Søk i nettsamfunnet

Svein: Hvis du ikke kaller Hurrungane villskap, da kan du ikke norsk. Nå har jeg aldri giddet å dra til sunnmøre, hvorfor skal jeg gidde det når jeg har jotunheimen, tenker jeg. Jeg ser på det som galskap å kjøre dobbelt så langt for å traske i fjæra. Det blir litt kitschy. Dessuten blir jeg kvalm av snowboard og offpistekulturen der ute. Jeg syns ikke det er vilt når et fjellområde er gjennomtrengt av skitne daler og fjorder, mange av dem med hus og veier. I så måte er Finnmarksvidda mye villere. Det samme har man i Jotunheimen, relativt store områder, det finnes flate partier, det finnes vestlandsnatur, østlandsnatur, skog, golde partier, MASSE breer, flotte topper, FAST fjell, høyeste fjell i Norge, heftig vær, DNT-stier, øde områder. Hurrungane er ville. Jeg mener at det er Jotunheimen som står for variasjonen, nettopp fordi det er her øst og vest i landet møtes. Det er her vannskillet og værskillet er. Dessuten er Utladalen vill, Knutsholet vilt, Falketind er fantastisk, Galdhøpiggen er høyest, Gjertvasstind er særegen, alle de kjente toppene i Jotunheimen er karakteristiske, de har et navn. Borte på Sunnmøre er man så syke etter oppmerksomhet, at alle sunnmørekjendisene på NRK bruker all sin tid på å skryte av Slogen og gud vet hva de heter, de fjæresteinene der borte. Sunnmøre er harry, det er ikke vilt, det er upersonlig, langt borte, og det lukter (sikkert) tang der. Nå gidder jeg ikke ta i mot mer mas om å dra til Sunnmøre, det gidder jeg ikke nå. Kanskje om noen tiår for å feie over Slogen og den andre toppen jeg har glemt hva heter, på gjennomreise, for å ha gjort det.

Kom hjem fra en runde Tyin-Olavsbu-Skogadalsbøen-Tyin i går. Mye snø (var uproblematisk på 850m i Utladalen), og utrolig fint føre. Er jo mindre snø vestpå, men burde være uproblematisk i Leirungsdalen, da den ligger såpass høyt.

I sammenligningen mellom Jotunheimen og Sunnmørsalpene er det ikke slik at: Sunnmørsalpene har : * De flotteste tindene (Slogen, Smørskredtind, Kolåstind m.fl.) * De spisseste nålene (Bladet, Molladalen, Kolåstindmassivet) * De grønneste fjellene (Skogen vokser høyt oppetter fjellene) Og at Jotunheimen har: * Mer imponerende daler (Utladalen, selv om Velledalen og Brunstaddalen heller ikke er så værst !) * Flottere og mer imponerende fjellmassiver (Skagastøls/Styggedalmassivet) * Flottere vann (Gjende) * Større usiviliserte områder (altså mer villmark; i Sunnmøralpene bor det jo folk i dalene !) * Mer breer (men kommer til kort mot de i Lyngsalpene !) Jotunheimen er nok mer egnet for ryggtraverser og tinderangling og gir anledning til et mye mer variert friluftsliv enn antagelig samtlige andre fjellområder i Norge. I Sunnmørsalpene er det fantastiske toppturer om sommeren og en del flotte nedfarter på ski om vinteren som er trekkplasteret. Men hvis det er snakk om det vakreste fjellområdet i Norge synes jeg Jotunheimen kommer til kort overfor Sunnmørsalpene og for den saks skyld også Lyngsalpene. Jeg vektlegger de flotte tindene i Sunnmørsalpene i en slik vurdering - er ikke alle enige i det da

Eg var så heldig å få oppveksten i ein fjelldal langt inne i Sognefjorden. Vest-Jotunheimen ligg og ventar utanfor husdøra til barndomsheimen min, og har heilt klart lokka og lurt meg til å bli så fjellinteressert som eg er i dag. Fjellet var likevel noko eg måtte finne ut av på eiga hand. Foreldra mine har aldri vore utprega fjellsportfolk - då helst avgrensa til bærsesongen. Men eg har heldigvis hatt dette med klatring i meg frå eg var lita - eg har i ettertid funne ut at eg byrja med bouldring lenge før eg visste kva bouldring var! Det var nemleg flust med kampesteinar i urene rundt dalen som måtte erobrast (i mangel på huskestativ kanskje?). Så då eg vart stor nok til å legge ut på eiga hand, ja - så gjorde eg nettopp det. Eg har bokstaveleg tala nytta store delar av tidlege tenår i dalane opp frå Utladalen - stølsmaradalen, hjelledalen, koldedalen, fleskedalen, morkadalen, midtmaradalen og slufsedalen etc etc...- saman med vener eller hund. Heldigvis har eg aldri vore redd for å telte åleine, så eg lot ingenting stogge meg om eg fekk lyst til å ta meg ein fjelltur. Og eg kan fortsatt få klump i halsen når eg kjem nedover morkadalen, eller over til stølsmaradalen frå hurrungane - det er så mange gode minner! Og etterkvart som eg har blitt eldre (vart 22 år for tre dagar sidan!! hipp hurra!), så byrja klatreinteressa å bli sterkare og sterkare. Så no lyt eg nok føye meg inn i rekka av toppsamlarar...men det er jo ein fantastisk hobby! I tillegg er Jotunheimen i slutten av januar og heile februar/ mars ein fantastisk stad å vere(trass mindre hyggelege skiturar i -30 som har enda i ufrivillig snøholeliv over eitt par dagar...)...men det byrjer likevel krible i skifoten allereie no... Eg trur fjella heime sit så djupt i meg, at eg alltid kjem til å vende attende til dei. Ein blir jo aldri ferdig med Jotunheimen som leikeplass. Elles kan eg sterkt anbefale Lodalen som utgangspunkt...og ikkje minst Lyngen der eg hadde to veker ein vinter. Elles vart eg introdusert for Dovre i år, då eg tok Snøhettatraversen i august...eg kjenner meg fantastisk priviligert som bur i Noreg. Eg har rett nok turar planlagt til fjell utanlands, men ein gløymer aldri fjella ein "kjem frå"... Hilde, (student Bergen)

Ja jeg enig med deg, Hilde . Det må være en flott tur. Vi gikk jo på Store Midtmaradalstind fra Hjelle nede i Utladalen i sommer. Makan til kontrastfyllt tur skal man lete lenge etter! Men selv om turene absolutt får størst variasjon, spenning og opplevelser ved å velge den lengste ruta betyr ikke det at det er noen god idè for de som skal på alle 2000-meterne. Det blir jo et heeeeeelt annet prosjekt.

Fannaråki: Av "fannar" som er genitiv entalsform av fonn. "Råk" er blitt brukt i Luster under betydningen fjellbrun. Altså "det brune fjellet med fonnen". Skauta, Skautflya osv: Av elvenavnet Skauta som betyr "den som skyter seg nedover" Spitra, Spiterstulen osv.: Av elvenavnet Spitra som betyr "den som spruter frem i fin stråle". Mjølka, Mjølkedalen osv: Av elvenavnet Mjølka som er et sammenligningsnavn. Fargen i elva er nesten hvit, eller i hvert fall grå, som følge av at den fører med seg brevann. Galdhøi, Galdhøpiggen, Galdeberg osv: Første ledd her, "gald" brukes om "bratt fjellvei, kleiv". Hurrungane: Av "hurra" som betyr støy. Trolig brukt fordi ras fører til stadig bråk i de bratte fjellsidene her. Elva Hurra som kommer ned i Leirdalen har nok fått navnet fordi den bråker der den kommer bratt ned fra Hurrbreen. Smørstabben, Smørstabbtind, Smørstabbreen osv: Alle de øvrige har navn etter fjellet Smørstabben som er et sammenligningsnavn fordi den angivelig skal ligne på en stabbe med smør. Lom: Av gammelnorsk "lo", antakelig kan navnet opprinnelig ha vært et gårdsnavn. Lo betyr "Engslette ved vann", noe som virker meget sannsynlig for alle som har vært i Lom. Vang: Opprinnelig navn på prestegården i bygda. Vang betyr "åpen plass, voll". Vågå: Antakelig av gammelnorsk "vega" som betyr å føre, transportere. Bygdenavnet blir tolket som "ferdaveien" fordi det her fra gammelt av var en viktig led mellom Gudbrandsdalen og Sogn Luster: Opphavet er det eldgamle fjordnavnet Lustr som betyr "den lyse". Dette pga. det uvanlig lyse vannet i fjorden, som på lik linje med Gjende er lys av brevann. Slidre-kommunene: Slidre var navnet på kirkestedet i Vestre Slidre, og går i hvert fall 7-800 år tilbake. Stedet var antakelig igjen oppkalt etter utseendet til bekkeleiet som går forbi. "Slidre" er en avledning av det gammelnorske ordet for slire. Bekkenavnet kan altså bety "den som renner nede i et slire-lignende elvefar". Utla, Utladalen: Av elvenavnet Utla. Trolig betyr dette å fyke, og sikter til drivet som kan sees fra de tallrike fossene som stuper ned i dalen. En alternativ tolkning er at det kommer fra gammelnorsk "usli" som betyr skade. I såfall kan Utla bety 2den som gir skade ved flom". Hjelledalen: Av gammelnorsk "hjalli" som betyr "hjell, avsats, terrasse". Dette selvfølgelig om dalens posisjon som hengende dal over Utladalen.

For et par år siden gikk jeg omtrent samme tur med telt, og her er et tips for teltere: Det er utrolig flott å overnatte på toppen av kollen oppe ved Snørestødet. Altså på den haugen som danner det lille skaret som stien mot Midtmaradalen går igjennom. Der oppe er det flatt og nydelig, hvit mose. Og utsikten oppover og nedover Utladalen er fantastisk! Man må riktignok gå et par minutter for å hente vann. Veien om Snørestødet er vel en liten omvei i forhold til den ruta Julia her beskriver. Men den er mindre bratt. På vei ned gjorde jeg nettopp dette. Og det inntrykket jeg satt igjen med var at noe av idyllen er i ferd med å gro igjen, at blomsterengene der inne var på vikende front i forhold til busker og småtrær. Tror dessverre det var enda mer idyllisk der oppe den gang beitedyra holdt småskogen nede. På den annen side kan vi vel være glade for at vi i dag er så rike at vi slipper stølsdrift...

