Søk i nettsamfunnet

Siste fredagen i juni tenkte eg det var på tide å ta Store Stølsmaradalstind. Litt utpå ettermiddagen samme dag, fann eg ut at ein betre dag ville vore å venta ein måned eller to, men moro var det likevel. Eg kom meg ut av bilen ved Murane ca. klokka 0800 og tok fatt på spaserturen opp Austanbotn. Det såg rett så bra ut, med lite snø og eit brukbart vær som besto av litt skiftande skydekke med opningar av blå himmel. Austanbottstindane reiste seg raskt opp framfor meg, og kom ut av skodda som låg rundt mange av toppane i Hurrungane. Det gjekk enkelt og fint opp det vesle dalføret så eg nådde relativt raskt ryggen nedanfor Austanbottstindane. Der oppdaga eg to ting som ein start på ein litt tyngre tur. For det fyrste hadde eg ringa rundt Austanbottstindane alt for høgt, så eg måtte ned att eit par-tre hundre høgdemeter. Hadde ikkje sett tydeleg nok på kartet før eg stappa det ned i sekken i iveren på å komme meg ut. Den andre saken eg oppdaga var at øverste delen av Gravdalen i praksis var dekka av snø, så det var berre steinar som stakk opp her og der. Jaja, berre å hive seg ut i det. Eg sklei raskt ned i frå høgda på snøen og vabba meg over dalen og bort til foten av Stølsmaradalstind ved vatn 1368. Eg heiv i meg litt mat før eg byrja opp breen som ligg lengst ut mot Gravdalen. Det var tungt oppover, men ikkje så bratt som eg trudde det skulle være. Eg var likvel glad eg hadde med meg isøksa den aller siste biten av breen for å få litt betre tak, då det var nokre bratte snødekte meter heilt øverst. Resten av vegen til topps er relativt slakk og fin, men med all snøen måtte eg være forsiktig, for eg datt igjennom og mellom steinar med foten både støtt og stadig. Det går med ein del krefter på slikt føre også. Det snødde på toppen, så eg slappa berre av ei lita stund mens eg naut utsikten av Storen og Styggedalsryggen som halvvegs stakk ut av skodda. Eg kom meg så ned att så raskt eg orka, då det såg ut til at det skulle tjukne til. Men då eg hadde sklidd ned breen att mot 1368 så lysna det opp att, og sola kom fram. Eg vabba meg gjennom snøen som til tider gjekk langt opp på leggen (og låret dei gongene eg datt heilt igjennom) på vegen bort til Gravdalsbandet. Må innrømme at eg var dyktig sliten då eg kom meg bort mot Austanbotn att og kunne få litt bar bakke under føtene. Tusla så dei siste kilometrane ned til bilen og gleda meg til middag heime hjå foreldra mine. Neste tur på denn toppen blir litt seinare på året PS! Det var to fuglar som stupte etter meg i Austanbotn, då eg sikkert var i nærleiken av eit reir. Nokon som kan hjelpe meg med å finne ut kva det var (sjå bilete nedanfor). Eg tenkte umiddelbart hauk for dei virka for små til å være ørner, men eg er strengt tatt ganske uvitande når det gjeld fuglar...

Det var meldt godt vær, og nå var det bestemt at den meget "løse" Sagi skulle bestiges. Roar H, Odd Arne og jeg skulle ta disse toppene, mens Håvard og Mayhassen skulle gå over Uranostindene og Slingsbytind for så å møte oss ved Sagi. Det ble en kjempeflott dag i dette vakre området. Vi tre som hadde Sagi som første topp hadde valgt å gå med ski over Uranosbreen. Dette var et klokt valg,-da det fortsatt er mye snø i fjellet. Mayhassen og Håvard slet nok mer med å gå bare i fjellstøvler....men så er de nok i en veldig god form... Vi brukte ca 3 timer fra bilen noen få km inn på veien fra Tyinholmen og opp til breen. Vi kom ikke inn til parkeringsplassen som vi først trodde. Istedfor å følge veien videre til fots,- gikk vi rett nordover opp lia. Et smart valg igjen da vi snart kunne ta på oss skia. Vel framme ved foten av Sagi tok vi en god pause. Hadde både gruet og gledet meg til denne toppen som nesten skulle få en tidlig slutt for mitt vedkommende. Vi hadde ikke før begynt på den forferdelig løse ura oppover da jeg skled på en stor flat stein...som et skateboard..som var på vei ned...jeg falt med venstre side av brystkasse rett mot en stein og gapte etter luft. Ble nok en brist i det ribbeinet der og dette skulle bli vondt utover dagen. Det er iallefall den løseste ura jeg har gått i. Løst skulle det også bli videre mot Nørdre Sagi...Trodde Morten hadde fjernet all løsstein jeg....men nye hadde nok kommet til.. Det BLE smalt etterhvert...akkurat som Nils skrev i sin rapport fra denne toppen. Vi valgte å klatre opp Nørdre og rappelere ned igjen for å slippe å gå den ekstra omveien i flanken. Et greit valg det, men for meg som ikke har vært mye i tau før, ble denne spesielle rapellen litt ekkel. Da vi hadde fått med oss alle tre toppene på Sagi og sto klare for rapellen ned igjen,- dukket Håvard og Mayhassen endelig opp. For noen treiginger altså....hadde jo bare gått over Uranostindene og Slingsby først..Jeg har jo vært med Mayhassen på tur før, men nå fikk jeg se han for alvor i aksjon opp til Nørdre Sagi. Jeg fikk ikke opp kameraet mitt engang før han var oppe på Nørdre. Han brukte max 30 sekunder på denne luftige og løse klatringen opp til Nørdre uten sikring. Fy f.. sier jeg bare. Der som vi hadde styrt med tau og sikringer og det hele.. Klatringen er vel kanskje ikke så vanskelig, men løst og farlig til tusen...det vet vel dere som har vært der...anbefaler vel ikke andre å gjøre det samme. Store og små steiner raste nedover stupet da vi klatret...huff Det var deilig å sette foten igjen vel ned på en litt fastere rygg. Jeg tok det meget forsiktig ned ura mot skiene, som sto igjen på bandet mellom Sagi og Mjølkedalspiggen. Her var vi samlet alle sammen og etter en lengre pause dro vi videre mot Mjølkedalspiggen. Et meget grei topp, med et artig og spennende klyvepunkt som fikk pulsen til å slå litt fortere. Tørre fine forhold gjør jo ting litt greiere da. Etter denne 4 toppen på dagens tur gikk ferden videre mot Langeskavltind. Håvard og Mayhassen gikk rakt ned fra foten av Mjølkedalspiggen og rett over breen til foten av Langeskavltind. Vi tre andre måtte tilbake til skiene våre og kjørte bratt ned på breen. Fine faste forhold over breen. Det stakk godt nå i brystet og klyvingen opp til toppen av Langeskavltind var vond, men opp kom jeg likevel selvom jeg ikke klarte å puste inn så dype magedrag.. En flott topp med enkel adkomst til topps med en helt annen sammensetning av stein og fjell enn opp til Sagi. En topp tur, men med min første "skade" på en fjelltur! Det var rimelig greit å ha ski nedover breen og nedover tilbake til bilen. Brukte faktisk ikke mer enn 1,5 time ned til bilen. Håvard og Mayhassen tok oss igjen da vi tok av oss skia for det siste stykket over barmark ned til bilen. Turen tok 11 timer akkurat og noen fikk 9 topper og noen 5...

Det er krevende å bo på prærien i Vestfold for en fjellfant. Av og til blir dragningen mot høyfjellet så sterk at det krever handling. Etter å ha sjekket Yr.no noen dager så det ut til at dagene rundt 10. juli skulle bli bra i Jotunheimen. Da var det bare en ting å gjøre, ta en feriedag og komme seg til fjells. Jeg fikk ikke med meg noen på så kort frist, så dette skulle bli nok en solotur. Onsdag 9.juli kjørte jeg rett fra jobb i Tønsberg til Gjendesheim, og etter en natt på sovesal og en god frokost sto jeg klar på parkeringsplassen ved Vargbakken kl 08.00. Været var optimalt med sol fra skyfri himmel, vindstille og en varme som tillot shorts og bar overkropp fra start. Planen var rundturen fra Bukkehamaren over Tjørnholstindene og -oksle og tilbake. Dette er jo en drøy tur, men jeg regnet med at grunnformen tillot et slikt prosjekt. Riktignok hadde jeg vært i blodbanken og donert en halvliter blod to dager før, men jeg håpet at det ikke skulle påvirke turformen nevneverdig - en feilvurdering skulle det vise seg. Myggen var plagsom allerede rett utenfor bilen, så her var det bare å mose av gårde så fort som mulig. Jeg fulgte stien på bro over Leirungsåe og tok av fra denne i høyde med Semelhøe og fulgte lendet oppover, og etter hvert kom jeg inn på en sti. Men allerede i disse motbakkene kjente jeg at kroppen ikke fungerte som den pleier, en urovekkende opplevelse. Jeg var mer andpusten enn vanlig, og måtte jevnlig stoppe og trekke pusten dypt noen ganger før jeg gikk videre, og i et tempo som jeg heller ikke likte. Men kl. 11 var jeg på Bukkehamaren (1910 m) og nøt den flotte utsikten til Knutshø og Besseggen. På veien videre visste jeg at Kvassryggen ikke er særlig kvass, men denne steinrøysa var jo så anonym at det var først når jeg sto på Høgdebrotets topplatå at jeg var sikker på at jeg hadde passert over Kvassryggen. Oppstigningen til Høgdebrotet var bratt klyving, det gikk greit opp. En bratt snøfonn lå ganske eksponert til mot stupet mot vest, her var det ferske trinn i snøen fra en tidligere passering, det var bare å ta det rolig og kontrollert. Jeg hadde da passert over Kvassryggen (2071 m) kl. 12.15 og sto ved varden på Høgdebrotet (2226 m) kl. 13.15. Det var nå tid for litt mat selv om ikke matlysten var på topp. Men utsikten videre var i høyeste grad nytbar nå som Steinflytind og Tjørnholstind hadde dukket opp, veien opp dit så virkelig forlokkende ut. Lett opp på Steinflytind hvor en del av ryggen opp var dekket av snø som var fast og god å gå på. På vei opp hit møtte jeg det eneste menneske jeg så i løpet av dagen. Han hadde gått direkte opp på Steinflytind og over denne fra vest mot øst. Var på Steinflytind (2318 m) kl. 14.30. Selve toppunktet ligger oppe på en steinblokk som det kan være litt plundrete å komme opp på. Så kom turens morsomste og flotteste parti, eggen mellom Steinflytind og Tjørnholstind. Den så både kvass og bratt og spennende ut. Noen problemer var lette å unngå ved å trekke litt ned i sørflanken, og kl. 15 sto jeg på Tjørnholstind (2329 m) for første gang, og var omstendighetene tatt i betraktning ganske fornøyd med meg selv. Været var like bra, jeg satte meg ned og truet i meg litt mer mat og nøt utsikten og det fantastiske været kun iført shorts fremdeles, det var sol fra skyfri himmel, vindstille og godt og varmt. Tok noen bilder av fjellene rundt, Torfinnstindene, Falketind og Stølsnostind, Surtningssue, Munken. Nå kunne jeg gitt meg, avbrutt runden og returnert til bilen, det hadde vært det eneste fornuftige, men det var bare så inn i h… fristende og også få med meg Tjørnholsoksle som jeg så over til. Sliten hadde jeg vært hele tiden, og en topp til kunne jeg vel alltids klare å kreke meg opp på. Så da bar det ned den delvis snødekte steinrøysa fra Tjørnholstind og opp på snøfonner til Tjørnholsoksle (2145 m) som jeg nådde kl. 16.45. Her står det tre varder på topplatået, det kan ikke være store høydeforskjellen mellom disse. Kort opphold på oksla, og så ned på breen under hvor farten kunne økes. Jeg var nå usikker på beste vei ned i Leirungsdalen, jeg hadde det for meg at jeg skulle ned i høyde med Munken, og tok sikte på den. Men det er mulig jeg tok ned for tidlig, for terrenget ned lia var stedvis kronglete og bratt med gressbevokste hyller, men jeg begynte å bli lei av å vasse i delvis snødekt steinur så det var vel like greit. Kom meg ned til stien langs elva ved 18-tiden. Så var det en laaaaaaang marsj langs stien tilbake. Måtte konsentrere meg for å holde et visst tempo, for jeg begynte nå å kjenne turen i kroppen, og på slutten var det kun en god porsjon vilje og selvdisiplin som gjorde at jeg klarte å holde et relativt stabilt tempo. Store horder med mygg var til god hjelp, og det samme var tanken på et bilsete. Var ved bilen kl. 20.45, og bilturen hjem gikk greit med lite trafikk. Heldigvis ble jeg ikke trett i bilen, var hjemme i Andebu kl. 01.00. Rask dusj og i seng, og på jobb neste dag. Dette er en absolutt kremtur som kan anbefales på det varmeste, og med det været jeg hadde er det en av de turer jeg alltid vil huske med stor glede. Tenk bare å oppholde seg over 2000 m mesteparten av dagen i sol og shorts mens man passerer over 5 2k topper, det er vel noe av det flotteste et turglad menneske kan oppleve. En interessant erfaring var det også å gå turen etter et stort blodtap, det kan ikke anbefales.

