Gå til innhold

graham

Moderator
  • Innholdsteller

    1 985
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    2

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    graham ga poeng til Fjellfilmeren for en artikkel, På Romsdalstien med stesønn og romvesener   
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu.
     
    I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen.
    Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe!

    Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien.
    Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet.
      
    På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen.

    Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade.

    Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu.
     
    I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta…

    Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel.
     
    Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian!
    Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme?
    Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011:

    Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein:
    Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente.
    Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011:

    Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk:

    Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon…
    Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…

     
  2. Liker
    graham ga poeng til Kjell Iver for en artikkel, Test av BarbIQ turgrill   
    Produsentens egne video viser veldig godt produktet i bruk, og jeg velger å legge denne her.
    Bruksområder:
    Utvikleren av produktet hadde som mål  BarbIQ skulle være et unikt lite turkjøkken, som skulle ta liten plass, ha liten fysisk størrelse og lav vekt og den måtte enkelt få plass i tursekken. Den måtte kunne brukes med grillkull, ved, gass og spritbrenner. Den skulle kunne brukes både på lange og korte turer, uansett om det var sommer eller vinter.
     
    Vi har testet turgrillen på vårparten på 4 forskjellige turer i ymse vær, og da kun med ved eller med grillkull. Grillen vil bli videresendt til annen bruker @whistler for videre oppfølging av testen.
    Størrelse på produktet: I sammenslått tilstand er den bare 3 cm tykk, og mindre enn et A-4 ark. Den kommer i en hendig bæreveske, og med en duk for beskyttelse av underlag (gnistmatte). 

    Med beskjedne 24 x 18 cm tar den ikke mye plass. Vekten er litt i underkant av en kilo.
    I utslått tilstand blir toppflaten 26 x 24 cm. Avstand fra bunnen av grillen til underlaget er bare 10 cm, men siden det brennbare materialet blir liggende på rist noen cm over bunnen er avstanden i realiteten 15 cm.
    Vi har testet produktet kun med grillkull og ved. Det første som slo oss med bruk av dette produktet er hvor fort veden brenner og blir til kull slik at grillen blir klar for matlaging. Det er åtte små luftespalter i bunnen av grillen som gir god trekk slik at bålet brenner godt. Dette er en stor fordel da man faktisk kan bruke tørr ved i stedet for grillkull eller briketter når man er på tur, uten at det tar så lang tid.
    Materiale: Rustfritt stål, og ristene er laget i et materiale godkjent for matlaging (ihht produsenten)
     

    Som et eksempel viser jeg en sekvens av bruk av denne turgrillen med tørrkvist hentet i skogen der vi var. Bålet ble tent kl 1214
    Kl 1218 - det begynner å bli flammer
    Kl 1223 - kaffen kokes 
    Kl 1241 Grillen for lengst klar til bruk og kaffen ferdig kokt 

    En ting som ikke kommer godt frem i videoen som ligger over, er at det er veldig enkelt å ta av risten for å legge på mer ved - sjekk videoen under her.
    kaffe.mp4
    Det utvikles svært liten eller ingen varme på underlaget under grillen. Den medfølgende gnistmatten er kun for å unngå gnistmerker om det skulle falle gnister ned gjennom de små luftespaltene. Vi opplevde ikke det.
    Vi hadde for eksempel både plastposer og plastbestikk liggende under grillen når den var i bruk uten antydning til at det ble varmt. Dette er en stor fordel.

    Bruksområde: For oss vil dette produktet kun bli brukt på korte dagsturer eller mer type "campingturer" i nærheten av bilvei/parkering.  Dette er da også det primære bruksmønsteret for en engangsgrill så sånn sett er det full klaff med produktet. 
    Siden grillen utvikler så lite varme nedover kan den kanskje ha potensiale for å brukes på vinterturer i snø med pulk, men da må man kanskje plassere den på en plate e.l., eller kanskje det kan fungere på skare eller hard-snø? Dette har vi ikke fått prøvd, men man skal ikke se bort i fra at denne kunne blitt en vinner på en pulktur der man allikevel drar med seg litt ved eller i skogen.
    For bruk i dagstursekk der vekt normalt ikke spiller noen rolle er grillen helt suveren. En slik liten bålpanne er jo ofte et samlingspunkt og kilde til god "villmarksTV". Det blir jo ofte slik at når man er ferdig med matlagingen legger man på mer ved for kosen sin del.

