Gå til innhold
  • Bli medlem

Kaare_70

Aktiv medlem
  • Innlegg

    143
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

1 Neutral

Om Kaare_70

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Takker for svar! Er det noen som vet noe konkret om veien opp til bommen/nasjonalparkgrensa i Veodalen?
  2. Vi skal inn Veodalen og videre med telt til Trollsteinskvelven i pinsen 13.-16. mai. Er det noen som vet om veien er brøytet helt opp til bommen ved nasjonalparkgrensa? Og må vi beregne å bære skiene langt oppover mot Trollsteinskvelven? Jeg mistenker at det er lite snø i Øst-Jotunheimen i år; men kan noen bekrefte? Takker for svar!
  3. Vi skal til Valdresflya/Leirungsdalen i pinsen (neste helg), og lurer på om det er gode-, dårlige- eller ikke skiforhold. Ved opfimale forhold blir det Rasletind/Kalvehøgda, Tjørnholstind ++ og Skarvflytinder ++ på tre dager. Takker for svar!
  4. Da henger jeg meg på denne tråden og lurer på om det er skiføre på Rasletind/Kalvehøgda nå og et par uker framover. Vi skal egentlig til Vest-Jotunheimen om to uker, men vurderer Valdresflya om forholdene er gode.
  5. Så utrolig bra at du overlevde, Sondre! Jeg og mange andre har fulgt deg på fjellforum nå i flere år og unner deg 50 år til i fjellet! At ulykken skjedde under en "ufarlig" rappell midt oppi glatte og skredutsatte snøfelt, er nesten litt ironisk. Jeg klatrer mye både inne og ute og liker ikke fiskeknuten så godt. Jeg foretrekker tredd dobbelt åttetall ved skjøting av tau med samme diameter. Den er så mye mer innarbeidet. Ellers så bruker jeg ferdig sydde slynger hvor det er mulig. Under rappell er fokus helst på selve festet samt det å få tauet ned igjen. Jeg har nok rappellert på en slynge, ja, men da har alt vært bombesjekket. En påminnelse til oss alle om at det vi driver med, er en risikoaktivitet, og at livet er forgjengelig. Men jeg tror nå på engler, jeg også...
  6. Da har vi nok en gang rundet et årsskifte, og det er tid for en liten selvransakelse. På ny hadde vi hell og lykke med oss og fikk realisert Styggedalsryggen, som var det store målet i 2011; riktig nok uten Storen, men derimot med Nordre Maradalstinder. Til sammen ble det nok en gang fem nye stortopper >2300moh, samt Galdhøpiggen sammen med et trettitalls fornøyde kollegaer. Ellers har det vært flere familieturer både i nære og fjernere fjell, og gjennom alle de fire årstidene. Høydepunktet var fire døgn Fondsbu-Gjendebu-Olavsbu og tilbake til Fondsbu, endatil i godvær denne ellers så grå sommeren. Daglig fysisk aktivitet har det også stort sett blitt, med bl.a 2000km på sykkel, noe som måtte til etter at knærne begynte å mislike lett jogg gjennom vestlandsmyrer. Jeg ser med glede at media skriver mer om verdien av å være aktiv i hverdagen og mindre om for eksempel lavkarbo, som enhver må skjønne ikke kan løse helseproblemene i dagens samfunn. Med den flaksen og treffsikkerheten vi har hatt siste to år, er det ikke godt å vite hvilke fjelldrømmer som kan bli realisert i 2012. For pinsen sikter vi mot gjensyn med Ringstindane ”fem år etter”, men for sommeren er det flere aktuelle traverser. Holder vi oss i vest, kan noe så interessant som Dyrhaugs- og Midtmaradalsryggen stå for tur. Om vi velger å se østover, står Torfinnstraversen med tindene nordover til Svartdalspiggane høyt på lista. Det er bare å holde seg frisk og rask, så får vi håpe på godvær og godvilje hjemmefra. Godt nytt fjellår 2012 ønskes alle likesinnede!