Eventyrlige forhold møtte oss da vi ankom Juvasshytta. Gråbein, Askogvoll, Odd Arne og jeg kunne bare se at DENNE gang skuffet ikke Yr.no oss. Meldingene stemte. Målene denne dagen var noe forskjellig...tre av oss skulle bestige Portpiggen, Søre og Heimre Illåbretind, Søraustre Skardstind og Skardstind. Jeg skulle da gå rett tilbake til Porten og få med meg Galdhøe og Kjelhøe. Gråbein og Askogvoll skulle også oppom Storgjuvtind og Ymmelstind. Odd Arne har kun få topper igjen og tok det rolig denne dagen og "nøyde" seg med noen færre topper denne strålende dagen. Hovedmålet var jo Skardstind og vi hadde studert denne i lengre tid. Askogvoll snudde den 4.desember foran hamrene med meget vinterlige forhold,-og var veldig bestemt på at i dag skulle han opp! Portpiggen ble nådd etter 1t20 minutter og det var leeeeenge igjen av dagen. Det var fine skiforhold så tidlig på morgenen og vi gikk raskt over breen til skaret mellom Søre og Heimre Illåbretind. Det var tørt og fint på ryggen opp mot Heimre og artig klyving til topps. Faktisk litt mer klyving enn jeg var forberedt på. Ingen vanskeligheter, men en fin topp var det med flott utsikt til Storgrovtind som reiste seg majestetisk mot oss. Denne toppen har jeg ikke ennå, men den må nok tas fra andre siden.... Videre rundet vi Heimre Illåbretind og snøen var nå faktisk begynt å bli bløt allerede. Sola varmet svært godt. Vi byttet litt på å gå først opp kneika mot den enkle toppen Søre Illåbretind. Så gikk ferden videre mot Søraustre Skardstind der Odd Arne satt og koste seg i sola. Han hadde allerede vært oppom toppen. Grei klyving med et par litt utsatte plasser mot topps! En artig topp under den fantastiske Nåle (2310 moh). Nå var det Skardstind som sto for tur! Vi satte fra oss skia på Illåbandet og vi bestemte oss for å følge sørflanken i så rett linje som mulig mot den berømte renna mellom Nåle og Skardstind for å unngå tap av høydemetre. Det var vellykket! Dette gikk greit, men det var svært bratt over et par snørenner og den sørpete nysnøen gjorde at adrenalinnivået var noe høyt et par plasser Vi burde nok ha krysset enda en snørenne før vi gikk rett opp mot bergveggen. Det så vi i etterkant. En ting er å se på et par bilder....noe annet er det å stå midt opp i de mektige omgivelsene her oppe under denne flotte toppen! Derfor så fikk vi en VEL bratt og noe isete ferd opp...faktisk nesten i rett linje opp mot renna. Det gikk nå forholdsvis greit opp med stegjern og isøks, men ned igjen fikk vi rimelig høy puls... Da vi endelig fikk karret oss opp den siste biten i renna vsar det enkelt opp mot Nåle. DET var en grei sak ja...i forhold til det som hadde vært i flanken. Det er en mektig følelse å stå på Nåle. Denne karakteristiske toppen som stikker seg så mye ut blant toppene i Jotunheimen. Klyvingen videre mot toppen av Skardstind gikk greit og vi sto på toppen etter akkurat 5 timer. Videre vurderte vi å gå ned til Vestre og Dumhøe, men med den løse sørpete nysnøen tok vi avgjørelsen at disse får stå igjen til en annen gang....Askogvoll hadde de også fra før. Man fikk virkelig en god følelse i kroppen da man sto på Norges 5. høyeste topp. Denne toppen som stikker seg så mye ut...man ser den jo greit nesten uansett på hvilken topptur man har i Jotunheimen. Vi karret oss som sagt ned igjen...med høy puls og fiulgte greit sporene våre i snørennene tilbake til skia. Ahhh...det var herlig. Nå gikk min tur greit mot porten og Galdhøe og Kjelhøe og jeg kjørte slalombakken ned igjen....mens Askogvoll og Gråbein fortsatt klatret på Storgjuvtind og Ymmelstind... Legger ved bilder fra kjære og kjente områder.... Turen min tok 9 timer, ca 1570 høydemetre og ca 22km....og syv topper.

Topp værvarsel for lørdag gjorde valget lett. Målet denne dagen var todelt...Odd Arne og Roar ville gå på Nørdre Semelholstind. De manglet kun denne toppen i dette området. "Busken" og jeg hadde noe større ambisjoner denne dagen. Vi ville bestige Hellstugupiggen, Store Hellstugutind N1 og N2 og deretter gå ned på breen og opp skaret mellom Store og Nest Søre og ta disse toppene. Vi tinderanglere vet jo at ting ikke alltid blir så "enkelt" som det ser ut på forhånd Med litt sein avgang fra Spiterstulen skjønte "Busken" og jeg at vi måtte stå på for å klare dette før mørkets frembrudd... Et fantastisk vær var det da vi langet innover Visdalen. "Busken" hold et kort kurs for meg om skredsøkeren vi hadde med oss. Greit å vite hvordan denne fungerer.. Etter ca 3 timer var vi klare for å karre oss oppover flanken mot "Piggen". Vi kom oss greit opp på eggen. Denne var imidlertid skummel da skavlen var uoversiktelig og hang over avgrunnen på nordsiden.. Vi klorte oss fast som best vi kunne med Busken" først. Vi kom oss over et vanskelig punkt. Det var utfordrende med snø og is på steinene. Med skjelvne knær sto vi foran det siste klyvepunktet.....MEN denne dagen ble dette for utsatt for oss. Det var ikke aktuelt å prøve å komme opp på en annen side pga tiden....kjiipt bare 5 meter fra toppunktet, men vi kommer tilbake når forholdene er enklere!! Fornuften seiret denne dagen! Videre nå gikk ferden over breen og opp nord for Søre Hellstugubreahesten og derfra opp mot skaret mellom Store og Midtre Hellstugutind. Store Hellstugutind N2 gikk greit med grei klyving, men is og snø gjør jo forholdene litt nærvøse... Videre mot N1 synes vi det ble litt for bratt og traversere videre med de forholdene det var og vi gikk ned på breen og fulgte denne langs bergveggen til en snørenne helt opp til skaret sør for N1. En utsatt egg med snø og is...og ikke faste steiner under... Siste cruxet var også utsatt, men opp kom vi. Etter noen bilder "listet" vi oss tilbake på eggen og greit ned på breen og tilbake til ski og sekker. Klokka var allerede blitt mye og med en løs binding var valget til "Busken" enkelt. Han måtte bare returnere til Spiterstulen. Nå ble valget vanskelig for meg....da jeg så stigningen opp skaret mellom Store Hellstugutind og Nest Søre mistet jeg litt av gløden...alene og allerede seint...men jeg var jo så nær. I tillegg ville jeg få solnedgangen på en av kremtoppene. Nei, jeg måtte opp!!! Jeg gikk på med krum hals og det gikk greit opp til skaret. Ryggen opp mot Store så meget innbydende ut og forholdsvis lite snø. Det var faktisk meget enkelt å gå til topps. Faktisk mye enklere enn jeg hadde forestilt meg! Det svei godt i lårene opp bratta, men det var verdt det! Endelig nådde jeg det målet jeg hadde hatt i flere år etter å ha avbrutt traversen for noen år tilbake. Et fantastisk skue fra en av de flotteste tindene i Jotunheimen...alene i solnedgangen....jo...det var verdt det! Nest Søre Hellstugutind badet i vakkert kveldslys. Nei, jeg måtte bare opp dit også.Så innbydende og hvit langs den knivskarpe eggen i motsetningen til ryggen mot Store. Og klokka tikket og gikk... Det ble en del spenstigere opp der. Eggen oppover var en sammenhengende skavl og jeg gikk på eggen med en stav på hver side av eggen. Utsatt var det og beina skalv da jeg sto på toppen. Et vakkert lys over Jotnenes rike og Store Hellstugutind var vakker. Det var blitt rimelig seint nå og jeg hadde vært ute i akkurat 9 timer. Jeg tok det forsiktig nedover eggen og var lettet da jeg satte på meg skiene. Kulda og mørket kom snikende. Kunne ikke få noe uhell nå...her oppe alene. Er litt usikker på om man bør være alene på en slik tur...Odd Arne og Roar var ikke helt blide på meg da jeg kom stavrende til Spiterstulen rett før kl. 20.00 i stupmørket uten lykt! Likevel,-en fantastisk dag i fjellet...som varsler noe som kommer...nemlig VÅREN Turen tok ca 10,5 timer og var på 27km og ca 2000 høydemetre for de som er interessert i det.

Det ble en ny tur til Jotunheimen midt i arbeidsuka. Fantastisk vær over Stehøe (1885), Stetinden (2020) og Surtningstinden (1997) fra Vegaskjelet. Turen var ca. 42 km og 2000 høydemetre, så det smakte godt med Lomburgern etterpå. Enjoy! http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/fantastisk-dag-i-fritt-vilt-land.html PS: Noen som er eksperter og kan gi tips til hvordan jeg kan få vist et helt panoramabilde i blogspot? Prøver å laste det inn som et vanlig bilde, men det blir bare krympet. Kjempekjedelig! Kan i det minste få lastet det ned her i redusert kvalitet.

Jeg har længe ønsket at se nærmere på fjeldene "bag" Glittertind og i august fik jeg endelig gjort alvor af en tur her. Jeg ankommer parkeringspladsen i Veodalen ca. kl. 18 den 8. august og får pakket en tung sæk med telt og mad til 3 dage. Fint vejr. Der er ganske stor aktivitet med folk, som cykler op til Glitterheim herfra. Kommer først afsted kl. 19.30 og går først ca. 1½ km af vejen og derefter op til højre i hakket ved Bergenusshaugen og i retning mod Trollsteinkvolven. På vejen møder jeg en dansk kone, som fortæller, at hun sammen med manden har gået Trollsteineggi, og de er nu på vej tilbage til teltet ved parkeringspladsen. Manden samlede på 2000 metere og kommer derfor senere... Konen fortæller også om endnu en dansker, som ligger i telt i Trollsteinkvolven. Kl. 21.30 er det tid at slå teltet op, og jeg ser ikke noget til andre telte. I løbet af natten bliver det ganske koldt, og jeg må op to gange og tage ekstra tøj på. Og så ærgrer man sig over, at det blev sommersoveposen, som er med oppe, og ikke vinterposen, som nu lå i bilen. Næste dag er der lidt flere skyer, men pænt vejr, og jeg beslutter at gå op på Austre Glittertindoksle via Bukkeflye. På vej op møder jeg en sneræv! Vi står og betragter hinanden interesseret på 20 m afstand ca. 10 sek. Og så forsøger jeg forsigtigt at få kamera frem, men straks løber ræven. Men jeg når da at få taget et foto af den på vej over en snefane og væk. Det er muligvis eneste gang i livet, at jeg får en ræv at se i fjeldet. Husker én gang at have set jerv ikke langt fra Sognefjellshytta. På vej op kommer man forbi en NVE hytte. Her er madrasser lagt udenfor holdt fast af sten. Prøver forgæves at forstå den behandling af madrasserne. Tæt ved toppen ser jeg en mand på vej op samme vej. Det viser sig at være den anden dansker fra andet telt nede i Trollsteinkvolven. Men hans telt lå langt højere oppe ved Trollsteintjønne. Det begynder nu at sne og blive dårligere vejr. Man kan dog ane Glittertind og Trollsteineggi. Jeg checkede, om det er muligt at komme ned på nordsiden af toppen mod breen, men der synes at være for stejlt oppe langs æggen. Jeg vælger nu at gå ned og hente vintersoveposen (ekstra 4 timer) og fra ca. 2000 m højde gik jeg ned i den nordlige kant af Gråsubreen, som er snedækket. Min vurdering er, at der ikke er sprækker på den del af breen med stort press fra isen ind mod klipperne. Og længere nede går jeg syd for Gråsubekken ned til vejen. Jeg bliver ved bilen ca. 2 timer, mens det regnede en del og går herefter op til teltet i tørvejr. Denne nat sover jeg varmt og godt. Næste formiddag (10.august) regner det en del, og der var dårlig sigt, så jeg beslutter at vente. Kl. 13 stopper regnvejret, og det begynder at klare op. Så jeg vælger at gå en lille tur over på Smådalshøe og se ned i Smådalen. Der er fin udsigt her både til Glittertind og til Smådalen og nord for. Der er mange rener i det område. Det bliver helt fint vejr mod aften så aftensmaden er dejlig at få udendørs. Om morgen 11. august er det flot vejr, så det er dagen for den lange tur, og jeg kommer afsted ret tidligt - ca. kl. 6.30. Turen gik op ad ryggen på Trollsteinhøe og til Austre, Nordre og Søre Trollsteinhøe. Dernæst til Gråhøe ned Svarholsglupen og op Svartholshøe og Trollsteinrundhøe. På vej op Trollsteinrundhøe kommer man forbi en pinakkel - aner ikke, om den har primærfaktor over 10 m... Indtil nu er jeg kun stødt på danskere og en sneræv i området, men på Trollsteinrundhøe fik jeg endelig mødt nordmænd, en fader med sine to sønner - den ene kun 12 år, som var gået op gennem Trollsteinkvolven fra parkeringspladsen. Faderen havde gasapparat med og kunne byde på frisklavet varm kaffe - dejligt! Men han var ikke i stand til at motivere drengene til en videre tur ud på Trollsteineggi - klokken var blevet ca. 15.30. Jeg synes ikke, at jeg er helt frisk nok til at gå derud alene, for det vil blive sent før, at jeg er tilbage. Så det tilføjer mere risiko. Så jeg valgte også her at snu og gå via Svarholsglupen og ned til teltet. Så disse fine toppe må blive en anden gang. Men rigtig flot tur alligevel. Næste dag er søndag den 12. august, som er for hjemtur til København.

Fredag dro jeg til Turtagrø og gikk op Nordre Skagastølstind på kvelden for å drikke øl. Fin slush nedover. Lørdag opp Styggedalstind med Martine og Signar. Vi gikk over til Vesttoppen, morsom, liten eggtravers med en del snø. Kjørte ned fra Østtoppen og traverserte inn i nordflanken uten å sjekke forholdene først. Det var ikke smart. Det var hardt og 45-50 grader med klippe/sprekker under. Det gikk bra og nok en bevis at men skal helst gå opp ruta før man kjører ned. Lite snø i Hurrungane. Sesongen nærmer seg slutten!