    Funksjonen med å bruke denne med slangebrenner eller med parafinbrenner er ikke dum. Dette testet ikke vi. Det er laget til for dette, med åpning for slange, og vindskjermingen vil nok bli svært god. I bruk til koking eller med flere slike griller kan dette sikkert fungere veldig godt. De fleste i vår brukergruppe har sikkert andre og bedre metoder (ikke minst lettere), for å bruke denne typen brennere, men fleksibiliteten er jo veldig stor. Det kan jo være en nyttig funksjon - spesielt om det er bålforbud eller man ikke ønsker å lage røyk/bål, men har brennere.
    Pris: Grillen koster 585,- inkl frakt, og dette kan nok for mange virke som en litt stiv pris, når en engangsgrill koster kanskje 20 kroner. Men samtidig vil man ha glede av en slik grill i mange år, og det ligger mye god turopplevelse i et slikt bål, kontra en irriterende og forsøplende engangsgrill. Jeg vil tro at denne grillen også kan brukes ved sjø og båtliv, så bruksområdet er veldig bredt.
    Konklusjon: Har utvikleren lykkes i sitt mål med å finne en engangsgrill-killer?
    Umiddelbart så vil nok sikkert "hardbarka fjellfolk med snek av lettpakker i magen" rynke på nesen av vekta på ett kilo. Dette gjør nok at de fleste ikke vil dra med akkurat denne typen grill/brenner/vindskjerm på en ukestur i fjellet.
    Samtidig så har vel alle også et liv utenom disse lange turene, og der kommer et slikt produkt til sin rett. Man lager ingen spor i terrenget, og man bruker også minimalt med brensel. Man får god effekt av bålet og slipper bekymring med om effekten blir god nok til maten man skal lage. Alle har vel ymse opplevelser med engangsgriller i så henseende.
    Det er jo også en utmerket gaveide til "de som har alt" og som liker å være ute.
    Vi tror at produktet har fremtiden foran seg, og at man kanskje etter hvert vil få fler slike innovative produkter som gir mindre forsøpling og kanskje et morsommere turliv. 
    Vi oppdaterer testen senere når @whistler har fått den i hende og testet den. 
    ***
  3. Liker
    graham ga poeng til Memento mori for en artikkel, Jotunheimen på tvers - Et tilbakeblikk på hvorfor jeg startet med lettpakking   
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen. 
    Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg  meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i  5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge. 
    Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger
    Telt:  Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på  550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram  Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den.
    Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden.
    Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen. 
    Dag 0:
    Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum  «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der. 
    Dag 1 (24 juli 2008): 
    Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir.  

    Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne.

    Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien.

    På vei i Helgedalen.

     Kl 12 pause med varm mat.

    Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt. 



    Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger.

    Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder.


    Breene i Hurrungane. 

    Ekrehytta kl 18

    Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass.
    Dag 2:
    Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu.

    Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger.

    Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på. 

    Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen.


    Klart norsk fjellvann

    Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen. 


    Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær.
    Dag 3:
    Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur.  Fortsatt hadde vi varmt og fint vær.

    Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996. 

    Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge. 

    Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her.

    Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh.

    Dag 4:
    Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen.



    Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke....

    Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom.



    Steinete rute som krever gode sko.


    Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen.

    Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper.

    Lengden på fisken er 41 cm.

    Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen.


    Dag 5:
    Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga.


    Krysset i Storådalen.


    Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien. 

    Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt.

    Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig. 

    Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder

    Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer.

    Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form.


    Dag 6:
    Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid,  gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk. 
    kl 6.21 Vi  våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen.


    kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake.



    Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille.

    Det går opp før det igjen går bratt ned

    Memurubu sett fra Sjugurdtinden 
     
    Gjende, i retning mot Gjendesheim.

    Tjønnholåe

    Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37

    Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no  

     29 juli kl 14.42  var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte. 

    29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004!
    Tanker etter turen
    Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra.  Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra.  Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres. 
    Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem.
    Hva kunne vært gjort annerledes?
    Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme. 
    På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen. 
    Gpx fil og pakkliste:
    Turtagø_til_Gjendesheim.gpx
    Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  4. Liker
    graham ga poeng til TormodiFuruskogen for en artikkel, Test av Fjellreven Down Jacket No.16   
     Produkt
     Fjällreven Down Jacket No. 16
     Levert av Fenix Outdoor
     Veiledende pris kr. 7.399
     Fakta fra leverandør
     Vekt: 1.282 g. (Medium)
     Forbruksmateriale: G-1000 padded
     Yttermateriale G-1000 ECO
     65 % polyester
     35% bomull
     Fyllvolum: 700 cuin
     Fyll: 95% gåsedun
     Fyll: 5% fjær
     Fyllvekt: 280 g (Medium)
     
     Fakta fra Fjellforum
     Vekt: 1507 g (Xtra Large)
     Bredt snitt
     Pakkpose ca 35 x 21 cm
     Fakta om testperson
     Kjønn: Mann
     Alder: 37
     Høyde: 188 cm
     Vekt: 118 kg
     