  7. Alle på Fjellforum ønskes en riktig god jul! For de som er over middels interessert i Hurrungane, er det nå enda en karamell å suge LENGE på her: Beklager filmkvaliteten, som ikke akkurat er HD... Men så er det heller ikke publisert så mange andre filmer før fra disse fjellryggene.
  8. Litt juleknask fra drømmeturen vår over Nordre Maradalstinder og Styggedalsryggen i sommer. Samme tur er beskrevet på Fjellforum her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=26965 God fornøyelse!
  9. Prolog Spørsmål 1: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen på ski? Da vet du at det er tungt, og at det er en fin, men bratt tur ned igjen. Spørsmål 2: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen på beina? Da vet du at det også er tungt, og at det er nesten like tungt ned igjen. Spørsmål 3: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen med ski på sekken? Da vet du at det er tungt, vinglete og enda verre ned igjen. Spørsmål 4: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen med ski på sekken i regnvær? Da er du mann, og når du er nede ved Hellstugubreen igjen, er du glad for at du fortsatt er mann. Fortsettelse følger dag 2… Dag 0, torsdag 9. juni 2011 Årets pinsetur var lagt opp like ambisiøst som vi pleier, men værmeldingen var langt fra lovende. Yr.no meldte 5-årsflom og vel så det i Jotunheimen, og knapt gløtt av sol i hele pinsehelgen, da vi kjørte av sted fra Haugalandet torsdag etter lunsj. Målet for helgen var Spiterstulen, med storeslem blant Memurutindane lørdag og søndag samt “någo attåt” de andre dagene. Målet var valgt med omhu for at også årets rekordseine pinse skulle kunne tilbringes på ski; det ville garantert være skiføre på Veo- og Memurubreane. Vi fikk en grei kjøretur oppover den vanlige løypa. Været var ikke så verst, men opp fra Sognefjorden var det tett skodde. Ja, den var så tett, at vi holdt på å kjøre forbi Turtagrø uten å se hotellet fra veien. Ikke bare Hurrungtoppene som var skjult i dag, nei! 5-årsflommen var godt synlig både vest og øst for vannskillet, og i Bøverdalen var det ikke mange cm som skilte mellom veibanen og elva, men vi kom oss heldigvis fint forbi. Skodda lettet over Sognefjellet, og vi ankom Spiterstulen i oppholdsvær i ti-tiden. Visa dundret nedover dalen, minst dobbelt så stor som vanlig. Vi salet opp utstyret og trasket de ca. 1,5km innover til Basecamp nedenfor Hellstuguhaugen, samme sted hvor vi campet for to år siden. Lavvoen var snart oppe og vi krøp tørre og fornøyde i posene. Det var blitt en god start, i alle fall! Dag 1, fredag 10. juni 2011, Midtre Tverråtind (2302 moh) De to ivrigste av oss hadde lagt opp til bonustur til Midtre Tverråtind på fredagen, før de andre tre skulle ankomme om kvelden. Denne stortoppen stod igjen etter raidet vårt to år tidligere, en fin og overkommelig dagstur fra Spiterstulen, i alle fall i finvær. Men vi våknet til innerblink for yr.no, ved at himmelens sluser var åpne. Gratulerer til Gislefoss & Co. og synd for oss! Vi kunne ikke bli liggende i teltet heller, og pakket for topptur, uansett vær. Det var tross alt akkurat slike forhold som var meldt! Første lemen var for øvrig allerede observert inni lavvoen. De er jo vant til å finne fram over alt, og spalten mellom bunnduken og innerteltet var som en åpen dør for den karen. Vi pakket for sikkerhets skyld maten i storsekkene og hengte opp soveposene før vi gikk. Vi returnerte til Spiterstulen for å kunne krysse Visa på brua. Vi var innom for å høre om kloppene over elva fra Svellnosbreen var ute samt melde ifra hvor vi gikk. En leirskoleklasse