Gå til innhold

Jaap

Medlem
  • Innholdsteller

    204
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    2

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    Jaap fikk poeng fra Blackbrrd i Er det flere som lage video fra turer eller tar dere bare foto?   
    Hvor kan oss poste slike greier?
     
    Her er min sommerfilm
     

     
    6:31 da
  2. Liker
    Jaap fikk poeng fra Anders Eriksen i Høstferie i Reinheimen med fiskestang og kano.   
    Nydelig turrapport!
  3. Liker
    Jaap ga poeng til Anders Eriksen i Høstferie i Reinheimen med fiskestang og kano.   
    07.09.2013 - 11.09.3013
    Så var høsten kommet og fiskesesongen som vi hadde gledet oss sånn til er snart over. Jeg og Kathrine hadde ordnet oss ei uke fri denne måneden og vi bestemte oss for en tur med fiskestang, telt og kano. Først planla vi å tilbringe et par dager ved Slufsane i Reinheimen nasjonalpark som jeg har besøkt tidligere i år, der etter skulle vi kjøre til Tunga og padle innover Ulvådalsvatnet med kano. Mer detaljert ble planleggingen ikke, det enkle er ofte det beste.

    Skjult lenke - logg inn for å se den Hoppende glad for å være i Reinheimen nasjonalpark. 
    Vi parkerte bilen på Slettevikane som ligger ca 5 km før Trollstigen. Da vi begynte å gå innover Langfjelldalen var været bra, lett skydekke og perfekt temperatur å gå i. Høsten hadde virkelig satt sitt preg her og vi kunne se at stort sett hele dalen var dekket av nydelige høstfarger, helt annerledes enn når jeg var her sist. Vi brukt ca to timer før vi kunne slå opp teltet i nærheten av vannet vi skulle fiske i. Som vanlig tok vi det rolig og vi kom ikke i gang med fiskingen før godt utpå kvelden. Da var vannet blikkstille og stillheten ble kun brutt av de litt for store slukene som vi klasket ut i vannet til tider og utider, og det kom vel ikke som noen bombe at det ikke ble noen fangst den kvelden. Når kveld ble til natt fikk vi oppleve en nydelig og ganske så klar stjernehimmel, en verdig avslutting på en veldig fin dag.

    Skjult lenke - logg inn for å se den Kathrine, fjellene og Toyota`n. Skjult lenke - logg inn for å se den En fin dag til å være på tur. Skjult lenke - logg inn for å se den Høststemning. Skjult lenke - logg inn for å se den Her forlot vi stien og gikk i bratt terreng opp mot målet. Skjult lenke - logg inn for å se den Langfjelldalen.  Skjult lenke - logg inn for å se den Vi nærmer oss. Skjult lenke - logg inn for å se den Det er andre gangen i år jeg tar turen opp hit. Skjult lenke - logg inn for å se den Steinur er det mye av i Reinheimen. Skjult lenke - logg inn for å se den Så var vi fremme. Kathrine tar seg en kopp kaffe mens hun nyter utsikten. Skjult lenke - logg inn for å se den Speilblankt vann, ikke drømmeforhold for fiske. Skjult lenke - logg inn for å se den Slik utsikt må nytes. Skjult lenke - logg inn for å se den Kathrine skal til å bryte stillheten på vannet med en av sine kobber og rød spesial. Skjult lenke - logg inn for å se den Linselus. Skjult lenke - logg inn for å se den Det blir tidlig mørkt på høyfjellet når det er høst.
    Neste dag var planen å ta en liten dagstur til et vann som lå litt lenger opp i fjellet. Men først ble det alt for mange kopper med kaffe og generell avslapping. Før vi begynte oppstigningen til det neste vannet, fisket vi oss bortover langs det vannet som lå nærmest teltet. Det var sol og blå himmel, og det hadde kommet en svak bris som ga rolige krusninger på vannet, ikke de verste forholdene det. Jeg bestemte meg for at dagens våpen skulle være en sølvblank spesial med røde prikker, 12 grams. Etter en del kast kjente jeg plutselig et kraftig rykk i sena ca 10 meter fra land, mothugget ble gjort og jeg kunne kjenne at dette var fin fisk. Lyden av bremsen som ga etter underbygde mine antagelser, endelig skulle storfisken landes! Det har blitt en del fisketurer på meg i sommer, og det har blitt mange resultatløse forsøk på å få storfisken, eller dusse da som jeg kaller det. Men nå var muligheten her. Jeg kunne skimte en fin ørret som kjempet for livet i det klare fjellvannet, det var bare å få landet den. Jeg så for meg gullmedaljer, premieutdelinger, salutter og fyrverkeri, endelig skulle jeg få belønning for alle de resultatløse kastene jeg hadde gjort i løpet av sommeren. Jeg kunne ikke annet enn smile fra øre til øre der jeg stod. Men plutselig kjente jeg at snøret ble slakt og motstanden var borte. Den gikk. For en nedtur, jeg hadde mest lyst til å kaste både stang og snelle langt ut i vannet. Dette var det som ikke skulle skje, men det var nettopp det som skjedde. De neste to timene gikk jeg rundt i en tung depresjon, jeg har aldri opplevd det som så surt å miste en fisk. Jeg kan jo så klart ikke være sikker på at denne var så stor, og det er vel alltid slik at den største fisken er den du mister. Høyfjellsfiske kan være brutalt, det fikk jeg absolutt oppleve denne dagen.

    Skjult lenke - logg inn for å se den Kathrine lager morgenkaffe. Skjult lenke - logg inn for å se den Det er viktig å varme opp muskulaturen før storfisken skal landes. Skjult lenke - logg inn for å se den Vi slo opp teltet på samme plass som sist gang jeg var her. Skjult lenke - logg inn for å se den En skuffet fjellfisker som nettopp har spolert sjansen for å få storfisken på land.  Skjult lenke - logg inn for å se den Kathrine sa noen trøstende ord før hun fortsatte å fiske.
    Etter å ha kommet meg over den verste skuffelsen gikk vi videre oppover fjellet for å prøve et vann som også skulle være bra. Da vi kom hit fant vi ut at vi hadde glemt lunchen i teltet og siden sulten gnagde i magen tok vi ikke mange kastene her før vi vendte snuten tilbake til leiren. Kveldsfisket ga heller ikke resultat og vi måtte konstatere at det ikke ble noen fangst her. Neste dag skulle vi tilbake til bilen og kjøre videre mot Tunga der kanoen endelig skulle bli brukt igjen.

    Skjult lenke - logg inn for å se den På veg til neste vann. Skjult lenke - logg inn for å se den Stein og atter stein. Skjult lenke - logg inn for å se den Alltid spennende å komme til et nytt fiskevann. Skjult lenke - logg inn for å se den Siden lunchen ble glemt i teltet ble det ikke mange kastene her. Skjult lenke - logg inn for å se den Her ser vi ned mot det første vannet. Skjult lenke - logg inn for å se den På veg tilbake til leiren. Skjult lenke - logg inn for å se den En liten ettermiddagskvil kan man unne seg på ferie. Skjult lenke - logg inn for å se den For å komme over skuffelsen er det viktig å finne sin indre "unaghi". Skjult lenke - logg inn for å se den Vi fant et bein. Hurra! Skjult lenke - logg inn for å se den Noen som hadde glemt ei flaske med ukjent innhold. Vi turte ikke å smake. Skjult lenke - logg inn for å se den En liten runde med haspelutstyret på kvelden. Skjult lenke - logg inn for å se den En vakker kveld
    På turen ned traff vi på to eldre karer som tok seg en liten pause. De fortalte villig om hvor de hadde fått storfisken i disse trakter. Veldig nyttig informasjon å få, men samtidig nesten litt frustrerende, spesielt når de spurte om vi hadde fått noe fisk. Der jeg måtte svare "eeeh, nei, men jeg mista en stor en". Uansett var det to trivelige karer som ga oss mange gode råd til neste gang vi skal på fisketur her.

