Søk i nettsamfunnet

Etter mye ustadig vær og litt passiv holdning hadde det blitt lite turer i Jotunheimen så langt i oktober, enda det ofte er en kjempemåned hva lys og stemninger angår, bare man er sånn noenlunde heldige med vær og lys. Torsdags kveld kjørte jeg hjemmefra med den planen å gå opp mot Storbreatinden til soloppgang og ta noen bilder, og ev. avslutte med Store Smørstabbtinden. Vel over Valdresflye slo det meg: "Å faen! Sognefjellveien stenger vel sikkert kl. 20 for natta". Jeg kjørte optimistisk videre mot Bøverdalen, og håpet at bomstengemannen kanskje hadde tatt det litt piano denne flotte kvelden med nestenfullmåne og stjernehimmel, men neida. Bommen var stengt og låst. En annen bil som skulle over fjellet (av sorten med stor hjul og fremdrift på alle sammen) kjørte uti grøfta og rundt bommen - lurer på hvordan det gikk med ham. Æsj! Å vente til bommen åpnet kl. 8 var uaktuelt. Hva nå? Loftet? Tverrbottindane? Dumhøe? Valget falt på sistnevnte. Sikkert fint mot tindene på vestsiden av Leirdalen når sola står opp tenkte jeg og slik ble det. Kl. 05.30 tuslet jeg i vei oppover lia med månen som selskap. Tenkte jeg kunne drive å måle litt på en kandidat mellom Dumhøe 2181 moh. på kartet og Vestre Skardstinden. Litt før 8 var jeg på Vestre Skardstinden og samtidig begynte tåkeskyene som hadde veltet inn fra nordvest, først over Loftet, å sige inn. Etter noen få bilder og en amputert soloppgang var det bare grauten. Jeg pakket bort kameraet og begynte med målingene. Holdt på med dette i halvannen time da tåke igjen begynte å lette. "Oj, nå må jeg ta noen bilder", tenkte jeg og foretok et raskt sveip. Jeg tok også et bilde av reflektorplata som jeg benytter til lasermålingene. Det hadde vært så å si vindstille og jeg hadde blitt litt slapp med å sette den godt fast. 10 sekunder etter at bildet ble tatt, snur jeg meg igjen mot reflektorplata - eller dvs. der den skulle vært. Borte! Heldigvis kun et kort målestrekk igien som går uten plate. Været blir bedre og bedre igjen så jeg rusler tilbake igjen mot Vestre Skardstinden for andre gang og den vakre knudrete snøglasuren badet i vakker høstsol er mer enn forlokkende. I skaret mot Skardstinden setter jeg igjen sekken og rusler videre med isøks og kamera. Snødybden som hittil har vært veldig beskjeden, er her langt mer utmattende og de siste meterne mot toppen blir pausene rimelig hyppige, men for en dag å toppe ut på! I vest ligger skyene og vaker og sender med jevne mellomrom rekognoseringstropper østover mot Jotunheimens midte, mens resten av Heimen er dominert av snøhvite tinder og strålende sol. Skardstinden var alt annet enn planlagt, men ble bestemt spontant 2. gang på Vestre Skardstinden. Hadde jeg ikke hatt målerjobben som tok så lang tid hadde jeg definitivt snudd og vært nesten nede i Leirdalen igjen når det klarnet opp ved 10-tiden. Målingene Jeg begynte på Dumhøe 2181 moh. Fordelt på 5 målestrekk målte jeg den vertikale separasjonen til skaret å være 21 meter (21, noe, men det blir uvesentlig). Fra skaret opp til høyeste punkt på toppen mellom Dumhøe og V. Skardstinden målte jeg ca. 14 meter, dvs. høyden er ca. 2174 moh. om karthøyden 2181 i utgangspunktet er riktig. Så til det spennende (for noen veldig få), skardybden videre mot Skardstinden. 3 målestrekk. Totalt ca. 10,33 meter. På de to førstnevnte er det mulig med maks uflaks at jeg har målt ca. 15 cm. for mye, mens det siste strekket definitivt er målt noen få cm. for lavt, altså er toppen etter min mening med sikkerhet over 10 m p.f., dog med meget knapp margin.

Hei! Etter å ha bedrevet litt sporadisk men jevnt økende campingliv, av sorten uten dekk, har jeg satt meg i fore å få mest mulig ut av det kommende året ut i fra de forutsetningene jeg har. Dvs uten fast bil, men med mulighet for å låne hvis turen tar flere dager, ellers er kollektivt en fin transportform. Samt at pga jobb så begrenser mulige turer seg til et par 3 netters og en 8 netters i løpet av sen vår, sommer og tidlig høst, og da med Oslo som utgangspunkt. Alt kortere enn som så blir i en av markene rundt byen. Hittil i år har jeg sovet ute 3 netter i Nordmarka, og jeg har for så vidt meste av utstyr jeg trenger for å klare meg ute noen dager i alt annet enn det mest ekstreme været. Sånt står på planen for neste vinter. Jeg har til gode å gå fra et sted til et annet over flere dager, krysse en vidde, et fjellparti osv feks. Og jeg har til gode å bestige en 2000 meter. Dette er da noe jeg ønsker å gjøre, vel og merke av den lettere sorten da jeg ikke har utstyr til eller erfaring med klatring. Jeg liker snaufjellet, skoger som rundt Femunden, dype daler og storslåtte fjell med snø på. Sikkert ikke utenom det vanlige det, men jeg håper åltså få noen tips til eventuelle ruter og mål som kan anbefales ut i fra overnevnte ønsker og forutsetninger. Hvor ville du dratt hvis du var meg, og hvorfor? Takker og bukker for alle innspill! Mvh Christian

Jeg vurderte å skrive «mislykket tur» i overskriften, men vi fikk tross alt så mange fine naturinntrykk, masse trening og litt ny erfaring, at ordet «mislykket» ikke passet, selv om målet hadde vært Veobrehesten. Vi hadde oppdaget et lite godværshull i værmeldinga for Spiterstulen, men fredag den 13.april burde kanskje i overtroens lys gjort at vi droppet planene? Vel, torsdag kveld la jeg og junior (Lars-Petter) oss i bilen like ved avkjøringa til Spiterstulen – kjekt å kunne «campe innendørs også.» Fredag morgen forlot vi Spiterstulen ca. kl 9 med fullastet pulk, klare for minst en natt i telt, og med et bra utvalg av sikringsutstyr for bre. Det var overskyet og lett snø, men vi skimtet glimt av blått der oppe – og temperaturen var behagelig – bare noen få minusgrader. Det var åpenbart lite snø datoen tatt i betraktning, men 10-15 cm hadde kommet de siste dagene og dekket alt noenlunde brukbart til. Likevel var det noen steiner som ripet litt opp i bunnen på den relativt nyinnkjøpte pulken min i begynnelsen, rett ved Spiterstulen; Teltleir ved foten av Hellstuguhø, og godvær Det var forholdsvis tungt å dra pulk i nysnøen, og selv om det mest gikk bortover, var jeg glad for at jeg hadde tatt skifellene på. Mer arbeid ble det ved Hellstugu, da vi svingte oppover til venstre (sørøstover) og inn dalen mot Hellstugubreen. Snaut 2 timer etter Spiterstulen var jeg fornøyd med å dra lasset, og vi slo leir på en horisontal plass på 1370 moh. Alt ble gjort klart til ankomst utpå kvelden igjen, vi spiste litt mat, og så pakket vi om sekkene og la i vei videre kl 12.30. Været var nå ganske flott; nesten vindstille, sola kom igjennom og varmet ordentlig – i grunnen FOR ordentlig: Det kladdet noe aldeles infernalsk i nysnøen. Ved å slå med staven på skia, løsnet det meste, men to-tre tak seinere var det like ille igjen. (se bilde) Fellene har den bakdelen at det kladder langs HELE skias lengde, og det stred formelig mot fysikkens lover hvor mye snø som kunne henge fast på en ski – og hvor tung skia da ble! Vi hadde lagt kursen på skrå opp i sida med kurs mot Veoskardet, for gradvis å vinne høyde, men ser i ettertid at vi selvsagt burde fulgt dalbunnen innover UTEN feller. Nå fikk vi skråbakke hele tiden, og med nysnøen, kladdinga og solsteika som kom, ble det et sant mareritt badet i svette. Jeg tok av skiene en tid, og tråkket spor, men snøen varierte stygt; fra 20-30 cm dype lommer, til 4-5cm med glatt is under. I tillegg var forholdsvis mange av steinene som stakk opp fra snøen løse. Veoskardet lever opp til sitt rykte Jeg hadde gått opp her sommerstid for mange år siden, og husket den løse ura. Håpet var nå at alt skulle vært mer frosset fast, men det var det altså ikke. Lars-Petters feller ville ikke sitte skikkelig, og han valgte å gå uten feller. Jeg satset etter hvert mest på føttene, for skia ble så vanvittig tunge med all kladdinga. Med skia på sekken økte ikke akkurat balanseevnen. Tiden gikk, svetten silte, og sekken tynget, men vi gledet oss over utsynet mot Hellstugubreen – som var fantastisk. Oppe på rundt 1900 m avtok brattheten litt, og jeg tok på skia igjen (uten feller). Lars-Petter hadde mistet trinsa på den ene staven. Plutselig forsvant begge skia under meg, og blank stålis under 2-3 cm snø kom til syne, samtidig som jeg ramla rett på armene. Resultat; et lite blødende kjøttsår på håndleddet – hvordan det nå gikk til? Tidsskjemaet hadde sprukket kraftig – var det fredag 13. som slo til da? Men uten skifeller kladdet det i alle fall ikke! Ulempen var at veien ble lang, med mange svinger på kryss og tvers, og ikke minst mellom steiner som stakk opp her og der. Vi siktet oss inn litt til venstre for høyde 2110 m, og gledet oss over stadig mer utsikt i flere retninger. «Nederlagets» time, eller fornuftens seier? Klokka hadde passert 16, og vi hadde brukt fantastiske 3,5 timer (!!) fra teltet på snaut 1400 m og opp hit ved punkt 2110. Ingen lange pauser underveis, men jevnt over knallhard jobbing, hadde det vært. Jeg var i grunnen ganske sliten nå, og så ikke med lyst på noe «action» under traversen i den stadig brattere snøbakken som ventet oss, i det vi rundet gradvis mer nordover. Løssnøen forsvant, og knallhard is overtok til slutt, i det vi fikk øye på Veobreahesten. Da sa jeg også «stopp» til Lars-Petter. Det var spor etter stålkanter her rundt «hjørnet», men vi så ikke skikkelig brattheten videre, og det var rimelig langt og bratt nedover også – og panseris. Veobrehesten lå i skyggen nå, men batteriet på kameraet tillot ikke flere bilder. Vi kunne forvente en del løssnø opp vesteggen, og kanskje også i flanken som vendte imot oss. Skulle vi virkelig gi oss nå? Jeg ville at vi skulle tilbake i sola, sette oss ned å spise litt, og tenke vurdere situasjonen. Vinden blåste litt her, og klokka ville passere 17 innen vi hadde spist. Vi ble mette, men fort kalde. Jeg kjente at jeg ikke hadde all verden av krefter igjen, og tanken på å begynne å sikre med tau og isskruer var ikke forlokkende, med tanke på at kvelden nærmet seg. Vi ble enige om å snu her, men at Lars-Petter, som følte seg pigg, skulle «jogge» opp til Leirhø, mens jeg rekognoserte litt og holdt varmen. (Jeg hadde også vært på Leirhø tidligere…) På godt under timen var han vel fornøyd tilbake igjen, mens jeg hadde observert at det sørøst for 2110 var styggbratt ned til Veobrean. Jeg hadde også tatt en rusletur på beina opp igjen til et punkt en del høyere enn der vi snudde, og sett at det der oppe var loddrett et stykke ned til breen. Det var tydelig at vi hadde vært ved det punktet der «normalveien» runder Leirhøs sørøst-rygg. Jeg hadde studert Veobreahesten grundigere, og ergret meg over at jeg ikke fikk tatt bilder med kameraet. Hadde vi hatt mye bedre tid, kunne vi gått sør for punkt 2110 m og ned på Veobrean, og så rundet opp i «bassenget» foran (sør for) hesten. Men det så ut til å være store sprekker og et visst fall i breen før vi hadde kommet inn i dette bassenget. Retur Uansett angret jeg ikke på at vi snudde, og vi fikk en fin tur ned til teltet igjen, på en snau time. Jeg hadde tatt av meg skiene et stykke, og gått ned det bratteste partiet: Det var jo kjekt at det ikke var panseris her, da! Lars-Petter akte et lite stykke på rumpa, med skiene i hånda. Sola skinte fra blå himmel nå, og vi kunne jo håpe på at været holdt seg en del neste morgen også? Nysnøen forhindret meg fra å skli helt ned til teltet, men hva gjør det vel med noen stavtak, når en ser hele Galdhøpiggmassivet i kveldssol foran seg? Tilbake ved teltet var det prioritet å få skiftet til tørt tøy, for sola ville straks forsvinne. Dernest gjaldt det å få i seg mat, og ikke minst tine masse snø, for å få vann. Migrenen min meldte seg selvsagt igjen, typisk, men hvor godt smaker det vel ikke med varm mat i teltet etter en slik tur? Bensin til brenneren hadde vi nok av, så vi koste oss skikkelig før vi tok kvelden. Flere grunner gjorde sitt til at vi pakket teltet og dro hjem igjen neste dag, men mest været; som ikke lenger var all verden å skryte av. Ved Spiterstulen var det høyttalere og greier i tåka/snøværet, for der var det Pigg-renn og full fart. Velkommen tilbake til sivilisasjonen, tenkte jeg!

Jeg har lenge hatt lyst til å utforske Smedhamran nord i Rondane og endelig fikk jeg sjansen. Etter noen gode beskrivelser fra forumbruker ”ods” for en tid tilbake, forstod jeg at ryggen Nordre- og Søre Smedhamran og Storsmeden kunne være en passende alenetur på denne årstiden. Takk til ods. Innmarsjen på den forblåste og snøfattige veien fra Blæsterdalen i Atndalen fredag krevde sin tålmodighet men etter ca 5 timer kunne jeg slå leir ved ca 1130 moh på Storflya ca 3 km sør for Dørålsæter. Lørdag morgen satte jeg igjen skiene ved teltet og trasket oppå vekselvis fast fin snø og fastfrosset småglatt stein oppover nordryggen til Nordre Smedhamaren 1898 moh. Utsikten tilbake ble bedre og bedre og gav en viss belønning for hver av de 7-800 høydemetrene som innledet turen. Vel oppe på toppen fikk jeg en bedre oversikt over turen videre. Austre Smedhammaren lå på venstre side , Trolltinden på høyre side og Søre Smedhamaren rett fram. Langt framme kunne jeg av og til skimte dagen mål, Storsmeden, når tåka var på sitt tynneste. Skulle jeg nå dit? Jeg fortsatte videre sørover, først greit ned fra Nørdre Smedhammaren, så en nesten flat transportetappe før det smalnet av litt de siste par hundre metrene før Søre Smedhamaren 1922 moh. Fra toppen av denne og videre sørover begynner moroa, og man får merke at Rondane ikke bare består av avrundede kjedelige grushauger, men også har noen traverser som er verdt å bruke tid på. Fra Søre Smedhammaren kan ryggen se litt bustete ut, men stort sett er den lettgått på selve toppen. De kinkige punktene gikk jeg greit forbi i vestsiden og nå som snøen limte fast de løse steinene, var ikke Rondanes varemerke, løs stein, noe problem. Snøen varierte mellom meget hard og relativ løs, så det tok litt tid å føle seg fram med skotupper og øks og jeg nådde etter en snau time på ryggen det laveste punktet før stigningen mot Storsmeden tok til. I det jeg var i skaret, brøt sola gjennom skylaget og jeg tok en del bilder av Rondanes indrefileter. Endelig kom belønningen! Belønningen for den ensformige pulketuren dagen før og for alle høydemetrene med tung sekk. Jeg tok fått på de to hundre høydemetrene opp ryggen til Storsmeden. Før kandidattoppen så jeg meg ut noen snøfelter som kunne være potensielle nedfarter ned i Langholet på hjemturen. Jeg nådde kandidattoppen som jeg høyst uoffisielt målte til pf 10 m med pulsklokka (snø både på toppen og i skaret). På ryggen videre til hovedtoppen var det mye snø og lettgått i det duvende terrenget. Smedeggen, Storsmeden og passet vest for Storsmeden skapte hele dagen et værskille og sikten var lik null sørover fra Storsmeden. Jeg hadde håpet på et glimt ned på Smedeggen, men tåka hindret det. Jeg gikk snart tilbake forbi kandidaten og ca hundre meter videre og trasket ned i snøfeltet jeg hadde sett meg ut og som gikk helt til bunns i Langholet. Etter å ha trasket i snø i 6-7 timer uten å gjøre noen observasjoner som skulle tyde på noen rasfare, vurderte jeg det som trygt å skli ned her, så jeg satt meg på stumpen og skled 350 høydemeter nesten til bunn av dalen. Utmarsjen gjennom Laaaangholet er det ikke så mye å si om bortsett fra at dalen bærer sitt navn med rette og at jeg er glad jeg er en tålmodig person. Sistnevnte gjelder også søndagens pulketur tilbake til Blæsterdalen...

