Søk i nettsamfunnet

martin.m: I was looking at dry sacks as well. It can be quite handy if it's raining. And it will come handy in September when I go kayaking in Sweden. And they aren't that expensive (lately, all outdoor equipment is getting more and more expensive). Thank you for your comment about blog. In case you really need to read it, google translate is your friend. But if you ever consider getting down here, you can write me and I can help you in english:P jbl: Great to know about Glittertind. I was affraid there's also glacier at the top and that I would need some winter equipment. Gravdalen and Utladalen also sound nice. I already took a peek view at the route, but I would like to mix high and low routes, so I will walk some path above the valleys and some in. I wouldn't like to spend all trekking captured in the valley. But the waterfalls would be nice to see. Are there any waterfalls in Gjende area? At the end, we will probably go with the weather anyway, but it's good to know the options and to know what to expect in every valley. And you guys can more easily suggest routes, since you already(probably) been there. One more think. How is with the electricity in mountain huts? It would be nice if I could recharge my bateries every now and then and mini-solar-panel-chargers just don't work. Anyway, once again, thanks for all the ideas:) Matej

Gjende, Bygdin and Årdal (south of Utladalen) can be reached by Valdresekspressen from Oslo. Spiterstulen, Juvvasshytta, Krossbu, Sognefjellhytta and Turtagrø can be reached by local busses from Lom. Another recommendation you may consider is the glaciers. If you does not have equipment or experience you may join a guided tour. Spiterstulen has daily guides to Svellnosbreen (may be combined with summiting Galdhøpiggen). Daily (or almost daily) tours are also arranged accross Memurubreen/Hellstugubreen (between Memurubu and Spiterstulen), Smørstabbbreen (between Leirvassbu and Krossbu/Sognefjellhytta) and Fanaråkbreen (between Fanaråken and Krossbu/Sognefjellhytta).

Jeg har vandret i Jotunheimen hvert år siden 2004 med børn. Vi har hvert år taget natbussen fra København til Oslo og herfra bus videre til Jotunheimen. Valdresekspressen går direkte til Bygdin og Gjendesheim eller til Årdal, hvis man vil gå op gennem Utladalen. Der går også bus fra Oslo til Lom, hvorfra der går lokalbus til Spiterstulen eller over Sognefjell til f.eks. Krossbu og Turtagrø, så rigtig mange muligheder for ankomst med offentlig trafik plus en stor fordel i forhold til bil: man kan starte og slutte forskellige steder. I fjor var yngste barn 10 år. Vi gik da fra hytte til hytte Gjendebu-Leirvassbu-Spiterstulen, hvor vi sluttede med Eventyrisen og Galdhøpiggen. De forrige år, da yngste barn var 8 hhv. 9 år, indkvarterede vi os fast ved Gjende hhv. Bygdin og gik ture herfra, idet vi brugte bådtrafikken til at skifte indkvartering og opleve forskellige områder/hytter. Håber i får en fin tur.

Så var dagen endelig kommet; Etter en biltur fra Trondheim til Sognefjellshytta onsdag, var jeg klar for Fannaråki sammen med 16 andre "gærne Trøndere(nesten uten bart)". Vi skulle gå i 3 dager pluss litt til og ende opp i Hjelle i Utladalen. Første gang på bre og lenge siden siste skikkelige fjelltur - gjett om jeg gledet meg? Været var ikke det beste og vi så ikke toppen på Fannaråki, men vi så da breen etter hvert. Turen frem til brekanten gikk greit og nesten uten uhell; Undertegnede klarte selvfølgelig å tryne i grusen i shorts - men kameraet i handa berga i det minste og sårene gror vel etter hvert. Etter litt venting og mat kom breførerne; to unge jenter som hadde vært nødt til å gå på kompass nedover breen. Etter god instruksjon begynte vi å gå oppover, og været lysnet litt etter hvert så vi fikk fin utsikt da vi tok en liten pause vel halvveis oppe. Breen var temmelig møkkete og det var et par partier som lignet mistenkelig på "kornsirkler" - dette vises på et av bildene. På grunn av blåis på normalruta gikk vi opp litt lenger til venstre enn vanlig og fikk en vandring langs svabergene frem til stien opp mot hytta. Mangelen på trening i det siste kunne ikke skjules, og jeg var temmelig tom da vi endelig var oppe ved hytta som fortsatt var inne i tåka. Med hele vårt følge og en god del andre ble det temmelig fullt i hytta og jeg fikk valget mellom å ligge ved skorsteinen og en parafinovn som ikke kunne slås av og overkøya i det fremre rommet. Jeg valgte det siste, men grunnet forholdsvis fremskreden alder slet jeg med å re opp etter som høyden over madrassen neppe overskred 50 cm. Heldigvis lettet tåka litt etter hvert og vi fikk også utsikt over mot Skagadølstindene selv om skyene ikke ville helt slippe taket på Storen. Det eneste vannet som finnes der oppe, er regnvann så det ble bare litt vann i ansiktet, men siden det var likt for alle merket vi ikke stort til svettelukt selv om enkelte var temmelig fuktige etter turen opp. Middagen var fortreffelig etter dagens anstrengelser og enkelte klarte også å kapre en kanelbolle til kaffen - dog ikke undertegnede som er litt treg av seg. Kvelden ble avsluttet med forsøk på Trivial Pursuit som vi ikke maktet å fullføre - men putt au - på tur og i godt lag er det alltid trivelig å være litt sosial. Natten forløp fullstendig udramatisk, og på grunn av at temperaturen ute faktisk krøp under null, var det greit å ligge i overkøyen. Eneste ulempe var at jeg måtte vente til alle de andre var ferdig med morgenstellet før det ble plass til meg på golvet Frokosten var av topp kvalitet med nystekt brød og tilstrekkelig med pålegg - imponerende etter som mye må bæres opp. Tåka lå under oss da vi startet nedover igjen, men sola drev den etter hvert bort. Men var turen opp strevsom, ble ikke turen ned lettere - vi skulle gå i retning mot Skogadalsbøen og det var godt da det flatet litt ut og vi kunne gå opp i Keiserskaret. Dagens første rast ble tatt ved Jervvatnet og sola steikte etter hvert ganske godt. Turen ut Jervvassdalen gikk greit og vi tok dagens siste rast i det det begynte å flate ut ned mot Storebrui. Etter at Storebrui var passert, fikk jeg straffen for at jeg ikke er særlig glad i å drikke mens jeg går; Jeg møtte rett og slett veggen! Men etter nærmere 1 liter vann kom jeg meg såpass at jeg kom meg frem til Skogadalsbøen på egne ben. Den pilsen som ventet der var utrolig god! Skogadalsbøen viste seg å være en av de beste DNT-hyttene jeg har bodd på. Topp service, ryddig og rent og med topp dusjanlegg - kan vanskelig bli bedre når alle forsyninger må bringes inn med helikopter. Neste morgen måtte jeg til med ponchoen etter som det regnet såpass at det ble nødvendig. Det hadde regnet om natten også og stien var temmelig fuktig og gjørmete. Men det varte ikke lenge før sola kom frem og regntøyet igjen ble pakket bort. Vi beveget oss i retning Vetti, og det ble varmt i sola opp langs Friken mens jeg gikk og grudde meg for nedstigningen mot Fleskedalen. Men det gikk over all forventning og jeg begynte å tro at formen var på vei igjen Hele tiden hadde vi Hurrungane til høyre for oss, og selv om toppene lå oppe i skyene, så vi langt inn i de forskjellige Maradalene. Dagens hovedrast ble avviklet med beina nede i elva etter Ingjerdbu. Sola steikte og dagen var god! Men så kom utfordringen; Etter besøk ved Vettisfossen skulle vi gå ned stien til Vetti Gard. For egen del gikk det over forventning, men jeg tok igjen enkelte som sleit med legger, knær og lår - ikke helt som å beveges eg i bygatene nei! Etter en kort rast nede ved Vetti Gard, som dessverre ikke hadde plass til et så stort lag som oss, Vandret vi nedover Veien ut Utladalen frem til stien opp mot Avdalen. Og igjen fikk jeg føling med manglende form, de siste metrene opp mot garden var tunge! Vi single mannfolk ble plassert i hønsehuset - dvs i den halvparten av huset om ikke var befolket av høns. Men rommet var nyinnredet og søvnen ble ikke synderlig forstyrret av naboskapet. Middagen var fortreffelig og det ble en trivelig kveld med kortspill og gode diskusjoner. Vi var nesten de eneste gjestene, og de andre var med på leken slik at det ble en riktig trivelig kveld. Heldigvis bodde betjeningen i et annet bygg, så de ble ikke forstyrret av våre noe høyrøstede aktiviteter. Neste morgen var det en flott frokost før vi gikk ned til Vettiveien og videre ut til Hjelle. Og endelig begynte det å bli deilig å gå - det er deilig å kjenne at man blir varm på beina og ryggsekken føles som om den hører hjemme på ryggen. Synd at turen gikk mot slutten. Etter litt venting kom den bestilte bussen og vi kunne kjøre ned til Øvre Årdal og videre over fjellet til Turtagrø og Sognefjellet. I Lom ble det et stopp for matpåfyll og besøk hos bakeren som visstnok er landskjent. En kjempetur tross utfordringene formmessig - bare synd det er ett år til neste fellestur. Jeg må vel forsøke å få til noen turer på egen hånd nå som formen er i anmasj - kanskje rekker jeg en tur til fjells igjen før snøen kommer?