Kan aldri tenke meg at skiføret er noe særlig i nedre del av Utladalen. Årdal er det ikke skiføre. Tyin er nok grei. Østjotunheimen og Valdres har greit skiføre, men ikke alt for mye snø. Morten

Tack. Den är nu beställd. Årdal har jag, en stor del av det här området syms av teckenförklaringarna! Jag börjar se en möjlig tur som skulle ge mig västligaste Skarvheimen, korsa Utladalen, runda Hurrungane in mot Breheimen, sen vidare på nya varianter, kanske till Bismo/Skjåk. Eventuellt kunde jag starta med att runda Hardangerjökulen. il C.

Plan B Nils og jeg hadde lenge snakket om Torfinnstindene, eller kanskje Søre Austanbotntind. Onsdag kom en sms fra Nils som bekreftet god værmelding. Nå måtte vi dra! Jeg svarte "Ja, jeg blir med! ", og vi satset på Torfinnstinder. Men nedturen kom på direkten, webkameraet på Eidsbugarden viste nesten kritthvite fjell ned til 1200 moh . Å vagle eggene og rappellene oppi der på isglasur og nysnø var mindre aktuelt. I det dragsuget forsvant også S. Austanbotn, da svaene der helst bør være knusktørre for å ferdes trygt. Hva nå? Tja... Nils har jo snart fylt Røyne-lista si, og hadde liksom ikke så mye å velge i. Vi ble derfor raskt enige om plan B - Gjertvasstind/2351, dette praktstykke av et fjell helt øst inni Hurrungane. Da valget var gjort, sendte jeg en sms til Panda, som vi visste også skulle til Hurrungane denne helga, og spurte om han ville bli med. Om litt kom et bekreftende svar! Vi ble enige om å treffes på Turtagrø, der jeg bestile et 4-mannsrom i annekset. Jeg skulle møte Nils og Marit (en kollega av Nils) ved Mjøsbrua kl.19, men kona hadde bilen og ble en time forsinket hjem, og derved ble også jeg tilsvarende forsinket til møtestedet. Vi ankom derfor ikke Turtagrø før kl. 24, der Panda satt med godbok og kaffe i biblioteket. Hans to turkamerater (deriblant Parbat), hadde allerede tatt kvelden i teltet, mens Panda skulle dele rom med oss. Dessverre syntes Panda & co at Gjertvasstind ble noe for langt, og ombestemte seg for Soleibotntinder. Kl. 0630 var vi på bena, og parkerte om litt bilen ved bommen i Helgedalen, som lå lett rimhvit og stille under gryet. Akkurat idet vi gikk iveg, brøt sola horisonten nedunder Fannaråken, og klokka var blitt 0740. Et anstrøk av nysnø lå langt ned i Fannaråkens vestflanke, og østryggen på Steindalsnosi var kritthvit... Drømmemorgen Praten gikk lett, og det samme gjorde vi innover dalen. Der vegen begynner traverseringen opp lia innerst i dalføret, tok vi beneste stien opp lia, og kom inn på vegen igjen lenger oppe. Vi fulgte så denne til endes. Der sto en BMW X3 alene og forlatt, så noen har tydeligvis nøkkel til bommen. Tviler dog på at man sanker sau med en slik bil... Ved vegslutt så vi nå rett inn i Styggedalsbreen og Styggedalsmassivet, som blånet kaldt og frostig over brebotnen i den skarpe høstlufta. Og langt derinne, bakerst mot himmelen, tronet vårt mål Gjertvasstind/2351. Det anget av rim, mose og viju innover mot Styggedalen, og rimete blåklokker sto fortsatt trassig oppreist bortetter rabbene. Vi storkoste oss i morralyset, og snart nådde vi vatnet på 1380 moh, der lekne småbølger klukket sommerlig i den lille lune sønnabrisen over vannflata. Like etter passeringen av vatnet, startet stigningen opp selve Styggedalen. Dalen bærer sitt navn med rette, et kaotisk kampestensvirvar, der en klukkende svart bekk gjemmer seg i høl og staup under ura. Innimellom lå frostglaserte halvskumle stenflater, og her og der moseputer så irrgrønne at selv Irlands graslier ser blasse og visne ut i sammenlikning. Vi smøg og kravlet oss forsiktig oppover, og fikk plutselig følge av fem fjellrypekyllinger som trippet tillitsfullt over stentoppene foran oss i motlyset. Stilltiende strakte de hals og kikket undrende på de rare glorete dyra som kom rekendes oppover dalen. Lite visste vel de at høstjakta startet denne dagen... Små varder sto hist og pist langs det svake tråkket, der vi også så to-tre gamle røde T'er, men stien synes lite brukt og "vedlikeholdes" nok ikke lenger av DNT. Vi passerte snart de glassklare brådjupe vannene 1469 og 1470 under Simlenosi/1766, og gikk opp mot bandet like øst for høyde 1523, der vi tok en matbit. Derfra skuet vi nå rett inn i nordsiden av Gjertvasstind og Styggedalstindene. Gjertvassbreen lå styggbratt med sine enorme gapende breglipper, og vi diskuterte mulige vegvalg opp breen til Gjertvasskaret. Vi studerte herfra også nordflanken på Gjertvasstind, og bestemte oss for et veivalg opp storura mot østryggen. Under oss mot SØ dro Gjertvasselva skummende kvit utover mot Utladalen, og langs elva lyste rabbene rypebærrøde i høstdagen... Bratt og glatt Fra rasteplassen på bandet skulle vi nå 220 hm ned igjen, for å krysse åa, og så ta fatt på den lange ura opp mot østryggen. Nede i lia kom en kongeørn sirklende på brede vinger loddrett over hodene våre, ikke mer enn 60-70 m høyt, så nær at vi godt kunne se de gule føttene. Åa skummet frisk og blank langs glatte sva i dalbunnen, og vestenfor oss hang brefallet på Gjertvassbreen grovt og digert under himmelranda, mens lange hvite fosseslør sjoet kaldt ned langs de skyggelagte golde bergveggene i det råhugde landskapet. Og himmelhøgt der oppe kneiset toppen vi skulle nå - stor, kald og likegyldig overfor menneskekrypene i dalbunnen. Fra elva ventet oss drøye 1100 hm bratt fjell, sva og sten, ur og is, steg for steg... Storura var litt uggen å gå. Den var løs, og den var rimet. Best å være forsiktig. Vi vant langsomt høyde, og nådde etterhvert oppunder berghamrene over røysa, der siklende småbekker og vannspring hadde frosset til hengende gallerier av istapper gjennom natta, som nå skinte blanke og kaldblå her i skyggesiden av storfjella. Her var stedvis isglasert og sleipt, og enkelte våte mosetepper var blitt knallharde og stygglatte. Vi traverserte nå innunder bergsiden østover, for til slutt å nå enden på en lang bratt snøflanke som dro opp østryggen retning stortoppene. Der rigget vi på stegjerna, og dreide høyre oppover på den harde snøflanken. Stegjerna satt som støpt, vi passerte et blåisparti, og peste oss trottig oppover. Umulig å gå på tå med stegjern, så jeg skal si akilles og leggmuskler fikk strekt seg i bratta her! Neste mål var høyde 1924 oppetter langs ryggen. Vi vant raskt 200 hm på snøen, og var snart på høyde 1924. Der dukket igjen selveste Gjertvasstind opp, likeså høyde 1982 med sin bratte hammerside imot oss. Bak og rundt oss steg nå den ene stortoppen etter den andre opp mot horisonten, og snart så vi "alt". I den glassklare høstlufta beundret vi Jostedalsbreen der Brenibba og Lodalskåpa raget over iskappa, Breheimen med Holåtinder og Hestbrepigger, Snøhetta, nesten rubb og rake av Jotunheimen, det turkise brefallet i Smørstabbreen, sørafor oss kneiste Stølsnostind og Falketind, laaangt ute i sør kuvet Rundemellen sin bolleprofil over blånene, og mot vest - et svart, hvitt og blått kaos av forrevne vegger, raviner, stup, skar og spir i Hurrunganes vanvittige landskap... Faktisk var det adskillig enklere å si hva vi ikke så: kun det som lå skjult langt der øst bak Surtningsue - nemlig Nautgardstind, Stornubben og Kvitingskjølen! Resten kunne vi nyte, der blikket langsomt og gjenkjennende fikk vandre himmelranda rundt, under en blid og tindrende septembersol... Til topps Opp hamrene innunder høyde 1982 sto små spredte varder som påviste et farbart veivalg opp mellom brattheng og småknauser. Relativt greit å komme opp, men litt nysnø og is gjorde underlaget stedvis glatt, så forsiktighet og påpasselighet var påkrevet. Artig klyving dette! Vel oppe på høyde 1982 betraktet vi så den siste lange brebratta opp mot stortoppen. Denne var glatt og jevn, og så temmelig grei ut. Det var den også, stegjerna satt stadig godt, og isøksa ble også et must oppunder toppen. Men bakken var mye lenger enn den så ut, så låra ble noe trøtne før vi igjen var oppunder bart fjell ved den siste kneika opp. Her var det så bratt at man helst burde psyke vekk tanken på en mulig utglidning, og konsentrere seg utelukkende om oppgaven med å sikre gode fot-isett, samt at isøksa satt godt fast før man løsnet neste fot. En utglidning på den harde snø/isflata er fort jamngodt med døden her. Først noen titalls meter med styggbratt snøflanke, deretter hundrevis av meter ned svart fjellvegg, og rett i breen... Fra slutten av snøflanken lurte vi litt på hvor vi kunne komme oss opp videre. Jeg slet meg opp ei 40 cm smal og bratt bergskorte, nesten uten håndtak, og kun grunnlendt snø over klippene. Ovenfor denne skrådde et tre meter langt sva opp mot høyre, også dette helt uten muligheter for håndtak. Et par cm is og ditto med snø dekket klippen under. Jeg tok sjansen på at stegjerntuppene satt i den grunne isen, og ålte meg hyperlangsomt på magen opp. Det gikk! Dette var en kalkulert risiko. Svaet var hverken langt eller bratt, så skulle jeg gli, ville jeg kun skli tilbake og fanges opp av den smale bergskorta jeg kom opp ifra. Vel oppe kunne jeg nå se at en fast og mye større snørenne gikk ned til snøflanken 25 m vest for der de andre sto og ventet. Jeg ropte ned til dem om dette, og de kunne greit "spasere" bort og opp denne renna. Herfra føttet vi oss forsiktig langs øverkanten av is/snøflanken ut mot Gjertvasskaret, og bort til varden som står ut mot storveggstupet på sørsiden av tinden. Yeeiii! Målet nådd, og vi nærmest gapte over storheten og voldsomheten i det fantastiske landskapet her oppe under himmelkvelven. "Se den horisonten'a! Men landskapet vestover da mann! Dæven søkke, sjekk Maradalsryggen'a! Ojojoj, hohh, se Storen da! Himmel og hav, hva med Austanbotn og Ringstind? Sjekk de stupa, har du sett på makan?!!" Vi skrålte av overveldet lykke, sola skant, breer og stup glitret omkring oss, og blankøyde drakk vi Norges vakre natur inn, i lange sugende drag... Men klokka var blitt mye, og en laang og seig retur ventet oss, lengre og seigere enn vi ante, skulle det vise seg... Under stjernene og nordlyset Så tok vi iveg nedatt den lange snøbakken fra toppen. Den statiske gangen med fullt motstem i hvert et steg var tungt for lår og knær. Hamrene ned fra høyde 1982 gikk greit, og omsider sto vi nedunder den nederste snøflanken og kunne ta av stegjerna. Derfra ventet på ny den lange, glatte og noe løse ura ned mot Gjertvassdalen. Vi føttet oss forsiktig nedover, mens dagslyset langsomt ebbet ut, og vel nede ved elva var det blitt temmelig skumt. På veg opp de drøye 200 hm på motsatt dalside, gikk lyset. Vi var slitne nå, og foran oss lå den grove og stygge blokkmarka ned Styggedalen. Langs 1470-vatnet måtte jeg ta den sjette og siste brødskiva. Jeg kjente jeg begynte å gå tom, og ble lettere ustø og skjelven. Marit var også temmelig sjanglete, og det passet ikke videre godt i grovrøysa bortetter her i mørkten! Det var svært vanskelig å se hva man tråkket på nå. De øverste lyse stenflatene kunne vagt anes i mørket, men å bedømme hvor lengt ned/bort de var, og ikke minst fasong og helning på stenene, var ikke enkelt. Dermed visste man ikke helt hvor eller hvordan tråkket landet... Man måtte hele tiden holde litt igjen, for å kunne attre seg og redde seg inn hvis tråkket feilet. Å gå huggustups ned i røysa her var intet alternativ! Ned imellom blokkene gapte bunnsvarte vannfylte høl av alle størrelser og fasonger, stedvis var det sleip mose, og hist og her noe isglasur. Å skade seg nå ville vært et seriøst problem. Nils hadde med hodelykt. Med ham bakerst forsøkte vi å ta oss videre nedover, men vi to foran kastet kun våre egne kølsvarte slagskygger, og ble blendet av lyset utenfor skyggen. Og det var jo nettopp inne i skyggen vi skulle sette bena! Så dette hjalp særlig meg som førstemann lite, da jeg hadde både min egen og Marits skygge å sloss mot. Det endte med at jeg gikk 20-40 m foran de andre, og forsøkte hjelpe meg med det ørlille lyset fra et svakt slør av nordlys, som gløste glassgrønt over bergkammene mot nord. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida! Langt om lenge var vi endelig tilbake ved 1380-vatnet. Derfra var det renere lende med lyng og småviju, og det opplevdes som en lettelse. I stappmørket lyste Nils med hodelykta nordover fra en kolle, og da oppdaget vi refleksen av skiltet på den parkerte BMW'n på flere hundre meters hold. Vi slet oss dit, og slentret deretter vegen ned og ut Helgedalen. Så godt å endelig kunne stole på tråkket, at foten traff noe forutsigbart og flatt! Et stjerneskudd rispet ishvitt himmelen over dalrommet, og etter eventyrdagen syntes det langt, og lenger enn langt, ut dalføret... Dauslitne nådde vi bilen kl. 0040, nøyaktig 17 timer etter avmarsj. Kummerlig kjøretur Nå gjensto fortsatt 6 timers kjøring hjem (4,5 for meg). Stuptrøtte tok vi avgårde, men kom ikke lenger enn til sagasøyla i Bøverdalen før Nils måtte kaste inn håndkleet. Marit sov allerede som en søkkstokk i baksetet. Jeg overtok rattet, mens Nils sovnet han óg. Neste mål var 24t Statoil på Otta. Så, et sted søri Ottadalen kunne det gått galt. Som skutt ut av mørket kom et rådyr ut i vegen kloss foran bilen. På ren ryggmargsrefleks kastet jeg bilen unna mot høyre, og unngikk mirakuløst dyret, men sopte istedet bilsida i autovernet! Ingen bulker ved første øyekast, men en stygg lakkstripe langs hele bilen. Fytterakkeren, men kanskje bedre enn å få hele dyret midt i fleisen i 85 km/t... Vi kjøpte pølser på Otta, men etter maten ble også jeg overtrøtt! Vi måtte derfor stoppe og sove en drøy time på rasteplassen sør for Tretten. Først kl. 0745, i soloppgangen nøyaktig et døgn etter vi startet fjellturen, kunne jeg gå ut av bilen på gårdsplassen hjemme. Nils og Marit måtte dog kjempe videre i halvannen time til, før de antakelig halvt bevissløse bråsovnet en meter over senga! Slitsom tur javel, men verdt hvert eneste skritt! Og med en slik avslutning ble den ikke akkurat A4 heller, og jeg tror vi vil huske denne turen lenge... Men best av alt - kneet mitt som kranglet slik i Surtningsue forrige turen, fungerte perfekt igjen, og det selv i en maratontest som denne! Og Panda, vi får bare gjøre et forsøk til... Men nå har jeg liret av meg 2341 ord, så nå må jeg gi meg! Men heldigvis, bilder sier mer enn tusen ord, så jeg slenger likegodt ved en del, for det var bare så ufattelig fint denne dagen...!