     Testkriterier
    Vekt Beskyttelse av hals og ansikt Kuldebroer Isolasjonsevne Bevegelighet Slitestyrke Funksjonalitet (lommer, snøring, glidelås, hette) Detaljer Pris Fyll i dunkamrene Utforming Dunkvalitet Dunflukt Beskrivelse av produktet
    Beskrivelse fra produsenten:
    Jacket No.16 er en vendbar dunjakke i G-1000 Eco ytterstoff. Isolert med polyamid og dunfyll av høy kvalitet. Jakken har fast hette med justeringsmuligheter. Snorene i hetten er myke og har endestykke i lær. Jakken har to sidelommer med glidelås og to toppmatede lommer med klaff og trykknapp. På den blå polyester siden har den to sidelommer med glidelås. I ermene er det strikk og kan strammes ytterligere med trykknapp. Jakken er oppgitt å veie 1282g i størrelse Medium. Glidelåsen på jakken er toveis og har beskyttelsesklaff på begge sidene, med trykknapp oppe og nede på G-1000 siden. G-1000 siden er mer slitesterk og beregnet på arbeid, mens den blå siden er for å bli mer synlig på tur i all slags vær og terreng.
    Testforhold
    Testen har vært gjennom vinteren 2015-16 og 2016-17 samt høsten 2017.
    Jakken har vært brukt til hundekjøring i temperaturer mellom -5 og -30 grader. Og ved arbeid i hundegården helt nede i -38 grader noen ganger kun iført t-skjorte under. Været har vært tørt og kaldt for det meste men også noen snøstormer. Jakken har ikke vært testet under mildere/våtere forhold.
    Vurdering
    Formålet med testen har vært å undersøke om denne jakken holder mål i forhold til prisen. 
    Isolasjon
    Dette er en skikkelig varm jakke, selv om den ikke føles enorm ut holder den godt ute ekstrem kulde selv om man ikke er særlig aktiv. Det ble ikke registrert kuldebroer eller tap av isolasjonsevne i perioden jakken ble testet. Dunet har holdt seg der det skal være. Jakken har ikke blitt vasket eller renset i testperioden.
     
     
    Utforming/bevegelighet
    Snittet er bredt og passer fint litt robuste kroppsformer. Opplevdes noe kort i ermene men med store gode votter er ikke dette store problemet. Lett å bevege seg rundt i og gjøre nødvendige gjøremål. Kanskje litt kort men det er smak og behag. Tester kunne kanskje gått opp en størrelse for best mulig passform.
    Slitestyrke
    Denne jakken er skikkelig slitesterk - det er minimale tegn til slitasje etter over to vintersesonger med hard bruk i hundegården, på trening med hundene, i skogen på jakt og utallige timer med bålfyring. Har ikke fått ett eneste svimerke eller hull av glør fra bål. Det er kun litt tegn til slitasje rundt håndleddene ved at fargen i stoffet er litt lysere enn resten. 
    Funksjonalitet
    Trykknappene på ermene er ikke den beste løsningen jeg har vært borti. Knotete å håndtere med store votter på og ikke særlig funksjonell til å stramme og lukke skikkelig rundt håndleddet. Om man kun ønsker en forsterkningsjakke til å ha utenpå skallklær holder løsningen nok, men om man er ute etter en primærjakke ville jeg gått for en annen. Knotete å trekke store votter over og ermene på jakken hadde en tendens til å lett gli unna når man prøvde på dette.

    Hetten er enkel med snor bak og en på hver side. Snorene er ikke elastiske og kan oppleves litt trege å få til å stramme. Kunne vært streng i kanten på hetten for å stive av denne da den fort ble bølgete om man strammet den mye.

    Det ble flere ganger erfart at glidelåsen frøs fast pga damp av utånding ved aktivitet i streng kulde. Virket som klaffen på baksiden ikke dekker tilfredsstillende og ble nødt til å ta av vottene for å tine opp glidelåsen for å kunne bruke denne. Ikke særlig behagelig når det er ekstremt kaldt og man er ute med hundespann i mange timer.
     
    Jakken har få lommer noe tester savnet. Kun to på siden og to «innerlommer» på den blå siden av jakka. De to sidelommene er igjen store og romslige så greie å ha når man holder på med gjøremål ute om vinteren.

    Tester opplevde ingen lekkasje eller forflytning av dun under bruk i første del av testperioden. Yttermaterialet er svært slitesterkt tåler hard bruk.
    Jakken har hverken stramming rundt livet eller i nederkant.