https://tv.nrk.no/serie/fossenes-norge/FOLA03008985/25-12-1987 Dette NRK programmet fra 1987 har en svært langdryg helikopterflyving over det som blir beskrevet som Ikadalen. Flyvingen starter fra 19 minutter og opp til 25-26 minutter ut i programmet. Jeg klarer ikke å se nøyaktig hvor dette er. Tenkte på Utladalen, men den stanser ikke i så bratte stup som de filmer til slutt. Noen som vet hvilken dal det kan være? Jeg er ikke så godt kjent i nord-norge f.eks.

http://www.nasjonalparkstyre.no/Jotunheimen/Nyhende/Droneflyging-er-forbode-i-Jotunheimen-og-Utladalen/ https://www.nrk.no/ho/drone-over-galdhopiggen-skaper-reaksjoner-1.12984727

Hei! Takk för svarene! Vi har nå tenkt at det skulle vaere disse alternativene og beslut skall göres just före resan når vi har hört den siste snöinformasjonen: 1. Gjende-området 2.Rondane 3. Grimsdalen-Dørålen-Bjørnhollia/Alvdal Vestfjell 4.Utladalen-Krossbu-området 5. Femund (vest eller ost) Jeg antar at i lavere deler av Utladaen finns då ikke mye snö, men hvor er det med Vetle Utladalen, tror ni at det er vanskelig at gå til fots? Når åpnes vegen 55? Er den åpen i hver fall fra Lom til Bövertun? Hvor er det med vegen 51, er den hela vegen då åpen? Femund område er helt okänd för meg? Hva tenker ni, er der sansynelig der vil ikke vare problem med snö? Er der noe "must see" plasser eller ruter, som ni rekommenderer? Takk igjen!

So, the route globally will consist of: "Ovre Ardal (camping) – Utladalen - Vettisfossen – Fleskedalen – Skogadalen - Storutladalen – Gravdalsdammen -Leirvatnet – Langvatnet – Gjendebu – Memurubu – Besseggen – Gjendesheim – Maurvangen (Camping)" For me, it doesn't really seem like a hard route that is really doable in 7 days (6 nights, Ovre ardal & Maurvangen camping excluded), but ofcourse I haven't walked there yet. Am I right about this, or do I underestimate it? (My packing will be quite heavy though)

En av de fineste rundturene i Jotunhjemmet går nettopp her. Årdal - Vettismorki - Vormeli - Stølsmaradalen - Årdal. Den delen av turen som går nede i selve Utladalen er umerket, tildels bratt og gjengrodd, men et fantastisk eventyr. Det kreves litt stifinneregenskaper men den er der under bregnene og blomsterprakten. Det er temmelig luftig ned Bjørnestigen og opp Kirkestigen (eller hva det heter), men ikke farlig. Min kjære har høydeskrekk og syns det gikk greit.

Vi finner vel på noe etterhvert. Må jo få meg til å klatre litt jeg også etterhvert, men det blir kun på sommerføre. Men den korte passasjen på vei mot Store Langvasstind må da kunne forseres sammen med noen ressurssterke folk Vet ikke helt jeg, men lurer på om denne Stølsmaradalsturen deres kan ha vært årets tur på forumet sett med mine øyne. Det som er sikkert er at jeg aldri hadde turt å prøve på noen snarvei ned til Stølsmaradalen. Og snøflanken under Store Midtmaradalstind ble jeg jo godt kjent med i mai. Det var den som fikk meg til å kalle turen for adrenalintur, og aldri har jeg følt ordet tindebestigning passe bedre enn akkurat da. Er imponert over askogvoll som beholdt roen i "nødsituasjonen", eller skal vi rett og slett si nødsituasjonen uten hermetegn. Man blir iallfall alltid merket av turer mellom Utladalen og Hurrungane.

Til tross for lave skyer på bildene blusser lengselen etter traktene omkring Utladalen opp. Det finnes ikke vakrere område for meg!

