Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene '2000m'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Valgets kvaler Lars, Arve og Gaute dro til Turtagrø fredag 06.05.05, med håp om å gå St. Ringstind/2124 på lørdag, mens Roger og jeg gikk i Hestbrepiggene sammen med Morten og Julia (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2858). Vi dro derfor etter til Turtagrø lørdag kveld, og kjørte i flott vindstille vær over Sognefjellet. Lørdagen ble ingen værmessig suksess for de tre førstnevnte, og de gikk en tur inn Ringsdalen, og videre et stykke opp i Midtre Ringstind/2025. Ved ankomst hadde Lars laget middag til oss alle. Nam nam. Vi glemte vel i iveren å takke ham da, så det gjøres herved. La det gjerne bli en vane, Lars! Værmeldinga var ikke god, med påstand om plaskregn i Luster fra kl. 0500 lørdag morra, og tilsvarende uvær i høgfjellet. Vi tenkte derfor å dra østover å gå Loftet/2170 i stedet, for å komme over kjølen og unna uværet i vest. Men vi så fortsatt sola på Tutragrø kl. 0800, og det var stadig klarvær vestover også. Vi lå derfor litt på været, før vi bestemte oss for å gamble på Dyrhaugsryggen. Vi kom derfor noe sent igang, gikk fra Turtagrø ved 9-tida. Av den grunn lå vel allerede da vår opprinnelige plan om å gå Dyrhaugsryggen ut til Søre Dyrhaugstind/2072 noe tynt an. Værmeldingsbom En fjerdel oppe på ryggen, grodde det til og lett nedbør i form av bløt snø gjorde trøya perlende våt. Det var likevel nesten varmt, så man svettet en del oppover bratta. En stund etterpå ser vi brått sola gjennom skydekket, før hele ladden soper vekk, og det blir påskevær! Jippi! Lettlynte jabber vi videre den stygglange mota oppover ryggen. Mye mer er vel ikke å si om oppstigningen, annet enn at det var varmt, og vi drakk en del. Med noen småpauser innimellom, nådde vi endelig stupkanten oppunder fortoppen, hvor sjølve Dyrhaugsryggen åpenbarer seg over Skardstølbreen og bandet over til Midtmaradalen. Langt i sørøst kneiser Stølsnostind/2074 stolt mot horisonten. Oppe på vardetoppen kan også hele Ringsdalen nytes, og tversover denne den imponerende tinderekka med Lauvnostind/1970, Soleibotntind/2083, St. Ringstind/2124 og verstingen St. Austanbotntind/2204. Herfra kunne vi se at noen freaks hadde kjørt ned stupsida fra Lauvnostinden og ned i Ringsdalen! Lite folk og spor å se på Ringstind, trolig grunnet den stygge værmeldinga. Med harahjerte på egga På vardetoppen før fortoppen tok vi på stegjern og fant fram isøksene, for å gå til St. Dyrhaugstind/2147 litt lenger sørut langs eggen. Det hadde gått folk utover der før oss, sannsynligvis dagen før, og sporene snirklet seg på solsiden av egga langs de østvendte og overhengende snøskavlene bortetter skarpryggen. Arve hadde nok ikke festet et av stegjernene ordentlig, for dette løsnet etter få skritt. Lars og jeg går derfor forbi ham og Roger, mens Arve fikser stegjernet. Vi to går videre en snau meter nedenfor gamlesporet, men stopper og venter på de andre 20 m lenger fremme. Arve og Roger følger deretter gamlesporet fram. Da de er midt i det lille søkket etter vardetoppen, høres brått et tungt bristende drønn, og hele toppskavla kloss på deres venstre side slipper ut, og forvinner i skyggedjupet ned i avgrunnen ut mot Skagadalen 400 m under oss! Gutta står tilbake i gufset, med harahjerte, men på fast grunn nede i hellinga i motsatt retning, en snau meter fra stupkanten. Heldigvis både høres og oppleves dette verre enn det egentlig er, og særlig når det skjer kloss innpå en stakkar. Det er lite å gå på her oppe. Til høyre stupbratt snøflanke, til venstre eggkanten et sted under toppskavlene. Man skal bare ikke trå for nær skavlekanten! Bunnlinja for fast grunn varierer jo, og skavlebredden med den. I dette tilfellet gikk gamlesporet et hakk for langt ut. Riktignok 70 cm innpå fast grunn, men man bør holde slik avstand at skavlene ikke løsnes... Retrett Vi gikk alle tilbake til vardetoppen for å snakke om hva vi skulle gjøre videre. Arve og Roger skvatt jo såpass at de droppet videre ferd mot Store, og det samme gjorde Gaute. Jeg har vært på Store før, men ikke Lars, så vi to ble enige om å gjøre et nytt framstøt, mens de andre klargjorde ski og sekker for nedkjøringa. Lars og jeg gikk til nedunder fortoppen, og beskuet derfra snøflanken over til den lille ryggen som fører opp til Store. Flanken huset enormt med snø nå, evig mer enn på samme tid i fjor. Da vi gikk forbi skavlebruddet, merket jeg meg at bunnsnøen var meget grovkornet og sukret. Jeg vet videre at under den stupbratte snøflanken som nå lå foran oss, så ligger en del sva. Dette borger ikke akkurat for godt snøfeste. Samtidig så vi at ovenfor flanken, de siste 10 nesten vertikale metrene mot egga, der hang kjempemessige snøberg, samt også vestvendte skavledannelser helt øverst. Ikke bare var henget snøtungt i seg selv altså, men særs ”topptungt” også… I tillegg hadde henget vært soleksponert lenge nå, i det varme værlaget. Vi ble da litt i stuss på om vi skulle fortsette. Fra der vi stod hadde dog noen tatt i veg på ski! Først ut på flanken, så videre ut renna ned i Ringsdalen. Lars mente at forutsatt at man kjenner utgangen på renna, så var ikke dette så gæernt. Mulig det, med hans kjørekompetanse, men for en gammel bortovertraver som meg, framstår ikke dette som en opsjon - men som sjølmord! Etter litt vurdering att og fram, ble vi enige om at våre stiplende tråkk over den tunge snøflanken kunne fungere som en bruddpåvisning i den sukrede bunnsnøen, så vi fant det klart forsvarlig å snu. Synd for Lars som ikke har vært på Store ennå, men visse sjanser er bare ikke verdt å ta… Betaling Da vi kom tilbake til vardetoppen, hadde de andre tre dratt. Vi klargjorde vårt utstyr, og Lars skjøt nordover og ned ryggen. Sjøl var jeg litt sulten, og tok ei brødskive i sola mens jeg søg inn den vakre fjellrekka over Ringsdalen. Et par fjellportretter ble fotografert, før også jeg tok fatt på nedturen. Med 10 cm fin løssnø oppå såla, gikk dette over all forventning. Jeg syntes jeg kjørte sving på sving i det uendelige… Jeg er ikke akkurat noen råne til å kjøre da, men syntes selv jeg faktisk fikk litt flyt underveis, søkte til og med lengre svinger og større fart innimellom. Kuult jo! Med et par innlagte mysepauser, og uten et eneste tryn (!), kom jeg meg helskinnet og fornøyd til dals. God betaling for svettingen opp dette! Vel nede gjensto ørlite pakking, før vi tok østover Sognefjellet mot Bøverdalen. Der oppe lå værskillet over Smørstabbene. Østafor disse var det meste borte i blygrått uvær, og nedover Bøverdalen hang søkkvåt nysnø i bjørka nesten helt ned mot barskogen. Tjukke snøéler sopte langs dalen, vinden rev i skogen, og like over denne forsvant alt i skylaget. Så mye for Loftet denne dagen, så mye for værmeldinga… For på østlandet hadde det regnet, snødd og blåst hele dagen. Så for en gangs skyld traff vi med valget av oppholdsted og turmål. Og de mektige Hurrungane gir stadig mersmak, så vi kommer nok igjen, og igjen, og igjen… Takk til slutt til Turtagrø for et godt opphold i annekset.
  2. Forholdsvis impulsivt bestemte vi oss for en tur til Ringstindane på Søndag. Agnar fra Førde var impulsiv også, og blei med på kort varsel. Målet var egentlig å bestige Austre og Midtre Ringstinden, evt. med Store i tillegg. Sein start Etter lange turer den siste tiden på godt over 30 km og mer enn 2000 høydemeter var jeg nok litt for overlegen ovenfor Ringstindane som byr på kortere avstander og færre høydemeter. For å tekkes været som skulle bedre utover dagen bestemte vi oss derfor for en sen start. Klokka få minutter over 11, i lettskyet til dels grått vær subbet vi innover på fellebelagte ski. Bortsett fra et par veldig korte passasjer kunne vi faktisk gå på ski hele veien fra ca. 1000 moh den 05.06! Det første varselet Vi var ikke mer enn kommet inn i Ringsdalen, der den nydelig profilen på Midtre Ringstinden lyste imot oss, da det første varselet om at ting kanskje ikke var helt ideelle kom. I brattbreen under Midtre Ringstinden lå et digert ras, sikkert 200-300 meter bredt og flere hundre meter langt. Og ut over veggen hang store skavler. Morgenfriske og eplekjekke spøkte vi med at vi nok måtte springe fort på ski, en og en i det område der. Hundre ras senere var tonen nok en litt annen. Den vanlige traséen Vi fulgte den vanlige traseen inn Ringsdalen og bratt opp i venstre fjellside nesten innerst i botnen. Blåiskanten hang truende fra den høyre av Ringsbreene, mens den ellers temmelig oppsprukne breen som sklir ned fra Store Ringstinden var omtrent "druknet" i snø. På ski går de fleste på skrå opp et bratt snøfelt og kommer inn på ei hylleformasjon over et svabelte. Men så mye snø som var nå kunne man nok gått opp "fossen" helt innerst i dalen også. På vei opp fonna passerte vi flere rasspor og stedvis var det gravet ut halvmeterdype rasrenner. Snøfeltet begynte dessuten å sige i bratt og åpenbarte en god sprekk. Men vi var fortsatt ved godt humør og da skyene begynte å sprekke var alt egentlig bare fryd. Vi satte oss på knausen ovenfor det nevnte snøfeltet og gravde litt ned i nisteposen da et voldsomt brak med ett kunne høres. Dette var ingenting mot alle de smårasene vi hadde sett og hørt fra Lauvnosryggen så langt. Øynene søkte raskt dit lyden kom fra, opp mot Dyrhaugsryggen. Som en våryr foss av snø buldret et digert "slush"-snøskred ned fjellsiden. Steiner hoppet som kanonkuler på avveie med, over og under skredet. I et hundre meter bredt belte var med ett skisporene våre begravet. Hvor mye kunne det være snakk om, 20 minutter?? Helt alene med eventyret Vi kom snart inn på breen og glemte uhyret som hadde hurret og showet for oss akkurat. Breflata var jevn og urørt og sola skinte fra klare himmelen. Austre og Midtre Ringstind ruvet der oppe og skituren opp til Ringsskard var av de virkelig trivelige. I ringsskard ble Julia igjen mens jeg og Agnar ruslet videre mot Austre. Vi rundet bort mot sørøstryggen og passerte nok en del rastunger på vår vei. Etter mye sit og svette kom vi oss til toppen. Det ble litt nervøs klyving med myke skisko på fjellknauser og mye "svømming" i et hav av råtten snø, hvor det øverste laget hele tiden hadde umettelig lyst på å seile. Jeg likte meg ikke under disse forholdene og innbilte meg hele tiden en utglidning eller et felles ras med snøen ned på de fremspringende klippene nedenfor. Men vi kom opp til et fantastisk rundskue. Store Austanbotntinden og Midtmaradalstinden var de mektigste synene. Storen fra denne kanten er etter hvert litt oppbrukt på netthinna. Du ser jo det samme fra Austanbotntindane, Soleibotntindane, Ringstindane og til en viss grad Dyrhaugstindane. Tiden gikk fort Klokka hadde rundet mange ganger. Dels på grunn av svært slitsom løssnø-jabbing, dels på grunn av min elendige form. At starten var sein gjorde det hele ikke noe bedre. Det var allerede 6 blitt når vi var nede i Ringsskard. Litt engstelige rundet vi over rasfeltet innunder Midtre Ringstinden og bort til Gravdalsskard. Fra skavelen over hadde det rast i løpet av våren, og snøblokker opp til 3 meter høye lå strødd nede på snøflata. Vi prøvde å holde litt avstand til det hele, men følte oss unektelig litt utsatte der vi gikk og tittet engstelige opp til venstre. Midtre Ringstinden min overtinde Opp mot Midtre Ringstinden gikk vi i fotefaret til et løssnøskred for å ikke synke så langt nedi, men sliten vart jeg lell. Etter et par bratt avssatser kastet jeg inn håndkleet og sa at jeg snur. Det var litt surt, men det var masse svømmende sørpesnø som skvulpet mellom bratt skrenter og steile knauser. Jeg følte meg rett og slett ikke helt komfortabel. Litt for mye sol på hode hadde gjort meg litt ør. Dessuten ventet Julia der nede, og det frøs raskt på nedover breen. Hun ville nok ikke trives med skare og is ned i bratthenget. Mang en unnskyldning, men kort oppsummert - Midtre Ringstinden var min overtind i dag. Men ikke for alltid Skremmende åpenbaringer De som er kjente med normalveien på ski til Ringsbreen om våren vet at man drar seg fra en bratt snøfonn og ut på ei hylle før man befinner seg like ovenfor en serie bratte sva som brekker av i stup. Her hadde vi sittet og spist litt niste mens det hurret og raste i fjellsiden litt bortenfor, men vi trodde at denne plassen var trygg siden det er nokså flatt et godt stykke på oppsiden. Det var Julia som oppdaget raset og pekte: Hele dette området var nå "vasket" av et normt skred. Sannsynligheten for å bli feid utfor stupkanten hvis man hadde sittet der til feil tidspunkt anser jeg ikke som ubetydelig. Klart man blir litt ettertenksom. Og liksom for å understreke det hele sender Dyrhaugsryggen i samme øyeblikk et voldsomt skred ned fjellsiden litt lenger nord, det største vi ser denne dagen. Det dundrer ned fjellsiden. På avstand ser det hele så langsomt ut, som et hvitt laken som brer seg ned fjellsiden med et langt slør på slep. Det gikk bra, men Det gikk bra, vi kom oss ned uten en skramme, men jeg var litt tankefull etterpå. Det var nok kanskje å utfordre skjebnen litt vel mye, selv om de færreste av disse rasene hadde noen dødelig kraft, så var det også noen som - om man hadde vært på galt sted til gal tid - kunne fått virkelig kjedelige konsekvenser. Jeg blei rett og slett litt psyka ut av hele turen jeg. At Midtre Ringstinden seiret var også en liten nedtur, men bare en svært liten en. Jeg har snudd mang en gang i fjellet før jeg, og kommer sikkert til å snu mange ganger til. Men en ting er sikkert - hadde f.eks. raset som feide over normalruta og utfor stupet gått tidligere, før vi kom så langt, hadde jeg nok aldri gått opp der...
