Gå til innhold
  • Bli medlem

Langbein Rise

Aktiv medlem
  • Innlegg

    331
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

8 Neutral

Om Langbein Rise

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Jeg sverger til lommekameraer med superzoom. Orker ikke å slepe med en masse dødvekt. Tar heller desto fler bilder: bedre å ta ti for mange enn ett for lite er min filosofi. For tiden har jeg: Canon Powershot SX260 HS.
  2. Hei Kikkut. Det var en mye vann i elva, så vi fløtet en god del ned fra Tarmane, men to bæringer måtte til forbi fossene. Ca 100 m ned til Solhjulkulpen og ca 300 m ned siste stykket til Stolsvatnet. Vi hadde 3 overnattinger: en ved Berghyl og 2 ved Stolsvatn. Jeg ferdes mye på Gautefallheia og er alltid overrasket over at ikke folk går særlig langt fra hyttefeltene. Stisyklingen på Heia er skikkelig digg! Mvh Langbein
  3. Hei Dufas. Turen var overraskende grei. Fra Stolsvatn ned til Hellersvann er enklere enn Hellersvann til Holmvann til på tross av flere høydemeter. Vi fløtet kanoen forbi Stolsvassdammen og stoppet like før fossen. Der gikk vi på venstre side og på oversiden av en skrent. Derfra var det lett ned svaene. Mvh Langbein
  4. På grunn av værets lunefullheter ble det Gautefallheia Rødtopp og jeg virkelig skulle teste vår nyervervede Ally kano. Med sol i sinnet og turutstyr i bilen stoppet vi på Gautefall Hotell for å skaffe oss fiskekort for turen. Vi fikk til Heimdalsheia, men ikke til Søvassmarka (der selger de bare èndagerskort ved bomvegen). Starten på turen ble ved bomveien inn til Mjåvatn på Nissedalssida. Vi satte hjul på kanoen og trillet bort grusveien og inn på sti helt til vannkanten. Det føltes godt å komme i gang og passerte en del fiskere i vannkanten. Inn bekken og så måtte vi ta første bæring av kanoen. Vi delte bæringa i to ved å ta kanoen bort til Tollbutjønn padle en liten snipp og så en siste buksering over i Østre Breidvatn. Det ble en seig padletur i motvind før en liten fløting måtte til over i Heimre Breidvatn. Her kom vi i ly for vinden og koste oss bort til Berghylbekken. Bekken var kort, men med et fall på 14 m ned fra Berghyl måtte det bæring til før vi kunne fortsette. En hissig regnbyge nærmet seg bakfra, så vi skyndte oss og finne en fin plass til teltet. Vi rakk akkurat å få satt opp telt og spist Real Turmat til middag før regnet kom. Det regnet til lenge etter at sola hadde kommet frem igjen. Snakk om inkontinente skyer. Knotten ble også veldig hissig, men det ble noen timers fisking med mygghatt og bare løsmunnede fisker som ikke ville opp på land. Ser man bort fra det var kvelden vakker. Det ble sol til frokost. Denne strakk vi ut for å tørke teltet litt. Vi padlet og bar videre over Berghyl, Teilagsvatn og Teilagstjønna. Ved Svarttarmen begynte virkelig villmarksfølelsen å få tak. Dette var ett langt smalt tjern med skrenter rett ned i vannet på begge sider. Vi fløtet og bar kanoen i en smal myr over til i Hanetarmane. Her begynte fiskebettet og vi fikk ørret opp i 7 – 800 g. Vi fikk en fin vind bakfra og seilte over nesten uten padletak. Terrenget forandret seg og ble flatere, mer åpent og med masse flotte sva. Det var moro å fløte kanoen videre ned til Sigurdstjønnhylen og forbi denne. Så måtte et par småbæringer til før vi var nede på vann 448. Her var det 16 m ned til Stolsvatn som var upadlbare og en lengre bæring måtte til. På et nes bortenfor Stolsvassøygarden fant vi en flott teltplass. Det ble ørretfråtsemiddag og grillet brie til dessert før vi drømte