Galdhøpiggen onsdag 15.04.09.

Denne rapporten er ikke verdens mest interessante, men jeg skriver den ned om ikke annet fordi det er ålreit å få turene dokumentert, og fordi det er fint å plukke fram egne rapporter som fremkaller minner i blant. Jeg og JPV startet fra Bessheim litt over kl. 20 torsdag kveld. Det bar opp til Bessvatn, og planen var å legge seg til på Bandet og stå opp grytidlig neste dag siden målet var Semeltind. Det gjelder jo å komme seg forbi allerede bestegne tinder og opp på nye, så da måtte det bli langt. Men vi forsto raskt at Bessvatn ikke var så veldig mye tryggere enn Gjende nå (Gjende er håpløs nå ), så vi måtte stampe rundt vannet såvidt innpå land. Etterhvert ble søvnbehovet påtrengende, og vi slo oss til på noen barflekker litt over halvveis til Bandet. Det ble ei kort natt under åpen himmel, og kl. 05.30 sånn ca var vi i gang igjen. Det var stadig av og på med skia og opp og ned i terrenget. Ved Hesttjørn fant vi en brukbar leirplass og slo opp teltet. Fin utsikt mot Gjende, Høgdebrotet og Tjørnholstind i småsol. Surtningssui ble herja med av skyer og så utrivelig ut. Semeltind som var vårt mål lå for det meste inni skyene. Men været var litt fram og tilbake, så vi bestemte oss for å prøve i tilfelle underet skulle skje. Etter en lang og seig tur nådde vi omsider foten av toppen, og siden vi først hadde kommet så langt kunne vi likegodt fullføre. Da ville vi føle oss bedre når vi kom tilbake til teltet. Til topps gikk det greit, våre egne spor var en fin rettesnor for returen og toppvarda var godt synlig. Vi kunne ane det enorme øststupet og syntes det var synd at denne toppen kun ville bli et kryss i lista, men det blir bare i denne omgang, selvsagt skal vi tilbake for å samle på godværsutsikten også Etter en avstikker på sørtoppen ble det en lang og pinefull tur tilbake. Men fra tidligere har jeg lært at det bare er å sette på autopilot, så går det over til slutt. Likevel klarte vi ikke å fri oss fra tanken om at det nå er nok med disse langturene på ubestemt tid. Heretter vil vi enten være lenge på en topp og nyte livet eller kanskje sanke topper som ligger nær hverandre og strategisk til i forhold til leirplassen. Det smakte iallfall å komme til teltet igjen. Dagen etter, altså lørdag, var vi skikkelig late og bare lå og kopa i teltet og hørte på vinden og nedbøren. Vi purka og sov og sto opp i blant for å spre sur nedbør som en viss Monsen kaller det. Etterhvert vurderte vi om været var ok nok til en kveldstur på Midtre Surtningssui, men ganske kjapt ble vi innhenta av en aldri så liten snøstorm, og da var det lett å snu. Er det noe jeg virkelig ikke gidder så er det å oppsøke topper i nedbør. Noe annet er det om man allerede er godt underveis, men har man valget der nede er det iallfall et lett valg for meg. Søndagen var jo brukbar da. Selvsagt, siden vi skulle hjem så kunne denne dagen bli fin. Både Besshø og ikke minst Midtre Surtningssui fristet, men da ville det bli altfor seint i forhold til de evinnelige pliktene i dette hersens hverdagslivet, så for å slippe ekstra stress droppa vi alt som het topper. Men vi orka ikke tanken på å vasse i tung og råtten snø langs Bessvatn, så vi tok likegodt turen over Besseggen. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle tilbake dit i livet, men nå var det jo plutselig som en forlokkende bonus å regne. Turen ble fin den! Folk så vi ikke før vi var på vei ned motsatt side av Veslefjell, derimot så jeg en stressa og altfor hvit harepus i full gallopp før Bandet. Den hadde nok grunn til å være stressa, for både jeg og JPV mener at spora vi så etter den avlyste Midtre Surtningsturen måtte tilhøre jerv. Besseggen kan selvsagt ikke måle seg med stortoppene, men selvsagt er det ei fin fotturrute, og i full ensomhet var det bare å nyte fjellets ro. Nedturen til Bessheim avslørte at JPV for lengst har blitt en mye bedre skikjører enn meg. Vel nede tok jeg meg tid til å studere litt mogop, og ved parkeringsplassen ble vi møtt av en søt kattepus. Fin avslutning på en tur som ikke ble som den skulle ha vært, men som vi sikkert vil huske lenge. Jan Petter legger til bilder.

Tur til Ringstinder og Gravdalstind m.fl den 1. og 2. mai 2009 Tidligere erfaringer med bruk av værtjenesten www.yr.no har lært meg at jeg ikke skal være for overoptimistisk med å stole på langtidsvarslene. Været som møtte meg denne helgen var ikke av det beste, og snøen var heller ikke noe spesielt å skryte av. Uansett, reisen fra Trondheim til fjellheimen gikk i vanlige rutiner, med unntak av grilling på Oppdal den siste dagen av april. Jeg måtte overnatte ved bommen som stenger Sognefjellet fra nordsiden, og vente til at vegen ble åpnet over fjellet tidlig på fredagsmorgenen. Fredag 1. mai Dagens mål var Ringstinder og Stølsmaradalstind sammen med Gråbein fra forumet som stod i bunnen av Ringsdalen og ventet på meg. Ferden gikk innover dalen etter at en relativt raskt frokost var fortært. Det gikk greit å passere det bratte punktet som ledet oss opp på breen. Vi traff på to kjenninger av Håvard ved foten av Store Ringstind, og slo følge med dem til toppen. Toppen hadde begrenset med sikt, og det er aldri noe morsomt å bestige en snødekt topp i tett tåke. Nedkjøringen var lite elegant fra min side, og var preget av store Z svinger. Etter en liten pause på bandet mellom Store og Midtre Ringstind med bytte av fottøy, gikk ferden mot Midtre Ringstind med stegjern på benene og med isøks i hånden. Det gikk greit å bestige toppen uten noen spesielle problemer. Vi returner etter kort tid til bandet igjen, og går på ski i rundt Midtre før vi setter fra oss skiene ved foten av Austre Ringstind der normalruten starter. Austre Ringstind skulle vise seg å være et mye større problem enn hva vi trodde på forhånd. Gråbein snur ved hammeren som sperrer veg for en videre ferd mot toppen. Jeg klarer å omgå denne hammeren ved å gå litt ned og til venstre for den, men på oppsiden av denne hammeren treffer jeg på et snødekt sva hvor at vannet sildrer under. Jeg synes det er for utsatt til å prøve meg, og med stadige påminnelser i form av små snøras over alt, tør jeg ikke krysse svaret. GPS’en viser at jeg er 70 meter fra toppen, noe som selvsagt er kjipt. Kommer meg ikke til toppen denne dagen, men skit au, jeg får komme tilbake senere under bedre forhold. Turen gikk videre mot Stølsmaradalstind, hvor vi møter på en gruppe fra Bergen som akkurat har stått på ski ned den nordvendte snørenna på Stølsmaradalstind. Ønskte dem videre lykke til på turen, hvor at turen vår gikk videre mot toppen. Returnerte selv via snørenna etter et kort besøk, og det tok ikke lang tid fra bandet mellom Austre og Midtre Ringstind før vi var ved bilen igjen. Etter ca 26 km og 11 timer var vi ved bilene igjen. Gråbein dro tilbake til Trøndelag etter en kopp kaffe på Turtagrø, mens jeg tilbrakte natten i bilen ved Krossbu. Lørdag 2. mai Hadde jeg ikke visst at det var natt til 2. mai, hadde jeg nesten trodd at det var høst i fjellet. Regnet skyllet ned denne natten, og vinden var ikke helt stille den heller. Med skyene lavt i fjellet, regn i luften og noe vind, var det en meget tung morgen og stå opp på. Istedenfor å stå opp klokken seks som jeg hadde ambisjoner om, lå jeg og slumret i nesten to og en halv time før jeg orket tanken på å stå opp. Ved å se på fjellet, var jeg egentlig avvæpnet med tanke på motivasjon og lyst til å fortsette. Unnskyldningene stod på rekke og rad, og jeg gikk i rundt på Krossbu i en og en halv time og snakket med folk som dro hjem i håp på å finne noen som kunne gi meg et lite puff i retning av fjellet. Kjøpte en kopp kaffe og ble stående å se på fjellet med regnet i ansiktet på trappen av Krossbu, der jeg skimter nysnø i 1500 moh. Rett på innsiden av døren sitter det en kar klokken halv ti og blar i et kart og har på seg en jakke og er klar for tur. Jeg skimter et lys av håp og spør mannen om hvor han har tenkt seg. Han svarer på svensk ”tja, været er ikke så altfor bra, men siden vi har dratt så langt så er det jo dumt å ikke dra på tur”. Går en tur på trappen igjen og titter mot fjellet og breen, og smaker litt på den siste kommentaren, og tenker, ”faen heller, hvorfor ikke”!! Parkeringsplassen tømmes for biler og folk, og jeg fester fellene på skiene og pakker det jeg trenger for en tur i fjellet med dårlig sikt og surt vær. Passer på at kompasset ligger i sekken, og legger også ved et par ekstra batterier i tilfelle GPS’en begynner og tuller. Det første tegnet på at sikten ville bli dårlig denne dagen traff jeg allerede da jeg kom på kanten av breen i 1500 moh. Sikten var dårlig, og jeg så ti – femten merkepinner foran meg i snøen. Jeg går av den kvistede løypen og følge noen spor som jeg stort sett ikke ser mer en ti til tjue meter av på grunn av tåken. GPS’en viser retning i skaret mellom Søraustre Smørstabbtinden og Øst for Søre Smørstabbtinden. Sikten har blitt vesentlig redusert da jeg er ca en halv kilometer for dette skaret, og gårsdagens skispor har allerede blitt vasket nesten helt bort av nysnø og vind. Skituppene er nesten den eneste referansen jeg har før jeg kommer mellom de to nevnte toppene. Det er utrolig godt og ”komme seg i land” på fjellet, og det tar ikke lange tiden før jeg er på Søre Smørstabbtinden. Ferden videre mot Gravdalstinden går noe mer sakte da det blir helt hvitt til tider. Jeg er noe bekymret for skrenter og stup, og det går veldig sakte. Jeg beveger meg først til toppen av Vesle Gravdalstinden, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre da det plutselig er en bratt kant der GPS’en viser at det ikke skal være så bratt. Jeg går noen meter tilbake, og tråkker nedover med totalt hviteout og beveger meg mot Gravdalstinden. En vegg av fjell dukker plutselig opp tjue meter foran meg, og jeg står midt i noen skavelrester som har falt ned. Hvordan jeg skal ta meg videre er ikke så lett og svare på, men jeg ser at den forhåndsplanlagte ruten ligger litt til høyre for der jeg står, og jeg følger denne bratte veggen noen meter til jeg ser at det flater ut litt til høyre for der ruten er lagt. Jeg følger da fjellryggen videre mot Gravdalstinden. Jeg tar meg en kvikklunsj på toppen og dagens eneste bilde. Ikke mye å skryte av akkurat, og fotsporene har allerede forsvunnet da jeg snur etter å ha vært på toppen i tre minutter. GPS’en tas opp, og jeg følger sakte, men sikkert i det samme ”sporet” på veg tilbake. Jeg kommer meg på breen igjen mellom Søre Smørstabbtinden og Sørvestre Smørstabbtinden, og sikten er lik null. Jeg har aldri opplevd dårligere sikt noen gang, og tuppen på skiene er eneste referanse. Jeg merker at jeg renner på skiene, men ser ikke at jeg endrer meg i forhold til bakken under. I tiden jeg var på toppene kom det mellom tre og fem cm snø, slik at alle spor er helt visket ut på breen. Jeg staker derfor med den ene hånden og holder GPS i andre slik at jeg holder riktig kurs. Det føles nesten som en evighet frem til jeg når den kvistede løypen, og jeg blir nesten svimmel av alt det hvite i rundt meg. På den kvistede løypen er jeg endelig i trygghet slik jeg ser det, og herifra går det kjapt til Krossbu.

