CHo

Yosemite bowline og pålestikk med Yosemite avslutning er en og samme knute. Har man først lært seg Yosemite bowline så er den rask og enkel å knyte og ikke minst knyte opp igjen etter belastning. Ulempen er at den gir en noe større styrkereduksjon på tauet enn åttetalssknute og også doble niervariantene. Styrekereduksjonen er imidlertid ikke større enn at Yosemite bowline bør være godt innenfor det akseptable rent sikerhetsmessig. Yosemite bowline knuten og heller ikke de andre pålestikkvariantene eller doble nier knutene som er i bruk ligger ikke innenfor standard metodesettet utarbeidet av Norsk Fjellsportforum og som dermed også brukes på DNT Fjellsport og Klatreforbundet sine klatrekurs. CHo

Tilkomstteknikk på norsk sokkel offshore reguleres ved Norsk Standard NS9600 Arbeid i Tau. SOFT, SamarbeidsOrganet for Tilkomstteknikk er sertifiseringsorgan. De sertifiserer bedrifter i henhold til NS 9600. Det er forskjellig nivå på sertifiseringen. En mindre gruppe bedrifter er sertifisert til å drive kursvirksomhet og kan sertifisere personell for arbeid i tau, samt drive sikrinbgsledelse. I tillegg til disse er det en gruppe bedrifter som er sertifisert for sikringsledelse, men ikke for kursvirksomhet. Se SOFT sin hjemmeside og spesielt siden for godkjente bedrifter CHo

Tidsfaktoren spiller ingen rolle for friksjonskraften mellom tauene, men den spiller en rolle for hvor fort den frigjorte friksjonsenergien kan unnslippe. Det er det som er avgjørende for om vi får skadelig temperaturstigning eller ikke i et eller begge tau. For at vi skal få skadelig temperaturøkning så må vi ha en friksjonsenergi som kan medføre en slik temperaturøkning. Energi er kraft multiplisert med vei. Det vil si at når kraften mellom tauene er liten så må nødvendigvis friksjonsenergien bli liten og av det følger at temperaturøkningen blir liten. I tillegg er veien ganske liten, normalt (tildels mye) mindre enn 1/4 av utgått tau. Tiden det er snakk om er tiden fra tauet tar og til klatrer når maksimal forlengelse i tauet. Dette er faktisk relativt lang tid sett i forhold til den korte taulengden som er innblandet. Igjen vil jeg hevde at sannsynligheten for skade på tauene på grunn av intern friksjon mellom dem er liten. Det er mulig jeg blir nødt til å sette opp noen typiske regneeksempler og vise dette med tall ..... Jeg veksler selv av og til mellom halvtauteknikk og tvillingtauteknikk nettopp i slike tilfeller som anderfo beskriver. Hvis den videre klatringa gjør det fordelaktig å gå tilbake til halvtauteknikk for å minimalisere taudrag eller minske belastningen på en sikring som ikke er en "bombe" så gjør jeg det uten betenkeligheter av noe slag. Om klipping av begge tau i samme karabiner fører til økt taudrag avhenger ene og alene om det er stor retningsforandring på tauene over denne karabineren. Null retningsforandring gir omtrent null økning i taudraget. Forventer man stor retningsforandring så klipper man bare et tau, hvis man ikke er villig til å akseptere et øket taudrag for å redusere sannsynligheten for skadelig bakkefall. CHo

