. Tilbake til bilen ca 15:30, hadde vi vært "borte" i 25 timer, og GPSn viste 41km. I bilen hadde jeg 1,5liter iskald pepsimax, og 1liter vann til Phil, som gikk ned på høykant.... Vi pakket inn i bilen, og satte kursen for Trondheim igjen, og fikk god tid til å tenke gjennom turen på nytt..... Og konklusjonen ble da som følger: Føret var dritt, og det satte sitt preg på turen, og trivselen. Greit at det er tungt, men når man må bruke såpass mye krefter på å holde skia på eller i sporet, går det over til frustrasjon og til tider sinne. Dette er noe jeg burde tenkt på på forhånd, og ikke latt det prege opplevelsen så mye. Snøhetta er bedre på avstand, og utsikten er sikkert super, så lenge de fjellet du skal se vises..... Tragisk at Forsvaret har ødelagt den mest naturlige innfallsporten til Dovre, og også satt sitt preg på toppen i tillegg. Tror nok også at Dovre, med sine fjell kan by på mange utrolige turer, og at man ikke må la føret, og skytefelt osv få "ødelegge" all moroa. Til tross for all denne negativiteten, så var det en fin tur, som gav meg en del nye erfaringer. Tror nok det er en flott tur med godt føre. Det å sove i telt på ca 1500moh var nytt, og gav mersmak. Om det blir flere turer til Dovre, vet jeg ikke, men i så falll blir det ikke gjennom råttten snø fra Hjerkinn... Hvis jeg har bomma helt på bildene, så gi beskjed...

En røff start Mange blikk streifet meg og min bekledning, bedre ble det ikke da stigningen ble brattere og jeg gjorde meg mer og mer klar. Svetteperlene i panna vitnet om god bekledning og rare blikk som ”ikke så på deg” gikk stadig oftere forbi, men endelig kunne jeg unnslippe! Unnslippe varmen, maset, blikkene, stresset, orket, kort sagt samfunnet. Jeg befant meg på perrongen Hjerkinn stasjon, innspent i sekk og pulk og mitt Juleeventyr lå for mine føtter. Etter en drøy time kikket jeg fornøyd på kartet, jeg hadde klart ca 5 km, kanskje kunne jeg nå Maribu ved skumringens slutt allikevel? Slippe ubehagelige møter med moskus i mørket var av høy prioritering. Jeg sto ved veikrysset som det er skiltet 9km til Snøheim, det var vindstille, grått og et aldri så lite snødriv i lufta. Det var ikke mange hundre meter videre bortover, så møtte jeg veggen av luft fra nordvest. Sikten ble betraktelig redusert og det var ikke lenger mulig å se med det blotte øye, eller la noe hud være eksponert for elementene. Ting skjedde ganske fort nå og det ble stadig mer krefter og sinne i vinden. Etter en ny time hadde jeg tilbakelagt 2km, en betraktelig redusering av tempoet og jeg forberedte meg på en lang og hard etappe i mørke inn til hytta. I den neste timen beveget jeg meg en – 1 – km! Vinden hadde virkelig sluppet seg løs og det var lite som holdt den igjen. Jeg banet og bannet meg vei gjennom et landskap så forlatt og karrig. En grusvei som det ikke fantes snø på, annet enn et par skispor iset fast i tiden. Jeg prøvde å gå på disse slik at pulken skulle gli enklest mulig, men det var jo bare ren ønsketenkning, for bak meg lekte været vilt. Det trikset, kastet og tumlet den 40kg tunge pulken rundt som ei lett fjær, gjerne på TVERS av veien, mens satan selv spilte svartmetall på pulkdraget mitt. Prøvde å gå på siden av veien, men der var snøen bare gjennområtten, opp på grusen igjen. Pause. Ok, bort til neste røde brøytepinne. Hvor ble det av veien? Der ja, et vakuum i fokket ga meg 10m med sikt i to mikrosekunder. 3 nye brøytepinner var passert, bra Øyvind. Nå var det slutt på grus, plutselig masse snø, men GPS viste at jeg fortsatt var på veien. Fonner og løs snø flokket seg rundt truger og kropp, var åpenbart ved et sted snøen samlet seg. Skavler ble forsert, en etter en, senere kjent som Snøploger fra Helvete (med æ)! i mitt sinn. Mange tanker fløy gjennom hodet, skal jeg snu? Skal jeg fortsette? Klarer jeg dette? Maribu kunne jeg bare glemme, alt for langt inn. Tilbake? Nei, like langt dit. Redusert og strippet ned til det primitive mennesket, ingen all verdens kunnskap har noen betydning i forhold til Fjellets suverenitet og dens overlegenhet, vel bortsett fra den åpenbare sannhet at man burde holde seg innomhus og bade i ribbefett eller uttørka sauekjøtt på pinne. Bortsett fra det.. Jeg peilet inn noen menneskeskapte objekter på kartet, også kalt hytter som jeg kunne søke ly bak. Disse befant seg oppe ved Svånalægeret, bare noen hundre meter bortenfor min nåværende posisjon. Jeg var kommet meg på grus igjen, men det var vanskelig å bevege seg på sletta. Jeg måtte til stadighet bøye meg for vinden, bokstavelig talt. ”Vilje, vilje Øyvind, alt er psykisk, faen”. Et skritt til, ned i knestående, opp igjen. To skritt, revet tilbake av pulken som lekte seg i grøfta på andre sida av veien. Nå sto jeg visstnok inni hytta i følge kartet. Selvfølgelig var det ikke noe hytte her, var vel en av de få bygninger som forsvaret faktisk har klart