27. April Egentlig hadde vi tenkt å gå inn til Olavsbu fra Geitsetra denne mandagen, men på veg opp Leirdalen hadde jotnane det travelt med å hive bøttevis av vann fra fjelltoppene ned på oss. Så en natt på Leirvassbu fristet mer enn å fortsette i blauta. . 28. April Kyrkja-2032, Austre Rauddalstind-2086 Regnet hadde gitt seg men tåka var tett som graut. Såg et par stikker av gangen i løypa mot Olavsbu. Oppe på Høgvaglen bestemte vi oss for å krabbe opp på Kyrkja. Navigerte oppover med tette GPS punkt og på en 1900 meter kom sola frem og resten var lett klyving. Godt med en god start. Fortsatte videre til Rauddalsbandet. God lunch før vi gikk inn Simledalen, dreide til venstre og fulgte vestre brekant opp til høyde 1930. Derifra over bandet mot Midtre Rauddalseggji. Her traff vi ei nos som vi lette en stund etter en oppgang på. Løsningen ble en kløft på høyre side. Sleipe tak og en lang rutsjetur ned i steinrøysa 2-300 meter under fristet ikke Rune noe særlig på returen. Den nesten to meter lange kroppen er vel ikke helt skapt for klyving. Tauet låg selvsagt nede i pulken. Men rådløs er ikke den karen. Et par ståltrådlengder som hang og slang på trigpunktet på toppen ble demontert, skøytet sammen til en 4 meters tråd, festet rundt en stein og brukt til å rappelere ned med. Der henger den fortsatt, 4 mm tykk. Kast den ned i ura til sommeren, nestemann. Vi tørnet inn på Olavsbu etter 13 timer på tur. . 29. April Midtre Rauddalseggji-2016 Tett tåke hele dagen med flere varmegrader. Turen gikk sydøstover i Rauddalen. Tørnet til venstre etter 6-7 kilometer på slush og gjennomslag i råtten snø. Gikk opp eggen mot vannet 1700, passerte dette og videre inn til breen nordøst for toppen. Hele tiden navigering med korte intervaller mellom GPS punktene og stiv utkikk etter stup og skavler. Krabbet opp breen og videre bratt opp til toppen. Navigeringen hadde tatt mye tid og vi så at dagen ikke ville strekke til å prøve seg på Store Rauddalseggji. En tung retur tilbake i gamle spor. 11 timer etter start var vi tilbake til heimen. . 30 April Mjølkedalstinden - 2137 Kort tur fra Olavsbu. Vi drøyde den til 12-tiden og ventet på at sola skulle brenne opp tåka. Mjølkedalstinden er en flott topp, og været ble også bra. Vi koste oss på toppen. . 1 mai. Store Rauddalstinden - 2157, Vestre Raudalstinden - 2059 - Midtre Høgvagltinden - 2066 Opp til Raudalsbandet, innover Simledalen og opp på eggen mellom Alvbreen og Kristinbreen. Oppe på bandet mellom høyde 1965 og Store var det på med jerna og videre lett opp til toppen. Noen gode vindkuler her oppe så gikk fort ned i skaret til 1900 meter og så opp på Vestre Rauddalstinden. Roligere vær på denne så en god lunch med 1.Mai tale av Dag mm. Bla fikk Eli Hagen det så nå skulle hatten passe. Retur samme veg som vi kom opp og nede i Simledalen tørnet vi oppover i lia mot Høgvaletindane. I solsteik og råtten snø var det en kraftanstrengelse. Siste del fra bandet og opp gikk som en lek i hard snø. Tok også turen bortom høyde 2015. Retur samme veg ned i Simledalen og tilbake til heimen. . 2. Mai. Skardalstinden - 2100 Dagen startet med reg, så sludd og så snø. Indretjeneste. Så ble Rune lei og gikk seg en tur oppover mot Rauddalsbandet. Så lettet været og Dag gikk samme vegen for å se etter karen. Fant han ikke og tok like godt en svingom oppom Skardalstinden. Da skia måtte av på 1900 meter forsvant også godværet og sikten. Fulgte likevel snøeggen oppover på sydvestsiden og fant 3-4 varder på toppen. Utsikt lik null. . 3 Mai. Store Rauddalseggji - 2168 Gikk atter en gang oppover mot Rauddalsbandet og dreide til høyre og kom på nordøstsiden av Ruddalseggen. Fulgte høyre brekant bratt oppover og kom inn på eggen 2-300 meter under toppen. Hadde noen flotte timer på toppen i finværet. Vurderte å fortsette til Skardalseggje, men nå var motivasjonen til Dag laber. Ville heller tilbake og kose meg i hytteveggen og lade opp til morgendagens hjemreise. Vi fulgte eggen ned i bunnen av skaret og videre ned breen. På veg tilbake til heimen måtte Rune bare opp på Skardalstinden. Kunne ikke være dårligere enn meg nei. Og han fikk fint vær der oppe.......... . 4 Mai Retur til Leirvassbu og Geitsæter. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Januartur til Tjønnholstinden Mens planene om en romjulstur til Jotunheimen sklei ut i et eller annet, utkrystalliserte det seg en plan for nyttårstur med Jørn via chat og SMS. Han manglet et par sekundærtopper nordvest for Tjønnholstinden, og jeg ville gjerne på tur. Søndag 2. nyttårsdag ble datoen. Vi var i grunnen litt spente, for veien over Valdresflye hadde vært stengt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag pga. vind. Grytidlig søndag morgen var det fortsatt ingen ny oppdatert vegmelding. Jørn dukket opp uforskammet frisk på døren kl. 7, etter halvannen times kjøring fra Gjøvik. Kl. 8 presis ankom vi bommen ved Garli, og det var en lettelse å slippe se en "vegg" av refleksbrikker på bommen, men snarere en åpen vei som forsvant inn i mørket. Et stykke ned i bakken mot Heimdalsmunnen, der veien er på sitt nærmeste i forhold til Heimdalsmunnen parkerte vi, dvs. først måtte en liten parkeringslomme graves frem. Jørn valgte kortfeller, mens jeg holdt meg til min gode venn: blå swix. Skuffende vær og rumlende snø Været var ikke som meldt. Det blåste fra nord-nordvest, en del snøfiller danset gjennom lufta og de høyeste toppene var borte i en mørk skymasse. Men nå var vi her, så det var bare å krysse fingrene. Ved inngangen til Leirungsdalen krysset vi Leirungsåe og fortsatte på andre siden. Her var snøen løs og forholdsvis dyp til vi kom over det verste krattbeltet. Videre var snøsjiktet veldig ustabilt. Jeg gikk først og opplevde hvordan snøen søkk, drønnet og hvordan sprekker strakk seg i alle retninger, til dels ganske langt avgårde. Det var jo ikke noen fare her på grunn av liten helling og små snømengder, men jeg blir i alle fall litt reservert av slik. Det lå i bakhodet hele veien videre ift. veivalg, f.eks. forbi bekkedaler og lignende. Lite snø Vi begynte oppstigningen ganske tidlig. Flanken oppover fra Leirungsdalen var ganske herjet av vinden og ekstremt snøfattig, men vi fant da litt snø til skiene lell. Over dalbrekket fortsatte vi til utløpet av Søre Tjønnholet hvor vi trolig lokaliserte renna hvor Mayhassen hadde ment å gått opp om han skulle vært med. Det var mye blå is som lyste der borte. Sikkert en spennende isklatretur. Surt vær på Tjønnholsoksle Etter en kort matpause fortsatte vi mot Tjønnholsoksle. Vinden hadde dratt på og stod nå på skrått inn i hetteverdenen. Kreftene begynte også å røyne på den siste kneika mot toppen. På Oksle kunne jeg raskt se at Jørn hadde fått en mindre kledelig hvit flekk på ene siden av nesa. Han var rask med å få på ansiktsmaska etter en kjapp opptining. Været begynte dessuten å smile litt til oss. Et kort solstreif gled over toppen vi stod på og vi kunne skimte konturene av toppeggen på Tjønnholstinden. Dette var da fremskritt! Etter en kort fotopause på Oksle skled vi ned på stålskare mot skardet i retning Tjønnholstinden. Merkelige kontraster Vinden stod friskt på også her i skaret. Været var i bedring, men snøfokk og en dugelig porsjon minusgrader fristet lite til pause. Vi hadde begge tenkt det samme inni hettene, så det var ingen diskusjon om fremkomstmiddel videre. Skiene ble satt igjen. Veien videre var både bratt og ganske steinete. Skiene ville helt sikkert bare vært til hodebry for oss. Seigt men greit opp til Tjønnholstinden NV1. En kjapp titt på klokka fortalte oss at tiden går fort når man har det gøy (eller når man begynner å bli bra sliten). Jeg spurte Jørn om han hadde tenkt seg på Tjønnholstinden som tronet kvasst mot himmelranda der i sørøst. Han ristet på hodet og jeg foreslo at han skulle gå alene til NV2 mens jeg skulle gå til Tjønnholstinden, så kunne vi møtes nede ved skiene igjen. Som foreslått, så gjort. Været var nå i riktig godlune en periode. Sola skant gjennom snødrev og skydotter. Opp mot Tjønnholstinden ble det etter hvert tungt. Av en eller annen grunn lå det knedyp puddersnø her på ryggen (og knapt noen andre steder på turen), og på toppen var det til alt overmål vindstille. Vindstille som i å kunne tenne en fyrstikk og la den brenne uforstyrret ned. Nede på Tjønnholsoksle stod snøføyka boligblokkhøyt. Pussig, men det var bare å nyte. Jeg klarte ikke å rive meg løs og ble stånde på toppen noen minutter. Utsikten mot Surtningssue og Besshøe var flott. Det samme mot naboene i Gjendealpene og i retning Valdresflye og Valdres. Ellers var det meste av Jotunheimen pakket inn i skyer. Retur er sjelden noe gøy Nede ved Jørn og skiene, var det å legge på litt blåvoks for å ha å gå på de 150 høydemeterne opp til Oksle. Aldri noe moro med lange motbakker på returen. Nedkjøringen ble også mer en jobb enn glede, men ned kom vi og noen timer senere ankom vi bilen i stummende mørke. Jeg hadde ikke tenkt noe på det egentlig, men nå slo det meg at dette var første gang jeg hadde vært over 2000 moh i januar, den eneste kalendermåneden uten 2k tur. Det var jo litt gøy syntes jeg da. Store barn, små gleder. Bilder og kart fra turen kan ses her: http://peakbook.org/tour/7374/Mins+f%C3%B8rst+2ktur+i+januar.html

Før turen Jeg og Alexander var slitne etter en 25 timer lang tur over Skagastøls- og Skagastølsryggen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21959&highlight= Lørdagen brukte vi stort sett til å sove i bilene våres, handle ”klyvehansker” i Fortun og spise middag på Turtagrø. Ifølge værmeldingen skulle søndag bli bra vær og Alexander prøvde å skaffe turfølge til Maradalstindane og helst også Storen, dette skulle bli hans nest siste samletur over 2000 moh. Busken (Roar) som var den eneste som hadde gått ruta via Slingsbybreen før var usikker på om han ville være med da det var meldt regn mot natt til mandag. Han ønsket ikke noe nedbør på den ryggen, det har han opplevd en gang tidligere. Dersom vi ikke rekker over ryggen iløpet av søndagen så sliter man. For min egen del hadde jeg planlagt Svellnosbrean rundt siden jeg fra før hadde toppene på Maradalsryggen og Storen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21785 Men rimelig spontant ombestemte jeg meg og meldte fra til Alex om at jeg godt kunne bli med på hans tur som fjerde mann i brelaget. Vi senket ambisjonene og bestemte oss for at vi (meg, Alex, Roar og Eyvind) kun skulle konsentrere oss om Maradalstindane. Overnatting på Skagastølsbu Lørdag ettermiddag møtte vi Eyvind på Turtagrø. En uredd, sprek og hyggelig 25 år gammel oppdaling som Alex kjente. Han hadde gått litt i fjellet før, klatret en del på bolter, men aldri krysset en isbre. Dette ble en frisk start på ”tinderanglerkarrieren” og jeg er imponert over innsatsen. Roar kom noe senere på kvelden etter å nylig ha hatt en tung tur til Hellstugupiggen i bena. Han valgte derfor å begynne fra Turtagrø tidlig neste morgen mens jeg, Alex og Eyvind gikk opp til Skagastølsbu/Hytta på Bandet lørdag kveld. Dermed sparte vi oss for de fleste høydemeterne neste dag. Vi hadde nydelig kveldssol i ryggen mens vi labbet opp til hytta, og alle gledet seg til neste morgen. Alex tittet opp på Storen, i sitt stille sinn håpet han nok å få tatt den også… Overraskende nok var hytta like tom som Paradise Hotel-gjengens hjerner, vi fikk den med andre ord helt for oss selv. Skagastølsbu er og blir en nødbu, det var jo kjøligere innendørs enn ute, men trekk og eventuell nedbør ble vi skjermet for. Med liggeunderlag og soveposer fikk vi oss en god natt søvn. Forsering av Slingsbybreen Alex var tidlig oppe rundt 05.15 for å koke seg posemat. Eyvind og jeg slumret en halvtime lenger før vi gjorde oss klare. Jeg stakk opp på haugen for å speide etter Roar som skulle møte oss kl. 06.00 ved hytta. Og ja, jeg kunne vinke til ham der han stod nede på Skagastølsbreen! Før vi la i vei mot Slingsbybreen fremmet Alex på nytt det forslag om å returnere via Storen. Det hadde ikke Roar lyst til og konstaterte at det ikke ble noen lengre tur på ham enn til Maradalstindane, det får være nok for i dag. Vi skrådde noen høydemeter sørover før vi traverserte oss østover til Slingsbybreen. Det var fint vardet bortover her. Vi fulgte den nederste av to hyllegallerier (Berges chaussé). Et par luftige passasjer måtte vi forbi. Blant annet en blokk som stod midt i ”veien”. Den kunne rundes på yttersiden eller krabbes over. Til slutt var vi fremme ved den voldsomme Slingsbybreen. Den var nokså avsmeltet, kun de første meterne mot land var dekket av snø. Vi koblet oss inn i tau og fordelte isskruer og snøanker etter rekkefølgen. Jeg ledet an toget og alle kom seg greit over. Moro å titte ned i dype sprekker! Nedenfor nynnet Midtmaradøla og over oss kneiset de villeste tinder med Storen som den mest dominerende av dem alle. Snøen strakte seg over hele svapartiet, et parti man må forsere når man skal ”i land” på den andre siden. Dermed var det problemet ute av verden. Opp til Jernskartinden Etter å ha koblet oss ut av tauet og pakket ned utstyret var vi klare for å komme oss opp på Maradalsryggen. Roar har som sagt vært her før, riktignok i tåke og visste noenlunde hvor ruta gikk hen. Man følger et tydelig skrådrag bestående av grus og mose et godt stykke oppover. Eyvind hadde med speilreflekskamera og knipset i vei fra alle tenkelige vinkler. Det siste partiet før man stiger opp på ryggen er det vanskeligste. Et sted må man klyve vertikalt opp mot venstre og snike seg mot høyre og opp på en ny hylle. Ikke mange meterne senere kom neste utfordring, spesielt om man har litt for stor mage eller et forvokst skrotum. Her må man åle seg inn en trang sprekk som fører gjennom en stor blokk. Sekken må man føre foran seg og med litt jobbing kommer man seg gjennom. Alternativet er å runde blokka på utsiden, men her er det veldig utsatt! Etter dette var det enkel klyving opp til Jernskartinden der Maradalsbreen strekker seg helt opp på ryggen fra andre sida. Herifra og videre var det for meg kjent terreng, men fortsatt like spennende! Maradalstindane Jeg var forberedt på vanskelighetene vi hadde foran oss og ønsket hurtig og rask sikring der det var nødvendig. Etter litt klyving valgte vi å sikre over en liten og utsatt hylle. Alle kom seg greit over der og vi buste over S3 og alle utenom meg bort på S2. Jeg begynte på omgåelsen av denne toppen for å sjekke ut forholdene videre til S1. Et par ganske hard snøfonner måtte passeres sørvest for S2, men ved å følge kanten helt øverst kom vi oss greit forbi uten stegjern. Isøks var uansett en trygghet. Den siste uka har det vært varmt i fjellet, mye snø har smeltet og jeg tror at 2010-sommeren kommer til å ligne veldig på 2006 når det gjelder snøsmelting. Snøen over svaene i sørvestflanken på S1 var borte, noe den ikke var på turen til meg, Morten og Bjørn-Even halvannen uke tidligere. I stedet for å klatre to taulengder direkte opp til S1 ville jeg sjekke ut omgåelsen over svaene. Jeg vet at det skal være mulig å gå der, og blir det for vanskelig er det jo bare å hive fram tauet. For å komme seg bort til svaene måtte vi følge noen ekle og våte hyller som var dekket med skummel grus. Svaene gikk rimelig greit, men stedvis var det svært få tak og man måtte stole på skoenes friksjon. Alexander hadde rimelig høy puls da han kom opp etter meg og meldte om at det var noe av det skumleste han hadde gjort. Roar fikk problemer på et lite punkt som vi sikret ham over. Deretter var det ren motorvei opp på S1 og Nørdre Maradalstinden. Nå gjenstod kun toppen ”Sør for Sentraltinden”. For å komme oss dit hadde vi to alternativer: (1) å omgå Nørdre i sørvest via bratte, utsatte flanker som kanskje er steinharde, (2) ta to rappeller ned fra Nørdre mot denne toppen. Vi valgte nr. 2. Den første rappellen var svært kort og her fant vi ingen tidligere rappellslynger. En passe stor stein brukte vi til feste. Etter det var det et småekkelt klyvenedtak der vi fikk hjelp av en slynge som vi slang rundt en nabb. Til slutt gjenstod en lang rappell på drøyt 15 meter. Nå var bare litt klyving til før vi alle stod på ”Sør for Sentraltinden”. Ingen varde var å se, så jeg og Alex bygde en. Og gjett hva som lå på topplatået?: Mortens kamera! Selve kameraet var stein dødt, men forhåpentligvis virker minnebrikken fortsatt. Vi venter i spenning… Sentraltinden Vi satte oss ned og diskuterte litt. Klokka var bare 12.00 og vi hadde brukt 5,5 timer fra Bandet. Dagen var enda ung! Alexander ville gjerne opp på Storen, noe som i grunn fristet meg og Eyvind også. Det er alltid kjekt med rundturer, og Storen i godvær er ikke alle forunt. Jeg visste i det minste veien opp til Sentraltinden, så vi skulle ikke bli overrasket over hindringene som ventet. Roar var litt skeptisk, men ble etter hvert med på forslaget. Dermed tok vi en rappell ned fra Sør for Sentraltinden. Roar og jeg målte primærfaktoren dens og fikk ca. 11 meter. Så pf10-samlere bør nok stikke opp på denne. Deretter kløv vi opp på en liten tagg. Sist gang tok jeg en kort rappell ned fra denne, men nå ville jeg sjekke ut alternativet ned en kamin og bort på en nabb man kan bruke til å slenge seg rundt og bort på trygt fjell. Det funket fint og Eyvind kom greit etter. Roar og Alex ville rappellere. Mens de ordnet med tau sjekket jeg ut veien videre opp til Sentraltindens sørvestflanke. Sist gang måtte vi klatre opp fra svaet man entrer etter taggen. Jeg fant en grei variant ganske langt nede på svaet og kom usikret opp. Min rute var litt lurvete og tidkrevende så jeg toppsikret de andre en mer direktevariant opp til flanken. Videre gikk vi ut på en snøfonn som vi fulgte oppover, og så kløv vi enda litt lenger opp og vips var vi på skrådraget man skal følge. Man skal holde like oppunder Sentraltindens søregg. Tørt og fint som det var i dag brukte vi ikke lange tiden opp til Sentraltinden. Snaut 2 timer fra ”Sør for Sentraltinden” tok det noe Roar var positivt overrasket over. Storen via Mohns skar Etter å ha nytt utsikten noen minutter og tatt et fellesbilde med selvutløser satte vi kursen mot Vetle Skagastølstinden. Vi tok en rappell ned i skaret fra Sentraltinden og fikk ikke problemer med taudraget slik som sist (sikkert pga regnværet den gang). Sekkene ble lagt igjen i skaret og vi tok alle turen opp til Vetle. Nå manglet Roar kun tre-fire topper på 2k-lista si! Etter å ha returnert ned til sekkene begynte vi på galleriene bort mot Mohns skar. Vi fulgte vardingen hele veien, men her var det jammen ikke lett selv på tørt føre! Om vi ikke har tatt feil rute bør det være en ”rød trekant” her. Etter en stund kom vi til det samme faste tauet som lå her forrige gang. Jeg og Alex brukte dette som en ekstrasikring til å klyve oss ned, mens Roar og Eyvind tok en ordentlig rappell. Noen meter senere måtte vi klyve oss ned på et sva, her var det heller ingen walk in the park og tauet måtte atter frem. Vi endte som sist opp ved fonna (som var steinhard, stegjerna måtte fram) et lite stykke nedenfor Mohns skar. Noen som vet om vi har gått feil rute? I skaret møtte vi tre hyggelige svensker som hadde rappellert ned fra Vetle Skagastølstinden. De gikk i forvegen på løpende sikringer mens vi koste oss med matpause noen minutter til. ”Klyvingen” opp Storen herfra var også overraskende spenstig, en rød trekant etter vår smak. Spesielt to steder var det kinkig. Et i starten der det bratner til, her er det meget luftig! Lenger oppe må man forbi et litt teknisk punkt. Det letteste er å tørre å få foten opp på en hvit crimp, deretter er det halvgode tak for hendene til å komme seg videre. Alle kom seg opp uten tau, men vi brukte litt tid på det sistnevnte punktet. Resten av ruta til topps gikk problemfritt, og like før toppen sprang jeg forbi våre svenske venner. Da utbrøt en av dem med et smil om munnen: ”Disse nordmennene slår oss alltid i spurten, i hvertfall på ski!” Tilbake fra Storen Vi slo av en prat med svenskene på toppen over en matbit. De elsket Norge og brukte mye av sin fritid her. ”Slike fjell har vi ikke i Sverige”, gjentok de overfor oss stadig vekk. Min mening er at Sverige byr på mye unik natur som Norge ikke kan måle seg mot. Spesielt ødsligheten, og at man mange plasser må gå flere dagsmarsjer for å komme til et bestemt sted. I Norge (hvertfall Sør-Norge) kommer jeg ikke på et eneste sted man ikke kan nå på en dagsmarsj fra bilveien. I tillegg har Sverige mange kvasse og vakre fjell, også over 2000 moh. For å ikke mørkne ute måtte vi snart begynne å tenke på returen. Vi klyvde oss usikret ned i hakket der Tandbergs møter Andrews renne. Ikke flust av bøttetak der akkurat… Etter å ha passert hakket dreide vi litt til venstre og nedover en ganske utsatt ”sti” til rappellfestet ned sørvestveien. Ned denne stien skal du jaggu se hvor du trår! Nesten merkelig at det ikke skjer flere ulykker her. Vi koblet sammen 2*60m tau rundt den store, grønne og kraftige lastestroppen og firte oss ned hele tauets lengde (det holder å fire seg ned ca. 40 meter) til Hjørnet. Rappellen var lang og luftig, skikkelig sug i magen her! Videre ned til svaene gikk det greit. Jeg skjønte hvor jeg, Morten og Bjørn-Even hadde gått feil da vi gikk her i tåke, regn og sterk vind. Et punkt nedover stien må man klyve litt mot venstre, her tok vi til høyre og måtte senere rappellere oss tilbake på rett spor. Svaene var tørre og fine, kunne nok ha gått usikret her, men vi tok en ”seiersrappell” i stedet i en liknende lastestropp som ved forrige rappell. Ned mot Hjørnet presterte vi å gå for mye mot høyre i nedre del. Dermed måtte vi forsere en del ekle sva! Den riktige og enkleste veien går ned noen snøfonner mer mot venstre selv om det også vardes mot høyre. Men vi kom oss alle ned til Bandet, i god behold og gratulerte hverandre med dagens fine opplevelse! Stien ned til Turtagrø føles som vanlig lang ut. Vi prøvde å tenke på at det ville ta fem timer selv om det egentlig tar snaue to, kanskje det ville hjelpe psykisk. Ved Tindeklubbhytta kastet kveldssola et rødlig skjær over Skagastølsryggen, og skyene ble farvet rosa. Resten av turen ble det ikke særlig prating, vi speedet heller opp farten for å komme oss ned fort som mulig. Det rakk vi akkurat innen det ble mørkt. Hele 17 timer hadde vi vært på tur, og Roar hele 20 timer! Nå begynte det å regne, og da er det deilig å sette seg inn og tenke over den fine turen man nylig har gjennomført. Takk for turen gutta boys!

