Søk i nettsamfunnet

Turen skulle egentlig gå fra Soleggen og forhåpentligvis opp på Kvitingskjølen. Veien opp fra Rv 15 var imidlertid ikke brøytet lørdag morgen så bilen måtte etterlates langt nede i skogen, og skituren begynte derfra. Det er mulig det var bedre skiføre for en uke siden. Den sterke vinden som kom fra nord på fredag har imidlertid blåst vekk mye av snøen på nordsiden av Kvitingskjølen. Det er nok snø på veiene i skogen til å gå på ski der. Derimot er det egentlig bare tull å gå på ski over tregrensen - selv det var akkurat nok snøflekker innover forbi Stormyra for de mest iherdige av oss... Nei, må nok vente til nytt snøfall før det blir ordentlige skiturer her.

Kim og jeg hadde knapt fått opp øynene halv sju om morgenen før pappa ringte på døra etter en kjøretur fra Moelv til Vinstra. Etter en kruttsterk kaffekopp la vi i vei til Lom der vi møtte Morten og Julia som kom over flya fra Valdres. De så uforskammet opplagte ut mens jeg var så trøtt at jeg ikke engang orket krype løs av bilbeltet. Vi hadde tenkt oss på Storivilen, eller Lomseggi for noen, i dag, og planen var å ta letteste utgangspunkt fra Bismosiden. Vi tok av der det står skilt til Lundadalen, og etter noen minutters kjøring innover dukket et nytt skilt opp. Litt lengre oppi dalen, fant vi fort ut at det ble litt galt veivalg i forhold til Storivilen da vi burde tatt av en vei på andre siden av elva Skjøli, så Kim og Morten justerte raskt dagens turmål til Moldulhøi i stedet, og vi kjørte til enden av veien på heimste Lundadalssætri. Det var behagelig temperatur nedi dalbunnen, vindstille og overskyet med mulige lovnader om nedbør i det fjerne. Litt over klokka ni krysset vi elva på broa og la i vei rett opp skråningen. Det var bratt, men fin skogsbunn å tråle seg opp på, og etter hvert som vi vant høyde og skogen ble tynnere, fikk vi flott utsikt i begge retninger av Lundadalen. Vel oppe på snaufjellet, gikk vi et stykke før vi fant en rasteplass i le av en bergvegg. Vinden tok seg opp for hver høydemeter etter at vi kom over tregrensa. Under matpausen ble bergveggen med rennende vann under et tynt isdekke diskutert flittig i forhold til hva vanndråpene lignet på. Veldig saklig som vanlig Fra rundt 1600 moh. begynte snøen med et veldig brått skille fra stein og vegetasjon. Morten labbet i vei som førstemann, og det gikk fort oppover. Det var litt skorpesnø, men vi som gikk bak trengte ikke slite stort. Det er småskummelt å gå i løs nysnø der man ikke vet hva som skjuler seg under, og det fikk jeg merke.... Klarte å kjøre det ene beinet langt nedi et hull under en stein mens det andre fortsatte og kneet smalt rett inni en spiss stein. Auuuu, så vondt det var!!! Hadde ikke det andre beinet sittet fast, hadde det nok blitt en vill indianerdans i skråningen, men i stedet veltet jeg meg overende og lå og stønnet og bar meg i mange minutter før jeg klarte å fortsette. Ble ikke plaget nevneverdig av knekrasjet resten av turen, men det hovnet bra opp etter hvert. Fra rundt 1800 moh. tok jeg over sportråkkingen og fikk selv kjenne hvor tungt det var i den ujevne snøen. For det meste sank jeg først rundt 10 cm nedi, og da jeg la resten av kroppsvekta på, forsvant foten nedi 20-40 cm til. Peees.... Morten tok over igjen da vi nærmet oss toppen. Det blåste kaldt og friskt her oppi, men vi tok oss god tid på toppen til fotografering i alle retninger. Fantastisk utsikt mot Vest-Jotunheimen og Skjåkfjella med Hesthøi og Hestbrepigger som de nærmeste. Snøgrensa var veldig markert på alle kanter. Ned igjen fulgte vi stort sett samme rute, og det var nok snø til en aketur ned den første bratte skråningen. Vi tok oss tid til noen kosepauser da vi var ute av snøen igjen, for nedstigningen gikk veldig fort. Etter litt over 6 timer nådde vi bilene på setra, og som bestilt begynte det å dryppe fra oven. Morten var i spanderbuksene sine i dag, og spanderte pizza på hele gjengen på Nordal Hotel i Lom etter turen. Den smakte fortreffelig, Morten, så tusen takk

Håvard var sporty og ble med på tur igjen! Vi feide av gårde fra Trondheim i 7tiden om morgenen, lånte nøkkel på Hjerkinn og kjørte inn til Maribu. På veien inn rota vi oss inn i en flokk moskus, nesten som å være på safari. Vi tok bilder og klappet og hoiet slik som ekte turister skal. Vi kjørte litt forbi Maribu og parkerte bilen. Fortsatte opp på venstre side av Svånå. Det var forholdsvis lite snø, men litt høyere oppe ble det mer. Vi kom tilslutt opp i tåka også. I ettertid ser vi at vi var litt sløve akkurat i dette tidsrommet. Egentlig hadde vi vært litt sløve før også, vi hadde ikke noe kart for dette partiet av turen. Så er dette også en tur som krever fire 50000-kart da, så vi er kanskje unnskyldt. Men å ikke ha kart på starten begynner jo å bli en vane!? Da vi kom til vann 1500 så vi at det var helt isdekt, uten snø. Her fikk jeg den geniale ideen å arrangere skøytemesterskap på Dovre. Jeg ble oppglødd av å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde vært noen som hadde gått på skøyter akkurat her før. I iveren min gikk jeg ut på vannet (vi vurderte 3-4-5cm som panseris, må vite) og liksomskøytet bortover. Vi visste at vi skulle ta til venstre sånn ca. litt lenger inne, og fortsatte langs vannet. Kanskje skulle jeg i stedet for å mase om klappskøyter og kondomdresser, mast om at Håvard skulle grave opp kompasset sitt fra sekken, for jeg hadde jo glemt mitt:) Etterhvert syntes vi at vi hadde gått vel lenge før Bruri dukket opp. Noe av forklaringen var kanskje at vi bare så 20-30-40-50 meter. Da vi kom inn på DNT-stien begynte vi å lure, men vi hadde ikke kart så vi forsto ikke helt sammenhengen. Jeg tenkte at dette går i dass, Håvard prøvde å virke mer optimistisk. Tilslutt dro Håvard opp kompasset og ba meg peke i retning nord, jeg pekte 180grader feil. Jepp, vi hadde gått i ring. Det ble med ett litt klarere og vi så vannet vårt på høyre hånd. Nå ble vi nødt til å slette alt som var av gammel retningssans og gå på måfå i retning vest. Etter å ha krysset sporene våre kom vi snart inn på vann 1524, og vi kunne se skyggen av Bruri over oss. Vi kunne endelig spise litt niste, før vi fortsatte skrått opp mot venstre til ryggen vest for 2001. Litt vel hard snø var det, men vi fikk da tråklet oss opp. Opp ryggen gikk det som en lek. Det begynte å blåse litt, men TO ganger kan vi vel ikke blåse bort!? Vi nådde varden og nødt utsikten mot grå ull. Ned igjen gikk det lettere, været ble litt bedre og, så vi fikk sett de fleste toppene. Vi ruslet ned den fantastisk vakre Svånådalen og var enige om at vi var FOR erfarne, derfor gikk vi oss bort! Uansett, jeg satte umåtelig pris på colaen i bilen til Håvard, den var på sin plass. Turen var super den, og vi oppnådde det viktigste, nemlig å nå toppen.

Lang rapport, men… Siden det skjer relativt lite på turrapportene på forumet for tida, tenkte jeg å plage dere med en uvanlig lang tirade om helgens tur til Breheimen. En tur på godt og vondt. Men man blir jo litt pratesjuk etter en slitsom tur alene, så dere får heller bære over med meg denne gangen! Svarte daler og svarte døler Som sedvanlig før fjelltur, ringte den stygge vekkeklokka ca. kl. 0230, grytidlig søndag morra. Ute var det tindrende stjerneklart, vindstille og 4-5 minusgrader. Værmeldinga var bra, med unntak av noen regnbyger nordi Trøndelag et sted... Bil og sekk sto klare, så kun 3,5 t kjøring mot Bøverdalen gjensto. Målet var nemlig å gå eggen fra Hestbrepigg M-1/2160, over Hestbrepigg N/2131 til Hestbrepigg Store/2172, samt også Hestbrepigg M-2/2143 hvis tida tillot (evt. kun denne hvis eggen ikke var farbar). Gudbrandsdalen lå nærmest øde etter lørdagsfestinga. Opp gjennom dalen var det kun en rødrev over vegen ved Tretten som brøt ensformigheten, helt til litt nord for Sjoa... Der satt jeg alene helt i egne tanker, og barberte plogkanten i 95 km/t gjennom ei høyrekurve i stappmørkten, da brått en ørliten bevegelse ved høyre frontlykt tok oppmerksomheten. Før jeg fikk sukk for meg snittkjørte jeg en dønn svartkledd døl, uten refleks, sjanglende på vegkanten hjemover fra fest. Gudskjelov sjanglet han/hun rette vegen i rette tiendedel! Svart døl mot svart bakgrunn altså. Jeg var temmelig årvåken lenge etterpå... Trengt Stjernehimmelen skinte fortsatt oppover Ottadalen, nesten helt til Lom. Da ble stjernene borte - en etter en. Her kjente jeg nå at lørdagskosen begynte å trykke på, men tenkte at jeg får prøve å knipe igjen til jeg var framme ved vegslutt v/ Kvanndalsvollen. Jeg nødet ut til jeg parkerte bilen, men fór da over snøplogkanten, vasset bort til et lite krattholt, og slapp en diger turban ned i snøen - og grov ned hele stasen etterpå (like renslig som katta med andre ord!). Nå er ikke dette er noe jeg normalt hverken ville nevne eller skryte av, men jeg kommer tilbake til saken noe senere... Deretter gikk jeg glad og lettet løypa innover mot Netosætre. På parkeringa sto også tre andre nedrimete biler, og noen hadde derfor gått opp løype innover langs setervegen dagen før, de hadde sågar kjørt hundespann også. Jeg så imidlertid ikke folk noe sted. Været var nå ganske opplett, riktignok lett overskyet, men toppene var rene og fine, og morrasola slapp nesten igjennom. Væromslag Lia opp fra Netosætre bød på 10 cm fin sukkersnø, oppå en fast og fin såle. Jeg gikk opp lengst vestpå vangen langs Geitåa. Dette elveskaret er rimelig stygt i usiktbart vær, så hold klar av dette under slike forhold (se bilde). Jeg så nå at skyene drev overraskende fort, at værdraget var NØ, og møtte etterhvert en kvinsur vind oppe i lia. Lia er ganske drøy, så vel oppe på brekket mot flyene fant jeg tiden inne til en matbit. Jeg nøt nå utsikten inn Leirdalen, der Stetind kneiste med med sin svarte nordvegg, og bakenfor lyste sola på Storebjørn. Lovende! Jeg rotet fram maten fra sekken, og neste gang jeg skuet utover, så jeg til min overraskelse at kraftige vannrette snødrev slo utover Leirdalen fra toppen av Skagsnebb, tjukke og blygrå, 150-200 m lange! Jeg tenkte "Jøss, hvor kom de fra?", og så at også nedover Loftets østside sopte det nå snødrev. Skagsnebb var faktisk et knallmotiv, så jeg snudde meg for å finne kamera, og byttet til telezoom på dette. Da jeg så skal ta bildet, så er allerede både Loftet og Skagsnebb søkk vekk i et stort grått intet. Og det skjedde fort! Over meg og bak meg, veltet en tjukk og lurven skyhorisont inn fra nordvest. Vinden snudde også samtidig til NV... Slitet Jeg kastet sekken på ryggen og tok iveg innover flyene langs Geitåa. Jeg sank djupt i den finsukrede og løse snøen, og tenkte at dette gir seg nok snart, bare jeg vinner litt høgde. Jeg vabbet og gikk, men forholdene ble ikke bedre - snarere tvert om. Jo høgere jeg kom, jo løsere ble det. Jeg sank jamt 20-25 cm nedi, og på toppen lå et tungt mørtel-liknende snølag, som gjorde at skia var særs tunge å få opp igjen. Foran meg ante jeg fortsatt Høgset/2105 (se bilde) oppunder himmelen, men snart begynte det å snø, vinden økte på med snødrev til følge, skyene la seg nedpå, og minutter etterpå var alt whiteout. Jeg tenkte at dette må da gå over, værmeldinga lovte jo ikke slikt… Så var jeg alene i en usynlig verden. Jeg gikk stadig djupere i snøen, opptil 40 cm i de østvendte motbakkene, og mørtellaget på toppen økte i tykkelse. Det var som å rive skia gjennom en mørtelsekk for hvert eneste steg. For å tvinge skituppa opp av snøen, måtte en militant marsj med høge kneløft innføres, samt med vristen tvunget oppover for max løft av tuppene. Stedvis måtte jeg faktisk rygge for å få skia ut av snøen igjen! Og lia oppover mot Geitåbrein ble uendelig lang. ”Tok jeg for lite Møllers tran? Tar dette aldri slutt?!” Og at jeg av mystiske årsaker presterte å få Savage Garden’s ”Seventyfour – seventyfive” på hjernen, gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg tok meg selv i faktisk å bli nesten sint oppi der (ut på tur, aldri sur?!) Langt om lenge sto jeg endelig innunder bretunga jeg skulle gå opp mot M-1. Jeg tok en ny matbit, og grudde meg for oppstigningen. Stående alene slik i gråødet, kommer brått tankene på Ole Berge på Turtagrø, som så tragisk forsvant i tsunamien. Jeg ble bare trist, og ønsket fred over hans gode minne… Så til verket. Etter 100 m ga jeg opp skia, som gikk rett til bunns. Jeg hivde disse på sekken, og fortsatte med stegjern og skistaver (såla i bunn var hard og glatt). Rasfare? Neppe. Ikke slik jeg kunne vurdere det. Jeg finmyste etter evt. skikting i snøen i stavhullene, men snøkonsistensen virket meget stabil og sammenkittet, sjøl i overgangen mellom mørtelen og den underliggende snøtypen. Den undre snøen var heller ikke sukret eller løsnet på noe vis, og satt godt fast i såla. Å langsomt presse stavene ned gjennom snøen, ga ingen som helst følelse av svikt noe sted gjennom snødjubden (med unntak av akkurat overflategjennomslaget). Jeg kantet skia langs kurvaturen, og hoppet sideveis for å se om dette trigget tendenser til flak-utløsning, hvilket det ikke gjorde i det hele tatt. Og jeg holdt ruta nær stenura i kanten av bre-/snøtunga, steg for steg, ”toff, toff”, til bunns gjennom snølaget. Mørtellaget oppå holdt halvveis igjen stavtrinsene, før disse også brast igjennom. Og jeg har lange staver for løssnøbruk. Nå sank altså jeg nedi, mens stavene sto igjen oppå, så jeg gikk med arma over hue i hvert eneste stavtak. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida. Nærmere toppen av breen, feide et øyeblikk gråladden vekk, og jeg fikk øyekontakt med fjellveggen foran til venstre. Over denne hang ei massiv lang fonn utover kanten. Jeg hadde hele tiden holdt til høyre oppover breen, for nettopp å unngå å komme innunder dette. Jeg fikk nå bekreftet at jeg var korrekt plassert langs ruta. Jeg sto på ca. 1950 moh, og det var fortsatt like forbanna løst! Jeg peste meg trassig oppover, med låra stinne av syre, men stålsatt på at jeg skulle opp! Jeg skulle pinadø ikke reise over et halvt tusen km for å snu så nær! Endelig nådde jeg brekket mot toppflata før M-1, og ikke før her oppe, på 2120 moh, gikk løssnøen over til det sedvanlige knudrete hardblåste underlaget! Valget Bak meg ble kanten mot brekket usynlig etter 15 m gange. Jeg visste at å gå eggen mot Nordre og Store var utopi, og rettet meg derfor inn mot alternativet som da var M-2. Vegen dit er jo flat og bred som en autostrada i finvær, men nå…? Litt ut av kurs, og man er på kantfonna. Begge sider har vertikale stup, og utfor disse er det laaangt ned. Fonnene henger kjempedigre på begge sider (det vet jeg fra før), og fonnene går flatt i ett med ryggen - helt ut på skavlekanten. Du vet dermed ikke at du er på skavlen, før du ser kanten - eller under slike forhold: hvis du ser kanten! Sikten varierte nå fra to skilengder til max 30 meter, med kuling, snødrev, snøvær, tåke og whiteout. Nedgangen til bretunga bak meg er ganske smal. Utenfor denne kommer du ikke ned. Går du ned noen få meter for langt vest, går du utpå fonna jeg så på veg opp. Går du ned for langt øst, havner du utfor fjellveggene retning Ø-1. Jeg var derfor litt skeptisk til å forlate nedgangen, i tilfelle jeg ikke ville finne den igjen. Jeg gikk nølende noen skritt mot toppunktet på M-1/2160, attret meg og så meg tilbake (ingenting å se!), gikk så noen skritt videre fram, og stoppet igjen… Slik ble det til at jeg fortsatte til toppen (hvor jeg har vært før, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1934). Så sto jeg da omsider på M-1/2160, skarve 600 m fra Nordre/2131, og 1500 m fra M-2/2143, og høgere enn begge disse. Toppsamleren i meg skrek ”Ja ja!”. Fornuften, forholdene og fjellvettet sa ”Nei nei!” Eggen mot Nordre var helt uaktuell. Ikke så jeg et døyt, og med så løs snø, og islagt klippe under, ville ikke stegjerna gi meg særlig fotfeste. Å vagle langs kompasskurs utover mot M-2 fristet ikke videre heller. Mange faktorer sa nei: Klokka var blitt 1520, skavle- og stupkantene var helt usynlige, jeg ville miste retningen mot nedgangen til bretunga, og skulle jeg skade meg ville vegen hjem bli uoverkommelig i løssnøen. Så jeg sa et strengt ”Sorry Sam, skjerp deg!” til toppsamleren. Deretter tok jeg fellene av skia, snudde skituppa 180 grader, og ók rettlinjet tilbake til nedgangen mot bretunga. Derfra slapp jeg meg forsiktig traverserende nedatt. I det paddeflate lysteppet så jeg ikke bakken jeg kjørte på, og det hogg og skar igjennom hele tiden. Slitsomt. Men jeg kom meg helskinnet ned til flata i Geitådalen igjen. Her nede ved ca. 1700 moh ble det gudskjelov litt bedre sikt. Så var det til å vabbe løssnøen igjen. Jeg krok langsomt østover. Nedkjøringene forble slitsomme, med brå og tunge gjennomslag i eninga. Lenger nede på flyene langs åa ble det omsider bedre. Her hadde vinden pakket snøen noe gjennom dagen, slik at jeg - forutsatt nok fart - kunne flyte oppå snøen, og derved ake lettvint hjemover mot Netosætre. Men innimellom slo jeg tvert igjennom, og benfløy huggustups med ski og armer i alskens C-momenter. Det så nok ikke nevneverdig stilrent ut! Men aller siste lia ned fra dalbrekket var bra. Mjukt og deilig, og så kunne jeg jo se bakken! Herlig. Turbanens og andres skjebne… Nede i dalen var det blitt mildere, kanskje endog en varmegrad eller to. Langs setervegen hadde jammenmeg bikkjespannet også returnert, ferske spor strenet utover mot Kvanndalsvollen. Gående langs bikkjespora, slår plutselig en tanke ned: Uffda, håper bikkjene ikke værer turbanen min, der borte i kramsnøen! De som har hatt bikkje en stund vet hvorfor (dette utelukker vel dermed deg, Kim!). Disse dyra har nemlig en ubendig trang til å skulle rulle seg i slikt. Framme ved parkeringa strekker jeg derfor hals, og kikker bort mot krattholtet. Ååå grøss - der bortpå ser det ut som en velbrukt slakteplass på sel-isen! Og stakkaren hadde ingen hundehenger, bare stasjonsvogn, og sikkert lang vei hjem! Får bare be om at eieren ikke leser dette! Fjellvett? Noen vil nok si at bare det å gå ut i slike forhold, ikke er fjellvett det hele tatt. Jeg er uenig i det. Forutsatt godt utstyrt, årvåken framferd, og nøkterne sunne vurderinger, er ikke dette farlig - sjøl alene. Nå skal sies at en ulykke skjer alltid uventet, men et gjennomført ”føre vár prinsipp” vil normalt forhindre slikt. Men valget jeg tok på toppen derimot, så gripende nær målet, det er fjellvett i praksis. Og jeg angrer ikke. Turen ble et slit uten nevneverdig gevinst, hverken i form av utsikt, bilder eller nye topper. Min beholdning etter dagen er derfor min egen besluttsomhet (at jeg orket å nå målet M-1), en praktisk øvelse i orientering/mestring, samt et vettugt veivalg på toppen til slutt (og skal jeg være litt slem, også latteren ved slakteplassen nedved parkeringa!). Og jeg høres sikkert litt sjølgod ut, når jeg sier at jeg tross alt var halvt fornøyd med meg selv og dagen. Så da var det vel ikke helt bortkastet lell…?