    Skjult lenke - logg inn for å se den Fant en edderkopp i koppen, etter jeg hadde drukket opp så klart. Skjult lenke - logg inn for å se den En fin morgen. Skjult lenke - logg inn for å se den Så gikk turen tilbake til bilen. Skjult lenke - logg inn for å se den Langfjelldalen er virkelig vakker, spesielt når det er høst. Skjult lenke - logg inn for å se den Langfjellelva opp-strøms. Skjult lenke - logg inn for å se den Langfjellelva ned-strøms. Skjult lenke - logg inn for å se den Så var snart første del av turen over. Skjult lenke - logg inn for å se den Kathrine strekker ut før vi kjører mot Tunga.
    Da vi  ankom Tunga hadde klokken blitt nærmere seks og vi bestemte oss for å være kjappe med å komme oss opp til Ulvådalsvatnet og finne en duganes leirplass før mørket kom. Å montere Allykanoen bruker som regel å gå bra, men med litt for lavt blodsukker ble det en krevende affære med til tider mye banning og steiking. Vi hadde kjøpt ei kanotralle på Biltema som skulle gjøre etappen opp til Ulvådalsvatnet lettere. Dette fungerte ganske bra og vi brukte ca en time på det ca 1,8 km lange stykket. Det var litt vind på vannet, men det gikk helt fint å padle, det var en god følelse å være tilbake i kanoen. Det tok ikke lang tid før vi fant en flott leirplass godt gjemt i bjørkeskogen. Da mørket kom stekte vi oss pølser og krøp til sengs etter en lang dag med en hel del slit.
    Skjult lenke - logg inn for å se den Kanoen er endelig montert. Skjult lenke - logg inn for å se den Kanotrallen som ble kjøpt på Biltema fungerte bra. Skjult lenke - logg inn for å se den Ulvåa. Skjult lenke - logg inn for å se den Det gikk en skogsveg helt opp til vannet. Skjult lenke - logg inn for å se den Så var vi fremme og kanoen kunne endelig "sjøsettes". Skjult lenke - logg inn for å se den Pølse og lomper gjorde godt etter en lang dag.
    Neste morgen var det fortsatt strålende sol og vinden hadde roet seg. Det første som skjedde etter vi å ha drukket morgenkaffen var at ei kongeørn kom svevende over vannet ikke langt unna der vi hadde teltet. For et syn. Reinheimen nasjonalpark har stor verdi for truede fuglearter i Norge, og det skal finnes en del kongeørner i disse områdene. Eksotisk det. Etter å ha inntatt frokosten padlet vi videre innover. DNT har ei hytte her som til tider blir mye brukt, Vakkerstøylen heter den. Vi tok oss en tur innom. Her var det ikke et menneske å se og vi hadde nok fått dette krypinnet alene om vi hadde bestemt oss for å sove her. Men siden vi begge foretrekker telt padlet vi videre etter vår lille snarvisitt her. Ved enden av vannet fant vi en fin leirplass som tydeligvis hadde blitt brukt en del før oss. Her var det tillaget bålplass og noen hadde glemt fjellskoene sine her, skjønn det den som kan. Ut på kvelden ble det fyrt opp et bjørkebål som for det meste bare ga fra seg store mengder røyk og det ble aldri skikkelig fyr. Fuktig bjørkeved er kanskje ikke det beste å bruke.
    Skjult lenke - logg inn for å se den Teltet og Kathrine i bjørkeskogen. Skjult lenke - logg inn for å se den Denne dagen var det helt stille på vannet. Her ser vi inn mot Ulvådalen og videre til Grøndalen. Skjult lenke - logg inn for å se den En god følelse å være tilbake i kanoen. Skjult lenke - logg inn for å se den Kathrine er fornøyd med dagens utsikt. Skjult lenke - logg inn for å se den Vi har gått i land ved Vakkerstøylen, her er det skiltet tilbake til Tunga der vi kom fra. Skjult lenke - logg inn for å se den Vakkerstøylen. Her kan du kjøpe fiskekort, proviantere og låne kano om du ønsker det.  Skjult lenke - logg inn for å se den Denne båten kan bli brukt til å komme seg over vannet for så å gå videre mot Pyttbua. Skjult lenke - logg inn for å se den Utsikt fra teltet innover Ulvådalen. Skjult lenke - logg inn for å se den Enda en middagskvil. Skjult lenke - logg inn for å se den Vi foretrekker telt fremfor hytte. Skjult lenke - logg inn for å se den Ikke lett å få skikkelig fyr på fuktig bjørkeved.
    Neste dag var egentlig planen å ta en tur opp til Halsholet for å prøve fiskelykken der. Men da vi våknet hadde tåken kommet og vi kunne høre lett duskregn slå mot teltduken. Siden ingen av oss hadde lyst til å traske opp i høyden i vått vær bestemte vi oss like godt for å dra hjem. Turen hadde levert det vi håpte på, bortsett fra fisk kanskje, og vi pakket sammen sakene og padlet oss tilbake. Da vi hadde kommet hallvegs kom så klart værskiftet og det klarnet helt opp. Litt surt, men samtidig så orket vi ikke å padle tilbake til leirplassen. Vi var fornøyde nå.

    Skjult lenke - logg inn for å se den Værskiftet har kommet og vi fikk nyte solen den siste delen tilbake til bilen. Skjult lenke - logg inn for å se den Vi vurderte et lite øyeblikk å padle tilbake til leirplassen, men slo det raskt fra oss. Skjult lenke - logg inn for å se den Litt lettere å dra med seg kanoen når det går nedover. Skjult lenke - logg inn for å se den Kathrine er godt fornøyd med egen innsats.
    Så var turen over. Planen var egentlig å bli et par dager til, men slik ble det ikke denne gangen. Alt i alt var det en nydelig tur, det er virkelig spesielt å være ute i naturen når høsten har kommet. I løpet av disse dagene traff vi på fint lite folk bortsett fra de to trivlige karene i Langfjelldalen, akkurat slik vi liker det. At mange av vanna i dette området huser fin fisk er det ingen tvil om, men den er tydeligvis vanskelig å få, hvert fall for oss. Det er ikke lov å fiske med oter i de vanna Norddal fjellstyre kultiverer så det oteren var ikke et alternativ. Vi sitter begge igjen med gode minner fra denne turen, eller kanskje ikke så mye for meg. Jeg sitter stort sett igjen med en sur følelse av at det var storfisken som lurte meg denne gangen. Vi sees til neste år!

    Skjult lenke - logg inn for å se den
  4. Liker
    Jaap ga poeng til Anders Eriksen i Pappa sitt hemmelige ørretvann.   
    Hei og takk for at du este turrapporten min:)

    Viktig å presisere at vi ikke fisket i selve drikkevannet, men et vann som lå i nærheten. På skiltet som det er bilde av sto det at det ikke var lov å fiske i selve drikkevannet eller noen vann i nærheten. Uten at jeg er noe ekspert så mener jeg at det kanskje er litt strengt. Men oppfordrer ingen til å forsøpple eller gå på do i nærheten av drikkevann. Bruk sunn fornuft så går det nok bra:)
  5. Liker
    Jaap ga poeng til Anders Eriksen i Pappa sitt hemmelige ørretvann.   
    17.08.2013 - 18.08.2013 "Jeg ser du enda ikke har fått dusse i sommer, jeg vet om et hemmelig ørretvann der det skal være fin fisk, men du får ikke lov til å røpe navnet i bloggen din"

    Ja vel, jeg måtte bare gå med på det. Den litt beskjedene fiskesommeren så langt hadde gjort meg desperat. Siden turen i Skjult lenke - logg inn for å se den hadde jeg ikke fått en eneste fisk, krise! Det var bare å pakke sekken, hente pappa og min søster Sara, og sette kursen mot det hemmelige vannet.
    Skjult lenke - logg inn for å se den Det har vært labert fiske for meg så langt denne sommeren. Det var ikke lange kjøreturen før vi parkerte og kunne begynne å gå. I bratt oppoverbakke, slik de fleste turene her på Sunnmøre har startet i sommer. Vi brukte ca 1,5 time før vi var fremme. Et lite vann som så ut til å være dypt, bratt terreng så og si rundt hele vannet. Vi slo opp telta på ei høyde slik vi fikk utsikt over det vannet vi skulle fiske i og et vann som lå lenger nede i dalen som vi hadde gått forbi. Drikkevannet til innbyggerne i bygden her. På et skilt var det informert om at det var forbudt å fiske å telte ved selve drikkevannet, men også områdene i nærheten. Noen sjanser må man ta her i livet, kan ikke si at jeg fikk så dårlig samvittighet for det. 
    Skjult lenke - logg inn for å se den Pappa og Sara er klar for tur til "det hemmelige vannet". Skjult lenke - logg inn for å se den Som de fleste andre turene i sommer starter det med oppoverbakke. Skjult lenke - logg inn for å se den Vi brøt to av fire forbud.  Skjult lenke - logg inn for å se den Drikkevannet. Skjult lenke - logg inn for å se den Vi begynner å nærme oss. Skjult lenke - logg inn for å se den Utsikt mot drikkevannet. Sara og pappa er straks oppe. Skjult lenke - logg inn for å se den "Det hemmelige vannet" Etter litt mat og kaffe var fiskestengene montert. Jeg hadde tatt med mark denne gangen og ei feit mark-klyse ble plassert et godt stykke ut i vannet, før jeg tok meg en runde med slukstangen. Da kvelden begynte å sige på hadde det enda ikke blitt noe fangst på noen av oss. Vi skulle til å lage oss middag da jeg tok meg en tur bort til mark-stangen for å se om det hadde bitt på noe. Da så jeg at duppen lå mistenkelig nært land, vindretningen skulle jo ha presset duppen vekk fra land? Jeg ante hva som hadde skjedd og røsket tak i stangen og kjente at der var fisk, fin fisk. Jeg fikk dratt den rolig inn til land og fant frem håven. Da ørreten lå på land ropte jeg på pappa og Sara som kom med vekten. Den viste 6 hekto, toppers! Selv om jeg ikke synes det er like stas så få fisk med mark og dupp, må jeg ærlig innrømme at denne ørreten gjorde meg svært glad, jublende glad. En sommer nesten uten ørretfangst kan gjøre det med deg.
    Vi fikk ikke mer fisk denne kvelden, men både Sara og pappa kunne melde om at de hadde hatt napp, men fisken hadde dessverre kommet seg unna.
    Skjult lenke - logg inn for å se den Leir etabler på en liten høyde, vakker utsikt i alle retninger. Skjult lenke - logg inn for å se den Sara er ivrig etter å få fisk. Skjult lenke - logg inn for å se den Turglede. Skjult lenke - logg inn for å se den To generasjoner Eriksen ser spent etter tegn på liv i vannet. Skjult lenke - logg inn for å se den Pappa er en ivrig fisker som gjerne tar med fluestangen og haspelutstyret. Skjult lenke - logg inn for å se den Så satt den! Sommerens første fisk på Sunnmøre for min del. 6 hekto. Skjult lenke - logg inn for å se den Kveldsfiske. Skjult lenke - logg inn for å se den Avslappende å fiske med mark og dupp. Skjult lenke - logg inn for å se den Den var ikke rød i kjøttet, men smakte godt. Skjult lenke - logg inn for å se den Da de andre hadde lagt seg satt jeg ute og så på måneskinnet som speilet seg i vannet, magisk. Skjult lenke - logg inn for å se den God morgen! Skjult lenke - logg inn for å se den Ikke like god plass her som i Allak-teltet. Skjult lenke - logg inn for å se den Da jeg våknet på morgenen var allerede Sara og pappa i gang med fiskingen. Dagen etter da vi var på veg ned igjen traff vi på en kar som var på molteplukking. Han fortalte at det vart satt ut 200 ørreter i dette vannet for 25 år siden som nå hadde vokst seg store og feite. Der skulle ikke være gode gyteforhold, så det var nok ikke mye fisk i dette vannet. Skal tro om den ørreten jeg fikk kunne ha vært 25 år? I så fall fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet for at den ikke fikk leve videre, men heller endte i stekepannen.
    Skjult lenke - logg inn for å se den På veg hjem. Skjult lenke - logg inn for å se den Du får ikke lov til å røpe navnet det hemmelige vannet! Klar beskjed fra pappa. Det hemmelige ørretvannet til Pappa innfridde, det vi jeg si. Å få ørret på den størrelsen er ikke hverdagskost i "nærfjellene" her, derfor blir det viktig å holde på hemmeligheten. Vil tro at dette er et lite og sårbart vann, og hvis fisken ikke gyter der skal det ikke mye til før dette vannet blir tomt. Jeg får håpe at noen setter ut 200 nye ørreter der, så kan jeg komme tilbake om 25 år og prøve lykken på nytt.
    Takk for turen til papsen og Sara.