  3. Dovre viste seg fra sin beste dagen denne lørdagen i begynnelsen av september. Kjørte opp fra Oslo kvelden i forveien. Kom til stengt bom når vi skulle kjøre innover skytefeltet. Var ikke klar over at man måtte kjøpe bompass. Men vakta på Hjerkinn hadde heldigvis åpent døgnet rundt, så vi fikk kjøpt pass og kjørt innover mot Snøheim. Kom frem til "parkeringsplassen" en liten kilometer fra Snøheim klokken 10 på kvelden. Da var det også rukket å bli passe kjølig, så teltet og soveposene kom raskt frem. Snøhetta massivet under en fantastisk stjernehimmel med nordlys var et perfekt utgangspunkt for tur til toppen neste dag. Bilder og kommentarer fra turen finner dere her: http://www.samdal.com/Snohetta.htm Noen smakebiter: Roger
  4. Å få gått resten av Smørstabbtindtraversen som vi i juli i fjor avbrøt i Bjørnskardet delvis på grunn av mye nysnø, var en av turene jeg virkelig så frem til i år. Det var behagelig kjølig og lettskyet pent vær da Tor Erik og jegg krysset broa like ovenfor punktet hvor Storbreagrove flyter nede i Leirdalen. Saksa krafset begge sine klør mot himmelen høyt over oss mens snøen for øvrig dekket det meste av landskapet over 1400 moh. Til Geite Lettgått sti fører inn til Storbrean. Området er overraskende rikt på flora og mange fargerike blomster i all sin beskjedne prakt ble passert på vei innover. Dessuten var det mange merker og diverse instrumenter å se som brukes av forskerne som jobber her inne hver sommer. Etter hvert kom vi inn på fast fin sommersnø og dro litt mer mot venstre enn stien og kom inn på den venstre bretunga på Storbrean. Vi ruslet oppover breen som med unntak av noen få kuler var helt snødekket og tok etter hvert opp i snøflanken ovenfor breen med rak kurs mot Geite. Bakken opp mot Geite er bratt og en del steder hvor vi måtte fra snø til steiner eller omvendt bød på en del utfordringer i form av uønskede gjennomtråkk ned i dype hull. Varmen kom sigende på og med tunge sekker fulle av foto- og klatreutstyr ble det en del svetting og pesing opp mot den slanke, høyreiste varden på Geite. Geite til Saksa Fra toppen er det en nydelig utsikt mot Stetinden. Leirvatnet var helt isdekt og det var generelt mye snø i sentrale deler av Jotunheimen. Storebjørn var fortsatt så og si uten antydninger til åpne sprekker, og det i hele Bjørnebreens lengde ned til dalen. Etter en kort pause på Geite fortsatte vi. Noen korte, bratte klyvepunkter måtte forseres før vi var nede på den forholdsvis horisontale forbindelseseggen mot Saksa. Første utfordring var en hammer i raudfjell som vi forserte via letteste vei litt ut til venstre. Vi var begge enige om at vanskelighetene her lå et sted mellom 2 og 3, trolig nærmere 2 og føltes heller ikke spesielt vanskelig siden det var mindre luftig og med et rødt fjell med betongfeste for støvler og rikelig med gode tak for hender. Videre vasset vi i halvråtten snø opp til den gamle Saksa Ø-1 på 2064 moh i Røynes liste. Som sist gang jeg var der klarte jeg ikke å finne noen primærfaktor over 4-5 meter på denne. Det er mulig snøen ligger svært dypt her, men 30m som i Røyne er det aldri, og da er det uansett snakk om permanent is, så denne kan man glemme. Det går i praksis ikke ned fra Røynes Saksa Ø-1. Da var det mer spennende med neste topp, "min egen" Saksa Ø-1 som jeg i fjor målte til hhv. 10 og 11 meter. Toppen er siste punkt før man tar fatt på selve oppstigningen mot Saksa fra øst og ligger på ca. 2100 moh. 9 meter ble resultatet denne gangen og det er meget fristende å stryke den fra alle lister (eller vil du laservatre den Torgeir?). Herfra var smalnet ryggen mer og mer av og med den storslåtte utsikten var det riktig så trivelig å rusle her. Første utfordring, et punkt på 4-5 meter hvor eggen smalner av til en knivsegg med overhengende stup like ut på nordsiden og bratte bratte sva på venstre side, valgte vi å sikre "just in case", selv om det egentlig var rimelig lettgått på det tørre varme fjellet. Fortsettelsen gikk opp en kort, slak urdekt hammer over et litt slakere strekk som for anledningen hadde ei snøfonn på og opp en ny liten, lettgått og litt luftig svahammer inntil vi stod innved den nesten loddrette østveggen på Saksa. Vi gikk litt ut til høyre og inn i skyggen hvor det meste ennå var vått og fuktig. En del løs grus oppe på steiner her i fjellsiden langt over Storbreen gjorde meg litt engstelig og vi hadde snart på tauet. Et meget enkelt drag førte opp fjellsiden og til slutt ut til høyre litt ovenfor skaret mellom de to Saksa-toppene. Klatringen var igjen mellom 2 og 3 vil jeg anslå, men for anledningen kan man godt plusse på en del for vått overrislet fjell som gjorde det vanskelig å få føttene til å bli stående der man satte dem. Luftig var det dessuten. Skaret mellom Saksa-toppene var fylt av en tykk snøfonn enna og hist og her lå det litt snø som var skyldig i den våte, sleipe klatringen. Sikkert enda finere her på sensommeren når det er helt tørt? På Saksa var det imidlertid trivelig og varmt. Litt sær avstikker til Bjørnskardet Etter å ha spist litt niste og betraktet to taulag som beveget seg fra Bjørnskard og ned på Bjørnebreen med kurs mot Storebjørn satte vi igjen sekkene og tok med oss tauet og litt sikringsutstyr nedover sørvestryggen i retning Bjørneskardet. Den første biten, drøyt 1/3 var fin, litt luftig, spasertur på tørt fjell. Det lå en del snø, men ut mot stupet i sør var det hele tiden en passe bred passasje med tørt, bart fjell. Vi kom snart til den første rappellen og firte oss raskt ned til denne og fortsette bort til neste kant. Denne virket å forsvinne over i et loddrett stup og vi var meget spente da vi firte oss ned. Fordelen var uansett at vi hadde topptau å gå opp igjen på. Også denne hammeren var grei og vi kunne snart konstatere Bjørnskardet for nådd. På Veslebjørn satt det en større gruppe mennesker med god utsikt mot oss og de lurte sikkert når de så oss klatre oppover igjen samme vei? Den første hammeren bød på flott 3'er klatring i tørt solvarmt punkt med et bratt opptak øverst som heller mot 4'er. På toppen av den øverste hylla lå en 100 kg steinblokk som bare bad om å bli tatt tak i. Heldigvis hadde vi undersøkt denne på vei ned og lot den klokelig bli liggende, men den var STYGG!!!. Etter at jeg som siste mann kom opp var det bare en ting å gjøre: "La den store stygge sten fallet utenfor stupet". Den andre taulengden (strengt tatt ikke en taulengde en gang) var langt lettere og på det tørre fine underlaget var sikring knapt nødvendig. Nesten 2 timer etter at vi ankom Saksa var fortsatt bare på Saksa og hadde ennå langt igjen. Ned fra Saksa, over 2077 og Kniven Været var nå strålende, men disig. Stor fordampning fra dalene ga etter hvert disig luft og en del høyreiste skyer med torden og bygeværspotensiale. Leirbreen var nesten helt uten blåis fremme i dagen og taulagene til Storebjørn hadde en helt uproblematisk oppstigningen i den fine sommersnøen. Vi kløv over nordtoppen på Saksa som etter målinger med slingringsmonn i tiltaltes favør ikke har enn primærfaktor på mer enn 8 meter. Nedover nordryggen på Saksa var det bratt, med mange avsatser, men fjellet var heldigvis fast og fint og det meste av snøen var borte på ryggen selv om denne var nordvendt. Vi kom oss derfor fint ned ryggen uten sikring. Flere rappellslynger vitnet derimot om andre, trolig under verre forhold, hadde rappellert ned her. Videre opp på topp 2077 moh (må finne et eller annet navn å bruke på denne i boka, blir for dumt å bruke topp 2077) var det spasertur. Nordvestryggen derimot var overraskende bratt. Vi studerte den ikke veldig nøye, men ved første øyekast luktet det rappell av denne. (Noen som har gått rett opp nordvestryggen?). Vi tok oss i stedet meget bratt ned på breen og rundet tilbake inn i skaret mot Kniven. Dagslyset begynte nå å få et umiskjennelig kvelddskjær og Tor Erik sørget for å holde koken oppe. At jeg ikke var fremme med kameraet en eneste gang mellom Saksa og Kniven i dette finværet sier vel en del? Opp til Kniven fra sørøst gikk greit, men det er skikkelig klyving opp en nesten loddrett skrent på ca. 3 meter. Fra Kniven kunne vi skue mot dagens siste mål, Støre Smørstabbtinden, som fra sørøst ser skrekkelig bratt og utinntagelig ut, men først mått vi komme oss ned fra Kniven. Hvor beste rute gikk hadde vi ikke peiling på, så vi begynte noenlunde rett ned fra toppen. Som fra Saksa var det bratte avsatser nedover, men til forskjell fra denne var det ispedd en del virkelig truende løsgods og godt overrislede sva. Vi fikk sneket oss ned uten taubruk, men satt med en følelse av at dette ikke var ideelle veivalg. Er det noen som vet om man skal gå et godt stykke ned mot vest før man svinger tilbake mot ryggen igjen for å få enkleste trasé på nordvestryggen til Kniven? Store Smørstabbtinden fra sørøst - klatring i griseløst fjell Et par minutter fra laveste punkt mot Kniven reiser den første av to markerte hamre seg mot Store Smørstabbtinden. Vi gikk en håndfull meter til venstre og et par meter opp før vi laget standplass. Tor Erik ledet opp den første hammeren med hjerte i halsen blant løse løse steinblokker. Jeg ville anslå vanskelighetene til i 2-3+, men risikomessig er det bare å plusse på for til dels råttent fjell med mye løst, også store blokker. Tordenskrall over Utledalen fikk oss til å stå på litt ekstra for å komme videre. En eventuell tordenbyge på toppen var ikke akkurat det vi ønsket oss. Etter noen få meter med lettgått terreng reiste den neste hammeren seg. Bratt og mørk der den var sminket i tykke lag med sort skropelav, for øvrig en vekst som farer ganske hardt med veik lavlandshud. Både hender og underarmer var etter hvert ganske såre. Taulengden var muligens litt lenger enn den første, rundt 30 meter. Det ble bratt et stykke oppi der. Med tærne på steiner som gynget under vekta og maaange meter luft under hælene, samtidig som hendene var på febrilsk jakt etter steiner som ikke rocket med når man ristet i de, ble dette litt spennende. Men det går jo som regel bra, også denne gangen, og den siste halvparten opp til toppen var trivelig klyving i kveldssola. Retur på Storbreen, uforsvarlig? Etter en kort , deilig, pause i vindstille på toppen, var det stormkjøkkenet og soveposen som var neste mål, helst med minimal knebelastning. Et kort bratt belte, ca. 50 høydemeter på nordvestryggen til Store Smørstabbtinden kunne oppvise mitt favoritt-terreng. Bratt og løst, sva og steinur. Overforsiktig karret jeg meg gjennom dette beltet og snart var vi nede. Akkurat denne passasjen gjør at Store Smørstabbtinden, for øvrig en nydelig topp, faller noen plasser på min favorittliste. Kanskje bedre å tusle opp på våren med ski når all den løse dritten er fastfrossen og nedpakket? Planen, etter diverse studier på oppturen var å følge Storbreen i nordkanten og tre av i Storbreahøes sørflanke like før det siste oppsprukne brefallet. Planen var dessuten å gå innbundet i tau med dertil tilhørende sikringsutstyr for anledningen. I starten fulgte vi en snørygg ut på breen hvor sprekker verken var å se, lukte eller høre, så taustasen ble liggende i sekken enda en stund. Videre kom vi nede på en horisontal breflata hvor tvilen kom svakt snikende, men tauet ble fortsatt liggende og snart var vi i kanten innunder Storebreafjellets steile sørflanker. Her hadde det i løpet av vineteren rast ned så mye snø at det som måtte være av sprekker sikkert lå 10 meter med snø under oss. Slik fortsatte det til vi skled av breen nesten helt nede. Via ei snørenne til venstre for breen kom vi oss helt ned til dalen og krysset Storbreagrove på den snødekte brefronten. Vi kunne faktisk gå på snøen nesten hele veien ned til bilen og var nede 1 time og 45 minutter etter Store Smørstabbtinden, og det enda vi brukte masse tid ned bratta fra toppen. 13,5 timer tok turen, hvorav svært mye var tid som gikk til sikring og taubruk. Avstikkeren til Bjørneskardet tok mellom 1-2 timer, men det er vel omtrent vet vi ville ha brukt ekstra om vi hadde gått Storbreatinden og Storebreahøe tilbake, så man kan vel si at med den formen vi var i er 13-14 timer den tiden det ville tatt oss å gott Storbreen rundt på alle fjellryggene. Jeg har slengt på en del spørsmål i løpet av teksten. Dersom noen har noen innspill i forhold til disse er jeg kjempetaknemmelig. Litt før 23 var vi i posen og med Leira som tordnet i bakgrunnen ble det en god natts søvn før vi neste morgen svettet oss gjennom "Skardstindtraversen" fra Illåbandet og over til Dumhøplatået. En flott og spennende tur med en kort kort taulengdes sikring og hele 7(!!!) rappeller. En flott hovedtopp ble det og hele 5 "timetringer" (Søraustre Skardstinden, Nåla, Vestre Skardstinden, samt to topper på Dumhøplatået). Men det mest fascinerende med denne turen var kanskje pinakkelen innunder Skardstindnåla. på ei nål omtrent 1 meter i diameter øverst balaneserer et hode i form av en steinblokk på 2-2,5 meter i diameter. Tor Erik prøvde seg, men psyket ut før det siste opptaket. Når vi så den fra vest etterpå så den jo helt syk(!) ut! Som om den kunne tippe når som helst. Bladet i Molladalen ser jo ut som en sjarmøretappe til sammenligning. Dagen etter det igjen var jeg alt annet en klar for tur. Bakkene ned fra Dumhøplatået var en riktig "knekiller", men sammen med Erik Aaseth, Kim og Line Dahlen ble det likevel en fin Urdadalstindtur. Erik kommer forhåpentligvis med en fyldig turrapport fra den.