At faren for personskader om noe går galt når man faller på led er større enn når man trekker ned et rapelltau skal jeg ikke bestride. Det vet jeg av egen erfaring. Imidlertid så kommer du med et utsagn om at friksjonskraften mellom tauene er atskillig større enn ved å trekke et rapelltau igjennom en slynge uten å begrunne eller dokumentere dette videre. Så langt er det ikke kommet fram noen som helst dokumentasjon som virkelig kan underbygge at dette virkelig er tilfelle. Jeg har så langt til gode å finne noen som helst form for dokumentasjon som virkelig underbygger at det er en reell fare for friksjonsskade på det tauet man belaster forårsaket av det andre tauet når man veksler mellom å klippe inn et og to tau ved bruk av to halvtau på led. Det være seg etterprøvbare omfattende tester eller dokumenterte grundige faglige analyser. Det er heller ingen som har kunnet henvise meg til slik dokumentasjon utover løslige referanser til UIAA etc. og "søk på nettet så finner du det nok". For meg framstår det meste av argumentasjonen som synsing av typen "slik har vi alltid gjort det" eller "dette er da noe alle vet eller burde vite", "eller slik er det bare", "eller det lærer du nok". Jeg har forsøkt meg på en argumentasjon basert på hvordan tauene i praksis vil oppføre seg og prøvd å sannsynliggjøre at de kreftene som eventuelt vil forårsake friksjon i mellom tauene er såpass små at de har liten betydning med hensyn til å skape ødeleggende friksjon tauene imellom. Jeg kan ikke se at noen har kommet med alternative analyser som viser at jeg tar fundamentalt feil. Jeg argumenterte tydeligvis ikke overbevisende nok overfor deg. Om det er et problem for noen skal være usagt. Det vil jo alltid være konklusjonen i og med at det er en selv som velger hva man vil gjøre. Om det man velger er mest rasjonelt og det som gir den sikreste adferden er imidlertid fortatt et åpent spørsmål. CHo

Diskusjonen her er et godt eksempel på forskjellen i en kunnskapsbasert tilnærming og en regelbasert tilnærming. Problemet med en regelbasert tilnærming er at den ofte baserer seg på gårsdagens kunnskap. Dette gjelder særlig blant "erfarne" klatrere som lærte sine regler den gangen alt var så mye bedre enn nå. Disse klatrerne ser også ut til å forsøke å etablere en form for tilsynelatende rasjonell forklaring på de regler man bruker, uten at de alltid har basis i solid fundamental kunnskap om hvordan fysikken/mekanikken i taubaserte forankringssystemer egentlig er. Argumenter som at "dette er jo noe alle som driver med ...... vet", møter man ofte. Lang erfaring blir også sett på som omtrent det eneste saliggjørende når det gjelder å være meningsberettiget i deler av klatremiljøet. Dette er trolig en av de viktigste kildene til en del av de "mytene" som eksisterer blant mange klatrere omkring taubaserte forankringssystemer, myter som er tildels meget seiglivede. I denne sammenhengen er det også viktig å være klar over at noen erverver 20x1 års erfaring, mens andre erverver seg 1x20 års erfaring samtidig som de kontinuerlig søker å oppdatere sine basiskunnskaper. Enhver som utøver en aktivitet som klatring, med en potensiell stor risiko, bør sørge for å holde seg oppdatert i den etterhvert tildels gode litteraturen omkring taubaserte forankringssystemer. En litteratur som i større og større grad baserer seg på vitenskapelig baserte metoder og solid fagkunnskap hentet fra avanserte industrielle anvendelser. Tre gode referanser som ikke bidrar til videre mytespredning er etter min oppfatning: Ragnar Bell: Klatreboka Craig Connaly: The Mountaineering Handbook: Modern Tools and Techniques That Will Take You to the Top John Long: Climbing Anchors, 2nd (NB! det gjelder andre utgaven, første utgave er dessverre beskjemmet med noen av mytene) Christopher Hoen PhD Marine & Structural Dynamics DNT Klatreinstruktør 2