Har private videokutt fra jotunheimen turer som bukkerittet surtningshui og besseggen. Østre torfinnstindane og knutholtstind.Aurladsdalen /Utladalen med vakre vettifossen bla..Tur til veslesmeden og over til storsmeden(rondane) luftig tur dette her :lol:Masse rå bilder har jeg også.

Berges Chausse indgår vel stregt taget ikke i pionerruten. Så vidt jeg ved, kom Slingsby fra øst - fra Utladalen (kilde: artikel af Andreas Backer, Aftenposten 1956, gengivet i Breposten nr. 5/2001 i anledning af 125-års jubilæet for førstebestigningen). Men OK - det er en detalje, som mere vedrører anmarchen end selve klatringen. Forrige lørdag (22/7) var vi 5 stykker, som gik Skagastølstraversen fra Nordre til Store. Fra Vesle gik vi østover til skaret mellem Vesle og Centraltind, derefter traverserede vi under sydvæggen af Vesle til Mohns Skar. Jeg kan derfor ikke bidrage med oplysninger om Slingsby-bræen. Op fra Mohns Skar giver ruten sig selv. Det meste af vejen er klyving, hvor man under gode forhold kan gå uden sikring. Vi havde perfekte forhold. Der var alligevel en kort passage, hvor vi sikrede: Et sted må man traversere fra eggen ud på et sva til venstre. Jeg var i første omgang kommet lidt for højt op og gik med fødderne i et horisontalt rids, men jeg kunne ikke finde noget at holde i med hænderne. Så gik jeg en meter ned og gik med hænderne i ridset, og så viste det sig, at der også var noget, jeg kunne stå på med fødderne. Derefter gik det ret op gennem en rende lidt til venstre for eggen. Den passage ville jeg ikke have gået uden sikring. Andre kan have andre grænser for, hvornår de føler behov for sikring. Under mindre perfekte forhold ville jeg måske også have følt behov for sikring andre steder. Lars M

Hei, Lenge siden jeg har postet her nå. Og selvsagt kommer jeg tilbake for å tigge råd og uforskammet nyte av deres kunnskap :) For noen år siden startet jeg en tradisjon på jobben min med en fjelltur. Det er mange unge, utenlandske ansatte i selskapet mitt og jeg tenkte det kunne være en sosial ting som ville gi mening til mange. Og så hadde jeg lyst ut på tur selv. Ideen er at dette skal være relativt lavterskel (hytte-til-hytte) og vise frem vakre Norge. Dersom turene også kan ha et kulturhistorisk perspektiv er det bare et pluss. Turene skal også henge sammen, slik at når vi legger sammen alle turene vil folk som har deltatt ha gått store sammenhengende deler av Norge. Her er det vi har gått så langt: 2016: Gjendesheim-Memurubu ("Besseggen") 2017: Memurubu-Gjendebu ("Bukkelægret") 2018: Gjendebu-Torfinnsbu ("Svartdalen") 2019: Torfinnsbu-Fondsbu og Fondsbu-Avdalen (Vår første todagerstur, turen fra Fondsbu til Avdalen var i lengste laget!) 2020: Turtagrø-Skogadalsbøen og Skogadalsbøen-Hjelle (Avdalen). Som dere ser valgte jeg å gå årets tur i revers. I stedet for p starte på Hjelle og gå opp Utladalen og videre over Keisaren til Turtagrø, gikk vi nedover i håp om at det ville være mindre tungt. Endene på disse turene er altså Gjendeheim i øst og Turtagrø i vest. Men hvor skal vi gå nå? Har dere noen råd? Det kan være en én-dagstur eller to-dagers, men må starte og slutte ved bilvei. Det har vært mye fokus på fjellturer og DNT-hytter til nå, men vi er egentlig åpne for å gå litt i lavlandet også, og i teorien kan vi også sykle eller padle. Vi er egentlig ferdig med Jotunheimen (selv om jeg godt kunne tenkt meg å gå mer der!), men er usikker på hvordan vi kan komme oss sammenhengende over i Breheimen, Hardangervidda eller Rondane uten at det blir for hardt eller vanskelig. Personlig kunne jeg godt tenkt meg litt brevandring en eller annen gang, eller bevege oss mer nede ved sjøen.

Mulig, men samtidig så tenker jeg at mange av de minst besøkte områdene rett og slett overskygges av andre lokale områder. Et av de områdene som fikk meg til å tenke tanken er feks Reinspælnosi i mellom Årdal og Luster. Dette området er svært lite besøkt fordi de i Årdal har områder som Tyin, Filefjell, Eidsbugarden, Hurrungane, Indre Offerdal og Utladalen lett tilgjengelig. Mens de I Luster stort sett bor på andre siden av Fjorden, rundt Gaupne, og har turterreng som Jostedalen eller Sognefjellet mot Lom lett tilgjengelig. Da blir 1400 meters toppen Reinsspælnosi og området rundt litt kjedelig, litt mindre å skryte av enn alternativene. Til tross for at det egentlig er flott terreng.

