Søk i nettsamfunnet

Hej, vi planlegger en tur med 2 vuxna o 3 barn 1, 5 o 7 år. Vi vill gå hytte till hytte då en vuxen bär minstingen och den andre all packning. Inget tält denne gång. Barnen klarer ca 10 km på en dag om terrängen inte är mycket kuperad. Vi har funderat på snöheim - åmotdalshytte - reinheim - kongsvoll. Är det en go tur med små barn? Finns det andra förslag? Vi reser med bil eller tåg från Göteborg.

Jeg og min datter på 5 år skal på vår første DNT-hyttetur, kona er sannsynligvis med. Hun er vant med å gå dagsturer, men ikke så bratt. Jeg er fjellgeit og bærer alt til hele familien. Hvilken hytte har enkelst adkomst nær bergen? Vi kan ta bil eller tog. Bergen turlag foreslo Høgabu for oss, men jeg synes å huske at det er en ganske tung og bratt tur, kanskje jeg husker feil? Hva er den aller enkleste førtegangsturen vi kan velge oss? Vi ønsker ikke å kjøre bil helt fram til døren. Jeg kan lese kartet på ut.no, men litt lokalkunnskap ville vert til stor hjel for å vurdere vanskelighetsgradene på turene.

Hei, Har en datter på 4år og prøver finne en ok 2-3 dagers tur for oss til en "barnevennlig turisthytte." I det legger jeg - kort avstand fra tog/buss/bil til turisthytte (på ski). Hva gjelder område så er jeg åpen for alle forslag og ideer, men har ikke ønske om å tilbringe mer enn 4 timer på buss/tog en vei til destinasjonen. Hun er som mange 4-åringer, aktiv i det ene øyeblikket og kan plutselig bli vrang og sliten. Med andre ord - det bør ikke være mer enn 5km til / mellom start til mål. Står mye på ut om "barnevennlige turer", men med alt fra 9-26km på ski til mål - og det er ikke realistisk for mitt formål. Tips? Hilsen Stine

Madammen og yngste tar seg en korthelg i Oslo, og jeg vurderer å ta med storebroren på hans første telttur. Det er meldt rundt null og barmark, og vi har klær, poser og utstyr til å fint håndtere det. Spørsmålet mitt er om dere har noen tips til konkrete lekeplasser i Nærområdet rundt Bergen? Det må gjerne være mulig å dra en nordic cab inn, og det bør være egnet til å gjøre opp bål. Rødlien i Os er et alternativ, muligens Lien på Askøy, men det hadde vært kjekt med en leirplass som ikke ligger midt oppi søndagsturstiene. Alle forslag mottas med stor takk!

