Gå til innhold

Miamaria

+Blogger og sponsor
  • Innholdsteller

    1 617
  • Ble med

  • Dager vunnet

    11

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    Miamaria ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Hit og dit og tilbake igjen   
    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken.

    Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid. 

    Tømmerrenna fra gamle dager

    En rast og en kikk på det digitale kartet 
    Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til. 

    Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil

    Kan ikke klage på utsikten fra køya

    Første leirbålet

    Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull.
    En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt.
    Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka. 
    Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da. 

    Furutrær er noen fine folk

    Noen har gitt seg ende over
    Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå. 
    Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær.

    Gubbtjønnbua i all sin prakt

    Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld
    Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise. 

    Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen

    Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på

    Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været. 
    I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker.

    En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien

    Kokkelering på lavt nivå
             
    Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen
    Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken. 

    Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn. 

    Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene.

    Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt.
    Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy. 
    Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen. 

    Perfekt leirplass

    Nydelig kveldstur langs Mugga

    Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute.
    Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr.

    En kald morgen

    Om litt er kaffen klaaaaar
    Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig. 

    Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen.
    Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme.

    Et lys er tent på setra

    Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia

    Christian og Romeo Julieta har en hyggestund

    Kartet studeres for de neste dagene
    Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær. 

    Rusling i regnet

    Det er høstpreg i marka
    Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå.

    God morgen sier skogen

    Sus og dus i villmarken

    Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft

    Velkommen inn i varmen
    Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake.
    "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen"
    Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret.

    Christian har funnet seg en helt egen øy
       
    Den som fisker får fisk

    En pen steikefisk av typen Harr
    Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.

     
     
     
     

     
     
     
     
  2. Liker
    Miamaria ga poeng til Fjellfilmeren for en artikkel, På Romsdalstien med stesønn og romvesener   
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu.
     
    I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen.
    Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe!

    Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien.
    Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet.
      
    På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen.

    Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade.

    Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu.
     
    I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta…

    Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel.
     
    Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian!
    Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme?
    Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011:

    Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein:
    Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente.
    Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011:

    Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk:

    Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon…
    Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…

     
  3. Liker
    Miamaria ga poeng til Kjell Iver for en artikkel, En gjenvisitt til Børgefjell   
    20 Juli 2018
    Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung!
    Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen.

    Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. 
    Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold.

    21 Juli 2018
    Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet).
    Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang..


     
     
    Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under).

    Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall!
    Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!)
    Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen.
     
    Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.)
    Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder...
     
    På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen.
    22 Juli 2018
    Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne.
    Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. 

    Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold!
     

     
    Vi får en flott vandring langs med vatnet.
    Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass.

    Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste.

    Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være..
    I varmen er dette oppsettet veldig bra..

    23.07.2019
    Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen.

     

    Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!

  4. Liker
    Miamaria ga poeng til qwer993 for en artikkel, Test av Helsport Himalaya 2   
     Produkt
     Helsport Himalaya 2
     Levert av Helsport
     Veiledende pris kr. 8.995
     Fakta fra leverandør
     Dybde fortelt              60 cm 
     Bredde yttertelt 150/105 cm
     Høyde yttertelt         105 cm
     Lengde yttertelt       300 cm
     Bredde innertelt125/105 cm
     Lengde innertelt       230 cm
     Høyde innertelt          95 cm
     Vekt telt:        3.000 g
     Vekt plugger:    260 g
     Vekt rep. kit:     150 g
     Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-)
     Dybde fortelt                     41 cm (-19)
     Bredde yttertelt        140/115 cm (-10/10)
     Høyde yttertelt                 110 cm (+5)
     Lengde yttertelt
     Bredde innertelt        110/100 cm (-15/5)
     Lengde innertelt               220 cm (-10)
     Høyde innertelt                 101 cm (+6)
     Høyde åpning innertelt       87 cm
     Vekt telt i pose:     2.380 g
     Vekt stenger i pose: 695 g
     Testpersoner
     @qwer993
     @Tessatroll
     @martin.m
     Testkriterier
    Brukervennlighet Funksjonalitet Vindstabilitet Ventilasjon Detaljer Vekt Pris Beskrivelse av produktet
    Helsport Himalaya 2 er et selvstående kuppeltelt beregnet for vinterbruk. Teltet er forholdsvis lett og er blant annet egnet for turer i høyfjellet med ryggsekk vinterstid.
    Testforhold
    Teltet er testet av tre personer i til sammen ni døgn. Ei dame og to menn, uavhengig av hverandre. Det er også blitt presset inn en voksen og tre mindre barn i teltet.Testen har foregått i vintersesongen 2015/2016, og temperaturen har variert mellom 0 °C til -21 °C. De fleste testdøgnene har hatt lite snø og litt vind. Døgnene hvor det har vært på det mildeste har vært kombinert med regn og snø.
    Vurdering
    Teltet er enkelt og raskt å sette opp med klips. Stenger tres inn i sokkene, hovedstengene strammes og festes i stangkoppene. Det er ulike erfaringer med stengene og stangkoppene. Stengene kunne hoppe ut av stangkoppene, men Helsport har presisert at det er blitt lagt på ekstra webbing over stengene for å unngå problem med teltene som selges. Ellers er det plass til dobbelt stangsett.
    Størrelse på teltet
    Teltet virker smalere enn Helsports produktbilder gir inntrykk av. Etter måling er det klart at det avviker fra spesifikasjon, se faktaboks. Mye aktivitet foregår i overgangen mellom yttertelt og innertelt, og her er takhøyen ganske liten.
    Forteltet består av tre paneler som hvert enkelt kan rulles til side og festes. Det gir tre ulike muligheter for tilgang til teltet, men det er kun en inngang til innerteltet. At teltet er oppgitt å ha tre innganger er på sett og vis riktig, men det medfører ikke at en av inngangene alltid ligger på lesiden. Alle tre paneler kan rulles opp og festes samtidig, og ved stille/svak vind og fin utsikt vil man kunne ha en flott opplevelse ved matlagingen. Mulighetene for slikt vinterstid er likevel begrenset.
    Det oppleves som vanskelig å komme inn og ut av teltet. Er man lang må man ned på knærne for å greie det. For å komme inn i innerteltet må ytterteltet bli stående åpent, hvilket kan gi føyke inn i innerteltet. Sittehøyde i åpningen mellom innertelt og yttertelt er litt liten til å sitte komforabelt. Men dette er igrunn ingen overraskelse for lite telt med forholdsvis lav vekt. Det var ikke nok snø til å grave skikkelig fotgrop under testingen.
    Forteltets dimensjoner er mindre enn spesifisert fra Helsport, og er etter vår vurdering for lite ved bruk av primus, snøsmelting og vannkoking. For å muliggjøre dette er det tryggest å hekte ned hjørnet av innerteltet, eller koke i innerteltet. Dette betyr at kokesaker og utstyr må flyttes på før og etter matlaging. Det blir litt stol-leken med flytting av ting rundt i teltet i løpet av en økt med brenneren.
    Innerteltet er betydelig mindre enn Helsports spesifikasjon. Endeveggene er forholdsvis bratte. Teltet virker likevel litt kort når jeg ligger på ryggen i en full-lengde sovepose, og det blir noe subbing i duken i fotenden. Ligger jeg på siden er det plass nok.
    Ventilasjon
    Teltet som har vært testet, har kun én stor ventil i teltets lengderetning. Det finnes ingen stor ventil mot det som typisk vil være vindretningen. Dette gir begrenset mulighet til effektiv gjennomluftning når det er lite vind. En av testerne fikk raskt svie i øynene ved bruk av bensinbrenner i teltet under vindsvake forhold. Dette skyldes til en viss grad forteltets begrensede volum, men i hovedsak mangler det en stor ventil mot vindretningen. Sideventilene fungerer godt, men er ikke tilstrekkelige til å kompensere for den manglende ventilen mot vindretningen. Sideventilene er lavtsittende og har to lag med myggnetting, dvs ett på ytterteltet og ett på innerteltet. Dette kan gi noe større mulighet til å beholde ventilene åpne ved vind og føyke, ved å bruke begge lagene med myggnetting til regulering. Denne testeren opplever alt i alt ventilasjonen i teltet som utilstrekkelig.
    For en annen tester har ventilasjonen fungert tilfredsstillende med en voksen og tre barn, men det presiseres at ventilasjonen ikke er tilfredsstillende ved bruk av primus uten å åpne en av inngangene.
    Bardunering
    Teltet antas å kunne håndtere det meste av vind. Det finnes 18 pluggfester. Bardunene er tykkere enn på 3-sesongstelt. Bardunstammerene er av plast og enkle å bruke. Plugger tres i stormmattene eller i separate pluggfester. Det savnes forøvrig et pluggfeste i stormmatten midt på kortsiden mot vinden. Stormmattene på langsidene oppleves som litt for smale. Når man setter en plugg i stommattene på langsidene, fungerer de mest som en del av teltets yttervegg/taket, slik at teltet i mindre grad oppleves å ha stormmatter langs langsidene. Dette avhenger noe hvor dypt stangsokken/sangkoppen synker ned når man setter opp teltet, men denne testeren synes stormmatene burde vært bredere.
    Teltets barduner har innflettet refleks som reflekterer godt og gjør gjennfinning i mørket enkelt. De er "dobbelfestede" slik som Hillebergs barduner. Det gir ytterteltet to barduneringsfester pr plugg, og reduserer antallet barduner og flokemulighetene. I tillegg har hver bardun en strikkhempe for oppheng under transport, som det antagelig ikke er nødvendig å benytte seg av.
    Annet
    Teltet ser ut til å holde god kvalitet. Stangbuen som spenner ut ytterteltet kunne vært lengre og mer skråstilt for å oppnå spesifiserte mål. Glidelåsene har store gripehåndtak som er lette å få tak i. De er grove og solide og glir lett. Dette er en fordel når vanndamp fra koking må vetileres ut av ytterteltåpningene og gir ising i glidelåsen. Borrelåsene som holder duk-flippen over glidelåsene nede, er av kraftig type og oppleves å vanskeliggjøre åpningen av teltet. Webbingen i teltet er av kraftig type. Innerteltet er smalere en spesifisert og for lite til å romme to voksne personer, selv med godvilje. Pakksekkene er rommelige og gir enkel nedpakking.
    Konklusjon
    Teltet er et solid vintertelt som vil gi trygge overnattinger i fjellet vinterstid. Teltet passer for en person, men på grunn av lite fortelt oppleves teltet likevel som for lite. Ventilasjonen i teltet oppleves som utilstrekkelig ved vindsvake forhold. Spesielt av disse grunner er teltet mindre egnet for lengre turer. Teltet er derimot vindstabilt, tåler snøvekt, er relatvit lett og har funksjonelle detaljer. Teltet kan etter vår vurdering passe for enkeltpersoner hvor mange høydemeter skal forseres. Teltet passer også godt ved større nedbørsmengder og krevende værforhold på kortere turer.
    Dette skjedde med teltet etter endt test
    Teltet er sendt tilbake til Helsport.
  5. Liker
    Miamaria ga poeng til AK74 for en artikkel, Senja på langs   
    Og dette møtte meg ned Sør-Heggedalen! Turen til Senjabu ble en meget våt opplevelse. Både på grunn av en meget myrlendt terreng, og det som kom ned fra "oven".  På Senjabu ble det opptørking den ettermiddagen/kvelden og neste dag. Tåka lå langt nedi marka, og det var bare å vente. Klokka ble 17 dagen etter før det var forsvarlig å gå videre. 