Gøyal tur med kanskje noen nyttige erfaringer. Fikk lyst til å skrive referat fra turen Tirsdag kveld 7.august kl 22:30 sitter jeg foran skjermen og kikker på yr og storm. Det er meldt fint vær rundt surtningssui, og 20 minutter senere sitter jeg i bilen på vei sørover fra Nord-Trøndelag. Sovepose og diverse klær og utstyr hang fortsatt til tørk i stua fra en tur et par dager i forveien, så pakkingen gikk rekordfort! Jeg tok meg tid til noen timers søvn på dovre, og satset på å rekke ihvertfall en av båtene til memurubu. Gå var uaktuelt. Da jeg ankom og fant meg en parkeringsplass i turiststimen ved Gjende, la båten elegant fra kai og jeg måtte pent vente til neste båt. Overhørte at denne visstnok var stappfull så det hadde ikke hjulpet å komme tidligere Jeg fikk da tiden til å gå. Trålet gjennom sekken, kjøpte snop,batterier og litt mat. 1020 kom båten og jeg kunne legge ut på tur mot surtningssue ca 1100. Målet med turen var å ta så mange topper som mulig, og jeg var forberedt på at det var overveiende sannsynlig å måtte overnatte i fjellheimen. Sovepose og underlag + div var derfor med. Turen gikk rett til den kjempeflotte nødbua nedenfor stortoppen for å legge igjen litt ballast. Da hadde jeg brukt nesten 4 timer opp ura, som var tung med den sekken jeg bar på ryggen. Etter en kjapp rast begynte ferden. Målet var alle toppene f.o.m stortoppen t.o.m søre veotind og tilbake til steinbua. Uten ballast på ryggen kom toppene som perler på en snor og etter en times tid med småløping sto jeg på sørvestre styggehøbretinden. Jeg må si at å klyve opp på denne toppen bør gjøres med tunga rett i munnen. Aldri i livet om jeg hadde gått opp på denne uten at det var tørt. Selve eggen er vel på det minste en liten meter bred, og det er noen hundre meter ned på nordsiden, og et slags sva med mye løsgods på sørsiden, som igjen fører i et langt fall ned på blåbreen. Eggen er ikke mer enn 6-7 meter lang ut til toppen. På fast grunn igjen kikket jeg opp mot søre veotind, som nå var tåkelagt sammen med memurutindene. Snødde gjorde det også på dette tidspunktet, selv om sikten var utmerket mot Gjende og himmelen delvis blå. Jeg kjente turen i beina, var svært tørst og hadde ingen forkunnskap om denne toppen. Jeg valgte derfor å snu for å slippe å rote meg borti noe mannevondt i tåka der borte. Turen tilbake tok jeg litt med ro, for det blåste litt opp og det var faktisk en del høydemeter mellom disse toppene! Jeg ankom vel steinbua rundt 1800 og da satt det en dansk familie på 4 der inne og koste seg med matpakker! Jeg ble påspandert en slags korv som smakte litt snålt men de hadde også mors flatbrød med, så det gikk ned da ned! Det var riktig trivelig der inne og vi ble sittende en stund og prate til de gikk ned igjen. Jeg hadde egentlig da litt dårlig tid, for klokka var godt over 1900 og jeg skulle videre til surtningssue søre. Turen dit gikk veldig greit og været var veldig fint. Ble litt skuffa da jeg så at midtre surtningssue kun var en liten rapell unna, og noe utstyr hadde jeg ikke med. Dårlig research! Her hang det noen lange slynger rundt en klynge av store steiner, så rapellstedet er godt markert i rosa og blått! Det var fotstpor ned breen fra denne toppen så her hadde det vært folk på ferde ganske nylig. Det ligger flere topper innen rekkevidde når man først er nede på denne breen, men det er lov å gå 2 turer Været holdt seg ganske bra på vei ned fra Søre og jeg satte meg ned for å skue på de stygge greiene enda lengre sørover. Det var ingen tvil om at ihvertfall 1 av disse var en 2000m-topp, for den toppen som ruver 19xx lengre nede i dalen var mye mye lavere. Pausen gikk etterhvert over i tvil, for disse var virkelig stygge men overmotet tok til slutt fornuften og jeg smøg meg nedover for å se an forholdene. Selv med noen snøkorn her oppe så var det veldig tørt og fint, og dette aå ikke verre ut enn klyvingen opp til søre styggehøbretinden, bare at denne eggen var mye lengre. Mye barndomslærdom ble tatt i bruk og det kunne til tider minne om krabbing.. Jeg vurderte å snu et par ganger men det føltes riktigere å bare fortsette. Det står jo varder der ute, så noen må da ha gått denne helveteseggen. Det var ikke egentlig spesielt farlig, bare jævlig skummelt og man må ha tunga i rett munn! Noen få klyvinger som ikke byr på utfordring på tørre fothold for noen med klatreerfaring. Lettere å gå opp den greia som stikker opp på eggen, enn ned. Om det er en stein eller topp kan man jo spørre seg om. Ca midtveis lå den toppen som ruver høyest og hvis noen har funnet flere topper lengre ned, får det bare være! Jeg krabbet meg tilbake og satte kursen mot bua igjen, helskinnet og muligens med noen flere hår på brystet. Det hadde blitt ganske sent nå, og jeg var litt usikker på når det ble mørkt. Klokka var nå nesten 2100 og jeg vurderte om jeg kunne komme meg ned i lavlandet på en times tid, og derfra bruke hodelykt ned siste del av stien. Memurudalen var egentlig det mest aktuelle alternativet, for det er sikkert ikke mørkt før 2230+ og stien derfra skal være grei å følge. Alle disse alternativene ble skrinlagt det sekundet jeg satte meg ned på benken inne i nødbua. Mitt nye liggeunderlag ble rullet ut, og noen minutter senere sov jeg som en stein i steinbua ps: døra kan ikke stenges fra innsiden, så ta med et tynt tau på ca 1m og vær litt kreativ. Jeg sto opp i 5-tia for å se an forholdene men da var det tett tåke så jeg la meg lett til å sove igjen. 0730 var det frokost, som besto av tidenes mest svette matpakke med salami og synnøve finden. Matpakken var strategisk plassert inne i soveposen pga minusgrader. Brødskiver smaker enda verre når de er spekt! Jeg var mer skeptisk til camelbaken, om vannet hadde frosset. Jeg pakket den inn i klær, div trekk og et sitteunderlag i ull, inne i sekken og vannet kunne ikke vært mye over 0 grader. Hadde nok frosset ved et par grader lavere temperatur Fra steinbua er det noen topper blant østre og vestre memurutinder som ser svært fristende ut. Jeg hadde lyst til å prøve meg på de 3 nærmeste toppene i vestre memurutinder, for så å gå memurudalen tilbake. Tåka lå derimot fortsatt over disse tindene så jeg satte kursen mot memurubu. Tåka letnet selvfølgelig når jeg var nede på rundt 1800m og det hadde sikkert blitt en fin tur opp. Det begynte derimot å regne rundt 1330-tia og tåka la seg på ny, så jeg var glad jeg gikk ned til memurubu for å kjøpe en etterlengtet sukkerdrikk og kaffe! Båten gikk ikke til Gjendesheim før 1640 så jeg hadde svært god tid. Leste hele boka "Fotturer i Jotunheimen" over x antall kopper kaffe på denne tiden. Kjempebra bok! Om jeg trekker fra overnattingen så var jeg vel borte ca 12 timer på tur. Topper i rekkefølge. Surtningssue Søre Blåbrehøe Midtre blåbrehø (navnet denne toppen har i boka jeg leste) Nordre blåbrehø Nord for Nordre blåbrehø (pf 20 ifølge peakbook) Sørvestre styggehøbretind Surtningssue sørtoppen Nestsøre surtningssue (for et navn!) Søre surtningssue Jeg glemte kamera, og batteriet på tlf ble kun brukt til å sjekke hva klokka var. Steder jeg gjerne skulle lagt ut bilder av er de utsatte partiene, men jeg håper det jeg skriver kan brukes som nyttig erfaring. Fellesnevneren for trygg ferdsel her er tørt føre! Vått=snu. Kjempefint fjellområde som skal besøkes om ikke lenge. Da blir det opp memurudalen og raske med seg noen av disse spisse memurutindene som danner et halskjede rundt memurubreene.

Solmaraton på ski over to dager; Holåtindene, Hestdalshøgdi, Låven og Vestre Hestbrepigger Jeg har vondt! Stiv i låra, det verker i skuldrene, leppene er såre – enda de ble grundig påsmurt sunblock begge dagene, ansiktet rød-brunt – selv med faktor 20 begge dagene, og et stort og et mindre gnagsår minner meg om utallige skritt og gjentatte bevegelser de siste døgnene: 13 timer på ski på mandag, 14 timer på tirsdag; til sammen mellom 8 og 9 mil tilbakelagt på ski i Breheimen. Storslagent vær, imponerende synsinntrykk og store kontraster frister likevel ikke til gjentakelse – i hvert fall ikke akkurat nå. Det er fordi det er så mange andre turmål å besøke også, før jeg eventuelt skal gå der igjen. Men akkurat nå er etterdønningene etter dette skieventyret en effektiv vaksine mot nye skiutflukter – i denne uka. Jeg vet at vaksinen ikke varer så lenge… Søndag kveld 29.april: Kjørte til Sota seter, og fikk se Tverrådalskyrkja i nydelig rosa kveldslys. Med skikkelig kamera ble det noen stemningsfulle bilder. I det siste har jeg ikke prioritert vekten av et kvalitets-fotoapparat, men etter siste turen (Snønipa) med Morten Helgesen – da jeg fikk se bildene HAN tok, og sammenliknet med mine billig-kamerabilder, fikk jeg fornyede argumenter mot å spare på disse ekstra grammene. Mandag morgen 30.april: Etter natta bak i Sharanen, var jeg våken alt i halv fem-tida, men da det fortsatt var ganske overskyet, slumret jeg nesten en time til. Så sjekket jeg værmeldinga på ipaden, som lovte klar himmel fra kl 9 – det avgjorde saken; opp og stå! Ca 6:15 var jeg i gang oppover mot sørøst. Fulgte noen skispor på kryss og tvers gjennom skogen, og her og der var det allerede begynt å bli bart. Det var faktisk smeltet en del siden jeg var her for elleve dager siden. Ettersom vegetasjonen avtok, ble det lettere å gå, og skifeller og skareføre passet meg ypperlig. Men vinden økte også på, og oppe ved Sottjørnin søkte jeg bak en hyttevegg for å innta frokosten; grovt knekkebrød og spekepølse. Skyene var i opplett, og føret noe helt annet enn for halvannen uke siden, da jeg vasset i 20 cm nysnø og møtte snøfokk oppunder Vestre Holåtinden. Nå gikk det langt raskere – og det er alltid motiverende å SE målet man går imot. Formiddag: Etter høyde 1536 øst for Sottjørnin, skled jeg noe ned i en botn, før jeg gikk oppover og holdt nord for høyde 1590, og over Grøntjørni. Deretter opp sørøstover en bre, forbi punktet jeg hadde snudd i snøføyka elleve dager tidligere (og da hadde jeg brukt 1t 20 min lenger tid) før jeg svingte bratt opp i skaret mellom Vestre Holåtinden og høyde 1964 i nord. Jeg lurte litt på å plukke med meg denne toppen (1964), men tenkte det var lurt å spare kreftene, for turen jeg hadde foran meg kom nok til å bli lang nok (og jammen fikk jeg rett i dette!) Derfor fortsatte jeg på skrå opp mot østeggen på Vestre Holåtind, der jeg satte fra meg sekken, før jeg krysset meg opp til toppeggen. Her så jeg to personer komme opp over breen fra sør – tydeligvis med kurs mot Midtre. Dem kom jeg sikkert til å møte seinere. Krysset meg så oppover mot toppen. En liten skavl var litt kronglete å passere, men det var ikke utsatt. Så lett vest og kort bort til toppvarden, etter 5 timer på tur. Årets første 2k-topp – og en deilig følelse! De neste toppene ligger jo på rekke og rad her. Kjapp fotografering, og så hastig videre for å utnytte dagen – hvilken galskap, og hvilket vær! Ettermiddag: Sklei ned mot nordøst, fortsatt med fellene på (bremser så fint!) før jeg labbet over breen mot Midtre. Her gikk jeg rett på sørflanken, men holdt mot øst, og noe under toppen satte jeg fra meg sekken ved en stor skavl, som ville gi fin ly for vinden etterpå, til lunsj. Så på kryss og tvers til topps; 50 min etter Vestre. Nede ved sekken møtte jeg på de to som var på vei opp. De hadde brukt tau på breen, men lurte litt på om det var nødvendig, når de så meg krysse breen alene. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sett antydninger til noen sprekker, og at breen var regnet som ganske «snill». Såpass tidlig i sesongen, og med så mye snø, var jeg ikke særlig bekymret. Så var det tid for en pause i solveggen av snø; det steikte – herlig! To-tre nye knekkebrød og litt spekepølse. 3 liter drikke hadde jeg med, slett ikke for mye for en slik langtur, og halvparten var isotonisk drikke. Fra dette punktet var det ganske greit å krysse seg ned østflanken på Midtre, til bandet mot Østre. Ved foten av vesteggen på Østre Holåtinden satte jeg igjen sekken og skiene, tok med meg kamera og staver, fulgte fotspor (flaks) oppover egga. Nå var det omtrent vindstille, og kyllingen i stekeovnen må ha det forholdsvis svalt i forhold til dette, tenkte jeg. Et par skavler var litt småbratte å klyve opp, men ved å regulere stavhøyden til minimum slapp jeg å putte hendene ned i snøen for å få støtte. På toppen kl 13.30 – dagens tredje i boks, deilig! Jeg observerte fornøyd at jeg ikke kunne se så mye som en sprekk på Holåbreen (jeg ville videre til Hestdalshøgdi.) Nede igjen ved sekken og skia, så kom det to karer, fra Oppdal. Vi hadde en lengre hyggelig samtale, og tok noen bilder, før jeg (uten feller) skled nordover og østover på Holåbreen. Skvatt litt da gps-en viste at det var drøyt 9 km til Hestdalshøgda i luftlinje! Føret var ganske greit, og kilometerne gikk brukbart unna, men det tok litt lenger tid å nå denne toppen enn jeg hadde trodd. Passerte like sør for de to høydene på 1932 m, før jeg igjen satte igjen sekken, og gikk opp på Hestdalshøgdi kl 17. Herfra kunne jeg studere morgendagens rute (Låven og vestre Hestbrepigger.) Kveld: Så var det klart for den mest behagelige delen av turen; nedkjøringa til Trulsbu. Fulgte mine egne spor tilbake til Holåbreen, der jeg svingte rett sør over breen. De siste 200 høydemetrene gikk jeg til fots ned bratta mot Trulsbu. Dette var fordi det hadde dannet seg et ekkelt lag med skare, som ikke holdt hele tiden, og som gjorde skikjøringa luggete og vanskelig – i alle fall med fjellski. Du verden hvor godt det var å komme i hus kl 19, etter 13 timer på tur! Først fyre opp i ovnen, drikke noe varmt, og så gå amok i valgets kvaler mellom middagsmat i spiskammeret. Mitt valg falt på en hel boks Joikakaker, som gikk ned på høykant. Da det begynte å skumre ute, kom det jammen en kar på ski fra øst. Han var heldig, som kom til ferdig varm hytte. Tirsdag morgen 1.mai: Våknet allerede kl 6 av sollys, og var mentalt - om enn ikke fysisk - klar for en ny blendende vakker dag i snøriket. Unte meg en kopp kakao til knekkebrødene og spekepølsa, før jeg var klar utenfor kl 7 presis. Hmm, var det ikke meldt om rolige vindforhold i dag, da? Det blåste friskt fra vest, men jeg fikk heldigvis vinden i ryggen. Skled litt ned i Vesldalen, før fellene kom på i skyggen av sola, og jeg skrådde østover opp en endeløs halvbratt skråning av skare. En tøff start for ømme og stive muskler, og et gnagsår fra i går var allerede plagsomt merkbart. Jo, det skulle jeg nok få kjenne mer til utover dagen. Etter halvannen time var jeg oppe på ryggen/avsatsen på rundt 1700 meter, og fikk nærkontakt med Vestre Hestbrepiggen, som virkelig dominerer her som en gigantisk pyramide. Men først skulle to litt mer kjedelig topper besøkes. Først rundt 2,5 km nordøst og opp til Låven. Oppe på ryggen mot Låven, der jeg satte fra meg sekken, fikk jeg fint utsyn bort på Hestbrepiggen som jeg hadde vært på for tre år siden, sammen med Nordre og Midtre. Det hadde vært fottur tidlig i juli, og mye vassing i snø. Nå hadde jeg ski, men på ryggen bort til Låven måtte jeg gå sikksakk mellom alle steinene som stakk opp. På toppen (kl 9:45) kunne jeg se helt tilbake til Trulsbu. Jeg så også rett over dalen (nord) til Hestdalshøgda, fra kvelden før. Vinden var nå avtatt, og det ble riktig behagelig opp mot Hestbrepiggen Midtre-2 (2142m). Denne hadde jeg latt bli igjen på forrige turs snøvassing, men den passet fortreffelig i dag, og på ski. Det som ikke var så greit, var at den ene skifellen var begynte å løsne, og på toppen tok jeg den av, og lot den tørke i en ytterlomme på sekken. Fra M2 var det reneste cruiset ned og vest mot «Pyramiden», hvis sørøstegg virket litt spennende. Vurderte å plukke med meg høyde 2050 underveis, men endte opp med å gå nord for denne, da dagen nok ville bli lang nok. (I ettertid et helt riktig valg.) Ved foten av østflanken på Vestre H, tok jeg en rast. Menyen var gitt, og som variasjon til tidligere beskrivelser tok jeg en kvikklunsj som dessert, og for å få litt ekstra energi til neste motbakke. Stavene ble pakket sammen, og med skia som støtte tråkket jeg meg centimeter for centimeter opp flanken. Der det var skare og lett å trå, steg begeistringen, og der skaren ikke holdt, og jeg sank nedi 15-20 cm, steg pulsen. Jeg lette etter tegn i snøen som kunne si meg hvor skaren bar, men fant ikke noe idiotsikkert mønster. Oppe på sørøsteggen var det forholdsvis luftig, og med vindkast på tvers, måtte jeg – hva skal jeg si – i alle fall konsentrere meg. Artig på vinterstid, denne! På toppen kl 11:45, men gikk raskt videre etter litt fotografering ned vesteggen, og opp mot Vestraste. Her var det mange gjennomtråkk, men jeg trøstet meg med at toppen var lavere enn forrige. Jeg merket at jeg var i ferd med å bli litt sliten nå, for jeg måtte ha flere pustepauser i bratta, særlig på grunn av mange gjennomslag. Ettermiddag: Toppeggen på Vestraste Hestbrepiggen var skikkelig artig – egentlig en kjempediger snøskavl. Igjen var jeg «konsentrert» om saken. Jeg var også veldig spent på turen ned i vest, der det skulle være et bratt punkt. Det ville imidlertid ikke være så veldig ille å gå ned østeggen heller, selv om det det ble litt lenger hjem da. Toppen vest på egga ble nådd like før kl halv ett, men da jeg så meg tilbake lurte jeg på om jeg allerede hadde gått over og forbi høyeste punktet. Den 8.ende nye 2k-toppen var nådd på to dager. Nå gjensto spenningen med nedturen i vest – det så jo ganske greit ut et stykke bortover, da. Etter et par minutter ble det åpenbart brattere og smalere, men snøen hadde fin konsistens, og selve cruxet var bare en halvmeters «drop». Med skiene som støtte gikk det veldig greit, og i alle fall nedover! Hadde det vært panseris, ville jeg ønsket både stegjern og isøks her! Målene var nådd, og opprinnelig hadde jeg tenkt en natt til på Trulsbu, men i finværet ville jeg heller gå helt tilbake til Sota igjen. Det kom til å bli drøyt, og heldigvis visste jeg foreløpig ikke at jeg skulle gjøre noen gale veivalg, som gjorde returen enda lenger! Laang retur til Sota: Fra vestsida av Høybrean skled jeg vestover, sør for Rasmustjønne, og holdt vest på en slik måte at jeg i størst mulig grad kunne utnytte nedoverbakker til å skli i retningen jeg ville. Noen steder begynte det å lugge, og etter hvert sank jeg noe ned i den bløte solvarme snøen, som effektivt bremset gliden. Æsj, det hadde jeg vel fryktet, tenkte jeg i det jeg nådde kvista rute fra Trulsbu. Skulle jeg returnere til Trulsbu likevel da? Nei, jeg ville til bilen i dag! Nå var jeg utenfor kartet jeg hadde skrevet ut på forhånd, og den kvista ruta jeg trodde at jeg fulgte, skulle lede vestover til Illvatnet, og så svinge nordover. Det jeg ikke kunne se var at jeg fulgte en kvista rute sørvestover! Sør for Illvassnosi ble jeg mistenksom, slo på gps-en, og manøvrerte rundt på den vesle skjermen. Vanskelig å få oversikt, men jeg beveget meg visselig stadig mer vekk fra Sota! Nå var det blitt over 14 km i luftlinje dit, og klokka nærmet seg 17. Dette var ikke bra! Jeg fant bart fjell og rennende vann, og fikk fylt opp både kropp og flasker. Det hjalp på! Jeg tok på fellene, og tråklet meg opp øst for Illvassnosi, ganske høyt oppe i fjellsida, som var bratt. Heldigvis gikk det greit å runde fjellet så høyt, og jeg kunne ta av fellene og skli nordover og inn på den navnløse breen her. Møtte så kvista rute i øst-vest-retning, og svingte mot vest. Jeg ville ikke skli helt ned til Illvatnet og så svinge nordover, men heller utnytte høyden og skrå nordvest over et vann, og holdt siden høyt oppe i Illvassurdi (ca 1600m). Selvsagt var terrenget ikke så greit som det så ut som på kartet, og det var ikke bare å kose seg nedover mot nordvest og Tundradalsbandet. Men jeg nådde da endelig dette, og gikk med vinden i ryggen nordøstover, og kom snart inn på sporene jeg hadde gått dagen før. Nå, kl 19, var skaren blitt sterk nok til å bære vekten min, og det gikk både raskere og lettere. Over Sottjørnin kunne jeg holde bra tempo, og det var behagelig føre ned mot Sota. Slutten, i skogkrattet bød selvsagt på utfordringer, men jeg var heldig og fant et gammelt scooterspor, og kjørte på snø helt ned til setra. Klokka var nå 20:45, og jeg hastet straks til bilen, for å rekke en burger på Lom innen de stengte der kl 22. Det gikk heldigvis med god margin, og burgeren smakte som forventet; helt himmelsk, etter 14t på ski!