Avdalen På årets fjeldferie i starten af august havde jeg i år selskab af min søn Sebastian på 17 og min yngste datter Amanda på 11. Vi tog en natbus fra København til Oslo, herfra med Valdresekspressen til Øvre Årdal og endelig med en taxa ud ad byen og de første kilometer op i Utladalen til Hjelle, hvor vi blev sat af omkring kl. 17 lige efter den flotte Hjelledalsfos. Herfra måtte vi gå en lille eftermiddagstur op til Avdalen, hvor vi havde bestilt plads på Avdal Gard til første overnatning. Først gik vi et par kilometer langs den brusende Utlaelv, frem til Avdalfossen. Vi studerede den flotte tos en stund og havde en lille diskussion. Jeg havde lovet børnene, at de i Utladalen skulle se fosser, som de aldrig havde set dem før. Nu påstod de begge, at Høystakafossen ved Bygdin var lige så stor som både Avdalfossen og Hjelledalsfossen. Med al respekt for Høystakkafossen var jeg ikke helt enig, men hvad stiller man op med førstegangsindtryk. Under alle omstændigheder havde jeg en trumf næste dag: Vettisfossen. Efter Avdalfossen forlod vi Utla og begav os små 200 højdemeter op ad Utladalens stejle vestskråning, og vi fik sved på panden, inden vi nåede op til Avdal Gard, et lille og enormt triveligt sted, en af mine absolutte favoritindkvarteringer, selvom jeg kun har været her en gang tidligere i 2004. Gården ligger lige ved toppen af Avdalfossen, og om aftenen falder man i søvn til den monotone lyd fra fossen. Man har en fantastisk udsigt udover Utla og over på de lodrette fjeldvægge på den anden side af dalen. Og fordi stedet er så lille (foruden os var der kun en anden gruppe fjeldturister), opnår man en tæt kontakt til værterne og de andre gæster. Utla Dagen efter skulle vi den lange vej op gennem Utladalen til Skogadalsbøen. Denne tur er efter min mening den flotteste af alle de officielle ruter i Jotunheimen; ekstremt varierende fra frodig skov tæt på havets overflade dybt nede i Utladalen til højfledsatmosfære på Friken, og hele tiden nyt at kigge på. Efter at være steget ned til Utla igen samme vej, vi var kommet op aftenen forinden, gik vi nogle kilometer langs den vilde Utlaelv. De høje og stejle fjeldsider gav associationer til Grand Canyon, blot var landskabet mere frodigt. Ved Vettis Gard ventede dagens første og hårdeste stigning op ad Utlas stejle østskråning i frodig skov, dog med en række af udsigtspunkter udover Utla. Fra toppen af stigningen fortsatte vi gennem idylliske Vettismorki, en blandet fyr og birkeskov iblandet småsøer og mose. Her passerede vi også Vettisfossen med dens 275 meter frie fald, og børnene måtte medgive, at selv Høystakkafossen var overgået. Efter Vettismorki ventede dagens anden opstigning til frodige og imødekommende Fleskedalen, og herefter endnu en opstigning til lige under Friken, hvor man møder af en panoramaudsigt, der intet ligger tilbage for udsigten lige over Besseggen, blot er man her fritaget for masseturismen. Fra Friken kigger man udover Utladalen i hele dens løb. På den anden side har man hele perlerækken af tinder i Hurrungane. Gjertvasstinden, Styggedalstinderne og Storen tager sig fantastiske ud fra denne vinkel. I den modsatte retning rejser Stølsnostinden sig majestætisk, og længere mod øst ligger Uranostinden. Ikke langt under Friken så vi for første gang Skogadalsbøen langt ude, men der var stadig lang vej at gå, dog hele tiden med et fantastisk udsyn til Hurrungane. Solen skinnede og varmede det meste af dagen, og efter dagens anden opstigning til Fleskedalen kunne jeg ikke stå for fristelsen til at smide tøjet og tage et dukkert i Fleskedøla. Det var skønt og svalende at dække sig helt med vand et par gange, men da vi fortsatte op mod Friken, begyndte lårene straks at krampe. Jeg har aldrig før haft kramper i fjeldet, så jeg tænker, musklerne er kølet helt ned af det kolde vand. Flere gange måtte jeg kræve pause for at strække benene, og jeg måtte være forsigtig og gå med korte og afmålte skridt, men børnene morede sig fint. Vi var fremme på Skogadalsbøen sidst på eftermiddagen til nok en hyggelig aften. Skogadalsbøen nyder godt af, at man ikke kan komme hertil hverken med bil eller båd. Følgelig er her kun rigtige fjeldfolk, hvilket giver en speciel stemning, og vi faldt let i snak med de andre gæster. Til Leirvassbu Vi vågnede på Skogadalsbøen til nok en solrig dag. Egentlig lovende for en toptur, men Gjertvasstinden var nok for krævende for Amanda, og Uranostinden for langt væk. Så vi måtte på endnu en etapevandring. Amanda havde bemærket, at de på Spiterstulen havde installeret svømmebasin, så der ville hun gerne imod. Det pegede mod enten Leirvassbu eller Olavbu. Jeg lod børnene vælge, og det faldt ud for komforten på Leirvassbu. Turen til Leirvassbu blev feriens længste (23 km. har jeg læst), men alligevel ikke så anstrengende som turen op gennem Utladalen. Nok ligger Leirvassbu højere end Skogadalsbøen, men stigningen er jævn og fordelt over en stor afstand, så man bemærker næsten ikke, det går opad bakke. Kun fra Storebrua op til Storutladalen kommer pulsen op en lille kilometer. Storutladalen