     
    Den neste etappen gikk gjennom Tromdalen, opp Leirskaret og langs Langdalsvannet før jeg var nede i Kaperdalen like ved tunnellen. Der ble det funnet leirplass. Litt tåke på kveldinga, men et fantastisk lys. En meget fin etappe denne dagen
    .
     

     
    Dagen etter våkner jeg til et fantastisk vær. Det er denne etappen jeg er mest spent på, det går rimelig bratt opp mot Istind herfra. Det er absolutt vekta på ryggen som er utfordringa. Men det viser ser at det går overraskende greit. Tungt ja, men kroppen venner seg rimelig kjapt til den ekstra vekta på ryggen.


    Når en har en polarhund med godt utvikla jaktinstinkt er det ikke spesielt morsomt når en hel flokk med rein kommer loddrett ned fra fjellet og rett mot oss! Men det gikk bra. Merkelig at dem skulle "rushe" rett på oss. Over fjellan i et flott steinterreng før vi fulgte Tverrdalen ned til Sør-Kaperdalen. Litt bratt et kort stykke her. Veien gikk rundt Sør-Kapervannet hvor det ble en god matpause og litt fisking før det bar litt oppover igjen og ned til Ånderdalen. Ganske seint på kvelden når vi kom ned til Åndervannet, og kroppen begynner å kjenne dagens marsj. Fantastisk nydelig nede ved vannet, og jeg må fiske litt før jeg går videre langs vannet og mot statsskogs koie i enden av vannet. Den er opptatt så da går jeg videre til gammen på andre siden av vannet. Trenger skotørk, og blir veldig glad når den er ledig. Utgått, og det er deilig å kunne ta inn på denne fantastisk fine gammen.
    Morgenen etter våkner jeg til nok en nydelig dag. Kaffen kokes oppe ved bålplassen utenfor gammen mens jeg har en nydelig utsikt mot vannet. Kvalitetstid.
     
    Denne dagen går turen opp fra Ånderdalen i et fantastisk vær. Det er nesten for varmt, i hvert fall for hunden. Men det går greit, siden vi får en bris når vi kommer litt opp i høyden. Nydelig terreng. Sti fra Ånderdalen som går over i et behagelig steinterreng etter hvert.
     

     
    Jeg går ovenfor Selfjordvannet, og mot Lutvannet. Plutselig kommer en skikkelig kraftig regnskur, men det varer bare kort tid før det klarner igjen. Ved vannkanten blir det en litt lengre mat og kaffepause. Litt fisking. Da jeg skal begynne å pakke sammen, snur jeg meg i retninga der jeg kom fra. Da kommer skodda i ei alvorlig fart innover vannet. Bestemmer meg for å følge vannet en stund, siden det å gå i den tette tåka ikke er et alternativ. Har egentlig tenkt at det bare er å få teltet opp, men plutselig klarner det opp med blå himmel og sol i den retninga jeg skal, så da vandrer jeg lykkelig videre. 
     

     
    Siste teltnatt blir ved Reinlivatnet. En meget fin teltplass ved vannet. Det yrer at liv i vannet og i luften. Vakkert her oppe. Går over en liten knaus, og ser at skodda ligger helt nede i havet. Håper på at den ikke kommer opp i løpet av natta. Får opp telt, og fisker kveldsmat. 

     
    Våkner til nok en sommerdag, og det er egentlig ikke noen selvfølge i Nord-Norge. Så heldig jeg er   Ulva er glad i lange rolige formiddager, og nyter det til fulle mens jeg sysler rundt.Denne dagen blir det kaffe og et morgenbad før leiren pakkes, og jeg tar fatt på den siste etappen mot Olaheimen.
    Det er bare en liten etappe på rundt 7 kilometer til jeg er nede ved Olaheim.


    Flott fjellterreng i begynnelsen. Deretter er det ned Finnskardet og langs Storbunkevannet. Den siste biten går på grusvei ned til hovedveien. Da var turen unnagjort, men kanskje den mest strabasiøse igjen. Hvordan komme seg til bilen...
     

     
    Finner ut at det går buss fra Å, så det er bare å lange ut de neste 5 km på asfalt. Det går greit, og hunden får bli med.
     
    Bussen går til Finnsnes, og da er det 3 timer til bussen går videre mot Svartfjell ved Gibostad. Trør fra sentrum, over brua mot Silsand og går et stykke. Det begynner å plaskregne, og vi tar inn i et busskur mens vi venter. Jeg innbiller meg at det er 4 km fra hovedveien og inn til kraftstasjonen der bilen er parkert. Føttene likte ikke asfalten og traskingen langs vei og begynner å bli ganske umotiverte. Det viser seg at det var over mila innover den veien. Men Breitind viste seg fint fram på turen! Tror det er den i hvert fall!

     
    Du verden så glad jeg er når jeg ser bilen. Klokka er blitt 22.45, og det siste drøye mila tok to timer. Det kjennes at det ble nesten 3 mil denne dagen. Ferga er gått, så vi rigger oss i bilen denne siste natta. Kjenner at jeg ikke orker å begynne å lete etter teltplass. Og det fungerer aldeles utmerket med ei natt i bilen i Botnhamn:)

     
    En fantastisk tur er over, og jeg er så utrolig fornøyd. Takk Senja og til min flinke turkompis Ulva
     
  6. Liker
    Miamaria ga poeng til borgern for en artikkel, Tur i Femundsmarka 2017   
    Dag 1
    Ca 4 timers kjøretur fra Oslo opp til Jonasvollen hvor vi kjøper parkering og fiskekort for en uke. Vi hadde beregnet at vi skulle bruke litt lengre tid opp så vi skulle ta båttaxi, men det holdt med et kort butikkstopp og en kort matpause så vi var oppe i tide til å ta ferga. Da ble det likegodt den og en kopp kaffe. Været var greit med litt sol og litt sky, og enkelte byger.

    Ved ankomst Haugen så begynte vi å rusle oppover lia med en gang, sol og ganske varmt å gå så det var fristende å skifte til shorts men værmelding tilsa at buksa likegodt kunne være på. Vi kom nemlig ikke så langt oppover før vi kjente vind i nakken fra en regnbyge så vi spente opp en tarp og tok en pause der til den hadde passert.
    Ikke lenge etter vi har passert grensa til nasjonalparken så kommer det mer byger og vi tar en ny pause under tarp og en liten matbit. Før regnet gir seg tar det litt over en time så vi skjønner at vi kommer til å komme en del senere inn enn planlagt. Har lekt likt på Norgeskart og kom vel der til ca 15km men stiene svinger jo ofte mer på seg enn de er tegnet på kartet. Noen som vet hvor langt er er Haugen-Grøtådalssetra?


    På tur opp fra Haugen

    Turen videre over fjellet går i ett strekk til Oasen hvor vi tar en kortere pause enn planlagt. Såpass kort stopp at jeg ikke tok bilder engang. Påfyll av flasker og en energibar på 500kcal får holde. Tursaften fra i fjor(FunLight Sqweeze It) har gått ut av produksjon. Årets saft er i tablettform. HIGH5 tabletter som man putter i vannflaska. De inneholder ikke noen energi men har en del salter og mineraler , kjekt når man svetter mye. Smaken er helt fin og begge synes de smaker bedre enn typisk Funlight som vi også har med litt av.

    Så rusler vi videre mot Grøtådalen. Sekkene er veiet inn på 28,5 og 27 kilo da det  ble med litt ekstra klær da det var meldt ganske kjølig de første dagene. Ikke den største tyngden på ryggen men det er føttene som får slite mest med mye stein å tråkke i.
    Etter å ha gått et stykke nedover tar vi en beslutning underveis å slå leir ved Heimveitjønna i stedet for å gå helt inn. Det begynner å bli kveld og vind har tatt seg opp, i tillegg til utsikt for mer regn.
    Heimveitjønna er et pent sted og grei leirplass. Dog ser vi av fisk langs land og vak at det ikke er vits å finne frem stanga, virker som det er mye småfisk i vannet.
    Etter en kjapp middag og en liten skvett cognac blir det tidlig kveld i teltene. Har begynt å blåse en del og det er kjølig temp. Greit å få litt ekstra hvile til turen videre dagen etter.