Abstinens Det hadde vært knallvær halve april, men et tungt jobbprosjekt hadde tatt all min tid, så jeg hadde knapt sett sola likevel. Fjellabstinensen rev i både kropp og sjel, men jeg psyket den vekk, dag etter dag etter dag… Onsdag 27/4 sto eftassola atter rett innpå skrivebordet, og jeg trøstet meg sjøl ved ennå en gang å gå innom Fjellforum. Der havnet jeg på Nils sitt turreferat fra hans tur med Juia og Morten til Holåtindan 24.04.05. Jeg ble sittende fjern å stirre på Nils sitt bilde fra vestre Holåtind, der Morten står og gliser foran de kritthvite kremtoppene østenfor. Der og da kollapset all min motstandskraft. Der og da ble sjefsbestemmelsen tatt - på fredag drar jeg til fjells! En kollega kom og spurte om noe. Med tomme øyne glodde jeg bare tvers igjennom ham, og svarte omsider med et uengasjert og utmeldt ”Hææ…?” Etterpå sjekket jeg værmeldiga for Jotunheimen på Dnmi.no, og fikk en real nedtur. Fredag var helgrå med regn og snø… Jeg ble et øyeblikk sittende å glane furten inn i skjermen. Er det ikke typisk da, nå som det har vært knall så lenge… Men så fant blikket fram til linja over - torsdagsmeldinga - og den var jo knallgul! Hah, den skal jeg ta på hælen, jeg drar i morra den dag! Målet var hele toppregla fra Stornubben NØ i øst, til Nautgardsoksle i vest. Det ble nok atter en alenetur dette, da fjellkameratene var indisponerte. Lars har tatt noen gamle skruer ut av kneet, Jan Ola bygger hus, og Roger er blitt ”Sugar Daddy” igjen, og løper bare rundt på plenen og sier ”dikke dikk” med tynn stemme! Så logget jeg meg ut - mentalt, av nettet, og av samfunnet for øvrig… Kort natt Vi hadde en liten familiesammenkomst på kvelden, sjølsagt med kaffe. Og jeg kan ikke drikke kaffe for sent utpå, for da får jeg ikke sove. Og slik gikk det. Jeg får si som en kamerat uttrykte det: ”Aua på’n sto kvite som to fulle dassruller i mørket!” (slik altså ). Jeg la meg tidlig, men tromlet rundt og rundt, og tenkte bla. på om jeg hadde fått pakket alt. Når ladet jeg kameraet sist forresten? Husket ikke helt, men det er nok ok... Osv osv. Klokka ble 11, og den ble 12 - også jeg som skal oppatt kl. 0215! Måtte krampesovne, og det er som dere vet ikke enkelt. Omsider må jeg ha dormet av, for jeg satt og kranglet med ei hurpe av ei lærerinne som hissig klaget over at hun manglet ”progressive pekere”. Hva det var fikk jeg aldri vite, for da ringte vekkeklokka. Vårmorgen Noe trøtt dro jeg nordover, litt forsinket kl. 0310. Jeg hogg instinktivt på bremsene nord for dammen på Hunderfossen, da en diger grå bevegelse dro over vegen i frontrutehøgde, farlig nær bilen i mørket. Tidelen senere så jeg det var ei gråhegre som stupte vekk over autovernet. Da jeg passerte Randsverk skant sola allerede på kvittoppene. Jeg gikk fra bilen v/ Hindsetra kl. 0550. Oppi furuskogen buldret og sjokset orrhaner overalt. Jeg gikk kun noen skritt før jeg tok opp 4 stk, to haner og to høner. Lite snø i skogen, så jeg gikk på bena med skia på sekken over knallharde skareflekker. Det anget nydelig av furubar og skare, og oppe på snaua sang et par tidlige sivspurvhanner lykkelige i morralyset. Snø lå det kun i de bratteste sørhellingene, der drevsnøen hadde samlet seg gjennom vinteren, ellers mange og brede felt med barmark helt opp til 1300 moh. På et av disse feltene satt en orrhane i fullt spill mot horisonten ovenfor meg, sopte i ring rundt seg sjøl, lav og bred som en svart gulvsmopp. Men da den ble vár meg, punkterte liksom hele fuglen, og ble sittende langhalset som et adventslys. Deretter fløy den ned til skogen igjen, med de knallrøde øyekammene godt synlige i sollyset. Jeg humret litt for meg sjøl, da jeg tenkte på Kjell Aukrust sin teori om hvordan bli akseptert og innynde seg på skogsfuglleken: Skrid diskré sidelengs inn på leken, med et dempet ”tsjokk tsjokk”, og by rundt furunålspastiller! Lite snø Jeg holdt meg langs østsida av Stor-Hinde oppover. Flyene hadde lite snø, med store flekkbare områder. Snøflatene ellers var harde og fine, så jeg gikk liksågodt på bena for å slippe å ta skia på og av hele tida. Eneste ordentlige snødekket var nede i selve elvefaret, som ligger delvis djupt og i ly og samler snø… Jeg bestemte meg allerede her for å kjøre der ned igjen. Sola stiger langsomt på himmelen, og i øst ruger Rondane og Snøhetta langt inne i landrøyken. Temmelig disig i motlyset østover egentlig. Jeg tar kursen mot bandet mellom Hindnubban/1898 og Stornubben NØ/2049. Halvveis oppe i lia støkker jeg en fjellrypestegg. Samtidig stopper jeg for en matbit. Jeg ser at spor kommer opp på snøflanken til venstre for meg. En har gått på ski, en annen på bena. Disse spora skulle jeg komme til å gå langs hele dagen… På himmelranda Etter pausa går jeg, også nå på bena, over de to toppene på ryggen øst for Stornubben NØ/2049. Begge disse ser ut til å aspirere for 10m-prosjektet. Noen som kjenner PF for disse? Oppe på NØ er det nesten bart. Stopper for å fotografere litt. En svak sno fra sør kjennes kald, tross solvarmen. Fantomutsikt nordover mot Glittertind og Trollsteinshø-massivet. Myser mot sistnevnte, og memorerer min forrige tur dit… Kvitingskjølen også fin herfra, og langt i nordi Breheimen står Grøhø sitt bergsvarte ansikt vendt mot sola. Vestover og foran meg skinner toppene for enes, i rekke og rad mot Nautgardstind som troner lengst der bak. Langt under meg ser jeg Sjodalsvatna, ei hårtynn svart strek over vidda under Bitihorn påviser vegen over Valdresflya, og mot nord og vest - intet annet enn tinde på tinde, utallige under en djupblå himmel! Herfra synes godt at Galdhøpiggen og Glittertind er høgere enn resten. Jeg formelig sukker av velvære. Dette er en lise for kropp, sinn og sjel, en langlinjet tidløs ro, i diamentral kontrast til vår hektiske digitale hverdag. Så godt å spinne ned turtallet, så godt å bare ha det stilt… Jubileum Ferden går videre ned snøfattig ur til bandet mot Vesl-Stornubben/2055. Der nede er det skiføre. Jeg går på sørkanten av bandet ut mot klippekanten, på skavlerota nesten, og videre opp østryggen mot Vesle. Denne ryggen består mye av olivin, den rustrøde bergarten vi kjenner fra bla. Kyrkja v/ Leirvassbu. Fra Vesle ligger Stornubben/2174 som nestemann, og den ser omsider helt snøkvit og fin ut. Jeg labber på perfekt føre de ca.130 hm opp til varden. Yeeiii - minijubileum - fersk som jeg er i 2k-gamet blir dette min 50. topp! Tabbe Sett fra Stornubben dukker nå brebotnen innunder Nautgardstind Austre opp i all sin velde - Hindholet. Over denne ser jeg min neste varde på nettopp Nautgardstind Austre. Bak den igjen rager mektige Nautgardstind, til høyre for den ligger digre Surtningsui, til venstre Besshø, og som tapet på bakerste vegg ligger Gjendealpene. Og til høyre har jeg uendelig med luft under vinga over den massive breutgravde gropa som danner Stornautgarden. Luftig her oppe gitt! Jeg tar et oversiktsbilde vestover, og får et mindre sjokk da jeg oppdager at batteriindikatoren på kameraet nå viser bånn i bøtta! At det går an, jeg tenkte jo på dette i natt… Her nærmer jeg meg turens høydepunkt (bokstavelig talt), nemlig Nautgardstind - et fjell jeg har myst langsynt mot fra alle kanter i 30 år, i soloppgang og i solnedgang, der den gullskimrende alltid har hildret på en fjernblå horisont - sjølveste lengselsfjellet… Og så går jeg batteritom! Stornubben er også nærmest bar i vestbratta. Jeg går igjen ned til bens, og følger fortsatt i hovedtrekk leia til de andre sporene, som jeg tipper er max to dager gamle. Jeg stikker utom stupkanten mot Hindholet for å tyne et bilde til ut av kameraet. Det går så vidt, men jeg får bare dette ene. Deretter er kameraet dødt. Grenseløst sint på meg selv, pakker jeg det ned igjen, men klynger meg til det lille håp at noen minutter hvile kan stundom hente det siste ut av batterier - slik at jeg kan få et eneste rent bilde av turens hovedmål, lengselsfjellet mitt sett fra Nautgardstind Ø/2194. Vel oppe på Ø, ser jeg en del spor i sørflanken på Nautgardstind. Et par av dem ser velbrukte og kraftige ut, har nok vært en del folk her oppe. Så tar jeg spent kameraet fram på ny. Jeg legger Nautgardstind og Surtningsui til rette i søkeren, ber om et eneste skarve bilde til, og trykker ned utløseren. Bildet går takk og lov av, men ble dessverre det siste. Sjøl her… På ski leter jeg meg gjennom stenflatene fra Ø mot Nautgardstind/2258, og følger også her stupkanten mot toppen. Et par steder strekker jeg hals over kantskavlen, og skuer ned de digre stupveggene mot brebotnen langt der nede. Sug i magan, et særs mektig landskap dette. Kun få meter nedefor toppen når jeg det velbrukte ”skisporet”, som viste seg å være av en snøscooter (jfr. bilde)! Denne hadde rent opp mot toppen et par steder, og ellers brutt snøflatene sør- og østover lenger ned. På returen hadde jeg dem langs leia helt tilbake til Stor-Hinde. Sjøl her oppe altså, blir man ikke forskånet fra slikt. Vi får bare håpe at det var oppsynet som var ute… Utsikten fra Nautgardstind/2258 er bare helt rå. Bildet av Russvatnet laaangt under meg, skinnende mellom Besshø og Surtningsui i aprilsola skulle jeg så gjerne tatt med meg! Likeså den formidable bregryta under den kneisende nordveggen på Nautgardstind. På toppen trekker det noe surere fra vest, så lue og hansker må på. Jeg går videre på knallhard snø ned på bandet mot Nautgardstindoksle/2089. Det hadde også en håndfull andre gjort, etter sporene å dømme. Fra bandet er Nautgardstind intet annet enn imponerende, og på stupkanten langs egga hang noen digre blåhvite og fotogene skavler som forgrunn. Grrrr! Jeg kjenner nå at jeg er litt sulten, og setter meg og inntar den siste av mine tilmålte 6 brødskiver. Jeg legger så igjen sekken på rasteplassen, og rusler opp til dagens siste topp, Nautgardstindoksle/2089. Jeg nyter synet av den perfekt formede bregryta nordunder denne, før jeg tar fellene av skia, og aker tilbake til sekken. Klokka er nå 1550. Lettvint retur Jeg legger litt rødswix på skisålene, og aker videre ned på bandet mot Nautgardstind. Derfra holder jeg kurvehøgda og staker meg rundt hele Nautgardstind til sørsiden. Jeg hadde sett før på dagen at snøforholdene var nydelige fra sørsida og helt tilbake til Stor-Hinde’s kilder. Så jeg benyttet overhøyden og så an veivalget, slik at jeg akte og akte mot øst, med fall hele vegen helt tilbake til elvefaret, for så å ta dette utover de snøfattige Hindflyene. Faktisk så akte jeg kontinuerlig hele 14 km i et strekk tilbake! Ikke bare var det bra med snø langs elva, men det halvt djupe elvefaret lå i ly for snoen, så snøen var solmjuk og nydelig å kjøre i. Sjøl mitt gebrekkelige gamle lægeme klarte noen bra telemarksvinger nedgjennom der! Et sted støkte jeg en kritthvit hare, som skjøt som en champagnekork opp elvebratta, og lenger ned dro fire ryper på vingene. Jeg fulgte elva til nesten nedi skauen, og halvt gikk, halvt kjørte gjennom skauen til dals. Idet jeg forlot elva, gikk jeg rett på vårens første 3 mogoper, som blomstret lavt i det lune lyngteppet. Gromt! Returen tok 1 t 50 min. Seks 2000-metringer var unnagjort, og jeg var tilbake ved bilen etter 32 km, 1850 hm og 11 t 50 min. En praktdag var godt brukt, så nå kunne vårregnet bare komme. Deretter kjørte jeg tilfreds hjemover, fysisk sliten, men mentalt nyladet, for neste dag atter å logge meg på samfunnskarusellen igjen… Og jeg bestilte ekstrabatteri allerede neste dag!