er frodig og gæstfri, og specielt Raudalstinderne tager sig flot ud. Og når vi holdt pause, kunne vi kigge bagud mod imponerende Gjertvasstinden og Styggedalstinderne. Kyrkja dukkede tidligt op som pejlemærke langt ude i horisonten, og vi kunne hele tiden orientere os, hvor langt vi havde igen. Problemet var blot, at det i begyndelsen næsten ikke virkede, som om vi rykkede nærmere. Ved Sandelven åbnede en fornem udsigt sig op mod Storebjørn og Sandelvbreen, der imidlertid havde trukket sig meget tilbage siden 2004. Dernæst blev landskabet hurtigt mere goldt, og da det tilmed begyndte at regne, faldt humøret nogle grader. Heldigvis nåede vi snart grusvejen fra Gravdalsdammen, og vi kunne slå automatpiloten til. Lige før nedstigningen til Leirvandet klarede vejret atter op, og vi fik et fint udsyn til Kyrkja, Visbretinden og Tverrbytthornet. Til højre for os lå nu Høgvagltinderne. Omkring kl. 17 var vi fremme på Leirvassbu efter nok en anstrengende dag. Langvasshø På Leirvassbu havde jeg håbet på gode vejrbetingelser for en toptur. Om morgenen lå skyerne højt på himlen, og vejrudsigten var acceptabel om end ikke optimal (lidt regn kunne ventes omkring middagstid). Jeg besluttede at gøre et forsøg på Visbretinden, der havde vist sig så flot dagen forinden. Amanda havde været svækket en smule af forkølelse de første dage, og jeg tilbød hende en fridag på Leirvassbu. Hun frygtede dog at komme til at kede sig, og endte derfor med at gå med på tur. Vi fulgte stien mod Gjendebu op til Høgvaglen. Her drejede vi ad stien mod Kyrkja og fulgte den, så længe den steg op mod Kyrkjeoksla. Da stien begyndte at sigte mod skåret syd for Kyrkja, fortsatte vi offpist til fortoppen på Kyrkjeoksla. For ikke at tabe højde gik vi i en bue over nordtoppen på Kyrkjeoksla. Dernæst tabte vi alligevel højde og kunne med fordel være gået i en mere direkte linje. Sydtoppen omgik vi på vestsiden i lidt besværlig ur. Nu stod vi ved den stejle skråning op mod Langvasshø. Vi overvejede, om man kunne gå østom, men der syntes at være en stejl fjeldside, der blokerede. Altså måtte vi op ad den stejle skråning i grov ur. Oppe over dette besværlige stykke holdt vi en kort pause, inden vi fortsatte det sidste korte stykke op til Langvasshø. Jeg gav topvarden et klap og kiggede mig hurtigt omkring, men ellers fortsatte vi uden stop ned i skåret mellem Langvasshø og Visbretinden. Her holdt vi en længere pause og spiste vores niste. Der var kun gået få minutter, da skyer drev ind fra syd, og vi blev begravet i tåge. Vi gav os god tid i læ af nogle store klipper, og efter tyve minutter klarede det op. Gjendealperne lå nu badet i sol mod syd, og efter yderligere nogle få minutter, slap også Visbretinden de sidste skyer. Nu lå toppen lige til at indtage. Men nu kunne Amanda ikke mere. Forkølelsen og den stejle opstigning til Langvasshø havde taget på hendes kræfter, nu havde regnbygen gjort det sidste arbejde. Sebastian og jeg overvejede at løbe op på skift, idet vi ikke kunne lade Amanda alene tilbage nede i skåret. Vi endte dog med, efter nogen ærgrelse, at lade Visbretinden ligge til en anden gang. I stedet returnerede vi til Langvasshø, der nu pludselig var blevet turens hovedattraktion som trods alt en ny top i min lille 2K-samling. Vi nød udsigten fem minutter, inden vi atter begav os ned over den stejle ur, der nu tilmed var blevet regnvåd. Denne gang omgik vi begge toppunkter på Kyrkjeoksla. Da vi passerede nordtoppen, begyndte det atter at regne, og alle toppe omkring os blev indhyllet i skyer. Denne gang blev regnen ved, og en lille trøst var det, at havde vi ikke ladet Visbretinden ligge, ville det være blevet en lang tur hjem i regn. Omkring kl. 16 nåede vi tilbage til Leirvassbu til varm kakao og kager i cafeteriet. Spiterstulen og Eventyrisen Fra Leirvassbu fortsatte vi i gråvejr og småregn til Spiterstulen. Først gik vi gennem Kyrkjeglupen, et goldt og ugæstfrit område, hvor man dog plejer at kunne kigge op mod Kyrkja og Tverrbytthornet. De var dog begge i dagens anledning dækket af skyer. Efter en times tid nærmede vi os nedstigningen til Visdalen. Her blev terrænet straks mere frodigt og imødekommende, selvom vi ikke fik udsyn til alle de fine tinder, der omkranser Visdalen. Ved Visaelven måtte jeg gå over med rygsækken først og dernæst returnere for at støtte Amanda over hovedløbet. Derfra gik det let ned gennem Visdalen, og kl. 15 kunne vi checke ind på Spiterstulen. Vi blev på Spiterstulen en ekstra dag for at gå på Eventyrisen. Vi havde alle været der før, men det er hver gang en fantastisk oplevelse, specielt for børnene, og alle pengene værd. Klokken ti begav vi os af sted med guiderne og de 30-40 øvrige turdeltagere. Vi fik en rundtur på hele tre timer i brefaldet på Svellnosbreen og oplevede ishuler, tårne og labyrinter. Om aftenen måtte Amanda naturligvis prøve svømmebasinet i kælderen på Spiterstulen, inden vi næste morgen atter satte kursen mod Danmark. Først med bus til Lom, dernæst med Nordfjordekspressen til Oslo og endelig med natbussen hjem til København.