    Heimveitjønna
    Dag 2
    Det har blåst mye om natta så tarpen henger ikke helt slik den var kvelden før når vi står opp. Det er kjølig og fremdeles mye vind så det blir å få på det meste av klær som er med og en kjapp frokost før vi bryter leir. Såpass surt nå at det blir å gå med skalltøyet på nå i starten.
    Egentlig ikke veldig langt å gå før vi kommer ned mot Grøtåa. Flatt område og mange muligheter for camp. Her vi hadde tenkt oss første dagen, men pga stoppet i går har vi tenkt å ta oss over elva å slå leir ved Setertjønna. Da kan vi fiske elva og har enklere tilgang til vannene som ligger i nærheten. Vi tar turen forbil Grøtådalssetra hvor vi treffer 3 karer som leier her. Det hadde vært nede i 3-4 grader kvelden før kunne de fortelle så kanskje derfor vi synes det var kaldt på fjellet. Nydelig plass denne setra og det er lange ventelister på å få leie her får vi høre. Etter en hyggelig prat så satte vi kurs mot brua.

    Grøtådalssetra
    Enkelt å komme over brua men det første strekket ned langs elva var skikkelig rotete og tungt å gå med tung sekk. Etterhvert ble det langt bedre og etter hvert kom vi frem til Setertjønna. Vi satte fra oss sekker og gikk en runde for å se på leirplasser. Både med tanke på fiske men også et sted hvor det var noe le fra vinden. Vi fant en fin plass med 2 bålgruer der det også gikk en sti direkte ned til Grøtåa. Mye av turen skulle egentlig være fluefiske i Grøtåa men det ble lite første dagen pga vind og kaldt vær. Ikke så lenge man orket stå der før det var dags å ta en pause i leir bak tarpen vi hadde spent opp. Fisken var heller ikke så villig på det vi prøvde. Så ut som den spiste noen små klekker som i følge turfølget lignet litt på Blue Dunn men mindre. Slike fluer hadde vi ikke med.
    Dagen går med vind og noen lette regnbyger. Blir en 300gr ørret på sluk i Setertjønna.

    Selv om det er mange dager igjen så begynner vi snakke om turen. Det er langt å gå over fjellet i en jafs. Vi er heller ikke så lysten på å campe siste natt ved Haugen, og heller ikke Oasen. Så da blir ny ruteplan lagt. Tur til Krattland utgår pga mindre tid her og surt vær. Lette regnbyger gjør også at det nok er vått og glatt oppover steinura. Vi blir her en natt til og så begynner vi å campe oss tilbake. Turen skal gå mot Krokåthåen eller Korstjønna, så opp til Røvoltjønna. Litt lengre tur men delt over flere dager blir den ikke så ille, uten at vi vet helt hvordan stiene er. Tar tidlig kvelden også denne dagen, vært litt småkaldt hele dagen så det var godt å komme seg i soveposen. En bålfri kveld denne dagen dessverre pga vind.


    Grøta litt nedenfor brua

    Dag 3
    Det er skyet vær denne dagen også men langt mindre vind. Det skal klarne opp utpå ettermiddagen. Det gir tid til en fiskerunde i vanna som ligger i nærheten. Går runden om alle vannene. Det ender med 2 mindre ørret fra Stortjønna. Har kjenning med en større fisk i Halvkoitjønna men den slipper dessverre. Ved Storjønna begynte sola å titte frem og det gjorde også knotten. Så mye at man hører de lett, høres nesten og som et tog man hører på avstand. Det var dog mest interessert i å sverme rundt hverandre og ikke så interessert i oss, heldigvis. En ting vi la merke til er at de har en statisk tone de lager. Men hvis man lager en brå lyd så vil alle endre vingefrekvens et sekunds tid samtidig så tonen blir litt høyrere da. F.eks kort rop, klappe i hender. En ting jeg ikke har lagt merke til før. Kanskje litt barnslig tidtrøyte på tur

    En typisk Femundsfuru. Naturen har laget sin egen versjon av Jesusstatuen i Rio på toppen.

    Etter noen timers tur er det tilbake til campen. Har ikke vært lenge i camp da det kommer en flokk reinsdyr tråkkende rett mot oss. Er en 20-30 stk så vi er kjapp med å slenge ut både sluk, mark og flue men ingen biter på. En reinsdyrstek hadde vært fin aveksling til fisk og Real J. Tar frem  markstanga for å se om det er flere fisk å få, har sett en del vak etter vi kom tilbake. Ender med 2 greie ørreter så denne kvelden blir det 4 småørret og svensk potetmos til middag. Dette blir først bålet på turen og pga kaldt vær har vi faktisk ikke åpnet rødvinen som er med enda. Har med hver vår 1 literspapp. Kvelden ellers byr endelig på fint og rolig vær selv om det ikke er veldig varmt. Vi tar tidlig kveld også denne dagen siden vi skal bryte leir dagen etter.


    Rudolf og en venn.
    Dag 4
    Morgenen byr på sol og fint vær. Deilig og endelig fyre et morrabål med frokost og kaffe i shorts og bar overkropp. Innsektplagen så langt har vært så å si null, sikkert for kaldt vær. Etter litt avslapning og siste fiskeforsøk river vi leir. Ingen av oss er fristet til å gå det tunge og rotete partiet opp til brua igjen så vi bestemmer oss for å vade over Grøtåa i stedet.
    Da var det på med skallbukse og «vadestroppene». «Vadestroppene» er egentlig bare 2 vanlig pakkreimer jeg har ekstra i sekken. Med skallbuksa strammet godt på støvelen og en stropp spent rundt støvel mellom maljene så går jeg tørrskodd over Grøtåa. Kompis får vann i støvel men det er pga et hull i vrista, det kom ikke vann ned i hans støvler heller. Men de ble jo våte da. Så det blir en liten pause på andre siden for vri opp sokker etc. Vi treffer og 2 andre ute på tur. De har gått fra Elgå over fjellet dagen før og akkurat hatt lunsj og spist en kilosørret de tok i en kulp i Grøtåa på formiddag. Samme kulp vi fisket flue i går L Fikk tips av de på Grøtådalsetra at den stien over fjellet til Svukuriset og Revlingen hadde mindre stein enn å gå over Oasen, men den gir en del flere høydemeter da.

    Utsikt fra camp Setertjønna
    Vi setter kurs nedover langs Grøtåa mot Krokåthåen i første omgang. Stien nedover deler seg og kommer sammen igjen både her og der, ikke alltid lett å se heller. Stedvis lett å gå men også mange tunge partier. Det har også blitt ganske varmt så alt i alt føles denne dagen som den tyngste etappen vi gjør på turen. Ser mange fine steder underveis men det er tungt å gå mange steder i myra, blir mye sikksakk. Når vi kommer ned til Krokåthåen så ser vi med en gang en camp med 2 store lavvu og flere folk. Vi finner da ut at vi prøve Korstjønna, vi har jo campet ved Krokåthåen en gang før også. Fra Krokåthåen til Korstjønna går vi bare i terrenget utenom sti, det er egentlig ganske lett å gå her. Har vært en slitsom dag men litt tung gåing kombinert med sol og dertil mer svette. Vi er vel enige om etappen i dag er den med mest slitsomt terreng vi har gått så langt i Femundsmarka.

    Vi finner en fin camp på en odde syd i vannet. Er en stor steinstabling og bålplass som er gjort her og det er også laget en slags benk med en planke som noen har dratt inn dit. Var faktisk litt deilig å sitte oppreist for første gang siden fergeturen. Selv om det er sol har vinden tatt seg kraftig opp så det blir ikke bål denne kvelden. Treffer et par karer senere på turen som mener at Korstjønna er stedet det blåser mest her i marka. Finner ly for vinden bak en liten morenerygg og uten fisk denne dagen blir det Real på menyen med en liten skvett vin. Blir igjen litt tidlig kveld, kanskje det er alder også

    Kveld ved Korstjønna
    Dag 5
    Det har vært mye vind på natta, mer enn på kvelden. Men det roet seg sånn 4-5 tiden. Strålende vær og vindstille når jeg kommer meg ut av teltet sånn 9 tiden. Fyrer et lite morrabål for å koke kaffe. Prøver så vidt fiskestanga men ikke noe napp. Planen i dag er å gå stia som ikke er merket på kartet opp til Røvolltjønna å ta de siste nettene der. Vi bryter leir ca midt på dagen og bare tråkker avgårde strakeste vei mot der sti skal gå. Det gir non omveier rundt et par småvann og en del stein i starten. Så fort vi er ovenfor trærne er terrenget veldig fint. Trenger egentlig ikke finne stien slik det er. Det er lite stein og lett å gå. Etter hvert ser vi stien litt til venstre og vi velger gå oss inn på den.
    Tar et par korte pauser underveis og det går kjapt oppover mot Røvolltjønna. Denne stien er klart bedre enn den over Oasen. Så neste gang jeg skal starte mot Krokåthåen så blir det båttaxi til Storvika og så langs Røvolltjønna og ta denne stien ned.. Færre høydemeter også. Etter hvert kommer vi ned til Røvolltjønna. Vi tar en pause 30 min der stien kommer ned for å se hvor vi skal sikte på camp. Et alternativ er Skogtjønna, har vært der før men fin plass og litt mer skjermet for vind. Men det gir litt lengre tur tilbake til Haugen.
    Vi ender opp med å gå til den lange odden i vannet nærmest der stien fra Haugen kommer opp. Finner en fin plass innerst ved denne odden. Det er heller ingen som camper på odden så vi kan gå rundt hele å fiske. Det blir en halvkilos ørret denne dagen. Vinden har tatt seg mye opp igjen så det blir skalljakke selv om det er sol ganske tidlig på ettermiddagen. Dropper bålet også i dag ogd et blir Realmiddag med ørreten som snack ved siden av. Har lurt litt på om antall kalorier pr dag er nok i forhold til det som forbrukes. Vi ser litt på innholdsdeklarasjoner på forskjellig ting og finner ut at vi nok går i minus de fleste dagene. Det kommer litt regn utpå kvelden så det blir tidlig kveld igjen.