  5. Ankom Tyin kl. 0300 natt til fredag og anleggsveien innover Koldedalen var (selvfølgelig) ennå ikke brøytet for sesongen. Teltet ble satt opp 1 usjarmerende meter fra veien rett ved første snøfonn et par km fra Tyinholmen. 5 timer senere ble jeg vekket opp av et helvetes bråk, noe som (selvfølgelig) viste seg å være en gravmaskin som nå skulle grave frem veien. Alltids irriterende å bomme med noen timer her, men nå er ihvertfall veien åpen for sesongen. Noen hundre meter etter andre bro over Koldedøla er det et snøfonn som strekker seg ned til og krysser veien. Turen gikk herfra oppover lia, nord for Koldedalsnosi, syd for og deretter langsmed Kvitevatnet på østsiden, opp Langeskavlen ved vann 1529 og videre til topps. Retur via topp 1878, ned rett syd for 1548, mellom de nedre Kvitevatnene og så rett ned mot anleggsveien. Det er mye snø i området og is på de fleste vann. Tipper jeg gikk på ski 90 % av veien, riktignok litt sikksakk for å holde meg på fonnene. Nå etter helgen er det sikkert mye mindre snø, men de av oss som ikke fikk nok skiturer i vinter har fortsatt muligheten til å ta sesongens siste krampaktige toppturer på ski..
  6. Da var det for en gangs skyld min tur å skrive en turrapport . Får se om jeg får det til . Bilder kommer i kveld. Vi vurderte først å reise lørdag ettermiddag og reise opp til Juvass først for noen bilder ved soloppgang, men droppet det pga mange skyer i nordvest (så vidt vi kunne bedømme ut av vinduet). I stedet ble vekkerklokka satt på kl. 03.00 (noe tidligere ville ikke Morten ha det). Vi kom oss av garde rundt 4-tiden og ankom Nørdstedalsseter ved 8. Fram til Fortun gikk det i ekspressfart, men så ble det litt mer utfordrende. Jeg hadde aldri kjørt opp til Nørdstedalsseter før og syntes det var meget spennende (nesten som en Aurlandsdalstur med bil, den dalen har alt: bratte fjellskrenter, frodig vegetasjon, ville fossefall, elven og småvann... rett og slett flott vestlandsnatur!!!). Men smått gikk det, det det tok sin tid. Vi var meget spente hvor langt vi kunne kjøre på annleggsveien videre oppover, men det var ikke lange biten. Etter ca. 1 km ovenfor Nørdstedalsseter sa det stopp. Fonnene var blitt brøytet gjennom, men det var fortsatt et såpass tykt snø- og sørpelag på veien (som var tilsvarende bløt under) at vi ikke tok sjansen med sommerdekk. Da var det godt å ha sykler bak i bilen, skjønt om det var mest for nedover. Oppover gikk det smått, og vi barte syklene over fonnene minst like ofte som vi syklet på de. Fonnene ble hyppigere og lengre for hver kilometer vi nærmet oss enden av veien. Til slutt ble de parkert ved siden av veien og fotturen kunne ta til for alvor. Været var som så: det var meldt overskyet opphold og perioder med sol, og Morten var fast bestemt på at det skulle sprekke i skydekket. Men enda var det lite å se til det. Tåka lå lavt og vi hadde for ordens skyld glemt GPS'en i bilen (trodde vi i hvert fall). Å sykle tilbake for å hente det var helt uaktuelt, så vi fikk heller gå oss vill... Kart hadde vi heller ikke, dvs vi hadde et på veggen hjemme som vi hadde tatt bilde av og printet ut. Landskapet var ikke så veldig entydig og ingen av oss hadde gått her før. Morten hadde tegnet inn to ruter på "kartet", og vi begynte bare å sikte oss inn på en av dem. Sånn noenlunde, i hvert fall. Det var et flott og fascinerende landskap med tydelig peg etter breer: flatskurte svaberg (kjempefine å gå på!), svære kampesteiner som lå strødd rundt her og der og masse små vann. Og mye snø! Vi tok det veldig med ro i starten og ruslet heller enn at vi gikk. Vi ventet på "sprekken" (i skydekket), men den lot i første omgang enda vente på seg. Så fant vi ut at vi ikke hadde helt peiling på hvor vi var hen. Vi kunne tydelig se et drag etter en dal foran oss og fant til slutt ut at vi måtte ha gått i ring, eller i hvert fall være på vei tilbake til dalen vi kom fra... Hm. Så gikk det tilbake til den siste kollen vi hadde passert, for vi husket at vi hadde sett et vann derfra. Riktig, og så fant vi også ut hvilket vann det var og at ruten gikk langs den (på hvilken side var i grunnen likegyldig, men vi var nærmere østsiden, så vi valgte denne). Nå var i hvert fall ruten lett å finne for en stund. Det hadde gått ganske lang tid så langt uten at vi var kommet særlig langt. Og så lenge sikten var like dårlig, hadde vi heller ikke lyst å pøse så mye på. Morten truet med å kalle Hestbrepiggene for stygge navn hvis ikke det skulle lette i dag heller (det skal sies at vi ikke akurat har de beste erfaringene med dem fra før), og det må til slutt ha virket. "Sprekken" kom, og den ble stadig større. "Poff" sa det. Innen en halv time var det blå himmel og knapt en sky å se igjen. Nå satte vi i gang . Opp bakkene til Vestraste Hestbrepigg gikk det så svetten silte som bare det. Nå vi endelig kom opp, måtte vi konstatere at klokka hadde blitt skremmendes mange. Vi hadde somlet fryktelig i starten! Og vi skulle helt hjem igjen, og så skulle Morten allerede opp igjen kl. 5 neste morgen for å møtes med Line og Torgeir til bergtrolltreffet... Så da ble det tatt en rask beslutning at Julia skulle få to timer i sola på toppen, mens Morten skulle videre alene (det gikk rett og slett fortere ). Det var uansett målet å kun ta de vestlige piggene, og siden Morten hadde glemt GPS'en ble turen til den toppen med tvilsom primærfaktor utsatt til neste tur hit (som vi uansett har til gode), slik at vi i hvert fall sparte denne avstikkeren, som hadde tatt minst to timer til. Morten gikk altså alene videre til Vestre Hestbrepigg og en liten til mens jeg koste meg i bh og truse i knallsol på over 2000 m, før vi returnerte over den andre av våre to utvalgte ruter til syklene. Det ble veldig mye snøvassing, og selv om det skåner knærne, er det slitsomt i lengden, det og. Vi kom forbi noen småvann der snøen lå helt inn under vannflaten og lyste knalltyrkis, med noen Holåtinder i bakgrunnen. Flott fotomotiv! Solen hadde jobbet bra i løpet av dagen, slik at det nå nedover gikk an å sykle gjennom de fonnene der det hadde blitt brøytet dagen før. Det sparte oss for mye tid og ga Morten mange verdifulle minutter lengre søvn den følgende natten . Nørdstedalsseter lå badet i kveldssol da vi nådde bilen. For et fint turområde det er her oppe! Så da har jeg også endelig vært i dette flotte hjørnet av fjellheimen vår! Sunn mosjon, solbrune og nydelige inntrykk er beholdningene jeg sitter tilbake med. Takk til min elskede for denne turen ! Han er jo ute å fly med alle mulige andre folk mesteparten av tiden om dagen, så det var fint å ha hatt en så flott tur sammen igjen! (Hjemme fant vi jo selvfølgelig ut at GPS'en hadde datt fra den åpne indre topplokken ned i sekken, så den hadde jo vært med hele tiden, men pga tidsforbruket vårt hadde det jo uansett vært uaktuelt å gå helt til den måleverdige toppen, så det gjorde i grunnen ingenting. Eneste som kunne vært unngått var å miste dekslet til kameraobjektivet i en meget smal og dyp sprekk i en svaberg, så da forsøplet vi litt uten å ville det og samtidig må bruke noen penger på å kjøpe ny...)