Etter å gladt meg i en uke kom vi oss endelig iveg ut i marka for en helgtur: to voksne, fire barn, to sykkelvogner, seks sykkler, en lavvo, en teltovn, og et ekstra guttetelt. Det skulle senere vise seg at guttens medhavda fiskespø, forsett med egenhendigt spart till snelle, like gjerne kunde ha vart erstattet av en lommelykt. Men men: fra parkeringen satte vi av langs kjendte stier, og var etter hva som føles som en ende, sammenhengende oppøverbakke - minst til foten av Himalaya - framme ved en liten sjø. Lavvo og ovn kom fort opp, og tolvåringene ordnet selv sitt telt. Tross at vi bare er noen kilometer fra sivilisasjonen, så blir dt raskt folktomt, stille, og uendelig stille. Ja, kansje ikke så stille: Ungdomsligan oppdaget det fina ekkoet, og prøvde What does the Fox Say i forskellige rettninger, mer eller mindre samstemte kanonvarianter, og i mer enn 10 tonarter. Minst. Etter det var det hvetken menneskjer eller dyr. Så lærte vi oss at digre samekniver lett erstatter en øks og sag: ikke fordi de er raskere, men det er gøy Medfisket gikk det dårligere: sønnen fikk en aluminiumsburk, og - en kreps! Selvfølgelig inget vi spiste, men det var flere slike småttinger i vannet. Lokale fiskeforeningen er en riktige helter! Klokken halv fire blev vi vekket av en av guttene: var det dags å fiske nå? natta sov gott blev svaret. Ellers kan man bare observere: dersom man skal ha med lånebarn ut når det er kaldt, så må man huske på ekstra klær, eller som oss: en ekstra, foret, fjellduk. Uten den hadde minst et lånebarn kommet tilbake med lunginflammasjon, og lite søvn. Den største episoden sjedde på kvelden, når barnen skulle sluppe ut krepsen de såg på: boksen for dessverre like langt ut i vannet som kreften... Og barnet løp etter, med effekten av gjennombløte fjellstøvler, bløte bokser, og bløte sokker. Men boksen blev reddet! Barnet då fort in i lavvo, fyringsspesialisten satte in turboen, og vi takket for luksusen av at være gamle nog at ha kunnet kjøpe både gode soveposer, og tørkering til lavvoen. Hjemferden skulle vi ta via en annen rute. Uten kart og kompass. Det gikk utrolig bra, till yngste deltakeren sier - Pappa, her har vi vart før... - ikke en sjanse, ryter Skaaningen, som nå har gått en bra bit med sykkelvognen. - Men pappa, ser du ikke gjerdet der? .... Ibland er det lurt å lytte. Å på en tioåring. Vi gjorde som en eller annen regel sa: det er ikke for sent å snu. Så, tilbakeveien gikk langs med den Kjente Ruten, uten fler missøden. Nå er nesten alt pakket ut, huset lukter bål, våt ull, og.... Jeg er lykkelig.