Det er altså den gamle myten om ødeleggende friksjon mellom tauene som fremdeles henger igjen, og som skal være grunn til ikke å mikse TW teknikk med 1/2 tau teknikk. Dette er etter min oppfatning en myte som ikke har rot i praktisk virkelighet. I beste fall er det en problemstilling som muligens kan ha akademisk interesse. La oss se på tilfellet hvor man har klatret ut omtrent hele 60m taulengden. Fallet er så kraftig at man får maksimal forlengelse av det ene tauet og null i det andre. 10% - 15% forlengelse av tauet tilsier da at man vil ha mindre enn 6m-9m tau av det mest belastede som beveger seg i forhold til det minst belastede. Vi har to prinsipielt forskjellige tilfeller: 1) Man har klippet begge tau inn i den siste karabineren og bare det ene inn i den nest siste. 2) Man har klippet begge tau inn i nest siste karabineren og bare det ene inn i den siste. Tilfelle 1) Her ligger begge tau sammen i karabineren. Tauene vil her få en stor retningsforandring, noe som kan gi opphav til stor friksjon mellom tauene såfremt det er relativ bevegelse mellom tauene. Siden begge tau er forbundet med den fallende klatreren så vil det ikke være nevneverdig hastighetsforskjell på de to tauene i det de løper gjennom karabineren. Dermed heller ingen relativ bevegelse som eventuelt skulle gi opphav til friksjon. Det spiller ingen rolle for den relative bevegelsen at det ene tauet strekker seg mer enn det andre. Konklusjon: Ingen fare for ødeleggende friksjon mellom tauene. Tilfelle 2) Den relative bevegelsen mellom tauene skjer i en karabiner hvor normalkraften mellom tauene er relativt beskjeden fordi retningsendringen på tauene er liten. Man klipper jo ikke inn begge tau i en karabiner hvis man forventer en kraftig retningsendring av tauene over denne karabineren. Det er jo en eventuell retningsendring av tauene som vil gi en normalkraft av betydning mellom tauene. Normalkraftens størrelse er jo det som bestemmer hvor stor friksjonen blir. Med liten normalkraft får man altså liten friksjon. Konklusjon: liten sannsynlighet for ødeleggende friksjon mellom tauene. Hvilket tau er det så som eventuelt blir mest skadet av friksjonen? Jo det er i så fall det tauet som ikke er belastet. Dette fordi det er det tauet som ligger i ro. Er det sannsynlig at dette tauet eventuelt blir liggende mellom det belastede tauet og karabineren slik at man får den største mulige kontaktkraften (som forøvrig nødvendigvis må være ganske liten)? Tvert i mot, det er høyst sannsynlig det mest belastede tauet som blir liggende inn mot karabineren. Dermed blir det strekket i det minst belastede tauet som definerer normalkraften mellom tauen. Dette strekket er i hvertfall lite, og dermed får man en kontaktkraft mellom tauene som er neglisjerbar i friksjonssammenheng. Konklusjonen blir igjen at det ikke er fare for ødeleggende friksjon mellom tauene i en fallsituasjon hvor man har mikset TW og 1/2 taus teknikk. Etter min forståelse så er faren for friksjonsskade på tauene ved miksing av TW og 1/2 taus teknikk omtrent like liten som faren for å friksjonskade tauet når man trekker det igjennom en slynge etter en rappell. Forøvrig så har kampen mellom Danmark og Kamerun vært riktig underholdene. CHo

Jeg er redd RAS ikke kan forklare hvorfor man skal gjøre slik han hevder basert på grunleggende fysisk/mekaniske prinsipper for taubaserte forankringssystemer. Da er det greit å skylde på at man er for trøtt. For det første så har et halvtau tilstrekkelig styrke til å ta et fall brukt alene. Det har ikke et tvillingtau. Videre vil et halvtau ha lavere fangrykk enn et heltau og to tvillingtau. Det er særlig tidlig i en taulengde, hvor fallfaktoren normalt er størst, at det lavere fangrykket i et halvtau er fordelaktig. Ved et fall vil et halvtau klippet inn gi mindre belastning på sikringen enn hvis man har et heltau,to tvillingtau eller begge halvtau klippet inn. Senere i taulengden blir fangrykket uansett lavere fordi man har mer tau ute, dvs man har normalt lavere fallfaktor (såfremt man ikke sikrer særdeles glissent utover i taulengden). Da kan man godt klippe inn begge halvtau uten at belastningen på sikringsmidlet blir urovekkende stor, og lavere enn for et halvtau tidlig i taulengden. I følge Beal så øker fangrykket med ca 25% når man klipper inn begge halvtau. I noen tilfeller kan man utnytte det at to halvtau klippet inn gir mindre elastikk enn ett, f.eks hvis det kan være fare for at man skal treffe en hylle, et utspring eller lignende ved et fall. Det som i praksis er det beste med halvtau, er at man kan redusere taudraget vesentlig i forhold til heltau og tvillingtau. Dette er særlig på ruter der det kan være vrient å finne sikringsmuligheter i en noenlunde rett linje oppetter ruta. Normalt vil man fortsette å klippe begge tau på slutten av ruta, men man kan godt velge å klippe bare det ene hvis man vurderer sikringen man sist satte slik at den bør få så lavt fangrykk som mulig. Nyttig lesning er f.eks. Beal sine sider om halvtau og siste utgave av Klatreboka til Ragnar Bell. CHo

Hvorfor det? Før jeg aksepterer dette vil jeg vil gjerne ha en begrunnelse basert på grunnleggende fysikk/mekanikk for taubaserte forankringssystemer. CHo