    Røvolltjønna
    Dag 6
    Været er mer skyet med en del sol men det er langt mindre vind denne dagen. Ikke noe morrabål i dag men kokekaffe til frokost som vanlig. Surrer rundt ved vannet og fisker både med flue, sluk og mark. Ikke veldig bitevillig denne fisken. Ser en del vak stadig vekk, spesielt langt ut dit vi ikke når. Dette blir en stille dag hvor det ikke skjer mye egentlig. Er såpass lite vind at vi igjen får hører lyden av horder med knott, men de holder seg for seg selv her også. Dog krever det å gå med munnen igjen enkelte plasser til og fra fiske/camp.
    Det ligger en del ved ved bålplassen så vi fyrer et lite bål på kvelden , men det kommer flere regnbyger igjen så det bålet var bare å gi opp. Middagen denne kvelden blir knekkebrød i hvert vårt telt og vi legger oss før kl ti. Vi har sett at mindre fisk enn vi håpet på har tæret på maten vi hadde med så det blir tidligavgang til Haugen neste morgen for å ta ferga over til Jonasvollen.

    Nydelig farger til kvelds i en regnpause.
    Dag 7
    Våkner til gråvær men ikke regn og det er helt vindstille. Tar en kjapp frokost før vi legger i vei mot Haugen. Går ganske radig nedover og halvveis finner vi ut at vi har mer enn god tid så vi slakker av mye på tempo. Passerer et lite tjern nedi lia, kjekt å vite om til en annen gang. Ved kjipt vær er det bedre å ligge her siste natta enn oppe på fjellet. Her får man lett spent opp tarp og det er ved å få tak i. Turen ned til Haugen tar 1.15 så vi har fremdeles 45 min til ferga kommer. Den er også 10 min forsinket denne dagen.

    Overaskende nok er det kun oss to som skal med fra Haugen denne søndagen.
    På ferga blir det en kaffe og en vaffel for å ha litt å gå på til lunsj. Bilen står der jeg satte den og vi hiver kjapt ting inn for det begynner å regne igjen. Hjemturen går kjapt med lite trafikk, kun lunsjstopp på CircleK i Engerdal for å klemme innpå en solid burger. Er første gangen på mange dager jeg føler meg mett.

    Femund II nærmer seg og turen går mot slutten for denne gang.

    På denne turen så vi egentlig veldig lite søppel heldigvis. Godt å se at det ikke er ille overalt i Femundsmarka.  Så nå er det bare å se på egne og andres bilder, lese litt og etter hvert begynne og planlegge neste tur til Femundsmarka








  7. Liker
    Miamaria ga poeng til Kjell Iver for en artikkel, Høsttur i Indre Troms   
    (For å gjøre turrapporten litt mindre tung å laste er bildene lagt under hver dag)
    Mandag 19. September: Oppstart fra Katterat stasjon ved Narvik.
    Vær. 12° og overskyet. Ikke regn
    Distanse 13 km
    Rute:
    ***************
    Tirsdag 20. September
    Vær 13° og vindstille. Det kommer noen få regndråper i løpet av dagen.
    Distanse ca 12 km

    ***************
    Onsdag 21. September
    12° men økende utover dagen til riktig så varm og fin dag - med sol.
    Distanse ca 15 km - mesteparten utenfor sti og noe kupert terreng.. Noe stigning på slutten opp mot Lappjordhytta
     
     
    ***************
    Torsdag 22. September
    Vær. ca 13°. Helt vindstille og tåke i lavlandet. Skyfritt over 8-900 meter ca..
    Distanse  ca 17 km

    ***************
    Fredag 23. September
    Vær: Stille og ikke nedbør. Temp ca 12°
    Distanse  ca 20 km

     
    ***************
     
    Lørdag 24. September
    Østavind og 11°. Noen skyer og etterhvert noen regndråper
    Distanse  ca 16 km

    ***************
    Søndag 25. September
    9° og overskyet. Lite vind - men etterhvert noe regn på ettermiddagen
    Distanse ca 17 km. Korrekt rute omtrentlig inntegnet her
     
    ***************
    Mandag 26. September
    Varmt - rundt 15 ° . Skyet over ut over dagen
    Distanse ca  24 km
     
    ***************
    Tirsdag 27. September 
    Ca 12°. Litt tåkeskyer. En regnskur kom midt på dagen, men ellers en fin dag i fjellet
    Distanse ca 22 km

    Veien hjem igjen ble uhorvelig lang. Buss til Narvik og buss derifra til Fauske. Det var timesvis med venting på grunn av veiarbeide langs E-6 og jeg var mer eller mindre avsvimt av tretthet når jeg endelig var på hytta. For siste gang.
    ***************
    Nå er det "bare" resten av Troms og Finnmark igjen!
  8. Liker
    Miamaria ga poeng til Mørkeblå for en artikkel, Tåkeheimen   
    Startsted
    Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen.

    Båtturen tar 10 minutt
    Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet

    Engabreen sett fra Svartiskroa
    Turen
    Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene.  Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen.

    Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen.
    Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien.

    Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter.

    Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre.

    Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''?

    Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær"
     Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel.

    Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her.
    Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger.
     

    Inne på Tåkeheimen

    Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt.

    På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker
    Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta.

    Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng.

    Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten.

    Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her.

    Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden.

     

    2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn.

    Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt.

    Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat.

    Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg.

     

    Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene.
    Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken.
    Takk for turen
    Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  9. Liker
    Miamaria ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Blant speilblanke sjøer og stormfulle hav   
    Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen

    Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt
    Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger.
    Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden.

    Mye skal med i kanoen
    Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert.

    Mot kryssningspunktet i ruskevær
    Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo
     

     
     
     
     
              
     
     
     
     
    Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe
    Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. 

    Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er  Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går.

    Frokosten er snart klar
    De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig..
     


     
     
     
     
     


     

     
    Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt
     

    Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover
     







     
     
     
                
                   Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein 
    Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... 

    Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår

    Tore fant en kamerat på hans egen alder

    Abborsuppe til oppkok

    Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre
    Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter  Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia.

    Dagen starter rolig før vinden tar seg opp

    Padling innaskjærs før Hästnäset

    Gått i land før odden skal rundes

    Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier
     

    Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom


    Simen er igang med vedproduksjon

    Den ikoniske koia på svensk side ved Reva
    Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår  Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede  Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til  

    En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta

    Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der
    Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak.

    Nydelig morgen på Reva

    Simen dorger oppover med en Harr som fangst

    Fornøyd herremann og en liten dame







     
    Gjennom reingjerdet i Reva
     

    Ikke mye stress under slike forhold

    Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe

    En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil

    Ida tar livet med ro som vanlig

    Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor

    Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land
     


     
     
     
     
    Gjeddegryte til middag
     
     
     
     
     
     
     

     
    Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva

     
    En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge


     
    Kveldstemning rundt bålet
    Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn  Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet.

    Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen

    Leirplassen vår helt innerst i Rødviken

    Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken

    Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen

    En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise

    10 i hvilepuls ved solnedgangen
    Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
     
  10. Liker
    Miamaria ga poeng til Henrik for en artikkel, Fjellforums møte med moskus på topptur   
    Fremstillingen
    24. januar publiserte Opdalingen.no med overskriften "Fotografer gikk manngard etter moskus-flokkene". I dag, 25. januar, publiserte NRK.no/trondelag en lignende artikkel med overskriften "Fotografer gikk manngard etter Moskusen", senere redigert til "Fotografer avviser at de forfulgte moskusen" og igjen endret til "Turgåere avviser at de forfulgte moskusen". På forsiden til NRK.no er overskriften i skrivende stund: "Moskus-manngard skaper sinne".
    Vi på Fjellforum og som deltok på turen til Hjerkinn har reagert på fremstillingen om hvordan vi tilsynelatende skulle ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen som lå på østsiden av et skar opp mot Vålåsjøhø.
    På vei til topps
    Planen for lørdagen besto av å komme seg på en av toppene i nærområdet. Turen skulle gå til Vålåsjøhø (1375 moh.). Tidlig på ettermiddagen tok de fleste skiene fatt for å følge skaret som går opp fra Tverrfjellet, hvor også Viewpoint Snøhetta ligger, og opp til Vålåsjøhø. Skaret er forsåvidt lettgått, men som bildet til Ove Karlsvik viser er skaret avblåst flere steder. Samtidig var det skare flere steder og det var derfor nødvendig å traversere der hvor det fantes tilstrekkelig med snø.
    Bildet viser imidlertid ikke godt hvordan terrenget er utformet, ei heller bildet som NRK har zoomet inn på. Tar man utgangspunkt i bildene, skulle man tro at skaret opp til Vålåsjøhø er tilnærmet flatt, og det er vanskelig å se hvordan terrenget faktisk er. Terrenget består av ulike forhøyninger som kan være alt fra en meter til flere meter. Når man kommer fra undersiden og skal gå opp vil det være vanskelig å forutse hva som ligger bak neste forhøyning før man faktisk står og ser hva som befinner seg der.
    Foto: Ove Karlsvik
    Etter hvert som vi beveget oss opp skaret begynte gruppen å bli noe oppdelt. En del valgte å snu for å forberede aktiviteter til kvelden, mens resten fortsatte videre oppover skaret. De som valgte å fortsette til topps så ikke moskusen før terrenget gjorde dette mulig. Som Ove Karlsvik sier til Opdalingen.no begynte moskusen å flytte på beina, og vi ble like overrasket som det den ble. Når moskusen oppdaget gruppa som var på vei oppover var avstanden til dyrene ca 250 meter i følge GPS spor. I samme øyeblikk endret gruppa kursen vekk fra moskusen for å ikke forstyrre mer enn det som allerede hadde blitt gjort. 
    Gruppa fortsatte videre Vålåsjøhø som var målet med turen. Der fikk alle sammen 360 graders panoramautsikt mot Folldal- og Alvdal-fjellene, Rondane og nedover den sørlige del av Rondane, og så klart videre innover mot Dovrefjell.
    Bildet viser moskusen på østsiden av skaret, og når gruppa skulle ned fra toppen igjen sørget alle for å holde seg på vestsiden av skaret for å ikke forstyrre moskusen.
    Uttalelser
    Utsagnene som kommer frem i opdalingen.no og nrk.no at det var ufint, uklokt og mangel på respekt av dyrene kan vi forstå ut fra deres forutsetninger til å uttale seg, men når alle fakta ikke er på bordet kan vi heller ikke la dette gli forbi. Utsikten fra Viewpoint Snøhetta på Tverrfjellet er annerledes enn ved foten av Tverrfjellet, slik at fotografen er ikke å bebreide ut fra hans forutsetninger til å uttale seg. Hadde det vært mulig å se moskusen i bunnen av skaret ville vi såklart ha vurdert turen annerledes. Enten ved å gå på en av de andre toppene som er lengre vest, eller gjøre noe helt annerledes. 
    Skjermdump fra NRK.no / Ove Karlsvik
    Når det gjelder det at gruppa skal ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen faller på sin egen urimelighet. Alle som var med på turen ønsker såklart ikke å forstyrre moskusen, og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Spesielt når den lever under så marginale forhold som den gjør, og i tillegg er ekstra utsatt på grunn av sykdom. Samtidig har det vært gledelig å se moskusen i vinterlige omgivelser.
  11. Liker
    Miamaria ga poeng til Markus Ingebretsen for en artikkel, En relativt lang skildring av et relativt lang hundeløp - Yukon Quest 1600km   
    What The hell are you doing here? This is a private room!"
    Jeg har nettop våknet etter halvanne times hvile, en stresset dame står foran meg å skriker. Vi er på første sjekkpunkt i Yukon Quest, Braeburn. Løpet har såvidt startet, og jeg har allerede klart å dumme meg ut. "Musher sleeping" er rundt hjørne fikk jeg beskjed om fra sjekkpunktansvarlig. Vell, jeg ma ha gått rundt feil hjørnet isåfall. Jeg hadde sovet i en privat leilighet tydeligvis, og hadde å komme meg rett ut, de som hadde leid her hadde nettop ankommet. Med parkas i hendene, og sko hengende løst om fottene loper jeg ut til hundene. De ligger fortsatt rolig å hviler på halmen. Knytter skoene skikkelig på, og begynner å jobbe meg igjennom den lange rekken av hunder. Jeg har store problemer med a holde spannet igjen, så jeg kan signere ut, flere ganger drar de ankeret ut, og sjekkpunkt ansvarlig må løpe etter meg.
     