To dager etter turen til Slettmarkspiggen var jeg igjen klar for tur. Skjønt klar og klar, jeg følte meg ganske slapp og veldig lite pigg! (Kanskje slettmarksPIGGEN hadde påvirket min egen pigghet?) Dette ble kanskje siste gangen en tur til nye 2000 meterstopper kunne innebære så lite kjøring. Jeg reiste opp til Valdresflya og litt på nordsiden og startet rolig innover mot Leirungsdalen. Været var nydelig og jeg koste meg. Hadde til og med kameraet med denne gangen. Gåstavene var til stor hjelp ved kryssing av et par elver. Leirungsåi ble krysset mer eller mindre tørrskodd ved Tyskerplassen. Der har jeg mitt eget lille "hemmelige" krysningssted. Ved å gå i et slangeformet mønster rundt omkring på steiner, kommer man over elva ved liten eller normal vannføring uten å vade. Elva er 30-40 meter bred her. Turen over er kanskje 150-200 Så vidt meg bekjent, er dette eneste stedet å gå tørrskodd over før man kommer lenger opp mot Leirungsbreen. Opp mot Tjørnholsoksla gikk det tregt med alt utenom pusten. En deilig rast ved elva fra S Tjørnholet ble lagt inn mens jeg med bekymring observerte skyene som trakk inn fra sydvest. Den høyre eggen opp mot Tjørnholsoksla ble fulgt før jeg atter (f0r 4. gang) var på toppen av dette "dustefjellet" som sperrer veien, i og med at det er eneste opp / nedgang mellom Skarvflyløyfttinden og Tjørnholstinden for dem som skal til "tindene bakenfor". En 2000 meter var unnagjort med lang anmarsj og 1000 meter oppstigning til sammen. Det kunne vært en tur i seg selv, men det var nå turen begynte. Ned på nordsiden av Oksla var det utrolig begagelig å gå og snart var jeg nede ved breresten innunder Søre Skarvflytind. Det var bare firn og blåis, men nokså flatt, så med gåstaver våget jeg meg over. Selvfølgelig bled det bratterre og glattere på andre siden, og jeg likte meg ikke. På kartet deles breen i en søre og nørre del. Nå var det delvis blåis sammenhengende hele veien, men i alle fall der breen deles på kartet går en rygg oppover. Denne fulgte jeg bratt, men greit opp til Skarvflytindande og kom etterhvert opp på en mindre topp mellom Søre og Midtre. Søre har jeg vært på tidligere, så den droppet jeg. Midtre ser utilgjengelig ut fra sør, og jeg hadde ikke nok krefter til evt. å snu, så jeg begynte med en gang å skrå nedover siden mot Knutsholet. Hele området var nå så avsmeltet at det virket på langt nær så imponerende som det gjør når det ligger litt mer snø.. Et par hunder høydemetre under Midtre Skarvflytinden fulgte jeg grus og grashyller bort i siden. Stedvis meget smale hyller, men med gode tak og bare beskjedne stup (10-30 meter) på utsiden. Etter en stund dukket en renne opp som jeg bestemte meg for å forsøke og jeg kom opp på ryggen et sted mellom Midtre og Nordre. Været var mer og mer truende og det var bare å få jobben gjort. Det var så mørkt at lysbildefilmen i kameraet gav lukkertider som en sliten fjellvandrer umulig kunne holde kameraet støtt på. Etter at Nordre, Midtre og en topp i mellom som muligens har en p.f. på +10 m returnerte jeg samme vei, men valgte en litt annen og brattere vei opp til eggen mellom Midtre og Søre Skarvflytind. På en måte føles det tryggere å klyve opp fjellryggen mellom enn rennene ved siden av. De er jo tross alt "akebane" for løsgods når det først bestemmer seg for å komme ned. Løsgods var i midlertid et problem hele veien, og jeg måtte hele tiden kjenne godt på tak og fester for å forsikre meg om at jeg ikke ville ende opp i et baklengsstup med en steinblokk i fanget. Tilbake mot Tjørnholsoksla betraktet jeg tre toppunkt på den sørlige utløperen fra Skarvflyløyfttinden. Tre spisse, tydelige toppunkt på en vill, og bratt egg. Sikker ganske vanskelige å bestige, men var ikke dette topper etter den mest omfattende definisjonen på 10 meters primærfaktor? Hadde Røyne utelatt dem med vilje da han laget sin liste på 300 topper? Hadde Røynde i det hele tatt utelatt mange topper for å ende opp på det runde tallet 300? I alle fall i Skarvflytindområdet var det gjort en dårlig jobb. 6-7 kandidater som ikke står på lista på 300 topper fant jeg. Fra Tjørnholsoksla ble det en lang vei tilbake. Og kjedelig! Men små fjellinnbyggere gjorde det hele litt triveligere. Snøspurven hadde jevnlig sagt hei i høydene og på vei ned møtte jeg en rypemor med ungeflokken. Ikke snakk om å stikke av da nei. I steden virret den rundt beina minde de neste 200 meterne med vingene halvt utslåtte i sin tapre aksjon for å få meg bort fra ungene sine, noe den selvsagt lyktes med Hjemme ved kjøkkenbordet kunne jeg logg omtrent 28 km og nesten 2000 vertikalmetre. Knærne mente kanskje at jeg var litt beskjeden da, men man skal jo ikke overdrive heller

Anne og meg hadde egentlig tenkt oss til Rondvassbu forrige torsdag, men et særdeles usympatisk regnvær gjorde at vi ikke ønsket å gå de seks kilometrene inn dit. Dermed flyktet vi til Leirvassbu mens vi ventet på bedre vær. Her regnet det ikke så mye, men til gjengjeld snødde det skikkelig oppe i fjellet og sikten var dårlig. Det opprinnelige målet Tverrbotnhornet ble derfor skrinlagt. Når sikten er dårlig er det greit å holde seg til en rygg. Muligheten for å gå feil blir mindre da. Valget sto mellom Kyrkja og Tverrbotntind. Vi valgte den siste (som er litt enklere). Selve ryggen opp hit fra Leirvassbu er en relativt enkel tur under gode forhold. Sist jeg var her tok det omtrent to timer til toppen. Snøen gjorde ting litt mere krevende, men morsomt var det uansett (se vedlagte bilder). Vi svingte oppover i Ura før selve ryggen begynte og sparte noen meter på den måten. Mot toppen ble snøen i dypeste laget for Anne som valgte å vente litt mens jeg ruslet de siste metrene opp. Utsikten herfra er glimrende, men ikke i dag, Jeg så bare mine egne føtter, og de er ikke særlig pene. Sleipe stein er enda eklere når man er på vei nedover. et sted glapp jeg litt og klinte fingrene i en stein. Forstuet to fingre litt. Jeg stappet hånda ned i en masse snø, og det hjalp ganske mye. Tror det er en riktig ting å gjøre. Nederst fant vi et snøfelt som var gøyalt å skli nedover i. Akkurat passe litt-for-bratt var det. Vi lurte faktisk på om vi skulle trave opp igjen for å skli ned en gang til. Istedet vasset vi over toppen som heter "Presten" på vei tilbake til Leirvassbu og den nydelige middagen der. På kvelden klarnet det litt opp og Tverrbotnhornene så særdeles innbydende ut i solnedgangen (se bilde). En sen kjøretur nedover dalen for å kikke på Skardstind var også ganske vellykket der den lå dekket av nysnø innerst i en grønn dal. Dagen etter var været bra og vi kunne sikkert ruslet en topp eller to, men vi hadde hørt at været skulle holde noen dager og durte avgårde i retning Rondane istedet. Det viste seg å være et ikke helt vellykket valg. Solen skinte da vi travet de seks lett kjedelige kilometrene inn til Rondvassbu, men så skyet det litt over igjen. Burde vi blitt i Jotunheimen litt til kanskje? Heldigvis har Rondvassbu en TV, så kveldens EM finale var ihvertfall reddet. Kampen var kjedelig, og utover i annen omgang ble jeg mer opptatt av værsituasjonen utendørs. Det klarnet opp og så direkte lovende ut. Lyst var det også. Kampen ble verre og verre og da endelig dommer Merk blåste i fløyten og gjorde slutt på dens lidelser sprintet jeg opp på rommet mitt og pakket sekken. Jeg startet litt før elleve om kvelden og nådde toppen av Storronden nøyaktig klokken ett om natten. Rondeslottet nærmest svevde over skyene. Verden ser helt annerledes ut om natten. Det er veldig synd at flere ikke går midnattsturer når været tillater det. Dette er ikke min første midnattstur, og det blir heller ikke den siste. Særlig på topper hvor det er en haug med folk på dagtid er dette en fin mulighet. Tidligere har jeg vært på natt-turer på bl.a Galdhøpiggen og Fanaråken. På det siste stedet lagde de til og med mat til meg på hytta på toppen da jeg kom deisende med snø i håret klokken 11 om kvelden. Sikten var utrolig fin og Jotunheimen syntes godt i Horisonten. Dovre hadde nok også vært synlig om ikke det fordømte Rondeslottet hadde ligget i veien. Jeg ruslet ut mot stupet på toppen men holdt meg på steinene. Flere fotspor viste at ikke alle besøkende her oppe skjønner hva overhengende snøfonner kan finne på. Noen hadde vært langt ute på overhenget trolig uvitende om at det gikk 500 meter rett ned under føttene deres. Schkummelt! Klokken halv tre tuslet jeg inn på Rondvassbu. En sen tannpusser sendte meg et underlig blikk men sa ingenting. Noen timers søvn senere våknet jeg til et elendig vær som ikke så ut til å ville gå over, så tirsdag morgen reiste vi like godt tilbake til Oslo hvor vi får dagene til å gå med å spise sushi og drikke vin i Sofienbergparken mens vi venter på bedre vær i fjellet. Det hadde vært greit med litt sommer snart! Hadde det ikke ?