oss bort i solnedgangen. Vi ble vekket tidlig av sola som steikte på teltet. Det var godt å komme ut i litt friskere luft og nyte en god frokost i vannkanten. En passe dag for en fottur. Vi startet med å gå sørover innpå DnT-stien over Mjeltenatten og videre til Uvdalsvatnet. Vi tok stien innover til den gamle plassen Uvdalen og siktet oss inn på den gamle Kirkevegen over til Heimdal. Denne var litt vanskelig å finne i starten, men terrenget ledet oss greit på rett spor. Oppe i lia fant vi en solrik lunsjplass og koste oss. Videre oppover ble det lettere å følge stien etter å ha passert Øvre Uvdalstjønnane. Etter hvert ble stien en del av stinettet til Canvas Hotel. Litt overfor Hanetarmane gikk det en ny sykkelsti østover mot Sigurdtjønnhylen. Vi følgte denne over høyde 506 og bort til DnT-stien igjen. Deretter gikk vi omtrent strake veien gjennom terrenget tilbake til teltet. Etterpå hadde vi tid til en liten padletur på Stolsvatnet og måtte bortom den kritthvite sandstranda på Stolsvassodden. Siden det ikke ble så mye fisketid, ble det variasjon i kosten med en Real Turmatsmiddag. Siden det var litt overskyet fikk vi den vakreste solnedgangen i alle rødfarger tenkelige. Å våkne til fiskevak i morgensol og nystekt ørret til frokost ga en god start på en lang og varm dag. Vi padlet bort til Stolsvassdammen og bukserte kanoen gjennom et trangt gjel før vi var ute på svaene ned mot Hellersvann. Her var det 57 m ned. Plunderet var gjennom gjelet, men vi fant vei og ned svaene gikk det kjapt både med oppakning og kano. Det var medvind og farten ble stor over til Holmvassosen via Treungsoddane. Her står det en stor vedholdt demning fra tømmerfløtingstida. En del sprengningsarbeid hadde tømmerfløterne også stått for, så det var mye skarpe steiner som slet på kanoen når vi bukserte, fløtet og bar kanoen forbi Hellersvasstjennane og ned til Holmvann. Dette vannet bærer navnet sitt med rette, men kartet yter det ikke rettferdighet. Det er en uendelighet av småholmer og vi fant en idyllisk lunsjplass på en av disse. Videre padlet vi rundt Langodde og inn Holmvasslokane. Her var det idyllisk og trangt med masse småfisk som vaket høyt over vannflata. Mellom Øvre og Nedre Søvann er det en stor gammel tømmerfløtingsdemning og en flott tømret damvokterbolig. Etter å ha krysset Nedre Søvannet tok vi kanoen opp av vannet og satte på hjulene igjen. Så trillet vi ut fra Søvassmarka og ned til Tutlamoen. Selv om det sikkert hadde vært mulig å padle litt mer nedover elva var vi lei av kanobuksering, så trillinga ble en enkel avveksling. Det var villt, øde, vakkert og flott kanoterreng, så turen kan absolutt anbefales.
  5. Vil du oppleve spennende stisykling på sva, ta en tur innom Gautefallheia. Det er masse flotte stier for sykling, bl a DnT-ruta sørover og stiene rundt Canvas Hotel.
  6. I camp er det vanlig å grave en fin grop med en liten mur som hele turgjenen bruker. Når man forlater leiren graver man denne igjen. Det er ikke morro med gul snø over alt...
  7. Ja, man unngår tau. Ruten går ett stykke langs Fåbergstølsbreen til ca 900 moh, så mot det lille vannet til man treffer bekken ved ca 1100 moh. Deretter opp langs ryggen og inn på breen ved ca 1450 moh. På noen kart har jeg sett det er tegnet inn en sti.
  8. Holdt været seg bra oppe på breen, Lykkeliten? Det begynte å regne litt når vi dro fra Fjærland for å hente bilene ved Fåbergstølen. Når vi dro fra Jostedalen regna det ganske godt nede i dalen (regna nesten hele kjøreturen hjem til Oslo).