hadde akkurat frokostservering, og de hadde vært i Eventyrisen tre dager tidligere. Altså var ikke forholdene oppover mot breen så aller verst. Vi fulgte turiststien mot Svellnosbreen og fant kloppene greit. Elva fra breen var i dag en virkelig elv, og uten kloppene kunne vi like gjerne ha snudd. Men vi kom oss greit over og følte at første hinder var overvunnet. Videre fulgte vi den markerte sidemorenen opp til bassenget under brefallet, en av de flotteste morenene jeg har sett. Været var nå ganske bra, og vi opplevde et artig fenomen ved at det var skodde under oss og skyer over oss, med et siktbart sjikt imellom. Vi brukte oppholdsværet til å fylle på med mat og drikke samt ta fram breutstyret; gamasjer, seler, tau og isøks. Snøforholdene anså vi å være fine for fjellsko uten bruk av stegjern. Som sagt, så var første hinder overvunnet, men det neste låg nå foran oss; den bratte snøbakken opp brefallet og den bratte flanken videre opp til Tverråtindryggen. Til alt hell hadde vi fortsatt bra sikt, og et tråkk viste hvor det hadde gått folk før oss, trolig forrige finværshelg. Turen opp snøbakken gikk svært greit på den sympatiske snøen. Med isøksa til hjelp var det ingen grunn til å psyke ut, selv om det ble noen hundre høydemeter med bratt snø under oss etter hvert. Vi rundet den framstikkende hammeren og kom oss greit opp på ryggen, de siste meterne på fjell. Vel oppe var vi allerede over 2000m, og det var godt å kjenne “kvalitetsluft” igjen, 10 måneder siden vi gikk Skagastølsryggen. Her oppe tok vinden godt, men vi hadde heldigvis fortsatt bra sikt. Etter litt påfyll av vann og energi, fulgte vi stupkanten mot Svellnosbreen oppover. Vi fikk etter hvert flott utsikt til toppen og skjønte at målet var innen rekkevidde. Regnet kom og gikk, men det var heldigvis så mildt at det ikke gikk over til sludd. En liten hammer under selve toppen krevde litt klyving, og under de våte forholdene foretrakk undertegnede litt drahjelp. Snart etter kunne vi gratulere hverandre med årets første stortopp, Midtre Tverråtind med sine 2302 moh. Vi stod ved toppvarden allerede klokka 12:45, en meget god følelse under de nokså dårlige værforholdene. Vi fikk noen glimt av Tverråbreen med Lindbergtinden og Bukkehø bak, men ryggen videre mot Store Tverråtind forble skjult i skyene. Nedturen gikk greit, men den minst høydesterke av oss valgte å rappellere ned fra ryggen og gå baklengs ned den bratteste delen av snøflanken. Etter hvert ble det bare kos å skli på skoene videre nedover. Hammeren under selve toppen viste seg å være grei å omgå når vi kom ovenfra. Om returen er det ellers bare en observasjon å melde, og den var ganske skremmende: I en av de mange små bekkedalene stien til Eventyrisen krysser, hadde det gått et digert jord-/sørpeskred på de få timene siden vi passerte intetanende oppover. Vannmettet leire og jord hadde ganske enkelt kollapset noen titalls høydemeter ovenfor stien og dundret flere hundre meter nedover bekkedalen, nesten ned til Tverråa. Vi skyndet oss over både denne og de påfølgende bekkedalene og gjorde oss noen tanker, hver for oss. Etter et sted mellom 7 og 8 timer på tur var vi tilbake i Basecamp. Da hadde vi vært innom Spiterstulen og meldt fra om skredet og hentet skiene og annet utstyr i bilen. Resten av kvelden ble vi liggende og spise, tørke våte klær og vente på kameratene fra Ryfylke. Dessverre var trønderen blitt syk, så det var kun to som ankom i ti-tiden. Men nå kjentes det godt å være samlet igjen, for femte pinsehelgen på rad! Dag 2, lørdag 11. juni 2011, Store Memurutind, østtoppen (2367 moh) og