    Skjult lenke - logg inn for å se den
  6. Liker
    Jaap ga poeng til tronn i Hardangerjøkulen vest til sørøst.   
    Har gått vestsiden av Hardangerjøkulen de siste dagene, med start på Finse. Dette ble en ren hytte til hyttetur. Tok toget fra Oslo i fire tiden tirsdag, for å overnatte på finsehytta til onsdag.
    Onsdag morgen gikk jeg mot Rembesdalseter. Det er en tur på 7-8 timer avhengig av hvem du spør eller hvem som går.
    Som tyskerne spør; Izt it Norwegian hourz?
     
     
    Utsikt mot Finse. Flott turvær denne dagen.
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Fant meg en gammel murer på veien, den var dessverre tom, men den ble med til hytta:
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Første syn av det regulerte Rembesdalvatnet
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
     
    Med litt frokostpause, skravlepauser, lunsjpause og tittepauser var jeg på Rembesdalseter etter ca 7.5 timer.
    Nedstigningen til hytta var tøffere enn jeg trodde, og tok hardt på beina. Men jeg er glad det var fint vær, for i regnvær ville det vært særdeles glatt.
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Med unntak av hyttevakta var jeg førstemann som kom fram den dagen, og vi endte vel med 3 ledige senger i sikringsbua.
     
    Utover kvelden ble det servert skrøner og godt drikke, og folk la seg med godt humør og godt mot for torsdagen.
     
    På torsdag sov jeg så lenge som mulig, spiste en minimalistisk frokost i form av kornmo og tubeost.
    Gikk rundt 1030 mot Kjeldebu, som er enda en 8 timers tur.
     
    Starter med å gå nedsiden av Rembesdalskåka før en grei stigning på noen hundre meter.
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Når jeg var kommet opp i høyden ble det en litt mer duganes frokost samt en liten kaffetår.
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Er ikke så dårlig utsikt for å være Hardangervidda.
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Finner en del slike festlige bruer, men det er bedre enn å vade i smeltevann.
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Over til Kjeldebu må man krysse en slik bro. Det gikk fint for meg, men  når to karer kom en halvtime etter meg, forsvant plankeseksjonen under beina på førstemann. Han holdt heldigvis godt i vaierne, og falt ikke ned, men svingte seg fram til neste seksjon. Hyttevakta kom til unnsetning og fiksa biffen.
     
    Jeg bruke ca 8.5 timer til Kjeldebu, og var bra sliten i beina.
     
    Det ble en sen middag, et glass vin påspandert av hyttevakta og skravling til lenge etter at det var mørkt før jeg fant senga. Hadde alt i alt vært en flott dag både tur og værmessig.
     
    Fredagen derimot var litt kjipere. Jeg bestemte meg for å til Krækkja, for å ta en varm dusj og en treretters.
    Med til tider en del nedbør og litt vind, ble det en våt affære, men det ble den siste hele dagen på tur slik jeg planla det, så jeg ga litt blanke om jeg ble våt. Gikk bare med gamasjer utenpå bomullsbuksa, og det litt vann i den ene skoa etter hvert.
     
    Men etter noen timer hadde jeg Krækkja i sikte, og en trivelig kveld med enda mer godt drikke og god mat kunne starte, etter en god dusj selvsagt:
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Utpå kvelden fikk jeg avtalt skyss fra Halne til Geilo, hvor jeg tok toget hjem. Da rakk jeg akkurat en bedre middag hjemme hos mor på lørdagskvelden
  7. Liker
    Jaap ga poeng til Humle i Er det flere som lage video fra turer eller tar dere bare foto?   
    I Bushcraft miljøet på YouTube er det ofte konkuranser. Men det går mest i såkalte "Bushcraft challenges" i.e å dokuemntere på film at man beherker å f.eks tenne opp bål med flint og stål, fortelle om favorittkniven, eller primusen sin etc. Det går stort sett ut på at en eller annen poster en video om et emne og utfordrer alle som ser på om å lage en video om samme emne. Ofte trekkes det en premie som gis til de insendte. Premien kan være så enkelt som et fyrstål eller en billig morakniv...
     
    Men disse konkuransene handler stort sett om innhold, ikke videoteknikk. Så en helt grusom video, kan godt vinne premien
     
    I alle fall. Går jo ann å lage noe lignende her. Og premie trenger vi vel ikke annet enn heder og berømmelse til vinneren
     
    Så trør like godt til med en liten uhøytidelig utfordring til Fjellforums videofotografer:
     
    Lag en video som viser fram din favorittaktivitet når du er på tur. Kort og godt: Hva gjør du der ute?
     
    Innsendingsfrist kan vi jo krangle om
  8. Liker
    Jaap fikk poeng fra Minituren i Er det flere som lage video fra turer eller tar dere bare foto?   
    Pleier også å lage videofilmer av turene. Bruker Go Pro Hero 2 med stativ, og SanDisk Ultra 32 Gb (30 Mb/s). Har i tillegg SanDisk Extreme (45 Mb/s) men det viser seg å være overkill. Akkurat som Humle har det også blitt min store hobbyen. Bruker MacBook Pro og iMovie '11 for editing. Artig.
  9. Liker
    Jaap ga poeng til ThereseMD i Tjonnholstindene om Høgdebrotet   
    Søndag 4. aug.: Startet på parkeringsplassen (Vargebakkan) til Knutshøe ca. 8.30. Gikk opp til Høgdebrotet via Bukkehåmåren og Kvassryggen. Derfra videre til Steinflytinden. Med min 160 cm var det ikke helt enkelt å komme helt opp til varden på denne toppen. For å komme bort til Tjønnholstinden gikk vi litt tilbake og nedover i sia på sørsiden av Steinflytinden. Tok med oss to sekundærtopper litt nordvest for Tjønnholstinden. Returen gikk ned fra Tjønnholstinde. Totalt tok turen ca 13 timer, med middels lange pauser.  
     

  10. Liker
    Jaap ga poeng til Ole-Petter i 3 uker via ferrata klatring i Dolomittene, Nord-Italia   
    Har samlet lenkene til sommerens mange turer i Dolomittene her. Har stort sett holdt meg rundt Sella-gruppen i Nord-Italia, og nesten alle turene har vært via ferrata (klettersteig), som altså betyr tøffe ruter med sikring i stålwire underveis. Legger ut dette fordi det kan inspirere andre, eller fordi det kan være mye nyttig informasjon om området å hente her, for den som søker info om Dolomittenes østre del. Lenkene peker til turer som alle sammen har tekst, bilder og kart, samt gps-spor nedlastbart for turene.
    Til slutt tar jeg med teksten fra høydepunktet, bokstavelig talt, i sin helhet; Marmolada, Punta Penia, samt noen bilder.
     
    25.juni: Sassongher (2665m): Stoppet av mår! Skjult lenke - logg inn for å se den
    26.juni: Cirspitze west (2620m): Skjult lenke - logg inn for å se den
    26.juni: Via ferrata Brigata Tridentina: Skjult lenke - logg inn for å se den
    27.juni: Piz Lech (2911m): Skjult lenke - logg inn for å se den
    29.juni: Sass Ciapel (1551m) m.fl topper: Skjult lenke - logg inn for å se den
    30.juni: La Mesola (2727m) og "skyttergravs-ferrataen": Skjult lenke - logg inn for å se den
    1.juli: Friklatring i Sellatårnene (2598m) mm: Skjult lenke - logg inn for å se den
    1.juli: La Locomotiva (2418m): Skjult lenke - logg inn for å se den
    2.juli: PIz Selva (2941m) m.m (Ferrata delle Meisules): Skjult lenke - logg inn for å se den
    24.juli: Colac (2715m): Skjult lenke - logg inn for å se den
    27.juli: Sasso Piatto (2964m) mm i Sassolungo-massivet (Oscar Schuster-ferrataen): Skjult lenke - logg inn for å se den
    28.juli: Marmolada, Punta Penia (3343m) - høyest i Dolomittene:
     
    Endelig var dagen kommet da sommerens hovedmål, Marmoladas høyeste punkt Punta Penia, skulle bestiges. Værvarselet var helt topp for hele dagen, og vi var tidlig på plass ved taubanen som starter i NV-enden av Lago de Fedeia like nord for toppen. Dette var en overraskende antikk sak, med plass for to på en liten plattform med gjerde rundt. Vi måtte løpe inn på plattformen, om ikke taubanen skulle stoppes helt, og en kar låste porten etter oss. Stille seilte vi oppover fra 2050 moh og helt opp til 2625 moh - svevende over morenelandskapet. Det er tydelig at breen har trukket seg kraftig tilbake her.
     