Er det noen fine turer og ta i Østfold med barn på 1,5 , 3 og 4år Gjerne med en overnatting? Har benyttet lavvoen i ertemarka

Hei! Vi planlegger tur i Huldreheimen til sommeren. Vi er to voksne, en 1-åring og to huskier. Lurte på om det er noen som har vært i området som vet om det vil funke greit å ha med sykkelvogn med hundedrag (Nordic Cab)? Har hørt at det skal være ganske flatt terreng i området, og tenkte derfor at det kan fungere bra, men hadde vært greit å få det bekreftet før vi drar. Bjørn Ove

På jakt etter ett telt til 2 voksne, ett barn på 3 år og en hund på 50 kg. Bruksområdet: vår, sommer, høst. Planlegger å kjøpe dette i bursdagsgave til mannen, men trenger gode tips til ok telt til en ikke så altfor gal pris.

Hei, Vi er en familie med to småbarn med turinteresse in spe. Nå får vi ikke gått noen turer mer i år pga. diverse årsaker, til tross for at det lokker noe voldsomt med det finværet vi har hatt den siste tiden - så driver og drømmer oss bort og planlegger neste års turer i stedet. Og det er nok sommerhalvåret som er mest aktuelt. I den forbindelse håper vi at noen har forslag til barnevennlige teltturer på Nordmøre (gjerne Aure, Tingvoll og Gjemnes kommuner - men tar hjertelig i mot turtips fra hele Nordmøre og nærliggende områder). Det er heller ingen ulempe med forslag til vann man kan slå opp telt ved, og som det kanskje er fisk i. Turisthytter kan også være et alternativ. Setter stor pris på alle tips som måtte komme