Advarsel - lang rapport Å gå fra Maradalen gjennom Hurrungfjellene hadde vært en drøm en stund, og etter fjorårets tåketur til Maradalsryggen hvor flaksstrikken ble tøyd lovlig langt var jeg for min del ferdig med atkomsten fra Bandet via Slingsbybreen til Maradalsryggen. Nå var det nytt år og nye muligheter. Juli var egentlig siste sjansen for meg denne sommeren, men håpet fikk mørnet seg en del etter at den ene langtidsmeldingen etter den andre varslet regn og ustabilt vær. Så på tirsdag kom det en melding fra Sondre: "Mulig værvindu fra onsdag til torsdag". "Oppklarnende utover onsdagen og tilskyende igjen utpå torsdagen". Javel. Jo. Når lysta er større enn vettet ble det til at tur ble bestemt. På grunn av værvinduets beskaffenhet ble planene endret litt. Opprinnelig plan var å gå fra Turtagrø gjennom Keisarpasset og sove på Botolvsnosi, men nå var det dag 1 som var den fine. Vi skulle gå via Botolvsnosi inn Maradalen, opp breen og via Maradalsryggen til Sentraltinden. Sove der noen timer, og så fortsette over Storen tilbake. Del 1:Helgedalen - Botolvsnosi - Spennende landskap En duggfrisk, overskyet morgen med tåkeskyene hengende tungt nedover fjellsidene, litt før halv ti, stod to ungdommer (Sondre og Bjørn-Even) og en gamling (undertegnede) klare til avmarsj i Helgedalen. Vi fulgte vei og senere sti mot Keisarpasset. Her hadde jeg aldri vært før og etter hvert som tåka lettet mer og mer på sløret ble jeg stadig mer begeistret over landskapet. Her var flott, og på vei ned mot Jervvatnet kunne vi gjennom hull i skyene ense mektige alpine tinder høyt der oppe. Stilig! Sola blandet seg dessuten mer og mer inn i tilværelsen, noe som ikke var oss i mot. Fra fronten på Gjertvassbreen strakk et smal is-sig seg ned mot en liten kalvebre i dalbunnen. Sondre lurte på hvordan det ville vært å klatre opp der - en annen gang! Gjertvasselvi var første hinder på turen. Jeg vadet, mens Sondre og Bjørn-Even kom seg nesten tørrskodde over vha. hoppemetoden. Videre måtte vi skrått opp før vi rundet ut i fjellsiden over Utladalen med kurs mot nesa til han Botolv. Jeg har vært utrolig lite i disse traktene sommerstid, og det var spektakulært å krysse sadelen ved Botolvsnosi og få hele utsynet ned i Utladalen. Ca. 4,5 timer hadde vi brukt hit i moderat tempo med en og annen småpause innimellom. Del 2:Botolvsnosi via Maradalsbreen til Jernskardtind Nede til høyre lokket et av turens mål, Maradalsbreen. Man ser den så fint og forlokkende fra f.eks. Uranostinden, men det er en slags aura av utilnærmelighet over den, godt utenfor vanlige ferdselsveier og turmål. Fronten var snøfri og temmelig flat mens vi innimellom drivende skyer kunne skimte et langt mer dramatisk scenario av sprekker og istårn lenger opp. Selve "rampa" vi hadde tenkt å følge til Maradalsryggen så kort og godt skremmende ut, så vi satte vår lit til at virkeligheten var mer vennlig. Vi skrådde ned bratte grassbakker til Maradalen, forserte en del grov urd før vi krysset relativt lettgått morenelandskap opp til bretunga. Selve nedstigningen fra Botolvsnosi gikk veldig greit, men det er sikkert lett å rote seg bort i mer skrentete og brattlendt terreng om sikten er dårlig. Tåkeskyene hadde i mellomtiden fordampet helt og sluppet et sjeldent heftig åsyn løs på oss. Rundt den ville Maradalsbreen, i en ugjennomtrengelig hestesko voktet tindene det som må være Norges råeste, mest bortgjemte og ugjennomtrengelige bakgård. Til høyre, mer enn 1000 meter nesten rett opp ruvet Gjertvasstinden fra en ny og ukjent vinkel, etterfulgt av Styggedalsryggen. Innerst den mektige Sentraltinden og den takkete Maradalsryggen. Til sist var det Kjerringi og Mannen til venstre. Det de ikke har i høyde, tar disse to igjen i kvasse former og brutale styrtninger. Aldri så jeg det ekteparet i slik en voldsom fremtoning som fra Maradalsbreen. Vi ruslet innover den nesten sprekkfrie nedre del av breen, tittet på renna opp mot Gjertvasskardet og beundret sørveggen (og de som klatret opp der for noen år siden) mot Gjertvasstinden. Ved snøgrensa kom tauet på og oppover det første henget dukket etter hvert sprekkene opp, den ene større og dypere enn den andre. Vi fulgte en naturlig linje oppover i en sving mot rampa som leder helt opp til Maradalsryggen. Det kilte litt når vi tittet opp på isveggen som hang over en høy fjellskrent. På toppen over dette så det ut som vi skulle opp en siste bratt snøbakke før vi kom på land. Vi tok oss opp på rampa helt til høyre hvor det var minst bratt. Her var det digre sprekker hele veien, men snøbroer ga fortsatt grei atkomst videre. Et sted var det en tunnel i breen, sikkert 10-12 meter lang og stor nok til at en varebil kunne kjørt gjennom. Resten av snøbakken var mindre bratt enn fryktet og i god myk sommersnø var det helt uproblematisk. Herlig var det dessuten å komme ut fra den skyggefulle flanken og opp i sola på ryggen. Bjørn-Even kviknet raskt til ved synet av ryggen videre, og etter en kjapp matpause var det på'n igjen: Del 3:Maradalsryggen til Sentraltinden, en sen kveld Klokka var litt over 6 om kvelden da vi tok fatt på neste etappe. Smørmykt, lett gyllent kveldslys, lå over hele Vest-Jotunheimen mens det var langt mer skyete i øst. Vi var veldig fornøyd med meteorologene og værvinduet så langt. Måtte det bare holde til neste formiddag. For meg var dette tredje turen oppover denne ryggen og de fleste klyvepassasjene var kjente. Det er mye klyving hele veien, men ingen større vansker. Vi sikret en kort utsatt passasje og ikke lenge etterpå var vi på den sørligste av ryggens flere små sekundærtopper. Sondre måtte selvsagt også oppom den neste toppen like bortenfor mens jeg og Bjørn-Even begynte på en liten omgåelse ned i sørvestflanken. Videre mot Nørdre Maradalstinden var det to muligheter: Enten skrått opp et sva, eller mer direkte opp mot toppen. Bjørn-Even ville klatre, så da ble det direktevarianten. Han sikret meg opp en kort lett taulengde før vi snart stod oppunder den bratte hammeren man ser så godt nedenfra. Utvilsomt cruxet i dag. Litt til høyre går varianten beskrevet i klatreføreren, mens vi valgte samme rute som vi gikk i 2004, Kims riss. Et kort, bratt og krevende riss midt på hammeren. Bjørn-Even gikk løs på oppgaven med liv og med lyst. Som i 2004 ble det også denne gangen teknisk klatring i øvre del. Kile og kamkile med fotløkke i det mosegrodde risset. Egentlig burde man satt seg ned og virkelig kost seg med utsikten mye lenger, men tiden gikk fort og Sentraltinden var fortsatt en rekke småhindringer unna. Fra Nørdre Maradalstinden gikk vi bratt ned ei snøfonn og rundet toppeggen slik at vi kom opp i skaret nordvest for denne og fortsatte bortetter ryggen over et par mindre topper. Den ene av disse hadde flere "sikre" kilder hevdet at 100% sikkert hadde en primærfaktor på godt over 10 meter. På den bakgrunnen hadde jeg valgt å ta den med i nyutgaven av Norges Fjelltopper over 2000 meter. Nå på åstedet, var det i grunnen ingenting som tydet på at denne hadde 10 meter. Vi rappellerte ned på nordsiden av denne og en annen liten småkul på ryggen før vi omsider kunne begynne på siste kneika mot Sentraltinden. På et tidspunkt skal jeg ta et bilde, tar hånda til brystlomma hvor det ligger.... skulle ligget. Glidelåsen er åpen. Faen! Jeg forstår med en gang hva som har hendt. Jeg har en Arc-Teryx jakke som har tidenes dummeste jakkelommer. Alt man putter i disse renner ut som en foss nesten med en gang man måtte glemme å dra opp glidelåsen. Sånn er ikke andre jakkelommer! Det er selvsagt min skyld at jeg glemmer å dra igjen glidelåser, men likevel da...Dustelommer! Min siste Arc-Teryx jakke. Makan! Også alle de kule bildene da! Verre med de enn med kameraet på en måte. ÆSJ! Vi klyver oppover ryggen som er mer som en flanke i starten, drar oss litt ut mot venstre, klatrer opp en kort taulengde før vi runder ut i sørvestflanken. Herfra følger vi en rekke bratte snøfelt oppover mot toppen. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli mektig sliten på slutten. Sekken føles tung - som et ustabilt lodd, og kroppen lystrer ikke helt som den skal, så jeg får låne en taustump over et kort overrislet klippeparti før vi omsider kan innta vårt hjem for natten: Sentraltinden. Del 4:Hotell Sentral - A "room" with a view - could have been. Mens vi slet oss opp de siste bakkene hadde mer og mer skyer funnet sitt snitt til å dukke opp på himmelen og vel oppe på toppen puffet tåkeskyer frem fra intet langs Styggedalsryggen. I grunnen litt sprøtt, nesten som popcorn. Det ene øyeblikket var de ikke der, og i det neste... På Sentraltinden som vi nådde kl. 23:15 (14 timer på tur) er det gjort i stand en liten bivuakkplass. Bjørn-Even hadde tatt med seg sovepose og hadde det som en greve, mens jeg og Sondre strevde med litt mer kummelige kår i Sondres vindsekk. Dunjakka gjorde at overkroppen holdt seg varm, men lår, knær og føtter hadde det etter hvert ganske hustrig. Det var en slik natt hvor man i ettertid skryter: "Jeg har ikke sovet et minutt", men så ille var det nok ikke. Dypsøvn ble riktignok dårlig med. Den tiltakende vinden fikk "teltet" til å blafre og flagre som besatt. For å komme oss ned før "uværet" var vekkerklokker stilt på kl. 4, men Sondre var mer enn klar før den tid og etter litt snøsmelting, frokost og pakking tuslet vi avgårde inn i tåkegrøten kvart på 5. Del 5:Til Storen i Stor Vind(!) Vi tok en kjapp rappell ned fra Sentraltinden mot Vesle Skagastølstinden, eller dvs. den skulle vært kjapp, men tauet kilte seg fast og Bjørn Even måtte klatre opp og hente det. For øvrig en ufin rappell med veldig mye løsgods på farlige steder. Med ett tau og et skrekkbilde på netthinnen av tre klatrere på en liten hylle i veggen på vei ned fra Vetle Skagastølstinen mot Mohns Skard der tauet kiler seg fast, valgte vi å forsøke traversen forbi Vetle til Mohns. Den tette tåka gjorde dette imidlertid ikke helt lett. Vi famlet oss fram, gikk litt feil og litt mer feil, fant en varde, trodde vi gikk riktig og kom etter hvert til et bratt sted hvor det hang et tau ned fjellsiden, festet i en bunt slynger som igjen var festet i en gammel rusten bolt, og ikke noe annet. Vi slang en slynge rundt ei steinblokk som backup og rappellerte ned, havnet ut på det store snøfeltet som vi så kunne følge opp til Mohns Skar. Vi hadde vel vært mer enn nok opptatte med å finne veien, og hadde knapt lagt merke til at det nå regnet i tillegg til den tette tåke. Vinden hadde dessuten økt enda mer på. I Mohns skar formelig brølte den og man kjente det røsket i hele kroppen. En stund hadde vi gått med tauet løpende i mellom oss, men frykten for at et voldsomt vindkast skulle blåse en av oss utfor stupet på vei opp svaene fra Mohns gjorde at vi sikret et kort stykke her. "Rykkekoder" i tauet ble avtalt for å erstatte manglende blikk- og stemmekontakt. Sakte men sikkert jobbet vi oss opp til toppen av Storen hvor vinden overgikk alt hittil. Vi gikk med lavt tyngdepunkt de siste meterne til toppen. Tåka lå som en bomullsdott rundt. Inni hetta hørtes vinden ut som en turbomotor, og det regnet nedenfra og opp. Kommunikasjon foregikk ved å stikke ansiktene sammen og holde hånden mot vinden. Flere ganger ble jeg vippet ut av balanse av vindkastene. Det var vel i grunnen ingen av oss som trivdes sånn kjempegodt på toppen, men vi beholdt roen og fokuserte på den slitte frasen: "Et skritt ad gangen". Veien hjem til sivilisasjonen ble delt opp i småetapper og vi fokuserte hele tiden på neste etappe. Noe annet enn rappell ned de første meterne fra Storen, hvor mange går usikret, var helt uaktuelt, og vi så vel alle ut som klovner der vi kjempet mot vinden ned mot hakket der Andrews møter Tandbergs renne. Del 6:En meget lang nedstigning fra Storen Akkurat der og da var det en stor fordel at jeg hadde vært her før. Til alle kanter så man kun få meter før fjellet forsvant ut i tåkehavet. Skjønt å ha vært der i finvær og tett tåke er to forskjellige ting. Jeg kjente heldigvis igjen en passasje 100% sikkert og visste at vi ikke var langt fra Heftyes renne. (Vi droppet normalrappellen fordi jeg var usikker på hvordan det ville bli med kun et tau, og i denne vinden). Vi så ingen slynger (sikkert ikke vanlig å gå ned her) men fant et greit rappellfeste og satte i gang. Jeg dro først ned det jeg trodde var Heftyes. Bare det å få det våte tauet ned var en stor jobb. Jeg blei hengende i klemknuta annenhver meter for å løse opp i flokene av det sammenblåste tauet. På en måte er det litt morsomt hvordan tauet oppfører seg i sterk vind (kanskje ikke akkurat der og da) - det blir litt som levende spaghetti. På et utkast presterte vinden å blåse tauet oppover igjen(!). Jeg kom åpenbart ned ved siden av Heftyes, for jeg kjente meg ikke igjen. Jeg sjekket taudraget. Bom fast! Ikke sjanse! Helt automatisk og løsningsorientert begynte jeg å måle opp resttauet med øynene og gjøre en vurdering av hvor mye tau vi kunne få med oss om vi måtte kutte. Ikke for mye nei! I små lommer mellom vindkulene klarte jeg å kommunisere til Sondre at han skulle dra opp tauet og heller gå ned der Heftyes åpenbart måtte være. Og heldigvis, med tauet ned den veien klarte vi å hale det ned med et nødskrik. Nå gikk det igjen lettere, på løpende mellomforankringer ned til Galleriene og bort til Hjørnet. Det første stykket ned fra Hjørnet kjente jeg meg også godt igjen, men så ble det verre. I den tette tåka så alt likt ut. Det som så ut som et tråkk kunne stoppe opp 20 meter senere uten at vi så det. Vi mistet rett og slett fullstendig oversikten. Et nøyaktig GPS spor av ruta nedi her kunne nok hjulpet endel. Vi gikk i alle fall feil, og jeg skjønte det fort, for så bratt hadde det aldri vært her på tidligere turer. En rappell. En rappell til, og der en varde! Back on "track". Det hadde nå regnet så mye at det rant bekker over alt. Oppsamlingene av stein på hyller og i renner ble straks mye mer rasvillige mettet på rennende vann som de var. Vi forsøkte å trå forsiktig og ikke stresse av mulig rasfare fra oven. Omsider nådde vi svaene, eller var det svaene? Ja sva var det i alle fall, men de riktige? Vi havnet i ei grusrenne som førte ut i avgrunnen mot Skagastølsbreen, fikk øye på en enslig rappellslynge 10 meter lenger til venstre og fant ut at vi måtte tilbake igjen. Vi la på ei ekstra slynge og starter rappellen, på skrå mot vinden over søkkvåte sva for å komme mer i riktig retning. Da Sondre var nede og fikk ropt at vi måtte enda lenger på skrå for å komme videre var ikke det akkurat noen god melding. Vi som trodde dette var siste rappellen. Ikke mye slyngemateriale igjen nå. Etter nok en kort rappell til var gleden stor da konturene av en varde dukket frem fra grøten. Vi forsøkte å følge vardingen, men det er sikkert en del villedende varder, for vi endte i alle fall flere ganger opp i terreng som jeg ikke kan huske fra tidligere turer, og som jeg neppe ville likt for godt, selv på tørt føre. På glinsende sva som fadet ut i et hvitt lerret, tilsynelatende uten ende var det i alle fall ikke moro. Jeg og Bjørn Even endte opp med enda et par rappeller mens Sondre tok noen spenstige nedstigninger på sva uten sikringer. Etter 7 rappeller (!) ned fra Storen, konstant høyt spennings- og adrenalinnivå kunne jeg plassere siste slyngebiten rundt ei blokk og konstatere at nå var det over idet tåke lettet litt og Hytta på Bandet dukket opp ikke langt under oss. Hvis noen finner fargerike slynger på litt snodige steder i flanken opp mot Storen, kan det godt hende vi er de skyldige. Det hører også med til historien at på et tidspunkt prøvde jeg å ringe Sondre for å kommunisere. Fikk ikke svar, puttet telefonen i den nevnte Arc-Teryx lomma og like etterpå la jeg meg ut i rappellen for så å høre en "klakk"-lyd jeg umiddelbart visste hva var: Telefonen min som reiste ut av lomma og ned på svaet og videre ut mot Skagastølsbreen. I grunnen en skikkelig "miste-tur" - mistet også et par andre småting. I det sure været, og etter at jeg entrer full-fokus modus, ble mat og drikke helt glemt. Når jeg kom ned til Tindeklubbhytta slo det meg at siden halv 5 på morran hadde jeg drukket 3-4 slurker med vann og ikke spist noe(!). Det var også i dag 14 timer i konstant aktivitet. Herfra og inn var det bare fryden. Sola tittet frem, i bilen var det de herligste kullsyreholdige drikker og på burger'n i Årdal traff vi et par hyggelige godt beduggede lokale eksemplarer som var i overkant pratesjuke. Altså var alt tilbake til det vanlige, etter en for meg meget uvanlig tur. Tusen takk for en utrolig minnerik og for det meste kjempeflott tur Bjørn Even og Sondre! Sondre legger forhåpentligvis ut noen bilder (og kanskje supplerende kommentarer) siden mine ble igjen oppi der.