Blir en tur innover Utladalen til Vettisfossen i sommer, er det noen som vet om det er noen gunstige plasser for å sette opp telt eller hengekøye i dalen eller rundt Vetti Gård?

Vær obs på at turens første del gjennom Breheimen er turens desidert tyngste. Hvis du tenker å gå Sota Sæter-Nørstedalsseter og Nørstedalsseter-Sognefjellshytta i 2 etapper vil jeg anbefale å beregne god tid (9-10 timer+), avhengig av vekt du bærer på. Henholdsvis 27+ km (1250 høydemeter) og 27+ km (1400 høydemeter). Jeg gikk hele ruten i fjor sommer, så bare å hyle ut dersom det trengs tips og råd til turen. Kan slenge med at etappe 3 fra Sognefjellshytta ned Utladalen og til Skogadalsbøen er noe av det finere som er å gå.

(Opprettet innlegget her i stedet, da det virker mer relevant. Admin må gjerne slette det samme innlegget under "Turtips"-forumet.) Tenkte å følge Utladalen fra Hjelle til Skogadalsbøen i sommer. Planen fra Skogadalsbøen er å gå innover Skogadalen mot øvre Mjølkedalen, og krysse over passet på 1617 over til Rauddalsvatnet (mellom Skogadalsnosi og Mjølkedalstinden). Derfra skal vi vestover ned mot Storutladalen og Hysebøen igjen, for så å kanskje krysse over til vestsiden av Utla og gå den veien sorøver tilbake til Hjelle. Kall turen gjerne "Skogadalsnosi rundt".Noen som har vært en del i dette området?1. Vi vil gjerne oppom en greit overkommelig utsiktstopp helst underveis langs den samme ruta. Fjellstøvler + gamasjer medbringes, men ikke stegjern eller isøks eller lignende. Ikke altfor luftige greier, trygghet er et stikkord. Skogadalsnosi, Mjølkedalstinden, Uranosi, Mjølkedalspiggan, Rauddalstindane, Hillerhø er topper som mer eller mindre er i "nærheten" ifølge kartet. Noen forslag til hvor vi kan legge opp ruta for å få med oss én av disse toppene langs veien? Evt. ved å ta en liten avstikker på noen timers varighet? Ca. beregnet tidsbruk er også interessant å vite dersom det må bli en avstikker. 2. Det er merket en sti på vestsiden av Utladalen på kartet som går mot Vormeli og videre sørover. Er denne greit fremkommelig? Har hørt litt ymse. Hvis den er i overkant krevende med en forholdsvis stor sekk på ryggen, så tror jeg heller at vi holder oss på østsiden av Utla også hjemover. Vi planlegger at hele turen skal ha 3-4 overnattinger i telt.

Utladalen rundt kan anbefales. Jeg har gått den begge veier. Brukt ei uke på turen med noen overligger dager. Lite folk. Hvis du ser bort fra Skogadalsbøen er det "tomt" i fjellet. Nordover må du huke av Lomsdal - Visten på lista. Monsen (på villspor, NRK) var der. Ulempen er kystklima og større fare for nedbør.

Fra Sletterust ved vejen mellem Tyin og Øvre Årdal kan man gå op over Vetle Knipen (1470 m), som giver fin udsigt i flere retninger. Herfra kan man fortsætte ind mod Hjelledalen og videre til Vettismorki. Fra Morkaskaret er der fin udsigt ned over Vettismorki, Utladalen og over mod Hurrungane og Stølsmaradalen på den anden side af Utladalen. Man kan slå et sving ned forbi toppen af Vettisfossen, så man ser den ovenfra. Videre mod Skogadalsbøen og fortsæt derfra efter nogle af de andre forslag ovenfor. En anden tur, som jeg har tænkt, må give mange fine udsigter, men ikke selv testet endnu i praksis: Start fra Grotli i Skjåk, slut ved Gaupne i Luster. Alt efter hvordan du præcis lægger ruten, har du mulighed for at passere Skridulaupbu, Slæom, Sprongdalshytta, Arentzbu, Fast, Vigdalstøl, Fivla og Navarsete. Til højre ser du tværs over Jostedalen mod Jostedalsbreen. Skråt fremad til venstre ser du mod Jotunheimen med Hurrungane nærmest.

Etter noen forsøk på turer i sommer, lite tid, tidvis trassige unger osv... Fikk jeg endelig til en tur!! Kona hadde tatt på seg en ekstra nattevakt og skulle være hjemme på mandag og kunne da ha minstemann (10mnd) (jeg er i pappaperm). Værvarselet var ikke så ille så da bestemte jeg meg for å ta med tvillingene på tur. Planer var det lite av så vi bare pakket sekken og tok med middagen opp i skogen. Her jeg bor er det ikke så langt, bare noen hundre meter, men vi tok vogna det første stykket opp til der stien begynner. Vi parkerer vogna og gutta bærer egen sekk! Fra vogna er det kanskje 300 meter opp til lokale Grillhytta og kveldens mål. Gutta syntes det var stas med egen hodelykt. Og jammen dukket ikke mamma og Mini opp også for å spise middag. laks stekt i panna på bål med ris og rømme falt i smak. Gutta syntes det var morro med teltet og egene soveposer. Jeg hadde med et par bøker og 2 puslespill som fikk mørketiden til å gå etter at mamma tok med seg mini hjem. Etter masse turning i teltet, rosiner, kjeks og tannpuss fikk jeg de ganske greit til å sove. Det var litt uenigheter om hvem som skulle ligge hvor, helt til jeg to styringen og la meg i midten og latet som jeg sov. Når det var stille i teltet kunne jeg snike meg ut, blåse liv i bålet og nye stillheten en stund før John Blund kallet. Dagen etter kunne vi gå rett ned i barnehagen og fortelle at vi hadde sovet i telt. Jeg og Kona tok med minstemann på klatreverket og fikk kost oss i veggen. Effektivt døgn Etter mange store planer om unger på tur de siste årene, var det godt å få til noe som funket. Det har vært mange drømmer, et par gode turer og mange type dra ut sette opp teltet innse at dette orker jeg ikke vi drar hjem turer, type pakkesekken stå klar i døra ungene hyler pakke ut og bli hjemme turer, type dra med seg 3 hylete småsjuke unger langt opp i Utladalen og sove i lavo turer og type bittesmå unger i lavo tidlig om våren bli usikker på om det er for kaldt og gå hjem midt på natta turer. Satser på noen godt planlagte turer, noen spontanturer og gradvis øke ambisjonene turer fremover.