Sen vår "Kom mai du skjønne milde..." sang blåfrosne bedende barnestemmer på skolen 17. mai. Og mai kom - og gikk, men mild ble den aldri. Og juni forble like kald lenge. Men ordtaket har fortsatt rett det: Aldri så galt at det ikke er godt for noe! For med en slik vår, og årets snømengder i fjellet, så borger dette for skiturer helt fram til midtsommer, samt at våre vakre breer får et pusterom i drivhusklimaet... Roger og jeg bestemte oss for Leirbreen og Smørstabban, der runden over tanngarden rundt breen var målet, over Kalven/2034, Skeie/2118, Veslebjørn/2150, Saksi/2189, Geite/2077 og Kniven/2133. Etter litt sondering på Fjellforum ang. adkomst på Skeie, så hang også Nils seg på turplanene. Han manglet nemlig fortsatt de to førstnevnte toppene, i sin ellers temmelig komplette liste. Vi har ikke truffet hverandre før, og det er artig med nytt turfølge! Søndag 12/6 ble avtalt, men denne forsvant i tåke og uvær. Pussig nok passet det fortsatt for oss alle også neste helg, så vi tok igjen peiling på skitur, søndag 19/6, to dager før sommersolverv... Og i mellomtiden dukket en ny forespørsel om forhold/følge opp på forumet, der Erling etterspurte følge over Leirbreen. Dermed var fjerde- og sistemann i turlaget påmeldt! Også han et helt nytt bekjentskap. Erling skulle forøvrig avgårde også lørdag, og gikk da Galdhø/2238 og Veslepiggen/2369. Man leker ikke... Lørdag 18/6 var en varm praktdag på østlandet, og faktisk den første riktige sommerdagen. Jeg snekret ny veranda, mens tankene vandret i fjellet. Utpå dagen pep det inn en sms fra Erling. Han sto da på Galdhø - der var det varmt, stille, blått og bra skiføre! Hva gjør man da? Jo, jeg retter ryggen og tørker svetten, myser langsynt over ballblomstenga mot Mjøsas blide sommerglitrende flater - og henter skia! Man leker jo ikke nordmann heller! Min shortskledde nabo så da ut som plukket rett ut av eventyret, himmelfallen, med øyne som tinntallerkner... Vi møtte Nils ved Mjøsbrua, og samkjørte derfra atter til Rogers velvillige far i Vågå, som stilte huset til disp. for natta, for tre fjellhungrige farende fanter. Takk igjen, Olav og Helga! Derfra fór vi videre kl. 0515 neste morra, til Krossbu for å treffe Erling. Været var over all forventning, og sett fra dalen bar Kvitingskjølen sitt navn med rette der oppe under blåa. Ved Krossbu sto Erling og la på fellene, og snøen lå helt inn til støtfangeren på bilen. Det anget av vårsnø og fjorgraset langs vegkanten, og bortmed Leira plystret ei enslig heilo sin vemodige strofe i fjellmorgenen. Og i SØ raget svarte bratte tinder opp over breflatene, våre turmål for dagen var innen rekkevidde. Lekkert ja! Strøken brefart En telefon til Krossbu i forkant meldte om farlig bre, og at taulag var kategorisk påkrevd over Leirbreen. Vi rundet høyde 1669 mot brekanten, og kunne ikke helt fatte nødvendigheten av taulag. Snøen lå tjukk og fast som et støpt golv oppover flatene, så vi valgte å ta iveg uten tau, langs kvistruta over Leirbreens vestkant retning Kalven. Vi tok peiling på bandet mellom Kalven/2034 og høyden 1995 vestafor. Sola steg på himmelen, det var dørgende vindstille, og perfekt skiføre over den strøkne breen. Ingen fare å holde varmen oppi bratta mot Kalven nei! Må innrømme at stilongsen var noe overkill denne gangen. Det viste tauet til Erling seg å være også, for det kom aldri i bruk. Vi riktig storkoste oss i sommersola oppunder slagskyggen av Skeie, omgitt som vi var av gromtopper i alle retninger. Så det var en lett opprømt og gladlynt gjeng som skravlet seg sørover snøgulvet denne dagen. Kan man ha det bedre? Bratt ja! "Det var det året det var så bratt...", sang Øystein Sunde engang. Det er det fortsatt i Jotunheimen! Nedenfra breen så vi spor som gikk i snøbratta opp nordsida på Kalven. Vi nådde disse oppi lia, og fulgte dem til topps. Nils stakk også utom 1995-toppen - i tilfelle landhevingen etter istida ikke har stoppet ennå... Vi diskuterte her om fortoppen til Kalven (vesttoppen) kunne ha en PF > 10m. Det mangler i så fall ikke mye! Oppe fra Kalven er "luftfølelsen" formidabel, himmelhøgt over Smørstabbreens silkehvite hav sørover, der særlig Gravdalstind/2113, Uranostind/2157 (se bilde), Falketind/2068 og Stølsnostind/2074 fanger blikket. Også her er ryggene som så ofte ellers i Jotunheimen, snøbakke på ene sida, og svart stup på motsatt. Foran oss gnistret nå den hvite eggen østover mot Skeie/2118 og Veslebjørn/2150. Og bakerst hyttet Storebjørn/2222 sin veldige svarte knyttneve mot verden... Laaangt under oss på Smørstabbreen jaget fire langrennsløpere i dobbeldans over viddene i vårsola. Her oppe trekker det noe fra vest, så vi går i le på solsida, og tar en matbit, mens vi suger inn drømmehorisonten mot sør. Så fri, så høgt, så godt! Vi slipper oss så etterhvert nordover ned bratta til breen innunder Skeie. Vi runder denne i slagskyggen utover Leirbreen, og opp igjen mot bandet mellom Skeie og Veslebjørn. Vi vet at langs egga fra bandet mot toppen på Skeie ligger et par leie hammere, så vi satser istedet på å finne et snøleie opp nordflanken på Skeie. Denne er virkelig bratt, stedvis opptil 70 grader vil jeg anta. Vi setter igjen ski og sekker oppunder flanken, og Nils tar teten oppover. Snølaget varierte fra 40-70 cm langs snørenna, med unntak over noen større stener/sva, som stedvis stakk opp i dagen. På disse lå kun 10 cm, og ga følgelig ikke fotfeste. Snøen var mjuk og skiktfri, så rasfaren ble vurdert til liten. Så klint inn i bratta som man blir stående oppover her, mister man fort oversikten, så i første forsøk kom vi opp for langt øst på egga, og møtte derved den nest siste av hamrene. Mulig vi kunne stiltret oss opp på bar og nær vertikal klippe på sørsida, men der er et laaangt og fritt svev under deg, da Skeie har et markert overheng på sørsida. Så med skisko/stegjern fristet ikke dette særlig... Vi trakk derfor ned i nordflanken igjen, og traverserte denne videre vestover ca. 60 m, før vi tok opp mot egga på ny. I en blokk fant jeg her ei ganske ny sikringskile sittende i en sprekk. Opptaket de siste 3 m mot egga var litt kronglete, men alle mann alle klorte seg opp her. Stegjern var egentlig overflødig i mjuksnøen (kun jeg brukte slike), men isøksa var et måste som ankerpunkt under klatringen. Vi var nå ovenfor hamrene, og balanserte en liten bit langs egga, før vi i ubrutt snø kunne gå nordsida av bratta til topps. Yeei! Skeie i boks - dagens andre nye 2k-topp for oss alle. Herfra kneiser Sakse/2189 rett imot oss i NØ. Der borte observerte vi at et enslig lite menneskekryp som langsomt krøp opp snørenna mot toppen, forøvrig den eneste toppfareren utenom oss i området denne nydelige dagen. Vi observerte også at personen etterpå gikk videre over Geite/2077 (jada, jeg vet at den har skiftet navn - til ingenting!) og Kniven/2133. Ellers var særlig Skarstind, Galdhøpiggen og Heillstugutindene flotte herfra. Og fjernt ute i øst hildret som alltid lengselsfjellet Nautgardstind i solvarmen. Jeg tenkte da med tilfredstillelse på vinterens tidligere turer, og sa til meg selv at "der oppe har jeg vært...". Under nedstigningen fra Skeie gikk vi ikke tilbake over egga, men mer direkte ned i nordflanken fra toppen, og kom inn på våre spor fra oppturen først et stykke ned og østover i flanken (sjekk bilde av Skeie nedenfor, sporene synes der...). Deretter gikk vi ned igjen til ski og sekker nedmed brekanten, og Roger lekte seg med å skli ned siste bratta på baken i mjuksnøen. Huii - raskt og effektivt! Værskille Været holdt seg stadig bra, langt over pari i forhold til værmeldinga. Vi ble likevel enige om å droppe Veslebjørn nå. Nils hadde vært der før, mens Erling måtte snart ta hjemover. Roger og jeg ble raskt enige om at Veslebjørn kan vi ta med oss på en annen tur til bla. Storebjørn, så vi gikk for Bjørnungen/2110 i stedet. Mens Nils ventet på bandet mellom Saksi og Bjørnungen, gikk vi andre de drøye 100 hm til topps på Bjørnungen. Herfra ser Veslebjørn helt råtøff ut! Den står som Nils sa det "som ei diger brødskive på høykant", avgnagd av breene på begge sider. Fra toppegga på Veslebjørn gikk stadige ras ned på begge sider, særlig ned i den massive vindgryta på NV-sida. Tunge drønn larmet stadig utover Leirbreen derfra, mens slush-liknende ras også sopte ned på østsida av Bjørnungen, og i sørsida av Sakse. Kanskje like greit at vi drøyde Veslebjørn i dag likevel... Etter Bjørnungen måtte Erling ta ivei på hjemturen. Han skulle kjøre "vesterleden" via Årdal og Filefjell hjem til Drammen. Vi sa "hadet" på bandet, og Erling skled iveg nedover Leirbreen. Nils, Roger og jeg tuslet så videre innunder Sakse. Nils valgte å vente også her, mens Roger og jeg stakk til topps opp snørenna. Oppunder hamrene før renna følte vi oss ikke helt komfortable. Tunge søkkvåte snøberg og skavler hang i bergveggen over hodene våre, og kunne komme ramlende når som helst. Småbekker rant og dusjet over oss fra bergveggene over renna, så vi trakk ut venstre, så langt vekk fra bergveggen som råd. Snøen var tung og kram, og veldig grei å gå i. Vi bemerket at renna ikke var på langt nær så bratt som nordflanken i Skeie. Vi kom greit til topps, der de siste 10 hm var noe mer isete og "grunne" enn i snørenna. Roger testet på Sakse sine nye stegjern, mens jeg gikk uten her. Akkurat på de siste 10 metrene var dog stegjern gode å ha. På toppen blåste det surt fra SV, og vi så nå at både Hurrungane og fjella vest for Sognefjellsvegen var borte i skydekke og nedbør. Fannaråken og Steindalsnosi forsvant mens vi betraktet dem. Sola forsvant samtidig bak skyene over Sakse.... Nedturen gikk raskt, halvt gående, halvt sklidende på leggene i snødjubden. Vel nede var avgjørelsen grei om å droppe Geite og Kniven. Nils var ferdig pakket, og seilte i forvegen utover breen, mens Roger og jeg pakket om utstyr, tok av fellene og på med jakkene. Idet vi aker etter ut Leirbreen, begynner det å regne... Herlig nesten syntes jeg, for jeg begynte å bli temmelig svidd nå, selv med faktor 12-15. Retur med forviklinger Vi når igjen Nils i duskregnet like før brua over Leira. Ved bilen tar vi på noen tørre plagg, og pakker utstyret. Jeg glemmer mobilen i sekken, som sjølsagt ligger innert og underst i bagasjerommet. Men skitt og, vi skal stoppe for en matbit i Lom, så jeg kan vente og plukke den fram da. Mens vi sitter og spiser i Lom, skrur jeg så på mobilen. Da piper det inn et par tekstmeldinger, samtidig som telefonen også ringer. Det er Erling. Han har fått motorstopp! Bilen står død langsmed Årdalsvegen 5 km sør for Turtagrø. Han har fått haik tilbake til Turtagrø, og avtalt rep. av bilen til uka med en mekaniker i Fortun. Bilnøklene er deponert på Turtagrø, og han har også fått haik videre derfra med noen langrennsløpere, tilbake til Sognefjellshytta. Nå gikk han og haiket langs vegen retning Krossbu... Siste bussen var gått, og ingen biler stoppet. Han spurte derfor ydmykt om hvor vi var, og om han kunne sitte på med oss? Det betød i så fall 40 min kjøring tilbake fra Lom til Krossbu, og atter tilbake ned Bøverdalen etterpå. Vi sa til oss sjøl at "Tenk om det var deg sjøl i en sådan situasjon? Man ville jo sette pris på litt hjelp!" Så valget var greit - vi snudde og returnerte til Krossbu. Der sto en hoderystende og lettet Erling og ventet... En del forsinket kom vi oss omsider avgårde mot sør. Langs Vågåvatnet holdt det på å gå svært ille. En franskregistrert Mondeo forsøkte å kjøre forbi oss, mens en Mercedes Vito kom imot. Roger som kjørte registrerte forbikjøringsforsøket, så at dette kunne fort gå galt, og hogg på bremsene for at franskmannen skulle rekke forbi før vi møtte Mercedesen. Men franskmannen skjønte også at dette ikke gikk, og bremset også opp! Demed lå tre biler eksakt ved siden av hverandre idet vi møtte Merc'en. Gudskjelov lå en bussholdeplass presis på møtepunktet, og Merc'en unnvek kollisjonen ved å styrte ut på holdeplassen. Et halvt sekund etterpå var denne langt bak oss, og franskmannen langt foran. Men dæven døtte - det var nære på! Erling hadde ingen kollektive reisealternativer hjem, alt var for sent, alt var gått. Han ringte kona, søstera og div. kjenninger for om mulig å ordne en skyssmulighet, men uten hell. Det endte med at han ble med Nils til Nittedal, og tok derfra taxi til Oslo, for omsider å komme hjem til Drammen kl. 2 på natta... Vi antok på Lom å være på Biri (der bilen til Nils sto) kl. 2230. Det stemte perfekt, bommet med 30 sekunder! Derfra tok Roger og jeg Mjøsbrua hjemover, mens Nils og Erling dro vestsida videre retning Nittedal. Fornøyde vinket vi "hadet" i rundkjøringa, etter en nydelig dag i Norges vakre fjellverden. Så takk for turen godtfolk, håper vi kan gjenta dette snarlig! Fasiten ble, foruten spenning og mektig natur, fire nye 2k-topper - og to nye venner! Ingen dårlig beholdning det, på en forsinket vårdag på ski innunder sommersolverv!

Vi møttes ved bommen til Maribu lørdag morgen. Nils fra Nittedal, Hans Petter fra Oslo, Morten og Julia fra Valdres og Trine, Trym og jeg fra Melhus. Vi hadde litt forskjellige mål for dagen. Tre gikk Svånåtinder og Langvasstinder, mens Morten og jeg utfordret Bruris løse blokker og inspiserte hammeren videre mot Svånåtindryggen. Julia var barnevakt for Trym nede i dalen og fikk med seg en sjelden and og noen fine bilder. Snømengdene var slettes ikke så ille som media ville ha det til. Nils skriver sikkert litt om runden over Svånåtinder og Langvasstinder Hva het anda di, Julia? Jeg har lagt ut noen bilder fra Bruri. http://www.bergtatt.net/turer/2000m/050702_bruri/main.htm

Karaktersvikt Jeg fikk en pm på Fjellforum fra Kim vedr. valg av kameraoptikk. Etter et par avklaringer att og fram, hektet Kim ei enkelt linje på i slutten av ei melding sent på torsdag: "Urdadalsryggen på lørdag, hele traversen fra Store til de sørvestre. Bli med?" Jeg hadde fortsatt verandasnekring på menyen denne helga, men trakk nå særs villig og lynraskt fordeler av å ha kjøpt trykkimpregnerte materialer: de råtner da ikke så fort (der de ligger, for ikke å si blir liggende)! Etter en smørblid ( ) og halvt smiskende avklaring med en overrumplet kone, ble den karakterløse avgjørelsen om å skulke byggeprosjektet avklart temmelig tvert. Jippi! Snill snø Jeg fór hjemmefra i varmt nydelig vær kl. 0405. Avtalen var å møte Kim og Morten v/ Leirvassbu kl. 0800. Utmed Vågåvatnet pep en sms fra Kim inn, om at de holdt leir attmed vegen innunder Jervefonni. Jeg fant dem der et kvarter før tida, og traff der også Line. Kim og Line hadde sovet under åpen himmel. Morten var ute på tredje dagen, etter turer over Skarstind og Smørstabber dagene før. Tett program han kjører, må si meg imponert over hans driv og steyerevne! Vi gikk fra Leirvassbu 0830, og allerede da var det varmt og godt. I lette antrekk ruslet vi motsols på snille solmjuke snøflater langs Leirvatnets østside, der Kyrkja/2032 speilte seg i voksende smeltedammer langs fonnkantene. Etterhvert skred Visbretind majestetisk inn på scena i sør. Oppe på snøflankene under Tverrbytthornet gryntet en høylytt reinsdyrflokk. Morten, som hadde nær solstikk etter sine to foregående intense høyfjellsdager, gikk med ei T-skjorte hengende over hodet, og liknet svært en nomadisk kamelgjeter der han vandret langs dalføret. Vi skjønte jo derfor raskt at dyrehjorden måtte være hans... Mogopen lyste skjær i morralyset langs rabbene, der vi tilfredse strenet østover mot dagens mål - Urdadalsryggen fra A til Å- det vil si: Store/2116 i nord, over sekundærtoppen 2010 langs egga mot Midtre/2060, så over denne til S-1/2025 og S-2/2017. Videre over Semmelholsbandet og opp igjen til SV-1/2080, og endelig sørover til dagens siste, Urdadalstind SV-2/2005. I alt 7 topper over 2k altså. God pause Kim og Morten har gått disse toppene før, mens dette var nye topper for Line og undertegnede. Vi skilte derfor lag oppe i flanken mellom Store/2116 og Midtre/2060. Kim og Morten gikk til Midtre, og "la seg" der for og vente/nyte, mens Line og jeg gikk opp på laveste bandet sør for Store. Snøen forble god, jevn og fast å gå på, så vi valgte å følge ei snørenne helt opp på Urdadalsryggen. Først oppe på nær 2000 moh ble snøen noe løsere, da spesielt nær åpen ur og sten. Der kunne man brått tråkke igjennom til skrevs, noe som ikke bare var kaldt, men også litt skummelt med shorts og nakne legger. Vel oppe på egga tok vi en matpause, la igjen sekkene, og tok så egga nordover til Store. Herlig landskap, herlig vær, herlig temeratur, og lett fin klyving. Line stakk utom den aller nørdste toppen også, mens jeg forble ved varden på Store og fotograferte litt. Kongeutsikt utover Visdalen, og Heillstugutindene legger virkelig bredsida til sett herfra. Vestover så det hele nesten vinterlig ut, islagte vann, og Tverrbytnet og Smørstabban gnistret fortsatt snøkvite under julihimmelen. Men Bukkehø/2314 sto som før, svart, bratt og uendelig diger over Tverråbrean. Deretter tok vi ryggen tilbake, over sekundærtoppen langs egga mot Midtre, som Morten har GPS-målt til 2010 m/ PF 13m. Den er pt. uten navn, men skal vi kalle den M-2 (og nåværende Midtre/2060for M-1)? På Midtre døste Kim og Morten i sommervarmen, en virkelig godpause, særlig for Morten, med sine forutgående turer sittende i bena. Og med slike vær- og temperaturforhold, hadde de ingen innvendinger overhodet overfor den tålmodige ventingen på Line og meg - nesten tvert imot faktisk ! I østveggen på Midtre sto også en annen tolmodig og steintøff kar, en som nok vil bruke lenger tid til topps enn de fleste (jfr. bilde) ... Kremklyving Videre sørut egga fra Store ligger et særs artig strekke. Flere mindre skar og småhammere må forseres. Som nå, på tørt føre, var dette helt kurant og kun morsomt. Med gode håndtak og lite løst fjell, klorte vi oss svært greit videre. Kim ville for sikkerhets skyld hjelpe Line på et punkt, men utover det ingen vanskeligheter. Men under glattere og mer snørike forhold, kan sikkert visse partier her bli en utfordring... Laaangt under oss så vi folk som sneglet seg på snøen langs tråkket nedi Urdadalen. Hadde nok vært like greit på ski som til fots, selv langs dalbunnen. Vestenfor ruvet Semmelholstindene over en tilsynelatende silkeglatt og sprekkfri bre, og som gulv for det hele, den rene og brudehvite isflaten på Semmelholstjennet. Foran oss i retning med Urdadalsryggen raget Semmeltind/2236, flott og symmetrisk som en pyramide. Bakenfor den igjen lå den mangfoldige topprekka i Gjendealpene, fjernt ute under en horisont skapt av fjelltopper og cumulusskyer. Særlig Knutsholstind/2341 og Mesmogtind/2264 utmerket seg der ute... Valgets kvaler Vel nede av S-2/2017, den siste toppen på selve Urdadalsryggen, tok vi iveg over Semmelholsbandet. Her hadde ikke engang Kim vært før ! Vi vandret over snø og sva, og tanket litt vann i en grunn rislebekk undervegs, så grunn at kun ei kvart flaske kunne fylles om gangen. Det knaste litt i tenna etterpå, men mineraler er da vel sunt? Snart sto vi innunder østveggen på de sørvestre Urdadalstindene. Her vurderte vi veivalget litt (se bilde). Alt.1: Skulle vi følge bart fjell direkte opp den østre eggen mot høyde 2061? Alt.2: Eller skulle vi følge snøkanten til venstre for eggen? I så fall ville vi ende opp på noen hylbratte sva, som lå øverst og oppunder en siste bratt vegg før selve toppryggen… Alt.3: Holde enda mer mot venstre (sør), og traversere hele snøflanken skrått opp østsida, for så stikke opp på toppryggen via ei lita snørenne som syntes å gå helt til topps. Vi valgte det siste. Alt.1 så ut som vedig løst fjell (uten at vi var nær nok til å si noe sikkert). Alt.2 så verst ut, svaene oppunder toppen så meget bratte og glatte ut, og siste bergveggen over dem var virkelig bratt. Snøflanken viste seg suveren å gå i, solmjuk og fast snø. Etter en lang og varm vandring var det rent godt å komme inn i slagskyggen her. Over oss hang på enkelte steder noen digre våte skavler mot himmelen, og under oss lå enkelte utraste kjempesnøballer fra disse. Men snøen virket nå så tung og fast at rasfare ble neppe påtenkt engang. Det brattnet mot toppen i den tilsiktede snørenna, så isøkser ble tatt i bruk opp mot kanten. Der trakk vi unna til høyre innunder selve toppskavla, og nådde bart fjell som førte oss opp på ryggen. På gummisåler Der oppe møtte sola oss igjen, stadig like blid og varm. En liten vestatrekk føltes rent varm, enda klokka nå nærmet seg 19, og vi var over 2000 moh. Snørenna munnet ut kun få meter nord for Urdadalstind SV-1/2080. Et siste tilbakeblikk på dagens løype, en håndfull bilder, og vi tuslet så sør og ned til SV-1/2005. Der satte vi oss nedpå og tok dagens siste matbit. Morten fotograferte i både med- og motlys, og snakket om vanskelige eksponeringsforhold. Det var som sagt stadig varmt, men Morten hadde brukt langbukse hele dagen. Her ble det nok for varmt, for Morten luftet seg med å dra langbuksa nedpå knea. Det var da vi måtte påstå at også fotografen ble overeksponert! Nedfarten ble meget enklere enn vanlig. Snøen lå i store ubrutte leier helt fra toppen og nedover hele SV-sida. Øverst fotsatt løst, så vi gikk igjennom med fynd og klem først, men dette bedret seg raskt. Noen småtryn hist og her måtte vi tåle! Kim hadde på korte gamasjer her, men disse stengte kun snøen inne i stedet for ute, så han fikk skikkelige klumpføtter av kald kramsnø, og ble søkkvåt og kald på bena. Snart kunne vi lettvint bare renne og skli på gummisålene utover bratta, og en del rimelig sære løpe- og gangsett ble observert, for ikke å snakke om spor… Dette passet særlig Morten godt, som hadde et litt ømt kne etter turingen før i uka. Mot vest, mot vest… Vel nede ved Langvatnet, gikk vi atter på en gjeng med reinsdyr. Sikkert kamelnomaden sine disse også… Og turens heldigste ble Line, som her fant en oppblåst ballong! Lyseblå og blank, et øgleliknende dyr eller noe. Og med denne nye lekekameraten i hånd, hoppet hun lykkelig vestover mot solnedgangen… Det er langdrygt langs Langvatnet (heter jo ikke slikt for ingenting!), og endatil videre forbi Høgvagltjennene mot bandet på Høgvaglen, og endelig forbi Leirvatnet til bilene som ventet. Men praten vekslet lett og selvfølgelig om alt fra lovverk til bikkjehvalper, om fiske og grunnmurer, om kriminalitet og bønder, snøforhold og magnetisme, samt masser av andre ting som hører sammen… Morten dro på skikkelig her, og red fra oss inn i sola. Vi andre stoppet på for en kjeks og en vannslurk, før vi så nådde igjen Morten som satt med kameraet i hånd ved varden på Høgvagl-bandet. Derfra skled vi atter på mjuk snø ned til Leirvassbu, der et par glorete turister som røkte stinkende sigarer, fotograferte seg selv ”i villmarka” attmed veggen på hovedbygningen . Morten skar innom og kjøpte et par cola til seg selv, og spanderte en perlende dugghvit eplecider på undertegnede (eller var det bare jeg som glemte å gjøre opp? ). Aaaahhhhhh - tro om det smakte ! Sola var gått ned, og klokka var blitt 2230. Ca. 1350 hm, 25 delvis ulendte km, sju 2k-topper og 13 timer var unnagjort. Til alle kanter Så gjensto kun hjemturen. Kim og Line hadde pakket om morran, mens Morten hadde fortsatt leiren stående nedfor Jervefonni uti Leirdalen. Vi sa "hadet" til Kim og Line. Line hadde bilen stående i Lom, og ble med Kim dit. Morten pakket snippasken, og ble med meg til Vågåvatnet, der Julia ventet etter å ha krysset Valdresflya for å hente ham. Så dro vi alle retninger - Line østover til Rendalen, Morten vestover til Valdres, Kim nordover til Melhus, og jeg sørover til Hamar. Jeg vet at Morten og Julia ble liggende i telt på Valdresflya, og ruslet litt deroppe på søndag. På fjerde dagen med varme fjellturer uten dusj, liknet nok ikke Morten bare en kamelnomade lenger, men luktet nok som en kamel også, kan jeg tenke! (stakkars Julia )! I Bøverdalen plukket Morten og jeg opp en haiker, som viste seg å være en særdeles trivelig kar. Han og jeg hadde mye å snakke om, så tida gikk for en gangs skyld fort på hjemvegen. 22 timer etter start stupte jeg god og møden i seng kl. 0200. Så takk igjen for en ytterst trivelig tur folkens! Denne suksessen bare må vi gjenta om ikke så altfor lenge.