Det finnes også oppdateringer til Kolsåsføreren for Oslo for området Vardåsen, se helt nederst på siden. Der kan du laste ned bilder med rutene inntegnet. Av andre muligheter så har vi Flålypa Grand Prix på Kolsrudflaget nederst i Hallingdal, se Bratte Sider for adkomstbeskrivelse og et bilde med fører for FlåKlypa Grand Prix CHo

Det var hyggelig å høre. Gikk selv over Gråfjelltoppen i går ettermiddag, på tilbakeveien etter en tur til den nordligste toppen i Norefjell over 1300m, et par km nord for det nordligste Vollebekkvatnet. Møtte løypemaskina på uttur ca 0930 rett vest for Steinveggsetra, og konstaterte at det ville bli flotte spor for de med langrennski. De samme fine spora så jeg da jeg krysset over trikkeskinnene rett ved den siste bratte kenika opp mot Gråfjell, etter å ha gått bekkedalen i vestsida av Donkeliåsen opp til toppen av Donkelia. Med nordvestlig vind så er dette en lun og fin tur. Da jeg kom tilbake ca 1500 var morgenens nypreparerte spor fullstendig "ødelagt" av fokksnø. Åsnes Nansen med kortfell passet da utmerket i "sporet" på veien fra Gråfjell videre rundt Ranten og tilbake mot Teigesetra. Norefjell er for tiden på sitt aller flotteste, lett å gå overalt, men østhellinger er utsatte med hensyn til snøskred. Løste selv ut et miniskred i ei slik helling ned mot Istjernbekken. CHo

Hvis Norefjell ligger innenfor det du definerer som Nedre Buskerud så er det "trikkeskinner" fra Tempelseter og en runde oppom Gråfjell. Gråfjell er kommunetopp både i Sigdal og Flå. Løypa går fra Tempelseter om Fiskeløysningen opp til Gråfjell, rundt Ranten på nordsida og tilbake til Tempelseter, eller motsatt vei. En lengre variant er å ta turen fra Norefjellstua over Høgevarde (kommunetopp i Krødsherad) og inn på løypa fra Tempelseter ved Ranten. Skisporet.no gir god oversikt over prepareringsstatus for løyper rundt om i landet. For Tempelseter/Haglebuområdet kan du se løypene her CHo

Rapport fra Tempelseter: Jeg har tilbrakt de siste tre helgene på Tempelseter og er her oppe på vinterferie nå. Det er utmerkede forhold på hele Norefjell. Bra med snø overalt og ypperlig utenfor sporene med fjellski. Det er en god del fokksnø med karakter typen tørr vestlandslefse. Dette kan gjøre utforkjøringer noe "spennede" innimellom og litt vrient å få Telemarksvingene til å virke elegante. Man skal lete grundig eller opptre med "hue under armen" for å utsette seg for overhengende rasfare i Høgevarde-Gråfjellområdet når man går tur med fjellski. Observerte i går et naturlig utløst ras i sørsida av Dunkeliåsen sørvest for Gråfjell, men det er et ras som går jevnlig på et sted man normalt ikke går med fjellski. Den sida av Ranten hvor det muligens kan være rasutsatt er lett å omgå og ikke naturlig å bevege seg i med fjellski. Ranteskar som går opp på sørvestsida av Ranten er helt uproblematisk. Gikk opp der og kjørte ned med toppturski forrige helg. Jeg ville imidlertid vente litt med å prøve meg på å kjøre rennene på sørøstsida av Ranten. De er normalt mye finere lenger utpå vinteren når det er "slush" oppå skaren. God tur! CHo

Klatrekompiser i Drammen finner du sannsynligvis lettest i Drammen Klatreklubb. Ellers kan du finne klatrekompiser (bla i Asker og Bærum) gjennom Bratte Sider. Nybegynnergruppa der er kanskje et alternativ? Lykke til. CHo

Jeg er 187 og veier 80-85 kg. Startet med Nansen 200 cm, men syntes de var for korte, særlig i utforkjøringene. Kjøpte 205 cm som jeg synes fungerer atskillig bedre. Min sønn på ca 180 og 75 kg overtok de gamle skiene og de fungerer utmerket for ham. CHo

På Drammen Klatreklubb sine hjemmesider, www.dkk.no, kan man finne denne lenken til en klatrefører for Snøhettatraversen i denne turbeskrivelsen CHo