  7. På forhånd hadde Morten og jeg planlagt en fin rundtur midt i Jotunheimen. Vi skulle klatre opp vesteggen på Rauddalseggi, traversere hele fjellet mot øst til østtoppen på 1936 moh, og så ta ned i Skarddalen for å gå over Skarddalseggi og Skarddalstind tilbake til utgangspunktet, Leirvassbu. At turen ble kortet inn, er kanskje ikke rart. Morten hadde dagen før gått Svellnosbreen rundt med en røys andre fjellforumfanter, og var nok litt pudding etter den 15 timers turen. Ragnar, som hadde vært med på samme tur og som skulle geleide oss to andre opp på Rauddalseggi, var nok også litt gåen. Og her kom jeg, fullt uthvilt etter 3 uker i lavlandet og fortalte Morten da vi møttes igjen på Leirvassbu søndag morgen at turen vi nå skulle gå var rundt 30 km og nok av høydemeter. Litt sjokkert over at det virkelig var så langt tok Morten avgjørelsen der og da om at Skarddalseggi til Skarddalstind måtte kuttes ut idag. Ingen av oss hadde sett så nøye etter hvor langt det egentlig var. Klokka var passert 10 da vi trasket avgårde fra Leirvassbu. At det ville bli seint på kvelden innen vi var tilbake innså vi nå. For det er lang anmarsj til Rauddalseggi fra Leirvassbu (10-12 km en vei), og klatring tar ofte tid. Hvor krevende klatringen opp vesteggen var, visste vi lite om. Vi kikket litt i Klatrefører for Jotunheimen, hvor det sto grad 3 helt i starten ved første standplass. Fast og fint fjell med gode tak skulle det også være. Det hørtes faktisk ikke så ille ut. Nesten så vi vurderte om sikringsutstyr var nødvendig. Men det tok vi heldigvis med. Vi vandret langt og lenge på stien mot Olavsbu, til vi på Rauddalsbandet skar av stien og siktet mot ryggen vest for Rauddalseggi, som ble nådd på ca 1850 meters høyde. Den var først bred og fin, men så dukket en liten kul opp på ryggen. Noen meter klyving bratt opp, og etter det smalnet ryggen inn til en egg. Litt lenger fremme truet en liten hammer. Nokså loddrett opp rett imot, så vi rundet den på høyre side. Bratt der også, men takene var gode, så vi kunne klatre opp usikret de få metrene før vi igjen var oppe på eggen. Nå koste ihvertfall jeg meg , og det virket ikke som Morten og Ragnar kjedet seg heller akkurat. Dette var morsomt, men nå nærmet vi oss virkelig den truende og steile sluttetappen som er mer seriøs klatring for sånne som meg og Morten. Med ett var det stopp! Tid for å grave i sekken etter tau, hjelm, kiler, slynger og resten av det som skulle være livreddende ved et uhell. Ragnar skulle lede, og han hadde vært smart og tatt med seg svasko. Morten skulle stå på standplass å sikre, mens jeg var andremann. Opptaket i starten skulle være vanskeligst sto det i klatreføreren. For meg som ikke har klatret allverden, virket det seriøst nok. Gode tak skulle det være? Hvor var de? Ragnar la i vei, og slengte seg ut på en liten tåhylle til venstre. Med et godt bøttetak fikk han kravelet seg opp de første metrene, og satte noen sikringer oppover. Da tauet snart nådde sin ende, fant han ny standplass til å sikre Morten og meg. Så var det min tur. Med klumpete fjellsko skulle jeg liksom hive meg ut på tåhylla til venstre? Nei, jeg ville prøve det andre alternativet. Å gå rett på hammeren, hvor jeg trodde det var mer fingertak og steder for å plassere fjellskoene. Ehh, det var nå jeg angret på at jeg hadde slengt ut en bemerkning om at denne etappen kunne kanskje vært gått usikret. Halveis oppe på hammeren fikk jeg problemer. Lite fingertak og fotfeste som begynte å gi etter. Morten fikk seg dagens latter, der jeg nærmest sprellet som fisken på kroken. Det hadde visst vært litt av et syn. Jeg tviler ikke! Men, uansett elegant eller ikke, jeg kom meg da opp til Ragnar omsider. Morten så ut til å velge Rangars vei, og mestret den ruta rimelig greit om enn ikke på samme "spretne" måte som Ragnar. Det var helt tydelig hvilke fordeler svaskoene har. Videre oppover ble det flere utfordrende punkter for oss, og det var nødvendig å sikre nesten helt til topps. Det ble 2 strekker til med nesten full utnyttelse av tauet, pluss en liten en helt øverst. Dette hadde tatt tid, og først klokken 20 sto vi ved toppvarden på Rauddalseggi (2168). Mens tåka nå omkranset toppen, diskuterte vi litt klatringen vi nå hadde vært igjennom. Føreren hadde sagt grad 3, men Morten og jeg var ikke i tvil om at dette måtte defineres som mer grad 4. Sammenlignet med andre 3'er og 4'er ruter vi hadde gått, var vesteggen til Rauddalseggi vanskeligere. Ragnar var kanskje ikke like enig i vår gradering? Det var ihvertfall mye mer krevende enn f.eks søreggen til Urdanostind og Knutsholstind, som begge er gradert til 2-3. Vi skulle nå uansett videre mot øst, og ned mot skaret til midtre Rauddalseggi (2016) skled vi mest på fonner. Tanken var å gå over denne til østre Rauddalseggi (1936). Siden tiden nå var blitt så mye, og Morten og Ragnar egentlig begynte å bli fornøyde, ble den videre ferd mot øst stanset. Jeg "løp" opp på 2016 mens mine turvenner ventet i skaret vest for denne. Vel nede igjen hos de 2 andre, gikk vi i taulag over breen nord for skaret, fulgte nordsiden på store Rauddalseggi mot vest, og siktet mot Rauddalsbandet igjen. Tåkeskyene hang nå langt ned i fjellsidene. Som et siste farvel hilste Rauddalseggi til oss mens skyene suste nedenfor toppen og sola farget skyene bak toppen røde og gule. Returen til Leirvassbu ble laaang og grumsete! Mørket senket seg, og etterhvert ble det litt verre å se hvor det var trygt å sette foten. Klokken var 0115 da vi veltet mot bilene. Morten og jeg hadde en slitsom kjøretur foran oss, mens Ragnar hadde mer turplaner og satset på en ledig seng på Leirvassbu. Takk for en fin og særdeles spennende tur begge to!
  8. Lørdag kveld møtte jeg Erling på Lom. Han hadde hele dagen rast rundt litt lenger vest på MC for å nyte vestlandsnatur, og var nå klar får å få litt sirkulasjon i beina. Jeg hadde foreslått tur til Veobrehesten (2185), Veobretind (2183) og muligens travers av store Memurutind hvis det ble tid og ork til det. De to første toppene skulle vi nå rekke, og det innebar brepasseringer. Særlig bort til Veobrehesten var jeg spent på breen. Den hadde jeg studert i fjor høst fra Veotinder, og lagt merke til den enorme bregleppa sør på breen. Søndag morgen kjørte vi fra Lom i/på hver vår doning. På veien til Spiterstulen ble det et nært møte med skogens konge. 2 elger hoppet over veien foran bilen min (Erling like bak), mens en tredje nølte og ombestemte seg da den så oss. Fornuftig elg det, som vet å passe seg for trafikken! Litt før kl 7 la vi av gårde fra Spiterstulen. Det ble sti nesten til foten av Heillstugubreen (som var helt avsmeltet nederst). I flott vær tok vi fatt på den lange ura opp til Veoskaret, og lagde base camp der breen begynner nord for søre Leirhø (2110). Litt mat og drikke ble det, før vi tok på sele og bandt oss inn i tauet. Veobrehesten Bregleppa åpenbarte seg med en gang. Den var enorm rett bortenfor der vi satt, men noen meter lenger ned sluttet den og det eneste som syntes var små revner i snøen. Var dette skummel snøbro, eller rett og slett ufarlige sprekker i snøen? Vi fant en passering mellom revnene og listet oss over etter sondering med breøksa først. Joda, ved nærmere øyesyn så det nokså trygt ut . Videre kom en bratt snøbakke, som førte oss ned i brebassenget sør for Veobrehesten. Der vi trasket innunder den mektige østveggen på Leirhø, prøvde vi å finne beste vei til topps. Eggen opp fra vest (mot Leirhø) så overkommelig ut, men noen spor som vi gikk i på breen, ledet oppover en snøfonn som strakte seg nesten helt opp litt til høyre (øst) for toppen. Vi valgte til slutt å følge disse sporene og kløv opp på fjell med særdeles god friksjon til var på eggen rett øst for toppen. Herfra så toppen svært luftig ut! Spesielt var det også å sitte på et fjell som var så rødt av rust. Nesten hele Veobrehesten er knall rød, og noe som er minst like fasinerende når man kommer fra sør, er et belte med mørkt fjell som stiger opp fra breen og helt opp på østtoppen. Veobrehesten er en av de mest morsomme og kanskje den mest merkverdige toppen i Jotunheimen. Vel, der hvor fonna nådde nesten helt opp satte vi igjen sekkene, og tok med fotoapparat og tau. Å følge eggen til topps var helt uaktuelt. Svære steiner lå stablet på vippen. Rart de fortsatt lå der. I stedet traverserte vi under toppunktet og litt vestover til en hylle. Opp en kløft med dårlig fotfeste nederst, men brukbart fingertak. Med friksjonen som hjelp dro vi oss opp der og kløv lett til toppblokka. Så var det stopp! Toppblokka hadde jeg lest om. Den skulle være nærmest umulig å komme opp med fjellsko og uten tau/slynger. Og for vår del stemte det bra. Vi strakte armene så lange de var, og fortsatt manglet vi en halv meter til bøttetaket på toppen av blokka. Det var ingen annen utvei enn å lage lasso på tauet og få slengt det opp så det festet seg. Det gikk, jeg dro meg opp i tauet til jeg nådde bøttetaket. Med noen sprell (godt ikke Morten fikk se dette også ) satt jeg der på drøye kvadraten. Snakk om luftig topp! Erling var fornøyd med å ta på toppunktet og var ikke like ivrig etter å danse rundt varden. Noen bilder ble selvsagt tatt, og da Erling rakte meg kameraet sitt tok jeg av meg solbrillene og la de pent ved varden. Men skulle jeg ta de med igjen? Neeeida! Vi kom oss tilbake til sekkene igjen, og nå ville jeg bort på østtoppen. Jeg ville prøve å følge eggen over 2 mindre hammere til nabotoppen i øst, mens Erling fant en mindre utsatt vei lenger ned i sørsiden hvor han traverserte bort til skaret før østtoppen. Det var når jeg var halvveis mot dette skaret det plutselig slo meg: Hvor er solbrillene mine? Rask gjennomgang av de siste hendelser konkluderte med at de måtte ligge igjen på toppblokka. Selvsagt! For en dust! De måtte jeg nesten ha. Jeg kløv tilbake med tauet over skuldrene. Ny lasso ble laget, og ved å knyte løkker nedenfor lagde jeg en taustige og kom greit opp sånn at jeg nådde solbrillene. 2 toppbesøk fikk holde i dag! Jeg kom meg ned til skaret før østtoppen med litt utsatt klyving og aking. En overhengende hammer ble rundet på sørsiden. I skaret der satt Erling og slappet av i solen. Der skulle han fortsatt sitte og se på meg klyve videre. Eggen opp til østtoppen var litt utsatt, men meget fast med gode tak, og veldig kort. Morsom liten egg! Vi kom oss ned til breen igjen ved å gå mer rett ned i sørsiden fra skaret. Mye løsgods nedover. I samme spor gikk vi tilbake til base camp nord for 2110. Veobretind Før vi kom ned til Veoskaret, ville Erling svinge oppom ”grushaugen” 2110, som han kalte den. Og den er ikke akkurat imponerende nei. Den var fort gjort. Fra Veoskaret gikk vi i tau igjen over til skaret vest for Veobretinden. Og det er nok lurt! Her skjulte breen flere småsprekker (10-50 cm brede). Vi fulgte et ferskt spor, og de som hadde gått der før oss hadde tydeligvis tråkket igjennom, om enn ikke faretruende nedi. Den var for smal til det. På vei tilbake tråkket jeg også nedi med et bein, og hørte ”klunk, klunk” da snø og is forsvant nedover. Den var også for smal til å romme en person, men dog. Veobretind ble besteget via den laaange vestryggen, den føltes i hvert fall svært lang. Joda, vi begynte å bli slitne. På vei tilbake til Veoskaret kom noen lette regndrypp. Det hadde vært vekslende, med sol av og til, men først nå kom bygene. Ura ned fra Veoskaret mot Heillstugubreen ble tung. Bare noen korte snøfonner ga noe gratis. Godt slitne ankom vi Spiterstulen litt før kl 21, etter 14 timer på tur. Takk til Erling for turfølget, og for en flott og spennende tur!
  9. Dro på en liten fjelltur i går etter 40 timers arbeidshelg og påfølgende småkaotisk jobbmandag. Det gjorde godt for sjela å komme seg høyt til værs:) Det ble et veldig lett turmål siden jeg dro alene og er ei kløne på ski, men på ski skulle jeg siden vinteren ikke strakk til i år. Jeg dro derfor til Netosetri og labbet til fots oppover lia i grønt gress med brekende dyr på alle kanter. Skia fikk sitte på sekken til ca. 1200 moh. Det blåste til dels ganske bra, men i lange perioder var det stille, og sola varmet innimellom. Utsikten var fantastisk hele veien, men enkelt topper var borte i skyene, så som Hurrungane. Jeg har en tendens til å falle litt i koma når jeg går med feller og oppdaget derfor ikke Rudolf og slektningene hans før de var ganske nære, og de lurte nok på hva jeg var for en. Lengre opp fikk jeg øye på andre dyr som jeg ikke kan skjønne annet enn var tre jerver. De hoppet og spratt rundt på snøen og stoppet og kikket på meg flere ganger før de forsvant over i et snøfritt område. Jeg hadde selvsagt ikke med kikkerten som ellers alltid pleier å ligge i sekken, og jeg kom aldri nær nok til å få tatt en ordentlig titt. Men spennende var det å vite at jeg ikke var alene! Føret var bra hele veien, men det var ikke annet enn en susende humle og noen småpipiper som antydet at det tross alt egentlig er sommer. Det lå nysnø overalt, alt rennende vann var fryst til hard og massiv is, og den siste biten til topps var iskald med vind og snøføyke midt imot. Ikke spesielt varmt på toppen heller, men utsikten var verd å bli en stund for å nyte. Da jeg var halvveis nede igjen, oppdaget jeg også at drikkeslangen var fryst til is oppe i høyden... Ned igjen gikk det i ekspressfart, og snøen var fast og hard å ta telemarksvinger på. Det var ikke mye antydning til sørpesnø før de siste hundre meterne ned til bekken Stula hvor jeg gikk i land på rundt 1100 moh. Med glødende ansikt var det bare å tusle ned igjen til det grønne.