Veobretinden (2183 moh) Lørdagen skulle etter planen være den store dagen, med bestigning av de to stortoppene blant Memurutindane fra Memuruskardet. Men dessverre våknet vi nok en gang til regn og skodde. Ikke planer om frokost ute i dag heller! Til tross for det dårlige været, var det ikke snakk om å endre på planene. Men da vi etter hvert hadde spist frokost og kommet oss ut av teltet, var forholdene mye bedre, med opphold og lettere skydekke. Optimistiske salet vi på sekkene med bre-/sikringsutstyr og ski. Vi var nokså spente på Leirgrova, som noen vi traff på Spiterstulen dagen før, ikke hadde kommet over. Det viste seg at elva var meget stor etter pøsregnet om natta. Den hadde ikke mindre enn tre løp, som alle var nesten like store og vanskelige å overstige. Vi kom alle over på hvert sitt vis, men undertegnede måtte ufrivillig uti med begge beina og fikk tømme fjellskoene. Heldigvis hadde jeg tørre skisko i sekken til den senere kryssingen av Veobreen. Det viste seg at jeg fikk god tid til å tørke beina, for en av oss hadde glemt klatreselen. Verst for han, som måtte småløpe t/r bilen i en times tid, uten at selen ble funnet. Heldigvis hadde vi oppholdsvær hele denne ufrivillige pausen. Vi fulgte stien inn mot Hellstugubreen som for to år siden, men denne gangen, drøye to uker senere, var det ingen snø overhodet. Været guffet seg til, med vind og regn, og vi visste at oppstigningen til Veoskardet ikke ville bli noen kosetur. Denne oppstigningen har jeg bare hørt forbannelser om; 5-600 høydemeter i variert bratt blokkur, hvor det øverste partiet er overgrodd med svart lav som blir såpeglatt når det er vått. Med tunge sekker og høyt tyngdepunkt ble det en stri tørn, men etter om lag 2 ½ time var vi oppe. En av oss valgte å følge en bratt og smal snørenne på ski, men vi som gikk på beina, sparte mye tid på det. I Veoskardet på ca. 2050 moh var det tåke og surt, og vi søkte ly bak en liten levegg noen hadde bygget. Det var litt andre forhold enn vi hadde for to år siden, da det var finvær og godt skiføre ned til Hellstugubreen. Etter en matbit og litt rådslagning tok vi på ski- og breutstyret og bandt oss inn i taulag. Var vi først kommet så langt, kunne vi like godt krysse over til Memuruskardet. Men jeg må si at det hadde vært lettere psykisk å vende nesen nedover igjen; over breen pisket regnet imot oss, og vi kunne så vidt skimte Veobretinden på venstre hånd. Kommet greit over til bandet under denne tinden, ble vi enige om å fortsette direkte til Memuruskardet. Vi hadde null sikt og holdt for langt til høyre, så vi kom helt inn i botnen under Store Memurutind. Vha. GPS fikk vi korrigert oss skarpt mot venstre og fant etter hvert opp i Memuruskardet. Da hadde vi brukt en drøy time på ski fra Veoskardet. Her på ca. 2130 moh var det heller ingen sydenstemning. Vi fikk noen korte glimt av eggene opp til begge stortoppene og visste at begge ville kreve sikring og dermed lang tidsbruk under de vanskelige forholdene. Etter en matbit og litt rådslagning ble vi enige om å forsøke oss på østtoppen av Store Memurutind først. Vi beholdt klatreselene på og begav oss oppover eggen i skodda. Det var greit å gå til vi kom til en hammer om lag midt på eggen, hvor denne gjør en knekk. Vi rundet inn i en renne med snø og is samt en del løse steinblokker; intet blivende sted i lengden. De andre var både dyktige og tøffe og kom seg greit opp, mens undertegnede satte pris på drahjelp enda en gang. Vel oppe la vi igjen tau og utstyr og fortsatte greit til toppvarden på 2367 moh; da var klokka 16:30 og været helt elendig. Vi hadde brukt