å rive vekk det da. Det var merket et par til rett ved, men regnet med at ikke disse var der, ikke maktet jeg å ”gå” for sjekke heller. Teltet skulle opp, men hvordan og hvor? Overalt var det jo bare renskurt isete stein og telebakke som var immune mot mine snøplugger (tross alt vinter). Jeg fant nå litt snø nede i bekkeleie, og det var nå noen skulle ha filmet meg, jeg og min kamp mot teltet. Snøen var for løs til at noen av pluggene satt, vinden rev alt opp igjen før jeg fikk sukk for meg og ble liggende og kave i god stil oppå duken, ganske rådløs med tiden. Mørket var kommet og jeg strevet fortsatt med den forbanna duken. Hver gang jeg hadde vært så heldig å få ned en 2-3 plugger samtidig kom det litt vind da vettu, og gjett hva den gjorde. Jeg kan banne på at vinden roet seg bare så jeg kunne få ned noen plugger, for å så komme med et stort latterbrøl og rive alt opp igjen og spille dobbel stortromme på hodet mitt. Jeg fikk øye på en liten busk av ukjent sort, krabbet meg bort til den og sa til teltet; Nå skal du jammen meg opp, enten du vil eller ikke. Tok noen barduner og bandt dem fast i denne værbestandige planteveksten. Hivde pulk og sekk inn i innerteltet. Nå, nÅ! Opp med stengene og på med ytterduken. Ahh, mitt eventyrlige slott! Aldri har et så stygt oppsatt telt vært så vakkert i mine øyne, et tremannstelt som jeg så vidt fikk plass til meg selv i. Men fastbundet var det, nesten samtlige 10 barduner var fastbundet i min nye bestevenn, Busken (fritt oppkalt etter et forummedlem). Vel nede i soveposen tenkte jeg: For en ubetydelig dritt, en mikroskopisk ingenting som gjorde den tabben og kanskje tro at man var noe av betydning i dette kosmos, FEIL! Så sloknet jeg før jeg fikk spist. Moskus fikk være moskus, storm, være storm, jeg sov som et barn til neste morgen. Jeg kan forresten nevne at neste morgenen våknet jeg opp, og da lå jeg ca 100m unna en hytte.. Dagene går Det ble mye tekst om et par timer, jeg skal holde meg mer kortfattet nå. Kort sagt så kom jeg meg inn til Maribu dagen derpå før det på nytt blåste opp til storm, og jeg ble liggende å kjede meg hele neste dag inne på hytta. 23. desember, populært kalt Lille Julaften nede i sivilisasjonen. Nå tenker jeg de stresser rundt der nede, spesielt alle mannfolkene som nå må planlegge morgendagens handlerunde. Selv var jeg mildt sagt rastløs og kunne ikke vente til å komme meg utenfor døra. Det var det var vindstille, grått og et aldri så lite snødriv i lufta... ehm, hørtes ikke dette litt kjent ut? Jaja, jeg skal nå i alle fall på tur, selv om det skulle blåse opp på ny tenkte jeg. Planen ble lagt, holdt været seg stabilt til jeg hadde kommet opp ved foten av Bruri skulle jeg fortsette mot Larstind, ellers opp på Bruri. Været holdt seg sånn nogenlunde, vel, jeg var ganske så gira på Larstind at jeg gikk nå uansett forbi Bruri. Omsider ble stegjerna påspent og renna opp mot toppen ble gått. Jeg hadde gledet meg til denne, hørt mye bra om den, men ble nå litt skuffet, trodde den skulle være brattere. Men det renna ikke ga av spenning, fikk jeg igjen i skaret, begge veier. Først var det å klyve seg opp og gjennom ei kløft i hammeren mot hovedtoppen, deretter litt klyving med øks og list opp til toppvarden. Null utsikt, men en utrolig sinnsstemning av å nå den første toppen på turen. Videre til Nørdre var det også ganske interessant. Det som først så ut som en glattskurt isete hammer rett opp, ble etter hvert demystifisert tak etter tak med isøksa. Skjulte lister og hyller så igjen dagens lys, og det hele løste seg ganske greit, moro! Jeg ble imidlertid stoppet nesten ved toppvarden av et hakk, her ble jeg nødt til å snu, gå litt ned i ura mot vest, så opp igjen. Julaften ble for min del feiret med en topptur til Skredahøin i et passe bra vær, jeg fikk nå tatt bilde av ei sol som skinte i et par minutter, og sendt den av gårde som en liten Julehilsen til noen tindevenner (til dere som ikke fikk, så var det noen problemer med utsendingene, antageligvis en serverfeil hos Netcom…) På kvelden hadde jeg to varme festmåltider; Sei i grønn pose og Biff stroganoff i grønn pose (takk Agno), hvor mange varme måltider hadde dere på julekvelden?! 1. Juledag var det meldt sterk kuling og halvdårlig vær, men dette var helt feil, det ble Vill livsnyting på Vesttoppen og på Bruri i den stilleste og klareste blålig fjelluft dere kan tenke dere. Hvilket liv! Ellers så jeg ingen moskus (de var på andre sida av E6), men til gjengjeld var jeg så priviligert at jeg så en villreinsflokk 3 dager på rappen! Flokken må ha inneholdt vel 200 dyr, uten at jeg telte. Nærkontakt med en snurre sprett fikk jeg også, skikkelig flotte naturopplevelser. Noen lurer på hvorfor jeg gjør slikt som dette, stikker av i Jula etc, forstå seg den som kan, den som ikke kan, kan jeg bare si; Synd for deg. Godt nytt år alle forumbrukere.