Vi var tre som gjekk innover Helgedalen fredagskvelden 23.7., Jan Erik, Stig og eg – 3 småbarnsfedre som skulle i vegen på vår årlege overnattings-fjelltur. Målet for kvelden var Gjertvassbui som vi hadde fått leigd av Luster Fjellstyre. Det regna litt innover, men ikkje såpass at vi vart noko særleg blaute. Sekkane var blytunge av mykje god mat og drikke, samt tau og anna sikringsutstyr. Vi kom fram til hytta ved 10-tida om kvelden, og trefte der ein sauebonde frå Fortun som også skulle bu i hytta medan han såg etter sauane sine den helga. Etter litt kveldsmat og prat gjekk vi til sengs. Vi sov litt lenge morgonen etterpå, og var ikkje oppe før klokka hadde passert 8. Skodda og skyene låg tjukk i Gjertvassdalen, men vi ordna oss på tur. Turmålet var fyrst og fremst Gjertvasstinden, men dersom veret, føret og formen (ikkje minst!) var bra skulle vi også prøve Styggedalstinden. Klokka vart nesten 10 før vi la i vegen. Vi måtte fyrst ned eit par hundre høgdemeter før vi vassa elva som kjem frå Gjertvassbreen. Etterpå gjekk vi i grov og laus ur opp eit markert drag opp på ryggen vi skulle følgje til toppen. Veret var framleis grått, men ein gong i blant letta det litt slik at det var ikkje vanskeleg å finne vegen. Det var litt småklyving opp til topp 1924, og da vi kom opp der letta skodda og veret skein skikkeleg opp. Vi såg da fint eggen oppover mot toppen med den markante snøkammen. Vi tok oss ein liten matbit før vi starta på den siste biten oppover, noko som vart ei skikkeleg kraftprøve for meg. Dei to andre som er mykje betre form enn meg gjekk greitt oppover, medan eg kjempa meg steg for steg opp den tunge snøbakken. Eg merka godt at treningsgrunnlaget var heller tynt, og at dei ekstra kiloa rundt omkring på kroppen var tunge å dra på…… Medan eg kjempa meg oppover konstaterte eg at eg måtte vere glad om eg fekk med meg Gjertvasstinden, planane om Styggedalstinden vart skrinlagt. Når eg endeleg kom opp hadde dei to andre byrja å ta på seg sikringsutstyr. Eg sa at eg heller ville sitje att å vente, men toppen var fristande nær….. Etter ein sjokoladebit hadde eg ombestemt meg – eg ville også bli med. Vi tok med litt nødvendig utstyr i ein sekk, knytte oss inn i tauet, og bevega oss forsiktig nedover den bratte snøbakken. Snøen var fast og fin, og Stig gjekk fyrst og sette sikringar, både i snø, is og fjell. Etter ein drug time var vi nede i Gjertvasskaret – klokka var da 18. 20 minutt etterpå stod vi på østtoppen på Styggedalstinden. Vi såg at eggen bortover mot vesttoppen såg grei ut, men klokka gjekk fort og etter eit lite minutt på toppen gjekk vi nedover att mot Gjertvasskaret. Vi fylgde same ruta opp frå Gjertvasskaret som vi hadde brukt ned, og kl. 20 stod vi på nytt på Gjertvasstind. Vi pakka fort i saman att, og byrja å gå. Turen nedover gjekk greitt og fort ned dei mange snøfonnene der. Vi hadde litt vanskar med å finne att skaret vi hadde kome opp, og den lause, grove urda vart litt av eit blodslit å ta seg nedover. Elva frå Gjertvassbreen vart på nytt vassa – denne gongen utan å ta av sko og bukser – dei var gjennomblaute likevel….. Dei 200 høgdemetra oppover mot Gjertvassbui att vart skikkeleg krevjande etter så mange timar, og det var godt å kome inn i hytta att som sauebonden frå Fortun hadde fyra opp god og varm for oss. Klokka var da 2330. Ein halvtime etterpå spruta regnet ute…..Turen vart feira med ein skikkeleg biffmiddag, pils og konjakk. Praten gjekk lenge utover natta – før vi gjekk til sengs. Det var tre krye og tilfredse karar som gjekk heimoveratt sundag. Takk til Luster Fjellstyre for utlån av hytte og til sauebonden frå Fortun for triveleg selskap og ferdig oppvarma hytte! Svein

Sol, varmt og vindstille – optimale forhold. Over brua ved Geitsætri, krysset vi ganske raskt elva Hurra fra Hurrbrean, og siktet oss inn på et skar langt ned på NØ-ryggen til Skagsnebb. Vi fulgte så østflanken oppover, hele tiden ganske nær NØ-ryggen, og kom til slutt greit opp på eggen. Vi hadde ikke gått lenge på denne før en bratt hammer krevde en liten rapell på 5-6 meter. Et ferdig rapellfeste gjorde at vi ikke brukte mange minuttene på å fortsette bortover eggen. Rapellen var ikke spesielt utsatt, og en omvei – hvis det går uten klatring – virket betydelig. Videre opp til toppen av Skagsnebb (2003m) var det greit. På eggen videre mot Vest-1 virket noen digre hammere ganske truende, men vi så muligheter for å omgå disse på sørsida – hvilket viste seg å være riktig. Lett over V-1 (2093m) og bortover bred rygg, som smalnet av kraftig. Et par små hammere på 2-3 meter måtte vi omgå her – på sørsiden. Bortover og etter hvert oppover egga mot V-2 helt greit. Vi valgte å svinge av på snøen sør for V-2, (spare noe tid, besøkt før). Så greit opp på Veslebretinden (2092m), ned snøhelling og opp på Storbreatinden (2018m). På vei ut mot Jervefonni ventet vi et svært utsatt punkt, men heller ikke noe mer. Overraskelsen var derfor stor da vi så en som satt og sikret en annen. Da vi kom nærmere så vi at denne hammeren krevde rapell. Dobbel overraskelse: Jeg kjente jo han som sikret! Morten Helgesen – god dag! Vi ble raskt enige om at det burde stått litt om denne hammeren i Thommessens og Skogheims turguide. (Sjekket i ettertid, og boka nevner en farbar utsatt rute på skråhyller i sida mot Storbreen for å omgå denne hammeren. Vi burde lest bedre!) Vel, vi hadde tau, og det var bare å rapellere, skjønt denne rapellen var mer utsatt enn sist gang. Vi slet litt med å få ned tauet, før vi fortsatte på smal og artig egg nedover. Etter hvert ble det bred rygg opp til Jervefonni (2001m). Ned fra toppen er det bred bakkehelling mange steder, og vi valgte en direkte østlig retning, tidvis på snø – mest i begynnelsen. Dessverre var det lite med snø etter hvert, eller snøbakkene var vel bratte og harde (vi hadde ikke isøkser). Omtrent halvveis nede var det noen bratte partier som tvang oss over på nordøstlig retning (Breamillom står det på kartet), men så slake partier med ”sårfotvennlig” gress. Men det var problematisk å komme seg over Storbregrovi. Snaut 50 meter før dennes utløp i Leira - et sted Storbregrovi er delt i tre - fant vi en passasje over den største av de tre. Jeg trengte 3 minutter på å psyke meg opp til kjempespranget, for det var ganske langt, og jeg landet på en ikke-plan våt stor stein. Det gikk bra, og Snurre Sprett ville blitt imponert om han hadde sett meg… Så på bru over Leira, der klatrerne vi møtte oppe på eggen alt var nede ved bilen sin. De anbefalte heller å gå ned fra Jervefonni i sydøstlig retning, og krysse Storbregrovi ved utløpet fra breen. Helt sikkert en bedre løsning! Men nå fikk vi haik 3 km tilbake til Geitsætri – det var godt for såre bein! Etter akkurat 10 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.

Hei, tenkte siden det vanligvis er Morten som skriver inn her, får jeg gjør det denne gangen. Han får heller korrigere om jeg skriver noe feil . Vi ville ha en kosetur etter alt det toppturslitet Morten hadde holdt på med sist uke og bestemte oss for Midtmaradalstindane fra Stølsmaradalen, med to overnattinger der for å fordele høydemetrene litt snillere (de er det mange av!). Så dro vi avgarde fra Røn rett etter jobben (Morten hentet meg der), etter å ha spist to kurver med jordbær og kveldsmat utenfor kontoret i sola. Jeg husker ikke nøyaktig når vi startet sykkelturen inn til Vetti fra Hjelle, men det må ha vært rundt 19-tiden. Å sykle opper i Utladalen med tung sekk på ryggen og en mage full av kveldsmat er ikke veldig behagelig. Det ble da også trilling de værste oppoverbakkene. Vi satte fra oss syklene og gikk videre innover mot Vettisfossen og Stølsmaradalen. Ved hengebrua gikk det over Utla og så bratt, bratt, bratt mange, mange sammenhengende høydemetre oppover. Det vat varmt i krattbjørkeskogen, men heldigvis ikke så veldig mange insekter som fryktet, men vi fikk likevel en del stikk fra blodsygende monstre. Det er kjekt å ha Vettisfossen til å måle høyden på, og det var enda kjekkere å etterhvert komme seg et godt stykke over den og kunne se ned på den... Ganske tassent virket den ovenfra : . Vi ankom hytta rundt 22-tiden, tror jeg, og lå i soveposene litt før 23. Stølsmaradalen er en liten hytte (kun 6 sengeplasser) i utrolig idylliske omgivelser. Men det må være enda mer idyllisk å telte et lite stykke oppover i dalen helt alene... Neste morgen ringte vekkerklokka halv åtte, vi spiste frokost, pakket dagstursekken og la av gårde mot Midtmaradalstindene. Morten ville spare kilometre og ledet ganske bratt gjennom bjørkekrattskogen så langt vestover mot stupet som det gikk an. Et stykke gikk det veldig bra, selv om det var mye pes her i bakkene, men så kom det et vanskelig parti. Den kunne omgås, men nå stå vi en gang der, og so skulle vi jammen også komme oss opp her. Det var mosebevokste, såpevåte og glatte sva med så godt som null fotfeste. Det var bare å holde i bjørkegrenene ovenfor og gjøre noen akrobatiske kroppshevninger. Utglidninger her hadde - hvis ikke dødelig, så i hvert fall vondt - ikke vært lurt, og jeg dinglet noen momenter bare hengendes i armene etter å ha mistet det miskroskopiske som fantes av fotfeste der. Men med en sterk hånd som jeg fikk låne som dro meg oppover klarte vi det begge to. Jeg bemerket at det hadde sannsynlighvis vært veldig mye lettere lengre til høyre i en slak renne. Med en gang vi kom oss opp på ryggen ble terrenget meget lettgått og svart behagelig. Vi krysset Svartbekken (?) på stein og hadde en god og deilig drikkepause i sola her. Det lå enda en del skyer rundt de høyeste toppene i Hurrungane, men været lovet ikke så værst. Her ble vi tatt igjen av et yngre fjellpar med meget lett oppakning som ikke en gang stoppet her for å drikke, men gikk rett på videre. Det hadde blitt mer og mer blå himmel og sol etterhvert, og tåkeskyene rundt Austabotntind og Styggedalsryggen/Storen hadde dratt sin vei. Kort tid etter stod vi på en knaus av ca. 1540 m, hvis jeg husker riktig (har ikke kart her nå), navnet var et eller annet med stein. Herfra var ryggen meget lettgått et godt stykke, med fint og fast fjell å gå på. Ringstinder og Maradlastinder dykket opp etterhvert og dannet en flott kulisse. Tilbake kunne vi se Stølsnostiden/Falketinden/Hjelledalstinden og Uranostinden. Stølsmaradalstinden til venstre så også litt spenstig ut. Etterhvert nærmet vi oss foten av ryggen til Vesle Midtmaradalstind. Vi omgikk fortoppen (som ikke når opp til 2000 m) til venstre på snøen og tok fatt på eggen. Den bød på det de fleste ville kalle morsomt klyving, med to litt vanskeligere punkt som ikke er nevnt i Thommsen sin guide i det hele tatt. Morten klarte seg opp og jeg med hjelp av en taustump etter. Det andre punktet kunne greit omgås på en utsatt hylle rett ned mot stupet mot Midtmaradalen, noe Morten benyttet seg av, mens jeg ikke torde. Så sto vi på det første toppunktet på Vesle, med grandios utsikt mot Storen og hele Styggedalsryggen. De andre to var allerede på Store. Jeg var enda lit skjelven etter klyvingen opp (andre ville kalt det en lek, men jeg var faktisk overrasket over meg selv at jeg lot meg pushe helt opp hit ) og foretrakk en lang pause på Vesle, mens jeg kunne forfølge Morten på vei videre til Store. Jeg kunne sikkert klart den siste biten og, hvis jeg først hadde kommt meg så langt, men skulle gjerne ha litt tid på meg for å psyke meg opp til nedturen. Da Morten kom tilbake fra Storen nådde også det tredje partet som skulle bestige Midtmaradalstindene denne dagen, opp. De hadde Thommesen i sekken og lurte fælt på hvor vanskelig det skulle bli ned til skaret mot Store, hvis allerede de to vanskelighetene før ikke en gang hadde blitt nevnt i boka... Men de kom seg greit ned og opp på andre siden. Den (nedstigningen) gikk forøvrig veldig fint og raskt, den øverste av de to vanskeligere punkt på ryggen ned gikk jeg faktisk nå på den utsatte hylla (noe Morten ble meget imponert over ), og det andre omgikk vi litt til høyre på noen sva og på snøen. Det er deilig å ha snøfelt å gå ned på, så vi valgte en litt annen rute og fulgte snøen til venstre for den lille knausen av 1500 et eller annet meter ned til Svartbekkvannet og i høyre kant av den ut. Nå holdt vi rett på ryggen ut, til vi etterhvert kom inn på den umerkede stien fra Midtmaradalen/Skogadalsbøen som vi fulgte gjennom kratta tilbake til hytta. Belønningen var peanøtter og halvannen liter cola til dessert... (man ynner seg jo ellers ingenting...) De første to var selvfølgelig nede en stund før oss, men det gikk lang tid før de siste to også nådde ned til hytta. Da vi allerede lå i soveposene og halvsøv, kom det en kar som gikk solo, hadde overnattet på eller ved Midtre Ringstind og gått hele Midtmaradalsryggen alene. Han rapellerte og klatret ned punkter, men jeg (og Morten for så vidt) synes han ubetinget tilhører den "svært gærne" kategorien, som også Lyngve har blitt plassert i . Neste morgen ble vi enda en gang vekket av sola, spiste en kort frokost og bega oss på den laaaaaaange og braaaaate nedstigningen til Utladalen. Med tunge sekker på er men med en gang igjen ganske ustøtt og innskrenket i sine bevegelser og balansen. Men det gikk raskere og jevnere enn jeg trodde, og omsider kom vi ned til Utlas kjølige drag (deilig!!!). Broen blr krysset, og den lille kneika opp til Vetti forekom oss som en lek. Sykkelturen ut gikk veldig rask og greit, det ble noen fotostop underveis, da. Den smaragdgrønne elva i sola var bare for fin. Dagens uumstritte høydepunkt var det påfølgende badet i elva fra Hjelledalsfossen ved brua ved parkeringplassen i Hjelle. Det hadde skjønt nok ikke vært fullt så deilig hvis ikke vi hadde vært så gjennomsvette, men det var vi jo nå en gang . Fasit: en flott tur til et litt avsides liggende hjørne som krever ganske mye svette og støe lårmuskler å komme seg til. Det er ikke så veldig mye annet å finne på der oppe enn å gå på Midtmaradalstindene, men ellers så er Stølsmaradalen er et veldig idyllisk sted - spesielt når man har telt og trekker seg bittlittegran lenger opp i dalen. Å ligge så høyt over Vettisfossen er også en opplevelse. Jeg har sett et nytt og spennende hjørne av Jotunheimen!

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.