en snau time fra Memuruskardet. En bestigning av Norges 8. høyeste fjell fortjener egentlig helt andre værforhold enn vi hadde denne dagen. Men selv i haglvær uten antydning til sikt var det en stor glede å stå på denne virkelige stortoppen; vi visste at vi hadde strekt den psykiske ytegrensen vår grundig denne dagen. Vi gratulerte hverandre med prestasjonen og skyndet oss forsiktig ned til hammeren for å klargjøre for en kort rappell. Vi kom oss hele og fornøyde ned i Memuruskardet igjen, bandt oss inn i taulag og tok kompasskurs mot bandet under Veobretinden. Sikten lettet noe nå, og da vi ankom bandet, var det nesten blitt trivelige forhold. Vi la igjen alt utstyret og gikk til topps på denne steinøya i Veobreen på et drøyt kvarter. Vi stod således ved toppvarden på Veobretinden klokka 18:30. Rundskuet var nå nesten komplett, med unntak av de to Memurutindane over 2300 moh. Det var spesielt flott å studere Leirhø og Veobrehesten i nord, som vi var på for to år siden. Herifra så hesten virkelig høyreist og imponerende ut. Ellers var det interessant å orientere seg mot de for oss ukjente Veotindane i sørøst. Av returen ned til Basecamp er det ikke så mye å berette, bortsett fra at det ble veldig langt og akkurat så lite kjekt ned røysa fra Veoskardet, som vi hadde trodd. På jobb går vi og holder oss i trappegelenderet for å unngå fallskader, mens her gikk vi og sklei på glatte ustabile steinblokker med tunge, ranke bører. At det gikk bra, må tilskrives både ørlite erfaring, stor forsiktighet og en solid porsjon flaks. Moralen er enkel: Veoskardet gjør seg absolutt best på ski, både oppover og nedover. Like godt at det ikke er flere topper for oss, som må bestiges ad den traséen! Tilbake i teltet etter 13-14 timer på tur orket ingen annet enn enkel suppe med pølse til kvelds, mens egg og bacon fikk vente til neste kveld. Imidlertid gjorde vi en oppdagelse; lemen liker eggekartong! Enten det var som næringsmiddel eller isolasjonsmateriale, så hadde i alle fall lemenet og evt. dets familie forsynt seg grådig av eggekartongen. Heldigvis var de 18 eggene like hele, men det var lemenskitt over alt der kartongen stod, selvsagt like rundt undertegnedes turutstyr. Til og med inni tannkost-etuiet var det etterlatenskaper; det ble kort prosess med både kost og etui den kvelden, for å si det sånn.   Dag 3, søndag 12. juni 2011, Hellstuguhø (2072 moh) og Nordre Hellstugutind (2218 moh) Etter gårsdagens langtur hadde vi lagt lista en del lavere for søndagsturen. Målet var å gå opp den bratte nordryggen til Hellstuguhø og Nordre Hellstugutind med retur samme veg. Denne toppen hadde vi til gode etter raidet vårt fra Hellstugubreen for to år siden. Vi våknet til noe lettere skydekke, og etter værmeldingen skulle det verste regnværet ta seg en pause denne dagen. Vi hadde derfor gode forhåpninger om finvær og sikt i høyden da vi omsider kom oss av gårde. Dagens sekker var en lek å bære, uten ski, sikrings- og breutstyr. Vi måtte selvsagt over Leirgrova igjen, og nå når vi kjente elveløpene litt bedre, gikk det bra for alle å komme tørre over. Vi krysset Hellstuguåa på de solide bruene og holdt så på skrå oppover lyngbakkene med retning mot den bratte nordryggen av Hellstuguhø. Ryggen så virkelig fryktinngytende ut nedenfra med sine bratte sva og steinsatte partier. Skodda låg også faretruende der oppe, men til alt hell så det ut til at den lettet etter hvert som vi vant høyde. Det var spredt merking oppover, og som det ofte er i fjellet, løste de fleste utfordringene seg greit etter hvert. Men at denne traséen er en fordel å gå i tørt