Er ikke lenger så aktiv her inne, det har sammenheng med at jeg stort sett driver med terrengsykling og teltlivet er stort sett lagt på hylla til ungen blir eldre. Det vil si: Jeg har hele tiden hatt en ambisjon om å få med treåringen mer ut på tur. Vi er mye ute på dagturer i nærområdet og Østmarka, men teltturer har det ikke blitt noe av, til tross for mange gode intensjoner. Har tidligere hatt stor glede av å lese andres rapporter fra teltturer med småbarn, så tenkte å dele noen erfaringer. I stedet for en A-Å-rapport skriver jeg litt punktvis. 1. Logistikk. Det er lett å bli rusten. Jeg hadde glemt å sjekke på forhånd at alt var der det skulle være og det viste seg at mye at utstyret lå oppbevart hos familie etter forrige flyttelass. Det er også lett å glemme andre essensielle ting. Jeg glemte både regnjakke til ungen, kontaktlinser til meg selv og sykkelhansker til regnværet på vei hjem. 0-1. 2. Å sykle med Nordic Cab, unge på rundt 13 kg og bagasje på rundt 20kg går ikke veldig fort. Men det er bare å sykle på lavt gir, så kommer man opp bakkene likevel. Jeg kommer nok likevel til å sette på frontbærer på neste tur og ta telt og sovepose på sykkelen, så får jeg fordelt vekten noe bedre, håper jeg. 1-1 til pappa. 3. Selv kanskje Østmarkas mest populære teltplass, Katisa, er lite trafikkert etter klokka 18 en lørdag, i hvert fall når det er meldt regn dagen etter. Et riktig flott sted er det også, selv om pappa ikke helt får villmaksfølelsen er vi likevel langt nok borte til at det ikke føles som å telte i hagen. Bra valg. 2-1 til pappa. 4. Selv om det er tørt og lett å fyre bål er det fint å ha med grill. Kullet fra grillen gjør det nesten litt for lett å starte bålet etterpå også. Selvsagt ikke engangsgrillskit. 3-1 til pappa. 5. Ungen foretrekker likevel kalde pølser, som alltid og blir likevel sur når han ikke kan grille pølser på bålet med pinne. 3-2 6. Uansett hvor trygg og glad ungen er i skogen vil han likevel hjem til mamma. Vi burde kanskje prøvd en telttur i hagen eller helt i nærområdet aller først. 3-3. 7. Det er da man henter frem sine pedagogiske evner og forklarer at hvis du går inn i teltet så er det ingen insekter. 4-2 til pappa. 8. Gutten kravler like mye rundt i teltet som han gjør i senga og liggende i kulden på liggeunderlaget. Pappa må finne en sovepose som kan snurres igjen litt bedre. Kanskje en av de andre vognposene kan brukes. 4-3 . 9. Når gutten vil ligge inne i soveposen til pappa er ikke livet så verst likevel. 5-3 10. Når det regner dagen etter og gutten våkner og er kald er det fint at man har et hundretalls utedøgn bak seg. Å rive leiren og pakke sykkelen tok bare ca. 15 minutter. 6-4 til pappa. 11. Når gutten sover (kl halv ti!) får pappa en time eller to foran bålet. Det er veldig kjærkomment. Nå er jeg spent på hva han sier neste gang papa vil på tur. Håpet er å få til noen hverdagseventyr der jeg henter i barnehagen på ettermiddagen og leverer rett fra skogen dagen etter. En fin helgeekspedisjon kan nok også være å prøve å gå litt selv med sekk. De fineste vannene i Østmarka er ikke helt innenfor rekkevidde, men i Nordmarka er blant annet Fagervann en mulighet. Da må nok pappa rote frem noe av lettpakkerutstyret. Gutten er også glad i å fiske, så skal det sies at han så langt har klart seg fint med en pinne uten snøre eller krok. Må kanskje kjøpe en liten fiskestang med dupp og mark, jeg så det vaket på kvelden. Bilder ja. Det blir vel ikke turrapport uten bilder. Husker ikke hvordan jeg legger de inn i innleggene, så det ligger vedlagt.

Hei, Vi er 4 kamerater som skal dra med oss kidsa på telttur i østmarka denne helgen. Har lest at det finnes teltplasser rundt børtevann men fikk inntrykk av at man må ha kano for å komme dit. Noen som vet om det er mulig å gå til en fin teltplass uten bruk av kano? Er det teltplass stort nok til 4 telt rundt børtevann? Andre forslag til størreteltplasser i østmarka tas i mot med stor takk!:)

Hei! Vi er en liten familie på 3 som skal ha teltferie på Spiterstulen i sommer 2017. Vi skal ha 4 netter +/- tenkte vi, og jeg søker turtips og erfaringer fra andre fjellfolk om turer med barn 2 år i bæremeis. Vi ser ikke for oss Galdhøpiggen, men tar dette som en bonus hvis vi forsøker oss og kommer opp. Jeg hører så mye forskjellig om å gå Galdhøpiggen, at den er så lang og tung tur. Kanskje ikke beste turen med kid'n i meisen.... Han elsker meisen og trives godt der. han har sittet i bæresele/bæremeis, kanskje opptil 4 g.pr. uke. siden han ble født, så han er vant til den! Spierstulen har et "småturkart", hvis noen har et foto el.l av dette så hadde det vært artig å sett på disse småturene nå som forberedelser. Vi gleder oss til å ha ferien i Jotunheimen!