Denne dagen var det Gjøvik Turlag som skulle på tur. Det var gode værmeldinger og optimistisk dro 13 stk. av gårde til Dovre. Forventningene var store,- og da dagen opprant med strålende sol var vi alle optimistiske….kanskje for optimistiske. I utgangspunktet skulle Mayhassen og jeg klatre først fordi vi skulle videre til Larstind. Lite ante vi da vi la i vei at Larstind var laaaaangt unna denne dagen. Det hadde kommet et lite dryss av snø tidlig på natta, men vi trodde ikke det ville skape noen problemer. Hvor feil kunne vi ta… Det hadde kommet et slør av tåke på toppene og vi var spente på om dette ville lette utover dagen. Det som var mindre hyggelig var at det var mer snø enn vi satte pris på da vi kom opp mot Midttoppen etter ca. 3timer. Det var skikkelig vinter…og den var i ferd med å smelte….Dette skapte skikkelige problemer for oss denne dagen. Alle hadde forventet en fin dag med sol og tørt fjell…..fint vær ble det med tørt ble det IKKE! Konsistensen på snøen var noenlunde grei å trå på og satt greit på steiner og sva ned skaret fra Midttoppen og ned skaret og bort til foten av Hettpiggen. Stemningen i den STORE gruppa var god ,-og vi var tross alt optimistiske. Mayhassen og jeg var sosiale og holdt i gruppa og valgte å klatre sammen. Alle skjønte jo at dette ville ta tid. Anne og Mayhassen klatret usikret opp på Hettpiggen tross de vanskelige forholdene, mens turlederne valgte en annen rute opp. Alle kom opp og vi sto vel samlet på toppen etter ca. 5t15min. Solen hadde kommet igjennom og det ble en utrolig fin varm dag…..noe som vi vi burde være VELDIG glade for ettersom dagen skred fram og vanskelighetene og utfordringene kom. Solen varmet og stemningen på Hettpiggen var særdeles god, men stemningen og ble etter hvert en helt annen…. Rappellen ned fra Hettpiggen gikk veldig bra for alle sammen, men det var nå ting ble vanskelige. Veien videre var særdeles guffen i min øyne. Det er smalt bortover hylla mot klatrepunktet,- og særdeles utsatt med smeltende snø. Den bratte Vesttoppen hevet seg majestetisk mot himmelen, og svært bratte sva fører mot avgrunnen i nordvest. Huff….her er det ikke rom for å tråkke feil altså. Det skulle vise seg at denne hylla i de tøffe omgivelsene,- skulle være vårt tilholdsted i mange timer. Vi hadde nok funnet riktig opptak og Mayhassen skulle lede opp mot toppen. Som sikkert mange andre før han,- kom han for langt mot venstre og vanskelighetene økte. Kanskje ikke for den drevne Mayhassen, men de andre turlederene mente at denne traseen ville bli for vanskelig for gruppa. Tanken var da at Mayhassen skulle klatre videre og komme seg til topps,- og vi andre skulle klatre på topptau. Dette skulle derimot ikke gå etter planen. Siden jeg ikke fikk med alle detaljer legger jeg ved Mayhassen sin egen versjon av klatringen: "Arne og jeg etablerte standplass i innsteget av renna. Etter tips fra Busken ville jeg ha standplassen lenger opp, men pga snø og vått fjell lot dette seg ikke gjøre. Jeg begynte å lede oppover mot venstre, pga snø og amatør i tau valgte jeg ei linje litt for langt ut til venstre. Det ble klatring langs sprekker, hyller og riss oppover utenfor noe renne. Det var OK å lede opp her, men skjønte vel at dette ikke var veien etter hvert. Jeg så annet krimskrams på min vei, og ble lurt av disse. Jeg etablerte standplass på ei hylle etter en full taulengde, og Arne skulle klatre opp. Etter 10m begynte problemene, det tok tid og jeg skjønte han hadde vanskeligheter med å komme opp, og plutselig kommer første fallet. Jeg hang igjen i min sjølforankring og Arne meldte tilbake at det gikk bra, men at det var vanskelig å komme opp. Nytt forsøk og nytt fall! Det meldes tilbake at de trolig har sett seg ut normalveien noe lenger til høyre, og at Arne ikke ville prøve på nytt opp cruxet. Jeg manglet ikke mange meterne til eggen, og Arne etablerte standplass på ny, slik at jeg kunne komme opp. Det var nå jeg dreit meg ut ved å la tauet få mye slakk i det jeg bant meg selv inn igjen. Det som skjer er at tauet kiler seg fast når jeg skal klatre videre! Litt frustrasjon, men ingen panikk, det var bare å feste tauet til fjellet, for deretter å