Søk i nettsamfunnet

Jeg har etterhvert lært meg at å gå i søkk våte sko ikke er noe stort problem, derfor vurderer jeg ofte at risikoen for skade er større ved å krysse en elv på annen måte enn å vasse over med skoene på og med støtte av gåstaver (uvurderlig hjelp i slike situasjoner). Har dog aldri krysset elv hvor hvor strømmen har vært ubehagelig sterk, hvor vannet har gått særlig over knærne eller hvor lufttemperaturen utgjør noen fare for nedkjøling. Noen dager er det helt umulig å komme seg tørrskodd fra A til B, som denne dagen i 2013 i Utladalen. Verten på Skogadalsbøen fortalte denne kvelden at hjelpemannskaper på det tidspunktet jobbet med å hente ut to separate turfølger som satt fast pga. oversvømte elver etter ett par dager med mye regn.

http://www.jvb.no/?module=Articles&action=Article.publicOpen&id=532 Dette er et webkamera fra Fondsbu, riktignok er Gjende drøye 100m lavere og ligger lengre nord, men om du følger med på kameraet fremover kan du få en ide. Forholdene ved de høyere deler av Utladalen vil også være noe i samme leia. Fortsatt er det ikke engang normalt påskeføre i området Tyin-Bygdin, selv håper jeg på å kunne gå på ski der ut mai.

Hei! Vi er tilbake fra Norge og jeg skal gi noen opplysninger om turen vår i Hardangervidda med den selvbygde trallen. Vi startet på Solheimstulen og gikk traktorveien til den krysser turstien Rauhelleren-Mårbu. Dette gikk helt bra, trallen med ca. 30 kg (mat for 4 personer og for > 8 dager, telt, kjøkken osv.) kunne spille ut sin stor fordel ovenfor en veldig (for) tung ryggsekk og var ganske lett å trekke. Siden svingte vi inn på turstien til Rauhelleren som først gikk bra og så, vel, ikke lenger så bra. Spesielt selve stien var tung å gå siden de store steinene er preparert ut av turgjengerne og gjør det vanskelig å komme seg frem – som ventet…Ifølge den tørre sommeren var det ofte lurt og godt mulig å unnvike over myra som var ganske tørre. Ned til Lågen og et stykke opp igjen videre mot Rauhelleren var jeg ganske fortvilet og ville helst kaste hele bagasjen i elven...men lot heldigvis være. Hengeren veltet ofte men bare ett sted og over brua måtte jeg bære. Videre over myra til Hansbu ved Rauhelleren gikk det igjen bra bortsett fra noen veldig gjørmete sted hvor hengeren sank inn helt til bagasjeplattformen. Fra Hansbu ved Rauhelleren gikk vi tilbake til Solheimstulen på stien via Dagfiskehyttun og fra bruen over Lågen ved innsjøen Hølen på den gamle traktorveien (som er i betraktelig verre tilstand her, altså ikke kjedelig å gå) over Høljabrotet til Ulvelilægret. Jeg er overbevist at vi kunne ha fortsett til Dyranut gjennom de sentrale og flate delene av Hardangervidda, men siden denne turen ikke ville by på stort andre opplevelser lot vi det være og snudde. I de steinete områdene ble hengeren meget sterkt belastet, hjulene ble punktert flere ganger og stavene bøyet, men vi kunne alltid fortsette. Noen ting ved trallen vil jeg endre, flere ting ville være fine å forbedre, men jeg frykter at jeg er litt for lat for det. Det ville være kult å ha en tralle med større, fjærete og litt skjevt stilte hjul og en bagasjeplattform som ligger dypere enn akselen, men en sånn konstruksjon er bortenfor mine ferdigheter… Fasitten for oss: i lett terreng, på store stier og på kjerre-/traktorveier kan en tralle godt brukes for bagasjetransport. Er du på tur med små barn og vil du ha med mat for mer enn noen få dager så er en tralle kanskje uunngåelig dersom du ikke er en Herkules (som jeg er ihvertfall ikke). Med spesiell tanke på Hardangervidda er jeg overbevist om at den kan krysses med en sånn tralle via traktorveiene og de stiene som er lettere å gå fra t. eks. Solheimstulen eller Imingfjell via Lågaros til Dyranut hvis man er villig å slite litt på noen steder og å gå delvis på kryss og tvers gjennom myra og buskaset. Da vi senere tok oss en tur fra Hjelle i Utladalen til Stølsmaradalen i Hurrungane NP med barna lot vi trallen selvfølgelig i bilen J. Siden det var bare noen få dager gikk det også bra med all maten i – den tunge - sekken. Hilsen, Philipp