    Framme ved Rifugio Pian del Fiacconi var det skiltet "Ferrata" mot høyre (vest) og like etter måtte vi gå 20-30 meter nedover, der et stikryss pekte ut veien mot vest. Dette er ikke enkleste vei til topps, for den ville vi heller returnere på. I stedet fulgte vi grei merking langs en sti i stein og grus, som ledet 200 hm nedover (!) og rundt en kilometer vestover, før den rundet tett oppunder og rundt en loddrett hammer, og oppover i sørvestlig retning. Snart fikk vi øye på Vernel-breen (Ghiacciai del Vernel) og bratta opp til Forcella della Marmolada. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvor i alle dager ruta egentlig gikk opp dit, for det så styggbratt ut.
     
    Vernel-breen
    Vi fulgte tråkket oppover breen, som slett ikke var så bratt som fryktet. Vi gikk lett uten stegjern, og siden det var morgen og hardt i snøen, og tydelige spor, gikk vi også usikret, til tross for at vi hadde tau i sekken. Vi så heller ingen antydninger til sprekker noen steder. Også de fleste andre vi så gikk uten tau oppover her. Snart kunne vi se masse folk oppover i fjellveggen til skaret, der det tydeligvis var wire montert, men også folk som alt var langt oppe på nordvesteggen på Marmolada. Dette skulle bli gøy!
     
    Wire opp til Forcella della Marmolada (2910m)
    Jeg hadde ikke fått med meg at det var sikret opp til skaret, men det var en lettelse. Ellers hadde vi måttet bruke tau og sikringsmidler her. Ferrataen var likevel ikke spesielt vanskelig, men det var litt vått her og der, og noen få små-utsatte punkter. Den følger en grov hylle som skrår oppover innunder en loddrett fjellvegg. Herfra kom det stadig småstein og isbiter og vanndråper fallende, så hjelm er obligatorisk. Med wire som sikring ble det bare moro å rusle opp, og i skaret fortsatte wiren direkte ned mot sørvest (rute 606) - som er eneste rute opp til Marmolada som ikke krever kryssing av bre.
     
    Via ferrata forcella Marmolada - NV-ryggen
    En ny wire startet imidlertid i skaret og ledet direkte oppover de bratte svaene mot øst. Her var det trinn montert, og uten disse - og wiren - ville det straks bydd på seriøse klatretekniske utfordringer. Denne ferrataen var blant de tøffere jeg har gått, og vått fjell og glatte sva sørget for ekstra spenning. I tillegg merket vi en kraftig sidevind, som bare økte ettersom vi vant høyde. I blant var det grei egg uten wire, mens det andre steder var både trinn og stiger og ganske utsatt.
     
    Etter en lang seksjon med stiger, kom vi til et kinkig punkt: Det var advart i føreren om at wiren mange steder kunne ligge under snø og is langt ut på sommeren, siden ruta er nordvendt og den høyeste i Dolomittene. Vi opplevde i slutten av juli bare ett slikt punkt; det var ganske luftig, utsatt og bratt, og en tjukk blåis dekket wiren over 2-3 meter. Derfor var det litt flaks at et tysk følge på 5 akkurat var på vei ned, og rappellerte forbi dette punktet. Dette skapte kø, og for at tyskerne skulle få plass i wiren der vi sto, ønsket de at vi brukte tauet deres til å komme oss opp - "ja, selbstverständlich", det passet fortreffelig! Jeg nøyde meg med å holde meg i tauet, men dro meg opp over ispartiet og klikket meg inn i wiren på oversiden. Så var det ganske greit videre.
     
    På rundt 3250 meter sluttet sikringen, og vi gikk litt nedover egga og over i NV-flanken. Herfra var det snø opp, men ikke spesielt bratt eller utsatt. Jeg fikk imidlertid brått en kraftig banking i hodet, som sørget for stadig økende plager resten av turen. Lars-Petter gikk i forveien til topps, mens jeg måtte senke tempoet i takt med hodebankinga.
     
    Punta Penia - opptur og nedtur
    Rett ved toppen ligger en liten hytte, der folk kjøpte drikke. Jeg så også den kvasse egga mot øst og bort til Punta Rocca, hvor en taubane kommer opp. Der hadde jeg vært i tåka noen uker tidligere. Noen klatrere drev på nede i skaret rett under toppen vi sto på, Punta Penia. Vi knipset bilder så det holdt, for her var utsikten eventyrlig, før vi spiste mat. Dette var mitt - og Lars-Petters 5.høyeste fjell til nå. Oppholdet på toppen ble likevel ikke så lenge, både fordi det blåste sterkt i sola, og fordi min hodepine stadig tiltok, æsj. Både appetitt og toppglede fordunster når migrenen setter inn, og jeg tok en pille mot dette. Likevel tok vi oss tid til å utforske toppunktet bak hytta i nord, men denne var lavere enn toppen med jernkorset på.
     
    Retur normalveien
    Vi var nå spente på utfordringene ned normalveien, som burde være mindre enn de vi hadde støtt på til nå. Det var de også, heldigvis. Ned et par hundre meter på nordryggen gikk det greit uten stegjern, selv over det som lignet en skarp snøkam fra toppen. Dype spor i snøen i kombinasjon med bruk av staver, gjorde det hele svært greit, syntes jeg.
     
    Så ble det bar klippe, men her går ruta ned renneformasjoner mot øst. Her var det også sikret med wire, så vi slapp fortsatt taubruk. (Jeg var forberedt på enkle rappeller her, men føreren må ha vært gammel.) Grei klyving ned 150 hm, som egentlig kunne vært gått uten wire også, mener jeg. Det var mye folk og en del løst, så hjelmen ble brukt.
     
    Så kom vi ned på Marmoladabreen, og nå kom tauet endelig til sin rett. Her så vi tydelige sprekker, og det var i begynnelsen ganske bratt også. Lars-Petter brukte isøksa som sikring, mens jeg klarte meg med stavene. Stegjerna forble i sekken, selv om de fleste rundt oss gikk med dette. Det gikk i sikksakk nedover, og tråkket svingte utenom alle sprekkene, naturlig nok. Snart ble det mindre bratt, og vi kunne øke tempoet, og passerte også en del folk som fulgte tråkket slavisk.
     
    Nede ved taubanen nådde hodepinen, til tross for tabletten jeg tok på toppen, uvante og nye høyder, og jeg var sjeleglad for at vi kunne "seile" helt ned til 2050 meter igjen. Jeg sto med øynene igjen og kjente hvert pulsslag i topplokket - forferdelig! Dette hadde utviklet seg til en historisk saftig migrene, for det slapp ikke taket ned ved bilen heller, og Lars-Petter kjørte meg etter en times hvil ned til campingplassen.
    6t tok rundturen vår, regnet fra Rif. Pian del Fiacconi.
    Først etter et par timer nede på campingplassen - og etter noe SALT MAT - vendte "livet tilbake". Jeg tåler helt tydelig ikke høyde som andre folk, og sliter jo med migrene i hverdagslivet også. Dette er i grunnen veldig leit... Nå var sommeren over i Dolomittene for min del, og vi satte kursen nordover.
     
    Lenke: Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    NB! (Noen av høydene på toppene i peakbook, som lenkene peker til, er oppført med akkurat 1000 m feil høyde...)







  11. Liker
    Jaap ga poeng til afe i Rallarvegen rundtur   
    Det er ikkje skilta sykling forbudt, så det er nok lov. Sjølv ville eg følt meg mykje tryggare på den lite trafikkerte fv50 enn den overfylte rv52. Det er særleg tungtrafikken som gjer rv52 veldig lite freistande å sykle for min del.
     
     
    Låvisberget og Stondalstunnelen kan du omgå ved å ta traktorvegen frå Vassbygdi til Stondalen. Trafikken er ikkje større enn at du greit kan trekke deg til sides når du høyrer og ser at det kjem bilar. Så lenge du i tilleg sørger for å bli sett, er det ikkje mykje som kan gå gale. Men å vurdere kva ein sjølv er villig til å kaste seg uti, må sjølvsagt kvar enkelt gjera sjølv.
  12. Liker
    Jaap ga poeng til omn i Styggegjelet 23.01.2010   
    Laurdag opplevde eg, at sjølvaste Styggegjelet i Utladalen, let meg få komma på besøk.
    Rune og eg stod tidleg opp, starta heimanfrå kl 07.30, og me tok ein kaffikopp ved Vettifossen
    ca kl 09.00.
    Her gjekk me ut på elva, som var dekt av eit fint snølag, så me gjekk eit langt stykke utan piggsko.
    Etter kvart vart det meir "rotete" underlag, med issvullar, så stegjerna måtte opp or sekken.
    Ingen av oss hadde peiling på kva som venta oss her inne, så me hadde med klatreøkser
    og litt sikringsmidlar også. Me rusla vidare med ei øks i handa, og etter ei stund passerte me elvi frå Stølsmaradalen.
    Den var heilt frosen, breid og kraftig is, og blå. Fantastisk. Men me skulle finne ut kor langt inn me kunne komma,
    så det blir ikkje klatring her i dag. Men du verden kor fristande.....
    Dalen, eller elvegjelet, vart trongare og trongare, med høgare og høgare vegger rett opp.
    Innover bar det, meir og meir andektig bevisst på, at dette som me ser i dag,
    er det ikkje mange forunnt å oppleve. Her er verkeleg utilgjengeleg.
    Men slik tilhøva er no, med lite vatn og skikkeleg vinter, går det an å avlegge gjelet eit besøk.
    Teknisk sett, var me overutstyrde. Me hadde greidd oss med stegjern og ei breøks.
    Men kven kunne vita det...? Det er ikkje mange å spørje om korleis det er inni her.
    Største usikkerheitsmomentet i dag, viser seg å vera isen.
    Den var også til dels sviktande mange stader. Og til slutt var det også det som stoppa oss.
    Ein heilt åpen høl, og me kan berre gå på vatnet når det er frose.....
    Men då hadde me gått innover frå Vettisfossen, med fart på minnst 2 km/t, i 2,5 timar.
    Det skulle bringe oss inn godt forbi Midtmaradalen og Kyrkjestigen.
    Dette berre trur eg, for GPS'en min fann berre 1 satelitt, og klarde ikkje å gi meg posisjonen vår.
    Men beregningen min stemmer også bra med eit fantastisk "isslott" me passerte rett før me snudde.
    Fyrste bekken etter Fleskedøla, som kan ha nok vatn til å lage so mykje is, kjem ned frå Friken,
    på høgde med, midt mellom Midtmaradalen og Skoddedalen.
    Me takka Styggegjelet pent for at me fekk komma, og returnerte til bygdi.
    Måtte sjølvsagt ete opp resten av maten vår under Vettisfossen, som er vakker også om vinteren.
    Etter denne opplevinga, kjem eg til å vera "høg" i mange dagar, men ikkje verre enn at eg gler meg til helgi att,
    og kva som kan by seg av spennande ting....
    Takk for denne gongen Rune.