Prolog Botolfsnosi, Rolandsnosi Kalvedalen, Skoddedalen Har du som jeg, sittet mange ganger og sett på kartet over Vest-Jotunheimen og drømt deg på tur til disse bortgjemte stedene? Hvem var forresten de to, Botolf og Roland? Og visste du at Skoddedalen fikk sitt navn nettopp 21. juli 1876, da Slingsby, Mohn og Lykken famlet seg fram der i tett tåke på vei til førstebestigningen av Storen? Maradalen, Midtmaradalen Jeg har lenge kjent en dragning etter å besøke den bortgjemte Maradalen med sin fantastiske bre, omkranset av det som kanskje er Hurrunganes mest alpine skyline. Midtmaradalen var jeg så heldig å bli godt kjent med, da vi var på gjennomreise i 1996, men et nytt stevnemøte har lenge stått høyt på ønskelisten. Centraltind, Gjertvasstind Maradalsryggen, Styggedalsryggen Bare hør på navnene! Nok til å romme fjelldrømmer for flere år, og noen av landets høyeste, mest alpine og mest utilgjengelige tinder og traverser. Etter at jeg begynte å klatre for 6-7 år siden, har Hurrunganes høyeste tinder stått på agendaen år etter år, men dårlig vær har satt en stopper for forsøkene. Det store gjennombruddet kom i 2010, da vi gikk hele Skagastølsryggen, riktig nok uten å ha godvær. Uttalt mål for sommerens topptur var derfor å toppe fjorårets prestasjon og gå hele Styggedalsryggen, etter min mening et strå hvassere enn Skagastølsryggen, særlig pga. de varierende snøforholdene i Gjertvasskardet. Sammenliknet er Maradalsryggen Hurrunganes desidert mest krevende travers, med de vanskeligste klatrepartiene mellom Mannen, Kjerringa og Jernskardtind. Tindene på denne sørligste delen av ryggen ligger imidlertid under 2000m og er derfor sjeldnere besøkt av ”toppsamlere” enn de langt høyere naboene. Imidlertid er det en irriterende knaus over 2000m, med så vidt over 30m signifikant høyde lenger nord på ryggen, om lag midt mellom Jernskardtind og Centraltind. Nordre Maradalstind lyder navnet - egentlig mye vakrere enn tinden selv. Tre døgn i EVENTYRET Tenk deg å få oppleve disse fantastiske stedene. Tenk deg tre tettpakkede sommerdøgn, med teltliv, godvær, knapt med søvn og godt kameratskap. 12.-15. juli fant vi et etterlengtet værvindu og opplevde selve EVENTYRET, høyt og lavt blant disse Hurrunganes mest bortgjemte daler og tinder. Det ble fullklaff og våre livs mest fantastiske fjellopplevelse så langt. Vil du være med og dele denne opplevelsen med oss, så heng på videre! Dag 0, tirsdag 12. juli Vi brukte reisedagen fra Haugalandet godt og ankom Turtagrø i godvær, akkurat som meldt. Videre var det meldt et to til tre døgns høytrykk over Sør-Norge, noe vi ville trenge om hele planen skulle gjennomføres. Allerede kl. 14:00 var vi pakket og klare for avgang fra Helgedalen. Vi var de samme tre som gikk Skagastølsryggen i fjor, dvs. kameraten min og sønnen hans foruten meg selv. Teamet hadde fungert utmerket sist, og alle var topp motiverte for utfordringen som låg foran oss. Og litt av en utfordring var det vi hadde planer om! Styggedalsryggen er uansett en logistikkmessig hodepine, sammenliknet med Skagastalsryggen, simpelthen fordi man har så lang anmarsj (evt. retur) og må starte (evt. avslutte) i ”feil ende” ift. Turtagrø, som er det naturlige utgangspunktet. Mange går begge ryggene i ett, enten østfra med utgangspunkt øverst i Gjertvassdalen eller vestfra med utgangspunkt ved Tindeklubbhytta. Atter andre starter østfra over Gjertvasstind og avslutter over Storen. Vår ambisiøse og spennende plan, ideell logistikkmessig, men utfordrende på alle andre måter, var som følger: Anmarsj fra Helgedalen til teltleir ved Botolfsnosi eller nede i Maradalen. Så litt søvn og tidlig revelje. Neste dag opp Maradalsbreen, helt til topps på Maradalsryggen. Så travers over Nordre Maradalstindar, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind, med retur til teltleiren. Om det fortsatt var saft igjen i oss, til slutt en lang omvei hjem gjennom Midtmaradalen og over Bandet til Turtagrø. Som vanlig var det kameraten som trakk det lengste strået når det gjaldt opplegg og regi, stabukk som han er. Jeg må innrømme at planen hans var svært dristig i mine øyne, med minst to kritiske passasjer, nemlig Maradalsbreen og Gjertvasskardet. Etter å ha sett bilder av den oppsprukne breen og den bratte bakken opp på Maradalsryggen, så fristet det bare sånn måtelig å gå opp der med kun tre mann i tauet. Var det to isskruer og ett snøanker vi hadde til rådighet? Og slik planen var lagt, skulle vi krysse det alpine Gjertvasskardet fra vest mot øst, i den antatt vanskeligste retningen. Og enda verre; vi kunne risikere å måtte krysse skardet og finne veien opp til Gjertvasstind i mørke og kulde, på hardfrosset snø eller is. Min variant var etter mitt syn enklere og tryggere; nemlig å ha teltleir øverst i Gjertvassdalen, starte over Gjertvasstind og passere det alpine skardet i dagslys, fortsette over Styggedalsryggen og avslutte over Storen. Dermed ville jeg også få oppfylt drømmen om utsikt fra Storen, som vi gikk glipp av i fjor. Takke meg til Storen igjen, sammenliknet med den 30m knausen på Maradalsryggen! Men som sagt ble min plan skrinlagt - heldigvis skulle det vise seg - og vi var altså på vei mot Botolfsnosi denne ettermiddagen. Sekkene var strippet så godt det lot seg gjøre, men likevel tunge av alt klatreutstyret. Vi hadde kun klatresekkene denne gang, og derfor måtte mye henges utenpå; heldigvis ikke noe problem i finværet! Vi valgte for enkelthets skyld T-stien over Keisarpasset; turen gjennom Styggedalen får heller vente til en annen gang. Vi var så heldige å treffe på en Lustring som var lokalkjent, og han gav oss råd om hvor vi burde krysse elva i Gjertvassdalen og runde sørover mot Botolfsnosi. Vi kom oss greit og tørrskodd over elva om lag der det er markert stikryssing på kartet og holdt et godt stykke nedover langs elva før vi rundet opp- og sørover mot høyde 1318m ved Kalvedalen. Det var flott å være her oppe, med utsikt mot Skogadalsbøen, østover i Jotunheimen og både opp- og nedover Utladalen. Kalvedalen var dessverre uten dyreliv denne kvelden, men navnet har nok sitt klare opphav. Vi krysset dalen og nærmet oss spent Botolfsnosi. Vi visste at synet som ville møte oss derifra, ville bli skjellsettende. Og plutselig var vi ute på brinken, og Maradalen åpnet seg under oss i all sin prakt: den veldige bretunga med den dramatiske brebakken vi skulle opp – farlig mye blåis i den bakken såg det ut til! Mannen og Kjerringa i heftig passiar som alltid, fulgt av Jernskardtind og Nordre Maradalstindar. Og så - først og sist - hele nordsiden av tanngarden med Storen, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind glefsende opp mot det tynne skylaget. Det var en blandet følelse av ”WOW, for en fantastisk dal!” og ”Grøss og gru, kommer vi opp der, da?”. Vi bestemte oss raskt for å telte akkurat her og ikke slippe oss ned i dalen med all oppakningen. Vi fant en perfekt basecamp med hele den eventyrlige utsikten fra teltåpningen og rennende vann like ved. Vi hadde brukt snaue 5½ timer fra Helgedalen, og nå smakte det godt med en dose Real turmat. Det var om å gjøre å bare slappe av og innta kalorier før vi krøp i posene. Men før det, tok vi den grøvste delen av pakkingen for toppturen dagen etter. Dag 1, onsdag 13. juli, E-dagen Det ble en kort natt, med lite søvn. Spente følelser og utallige tankerekker i kombinasjon med revelje kl. 03:15 er ingen oppskrift til skjønnhetssøvn. En rask kikk ut av teltåpningen bekreftet værmeldingen; kun litt morgendis på de høyeste tindene! Litt mat og drikke ble presset ned, en drøy niste ble smurt og utstyret sjekket for n’te gang, og kl. 03:45 salet vi på sekkene for topptur. Dette skulle bli E-dagen - E for det store EVENTYRET! Det gikk bratt, men forholdsvis greit ned i Maradalen. Det var mye vegetasjon ned denne sørvendte lia, med bregner og fjellplanter av mange slag. Morgenlyset var også kommet, så vi kom oss helskinnet ned. Dalbunnen oppover mot bretunga var preget av mye stein, helst en del grove morenerygger samt to elveløp. Vi fulgte hovedelva, det nordligste løpet, opp til brefronten, hvor vi ankom etter en times gange fra teltplassen. Nå hadde solstrålene allerede lekt en stund på de høyeste toppene. Maradalsbreen Etter en kort mat- og vanningspause salet vi på med seler, tau og stegjern og begav oss opp den nokså bratte bretunga, som var av rein (eller skal vi si skitten) blåis. Da sjansen for å finne drikkevann på resten av turen var liten, hadde vi fylt opp mellom 4 og 5 liter vann hver, noe som skulle vise seg å være passelig for de fleste. Risikoen for lemenpest måtte vi bare forsøke å glemme, for koking av alt drikkevannet var helt uaktuelt på en langtur som den vi hadde foran oss. Breturen oppover ble et eventyr i seg selv denne vakre morgenen. Det var like vakkert på alle kanter, både ut dalen mot den etter hvert varmende sola; mot Mannen og Kjerringa i sør, med det dramatiske Maradalsskardet; inn i bunnen av dalen mot Centraltind og mot nord og Gjertvasstind. Det gikk etter hvert over fra blåis til fast og fin snødekket bre. Vi steg jevnt oppover og holdt oss i en bue rundt en del rasblokker fra Styggedalsryggen. Etter en god matpause midt på breen, gikk det brattere oppover mot det vi kan kalle innsteget for brebakken, som etter planen skulle bringe oss opp på Maradalsryggen. Brebakken hadde sett bratt og skummel ut, både på kartet, på bilder og på avstand, men som det ofte er i fjellet, virket utfordringen mer overkommelig på nært hold. Og det faktumet at solen nå begynte å kikke fram bak Gjertvasstind med sine velgjørende stråler, gjorde det til en sann drøm å være på bretur. Vi tok sikte på å runde et parti med sprekker og istårn inn mot fjellveggen på høyre side, og det gikk helt utmerket; stegjernene satt som støpt i den faste snøen. Og det som hadde sett ut som blåis på avstand, var visst bare skitten, gammel snø. Det gikk bratt oppover et stykke med forsøk på å praktisere ”fransk teknikk”, og etter hvert forstod vi at vi nærmet oss toppen av bakken. Så kl. 07:15 kunne vi runde opp på Maradalsryggen, gratulere hverandre med første lagseier og pakke bort breutstyret. Første kritiske passasje var i boks! Nordre Maradalstind Å stå på Maradalsryggen denne morgenen i godvær og sikt, på et tidspunkt da folk flest sitter ved frokostbordet, var ingen dårlig deal. Nå fikk vi også første utsikten ned i den mektige nabodalen i sør, den lange, dype og breløse Midtmaradalen, med elva langsomt buktende som et sølvbånd. Og på den andre siden av dalen hadde vi orkesterplass mot Midtmaradalstindane, med Store selvskrevet som blikkfang. Vi kunne kjenne med alle sanser at vi befant oss midt i eventyret! Litt næring ble presset ned, og så begynte utfordringene, eller det de høydesterke kaller ”moroa”; berg-og-dalbanen over de Nordre Maradalstindane. Vi hadde ikke kløvet langt oppover mot første fortopp før det trengtes tausikring for min del, opp en 3-4m lang skråhylle på Maradalssiden. De to andre kløv opp usikret og firte det ene tauet ned, så jeg enkelt kunne kravle oppover samme vei. Da ingen av oss har spesiell interesse for knauser med signifikant høyde under 30m, passerte vi nok både en og to fortopper umerket. Men da vi stod foran S1, siste fortopp til Nordre Maradalstind på sørsiden, visste vi straks at denne ikke lot seg spøke med. Flankert av ingen ringere enn Storen og Centraltind, som nå var kommet til syne, dannet S1 med sin bratte hammer en magisk troika. Vi hadde ingen ambisjoner om å gå direktevarianten opp hammeren, men tok sikte på svaene som leder under og rundt fortoppen på sørsiden. Men først måtte vi ut i dagens første rappell, som med sine 8-10m gikk helt programmessig. Fra bunnen av rappellen traverserte vi nordover et stykke i kanten av en snøfonn, før vi kløv litt opp og satte første standplass; det kom ikke på tale å gå usikret opp svaene i dag. Nå var vi nemlig i den kalde skyggesiden mot Midtmaradalen, og et tynt islag dekket stedvis svaene oppover. Det var en god følelse å begynne den skikkelige klatringen; det var tross alt klatretur vi var ute på! Det gikk rolig og fint, og isen bød ikke på nevneverdige problemer de 3-4 korte taulengdene. Da vi var vel oppe på siste standplass, sprang jeg i forveien av ren nysgjerrighet mens de andre kveilet opp tauene. Jeg var spent på om kysten var klar videre mot hovedtoppen, og ganske riktig kom jeg enkelt opp i skardet på sørsiden. Jeg droppet å gå oppom S1, som jeg angrer litt på i ettertid pga. utsikten sørover Maradalsryggen, og foretrakk heller å klyve direkte opp på hovedtoppen. Så kl. 11:00, drøye 7 timer etter avgang fra teltet, kunne jeg glede meg over dagens første virkelige fjelltopp; Nordre Maradalstind med sine 2160moh, en av landets mest utilgjengelige over 2000m. Etter en matbit og fotografering på toppen fortsatte vi i samlet følge videre nordover til neste rappellhammer. Den viste seg å være mye lengre enn forventet; vi nådde akkurat ned med et av halvtauene på 50m, men vi kunne nok tatt den i to omganger eller kløvet ned deler av den. Veien videre over Maradalsryggen husker jeg simpelthen ikke så detaljert, men vi tok enda to rappeller på 8-10m hver, hvor den siste var temmelig luftig ned fra den siste ”taggen” på ryggen. Nå stod vi imidlertid foran dagens andre vanskelige - om ikke kritiske - passasje, nemlig å komme oss opp i vestflanken på Centraltind. Her var det nemlig en bratt skråhammer som måtte forseres, enten helt på nedsiden eller mer direkte. Vi forsøkte det første alternativet en stund, men endte opp med å klatre temmelig krevende opp en mer direkte renne om lag midt på hammeren. Kameraten som ledet, gjorde en kjempebragd opp den tynt sikrede passasjen. Med fjellsko, full sekk og en mengde isenkram i selen måtte han helt ned i kjelleren, men klarte å kjempe seg opp i bedre stil enn noen av oss som kom bak og hadde drahjelp av tauet. At dette var dagens største idrettsprestasjon i Hurrungane; det er jeg helt sikker på! Vi hadde brukt altfor lang tid før og under denne klatrepassasjen, og først kl. 14:45 var alle vel ovenfor skråhammeren, dvs. oppe i flanken på Centraltind. Nå hadde vi utrolig flott utsikt sør-og vestover mot Midtmaradalstindane, Ringstindane og Austanbotntindane, men Storen og Mohns skard var delvis tilslørt av skyene. Turen videre oppover flanken gikk greit, men det var stedvis luftig ut mot Slingsbybreen. Siste passasje opp til ryggen vest for Centraltind bød på noen glatte partier med is og snø, hvor det var behagelig med litt psykisk drahjelp. Centraltind Så stod vi endelig på vestryggen, med dramatisk utsikt vestover Skagastølsryggen, bokstavelig talt ”nord og ned” Styggedalsbreen og alt vi ellers kunne drømme om. Nå var også Vesle og Mohns skard fri for skyer, mens toppkronen på Storen fremdeles var tilslørt. Et par greie opptak senere, og vi kunne spasere opp på den vennlige toppflaten av kongerikets 10. høyeste fjelltopp kl. 16:00, Centraltind med sine 2348moh. Det var et stort øyeblikk for alle tre, virkelig på toppen av verden! Vi hadde altså brukt 5 timer fra Nordre Maradalstind og drøye 12 timer totalt, og vi visste meget vel at det ville gå mot sene kvelden før vi stod på Gjertvasstind. Likevel måtte vi nyte denne magiske stunden og den formidable utsikten fra Centraltind, Norges kanskje mest utilgjengelige 2000m-topp. Nå ble det tydelig hvor høyt oppe vi var, med den buktende Maradalsryggen mange hundre høydemeter nedenfor. For øvrig låg Fannaråken, som vanligvis ruver i landskapet, som en ubetydelig steinrøys der nede i nord. Men suget vi kjente mest på, kom av utsikten mot Styggedalsryggen videre, dit vi skulle! Ikke bare ruvet selve Styggedalstind med sine to markerte toppunkt; men stupet ned mot laveste del av ryggen og vissheten om at vi skulle ut der i fire luftige rappeller, framkalte et stort følelsesregister. Ikke vanskelig å kjenne at man lever i et slikt øyeblikk, nei… Heldigvis gikk de fire relativt korte, men luftige rappellene uproblematisk. Vi fant greie fester som var brukt før, og det eneste vi stresset med, var å unngå en ufrivillig pendel ut over stupet mot Maradalsbreen; det hadde ikke vært godt for nervene å måtte teste taugang på ”prussik” dinglende utover der… Store Styggedalstind Endelig nede av rappellhamrene ble vi overrasket over hvor smal eggen var videre. Etter en del meter med balansering og ridning på ryggen, ble den heldigvis mye bredere. Faktisk var det så enkelt et stykke videre, at vi for første gang på lenge kunne slappe helt av og nyte å være på tur. Solsteiken gjorde heller ikke stemningen dårligere. Men neste utfordring låg like foran oss; nemlig hvordan vi skulle komme opp på selve Styggedalstind. Vi visste at normalveien går ut i sørflanken og følger et drag oppover mot vesttoppen, men fra Maradalsryggen hadde vi sett noen bratte snøfenner klistre seg fast akkurat der vi hadde tenkt oss forbi. Vi stod snart ved den første av fennene, men heldigvis var snøen passelig opptint av sola, så vi hadde godt feste selv uten stegjern. Med isøksa og tiden til hjelp kom vi oss greit oppover, og til slutt stod vi på tørt land et stykke øst for vesttoppen av Store Styggedalstind. For første gang denne dagen hadde vi gått raskere enn klokka, syntes vi, og kl. 19:30 stod vi på vesttoppen, bare 3 ½ time etter at vi stod på Centraltind. Utsikten fra toppen, som er ca. 10m lavere enn hovedtoppen i øst, var formidabel; både nord- og nedover mot Gjertvassbreen, sørover mot Maradalsryggen og ikke minst bakover mot Centraltind