Jeg hadde egentlig ikke tid til trimtur denne helga, men værvarselet var skremmende bra. Fredag ettermiddag ringte jeg Anders i Oslo og han var absolutt klar. Jeg fra Trondheim, han fra Oslo samtidig, og vi møttes så å si samtidig ved teltplass Ø Stetind. Mye mimring utover kvelden/natta om tidligere lange bortoverskiturer medførte sein start lør. Vi startet ved Geitsetra, opp h. side av elva. Planen var å krysse søre Illåa og rett opp ryggen mot Svarttind. Elva var umulig å krysse, ikke i frykt for å bli våt, men ufrivillig "Bodyrafting" med stans rundt Geitsetra fristet ikke. Først oppe ved søre Illåbreen kom vi over. Det tar tid å gå å lete etter elvepassering, så vi bestemte oss for å gå rett opp på Bukkehø. 3 timer etter start nås Bukkehø. Strålende vær nå, som sist jeg var her i januar for noen år siden i 17 minus. Rekka sørøstover ser innbydende ut, og skal vi komme ned før nattemørket, så kutter vi ut Bukkehø N. Ned fra Bukkehø og videre til 2166 går det rimelig greit. Ned fra 2166 er det litt mer kronglete, bratt og løst, så litt forsiktighet må utvises her. Videre enkelt til 2161. Her legger vi igjen sekkene og rusler ned på 2090. Denne døpte Anders til "Tverråbretassen". Han syntes det var meningsløst å absolutt skulle innom den . Klokka begynner å bli mye, så vi haster videre. Bukkeholstinden N (2149) får vi ta ved en senere anledning ifm Styggehø. Ser ut til å være ei skikkelig kløft der som enten må rappeleres eller omgås via breen. Videre mot 2213 er det greit, men Anders er litt bekymret for siste biten opp. Han har tidligere kun vært på "snille" topper. Der klyvinga starter møter vi et lag fra Leirvassbu, som nettopp har gjort unna den luftige biten. Dvs, det er ikke så mye klyving, men luftig nok til at hendene tas i bruk enkelte steder. Det er småløst oppover, slik at jeg går midt oppå eggen som er fast. Bedre luftig enn løst. Anders sier ikke mye før vi når toppen. Leia videre mot 2058 går greit. Jeg er litt i tvil hvorvidt de SØ for denne har pf 10, så jeg klyver opp dit samtidig. Forøvrig solid friksjon i det hvite fjellet rett SØ for 2058. Vi returnerer noen hundre meter tilbake og tar ei slukt ned til Tverrbyttnet. Leirvassbu nås etter 10 timer. Søndag tar vi en rolig tur opp på Semmelholstind N. Mye løs stein underveis. Nedover Leirdalen er jeg litt irritert over ikke å ha fått med Bukkehø N. Jeg stopper ved Geitsetra og nesten "løper" opp langs elva, som nok engang må krysses langt opp. Videre oppover Tunga. Vel oppe, virker denne toppen totalt meningsløs å ta som enkelttopp. Først KLYVE ca 150 høydemeter ned, for så å SPASSERE 20 høydemeter opp . Returen tas om Svarttind, flott skue inn i skaret mot Skarstind! Vel hjemme på Byåsen kl 0230

Vekkerklokka ringte 03:45. 3 timer etter at vi tuslet til køys. Hodet var fortsatt ødelagt og motivasjonen laber. Kun en enorm stålvilje fikk oss opp. Dvs. Julia karret seg opp. Av erfaring vet jeg at Julia bruker litt lenger tid på ting og tang om morgenen (kvinner!) så jeg krøllet meg sammen under dyna enda et verdifullt kvarter. Værmeldinga var ikke spesielt oppløftende. Vi håpet at ved å reise grytidlig ville vi raske med oss oppholdsvær. Morgengry over Valdresflya er et vakkert skue. Så stille. Slikt et eventyrlig lys. Aleine på landeveien. Julia slumret ved siden av, mens jeg koste meg med fjellet. Kaldt i Leirdalen. Virkelig kjølig var det, men ennå rester av blå himmel. Klokka 7 kunne vi rusle rolig oppover lia. Vi tittet litt etter et sted å hoppe over S.Illåe, men styrte ikke stort med det. Til slutt var vi oppe ved bretunga og selv der sprutet vannet friskt, men her kom vi i det minste over elva uten å bli nevneverdig våte på skolissene. Kart er kjekt å ha. Spesielt hvis man husker å ta det med. Her ved bretunga oppdaget vi at kartet lå på kjøkkenet i Skrautvål. Kult dersom det skulle bli tåke (noe det ble). Alle rutealternativer annet enn tidligere kjente veier ble utelukket og vi ruslet oppover på skrå mot sidemorenen til den vesle breen mot Beukkehø. En og annen rypefamilie spratt opp mellom steinene ellers var det bare breelva som bråket i fjellheimen. Vind var fraværende. Julia fant en fjellblomst hun ikke hadde sett før og måtte knele med kameraet. Vi sikk-sakket opp middels bratt terreng, vekselvis på mose og vekselvis på steinur og kom opp til høyre for den markere sidemorenen. Svartmose er sprø og knaser godt når den er tørr. God friksjon gir den også. Når den blir vassen får den en brunlig farge og friksjonen nærmer seg 0 (null). Jeg hater brun svartmose. Det samme gjør Julia. Det ble mye hating denne dagen. Riktignok var det opphold og tidvis solgløtt, men det hadde regnet dagen før og natta hadde vært kald. Slike svamper tørker ikke akkurat raskt. Bukkehø droppet vi. Jeg hadde vært der før, og så spennende er det ikke. I tillegg vill vi komme så langt som mulig før møkkaværet ankom. Vi landet oppe på ryggen litt sør for toppen, vel 2200 moh, og ruslet i retning alle disse Bukkeholstindane med til forveksling like høyder. Overrasketl ble vi over skrenten ned mot første skard. Av en eller annen grunn hadde vi innstilt oss på en rusletur, nærmest med henda i lomma, over de vestlige Bukkeholstindane. En hammer av et åre med en lys, nesten hvit, bergart sperret veien oppe på ryggen (klatring). Vi ble henvist til å snirkle oss ned fjellsiden til høyre for ryggen og brukte langt tid ned det løse terrenget. Julia likte seg ikke så veldig. Jeg syntes egentlig det var fint her, til og med enkelte tørre steiner her i solhellinga!! GPS'n var med. For en gangsskyld med fulle batterier, så veipunkter ble flittig lagret underveis. Og etter en liten lett rygg var vi på den første av Bukkeholstindane. Nå var det liksom på tide med mat da, og litt knipsing. Sola skinte på høer, rygger og tinder og det var flott å være i fjellet. Bukkeholstindane er et bredominert området. På alle kanter er det breer. Vi studerte allerede Søre Illåbre fra fugleperspektiv og så at vi kunne gå på firn / blåis sammenhengende fra øvre band i sørøst og i sørøstsiden hele veien ned. Stress oppstår fort på tur. Noen er flinkere enn andre til å holde det på avstand, men det er mange faktorer som kan føre til stress. Egne motivasjoner. Folk som venter. Klokka generelt. Og i vårt tilfelle en "nedadgående" værmelding som ble bekreftet av det vi observerte rundt oss. Skyene ble flere. De gikk lavere. Og solgløttene ble færre. Vi ville komme oss litt videre før svartmosen ble enda brunere, så det ble en kort matpause, nærmest en ikke-pause. Raringene som teller topper med en primærfaktor på 10 meter har funnet ut at det ligger en liten topp uti breen, en avstikker fra tinderekka som skal være med. Jeg sendte Julia videre på the Bukkeholstind highway, mens jeg selv ruslet over breen på en markant vinddannet snørygg og kontrollmålte toppen. Det var ikke langt unna 10 meter nei. Så skal Espen få sove om natta, må nok Torgeir ta med seg laservaterne sine og besøke området. Været var nådeløst. Først noen snøfnugg, og snart haglet det tett. Lufta var elektrisk og tuppen på isøksa mi knitret og sang. Skosålene seilet i uønskede retninger på de såpeglatte steinene rett som det var. Tempoet ble etterhvert så imponerende at det kunne være nærliggende å tro at disse to søkkvåte skapningene i gule jakker tilhørte skilpaddefamilien. Toppene ble plukket en etter uten at vi så så mye. Halg gikk over til snø. Snøfiller store som snøballer er vel å overdrive, men det var noen enorme snøfiller. Du kjente nesten vekta av dem når de traff jakka. Et eller annet sted mellom den første V'n og den siste M'n (litt internt men ) kom det en skikkelse oss i møte. Han så nesten like søkkvåt og stakkarslig ut som oss. "Det var første mann i dag", sa jeg og han sa vel omtrent, "Takk i like måte". På den neste toppen skilte vi lag. Julia kledde seg om og gjorde seg klar til tjeneste som toppvakt, mens jeg skulle fortsette mot Store Bukkeholstind. Turen opp til Store Bukkeholstind ville utvilsomt vært dagens høydepunkt var det ikke for været. Først over 2154 så ned, så over en liten topp, så opp på enda en liten topp over en rygg og opp på store. En ganske tørr beskrivelse, men den burde kanskje heller vært våt. For det var vått. Jeg hadde på hansker for å spare fingrene, men det hjalp ikke mye. Hver gang jeg knyttet hendene, ble en kvart liter vann presset ut av hanskene. Noen sier denne eggen skal være luftig. Jeg var pakket inn i tåke og ante bare bratte fjellsider. Hadde egentlig nok med å pusle meg fremover. Men forsiktighet på dette føre, det var voldsomt nødvendig! Annenbestigningen min av Store Bukkeholstind ble omtrent som første gang, tåke og vått vått vær, enda kaldere denne gangen. Snøværet slo seg jublende løs på toppen og i løpet av 5-10 minutter var den mørkegrå, klissvåte fjellryggen omdannet til et lyst hvitt fjell. Våt snø i så store mengder at den ble liggende, men samtidig så våt at det i praksis kunne vært regn. Jeg måtte ake på rompa en del steder og med ullstilongs på bar jeg nok noen kilo ekstra vann etterhvert. Vann som den dehydrerte kroppen nok heller ville hatt innabords. Et annet litt nifst fenomen, jeg ikke har opplevd i fjellet før, var en intens, elektrisk lyd. Det er omtrent som når man er ute i snøvær ved en høyspentlinje, men enda mer syngende - en slags syngende, elektrisk hvinende lyd. Jeg følte meg ikke vel og gikk med bøyd hode selv om det selvfølgelig ikke hadde noe å si. Tilbake ved Julia var hun klar for å gå videre. Denne dagen var visstnok ikke for pauser. Hun fortalte at den andre mannen på fjellet hadde kommet tilbake og hadde gjenkjent oss fra internett. Kim kjente han også til (du er kjendis Kim). Evigheter er lenge, men det var da også fryktelig lang tid vi brukte ned ura i retning bandet mot Tverrbotntind. Våtere steiner enn dette finner du ikke i Jotunheimen (eller på Høgronden for den saks skyld Panda). Kneet mitt hadde slått seg vrang. Fingrene var stivfrosne og den meterologspådde nordvesten hadde begynt å blafre rundt ørene våre. Nå er jeg lei av å skrive, og de som evt. enda leser med er sikkert leie av å lese. Turen ned Illåbreen gikk som en drøm, til tross for litt tåke. Det var nok noe av det tryggeste vi hadde gjort denne dagen. Flat bre. Noen få sprekker, men alle sammen synlige og generelt veldig lite sprekker. Vil anslå at mellom 80 og 90% av breflata var snøfri. Tragisk for en breelssker Kneet gjorde usannsynlig vondt på alle mulige steder og jeg startet allerede å kutte i lista over turplaner utover høsten. Stivfrosne nede ved bilen halv åtte var det godt å få skiftet. Litt somling og en burger i Lom gjorde at det hadde vært mørkt en stund da vi kom hjem. Trenger jeg å fortelle at et varmt bad gjorde godt både for kropp, sjel og ikke minst kne?

Det hadde vært lenge siden jeg sist pustet inn frisk fjelluft, og når værutsiktene var så gode som nå i pinsen, var jeg temmelig gira på å få til en tur. Siden skituren til Lodalskåpa med Torgeir dessverre måtte utgå denne gang , og jeg nå egentlig var i sommermodus, fikk jeg lyst til å prøve fjellskoa igjen. Turen gikk noe spontant til Valdres og Valdresflya. Vel vitende om at fottur på denne tiden fort kan bli noe strabasiøst, satset jeg allikevel på en tur til den bortgjemte Eggi, som ligger nord for Tjørnholstind. Ruta dit kan legges over Bukkehammaren (1910 moh), og fra tidligere år hadde jeg sett at det ble tidlig bart over der. Oppe i høyden håpte jeg at snøen ville være fast å gå på. Og det stemte ganske bra! Opp til Bukkehammaren kom jeg nesten uten å gå på snø, men videre bort til Eggi var det langt hvitere. Heldigvis var snøen fast der oppe. Jeg rundet på nordsiden av vann 1707 og satset på nordryggen opp på Eggi. Nå var det ikke så bra at snøen var altfor hard. Stegjerna hadde jeg selvsagt ikke orket å pakke med, og i bratta opp denne skyggefulle nordhellinga ble det noe trinnhugging med god støtte fra vandrestavene. Etter litt jobbing kom jeg opp, og fulgte hele toppryggen bort til det sørlige toppunktet. Skyfri himmel og nesten helt hvitt vestover i Jotunheimen. Returen la jeg ned den samme veien til vann 1707, men i stedet for å gå oppover mot Kvassryggen og Bukkehammaren, gikk jeg nordøstover mot Vesleløyfttinden og tok sikte på skaret sør for denne toppen. Det ble mye vandring på noe mer sviktende snøfonner ned mot dette skaret. Så noe brattere langs elva ned mot øvre Leirungen, og videre kavet jeg i buskas og kratt langs sørsiden av Leirungsåi til brua som går over elva. Etter nesten elleve timer ankom jeg bilen ved riksvei 51. Jeg har lagt ved 3 bilder fra turen. Det 3. er tatt fra bilen litt før kl 0700 mot bl.a Bukkehammaren (1910 moh), som er midt i bildet. Til ve. er Høgdebrotet (2226 moh). Bilde nr.2 er tatt litt vest for toppen av Bukkehammaren, idet Eggi nettopp har dukket opp. Bilde nr.1 tok jeg på Eggis sørtopp. Ryggen videre nordover sees nærmest, med nordtoppen høyest. I bakgrunnen til høyre kjenner vel mange igjen Besshø (2258 moh).