Er det noen som har tips om fine steder å overnatte i telt ca på strekningen mellom Oslo og Rudshøgda? Det kan ikke være langt å gå fra parkeringsplass, ikke snøunderlag, gjerne langs med vann el.l. Vil ikke opp i fjellet mtp temperatur og små barn som er med. Takker for alle tips

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Guttungen har bursdag og blir 7år. Han brukte en del øks i friluftsbarnehagen og etter han var med meg og stablet ved i vinter vil han gjerne ha sin egen øks så han kan være med å hogge. Noen som kan anbefale en øks?

Hei. Til sommeren blir det norgesferie på oss. Tenker bilferie fra sør til nord men med kombinasjin av telting og turer i områdene vi kjører gjennom. Kona spurte meg her forleden dag om guttungen som forøvrig er 9 måneder nå kan ha vanlig myggspray? Det vet jeg ikke men da foreslo hun å høre med dere her inne 🙏 Så kan man bruke vanlig myggspray på så små unger eller må de ha noe speisa tilregnet småbarn?

To/ett barn aleine med far Som tittelen sier skal jeg reise en del på telttur med ungene. Har en treåring og en toåring. Treåring har allerede nå under Orange flom varsel på Sørlandet sovet ute i tunnelteltet med meg uten problemer. Han hadde da med bamser, boka, lørdagsgodt å fikk styre ting etter hva han ønsket. Fikk bestemme hvor vi gikk, hbor han skulle sove osv å være med å pakke ned tingene, pakke ut, tørke utstyr osv og det var en suksess. Jeg merket fortat det ble veldog vanskelig å bære utstyr for to personer (spesielt med barn som trenger litt komflrt) Denne turen var jeg heldig og reiste ikke så langt så hadde sykkelvogn, men allikevel var det fullt selv med en liten ryggsekk. Hvordan får dere med ungene langt? Jeg tenker en kraftig bæremeis å spenne fast telt,soveposer,liggeunderlag og en stor vanntett pose på bærmesien. Så kan guttungen enten gå eller sitte på bærmesien. Så kan jeg ha en vanntett pose på ca 10lg som kan sitte i bærmesien eller bæres av meg når jeg går. Har hatt med ungene mye ut, men aldri på overnatting før nå. Men nå er han bort av basillen. Ogsåså kommer til å være aktiv her. Mange år siden jeg har vært mye på tur, og utstyret har blitt fantastisk. Hva slags primus er trygg å fyre i fortelt for å varme med barn i teltet. Jeg ligger da ved åpningen så han ikke kan komme seg ut uten å vekke meg. Vi fant tilogmed et magasin med skarp ammunisjon til en AEG H&K på turen. Skal levere det til politiet i morgen god tur. Hilsen to turglade gutter

Vurderer soveposeløsning for barna til vinteren Noen som har erfaring med Mammut Tyin Mti Winter Bison 160 L soveposen? Temp: -18C Maks personlengde: 160cm Andre alternativ? (Vurderer også pose i pose, men minste vil helst slippe unna det.)

Jeg og datteren på 8 fikk plutselig en ettermiddag et illebefinnende og bestemte oss for å ta turen opp til Sikatjønna i Klæbu kommune. Parkerte ved Brøttem parkering. Vi passerte bommen og gikk "rett frem". Videre var det en oversiktlig skogsvei og etter hvert sti. Vi brukte vel ca. 2 timer opp - men det var godt med pauser underveis for å titte på alt mulig man fant på veien. Vi var ekstremt heldige med været og det var derfor "mye" folk å treffe på stien, tror vi traff på hele 3 turgåere totalt.. Når man har passert det bratte partiet kommer man over på et myrområde, anbefaler derfor godt skotøy. Vel oppe fikk vi nyte et fantastisk område og et fiskevann som tydeligvis var fullt av fisk - vi så fisk som hoppa hele kvelden/morgenen, men på tross av all den fristende fisken fikk vi ikke napp. Den ene lokale vi traff sa at vi måtte ha vært utrolig uheldige, for her fikk man visstnok fisk uansett hva. Fisk eller ei, vi hadde en super tur. Lett tilgjengelig og ikke minst overkommelig for barn. Dette var også vår første tur med hengekøye. Jeg har merket "Ticket too the moon King Size" samt myggnetting, mens min datter faktisk har ei fra ebay som funka knall! Link; https://www.ebay.com/itm/152371296863?ul_noapp=true Fordelen synes jeg med hengekøye, er at det er ekstremt lett vekt på samt at det går uhorvelig fort å sette opp og ta ned. Ulempen er vel kanskje for noen at man ikke får ligge helt flatt, men er du av typen som meg som har et godt sovehjerte og ikke har noe imot litt rare stillinger så vil du nok synes dette er en utrolig fin måte å sove ute på.