og Skagastølsryggen. Vi tok oss god tid østover Styggedalstind, med en god matpause om lag midt mellom toppunktene. Selve ryggen var veldig grei, med unntak av en mye omtalt eksponert hammer nær østtoppen. Etter litt improvisert sikring opp og ned denne, kunne vi småspringe opp på toppunktet på 2387moh og gratulere hverandre med dagens tredje kremtopp. Det er vanskelig å finne dekkende uttrykk for hva man føler i en slik stund, men det sier seg selv, uten mange ord. Klokka var 20:30 og kveldssola forgylte himmelen, utsikten var 360 grader og vi stod på Norges 4. høyeste fjell. Bedre kan ikke fjellivet bli, og det kjente vi på med hele oss! Gjertvasstind Det er ikke så enkelt å la roen senke seg 100% når man står på toppen av Store Styggedalstind, selv under så perfekte forhold som vi hadde; til det er returen for krevende, uansett hvilken vei man skal. Men selv om Gjertvasskardet hele tiden hadde stått for oss som turens desidert mest kritiske passasje, var det som om vi roet oss mer nå når vi faktisk stod der. Vi hadde kommet oss greit et stykke nedover fra østtoppen og stod etter hvert ansikt til ansikt med veststupet på den mektige Gjertvasstind, et uforglemmelig stevnemøte som gjør menneskekrypet lite og ydmykt. Utsikten ned i det alpine skardet og den hengende Gjertvassbreen tok bokstavelig talt pusten fra oss, og østover var det som om hele Jotunheimen låg for våre føtter. Å skulle være på vei ned i Gjertvasskardet så seint på kvelden, hadde vært ett av mine skrekkscenarier på denne turen, men alt gikk så fint og kontrollert for seg, at det ikke ble anledning til å engste seg. Vi fant en ideell nedgang til bunnen av skardet ved å følge hamrene direkte. Dermed omgikk vi det bratteste partiet av snøfeltet øverst på Gjertvassbreen; det som ender like i de gapende sprekkene man ellers må runde i 45 graders helning. Jeg har sett nok bilder derifra til å ha både mareritt og drømmer, skremmende alpint og uendelig vakkert som det er, på samme tid. Vi fulgte altså hamrene direkte, og klarte oss med én kort rappell nederst. Her tok vi på oss breutstyret og kunne spasere rimelig uanstrengt ned til bunnen av Gjertvasskardet, hvor vi stod kl. 22:00. Det var et magisk øyeblikk, forgylt av solen på sin vei ned over Jostedalsbreen en plass i nordvest. Tenk å få stå i dette skardet, et av landets mest alpine, under slike forhold; et minne for hele livet! Det mest geniale med situasjonen, som vi ikke hadde beregnet, var egentlig at Gjertvasskardet er vestvendt og dermed hadde hatt kveldssol i lang tid. Snøen var simpelthen helt perfekt, og stegjernene formelig sugde seg fast. Vi kom oss derfor lett opp snøfeltet på den andre siden av skardet og stod snart foran den truende bregleppa under nordflanken på Gjertvasstind. Ikke søren om noen av oss skulle nedi der! Kameraten ledet som vanlig taulaget mesterlig, kom seg greit over en snøbro med stramt tau og fikk satt standplass i tørt fjell. Herifra tok han oss andre opp, så vi til slutt stod trygt og fast på rette siden av sluket. Kameraten visste hvor det letteste innsteget på første taulengde var, opp den venstre av to kaminer, noen lange meter til venstre for standplassen vår. Han fikk ikke satt noen mellomforankring før kaminen, og slet også med å komme seg videre oppover. Men etter en stund som virket veldig lang for oss som stod og småfrøs i snøen, kunne han melde at kysten var klar. Jeg løste meg ut av standplass, bad om stramt tau og bad samtidig høyere makter om ikke å la meg skli ut nå. Det ville ha betydd en nydelig pendel lukt nedi bregleppa, og redning fra bresprekk kunne jeg tenke meg å øve på under mer avslappede forhold. Vel i lodd med første mellomforankring mobiliserte jeg alle krefter og fikk karret meg opp kaminen med alle hjelpemidler, og ikke lenge etter kunne jeg klikke karabineren inn i neste standplass. På dette tidspunktet var klokka blitt om lag 23:15, og de siste solstrålene glødet bak horisonten. Det var helt magisk å sitte der med orkesterplass til den dramatiske snøflanken på Styggedalstind og samtidig vite at Gjertvasstind i praksis var vår. Da tredjemann var oppe, tok vi på oss stegjern igjen og forserte resten av nordflanken på den faste og fine snøen, som nå var frosset til. Vi brukte fortsatt klatremetoden, ikke løpende forankringer, men vi sparte en del tid på å følge på begge to samtidig, tre fulle taulengder opp snøfeltene. Drøye 4 ½ timer etter at vi forlot østtoppen av Styggedalstind stod vi endelig på Gjertvasstind kl. 01:15, en av Norges desidert vakreste fjelltopper og landets 9. høyeste. Og denne julinatta omfavnet oss og ønsket oss hjertelig velkommen til topps; til perfekt fullmåne, nesten vindstille, et gnistrende snødekke og 360 grader rundskue på 2351moh. En av våre store fjelldrømmer var gått i oppfyllelse, et eventyr vi knapt hadde tenkt var mulig å oppleve. Da vi omsider begav oss nedover fra toppvarden, hadde vi vært på tur sammenhengende i nesten 22 timer, og E-dagen var allerede gått over til ”E-dag +1”. Men vi hadde fortsatt over 1000 høydemeter å gå ned til basecamp ved Botolfsnosi, og det skulle bli en veldig lang natt før vi var ”hjemme” igjen. ”Norges lengste nedoverbakke” Om det skyldtes trøttheten, lavt blodsukker, mørket, kulden eller en kombinasjon av disse faktorene vites ikke, men turen ned den bratte snøkammen ble uventet krevende, selv om vi gikk med stegjern og isøks i beredskap hele veien. Personlig psyket jeg ut på det bratteste partiet av frykt for å komme på gli nedover Gjertvassbreen på venstre hånd; sikkert helt uaktuelt med blodsukkeret i vater og på høylys dag. Det gikk greiere da vi kunne ”safe” oss nedover mot røysa på høyre side, men vi brukte langt over en time før vi var helt nede av snøkammen. Da var det deilig å ta av seg stegjern, gamasjer og hansker og vite at snøen stort sett var unnagjort på denne turen. Og det var en mektig opplevelse å ha matpause med frontalutsikt mot den nydelige snøkammen, som mer enn noe annet er kjennetegnet på Gjertvasstind. Videre nedover gikk det greit, men langsomt i natta, som nå var på sitt mørkeste. Vi hadde hele tiden hjelp både fra den trillrunde månen og sola som forgylte horisonten i nord, så det ble aldri mer enn halvmørkt. Vi ble litt overrasket over hvor bratt og forholdsvis krevende det var å finne veien ned skrentene under høyde 1982; mulig at vi ikke fant letteste vei, men opp og ned her må det da være krevende under mindre optimale forhold! Vel nede av det bratte partiet passerte vi 24 ½ timer sammenhengende på tur, og kunne nyte ”den første sol på Galdhøpiggen” i øst. Selv om vi var stuptrøtte og mer enn 600 høydemeter gjenstod ned til teltet, gjorde det godt å få igjen dagslyset. Vi kom oss greit videre nedover, og holdt etter hvert på skrå mot høyre og Botolfsnosi, hvor normalveien mot Skogadalsbøen holder mot venstre. Det var utrolig drygt nedover ”Norges lengste nedoverbakke”, og junior holdt på å sovne hver gang vi tok oss 5 minutter. Etter et par drøye timer var det deilig å komme så lavt at vi fikk gras og mose under fjellstøvlene igjen. Og endelig kl. 06:30 på det som var blitt høylys dag, etter 26 ¾ timer på tur, kunne vi slenge av oss sekkene ved teltet, gi hverandre ”five high” og stupe ned i lyngen for en velfortjent strekk. Men det sier litt om hvor tomme vi var for energi, at vi tok oss tid til å varme en god før-frokost med Real turmat før vi sovnet som steiner i teltet. Dag 2, torsdag 14. juli Vi våknet heldigvis etter 3-4 timers svett søvn i det steikende teltet. ”Heldigvis” fordi dette skulle være den aller beste dagen værmessig, og da var ikke teltet noe blivende sted. Utenfor strålte det samme perfekte tindepanoramaet imot oss, mot en knallblå og skyfri himmel, og med den blåhvite tunga på Maradalsbreen veltende midt imot. Forskjellen fra i går morges, var at nå var vi velkjent og venner med hele det fantastiske skuespillet. Vi tok det selvsagt helt med ro noen timer og bare nøt tilværelsen. Alle slags kalorier ble inntatt, slitne føtter pleiet og plastret, sekkene ble tømt og utstyret sortert igjen. Men man har ikke Maradalen i finvær som utgangspunkt så ofte at en slik dag kunne sløves bort, så vi bestemte oss lett for å fortsette eventyret vårt etter planen; neste overnatting ville bli i Midtmaradalen! For andre gang på litt over et døgn kom vi oss greit ned i Maradalen, hvor vi befant oss kl. 14:00, denne gangen med fullpakkede sekker. Planen var å gå over Rolandsnosi, ned den avsidesliggende Skoddedalen og runde sørover og inn i Midtmaradalen. Det eneste vi var litt spente på, var elvekryssingene og hvor bratt det var rundt brinken mot Utladalen. De to løpene av Maradøla lot seg krysse med litt kløktig stedsvalg et stykke oppover mot breen; ja faktisk kunne vi hoppe tørrskodde over. Videre gikk vi tydeligvis på tvers av de tidvis grove moreneryggene, for det ble mye klyving opp og ned blant små og store steiner, noen av dem virkelig gigantiske. Vi hadde sett oss ut noen greie snøfenner å følge oppover mot Rolandsnosi, og dette viste seg å være et bra veivalg. Vi holdt bra tempo oppover, og ca. to timer etter avgang fra teltet kunne vi ta en velfortjent strekk på varme svaberg på det høyeste punktet ved Rolandsnosi. Det var tungt å bryte opp en slik pause i drømmeværet, men vi ville gjerne nå så langt inn i Midtmaradalen som mulig i løpet av kvelden. Vi fortsatte spent ned i Skoddedalen, som jeg knapt har hørt eller sett noen beskrivelse av, annet enn den fra Storens førstebestigning i 1876. Vi kom ned omtrent i enden av dalen, hvor førstebestigerne fortsatte mot høyre og opp mot foten av Mannen og Maradalsryggen. Vi ante at denne avsidesliggende dalen kunne være tilholdssted for den lille villreinstammen i Hurrungane, og ganske riktig ble vi vár en flott bukk nede i dalbunnen. Vi hadde trekken imot og kunne studere den lenge på brukbart hold. Skoddedalen er kort sammenliknet med sine naboer, den tre mektige Maradalene. Går man ut dalen, som vi gjorde, har man flott utsikt mot Stølsnostind og Falketind; bakover mot Mannen og Styggedalsryggen. Selve dalen har mye spredt stein øverst, men blir etter hvert grønn og ganske frodig. Elva fosser nedover en del terrasser og tar en pause i tjernet omtrent midtveis. Langt ute i dalen fant vi en nydelig badekulp under et vakkert fossefall, som fristet storlig til en dukkert. Det var flott å komme ut på brinken mot Utladalen, og vi fikk vidt utsyn oppover dalen, bl.a. mot Skogadalsbøen. Vi var litt spente på hvor enkelt det ville bli å runde ”nosi” mot Midtmaradalen, men det gikk utmerket på slake gras- og lyngbakker. Imidlertid måtte vi slippe oss helt ned fra 1100 til 850m pga. et bratt parti til høyre for oss. Det ble derfor en del kjemping gjennom fjellbjørkeskogen til vi var nede, like ovenfor det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. En flott kronhjort som vi skremte opp, hadde derimot ingen problemer med å holde farten opp gjennom skogen. Nå var ringen sluttet for min del, da vi gikk gjennom Midtmaradalen, ned Kyrkjestigen og opp Utladalen for 15 år siden. Men jeg gledet meg til å komme opp i selve dalen igjen og gå den motsatt vei, både for den vakre dalens egen skyld, og ikke minst utsikten mot Storen. Vi kom oss greit opp lia og opp i dalmunningen, hvor Midtmaradøla får sin første fartsøkning etter rolige svinger ut gjennom dalen. Her får de som kommer vår vei første blikk inn i den herlige Midtmaradalen, med den monolittiske Storen fra en av sine vakreste og mest dominerende vinkler. I det varme kveldslyset var det en opplevelse å komme opp i denne grønne dalen og bare nyte inntrykkene. Om man er fjellvant, men ikke kjenner seg kapabel til tinderangling i Hurrungane, vil jeg på det varmeste anbefale et besøk i Midtmaradalen. En tur mellom Turtagrø og Stølsmaradalen/Vetti med teltovernatting i dalen, er et minne for livet. Turen er ikke lenger T-merket, og partiet ned i dalen fra Bandet kan være litt krevende over et svaparti, men ikke verre enn at det går for fjellvante. Et tips kan være å ta med et tau for nedfiring av sekkene. Midtmaradalen virker merkelig kort utenfra, og ditto lang sett innenfra. Men det er innenfra man innser sannheten, for dalen er dryg med sine 6 km i nesten rett linje. Vi tenkte å komme lengst mulig innover i dalen før vi campet denne kvelden, men kl. 20:30 var vi simpelthen trøtte av å gå og dumpet ned på en fin slette med rennende vann i nærheten, like under stupet av Søre Midtmaradalstind. Da hadde vi brukt over 6 timer fra teltplassen ved Botolfsnosi. Vi slo opp teltet og langet inn en ladning Real turmat og andre kalorier igjen. Vi ble liggende lenge i fjellgraset og nyte disse mektige omgivelsene, som bare kan oppleves ved selvsyn: Stupet av Midtmaradalstindane i sør; Søre Dyrhaugstind, Bandet, Storen og Slingsbybreen innover i dalen; hele Maradalsryggen i nord og så den vakre Midtmaradøla i sakte slyng langs den flate dalbunnen. Når alt dette innrammes av blå himmel og varm kveldssol en slik julikveld, kan man ikke ha det bedre i den norske fjellheimen, eller i livet for den del. Dag 3, fredag 15. juli Etter en forholdsvis lang natts søvn til å være på denne turen, våknet vi til nok en flott dag i fjellet, selv om det var litt overskyet vestover. Beina var stive etter strabasene, og vi gledet oss ikke akkurat til den lange stigningen opp til Skagastølsbandet; 650 høydemeter opp gjennom ur og sva. Om turen opp, er det ikke så mye å si, annet enn at den var forholdsvis krevende med tunge sekker. Først slet vi litt med å finne vardene oppover gjennom røysa i dalbunnen; så måtte noen av oss ha litt psykehjelp av tauet over det bratteste svapartiet. Videre oppover sva og snøfelt til Bandet gikk det greit, men belgen, pumpa og lårmusklene fikk kjørt seg heftig. Vi ankom Skagastølsbu på 1758m kl. 11:45 i flott vær, fortsatt helt alene etter nesten tre døgn på tur. Det ble en god matpause på denne kremplassen, som står så sentralt i norsk tindehistorie. Det var kjekt å være her i finvær for første gang på 15 år, spesielt med tanke på den krevende returen vi hadde fra Storen i fjor, ned oversvømte sva og grusrenner. Etter studier av den fristende Midtmaradalsryggen og en god kikk inni hytta, salet vi opp sekkene igjen og tok fatt på nest siste etappe ned mot Tindeklubbhytta og Turtagrø. Det gikk oppskriftsmessig usikret over breen, ned gjennom morenelandskapet og forbi fremste Skagastølsvatnet. Vel nede ved Tindeklubbhytta tok vi nok en matpause, men med fare for streikende bein tok vi ikke sjansen på å bli sittende lenge. Siste etappe ned til Turtagrø ble ingen fornøyelse, men etter 1 ¼ time kunne vi slippe av oss sekkene utenfor hotellet og ta hverandre i hånden etter tidenes fjelleventyr. Da var klokka blitt 15:15 og vi hadde vært på tur i litt over tre døgn. Jeg har ankommet noen fjellhytter opp gjennom årene, men aldri før opplevd at folk bivåner en ankomst som vår. Det var mange bil- og bussturister som ”beundret” sekkene våre med tau, hjelmer og stegjern; riktige fjellklatrere som vi tydelig nok var. De ante nok at vi hadde vært med på noe stort! Epilog Turplaner i Hurrungane har en tendens til å bli påvirket av været, og det har også vi erfart mange ganger. Når da alt klaffer 100% samtidig, både vær, planer, timing, utstyr og dagsform, kan det bare bli storslått. Når jeg fortsatt sitter og suger på denne karamellen av en fjellopplevelse mer enn to måneder etter, innser jeg at dette blir vanskelig å toppe. Det er noe med å ha de uoppnåelige målene foran seg, en annen sak å ha vært der. Vi gikk tre strålende julidøgn blant Hurrunganes flotteste daler og tinder, og vi møtte ikke et menneske mellom Keisarpasset og Skagastølsbreen. Jeg gjorde meg også noen refleksjoner på vei opp gjennom Midtmaradalen for andre gang. Jeg fikk en følelse av at stien knapt hadde vært brukt på de 15 årene siden sist. Vi traff ingen på vår ferd, og vi såg spor etter kun ett eneste menneske. Det var til ettertanke å gå gjennom Norges kanskje vakreste dal og innse at denne herligheten oppsøkes av ytterst få, bare fordi det krever litt ekstra. Slingsby beskriver noen fenomener i boka si ”Norway, the northern playground”, som også er til ettertanke i et hundreårsperspektiv. Under førestebestigningen av Storen i 1876 observerte de ferske bjørnespor både i Maradalen og utrolig nok helt oppe på Slingsbybreen. Slingsby beskriver hvordan bamsens spor loset dem opp gjennom brefallet før de tok hver sin vei; bamsen mot høyre i retning flanken på Centraltind (!), de selv videre opp i Mohns skard. Ut fra forfatterens beskrivelse av Maradals-, Slingsby-, Midtmaradals- og Skagastølsbreen kan man også slutte hvor enormt disse breene har trukket seg tilbake siden den gang. På sin vei mellom Maradalen og Skoddedalen beskriver han at de ”like ved brefronten snudde mot venstre for å krysse ryggen av Rolandsnosi”, noe som indikerer at Maradalsbreen den gang strakte seg 2km lenger utover enn i dag. Videre beskriver han hvordan Skagastølsbreen ”stakk snuten i et trolsk tjern og forsynte det svarte vannspeilet med et mylder av skakke isfjell”. I dag er det mange hundre meter både i avstand og høyde mellom breen og Fremste Skagastølsvatnet. That’s all, folks! Vi blir små i den store sammenhengen. Lykke til med dine fjelldrømmer; jeg håper både dere og vi får flere av dem oppfylt i årene som kommer. Det er heldigvis mye å ta av, både over og under 2000m. Men det kan bli en stund til det neste virkelige EVENTYRET, slik vi fikk oppleve det denne sommeren…