rappellere nedover til jeg fikk løsnet det. Fikk orden på det, og etter en stund var jeg oppe på hylla, som jeg nå begynte å bli meget godt kjent med, men nå skulle det bli siste gang. Jeg starter klatringa igjen, men etter 3m så sitter f… meg tauet fast igjen. I god tro på at de andre hadde funnet en lettere vei opp, og med tanke på tida, bant jeg meg ut av tauet og klatret resten opp i god stil uten dette plunderet hengende i meg. Jeg så nedover renna som måtte være normalveien, og gikk i god tro videre mot toppen for å vente på resten… Da setter vi over til Atomsilda igjen: Hva nå….Jo, Mayhassen klatret alene usikret til topps uten dette berømte tauet som vi skulle komme oss opp med. Mayhassen var nå ikke lenger til noen hjelp for gruppa,- og vi måtte klare oss selv. Arild, med også gode klatreegenskaper, forsøkte seg også, men måtte gi opp. Tida gikk, og vi så for oss en laaaang kveld. Stemningen var usikker og det gikk litt på psyken for enkelte…også meg selv. Ville vi komme opp, eller måtte vi gi opp bare 60 meter fra toppen og målet denne dagen…???” Anne ville gjøre et forsøk noe lenger til venstre, som i ettertid viste seg å være en altfor tøff sak… Anne ville nok klare å komme opp, men det var ingen vei for resten av gruppa….Heldigvis ble Anne sikret trygt ned igjen og en retur til Stortoppen var et faktum. Akkurat dette hadde vi gruet oss til,- til de grader,- dersom det ble utfallet. Ingen vei utenom nå….vi måtte klatre opp igjen på Hettpiggen! Hele bunchen! Heldigvis hadde det tørket opp i veggen der, og Odd Arne ledet opp greit til topps og vi sto igjen samlet på Hettpigggen……samlet og samlet fru Blom! Den godeste Mayhassen satt på Vesttoppen og skuet bort på oss, her hadde han truffet noen jegere og nøt et bedre stykke rypebryst, men tilhørende edle dråper…. Vi hadde nå brukt ca. 11 timer. Ennå gjensto det to rappeller og svært glatte sva med sørpesnø som var foræderiske. Det var en helt annen snøkonsistens fra Hettpiggen og ned til skaret før Midttoppen. Helt jævlig glatt! Det var virkelig en herlig følelse og sette føttene i vanlig ur igjen da vi kløv opp mot Midttoppen!! Vi var fornøyde alle sammen at alt hadde gått bra til slutt! En lett vei i tørr, fin, fast ur ned fra Stortoppen gjensto. Vi brukte ca 2,5 timer fra Midttoppen og tilbake til bilen! Selv var jeg ikke fysisk sliten, men jeg merket psykisk at jeg hadde hatt noen luftige og farlige opplevelser denne dagen. Ikke en fullført travers, men nesten…..Selv lærte jeg en masse klatreteknisk,- og fikk virkelig føle det på kroppen det å ha det luftig og farlig rundt meg over lengre tid! En annen ting er at 13 stk. på en slik travers krever mye tid…for mye tid. Ingen vanlig klyvetur dette her! Her oppe bør man ha tørre forhold for å si det slik…. Turen tok 16 timer og det var mørkt da vi krysset de to elvene før Snøheim. De fleste av oss måtte hjem, og vi var ikke tilbake til Gjøvik før kl. 04.30. En tøff dag med masse nye erfaringer og godt kameratskap på turen. Takker alle for en ekstrem tur! :D

Endelig, dagen før dagen. Dagen som jeg hadde ventet på i over to måneder. Dagen som bare var bestemt at denne dagen skulle det prøves, nei, ikke prøves, det skulle skje; Jeg er på Hjerkinn og på vei vekk fra sivilisasjonen, dvs., forhåpentligvis langt nok vekk til å unnslippe den særnorske susen fra E6’en. Det er ei uke til langfredag, bilen ble parkert i ensom majestet på en stor brøytet plass. Det er fortsatt kanskje noen som tror at nordmenn flest er i fjellet i påska… Det er litt regn i lufta, eller skal jeg si yr, nei vent, sleng på dot no. Denne gang skulle ikke regn eller yr ødelegge turen min, det hadde den flotte tjenesten gjort lenge nok! Etter ei mil innover ble det klart, ingen skyer, ingen mennesker, bare en og annen semitrailer som suser over fjellet med fri eksos kan anes i det fjerne. Med full mobildekning når jeg enden av bilveien, parkerer skia, og stiger inn i ei hytte med varmekabler, vedovn med ved, vannkoker, lys, telefon og noe finsk makaroni (som jeg fråtser av senere på kvelden når jeg innser at jeg har tatt med altfor lite mat). Med en god natt søvn, en monoton blåfarget himmel, og et snart så