Hei, tenkte siden det vanligvis er Morten som skriver inn her, får jeg gjør det denne gangen. Han får heller korrigere om jeg skriver noe feil . Vi ville ha en kosetur etter alt det toppturslitet Morten hadde holdt på med sist uke og bestemte oss for Midtmaradalstindane fra Stølsmaradalen, med to overnattinger der for å fordele høydemetrene litt snillere (de er det mange av!). Så dro vi avgarde fra Røn rett etter jobben (Morten hentet meg der), etter å ha spist to kurver med jordbær og kveldsmat utenfor kontoret i sola. Jeg husker ikke nøyaktig når vi startet sykkelturen inn til Vetti fra Hjelle, men det må ha vært rundt 19-tiden. Å sykle opper i Utladalen med tung sekk på ryggen og en mage full av kveldsmat er ikke veldig behagelig. Det ble da også trilling de værste oppoverbakkene. Vi satte fra oss syklene og gikk videre innover mot Vettisfossen og Stølsmaradalen. Ved hengebrua gikk det over Utla og så bratt, bratt, bratt mange, mange sammenhengende høydemetre oppover. Det vat varmt i krattbjørkeskogen, men heldigvis ikke så veldig mange insekter som fryktet, men vi fikk likevel en del stikk fra blodsygende monstre. Det er kjekt å ha Vettisfossen til å måle høyden på, og det var enda kjekkere å etterhvert komme seg et godt stykke over den og kunne se ned på den... Ganske tassent virket den ovenfra : . Vi ankom hytta rundt 22-tiden, tror jeg, og lå i soveposene litt før 23. Stølsmaradalen er en liten hytte (kun 6 sengeplasser) i utrolig idylliske omgivelser. Men det må være enda mer idyllisk å telte et lite stykke oppover i dalen helt alene... Neste morgen ringte vekkerklokka halv åtte, vi spiste frokost, pakket dagstursekken og la av gårde mot Midtmaradalstindene. Morten ville spare kilometre og ledet ganske bratt gjennom bjørkekrattskogen så langt vestover mot stupet som det gikk an. Et stykke gikk det veldig bra, selv om det var mye pes her i bakkene, men så kom det et vanskelig parti. Den kunne omgås, men nå stå vi en gang der, og so skulle vi jammen også komme oss opp her. Det var mosebevokste, såpevåte og glatte sva med så godt som null fotfeste. Det var bare å holde i bjørkegrenene ovenfor og gjøre noen akrobatiske kroppshevninger. Utglidninger her hadde - hvis ikke dødelig, så i hvert fall vondt - ikke vært lurt, og jeg dinglet noen momenter bare hengendes i armene etter å ha mistet det miskroskopiske som fantes av fotfeste der. Men med en sterk hånd som jeg fikk låne som dro meg oppover klarte vi det begge to. Jeg bemerket at det hadde sannsynlighvis vært veldig mye lettere lengre til høyre i en slak renne. Med en gang vi kom oss opp på ryggen ble terrenget meget lettgått og svart behagelig. Vi krysset Svartbekken (?) på stein og hadde en god og deilig drikkepause i sola her. Det lå enda en del skyer rundt de høyeste toppene i Hurrungane, men været lovet ikke så værst. Her ble vi tatt igjen av et yngre fjellpar med meget lett oppakning som ikke en gang stoppet her for å drikke, men gikk rett på videre. Det hadde blitt mer og mer blå himmel og sol etterhvert, og tåkeskyene rundt Austabotntind og Styggedalsryggen/Storen hadde dratt sin vei. Kort tid etter stod vi på en knaus av ca. 1540 m, hvis jeg husker riktig (har ikke kart her nå), navnet var et eller annet med stein. Herfra var ryggen meget lettgått et godt stykke, med fint og fast fjell å gå på. Ringstinder og Maradlastinder dykket opp etterhvert og dannet en flott kulisse. Tilbake kunne vi se Stølsnostiden/Falketinden/Hjelledalstinden og Uranostinden. Stølsmaradalstinden til venstre så også litt spenstig ut. Etterhvert nærmet vi oss foten av ryggen til Vesle Midtmaradalstind. Vi omgikk fortoppen (som ikke når opp til 2000 m) til venstre på snøen og tok fatt på eggen. Den bød på det de fleste ville kalle morsomt klyving, med to litt vanskeligere punkt som ikke er nevnt i Thommsen sin guide i det hele tatt. Morten klarte seg opp og jeg med hjelp av en taustump etter. Det andre punktet kunne greit omgås på en utsatt hylle rett ned mot stupet mot Midtmaradalen, noe Morten benyttet seg av, mens jeg ikke torde. Så sto vi på det første toppunktet på Vesle, med grandios utsikt mot Storen og hele Styggedalsryggen. De andre to var allerede på Store. Jeg var enda lit skjelven etter klyvingen opp (andre ville kalt det en lek, men jeg var faktisk overrasket over meg selv at jeg lot meg pushe helt opp hit ) og foretrakk en lang pause på Vesle, mens jeg kunne forfølge Morten på vei videre til Store. Jeg kunne sikkert klart den siste biten og, hvis jeg først hadde kommt meg så langt, men skulle gjerne ha litt tid på meg for å psyke meg opp til nedturen. Da Morten kom tilbake fra Storen nådde også det tredje partet som skulle bestige Midtmaradalstindene denne dagen, opp. De hadde Thommesen i sekken og lurte fælt på hvor vanskelig det skulle bli ned til skaret mot Store, hvis allerede de to vanskelighetene før ikke en gang hadde blitt nevnt i boka... Men de kom seg greit ned og opp på andre siden. Den (nedstigningen) gikk forøvrig veldig fint og raskt, den øverste av de to vanskeligere punkt på ryggen ned gikk jeg faktisk nå på den utsatte hylla (noe Morten ble meget imponert over ), og det andre omgikk vi litt til høyre på noen sva og på snøen. Det er deilig å ha snøfelt å gå ned på, så vi valgte en litt annen rute og fulgte snøen til venstre for den lille knausen av 1500 et eller annet meter ned til Svartbekkvannet og i høyre kant av den ut. Nå holdt vi rett på ryggen ut, til vi etterhvert kom inn på den umerkede stien fra Midtmaradalen/Skogadalsbøen som vi fulgte gjennom kratta tilbake til hytta. Belønningen var peanøtter og halvannen liter cola til dessert... (man ynner seg jo ellers ingenting...) De første to var selvfølgelig nede en stund før oss, men det gikk lang tid før de siste to også nådde ned til hytta. Da vi allerede lå i soveposene og halvsøv, kom det en kar som gikk solo, hadde overnattet på eller ved Midtre Ringstind og gått hele Midtmaradalsryggen alene. Han rapellerte og klatret ned punkter, men jeg (og Morten for så vidt) synes han ubetinget tilhører den "svært gærne" kategorien, som også Lyngve har blitt plassert i . Neste morgen ble vi enda en gang vekket av sola, spiste en kort frokost og bega oss på den laaaaaaange og braaaaate nedstigningen til Utladalen. Med tunge sekker på er men med en gang igjen ganske ustøtt og innskrenket i sine bevegelser og balansen. Men det gikk raskere og jevnere enn jeg trodde, og omsider kom vi ned til Utlas kjølige drag (deilig!!!). Broen blr krysset, og den lille kneika opp til Vetti forekom oss som en lek. Sykkelturen ut gikk veldig rask og greit, det ble noen fotostop underveis, da. Den smaragdgrønne elva i sola var bare for fin. Dagens uumstritte høydepunkt var det påfølgende badet i elva fra Hjelledalsfossen ved brua ved parkeringplassen i Hjelle. Det hadde skjønt nok ikke vært fullt så deilig hvis ikke vi hadde vært så gjennomsvette, men det var vi jo nå en gang . Fasit: en flott tur til et litt avsides liggende hjørne som krever ganske mye svette og støe lårmuskler å komme seg til. Det er ikke så veldig mye annet å finne på der oppe enn å gå på Midtmaradalstindene, men ellers så er Stølsmaradalen er et veldig idyllisk sted - spesielt når man har telt og trekker seg bittlittegran lenger opp i dalen. Å ligge så høyt over Vettisfossen er også en opplevelse. Jeg har sett et nytt og spennende hjørne av Jotunheimen!