Se bilder fra en flott høsttur: http://www.toppomania.info/toppturer.php?topptur=hestbrepiggen

Fjellsportgruppa til Storebrand er 10 år og for å feire dette hadde vi planlagt en tur til Store Austabotntind. Mye reklame hadde ført til at det var 31 turglade på vei til Hurrungane. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på en hytte ved Ringane eller på Turtagrø Hotel. Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Avtalen var avgang 08:00 fra Berdalsbandet. Turfeberen var stor, for 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes nok er nok og at dagen er flott som den er valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Fortroppen “fløy” videre over til den vanskelige og berømmelige snøfonna for å sette sikringer og gjøre klar tau. Slikt tar lengre tid, så noen ivrige taulag fra Turtagrø begynte å ta oss igjen. Guidene for noen av disse taulagene ble sure over at det var mange som ønsket å få en flott opplevelse på den fine dagen. De hastet avsted og lagde kluss både for seg selv og oss. Det går ann å være høflig selv om man er på toppen “hver dag”. Oppe på Austabotntindens pukler ble det nesten reneste folkestrømmen som over Besseggen. På toppen ble det masse jubel og bilder. Hele 20 av oss klarte å komme seg helt opp. En spennende, luftig og utfordrende opplevelse. Fire av de mest ivrige prøvde å gå ut til sørtoppen, men ga opp på grunn av at det var veldig bratt og mye løse steiner. Tåka prøvde også iherdig å komme tilbake, men holdt seg stort sett unna vår rute. Nedturen krevde også fullt fokus, så man kan ikke slappe av før man er nede. Når vi kom ned ble det øl, vin, champagne eller dram i party-lavvoen, alt etter smak og behag. Store mengder god sjokoladekake fikk raskt bein å gå på. En flott 10 års markering av det Fjellsportgruppa står for.

Denne artikkelen er dedikert til eaa aka Erik Aaseth Ingen skal si at jeg ikke prøvde. Både sms og pm ble sendt til Erik i dagene før lørdagen. Erik som fortsatt var medtatt og tydelig redusert, muligens også høydesyk, etter sin bestigning av danmarks høyeste fjell en uke tidligere, mumlet noe om at detta kom for brått på. Skulle han opp dit igjen måtte det være meldt høytrykk fra Nordkapp til Sahara mente han. Det kan bli lenge til Hestbreapiggane får besøk av deg da Erik? Det holder slik som på lørdag med høytrykk fra Sognefjelle til Reinheimen. Regnet det på Furnes eller? Fra en fjelltur til den andre Jeg sa hade til Ragnar som ennå lå og dormet i teltet sitt ved Nybue langs Bygdin og ruslet med tung sekk til Torfinnsbu. Å sitte ei lita halvtime på brygga og stirre ut på det blikkstille Bygdin var en fin måte å starte dagen på. Båtturen til Bygdin var kjølig men vakker og mens jeg forsvant opp til Julia og kassebilen vår, dreiv Sunnmørskapteinen på M/B Bitihorn med allslags bannskap og sterke gloser for å få kontroll på horden som ventet på å komme ombord. Store grupper med reservasjoner gjorde at ca. 20 måtte snu slukøret på brygga og finne på noe annet enn båttur. Riksvei 51 en lørdag formiddag sent i juli forutsetter at man justerer tempoambisjonene ned noen hakk. Denne lørdagen var intet unntak og først litt før kl. 13 kunne vi faktisk begynne på turen. Gjerrigpomper Vi har lagt igjen en del hundre kroner i bompenger hittil i år, men gjerrige som vi er parkerte vi rett før bommen og syklet opp i retning Netosætre. Midt på dagen, i steikende sol var det varmt og svetten silte. Den totale dehydrasjon var allerede i gang. Som nevnt var dette 4. korstog mot Hestbreapiggane i år. I april snudde vi oppe på Netosæterfjellet i tåke. I mai var vi her med Erik og Roger og snudde i rimelig ensfarget vær på Midtre. Nå i juli fikk vi med oss de vestligste toppene i strålende vær, og nå var det altså duket for resten. Vi dro oss over mot venstre og fulgte etter hvert tråkket på høyre kant av Geitåe bratt opp forbi det imponerende elvejuvet og opp gjennom tett krattskog som for lengst har lukket seg rundt stien. Selskapssyke sauer Allerede tidlig på ryggen ved første pause slo Netosætersauene til. Vi hadde ikke før satt oss på Musøreenga før de kom plingende over kammen med rak kurs mot oss. Hadde det ikke vært for tappert forsvarsarbeide av undertegnede hadde de nok ikke gitt seg før de hadde Smalahovene sine i sekkene våre. Lenger oppe ved neste pause, like etter at vi hadde krysset Geitåe der elva fra Høgsetbrean smelter inn i denne, skjedde det igjen. En kilometer unna så vi dem, firbeinte ullfamilier med rak kurs mot oss. De krysset Geitåe så vannet sprutet og ville atter en gang opp i sekkene våre. Hva slags dyr er dette? Er det ikke jerv og ulv og bjørn og sauejegere i området da? Har de ikke vett på å pase seg? Eriks Chaussee I mai loset Erik oss ned en flott vei i sørflanken fra Midtre Hestbreapiggen. Denne valgte vi å gå opp i dag, vi hadde vært på Austre før og den sene starten gjorde at vi hadde litt "dårlig tid". På blaut sommersnø trasket vi over Geitåbrean og bort til denne oppgangen som var helt prima å følge også på sommerføre. Eneste ulempen var at den vindstille sørhellingen med snørefleksjoner fra alle kanter kostet noen liter svette. Ikke stemmer den med kartet heller. Bre er det tegnet inn, men fjellet stikker opp nesten over alt nå. Dessuten er det en styggstygg skavl som er vanskelig å leste ut av kartet som man må passe seg om man kommer ovenfra. Spennende egg til Store Grunnet tidsnød var jeg videre fra Midtre etter 5 minutter pause mens Julia ble igjen der for å ta bilder. Eggen var en morsom sak. Stedvis veldig grovblokket, noe som er slitsomt for anklene mine, men de siste par hundre meterne bort til toppen Røyne kaller N1 var det spennende og morsomt. Jeg var allerede så dehydrert og småsøvnig at jeg enset ikke avgrunnen til venstre som tidvis bare var en halv støvelbredde unna, i stedet fokusert jeg på klyvingen. En "haifinn" i lyst fjell på eggen var "cruxet". Her var det enklest å klyve oppe på den smale ryggen. Ellers var det flere steder som trygt kan kalles luftige!, men vanskelig var det ei og etter litt svetting i lia opp mot Store var jeg enda et skritt nærmere avslutning av disse 2000-meterne. Jeg fulgte eggen tilbake også selv om det så greit å følge ei snøfonn innunder eggen på østsiden. En drøy utløper Tilbake på midtre fikk jeg litt førstehjelp av Julia samt erstattet 10% av det jeg hadde svettet ut før vi ruslet den lettgåtte flya mot M2 eller Vest for Midtre som vi kaller den. Doble GPS målinger ga 48 meter i pf. noe som gjorde at jeg kunne sløyfe toppen fra vår liste over "hovedtopper" med pf 50 eller mer. En lettelse igrunnen siden dette dreier seg om en temmelig stusselig topp. Utsikten mot Ytste Hestbrean og eggen fra Midtre til Store var imidlertid storslagen. Her fikk jeg i meg litt nøtter, dagens siste næringsinntak før jeg ruslet videre. Julia ble igjen for å ta bilder. Kveldssola brant inn fra vest og drenerte de siste svettedråper fra steder langt inne i skrotten. Låven er en lang avstikker. Hvorfor gå på Låven: 1) Man samler på topper. 2) Den har en herlig utsikt mot bassenget innunder de litt større piggene (Hvorfor kalle Midtre og Austre Hestbreapiggen for pigg i det hele tatt. Burde hett Hestbreahø!!) Tilbake på igjen på Vest for Midtre var det litt vanninntak og så videre. Sola var snart ferdig med dagens opptreden her nord, og vi fryktet mørket. På vei østover på flata mot Midtre passerte vi for anledningen et av Norges høyestliggende vann på vel 2100 moh. På snaut 100x100 meter hadde det dannet seg en fotogen innsjø i kanten av snøfeltene. Fargespillet - belønningen for dem som tilbringer kvelden i høyden Vi gikk litt feil og holdt på å danse utfor skavlen neden for Midtre, men fikk dratt oss litt opp og rundt. Vi skulle egentlig forte oss men de enorme skyene i sør og øst samt det flotte lyset over Jotunheimen, spesielt Hurrungane gjorde at sekken måtte av og kameraet opp flere ganger. En solnedgang med så mye spretne skyer som dette er i grunnen mye mer spennende enn solnedgang når været er for bra. For å gjøre noe jeg normalt har problemer med: Gjøre en lang historie litt kort. Vi kom oss ned, fant syklene, pakket bilen og kjørt hjem. Halvveis ned mot Lom kom den siste halvliteren med vann opp igjen. Et sikkert tegn på at jeg var litt for nedkjørt med mage i ulage. Vi kjørte strake veien om Fagernes for å hamstre litt cola, det eneste som hjelper når magen ikke tåler friskt fjellvann. Og klokka 4 var det bare å krype fornøyd til sengs med bankende kne og dundrende hodepine. Det er flott med fjellturer, spesielt Hestbreapiggane. Ikke sant Erik? Et par stemningsbilder kommer, i morgen, eller i overmorgen...

Jeg solerte Skarstind fra Dumhøplatået i dag, tørt og med gode tak. Er det egentlig vits i å ta med tau når det er fint vær, hvis man bare har tenkt å bestige Skarstind mener jeg, og da fra Dumhø? Den første hammeren omgås jo lett til høyre, de andre tre er jo også utsatte, men har man en viss erfaring med klatring fra før på felt osv, så vil jeg nesten si at å drasse på et tungt tau er litt bak mål, hva mener dere? På vei ned igjen, altså nede i skaret, traff jeg 8 andre "klatrere", de forsto ikke at jeg ikke hadde med tau, og nærmest ristet på hodet...Selv hadde de klatreseler, div slynger, tau og annet utstyr, og de skulle bare til toppen?? Er ikke informationen omkring Skarstind litt overdrevet?

Brått kom den Etter en forholdsvis kjølig april og en 1. mai hvor vi våknet til nærmest vinterlige forhold utenfor huset er det utrolig hvilken forvandling som har skjedd på 5 dager. Boligfeltet vårt var stort sett dekt av snø og hvitt var det både her og der. I dag er det bare en og annen snøhaug igjen. Og i fjellet? Etter en april med mye snø og kalde temperaturer, ja til og med et par dager inn i mai var det kjølig, skulle man tro det holdt en stund, men neida.. Valdresflya varmere enn Skrautvål Svein Arild hentet oss i Skrautvål litt over seks og gradestokken viste knapt 3 grader. Den disige luften som hadde ligget over landet et par dager var fortsatt like disig, så disig at man så vidt kunne ane Bitihorn på vei oppover Østre Slidre, og Kalvehøgde var helt borte i disen. Kl. 07 på Valdresflye var det allerede 5 grader og masse smeltevann i veibanen. Håpet om en god og solid morgenskare forsvant. Det hadde vært en mild natt i fjellet. Leirungsdalen Vi parkerte i den siste svingen før Heimdalsmunnen og kunne skli av gårde på litt ustabil skaret på skrå ned til Leirungsåe og etter hvert inn i Leirungsdalen. Leirungsåe var allerede full av overvann og ikke god å krysse her nede. Inne i Leirungsalen var det en hel haug med telt. Fint å våkne i teltet i sånt vær ja. Bortsett fra et par bare flekker var det stort sett sammenhengende snø, men snølaget var tynt. Skaren gikk raskt over til våt snø og at vi vant høyde hjalp lite. Snøen var våt okke som. Med feller gikk det tregt på den sugende snøen, men vi gikk traust og flittig og kom da opp til Svartdalsbandet snaut 4 timer etter avmarsj. Tapt høyde Etter en god pause forlot vi Julia og skled ned i Svartdalen. Egentlig ganske demoraliserende å tape 200 høydemeter på denne måten når man egentlig er ute for å vinne høydemetre. I vesthellingene til Leirungstindens sørrygg hadde det gått store våte flaksskred som strakte seg nesten helt ned i Svartdalen. Etter høydetapet var det bare å gå på igjen med fattet mot og vinne ny høyde, noe vi fikk rikelig anledning til etter et par korte kilometer sørover Svartdalen. Vi skrådde opp mot Svartdalsbrean og svingte inn på denne. Breen bød på en nydelig oppstigning til bandet mellom Langedalstinden og Svartdalspiggen (hadde vært fint å gått til bandet mot Mesmogtinden også). Den kostet riktignok litre med svette under den stekende sola. Rimelig gåene (i alle fall jeg) kunne vi omsider innta Søre Svartdalspiggen. Utsikten ble noe begrenset av den kraftige disen. Alt utenfor Gjendealpenes porter var nærmest for tåkete silhuetter å regne. Svein Arild, sprek som han var og med større bestigningshunger, fortsatte nordover mot Midtre Svartdalspiggen, mens jeg kula'n ved varden. Tom som jeg var for drikke, ble det likevel sparsomt med innhenting. Langedalstinden Langedalstinden var neste mål - Oppstigningen gikk greit med tiden til hjelp og fra toppen kunne vi skue over til Svartdalsbandet. Det var et godt stykke dit, og i alle fall ikke noe poeng å minne seg selv på at derfra igjen var det ytterligere snaut 15 km til bilen. Østeggen på Langedalstinden var et flott skue, jomfruelig og hvit med store skavler ut mot breen i nord. I sør lå Bygdins isflate full av overvann - neppe festlige å gå på ski der nå lenger nei. Lang hjemtur Det var selvfølgelig litt surt å slite seg opp kneika til Svartdalsbandet mens ettermiddagssola hadde fri innstråling fra sørvest, men det meste går på et vis bare man tar tiden til hjelp. Etter å ha gått nordsiden av dalen innover, valgte vi nå å holde sørsiden, i mest mulig skygge, over deler av Leirungsbrean. Den største av Leirungsbrean har et virkelig spennende brefall som stadig lokket blikkene våre til seg. Nedenfor breene ble gjennomslag stadig mer hyppig og ikke sjeldent opplevde vi at under snøen skjulte det seg både sørpe og vann. Det var derfor en lettelse da vi kom så langt at andre hadde gått opp spor. Det var til stor hjelp de siste 7-8 km, selv om det fortsatt ble en del bading på skiene våre. Det er utrolig hva et bra snøfall og lavere temperaturer kan gjøre for skiføret, men jeg sitter med en sterk følelse av at i alle fall i lavere fjellstrøk synger skisesongen nå på siste værset. Med ytterligere noen dager med denne tropevarmen vil mye forsvinne. Dessuten var snømengdene i utgangspunktet små. På vei ut Leirungsdalen hadde vannmengdene allerede brutt opp elveløpet på flere steder som var snødekt da vi gikk inn på morgenen. Legger ved et par bilder til slutt.