Tilfeldigheter denne morgenen ville det slik at utgangspunktet for turen ble Fondsbu i stedet for Torfinsbu som først ment. Siden turfølget også uteble ble det etter kort rådslagning med Solbjørg i solveggen på Fondsbu bestemt at dagens mål ble Snøholstinden. Huun hadde noen gode tips for å korte ned anmarsjen til dette gigantiske fjellet. Jeg fulgte gamle "poststien" over Gravafjellet opp til Grønebekktjernet før kursen ble lagt rett mot østsiden av Snøholstinden. Meningen var å gå opp normalveien på søreggen, men mens jeg gikk mot fjellet ble lysten på å prøve østeggen større og større. Kunne ikke huske å ha lest noe spesielt hvordan denne eggen var, men om det skulle bli for galt var det jo altid mulig å snu og gå opp under snøfonnen i østsiden, noe som så ganske greit ut. Turen opp til eggen på 1900 meter var ganske så morsom i seg selv ettersom mye av uren er av så grov stein at det til tider minnet mest om buldring. Godt å slippe den evige "Jotunheimenura" som haddde plaget beina den siste uken. Eggen så frisk men overkommelig ut hele veien oppover og den startet også ganske snilt med en koselig hammer som bød på fin klyving på blokker med god friksjon. Så ble det motorvei noen meter før den dramatisk smalnet av til noe av det smaleste og reneste jeg noen gang har sett i Jotunheimen. 8-10 meter med egg som var formet som en sal. Overhengt på den ene siden rett ned i breen og 30 meter med sva ned i en steinrøys på den andre. De siste meteren blir svaet brattere men eggen litt breiere. Hadde det vært vått hadde jeg snudd her, det er helt sikkert. Etter eggen er det noen flere meter med motorvei før en hammer reiser seg dramatisk og sperrer veien. Lysten til å returnere over eggen var heller liten så etter å ha sett og tatt litt på hammeren bestemte jeg meg for å prøve. Brukte 5 min på å knyte skolisser, drikke vann og senke pulsen. klatringen gikk veldig greit, takene var gode og friksjonen upåklagelig. Noen løse steiner er det så det er greit å ta det med ro og sjekke ut det man har ment å sette føttene på opp her. Resten av turen opp til toppen var enkel spasering i vår kjære Jotunheimenur... Turen ned nordvesteggen var en helt perfekt avslutning på en super tur. Fin klyving på forholdsvis fast stein og om man ikke er interesert i å gjøre det vanskelig er det stort sett altid fine omveier. Returen ut Mjølkedalen trenger vell ingen nærmere beskrivelse... Turen ble 23 kilometer og varte 8 timer T/R Fondsbu.

Denne uken hadde det vært mye regn i Jotunheimen. Mye regn. Og mange feilslåtte værmeldinger. Etter en kikk på utskjelte yr.no og krysssjekking med andre kilder, bestemte vi oss på allikevel på fredagen for å bli også lørdag, og ikke dra sørover før søndag. Etter en liten runde med diverse turforslag, bestemte vi oss for at endelig turmål skulle være Tjønnholstinden, med rute om Bukkehåmåren, Kvassryggen og Høgdebrotet. Ruten har jo nok av fluktruter om f.eks. været skulle hindre oss i å komme fram tidsnok. Vi kom oss ut kl sju sharp, og vandret avgårde fra Vargbakken ca ti over. Kan ikke si annet enn at pulsen steg litt av tanken på en slik tur, siden verken undertegnede eller de to andre hadde gått så lange turer før. Stien var grei å følge. Litt kåling rundt i myra i nedre Leirungsdalen, men det er jo grenser for hvor feil man kan gå oppover Semelhøe mot Bukkehåmåren. Ca tre timer etter start, var vi vel plassert ved toppvarden på Bukkehåmåren. Upåklagelig utsikt. Tiden opp hit kunne helt greit ha vært korta ned litt, men en tung frokost, usikkerheten om hvor krevende turen egentlig ville være, samt litt leting etter tidsvis vanskelig lokaliserbare varder, gjorde sitt til å holde tempoet nede. Uansett var det greit å ikke slite seg ut på første topp, siden vi visste godt at terrenget ville kreve noe mer konsentrasjon oppover mot Høgdebrotet/Tjønnholstind. Det er ingen bragd å slite seg ut de første timene av en heldagstur. Etter en kortutsikts- og sjokoladepause kom vi oss over Kvassryggen. Grei skuring i middels kupert terreng. Første del hadde definitivt et visst transportetappepreg. Litt klyving på slutten opp mot Høgdebrotet, noe som økte spenningen litt, siden en av oss sleit med litt glatte støvler. Men vel oppe kunne vi puste ut og være enige om at det ikke var så ille allikevel, og slett ikke så ille som det så ut fra litt avstand. Fra Høgdebrotet kunne vi endelig se Tjønnholstinden. Tankene gikk til den danske 17-åringen som omkom i fjor, ikke uten en viss undring over hvor det hadde gått så galt. Synet av snøeggen gjorde også at vi begynte å tenke ut mulige fluktruter om snøen skulle være hard og glatt på denne årstiden og tiden på døgnet (kl 12-13). Dette løste seg imidlertid fint, og vi kom oss alle over uten dramatikk. Snøen var myk og fast, og det var ikke vanskelig å tråkke seg over. Hadde det vært skare her, hadde vi imidlertid villet ha en isøks tilgjengelig. For å spare tid bestemte vi oss for å la Steinflytinden vente til en annen gang, og gikk ned til venstre. Herfra kunne vi tråkke oss greit bortover mot Tjønnholstinden i noe løs men allikevel framkommelig ur, og gå greit opp til toppen fra sørsida. Møtet med toppen var vakkert, blandet med en svak følelse av forundring over at ikke utfordringene underveis hadde vært større. På dette tidspunktet så vi at et lavtliggende skydekke var på vei sørfra. Vi bestemte oss for å gjøre pausen kort, og pigge ned slik at vi holdt oss under skydekket og ikke mistet synet av vardingen nedover ura. Innen vi var nede fra det bratteste partiet, hadde skyene dekket til toppen og gjort denne helt usynlig. Med skyene kom regnet, og vi var glade for å være gjennom det bratteste før underlaget ble gjennomfuktet. Herfra fulgte vi en etter forholdene horisontal strekning over Steinflye retning Bukkehåmårtjønn. Ikke den korteste ruten dette, men vi valgte denne for å slippe å krysse Steinflybekken, som kan være ganske stri. Støvlene var fortsatt halvfuktige etter å ha krysset denne et par dager i forveien. Vel forbi Steinflybekken var det cruising i lettgått terreng ned mot Leirungsåe, østsiden av Knutshøe og Vargbakken. Skal si beina jublet over det bløte myrterrenget i nedre Leirungsdalen. Totalt brukte vi knappe 13 timer på denne turen, inkl. ca 1,5 timer til mat og foto underveis. Med tørt underlag kan man antagelig spare en del tid på nedstigningen. Alt i alt en fantastisk tur som jeg gledelig anbefaler alle som er i form til å være underveis bokstavelig talt hele dagen. God tur!