Fylkesmannen i Oppland har no fatta vedtak og sendt det over til DN: Jotunheimen nasjonalpark - sikringstiltak ved "Vesleløfti" på stien til Besseggen - klage på vedtak Det vises til brev av 09.11.03 fra E. Andersen m.fl, der fylkesmannens vedtak av 17.09.03 blir påklaget. Bakgrunn Fylkesmannen ga i brev av 17.09.03 dispensasjon fra verneforskriften for Jotunheimen nasjonalpark for oppsetting av enkle sikringstiltak for et utsatt punkt på stien mellom Gjendesheim og Besseggen. "Vesleløfti" er et bratt og utsatt parti på stien opp fra Gjendesheim og mot Besseggen. Det utsatte punktet ligger rett innenfor vernegrensen for Jotunheimen nasjonalpark. Stien er i sin tid blitt lagt her da dette er den eneste farbare veg for å forsere den langsgående og bratte hammeren opp mot Veslfjellet. Det har forekommet enkelte redningsaksjoner og ulykker her. Oppsynet, DNT og forvaltningsmyndigheten har mottatt en del tilbakemeldinger på at punktet er vanskelig å passere for skoleklasser, eldre og mindre fjellvante folk. For å omgå dette punktet, måtte stien blitt lagt om i en sløyfe nordover mot Bessvatnet og sørvestover igjen mot høgde 1535. Dette ville medføre ei ekstra sløyfe på ca 2,5 km. Gjennom året går det anslagsvis 40.000 personer over Besseggen. I forbindelse med søknaden ble det gjennomført befaring over Besseggen den 21.08.03. Hensikten var å se på erosjonsproblemene på stiene opp fra Memurubu/Gjendesheim og å drøfte eventuelle sikringstiltak for "Vesleløfti". På befaringen deltok Lom og Vågå fjellstyre ved fjelloppsynet. Disse er sekretærer for tilsynsutvalgene for Jotunheimen nasjonalpark i Lom og Vågå. Videre deltok representanter fra Den Norske Turistforening (DNT) og fylkesmannen. Det var enighet om å etablere enkle sikringstiltak på dette punktet for å gjøre ferdselen sikrere. Konklusjonen på befaringen var at DNT skulle utforme en skisse til tiltak, og søke om dispensasjon fra verneforskriften. Etter søknad ga fylkesmannen dispensasjon til tiltaket som innebar 2-3 bolter og en enkel kjetting for å holde seg fast i. Med bakgrunn i sakens prinsipielle betydning, sendte fylkesmannen saken til de tre tilsynsutvalgene for uttalelse før klagebehandlingen. Fylkesmannen har mottatt uttalelse fra tilsynsutvalgene i Lom og Vågå som følger vedlagt brev av 15.12.03. Tilsynsutvalet i Vågå: "Tilsynsutvalet for Jotunheimen nasjonalpark i Vågå meiner generelt det må vera ein streng praksis i saker der det er spørsmål om sikringstiltak for turgåarar. Tilsynsutvale tykkjer likevel den omsøkte sikringa ved Veslløyfte etter Besseggruta bør kunne tillatast. Denne ruta er spesiell fordi den er kjent og svært mykje brukt, og som sikkert vil bli nytta i like stor grad i framtida". Tilsynsutvalet i Lom: "Tilsynsutvalet er kritisk til sikringstiltak og sterk grad av tilrettelegging langs turrutene. I siste instans bør det, uansett om det er sterk tilrettelegging eller inga tilrettelegging vera turgåaren sjølv som har det heile og fulle ansvar for eigen ferdsel. Ruta over Besseggen er ei rute der det i lang tid har vore tilrettelagt for stor trafikk. På utsette plassar på slike sterkt trafikkerte turuter, bør det etter tilsynsutvalet si meining kunne tillatast å gjennomføre enkle sikringstiltak, slik det er søkt om". Klagetema Klagerne anfører at saken ikke i tilstrekkelig grad ble offentlig kjent før vedtaket ble fattet. Dette har medført at relevante aktører ikke har kunnet komme med innspill og si sin mening om saken. Klagerne stiller spørsmålstegn ved om inngrepet er nødvendig, da det finnes en enklere rute eller en kan gå den motsatte veg. Det hevdes videre at en prinisippielt går over en grense når man tillater sikringsanretninger i fjell for å lette ferdselen. Klageren er kritisk til at reiselivet profilerer dette som et "produkt" og at dette igjen presser fram tiltak for å gjøre ferdselen lettere. Forvaltningsplan for Jotunheimen nasjonalpark Ruta over Besseggen ligger i brukssone teig 6 i gjeldende forvaltningsplan for Jotunheimen nasjonalpark. I denne sonen er det utført særlige tilretteleggingstiltak med hensyn til informasjon, tilrettelegging og erosjonsikring. På grunn av tilretteleggingsgraden i området er det i nåværende plan vurdert å plassere Besseggen og Gjende øst i sone med spesiell tilrettelegging og inngrep. Dette vil bli vurdert gjennom den forestående rullering av forvaltningsplanen. Fylkesmannen vil bemerke Rettslig klageinteresse Fylkesmannen har vurdert dette spørsmålet og har kommet til at klagerne som enkeltpersoner ikke er parter og neppe kan sies å ha rettslig klageinteresse, jf forvaltningsloven § 28 første ledd. Klagen er også fremsatt lenge etter klagefristens utløp, jf forvaltningsloven § 29 første ledd. Fylkesmannen mener imidlertid at saken har prinsipiell betydning hva angår tilrettelegging i fjellet og nasjonalparkene. Vi mener klagen reiser problemstillinger som kan ha betydning for forvaltningen av Jotunheimen nasjonalpark og andre verneområder/fjellområder. Fylkesmannen har derfor kommet til å ville realitetsbehandle klagen for på den måten gi åpning for at saken kan undergis en to-instans behandling. Om saken er tilstrekkelig opplyst Etter forvaltningslovens § 17 første ledd, skal forvaltningsorganet påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Fylkesmannen har i denne saken gjennomført befaring med representanter fra de lokale fjellstyrene, tilsynsutvalgene og DNT. Fylkesmannen kan imidlertid se at tilsynsutvalgene burde blitt hørt i saken før vedtaket ble fattet. Disse er derfor blitt hørt i ettertid før klagebehandlingen. Fylkesmannen mener at utredningsprosessen har vært tilstrekkelig. Det vil etter vårt syn gjøre forvaltningen av verneområdene svært tungrodd og forholdsvis krevende dersom det skulle bli lagt opp til at enkeltbrukere av nasjonalparken og et høyt antall foreninger skulle bli gitt anledning til å uttale seg i enkeltsaker før vedtak blir fattet. I store saker vedr. forvaltning av nasjonalparker som for eksempel berører grensejusteringer, forskriftsendringer, rullering av forvaltningsplan etc, blir disse alltid sendt på en bred høring. Forvaltningplanen for Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen Landskapsvernområde skal med det første rulleres. Tilretteleggingstiltak og eventuelle sikringstiltak langs turistrutene, vil i denne sammenheng være et viktig tema i denne planen. Prosessen rundt forvaltningsplanen vil være bred der både enkeltpersoner og organisasjoner vil bli gitt mulighet for å komme med innspill. Behovet for sikringstiltaket Ruta over Besseggen er i en helt spesiell stilling med hensyn til ferdsel. Den er et av trekkplastrene for Jotunheimen nasjonalpark og norsk fjellnatur. Besseggen blir bl.a. brukt i markedsføringen av reiselivet og fjellturismen i Vågå og bygdene rundt. Av det høye antallet som går denne ruta hvert år, er det en stor andel mindre fjellvante folk. På begge sider av Besseggen er det to betjente turisthytter og det er en egen rutebåt på Gjende. Disse tilretteleggingstiltakene er med på å øke ferdselen over Besseggen. Fylkesmannen mener at ruta over Besseggen skiller seg fra alle andre merkede turruter i Jotunheimen og ellers med hensyn til markedsføring og ferdsel. Vi legger til grunn at det aktuelle punktet ved Vesleløfti er et lite, men et vanskelig punkt og forsere, spesielt under visse værforhold. Det har som tidligere nevnt forekommet både ulykker og redningsaksjoner her. Fylkesmannen mener at de enkle sikringstiltak slik som omsøkt må kunne forsvares ut i fra ferdselsmengde og de tilretteleggingstiltak som ellers er gjort. Ut i fra den spesielle posisjon ruta over Besseggen har, kan vi vanskelig se at sikringstiltaket ved "Vesleløfti" vil kunne ha noen presedensvirkning for andre fjellruter i Jotunheimen. Fylkesmannen er imidlertid enig med klagerne i at det er viktig å ha en bevisst holdning mot et stadig større krav om og en gradvis utvikling mot mer tilrettelegging/sikring av fjellruter. Dette vil også ha høy aktualitet når forbudet mot kommersiell turisme (fjellføring) er opphevet og en kan forvente flere aktører i nasjonalparken. Fylkesmannen er i dag ikke kjent med andre punkter i Jotunheimen nasjonalpark der slike sikringstiltak vil være nødvendig, men ønsker å ta dette opp i rulleringen av forvaltningsplanen for nasjonalparken. Vi kan vanskelig se at dette vedtaket vil ha noen presedens for andre ruter i fjellet. Konklusjon Fylkesmannen kan ikke se at det har framkommet opplysninger i klagen som tidligere ikke var kjent i saken. Vi finner derfor ikke grunn til å endre vårt vedtak av 17.09.03. Fylkesmannen opprettholder sitt vedtak og saken oversendes Direktoratet for naturforvaltning for endelig avgjørelse.