Offergaven Værkartet for helga så mer ut som ei løvetanneng enn ei værmelding, og Nils sendte meg en sms om at nå måtte jeg bare dra! Og målet var gitt, det var atter en gang Hestbrepiggene, mot atter en kamp med områdets grinete og uberegnelige værgud. Dog så jeg at andre på FF håpte jeg skulle bli hjemme, i redsel for at mitt blotte nærvær skulle ødelegge deres eller andres turmuligheter… Men min egennyttige og hensynsløse avgjørelse om tur ble likevel tatt - come what may! Halvmånen lyste blank høgt oppe på vesthimmelen, da jeg i mørket stoppet bilen på Netosetra litt før kl. 24 på natta. Ute var det mildt og vindstille, og i nattestillheten fyltes dalen av den sjoende lyden av rennende vann, som siklet, surklet, klukket og rant nedover lia rundt setra. Jeg hadde planer om å sove en 2-3 timer i bilen før jeg gikk, men var ikke et fnugg trøtt, så jeg ville vel helst bare bli liggende å vri meg uten å få sove. Jeg bestemte meg derfor for heller å gå på direkten, så jeg festet skia på sekken, og gjorde meg klar til å gå. Da oppdager jeg at jeg har glemt igjen all mat hjemme! Alt jeg har i bilen er en liten halvspist pose potetgull, samt en fingerstor sjokoladebit. Jeg forbanner meg sjøl opp og ned, før jeg fester skia på sekken og er klar til å ta iveg opp den snøbare bratte lia. Dette skal bli en slankekur som eksperten Grethe Rhode bare kan se langt etter! Men før jeg går gjennomfører jeg mitt snedig planlagte sjekketriks mot værguden, og ofrer en fin sjokoladebit på en pyramideformet sten attmed bilen, en Fruktnøttbit med hele to rosiner inni! Lia var like uvegsom på barmark som før, vassjuk, ulendt, hølete, og med skrevshøgt knoklete kjerr av bresk, viju og kjerringris. Heldigvis maktet månen å lyse opp til et brukelig ganglys, og jeg kunne ane min egen skygge utover bakken, der jeg med skistavene til hjelp sloss meg opp gjennom krattjungel og vasshøl i nattemørket. Endelig nådde jeg de første snøleiene, som var opptil meteren djupe, og pill råtne. Etter nærmest å ha knegått noen slike, kunne jeg omsider ta på skia, og føttet meg forsiktig videre på snø som kun så vidt bar meg. Her kom jeg på at også solbrillene lå igjen, på dashbordet i bilen… Vårnatt Vel oppe på flyene fant jeg skispor, antakelig døgngamle, som jeg skulle komme til å følge mer eller mindre hele turen. Noen hadde tydeligvis hatt samme intensjoner som meg. En mild og svak nordøstlig trekk pustet nedover flya, og månens blåbleke lampe glitret i våt snø over fjellene, mens ei enslig heilo fløytet vemodig ute på snøflatene vestover mot Geitåa et sted. I nord levde et svakt turkis lys lavt på himmelen gjennom natta, og stadig hørtes lyden av rennende vann under snøen. Jamt og trutt vant jeg høgdemeter og distanse i retning Høgset/2105, jeg gikk bevisst ikke hardt, for ikke å gå tom for tidlig. Ikke bra det, når påfyll ikke var å få... Rutevalget mitt var over Høgset, videre til Ø2/2132, M1/2160, egga over Nordre/2131 til Store/2172, deretter M2/2143 og Låven/2012. Da jeg nådde foten av Høgsetbreen, trakk jeg denne gangen ikke opp på ryggen SV for denne, men fulgte i stedet den faste fine breflaten innover, og gikk opp snøbratta til ryggen først innunder den første av de to hamrene på ca. 2000 moh, et godt stykke oppe på ryggen. Vel forbi disse gjensto kun siste bakken opp til Høgset/2105, og i øst rødmet nå en ny dag lavt på horisonten over Lomsegga. Klokka var blitt 04, og det gjensto en time til soloppgang. Etter noen bilder, tuslet jeg til topps, og sto så ved varden for tredje gang. Forrige gang var på dagen for et år siden, 7. mai i fjor, da sammen med Julia, Morten og Roger (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2858). Jeg ville rekke soloppgangen på Ø2/2132, og gikk raskt videre dit. Og la det være sagt igjen, Høgset har en PF, men om den når 10 m vet jeg ikke. Over ryggen mot Ø2 frisknet vinden litt, og snudde diamentralt fra NØ til SV, og forble slik resten av dagen. Det lysnet raskt, mens jeg på Ø2 ventet på sola i 20 min. Jeg tok ikke sjansen på å gå videre mot M1, og så misse soloppgangen mellom to topper… En natt forbi - og i en verden skapt av skyggeblått og morgenrøde, skred så sola inn i vårmorgenen over Moldulhøe kl. 0457. Fantastisk nydelig, men lufta var så disig at den ikke maktet å farge landskapet særlig, men selve solskiva var til gjengjeld så blodrød som den kan bli. Bak meg skinte skavlekantene over Heimstebrean blekrosa i morralyset, mens sjølve breflata fortsatt lå i slagskyggen av Ø2/2132, som jeg sto på. Jeg nøt stunden, og plukket et og annet bilde rundt omkring, før sola hvitnet med nyvunnet høyde, og det var på tide å rusle videre mot M1/2160, som nå skinte i medlyset mot vest. Jeg forhastet meg ikke, dagen var nyfødt, og jeg var på himmelranda for lenge siden. Stadig finvær, men så hadde jeg ikke yppet meg på M1 enda heller da… Sola flommet over fjellheimen, og jeg nøt synet av breflata under meg, og synet av egga fra M1 over Nordre mot Store. Tuslet så videre, og stoppet rett som det var for et bilde eller to. En liten skydott ség forbi sola, og i den disige lufta sto solstrålene som tjukke hvite bunter ut av skyskyggen. I sør var Jotunheimen med Skarstind og Galdhøpiggen nesten usynlige i landdisen, og nede i Bøverdalen lå en ugjennomtrengelig gråbrun smog, som så rett og slett usunn ut. Om litt sto jeg for femte gang på M1 - men denne gangen skant sola fortsatt! Jeg smilte for meg selv, storkoste meg, og det samme gjorde tydeligvis værguden med sjokoladebiten sin! Ingenmannsland Jeg la igjen skia ved starten på egga ut mot Nordre/2131, og planen var å følge denne ut dit. Egga var halvt og ujevnt snødekt, så jeg valgte å ta på stegjern, og tok iveg med isøksa i neven. Snødekket besto stort sett av noen tjukke sukrede puter, som brast og ók av egga bare ved lett berøring. De etterlot seg kun en såle av nediset klippe, der sprekker og hull var fylt av is, noe som ga minimalt med grep eller håndtak. Samtidig var isglasuren for tynn til å gi stegjerna feste, så disse bare krafset og glapp på bart berg. Jeg så at noen hadde gått på snøbruene nedunder egga på østsiden, men selv befant jeg meg i sporløst ingenmannsland oppe på egga. Jeg klorte meg utover til cruxet, ei 4-5 m høg haitann halvveis ute på strekningen mot Nordre. Der fantes ingen annen mulighet enn å krype rett over langs den 40 cm tjukke skarpkanten, med 200 nær vertikale meter ned på vestsiden, og 40 meter på motsatt. Men jeg kunne hverken se eller sjekke ”nedfarten” på baksiden, og valgte siden jeg var alene å droppe hele stuntet. Jeg gikk derfor 20 m tilbake, og ned på snøbruene innunder østsiden. Disse var brede og faste som autostradaer, og derfra kløv jeg så opp på N/2131 litt lenger nord langsmed egga. Flere bilder, og deretter videre ned bratte snøbakker til bandet mot Store/2172. Jeg fulgte her sporene fra de som hadde gått der før meg, også de uten ski. På bandet la jeg fra meg sekken, og tok kun med fotobagen til topps. Der oppe satt ei lita heipiplerke ved varden, en tålmodig liten trekkfugl i et fortsatt helhvitt vinterlandskap. Lufta var særs disig, og ødela halvt utsikten mot Hestdalshøgda og Holåtindene. Jeg tuslet noen meter NØ og tok et par bilder tilbake på Høgset, for bare å dokumentere den smule PF den måtte ha, noe som syntes klart herfra. Deretter var det å rusle nedatt til sekken, og jeg valgte nå å gå snøbruene langs egga hele vegen tilbake til M1. "Matpauser" Nesten tilbake på M1, valgte jeg å ta en "matpause" på en noenlunde lun plass, i solsida på østsiden av egga. Vel, ikke noe å bli mett på akkurat, men en neve med potetgull, og et par desiliter vannblandet eplejuice fikk gjøre nytten. Deretter på’n igjen, oppatt på M1, for sjette gang nå, på med skia, og vestover mot M2/2143. Ute på bandet mot denne dukket V1/2051 og V2/2139 opp, der særlig østflanken på V2 var helhvit og fin. Kampeskavler hang langs stupbrekket mot Ytstebreen nordafor meg, og snørennene i Låven/2012 lyste kritthvite i solskinnet. Her var det bare å nøde på, stadig langs sporene fra dagen før, og etter et par bilder fra M2 gjennom landrøyken mot Holåtinder og Vestraste Hestbrepigg/2078, kastet jeg igjen av meg sekken og skled ned til bandet mot Låven. Denne var i praksis bar, så her var det atter å legge igjen skia, og fotgå steinrøysa til topps. Et par kjappe bilder, tilbake til skia, og jabbe iveg opp igjen til sekken ved toppen på M2. Her inntok jeg et nytt megamåltid, bestående av en fingerstor sjokoladebit, bare litt større enn værguden sin . Men utfra værforholdene, så angret jeg jo ikke på at jeg hadde gitt bort litt da! På hekta Så gjensto kun hjemturen. Tida gikk fort, og klokka var blitt over 13. Så jeg labbet trøstig i veg østover, og nådde etter hvert M1 - for sjuende gang! Jeg sto så ved varden, jeg tipper for kanskje siste gang, og sa høgt ”Takk for meg”, før jeg strøk ned til bandet mot Ø2, der jeg normalt har sluppet meg videre ned bretunga i sørveggen, og ned i Geitdalen. Nå var jeg skeptisk til dette, mistenkte at snøen der nede på 16-1700 moh var blitt råtten i varmen. Jeg myste ned på Høybreavatnet, som lå lett gråvatret og skjoldete langt der nede, tegn som indikerte overvann under snøflaten. Lenger øst lyste et lite turkis vannøye i et bekkedrag. Jeg tenkte ”Hmmm - tror jeg dropper dette gitt”, og valgte i stedet å returnere langs ruta jeg hadde kommet opp, langs himmelranda tilbake over Ø2 og Høgset. Det er jeg glad jeg gjorde, for turen den flate halvmila ut Geitdalen hadde blitt et helvete, for det viste seg at snøen var blitt ren skumsnø alt fra ca. 1650 moh, ja faktisk var det i sørsida på Høgset søkkløst helt opp til 2100 moh. Jeg kjørte her ned selveste brebratta innved den østvendte stupveggen på Høgset, der overflata nå var våt og solmjuk. Enkelt og greit å svinge seg nedover, for så å skli breen helt ut og ned til morenene på c. 1650 moh. Like etter gikk jeg dønn til bunns i skumsnøen, og fryktet en lang blytung vassing, ut den lange hellende flya, de tre siste kilometrene til dalbrekket. Men det bar heeelt på håret! Ved å stå med total likevekt på begge skia, lett tilbakelent, og med dunlette padlende stavtak, klarte jeg faktisk så vidt å holde meg oppå i medbakken, turde nesten ikke å trekke pusten! Endelig nede ved barbakken igjen, var det på’n igjen med å vasse i smeltevann, kjerr, samt et og annet seiglivet snøhøl, og om litt så jeg endelig bilen langt der nede i dalbunnen. Solsida var kokvarm, og jeg med Goretex, ullsokker, lang underbukse og fleecegenser svettet like mye som småbekkene omkring meg. Her først (og takk for det!) ble jeg brått tom og slapp, hadde jo nå gått i 16 timer på to never potetgull og en sjokoladebit, og to liter drikke. En halv time senere var jeg endelig ved bilen. Hadde fått slite med et par km til tror jeg . Jeg vrengte av meg klær gjennomvåte av svette, og nesten stupte ned i den sprudlende flombekken like ved. Gjett om det var herlig å duppe føttene i det iskalde vannet! Ca. 28 km, 2000 hm sharp, og 7 2k-topper besøkt (inkl. tvilsomme Høgset da), hvorav 4 nye! Fire av toppene var besøkt to ganger gjennom dagen, så alt i alt 11 2k-besøk altså. Og på toppen av alt - på M1 for sjuende (og siste?) gang! Et gudsbenådet sjekketriks! Yes! Dagen var reddet. Hestbrepiggene erobret. Offergaven og et bokstavelig talt (vær)gudsbenådet sjekketriks hadde slått til! Vel kan man si at værmeldinga også var god, men det har jeg sett før, uten at det har hjulpet stort... Jeg vet nemlig at sjekketrikset funket, for da jeg kom tilbake til offerstenen ved bilen, ja da var sjokoladebiten borte..! Hehe, så får jeg bare håpe da, at Morten ikke skuler rart på meg, hvis jeg ved neste høve skulle komme til å by Julia på en sjokoladebit! For ikke å snakke om hvis jeg skulle by ham en! Og det føles godt å endelig kunne stryke i hvert fall én ting fra lista over ting som ikke passer sammen; så som levergryte med marsipanlokk, buljong m/ hembrent, Panda og appelsiner - eller eaa og Hestbrepigger! Og PS: Grethe Rhode - gå og legg deg!

25.juli skulle Lars-Petter (11) få sin første klatretur i høyfjellet, og far gledet seg ikke så rent lite han heller: Søreggen på Uranostind skulle være en passe utfordring, med noe toerklatring og noen punkter med grad 3. Jeg hadde stått på Uranostinden for over ti år siden og med respekt sett nedover den kvasse søreggen, og lurt på om det var mulig å ta seg opp denne alene. Den gangen hadde vi gått normalveien over Urdanosbreen, som er et lengre alternativ. Vi kjørte på anleggsveien helt inn til nordenden av Koldedalsvannet, og fikk minimal anmarsj. Veien var ikke mye å skryte av, men ved å ta det med ro (en del punkter 1.gir) slapp vi å skade understellet på bilen. Så lastet vi sekkene fulle av utstyr, så ingenting skulle stoppe oss. Dette skulle vise seg å være helt unødvendig…Snart var vi oppe ved sti-skillet like sør for Uradalsvannet, og svingte østover, for litt seinere svinge nordover i retning sørryggen. Det var små varder og i blant tydelige spor etter folk før oss. Jeg konstaterte at det var rett, det som jeg hadde lest et sted, at det rett øst for høyde 1450 på kartet finnes gode campingmuligheter. Søreggen – overraskende lett Fra 1500 meter var det stort sett jevn steinur oppover den brede ryggen, som på snaut 1800 meter flatet ut. Nå så vi det smalnet skikkelig av, og måtte etter hvert så smått ta hendene i bruk. Litt overrasket kom vi med tiden opp på et tydelig toppunkt over 2000 meter. Dette måtte være sørtoppen, for nå gikk det minst 30 meter ned igjen. Samtidig så vi for første gang søreggen opp mot hovedtoppen: Det stemte med et bilde jeg hadde med, og den så ganske avskrekkende ut. Vi bestemte oss for å sette igjen sekkene nede på det laveste punktet på eggen, og bare ta med tau og sikringsutstyr, hjelm og …kamera! (Kameraet hadde jeg glemt igjen hjemme sist gang, for ti år siden.) Vi trippet deretter på svasko oppover, og over en liten høyde (S-1?) med svært lav primærfaktor, og gledet oss vilt til klyvinga. Fra nå stemte ingenting med rutebeskrivelsen, antakelig fordi vi straks omgikk eggen ved å holde litt ut i vestsiden, og det gjorde vi stort sett oppover hele veien. Bare innimellom svingte vi oppom eggen og kikket ned den langt brattere østsiden. Verken jeg eller Lars-Petter følte noe behov for sikring så langt, og noen treerpunkter (nevnt i føreren) så vi aldri snurten av. Forklaringen må være at vi i liten grad fulgte selve skarpeggen. Først langt oppe ”stemte kartet med terrenget”: En ruglete, avrundet kam på eggen, men enkel å gå opp på venstre side, bratt, men nesten som en trapp. Her ville jeg at Lars-Petter skulle ha tau, siden han ikke hadde så mye erfaring. Det var noe utsatt, men personlig følte jeg overhodet ikke noe sikringsbehov. Forholdene var da også optimale, med tørt fjell og lite vind. Skyene var også i stor grad drevet bort, som værmeldinga hadde varslet. Litt overrasket var vi så oppe på toppen (2157m). Dette var jo lett! Helt mulig å gå uten tau hvis man er en erfaren tinderangler, eller hvis man er rimelig høydesterk. Fryktelig retur i vestsida Tilbake og nedover igjen, fulgte vi eggen i langt større grad enn opp. For sikkerhets skyld fikk Lars-Petter tau ovenfra om lag to lengder, mens jeg fulgte etter uten tau. Så fikk han en rappell i meget løst lende, og var nede. Jeg kløv rolig og greit etter. Følte aldri noe taubehov, men vet av erfaring at dette til og med kan variere med dagsformen. Vel nede ved sekkene skiftet vi om til fjellstøvler igjen, og tok en svært dum bestemmelse: I turrapporten sto det at det antakelig var mulig å gå ned fjellsida i vest for dette laveste punktet på eggen mellom S-2 og S-1/hovedtoppen. Dette måtte vi prøve, og la i vei. Det var konstant svært løs ur, og vi måtte til stadighet krysse nord- og sørover for å unngå svaparti med løsgrus. (I tett tåke hadde det vært en sann labyrint å finne fram i!) Lars-Petter var ikke vant med ferdsel i slikt terreng, og vi brukte 2 timer på de 700 høydemeterne ned til Uradalsvannet. Konklusjon: Aldri mer gå ned denne ura! Til slutt kan jeg jo legge til at det opplevdes noe langt å gå rundt Urdadalsvannet på turiststien med tunge sekker, så jeg uten tvil heller ville valgt en retur over søreggen neste gang, ja.