  13. Liker
    Jaap ga poeng til afe i Rallarvegen rundtur   
    Det går nok. Men ha godt med lys på sykkelen, både framme og bak, for det er dårleg lys i fleire av tunellane. Stadvis har det vore heilt mørkt dei seinare åra.
  14. Liker
    Jaap fikk poeng fra Larsdx i Rallarvegen rundtur   
    Hei ;-
     
    har tenkt meg en skikkelig sykkeltur i de siste 2 uker av august. Jeg leker med tankene om å begynne med Rallarvegen helt ned til Flåm. Deretter Rv50 fra Aurlandsvangen tilbake mot Hol, hvor jeg har parkert bilen. Det er veien langs Geiterygghytta, altså.
     
    Det hva jeg lurer på: er det overhodet mulig med sykkel gjennom de tunnelene som finnes i starten av Rv50, dvs ved Aurlandsdalen? Noen er ganske lenge ser det ut som på kartet, og det virker litt nifst akkurat der.
     
    Håper det er noen folk her som kan svare på dette. Er åpen til alternative forslag
     
    Mvh, Jaap
  15. Liker
    Jaap ga poeng i helsport sine teltstenger   
    Det blir vel en ganske enkel og feilaktig måte å betrakte det på. Her er det utallige feilkilder. Først og fremst vil jeg gjette at den gjennomsnittlige bruken og belastningen som helsport sine telt utsettes for er annerledes enn for dyrere telt fra for eksempel hilleberg. Det er nok en trend i retning av at det er ulike kundegrupper som kjøper helsport-telt på xxl versus å kjøpe et annet telt i mer spesialiserte/dyrere forretninger. Andre mulige feilkilder:
    - Folk som oppsøker dyre eller spesielle merker som kun finnes i nisjebutikker eller på nett gjør nok mer research og forventer mer enn en person som er innom xxl og skal ha et telt, og får en anbefaling fra selger på stedet. Førstenevnte gruppe er nok sannsynligvis mer ivrige når det gjelder å reklamere, klage og dele erfaringer, og påvirker dermed både vårt inntrykk og statistikken.
    - Helsport har også dyrere ekspedisjonstelt i tillegg til de billige teltene sine. Dermed blir det vanskelig å basere seg på hvordan helsport sine teltstenger i gjennomsnitt fungerer. Hvis de i gjennomsnitt fungerer like bra som DAC-stenger, kan det like gjerne skyldes at all den lette bruken de billige camping-teltene utsettes for trekker feilraten ned (og feilraten er da høyere på ekspedisjonsteltene sammenlignet med tilsvarende dyre telt fra andre produsenter).
     
    Alt er selvfølgelig spekulasjoner, vi har vel ikke noe tall på dette, og produsentene vil neppe oppgi det. Poenget mitt var bare at det ikke er så enkelt å sammenligne som du skal ha det til, og gitt utfordringene, er nok en kvantitativ sammenligning meningsløs. Da står vi igjen med en kvalitativ sammenligning, slik flere andre her tar til ordet for.
  16. Liker
    Jaap ga poeng til Arcticpeak i Noen som har gått over Besseggen ?   
    Ta båten til Memurubu og gå derfra dersom du har med noen med høydeskrekk, det er alltid mye enklere å gå oppover enn nedover.
    Besseggen er forøvrig meget trygg, den største faren man kan komme ut for der er å bli tråkket på.
  17. Liker
    Jaap ga poeng til Fjellbokken i Funnet døde   
    Hvis det hadde vært mulig å spørre enkeltskjebnene om det var greit at vi diskuterte akkurat deres skjebnesvangre tur, ikke for moroskyld, men for å øke turfolkets bevissthets- og kunnskapsnivå, så trur eg "alle" hadde ment det var greit. Enkeltskjebner stikker nok dypere i oss og kan gi oss en kraftigere vekker enn en generell diskusjonen. Enkeltskjebner eller ikke. Det viktigste er at folk kan lære noe, og da er det heller ikke viktigst om diskusjonene er grunnet på mer eller mindre vill gjetning eller fakta.

    Når to har omkommet sammen i fjellet, så kan vi med stor sikkerhet si at det er begått feil. Enten i forberedelsene til turen eller/og underveis.

    Konsekvenstenking har aldri vært menneskehetens sterkeste side, så kanskje har de blitt blendet av god norgesreklame i form av noen bilder med strålende godt vintervær og skiføre. Hvordan skal man da kunne mane fram uværet når man ikke vet at det eksisterer eller finner på å spørre seg selv eller andre om uværet kan inntreffe? For denne gruppa kan nok turutstyr for aktuelle vær og område være mangelfullt.

    Like viktig som å være riktig utstyrt, er jo å ha kunnskaper til å bruke utstyret riktig. F.eks alle frikjørerne som kommer fra alpene og omkommer i Troms hvert år. Det mangler ikke på turutstyret, men det blottes mangel på (skred)kunnskap.

    En lur ting å spørre seg før en drar på tur er: Hva kan gå galt? Hva gjør eg hvis det blåser opp til uvær? Klarer eg å få opp teltet da? Hva om eg ikke klarer å få opp teltet? Hva hvis eg brekker foten eller blir syk? Telt- eller hyttebrann? Kullosforgiftning? Unngår eg skredfarlig terreng? Hvordan skal eg kunne få tak i hjelp? Osv...Vi må alltid leve med en risiko når vi ferdes i vinterfjellet, men vårt mål bør jo absolutt være å redusere denne risikoen.

    Eg har stor tro på å spise og drikke godt underveis på tur, samt å holde et tempo som gjør at man har sparte krefter til en eventuell nødsituasjon. Ikke bare trenger man ekstra krefter til å grave f.eks ei kantgrop eller snøhule i nøden, men man trenger også ekstra krefter for å kunne ha et klart (og kunnskapsrikt) hode for å kunne ta de riktige valgene i en presset kritisk situasjon.
  18. Liker
    Jaap ga poeng til EvenAug i Funnet døde   
    Jeg syns også det kan være interessant å diskutere litt generell sikkerhet i fjellet. Hva folk tar med seg uansett vær, hva de har med dersom det er meldt ruskete vær osv. Å linke til nyheter hvor det har gått galt eller nesten galt er viktig for at alle skal forstå alvoret og at det kan ramme selv en erfaren turleder. Så lenge man holder diskusjonene saklig kan dette bli en av de mer nyttige trådene her på forumet (i mine øyne). Mye er en selvfølge for mange, men husk at vi med litt mindre erfaring også er her
     
    Så jeg starter med å spørre hva dere har med av sikkerhetsutstyr i fjell og mark nå som barmarksesongen står for tur?
  19. Liker
    Jaap ga poeng til jonjon i Funnet døde   
    På samme måte som NGI ofte lager utfyllende rapporter fra snøskred som har krevd liv, burde man fått mer informasjon om denne ulykken. Da kan man lære av dette og forhåpentligvis unngå lignende ulykker. Da hadde man unngått spekulasjoner og feilinformasjon og flere kunne kommet med konstruktive innspill. Allikevel mener jeg det er bedre å diskutere årsaker rundt hendelsen uten å vite detaljene, enn å ikke diskutere hendelsen i det hele tatt. Hadde for eksempel politi sagt at disse personene hadde med seg og brukte vindsekk, da hadde vi lært at det ikke holder med bare vindsekk i vinterfjellet... 
  20. Liker
    Jaap ga poeng til Ullsokk i Fra Hjerkinn til Gåsbu med pulk og 6-åring, 270 km.   
    Tittelen kunne også vært "Små føtter på voksen tur", eller "Familietur for spesiellt interesserte". 18 dager brukte vi. 17 netter i telt, på DNT-hytter og i Fjellstyrets buer.  Vi startet ut fra Hjerkinn uka før påske med to voksne og to barn - ei jente som fyllte 6 i januar og en gutt som fyllte tre samme måned - og avsluttet som planlagt med 6-åringen og meg. Siden vi kom sent avgårde og hadde noen timer i bil, lå vi første natta i telt i krattbeltet ovenfor Hagaseter. tempen på dagtid var kald, rundt -18/-noenogtyve grader, og datt enda litt nedover på natta. Bakken opp fra Hagaseter for en 6-åring på første turdagen skal man ikke kimse av, og vi lurte vel litt på om dette egenlig var en god ide...Men alle overganger koster, og vi valgte å se det an. Det viste seg å være lurt.
     