Det provoserer meg voldsomt når jeg registrer folk som bare peiser forbi bommen som markerer grensen for Utladalen landskapsvernområde i Koldedalen, med bilen. Hva slags holdninger kommer her til uttrykk? Hvor skal dette ende? Kan en passere nasjonalparkgrensa andre steder i Jotunheimen også da, bare bommen ikke er fastlåst?

Kva med å starte i Fortun i Luster? Gå opp Berdalen, med eit besøk på det nyrestaurerte huset på Fuglasteg. For å unngå vegen, kan du ta til høgre ved Berdalsvatnet, og så krysse vegen mellom Årdal og Turtagrø lenger sør. Herfra inn i Austabotnen og over Gravdalsbandet, som du var inne på. Ned Gravdalen, der det kan vere verdt å besøke Avdalen, eit eldre gårdsbruk restaurert av Årdal Turlag. Vidare langs kanten av Utladalen, krysse Stølsmaradalen til Midtmaradalen. Øverst i Brendeteigen er det fritt utsyn til Vettisfossen, med 275 m høgt fall. Herfrå kan du enten krysse dalen og ta opp Morka Koldedalen, eller gå opp Midtmaradalen, over Skagastølsbandet til Turtagrø, og inn i breheimen. Det finst fleire ruter gjennom Breheimen, som kan avsluttast i Skjåk, eller du kan ta vestover til Stryn. Det ville bli ein tung tur, med mykje opp og nedstigningar, men du er ikkje redd for litt slit på turane dine?

Det var eit herleg program, dette. Flotte bilete frå Vettisfossen og Utladalen. Helsing Stuttjukken.

Tack, men nu börjar jag luta åt något annat. Ju mer jag tittar på kartan, desto mer motbjudande är tanken att korsa Utladalen vid Vetti, på den höjden. Det skulle bli en mycket lång sträcka i skog, kanske en hel dag, och et fasar jag för. Just nu kan jag tänka mig att börja i Myrdal och söka mig in mot den västra leden i Skarvheimen, sen kanske in i Hjelledalen från öster, som för tre år sen och sen upp mot Sognefjellsvegen. Men det skulle bara bli två nya etapper. Annat jag funderat på är en ny rundtur i Jotunheimen (senast jag gjorde ngt sådant var den underbara sommaren 2002) men jag har gjort praktiskt taget allt - det enda som fattas är väl sträckan mellan Lerivassbu och Langvatnet, samt Urdadalen från Skogadalsbøen, om den ens är värd att gå! Kan tänkas att jag skippar fjällen helt iår och satsar på en septembertur i Alperna. Glöden börjar falna.