  9. Vi var heldige med været bortsett når vi var på 2k-toppene. En fantasisk tur Ble godt solsvidd. Kunne tenke meg å starte fra Sota Sæter og gå opp Småttene, men det er kanskje mulig senere. Vårskisessongen er definitivt ikke slutt enda og nå er det meldt toppvær til Pinsehelga Vi kjørte over Hemsedal, så du så nok ikke oss på Sognefjellet
  10. Litt usikre værmeldinger legger ikke demper på Fjellsportgruppa i Storebrand. Det passet fint med kortdag på onsdag, slik at vi kunne reise både fra Oslo og Bergen. Utpå kveldinga møttes vi på Jostedalen Camping. Vi fikk en moderne, romslig hytte hvor det var plass til fordeling av fellesutstyr og finjusteringer av sekkene. Kristi Himmelfartsdag En fin dag som startet med lettskyet oppholdsvær. Vi parkerte bilene mellom Bjørnstegane og Fåbergstølen, satte skia på sekkene og gikk stien inn mot Fåbergstølsbreen. Ca 0845 var turen i gang. Ved ca 600 moh traff vi den første snøen og ikke lenge etterpå hadde vi skia under beina. Det var utrolig vakkert å traske opp langs brefallet med breblå is og litt nysnø oppå. Vi fulgte den vanlige ruta oppover. Da vi passere ca 1100 moh passet det med lunsj. Ved ca 1550 fikk vi Jostedalsbreen under beina og deretter var det nesten strake veien mot høyde 1872 vest for Brenibba. Vi følte nærheten til Lodalskåpa når den vokste opp over breen etter hvert som vi kom høyere og høyere. Ved høyde 1872 slo vi opp teltene og fortsatte videre ned til Ståleskardet og opp mot Lodalskåpa (2083 moh). Opp siste kneika til toppen føltes det tryggest å ha både isøks og stegjern. Det var lite snø og litt vanskelig å få godt grep. Skydekket hadde tetnet over breen, men gikk fortsatt høyere enn fjelltoppene. Kun en og annen tåkedott sneiet Lodalskåpa. Det var mye folk å se på breen, blant annet et taulag med nesten 70 personer kom opp Småttene. Det viste seg å være Sogn Turlag. Vi var tilbake til teltene litt før 2200 og solnedgangen. Vi hadde gått 24 km. Jostedalen Breførerlag med Arne, Elin og 14 turdeltagere hadde omringet teltplassen vår. Det var skyfritt ute ved kysten og sola spilte opp hele fargeregisteret i gult-oransje-rødt under solnedgangen. Real Turmat smaker utrolig godt under slike forhold. Litt luksus i soveposene ble sikret ved å lage varmeflasker. Fredag Etter en god natts søvn var vi klare ca 0930. Skydekket hadde seget lavere og hang nedpå Lodalskåpa og Brenibba. Siden vi var så nærme Brenibba (2018 moh) måtte vi svinge oppom denne òg. Det ble gjort i en fei siden vi slapp å nyte utsikten på toppen. Deretter trasket vi sørvestover mot Kjenndalskruna (1830 moh). Været begynte å lysne og vi fikk ett og annet solgløtt på veien. Ved foten av dette fjellet hadde de fleste lunsj. Det var som en liten maurtue. Vi stakk opp på toppen og trakk til oss utsikten. Etter lunsj nærmet vi oss Høgste Breakulen (1952 moh), mens skyene reiste sin vei. På kulen fikk vi dermed se den store breen og omkringliggende disipler i hele sin velde. Kvitekoll rundet vi på nordsiden for å unngå bratthenget. Nesten oppe på Ramnane (1844 moh) fant vi en lun hole i sola hvor det passet å ta en snackspause. Videre gikk det kjapt til Bings Gryte hvor vi slo opp teltleir, igjen sammen med mange andre. Vi var fremme før 2000 og hadde god tid til middagslaging, inspeksjon av Bings Gryte og venting på solnedgangen. Vi hadde gått 34 km. Lørdag I løpet av natten hadde det bygd seg opp en sur vind fra øst. Skydekket var høyt og ga etter hvert opp for sola. Ca 0930 gikk vi videre. Det var godt å ha en liten kneik opp mot høyde 1658 å få igjen varmen som vinden hadde blåst bort. Deretter gikk det relativt flatt mot Supphellenipa. Vinden løyet og sola fikk overtaket. Det ble svettedryppende varmt fregnevær. Vel fremme ved Supphellenipa (1731 moh) satte vi fra oss sekkene og spratt opp på toppen. Den siste lunsjen på breen fråtset vi i matrestene vi hadde igjen. Etter en velfortjent rast rant vi ned Supphellebreen til Flatbrehytta, tok av skia og gikk nedover snørenna mot sivilisasjonen. Ved ca 350 moh hoppet vi av snøen og videre nedover på stien. Vi var nede på parkeringsplassen før 1500 og hadde gått 19 km.