  10. Møtte Chris seint på kvelden oppe på Vandrerhjemmet på Flya, og fant en grei p-plass litt nord for Heimdalsmunnen. Her satte jeg opp teltet, mens Chris sov i bilen. Det ble en kort pusse-tennene-seanse, før vi raskt gikk hver til vårt – for her var det masse aggressive mygg! I nydelig vær neste dag la vi i vei østover, over myr, lyng og diverse store og mindre bekker, sør for Raudhamran – hvor vi endelig fant en brukbar sti, og ned i Leirungsdalen. Det var kjent terreng for begge, og da vi ikke fant noe enkelt sted å vade sideelva som kommer fra breen mellom Rasletind og Munken, bestemte vi oss likeså godt for å vade Leirungsåa, og komme oss på rett kurs mot Tjørnholsoksle. Det var kjølig, men et fint avbrekk, og med stavene som støtte ganske greit i grunnen. Tjørholsoksle Nå var det bare å rusle oppover mot NV, og vi kløv opp den relativt bratte østeggen på Oksle, og nådde til slutt toppen. Denne var ny for Chris, som fornøyd kunne krysse av i lista si. Fint utsyn mot dagens mål ga det også; Midtre Skarvflytinden. Vi fortsatte ned mot NV i ganske lettgått terreng, og så at snøen på breen vi møtte var avsmeltet, så vi kunne gå på isen rett mot målet. Fint, da slapp vi å gå over Søre to ganger. Midtre Skarvflytinden Vi rundet nordryggen på Søre ganske langt nede, og herfra gikk det greit å ta seg opp på 2130. Over 6 timer hadde vi brukt hit, altså en svært lang anmarsj, men ikke i noe racertempo. Derfor føltes beina fine, og det var bra, for egga mot Midtre var svært utsatt. Jeg frydet meg som vanlig på slike egger når fjellet er tørt og været er bra. Vi satte igjen sekkene ved foten av Midtre, og kløv et godt stykke opp på venstre side av egga, før vi satte standplass. Chris ledet opp flanken her, og lagde standplass like under toppeggen, og sa det var greit å klyve videre uten tau. Jeg kom etter, og det var bare moro å klyve opp grad 3 her med tau fra oven! Jeg var også enig i at de siste 3-4 meterne var greie uten tau, og så var Midtre endelig erobret. Nordre Vi ga oss ikke her, for Chris samlet på pf 20, og ville gjerne ha med Nordre S. også. Jeg fulgte ham gladelig, eller var det motsatt? Jeg antok turen ut til Nordre skulle gå på 20 min, og fikk det travelt mot slutten for å klare dette. Jeg formelig jogget de siste meterne opp; 19min og 20 sek fra Midtre. Her var det flott utsyn ut over Gjende også, og jeg fikk se Knutholsryggen i nytt perspektiv – har igjen Burchards tind der borte, og vil gjerne klatre nålene også. Så returnerte vi til Midtre, og kløv ned til tau og seler som lå på hylla like nedenfor. Jeg hadde med 6 m statisk tau som vi festet rundt en diger blokk her, og klatretauet på 30 meter ble lagt dobbelt til rappell. Med strekken i tauet holdt dette på centimeteren ned til standplassen vår. Jeg anbefaler likevel litt lenger tau, og en mer behagelig utgang i rappellen fra det opplagte rappellfestet som er lagd til helt oppe ved toppen. Søre Vi kløv på ny den utsatte egga, denne gangen mot SØ, og over Midtre Sør (2130m), før vi begynte på oppstigningen mot Søre Skarvflytind. Dette var også klyving, men det var lett å omgå utsatte punkter i venstresida (nord). Returen Det var på vei ned fra Søre Skarvflytind at en i turfølget mitt for akkurat ti år siden ramla ned, og måtte hentes i helikopter. Nå var det kul umulig å finne ut hvor dette punktet egentlig var – merkelig, men jeg var vel ganske oppspilt den gangen, antar jeg. Vi tok oss snart ned østflanken på noen behagelige snøflekker, og så gikk det lett over Tjørnholsoksle igjen. Vi holdt oss til en mer sørlig retning ned fra denne, på behagelig snø! Vi støtte også på en liten flokk med villrein – artig! Etter hvert krysset vi alle de små sideelvene som danner Leirungsåi uten å bli våte på beina, og fulgte tråkk og spor på sørsiden av elva i østlig retning. Da vi nådde elva fra breen mellom Munken og Rasletind, var det stopp! Jammen måtte vi ikke vade litt likevel! Elva ble vadet nesten helt nede ved utløpet i Leirungsåi, og det var veldig greit. Vi fulgte i større grad sti herfra, opp og forbi Raudhamran, møtte myggen igjen, og valset gjennom kratt og vierkjerr i direkte retning bilene. Det er håpløst å følge noen tråkk i dette området, følte vi, da tråkket hele tiden forsvinner. Tilbake etter 14 timer på tur – jammen en lang tur for (bare) en ny 2k-topp, men verdt turen!
  11. Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp. Granathull i bakken Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell! Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja! Bratt hammer - tøff klyving Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats. Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her. Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst. Nordtoppen Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet. Siste 2k på Dovre Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig! Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim. 8,5t på tur.
  12. Brukbar værmelding så ikke slik ut i praksis da vi kjørte i retning Spiterstulen i går (lørdag). Tunge skyer hang tung nedover toppene. På stedet bestemte vi oss for Spiterhø. Vi gikk en liten rundtur via Skautflya opp på ryggen mot Spiterhø Øst, men ned fra denne et stykke tidligere i bratt helling og opp den store fonna mot Leirhø Nord. På vei opp dit var vi innom to mindre toppunkt på hhv. 2035 og 2057 moh, begge med en pf på ca. 5-6 meter. 2077 moh var i midlertid topp nok, noe en dobbelt pf måling viste. Returen la vi over Spiterhø og senere østtoppen før vi avsluttet på Skauthø (1993 moh). På sistnevnte klarnet det en del opp og vi fikk flotte utsyn innover mot Tverråbreen, Styggehø med mer. Virkelig et utsøkt lys. Etter en natt i telt på vestsiden av Sognefjellet kjørte vi tilbake og opp til Juvasshytta. Dagen før ga vonde knær og vi ville ha en lett tur. På J. møtte vi Panda fra Fjellforum, som var med som trivelig turfølge på skitur over Styggebreen. Snøen var klissvåt og det ble etterhvert en utrolig varme, sikkert 20 grader på 2200 moh!!!! Skydekket var tett, men høyt, med fri sikt til Galdhøpiggen, andre pigger og tinder med. Vi holdt stø kurs mot Porten. Jeg ville undersøke den på forum tidl. omtalte portpiggen, min eneste ubestegne topp i områtet, nærmere. Vi fant den, og andre portpigger, besteg alle sammen og målte pf. Planlagt tur til Veslepiggen droppet vi, men jeg og Julia koste oss i solasteiken på bandet mellom Veslepiggen og Galdhøi, mens Panda tok seg en tur opp ditt. På vei ned var det bare å stake og skli ned breen. Det var litt gøy å suse rett forbi taulagene som trasket ned igjen. Da jeg skled forbi det lengste taulaget, hørte (jeg kan nå litt tysk da) jeg noen tyske deltakere si: "Herrlich" som kommentar til disse individene som suste forbi dem.. De var sikkert lei av å traske i den våte nysnøen i et langt taulag som rykket dem både hit og dit Ved Juvass tok vi farvel med pandaen og kjørte hjem. Pandaen så vi for øvrig igjen i det den føk forbi oss på vei ned fra Valdresflya (var ikke det deg da????) 4 nye topper og 400 bilder, litt vonde knær og ellers fine opplevelser var utbyttet...
  13. 05:30 går vekkerklokka hjemme i Skrautvål. Litt før ni er jeg ved Spiterstulen hvor Peder K., trivelig turfølge for dagen, venter. PK er litt redusert etter Galdhøpiggtur dagen før, så vi tar det med ro. Jakten på et sted å komme over Visa er i gang. Thommessens turguide lurer oss til å prøve langs østbredden. Vi kommer til det nevnte Reinspranget, hvor jeg i alle fall ikke har lyst til å hoppe, mens PK godt kunne tenkt seg det. Noen nevnt klopp ser vi i alle fall ikke. Vi passerer Hellstuguåi på bro og finner et sted hvor vi med hjelp av gamasjer kommer tørrskodd over Visa (sikkert værre når den er flomstor) Den planlagte oppgangen direkte i østflanken opp til 2186 blir ikke noe av (Noen som har gått den?) og vi rusler opp langs bekken fra skaret mellom Styggehø og 1865 moh. Været var knallfint i starten, men kaldt. Iskalde vinder blåser og nå skyer det på med et kaldt gufs ned fra Bukkeholsbreen. Bukkeholstindane forsvinner etterhvert i tåka og ved brekanten begynner det å snø. Den enkle steinur (evt. snørenne) adkomsten opp sydflanken dropper vi, siden nordlige Bukkeholstinder er en del av målet for turen. Vi holder brekanten til vi er oppe på bandet mellom 2011 moh og Styggehø, går over denne og setter sekkene igjen ved foten av den videre ryggen. Det går enkelt opp ryggen, til toppen noen kaller for Bukkeholstind N2, men en bratt hammer sperrer den videre adkomsten for oss her (Noen som vet noe om den reelle vanskeligheten her? Kim?). Vi går et stykke til bake og holder på breen innover (vil man unngå bre kan man runde nederst på noen fjellhyller. Adkomsten opp i skaret mellom N1 (neppe 10m topp) og N2 er veldig grei, men vi fortsetter på breen, etterhvert på en markert kam oppe over en opptil 10 meter dyp vindgryte. Vi tar opp i skaret mot Nordtoppen (2149 moh). Det er enkelt opp her, men jeg får alltid litt småangst for slike enorme steinblokker som ligger på en slik måte at det virker som en mygg kunne fått dem til å rase. Før nordtoppen kommer man opp til en slags "fortopp", her venter PK mens jeg går opp det siste stykket. En liten hammer (ikke vanskelig, men en smule ekkelt med løs grus øverst og våt mose nederst) må klyves før de siste 30 m bort toppeggen. Før vi returnerer svipper jeg bort (knapt opp) til N1 og konstaterer også fra oversiden at det er enkelt å komme opp hit fra andre siden via Bukkeholsbreen. Etter en pause ved sekkene fortsetter vi mot Styggehø. Ryggen brekker bratt av mot venstre, men høyresiden er langt mindre bratt. Et stykke før toppen kommer vi til en hammer av et lysere bergslag, veldig ru og som danner en del overflate sand og grus ved forvitring (Noen som vet hva slags bergslag?). Vi går litt ned i siden for enklest å komme ut i ei bratt snørenne. (Noen som vet hvordan det er å gå rett over hammeren og følge eggen? og noen som vet hvordan det er å passere her når snøen enten er hard eller borte???) Snørenna er fin og gå. Snøen er myk. Vi forlater den litt for tidlig og kommer til et sted med veldig ustabile steinmasser (et av mine største fjellmareritt), hele steinura begynner å romle og jeg hopper raskt tilbake. Litt til opp snørenne og så ut på steinmasser som virker mer stabiler. Herfra rusler vi enkelt opp til toppen 2213 moh. Jeg rusler videre bort til Østtoppen, 2200 moh fordi den så så selvstendig ut. Borte ved østtoppen begynner jeg virkelig å lure. Det går jo knapt ned fra denne mot vest. Disse 10 meterstoppene! (Noen som har målt her?). Tilbaketuren går greit. Snørenna er bratt, men snøen myk og fin å gå. Ved foten er klokka allerede blitt sent og PK sender meg i vei, slik at jeg skal komme meg i seng hjemme i Skrautvål før midnatt (noe jeg ikke klarte). I sitgningene ned mot Visdalen begynner kneet å protestere på en slik måte det absolutt ikke skal gjøre og de 4 siste km. ned Visdalen er nokså vonde. Alt i alt en flott tur med snøbyger og oppholdsvær, men lite sol. Tidvis dårlig utsikt, men også tidvis god utsikt. Været var kaldt den dagen. PÅ 2000 moh Bukkeholsbreen kunne man høre suset av tørr snø som ble drevet over flata av vinden, og i den bratte snørenna laget vi ikke noen sørpeskred fordi snøen var alt for kald og "fastfrossen".. Man følte virkelig her at det ikke var mye over null i lufta. Altså en skikkelig kald 7. juli. Sola tømmer likevel eggene raskt for snø. I dag 8. juli er det et knallvær fra morgenen av, men med kneet mitt hadde jeg ikke fått utrettet noe likevel (håper det skyer på og regner masse i morgen så får jeg være klar til helga igjen.)