Sondre fylte 19 denne dagen, og presangen vi (Ole-Petter og Lars-Petter) ville gi ham var et forsøk på å klatre Halls hammer på Skagastølsryggen. Vanskelighetsgraden var 6, noe som burde gi ham en god utfordring, og som han gladelig tok i mot. Lørdag kveld ankom vi Turtagrø. Vi fant en flott teltplass ved veien over til Årdal. Plassen var stor nok, flat – og uten busker, med gode fester for teltpluggene, nær veien og nær drikkevann, og best av alt; utsikt rett opp på Skagastølstindene. Kort sagt en fantastisk plass å campe på! (Omkring 25-30 meter NV for den første brua på veien mot Årdal. Ca kartref: 6819272N 436077Ø. NB! Er nok ikke mer enn 400 m fra hotellet.) På kvelden var det stort sett skyfritt rundt tindene, og varselet var godt for neste dag, men med tiltykning til regn på kvelden. Nordre Skagastølstind Vi startet selvsagt tidlig, kl 5 var vi i gang, bare for å se at minst to taulag var startet før oss (men disse gikk videre innover mot Bandet, skulle det vise seg). Dessverre hadde det nå lagt seg skyer rundt noen av toppene, men vi regnet med at disse ville forsvinne utpå formiddagen. Etter en time ganske frisk gange var vi ved Tindeklubbhytta, og svingte så vestover opp i ura til vann 1584. Her spiste vi frokost og fylte vannflaskene, for det ble nok ikke mange bekker fra nå av. Så begynte vi på den lange ura sørover, opp mot Nordre Skagastølstind. Mot slutten bratnet det til, og vi var nysgjerrige på hva som lå i graderingen 1. Det var et klyveparti på kanskje 5 meter, men ikke særlig utsatt. Halv ni sto vi på toppen (2167) - etter 3,5 timer - og gledet oss umiddelbart til å ta fatt på klyvinga ned og deretter opp til Skagastølsnebbet. Skyene hadde trukket seg litt tilbake, så vi så toppen av Midtre bak Nebbet. Jeg visste at det mellom disse to toppene skulle ligge et dypt skar, V-skaret, der tauet nok kom til å bli tatt i bruk. Særlig gledet dette Lars-Petter. Min eldste sønn (11) slapp ikke helt unna bæring på denne turen, og måtte ta sekken med tauet – et nyinnkjøpt fullimpregnert 60-meters klatretau vi kjøpte billig i Chamonix/Frankrike. Sondre gikk faktisk og håpte på regn, slik at investeringen kom skikkelig til sin rett. (Han kunne ikke ane hvor oppfylt dette ønsket skulle bli.) V-skaret Det gikk noen meter ned fra Nordre, og vi fulgte den bratte kanten mot Styggedalsbreen. Stemningen var steget betraktelig, for vi likte luft under vingene. Mot vest var ikke ura brattere enn at jeg neste gang kanskje vil prøve å gå rett opp her som en variasjon. Følelsen av å gå på en egg ble stadig tydeligere opp mot Skagastølsnebbet (2222), men nå kom dessverre skyene og innhyllet alt i fuktig kald skodde. Lite hadde vi trodd at dette skulle vare resten av turen! Heldigvis var foreløpig ikke sikten dårligere enn at vi på toppen av Nebbet tydelig kunne se klatreruta opp mot Berges stol. Det stemte helt klart med føreren; lettest først på venstre side (øst) av en hammer, deretter over på vestsiden av eggen opp til Berges stol. Videre opp til Midtre skulle det være grei toerklatring. Så kløyv vi greit ned i V-skaret. Selv om fjellet var noe vått følte vi aldri behov for noen rappell, og dessuten gikk det mye raskere slik. Sondre var alt klatret opp ved siden av hammeren, men jeg ropte ”stans!” og beordret at tauet skulle fram – det fikk da være måte på. Midtre Skagastølstind Endelig skulle moroa begynne. Vi kløyv opp 5 meter og etablerte standplass. Sondre ble sendt i vei først, med klare instruksjoner om å velge letteste vei til neste standplass, som lå like over hammeren vi sto under. Det tok ikke lange tiden før han var oppe, og Lars-Petter kunne følge tauet ved hjelp av tauklemme. Han samlet også inn mellomforankringene. Jeg filmet de første meterne siden jeg ikke trengte å sikre nå – kjekt. Snart forsvant også han ut av syne, og jeg sto alene igjen i tåka. Det gikk ganske lang tid, men så var det da også Lars-Petters første skikkelige taulengde med klatring i høyfjellet, en ganske tøff debut i tåka. Endelig var det min tur, og med sikring ovenfra var det bare å nyte taulengden, selv om jeg gjerne hadde unnvært tåka. De første meterne opp på venstresiden av hammeren var greie, men så var det tre meter der jeg var glad for svaskoene jeg hadde skiftet til. Det var gode bøttetak, men ganske loddrett og med et tåkelagt bunnløst sluk under meg. Aldri i livet om jeg hadde gått opp her uten tausikring! Tankene mine går ofte til pionerene i slike situasjoner, som gikk med tau rundt livet, og da særlig til førstemann på den tiden, som ikke måtte falle. Til forskjell fra pionerene visste jo vi nøyaktig hva som lå foran oss (med tanke på tekniske utfordringer, men ikke været…) Hylla med standplass lå rett over hammeren, og var bred og fin. Et sett med slynger viste at vi var på rett sted. Etter den korte taulengden med 3+ var neste betraktelig lettere, men noe lengre. Først gikk vi noen greie metre opp og mot høyre side av eggen, toerklatring, før vi svingte opp mot venstre til Berges stol. Denne siste delen var noe mer utsatt, 2+. Berges stol var en overraskende stor horisontal brei flate, men eggen videre lå dekket i tåka. Mens Sondre ordnet med tauet ruslet jeg og Lars-Petter i forveien oppover. Det var grei toerklatring, relativt ueksponert, opp eggen til Midtre. Sondre tok oss snart igjen med tauet, men dette følte vi ikke behov for. Det var en utrolig deilig følelse å komme opp på toppen (2284), for denne hadde lenge stått på ønskelista mi – bare synd utsikten var null. Vi satte oss ned og slappet litt av, før jeg kikket på veien videre. Jeg var litt forvirret i tåka, og fant ikke riktig eggen videre, før de andre to gjorde meg oppmerksom på at det var omtrent der vi hadde kommet opp! Jeg holdt på å ta opp kompasset for å sjekke, for dette har aldri hendt meg før, men viste oss hvor fort det er å gjøre feil når man beveger seg i skyene. Halls hammer Eggen videre var ganske horisontal og eksponert omtrent hele tiden, med masse toerklatring – akkurat passe for oss. Det fantes ikke rester av snø, og vi følte ikke behov for tau. Uten å kunne se mer enn noen få meter framfor oss, føltes eggen ganske lang – og fra bilder visste jeg at det var et stykke å klyve. Brått stoppet det opp med en 12-15 meters horisontal slett vegg, som jeg umiddelbart kjente igjen fra bilder: Halls hammer. Ikke rart dansken i sin tid regnet denne som ubestigelig. Vi satte i gang med å synge Happy birthday for Sondre, som smilte fornøyd og la om til svasko. Risset som ledet opp til toppen er gradert 6+, og var nå fuktig og rått. Sondre kom seg 4-5 meter opp, men hadde for store kamkiler i forhold til det loddrette risset. Han fikk derfor ikke sikret seg tilstrekkelig, og vi (jeg) brøt av etter tre kvarter. Jeg ville ikke ha noen skader her oppe! Vesle Skagastølstind I stedet rundet vi det noe luftige, men greie, hjørnet mot vest, til en tydelig standplass med bolter og taustump. Rett opp her virket det ganske vrient, men ved å traversere over et meget eksponert og utsatt sva, og deretter skrå oppover, virket det overkommelig. Jeg sikret nå Sondre, som i fjellstøvler hoppet over hele svaet til et brukbart tak på andre siden, og fant en rute opp. Lars-Petter fulgte, før tauet ble dratt inn, og det ble min tur. Jeg benyttet taustumpen festet i bolten over svaet, og holdt meg i denne mens jeg svingte meg over. Fysj, så ubehagelig og utsatt. Kunne dette virkelig være Patchells sva? Videre noen meter opp på skrå var det ganske greit, anslagsvis 3+, men så kom et kinkig punkt kloss ved standplassen til Sondre, der jeg benyttet tauet ovenfra til hjelp. Her var det minst en ren firer, kanskje 4+, og jeg mistenker at vi ikke helt fant letteste veien opp. Mistanken styrkes ved at vi i stor grad beveget oss ganske på skrå hele tiden. Et lite spørsmål er om vi virkelig krysset Patchells sva, hvilket jeg tror. Neste spørsmål er om vi ikke skulle traversert litt lenger før vi tok opp i en renne (3) som leder opp på eggen. Jeg tror vi skrådde fra Patchells sva og kom inn i toppen av denne treer-renna. Vel oppe på eggen igjen, i tåkehavet, ante vi toppen av Vesle Skagastølstind. Samtidig begynte det så smått å duskregne, og vi hørte mystisk rumling. De andre mente det var lyden av ras, men i mitt stille tenkte jeg straks: Torden! Det var noe bratt toerklatring til toppen (2340), som ikke ble noen nytelse, for nå begynte det å blåse mer. Samtidig kom det et klart tordenbrak, ikke like ved, men likevel illevarslende. Hva skulle vi gjøre? Mohns skar Klokka var om lag to, og fra et tidligere besøk visste vi det tok 6-7 timer over Storen og tilbake til Turtagrø. Vi hadde brukt 9 timer hit, og var altså kommet noe over halvveis på vår tur. Vi bestemte oss for å peise på, og komme oss over Storen og ned på Bandet så fort som råd var. Det er et fint, men noe utsatt, rappellfeste like ved toppen på Vesle, og vi visste fra tidligere om en bra standplass omtrent halvveis nede på eggen mot Mohns skard, så vi slang ut tauet. Vinden tok godt tak i det, og den ene halvdelen måtte jeg kaste ut på nytt, for å få det noenlunde i vertikal retning! Sondre la i vei ut som førstemann, og turens siste bilde ble tatt. Han fant lett standplassen og Lars-Petter fulgte på med en ekstra sikring. Han kom seg nesten ikke nedover på grunn av friksjonen. Dette var hans første virkelig luftige rappell, i sterk vind og tåke, og jeg var imponert over hvor kaldt og rolig han gikk ut i rappellen. Likevel måtte jeg mase litt på ham, for det kom flere tordenskrell, og jeg begynte å fryse der jeg sto på toppen og ventet. Endelig kunne jeg høre at Sondre ropte at det var klart. Jeg ba ham sjekke at han klarte å dra ned tauet, for sist gang satte det seg fast akkurat her. Så svingte jeg meg ut i rappell, mens tåka blåste oppetter fjellveggen. Øverst var det tendens til ising og rim, og jeg var glad jeg kunne fire meg nedover akkurat her! Det ville ikke vært mye moro med 3-4-klatring under disse forholdene. Det var en flott standplass halvveis bak en solid stor stein, men å komme ut i ny rappell her var ganske utsatt. Likevel gikk det greit ned, og mens Sondre dro ned - og samlet sammen - tauet, gikk jeg og Lars-Petter i forveien. Det var enkel klyving og etter hvert vanlig gange i Mohns skar. Kanskje like greit at Lars-Petter ikke så hva vi var på vei opp? Jeg visste at nordøsteggen på Storen ser fryktinngytende ut herfra. Over Storen i et forrykende uvær Det var nesten underlig, men akkurat på vei opp fra Mohns skar, der det sist gang (for et år siden) begynte å regne, startet det også denne gangen for alvor! Det var grei toerklyving oppover, og egentlig ikke så veldig utsatt, men tordenbrakene smalt rett som det var nå, mye nærmere. Jeg begynte å nøle: Skulle vi ikke vente? Å krysse Norges tredje høyeste punkt i tordenvær var vel neppe lurt? Men hva var alternativet? Nå gikk regnet over i hagl og pisket ned – og det var ingen opplagte steder å søke tilflukt her. Dette var intet blivende sted, og vi bestemte oss for å fortsette. Dette uværet var ikke meldt, og jeg hadde mistanke om at det var forbigående. Likevel var det lite moro å klyve oppover Storen under slike forhold, og Sondre - som gikk først - festet tau på Lars-Petter. Det roet en engstelig far lite grann. Fjellet var nå blitt merkbart sleipere og glattere, men heldigvis gikk regnet over til lett nedbør ganske fort. Etter hvert stilnet også tordenbrakene noe av, og vi kom oss greit helt opp. På det første toppunktet sa Sondre at han hørte en merkelig summing i ørene. Lars-Petter sa så at han hørte det samme. Vi gikk straks ned og litt til høyre for dette toppunktet. Det var helt tydelig: Når Sondre stakk hodet opp over en viss høyde på toppen, startet summingen. Det måtte ha noe med tordenværet å gjøre, og vi krøp lavt videre over en hammer, der det var godt med en hjelpende hånd ovenfra – særlig på det glatte fjellet. Selve toppen (2405) var det korteste toppbesøket jeg noensinne har hatt, men vi gratulerte Lars-Petter med innsatsen og hastet videre. For tredje gang opplevde jeg å stå på Storen uten utsikt. Kamera ble ikke engang vurdert tatt opp i uværet. Vi ville ned – fort ned. Heldigvis er ikke svaet helt på toppen så glatt, og vi listet oss greit ned i toppskaret. Videre var vi litt usikre på retningen, særlig siden helikopterslynga var fjernet, og vi rettet en stor takk til alle ivrige naturvernere eller hva de nå er… Det begynte å regne mer igjen, og jeg listet meg på katteføtter nedover så langt jeg kunne i tåka. Her var det et rappellfeste, ja, men var det rett? I et lite øyeblikk gled noe av skyene bort, og jeg så rett ned på det som måtte være Hjørnet. Det kunne umulig være stort mer enn 30 meter ned her, og vi kastet ut tauet og sendte Sondre ned. Han nådde fram - akkurat! Det regnet jevnt og trutt nå, og fjellet var såpeglatt. Takk og lov for at det var nedover vi skulle! Et 60-meters tau holdt altså ned fra toppen. Ikke ferdig med spenningen Snart var vi i godt driv og i lett regn nedover steinrøysa på Storens sørflanke. Jeg visste det ventet mer spenning på glatte sva lenger ned, men nøt å ha fjellstøvler på beina og ur under føttene. Selv om jeg visste hovedretningen; at man stort sett skal holde mye mot vest, kom vi et lite øyeblikk bort fra vardingen og ut på noen glatte sva. Heldigvis så vi at tråkket tydelig gikk diagonalt 15 m under oss. Vi ville prøve å følge et hjørne langs dette svaet ned, men det rant en liten bekk her og det var styggelig vått og glatt overalt. Vi delvis akte oss noen få meter ned, da det satte inn et voldsomt regnvær igjen, og nye tordenskrell viste med overdøvende styrke at uværet ikke var over. Jeg var ikke lenger så engstelig med tanke på lyn, men så brått et nytt faremoment: Bekkene vokste umiddelbart, og løsgrus og småstein kom sprettende nedover. Selv mellom beina mine kom det sigende grus og stein. Snart kom det stein i ett sett, og vi kløv raskt noen meter oppover, innunder en lav hammer. Her var det egentlig plass til oss alle tre, men to vannsig var blitt til bekker som slett ikke var så deilige å få i nakken. Vi plasserte Lars-Petter innerst, og mens vi omgrupperte slik traff en stein Sondre i skulderen så han merket det skikkelig. Jeg fikk flere treff både i ryggsekken og i hjelmen. Det ble til at jeg sto ytterst på vakt og skottet oppover, og ropte når det kom steiner i vår retning, slik at vi klemte oss sammen under hammeren (og bekken) bare når det trengtes. Det sprutet ned nå, og lyden av rennende vann ble helt overdøvende, mens steiner og grus haglet nedover fjellsida. Det lynte og braket og blinket, og det var overhodet ikke noe trivelig sted å være. Vi hadde imidlertid ingen valg, da enhver bevegelse utenfor vårt lille skjul ville vært en eneste gambling med liv og helse. Jeg var svært glad jeg ikke hadde tatt av hjelmen etter forrige rappell, for jeg fikk totalt minst 4 småstein som traff den skikkelig, i tillegg til de som traff sekken eller snittet meg. Etter snaut 10 minutter roet regnet seg noe, og steinsprangene avtok i hyppighet. Jeg akte nærmest på rumpa nedover langs bekken, og glapp taket de siste 2-3 metrene – det gikk heldigvis ganske bra. Så var vi igjen i rask gange langs vardinga, inntil Svaene. Her var det fram med tauet igjen, og en rappell på glatt underlag. Heldigvis stoppet regnet nå, skjønt vi alle var dyvåte. Videre fulgte vi vardinga, som tidvis var reine labyrinten, og traverserer ganske mye i sørsida. Nøkkelen er å holde mot vest, tidvis helt ut mot stupet ned til Skarstølsbreen. Det var virkelig en lettelse å komme ned på Bandet, og ny lettelse over at det var enkelt å komme inn på breen her. En dyp sprekk etter 20-30 meter var ikke bredere enn at man kunne hoppe over, eventuelt omgå denne. Vi småløp videre på snøen, før denne gikk over til blåis. Da ble det brått slutt på løpinga, for både Sondre og Lars-Petter falt og slo seg. Vannet som rislet oppå gjorde isen såpeglatt, og vi måtte liste oss steg for steg den siste halvdelen av breen. Det tok sin tid, så stegjern anbefales fra nå av og ut sesongen! Klokka 20.30 var vi tilbake ved Turtagrø, etter 15,5 timer på tur. Jeg var glad for at det gikk bra med oss alle sammen, for det hadde vært kritisk flere ganger. Likevel frister turen til gjentakelse, men da i skikkelig godvær!