Så enig så enig. Fantastisk tur kan jeg tenke meg - det er en skam at en selv ikke har tråkket nedi hverken Maradalen, Midtmaradalen eller Utladalen, men nå ble jeg mer inspirert! Takk for en flott turrapport

Fyrste helgi etter Påske 2009. Tom, Magne og eg gjekk frå Hjelle fredag kveld. Tunge sekker med både stegjern, øks, truger, ski og staver. Me har tilsyn med Årdal Turlag sine restaurerte sel på Gravdalen, så me hadde med oss litt forsyningar også; lampeolje og gass m.m. Her har me gått mange gonger, både sommar og vinter, så vegen opp lia mellom Avdalen og Gravdalen, kjenner me like godt som den berømte bukselomma. Været er det aller beste, stille og klårt, så me kjenner alt i kveld litt forventningar til skituren i morgon. Men i kveld lyt skia bli på sekken, for opp gjennom skogen til fjells, er det truger som gjeld om vinteren. Til tross for tung bør, gjer me unna turen frå sivilisasjonen til stølen på to og ein halv time. Så er det å hente vatn, fyre i ovnen og lage mat til kvelds. Litt småskrøning og godt drikke før me kryp til sengs i varmt og godt sel. Laurdag morgon, strålande vær, tidleg opp, lage mat og smørje niste. Me er klar med ski på beina kl 08.00. Skogen kryp oppover også i dette området, så fyrste delen av turen oppover mot Gravdalsryggen, går i fjellbjørkeskog. Det er knallhard skare, så me tek like godt av skia igjen, og går til fots, med skia på aksla, opp til ytterst på Gravdalsnosi. Her tek me fyrste rast og kosar oss med utsynet tvers over Utladalen mot 'morki og tindene der inne. Her får me einaste "uhellet" på turen. Tom mister eine drikkeflaska si, og sjølv om han er ledig som ein katt , greier han sjølvsagt ikkje å få tak i den....Den seila nok heilt nedatt.... Vidare herifrå er det snaufjell og fint å labbe innover på ski. Utsynet på denne skituren, på ein godværsdag som dette, kan måla seg med det meste. Me ser so godt som heile Vestjotunheimen, med dalar og tinder heile turen. Me går faktisk midt oppi det... Neste skikkelege rast blir på 1700. Det er fint å sitte her oppe i slikt vær. Ikkje eit vindpust. Under oss på eine sida er Gravdalen. På andre sida Isvatnet, og eit steinkast lenger bort, Stølsmaradalen. Stølsmaradalsryggen og Gravdalsryggen går saman her inne. Men me skal opp på tinden i dag, og då kan me ikkje kose vekk heile dagen her. Innunder vetle tinden, set me att skia, og tek på stegjern i tilfelle det er isete lenger oppe. På vegen oppover ser me skispor, så for folk med gode ski og ferdigheiter, er nok dette ein skitur, heilt til topps. Men slike ferdigheiter har ikkje me.... Me går opp på vetle tinden fyrst. Deretter går me bort på Store. Eg får gå fyrst (takk skal de ha karar), sidan eg har gjort to framstøyt mot denne toppen tidlegare, men måtta snu. Her må ein vera merksam på utoverhengande snøskavl langs heile kanten mot stølsmaradalen. Ikkje gå for nær kanten.... God rast på toppen. Me ser to personar på veg oppover breen på Store Riingstind. Dei har også valgt seg ein god dag for ein fjelltur.... Det blir mange djupe magadrag før me vender nasen nedover igjen. Me er midt i eit område som kan ta pusten frå folk som veit å sette pris på slike opplevingar. Returen er berre kos. Slake bakkar utover heile ryggen. Til slutt er det å baska seg ned gjennom fjellbjørkeskogen til stølen på Gravdalen. No so seint på dagen, er det ikkje skare lenger. Snarare tvert imot.... Men me kjem ned med alle ski og stavar inntakt. No ventar luksusen i selet. Turre klede, varm mat.... og ein triveleg kveld med mykje å snakke om. Søndagen skjær me litt ved, kløyver og legg opp, før me returnerer til bygda i kveldingen. Denne skituren anbefaler eg varmt. Både på grunn av skituren, og på grunn av fine buforhold på Gravdalen. Ein treng ikkje bruke heile helga (men det er no finast synest eg:)). Etter skituren kan ein fint returnere ned til bygda samme kveld. Eller ein kan, i staden for å gå tilbake på Gravdalsryggen, gå ut Riingsdalen til Turtagrø.