ADVARSEL: DETTE BLE LANGT! Siden vi gikk gjennom Skagastølsdalen og Midtmaradalen med telt i 1996, har Hurrungane og i særdeleshet Storen stått mitt hjerte nært. Da jeg også begynte å klatre for 5-6 år siden, ble det klart at ønsket om å komme på Storen med egen hjelp vokste seg stadig sterkere. De fem somrene siden 2006 har vi derfor hver gang gjort mer eller mindre helhjertede forsøk på å komme opp, men pga. avstand og jobb har det ikke vært mulig å stå helt fritt mhp. tidspunkt, dvs. at vi ikke har kunnet vente på optimale værforhold. Tre av gangene har vi derfor blitt stoppet av uvær og tidlig snøfall i august, med den følge at jeg har vært på alle ”gåtoppene” i området, men ingen skikkelig klatretopper. Det nærmeste vi har kommet Storen disse somrene, er da vi snudde på Hjørnet i 2008. En bitter erfaring, men en erfaring som skulle vise seg å bli verdifull under dette årets forsøk. Dag 0, fredag 30. juli 2010 Kameraten min, sønnen hans på 17 år og jeg kjørte fra Nord-Rogaland fredag morgen, da det var meldt et brukbart værvindu på lørdagen. Også denne sommeren ble lurvete værmessig, lik den forrige, og yr meldte regnbyger hele den kommende uken. Vi valgte å stole på meldingen, som var rimelig lik på både yr og storm, og pakket for 2-3 dagers tur i Hurrungane. Uttalt mål var Skagastølsryggen, med kameraten i den skarpe enden, sønnen som toer og meg som sikrer og treer. Vi skulle bare opp til teltleir ved Tindeklubbhytte ila. fredagskvelden, og derfor hadde vi god tid oppover den etter hvert så kjente ruta Odda-Voss-Lærdal-Årdal-Sognefjellet. Da vi ankom Turtagrø, var det oppholdsvær, men skydekke over toppene. Vi pakket sekkene, som vanligvis kommer opp imot 30kg på disse turene, og med klatreutstyr på toppen var vi nok opp imot 35kg. Godt vi ikke skulle så langt! De andre somlet forferdelig med utfylling av et spørreskjema, så jeg befant meg etter hvert alene oppover. Jeg gikk derfor ganske fort, og kunne fornøyd konstatere at jeg ankom Tindeklubbhytta etter nøyaktig 1 ½ times gange med den dryge børa. Ulempen var at det nå pøsregnet og at de andre bar på teltet. Jeg var derfor klissvåt da de andre ankom en halvtime senere. Vi la oss til på en holme midt i bekkefaret fra Tindeklubbhytta, fikset en røre med Real turmat og køyet nokså tidlig. Vi pakket også tursekkene sånn noenlunde mens vi ennå hadde rimelig kveldslys. Vi satte to klokker på kl. 03:45 for å beregne god tid over ryggen. Med vår svært begrensede klatreerfaring i høyfjellet visste vi at dagslyset ville bli en begrensende faktor, og det samme ville værvinduet bli, dersom meldingene holdt mål. Dag 1, lørdag 31. juli 2010 Det var heldigvis liten fare for å forsove seg. De to gamlingene våknet en halvtime før klokkene skulle ringe. Det var heldigvis oppholdsvær ute, og vi fikk på oss de våte klærne fra dagen før. Litt mat og drikke ble tvunget ned, og kl. 04:00 begynte vi på oppstigningen mot Nordre. Vi la igjen stegjern, men jeg tok med isøks for returen over Skagastølsbreen. Ellers var sekkene tunge av 2x 50m tau, plenty sikringsmidler, vindsekk, klær og mat som skulle holde til en ufrivillig overnatting. Vi holdt greit tempo oppover. Jeg hadde vært oppover røysa mot Nordre to ganger før, og denne gangen gikk det nokså lett til tross for tung sekk. Det gikk imidlertid dårligere med tankene etter hvert, for jeg kjente at dette ikke kom til å bli dagen. Jeg psyket rett og slett ut oppover røysa pga. skodda, den kalde vinden og frykten for at værvinduet skulle svikte oss. Jeg visste meget godt at Skagastølsryggen ikke var plassen å befinne seg i annet enn finvær. Det verste for meg var at jeg visste at jeg kom til å svikte kameratene mine, og jeg bestemte meg for å snu allerede på Nordre, mens jeg ennå kunne returnere uten de andre. Det var fryktelig å gå slik og tenke negative tanker og vite hvor skuffet de andre ville bli. Da jeg betrodde meg til de andre under toppen, tok de det nokså fint, og vi fortsatte opp den korte klyvepassasjen mot toppen av Nordre og fram til den enkle varden på 2167moh. Da var klokka blitt 06:30. Jeg gikk et nødvendig ærend, og da jeg kom tilbake hadde de andre hatt en rådslagning. Konklusjonen var enkel og grei, nemlig at vi skulle holde sammen uansett, for de ville ikke klare å komme over ryggen uten meg. Vi skulle gå så langt jeg ville og så evt. snu sammen. Dette hjalp merkelig nok på psyken, og sammen med mat og varme klær kom jeg meg såpass at tankene begynte å kretse i positive baner. Da skodda også åpnet seg såpass at vi såg bortover mot Nebbet og Midtre, ble det faktisk ganske trivelig å være på tur. Vi tok seler og hjelmer på allerede på Nordre, og etter en god matpause gikk vi først ned og så opp den greie eggen bort til Nebbet, hvor vi ankom kl. 08:00. Det var nokså sært å stå der bare 20-30m i luftlinje fra Berges stol og vite at det ville ta oss flere timer å komme over dit! Overraskende enkelt kløv vi usikret ned i V-skaret. Det var mer gjestmildt der nede enn jeg hadde forestilt meg, men bratt ned på begge sider, for ikke å snakke om at det var bratt opp dit vi skulle! Nå var det fram med klatreutstyret, og kameraten selet på med diverse isenkram så selen nesten sagget av. Vi begynte klatringen kl. 08:30 uten å sikre oss som stod i bunnen av skaret. For å gjøre en lang historie kort, brukte vi tre taulengder før vi stod på Berges stol kl. 11:15. Da var vi allerede godt passert av et annet tremanns taulag med mer erfarne klatrere som gikk samme passasje på to taulengder. Vi fant neppe enkleste rute opp, for i alle fall ett opptak i første taulengde var så tungt at 3+ må være altfor lavt gradert. Vi som gikk bak, måtte begge ha drahjelp av hverandre, og at kameraten som ledet, kom seg opp, var intet mindre enn imponerende. Absolutt null nerver der i gården! Fra Berges stol sikret vi enda to taulengder, hvor den siste strengt tatt var unødvendig. Det gikk derfor svært mye tid, men kl. 12:45 kunne vi meget tilfreds endelig gratulere hverandre på toppen av Midtre, 2284moh. Nå var det lovende hull i skydekket, og det ble fotografert både framover, bakover og nedover fra ryggen. Det er ikke å overdrive å si at stemningen var meget høy, og tanken om å snu var like langt borte som dalbunnen. Og foran oss låg den nydelige ryggen videre mot Halls hammer og Vesle! Vi konstaterte at tiden fløy langt fortere enn oss, og bestemte oss for å skynde oss bort til Halls hammer usikret, så sant det lot seg gjøre. Vi var tross alt grundig akklimatisert nå. Ryggen bort til Halls hammer gikk svært greit, med unntak av en kort rappell ned en utsatt hammer, som noen av oss syntes var nødvendig. Etter en ny matpause på ryggen, stod vi ved den berømte hammeren kl. 14:15. Vi var spente på hvordan det ville bli over Patchells sva, som i likhet med V-skaret er gradert til 3+ via enkleste renne. Vi laget standplass på hylla før svaet og benyttet uhemmet den slynga som er satt opp til hjelp. Det gikk greit med én taulengde opp, og vi fant trolig enkleste vei. Nå var tåka rimelig tett, og vi fikk dessverre ikke sett verken ryggen bakover eller Storen herifra, hvor den skal være så imponerende. Opp til Vesle sikret vi et kort utsatt parti på høyre side, før vi igjen rundet opp på ryggen og til topps. Vi kunne gratulere hverandre med dagens andre klatretopp kl. 16:00, hele 2340moh, et stort øyeblikk for oss alle! Været var ennå rimelig bra; mildt og fortsatt med nokså lite vind. Vi kikket spent etter det viktige rappellfestet for nedfiringen til Mohns skar. Det skulle ligge like nedenfor toppvarden. Og ganske riktig; i den retningen Storen måtte ligge, var det et titalls slynger rundt en kraftig blokk. Det var endatil lagt igjen flere karabinere, og vi valgte å stole på disse som såg helt ferske og ok ut. Det hadde jo også gått folk foran oss, ned samme vei en time eller to tidligere. Vi hadde lest diverse historier om fastkiling av tau på denne rappellen, og vi var svært nøye med knuten og å unngå at tauet drog seg inn i sprekken mot fjellet. I tur og orden slapp vi oss over kanten, og jeg sto som sistemann nede av rappellen, øverst i Mohns skar kl, 16:45. På tross av alle foranstaltninger var tauene strie å få ned pga. taudrag og elastisitet, men til slutt kom de fint. Da var det stor lettelse iblant oss, og vi følte nesten at bare sjarmøretappen gjenstod! Med tauene i sekkene sto vi nederst i Mohns skar kl. 17:10. Her var det ganske sur vind og null sikt. Det var med stor ærbødighet tankene våre gikk til de som stod her første gang 21. juli 1876, og som hhv. opplevde sitt livs store seier og nederlag. Heldigvis var det liten tvil om veien videre, og vi begynte klyvingen opp mot dagens siste topp. Vi visste at vi skulle holde oss på høyre side av ryggen i starten, og her gikk det meget bra en lang stund. Men om lag midt på etappen kom det et bratt og for oss utsatt parti som vi måtte sikre. Dette sammenfalt med at det begynte å regne, og vi brukte derfor mye tid. Etter denne taulengden, som kanskje var på 20-25m, gikk det enklere igjen, denne gang på venstre side av ryggen. Kl. 18:45 stod junior som førstemann på Slingsbys fortopp. Herifra var det rimelig kupert bort til hovedtoppen, og spesielt opp siste hammeren trengte jeg litt improvisert sikring. Men endelig kunne vi juble over å stå på Storen 2405moh kl. 19:15 i vind, ufyselig regn og grautskodde. Bildene viser hvor våte vi må ha vært, men jeg tror ingen av oss kjente noenting til det. Jeg var overrasket over hvor greit det hadde gått opp fra Mohns skar, selv om vi brukte ca. 2 timer under nokså dårlige forhold. Halve tiden brukte vi nok på klateretappen midt på eggen. Jeg var også overrasket over hvor god plass det var på toppen og hvor snille svaene var både før og etter toppen. Imidlertid var det fryktelig bratt og sleipt ned til selve renna hvor Andrews og Tandbergs ruter møtes, så vi improviserte med en kort rappell ned her. Nå gjenstod den for meg mest nervepirrende delen av hele turen; nemlig å finne rappellfestet ned sørvestveien. Under mine krisevurderinger av Skagastølsryggen stod dette som det ultimate marerittet; å bli gående her oppe uten å finne veien ned! (Både snøvær og tordenvær var med i akkurat det marerittet, men det hadde vi heldigvis unngått.) Herifra skulle det vise seg at bomturen vår til Hjørnet to år tidligere skulle bli avgjørende. Jeg hadde nemlig studert hvordan rappellen såg ut nedenfra. Og ganske riktig, fra fortoppen kjente jeg igjen den karakteristiske utoverhengende baugen hvor rappellen går ned på høyre side sett nedenfra. Jeg beordret den høydesterke kameraten til å lete på venstre side av baugen, og ganske riktig låg det en 2 tonns grønn løftestropp akkurat der. Da kjentes det for min del allerede som om vi var nede av Storen! Vi sikret oss ned til rappellfestet vha. en lang slynge, og kameraten gikk som førstemann ut. Da hadde vi brukt utrolig mye tid for å kvalitetssikre rappellen, for her kødder du det bare ikke til! Tauene var behørig dradd gjennom, knyttet i begge ender og trippelsjekket. Bunnen av rappellen såg vi jo ikke i tåkehavet, men vi var aldri i tvil om at vi skulle ned akkurat her. Med kameraten vel nede, gikk jeg ut som andremann, og jeg måtte nesten klype meg i armen og minne meg på at NÅ GJØR DU DET! NÅ RAPPELLERER DU PINADØ NED FRA STOREN! En helt utrolig deilig følelse! For yngstemann som satt igjen der oppe, ble det en svært våt og kald fornøyelse. Da han endelig var nede kl. 20:45 var absolutt alt klissvått. Ila. rappellen hadde himmelens sluser åpnet seg enda mer, og vi begynte å forstå at kanskje den vanskeliste etappen låg foran oss, med glatte sva i tåke og mørke! Igjen skulle min lokalkunnskap fra 2008 bli avgjørende. Vi hadde jo sullet rundt i området rundt hjørnet i et par timer den gang. Jeg ledet derfor an nedover draget fra hjørnet, ned det gruslagte området ovenfor svaene og på skrå nedover til rappellfestet ovenfor svaene. Jeg traff traseen på en prikk, og vi fant den kjærkomne 3 tonns gule løftestroppen! Igjen gikk det mye tid, men til slutt stod alle trygt nedenfor det bratteste svapartiet. Jeg skal fatte meg i korthet over neste etappe ned til Skagastølsbu. Det ble nok den objektivt sett farligste delen av hele turen! Men endelig kl. 23:30 i stappmørke kunne jeg dunke kameraten i siden og gledesstrålende meddele at jeg gjenkjente silhuetten av Hytta på Bandet 15m til venstre. Da hadde vi mistet vardingen utallige ganger nedover, vasset i alle de bekkene som ikke finnes til vanlig og rent på buksebaken over oversvømte sva et titalls ganger. Minst et par ganger var det bare flaks at jeg klarte å stoppe før farten ble vel stor, og det kunne ha gått riktig ille med et evt. forslått kne. Men nå stod vi gjennomvåte i døra til hytta og kunne heldigvis konstatere at det ikke var noen der inne. Vi søkte ly en god halvtime, fikk i oss mat og drikke og kjente at vi virkelig levde. Jeg visste meget vel at det ikke ville bli noen ”walk in the park” over Skagastølsbreen og ned gjennom urene tilbake til teltet, men de andre to ville heller gå ned enn å bli. Vi sa derfor nei takk til soveposene og ullteppene i det musesikre nødskapet, og begav oss med tente hodelykter bort til nedstigningen til breen. Som jeg visste, ble det en meget lang etappe ned til teltet. Breen var stedvis såpeglatt, og kun jeg hadde isøks. Videre rant det oversvømte bekker og elver over alt. Vi kom for langt til høyre på nedre del av breen og ble gående utenom stien gjennom det meste av ura langs fremste Skagastølsvatnet. Men til slutt kom vi oss hele, fine og med godt mot ned til teltet. Da var vi rimelig sikre på at også den bekken hvor vi freidig hadde plassert teltet midt på en holme, hadde gått over sine bredder. Men til alt hell var det fortsatt god margin til teltduken, og alt inni var like tørt og fint! Kl. 02:30, etter 22 ½ time på tur, kunne vi endelig vrenge av oss alt vått i en dunge i forteltet og la morgendagen bekymre seg for seg selv. Dag 2, søndag 1. august 2010 Ikke mye å skrive om, bortsett fra at vi skrinla tankene om flere topper eller rygger på denne turen. Til det var flere knær altfor møre. Vi brukte hele dagen på å strekke oss, spise, returnere til Turtagrø og kjøre den lange veien hjem. Noen sluttanker Vi hadde marginene på vår side på denne turen. Uværet og mørket kom akkurat da vi kunne takle det. Vi hadde til sammen mange tiår med fjellerfaring og alt nødvendig utstyr. Vi hadde lest oss grundig opp på forhånd, og jeg hadde verdifull erfaring fra returruta. Klatremessig hadde vi også all nødvendig tillit til utstyret og selvtillit i bruken av det. Det var svært tilfredsstillende å gå nedover både fra Storen og Skagastølsbu og kjenne at: dette takler vi! Om så teltet hadde vært oversvømt, hadde vi taklet å pakke sammen og fortsette ned til Turtagrø natten gjennom. Skagastølsryggen ble akkurat så spennende for oss at vi kunne klare det. Men angsten min fra oppstigingen til Nordre var ikke ubegrunnet. Hadde værvinduet vært en time eller to kortere, hadde temperaturen vært noen grader lavere eller hadde det vært elektrisitet i luften, kunne det ha blitt kritisk for oss, som mange har opplevd her oppe før oss. Jeg har gledet meg i mange år nå til å legge akkurat MIN turrapport fra Storen ut på Fjellforum. Det ble nesten som en verkebyll etter hvert som forsøkene mislyktes år etter år. Men nå, i det året jeg fyller 40 ble det min tur, og jeg håper dere som leser, deler gleden med meg og oss. Jeg vil benytte anledningen til å takke kameraten og sønnen hans for denne mitt livs fjelltur så langt. Det er utrolig kjekt å kjenne at man fungerer sammen på en sånn tur, hvor alle er helt avhengige av hverandres prestasjoner, enten man går i den skarpe eller trygge enden av sikringskjeden. Og det beste er at med den sikten vi manglet over Vesle og Storen, bare MÅ vi opp igjen ved første anledning!

Avspaseringsdagen kunne ikke vært bedre utnyttet, og for første gang på 3-4(?) år hadde jeg med meg Sondre H. fra Bagn igjen på tur. Det var veldig hyggelig! Falketind via pionerruta var hovedmål, med sterkt ønske om Stølsnostind og gjerne også Falkungen. Det skulle vise seg vanskelig å rekke alt på en høstdag... Anleggsveien inn i Koldedalen var i overraskende grei stand, og i lys av hodelykter satte vi opp et telt omtrent oppå veien inne ved Koldedalsvannet onsdag kveld. Vi ante konturene av majestetene her inne, men kunne ikke se om det var snø på kronene deres eller ikke. Avsløringene kom først tidlig neste dag; en nydelig morgen, vindstille, kjølig og omtrent ikke skyer! Det ble klart at vi kom til å møte noe snø, så travers av Falkungen måtte nok utgå. Vi fikk vel være fornøyde om vi bare kom greit opp pionerruta på Falketind - dvs at ruta ikke var våt eller dekket av snø. Vi la i vei kl 7.30 fra bommen inne i dalen, meget godt utrustet både med tanke på brevandring for to personer, og eventuell klatring. Sondre, som er 17 år yngre enn meg, og i fabelaktig god form, fikk selvsagt bære mesteparten av jernet - og 60-meterstauet. Jeg lar videre bildene tale, med utfyllende bildetekster.

Utrolig flott tur i perfekt vær. Endel snø, så klatringa tok sin tid. Men siden vi starta tidlig (04.00 fra Sogndal, begynte å gå fra Turtagrø 05.30), ble ikke dagslys noen hindring. Vi var helt alene hele turen, med unntak av ett følge på fem personer som vi møtte på vei ned svaene. Blir en kort rapport dette, men skal la noen utvalgte bilder tale for seg: Soloppgang over Søre Dyrhaugstind. Klokka er nesten 8, og helt ok morgensol møter oss på Bandet Matbit. Klargjøring av utstyr. Klatringa er i gang, her er vi vel nesten på Hjørnet tror jeg. Panorama fra hyllegalleriene, dette er vel det bilde jeg er mest fornøyd med. Stølsnostinder og Falketind. Hurrungane. Rappellen ned Sørvestveien. ... På vei tilbake til Turtagrø. Skagastølstindane