    Braeburn til Pelly
    Vell ute av løpets første sjekkpunkt klarer jeg å roe meg ned. Løpet er virkelig i gang, og foreløpig har jeg ikke gjort noen forferdelig store tabber. Jeg setter på litt Pink Floyd, mens solen sakte begynner å titte over horisonten. Tida går mens jeg nyter det vakre landskapet, og hjelper hundene med skistaven når det trengs. Inn til Carmacks sjekkpunkt begynner jeg å skjenne meg igjen, «Der campet jeg i sommer, rett der ved elvekanten» sier jeg til meg selv, ettersom vi suser forbi, på vei mot sjekkpunktet. Ved innsjekking står Sebastian Schnuelle, tidligere YQ champion, nå dommer. Han stiller noen spørsmål om Solo, en hannhund jeg har i mitt spann, som han tidligere har hatt i sitt spann, når han fortsatt kjørte. Solo var en av de beste hundene i spannet, så kun gode ord var å si. Ellers kommenterer han at jeg har «Everything but the kitchen sink, and then some» i sleden min. Vell, jeg måtte le, sleden var stappfull, selvom etappen ikke var veldig lang. Med en stor vintersovepose, dekken som ikke komprimerer bra, alt snack, koker osv tar ting plass. Itilegg var det så varmt, at jeg hadde parkasen, og Neos overskoene mine i sleden. Jeg blir ikke lenge i Carmacks, bare nok til å rive med meg litt mat og snacks fra depotbaggene mine, før jeg kjører videre. Jeg skal til McCabe Creek før jeg stopper. Sporet videre til McCabe går mye på en stengt vei, og mye slake opp og ned bakker. Det sparkes, løpes og synges. Humøret er på topp, og stjernene skinner ettersom det begynner å mørkne. Bakfra kommer Lance Mackey (4 ganger YQ champion, 4 ganger Iditarod champion), jeg stopper å slipper han forbi. Jeg vil riktignok ikke slippe ryggen hans, så jeg gjør alt jeg klarer for å beholde han i synsrekkevidde. Tidvis forsvinner hodelykta rundt en sving, men ikke lenge etter er den synlig på lange sletter. En times tid senere tar jeg helt innpå, og passerer, som selfølgelig føles helt ok.
    Inn til McCabe kommer jeg akkurat idet Jake Berkowitz gjør seg klar til å kjøre ut. Vi er begge fokusert på hvert vårt løp, så vi utveksler ingen ord. Ingen av hundene mine er skadet, men jeg har tre hunder som får massasje på hvert stopp, ettersom de har vært skadet i fjorårets løp, og vist små tegn til samme skade i årets korte løp. Her tar vi ingen sjanser. Ingen av hundene viste noen gang i Quest tegn til skade, men jeg fortsatte å massere for å forhindre dette fra å skje.
     
    Vell inn i sjekkpunktet hiver jeg innpå litt suppe og brød, før jeg ruller sammen bak vedovnen for å sove. Handleren min, Marjin er der og gir meg litt informasjon, før han må dra. Foreløpig er min handler i samme bil som Jake sine handlere, så de må løpe for å rekke Jake ved neste sjekkpunkt. Etter litt hvile, og småsnakk med Abby West, er det ut til hundene igjen. På med potesokker, koble til bakliner, avsted vi går. På vei ut passerer jeg Jodi Baily, som i år er handler for mannen sin, Dan Kaduce, mens rollene byttes om i Iditarod, hvor Jodi skal på sporet.
     
    Sporet til Pelly er vakkert. Så snart vi kommer over noen bratte oppoverbakker, er det mye flatt og kjøring på forskjellige vann. Jeg begynner sakte men sikkert å ta igjen Allie Zirkle, som deltar i Yukon Quest 300. Kommer helt innpå henne når hun stopper for å snacke, men ikke lenge etter drar hun sakte ifra meg. Før jeg vet ordet av det er jeg i Pelly. «You shouldnt be here yet!» roper handleren min. Jeg hadde tydeligvis gjort etappen litt raskere en forventet, og overrumplet de. Vell, spannet kommer på halm, og jeg kan forberede etappen til Dawson, løpets lengste etappe.
     

    Pelly Crossing til Første camp.
    På vei ut fra Pelly er sleden stappet til bristepunktet. Foran meg har jeg 330 km uten forsyningsmuligheter. Med meg har jeg mat nok til tre campinger, pluss to snackinger per etappe. I et desperat forsøk på å lette på vekta, la jeg igjen et par ting i Pelly, vell vitende at jeg ved neste sjekkpunkt, Dawson, kunnen få det igjen. Blant tingene jeg la igjen var selskinnsvottene. Sola synker og gjemmer seg under horisonten, kun dens siste lysstråler er nå synlige. Hodelykta fiskes fram fra sleden, og trykkes på. Vi følger en brøyta vei første del av etappen, ettersom de ikke klarte å sette spor på elva - for mye overvann.
    Ettersom vi er på en fin og flat vei, føler jeg meg kanskje litt for selvsikker. Idet jeg skal sette på litt musikk, legger jeg bare fra meg skistaven løst oppå sleden. Skistaven er av det avanserte slaget, med håndrem som nå også holder hansken min på plass. Med en bar hånd trykker jeg fram på iPod'en litt musikk for å holde meg våken igjennom natten. Det tar noen minutter før jeg merker at noe er galt, min venstre hånd fryser, jeg har ikke noe hanske, og hvor er det blitt av skistaven? Panisk slenger jeg ankeret i bakken, og stopper spannet. Bak meg ser jeg ingen stav og ingen hanske. Jeg prøver å ankre spannet, og begynner å gå bakover et par meter. Nei, det tørr jeg ikke! Jeg er på en brøyta vei, det er elendig ankerfeste, jeg har absolutt ikke lyst å miste spannet mitt her. Å snu spannet rundt er heller ikke fristende, da det kan være svært dumt og få en veldig effekt på humør og fart. Vell, det er varmt og "bare" 300 km igjen til Dawson. Med en hånd i lomma på parkasen, og en på sleden fortsetter jeg.