  14. Julia kjørte meg til Randsverk tirsdagsettermiddag hvor jeg traff Tor Erik denne kalde tirsdagskvelden. Det ble sent før vi hadde teltet oppe og posene inni, i Leirdalen. Ikke før hadde vi rigget campen, så hamret bygene inn fra nordvest. Det var ikke overvettes tidlig da førstemann stakk hodet ut av teltet onsdagsmorgen. Skyene hang tungt over de flotte tindene rundt Leirdalen og fra 1400 moh lå et hvitt slør på marken, et slør som ikke var til å ta feil av: NYSNØ! Smørstabbtraversen hadde vi egentlig slått fra oss dagen før og i jakten på alternativte turmål landet vi på Storgrovhøiene, Storgrovtinden og så langt vi kom over denne tinderekka. Det duskregnet da vi beveget oss opp i retnint skaret hvor Heimre Illåbreen for lengst har trukket seg tilbake og blitt usynlig fra dalen. Elva var uproblematisk å krysse, men steinura videre oppover var vanvittig glatt. Her fikk vi også vår første snøbyge. På sidemorenen et stykke over breen fikk vi et solgløtt som innbød til en deilig pause. Veien videre gikk over nysnødekket stein i retning høyde 2050 moh på kartet. Jeg ville sjekke nærmere hva dette var for noe, og kan egentlig bare anbefale alle andre å styre unna, høyde 2050 gir ikke noe minne for livet. Kraftig vind og snøbyger veltet innover oss, og det ble trasking i tett tåke, snøbyger og iskald vind opp mot fremre Storgrovhøi. Nysnøen dekket det meste av stein og rusk og stemningen var mer vinterlig enn sommerlig. På vei mot Bakre Storgrovhøi tittet imidlertid sola frem og dens varmende stråler kjælte en alt for kort stund med ansiktet før snøbygene kom piskende fra nordvest igjen. Bakre Storgrovhøi ble nådd uten dramatikk eller utsikt. Her tok vi også på hjelmer og klatresele. Førstnevnte er egentlig ingen dum ting å ha i uoversiktlig steinur. Fallsannsynligheten og konsekvensene er ikke nødvendigvis så mye mindre her enn på en sykkel, og likevel bruker "alle" hjelm på sykkel og "ingen" hjelm i bratt og glatt steinur. Ryggen ned mot Storgrovtinden virket bratt, og den var i alle fall glatt. Istappene hang enda fra steinene og snøen lå over alt. Et lengre solgløtt gjorde nestigningen litt mer trivelig likevel. Det var stedvis bratt ned ryggen og den største forsiktighet ble utvist. Kort ovenfor det laveste punktet på eggen, sperret en hammer veien videre. På det våte, snødekte fjellet var det uaktuelt og prøve på noen omklatring i den bratt siden, så rapellfeste ble raskt klargjort. Rapellen var el en 5-6 meter og var raskt unnagjort. Skaret var temmelig smalt. En liten blokk var kilt fast i skaret og ned mot øst var det stup, mens en BRATT renne førte ned mot H.Illåbreen. På andre siden var det par bratt meter opp på sleipt snødekt fjell før ryggen videre flatet ut. Klyvingen videre opp på Storgrovtinden var enkel, men ble likevel litt mer psykisk på det sleipe fjellet. Ved varden brakk veien videre av i et loddrett stup på vel 20 meter. Vi kikket litt ned på venstre side og så noen gallerier som førte til et rapellfeste snaut 15 meter under toppen. Vi valgte likevel å rapellere fra toppen og fikk en fin lang rapell. Noe løsgods utløste "Stein!" rop og laget litt spenning, men det gikk bra denne gangen også. Eggen videre ned mot det laveste punktet var grei skuring og klyving og enda enklere opp til Heimre Illåbreatinden. Opp mot denne var også første mulige oppgang fra Storjuvbreen. Hittil hadde det vært stup av varierende høyde ned på den siden. NØ Skardstinden så bratt ut fra denne siden, og temmelig snødekt. Den majestetiske Skardstinden ruvet også imponerende høyt over hodene våre. Utsikten mot Piggene var heller ikke å forakte. Det ble en bratt tur opp på den siste toppen. Tor Erik gikk først og jeg fikk en taustump eller en hånd opp de snødekte svaene før vi kunne kravle over snøskavelen til toppeggen. Jeg hadde ikke noe lyst til å gå ned denne flanken igjen, så vi rundet på breen, en aksjon som neppe var helt etter boka. Returen i kant av Heimre Illåbreen var behagelig, men med nesten 12 timer på tur, ble det sen retur. Heldigvis klarnet det opp, slik at matstellet kunne foregå utendørs.
  15. Har et dårlig tastatur, så jeg orker ikke skrive langt.. Men, lå i telt litt innenfor Spiterstulen torsdag-lørdag. Gikk opp sørsiden til Midtre Tverråtind på fredag. Peisa ned igjen rennene og fulgte flanken laaaaaangt under hammeren vest for toppen. Kom meg opp igjen på ryggen i skaret og fulgte denne til Store Tverråtind. Derfra via en timeter som virker tvilsom, Vestre Tverråtind. Gikk ned til nedre Tverråbandet og fikk med meg Lindbergtind. Derfra fulgte jeg kanten av Tverråbreen. Ikke helt trygt å følge denne breen uten tau, var flere monstersprekker inntil med "løypa" i kanten av breen. Dagen etter var det bikkjekaldt, kneet murret, men, jeg fikk dratt meg opp på Styggehø fra sør, tross det dårlige været. En uhyre kjedelig fjellside. På platået snødde det tett, og jeg så nesten ingenting mens jeg løp som en gal på alle varder og oppstikkende steiner - det er jo helt flatt her, måtte være hundre prosent sikker på at jeg hadde vært på topp 2200. 2180, har ikke nok pf, by the way. 2200 hadde 15m på min klokke. Tok med meg 2213, og fulgte snørenner ned igjen i Bukkeholet, før jeg pakket sammen teltet, og peisa på hjem igjen til Oslo. En kompakt og fin tur syntes jeg. Si fra hvis noen er hypp på bilder, jeg har en hel haug liggende.
  16. Det var en grå dag i Jotunheimen. Skyene lå der tunge og dyttet på fjelltoppene. Vi gikk fra Leirvassbu gjennom Kyrkjeglupen til dalen begynte å butte nedover mot Visdalen. Regnet kom og gikk og skyene lå ned til rundt 1500 moh. Glimtvis så vi Kyrkja og Tverrbytthornet ruvende på hver sin side av dalen. Opp ryggen mot Visbretind gikk det over fra byger til bare regn. Vi tok det med ro og nøt den friske fjellufta. Ute på brefallet til Visbrean holdt noen brevandrer på med å ta seg frem. Fra ca 1850 moh økte bratthetsgraden på ryggen og vi måtte ta henda til hjelp enkelte steder. Videre smalnet eggen av og et par luftige punkt måtte passeres. Ryggen ble fulgt til topps på første topp i dag, Visbretind N-2. Ned fra denne var det bratt, men opp til neste topp var det bare steinrøysa igjen. N-1 er en fin topp selv om vi ikke så mer enn 20 meter. Begge disse toppene har tydelig primærfaktor, noe Torgeir også har bevist med sine målinger på hhv. ca 10 og 11 meter. Vi gadd ikke gå videre i regnværet og tåka. Returen ble lagt ned på vestsiden av eggen på lettere terreng. Mye løst, men ikke annet enn det. Fra ca 1800 moh kunne vi følge snøflekker nedover, faktisk helt ned til 1500 moh. Så var det bare å labbe tilbake til bilen. Og Torgeir: fine topper, flott at du har målt! Nå er det litt lettere å se hva som faktisk er 10 meter i fjellet.
  17. Vi var fem stykker som skulle på tur denne søndagen. Kim, Trine og jeg kom fra Gudbrandsdalen, og Morten og Julia fra Valdressida. Vi satt og knastet tekstmeldinger underveis, og mente at vi kom til å bli litt forsinka fra begge kanter pga. gjenglemte ting med påfølgende snuoperasjoner, men merkelig nok var vi alle sammen på Spiterstulen til avtalt tid. Det var litt småhustrig fra morgenen av, men været var slettes ikke verst med enkelte blå hull inni gråe skydotter. Vi la av gårde innover Visdalen, og praten gikk løst om alt mellom himmel og jord, men mest om fjell, selvfølgelig. Da vi nærmet oss Heillstuguåi, tok vi av hovedstien og fulgte stien langs elva oppover mot breen. Vi tok oss en piknik i graset for å lade opp litt til den videre ferden, Morten med gulrøttene sine mens vi andre skeiet helt ut Snart ble det slutt på det meste av vegetasjon, og steinen tok overhånd. Vel oppe ved brekanten, var det på med seler og tilbehør samt stegjern. Det var is det første stykket oppover, så der ruslet vi spredt. Høyere opp lå det snø oppå isen, og da var det på tide å lenke seg fast i tauet før ferden fortsatte. Vi gikk på venstre side av breen da høyresiden var temmelig oppsprukket. Innen vi kom oss i tauet, tetnet det seg bra til, og det begynte å snø, og toppene forsvant i tåkehavet. Jeg førte an oppover breen, og til å begynne med gikk det litt i sikksakk for å unngå sprekker, men etter hvert var det strak kurs mot et punkt mellom de to brehestene. Det lå mye snø høyere opp på breen, og det var få synlige sprekker på platået, men jeg fant et par allikevel som jeg tråkket såvidt nedi. Det kom noen kraftige vindkast over breplatået, men da vi nærmet oss det brattere henget mellom hestene, roet det seg igjen. Vi holdt oss nærmere den søre hesten der det var færrest sprekker, og vel opp bratthenget var det bare å skrå mot Nordre Heillstugubrehesten 2136 moh. i en del nysnø. Oppe ved steinryggen, var det ut av tauet og av med sekkene før vi forserte ryggen til topps. Det var vått og sleipt med nysnø på steinene, men ryggen var veldig grei, og det tok ikke lang tid opp. Vi tok oss tid til å skue litt utover og fikk bl.a. øye på to taulag på tur over platået i spora våre. Deretter bar det ned igjen og inn i tauet før jeg førte videre an mot Søre Heillstugubrehesten 2120 moh. Det gikk som en vind over breen, og snart var vi ved den vesle hytta på ryggen, og det var ut av tauet igjen. Derfra var det ikke mange minuttene opp en ny sleip steinrøys til toppen. Skyene kom og gikk hele tiden oppi her med noen få blå gløtt, og innimellom dukket Heillstugutinder og Memurutinder fram av tåka. Her oppe fant vi også ut hvor den godt skjulte latternerven sitter på kroppen, men det har vi tenkt å holde for oss selv Et tips er å rulle på en stein og falle baklengs i røysa, så kanskje den slår ut... I lé av hytta på bandet, tok vi oss en matbit, og da dukket de to taulagene opp, totalt 11 personer, og vi slo av en liten prat med dem. De var på hestetur de også. Tilbake igjen over breen, fulgte vi samme rute til å begynne med, og det gikk litt hulter til bulter ned til platået, men etterpå oppførte vi oss ordentlig. Vi skrådde helt ut av breen på østsiden ned igjen for å slippe å ha på stegjerna og fulgte snøfelt nedover og var innom blåisen enkelte partier. Vel ute av breen, var det av med alt utstyret før den siste marsjen tilbake til Spiterstulen gjenstod. Det kom noen regndrypp først, men etter hvert noen etterlengtede solgløtt, og toppene rundt Visdalen trådte klart fram. Etter drøyt 10 timer var vi tilbake i bilene igjen, og som avslutning på turen, unnet vi oss en burger hver i Lom før vi tok farvel. En kjempeflott tur med veldig koselig turfølge Se for øvrig bilder på www.bergtatt.net etter hvert.