Jeg møtte Øyvind Mathiassen på Leirvassbu 18-19. september 2009, som fortalte meg om den “nye” toppen Killingen som var oppdaget nedenfor ryggen mellom Geite og Sokse. Etter å ha lest diverse spennende turrapporter på Fjellforum, bl.a. av Mayhassen og askogvoll (I ettertid også av 500fjell), hadde jeg fått veldig lyst på å få med meg Geita og toppene vestover mot Sokse. Sokse hovedtopp og Nordklo var jeg på 31. mai 2009 – en flott vintertur med Krossbu som utgangspunkt. GEITE (2002 moh) GPS: 4.55420 68.25892. 27. august 2010. Start fra Leirvassbu etter frokost. Vi kjørte ca. 2 km nedover til stor parkeringsplass, og fulgte deretter stien som nå brukes av fjellførerne fra Leirvassbu over Bjørnebreen til Storebjørn og Krossbu. Stien går rett vestover til greit tilrettelagt elvekryssing over elven fra Leirvatnet og videre bortover til Tverrbyttbekken som også var grei å krysse. Der tok vi av fra stien og gikk i NV retning rett opp til sadelen mellom Rundhøe (1816) og Geite (2002). Lettskyet fint vær. Videre greit opp til toppen av Geita i steinur, noen steder med lett klyveklatring. Flott varde på toppen. Nydelig utsikt mot Smørstabbtindane, Storebjørn og Stetind. Med på turen var våre gode turvenner Susanne Daae-Quale og Pål Hadler. Susanne, Pål og Astrid satt en god stund og nøt finværet på toppen for deretter å returnere samme vei som vi gikk opp. Vi brukte ca. 3 timer opp og 2.5 t ned. Jeg fortsatte videre bortover østeggen mot Sokse Ø1. Det var ikke aktuelt for meg å gå rett ned det bratte stupet på vestsiden av på toppen av Geite. Jeg gikk derfor litt tilbake og deretter nedover i uren på nordsiden av ryggen (ned mot Storbrean), hvor det var greit å gå. Kom etterhvert frem til den bratte hammeren som beskrives I Norges Fjelltopper over 2000m, og i mange turrapporter. Søkte ut mot venstre foran hammeren, og fant en skrå og ikke alt for bratt vegg med diverse sprekker som ga nok feste til at jeg kom meg greit opp uten bruk av sikringsmidler. Fant ved hjelp av litt leting også en grei trase videre opp til toppen av denne delen av østeggen. Det var lite spor etter andre, og ingen varder. Jeg ikke hadde særlig lyst til å gå tilbake ned igjen denne hammeren, og bestemte meg derfor for heller å gå ned fra Killingen. Fikk gitt beskjed om dette med en SMS til resten av turfølget (dårlig mobildekning). Passerte Killingen på vei bortover mot Sokse Ø1. Deretter grei vandring videre vestover på ryggen, delvis på fjell og delvis på nysnø, med flott utsikt nedover på begge sider av eggen til: SOKSE Ø1 (2092 moh, PF 11m) GPS: 4.54328 68.25641 Oppe der kl. 1420. Liten varde på toppen. Flott utsikt bortover den skarpe eggen videre mot Sokse og bortover østeggen mot Leirvassbu. Gikk tilbake østover eggen til jeg begynte å nærme meg Killingen. Bratte sva de fleste steder bortover langs ryggen. En liten stein lagt oppå en annen markerte en mulig nedgang (GPS Ø/V koordinat ca. 4.54650). Her var det en bratt, V-formet renne nedover med støvletak på begge sider. Videre nedover i meget bratt og løst terreng mot foten av Killingen. Kom ned et stykke vest for foten, og fant en horisontal sprekkdannelse på et sva som førte bort til foten av selve Killingen. KILLINGEN (2015 moh, PF 10m GPS 4.54683 68.25614) Killingen så imponerende og veldig ut der jeg sto ved foten av klippen! Fant en trase mot toppen på østsiden av nordryggen opp til et par meter under toppen. Siste stykket aket jeg meg på bryst og mage opp til den lille varden. Klokken var blitt 1500. Returnerte ned iigjen samme vei, bortsett fra nedre del da jeg valgte å traversere ut på nordryggen ved hjelp av en kort “armgang” på en steinkant som passet fint til formålet. Derfra lett ned til foten. Gikk så videre nedover helt inntil fjellet på østsiden av Killingen. Her var det meget bratt med masse løs grus og småstein. Utløste fllere mindre utglidninger av masser, men ingenting stort. Unngikk snøflaten som var meget bratt og glatt. Kom etterhvert ned på fast grunn, men fortsatt var det mye bratte sva. Valgte ut fra terrengvurdering å gå ned omtrent rett sørover mot NØ-siden av Bjørnbreen. Fulgte kanten av denne til jeg møtte sporene etter brefølget som hadde gått til Storebjørn samme dag Flott tur hjemover i nydelig vær med utsikt over det grønnblå Tverrbyttjønne, Stetind, Bjørnbreen og Storebjørn. Tilbake ved bilen ca. kl 1730. En spennende og flott tur! Godt med kald pils og påfølgende herlig middag hos alltid like hyggelig vertskap på Leirvassbu om kvelden!

Inspirert av Askogvoll, Atomsilda og Busken sin tur forrige helg https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21258&highlight= tok jeg, Bjørn-Even og Mayhassen (Øyvind) en ”frekkis” ved å kopiere turen på nytt + to andre topper (alle tre ble spurt om å være med for samvittighetens skyld). Jeg hadde jo sagt i forrige rapport at neste 2k-tur ble til sommeren, men det utsagnet må jeg nok svelge for neste helg bar det opp i høyden atter en gang. Noe spontant, med knall værvarsel kjørte vi tre oppover til Turtagrø fredags kveld. Det er merkelig å tenke over at man snart skal slite seg opp 1500 høydemeter når man egentlig har mest lyst til å legge seg i en lun seng. Her i gården er det ingen kjære mor! Klokka var 22.15 da vi begynte å sykle innover Helgedalen med tungpakkede sekker. Øyvind var som vanlig utålmodig med å komme i gang, så jeg og Bjørn-Even måtte henge i. Syklene parkerte vi rett før en stor snøfonn i øverste sving ved elva fra Styggedalsdammen. Herfra var det på med ski og staver rett opp og inn til den glefsende Styggedalsbreen. I den nordlige horisont skinte et rødoransje fargespill som ga oss nok lys til å droppe hodelykt. Vi ble enige om å gå i taulag opp Styggedalsbreen, spesielt positiv var jeg som fikk tauet ut av sekken! Ingen av oss har spesielt med breerfaring, men utstyr som snøanker, isøks, isskrue, prusik med mer var i alle fall med. Det orn`ær sæ! Vi kom oss greit opp Styggedalsbreen uten gjennomslag, etter dette fortsatte vi opp den nokså bratte ”renna” til Gjertvassbreen. Her så vi at triobanden før oss hadde tatt noen elegante telemarksvinger nedover. Oppe på Gjertvassbreen var det virkelig magisk stemning, enda villere enn forventet!! Silhuetten til Styggedalsmassivet var et storslått skue herfra. Og møtet med Gjertvassbreen som klorer seg oppover 2k-grensa var også helt spesielt. Etter en matbit fortsatte vi ufortrødent i taulag oppover breen blant istårn store som hus. Alle var i ekstase! Da brattheten økte på satte vi fra oss skia og byttet om til fjellsko og stegjern. Gjertvasskaret, here we come! Bakken opp til Gjertvasskaret var rimelig bratt med mye løssnø, men det gikk helt greit, og vi følte intet behov for å sikre på løpende. Et sted sank jeg virkelig langt gjennom, OPS her var det en bresprekk! Men det var ingen fare på ferde. Før skaret passerte vi en VIRKELIG stor sprekk, heldigvis passerte vi den over en fin snøbro. Nå tittet sola opp i nordøst og hele Styggedalsmassivet ble malt rosa, beautiful! Vinden økte også på så vi var ikke sene om å fortsette fra skaret og opp mot dagens første topp – Styggedalstinden Østtoppen (2387), landets 4. høyeste fjell. Vi fulgte ryggen stort sett direkte opp til toppen, noen utsatte klyvepassasjer ble forsert og omsider var faktisk toppen et faktum! For en utrolig følelse å stå her oppe!! Utsikten herfra er garantert noe av det flotteste jeg har opplevd. Det er heller ikke hver dag man opplever skyfri himmel (bortsett fra et svakt skydekke i vest) på disse tindene. Men vi visste at det var nå alvoret startet.. For å komme oss bort til vesttoppen (2377) måtte vi først litt ned før vi kløv opp en kort bratt hammer. Den forserte vi greit, og vi må takke Askogvoll for snøgravejobben han hadde gjort her før oss. Ikke lenge etter hammeren støtte vi på skavlen som stanset Busken og Askogvoll forrige helg. Vi var heldigvis forberedt og lagde en standplass i sørsiden slik at Øyvind greit kunne spankulere over faren. Han lagde en ny standplass og sikret også meg og B-E. Etter dette gikk det stort sett lekende lett bort til vesttoppen hvor det ble høylytte seiersbrøl og give-me-fives i mengdevis! Etter de obligatoriske toppbildene vanket det greit tilbake til Østtoppen. Ned til Gjertvasskaret fulgte vi den bratte (!) nordflanken. Øyvind var nede på null komma niks, mens spesielt jeg tok meg MEGET god tid her altså… Nå gjenstod ”bare” Gjertvasstinden (2351) som vi var særs spente på. Øyvind som var her i august i fjor mente at en del av berget opp mot denne toppen var nedsnødd nå siden han ikke klarte å kjenne seg igjen. Først klatret vi opp en 30m taulengde rundt grad 4 før vi delte på å ”sikre” (les få/ingen mellomforankringer) 2*60m taulengder rett opp den bratte snøflanken til Gjertvasstinden. Bjørn-Even var utålmodig på siste taulengde og gikk usikret opp til toppen, det angret han etter hvert på da han så hvor en eventuell glissade her ville føre hen… Glade, lykkelige og gørrtrøtte stod vi på toppen av Gjertvasstinden! Vi merket på hverandres humør at vi alle hadde underskudd av søvn. Fokuset var på å komme seg ned igjen med livet i behold. Øyvind var svært grei og toppsikret meg og B-E ned de to øverste taulengdene på Gjertvasstind, mens han kom etter tilnærmet usikret… Til slutt tok vi en kort rappell ned i Gjertvasskaret og vi kunne puste lettet ut. Ned Gjertvassbreen til skiene gikk det relativt fint for seg. Alle var rimelig høydeakklimatisert og vant med stegjerns-/isøksgange så effektiviteten var hevet betraktelig. Vi tok sjansen på å droppe taulag ned Gjertvassbreen og Styggedalsbreen, og vi overlevde det og.. Nede på Styggedalsbreen var pulsen nokså høy da vi rant over noen tydelige sprekkonturer, det gjaldt bare å gjøre kroppen lett som en fjær. Snøen var mjukere ved bretunga og vi fikk faktisk til noen deilige telemarksvinger i full fart, kjempemoro! Nå gjenstod det bare å komme seg ned til syklene og trille ned den ellers kjipe Helgedalen. Syklene var gull verdt etter en tur som dette. Ved bilene gratulerte vi hverandre med en fortreffelig tur før vi la oss ned i den varme lyngen og nesten duppet av. Kjøreturen hjem til sivilisasjonen var nok det farligste med hele turen siden vi var så gørrtrøtte. Litt irriterende var det å møte på en bil ned mot Øvre Årdal der veien var på sitt smaleste. Måtte svinge rett ut i grøfta og fikk noen stygge riper i lakken og på felgen, men shit happens (godt bilen ikke er verdt mer enn vrakpanten da). Øyvind var mer redd for terrengsykkelen sin, men det gikk heldigvis bra med den (håper jeg..). Tusen takk for en kjempefin tur Bjørn-Even og Øyvind! Turdata: 13t 50min 1700 høydemeter 19 km 3 topper > 2000 moh. Youtubefilm fra turen:

Advarsel: Denne turrapporten ble veldig lang. Toppovernattingsfeberen herjer voldsomt for tida! Været sist helg var meldt knall, og Jan Petter var ikke vond å be med på Jotuntur. Jeg har lenge lengtet etter å komme til topps på Leirhøe, og ”parademarsjen” på ryggen mellom Austre og Vestre Memurubrean tok til å kverne mer og mer oppi toppetasjen min fra slutten av april. Jan Petter hadde kun vært på Leirhøe i stusselig vær, og han manglet V1-V3 på vestre Memururyggen, så derfor var dette et opplagt mål denne gangen. FREDAG Vi kom fram til Spiterstulen rundt kl 19.30, og kl 20.10 var vi i gang. Allerede nå kjente jeg at jeg ikke hadde dagen. Sekken tynget noe aldeles forferdelig, merkelig nok, for den må ha vært tyngre på vei opp mot Tjørnholstind. Men jeg har hatt det litt sånn fram og tilbake i vinter, enkelte ganger blir jeg sliten på slutten av turen, andre ganger blir det voldsomt skulderverk etter få minutter. Drittsekken min belaster jo snart bare skuldrene, hoftene skal jo liksom ta sin del av belastinga også da… Så der sleit vi oss oppover da, med hver vår drøye 20-kilosbør på ryggen. Dette var reine torturen for meg, spesielt fordi Jan Petter alltid er i så god form. Ingen krever at jeg skal holde følge, men jeg blir stressa av tanken på at han skal vente en time på toppen, så jeg holdt et jevnt sig uten mange pauser. Pusten var tung og heseblesende, og i tillegg hadde jeg skia på skuldrene, snøspaden gjorde det vanskelig å feste de til sekken uten for mye spenn. Steinura var en sann lidelse. Jeg begynte å tenke på hva Cecilie Skog nevner om menn på stortur; menn er så flinke til å beskrive slit og atter slit mens hun stort sett bare har kos å berette om. Joda, hun har et viktig poeng der, men hva skal en stakkar gjøre da? Jeg blir jo sliten så det holder på disse turene og velger å være dønn ærlig. Så sprek som hun må være at hun stort sett kan kose seg er vel de færreste forunt. Men jeg vet at på toppene venter en paradisisk tilværelse, derfor sliter jeg mer enn gjerne på veien dit! Jammen var det en stor opptur å komme til snøen. Med skia på beina ble livet lettere å leve. Sakte men sikkert ble utsikten videre og Spiterhøe lavere. Jeg begynte å telle til hundre en haug med ganger, og var det ikke et lys i tunnelen der borte i form av en varde? Joda, og der sto Jan Petter klar med kameraet for å forevige meg i utslitt, men fornøyd tilstand. Han hadde bare ventet i ca 7 minutter, og klokka var nå nærmere 23.30. Det siste fargespillet fra solnedgangen fikk vi med oss. Det var kaldt her oppe, så det var bare å skifte til tørt tøy og grave videre på gropa som var rundt toppvarden. Etter litt mat og drikke var det tid for sovepose og drømmeland. LØRDAG Jeg sov godt, men våkna likevel ganske tidlig av soloppgangen. Den ble jo forstyrra av Glittertind, men etter hvert lyste den godt over tind og bre. Det var bare det at det kom store skysystemer fra nordvest. I svarteste! Hva er det med 2010 og skyer? De klarer jo bare ikke å ligge unna! Jeg følte meg snytt på Holåtindan i april og på Skarvflyryggen og Stølsmaradalstind i mai. På Leirhøe også? Nei nå holder det i massevis!! Heldigvis var det fortsatt blå himmel her og der, og sola ville ikke gi seg sånn uten videre. Det ble en slags stillingskrig får jeg vel si. Vi kom oss etter hvert opp av posene og etter å ha betraktet utsikten noen minutter bar det nedover i retning Veoskardet. Her ble jo utsikten vesentlig flottere også, for det er jo litt begrensa hva man ser mot sør og vest med de store flatene på Leirhøe. I skråninga derimot; her kom partiet med Store Memurutind og Heillstugutindan høyt over bretunga virkelig til sin rett! Dette er noe av det bedre man kan se i Jotunheimen etter min mening. Vi måtte jo ty til litt listetull vi også, men avstikkeren på Leirhøe Sør var interessant nok. På vei opp mot Memuruplatået, eller hva jeg skal kalle det måtte vi bortom 2264-toppen. Usikker på om jeg var her med Fjellsportgruppa i DOT i starten av mai 2000. Den gangen degenererte været voldsomt underveis, så på Store Memurutinds turisttopp så vi null komma niks. Derfor var 2365 absolutt et delmål i dag, spesielt også siden en viss navnebroder av meg og en tøff tenåring hadde overnattet i telt oppe på den digre og luftige firkanta toppblokka helga i forveien. Litt av en plass å telte på ja! Men telt var iallfall fornuftig, her hadde ikke jeg turt å ligge usikra under åpen himmel, spesielt fordi det skråner svakt mot stupet over Veobrean. Utsikten var jo fantastisk da! ”Sagegga” (ingen Sagi tross alt) videre mot 2367 var uaktuell i dag på grunn av snø her og der, det var bare å nyte det hele på avstand. Spesielt flott var toppegga på grunn av bregleppa langsetter på undersiden. Ellers var synet av de vestre Memurutindan nok til å gi oss blod på tann. Ikke at de er så spektakulære i seg selv, men de ligger jo inneklemt mellom kremtopper! Vi kom oss ned til platået igjen og dro videre over en mulig kandidattopp hvor vi satte fra oss skia for denne dagen. Nå kunne ryggvandringa starte. Vi hadde ikke gått særlig lenge før vi fikk øye på en dramatisk bresprekk høyt oppi sida av Austre Memurubrean. Dette var ingen haikjeft, nei dette var det reine helveteshølet! Bredden og dybden var så skremmende at jeg lovte meg selv dyrt og hellig å aldri mer krysse en bre uten tausikring! Jeg vet jeg er lettskremt, og mange her inne har mer greie på breer enn meg, men man skal ikke undervurdere breer. Eksperter kan ta feil de også. Plutselig ligger det sprekker på steder man ikke hadde drømt om å støte på sånt. Det har jo nesten blitt helt normalt at man glatt krysser breer usikra uten tanke på at det kan gå galt. Som regel går det jo bra, men det går jo ikke bra i det uendelige. Tenk for et mareritt det må være å merke at snøen gir etter og at man sekunder etter befinner seg i et negativt spektakulært svev nedover i den glefsende avgrunnen! Sannsynligvis dør man momentant, men man kan sikkert også få skader med døden til følge, og da har man tid til å reflektere over sin egen fortvilte situasjon mens tårene renner fordi man tenker på at de man er glad i nå plutselig er pårørende. Sjøl venter man sannsynligvis bare på døden. Nei grøss og gru!! Ikke lenge etter kom vi til ei ny dødsfelle, denne gang på ryggen. Her var det en diger bergsprekk som førte lukt ned i stupet mot breen, og denne var delvis dekket med snø. Vi ante at det kunne være noe her, og Jan Petter stakk staven gjennom helt til den store sprekken åpenbarte seg. Ingenting kunne tyde på at snøfeltet var så farlig. Best å droppe en del smale rygger og alpine topper til det er rent barmarksføre. Jaja, nok moralpreken og negativ fokusering! Vi kom oss omsider til topps på Memurutind V1, eller Store Vestre Memurutind som jeg mener den har blitt kalt i andre bøker. Her var det flott gitt! Men før jeg fikk kost meg med panoramaet tok jeg av sekken i ren desperasjon og ble liggende strødd som om jeg hadde møtt mannen med ljåen. Vi var spente på V3 og kom oss snart av gårde, men sekkene fikk bli igjen her hvor vi skulle tilbringe natta. V2 var ingen sak, men alle innvidde vet at V3 er en trøblete topp om man går rett på sak. Jan Petter prøvde, men snudde etter hvert og tok meg igjen nedi flanken på vestsida. Litt løst var det her og der, men ikke verre enn at jeg ser tilbake på det som ganske problemfritt, så lenge det ikke løsner noe tungt fra stupet over oss. Holdt meg iallfall i beredskap. På toppen var det artig å se ned på klatrepassasjen fra nord. Det så nesten ut som om Jan Petter kunne ha fiksa det, men det er jo ikke lov å miste festet, så det var like greit at han lot være. Etter noen småtopper på egga sørover slutta dagens fellestur siden Jan Petter hadde resten av ryggen fra før, det var en magisk aprildag i 2008 hvor jeg blant annet var på Surtningssui. Jeg skulle derimot videre. V4 var reine transportetappen mot V5. Her var det litt mer luft til tider, og fra V5 prøvde jeg meg videre mot den gule trekantpassasjen i ”Bibelen”. Det var moro en stund, men så sa det stopp. Mulig jeg kunne lirka meg ned, men sjansen for å skli var stor, så jeg snudde. Dermed bar det over mot Nord for V5. Videre i lang bue nedenfor og utenom breklatten oppunder ryggen mellom V5 og V6. Et breløfte er til for å holdes! Etter mye banning over råtten snø kom jeg endelig til topps på Memurutind V6. Dette var mer en bare listefyll ja! Breelvene fra Austre og Vestre Memurubrean løper sammen og danner mektige Muru langt der nede i ”lavlandet”. Med elvesuset i forgrunnen og de mektige Gjendealpene som bakteppe gylne av kveldssola ble dette et aldri så lite høydepunkt på turen. ”Hit vil jeg tilbake!” er jo en ofte håpløs klisje, man har ikke mulighet til gjensyn med alle steder i den norske fjellheimen. Men jeg mangler jo noen få topper i dette området, og med kolle 1437 som utgangspunkt for koselige rusleturer så trur jeg V6 skal bli besøkt på ny, og da med adskillige timer på toppen. Turen tilbake til V1 orker jeg ikke å mase så mye om, annet enn at råtten snø, steinurkløning og kraftløshet satte sitt store preg på det hele. Først rundt kl 23.30 var jeg tilbake, og Jan Petter hadde begynt å fundere på når han skulle bli bekymra for meg. Etter en herlig porsjon Real Turmat var veien til posen kort, jeg la meg til på østsida av varden, med digre Store Memurutind som en trygg vokter. Men vi hadde ingen forventninger til morradagen, sist vi så på yr og storm var søndagen meldt grå. SØNDAG I dag ble jeg vekket av sola nok en gang. Men det var noe annet som også var veldig bra, den skinte jo fra tilnærmet skyfri himmel! Ingen dusteskyer som stelte seg i veien for sola i dag nei. Det var bare å gni seg i øya og konstatere at yr og storm hadde tatt feil! Langt i sør lå Gjendealpene som den praktfulle fjellkjeden de er, og i forgrunnen glinset Austre Memurubrean. Den artige ryggen vi befant oss på så ganske uskyldig ut videre sørover. Store og Midtre Heillstugutind var estetiske pyramider med stupene plassert akkurat som de skulle for å bli en fryd for øyet. Heillstugupiggen så ut som en skråstilt Store Memurutind, og den store dalsenkningen som Heillstugubreen ender i hadde gigantiske dimensjoner på sin vei mot Visdalen. Galdhøpiggen tronet i bakgrunnen i nordvest. Og rett i nærheten tvers over Austre Memurubrean voktet stadig trofaste og furete Store Memurutind over oss, traust og praktfull på samme tid. Fantastisk! :D Nå var jeg på linje med Cecilie Skog. Her skulle vi sole oss i nærmere 6 timer før det var aktuelt å tenke på hjemtur. Jaggu er vi heldige som får oppleve dette! Så mye slit som skal til, men denne dagen hadde vi altså ikke løfta en finger, vi kunne bare skumme fløten, og det var vel fortjent! Ingen steder i verden var bedre å være enn Memurutind V1 nå. Vi befant oss rett og slett i paradis på 2280 moh! Været var ullent i horisonten både i øst, nord og vest, men Skarvheimen i sør så ut som den hadde det bra den også. Enkelte små dotter var det jo her og der, men de klarte ikke å ødelegge den magiske helheten. Jotunheimen koste seg med et vær som var så bra at skal jeg mase om de miniskyene som var så må det bety at jeg har store psykiske problemer. Det er rart med det, 6 timer er mye, men de går likevel altfor fort på en praktutsiktstopp. Vi var ikke videre lystne på å returnere til Spiterstulen. Kunne det ikke bli opprettet tinderanglerperm da?! Etter masse steinurlidelse og en knekt ski, som fikk det som den ville siden den ikke kunne slutte å bore seg ned i den råtne snøen på de mest upassende steder, kom vi oss ned til breelva mot Visdalen. Herlig å kunne gå normalt igjen! Tinderangling passer meg egentlig svært dårlig på grunn av den elendige motorikken, noe som ubønnhørlig kommer til syne i steinura. I Visdalen var det nok av idylliske plasser som frista til overnatting. Jeg skulle gitt mye for å bare ha fått en eneste dag til her oppe i herligheta. Da skulle jeg rusla opp på Styggehøe. Men en flott, ja en helt fantastisk tur var nå ved veis ende. Nå skal det virkelig smake med skau og andre fjell! Hardangervidda og Trollheimen lokker, og det er altfor lenge siden forrige overnattingstur i det nordlige Finnemarka. Flere skauområder skal det bli, og andre landsdeler skal forhåpentligvis gi flotte opplevelser. Men Jotunheimen vil for alltid være ”min”! Dette fjellområdet kan man bare ikke la være å elske! Her har jeg en kjærestetopp, og de andre tindene er også trofaste venner som ønsker meg velkommen hjem etter at andre fjellstrøk er utforsket. Dette var rett og slett årets høydepunkt til nå! Da gjenstår det å takke Jan Petter for turen! Han legger også ved en del bilder…

Noen ord fra drømmehelga i starten av juni: Overnatta i telt like ved Tindeveien, som de profilerer veien med mellom Turtagrø og Øvre Årdal. Sein start (kl 9), men vi hadde god tid siden egentlig bare Midtre Ringstind sto på programmet. Vi hadde med tau og litt sikringutstyr også, i tilfelle problemer. Med skia på sekken til fots innover i Ringsdalen, der vi møtte på snø etter ca 1 time. I sikk sakk mellom steiner, men etter hvert sammenhengende store flater. Vi fortsatte forbi det vi antar er normalveien opp, og inn til en bratt utløper av breen innerst i botnen. Her var det tydelig tråkk, og hardt, så stegjern og isøks var nyttig. Vi følte ikke behov for tau, men det gjorde en av de tre bergenserne som kom etter oss, og fikk fine opptråkka spor. På toppen av renna opp mot høyre, siden det var loddrett brefall til venstre. Da kom vi opp på breen på dette gps-punktet: 32 V 437206 6813290 på 1500 m – kan jo være kjekt å ha for andre også. Videre fulgte vi breen i nedkant nord for dagens mål, og kom så opp i skaret på drøyt 1700 m vest for Midtre Ringstind. Det lokket og dro opp mot Ringstind også, men der hadde vi vært før. 4 timer hadde vi brukt nå – neppe noen racertid akkurat. Vi spiste i godværet, og satte igjen ski, sekker og sikringsutstyr, da veien opp så ganske grei ut. Til topps på Midtre Det var ganske grei klyving opp, men vi kom nok bort i et punkt av grad 2, siden vi unngikk de harde snøfeltene og rennene som fortsatt lå her så tidlig på året. Skiskoa var dårlige å klatre med, så vi ville prøve snøen ned igjen. Herlig utsikt på toppen, og jeg rekognoserte litt mot øst. Vi klarte ikke å finne hvor eggen går ned på østsida av Midtre Ringstind, noe som ”bare skal være grad 2” – det virket atskillig verre ovenfra, kanskje pga snøfonna vi stod på? Vi fulgte snøen ned igjen, men det var litt i bratteste laget uten stegjern syntes vi. Far trampet gode hælspor til sønnen som kom bak, kan du si. Lenger nede var snøen ypperlig for enkel glissade, før det selvsagt ble råttent på enkelte steder. Nesten uhell her: Jeg tråkket i gjennom i fart og fikk leggen kilt mellom to steiner, og holdt på å ramle framover – det kunne blitt storknekk! Slapp unna med skrubbsår heldigvis. Nede ved skiene rundet vi toppen igjen på nordsida, høyere opp denne gangen, og med vel kraftig helling på breen, syntes vi – faktisk så bratt og hardt at vi ikke våget å snu, men snart flatet det ut, og vi svingte opp i skaret mellom Midtre og Østre for å rekognosere. Vi gikk uten tau på breen – men altså på ski hele tiden, og følte oss ganske trygge da. Det skal mer til med gjennomslag på ski enn til fots. På bandet syntes jeg fortsatt at østeggen opp til Midtre virket tøffere enn grad 2, men synet kan jo bedra? Seinere på sommeren er det jo også langt mindre snø. Vi kikket litt opp mot Østre også, men tomme for drikke og mat, følte vi for retur. Vi utnyttet høyden og tok en stor sving til høyre på breen nedover, og kom ned på ryggen der normalveien kommer opp. Denne bratte snøflanken var helt i oppløsning nå, og da vi fant et slyngebånd for rappellfeste var valget enkelt. Gps for dette punktet: 32 V 437175 6813811 på 1532 m. Kjekt å ha? Det var første gang vi rappellerte med ski på sekken – og moro å få litt luft under vingene igjen. Nede på snøen var det pill råttent nå, og om å gjøre å få på seg skia så fort som mulig. Og når snøen seinere tok slutt var det egentlig bare deilig å gå litt på bar mark også tilbake til veien. 10 timers variert kosetur! Dagen etter Etter gårsdagens tur på Midtre Ringstind var junior innstilt på noe enkelt, og siden han ikke hadde vært på Veslepiggen var planen klar: Ta skiheisen opp fra Juvasshytta og plukke Kjelhøi og Galdhøi på ski, og så gå ned til Løyfti og opp på Veslepiggen. Det gikk utmerket på 3,5 timer totalt. Vi var overrasket over at heisen tok deg helt opp på 2196 meter. Gps: 32 V 464931 6836738. Herfra var det 5 min på ski bort til Kjelhøi, som gjør denne toppen til landets klart enkleste 2k-topp på ski. Vi møtte to karer på vei ned Løyfti, som fortalte fra gårsdagens tur på Storgrovtind-massivet, og satte meg kraftig på ideen om å ta denne som vårskitur til neste år – høyt prioritert skal den bli.

5. juni 2010. Dag to med to hyggelige og effektive førere fra Lom for trygg bretur over Svellnosbreen, Morten Skjellen Larsen og "aspirant" fra Nederland/Lom Dennis Rozendal. Start fra Spiterstulen. Opp på bar sti langs vanlig trase mot Galdhøpiggen. Kom etterhvert opp i dyp og bløt snø med gjennomslag. På med truger som vi brukte under mesteparten av turen senere, bortsett fra i steinurene. Opp til 1886 toppen. Videre over snøflate og opp vel 100 hm til laveste punkt på kanten 6-700 m SSØ for Svellnose. Så bratt ned ca. 100 m i steinur til Svellnosbreen. Plan for dagen var å få med oss alle småtoppene som er lett tilgjengelig fra på Svellnosbreen. Vi gikk først til de to sekundærtoppene Ymelstind S1 (2205, PF 10m, nærmest Ymelstinden) og S2 litt lenger sør (2207, PF 15m) med flott utsikt mot Skardstind, Bukkehøe og Storjuvbreen der vi hadde vært dagen i forveien. Deretter videre til Nørdre Tverråtinden (2210, PF 25 m) enda litt lenger sør før vi avsluttet med Svellnosbreahesten (PF 35 m). Her gikk vi opp fra vestsiden, opp til varden og ned igjen på lettgått østrygg til breen. Her gikk vi meget bratt ned østhellingen på breen på støvler på sørsiden av 1879 pkt (Solskinnstoppen?) og langt sør for Eventyrisen til moreneryggen. Videre på stien tilbake til Spiterstulen. Perfekt vær, meget hyggelig tur og fantastisk utsikt over Jotunheimen! Samlet avstand på GPS ca. 15 km. Vi brukte total knappe 10 timer på turen inkludert pauser. GPS Svellnosbreahesten: 4.63261 68.32184.

Den 26. juni 2009 gjekk eg frå Leirvassbu til Olavsbu over Rauddalstindane. Det var til dels djup snø, og eg angra litt på at skia stod igjen heime. Derfor tok eg skia på sekken nøyaktig eit år seinare og la i veg sørover frå Leirvassbu i 12-tida laurdag 26. juni. Eg var klar over at det var mindre snø i år, men like før det høgste punktet på Høgvaglen, låg snøfonna fast og fin, og skia kom på. Men gleda varte ikkje lenge. Etter to hundre meter gjekk terrenget nedover igjen, og skiføret tok slutt like plutseleg som det starta. Eg vurderte å setje skia igjen, men hugsa på dei djupe fotspora mine ned frå Store Rauddalstinden i fjor og valde å gå vidare med skia på sekken. Det angra eg ikkje på, for etter ein god times fottur, starta oppstigninga mot Skarddalstinden, og eg kunne ta på skia igjen på ei lang snøfonn 1500 m o.h. Yr.no hadde meldt blå himmel ut på ettermiddagen, men godveret let vente på seg. Skodda låg enno tungt rundt toppen og det var små regndropar i lufta, så det var ingen grunn til hastverk. Eg tok ein pause og såg tilbake over Høgvagltjørnin og den spisse toppen på Kyrkja i bakgrunnen. Det var ingen turistar å sjå på heile strekninga. I fjor kom eg frå Olavsbu og gjekk eg opp ryggen frå sørvest, men med skiutstyr er det lettare å runde over til nordsida litt før toppen av snøfonna på omtrent 1800 m. Etter hundre meter til fots var det igjen brukbare forhold, og eg kom lett opp til høgde 1899 nord for toppen og kunne sjå over mot Skarddalseggje som enno låg innpakka i skodda. Men det vart heldigvis ikkje lenge. Etter ei rask veksling mellom fleire årstider med yr, sludd og hagl, braut sola endeleg igjennom eit tunt skydekke, og vinden jag bort den siste resten av skodde i det eg nådde toppen av Skarddalstinden på 2100 m. Herifrå er det ein grei tur ned til skardet mot Skarddalseggje, men eg var litt usikker på den bratte eggja opp på austsida. I boka "Norges fjelltopper over 2000 meter" er denne markert med ein raud trekant, det vil seie klatring litt over mitt nivå. I fjor måtte eg snu under Store Rauddalseggje som har ei tilsvarande markering på kartet. Men det var ingen grunn til bekymring. Det ligg rett nok ein hammar midt på ryggen, men det går breie hylleformasjonar ut i sørsida slik at det er enkelt å kome forbi og opp på ryggen igjen bak hammaren. Med ski og sekk parkert i skardet, gjekk 150 m stigning lett unna, og eg hadde snart toppen i sikte. No var all skodda borte og eg fekk ei fantastisk utsikt til det mange kjende 2000-toppar med Bukkehøe og Galdhøpiggen i nord, Gjendealpane i sør og Hurrungane i vest. For ein fantastisk dag. Full klaff med ver og skiføre til slutt! Returen gjekk frå skardet mellom toppane over breen mot høgde 1899. Med unntak av ryggen over mot snøfonna på vestdsida, vart eg gledeleg overaska over at det var skiføre nesten heilt ned til eit par hundre meter ovanfor Olavsbu. Søndagen vakna eg til sol frå blå himmel. Eg starta i 4 plussgrader ved hytta, men nattefrosten hadde gjort snøen fast og fin. Dermed var det liten risiko å krysse tvers over breen i 1700 meters høgde på nordsida av Store Rauddalseggje sjølv om det låg igjen ein del snø på svaberga oppe under toppen. På ski er dette ei lett og rask rute opp til skardet mellom Store og Midtre, men ferske spor av ettermiddagsskred med snø og stein, gjorde sitt til at eg valde ei anna rute på turen tilbake. Som dagen før parkerte eg ski og sekk i skardet og tok ein rask tur opp på Midtre på 2016 m. Det gjekk også greitt opp til Store Rauddalseggje, men litt tyngre på slutten på grunn av djup snø med liten bæreevne. Returen gjekk på ski nedover breen heilt til botnen av Skarddalen og opp til høgde 1604 og over snøskavlen på nordsida av 1812. Herifrå var det delvis skiføre nordover forbi Rauddalsbandet. Men til slutt vart det så mange stopp for å ta skia av og på at eg like godt tok skia på sekken igjen og tok DNT-ruta tilbake mot Leirvassbu.