Må sei eg er imponert over dine lange vandringar, og synest absolutt du bør halde fast på den opprinnelege planen. Å vandre frå Finse til Skjåk er ein drøm som eg har hatt lenge, men som av forskjellige grunner ikkje har latt seg gjennomføre. Starten, frå Finse til Hallingskeid, er kanskje litt problematisk når du ikkje vil følge Rallarvegen. Trur kanskje det er lurt å gå mot Steinbergdalen litt før, resten av ruta mot Vettismorkje er kurant. Å krysse Utladalen er ikkje så utfordrande som du trur, men ein god motbakke blir det sjølvsagt opp på nordsida. Som Morten skreiv, det er fasinerande å oppleve den ville naturen i Utladalen. Det er to måtar å krysse Utladalen ved Vetti. Du kan ta ned til elva rett øst for husa på Vetti, og krysse elva på god bru. På veg opp igjen får du ei flott utsikt rett mot Vettisfossen(275 m høg). Ein raskare måte er å følge grusvegen i retning Årdal, for så å ta opp i Avdalen, og direkte til Gravdalen. Det går an å legge ruta litt vekk frå veien frå Austabotn til Turtagrø, men det blir litt meir opp og ned. Frå Turtagrø kan du gå opp Mjelkedalen, og komme inn på stien frå Sognefjellet, og gå mot Lundadalen og Bismo. Eit anna alternativ er å legge turen om Nørstedalsæter, og komme ut i Ottadalen ved Pollfoss, men her er det truleg ikkje mulig å proviantere. La det bli det 10. året i norske fjell, med lagleg vær kan dette bli den flottaste vandringa av alle.

Ju mer jag ser igenom rutten, desto mer orealistiskt verkar det att gå hela vägen från Finse eller Myrdal till Bismo utan hytteövernattning (jag har sedan 2001 sovit EN natt på hytte, Fondsbu). Jag kan (dålig rygg, bland annat) bära cirka 16 kg, vilket innebär 10 dagsransoner mat. Det ser ut att kunna bli bortåt 12 dagar. Så alternativen jag funderar på nu är 1) Myrdal-Hallingskeid-Geiteryggen- vidare (den andra etappen ser lovande ut) och sedan känna vad som känns bäst efter Slettningsbu. Eller 2) Börja i Jotunheimen, Gjendesheim-Utladalen- upp i Breheimen, Lundadalsbandet, proviant i Bismo (tar väl en vecka dit), upp i reinheimen och södra Tafjord, delvis utanför de markerade stigarna, och helst utan kontakt med de förfulande kraftprojekten i Tafjordfjella. Att korsa Utladalen: det är inte den fysiska ansträngningen det handlar om, utan psykologi och estetik. Vetti ligger väl på cirka 300 möh; det skulle handla om cirka en mil i skog innan man kommer till Gravdalen. Skog, skog, skog, inget vatten; man får förbereda sig mentalt för sådant. Minns Vangshaugen-Loennechenbua 1997, med brant nedstigning i Jenstadjuvet. Till all lycka var det vackert väöder och jag var inställd på en lång etapp. Jag kände lättnad när jag kom till Jenstad gård och började se ljuset igen. Jag har varit inne på ÅT:s hemsida. Av bilder att döma är Gravdøla yster i sitt nedre lopp - hur man kan rita in en stig tvärsöver är en gåta för mig; jag har skrivit ebrev till ngn kontaktperson, dels om den, dels om Hjelledalen (finns bro vid Fremre Hejelledalen? vadstället är tidivis farligt). Mina planer hänger på svaret. Just nu känns alternativ 2) trevligast.

Tom: Er helt enig med deg når det gjelder Jotunheimen. Det finnes ikke flottere høgfjellsområdet på det norske fastlandet. Spennvidden er nesten komplett. Det er klart at for folk som kun ser topper som er spissere enn kirkespir så er det mye kjedelig i Jotunheimen. Men hva med spennvidden andre steder? Sunnmørsalpene? Ville egger, spisse tinder og bratte fjellsider. Hvor er de store breene? Hvor er de milde høene, de frådende elvene? Høgfjellsviddene. Krokete furuskoger, hundrevis av blinkende arktiske tjern? Enorme grønne brevann, ville daler med nesten 2000 meter høydeforskjell. Sunnmøre er høge fjell gjennomskåret av lavland og siviliasajson. Jotunheimen er sammenhengnede, variert. Rondane er Rondane, Sunnmøre er Sunnmøre, Vidda er vidda (Hardangervidda for eventuelle Finnmarkinger), Josten er Josten.. Alt vel og bra, men Jotunheimens mangfold, storhet og spennvidde finner du ikke så konsentrert ellers. Du trenger ikke å gå på topper for å kose deg i Jotunheimen... Å rusle langs Mjølkedøla fra Eidsbugarden en fin høstdag, eller innover Leirungsdalen for densaksskyld... Eller utforske den frodige Utladalen. Leking i blåis på Svellnosbreen eller Smørstabbreen, vandre blant støler i Smådalen, tøffe på båt innover Bygdin, eller bare rett og slett den trauste hytte til hytte turen... At det ligger et tresifret antall topper over 2000 meter her er heller ikke negativt. Dersom noen ikke liker høer og lignende er det demmes problem(?) og de trenger da ikke gå dit, men fjellet er mer enn vertikale utfordringer og grenseflytting, det er også stillhet, flora og fauna, utsikter, mosjon og vandring, rekreasjon, og gjerne en porsjon adrenalin eller fem, men ikke bare....

Normalveien til store Midtmaradalstind/2056 moh er nok av turene med flest høydemeter ja. Vet ikke om det er noen som overgår den? Uansett er det en usedvanlig flott og variert tur, og utsikten man får mot Hurrungane når man er kommet opp på Stølsnosi/1542 moh, på starten av Midtmaradalsryggen, er definitivt verdt slitet opp fra Utladalen! Et par turrapporter derfra som ligger ute her på forumet: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1518&highlight=midtmaradalstind+vetti https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=258&highlight=midtmaradalstind+vetti

Hei! For et flott Forum...! Noen som kan fortelle litt om tilkomst Falketind fra Utladalen..? Tenker å gå fra Hjelle, har ikke utstyr for bre..

Hei, Vi er fire studenter i 20- og 30-årene som vurderer å prøve oss på Store Skagastølstind til sommeren. Vi har alle i god form og har en del fjellerfaring, og klatrer grad 5-6 uten problem. To av oss har kurs i klatring på naturlige sikringer, inkludert taulagsrutiner, standplass, rappellering o.l., og kan lede på de punktene hvor det kreves klatring. I fjor var vi på en fin tur i Jotunheimen, og besøkte blant annet Falketind og Stølsmaradalstind. En av oss er fra Øvre Årdal og har gått veldig mye i fjellet i området, og har blant annet jobbet som guide i Utladalen. Vi er fornuftige og risikobevisste, kjenner hverandre godt, og har ingen problem med å snu om vi merker at vi ikke helt har dagen. Mitt spørsmål er -- dersom vi setter oss godt inn i klatreføreren og guidebøkene på forhånd, er det da sannsynlig at vi vil kunne gå Storen uten å leie inn en guide? Jeg vet det er umulig for noen å si "ja, dere er i stand til det", men høres det ut som et rimelig mål, alt tatt i betraktning? På forhånd takk!