  18. Julia kjørte meg ned til Svein Helge vel halv sju på tirsdagen og snart satt vi i en Passat på vei mot Tyin. Det var overraskende lite folk i denne delen av fjellet og ingen problem å få parkert der stien mot Uradalsvatnet tar av fra anleggsveien. Vi fulgte et greit drag (på tilbakeveien fant vi til og med vardet "sti" her) opp mot skard nord for høyde 1582 moh. Jeg mått en omvei ned til det vesle tjernet som var full av snø og isflak foran breen. Flotte fotomotiv tenkte jeg der Uranostindane speilet seg i deler av vannet og innerst hadde breen kalvet og etterlatt seg en dypblå isvegg, flere meter høy. For øvrig var kanten av Uranosbreen et trist syn. Tynn som ei lompe, klar til å trekke seg mange meter tilbake ved et par varme somre. De siste varme somrene har ikke sendt brefronten så veldig mye tilbake i forhold til kartet (ok det er dukket frem mer av et vann enn det som kartet viser, men), men nå er tunga så tynnet ut at det raskt vil kunne gå fort. Vi trasket etterhvert på blåisen og dro oss bratt opp guffen løsmasse til Langedalstindryggen. Dette ble en annenbestigning for oss begge, men slikt er jo også fint. Været var fint og pausen deilig. Blått i vest. Skyer som begynte å trekke inn fra sørøst. Ryggen ned mot Urdaknatten var bratt syntes jeg, og med gåstaver i den ene handa blei klyvinga litt keitete, så vi brukte nok mye tid ned her. Opp til Langeskaveltinden hadde det gått brukbart, på vel to og en halv time til tross for en liten fotoomvei og småpauser. Heretter skulle det vise seg at tiden bare forsvant. Vedd brekanten tok vi på oss tau og gikk i tomannslag over brebassenget øverst på Mjølkedalsbreen. Dessverre måtte vi langt ned, nesten i 1800 moh før vi kunne begynne oppstigningen. Oppe på ryggen under Sagi satte vi igjen sekker og ruslet videre med fullt klatreutstyr. Tidligere omtalte opptak til fortopp med store løse blokker merket vi knapt noe til (mulig vi gikk litt lenger til venstre) og vi var på sørtoppen ganske raskt. Videre gikk det også veldig greit, over midttoppen og et par andre småknauser, ingen med p.f. over 10 så langt jeg kan skjønne. Jeg visste ikke hvor det vanskelige skulle være, så jeg forstod ikke helt hvorfor ryggen var så bred og lettgått. Nils har imidlertid beskrevet det veldig godt i sin turartikkel. Først var det 4felst vei, så 2felts og plutselig var det bare en midtstripe igjen, sa han... Ingen av oss likte oss mer enn sånn pass. Det var ikke loddrett ned på noen av sidene, men det man kan kalle "i praksis loddrett", å falle ut her skulle man ikke gjøre. Eggen smalnet fort av fra 2 til 1 til en drøy halvmeter. Laust som fy og ikke så godt egnet til å gå i siden på ved å holde seg i eggen (slik som f.eks. sydeggen på Uranostind). Svein Helge ville sikre allerede ved starten på den horisontale eggen og jeg hadde ikke noe stort i mot det. Følte meg litt sånn flytende i magen. Det var rett og slett litt uvant terreng på en måte. Og så løst!!!!! Jeg satt på halvmeterseggen mens Svein Helge sparket til en diger blokk for å teste denne, og da følte man vibrasjonene i hele eggmassen (ikke eggemasse eller eggedosis). Jeg hadde ingen anelse om hvor teknisk vanskelig det skulle bli, for på 3-4 meters avstand så jeg ikke profien på tak og hyller, så jeg tok på meg tøflene som jeg hadde med. Jeg er en elendig klatrer og de gir i alle fall en større grad av trygghet enn de litt mer lefsete fjellstøvlene jeg hadde på. Kim Dahlen, hadde sagt til meg på forhånd, at han ikke trodde jeg ville like meg her, og han hadde rett, men skulle vi komme opp i dag så måtte jeg gå først. Jeg tok meg god tid over smaleggen. "Alt" var løst og jeg ryddet som den "Eggarbeideren". Et titals steiner måtte pent forlate eggen og dundre ned fjellsiden mot Skogadalsbreen. Jeg fortsatt med lavt tyngdepunkt. Eggen ble 40 cm. Så 30 Cm. og akkurat i hakket vet jeg ikke hvor smal den ble, men det var i alle fall god plass til en fot. For å gjøre en lang (i tid) historie litt kortere. Klatringen gikk helt greit. Først oppe en hammer, så 10-15 meter nokså horisontal klyving på og ved siden av en del blokker og så 3 meter opp en litt svalignende hammer. Overraskende lett var det, og under gode forhold ville jeg ikke nøle med å gå her igjen. Og etter alt ryddearbeidet som jeg har gjort ble jo eggen nesten fast (det er kanskje og overdrive litt). Jeg sikret Svein Helge opp til dette som var en slags fortopp til nordre før vi gikk det siste stykket bort til nordtoppen (utsatt klyvepassasje også et kort stykke opp her). Vi tok med oss Sagi N2 som definitivt med sine (tror jeg) snaut 2030 moh og en pf garantert over 10 m burde vært med i enkeltes lister, mens midttoppene tror jeg ikke har sjans (glemte GPS'n og drev med kroppshøydemålinger). Vi gikk tilbake samme vei. Klatringen var meget enkel, isolert sett neppe over 2 / 2+ noe sted, men man kan godt slenge på litt for utsattheten, for det var til tider MEGET eksponert. Vel tilbake sa Svein Helge at dette var mye mer eksponert enn det meste av Skagastølsryggen og jeg følte meg med en gang litt klar for oppgaven Vi skyndte oss tilbake (dette hadde tatt tid) til sekkene og en liten matbit før vi tok med oss Mjølkedalspiggen uten tau. En del beskrivelser har nok tatt litt lite i her, for den siste hammeren var bratt. Like under hammeren leder to varder ut mot høyre og innunder hammeren går ei grusrenne opp til det høyeste punkte fra begge sider. Svein Helge forsvant opp litt til venstre for midten og klatret opp noe som ble loddrett lenger oppe. Jeg ville gradert det til mer enn 2. Etter en kort pause på toppen gikk vi ned igjen samme vei. Jeg fikk et skikkelig støkk i meg da jeg holdt på å miste balansen i det holdt litt hardt i noe som var veldig løst. Gode bøttetak gjorde det greit å dingle litt med føttene før de fant land (snaut 2 meter ekte loddrett, dvs. de føltes overhengende) og så 3-4 meter enkelt ned til foten. For å være på den sikre siden rundt jeg der vardene viste vei, litt ut i siden mot Mjølkedalsbreen og ganske riktig, her gikk et drag, litt mindre bratt opp. Opptaket var litt tungt for oss overvektige på vei opp, men ellers meget lettklyvd under gode forhold, og ikke så bratt. Vi vurdrerte også et mer utsatt drag litt lenger mot øst, men her var det et opptak på 3-4 meter som så litt vanskelig ut. I det hele tatt, for folk som er litt høydesvake bør kanskje en taustump vurderes her i alle fall og uansett under vanskeligere forhold (snø, is, glatt). Tunge mørke skyer kom nå fra Valdres og banket på Jotunheimens porter. Vi rakk ikke å snike oss ut og fikk regn og tåke på breen tilbake. Vi fulgte Uranosbreen ned og ellers samme vei tilbake som vi kom. Ikke et menneske så vi hele dagen. Kun siste svake rester av skisporene etter den eller de "gale" menneskene som hadde kjørt ski eller brett ned Uranostindens østflanke, høyt over klippepartier. Det skjer faktisk dødsulykker på slike steder. Nei takke meg til smale, luftige midtstriper med tausikring
  19. Gjest

    Mjølkedalstind, via sørrenna

    Fredag 30. juli Mjølkedalstind er kanskje min favorittopp, og nå var det klart for en ny tur dit. Denne gang ville jeg forsøke snarveien. Gikk i strålende vær fra hytta innover Mjølkedalen. Kloppa over Mjølkedøla var ødelagt, den ene siden hang litt ned i selve elva. Men det gikk greit å passere. Så to vandrere foran meg på stien.. "De tar jeg lett", tenkte jeg. Jeg peisa på oppover bakkene og kom opp til det flotte utsynet mot Mjølkedalsbreen. En liten tåre forsøkte å presse seg frem, "ikke noe fjellparti slår dette", hehe. De to enslige vandrerne jeg hadde passert så jeg ikke mere til.. Videre langs Store Mjølkedalsvannet gikk det fint, før jeg spiste halve matpakka under Storegut. Plutselig så jeg en strek nederst i bakken, der kom forsyne meg den ene av vandrerne. Jeg ble litt stressa da han passerte mens jeg bare var halvveis ferdig med den siste leverposteiskiva. DrittsDNTstier, blir bare stress og mas, blir akkurat som i lysløypa hjemme i Nordmarka jo! Jeg fortsatte oppover stien og fikk øyekontakt med teten, jeg ga på, droppet å fylle noe særlig vann for å spare vekt. Jeg tok han NESTEN igjen i bakken opp mot overgangen til Sjogholet, før jeg taok av stien og siktet mot 1843, sør for Mjølkedalstind. Oppover denne ryggen var det en usedvanlig fin utsikt, man står litt lavere enn de høyeste toppene, og derfor blir utsikten litt mer dramatisk synes jeg. Her var det heldigvis ingen folk, og jeg kunne kose meg med fjellet uten å stresse. Været var supert, shorts hele veien. Nådde snart 1843, her hadde jeg aldri vært.. Ikke mange ubestegne punkter igjen i nærheten av Eidsbugarden nå.. Ned fra denne gikk jeg på snøskavlen for å spare tid og knær. Når jeg nå kikket opp på min elskede topp, så det sykt bratt ut. Men jeg tenkte at "det løser seg vel opp". Oppover var det løs urd, ispedd noen bratte, men joviale snøfonner som bad om å bli brukt. PLUTSELIG hørte jeg det, jeg så en blokk som av seg selv skled ut av sin gamle plass, og rutsjet 10 meter nedover snøfonna, like til høyre for meg. Pulsen økte. Jeg likte ikke denne fjellsida noe videre.. Jeg dro meg mer til høyre og kom opp til noen skrenter, måtte til venstre igjen. Der så jeg renna. Skal jeg opp der!? Ja, får vel prøve da. Dette var min eneste "pushe grensene"- tur i år, tenkte jeg. Jeg kavet oppover noe løsgrufs, til jeg kom til starten av renna. Der inne var det mørkt. Det var fine trinn oppover, og jeg feide oppover renna, med "speed i safety". Min kongstanke på slike steder. De femi vandrestavene var litt i veien, men det gikk greit. Noen meter oppi renna begynte bildene av en liten gutt på toppen, som ikke kunne motstå fristelsen å pælme stein ned i renna. Jeg fikk noia. Her må jeg opp og vekk!! Hva har jeg gjort? Skal jeg croake inni mørrten her, på en topp jeg har vært på? Halvveis oppi renna videt den seg ut og jeg kune klyve meeeeeget forsiktig ut på en list til venstre. Takk gud, jeg var ute av the line of fire. Jeg våget meg tilbake igjen og tok noen bilder. Når jeg kikket meg litt rundt og ned så det helt psyko ut. Har jeg kommet opp her!?!? Videre oppover var det fin klyving, før det var lett til toppen. Nesten ingen vind, og jeg hadde toppen for meg selv. Ned igjen samme vei ville jeg ikke gå, så jeg gikk ned den fine nordvestryggen. Jeg tok av litt tidlig, fordi jeg ville skli på snø nordover. "jeg er jo snømann", tenkte jeg mens jeg kjørte helene ned i den uforskammet bratte fonna. Fikk økt puls igjen, før jeg kunne sikte inn mot skaret under Olavsbunuten. Videre hjemover gikk det radig. Tok igjen et titalls folk på stien. "nå skal jeg vise dem", jeg var tilbake til stresset på kommersløypene til DNT. Etter en ensom dag i fjellet var jeg var jeg latterlig sjenert, derfor ble det med et kort hei når jeg passerte solbrune damer, før jeg ga på og forsvant bortover langs Mjølkedalsvannet. Jeg feide nedover til Melkehullet, og rakk middagen hjemme i hytta. Lurer på om jeg skal avbryte samlingen og bare gå på go'-toppene jeg liker så godt..?