     
    Nattemørket byr på et fantastisk lysshow på himmelen. Fargene danser til takten av potene som løper nedover sporet. Klokka nærmer seg det vanskelige nattevakt skiftet, 3-6 på natta. Øynene glir sakte igjen, før jeg røsker dem opp. Heldigvis begynner vi å nærme oss dit jeg har planlagt å campe, og så snart jeg ser et passende sted kommanderes hundene av sporet, og ankeret festes. Nå gjøres alt raskest mulig. Fra ankeret settes, til hundene får mat, bør det være kortest mulig tid, helst bare en halvtime. Går det lengre tid er det stor fare for at hundene vil være for søvnige til å spise. Front ankeret settes for å holde de utstrekt, på vei tilbake til sleden løsnes alle bakliner, så hundene har mindre dra kraft. Ved sleden rives kokeren ut, og fås igang. Det tar tid å smelte snø, så det er om å gjøre å få igang smeltingen raskest mulig. Mens snøen smelter, tar jeg potesokker av, legger ut halm til hundene og gjør klar maten i kjøleboksen. Biff strimler, kyllingskinn og tørrfor står på menyen. Så snart hundene har fått mat, pakkes sleden igjen, og det er tid for en vil. På toppen av sleden ligger jeg, over meg er en fantastisk stjernehimmel
     

    Its incredible how much 2 hours of sleep can help out on the trail. Well, Im not really sleeping. Several teams which stopped at the last hospitality stop, where I blew through, are now passing me, including Lance Mackey. Dan Kaduce passes my parked team, and parks his own dogs just 20 feet ahead, and as I later run passed him, I see he has made a nice camp fire. If my memory serves me correctly, it is a 4 hour break I took at this camp. We are now coming into the early morning hours, wich is always a motivating thought. The dark and tiring night is coming to an end, soon the sun will rise. On the way to Scroggie Creek hospitality stop, we climb some beautiful hills, just as the sun rises over the mountains. It is breathtaking, literally! Im running up the hills, to help the dogs preserve power. Im throwing some trail mix in my mouth as we run down in a valley, and I can enjoy some easy sled driving before we close up on Scroggie. Just an hour out I pass Lance Mackey, he have parked his team on the side on the trail, and made a big bon fire. This is definitely not a planned stop, Lance is having trouble. Im so perplexed by the sight, so I forget to ask if he needs help. He comes in to Scroggie a couple hours after me, not in a good mood.He is having some problems with the team, and ends up scratching in Dawson a day later.
    Scroggie is a small cabin, 4 beds in the corner and a table by the wood stove. I get a hot meal, before I go to bed. My legs are aching, and it feels wonderful to lay down for a moment. My feet have been soaking in sweat for the last two days, Im never staying long enough at any checkpoint to get them dry. An hour before Im scheduled to leave, I get up. Another cup of coffee, five of water and a biscuit is all I want. While I get my wet boots and gear on, I talk with Abbey West, and Susan Rogan, who is also sitting at the table. Susan is running behind, while Abby is in front of me. One visit to the outhouse, it is cold outside! The temperature have dropped considerably since I got in to the checkpoint, at least it feels that way. Cold and tired I walk down to my team, and start getting booties on the dogs. Fellow musher Cody Strathe is parked next to me. The dog lot is getting crowded, and he jokes about how he left me a tiny whole between his dogs for me to run out of. He also comments on how good my dogs look, as they start barking, and pulling on the line as Im getting ready. I get booties on my leaders, detach the front hook and start walking back to the sled, on the way grabbing a wrist wrap and a shoulder coat, throwing them in the sled bag. Pull the hook and off we go. Abbie left while I was booting dogs, probably 15 minutes ahead of me. Not long after departure, as we hit some big cross back hills, I see Abbies headlamp, just as Im getting something to eat. I shake my head, irritated because this means Ill have to wait with eating for another hour. We got alot of hills ahead of us, and I want to run all the way, to pull away from Abbie. And so we do, I start kicking and skipoling, we pass, and slowly pull away as we climb the hills. The parka gets ripped off and stuffed in the sled bag, Im getting hot. Finally on top, and after a five minute "catch the breath while the dogs continue to run", I find my snacks again, and continue the eating that Abbie "disturbed".
     
    One more camp
    I have one more camping scheduled before I will arrive to the safe haven called Dawson. A 4 hour stop, around halfway from Scroggie Creek to Dawson. The people at the checkpoint says it should be good camping at a creek, with a road crossing about half way. The front pack was planing to camp there, so I should see straw along the trail. At this point, Im slightly unsure of the trail ahead. We have already climbed a mountain, where I passed Abbie. But there was supposed to be a big summit, was that it? King Solomons Dome is the name, and its the highest mountain along the whole trail. I camp halfway, unsure whats ahead, more mountains, or a flat and easy trail. To be honest, I think its a flat trail. I camp along a closed road, and it looks like it will be a 5 hour run on some old unmaintained roads into Dawson. We are so close to Dawson, a long rest, good food, dry boots. Im having problems getting some needed rest for my self, and Im very eager to get going again. The dogs get a easy fish broth, before we rattle the forces for a last run into Dawson.
     
    One more mountain, a big one
    Well, surprise, I still had King Solomons Dome ahead. I really should have brought a trail description with me in the sled, but anywho. After another hour maybe, running on the flat road, we start climbing, and climbing, and climbing. It is the tallest mountain, but not the steepest climb, Eagle Summit has that one. But, no point in making a big deal of it, just keep on trucking. We make our way up the mountain, just a short ways from the Summit, we pass Kelley Griffin, she is parked on the trail, resting her dogs. She says something to me, but I cant catch what it was. Later, in Dawson, I found out that Kelley scratched before arriving in Dawson, not fun. We spend some time on the summit, before actually getting over it, and finally start the long way down. Im tired, very tired. I drink a 5 hour energy shot, and eats a thing of chocolate. It is dark, and a long time of down hill, not easy to keep awake. We are making our way down the mountain, stopped towards the bottom by a fallen tree, if covers the whole trail. I stop the team, and is not totally sure what to do. Should i get my axe out, or get my team and sled over it. We cant get under it, and the tree is right under my chest in hight, so we cant just jump it. I pull my team over to the left side, where the height is smallest. I start lifting one dog after the other over the tree, carefully so the dogs don't get there feet stuck in between branches. With the whole team over, its time for the sled. I give the dogs the go command, and we role. Over the tree with the sled, and back on the trail.
     
    Dawson

    Suddenly I see street light, Oh Glory! We are approaching Dawson City, the halfway point of the Yukon Quest. Not long after I start to recognize buildings from last summer when I was here. Coming of the Yukon, there is a short and steep climb, that turns quickly around some bushes. Only half a mile out of the checkpoint, and we have to deal with this stupid thing. Luckily it isn't to big of a problem. The sled got stuck in the bushes, with the steep turn as we were going slow up the climb. I have to go off the sled, and try to drag it to the opposite side of what the dogs are pulling. Not the easiest, but after a couple of minutes, we are running along the road, and can see the Yukon Quest banner. People are cheering, and I can only smile, halfway. I sign in, and immediately gets asked if I know anything about Kelley Griffin. I tell them that I passed her at the summit, and that there is a slightly inconveniently positioned tree blocking the trail. I sign in, complete the gear check, axe, cooker, heat, booties etc. Everything is there, Im good to continue to the campsite. Oh, and the 36 hour mandatory rest is now extended to a 40 hour, because of logistical problems with getting people out on the trail ahead. I have no problem with that, I can handle a 40 hour brake. The dogs gets bedded down under a tarp, protected from the surroundings. Everybody gets a thorough vet check, a good meal and massage. Every couple of hours they get walked, fed and massaged. This is the time to really take care of the team, before its back on the trail. After my vet check, I head over to Jake´s campsite. He is laying in his Arctic Oven tent, and havent left the campsite since he got in, several hours ahead. We talk about the race so far, and he gives me some tips on how to do things coming up. Back to my dogs i gather up everything I want to dry out in the hotel room, and empty the sled, so it can dry out in the local fire hall. For the next 40 hours I have several good meals, a lot of sleep, and spends several hours treating the dogs as best as I can. I came into Dawson with 14 dogs, it is a sad decision I have to take and drop two of my dogs here. Frosty, one of my main leaders and best buddies. I waited until the absolutely last minute with dropping this guy, it was not fun. Rock, a big and red dog from John Baker, also one of my best friends in the team. I was more ready to drop him though, so that wasn't as big of a hit. Leaving Dawson with 12 strong and well rested dogs, after 40 hours of siesta. They are barking and tails are wagging. We are ready!
    Out of Dawson my sled was packed for 1 camping. Exactly half way to Eagle, a stretch of 100 miles (160km) lays 40 mile cabin. A small cabin along the river, opened for the race and operated by a young couple from Dawson. This would come to be a special checkpoint for me. For the first time in the race, we were so spread out, that I arrived to an empty checkpoint (Scott Smith went straight through all the way to Eagle), and it took a few hours before the next musher arrived. This I really enjoyed, as I could take care of my dogs in peace and quiet. My team was parked right outside the door of the cabin, so it was only a few steps from my sled, to the warm cabin. Inside I was greeted welcome, and offered some delicious warm beef stew, together with coffee and a bunch of cookies. No other musher around still, so we had a peaceful conversation about this and that, before I retreated to a bed in the corner. As Abbie West arrived a couple hours later I awoke, but just stayed in bed and listened to there conversation. Abbie had some problems with here cooker which had filled with ice, so it wouldn't light properly. As I later got up, she went out to feed her dogs, and Hans Gatt's girlfriend, Susan Rogan came in. Some more small talk, coffee and cookies before I got out to my dogs. As I bootied up, Norman Cassavant pulled in next to me, a musher I would see more of later in the race. We shared a few words before I pulled the hook and headed for Eagle.

     
    40 mile - Eagle
    The run to Eagle is all continuing on the Yukon River. I remember listening to Johnny Cash as I skipoled down the trail, and eating some delicious "Kvikk Lunsj" I had gotten sent from Norway (A Norwegian chocolate similar to Kit Kat, just way better!). The trail is here pretty boring, and you are coming back and forth across the river, depending on where the ice is good. I had been in Eagle before, as we descended the notorious American Summit in the Top of the World 350 race around New Years. Even though the Quest checkpoint was held in a different part of town, I still felt I was headed into a familiar place, out of the unknown for a short period. Towards the end I would look at my gps every 20 minutes or so, to see how much closer we had gotten. A few miles before Eagle, we crossed the border. Flags and a sign declared that we now entered Alaska. I congratulated the dogs on that feat and we spead up into the checkpoint.
    Again, the checkpoint was empty and I could easily pull into the big dog lot and park wherever I wanted. Straw down, booties off. As I cooked up a meal, the veterinarians at the checkpoint completed the mandatory check, after leaving Dawson. No big issues, and the vet that had checked my team in Dawson, gave me a clap on the shoulder and said they looked great, and I had done a good job working on some issues I had coming into Dawson. This was really nice to hear, and I was in a extra good mood as I later entered the checkpoint for some food and sleep. "Pick what you want from the menu, Ill make you whatever you want" says one of the voluntaries as I enter. "Oh, great, ill have a burrito for starters" is my answer, before I throw in cookies and all kind of goodies. Well fed, I retreat to the sleeping area for some good sleep.
    As I get up later, Abbie is just about to go to sleep, and Susan Rogen (driving Hans Gatt's team) has apparently just gotten in and is being interviewed by the radio as she tries to get some food. I now notice a note on the chalk board, it gives some details of a cabin that is open halfway between Eagle and Slavens. They have hot water and coffee. "YAY!" Is my response, I will get a warm place to sleep. Leaving Eagle is the last stretch in the race were your sled is packed heavy for camping. I'm carrying food and snacks for two stops, one at this Trout Creek cabin, and one stop at Slavens hospitality stop. The next official checkpoint is Circle City, a good ways down river.
     