Det er ikke lett å komme med forslag ut i fra opplysningene du kommer med, men på ut.no er det mange flotte turer. Planleggingskartet til DNT er også et godt hjelpemiddel. Her er noen få tips som dere kan vurdere: Skarvheimen: Finse - Geiterygghytte og videre ned Aurlandsdalen. Veldig populært og mange andre som velger samme ruta. Du vil ikke gå aleine, men en perle. Hardangervidda vest. Liset, Viveli, Hadlaskar, (Torehytta) , Stavali, Kinsarvik. Utrolig flotte fosser ned fra Stavali. Rondane. Starte på Dovrefjell og gå til Høvringen eller Mysuseter. Jotunheimen: Gjendesheim - Gjende - Leirvassbu- ( Olavsbu, under resturering i sommer, populær hytte og lite sengeplass, men en mulighet) Skogadalsbøen - Vetti. Mulighet til å gå Besseggen og inn i hjerte av Jotunheimen og så gå ned Utladalen. For en litt tøffere tur kan jeg anbefale firkanten i Breheimen. Sota seter - breføring til Nørstedalsseter så Arntzbu - Sprongedalshytta og tilbake til Sota. Kan evt gåes motsatt veg som er noe lettere. Det er utallige andre muligheter og fjellområder, men dette er noen av de turene jeg har opplevd som flotte. Lykke til med planleggingen. Hvis dere velger å gå fra hytte til hytte så jobb med å få ned vekta på sekken til ca 8 kg. Da vil turen bli så mye greiere.

You may summit Glittertind without glacial equipment, at least if you follow the track. But if the wheather is not fine, you will not see much. Then of cause you can walk around the mountain. In the Gjende area (Gjendebu-Memurubu-Gjendesheim) you will meet a very lot of people. It is one of the most popular areas in Jotunheimen, very spectacular and also a little alpine. If you dont want to see to many people consider heading south against Bygdin. Here you will also find bus connections. If you choose the second (western) track also consider Gravdalen and Utladalen from Leirvatnet. Utladalen is a very spectacular area, a little fjord like, with big contrast between high mountains and wood, and with some very great water falls. The wheather is very difficult to predict. You may decide your track ad hoc depending on what the single day will bring. You must bring clothes for both warm and cold wheather, also for whole day rain. Also remember cap and cloves. Wish you a great trip.

hei sann..... Tenkte å gjøre en forandring i år og legge en av fjellturene mine til Jotunheimen, i stedet for Trollheimen/Dovre/Rondane som er mine faste fjellområder. Har liten erfaring med Jotunheimen bortsett fra Besseggen-området, men jeg har veldig lyst på en tur i og rundt Utladalen m/Vettisfossen. Håper derfor noen som er noenlunde kjent i området kan hjelpe meg meg et turforslag. Jeg kunne tenkt meg en tur som varer i 4-5 dager med start og slutt på samme sted, kjører bil, og ligger mest sannsynlig i telt det meste av tiden. Ellers så tenkte jeg å legge inn en topptur (uten klatring). Hadde vært gøy å fått noen knakende gode forslag fra dere. Mvh Barcelona

Virkelig spennende og interessant rapport "omn"! Har mang en gang tittet rundt på kartet over Utladalen (Norges dypeste dal) og lurt på hvordan det ser ut nedi Styggegjelet. For på sommerstid regnet jeg med at man ikke ville komme ned grunnet bratte stup som elva har gravd ut. Leste én annen rapport fra dette området tidligere http://www.fjellsportlaget.org/Tinderangler/TOM2005/NR1_2003/Styggegjelet.htm og bildene dine var med på å gi et godt innblikk av hvordan det ser ut i dette utilgjengelige og mystiske landskapet. Får lyst til å gjøre noe liknende selv, er moro med slike utflukter!

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag. Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...? Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe. Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter? Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag. Tung start Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt! En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi. Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller. Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen. En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare! Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss. Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt! Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur! På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork! Ingen «walk in the park» hjem heller Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre! Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette. God Jul alle sammen!

Jo takk for det! 2k-samlinga har fått grepet på meg, så det er ingen vei tilbake. Men jeg har god tid, alle toppene skal bestiges i godvær, og mange områder uten 2k kan besøkes med den største selvfølge i mellomtida. Hvis ting går som jeg håper i år så blir det to turer til Stølsmaradalstind. Den mest realistiske går på våren. Da håper jeg å få med min skaukompis hjemmefra og grønlandshuskytispa hans, på tide å introdusere 2k-livet for dem. Den andre og minst realistiske planen er å gjøre som 500fjell og askogvoll og dra på førjulstur til Stølsmaradalen, men da bytte ut Midtmaradalstind med Stølsmaradalstind. Spørsmålet da er hva slags bre som faktisk ligger i en senkning et sted på Stølsmaradalsryggen. Ser ikke helt lett å komme utenom. Gravdalen er et paradis på jord om våren. Har rusla den inn i nesten hele dens lengde for å komme meg så langt opp mot Søre Austabotntind som mulig, selvsagt med stopp rett før klyvinga tar til. Håper å løse dette senere sammen med kompetent følge. Men Gravdalen i seg sjøl var en stor forelskelse ved disse anledningene. Grønn, brei og idyllisk med klukkende småbekker over alt og noen av landets råeste tinder som bakteppe. Jeg mista forresten ei saftflaske i en flomstor bekk der våren 2004, den forsvant i stor hastighet under ei snøbru, så det er flere som kan være slepphendte på tur. Jeg tenker at taxidama i Øvre Årdal må lure på hvor det har blitt av han originalen som kom tilbake hver høst og vår for å gå i området rundt Utladalen i perioden 1999-2005. Ingen andre hadde fått henne til å måtte feste ski på biltaket. Etter at boka Hvite Drømmer kom ut ser det ut til at hun har stifta bekjentskap med flere originaler med ski såvidt jeg forstår av et lite kapittel der. Regner iallfall med at det stort sett er samme drosjesjåføren der, de to første åra kunne det være andre, men etterpå var det alltid samme dama, og hun trakk godt på smilebåndet hver gang.