rødt ansikt, lå alt duket for en flott og vellykket dag på Snøhetta-massivet. Nesten så det var meninga at i dag var dagen, perfekte forhold da gitt. Skia ble parkert på nytt, ved ei ny hytte, denne gang inneholdt hytta noe mer teknologi, var grønnfarget, hadde en tilhørende helikopterrampe og en flott utsikt fra 2286moh. Jeg lunket videre bortover over midten, før alt det skarpe machoutstyret ble snørt stramt om føtter og lanker, her skulle det lekes i snøen! Med et dårlig førstevalg på rute opp, fikk jeg snudd etter noen minutters spenning på stegjernstuppene på det jeg trodde var omtalt som ”svaet”, jeg hadde nok i min iver godt litt for rett på. Jeg snudde før jeg hadde gått for langt, for en gangs skyld klarte jeg å bruke min erfaring for å bevege meg sikrere i fjellsida. Jeg så ut en feigere vei litt lenger ned i sida, og vips sto jeg ved det som åpenbart er svaet. Jeg hadde sett for meg å gå opp en av de to tydelige rennene som går ganske loddrett opp fra bunn av svaet, men til min store glede slapp jeg det. Denne skråe flata var så hard og hvit, jeg var perfekt skodd for den og følte meg på topp når jeg tuppet meg oppover, og jeg gledet meg til den lille renna i enden der oppe. Noe dårlig snøis med noe dårlig med feste for metallpigger kom jeg meg opp i noe dårlig stil, hilste på øksa med panna, og laget et lite hull i buksa, MEN, jeg satt oppe på toppvarden; Alene, Sol, Fjellglede!

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

Denne helgen tok jeg og min kompis Bjørn turen til Snøhetta. Jeg ville trene opp pulkformen, og pakket derfor generøst i pulken som skulle få bli med alle de 1400 høydemeterne fra Kongsvold til dovres høyeste fjell - og min aller aller første 2K topp! Vi ankom Kongsvold fredag kveld etter mørkets frembrudd. Vi trasket ca en kilometer avgårde for å komme oss unna E-6'en, og slo opp teltet. Lørdag morgen stod vi opp til et fantastisk vær! Ikke en eneste sky eller et eneste vindpust:) Vi labbet i vei mot Reinheim hytta, men forlot løypa etter noen kilometer for å ta en slakere bakke opp til foten av Snøhetta. Vi fikk dessuten øye på en kjempestor villreinflokk som etterlot seg en motorvei av spor i snøen. Det var viktig å drikke mye, fordi sola tok godt selv om ytterste plagg var tynn ull over og netting på beina! Etter en flott marsj til foten av Snøhetta skulle vi begynne med oppstigningen, men pga tomme camelbaker måtte vi fyre litt primus og smelte snø før den tyngste etappen begynte. Snøen var hard og fin: Ski av og stegjern på. Det er ca 700 høydemeter fra foten til toppen, så lårmusklene skulle få bryne på pulken oppover bakken:) Vi ankom toppen i mørket. Himmelen var stjerneklar, men utsikten fikk vente til i morgen tidlig. Telt opp og goood stemning da Bjørn haler frem to coronas fra sekken! Dagens etappe kjentes i kroppen, så det gikk fort å sovne i posen:) Søndag morgen avslører utsikten. Den er flott med utsikt over hele dovre! Jeg ser også en flott fjellkjede i retning sør, uten at jeg helt vet hvilke fjell dette er - noen som vet? Nedturen gikk fort! Jeg akte på pulken, og hadde et par heftige tryn ned fjellsiden! Fikk en liten støkk da jeg fikk en mild forstuing i ankelen. Jeg hadde ingen ambisjoner om å gjennomføre tilbaketuren bakpå en skuter fra Røde Kors. Men heldigvis var den ikke værre enn at jeg fint kunne gå på ski. Vi gikk forbi Snøheim hytta og østover mot Kongsvold. Den siste nedoverbakken på 150 høydemeter tok usannsynlig lang tid. Skutersporene ned til Kongsvold lot seg ikke følge trygt med pulk i snordrag. Her måtte jeg i så fall sitte på pulken og bremse med føttene. Det tillot ikke min halvskadde ankel. Løsningen ble altså å kave rundt ved siden av skutersporet i en god meter med puddersnø. Svetten stod ut av panna, men vi kom oss til bilen til slutt! Mvh Andreas