Etter en tids intens planlegging, mislykkede forsøk på å treffe været, var det klart at sesongen var i ferd med å ebbe ut. Et lovende meteorogram på Turtagrø sine nettsider dannet startskuddet for en tur som var ferdig planlagt siden juni. Relativt spontant ble et supersterkt team bestående av en fjærlett, iselskende østerriker og hans to, ikke fullt så fjærlette, norske klienter satt sammen. For Oslo-folk, som helst vil tilbringe så lite tid i fjellet før og etter sine tøffe bestigninger, blir slike turer temmelig slitsomme: Coni, østerrikeren, heretter bare omtalt ved navn, startet sitt maratonløp i Oslo ca. kl. 15. Morten, den ene av de to, ikke helt fjærlette, norske klientene, startet på formiddagen med bl.a. å pakke, og å forberede middag for Coni. Nils, den tredje, som kom i følge med to andre som for anledningen hadde andre litt lavere fjellplaner, begynte sitt "maratonløp" i Nittedal ved 22-tiden. Kort fortalt om anreisen: Coni kom til Valdres, spiste og drakk og tok med meg. Deretter kjørte vi til Turtagrø hvor han fikk lokket meg inn i peisestua. Han mente at jeg absolutt trengte en øl før en slik tur så han spanderte like gjerne en halvliter før han forsvant inn i bibilioteket og hentet et praktverk om alpenes 4000 meter. Det ble en trivelig kveld med mye skryt av tidligere bestigninger før vi kjørte inn til bommen i Helgedalen. En liten tørr gressplett, mellom saftige kuruker, dannet sengen for anledningen. Ingen grunn til å slå opp telt i den milde natta. Det ble mye stjernekikking og så som så med søvn frem til mobiltelefonene skrek opp rundt halv fem. Halvt i koma, i noe nær stummende mørket, begynte aktivitetene. Coni som er vant med å fumle i mørket på allskens alpehytter midt på natta var raskt ferdig, mens jeg knapt ble klar til grålysningen. En eller annen gang i løpet av pakkingen kom for øvrig en bil kjørende med tre trøtte karer. Nils, den ene, forlot nølende den trygge varme kupeen, for å legge ut på en ukjent tur, med ukjente folk. Litt skeptisk i blikket kanskje, men tappert smilende. Mer eller mindre våkne ruslet vi i vei innover Helgedalen en eller annen gang litt over klokka 5. Det gikk selvsagt ikke langt tid før et av temaene ble vår fellesnevner: Fjellforum. Tilfeldighetene ville ha det til at det like i forkant hadde vært en opphetet debatt i forbindelse med føring til Store Skagastølstind om hva som var en gyldig bestigning og hva som var GOD STIL. Begrepet god stil ble raskt adoptert og dannet grunnlaget for mang en liten latter dagen gjennom. Allerede på vei innover fablet vi om hvor genialt det ville være å hatt sykler på anleggsveien, men det ville vel ikke være helt god stil? Da de kritthvite Hurrungtindane åpenbarte seg, nedlesset av tonnevis med nysnø, ble vi raskt enige om at kortbuksebestigniner i augustsola egentlig var dårlig stil. Det var dette som var god stil å kjempe seg til topps under ordentlige høyalpine forhold. I det hele tatt, det var ikke få ting vi plasserte i kategorien god eller dårlig stil i løpet av turen. Selvsagt var alt vi foretok oss gjennomført i utsøkt stil Ingen kan beskylde oss for å ha gått veldig fort, men med ekstra sett brestøvler hengende over sekken, dobbelt sett isøkser, gåstaver, 4 kg kamerautstyr og mye annet isenkram ble sekken skrekkelig tung. Vi trøstet oss med at det definitivt var GOD STIL å bære tungt til topps. "Ultralight"-bestigninger ble raskt definert som dårlig stil. Støttet opp av vissheten om at vi var ute i virkelig god stil ble vi drevet frem og opp og kunne notere for en bestigning av brekanten på Jervvassbreen på rekordraske 4 timer. Det hersket bred enighet om at å ikke vinne høyde for raskt var god stil, og sikkert litt sunt også? Dessuten hadde allerede minnekortet fått 30-40 nye bilder. Etter en litt grå start opplevde vi en nydelig soloppgang ved demningen. Litt lenger oppe på ryggen ble vi pakket inn i tåke igjen og da vi var på breen, forskriftsmessig bundet inn i tauet, var sikten nesten Zero. Vår hittil så eminente fører begynte nå å vise "svakhetstegn". Uhyggelige minner fra hans forrige bestigning i 1999 dukket opp på netthinnen. Han mumlet noe om rasfare, store sprekker og vanskeligheter med å finne veien. Jeg og Nils konkluderte raskt med at dette var typisk utenlandsk beskjedenhet. Som de vikinger og etterkommere av berserkerne vi er, ble vi enige om at det måtte da være skikkelig god stil å ta seg opp Jervvassbreen i stinn tåke. Coni lot seg imidlertid ikke overtale og satte seg ned på sekken før ordet "vente" ble gjentatt mang en gang. Hva skulle vi finne på nå da? Kort eller Yatzi hadde vi ikke med, og det er grenser for hvor mye tre karer som sitter fast i tåka på Jervvassbreen har å snakke om, mens de fortvilet titter ut i tåka etter lysninger. Det lå en del nysnø på breen (rundt 40 cm.) og sikten var dårlig. Allerede ganske tidlig hadde vi et par mindre gjennomtråkk i noen småsprekker, så man skulle vokte seg vel for hvor man satte foten. Omsider lysnet det såpass at vi klarte å få vår østerrikske venn på beina, og med Coni først, jeg i midten og Nils som snøanker bakerst ruslet vi videre. Først på ei bro mellom to gigantiske sprekker. Den ene var vel en 8-10 meter bred på det bredeste. Et sterkt syn for to trauste Jotunheimvandrere, helt normalt for en blasert alperangler. Sterke inntrykk ble det flere av, for like etterpå, gjennom et hull i tåka, så vi Styggedalsryggen langt der oppe. Badet i sol, som et Soria Moria slott glinsende i en tung kappe av nysnø. Der oppe var kong vinter i ferd med å flytte inn. Jeg svelget. Det var langt opp. Det var flott. Å gå glipp av en slik opplevelse, det må vel nesten sies å være dårlig stil? Jeg har opplevd mye flott i fjellet. Mye flott som er vanskelig å holde opp mot hverandre, men akkurat der og da skled denne visuelle åpenbaringen rett inn på topp tre lista. For å få litt progresjon i artikkelen så gjorde vi bra fremskritt. Coni laget trinn, men siden han ikke veier noen ting sank jeg og Nils ytterligere 5-10 cm. ned i sporene hans. De var likevel til stor hjelp. Vi passerte under en markert fjellskrent og kom oss greit over et sammenhengende sprekkbelte på venstre side av denne før den bratteste kneika tok til. Det lå så mye snø av god konsistens av vi kom oss opp den bratteste kneika både i god stil og uten sikringsbehov. Utglidning kunne blitt kjedelig, men det var nesten umulig å skli ut. Ved isete forhold ville det vært totalt annerledes. Mens tåka kom og gikk arbeidet vi oss flittig oppover mot Jervvasskardet og vips, der stod vi. Han Coni, han Nils og han Morten. Nå skulle det smake med mat og drikke, men slik gikk det ikke. Tåke. 2 plussgrader og kraftig vind var liksom ikke det vi trengte for å nyte maten. Vi gikk litt til før vi tok en rask, kald pause. Som den Snømannen Coni er, var det aldri noe alternativ å følge ryggen mot Styggedalstind fra skardet. Dessuten var det mye enklere å gå på breen i dag. Vi fulgte en bratt(!) snøbakke og kom opp på eggen drøyt hundre meter før toppen. I strålende sol. Været var svært omskiftelig. Skyer over hele Jotunheimen, men Styggedalsryggen ble skyfri! Dessuten stakk Galdhøpiggen, Glittertind og et par andre "storinger" opp av skyene. Kritthvite de også selvfølgelig. Opp til Østtoppen var det enkelt og vi lot tauet ligge igjen, men da et nedsnødd, bratt og utsatt hakk litt lenger vest satte en stopper for videre fremskritt måtte jeg tilbake og hente tauet. Coni mente at 15 meter primærfaktor ikke var noe å jobbe for. Nils og jeg fikk imidlertid overbevist Coni om at både Røyne og små primærfaktorer i enkelte tilfeller, som her, er forbundet med MEGET GOD STIL og så klatret vi opp fra dette hakket. Sikkert bare passe skummelt om sommeren, men nå om vinteren var det et par utfrodringer ekstra. Jeg forsikret Nils om at det var både gyldig bestigning og GOD STIL før jeg lånte bort en skulder til ham det første opptaket slik at han kunne fungere som stol for Coni. I riktig GOD STIL kom vi oss opp alle mann og fortsatte lystig videre til Nils fant enda en hammer. Tauet hadde vi nok en gang lagt igjen, og denne gangen var det ikke snakk om å hente det. Coni som elsker snø, jo brattere desto bedre, begynte med en gang å gå ned i siden ut mot nord på en 40-45 graders snøflanke. Ikke så bratt sier du? Men 2 meter nedenfor var det en kant, og så var det 60 graders akebakke videre nedover. Langt nedover!!!!! Nils fulgte etter. Han hadde vel ikke vett på å være redd den karen, og så satt jeg der igjen da. Jeg hadde egentlig litt lyst til å bli sittende da, men flertallet ville vel kalt det dårlig stil, så jeg krøp nølende etter. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke på at under snøen så var det glatt fjell. Tråkket jeg for hardt ville kanskje hele snøflanken skli ut, og jeg med den. Trenger jeg å si at jeg listet meg stilt på tå bortetter denne flanken? Og akkurat der og da dreit jeg i stilen. Videre var det enkelt helt til kort før vesttoppen. Her var en liten, enkel hammer, som takket være all snøen ble litt mer utfordrende (ja utfordringer er god stil). Ingen av oss tenkte på stilkarakterer der vi akte oss opp ved hjelp av alle kroppsdeler. Vesttoppen var vår! Det gikk i grunnen kjapt tilbake til Jervvasskardet. Kjapt kom tåka igjen også, og snart var utsikten til Storen i vinterskrud bare et minne. I Jervvasskardet ventet vi optimistisk en hel halv time på at tåka skulle forsvinne, slik meteorogrammet til Turtagrø hadde lovet oss. Å fingre med sikringer i vind og tåke opp mot Jervvasstind fristet ikke, og til slutt måtte vi bare innse at i dag ble hun ikke vår. I frykt for at tåka skulle fordufte og at sola skulle gjeipe oss i nakken ovenfra, begynte vi på nedstigningen. Det virket nesten brattere ned enn opp, men fortsatt veldig uproblematisk med den supre snøen. Vi kom oss faktisk helt ned til Turtagrø uten at en Jervvasstind på noe tidspunkt ertende tittet ned på oss. På Turtagrø skiltes vi i god stil. Coni og Nils for å ta fatt på hver sin prøvelse av en biltur, mens jeg ble hentet av Julia før vi fortsatte på tur med koret vårt til Skjolden.

Værmeldinga fredag kveld tilsa tidleg start på lørdag, så kl 06.00 kjørte eg frå Øvre Årdal. Parkerte på gamlevegen aust for bommen, og gjekk frå bilen 06.35. Ein strålande morgen i fjellet, sola hadde så vidt nådd dei høgste toppane. Gjekk inn i Hurrungbotnen, og opp på ryggen nord for vatnet på 1512. Vidare opp på sjølve ryggen, og strake veien til toppen av Store Soleibotntind. Oppe kl 08.15, nesten vindstille og sola lågt over alle Jotunheimens toppar i aust. Fantastisk rundskue, men langt i vest låg alt truande skyer. Var borte og såg på ruta vidare mot søre, men ingen ting for ein amatør som meg. Returnerte same vegen, til vatnet, gjekk så sørover ryggen på vestsida og opp i ura på sørsida. Greit å ta seg litt mot aust, og så langs egga på sva rett til høgre for breen. Så oppover ryggen til Vestre Austabotntind. Med fjellfilmfestival på Turtagrø vart det etter kvart folksamt på toppen, men dei fleste skulle vidare til Store. Ein del nysnø i nordflanken, berre toppen av egga var snøfri det meste av vegen opp. No nerma truande skyer seg innover Sognefjorden, og etter ein kort pause var det berre å returnere. Tok litt for langt mot nord ved høgde 1483, men kom ned uten alt for store problem. Så vidt tilbake i bilen, kom dei første regndropane, så "timinga" var perfekt. Med litt sikring går det kanskje an å prøve seg på toppen neste gang? Agnar Å.

Endelig til fjells igjen. Julia ennå litt indisponert etter forstuelsen på Dyrhaugsryggen. Planen var at jeg skulle gå ryggen over Tverrbytthorna og møte Julia før jeg fortsatt mot Nordre Semmelholstinden. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Jeg la glad og fornøyd i vei, uten noen beskrivelser eller lignende å flyte på. Hadde lest noe om rapeller som kunne omgås for mange måneder siden, men det var alt. Været var ustabilt og ikke lenge etter at jeg nådde skaret vest for toppene begynte jeg å få kontakt med tåka, samtidig som steinene var såpekladde. Sort lav, vasstrukket til randen. Jeg begynte å klyve optimistisk i vei, men fant fort ut at under disse forholdene holdt ikke psyken så langt. En bratt, men forholdsvis enkel hammer måtte til slutt omgås da jeg overhodet ikke stolte på fottakene, mens fingrene skled på de glatte steinene. Snart var jeg imidlertid fremme ved det som måtte være den omtalte rapellen, en massiv hammer i raudfjell, sikkert real klatring å gå rett på. Det så langt ut å omgå den til høyre så jeg begynte å karre meg ned til venstre. Glatte og ikke minst LØSE steiner jaget meg raskt opp på eggen igjen. Litt tilbake og så nedover, ikke fullt så langt som fryktet. Det så ut til å gå et tråkk ut i sida på den røde hammeren og ganske riktig, selv i den fuktige tåka kunne man klyve ganske trygt opp her, og ikke lenge etter var jeg tilbake på eggen og kunne fortsette bort til fortoppen vest for Tverrbytthornet, 2030 et eller annet. Videre bortover var eggen ganske smal, overraskende smal. Til venstre lå en diger isklatt, eller det som måtte være igjen av breen her. Jeg måtte over en steintopp til, og bestemte meg for å måle primærfaktor ved hjelp av kropsshøydemetoden. Jeg kom til 10 meter nøyaktig etter å ha tatt forsiktig i, men neppe en pålitelig måling. Sannsynligvis er skaret lenger mot øst ikke så dypt. Jeg gadd ikke å måle, jeg var sikkert seint ute som jeg var. Etter noe mer balansering på forholdsvis smale egger gjensto kun en kort enkel stigning før jeg var på toppen. Jeg ville gå ned mot Tverrbytnete i høyre kant av breen fordi det så veldig greit ut, i alle fall på kartet. I tåka rotet jeg meg litt for langt mot øst, og havnet i ei renne så løs som det går an. Innunder noen enorme steinblokker som lå faretruende langt utpå opplevde jeg det at alt jeg stod på forsvant. Heldigvis ble jeg ikke med, men ble stående til ankels i sand, mens jeg observerte mine tidligere fotfester gå kast i kast med store drønn nedover renna. På veien tok de med seg hundrevis av andre små og store steiner og laget skikkelig fest i renna. Stoppet gjorde de ikke før de var utenfor min syns og høre-rekkevidde. Med ett følte jeg at alt rundt meg var løst og bare ventet på å følge etter. Så lettfotet jeg bare kunne snudde jeg og kom meg tilbake på eggen så fort som mulig før jeg returnerte ned sydflanken under toppen. Nede i dalen bommet jeg selvfølgelig på Julia og gikk en times tid på leting. Da vi omsider fant hverandre med oransje jakker (som vi trodde betød at vi garantert ville finne hverandre) var jeg fornøyd og vi tuslet tilbake til Leirvassbu og en tidlig kveld i teltet.