Avdalen På årets fjeldferie i starten af august havde jeg i år selskab af min søn Sebastian på 17 og min yngste datter Amanda på 11. Vi tog en natbus fra København til Oslo, herfra med Valdresekspressen til Øvre Årdal og endelig med en taxa ud ad byen og de første kilometer op i Utladalen til Hjelle, hvor vi blev sat af omkring kl. 17 lige efter den flotte Hjelledalsfos. Herfra måtte vi gå en lille eftermiddagstur op til Avdalen, hvor vi havde bestilt plads på Avdal Gard til første overnatning. Først gik vi et par kilometer langs den brusende Utlaelv, frem til Avdalfossen. Vi studerede den flotte tos en stund og havde en lille diskussion. Jeg havde lovet børnene, at de i Utladalen skulle se fosser, som de aldrig havde set dem før. Nu påstod de begge, at Høystakafossen ved Bygdin var lige så stor som både Avdalfossen og Hjelledalsfossen. Med al respekt for Høystakkafossen var jeg ikke helt enig, men hvad stiller man op med førstegangsindtryk. Under alle omstændigheder havde jeg en trumf næste dag: Vettisfossen. Efter Avdalfossen forlod vi Utla og begav os små 200 højdemeter op ad Utladalens stejle vestskråning, og vi fik sved på panden, inden vi nåede op til Avdal Gard, et lille og enormt triveligt sted, en af mine absolutte favoritindkvarteringer, selvom jeg kun har været her en gang tidligere i 2004. Gården ligger lige ved toppen af Avdalfossen, og om aftenen falder man i søvn til den monotone lyd fra fossen. Man har en fantastisk udsigt udover Utla og over på de lodrette fjeldvægge på den anden side af dalen. Og fordi stedet er så lille (foruden os var der kun en anden gruppe fjeldturister), opnår man en tæt kontakt til værterne og de andre gæster. Utla Dagen efter skulle vi den lange vej op gennem Utladalen til Skogadalsbøen. Denne tur er efter min mening den flotteste af alle de officielle ruter i Jotunheimen; ekstremt varierende fra frodig skov tæt på havets overflade dybt nede i Utladalen til højfledsatmosfære på Friken, og hele tiden nyt at kigge på. Efter at være steget ned til Utla igen samme vej, vi var kommet op aftenen forinden, gik vi nogle kilometer langs den vilde Utlaelv. De høje og stejle fjeldsider gav associationer til Grand Canyon, blot var landskabet mere frodigt. Ved Vettis Gard ventede dagens første og hårdeste stigning op ad Utlas stejle østskråning i frodig skov, dog med en række af udsigtspunkter udover Utla. Fra toppen af stigningen fortsatte vi gennem idylliske Vettismorki, en blandet fyr og birkeskov iblandet småsøer og mose. Her passerede vi også Vettisfossen med dens 275 meter frie fald, og børnene måtte medgive, at selv Høystakkafossen var overgået. Efter Vettismorki ventede dagens anden opstigning til frodige og imødekommende Fleskedalen, og herefter endnu en opstigning til lige under Friken, hvor man møder af en panoramaudsigt, der intet ligger tilbage for udsigten lige over Besseggen, blot er man her fritaget for masseturismen. Fra Friken kigger man udover Utladalen i hele dens løb. På den anden side har man hele perlerækken af tinder i Hurrungane. Gjertvasstinden, Styggedalstinderne og Storen tager sig fantastiske ud fra denne vinkel. I den modsatte retning rejser Stølsnostinden sig majestætisk, og længere mod øst ligger Uranostinden. Ikke langt under Friken så vi for første gang Skogadalsbøen langt ude, men der var stadig lang vej at gå, dog hele tiden med et fantastisk udsyn til Hurrungane. Solen skinnede og varmede det meste af dagen, og efter dagens anden opstigning til Fleskedalen kunne jeg ikke stå for fristelsen til at smide tøjet og tage et dukkert i Fleskedøla. Det var skønt og svalende at dække sig helt med vand et par gange, men da vi fortsatte op mod Friken, begyndte lårene straks at krampe. Jeg har aldrig før haft kramper i fjeldet, så jeg tænker, musklerne er kølet helt ned af det kolde vand. Flere gange måtte jeg kræve pause for at strække benene, og jeg måtte være forsigtig og gå med korte og afmålte skridt, men børnene morede sig fint. Vi var fremme på Skogadalsbøen sidst på eftermiddagen til nok en hyggelig aften. Skogadalsbøen nyder godt af, at man ikke kan komme hertil hverken med bil eller båd. Følgelig er her kun rigtige fjeldfolk, hvilket giver en speciel stemning, og vi faldt let i snak med de andre gæster. Til Leirvassbu Vi vågnede på Skogadalsbøen til nok en solrig dag. Egentlig lovende for en toptur, men Gjertvasstinden var nok for krævende for Amanda, og Uranostinden for langt væk. Så vi måtte på endnu en etapevandring. Amanda havde bemærket, at de på Spiterstulen havde installeret svømmebasin, så der ville hun gerne imod. Det pegede mod enten Leirvassbu eller Olavbu. Jeg lod børnene vælge, og det faldt ud for komforten på Leirvassbu. Turen til Leirvassbu blev feriens længste (23 km. har jeg læst), men alligevel ikke så anstrengende som turen op gennem Utladalen. Nok ligger Leirvassbu højere end Skogadalsbøen, men stigningen er jævn og fordelt over en stor afstand, så man bemærker næsten ikke, det går opad bakke. Kun fra Storebrua op til Storutladalen kommer pulsen op en lille kilometer. Storutladalen er frodig og gæstfri, og specielt Raudalstinderne tager sig flot ud. Og når vi holdt pause, kunne vi kigge bagud mod imponerende Gjertvasstinden og Styggedalstinderne. Kyrkja dukkede tidligt op som pejlemærke langt ude i horisonten, og vi kunne hele tiden orientere os, hvor langt vi havde igen. Problemet var blot, at det i begyndelsen næsten ikke virkede, som om vi rykkede nærmere. Ved Sandelven åbnede en fornem udsigt sig op mod Storebjørn og Sandelvbreen, der imidlertid havde trukket sig meget tilbage siden 2004. Dernæst blev landskabet hurtigt mere goldt, og da det tilmed begyndte at regne, faldt humøret nogle grader. Heldigvis nåede vi snart grusvejen fra Gravdalsdammen, og vi kunne slå automatpiloten til. Lige før nedstigningen til Leirvandet klarede vejret atter op, og vi fik et fint udsyn til Kyrkja, Visbretinden og Tverrbytthornet. Til højre for os lå nu Høgvagltinderne. Omkring kl. 17 var vi fremme på Leirvassbu efter nok en anstrengende dag. Langvasshø På Leirvassbu havde jeg håbet på gode vejrbetingelser for en toptur. Om morgenen lå skyerne højt på himlen, og vejrudsigten var acceptabel om end ikke optimal (lidt regn kunne ventes omkring middagstid). Jeg besluttede at gøre et forsøg på Visbretinden, der havde vist sig så flot dagen forinden. Amanda havde været svækket en smule af forkølelse de første dage, og jeg tilbød hende en fridag på Leirvassbu. Hun frygtede dog at komme til at kede sig, og endte derfor med at gå med på tur. Vi fulgte stien mod Gjendebu op til Høgvaglen. Her drejede vi ad stien mod Kyrkja og fulgte den, så længe den steg op mod Kyrkjeoksla. Da stien begyndte at sigte mod skåret syd for Kyrkja, fortsatte vi offpist til fortoppen på Kyrkjeoksla. For ikke at tabe højde gik vi i en bue over nordtoppen på Kyrkjeoksla. Dernæst tabte vi alligevel højde og kunne med fordel være gået i en mere direkte linje. Sydtoppen omgik vi på vestsiden i lidt besværlig ur. Nu stod vi ved den stejle skråning op mod Langvasshø. Vi overvejede, om man kunne gå østom, men der syntes at være en stejl fjeldside, der blokerede. Altså måtte vi op ad den stejle skråning i grov ur. Oppe over dette besværlige stykke holdt vi en kort pause, inden vi fortsatte det sidste korte stykke op til Langvasshø. Jeg gav topvarden et klap og kiggede mig hurtigt omkring, men ellers fortsatte vi uden stop ned i skåret mellem Langvasshø og Visbretinden. Her holdt vi en længere pause og spiste vores niste. Der var kun gået få minutter, da skyer drev ind fra syd, og vi blev begravet i tåge. Vi gav os god tid i læ af nogle store klipper, og efter tyve minutter klarede det op. Gjendealperne lå nu badet i sol mod syd, og efter yderligere nogle få minutter, slap også Visbretinden de sidste skyer. Nu lå toppen lige til at indtage. Men nu kunne Amanda ikke mere. Forkølelsen og den stejle opstigning til Langvasshø havde taget på hendes kræfter, nu havde regnbygen gjort det sidste arbejde. Sebastian og jeg overvejede at løbe op på skift, idet vi ikke kunne lade Amanda alene tilbage nede i skåret. Vi endte dog med, efter nogen ærgrelse, at lade Visbretinden ligge til en anden gang. I stedet returnerede vi til Langvasshø, der nu pludselig var blevet turens hovedattraktion som trods alt en ny top i min lille 2K-samling. Vi nød udsigten fem minutter, inden vi atter begav os ned over den stejle ur, der nu tilmed var blevet regnvåd. Denne gang omgik vi begge toppunkter på Kyrkjeoksla. Da vi passerede nordtoppen, begyndte det atter at regne, og alle toppe omkring os blev indhyllet i skyer. Denne gang blev regnen ved, og en lille trøst var det, at havde vi ikke ladet Visbretinden ligge, ville det være blevet en lang tur hjem i regn. Omkring kl. 16 nåede vi tilbage til Leirvassbu til varm kakao og kager i cafeteriet. Spiterstulen og Eventyrisen Fra Leirvassbu fortsatte vi i gråvejr og småregn til Spiterstulen. Først gik vi gennem Kyrkjeglupen, et goldt og ugæstfrit område, hvor man dog plejer at kunne kigge op mod Kyrkja og Tverrbytthornet. De var dog begge i dagens anledning dækket af skyer. Efter en times tid nærmede vi os nedstigningen til Visdalen. Her blev terrænet straks mere frodigt og imødekommende, selvom vi ikke fik udsyn til alle de fine tinder, der omkranser Visdalen. Ved Visaelven måtte jeg gå over med rygsækken først og dernæst returnere for at støtte Amanda over hovedløbet. Derfra gik det let ned gennem Visdalen, og kl. 15 kunne vi checke ind på Spiterstulen. Vi blev på Spiterstulen en ekstra dag for at gå på Eventyrisen. Vi havde alle været der før, men det er hver gang en fantastisk oplevelse, specielt for børnene, og alle pengene værd. Klokken ti begav vi os af sted med guiderne og de 30-40 øvrige turdeltagere. Vi fik en rundtur på hele tre timer i brefaldet på Svellnosbreen og oplevede ishuler, tårne og labyrinter. Om aftenen måtte Amanda naturligvis prøve svømmebasinet i kælderen på Spiterstulen, inden vi næste morgen atter satte kursen mod Danmark. Først med bus til Lom, dernæst med Nordfjordekspressen til Oslo og endelig med natbussen hjem til København.