  11. Med solfylte værmeldinger og turglade venner tok jeg toget til Finse for å få snø under skia. Det er alltid trivelig å ta toget og det er plass for å brette ut kartet for planlegging over en øl. Fremme på Finsehytta var det mange andre solhungrige fjellturister. 60 personer måtte ligge på madrass, men det la så visst ikke noen demper på stemningen. Lørdag Morgensola tittet inn over Finse og vimpelen hang rett ned. Selv om temperaturen hadde krøpet ned i -13 °C var det godt å komme ut. Vi startet vestover mot Fagernut. Føret slet hardt på smurningen, så det ble lagt på klister og voks på skia med gjevne mellomrom. Videre fra Fagernut gikk vi inn Larsdalen. Sola varmet etter hvert godt, så mye drikke og lettelser i tøyet ble påkrevet. Når vi kom inn i Såtadalen fant vi en fin solhelling som lunsjplass. Etter lunsj satte vi kursen østover forbi Såta og videre mot Geiterygghytta. Snøen bløtere og klabbene hissigere. Dette krevde diverse omsmøringer av skia igjen for å finne en brukbar smøremiks. Det meste av dagen gikk vi nesten uten å treffe folk. Vel fremme ble en flott dag toppet med en fortreffelig reinsdyrsteik med reinsdyrkjøttkaker. Søndag Det var fortsatt fint vær søndag morgen og planen var å gå gjennom Kyrkjedøra mot Finse. Dagen ble så fin at jeg nesten fikk tårer i øynene og huden fikk en hissig rødfarge av solbrenthet. Det var relativt folksomt i kvistaløypa og alle vi traff hadde det samme solfylte fjellgliset. Vi fant en lun lunsjplass i Kyrkjedøra og koste oss. Man kan bli religiøs av mindre. Ettersom det var lenge til toget skulle gå tok vi en sving oppom Kyrkjedørsnuten også. Det er godt å komme opp av dalene og få litt perspektiv på fjellene. Nedkjøringen til Finse var deilig og det gjorde godt å få litt fartsvind som kjølte ned solbrente og overopphetede kropper. Det ble akkurat tid til øl, mat og dusj før toget gikk ned til byen og pollenslippet.
  12. Værmeldingene for hele Sør-Norge var begredelige for påska, så iherdig søking førte frem til at det nærmeste fjellområdet med ok værutsikter var Sylan. Rødtopp og jeg satte derfor kursen nordover og stoppet for overnatting på Røros Vertshus, et flott overnattingssted med fantastisk mat. Skjærtorsdag Vi våknet til skiftende vær og litt snøbyger. Fikk oss en rask liten sightseeingrunde i Røros og en god frokost før vi kjørte til Stuggudal. Det var vind, mildt og snøsmelting. Parkeringsmulighetene var noe dårlige, men vi fant en plass og fikk startet på turen. Løypenettet startet ved Væktarstua. Føret var dårlig så det ble feller oppover. Det var kjørt opp masse spor rundt bygda, så det var ikke helt enkelt å finne rett, men stenger med røde sløyfer så ut til å lede riktig vei. Vi visste at vi etter hvert skulle komme inn på staker. Etter hvert begynte sløyfene delvis å følge stakene, så vi tenkte at dette var en litt bedre trasé med ly for vind og vær. Vær fikk vi etter hvert mye av. Det begynte som fuktig snø. Løypa svingte østover og plutselig bar det inn i hyttefeltene igjen. Vi måtte ha litt mat, så det ble stående lunsj og opp tilbake til stakingen hadde vi lagt på 1 km. Langs stakinga ble vinden stri og nedbøren gikk over til sludd og regn før det ble litt opphold igjen. Det gikk litt nedover så vi tok av fellene. Med vinden i ryggen ble det litt artigere å gå til vi kom bort til den vinterstengte veien til Nedalshytta. Etter hvert som vi rundet Skarsfjellet fikk vi vinden midt i mot og sluddet tiltok. Fellene måtte på igjen og alt ble vått, kaldt og tungt. Vi labbet videre langs veien som var godt merket til vi kom til en hytte ved veiens ende som ikke var Nedalshytta. Dermed måtte vi for andre gang gå tilbake og hadde fått 3-4 km ekstra til. Krysset mot Nedalshytta var dårlig merket, men etter noen hundre meter så vi stakene inne i bjørkekrattene. Turen tærte hardt på kreftene og det var godt å komme frem. Heldigvis var det ikke så mange gjester så det var god plass på tørkerommene siden nesten alt utstyr var blitt vått. Vi ikke alene om å gå feil på akkurat samme steder, så det var ikke bare vår orientering som ble litt tvilsom i uværet. Langfredag Dagen startet med delvis skyet oppholdsvær, men vinden blåste fortsatt ganske godt. Vi tok veien gjennom Ekorrdörren. Det