og siktbart vær, er udiskutabelt! Etter hvert som skylaget lettet og vi vant høyde, fikk vi flott utsikt både nedover og innover i Visdalen, samt inn mot den vakre tunga av Hellstugubreen. Så var vi endelig oppe av nordryggen og kunne spasere inn på det absurd flate og graskledte platået på drøye 1900 moh under Hellstuguhø. Det var virkelig deilig å ta en god pause og nyte sola, som nå kikket fram for alvor. Mellom platået og toppen på beskjedne Hellstuguhø måtte vi forsere om lag 150hm opp en delvis råtten snøbakke. Men belønningen ved toppvarden på stupkanten mot Hellstugubreen var formidabel; WOW, for et nydelig rundskue og magesug så det holdt! Ja, Hellstuguhø er beskjeden med sin stusselige primærfaktor på bare 10m, men sannelig vel verd et besøk! Vi tok oss god tid på toppen og langs stupkanten, og det var ikke få steinblokker som fikk seg en luftetur ned i bregryta. Vi kom etter hvert inn på breresten mot Nordre Hellstugutind og fulgte denne på grei snø de om lag 150hm til dagens virkelige høydepunkt. Klokka 15:30 stod vi således ved toppvarden på 2218 moh i helt nydelig rundskue og så godt som vindstille. Det var et velfortjent øyeblikk for alle etter de to foregående dagenes drittvær, og akkurat slik Jotunheimens topper skal oppleves. Vi tok oss god tid på toppen og nøt fjellivets gleder i fullt monn. Det ble inntatt både niste og toppdram, og tinderekkene ble studert, både de mange Memurutindane i øst og Urdadalsryggen i vest. Men fra toppvarden er det selvsagt Hellstuguryggen med Midtre Hellstugutind som stjeler det meste av oppmerksomheten, en av stortoppene vi hadde gleden av å besøke for to år siden. Den ivrigste av oss traverserte like godt Hellstuguryggen sørover for å få med seg de to småpuklene mellom Nordre og Midtre. I mellomtiden låg vi andre og småsov i solskinnet. Da tinderangleren var tilbake fra traversen sin, hadde været skiftet og skodda seget innover nordfra. Nedturen mot Hellstuguhø måtte derfor foregå ved å orientere etter våre egne spor og stupkanten. Til alt hell lettet skodda igjen, så vi fant veien greit videre nedover. Om returen er det ikke stort å si, annet enn at det gikk bratt, men greit ned nordryggen, med stor hjelp av merkingen. Etter det som må ha vært 7-8 rolige timer på tur var det godt å finne soveposene og tradisjonen tro mekke egg og bacon på stormkjøkkenet. Til tross for at det hadde vært opphold hele dagen, var bakken utenfor så mettet av regnet at det var helt uaktuelt med kvelds utenfor teltet. Med dagens finvær og opptur, var alle likevel godt fornøyde med utbyttet av turen. Epilog Til tross for finvær mandag 2. pinsedag, vendte vi nesen hjemover uten større turambisjoner enn transportetappen fra Basecamp til Spiterstulen. I ettertid har vi forstått at vi var heldige som i det hele tatt fikk gjennomført en såpass ambisiøs pinsetur som vi gjorde. Det hadde jo vært stengte veier pga. oversvømte vassdrag i nesten hele Sør-Norge denne helgen. Undertegnede måtte vaske vindsekken og lufte klatresekken i flere dager etter at lemenfamilien hadde gjort sitt fornødne ved og på sekken. Det er utvilsomt kjekt med lemenår, men de små kameratene er greiest å holde litt på avstand. Vi gleder oss allerede til neste års pinsetur, som både skal komme noen uker tidligere og forhåpentligvis medføre mindre klestørking - og atskillig mer bruk av ski!
  10. Rapporten fra åres pinsetur i Jotunheimen kommer litt sent. Det har seg nemlig slik at skrivekløen er forholdsvis avhengig av mengden dagslys og uteaktivitet; dvs. tilnærmet omvendt proporsjonal. God lesning, for den som er interessert!