Hellerfossen at the track from Langvatnet to Gjende is a quite nice waterfall. Also Storåen and the Muru rivers are very spectacular. The track from Gjendebu to Eidsbugarden at Bygdin passes the Høystakkafossen. But the far greatest waterfalls of Jotunheimen are all placed in Utladalen, for instance Vettisfossen (275 meters free fall). The usual track along Utladalen from Skogadalsbøen to Hjelle is for the nothern half placed above the valley with a great view to Hurrungane (dependent of wheather conditions of cause), while in the southern half it follows the bottom of the valley. You will find electricity in most of the huts.

Ja Årdalsfjella er favorittområdet mitt uten tvil! Det er så mange forskjellige naturtyper der, og det er der jeg har vært mest på fjelltur, så stemninga blir helt spesiell for meg Akkurat Stølsmaradalstind er godtoppen for meg fordi jeg har vært på den 6 ganger, og flere skal det bli. Men hele området med toppene på begge sider av Utladalen er mitt livs fjellkjærlighet Særlig på våren og høsten er det fantastiske opplevelser i vente der, så det er bare å glede seg! Ayreon har jeg ikke hørt om før, men progrock/metall er ofte bra. Er ikke alt jeg hører på som er like melodiøst heller, men både Windir og Dimmu Borgir kan hvis de vil. Ellers er det jo endel finsk som er ålreit... Metall på sitt mest melodiøse klarer for meg å formidle fjellets storhet bedre enn det meste andre, sjøl om det kanskje ikke er meninga at det skal gjøre det...