Jeg bor så nære Jotunheimen at jeg kan nå mangfoldige 2000-metere før jobb når jeg jobber på kveldstid, og i dag hadde jeg tenkt meg på Jervefonni. Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg hadde ikke tenkt på det som et mulig problem en gang, men jeg kom meg faktisk ikke over Storbregrovi... Bekken rant stri og grumsete, og etter en del sondering inkludert et par forsøk på kryssing med vann til over knærne fant jeg ut at nok fikk være nok. Jeg kan godt bli våt, men det er forskjell på å bli våt fra knærne og ned og fra hodet og ned (særlig uten ekstra klær ), så neste gang skal jeg ta med noe å holde i. Jeg brukte et par sekunder på å bestemme meg for å gå på Skardalstinden i stedet, og raste videre inn til Leirvassbu. Var usikker på tidsbruken innover og skrittet hastig avgårde og unnet meg bare en bananpause før toppen mens jeg siklet etter matpakka i sekken oppover steinrøysa. Skydekket lå tett rundt toppen, og vinden pisket regnet i anskiktet, så det ble ikke noe langt toppopphold. Så ingenting heller, kunne bare ane stupet på siden og såvidt skimte ryggen videre. Returen gikk unna på null komma niks, så jeg fikk bedre tid enn ventet på kjøreturen tilbake. Til alle dere som har tenkt dere til området rundt Leirvassbu i helga, kan jeg opplyse om at det er minimalt med nysnø, man kan såvidt ane noen flekker over ca. 2000 m.o.h. I dag var det egentlig varmt i fjellet. Men det var i dag, i morgen kan det stille seg helt annerledes...

Høsten har gjort sitt inntog i fjellet, og lørdag var det knallfint med klar og skarp luft, nydelige høstfarger og utsikt videre enn videst mot fjell og tinder i kontrastfylte positurer. Kim fulgte meg med glede på tur i dag, så jeg skulle slippe å gå alene selv om han hadde vært på alle toppene før. Vi møttes på parkeringa ved Knutshøi kl. 8 om morgenen og la i vei innover mot Kvassryggen. Etter å ha krysset Leirungsåe på brua, skar vi rett opp lia mot vann 1594. Det ble så varmt etter hvert at svetten fosset til det plagsomme, noe vi ikke hadde regnet med i dag, og det var bare på toppene vi fikk behov for litt mere klær. Fra Kvassryggen fikk vi dagens første glimt av Jotunheimens majestetiske tinder, og deretter var det bare å gå og nyte synet mer og mer etter hvert som flere topper dukket fram. Fra Kvassryggen bar det videre mot Høgdebrotet, og etter en halvtime nådde vi varden og satt og kikket videre mot Tjønnholstindene. Nysnøen lå hvit på vestsidene av fjelltoppene mens østsidene fortsatt var bare. Mot Tjønnholstindens østtopp gikk vi i den østre kanten av den vesle breen under toppen. Der lå det hardpakket nysnø blant steinene som var fin å gå på. På toppen av den vesle breen fulgte vi brekammen rett vest og over i steinene igjen. Selve toppen er rett og slett en stor steinknaus på en rygg, og det er ikke mange gode tak til å dra seg opp. Men med et broderlig lår til låns for å få et ekstratrinn å stå på, samt et kraftig dytt opp, sto jeg ved varden:) Kim kom seg såvidt opp ved egen hjelp, og ned igjen var det bare å sette seg ned og hoppe. Videre mot selve Tjønnholstinden surret vi litt bortover ryggen før vi kom oss litt ned i fjellsiden i en renne hvor det heller ikke var mange takene, men etter litt oing og rutsjing fra min side, kom vi oss ned... Resten av veien gikk greit langsetter skråningen. Etter 6 timer sto vi på toppen og skuet utover, og Kim slo av en prat med to karer som hadde gått foran oss helt fra Høgdebrotet. Snart kom det en hel gjeng med folk oppover fra Tjønnholsoksle, og vi overlot topplatået til dem og bega oss nedover. For å slippe all steinen gikk vi over hele Steinflybreen, og deretter ned mot sørsiden av Semelhøe. Der kom vi inn på stien og fulgte den et lite stykke før vi skrådde mot Leirungsåe. Vi hadde tenkt oss en morsom avslutning på turen og ville vade elva istedenfor å gå bortom brua. Vi valgte bare et tilfeldig sted, og det begynte veldig bra:) Kim satte foten uti og borte ble den og han måtte nedi med den ene armen for ikke å krasjlande på baken i elva. Jeg prøvde å gripe fatt i ham, men det var ikke så lett når han veivet rundt med isøksa i farlig positur på sekken. Men han datt ikke... Kim tok det litt forsiktigere etterpå, og med meg på slep tok vi et skritt av gangen mens vannet stod til langt oppå lårene i iskaldt brevann, men det tenker man ikke over når man har nok med å finne stødig fotfeste. Over kom vi, og etterpå var det bare det korte stykket tilbake til bilveien som gjenstod i surklende sko. En slik avslutning på turen anbefales:)

Sent fredagskveld, på vei ned til Årdal. Tåkeskyene henger tungt nedover de bratte fjellsidene. En snau time senere, opp mot Berdalsbandet overraskes vi av stjerneklar himmel hist og her. Dette får humøret oppover og selv den nidkjære bomvakta som sitter her etter kl. 22 en fredagskveld i september får ikke ødelagt humøret. Ned mot Turtagrø blir det bare bedre og bedre. Innen vi har fått opp teltet i Ringsdalen er det kun de høyeste toppene som fortsatt gjemmer seg i skyene. 05.50 ringer vekkerklokka (i ettertid ser jeg at det godt kunne vært en time eller to tidligere). Ute er det skyfritt og kaldt. Ingen grunn til å snu seg rundt i soveposen nå, her er det bare å sette i gang. Litt over halv syv begynner vi å gå. To drepende tunge sekker skal bæres fra snaut 1000 til 2405 meter. Vi har et tau hver, personlig klatreutstyr, kamera, klær, mat med mer. I tillegg har jeg et par ekstra støvler med stegjern utenpå sekken. Brestøvlene er alt for lite snille mot føttene mine til at det kan gå en hel dag, samtidig som jeg ennå ikke har fått meg et par stegjern til de vanlige fjellstøvlene. Tor Erik har sikringsmidlene. Totalt er det nok en 13-15 kg. på hver, og det merkes opp den bratte lia med myk vegetasjon fra Ringsdalen opp mot Dyrhaugsryggen. Vegetasjonen suger til seg en god del av hvert eneste fraspark. Jeg er bare sjeleglad at det er såpass kjølig, ellers ville jeg vel ha smeltet allerede her. Morgensola treffer breen på Store Ringstind. Glødende rosa farger. Det er vakkert. Antydninger til nysnø på Soleiebotntindane gjør oss litt urolige og når Store Austabottind dukker opp med en fullstendig hvitpudret nordflanke forstår vi at Skagastølstindane kommer til å være hvite de også. Håpet er at sola skal få skikkelig varme og smelte det meste. Når Skagastølstindane endelig dukker opp så er det som om en hvit linje er trukket ved ca. 2000 moh. Alt over er hvitt! Håpet om å komme til topps blir med en gang litt mindre, men prøve skal vi i alle fall. Ved Øvre Dyrhaugstjerna har vi gått i vel en time og får en velfortjent pause ved det blikkstille vannet. Hurrungtinder i morgenlys som speiler seg er umulig å gå forbi uten å fotografere. Vi har kommet litt for høyt opp og må en del ned igjen på vår vei over til Skagastølsdalen. Vi kommer inn på stien like ovenfor Tindeklubbhytta. Her det også flere andre på vei oppover. To par går litt foran oss, mens like bak følger en gruppe på 5. Etter å sklidd på såpeglatte, rimdekte steiner et godt stykke, er det en befrielse å komme på stien hvor støvlene blir værende der man setter dem inntil de får beskjed om å gå videre. Stien er lettgått, omgivelsene storslagne og det går greit fremover. Morgensola lyser opp Dyrhaugsryggen mens vi selv befinner oss i skyggenes dal. Ved brekanten er det skobytte for min del. Litt stusselig ser det nok ut der jeg trasker oppover breen med et par fjellstøvler i hendene, men breen er lett å gå (uten stegjern ville det forholdt seg helt annerledes) og vi er snart oppe på bandet. Sprekken helt øverst på breen passeres enkelt på hardfrosne snøbruer, men jeg stusser likevel litt over uttalelser jeg tidligere har hørt om at Skagastølsbreen er sprekkfri og trygg. På vår vei har vi passert et skummelt vannhull, omtrent passe stort til å sluke en mann, og lenger vest på breen er det en del sprekker. På bandet legger vi inn en kort rast. Det samme gjør de fire foran oss. En av dem er medlem av tindeklubben og alle er de velkjente med tau, jern og bratt fjell. To av dem har vært her før og full av respekt vil Tor Erik at vi følger etter siden vi selv ikke er kjent på fjellet. Alt som er av vann er frosset så det er livsfarlig glatt mange steder. Opp Midtmaradalen trekker det mye fuktighet i form av tåkeskyer, men de smuldrer heldigvis bort i det de når bandet. De 5 bak oss har vi ikke sett på en stund, men vi følger like etter de 4 i morgensola. Vi går stort sett etter varder og tenker ikke selv så mye over hvor vi går. Allerede temmelig langt nede dukker det opp små utfordringer der vannet har frosset til ei hinne på steinene. Klyvingen behøver ikke være veldig vanskelig før det blir en utfordring av slikt da. Et godt stykke opp i fjellsiden kommer vi til et markert belte med bratte sva som sperrer det meste av veien, jeg synes likevel vi er for langt til høyre, men siden jeg uansett ikke er klatreren blant oss holder jeg kjeft. De 4 andre tar på seg klatretustyr og Tor Erik vil følge etter så det blir en del venting. Lenger til venstre står en varde og slynger viser at folk har rapellert ned - Her hvor vi står er det ingen tegn som tyder på mye trafikk. I tillegg ligger det i skyggen. Guttene kommer greit opp, men jentene kommer ikke opp det første opptaket som er ca. halvannen meter høyt, uten gode håndtak. Fjellet er såpeglatt av snøen. Den ene får stå på skulderen min, mens den andre får bruke Tor Eriks hender. Endelig er det vår tur. Tor Erik sliter en del med å komme opp, men greier det alene. Jeg bruker tauet. Flere glatte partier passeres, partier som i tørt vær kanskje er en god to'er men som nå fort både blir 3'ere, 4'ere og enda mer. Vi kommer opp til ny standplass og er nå uansett "fanget" i denne ruta. Det blir en god del venting, men heldigvis skinner sola. De 5 andre har kommet etter og er nå nede ved klatringens begynnelse. Endelig er det vår tur igjen, inne i en snødekt og skyggefull vinkel bærer det, mens normalveien ligger der 30 meter lenger til venstre, i sola og gliser av oss. De andre har brukt lang tid opp, og det samme gjør Tor Erik. Dette er fort opp mot en 4'er på tørt fjell mener han... Her på de såpeglatte flatene er det i tillegg bare å plusse på. Jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp uten juks, men det er ikke et tema uansett. Jeg vet at vi begynner å komme i tidsnød og bruker tauet der andre løsninger ikke er åpenbare. Således kommer jeg meg forholdsvis raskt etter. Endelig kan vi gå litt igjen, men det varer ikke lenge før det blir bratt. En skråtravers opp mot punktet der rutene til Hjørnet og Andrew's renne, de to vanligste rutene fra bandet, deler seg sikrer vi igjen. Det er meget enkelt, men snølaget og stedvis isen gjør underlaget lite pålitelig og på det glatte flatene nedover er det ikke noe problem å få god fart ned mot Midtmaradalen. Utsikten er herlig. Nede i dalene gløder lyngen i rødlige farger. Det lille laget med pudder gjør Store Austabottind ekstra attraktiv, og det hele tatt følelsen av å være høyt oppe er sterk. Vi er vel på vel 2200 meter nå. Oppover mot hjørnet ligger snøen hardpakket i ei renne. På grunn av manglende bremsefelt på nedsiden sikrer vi også her. De andre er for lengst på vei ut i Andrew's renne. Jeg vet ikke om det er snøen som er skyld i det, men vi finner ikke den riktige veien til hjørnet, men havner ut mot østflanken 6-7 meter nedenfor hjørnet. Jeg sikrer og Tor Erik klatrer opp. "Jeg tror ikke vi kommer opp i dag roper han", "Er du sikker!", roper jeg tilbake, "99%!".. I dette øyeblikket skjønner jeg at det ikke blir noe av toppen i dag. Kraftig vind pisker forbi og sender snøklumper og fokksnø ut i lufta. Et øyeblikk uten votter er nok til å få stive fingre. Jeg klatrer etter, for jeg vil i alle fall ha sett hjørnet, hyllene og galleriene med egne øyne. Klokka er 15, vi har brukt 5 timer (!) fra bandet og opp hit. Det er mørt kl. 20.30. Sola har ikke smeltet snøen her ute som vi hadde håpet. Snø og is ligger bortover hylleformasjonene. Sola er i ferd med å si farvel til denne siden for å overlate den i skyggenes forvaring resten av dagen. Til tross for snøen. Det ser ikke avskrekkende ut med sikring. Det er langt ned til Slingsbybreen, men ikke like loddrett som jeg hadde forestilt meg. Tidsaspektet blir avgjørende, og det er ingen vanskelig avgjørelse å ta. Vi tar noen vinterlige bilder i sola på hjørnet før vi forbereder oss på returen. Før vi vender om får vi en herlig utsikt mot den snødekte Styggedalsryggen og Jotunheimen. Bortsett fra her i Hurrungane er det bare toppene over 2300 moh som er ordentlig hvite. En kort rapell ned fra hjørnet, deretter en 50 meters gårapell ned snørenna, litt gåing, så en 50 meters direkterapell. Herfra holder vi litt lenger ut mot Skagastølsdalen og kan gå ubesværet på snøen der vi hadde vår vanskeligste taulengde på vei opp litt lenger til venstre. Taubruken blir avsluttet med en siste 50 meters rapell. Det beste av alt er: Vi klarte det uten å sende stein i hodet på de 5 bak oss. De snudde et stykke lenger nede, og har vært i gang med rapellering under oss med engstelige blikk opp mot oss. Nedenfor hjørnet feide tauet med seg noe stein når det ble dratt ned, her gikk det greit. Nedover mot bandet følger vi de 5, og varder. Likevel kommer vi ned en annen vei. Det er tydelig at det er minst to vardevarianter i den nedre delen av fjellet. Litt over halv ni er vi nede ved teltet i Ringsdalen. Støle og sårbente. Til tross for en del venting har jeg omtrent ikke sittet på rompa de 14 timene. Vi skifter og kjører ned til Turtagrø for litt lys og varme samt noe forfriskende for strupen, men blir møtt av et oppslag som sier "closed because of wedding". I ettertid filosoferte jeg over hvordan det hadde vært hvis vi hadde gått vår egen vei, fulgt varder og ikke blitt hengende bak de 4? De kom til toppen, riktignok med mørket snikende inn på vei ned. Vi vill trolig spart den vanskeligste klatringen samt ganske mye ventetid. Hadde vi nådd hjørnet 13-13.30 ville vi nok fortsatt. Vi kommer tilbake, men ikke midt i september neste gang. Nytt 03.11.2003: Se flere bilder på www.etojm.com/dir/