Omsider Turen hadde ligget i kjømda lenge. Helt fra i fjor hadde vi snakket på en travers av hele Heillstugguryggen, fra ende til annen. Og august var estimert tidspunkt, noe Nils skulle få bestemme nærmere, opphengt på badet mellom suttekluter og bleier som han er. Og etter hans glitrende debut som jordmor, forøvrig på det samme badet, syntes det vél fortjent at han skulle få blåse i fløyta når avgangen var klar denne gangen... August fortsatte i det samme værmessige blindspor som resten av sommeren, men så, mirakuløst nok syntes et 2-3 dagers værvindu å åpenbare seg fra ca. 20. august. Mailer og sms'er vrimlet att og fram, og så var onsdag 22. aug. omsider bestemt! Utgangspunktet var Spiterstulen, avgang var satt til kl. 0600, og vi var hele 7 stk. i følget. Dagens mål huset hele 10 stk. 2k, nemlig følgende Heillstuggutinder (toppnr. iflg "bibelen"): Søre/59.0/2189, Nestsøre/33.0/2255, Store/11.0/2346, Store N-1/11.1/2230, Store N-2/11.2/2215, Midtre/15.0/2339, Midtre N-1/15.1/2176, Midtre N-2/15.2/2153, Nørdre/45.0/2218 og endelig Heillstugguhøe/45.1/2072. Nesten uvant Etter grei skuring oppover dalene, og litt slaomkjøring mellom kryssende lemen og grågnagere inn Visdalen, var Nils, Terje, Roger og jeg framme en snau time for tidlig. Helblank himmel, nesten vindstille, og kun dugg på bilene lovet godt, ingen frost selv om klarvær altså. Etterhvert ankom også de andre, nemlig Lena, Svein og Morten. Med unntak for Morten, så var Lena og Svein nye bekjentskaper for oss andre. Etter hilsing, presentasjon, samt pakking og fordeling av utstyr, ruslet vi av tunet kl. 0610, i et vær som ikke kunne bli bedre! Sola gyllet allerede Styggehøe og isfallene oppe i Tverråbreen, der vi i en mild liten mottrekk ruslet sørover dalen, mens Visa hvisket sin vante melodi i morrastilla langsmed dalbunnen. Nesten uvant med godvær nå, etter et miserabel sommer, samt et par heller fuktige styggværsturer i fjellet forut. Etter et par brukryssinger av bla. Heillstugguåe, dreide vi så av fra Visdalen, og tok iveg stigningen langs stien opp og inn i Urdadalen. Snart nådde vi det første Urdadalstjennet, som lå tinnblankt og speilet den kjegleformede toppen av Semeltind/2236 der framme i dalåpningen. Snart dukket også dagens første mål opp, nemlig Heillstuggutind Søre/59.0/2189. Samtidig ser vi til venstre opp på tre stygge vertikale hammere på egga nord for Store/2346. "Hau og hau, det der ser da ikke bare enkelt ut?" spør vi, men trøster oss med at vi tross alt skal enkleste veien over dem, nemlig ned, og derfor kan rappellere hvis det trengs. Vegen til Søre/2189 innebar kryssing en diger løs urflanke, blek og bratt, med et par lengre snøtunger i. Vi vurderte vegvalget nedenfra, og gikk for å benytte snøen hvis den ikke var for hard. Det var den ikke, så her var det bare å jabbe høgdemetrene unna, for å nå bandet mellom Søre og Nestsøre, der sola nå skinte flat og kvit i sensommermorgenen. Nils og jeg var litt sultne, så vi tok oss en kjapp matbit nedi røyslandet, mens de andre gikk ivegen opp til bandet. Men vi kom da opp etterhvert vi óg, hvoretter Roger, Terje, Svein og jeg turet videre de 100 gjenstående høydemetrene til Søre, mens resten av flokken latet seg i sola nede på bandet. Flott topp dette, med en overveldende utsikt over vestre Memurubreen på den ene siden, og Urdadalen med alle sine glitrende tjern på den andre. Og nordover skar selve Heillstuggumassivet sin enorme mørke ryggfinne gjennom himmelblåa, en sammenhengende 7 km lang skarp fjellrygg, med stortinder, egger og utfordringer i hopetall... Sommer Vel nede igjen til de andre som dormet uthvilte på bandet, tok vi en liten rast. Men ruta var lang, så vi drøyde ikke lenge før vi i flokk opg følge strenet videre mot Nestsøre/33.0/2255. Opp dit ligger et par klyvehammere, som på dette føret ikke bød på noen problemer. Men et opptak i første tredjedel av stigningen er kvekt nok til fort å by på problemer hvis snø eller is preger underlaget. For det meste fast og fint berg her, med innslag av et par mindre rødhammere også. Selve toppen er et svapreget lite platå, hvor vi spredde oss ut for en hvil, mens vi alle nøt den grandiose utsikten i den høghimlede godværsdagen. I motsetning til det meste av Heillstugguryggen, har Nestsøre stupveggene på vestsiden, mens det meste av ryggen ellers har stupene på østsiden. Ikke et vindpust var å kjenne, og sola glitret blankt i de bregrønne tjenna langt under oss i Urdadalen. Det var sommervarmt og godt, selv her oppe på 2255 moh. Morten hadde kastet skjorta, og poserte ute på en av nabbene over stupet. Som modell kommenterte han selv "Jeg burde kanskje trekke inn magen litt?" Hvorpå jeg svarte "Ja fint - for da kom sannelig Store Heillstuggutind til syne bak deg også!" Fra Nestsøre skuet vi nå rett over til dagens høgeste, selveste Store Heillstuggutind/11.0/2346, en av de virkelige stastoppene i Jotunheimen. For komme dit måtte vi først nedatt på bandet/2141, før ei lang og solvarm stenbratte på drøye 200 hm ventet oss. Bandet var blekt og underlaget flatklemt av uminnelige tiders snømengder. Men nå lå røysa soleksponert og avsmeltet, preget av den moderne tids nedsmelting og klimaendring. Ikke noe vakkert syn i mine øyne... Opp stenbratta var det varmt! Røysa begynte å bli temmelig solvarm nå, og med sola bakende rett i nakken, peste og svettet vi oss mot toppen . Ryggen er bred og trygg, så det er ingen utfordringer opp her, hverken hva gjelder vegvalg eller rent teknisk. Men likevel har noen prestert å rødmale hele leia, med stygge røde spraykruseduller for hver fjerde meter til topps. Rene hærverket spør du meg, og totalt meningsløst overflødig! Råttent fjell Så samles vi på Store/2346. Endelig - hvor mange ganger har ikke blikket søkt denne skarpskårne stolte profilen der ute på himmelranda... Svært tilfredstillende å stå her nå, og det på en dag som denne! Nils hadde jo timet dette perfekt, ikke bare værmessig, men turen ga meg samtidig 10 flotte 2k-gaver på bursdagen ! Så sendte vi en medfølende tanke til Robert som egentlig var satt opp for turen, men som dessverre ble lenket til jobb og plikter, langt der nede i disen over lavlandet. Vi så nå imot det som var dagens crux, tre hammere langs egga nord og nedover fra Store. Foruten de rene cruxene, skulle dette partiet i tillegg vise seg å være særdeles råttent. Fjellet var småstenet, sundsprengt, og så møkka løst at ikke en eneste sten kunne stoles på uten først å testes, være seg for fot eller hånd. Og ikke hjalp det å rydde i det kranglete underlaget heller, for det var akkurat like løst under. Virket som om hele egga var pill råtten tvers igjennom. Ikke lett å finne gode sikringsfester i slikt! Fra overhøyden under Store så vi nå også N-1/2230 og N-2/2215, som stakk opp som kvasse tenner nedunder oss på den lugubre egga. Men for å komme dit, gjensto en litt kilen og vaglete ferd, på et særs uberegnelig underlag... Lena kløv nedover først, deretter Terje. Egga var spooky, så etter noe sondering, fant vi det best å gå 3-4 meter ned i vestsiden her. Ytterligere ned var det heller ikke farbart, der kun glattskurte svarenner med et og annet hengende steinstrø i, stupte hylbratt i strak fallretning mot Urdadalen. Med mjuke bevegelser og forsiktighet, karret vi oss alle fram til tanna ovenfor første hammeren, og derfra første rappell. Her lå et par slynger fra før, så etter å ha forsterket disse med litt "ferskvare", seilte jeg ned som førstemann. Jeg tenkte nemlig forevige Roger, som litt spent ventet på sin aller første rappell, i for anledningen ny klatresele også. Rappellen er kort, kun 7-8 meter, og ikke overvettes bratt heller, så man har god fotkontakt med fjellet på veg ned. Men et par sva med minimalt med tak i nedre del rettferdiggjør en rappell. Og de få og knøttsmå tak som måtte finnes, er slettes ikke greie å finne fra oversiden heller. Nestemann er Roger. Han bakker under støttende kommentarer trygt og sikkert ut i tauet, og senker seg ned som han ikke hadde gjort annet. Well done! Første rappell gjort, og en ny grense brutt..! Snart er alle nede, og vi stiltrer oss forsiktig videre. Må vente hverandre ut nedover her, for ikke å rive sten i hodet på personen foran, ned langs den stadig like løse egga. Morten kaster et par større trusler av skarpkanten, og ned på breen innunder stupet østafor. En av dem skjærer i en laaang 200-meters bue nedover isen før den legger seg til ro for adskillige titalls år. Det er kun 25 m til neste rappell. Denne er drøye 15 m og nær vertikal. Problemet er at festet ligger 4 meter inne på ryggen ovenfor, så faren for at tauet kan rive ut sten fra det råtne fjellet er så absolutt til stede. Ikke mye å velge feste i her, så her også ligger et par slynger fra før. Terje og Lena forsterker også dette, før vi ber Lena som går ned først, om å vurdere å rydde unna potensielle farer før hun går ut i den vertikale delen. Hun forsvinner i dypet, men snart lyder tilrop om klart tau nedenfra. Nestemann er Svein, før vi i rekke og rad dingler ennå en avsats ned mot neste topp, som altså er N-1/2230. Terje går ned som sistemann, mens vi andre allerede er på veg for å sjekke ut den tredje og siste hammeren. Egga dit ut er sylsmal og sterkt erodert, så her skal man bevege seg beregnet og pent! Selve hammeren ser heller ikke grei ut, men muligens kan den klatres ned ved å dra ut på hammerspissen mot venstre (vest for selve egga), for så å traversere skrått ned hammerfronten tilbake innatt på egga. Her finner vi rett og slett ikke et eneste betryggende slyngefeste (og ikke noe annet sikringsfeste heller), så vi blir nødt til å klatre hammeren. Dette skulle heldigvis vise seg å være enklere enn vi fryktet, for halvveis nede på vestsiden nådde vi ei 30 cm bred hylle som krysset nesten hele fronten tilbake retning egga. Ved enden av hylla var det så greie tak de siste fem metrene ned til bandet mot N-1/2230. Artig dette! En for en kom vi oss ned her, og kun et lite klyv oppatt gjensto før N-1 (PF10) og dagens fjerde 2k var i boks! Det verste overstått Nå var det verste unnagjort. Tilbakeblikket mot Store/2346 så stygt og uryddig ut, der hamrene svartnet skyggefulle og bratte oppetter egga. Hadde nok rynket på nesen om vi hadde kommet motsatt veg her! Ned fra N-1 måtte vi gjøre omtrent som ned den tredje hammeren; først ned til venstre, så rundt et hjørne mot høyre, og benytte ei lita hylle tilbake til egga. Helt kurant, ikke fullt så løst lenger her nede. Snaut tjue minutter senere var vi alle på N-2/2215 (PF17). Derfra flatet egga betraktelig ut, og høydefølelsen likeså. På egga før Midtre/2339 ligger en topp som nedenfra ser ok ut, men denne har ingen PF av betydning. Jeg og Nils gikk beneste over breen forbi denne, før den seige bratta mot Midtre/2339 startet. Jeg begynte å bli sliten nå , mest matt av vannrasjoneringen kanskje, men jeg var nok ikke alene om det heller tror jeg. Men vi trasset oss opp atter en stigning, og nådde så det jeg synes var den flotteste toppen på turen. Midtre/2339 er tvert avskåren på østsiden, og den digre varden står faktisk på en godt overhengende bergnabb. Hele toppunktet er et større skrått sva, og luftfølelsen er påtakelig ute på stupkanten. I sør troner Store/2346, og langt nede på breflata østafor stikker de to artige Heillstuggubreahestene sine brune hoder opp av breisen. Etter litt hvile og litt foto, tar vi så atter mot nord, Nørdre/45.0/2218 kneiser i eftaslyset der fremme, og imellom ligger også småtoppene Midtre N-1/15.1/2176 (PF25) og Midtre N-2/15.2/2153 (PF20). Egga mot disse var overraskende storstenet, og forsatt ralativt skarp, men fast i fisken nå. Vel oppe på N-2 setter jeg meg ned ved de andre, i ura 4 m fra varden. Morten sier "Du har jo ikke vært på toppen før du har tatt på varden, vet du?!" Jeg svarer "Jada, tar'n før vi går!" Som sagt så gjort. Som sistemann av toppen skritter jeg bort til varden, og snur meg så for å følge de andre ned fra toppen. Idet jeg skal gå holder jeg på å tråkke på en dyr Canon 5D m/ 24-105L som ligger på ei helle nedmed varden! Jeg kremter høylytt og sier "Ehhrrmm - Morten?!" Han stopper opp 6-7 meter nedunder toppunktet og ser spørrende på meg... Jeg peker ned på stenhella, og Morten stirrer noen sekunder uforstående på kameraet før han oppfatter at det er hans . Flaks ja - bra at Morten formante meg om å klappe varden, og bra jeg er så nidkjær at jeg gjør det! Ned til skygge og mørke Dagen hadde vært varm, så vesketapet var merkbart. Langs Heillstugguryggen finnes ingen vannhull, så med snaue 3 liter vann i sekken må man rasjonere gjennom dagen. Ihvertfall blir jeg litt matt av slik varme og halvtørste. Det var derfor nydelig når en sval bris møtte oss over kammen langs siste brattryggen opp til Nørdre/45.0/2218. Der oppe var ryggen definitivt slutt. Foran oss lå nå kun brede slake stensletter og et par små brefonner i retning dagens siste, Heillstugguhøe/2072. Bak oss raget hele traversen, der tindene nå kastet sine lange forrevne skygger ut over blåisen på Heillstuggubreen. Vi studerte himmelranda vel forvisset om vi har vært på hver en meter der ute, over hver bidige topp, opp eller ned hvert eneste klyv og hver eneste hammer. Herlig! Det begynte så smått å kjølne mot kveld, så vi ble ikke lenge på Nørdre. Morten smatt utom et mindre toppunkt på stupkanten mot øst, men dette målte vel kun PF8. Deretter skled vi over den sprekkfrie slake brefonna i nordflanken på Nørdre, før vi ruslet opp nakken vest på Heillstugguhøe/2072. Egentlig ganske godt å gå på flatene nå, kunne tillate seg en litt mer breial og slarkete gangart enn hva traversen krever. Kun Roger og jeg skulle bortom Heillstugguhøe, de andre gikk beneste mot nord og ventet på oss på dalbrekket mot Visdalen. Ute på Heillstugguhøe strøk et gyllent flatt kveldslys over varden og toppene omkring oss, mens breene under oss ruget stumme i det blå skyggedjupet under tindene. Det hele var så storslått, så stilt, så skjønt, at det var nesten fysisk følbart. Her kunne vi senke skuldrene, og pulsen, og la avdagslyset vektløst bære sinn og sjel, langt inn i storheten og solefallet... De fleste hadde ruslet ivegen da vi også nådde dalbrekket ytterst på nordspissen av høe. Kun Morten satt igjen der. Sola skjøt en siste hvit pil av lys fra himmelranda på Bukkeholsryggen idet vi bikket over brekket, og i spredt orden ranglet vi den dels svapregede og etterhvert halvt gresskledte bratta til dals. Et sted stoppet vi og supte begjærlig friskt vann fra en siklebekk nedi lia. Stien tilbake til Spiterstulen syntes lang. Forventet hele tiden å se lysene rundt neste sving, men akk, det varte lenge før de dukket opp. Men alt har en ende, også stien ut Visdalen, så etter 16 timer på løpen nådde vi vél mødne og slitne bilene til slutt. Så takk til turfølget for en gedigen tur, takk til Nils for bestilling av godvær (noe jeg tydeligvis ikke er i stand til), og som sagt, takk for 10 digre pakker på bursdagen! Og mer stenharde enn dette får du dem heller ikke..!

Etter å ha avspasert fredagen med ein lang spasertur til Besshø, var det duka for å prøve oss på Knutseggen lørdagen. Pakka saman teltet ved Vargbakken og rakk akkurat båten innover. Nokså vått så lenge vi sat inne i båten, men det slutta heldigvis stort sett før vi kom til Gjendebu. Knutseggen låg godt inne i skyene når vi var ved Gjendebu. Regn og/eller snø og/eller islagte steiner og sva er ikkje draumeføre for ein tur over nålene og spesielt ikkje for Søre Nål, men etter rask rådslaging stempla vi lykke til på ferden og prøvde oss likefullt. Om ikkje anna ville vi alle opp og sjå korleis det såg ut der. På T-stien opp til Svartdalen var det fleire folk og sjå, men etter at vi kryssa elva og svingte av mot Knutseggen var det slutt på folkelivet. Kun oss sjølve, eit og anna lemen, og masse stein å prate med... Hadde ein teori om at det var best å runde nesten heilt bort til breen og følge egga opp på Knutseggen derfrå, noko som viste seg å vere veldig, veldig feil! Glatte sva og laus stein her fekk konsentrasjonen på topp ganske så fort. Omsider oppe på ryggen var vi skjønt einige om at dette ikkje kunne vere lettaste veg opp, noko vi fekk bekrefta 50 m lenger framme når eg kikka ned første renna i retning vatnet på 1590moh. Klart og tydeleg her vi skulle ha kome opp, så visste vi det iallefall til returen. Det smalna fort av vidare når pinaklene nærma seg, mykje klyveklatring opp og ned og rundt steiner og hamrer. Kom oss etterkvart over Nordre og Nestnørdre Nål og ned i den grove steinura under Søre Nål. Er som vestlending vant til mykje og stor stein, men denne var det dimensjoner over. Ingen rett fram-rute her nei.... Klyvde opp på Midtre Nål og, før vi sette oss på ein lun plass nede i ura og beundra Søre Nål. Både klokka og føreforholda sa klart i frå om at klatring på Søre måtte utgå denne dagen om vi skulle rekke nedatt til telta før det vart mørkt, men flott topp å sjå på uansett. Turen nedatt gjekk enklare enn opp, med unntak av nokre ufrivillige forsøk på å surfe på laus stein ned frå Knutseggen mot Svartdalen. Men, alle bein like heile på alle sjølv om pulsen går litt jojo av slikt. Omsider nede til Gjendebu og telta var det på tide med biff og rødvin ved teltet. Kunne sitte ute og nyte både mat og stjerneklar himmel. Livet blir ikkje mykje betre enn det PS! Kven du enn var som vi såg på veg ned frå Svartdalspiggen med lykt rundt midnatt, håper du kom deg vel ned. Sigbjørn

Sen start Etter gårsdagens suksess i godværet over Smørstabbene (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8615), var værmeldinga adskillig mer nøktern for søndagen. Det var meldt snøvær over Jotunheimen, så vi var ikke akkurat optimistiske da vi gløttet på gardinene i annekset på Krossbu ved 6-tida. Ute var det ikke snøvær, men lett overskyet, og vimpelen på flaggstanga pekte strakt østover i en frisk vestatrekk. Vi gryntet halvt misnøyde med vinden , og ville se det hele litt an, i tilfelle trekken bar med seg det meldte snøværet. Vi sov derfor litt til, men kl. 8 var det fortsatt likedant. Vi bestemte oss da for å prøve, og satset på at uværet ville komme inn senere på dagen. I verste fall kunne vi jo snu når og hvor som helst på dagens etappe, som var tenkt å bestå av følgende topper i nevnte rekkefølge (nr. som angitt i 2k-bibelen): Sørvestre Smørstabbtind/2045/146.0 - Vesle Gravdalstind/2015/106.1 - Gravdalstind/2113/106.0 - Søre Smørstabbtind/2033/157.0 - Søre Smørstabbtind Ø-1/2025/157.2 - Søreøstre Smørstabbtind/2030/157.1. I alt 6 2k på programmet altså... Etter pakking og utrydding fra rommene samt frokost, var vi derfor ikke klare for tur før nærmere kl. 10 på formiddagen, et absurd sent klokkeslett etter våre begreper. Av flokken fra i går var det kun fem av oss igjen i dag, Lars, Arve, Robert, Roger og meg. De to førstnevnte hadde som vanlig nedkjøring som prioritet, og satset på Jervefonni/2001 fra Leirdalen. Jeg hadde sett på dennes helkvite østflanke fra Veslepiggen 1. mai, og den så helt krem ut for skikjøring. Kopplamma fulgte derved mitt tips om å prøve dette. Derved sto kun Robert, Roger og meg tilbake for framstøtet mot Gravdalstind m/ omliggende topper. Robert slet seg jo gjennom en seig skidebut dagen før, og følte seg noe daff, men når vi først kom igang med høydemetrene mot Leirbreen, løsnet det hele ganske godt underveis likevel. Vi valgte å gå Leirbreen istedet for Bøverbreen, simpelthen for å gi Roberts lår en mjukere start - og det funket som nevnt fint! Skydekket synker Vi vinner radig høyde oppover den faste flata på breen, og snart står vi innunder NV-veggen på 1995-toppen i Kalvens vestligste utløper. Fortsatt aner vi sola gjennom skydekket, men den er blek og kraftløs, og evner bare såvidt å kaste våre skygger ned på snøflata. I vest ser vi fortsatt hele Hurrungane, men bakenfor disse er himmelen mørkegrå, og noen lurvne lysere skydotter driver lavt inn over høgfjella der ute. Sjelden noe godt tegn det, slikt kommer som regel i forkant av noe verre... Roger er ikke sulten ennå (kryss i taket !), så vi enes om å krysse Smørstabbreen før vi tenker ta ei pause innunder Sørvestre Smørstabbtind/2045 et sted. Ute på breflata ser vi et lite følge foran oss innunder Storebjørn, og en enslig person kommer etter oss opp fra brefallene langs Bøverbreen. Men ute i våre turmål ser vi ikke folk denne dagen. På veg over breflata ser jeg nå at skylaget soper nedpå Nordre Skagastølstind/2167, og har sunket minst 300 meter bare de siste 20 min. Vi når etterhvert innunder stigningen opp mot bandet øst for Sørvestre Smørstabbtind/2045, og stopper for ei lita pause og en matbit. Mens vi står her ryr de første snøkorna ut av gråa, og sola er nå helt vekk bak et drivende skylag som raskt seiler inn fra vest... Nullsikt Oppe på bandet før SV/2045 tiltar vinden kraftig, og et tett snøvær fyker vannrett inn i synet på oss. Gravdalstind sørafor oss anes fortsatt gjennom snøværet, men den kommer og går litt før den omsider forsvinner helt. Vi legger att skia på bandet, og stikker til topps langs de digre overhengende skavlene over øststupet, og borte ved varden snør og blåser det så man knapt kan ha øya oppe. Også jeg som tok mine nye googles ut av sekken i går! Ikke noe å drøye her etter, så vi halvløper nedatt, og tar raskt avgårde mot neste, som blir Vesle Gravdalstind/2015. Dit går en markert løype etter gårsdagens trafikk, og vi følger denne til sørskuldra på Søre Smørstabbtind/2033. Der legger vi atter fra oss ski og sekker, og tusler noen få meter ned til bandet og opp igjen på Vesle/2015. Innunder dennes vestside ligger ei enorm vindgryte i bretunga som faller ut mot sørvest under toppen. Herfra forsvinner all sikt, og vi følger så den bratte østvendte snøflanken på Gravdalstind/2113 videre oppover. Akkurat på grensa så bratt og hardt som vi tåler uten stegjern, men med forsiktighet går det greit. Litt lenger oppe treffer vi igjen på hovedtråkket, som viste seg å gå opp flanken litt lavere enn vårt sporvalg. Derfra følger vi tråkket helt til varden. Der oppe sees intet, og det snør virkelig tett nå. Vi tar to kjappe bilder, før vi returnerer på direkten. Men likevel var våre spor allerede borte. Nedatt til sekkene ble det mest å holde retningen, samt å føle seg fram etter de harde spora i tråkket under nysnøen. Slik føttet vi oss smått og prøvende tilbake, og heldigvis dukket skia om litt fram fra snø- og skoddehavet. Nå gjensto kun en snau kilometers ryggtravers før dagens dont var over. Crux Vi vasser nå i nysnø videre, det har nok kommet 30 cm allerede, og opp mot Søre Smørstabbtind/2033 står snødrevet tett og vannrett på tvers av egga, som stadig smalner av mot toppen. Blåser vel liten kuling nå. Toppunktet nås greit, og vi piler bare videre mot neste, som da skal være Søre Smørstabbtind Ø-1/2025. Pluselig sier Roger som her går først "Jøss, bratt jo!" For brått når vi et punkt der egga smalner skikkelig av, og stuper rett ned en 3-4 meter. Til venstre har vi nå bare overhengende drevskavler av nysnø, og til høyre svartner et glatt svastup ut i skodda og forsvinner. Under cruxet ligger en smal snøegg, med ei meter bred vindgrop halvt nede til venstre under foten på cruxet. Hmm - vi satser på vindgropa! Roger klyver forsiktig ned langs skarpkanten på egga, og når nedpå ei lita hylle en mannslengde lenger nede. Ikke noe alternativ å bikke ut mot svastupet her, som tar iveg rett under helene på én når man står på hylla. Å klyve med ski på sekken og staver hengende på håndleddene, er heller ikke gunstig... Men etter nøye vurdering, satser Roger på å hoppe de siste to metrene ned i vindgropa. Yiiiha - safe landing! Jeg tar så samme veg, vel konsentrert om skiendene for å unngå at disse skal stuke i fjellet og tippe meg ut av balanse. Og grunnet såpass mye ømfiendlig fotoutstyr utenpå ryggsekken, velger jeg å la Roger ta imot sekken før jeg hopper. Alt vel - og Robert tredobler suksessen. Artig! Kompasskurs Etter cruxet er det bare å passe seg for skavleoverhenget, og følge egga rett til topps på Søre Smørstabbtind Ø-1/2025. Dette er kun en PF10, så noe trofébilde er knapt nødvendig. Ikke tillater været noe slik heller, så vi strener bare videre. Først over "kul nr. to" som vi sa langs egga, før vi endelig kan slenge av sekkene, og ta opp de siste høydemetrene mot dagens siste 2k-topp, Sørøstre Smørstabbtind/2030. Denne består av to jevnhøge toppunkt i 20 meters avstand, med et luftig lite hakk imellom. Ved det første sto en slags varde, og derfra så det neste punktet hårfint lavere ut, syntes jeg ihvertfall. Robert stakk også bortom det andre punktet, men ble ikke noe klokere av den grunn, de så stadig like høge ut. Snødrevet uler over egga, og nå har det snart snødd 40 cm, med tørr fin nysnø. Vi jogger tilbake mot sekkene, og et sted på vegen ryker en av Rogers stavtrinser, og blir sittende en halvmeter oppe på staven. Sekkene er allerede nesten nedsnødd når vi kommer tilbake. Så gjenstår kun Smørstabbreen og høydemetrene tilbake til Krossbu. Men nå faller de vår veg! Vi stripper fellene av skia, og svinger oss i elendig sikt og lett lysteppe gjennom nysnøen nedatt bratta fra egga, og når snart breflata. Kompasskurs 365° settes mot vestsida på Kalven, og så er det bare å stake medvinds nordvest over breen. Etter en heller grå seilas i snaue 3 km over isen, aner jeg etter en stund en vág gråsvart skygge oppe i været forut. Stupvegg! Jepp, Kalven dukker opp, og snart ser vi også løypekvisten langs skiløypa mellom Krossbu og Leirvassbu. Så er det bare å kjøre nedatt breen langsmed løypa. Og Robert har lært mye av gårsdagen, og klarer seg noenlunde bra allerede! Ut for Leirhøe når vi igjen to jenter som har vært på Sokse. Stengt Nede ved breslutten går nedbøren over i plaskregn, takk og lov for at det ikke skjedde før! Avslutningen oppleves som søkkvåt og grisete, så vi ser fram mot ombytte til tørre klær og en varm dusj. Med Krossbu ligger øde, mørklagt og stengt! "Hæ?" sier vi forundret, for ingen av oss hadde sett eller hørt opplysninger om noe slikt. Godt vi pakket ut av rommene og betalte før vi dro da! Så vi sitter i bilen og vrenger av oss søkkvått tøy, og turner verre for å få på tørt. Ute står regnet stritt og vannrett, og Roger gidder ikke engang bytte om. Han satser på å kjøre til familie på Våga, og bytte om der. Han får kontakt med kopplamma, som har hatt en flott nedkjøring fra Jervefonni, sjøl om de snudde i uværet 100 hm under toppen. Sjøl brukte vi 5t 45 min på dagens 6 2k. Så vel fornøyde farer vi til dals etter helga. Roger og jeg med 10 nye 2k i boksen, og Robert med hele 14 (og to stive lår)!. På Otta kjøper vi hver vår kvadratmeter med hamburger, og alt er såre vel, der vi i vårregnet atter suser tilbake til sivilisasjonen.