Har gått stien om Avdal (riktignok i motsatt retning) et par ganger. Jeg synes det er en koselig sti. Når du har vunnet høyden over Avdal, er det flott utsikt nedover Utladalen. Og når du kommer lenger fram på stien, ser du rett ned på Vetti. I det hele tatt er det fin utsikt hele veien. Hvis du ikke benytter sykkel, tror jeg ikke avstanden er vesentlig forskjellig fra veien om Vetti, men det er jo klart raskere å gå 6 km på vei enn på sti.

Hei, Jeg gikk akkurat denne turen for noen få år siden. Vi startet ca klokka 8 om morgenen i Øvre Årdal, tok minibuss derfra til Turtagrø (sjåføren var grei og kjørte oss litt videre til starten av veien inn Helgedalen slik at vi sparte noen høyde- og hundremetere). Gikk derfra opp til Fanaråken og overnattet i hytta. Dag 2 gikk vi til Skogadalsbøen (flott hytte!). Dag 3 tok vi en tur-retur til Vormeli (varmt og klamt!). Dag 4 forlot vi Skogadalsbøen og fortsatte ned Utladalen til Ingjerdbu/Vetti og videre til Hjelle og derfra med bil til Øvre Årdal. Vi kunne enkelt ha droppet turen til Vormeli på dag 3 og tatt hele turen på tre dager. Rent bortsett fra Skogadalsbøen - Årdal er etappene korte. Vi vurderte opprinnelig å overnatte på Ingjerdbu og så avslutte neste dag med sjarmøretappen Injerdbu - Årdal, men vi kom frem ganske tidlig til Ingjerdbu, det bodde noen andre der, og været var fint, så vi fortsatte liksågodt til Hjelle der vi ble plukket opp og kjørt til Årdal. Denne turen kan alle gå - bare ta det litt forsiktig i bakkene opp og ned fra Fanaråken for å spare knær. Både Fanaråken og Skogadalsbøen er opplevelser i seg selv - hver på sin måte. Hele turen foregår i fantastiske omgivelser med Hurrungane like ved. Ikke er det spesielt mye folk rundt, heller, i hvertfall ikke i september da vi gikk. På turen opplever dere enorme mengder stein og skitne breer (Fanaråken), gamle setre og rop fra rovfugl, ville elvedrag og høye fosser, gammel furuskog og trange daler. Selv med dårlig vær er dette en knalltur. PS: Bildet mitt er fra stiene over Vettismorki der gamle furutrær (som sannsynligvis gikk fløyten pga fluoridutslipp fra Årdal Verk) har blitt benyttet som trinn i myrene. Veldig behagelig og sjarmerende. God tur! Trond Erik