gikk lett og greit til nødbua i Ekorrpasset, hvor det ble naturlig med en innendørs lunsj. Opp fra passet var det 200 ganske bratte høydemeter, så det var greit med feller. Etter hvert kom vi opp i skyene så sikten ble dårlig, men løypene var svært godt merket og dermed var det ingen problemer. På toppen av bakken tok vi av fellene og rant raskt ned til Sylarnas Fjällstation. Svenskene hadde akkurat begynt Påsken og beltevogner gikk i skytteltrafikk med utstyr og folk. Det var ganske kaotisk og dårlig med sengeplasser. Vi havnet på sovesal med flatsenger tett i tett. Ingen plass til sekken ved sengene. Stasjonen var betjent med butikk, som hadde nødvendigheter som øl og grandis, mens matlaginga måtte man stå for selv. Påskeaften Endelig hadde skyene sluppet taket, mens vinden fortsatt holdt stand. Sønnavind ved Sylstasjonen ga voldsom fokking. Det ble en tidlig frokost og raskt ut på ski. Dagen var perfekt for mye flotte bilder av Sylane. Vi gikk mot Fiskåhøgda. Føret var hardt og isete, så turen gikk raskt. Ute av dalen hvor stasjonen lå ble det mindre vind og snøfokket ga seg. Smørningen var vanskelig å få til å sitte så det ble av og på med feller ettersom turen gikk opp eller ned. Selv om sola skinte hele dagen var vinden sur. Det var ikke lett å finne en god lunsjplass. Ved Nedalshytta var det bedre. Det var lunt i solveggen og årets første utendørspils kunne virkelig nytes. Det var fortsatt godt med plass på hytta. Til middag var det lammesteik som seg hør og bør på Påskeaften. 1. Påskedag Vinden hadde løyet og himmelen var fortsatt skyfri. Vi bestemte oss for å gå til bilen via Skardøren. En flott tur med en svipp innom Sverige igjen. Endelig kunne vi få en herlig utelunsj i sola. Ned fra Skardøra var føret isete og hardt, så det gikk raskt å renne nedover til Stuggudalen.
  13. Takk for turrapport fra et område jeg har veldig lyst til å utforske
  14. En god værmelding førte til stor optimisme. Skyfri himmel, ett par kuldegrader og maks frisk bris var ventet. Stemningen var stor når vi hadde installert oss på en leilighet på Gaustablikk med utsikt opp på Gaustatoppen (1883 moh) Skilørdag Nede ved Gaustablikk var det noe vind, men ellers fint vær. Det raste noen lokale skyer i stor fart over Gaustatoppen. Vi satte i gang oppover. Vinden tiltok i styrke etter hvert som vi kom høyere og høyere. Brisen ble etter hvert voldsomt frisk og gikk vel mer over i stiv kuling med snøfokk 2-3 m over bakken Det ble rett og slett utrivelig, så halvveis oppe i bakken bestemte vi oss for at nok var nok og rant ned igjen. Vi traff mange andre optimister på vei oppover, men alle ville prøve lykken. Lunsjen spiste vi inne i leiligheten og fikk med oss innspurten på damenes 3-mil i Kollen med 3-dobbelt norsk. Mette og inspirerte fortsatte vi rett på 5-mila og Northug-seier Etter all milslukinga var vi utkjørte og måtte teste skibakkene. De lengste heisene var stengt på grunn av vinden, men vi fikk testet skiene tilstrekkelig til at vi følte oss klare for afterski Det ble god stemning som vi avrundet med en velsmakende spagettigryte. Toppsøndag Søndag morgen hadde vinden hadde løyet og temperaturen sunket med fem grader. Toppiveren hadde definitivt ikke lagt seg, så når jeg våkner tidlig som vanlig gjorde jeg forkosten klar til de andre hadde stått opp. Dette gjorde at vi var klare på rekordtid og prøvde oss nok en gang på Gaustatoppen. Etter 2 timer sto vi ved hytta på toppen. Skyene holdt fortsatt ett lite grep om toppen, så det var surt. Heldigvis er vindfanget på hytta åpent og vi kunne sitte innendørs og spise lunsj før vi traverserte bort til den første renna for å starte nedturen. Snøen var beinhard etter all vinden. Dermed tok det hardt på låra å kjøre nedover. Vi holdt oss unna de verste vindhumpene og fikk til fin skikjøring. Selv om noen fingre ble kalde var det en herlig tur og godt å komme opp på snaufjellet
  15. Jeg kan skrive under på det du sier ozzi. Området er nesten en hemlighet som "ingen" vet om. Jeg har vært heldig nok til å få vokse opp i de dype skogene i Drangedal, men jeg føler fortsatt at jeg har mye ugjort. Christin - jeg venter bare på en passende finværshelg igjen
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.