    Eagle - Trout Creek Cabin
     
    I leave the checkpoint in the dark, and is quickly back on the Yukon River. I'm lucky, and get treated to a beautiful show of Northern lights as we run down the river, and leave Eagle behind. The river, well, it is a river, just as I've been travelling on for the last days now. Easy to get sleepy on such a trail. I do my best to stay awake and keep the speed up. I'm not able to remember to many details from this trail though. After some time I get to a small sign "Trout creek cabin", that must be my resting place. I "haw!" my dogs off the main trail and onto the trail leading to the cabin. After some zig zagging in the bush, we arrive. Again, checkpoint empty. I hook the dogs down, booties and straw undone and put down, then I take my big water pot into the cabin. The guy is sleeping, but wakes up and welcomes me. I help myself to the dog water on the stove, and gets back to the dogs as quickly as I can. The meal gets cooked as I walk back and forth to keep warm, it's a cold morning in the Alaskan interior.
    Back in the cabin I make some chicken curry from my sponsor Eldorado, and a cup of warm coffee. The guy gives me the updates, Jake following Brent Sass at some distance (or was it the other way around?). The leaders was here about a day before me, at that point I believe Hugh Neff arrived before Allan Moore, and Allan also banked a bit more rest, before he continued the chase of the defending champion. This update received, the conversation continues on to the man himself. I notice an accent in his voice, and he proves to be German. He moved to Alaska many years ago, and lived in this cabin as a trapper for many years in the 70's(?). Now he lives in Fairbanks (?) and took plane and snow machine out here solely to support the race. A great guy! Retreating to the loft, I get some sleep before its back out to the dogs. Abbie takes over my bed as I leave, and as I bootie the Susan Rogan and Norman Cassavant duo pulls in. I begin to fear if this Norman guy can do something scary. Therefor I make sure to tighten my lobens as tight as possible, before leaving. I'm gonna kick and run all what I'm worth.
     
    Trout Creek - Slavens
     
    Another run without to much detail, and a lot of river running. We get treated to a bunch of pai plate signs along the trail, wich I though was great fun. Phrases as "you can do it", "Go doggies go", "you can't stop now, you are so close" is placed out along the trail. As we close up on Slavens cabin it gets really cold, I don't know how cold, but later they say it was the coldest it got on the race. The wind also picks up. I take on everything I got of clothing, and kicks to keep warm. I give out a big cheer as I see the sign "Slavens Hospitality Stop - 1 mile", and I thank the dogs for yet again doing the job with such awesomeness. Arriving at the checkpoint I take them by surprise, I wasn't expected there for at least an hour. Apparently my spot tracking unit was maybe not working, and I had run the distance from Trout creek faster than Jake and Brent. The race judge noticed me pull in mostly by accident, as he had gone out to pee. I'm tired and cold, I do my dog care as efficient as possible, and get inside. What a nice place! I get a super good ham and cheese sandwich, thinking about it my mouth still gets filled with water and I instantly get hungry. I eat until I can't eat anymore, and drink until I can't possibly drink much more. As I do this, I overhear an interesting conversation between the veterinary and some of the volunteers. They had worked on Greenland, and several places in the arctic doing bird studies. They serve some, probably very interesting facts about some bird only hatching at some specific place, or something like that. The details slip my mind now though..
    Well fed and humoured by interesting conversations I crawl to bed.

    We roll out of Slavens in the early hours, it's dark and cold. We are heading for the checkpoint of Circle City. The first place since Dawson were handlers are available. While we have been running on the Yukon River into Alaska, all the handlers have to backtrack from Dawson, down to Whitehorse and into Alaska.
    We roll out of Slavens in the early hours, it's dark and cold. We are heading for the checkpoint of Circle City. The first place since Dawson were handlers are available. While we have been running on the Yukon River into Alaska, all the handlers have to backtrack from Dawson, down to Whitehorse and into Alaska. My sled is light, almost empty. Just some fish snacks for the dogs, and all my mandatory gear. I have managed to eat all the snacks I brought from Eagle, and my iPod battery is empty. I have been told the trail goes back and forth on a very windy river, I can't remember much myself. Somewhere between Slavens and Circle I'm starting to have some problems staying awake. I hallucinate and think I'm running dogs with Jake, and that we are shuttling gear for Lance Mackey. He is apparently running a tourist operation, and we are helping bringing the gear in to the first camp. Several times I have stop the team and focus my eyes as to figure out what's happening. I have never experienced anything like it, I really had to think hard to remember I was running the Yukon Quest, and had to continue to the next checkpoint. In my head, we were running back and forth between the truck and the campsite, so I'm very glad I actually didn't turn my team around.
    Understandably it was a great relief when we finally came into Circle. I sign in, and my handler helps to lead the team to my parking spot. The dogs gets quickly laid down on beds of straw, and gets some food. I head into the checkpoint building to get some food and sleep. As I wait for my awesome food (can't remember what it was, other than the guy who made it was a professional chef, so it has to be good) I talk with Jay Cadzow. I ran with him in the Top of the world race, and now he is handling for Abby West, who is 1-2 hours behind me. As soon as I'm fed, I set my alarm clock for two hours later, and find a dark room to get some much needed sleep.
     
    Circle - Central
    Out of Circle my sled is packed to do one camping along the trail, halfway to Central. Eager to get to Central and the last stopping before Eagle Summit, I miss my turn. We run 1-2 miles to far on the road, before I realize my mistake. Irritated I turn the team around, and we are quickly back on track.
    Just 20 miles out there is a warm cabin for camping. For the longest time I try to argue with myself to find a logical reason to camp there, instead of halfway. Luckily I'm not able to convince myself, and pass the cabin, sending a longing stare towards the smoke that comes from its chimney.
    Along the race trail, there is several snowmobile trails leading of, and coming back onto the main trail 50 feet longer down. Its a local trapper who is checking his traps along the river. Right before the halfway point I see such a trail, I gee the dogs off, and set the hook as soon as my sled is out of the race trail. I grab my extra snow hook and walk along the team to anchor them down in front. As I do so, my foot goes through the ice, and into the water bellow. Luckily I'm wearing my overboots, and my toes are no more wet then what they already were. I check the ground where my team is, and I conclude its safe. The big positive is that now I have access to running water, and I don't have to melt snow for the dogs and myself. I take my big pot and thermos and fills up with water. The cooker is lit and I sit down to warm myself by the fire. The dogs get a good meal with beef, kibble and chicken fat, I have one portion of Spaghetti Bolognese and one of Curry Chicken from my sponsor Eldorado. The weather has warmed considerably, and I'm very comfortable where I now sit on top of my cooler, eating and drinking as best as I can. As I lay down to sleep on top of my sled, Norman Cassavant and Abbie West passes by. They are both running straight to Central without camping. It's hard to see them pass, but I bite my lip and try to get some sleep. Four hours after setting the hook, we are reenergized and ready to run again. It's not long before I see Abbie's headlamp far ahead, and 1 hour out of Central I pass her again. She is carrying a 70 pound dog, and not very happy obviously. The trail into town follows the highway in the ditch. Oh how tempted I am to command my team out of the ditch, and onto the highway. I only see one car on the road, and the trail in the ditch is horrible. Sugary snow and lots of bushes sticking up, making the dogs jump around to find best footing.
     