Vi har med baby på skitur i Nordic cab. For å sjekke at temperaturen inne i cab’en og posen er grei (for å slippe å vekke sovende baby...) har vi med et termometer som viser ute- og innetemperatur som vi har puttet ledningen til nederst i posen. Vi har målt opptil 27 grader i posen når det har vært minus 8 ute. Noen som vet hva den ideelle temperaturen inne i en vognpose/ sovepose bør være? Altså, ved hvilken temperatur oppstår det fare for overoppheting av små barn som ikke kan regulere temperaturen selv?

Hei! Jeg er relativt ny med teltturer, men mye på tur. Nå skal jeg få opp interessen for telt både hos meg og yngste på 6 år. Vi trenger derfor tips til steder hvor det er fint å begynne med teltturer for barn i området rundt Hamar, Løten og Ringsaker. Vi ønsker at det ikke er for langt unna biladkomst dit, men likevel gi en følelse av at vi er for oss selv. Selvfølgelig pluss om det er vann/bekk i nærheten. Setter pris på alle tips! 😊

På grunn av nytt familiemedlem blir vi nødt til å oppgradere våres 2 personers telt til et telt med bedre plass. Teltet skal primært brukes i sommerhalvåret, men må kunne brukes til vinterture også når junior blir stor nok. Vi har sett på Helsport Falketind Camp 3 og Bergans Trollhetta 3. Noen som kjenner disse teltene? Og hvilket ville dere eventuelt ha valgt? Lenker til teltene: https://sportsdeal.no/helsport-falketind-camp-3-5670.html?ref=prisjakt https://www.magasinet.no/bergans-trollhetta-3-telt?gclid=CjwKCAjwtYXmBRAOEiwAYsyl3NweFNl7b2v-IJSRfJmqxChGcwH8gmEPIFr-tZ-geO9H9zYdN7NKwBoC5rwQAvD_BwE

Hei dere Tar takksomt emot inspill angående størrelse av ryggsekk. Siden junior fortsatt kun er 4 år så blir det vel meg så tar med utstyret hans. Ergo så må det vare plass till kjøkken, 2 sovesekker pluss liggunderlag, et fjellheimen 3, fiskeutstyr til to ekstre klær til junior ++++ Egne tanker er Kajka 65L el 75L. siden jag ikke er den STORA mannen så såg 75L voldsom stor ut når jag prøvet den,samtidlig så er jag urolig at 65L ikke helt tar dobble pakkninger ?! Hva har dere for erfaringer m turer m barn ? // Magnus

Jeg har tenkt til å ta med samboer og to barn på 5 og 8 år på et par-tre netter i telt på Dovrefjell i sommer. Er det noen som har et godt tips til utgangspunkt for turen? Det vi ser for oss er en flott teltplass forholdsvis kort gange fra der vi parkerer bilen Ca. 1-3 km. Så ser vi for oss å la teltet bli stående der noen netter og kose oss med det fjellet har å by på i nærheten. Ser for oss at plassen ligger ved et vann eller en elv med fiskemuligheter, og at vi tar korte dagsutflukter fra teltplassen. Det trenger ikke ligge helt oppe på snaufjellet, bare positivt om det ligger i et litt grønt og frodig område. Takk for tips:)