Utladalen!

Eller rettere sagt fra klokka 22.30 fredag 30.05, fra Hjelle i Øvre Årdal. Hadde planer om å kalle artikkelen for Årdalsfjella i mitt hjerte, men selv om det er en veldig sann setning dekker den ikke virkeligheten i dette tilfellet! Jeg tok meg vann over hodet og vel så det. Fikk ikke sove noe særlig natt til fredag fordi jeg fantaserte om dette turprosjektet. I tankene så jeg for meg soloppgang på Falketind. Så naiv kan man bli, og jeg burde kjenne min begrensning og vite bedre. Hadde selvsagt ingen sjanse til å rekke det, da måtte jeg råkjørt og starta fra Hjelle mye tidligere og vært mye lettere i kroppen. I tillegg var sekken veldig tung, sikkert 25 kg med skiene på. Man kan si at det er dumt å bære for tung sekk, men som feks askogvoll har vært inne på i en Gråhø-rapport så har dette litt med holdninger å gjøre, som å være brukbart utstyrt hvis uhellet skulle være ute. Jeg fråtser ikke i utstyr, men soveposen er grei å ha, og klær er greit å ha i store mengder, for ikke å snakke om et brød, pålegg av diverse slag, lefser, stor twistpose, risengrynsgrøt og ca 8 liter drikke. Men en ting er sikkert, for meg hadde denne turen ikke vært gjennomførbar med 35 kg tung sekk Det er alltid litt vemodig og gufsete å starte å gå i skumringa når man er trøtt og lettere fryser, og man vet hvor godt det er å bare krype inn i ei trygg og lun seng. Men jeg skjøv de tankene bort og konsentrerte meg om å suge inn den velkjente Årdalsfjellstemninga. Her var jeg utallige ganger som student, derfor er Stølsmaradalstind kjærestetoppen min. Men området som helhet er også det herligste jeg vet! Hurrunganes østside, den råeste av de alle, vestlandet som skjærer seg inn i heimen gjennom Utladalen og de idylliske hengedalene, skauen på Vettismorki og Tyinfjellas vestside, den minst beferdede siden. Ruslinga innover veien og videre opp fra Vetti til Vettismorki gikk noenlunde smertefritt. Men oppe på platået ble skiene et problem fordi de hekta seg fast i greiner. Skjer det ofte nok kommer jeg med en del stygge utbrudd. Mon tro om folka i det teltet jeg nesten tråkka på ved Ingjerdbu hørte meg.. Det var videre herfra kronglinga begynte for alvor. Små myrer ble alltid avløst av bjørkekratt og enkelte forvridde furutrær. Ble mye lirking, bøying og dukking. Mystisk stemning var det også, særlig ettersom dette historisk sett er gammelt bjørneterreng, og bjørnen i de senere år har begynt å fatte interesse for Sogn igjen... En lettelse var det å nå snaufjellet! Det fristet mye mer med pause her oppe, så da kunne jeg drikke meg midlertidig utørst Snart måtte også skiene på, og det gjorde godt for ryggen. Men humøret var ikke helt på topp, for været var så overskyet og av og til syntes jeg at jeg kjente regndråper. Eller var det mine egne svetteperler fra håret? Jeg var engstelig, for har opplevd at godværsvarsel ikke slår til hvis skydekket somler som nå. Endelig var jeg på sørenden av Stølsnosi, rimelig utslitt. Litt nedtur for å si det mildt å måtte så langt ned igjen på motsatt side! Jeg har sett bilder av sprekker på Stølsnosbreen ved Stølsnosi som gjorde sitt til at brepassasjen ikke sto på min meny. Mulig jeg er hysterisk forsiktig, men jeg hadde bare gått rundt med en ekkel følelse og hivende, kort pust av å krysse breen. Dermed ble det å skli kontrollert nedover mot toppen av svapassasjen på sommerruta fra Morka-Koldedalen. Det hadde jeg heller ikke turt tidligere på vinteren med overhengende rasfare. Jeg merket etterhvert at jeg ikke bare var totalt utslitt, men også hadde et stort søvnunderskudd. Var rett og slett kvalm og småredd for helsa. Hva f... er det jeg har begitt meg utpå? Men etterhvert begynte det å lysne for alvor der oppe, ikke dagslys, for det hadde allerede vært der et par timer, men solskinn Herlige sola som løste opp skyene Plutselig var jo Falketind innen rekkevidde likevel, jeg fikk uante krefter og livet smilte til meg igjen De uante kreftene varte ikke lenge. Da jeg langt om lenge kom nær kanten mot Falkbreen var det av med skia. Telte til hundre skritt oppover i løssnøen før jeg måtte ha pause. Husker ikke hvor mange ganger jeg gjentok dette, men jeg husker godt at jeg følte meg som et vrak og at sekken tynget så det verket i skuldrene. Endelig var toppen der! Men jeg klarte ikke å glede meg stort, jeg var rett og slett i for dårlig forfatning. Nesten 9 og en halv time hadde jeg brukt fra Hjelle! Hva nå med Stølsnostind og den store nedturen i form av oppstigningen til Stølsnosi igjen på tilbaketuren? Oppholdet ble kortvarig, men jeg rakk jo å få med meg at utsikten var fin til tross for dis. Nede ved brekanten kom vinden. Den var i perioder såpass ille at jeg ikke turte å følge ryggen mot Østre Stølsnostind, men foretrakk å gå på snøen tett oppunder. Det gikk i krabbetempo, men overraskende fort nådde jeg denne skuldertoppen. Her var temperaturen litt triveligere enn på Falketind. Jeg ble ikke lenge her heller, for Stølsnostind herfra har en dragende makt! Men nå fikk jeg en nedtur: Sekken måtte av, for den var truende til å dytte meg utfor både her og der ved hjelp av berget bak. Lettere for skuldra, men dette betydde null mat og drikke på Stølsnostind Enda større nedtur var det å få bråstopp på kanten av en hammer. Jeg prøvde ei hylle på sørsida, men det var akkurat for langt ned til at jeg kunne lande smertefritt. Jeg snudde med hjertet i halsen fordi jeg nå så for meg at Stølsnosprosjektet gikk i vasken. Prøvde å finne steder lenger ned, men de ble for utsatte. Et snøfelt var litt for hardt også. Jeg tenkte på de som er glade i meg her i livet og at nå måtte jeg ikke gjøre noe dumt. Jeg gikk opp til ryggen igjen. Men i et febrilsk anfall av viljestyrke eller løsningsorientering eller hva man nå skal kalle det bestemte jeg meg for å sjekke hammeren igjen. Nei så f..., der var det jo en trang passasje på nordsiden som jeg hadde oversett, og det var steiner der som skjermet for stupet også Skulle dette likevel gå veien da... Tenk så flaut det hadde vært å snu her og få vite om denne passasjen etterpå! Det skal da ikke være noe problem å nå Stølsnostind fra østtoppen! Resten ble bratt og myk snø og trivelig bart fjell i passe luftige omgivelser. Nå var humøret betraktelig bedre. Snart var toppen der Her var det faktisk god plass, nesten så jeg bør vurdere ei overnatting her, men det var dette med sekkedyttinga da Utsikten mot Hurrungane er bedre herfra enn fra Falketind fordi man har kommet enda nærmere de. I tillegg får man bedre overblikk over Midtmaradalen og delvis Utladalen med fossene som glinsende bånd på tvers både her og der. Jeg ble på toppen kun 9 minutter, det er ingenting og nesten respektløst overfor Stølsnostind, men jeg måtte ha saft! Turen til skaret og videre tilbake til østtoppen gikk uten problemer. På Østre klarte jeg faktisk å kose meg, og det smakte å hølje ned 1,5 liter bringebær-Jada Men jeg gruet meg enormt til den lange oppstigningen tilbake til Stølsnosi fra nedenfor Falketind! Den ble også helt forferdelig. Men med hundre skritt om gangen og pause i mellom gikk det på et vis. Det er forferdelig å kjenne gammel sviende svette få påfyll fra fersk og i tillegg få alt dette i øynene. Solbrillene dugget til tross for at jeg hadde de et stykke utpå nesa. Dette er forresten siste fjelltur med disse solbrillene! Godt jeg ikke traff en sjel underveis denne dagen. Kjæresten min fortalte lattermildt at dette er damesolbriller pga sølvfargegreiene på kantene. Hjelp Jeg ante da virkelig ingen verdens ting om det, og nå er jeg altså avbilda på forum med de. Man skal jammen passe på så helt unødvendige misforståelser ikke oppstår gitt... Jeg er iallefall veldig glad i jenta mi og erklærer denne eventuelle saken for oppklart Om nedturen fra Stølsnosi er det ikke mer å si enn at det gikk i dårlige skiferdigheter som vanlig. Da jeg nådde vegetasjonen la jeg meg rett ned og sovna en tre kvarters tid. Våkna igjen og somlet meg ned til Morka-Koldedalen. Her er det jammen vakkert! Denne dalen er en mystisk idyll med mose, lyng, busker og elva med Hjelledalstind mektig kneisende bakerst. Snur man seg ser man rett inn i Stølsmaradalen med skauen på Vettismorki i forgrunnen. Nasjonalromantisk! Her kunne jeg endelig kose meg Dette er livet! Sånn bør fjell-livet føles! Ikke bare ambisjoner og utmattelse, men idyll og glede over de enkle ting. Jeg sovnet snart med et smil om munnen. Dagen derpå måtte jeg svikte Hjelledalstind pga Sogndalbesøk, men tviler på om jeg hadde klart den uansett. I tillegg er den krevende med snødekke. Jeg kan kort oppsummere såre føtter, stikkende smerte, småstress, lykkefølelse og klump i halsen. Jeg simpelthen elsker Årdalsfjella til tross for at dette var en helt for jævlig tur! Nå skal det bli mye Drammensmarka framover, og sannsynligvis blir det andre fjellområder i sommer. Jotunheimen får vente til høsten, men det er bare bra, for hva er vel en disig sommerdag i forhold til en krystallklar kald og herlig høstdag?