Hei! Vi reiste fra Gjøvik litt før kl. 0600 og været så ut til å bli kjempefint. Vel framme på Spierstulen gjorde vi oss klare for en kjempedag i fjellet. Vindstille og knall blå himmel. Litt over halv ti la vi i vei! Det var topp forhold og skiene ble satt festet til sekken og vi langet innover. Snøen var hard og fin og vi gikk til fots helt til toppen av Veoskaret. Vi nådde toppen av Veoskaret etter 2timer og 40 minutter. Dette var nok i kjappeste laget og skulle straffe seg for mitt vedkommende noe seinere på denne fantastiske dagen i fjellet. Det var skikkelig varmt og væsketapet var formidabelt! Vi tok en god pause på toppen av Veoskaret med mat og drikke. Det var vindstille, sol og knall blå himmel og et fantastisk skue mot Heilstugubreen og Heilstugutindane! Jeg la i vei til den den lille toppen Leirhøe sør (16.1) Primærfaktor 15m. Småløp opp og ned for ikke å miste kompisene mine som var på vei over Veobreen. Gikk så over Veobreen på ski og bratt opp ryggen mellom Østre Memurutind og Søre Veotind med skia på sekken. Skikkelig bratt opp her. Tok en pause på en liten hammer (småtopp) og studerte på hvordan vil skulle komme forbi den. Valgte å omgå denne på nedsiden i bratthenget. Litt sløs snø og bratt, men det gikk fint. To av oss hadde ikke vært på Søre Veotind så vi gikk opp etter ryggen her. Fint å gå uten ski, men stiger jamt oppover.Varmt og helt stille...svettet og jeg gikk på en "Brinck" litt før toppen! Opp til toppen og så hjemover..... tenkte jeg da. Tredje mann gikk over breen mot Nordre Styggehøbreatind. Denne toppen hadde vi to andre også tenkt å ta, men syntes det ville bli for tøft denne dagen. Etter en rast på Søre Veotind med mye drikke og mat kom jeg meg såpass at lysten til å gå videre var der! Vi gikk mot Søraustre Styggehøebreatinden samt en av Blåbreahøene (topp 41.2) 2140m. Resten av Veotindane og den Nordre Stygghøebreatinden får vi ta en annen gang fra Glitterheim. Tilbaketuren gikk ned lia på skrå mot den berømte hammeren. Vi mistet noen høydemeter og gikk så skikkelig bratt opp mot hammeren og til venstre for denne. Slitne og svette kom vil velberget opp på ryggen igjen. Måtte bruke noen skjulte krefter for å komme meg opp her. Turen tilbake til Spiterstulen gikk som en lek over Veobrean og ned Veoskaret på herlig fin sørpesnø. Turen tok 9,5 timer og lærte iallefall meg at man må ha litt oftere drikkepauser og ikke brenne for mye krutt i starten på en såpass lang tur!!!

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt telttur til Norges tak og plukke topper i området Illåbreene, Tverråbreen, Svellnosbreen og Storjuvbreen. Vi var 10 turglade personer som dro opp til Spiterstulen og overnattet der. Jeg hadde vært oppe og sjekket forholdene foregående helg, men informasjonen stemte dårlig på grunn av mildvær og regn selv over 2000 moh. Rundt Spiterstulen var det blitt mye bart og oppe i høyden var det hardt. Isen hadde gått på Visa. En positiv ting var at værmeldingene var bra. Vi traff også de to Hedmarkingene fra forrige helg og fikk noen tips. Teltplass og toppiver (lørdag 28.04) Vi våknet til knallblå himmel og ett par minusgrader. Frokosten ble inntatt raskt og deretter ble telt, isøkser, stegjern, øl, med mer lagt i de to pulkene vi hadde med. Turen startet med å gå broen over Visa og deretter oppover Tverrådalen. Vi rullerte trekking av pulkene, men de to verste kneikene måtte vi ha flere trekkdyr på hver pulk. I underkant av 1900 moh fant vi en fin flate på Tverråbreen hvor vi etablerte camp. Det var tidlig på ettermiddagen, været var supert og iveren var stor siden flertallet ikke hadde vært på toppene i området. Vi gikk løs på toppene i nærheten og kom oss opp på Nedre Tverråbandet hvor vi satte fra oss skiene. Kortest vei var det til Lindebergstinden (2120), derfor fikk den besøk først, detter ble det Store Tverråtind (2309) som måtte til pers. De tre ivrigste løp/skled på beinhard snø ned til Svellnosbreahesten (2181). Middag (RealTurmat) med øl smakte fortreffelig etter en lang og strevsom dag. Skar på skar og skiftende skydekke (søndag 29.04) Dagen kom med høyt skydekke og det var litt hustrig å innta frokosten ved teltene. 4 hadde tenkt å reise hjem i dag, men ville være med frem til lunsj og få med seg i hver fall en topp. Målet for dagen var å gå mot Storgrovhøene. Det gikk raskt over Nedre Tverråbandet, mens opp mot Illåbandet var det kjipt bratt. I skaret fikk vi stiv kuling midt imot. Derfor samlet vi troppene og gikk videre mot Søre Illåbreatind (2175). Denne fjelltoppen var stusselig liten innunder Skarstind, men har nok primærfaktor til å være interessant. Lunsjen inntok vi i le under nordstupet av Søre Illåbreatind. Vi ble 6 som gikk skaret over til Heimre Illåbreen. Her fikk sola steike fritt og uhemmet, mens vi rant ned til ca 1780 moh og fortsatte opp vestlia på Storgrovhøe. Det lå bra med snø i bakkene her. Først gikk vi opp på Fremste (2253) og deretter på Bakarste Storgrovhøe (2259). Det begynte å samle seg litt skyer rundt Galdhøpiggen. Nedkjøringen var fin og det gikk relativt raskt tilbake over skaret til Storjuvbreen. Galdhøpiggen hadde skjult seg i tåka og skydottene begynte å trekke ned mot Storjuvtinden (2344) også. Vi satte på oss stegjern og tok med isøkser opp vestflanken på Storjuvtind/Ymmelstind. Det gikk greit opp snøbakken, men vi omgikk hammeren sør for Storjuvtind på østsiden. En unødvendig luftig og kilen vei. Utsikten var borte så det ble bare ”touch and go” på toppvarden. Ned igjen tok vi vestsiden. Denne så ut som en kremkake, men det gikk greiere og var ikke så kilent. Vi fant ut at Ymmelstind fikk være til en senere anledning. Tåka hadde rukket å trekke seg ned til ca 2200 moh. Vel under tåka fikk vi flott utsikt mellom tåke og tinder til områder som badet i sol. Returen gikk raskt og greit selv om vi tok av skiene ned fra Illåbandet. Det ble sen middag, men de som droppet ølen meldte om raskt tiltagende stivhet. Noen prøvde også vegetar-RealTurmat, noe som ble dømt av andre til å være ett dårlig valg på grunn av lavt proteininnhold. Siste toppstøt (mandag 30.04) Sola begynte å banke på teltene ved femtiden om morgenen. Det lovet til å bli en bra dag, men litt ubehagelig å sove i varme soveposer. Til frokost ble det egg og beiken. Vi ble enige om at Midtre Tverråtind (2302) var passende mål for dagen, siden 4 til av oss ville ned fra fjellet ut på dagen. Flere alternative ruter ble vurdert, men valget falt på østeggen via Svellnosbreen. Dermed ble det full fart opp til Nedre Tverråbandet hvor flere så sitt snitt til å få seg litt kvalitetsdotid bak hver sin stein. Dette ble dagen å nyte siden sola koste seg på den blå himmelhvelvingen. To som ikke hadde fått med seg Svellnosbreahesten (2181) løp ned for å krysse av denne, mens vi andre tok det litt mer med ro over Svellnosbreen. Vi holdt oss i sørsiden av breen og gikk ned til ca 2000 moh og fant snøfonna som leder opp til østeggen av Tverråtindane. Det lå en skavl langs mesteparten av toppen på fonna, men helt i øst var det muligheter og spor fra andre som hadde vært her før, viste vei. Nede på breen satte vi igjen skiene og tok på stegjern. Problemet løste seg greit og opp eggen var det bare kosetur til topps. Det trakk litt surt på toppen, så vi fant en lun plass ved en hammer litt lenger ned. Her ble det lang lunsj. Utsikten sørover var flott og fjellene ble identifisert. Vi fikk også en levende beskrivelse om ojojfuglen. Etter hvert ble det på tide å gå ned igjen. Returen gikk samme vei, men de to som valgte å overnatte en natt til ble sittende å nyte kveldssola ved Vestre Tverråtind. Vi andre dro til teltene og pakket sammen. Nedkjøringen var i god vårsørpe og gikk greit. Nede i Visdalen hadde det smeltet enda mer snø, men vi slapp med å bære skiene kun noen hundre meter. Før avreise tok vi en god dusj på Spiterstulen. På parkeringspassen traff vi gjengen fra www.tinderangling.no som hadde hatt hviledag på Styggehøe. Deretter bar det nedover til sydenvarme og pollen i lavlandet.

Endelig ble det en tur på Bruri. Etter å ha prøvd aktivt å få med meg tur-følge så ble jeg syklende alene innover Hjerkinn tidlig den søndagsmorgenen. Mistenker den lave responsen for å være eksamens tiden, og ikke manglende lyst. Dette ble og forsterket av at det stod ingen andre biler parkert på Hjerkinn da jeg kom dit, og bare to biler da jeg dro hjem igjen samme ettermiddag. Turen foreløp slik: Jeg dro fra Trondheim i det hanen begynte å skrike. Etter å ha lagt meg klokken 01.00 etter en grillfest lørdagsnatta (munkholm), så var det lett å stå opp klokken fire for å sette seg i bilen. Kjørte fra byen 04.15, og et sterkt kaffebrygg på Støren måtte til for å vekke meg. Stopper kort på Oppdal for å fylle Diesel, og jeg ser litt forundrene på de lokale bilene med frost på frontruta. (Hm, det er jo i slutten av mai). Kommer til Hjerkinn, er litt forundret over at det ikke er andre biler på parkeringsplassen, hvor at jeg bytter om til fjellklær. Litt småkjøligt var det, men da slipper jeg jo heldigvis at sykkelen synker ned i grusen på fjellet. Starter å sykle 06.50, hvor at jeg møter på moskus samme plass som sist jeg var på tur. Fremdeles de små, med noen store på slep.. Hadde samme morgen sett to stykker på Kongsvoll. De ligger i vegkanten, hvor at jeg ikke ser de før jeg er på 40 - 50 meters holde. Husker akkurat hva jeg las på skiltet ved bommen (var visst lurt å holde meg på 200 meters hold). Jeg stopper opp for å gi moskusen tid til å flytte på seg. De står og studerer meg i 2-3 minutter, hvor at hele gjengen plutselig springer opp på en liten rabb for å slippe meg forbi. Jeg fortsetter da videre mot Maribu og er ved hytten klokken 08.10. Kjenner at de tynne stridshanskene er i tynneste laget, hvor at det har vært så kaldt at jeg kan sykle over snøen som ligger på vegen de siste 300 metrene før hytta (lover dere at det ikke var mulig på ettermiddagen ) Jeg går til fots hele vegen til foten av Bruri, men tar med ski i tilfelle det skulle bli gjennomtråkk utover ettermiddagen. Går relativt kjapt til foten av Bruri, hvor jeg tar en liten matpause for å få i meg energi, og en gyllen mulighet til å planlegge ruten oppover fjellet. Ser at det er bratt, men ikke umulig. Går innover, og akkurat som rutebeskrivelsen sier, det er sinnsykt mye løs stein med fare for utsprang. Det løsner ofte stein, og det føles ubehagelig til tider. Samtidig som jeg går oppover går det rundt 10 mindre ras på motsatt side av dalen mot Svånåtindan. Når jeg kommer til toppen får jeg en virkelig stor mestringsfølelse, og konkluderer med at det var eklere å gå Bruri enn hva jeg trodde på forhånd. Tar meg en kopp kaffi på toppen, og ringer hjem og sier at jeg fortsatt er i live, og at om jeg ikke er nede til en visst tidspunkt på kvelden, kan de begynne å vurdere å ringe Seakingen for hjelp. Etter en ti minutters stopp på toppen går jeg nedover, hvor at jeg kjenner det begynner å stikke i huden. Solen var mye skarpere enn hva jeg kunne drømt om, og jeg hadde glemt hvor kraftig den er i kombinasjon med nysnø. Var mer snø nå enn hva det var for 3 uker siden. På veg ned løsner det stein under meg, men ved å alltid ha planlagt neste steg går det bra. Snøen har begynt å råtne, hvor at jeg ser det nødvendig å gå på ski hjem. Kommer meg trygt tilbake til Hjerkinn. GPS'måleren viser 45 km, og med en t/r på 9 timer og 10 minutter er jeg fornøyd. Erfaringer: Husk å ta med solkrem, og bruk solbriller i tide Alexander

Bomtur eller ei, utrolig fornøyd med turen var jeg likevell Etter å ha postet en post som heter "turfølge søkes", så kom det svar fra et par FF - medlemmer. RM ytrer ønske om å bli med, og jeg plukker han opp klokken 01.38 i Trondheim før vi kjører sørover. Ankommer Geitsetre (faktisk med bil) ca halv syv, og kaffe, skiver og frokostblanding fortæres før trådposter drikker enda en kopp kaffe før motivasjonen stiger til et akseptabelt nivå. RM stikker ut og pakker sekk og div mens undertegnende fortsatt sitter og varmer seg på kaffen og varmeapparatet i bilen. Etter et relativt kjapt klesbytte er begge klar, og vi begynner å gå på venstresiden av Nørdre Illåe. Det er tungt å gå, og ikke minst for RM som har satset på Randonee utstyr og tunge plastikkstøvler. Jeg noe skeptisk til turutstyret siden jeg ikke er noe dyktig på ski, og for denne anledning ble det 1 - 0 til trugene (hm, har Mayhassen brukt dette mot meg før montro?). Etter å ha gått noen høydemeter får jeg beskjed om å gasse på, slik at jeg får sjansen til å rekke toppen i løpet av dagen. RM vil bekymre seg med nedstigningen, mens jeg går videre mot Vestre Skarstind. Utsikten er fantastisk og bildene under forteller hvorfor det kanskje ikke ble en så stor bomtur i dag allikevell. Jeg vil allikevell ikke utelate mitt mislykkede bestigningsforsøk på Skarstind. Jeg står nede i skaret mellom Vestre Skarstind og den første hammeren som står som en vegg mot Skarstinden. Tankene svirrer rundt å prøve å gå hammeren, men løs is og snø setter rask en stopper for det. Videre tenker jeg på det Morten sa til meg i går om å traversere et par snørenner og slik omgår de tre hammerene. Mens jeg står midt i den første snørennen med nysnø til midt på lårene og en hard snøflate under, mens jeg samtidig kan skimte laaangt der nede hvor jeg vil ende opp om snøen løsner, kutter jeg ut ideen med å traversere snørennene for omgåelse av hammerene. Jeg går tilbake til skaret og gjør et par telefonsamtaler, og jeg blir ikke noe klokere. Hammeren vil jeg ikke gå direkte på pga løs is og snø, og alle de andre forslagene innebærer kryssing av meget utsatte snørenner med mye nysnø og slik jeg ser det, ustabile snømasser. Med tungt mot tusler jeg tilbake til Vestre Skarstind og tar frem termosen med kaffe og børster snø av en stein og leter frem kameraet. Jeg kjenner at kulden river i nesen, men allikevell er utsikten helt fantastisk. Skydekket som ligger under meg, hurrungane som titter frem blant alle de andre 2K toppene i horisonten. Kaffen smaker godt og i et lite øyeblikk kjenner jeg at jeg får gåsehud og glemmer bomturen til Skarstind. Går tilbake til bilen og plukker opp RM som har vært litt utålmodig, og nesten kommet til RV 55 i sin søken etter å holde varmen. Noen mil senere etter en lang dag med ca 70 mil i bil og 7 timer på tur er vi tilbake i Tr Heim.

Gikk Larstind med guttene mine i slutten av juli. Artig og flott tur, som det er svært lite å finne bilder om på dette forumet! Nå gjør jeg noe med det! Utførlige bildekommentarer får erstatte tekst denne gangen.

Egentlig ikke tenkt å skrive så mye tekst, Øyvind kan supplere om han føler for det. Jeg hadde planlagt en toppovernatting i høst, men av ymse grunner, først og fremst værmeldinger, drøyde det helt til månedsskiftet oktober / november før det klaffet. I mellomtiden var Stølsnostind / Falketind blitt byttet ut med Gravdalstinden, og fremkostmiddelet skulle være ski, sesongens første skitur. På vei over Valdresflya fredag morgen meldte de kuling i fjellet. Fasit: Frisk bris fredag morgen, avtakende utover dagen, natt til lørdag vekselvis flau vind og VINDSTILLE. Lørdag morgen tiltakende bris. Fredag kveld, en god del, dog ikke plagsomme, skyer rundt en del topper, lørdag morgen skyfritt(!). Fra ca. 11 lørdag formiddag tilskyende fra vest og etter hvert jevnt grått. Fantastisk skiføre. Over Smørstabbreen i 15-30 cm. lett nysnø. I henget opp mot Gravdalstinden opp til en god halvmeter med hvitt dun. Legger ut en liten smakebit av bilder med mye farger i (november er en fargerik tid i fjellet). Litt fler bilder enn jeg pleier, så jeg deler det i to tråder. Takk til Øyvind for en kjempefin tur, og til den ene trøndern som føler seg truffet: Synd det ikke klaffet, jeg tror du kunne levd noen dager på det, men det kommer jo nye muligheter. (Bildene kommer litt etter litt, tar litt tid å laste dem opp). Vi gjorde litt målinger bl.a. med laser, men det var ingen interessante funn på turen. Bildene fra dag II ligger her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14167