Hei alle sammen! Har akkurat kommet hjem fra en heller kort tur på Dovre. Planen var å gå fra Grønnbakken inn til Reinheim og overnatte i telt der. Så videre opp til toppen av Snøhetta. På vei innover var det bart og fint, litt sur vind, men ikke spes kaldt. Tittet litt rundt mens vi gikk og plutselig så vi en enslig moskus ca 300 m unna. Kjempe artig, samtidig som det var litt skummelt Vi gikk videre og ikke lenge etterpå så så vi to moskus til. De sto på den andre siden av elva heldigvis, for disse var en del nærmere ( ca150-200m) Vi møtte en vegg av snø og vind ca halveis inn til Reinheim. Valgte å sette opp teltet istede for å trosse elementene . Det kom litt snø i løpet av natten og det snødde fortsatt da vi brøt leir,så vi valgte å returnere til Grønnbakken. Men på veien tilbake, så møtte vi det moskus paret vi så dagen før, heldigvis fortsatt på den andre siden av elva . Vi gikk nesten på en villrein på en bakketopp også. Den var på vei over fra den andre siden. Den stakk fortere enn at jeg fikk tatt bilde desverre Tara synes det var litt skummelt med moskusen, men veldig ivrig på sporet til reinen Så selvom vi ikke fikk sett toppen på Snøhetta, så var det en fin tur med spennende og skjeldent dyreliv Hilsen Heidi

En liten gjeng med ski på beina krøp opp gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll stasjon på Dovrebanen. Det var fredag 18. januar 2008. Vi hadde tre dager. Et sted der fremme i vest lå Snøhetta. Hvis vi greide å unngå å få øye på dette fjellet, ville turen være vellykket. Ifjor til samme tid hadde vi samme mål, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=7496. Et typisk trekk ved OSI-fjell, fjellgruppen ved UiO, er å ha et filsofisk omvendt forhold til topper. Det begynte dårlig. Sikten var nemlig temmelig god. Etter vi hadde karet oss opp skråbakken med den tidvis tette bjørkeskogen, ble sikten enda bedre. Her var vi i det åpne. Her ante vi de treløse sletter og den uhindrede synslinje mot fjellet vi ikke ønsket å få øye på. Etter bjørkeskogen kunne vi ta av skifellene – eller for dem som klønet det til for seg, ta av skifellen på venstre ski og gå tilbake igjen for å finne den høyre – ingen lett jobb i over én meter med pudderpulver. For all del, tenkte vi, ikke se i retning av Snøhetta! Med blikket mot bakken skjente vi vestover, vel, ihvertfall denne mannen skjente, og det fordi sekken min var full av kaker som alle lå på den ene siden, på lesiden. Dessuten hadde jeg sovet lite og heller ikke fått de nødvendige fire timene til å spise frokost og drikke kaffe. (Forøvrig: Å stå opp, anser jeg som en stressfull start på dagen.) Vi kom oss inn den dalen som elven Kaldvella har skåret sitt spor i. Vi fulgte den mot dens kilde, pissoaret på DNT-hytta med navn Reinheim. Det gikk bortover, det gikk oppover, av og til nedover (da satt jeg på rumpa og spise litt kake mens det stod på), og det gikk treigt. Vi så villreinen, en flokk på mellom 100 og 2000 dyr, avhengig av hvem av oss du spør. Jeg ligger i det øvre skiktet, da jeg er en optimist. Flokken ble visst skremt av å se fem bipedale skapninger gli gjennom terrenget. For dem var vi nok Reinsdyr-Jesus, i stedet for å tråkke gjennom, gled vi på snø. Vettaskremt, løp flokken for harde livet, jeg tror én kilometer på under to minutter, og sånn jeg ser det, trengte de den trimmen, fete som de er blitt i det tilnærmet rovdyrfrie Dovrefjell. Det er én jerv i Dovrefjell og han har søkt asyl i Sverige. Selv om vi startet klokken ni fra Kongsvoll, passerte klokken både to og tre før vi begynte å snakke om hvilken stein som var Reinheim. En gang tippet jeg at jeg så hytta, men etter bare ni stavtak skjønte jeg at jeg tok feil. Nok en stein, som forøvrig rakk meg til kneet. Med andre ord, det var dårligere sikt. Ikke tåke, men mer i retning yr. Altså i retning: Suksess! Simpelthen umulig å få øye på Snøhetta! Vi ble alle svært lettet, ja, stemningen ble av det muntre fjellslaget, du vet, når man begynner å dra vitser om stegjern og vindvotter. Da klokken var rundt halv fem, fikk vi endelig øye på Reinheim. Egentlig skulle vi ligge i telt, men det blir for dumt da vi befant oss rett ved en hytte full av Joikaboller. Bolla vant! Inne på hytta spilte noen titusen, som er en underart av det mer avanserte femhundretusen. Vi andre åt og glodde i veggen. Neste dag var det kuling og vi våknet med et unisont Hurra! Ikke en gang i nærheten av å få øye på Snøhetta! Da kunne vi gjøre det vi egentlig kom hit for. For noen var det å bygge igloo, mens for andre