     
    Central - Mile 101 : Eagle Summit
    Into Central I'm met by the checkers and race judge Sebastian Schnuelle. Sebastian informs me that its blowing very hard on the summit. Saying its possible to get across, but its gonna be tough. After informing me that Scott Smith was the last to make it over, a couple hours before, he continue to ask me how long I camped on the river, no doubt trying to do some math in his head.
    As I grab a steak to eat in the bar, I start talking with Norman Cassavant. He offers me to run the summit together. With how the weather is reported to be, and him having more experience, I happily accept. It means I have to rest a bit shorter than originally planned, but I figure I will hopefully gain that by helping each other over. I also know that he ran straight from Circle to Central, while I camped 4 hours halfway, my team is strong and should be ready to go.
    We catch some sleep and dry our boots, before we get up at around 3-4 am. Our teams is parked next to each other, and we start to prepare for leaving. As I'm done booting earlier, I get to exchange some words with my great handler Marijn before I take off. Norman signs out first, and then me a minute later. I follow at his back as we start climbing towards the summit. My dogs eager and chasing his team, so I have to stand on the drag pad up the hills. As we stop to snack the dogs, we can hear the wind howling on the summit. The sun is just starting to light the day as we close up on the foot of the mountain. The first part of Eagle Summit has a lot of side hilling, so I'm running on the up side of the sled, and trying to steer it along the trail. We keep a good pace up, breathing heavily and extremely tired in our legs, we finally reach the first "summit". The trail goes a bit to the side, before we run a small down hill. We stop to snack the dogs again, and cheer them up for the final and steepest push to the top. Ahead is a short, but extremely steep hill to the summit. I take a second to enjoy the view, before I lift the hook, and follow behind Norman's team. Everything is going fine, and we're trucking along up the mountain. As we reach the steepest and final climb, Norman's team stops. He tries to get them going again, without much luck. The snow is deep and sugary, with several snow machine tracks leading of in different directions to both sides, while the race trail goes straight up. I try to get my team to pass his team, but its gonna take something to pull that off. We have already been standing behind waiting for some time. I get my team to come up alongside his team, but not any further. (At this point I obviously keep wondering if I would have made it up without problems, if I would have been alone, and not behind his team. But in the end, I'd doesn't really matter).
    We decide we will have to take one team at a time. I pull my sled up sideways, and anchor down my leaders. Then with Norman in front, I go behind his sled and push all I can. We get the team moving, and after a couple of minutes, we have them anchored to a tripod up on the summit. I'm beat! I sit down in the snow for a minute to catch my breath, before I walk down to get my team up. This time Norman at the back, and I'm in the front with my leaders, holding on to my snow hook. In the combination of understanding that we are close to the top, and that Norman's team is up there, they start firing on all cylinders. Barking and launching into there harnesses. No pushing the sled is needed here, and for the most part the leaders literally pull me up the mountain with the snow hook, as I'm unable to keep up the pace. We run my team in front of Norman's team, before we park them. If I was tired after leading his team up, that's nothing to how I feel now. My dogs got "to excited" and I used all my energy trying to keep up there pace. Once I can breath again, we let out a big cheer and waving our hands in the air - We made it! We thank each other for the work, I thank the dogs, and take of some booties. From the summit, it's just a short ways to Mile 101, and I'm ready for some warm coffee and food! I pull the hook, and prepare for the descend.
    With all my power I stand on the brake, trying to keep the speed somewhat under control. Without to much problem we get down, and start making our way to the checkpoint. Some overwater and glare ice makes it interesting for a short period, but not long after can I spot the YQ banner, and a group of people waiting. Happy and relieved I sing and thank the dogs as we enter, I sign in and park my team. Since the highway was closed during the snowstorm, my handler has not yet arrived. I start with my dog care, feed them and get a veterinarian to look at a dog. As quickly as possible I leave my dogs, so they can get as much rest as possible. Inside I find warm burritos, coffee and cookies galore. I'm in heaven! For a long time, I'm just sitting there, eating and drinking. Stopping to answer a question or two, and then eating some more.
    As I get out to look after my dogs, the sun is shining beautifully. The highway has opened and my handler arrives. It's great to see him, and I get to talk a few minutes with him, telling him about the summit, and hearing how Jake got over it. I also learn that Allan Moore won the race. Abbie West arrives, and I welcome her to the checkpoint and exchange a few words about the summit. I'm tired, but in a great mood. The weather is beautiful and its only a short ways to the finish line.
     
    Mile 101 - Two Rivers

    I don't really get any sleep at Mile 101. I spend to much time eating and drinking, that by the time I wanna sleep, it's only 20 minutes until I have to start preparing to leave. So I end up just getting a quick power nap under the table, before I start gathering up all my clothes and head out to the dogs. By this point, my movements are pretty slow and sluggish. My handler comments that I look kinda tired, and I say something like "Yeah, I think you get tired in a 1000 mile race, I read something about that somewhere.." Tired, but happy I yet again pull the hook. As I was preparing to leave, Norman was still sleeping. I overheard the checker saying he had a wake up call in 10 minutes, so I made sure to be out of the checkpoint before that.
    Again, my knowledge of the trail was failing me. I had asked the checkers about "this Rosebud Summit" that was ahead, and understood that it was about halfway on the way to Two Rivers. I don't really know what to expect from the summit, but I guess there is only one way to find out. The dogs need some time to warm up out of the checkpoint, but a group of hundreds of caribou helps that process. Suddenly we are flying along as the caribou cross the trail just few feet ahead of us. What an amazing sight! I'm awe struck, and feel truly blessed to get to experience it. As we run along the trail, I talk a lot with the dogs. And I very kindly inform them that this is the next to last run of the race, and it would be fun if we could do it fast.
    I don't know how far back Norman is, and I get the feeling of having him right behind me all the run. As we cross a small river I start to see the mountain ahead, what I can only presume is the mighty Rosebud. Slowly, but surely we start climbing. The snow is deep and its heavy going. When I stop to snack the dogs, I sink down to far above my knees as I walk up to my leaders. It's a warm day, and as we near the summit it actually starts to rain. We get enclosed in a thick fog, and I do my best to keep moving fast, I don't wanna get stuck up here in thick fog. As we work our way over the mountain, I remember some information I've heard. One of the summits on the Quest have several "fake" summits, and this must be the one! Just as we reach what I believe to be the top, and start descending again, I can see a trail marker far ahead, and the trail is going up another summit. This goes on for a while, summit after summit. We are all tired, and the bad weather obviously doesn't help the mood. I do my best to cheer up, and keep moving. Finally we reach the final summit, or "finally" is the wrong word. The descent of Rosebud is, well, it goes straight down. It is perfectly comparable to sitting in a roller coster. As you reach the top, and see the wagons in front of you disappear down the big descent. My team just disappears in front of me, and half a second later we are flying straight down the mountain. I scream some obscene words, almost in disbelief that the trail actually goes down this steep. I quickly try to calm down, so i can calm the dogs down and keep the speed safe. But its almost impossible. I get the feeling that I'm gonna tip head forward. With some luck I manage to keep on the runners, and get down the mountain without any injury.
    The trail further into Mile 101 goes through a swampy area with some glare ice and overflow, before we follow a old road for the last part. Buildings start to appear, and suddenly a road with driving cars is visible through the trees. Yet another time I thank the dogs for the great work they did, and prepare for arriving at the checkpoint.
     
    Two Rivers - Fairbanks Finish

    Pulling into Two Rivers I see nobody. A big empty dog yard, and no sign of any humans. I stop my team in the middle of the dog yard, and look around for a checker. Up on the hill I see the veterinarian, and soon enough the checker comes running out of the tent. He had gone in to see how I spelled my last name, before he figured he might as well just ask me how to do it. He says I had a good and fast run, but as usual I don't take much notice, and assumes he's just trying to be polite. Looking at the numbers later, I actually had one of the fastest times among the front teams.
    My handler comes down and welcomes me, as I start preparing food for the dogs, and emptying out my sled. Only the few mandatory items will be brought to the finish line, and a big pile of stuff gets left behind.
    The sled emptied out, runner plastic changed and dogs taken care of, I make my way to the checkpoint tent. More food than I can manage to eat, and lots of delicious hot chocolate is presented to me. I get a trail report for the last stretch, some overwater at different places. Shoot, I can't leave my overshoes behind! I hate to wear my overboots, as they make my feet heavy and hard to run, but with reports of overwater I don't have much choice. My wool Lobens won't hold water out for a second.
    Well fed I make my way to the sauna of a sleeping area. Ripping of my clothes as fast as possible, so I won't melt away completely, and finding the coldest corner in the building I fall asleep.
    I sleep as long as possible, and get up just in time to bootie my dogs, and leave on time. Before leaving I sign out, and receive my bib that I have to wear when I cross the finish line.
    The trail is broad and easy driving. No big hills up or down, nothing to interesting to be honest. After a while we drop down onto the Chena (?)River that we are gonna follow all the way to the finish line. At this point it feels like your almost at the finish line, as the river curls its way into the outskirts of town, and passing several houses. You are certainly close, but I think it still took me 2 hours to reach the finish line, and those two hours felt really long! As we are running along, several helicopters fly right over our heads, apparently there is a big military practice going on. As we get closer, we start passing fans along the river that cheers us along. What a great feeling! My co handler and partner in crime Alex Beutow's family has a house just a 1-2 miles from the finish line, and I'm curious if he will be there. Sure enough, as I round a corner in the river, I see two people sitting along the river, and as I get closer they start jumping up and down. The dogs gets excited, starts barking and goes into a full lope as we close up on them. A pad on the back and a beer in my hand, we are close to the finish line. I'm smiling form ear to ear, and start tearing up thinking of how well the dogs have done. The beer tastes awesome, and for the last mile I stop kicking, just relaxing and drinking my beer. Around another bend, and there, the big yellow Yukon Quest banner is hanging, and the metal fencing leading into the finish line. I pass under a bridge, talking to my dogs, thanking them and telling them how amazing they are, as we run into the finish line. A small group of people have gathered on the outside of the fencing, as well as the media, veterinarians and the Apex crew awaits me. Hook down, "Welcome to Fairbanks!", "Thanks, it's nice to be here". I do my best to keep any tears away, as I make my way to the dogs with some well deserved snacks. Jake congratulates me and hands me a bottle of champagne. Again, I thank all my dogs, and gets my sled checked. All my mandatory gear is there, I'm an official finisher of the Yukon Quest, coming in at 6th place. I'm trying my best to answer the questions from the media, but I'm not sure how good any of my answers were. It was an unreal feeling, not quit sure what to say or do. After a couple of minutes, I pull the hook again, and we run to the dog truck waiting. The dogs get a warm meal of beef, kibble and chicken fat, before they get loaded into the trailer. We all go out for lunch at a Mexican restaurant, before Co handler Alex drives all the dogs back to the kennel in Big Lake. Just hours after finishing, the dogs was back at there comfortable dog houses in the yard. The perfect way for them to rest and recuperate after the long race, and extremely nice for us left in Fairbanks, being able to just relax and sleep, not having to drop dogs several times a day.
    We stay in Fairbanks for a small week, until the Finishers banquet is held. We manage to relax, take many showers, sleep many hours, eat lots of good food and visit some bars. We had a great and relaxing time, so thanks to Alex for taking care of the dogs!
    Big thanks to Jake and Robin at Apex kennels for letting me run the B-team in the race, and my handler Marijn who came all the way from Belgium to help. Thanks also to my sponsors: Eldorado, Idium and Alfa.
    It was a great race, giving me memories for a lifetime. I hope to someday come back and run the race again!
     
     
     


×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.