Laurdag opplevde eg, at sjølvaste Styggegjelet i Utladalen, let meg få komma på besøk. Rune og eg stod tidleg opp, starta heimanfrå kl 07.30, og me tok ein kaffikopp ved Vettifossen ca kl 09.00. Her gjekk me ut på elva, som var dekt av eit fint snølag, så me gjekk eit langt stykke utan piggsko. Etter kvart vart det meir "rotete" underlag, med issvullar, så stegjerna måtte opp or sekken. Ingen av oss hadde peiling på kva som venta oss her inne, så me hadde med klatreøkser og litt sikringsmidlar også. Me rusla vidare med ei øks i handa, og etter ei stund passerte me elvi frå Stølsmaradalen. Den var heilt frosen, breid og kraftig is, og blå. Fantastisk. Men me skulle finne ut kor langt inn me kunne komma, så det blir ikkje klatring her i dag. Men du verden kor fristande..... Dalen, eller elvegjelet, vart trongare og trongare, med høgare og høgare vegger rett opp. Innover bar det, meir og meir andektig bevisst på, at dette som me ser i dag, er det ikkje mange forunnt å oppleve. Her er verkeleg utilgjengeleg. Men slik tilhøva er no, med lite vatn og skikkeleg vinter, går det an å avlegge gjelet eit besøk. Teknisk sett, var me overutstyrde. Me hadde greidd oss med stegjern og ei breøks. Men kven kunne vita det...? Det er ikkje mange å spørje om korleis det er inni her. Største usikkerheitsmomentet i dag, viser seg å vera isen. Den var også til dels sviktande mange stader. Og til slutt var det også det som stoppa oss. Ein heilt åpen høl, og me kan berre gå på vatnet når det er frose..... Men då hadde me gått innover frå Vettisfossen, med fart på minnst 2 km/t, i 2,5 timar. Det skulle bringe oss inn godt forbi Midtmaradalen og Kyrkjestigen. Dette berre trur eg, for GPS'en min fann berre 1 satelitt, og klarde ikkje å gi meg posisjonen vår. Men beregningen min stemmer også bra med eit fantastisk "isslott" me passerte rett før me snudde. Fyrste bekken etter Fleskedøla, som kan ha nok vatn til å lage so mykje is, kjem ned frå Friken, på høgde med, midt mellom Midtmaradalen og Skoddedalen. Me takka Styggegjelet pent for at me fekk komma, og returnerte til bygdi. Måtte sjølvsagt ete opp resten av maten vår under Vettisfossen, som er vakker også om vinteren. Etter denne opplevinga, kjem eg til å vera "høg" i mange dagar, men ikkje verre enn at eg gler meg til helgi att, og kva som kan by seg av spennande ting.... Takk for denne gongen Rune.

Ser på kartet over Utladalen og finner Vormeli. En "krasafaren steinbu"nedi Utledalsholet. Det jeg lurer litt på er hvordan det er å komme seg ned til denne hytta. Hvis du kommer fra Turtagrø, hvor er det raskest/best å komme seg dit? Stien fra Gjertvassbøen eller via Skogadalsbøen? Noen som har erfaringer/tips til dette? Har hørt at stistandarden ikke er av de beste. Til slutt lurer jeg på om noen vet om det finnes tepper/dyner (er fire senger) i hytta?