    Bagasjen ble pakket i to paris-pulker og en barnepulk. Siden vi som nevnt var to voksne, ble den ene varepulken festet bak barnepulken. Det ble litt av et opptog, med ei bikkje, barn og 3 pulker på rekke og rad over fjellet. Bagasjen bikket 73 kg på xcel-arket når det var litt småplukk igjen, det var uten vekta av pulker, barnepulk og treåringen selv. Totalt dro vi på over 100 kg. Trenger vel ikke engang nevne at bakken ned til Grimsdalshytta ble en interessant affære? Da ble treåringen plukket opp av barnepulken med beskjed om å gå selv. "Mamma! Det er bjatt! Jei ej jedd!!" "Sett deg på rumpa og ak ned da?" "Åja! Det ej mojsomt!!" Aktiv problemløsning i praksis. Han gikk resten av veien ned bakken, og opp igjen til hytta. Vi rakk middag akkurat ikke med 15 minutter eller så, men var ventet. Ungene løp og løp og løp og løp etter middag og vi var veldig enige om at neste dag måtte vi ha lengre dagsetapper.
     
    Videre fulgte vi kvistet løype sørover. Laveste temperatur i telt var -30 grader nederst i Haverdalen, pga vekta i pulkene unngikk vi lett Dørålglupen men gikk rundt på østsiden. Ungene sov som steiner, det var en voksen som sutret lett over den soveposen som hadde vært SUPERFANTASTISK den dagen han kjøpte den - for over 10 år siden. Kokking og slikt i forteltet blir alltid litt tullete når de blå nærmer seg -30, og det nye flotte underlaget til den ene primusen, av melamin (inspirert av en ide herfra) ble pakket opp av pulkbagen i "en million" biter. Det andre underlaget holdt. Leksa blir å krype til korset og lage et finerunderlag til neste tur.
     
    Rundt og opp til Dørålseter gikk fint, bikkja fikk tilogmed være med på rommet. Det er luksus for en kortpelset "sommerhund" i vinterland. (I teltet ligger hun under en dynge av klær og dunjakker. "Finn hunden!" er en morsom lek om morgenen).
     
    Dørålseter - Rondvassbu tok hele dagen, moralen hos barn er omvendt proporsjonalt av graden av motbakke, hvilket betinger gooood tid, mange seigmenn og barnesanger. Treåringen fikk gå litt mer selv i dag, han lå jo på lading hele dagen i pulken og var helt propell når vi ankom Dørålseter. Phu! På høgden fikk jenta snørekjøre litt med hunden som bonus, men den gav jeg nødig fra meg på resten av turen. Pulken ble jo så tung! Over Rondevannet var det ganske mange minusgrader og skygge, så der tok vi turens lengste sitte-på-etappe, ungene satt på toppen av pulkene og sang, vi voksne gjøv på.
     
    Rondvassbu dagen etterpå var det isfiske for barna. Stor stas, kroken var ikke nedi 10 minutter en gang før det hang ei lite røye på. Vi tok en pausedag der, jeg og 6-åringen, mens mannen og treåringen pakket og dro mot Mysuseter, med buss til Otta opp til Hjerkinn for å kjøre hjem til jobb. Noen andre er litt heldigere og hadde tatt fri fra jobb og barnehage, og koste oss i sola på Rondvassbu. På Rondvassbu ble det tilogmed tid til en dusj! Turens eneste...
     
    Nå var jentene alene på tur! Vi fulgte vi kvistet løype mot Eldåbu og ikke over fjellet. Ved Furusjøen rundet vi 20 km, og satt opp teltet. Jentungen har teltrutine så det holder, og "pynter" teltet med  alt som kan henges opp. Også tisseflasker. Når jeg la inn en protest, ble jeg møtt med "jammen mamma, det er jo det fiiineste!" Mor måtte gi seg. Tisseflaskene fkk henge.
     
    Etter mye gruing kom tiden for oppoverbakkene fra Furusjøen opp på fjellet. Skia på sekken, både voksenski og barneski. Det var for bratt og for smal løype til å få gått nok fiskebein. Så måtte jeg forklare ungen at her måtte jeg bare gi på for å komme opp kneikene, og at jeg ventet på henne på toppene. Hun forsod det, og var en heltinne opp hele bakken. Men jeg knakk sammen i latter da hun segnet om i et heng, la seg ned og utbrøt i en eneste setning mens hun spratt opp: "MAAAMMMAAAAA!!!! Jeg er så SLIIIIITEN  hvordan sover egentlig meitemarken!?"
     
    Eldåbu var en koselig hytte med trivelige hyttevakter. Jenta ble småforkjøla, så vi tok en ekstra hviledag der. De andre gjestene på hytta gikk derfra med ny informasjon om alle prinsessene som finnes, informasjon om Belle, Snøhvit, Tornerose og alle de andre ble spredd til almuen av en meget engasjert 6-åring.
     
    Neste dag gikk turen til Gråhøgdbu (det eneste hyttenavnet snuppa husker, det har jo farge i seg!). Midt på flaket nedenfor bilveien traff vi mannen og treåringen igjen. En logisk brist gjorde at det ble manko på hundemat og vi trengte påfyll. Ungene lekte og herjet i 2-2.5 time OG ble med tilbake bilen på ski for å hente en leke (!) som far glemte der. Så gikk sola ned, og det ble kaldt. Oppoverbakken mot hytta er lang, og når vi ankom hytta, var begge ungene sultne, sutrete og vel, entreen vår på Gråhøgdbu ble vel ikke av den elegante typen. Varme i ungene, mat i ungene så retur for far og treåring. 6-åringen var desidert mest sliten den dagen på hele turen, først gå fra Eldåbu, så leke intenst i snøen, og så tur/retur bil, så bakken til hytta, men dagen etterpå var hun mye bedre. Jeg lurte litt på å sove en ekstra dag der, men siden det var et par andre litt eldre barn å leke med, drøyde vi heller avmars til de reiste ved 12-tiden og forberedte oss på en natt i telt. Jeg trodde ikke vi kom til å rekke frem til Jammerdalsbu.
     
    Men det gjorde vi! Jenta imponerte stort igjen, ved å ta bakken opp til Jammerdalsbu i en jafs når klokka nærmet seg 1900 på kvelden! Og etter den dagen kvelden før!! Vi sov i annekset, med trivelige folk (Heihei til dere, om du leser dette! )  Igjen lurte jeg på å ta morgendagen som "hviledag" , men igjen ble det leking med en annen gutt og heller sen avreise. Vi dro vel ikke fra Jammerdalsbu før klokka var nærmere 1300 på dagen. Da var jeg i allefall overbevist om at vi ikke rakk frem til Vetåbua.
     
    På veien traff vi en lokal jeger som tipset oss om en fjellstyret-hytte, Saubu, ca 5 km fra Vetåbu. Ei gammel steinbu, vi tok inn der for natta. Jenta har skjønt opplegget med å hente snø og tar oppgaven med største alvor. OG hente ved til vedkassa om morgenen. Hun bærer tre pinner av gangen, og da blir det ganske mange ganger tur/retur vedskåla/vedkassa. Det morsomste med Saubu, var skiltet som hang på veggen inne i hytta:
     
    "Vennligst ha hunden på gulvet, ikke i sengene"
     
    Siden dagsetappen var i manko på 5 km, tenkte jeg å pushe litt km, dra forbi Vetåbu og overnatte på Djupsli. Det var en lang tur, men i fine spor og med mange kjekke folk å snakke med underveis og på pausen på Vetåbu, gikk moralbarometeret til topps. Skal sjekke gps'en, men tror vi rundet 23-24 km den dagen. På Djupsli sov vi igjen i annekset, pga hunden. Det er den hytta jeg har vært borti som har vært raskest å varme opp. Fire kubber og vips var det 29 grader der inne. *svett* Vi sov dårlig både jeg og snuppa.
     
    Valgets kvaler. Jeg var blitt forkjøla, skikkelig forkjøla. Vi kunne ta runden om Sjursjøen i oppkjørte spor og masse folk, eller dra østover mot Lyngen og finne ei bu eller slå opp teltet der.  Jeg valgte villmarka, og to dager uten hverken spor eller kvistaløype. Var spent på hvordan jenta mi kom til å takle det. Heldigvis ble det en lett dag på scooterspor mot Bulonhytta, bare 12 km.
     
    SÅ var det utafor allfarvei, hverken spor eller scooterløype. Vi gikk sorøver på skavler og etterhvert som sola tok gjennomslagsføre, gjennom skog og myr mot Tuva og Godlidalshytta. Forkjølelsen hang i, jeg ble godt sliten, pulken var tyngre enn på lenge. Det har barn liten forståelse for, så da var det bare å tenke seg frisk, og "gjøre" pulken lett.  Tror det ble drøye 20 km den dagen. Igjen imponerte snuppa meg!
     
    På Godlidalshytta booket jenta en teltnatt. Den tok vi like sør for Hamarseterhøgda, hun fikk bestemme plass, tisseflasken kom igjen opp i taket.
     
    Planen videre var å overnatte på Sandfløten, men sola hadde tatt såpass at grusvei med paris-pulk ble et ikke-tema. En sjefsavgjørelse senere var vi på vei til Brumundkampen. Vi har vært der også før, ei åpen bu uten senger, men med liggeplass på gulvet. Sånn ble det. Nok en to-mils dag unnagjort!
     
    Fra Brumundkampen dro vi til Mållia for å mumse vel fortjent vafler, boller og saft. Desverre var de andre serveringsstedene på Hedemarksvidda stengt etter påske, så vi ble der til jenta hadde spist så mange vafler at hun ville ha grov baguette med ost og skinke. Hun ville gjerne overnatte en dag til (!), jeg begynte å bli ganske klar for badekaret hjemme, det viste seg at mormor og bestefar kom på besøk for å hilse på etter langturen og etter litt diskusjon ble det til at vi dro helt ned til Gåsbu den dagen. Jenta ville gjerne overnatte en natt til, men så var det jo også skidag (!) i barnehagen som hun ville ha med seg dagen etterpå. Akkurat som det er det man trenger mest etter å ha gått 270 km på ski..hehe..
     