Etter bare å ha feiget ut med tanken på denne turen,- ble det plutselig helomvending fra min side. Busken og Askogvoll klarte til sist å overtale meg til å bli med på denne spenstige turen som de hadde planlagt. Målet var Gjertvasstinden og Store Styggedalstinden (Østtoppen) og Store Styggedalstinden (Vesttoppen). Med den nye værmeldingen på yr som viste sol både søndag som var turdagen, og mandag, så antok jeg at NÅ måtte været klaffe. Og....det gjorde det til gangs... Askogvoll har jo spenstige planer. Det skulle gås på natten...for å få best mulige snøforhold opp Gjertvasskaret og på toppene. La det være sagt med en gang....snøforholdene var gunstige dem...på breen....men på toppene var det løst og skummelt uoversiktelig. Dette ga meg litt frysninger på ryggen da jeg ikke er SÅ sterk psykisk ved slike forhold...Jeg vil ha faste forhold....et snøfall siste uka på ca 20 cm på toppeggen gjorde det spenstig... Vi startet fra Helgedalen kl 0040 og hadde "kongeforhold" hele veien. Da vi ankom Gjertvassbreen fikk vi soloppgangen ca kl 04.10 og alt var bare eventyrlig. Kan ikke tenke meg en mer storslått plass i dette landet ved siden av disse mektige tindene her i Hurrungane. Det var vindstille....helt klar himmel....vakkert som f...og vi var glade, oppspilte og optimistiske. Vi langet i vei i tau oppover mot Gjertvassbreen. Her er det storslått...hengebreer...bresprekker...stupbratt...Jeg har ikke vært på flottere plass iallefall....men det er også farlig.... Vi kom oss opp til Gjertvasskaret etter nøyaktig 5t30min. Ennå var det tidlig på dagen....men bare egger...eller egger med skare ble det ikke denne dagen. Vi ønsket å gå til Østtoppen og Vesttoppen på Styggedalsryggen først....for så å klyve oss opp den bratte flanken på Gjertvasstinden seinere på dagen. Fy f...hvor bratt og tøft det er opp i den flanken på østsiden av Styggedalstinden...Her faller man bare ikke altså!!! Vi klorte oss fast som best vi kunne og lykkelig var jeg da jeg sto oppe på eggen. Jeg hadde ikke gjort mye research angående disse toppene. Jeg hadde ikke tenkt å gå på disse toppene før til sommeren...så jeg var liksom ikke "helt med i toppetasjen" hvis man kan si det...Da vi kom til toppvarden på Østtoppen var det glede....men meget stor skepsis hos meg da jeg så den videre veien....Et hakk ned i et lite skar og så en hammer...Da sa jeg helt klart fra om at her stoppet jeg!! Enkelt og greit. Hammeren skulle jeg greit ha klyvet...men med de snøforholdene og så utsatt...nei...Jeg ville vente her på gutta og følge med dem på avstand. Etter mye om og men,- kom nå gutta opp denne hammeren og skulle forstette videre på eggen. De møtte der skumle forhold med skavler og løs snø og også de følte det ble vel spenstig og luftig der.... og snudde.... Trist for dem....men for meg var det ikke et nederlag at jeg ikke kom meg på Vesttoppen. Dit kommer jeg kanskje en annen gang... Returen ned hammeren var skummel og utsatt...og glad var jeg da alle sto samlet på Østtoppen igjen. Sola varmet og det var fortsatt vindstille. Flottere utsikt enn vi hadde her oppe denne dagen har jeg ALDRI hatt på noen topp! De aller spenstigste toppene på rad og rekke...Dette må oppleves altså! Vel...så var det returen da...det var heller ingen spøk. Å rygge ned 45 grader her oppe var ikke lett og jeg hadde høy puls der jeg var førstemann nedover... Puhhh....kunne drite på seg av mindre... VELDIG glad da vi var velberget nede i Gjertvasskaret igjen. Der hadde jeg allerede bestemt meg for at JEG ikke skulle forsøke meg opp på Gjertvasstinden denne dagen. Jeg får si det som Håvard på forumet sier...Jeg får heller ta "colaveien" opp seinere en gang. Denne tinden er jo VESENTLIG lettere fra østsiden. Jeg satte meg til i sola og koste meg...mens gutta ville gjøre et forsøk med isøks og stegjern opp den bratte flanken på Gjertvasstinden. Tror nok litt av lufta og entusiasmen hadde gått ut av gutta og da de kom halveis returnerte de. Det var steinhardt og vanskelig der oppe. Meget utsatt og faller man er man vel ferdig....Også ned Gjertvassbreen er det styggbratt og man bør ikke falle ned her heller.... Vel...vi hadde iallefall en eventyrlig tur...lykkelige over å kunne oppleve en slik natur under slike fantastiske værforhold. Fornuften var der også da ting fort kunne bli veldig farlige...Bra at fornuften seiret....toppene blir nok beseiret en annen gang. Takker gutta for at de klarte å overtale meg til å bli med på denne spenstige turen. Det ble bare 1 topp...men hva gjør vel det...toppene står der de...lenge... Turen ble på ca 23 km og vi brukte 13t20min Ca 1770 høydemetre. :shock:

- Bedre sent end aldrig - her en lidt forsinket turrapport. Ankomst til Bessvatnet torsdag den 9. maj. Onsdag aften den 8. maj 2002 kl. 22 tager vi 10 voksne danskere fra København mod Jotunheimen til en vårtur i Kristi Himmelfarts-dagene. Gruppen varierer fra ingen erfaring med skiløb og fjellheimen til megen erfaring. Der vælges en tur med en basecamp model. Torsdag formiddag ankommer vi til Bessheim, hvor vi får lov at parkere bilerne. Der pakkes og vi går derfra ca. 400 højdemeter op til Bessvatnet, og slår 4 telte op på sneen. Hen på eftermiddagen tages en tur for alle over søen til Bandet, som flere ikke havde set. Det er jo et imponerende udsigtssted, og det var første gang jeg stod her om vinteren. Udstyret synes at fungere godt – også for en nybegynder på ski, som heldigvis var godt sportstrænet. Fredag - tur til Besshø Fredag er det også pænt vejr dog med nogen vind, og vi vælger alle at gå på Besshø. Alle har fælder på skiene. Den eneste lidt vanskelige passage for nybegyndere er det lidt smalle stejle stykke vest for Besshøbreen. Fantastisk udsigt fra toppen. Da vi kom tilbage til teltlejren mødte vi en overraskelse. Eet telt var helt væk. Eet telt stod stadig pænt og to andre hang og flagrede i enkelte snepløkker og bagagens vægt i teltet. Heldigvis blev det forsvundne telt fundet ca. 200 m derfra. Afsmeltningen af sne havde været været omkring 30 cm i løbet af dagen på grund af vind og sol. Men under teltene var ingen væsentlig afsmeltning. Det lærte os lidt om at lange snepløkker ikke altid er tilstrækkelige – der må også gerne sten til. Heldigvis gik det godt denne gang. Lørdag – langtur til Surtningssui Lørdag valgte vi tre at gå til Surtningssui af en lidt utraditionel rute via brearmen sydøst for Surtningssui – se foto heraf. Det var igen pænt vejr, men vi kom desværre sent af sted – kl. 11. Vi løb på Bessvatnet til Bandet op langs sommerstien mod Memmurubu. Vi kiggede ned til Øvre Russglopet af en stejl sneflanke lige øst for 1562, men vi vovede ikke at køre ned her og tog en omvej ca. 1 km mod vest og ned. Ved starten af breen bandt vi os ind i tov. Brearmen op var stejl men rimelig let gået i venstre side, hvor der lå en del sne. Jeg har ikke på nettet kunne læse om den passage, men måske kan andre bidrage med noget fra anden litteratur. På toppen af breen gik vi over mod snefanen ca. 400 m nord for toppen for at komme os op. Her valgte vi at sikre med sneankre, da faldet mod Blåbreen er virker faretruende. Opgangen her kan sikkert variere fra år til år. Og herfra er der kort til toppen – igen med strålende udsigt. Vi tager samme vej tilbage og ned på toppen af breen. Det er nu blevet relativt sent og kulden sætter ind, med skare på vej ned af Surtningssuoksli. Det er godt med stålkanterne, men det tærer alligevel på kræfterne i lårene. På de sydlige skråninger ned mod Russvatnet er megen af sneen smeltet og synes ikke nem at passere. Imidlertid er der megen sne langs Blåtjørnåi, som også er en rivende elv, og det er nu ganske mørkt. Det sætter nogen krav til at styre skiene, så man ikke ender i elven. Vi kommer dog vel ned til Russvatnet og er naturligvis lidt forsigtige i valg af rute ud på isen her med den megen vandføring. Der ligger fugtig blød sne på isen. Nogle steder står der vand oven på isen især i den østlige ende af søen, hvor vejvalget må kigges lidt nærmere ud. Og til slut går turen langs stien tilbage op til teltlejren, som vi når ca. kl. 2 om natten godt slidte. Og rigtige venner bød her på middag og øl – super! Jeg er dog sikker på at mere flinke nordmænd på ski kan gøre en sådan tur væsentligt hurtigere. I løbet af lørdagen er der også kommet nogle steder med vand oven på isen af Bessvatnet. Rig på oplevelser pakker vi sammen Søndag og tager tilbage til København.

Rondane 2k-maraton består i å bestige alle topper i Rondane over 2000m på en tur. Det er et begrep som meg bekjent har oppstått i løpet av de siste 10år og utfordringen ble første gang utført i 1986. Jeg hadde lest om noen som hadde gjort dette og var overveldet av opplevelsen og bestemte at det var gjennomførbart i høyeste grad. I planleggingen av et Rondane 2k-maraton er det noen få ting man trenger tenke på. I sekken pakker man tilnærmet det samme som for en vanlig dagstur, men i og med at man skal tilbakelegge mange høydemeter blir man nødt til å gjøre noen prioriteringer og ta med kun det høyst nødvendige. For eksempel var jeg usikker på om jeg skulle ta med både fjellstøvler og joggesko for avveksling mellom klatring og nedstigning. Vi endte opp med å ha på oss fjellstøvler og i sekken hadde vi en vindjakke, lue, vanter og en hodelykt. Maten besto i brødskiver, bananer, nøtter og sjokolade. Her hadde vi med litt for mye, men det var ingen nedtur. Den viktigste faktoren for en behagelig tur er likevel været. YR.no meldte strålende sol den 14.august 2010 så da jeg ringte min venn Anders fra jobb kl15 fredag ettermiddag var det et impulsivt «Ja, vi møtes om 1,5time ferdig pakket!». Det hadde regnet i noen dager opp mot fredag 13.august og da vi rundt klokken 2230 ankom Spranget var det vått og en tykk tåke lå over landskapet. Vi hadde likevel full tiltro til at været neste dag kom til å være upåklagelig. Vi slapp av noen polske haikere som på broket engelsk fortalte oss at de gjennomførte en ambisiøs Norge-på-kryss-og-tvers på et veldig smalt budsjett og gjorde oss klar for å sove i bilen noen timer før avreise fra Spranget. Alarmen hadde vi satt på kl 0330 og for å komme oss inn til Rondvassbu hadde vi med oss sykler i bilen. Det var fortsatt mørkt og vi begynte turen fra Rondvassbu litt over kl04. På forhånd hadde vi bestemt oss for først å bestige Trolltinden via Steet og returnere for å gå over Storsmeden og Veslesmeden. Vi fikk i oss noen raske karbohydrater ved eggen mellom Trolltinden og Storsmeden før vi la fra oss sekkene og fulgte eggen bort mot Trolltinden. At det fortsatt var vått og sleipt på steinene hadde vi ikke tatt inn i beregningen og det ble noen glatte opplevelser her i soloppgangen. Vi valgte å ikke friste skjebnen unødig og tok ikke sjansen på en direkte klatring av Trolltinden men gikk ned noen høydemeter på vestsiden før vi klatret opp ura fra denne siden. Storsmeden og Veslesmeden forløp uten problemer og solen hadde nå et godt tak, underlaget var tørket og det var ikke en eneste sky på himmelen. Dette kom til å bli en perfekt dag. På Veslesmeden var forøvrig eneste stedet på turen hvor vi manglet vann og måtte vente til vi kom ned i Rondvassdalen før vi fikk rehydrert oss. En kort pause tok vi i dalen der vi spiste frokost og fylte flasker før vi tok fatt på Digerronden før vi krysset over til Midtrondene og deretter over til Høgronden. Med unntak av noen bilder og noen karbohydrater på toppene så var det ikke før Høgronden vi tok en pause og hilste på en av de tre turfølgene vi møtte denne dagen. Solen var sterk og vi konstaterte allerede her at vi kom til å få en farge mellom rosa og brun et sted. Herfra fulgte vi stien ned på østsiden av fjellet og skar av nedover mot Langglupdalen ved en tilfluktshytte i stein nede i fjellsiden. Etter å ha fylt vannflaskene og spist dagens siste brødskiver satte vi igang med oppstigningen mot det siste massivet. Tempoet opp Rondslottet er dessverre ikke det samme som tidligere på dagen, men utsikten fra dette fjellet er uovertruffen og vi innser begge på toppen av Rondslottet at brorparten av jobben er gjort og at vi kommer til å klare utfordringen. Likevel, her var jeg særdeles sliten og innså at det fortsatt var mye jobb igjen. Vinjeronden går veldig greit og så kommer nedstigningen og den påfølgende stigningen på mellom 4 og 500m opp til Storronden. Solen er iferd med å gå ned og det samme gjelder for hastigheten. Vi snakker ikke lenger med hverandre og turen har nå vart i rundt 16 timer. Det er utelukkende viljen det kommer an på nå. Seiersfølelsen på toppen av Storronden i solnedgang var monumental og vi tar oss hurtig ned til Rondvassbu med hodelykter etter 18 timer på tur. Først nå kommer første uhell på turen. Vi hadde glemt penger for å kjøpe en øl på Rondvassbu! På tross av dette var det en herlig avveksling å sette seg på sykkelen og rulle ned til Spranget igjen og legge seg i bilen noen timer. I ettertid er vi meget fornøyde med turen og det eneste vi ville gjort annerledes en neste gang var å endre litt på ruten for å spare tid i den ugjestmilde ura under Trolltinden. Vi ville gått på Veslesmeden, deretter Storsmeden og Trolltinden før vi gikk ned nordsiden og over til Digerronden. Ved å velge denne ruten ville vi spart noe tid og krefter og unngått å utsette oss for noen glatte opplevelser i grålysningen opp mot Trolltinden.

Veldig glad for å kunne skrive Storen og februar i samme setning i en turrapport! 20.februar ble datoen jeg og Sondre klarte å komme oss opp Andrews renne. En utfordrende tur med enorm belønning og go'følelse i etterkant - Jeg går bare og smiler her på hedmarken nå. Video - Tekst og bilder - http://peakbook.org/tour/10509/Vinterbestigning+av+Storen.html