øyvindbr skrev: Det er vanskelig for meg å vite helt hva jeg skal mene, er jo glad for at jeg har hatt muligheten til å bestige topper jeg ellers ikke ville hatt tid til å rekke i løpet av ei helg om ting var sånn som jeg ideelt vil ha det. Men når jeg ser på Leirdalen kan jeg ikke bli kvitt en enorm klump i halsen. Dette kunne vært Jotunheimens flotteste villmarksdal, da ser jeg bort fra canyon-Utladalen og dens hengedaler, de er en annen type daler. Leirdalen kunne vært Jotunheimens Rapadal. Motivene fra Leirdalen minner ikke så rent lite om Sarek, men det er en feil på alle bildene jeg ser derfra, nemlig bilveien. På grunn av den er flere topper lettere tilgjengelige, men tenk så flott det kunne vært å ha ei ekte villmarksuke med mange toppbestigninger rundt en fullstendig urørt Leirdal, at feks Sognefjellsveien var det nærmeste man kunne komme toppene rundt der med bil... Sånn skulle det vært etter min mening. . Bedre kunne det ikke formuleres Øyvind

Det skal visst vera eit lite skogholt med nokre få bjørk på Sør-Grønland. Skal tru om skogholtet sprer seg med fleire skogholt etterkvart. Det er ikkje godt å vita, men det kan henda at Svalbard vert lettare skogkledd med tida........ I Jotunheimen kan det om eindel år vera skog innover sjølv dei høgstgåande fjelldalane, t.d. forbi Glitterheim, Leirvassbu, hengjedalane rundt Utladalen og opp til hytta på bandet, og endåtil over heile Sognefjellet. Held varmetendensane fram, er dette framtida. I Jungfrau i Sveits er skoggrensa på ca. 2000 m.o.h. på nordsida (mot Wengen, Grindelwald og Interlaken), og høgare på sørsida. Det er ikkje utenkeleg at skoggrensa i Norge kan nærma seg slike høgder om 100-200 år, der det eksisterer jord. I første omgang vil fjellgrunnen i seg sjølv stoppa utbreiinga av skogen, for skogen inntar ikkje nakne steinurder, men med aukande mengde organisk materiale i Norge, vert det etterkvart slik at jord- og støv-partiklar blanda med mineral (gjennom erosjon) vert ført høgare oppover og dekkjer steinurdene nedanfrå på lengre sikt, og dermed kan skogen etablera seg etter ein periode med gras- og lyng-vekst. Denne prosessen er tydeleg i Norge, først og framst nedanfor brearmane som trekkjer seg meir og meir tilbake i vår tid, (framrykking og tibaketrekking vekslar, men tendensen er klar). Ta t.d. dalføret frå Gjerde i Jostedalen og innover mot Nigardsbreen. I si tid kom breen heilt ut i Jostedalen, raserte 8 gardar og stoppa ved den 9. garden, derav namnet Nigardsbreen. Dette var på 1700-talet. Sjølv omkring år 1900 låg breen eit stykke nedover dalføret. Så held tilbaketrekkinga fram (eller attende) til der breen er i dag. Der breen låg i dalføret nedanfor vatnet, er det tett bjørkeskog i dag, også der breen låg for 50 år sidan. Ved Briksdalsbreen ser ein det same, og likedan i Fjærland. Helsing Stuttjukken.

God ide å starte på sognefjellet, da blir det ein kort første dag. Det går nok an å gå fra Skogadalsbøen til Vetti dersom ein begynner tidlig og slutter seint - spesielt viss ein overnatter på Vettismorki eller Vetti gard. Ellers kan ein overnatte ved Vormeli, eller i dalene rett under Hurrungane - alle disse hyttene er ubetjente, men åpnes med turistforeningsnøkkel. Viss du må ned i Utladalen er det litt tungt å gå opp igjen, men dagsetappene kan jo gjøres noe kortere. Dette er fantastisk fint område, finere enn å gå innover til F.eks olavsbu - som jo også er bra.

Synes det er synd at ikke Midtmaradalen var med, en dal som har "alt": storslått U-dal, ender rett ned i et stup mot Utladalen, det gir en ekstra spenning når en står øverst og ser utover i dalen. Og ikke minst: omringet av storslåtte tinder, kombinert med frodigheten ned mot Utladalen. Dessuten: sjansen er stor for å få være alene.... Utilgjengelig, ikke sikkert at jeg kommer dit igjen, men ligger lagret som et av de aller beste minnene, anbefales veldig

Hei Jeg lurer på om noen vet omtrent hvordan forholdene vil være i fjellområdet mellom Utladalen og Tyin omkring 1 Juli i år. Jeg har planer om å gå en runde fra Syndinområdet i Vestre Slidre, over Sulebu, Årdal og videre til Skogadalsbøen og over til Tyinholmen. Regner med at området øst for Utladalen er mest snørikt, på denne turen, så jeg er redd for å bli gående i mye råtten snø i disse traktene. Er det noen som har noen tips? Eventuelt om hvilken rute som er best over til Tyin. Jeg lurer også på om det går noen form for busstransport til/fra Tyinholmen/Eidsbugarden. Som om ikke dette skulle være nok lurer jeg også på om det er noen relativt enkle og brefrie 2000 metertopper, som kan bestiges ved å ta en halv dags avbrudd fra turen mellom Skogadalsbøen og Tyin. Hilsen nybegynner

Jeg ville ha startet i Øvre Årdal og gått opp Utladalen og så opp Vettismorki. Derfra bestemmes ruten av om du vil gå nord eller syd for Gjende. Jeg mener det er størst Monsen-faktor i Gjendealpene, altså mellom Gjende og Bygdin. Utladalen er virkelig noe for seg selv. Man har liksom ikke "gjennomført" en Jotunheimen travers uten å ha vært der.

Utladalen er nevnt over, kan anbefales. Med Monsenfaktor: Inn fra Årdal, få med Vettisfossen, opp brendeteigen til stølsmaradalen. Et par dager her med dagsturer(Norges fineste ubetjente hytte). Videre over til midtmaradalen og ned kyrkjestigen. Opp til Vormeli. Derfra opp til skogadalsbøen. Denne starten på turen er helt topp. Hvis du er heldig treffer du ikke folk før du kommer fram til skogadalsbøen. Også mulighet for å støkke opp dyr nede i Utla. Du kan gå med lett sekk, provianten spiser du opp først på turen. Videre Olavsbu - Gjendebu - Memurubu og Besseggen

Mitt favorittområde dette her!! Neste år skal det komme i fokus igjen for mitt vedkommende, det aller helligste fjellminnet mitt er jo herfra en vakker høstdag. Ingen fjellområder i verden kan gi meg samme godfølelsen som Utladalen-Hurrungane, for meg er det verdens vakreste område! Takk for fine bilder!