  20. Etter bilferie på nordvestlandet med besøk til bl.a. Ålesund, Molde og Kristiansund, og en haug andre småsteder, overnattet vi like ved Lom natt til søndag 15. august. Da var vi egentlig på vei hjem, men da vi våknet til ok vær søndag morgen og en kjapp telefon til Leirvassbu lovte godvær i det området, MÅTTE jeg bare få rørt lemmene etter all bilkjøringen. Det ble dessverre ikke anledning til fjelltur tidligere i uken, til tross for kjempevær og knall blå himmel hver dag. På Leirvassbu gliste en pen blå himmel imot oss, og det var litt synd vi ikke hadde fått ræva i gir litt tidligere, for nå nærmet klokka seg 12 allerede. Det måtte bli en ganske kort tur, og valget falt derfor på nordre Semelholstind (2004 moh), som har nokså bratte fjellsider på alle kanter. Greiest skal den være fra nord, hvor det skulle være en bratt og løs steinrøys opp. Det var der jeg også hadde planlagt å gå opp. Først ruslet vi på stien mot Spiterstulen langs flere vann til vi hadde passert Kyrkja (2032 moh) og stien begynte å duppe nedover mot Visdalen. Her måtte min gravide kone gi seg, og vi skilte lag etter en lunsj i strålende vær, men litt vind fra vest. Luften var klar, og jeg fikk en liten følelse av at høsten ikke var langt unna. Min kone skulle rusle tilbake til Leirvassbu for å slappe av i solen der, og jeg ga henne en tid for når jeg regnet med å være tilbake ved bilen. Viktig å ta i litt og gi seg god margin, for det er ikke noe moro å sitte og vente 2 timer etter at man angivelig skulle vært tilbake. Fra der jeg forlot stien gikk det litt ned noen meter før jeg passerte like ved høyde 1436. Her hadde jeg tenkt å gå mot venstre for å følge nordryggen opp, men så studerte jeg fjellsiden midt imot, som riktignok så meget bratt ut, med flere småstup oppover. Men litt ut mot høyre, noe ovenfor Visbreen, så det ut som det var en passasje forbi alle småstupene og at det skulle være overkommelig videre opp. Jeg ville prøve opp der, siden fjellet virket fastere opp vestflanken enn hva jeg hadde lest om nordryggen. Nedenfor stupene måtte jeg forsere en steinrøys, hvor steinene ble mindre og mindre ettersom jeg kom høyere opp. Og løsere ble røysa også, men det var ikke lange biten, og ved 1600 moh sto jeg øverst i røysa og var helt innunder stupene. Det som på avstand virket overkommelig, så heldigvis fortsatt forholdsvis greit ut. Jeg gikk på skrå mot høyre over noen sva med småstein og grus. Litt ekkelt var det, men ikke bratt. Så var jeg der jeg hadde planlagt å komme opp. Der var det bratt, men mange tak på fast fjell gjorde at jeg kom greit opp. Jeg kunne også gått opp ennå mer til høyre, så her var flere muligheter. Ovenfor dette bratte partiet gikk det over til stedvis jord, stedvis små steinrøyser, men mye fast fjell også. Noen brattere skrenter var det oppover, men de gikk greit å passere. Så, ved ca 1850 meters høyde, kom jeg til et stort skrått område med fast fjell uten noen løse steiner. Området, som var kanskje 20 meter oppover og 40 meter bredt, var nesten uten sprekker og hadde bare små innsenkninger hvor skoene kunne settes trygt. For øvrig måtte jeg stole på friksjonen i skoene, som var meget god i det tørre været. Egentlig var det ikke så veldig bratt der, kanskje 40 grader helling, men følelsen av å ikke ha noe å holde i var litt ekkel. Videre bar det oppover litt i sikksakk for å gå letteste vei forbi flere bratte skrenter, og til slutt en steinrøys som endte på toppeggen. Noen meter langs toppeggen, og jeg sto på toppen. Fra toppen studerte jeg ryggen videre mot store Semelholstind (2147 moh), som virket spennende og morsom med noen brattere deler. Etter noen bilder og litt mat og drikke, bar det ned igjen samme vei. Forhåpentligvis samme vei. Enkelte av de bratte skrentene jeg hadde passert opp, kunne være litt leie å forsere om jeg ikke fant samme vei ned igjen. Det kunne fort ha medført en del ekstra tid om jeg skulle måtte gå opp og bort og frem og tilbake for å komme meg ned. Jeg fant stort sett samme veien etter litt tenking og studering et par steder. Den nederste og bratteste skrenten gikk jeg ned noen meter mer mot sør (enn der jeg kløv opp). Der jeg kom opp virket det ovenfra litt ekkelt, og siden jeg var alene ville jeg først prøve å finne en lettere vei, noe jeg altså gjorde. Videre gikk jeg stort sett samme vei ned steinrøysa nederst, tilbake til stien og ankom Lerivassbu 10 min før min kone skulle begynne å vente på meg. Hun så litt overrasket ut ; det har som regel blitt litt over tiden tidligere. Jeg vet ikke om det var så mye raskere å gå der jeg gikk opp til toppen i forhold til nordryggen. Litt kortere var det nok, men ganske sikkert noe brattere. 7 timer tok det tur/retur Leirvassbu, men da i veldig rolig tempo den ene veien, noe jeg likte svært godt! Jeg setter mer og mer pris på å rusle i fjellet, ta mange pauser og kose meg. Kommer det med alderen?? Ikke at jeg er gammel ennå, bare så det er klart!! : Nils
  21. Klokka ringte kl. 0200 (gjesp!). Dro hjemmefra kl. 0230, med for sikkerhets skyld både ski- og fjellstøvler i bagasjen. Ankom Netosætre etter 3,5 t kjøretur, kl. 0605, mens det fortsatt var stapp mørkt over rimete setervanger. En mager månesigd sto krumbøyd over svarte berg, kun et svakt sjo av åa hvisket lavmælt i dalen, ellers dødsens stilt. Spiste litt, på med skistøvler, bandt skia på sekken. Stadig for mørkt, så jeg duppet av litt i bilen, og våknet i gryet kl. 0715. Gikk til øverste bebyggelsen i Netosæterlia, og videre rett opp. Ikke gjør som meg! Lia er bratt, vassjuk, og tett bevokst med skrevshøy viju, bresk og kjerringris, et rent helvete å gå i! I tillegg går vegetasjonen ekstra høyt opp her. Gå heller helt vest på vangen, like inntil Geitåe, og følg krøttersti opp rabbene derfra. Satte mine første fotspor i flekksnøen ved ca. 1400 moh, men ordentlig snøføre ble det ikke før ved nærmere 1600 moh. Jeg gikk over morenekanten innunder Heksetbrean, og videre opp "fastlandet" langs ryggen vest for breen. Ryggen er bratt og stenete, så skia kom ikke på før 200 "lengdemeter" før Hestbrepigg Ø-1/2105 (også kalt Høgset eller Heksete). Været var helblankt og nydelig, kun en liten vestatrekk som ikke fordret hverken lue eller votter. Ei solfylt pause i sørhellinga ga reneste påskestemningen, og med det utsynet - er det rart man trives! Oppe på høgda lå drøye halvmeteren med fast fin snø. Tørt og fint skiføre. Gikk følgelig på ski videre vestover til Hestbrepigg Ø-2/2132. Utsikten herfra er formidabel. Man ser "alt", og særlig blir "Jotunheimen skyline" lang og fantastisk. Og Ø-1 ser totalt forskjellig ut fra baksiden - jfr. bilder. Må innrømme jeg svatt en gang deroppe. Et særs markert trostetrekk pågikk i finværet, store flokker på hundrevis av fugl dro stadig forbi, etterhvert både over og under meg. Jeg sto i vinterstilla på skavlekanten himmelhøgt over Heimste-brean og myste i kamerasøkeren, da brått en rødvingetrost kom som ei børsekule over kanten, og rett i fleisen på meg. Den gjorde skikkelig anskrik, og svatt nok enda mer enn meg. Heimste-breane nordover lå som nystrøkne puddermjuke laken, glatte, silkehvite og lytefrie - fristende ja! Turen gikk så videre fra Ø-2 til Hestbrepigg M-1/2160, langs stupkanten mot breene i nord. Langs hele strekket har man uforstyrret panorama i alle himmelretninger, her er du virkelig på Norges tak! Returen gikk ned den bratte bretunga i henget rett sør for M-1, og ned i dalen (Geitdalen ?) mellom Hestbrepiggene og Steinhøfjellet/1566. I dalen lå flott skiføre, og jeg gikk tilbake ned mot Geitåe til ca. 1500 moh før jeg måtte ta av skia. Fulgte derfra åa til dals. En nydelig høstdag var brukt til endes, ca. 20 km / 1550 hm. Tilbake ved bilen etter 10 t, og så atter en gang 3,5 timers kjøretur hjem...
  22. Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.
  23. En tur som ikke akkurat gikk helt etter planen.... Vi tok toget til Hjerkinn og linka opp med Major Skytefelt og fikk informasjon om hvor vi kunne gå og ikke gå denne helga pga. skyting. Etter anbefaling fra majoren tok vi første natta i et skogholt 300 meter fra skytefeltadministrasjonen. Det blåste godt og var ikke noe særlig vær. Lørdags morgen (07:00) satte vi i marsj innoverskyytefeltet med snøhetta som mål. Vi hadde store sekker med oss og belaga oss på ei natt en eller annen plass inni skytefeltet. Pga vanvittig motvind (sterk storm med orkan i kastene) brukte vi 6 timer på de 1,4 milene opp mot snøheim... Der var vi så slitne at vi ikke turte å lete etter hytta og nødskjulet i mer enn 10-15 minutter så med god vind i rygge rant vi nedover for å finne egnet sted for nødbivuakk så vi kunne lage oss noe mat.. Det var stortsett sol og fint vær hele dagen, men skya ganske kraftig over da vi var i snøheim området. Etter å ha gravd oss ned under ei bro og fått i oss noe mat tok vi frem jervendukene og soveposene for å få litt hvile. Temmelig utslitte alle mann. Utover kvelden ble det bare verre og verre ute. Sikten ble lik null og når mørket kom belaga vi oss på ei natt under broa. Etter samtaler med skytefelt sjefen ble det sendt en BV opp for å hente oss ned da det neste dag ikke skulle bli noen bedring i været. Hva har vi lært.... - Stor sekk og motvind er jævla tungt.. Selv om alle fire er meget godt trent... - Gjør en grundig jobb med nødbivuakken med en gang... halvgjort er ikke velgjort... - Vind og fjell er ikke bra sammen.. Selv om det er blå himmel.. Snøfokket gjorde sikten umulig selv om himmelen var blå rett over oss. - Hermetikk, drytec og godt med fuel til primus er bestandig lurt å ha med plenty av. Mat og vann er viktig på fjellet. Og ikke minst som vi heldigvis også fulgte...; "Bruk hodet, det er ingen skam å snu og grav deg ned i tide..." Hadde vi fortsatt og rote i snøheim området ville vi nok vært så slitne og nedkjølte at det hadde gått på helsa løs...
  24. ods

    Årets påsketur

    På grunn av div forpliktelser ble det en kort fjellpåske i år. Gikk fra Rustadsetra opp til Krossbu på ”palmefredag” kveld i strålende måneskinn med Jupiter i nesten samstilling med månen i sydøst og med Venus på vesthimmelen. Men skareføret spiste skismurning helt ned til grunnsmurningen og vel så det. Lørdag skulle vi gå til Skogadalsbøen med innlagt bestigning av Fanaråken. Oppe på breen så vi at sommerruta fra Sognefjellet syntes sperret av en hengeskavl øverst oppe. Vi holdt derfor ut til venstre og opp en bratt snøbakke som under andre snøforhold ville ha vært meget skredfarlig. Oppe på kanten kom vi inn på sommerruta fra Keiserpasset hvor noen av oss satte fra oss skiene og gikk til fots. Gledet oss til å gå inn i en av hyttene på toppen for å spise lunchpakken i den sure vinden, men den ene hytta var bare en eneste snøklump, mens på den andre stakk øverste kanten av døra så vidt opp av snøen. Vi satte i gang å grave, men da vi kom ned til låsen ble vi skuffet. Det var ikke DNT’s standardnøkkel. Så måtte vi sitte ute i blåsten og spise. Mens vi satt der tyknet det skikkelig til. Utover ryggen ante vi så vidt stupkanten som vi holdt oss på trygg avstand fra. Traff perfekt skiene og nedgangsvarden. Tok skiene på sekkene det første bratte partiet ned mot Keiserpasset hvor sikten hadde bedret seg betydelig. Da vi halvveis nede skulle spenne på skiene, mistet en av damene den ene skia. Heldigvis klarte hun å følge den med øynene til den stoppet laaangt nede. Mens vi andre kunne utnytte høyden utover mot Keiserpasset, måtte hun og kompisen gå den lange veien ned til bunnen for å hente skia og gå flatt og motbakke ut mot passet. Den lange fjellsiden ned mot Utla på det beinharde føret ble en prøvelse for leggmuskulaturen som var stappfull av melkesyre da vi endelig var kommet ned. Søndag skulle vi gå til Fondsbu via breene med innlagt bestigning av noen totusenmetringer. Innover Skogadalen tyknet det til samtidig som vinden økte på. De fleste av oss fant det lite hensiktsmessig å legge opp Skogadalsbreen som vi ikke kunne skimte i snødrevet. Men Dag som er en skikkelig spreking, ville prøve. Vi syntes det var ille at han skulle gå alene, så etter litt diskusjon tilbød Bjørn seg å slå følge med ordene: ”Det er bedre at to faller i bresprekken enn bare en”. Vi andre fire fortsatte oppover dalen hvor planen var å ta oss over til Bygdinsiden via øvre Mjølkedalsvatn som for øvrig før i tiden ble demt opp av Mjølkedalsbreen og ga flom i Mjølkedøla med jevne mellomrom. Det ble skikkelig tett etter hvert, og i motvinden var skiene og en og annen stein det eneste som brøt den hvite ensformigheten. Cruxet var å finne oppgangen til høyeste passet og kartet måtte stadig konsulteres. Ingen av oss hadde gått denne ruta før. Da vi etter å ha krysset oss opp en fjellside uten å se noe som helst, følte at skiene begynte å gli nedover igjen, skjønte vi at vi var i riktig pass. Vel en time etter at vi nådde Fondsbu, kom Dag og Bjørn. De hadde blitt slått ned av vinden oppunder Skogadalsbreen og måtte returnere til vår rute med uforrettet sak. Uværspåsker har noe fascinerende over seg. Man kommer heim til byen og våkner til en solfyllt morgen med fuglesang og med skogbunnen ovenfor huset farget i blått av tepper av blåveis, mens en lar tonene fra ”Våren” fra ”De fire årstider” av Vivaldi fylle ens sinn. For en kontrast til opplevelsen for bare et par dager siden hvor en slet seg fram i kuling og snødrev, så nært i tid, men så fjernt i setting. Norge er i sannhet et fascinerende land.
  25. Dro litt tidligere fra jobben på Beitostølen i retnig Glitterheim (forferdelig vaskebrett vei inn til Glitterheim forresten). Syklet inn til Glitterheim (25 min.) ruslet deretter inn langs sydsiden av Veo og skrådde opp i skaret mot nordre Veotind. Mye stein. Lite snø. Veldig enkelt og lettgått, bortsett fra en del bratt og delvis løs ur opp mot ryggen. På ryggen var det fint å gå, men kunne gått vært mer snø for å bryte opp den evindelig steinen. 30-50 meter før toppen smalnet ryggen av. Først et kort stykke med lettgått egg / rygg før en hammer dukket opp. Følte meg veldig usikker på den. Den så ikke så vanskelig ut, men samtidig var jeg veldig usikker i det jeg var der alene. Hammeren var delt i to med en avsats på midten. Klatret først opp til avsatsen og sonderte videre. Gikk så ned til sekken, skiftet til fjellstøvler og tok på jakke og gikk opp igjen. Er ikke noen guru med graderinger, men det var vel punktvis opp mot 3'er klatring. Bratt, noe luftig og utsatt, men kort. På toppen oppdaget jeg enda en topp "sørraforr". Æsj! Tenkte jeg, men ruslet videre. Fra skaret brukte jeg øyemålsmetoden (øyne rett fram + ca. en halv meter) og talte meg oppover 2 og 2 meter og fikk på den måten målt primærfaktoren til 15 meter. + / - et par meter. Hadde ikke lyst til å klatre ned hammeren igjen, så jeg gikk fra hovedtoppen ned ei renne mot Styggehøbreen. Greit et stykke, men den ble også temmelig bratt i bunnen. Derfra enkelt tilbake til sekken. Været ble tyngre og tyngre og det ble dårlig med fotografering, dessuten hadde ekstraturen med "måling" av primærfaktor tatt tid, så jeg bestemte meg der og da for å droppe de videre planene mot N Styggehøbreatinden og Store Veotind og heller komme tilbake når været ble bedre. Det var nok en klokelig avgjørelse, for allerede nå tidlig i august er det merkbart hvor mye fortere det blir mørkt, spesielt ved gråvær. 14 minutter på sykkel ned igjen, og en drøy kjøretur tilbake til Valdres etterpå.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.