  11. Jeg er kanskje litt inhabil ift. Preikestolen og Kjerag, for jeg har har hatt Jørpelandsheia inkludert Preikestolen som lekegrind siden midten av 70-tallet. Skal man først sammenlikne de to turmålene, vil jeg heller gå ti turer til Preikestolen før jeg går en tur til Kjerag. Greit nok at Kjerag er (1000-600)/600=67% høyere, men jeg synes BÅDE at selve turen til topps OG Preikestolens fantastiske hylleform gjør den til et mye flottere turmål. Selve turen ut til Kjerag er direkte døll, men selvsagt er det fint på Nesatindane og kult med Bolten. Gratulerer med flott fjellopplevelse. Jeg koser meg hver gang der oppe, selv om det er mye folk. Da vi gikk søndagstur dit på 70-tallet, gikk vi nesten alene, og de få vi traff, var stort sett lokale folk. Så tilstrømningen har vært eksplosjonsartet, med ca. 135.000 besøkende siste år.
  12. Siden flere gir uttrykk for at turrapporten har gitt inspirasjon til å besøke bl.a. Midtmaradalen, legger jeg ut noen flere bilder herifra. Bildet ”38_Midtmaradøla” viser første glimt av Storen når man kommer opp i dalmunningen, om lag ved kote 950m. Midtmaradøla får akkurat sin første fartsøkning på veg ned mot (men forbi) det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. Bildet ”39_Nordsiden i kveldssol” viser tinderekken på nordsiden av dalen, om lag ved 1100m koten hvor vi teltet. Det er de samme tindene som beskrives på neste bilde, med unntak av Mannen som hever seg helt til høyre. Bildet ” 40_Nordsiden med Nordre Maradalstinder” er tatt litt lenger inne i dalen og viser fra høyre Jernskardet med Jernskardtind, fulgt av skardet sør for Nordre Maradalstinder, hvor vi kom opp via Maradalsbreen. Så sees Nordre Maradalstinder ganske komprimert, med S1 som en tydelig hammer med delvis snødekte sva under. Selve hovedtoppen ligger bak S1 og sees ikke. Så kommer selvsagt Vesle og Store Skagastølstind. Bildet ” 41_Dalen i retrospekt” er tatt etter at vi har begynt oppstigningen innerst i dalbunnen, antakelig rundt 1250m koten. Vi går i storsteinet ur ispedd snøfenner og skulle trolig ha holdt enda lenger inn i dalen før vi begynte oppstigningen. Bildet ” 42_Øverst i ura” viser oss like under en bratt hammer i høyre kant, hvor stien går langs et hyllesystem mot venstre i bildet (ca. i høyde med toppen av den røde sekken). I dette området er gammel T-merking til god hjelp, men denne blir ikke vedlikeholdt pga. hensynet til den lille villreinstammen i Hurrungane. Bildene ”43_Under svapartiet” og ”44_Mot svapartiet” er tatt hver sin vei fra samme sted, like under svapartiet som er rutens crux, et sted mellom 14- og 1500m koten. Bilde 43 viser hvor lang dalen i virkeligheten er, sett innenfra. Man ser det golde partiet med ur og morener innerst, fulgt av den langt mer frodige dalbunnen lenger ute. Stølsnostind danner en vakker monolitt på den andre siden av Utladalen. Den som har beundret Midtmaradalen fra Fleskenoshaugane på turistruta mellom Vetti og Skogadalsbøen, har sett akkurat motsatt vei… Bilde 44 viser en av de gamle T-ene, som fortsatt holder stand etter mange tiår uten vedlikehold. Ruta går opp snøfonna mot venstre billedkant, opp cruxet i overkant av fonna og ca. i retning de små snøfeltene ovenfor. Etter dette går ruta et par hundre høydemeter videre opp over greie sva og snøfelt til Bandet. Hvis du ikke er kjent, bør du ha brukbar sikt i dette området. Videre er det selvsagt en fordel å ha tørre forhold over sva og gjennom ura. Da vi gikk ned bratta for 15 år siden, firte vi ned sekkene med en taustump, men jeg husker ikke at vi hadde problemer med å komme ned selv. Når vi gikk opp i sommer hadde vi jo med klatretau, og to av oss valgte å entre opp det mest utsatte partiet (taugang uten sele eller annen sikring). Skal jeg ned bratta en neste gang, tar jeg med meg en slynge og et kort rappelltau, så jeg kan entre noenlunde trygt ned. Lykke til, om du skulle være så heldig å oppleve Midtmaradalen!
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.