var det å trene på å sette opp tesilteltet Svalbard 3 High i den sterke vinden. Hvorfor ordet ‘tesil’? Jo, for når det regner, kan du legge teposer utenpå ytterduken og få te inn i teltet. Sagt på en annen måte, vannsøylen på teltet er så lav at det ikke egner seg for annet enn kalde og tørre dager. Det er iallefall min erfaring. Én av oss mente at han skulle prøve å kite litt i kulingen (også kalt ‘å kulen’), men siden kiten bestod av et lite håndkle med en hyssingstump i hvert hjørne, ble ikke farten, eller for den saks skyld, løftet i kiten særlig mye å skryte av. Når vinden kom bakfra, ble ikke kiten fylt med vind på grunn av at mannen som skulle trekkes bortover skjermet for all vinden. Så kort var hyssingen. Den selvsamme mannen var det som bygde en igloo. Rent psykologisk er det en interessant vending: Først prøver han å kite med et håndkle i kuling, så går han over til å bygge en igloo i fire timer, det også i kuling. Fra å være en venn med vinden blir han altså opptatt av å beskytte seg mot den. Den ekstroverte blir altså introvert. Iglooen er forøvrig et symbol på det grublende mennesket. Merkelig er det at denne igloobyggeren valgte å sove på hytta natten som fulgte. Følgelig ser vi denne rekkefølgen: Først en kiting i kuling med håndkle, så igloobygging (begynnende innadvendthet og grubling), deretter går han inn i en hytte og legger seg (her forlates grublestadiet til fordel for resignasjonen). Dagen etter våknet noen av oss opp i et telt. Bl.a. jeg, for du skjønner, jeg får klaus etter for mange dager på hytte, f.eks. mer enn én (dette er et tegn på omvendt resignasjon, nemlig isolasjon. Eh?). De andre, med unntak av igloobyggeren, våknet opp i den vidunderlige og effektive inuittarkitekturen. Vi vasket så Reinheim og satte kursen nedover dalen igjen. Sikten var mindre god og heller ikke denne dagen fikk vi øye på Snøhetta. Jippi! Blide og fornøyde suste vi mot NSB. Den turen som tok syv timer opp tok halvparten ned. Hele turen nøt vi fordelen av å ha en eks-marinejeger til å brøyte spor. Anbefales!

Snøhetta -Vesttoppen Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år. Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13. På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op. Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen. Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin. Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor. Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden. På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20. Storstygge Svanåtinden Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen. Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet. Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke. Eggen det sidste stykke op Klyvning på eggen Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt. Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden. På Storstygge Svanåtinden Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os. Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i. Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim. Vesttoppen for anden gang Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning. Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place". På Snøhetta Vesttoppen Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk. Rheinheim og moskussafari Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse. Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene. Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte. Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger. Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka. Åmotdalen På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet. Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke. Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen. Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere. Retur til Snøheim – endelig moskus Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt. Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen. Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring. Moskus Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred. Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.