    Vi voksne var veldig fornøyde med vel gjennomført familietur i Rondane, ungene har kost seg og både opplevd og lært mye, treåringen syntes det var fantastisk å "kjøje KÅG!" fra Otta til Hjerkinn, jentungen vil allerede ut på noe igjen "mamma, kan ikke vi gjøre noe morsomt i morgen?", jeg syntes alt fungerte bra både med planlegging og pakking og utstyr (selv om det før avreise bar mere preg av ekspedisjonspakking enn familietur). Utfordringen var å pakke mat for så mange, for så mange dager, vi tok med brennstoff og mat for alle dagene i tilfelle værfasthet, eller at vi havnet mellom hyttene alle dagene. Drytech er ok for voksne, ikke så smakelig for barn, så det ble mange timer foran stekeovnen og steke/tørke kjøttdeig og pølser osv. På turen brukte vi tre ulike telt, TNF Bastion 4 pers i Rondane, kan ikke få skrytt nok av det teltet! TNF Mountain 25 (nedtur etter Bastion...) og BD Lighthouse (trangheten kan forsvares i spart vekt, men hund, barn og voksen gjør sitt inni der...). Når vi var fire hadde vi to brennere en Omnifuel og en Omnilite TI. Fra Rondvassbu tok jeg med Omnilite'n. Ungene brukte vanlige voksensoveposer, skumunderlag med NeoAir /xlite under, vi voksne hadde vært vårt Exped 9 dununderlag med en Tyin Elite og en Rab Expedition dunpose. Bivuakksko fra Bergans til meg og snuppa var vel verdt pengene, de var veldig gode å ha både i telt og på hyttene. Ellers har vi pakket minimalt med klær og skift pga vekt, skylte opp sokker og undertøy en gang på turen, på Rondvassbu, ellers var det null skifting og det fungerte fint (for oss. Hva andre syntes om lukt aner jeg ikke).
     
    På hendene hadde jentungen tova ullvotter, med vindvotter over, det holdt henne varm under alle temperaturer. Skiskoene hennes var 3 nr for store med ullsåle og ullsokker. Utenpå tredde jeg en tjukk ullsokk og klipte hull til såle/binding og utenpå der en støvelovertrekk fra Yoko, det holdt selv i -30! Hun nevnte ikke kalde tær under hele turen.
     
    Jeg har lært mye om pulkdraging både med stivt drag og taudrag, over Rondane hadde mannen med to pulker det stive draget og jeg taudraget, etter Rondvassbu tok jeg det stive draget. Begge har sine fordeler og ulemper, men når man slenger innom oppkjørte løyper foretrekker jeg kontroll på pulken i svingene. En positiv overraskelse på utstyrsfronten var de nye fellene fra Madshus, med glisone først. Gjorde pulkdraging til en forlystelse.
     
    Oppsummering av ruta:
    Hjerkinn- telt ved Hageseter- Grimsdalshytta-telt i Haverdalen-Dørålseter-Rondvassbu. En dag med isfiske på Rondvassbu - telt ved Furusjøen- Eldåbu. En dag litt småforkjøla 6-åring på Eldåbu- Gråhøgdbu- Jammerdalsbu- Saubu - Djupsli - Bulonhytta - Godlidalshytta - telt sør for Hamarseterhøgda - Gåsbu.
     
    Dagsmarsene var oftest mellom 15 og 20 km, lengste dagsetappe var rundt 23-24. km (skal sjekke gps'en nærmere etterhvert og legge inn).
    Været var upåklagelig, men svinkaldt i begynnelsen! Ellers sol hver dag, overskyet og vind to dager. Skal se om jeg får til noen bilder her også.
     
    Neste tur er allerede under planlegging. Takk for at jeg fikk dele!
     
     
  21. Liker
    Jaap ga poeng i HJELP jeg skal til Syden!   
    Var og i syden (Gran Canaria) for første gang i Januar.
    Jeg tar heller en uke eller to på fjellet enn å dra til syden har jeg sagt.
    Er ikke noe glad i å ligge og kike på den svære gule skiva, populært kalt sol.
     
    Må si jeg ble positivt overasket.
    Var litt rastløs de første dagene.
    Sto opp klokken 06.00 en dag og gikk en 1,5 times gåtur mens alle sov.
    Ellers så slo jeg meg med ro med att unger og fru storkoste seg.
    Det gjorde i grunn jeg også.
     
    Fant meg en bar i bassengområdet, og storkoste meg.
    Jeg, Harry Hole, Marlboro og Tropicana (lokalt øl) levde herrens glade dager der i skyggen i lillebaren. Barna svømte og badet, og fru låg og studerte den gule skiva.
     
    Så glade var de at når jeg kom hjem så ble badevekta så glad over å se meg at den gikk fra 0-100 på bortimot 4 sekunder, eller ivertfall nesten. Stoppa på 89. 4 kilo over vekten på tur nedover til Gran Canaria. Galt nokk.......
    14 dager hadde rasert turkondisen. 13 dager med biff og 1 dag med fisk, 0,5-1 pk Marlboro hver dag, og kansje bare gud vet hvor mange halvlitre som måtte til for ikke å dehydrere helt.
     
    Min faste treningsløype på 2mil.....tok den når jeg kom hjem.....fant ut at jeg hadde mistet kondisen helt i gran canaria, men å dra tilbake å lete etter den.....nott..Var også glad for at jeg valgte å ikke bonkre turrøyk på hjemtur. Så mye røyking...katastrofalt. Tatt en røyk siden, farlig godt, beste å hive alt som har med røyk å gjøre.
    Blytung var løypa, men gikk bedre etter hvert.
    Fant den heldigvis igjenn, kondisen altså .....i 2 mils løypa. 3 uker tok det å fjerne ballasten som kom på i GC.
     
    Ivertfall...konklusjon.... Gjentar gjerne, koble helt ut. Flyte med, ingen jobb, oppgaver eller større forpliktelser.
    Sku ønske i grunn vi bodde mer opp mot fjellene så jeg kunne tatt trimturer, men forsåvidt ok som det ble og.
    E mest bare å kapitulere og henge med, la familien kose seg.
    Hun vet jeg ikke er noe glad i sydenturer, så nu har jeg ivertfall en ukestur til "gode".
    Hmmm......vannene øversiden Mollis.....ikke vært dæ enda.....til sommern? ....i juli kansje .... hmmm...Jeg rekker over hele området på en uke.....
  22. Liker
    Jaap ga poeng til Larsdx i Alene innover i vinterfjellet.   
    Selv går jeg kun på fjelltopper ingen andre har gått på før meg. Kart og kompass bruker jeg ikke, kan man ikke orientere etter sol og stjerner er man ikke en ekte villmarking. Hvis jeg møter noen andre, ser de meg ikke, for jeg går i ett med naturen.
  23. Liker
    Jaap ga poeng i Alene innover i vinterfjellet.   
    Tiltredes, virker Som Tiur og jeg er i samme bås.
    Har en del erfaring med 15-20 minus vinterstid eneste.
    Er 39 år og gådd alene på fjellet i 29 av dem.

    Har smarttelefon men stoler ikke på den, stoler ikke på gps heller (batteri og annet) har alltid med kart og kompass.
    Har gammelt (og en del nytt) vellbrukt utstyr som jeg stoler på og vet fungerer.
    Er mye på dagsturer, lange seige gjerne. Men går som regel fort inn, så rekker langt på kort tid.

    Timer i terrenget, dagstur.....enig på den. Mange kompiser drar på "fjellet" på fisketur. De går 0,5-1t inn da er de på fjellet. Jeg går gjerne 3-5t inn.

    Mye på overnattingsturer, alene. Orker ikke styr med å koordinere alltid med kompiser, er også kunn ett fåtall som "henger på meg" må gjenke fart og kansje målet også da.
    Har kjøpt hund nå (11mnd) gleder meg til å ta henne med, men er alene da og. Selskap har en jo, men alle valgene må en ta selv.
    Er ingen utpreget "goværspilot" liker å kjenne på været, liker å ha utstyr som takler vær. Liker å utfordre meg selv med vær.

    Har til dags dato ikke ligget i noen DNT hytte, ikke følger jeg merkede stier heller. Liker å dra dit kor ingen kunne tru at nokon kunne gå.
    Så brutalt er det ikke, men liker å se nye steder og gjerne oppdage nye jakt og fiskemarker, og de finner en ikke ved å følge rødmalte steiner, røde stikker eller oppkjørte løyper.

    Sist skitur jeg gikk inn til en gamme er en dagstur for de fleste 1,2-1,5 mil avhengig av hvor enn går tur/retur, tok jeg som en trimtur med bikkja.
    6,3km/t i snitt inn og opp med 300m stigning. Totalt 8km/t i snitt hele turen. Opp og ned på under 2 timer.
  24. Liker
    Jaap ga poeng til Dag G - Evje i Alene innover i vinterfjellet.   
    90 % av mine turer går alene.
    Ikke det at jeg er spesielt asosial, men heller det at turene går på sparket etter været.
    Til mål som Olav Nordmann vanligvis ikke søker.
    Nå vil jeg ikke definere en hytte til hyttetur helt som en alenetur.
    Sjansen for å møte folk, enten i løypene eller på hyttene er konstant.
  25. Liker
    Jaap ga poeng til qwer993 i Finse - Rjukan i februar   
    Jeg har prøvd meg på denne turen før. For to år siden ble kameraten forhindret, og jeg var syk uken før turen. Den gangen kom jeg meg til Finse da jeg var over det verste, men var for svak til å gjennomføre. I fjor førte manglende eller feil utstyr (hos kamerater ) til retur eller avkorting av to turer.
     