For en del år tilbake gikk jeg fra Hjelle inn Utladalen og opp til Avdalen gård. Ved gården traff jeg en gammel krok på en benk og satte meg ned. Vi pratet litt sammen og jeg begynte etterhvert å stusse over hvordan denne eldre mannen, som så ut til å være ca 75, kan ha kommet seg opp til gården - heli-lift var det mest nærliggende. Han takket for praten og begynte å tusle nedover de bratte bakkene mot dalbunnen - jeg satt nærmest måpende tilbake. Etterpå snakket jeg litt med seterdama på gården og hun fortalte at han er en ordentlig spreking som annenhver dag, dersom været tillot det, tok turen på sykkel fra Øvre Årdal inn til Hjelle og deretter opp til Avdalen. Hva han gjorde de andre dagene kan jeg ikke minnes, men mener det var noe annet som svært få på hans alder gjør. Hun fortalte også at han hadde gått i fjellet hele livet - og det tviler jeg ikke et sekund på. Etter at jeg hadde hvilt meg litt begynte jeg på nedfarten selv. Like nedfor Avdalen tok jeg igjen mannen, han tok seg en bokstavelig pust i bakken. Jeg smiler ved minnet. Det må være en velsignelse å ha helse til å gjøre det man liker også når man eldes. Og selv om han brukte lang tid på turen, og utvilsomt tok seg lang tid, og visstnok skjente litt på sykkelen på vei hjem, så blir ikke naturopplevelsen hans nødvendigvis mindre enn vår (eller deres) som spiser mil hver dag i fjellet og klarer sju 2000-metre før kveldsnytt. Og dette blir dermed et apropos til en annen tråd her der man diskuterer hvor sprek man må være for å gå i fjellet. Man trenger ikke være sprek, man trenger bare ha glede av det. Og har man glede av det, vil man gjøre det, og da blir man sprek - kanskje så sprek at man selv i en alder da folk flest enten er døde eller semi-døde, kan tusle avgårde i daler blant tinder. La oss håpe på det. Trond Erik

Bare gått Uranostraversen fra sør. Men har da gått ned nordsiden av Uranostinden og bre tilbake. Og stykket mellom Uranostinden og Slingsbytinden, er superlett. Bare et lite stykke steinrøys. Fra bandet der tar det kanskje en time maks vil jeg tro. Stykket mellom Skogadalsbøen og Uranostinden kjenner jeg ikke. Utladalen er veldig fin også. Skal dere gå nedi dalen?