Starter like godt med slutten - takk for en flott tur alle sammen! Flere bilder og tekst kan jo føyes til av de som har det etter hvert i samme tråden. Torsdag 14 Mars 2013 Vi ankom Grønnbakken som planlagt i 18 tiden på ettermiddagen. @villmarksmann83, @marihøna og @ satt på fra Trondheim, mens @graham kjørte egen bil. @ - som kom sørantifra med toget skulle hentes ved ankomsten. Vi avtale at vi 3, pluss @graham , skulle starte å gå oppover - så skulle de andre 2 sprekingene komme etter i våre spor. Det skulle ikke gå helt slik Klokken er 18 og vi er straks klare til å gå. Temperaturen vaker rundt minus 22° og det er et lite vindtrekk som kjennes av og til Vi gjør unna de første stigningene og legger tregrensen bak oss. Klokken er blitt 18:40, og vi slutter å se på den. Nå er det lys eller mørke som teller - og hodelykter Planen for kvelden er å komme oss inn til Reinheim. Vi har som mål å finne merkestikkene. Løypen kommer i fra Kongsvoll og det er et ganske åpenbart hvor vi skal gå og lettlest terreng. Vi har alle gode hodelykter og er godt kledde og utstyrt for en vinternatt. Vi rekker akkurat frem til stikkene før mørket faller på. Underveis har vi oss noe mat og passe med pauser. Vi er ikke fremme ved Reinheim før ved 0100 tiden på natta. Det er ganske kaldt og alle er veldig glade for å komme frem. Det er demotiverende å bare se disse stikkene i mørket - ikke terrenget. Det viser seg at hytta er full av folk så vi legger oss inne på stua - der det er ledige rom. Underveis har vi sett antydning til hodelykter bak oss - men Henrik og Rolf er ikke til å se noe sted - så vi går til ro sånn i 0300 tiden i en god og varm hytte. Fredag 15 Mars 2013 For en nydelig dag Vi ligger som nevnt på stua og her er folk tidlig oppe! Vi som la oss kl 03 er ikke akkurat parat til å sprette opp kl 0630, men litt senere utpå morningen kreker vi oss oppe av køyene. Vi ser Snøhetta fra hytta og det frister stort å ta turen opp dit alt i dag i dette flotte været. Jeg og Marihøna og Villmarksmannen bestemmer oss for å gjøre et forsøk på toppen. Henrik og Rolf er ikke kommet enda - så de har nok slått leir underveis oppover. Villmarksmannen har mer fart i beina enn det jeg har! Jeg kjenner fort at bena ikke er helt på min side denne dagen. Totalt slappfisk og det går veldig tregt for meg. De andre to er derimot ganske uanfektet av lite søvn og lang natt på tur. Pause på veien opp Vi parkerer på ryggen opp mot toppen - der den faste merkingen er. Resten av toppturen gås i skisko - på delvis skare. snø, is stein etc Pause på veien opp Kom igjæn - peis på! Mari - som har vært på toppen før - snudde ved ca 2000 meter på grunn av en del kald vind - ikke særlig koslig. Jeg var i to tanker om å snu selv. Oppladingen til toppturen var langt i fra perfekt, men litt til og litt til - gjorde at vi til slutt nådde toppen. Det var flott! På toppen - Klarte å sende dette bildet til forumet fra mobilen. Speilrefleksen konker ut på grunn av kulden. Amatørmessig å ha kamera i bag foran under slike forhold. Vi ble ikke lenge på toppen.. Sur vind gjorde sitt til at dette ikke var et blivende sted å være lenge. Vi karrer oss nedover til hytta igjen. Ganske OK nedkjøring ned ryggen ved hytta - ellers var det nesten håpløst med isete forhold nedover. Når vi kommer ned til hytta igjen er Henrik og Rolf kommet opp. De hadde stoppet halvveis forrige natta og overnattet i teltet til Rolf. Et lite tomanns Berganstelt. De hadde sovet godt - men var glade for å være fremme i hytta. De hadde hatt en hendelse med en ølboks som eksploderte i sekken til Rolf - Kaldt ja! Rolf gikk med M-77 og Natoplank fra en annen tid. Litt kultur, men lite behagelig. Allikevel ikke noe å si på tempoet Vi har en rolig kveld i hytta. Mye folk i hytta men vi har funnet oss 2 stk 4manns rom. Det blir tidlig kveld. Jeg har tatt med en eneste Nordlandspils som jeg setter til avkjøling i vinduet på soverommet vårt Lørdag 16 Mars 2013 Våkner av noe prat i rommet sånn i 5 tiden. Viser seg at den pilsen min har eksplodert av kulde i vinduet - og søl er kommet i karmen. Villmarksmannen kaster boksen ut vinduet. De andre hadde våknet av et lite smell! Denne dagen har jeg bestemt meg for å ta det helt med ro - mens Henrik, Graham og Rolf skal på toppen. God tid til å ta bilder av hytta og området rundt De andre har en knallfin tur på toppen - mens vi gjør litt indretjeneste og ellers soler oss i solveggen. Noen tar seg også en skitur i området - i det hele tatt - en dag uten de helt store begivenhetene for meg Vel nede fra turen på toppen for Henrik og co, tar vi dette fellesbildet. Utpå ettermiddagen kommer @Kristian123 så da er vi alle mann på plass. Han har også overnattet i telt på veien oppover - på omtrent samme sted som Henrik og co hadde teltet På kvelden er det klart for fellesmiddag. Finnbiff og potetmos etc. Dugg på linsa - men maten ble servert og var veldig bra! En stille stund. Det er mindre folk i hytta denne lørdagskvelden. Søndag 17 Mars 2013 Henrik vekker alle sammen klokken 07. Skal vi komme oss hjem så må vi bare komme oss opp. Kristian i tet ned fra Reinheim Vi bruker ca 4 timer ned til Grønbakken. Flott forhold Noen få bilder fra turen ned Fellesbilde til slutt med alle 7 på parkeringen ved Grønbakken Lang dag for meg - kjøre nordover til Nordland - hjemme etter midnatt. Jeg har kun lagt inn mine bilder - men dere andre kan jo kommentere og legge inn flere av deres egne bilder