    I år la skjebnen inn et dødsfall i turkameratens nærmeste familie, to dager før turen. Det var interessant igjen å føle på kroppen hvordan det mentale presset økte da jeg ble klar over at jeg skulle gå alene. Å gå alene er etter min mening ikke mye annerledes enn å gå med en kamerat. Terrenget er det samme, været er det samme, vekten på pulken er kanskje noen prosent større, rutinene i leir med telt (mindre og lettere), brenner osv., er stor sett de samme.  Med gode rutiner, kan man godt være mer effektiv på en alenetur. Men selv om det praktiske er ganske likt, så merket jeg likevel en ekstra kribling i magen. Skulle noe skje så er jo ting vanskeligere. Jeg pakket i allefall med en god del mat i tilfelle uvær, tror det ble opp mot 8kg til sammen.

    Finsehytta
     
    Jeg ankom Finse rundt tolv, og brukte  en drøy halvtime på vannfylling og litt ompakking. Kursen over Finsevannet la jeg mer vestlig enn vanlig, for å prøve å gå rundt haugene på andre siden av vannet. Det var ganske vellykket, litt lengere, men litt flatere. Opp bakkene gikk det greit, og første leir ble som vanlig ved Brattefonnvannet. Jeg er som regel ganske tom når jeg kommer dit. Det kan være flere som har det sånn, for på andre siden av en haug lå det et kompani med fire med parispulker. Når jeg treffer et større antall parispulker ved Finse, innbilder jeg meg alltid at det er hvitserk-folk som trener til grønlandstur. Særlig hvis de har en arctic bedding på toppen.   Brattefonnvannet er nok et dårlig sted for plassering av telt. Mitt inntrykker er at det alltid faller en hard vind ned fra jøkulen. Derfor bygget jeg en levegg foran teltet. Det angret jeg på hele natten. Antagelig var det turbulens fra leveggen som ga en kraftig blafring i teltduken. Teltet hadde nok greid seg greit uten levegg. Kaitum 2 med levegg   Neste dag var sikten ganske bra. Jeg pakket min arctic bedding, som jeg skulle prøve på denne turen. Så tok jeg den raskeste ruten over Midtnutvannet mot Krækkja. Den andre ruten ned Jøkleelva er mer spennende, men jeg ville komme litt raskt igang. Føret var ok, og fellene under amundsen bremset ikke altfor mye. Arctic bedding på pulken   Jeg fulgte i sporet etter parispulkene, som hadde valgt en god linje ned mot Finsbergvannet. Så opp bakken og over Drageidfjorden og Storekrækkja. På vei over Storekrækkja ble sikten gradvis blitt dårligere, og var nå bare et par hundre meter. Da parispulkene tok mot Fagerheim, gikk jeg mot Båtstjørnet og Halnefjorden. Jeg krysset veien noen kilometer øst for Halne fjellstue. Så bar det vestover langs veien et stykke, før jeg skrådde nedover mot Halnefjorden, der jeg slo leir. Lyset var flatt og føret var trått med fellene på, og var det ikke mye gli nedover. Ved Halnefjorden, ikke så mange kilometerene fra riksveien, var det eneste stedet jeg fikk god fm-dekning i løpet av turen. Telt og pulk   Neste dag krysset jeg Halnefjorden og tok letteste vei mot Rauhellern over Skaupstjønna. Jeg hadde ikke gått lenge før tåka kom og sikten ble redusert til mindre enn 100 meter. Ved Tormodfloti var det mye spor etter rein, men sikten var dårlig og jeg kunne ikke se noen. Men den sjansen fikk jeg senere på turen. Temperaturen lå på rundt minus 10-15 disse dagene, og tåka fikk det til å kjennes kaldere. Utsikten de første dagene   Uten gpsen  så ville jeg ikke kunnet fullføre turen. Halve dag 2, dag tre og dag fire var sikten så dårlig at jeg ikke kunne orientert etter kartet. Jeg gikk kontinuerlig etter gpsen, og hadde den lett tilgjengelig på skulderstroppen til pulkselen. Uten den ville jeg måttet ligge i ro og vente på oppklaring, for deretter å avbryte. Likevel ble ikke rutevalget alltid optimalt med gpsen, det er mye grums mellom kotene i kartet. Været var i det hele tatt så kjedelig at jeg ikke tok en eneste sitte-ned-pause hverken dag 3 eller 4. Jeg hadde kjeks og knekkebrød i brystvesken, og gikk og spiste istedet jevnt hele dagen. Ting og tang lett tilgjengelig   For å slippe å skifte batterier underveis, og fordi nimh ikke fungerer i kulde, så brukte jeg et "hjemmesnekret" lipo-batteri. Det har en levetid på nesten 50 timer for denne gpsen, og veier halvparten av tilsvarende kapasitet i AA-batterier. Batteriet ble eksponert for 10-15 kuldegrader, og drev gpsen fint hele turen. Ulempen er kabelen til gpsen, men for meg fungerte det bra. lipo-batteri til gps   Det bar videre forbi Rauhellern, der det ikke fantes et menneske. Rauhellern i tåke  
    Planen var nå å gå Geitvassdalen, Slettedalen og Grasdalen videre mot Rjukan. Dette er en flott rute jeg har gått før, men pga den dårlige sikten så valgte jeg å holde meg til "landeveien" over Mårbu. I dårlig sikt er det selv med gps vanskelig å vurdere hva som er beste ruten,  vurdere skredfare, skavler man kan falle ned fra osv. Derfor fortsatte jeg i tett tåke landeveien mot Mårbu. Ved en anledning så jeg to karer foran meg. De var i bevegelse, på kryssende kurs. Etter et minutt eller to, så jeg at det var to ca 40cm høye busker jeg hadde sett. Flere ganger trodde jeg en liten skavl var et stort fjell. Etterhvert ble jeg ganske sliten av alle synsbedragene og den dårlige sikten. Ned mot Mårbu bedret sikten seg noe, men denne reinflokken er likevel vanskelig å få øye på:

    Ja faktisk, en reinflokk ved Mårbu
     
     
    Det var så lite snø før Mårbu, at det var vanskelig å finne vei igjennom ura. På Mårbu traff jeg noen hyggelige jenter som kom fra Ustaoset, og vi tok delvis følge på resten av turen.   Sikten holdt seg dårlig, og etter å ha tatt fellene av skiene (burde gjort det før)  ble Mår krysset på godt under to timer. Jeg gikk for hardt på, og ble svett som bare det. Leirplassen ved Stegaros ble litt ubehagelig nær hyttene, for det var så lite snø på Kalhovdfjorden at det var umulig å slå opp telt der. Nå klarnet været opp, og temperaturen sank raskt. Ulltrøya fra Mår-kryssingen ble en isklump som aldri ble seg selv igjen. Om morgenen målte jeg minus 26 grader.
    Minus 26 om morgenen
     
    Her er et bilde som viser hvor god plass det kan bli i det lille ytterteltet på Kaitum 2 når man graver snøgulvet 10cm ned. Hadde jeg hatt stormklaffer på denne delen av teltet (lesiden), så ville jeg kunne gravd helt inn til teltduken og gulvplassen ville blitt enda bedre.

    Yttertelt Kaitum 2 med saker og ting
     
    Var været flott, men med minus 25 og 9 m/s gjaldt det å bruke så lite tid som overhodet mulig på å få ned teltet og komme av gårde. Tåladdene i neopren reddet definitivt tærne, som var presset ned i litt for små hardfrossne støvler.

    Utsikt innover Kilsfjorden.
     
     
    Mellom Kilsfjorden og Gøystavannet tok jentene meg igjen, og da vi alle syntes vi hadde for lite bensin igjen til nok en ute-natt i ned mot minus 30 grader, så la vi kursen mot Hellberghytta. Planen var vinterløypa opp fra Strengetjønnan, men der fikk vi oss en overraskelse, for Strengetjønnan var åpent vann. Nedtappingen av vassdraget var antagelig så stor, at det som er en fjordarm, var blitt til en elv. Isblokker stod 3-4 meter til værs, og topologien stemte ikke lenger, hverken med kart eller gps. Isblokk på Gøystavannet   Det var tegn til å ha vært vann på isen flere steder rundt oss, så med en viss nervøsitet ble innløpet mot Strengetjønnan krysset. Kursen ble så lagt mellom Gryvlenuten og Undornsnuten, det var tungt men virkelig flott å komme opp i høyden. Vi så to reinflokker og spor etter rein over alt, og var glade for at vi hadde forlatt vassdraget. Litt opp i høyden   Etter å ha vedlikeholdt gnagsårene noen timer i nylig skuterkjørt og kvistet løype, var jeg sjeleglad for å komme frem til Hellberghytta i skumringen. Hellberghytta   Det er utrolig hvor uthvilt jeg følte meg etter en natt i varm hytte, kontra kaldt telt. Opptil seks timer leirbygging og leir-rydding ble byttet med komfortabelt hytteliv. Løypa til Gvepseborg og Krossobanen ble unnagjort på en drøy time. Dessverre bestemte jeg meg for å droppe taubanen og forsøke "veien" ned. Jeg tenkte å unngå å ta av meg pulken og spare bæring. Det viste seg å være veldig dumt og bortimot livsfarlig, da bekker hadde islagt stien og området på begge sider av denne, flere steder. Ved siden av stien gikk det gjerne flere titalls meter nesten rett ned. Med minst fire av- og på-koblinger av pulken, kom jeg meg ned med skiene i hendene og hjertet i halsen.   Slik så gpsen ut etter å ha logget hele turen fra Finse til Rjukan (Gvepseborg). Finse-Rjukan i følge gpsen   Alt i alt ble dette ingen kosetur. Det var ganske hard jobbing det meste av tiden. Kulda kryper mye raskere inn når gjennomsnittstemperaturen er ti grader lavere enn feks i påsken.
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.