    Konklusjon:  En skikkelig kvalitetsjakke til sitt bruk. Men en veldig stiv pris. Enkel og robust men savner noen detaljer som fins på andre modeller og merker. Isolerer godt i kulde og holder sterk vind ute når man har pause på tur. Lett å dra over skalljakke om man ønsker det.
    Etter et års bruk må det tilføyes at tester opplever kuldebroer på innsiden av armene - merkes særlig i mye vind under kjøring med atv eller hundespann når man ikke selv er i aktivitet. Tester har ikke gjort noen undersøkelser eller funnet tiltak for å få dunet tilbake på rett plass foreløpig. Jakken har blitt mye brukt og har stort sett vært oppbevart hengende på kleshenger og har kun en kort periode om sommeren og på turer vært oppbevart i posen som følger med.
     
    Dette skjedde med produktene etter endt test
    Jakken er fortsatt i bruk av tester. Avtalen er at den skal sendes tilbake til leverandør Fenix Outdoor etter endt test.
  5. Liker
    graham ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Femundsmarka med packraft og hammock   
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. 

    To karer klare for tur
    Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. 
    Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset.
    Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken.

    Just hanging around
    Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. 

    Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga

    Ørreten klar for steikepanna
    En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. 

    Christian igang med frokost

    Roasten så stille som man kan få den
    Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen.

    Captain Packraft igang med padleetappen sin

    Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord

    Fremme i enden av Øvre Roasten
    "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. 
    Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! 

    Roastbua i all sin prakt

    Spenning ved vannkanten

    Innløpet til Grislehåen 
    Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant  

    Koselig eventyrskog å tråkke rundt i

    Improvisert bro over bekken

    Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen

    Christian byr på en liten en

    Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka

    Nøtteliten er nysgjerrig
     
    Zelda krysser bekken for første gang
    Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær.

    Molter så langt øye kan se

    Herlig dessert
    Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden.

    Camp Litlsjøen

    Det nytes

    Et spøkelse i ei gammel furu

    Surf and turf
    Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. 

    Morgenstund er gull

    Stille
    Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt  

    Roastkoja er en fining

    Et hjem en hobbit verdig

    Akkurat plass til tre mann på brisken

    Røa på sin vei ned mot Femunden
    Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om  Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  6. Liker
    graham ga poeng til Tessatroll for en artikkel, Test av sekk til dame - Gregory Deva 80   
    Produkt
     Gregory Deva 80 i str S
     Levert av XC Sports Equipment A
     Veiledande pris kr. 3 499,-
     Fakta frå leverandør
     Storleikar: extra small, small og medium.
     Vekt: 2,32, 2,4  og 2,46 kg.
     Volum: 75, 80 og 85 L.
     Fakta frå Fjellforum
     Samme som leverandørens.
     Fakta om testperson
     Kvinne 36 år.
     166 cm og normalvektig
     Van med å bere tung sekk, i variert og til  dels krevjande terreng.
    Punkt til vurdering:
    Vekt mot volum  Bæresystem Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter og pakkbarheit Handtverk og materialar (ver og vind) Brukarvennlegheit og moglegheiter for justering Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Passform og bærekomfort Pris Her kjem Gregory Deva 80. Herrane sin variant av denne heiter Gregory Baltoro 85.
    Om sekken
    Sekken er omtalt av Gregory som ein heilårssekk med høg lastekapasitet, som møter krava anten du skal gå langt eller høgt, i alt av terreng. Den kjem i tre ulike storleikar, der ein igjen kan tilpasse sekken ved å flytte på skulderreimar, og bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i større eller mindre storleikar.  
    Å kjøpe sekk 
    Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. 
    Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne ein som er maken til den ein vurdere kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. 
    Om testen
    Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vineter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur.
    Vurdering
    Som med dei fleste sekkar som finnast i marknaden i dag, er det mange detaljar og mykje informasjon. I staden for å repetere det ein kan finne på produsentenes eigne sider, vel eg her å omtale dei elementa eg betraktar som relevante å omtake, utfrå test. Vil ein ha lang-lesnad og komplett liste over spesifikasjonar, tilrår eg å vitje Gregroy sin eigen nettstad, Gregorypacks.com. Underteikna har testa sekken i str.small, altså 80 liter.
    Bæresystemet framstår som solid frå byrjinga av, og ein lett sjå føre seg at denne sekken taklar tung last.
    I staden for å ha eit full justerbart one-size system, har Gregroy velt å lage denne modellen i tre ulike rygglengder, med moglegheiter for å feste inn skulderreimane i to ulike høgder, også dette solid utført. I tillegg kan ein bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i andre storleikar, og slik i stor grad "skreddarsy".
    Passform kan til ei viss grad likevel tilpassast utan å bytte ut komponentar. I tillegg til moglegheitene for å flytte skulderreimane,  har ein utrusta nedre del av ryggplata, som ligg utanpå hoftebeltet, med ei innvendig lomme, laga for ei borrelåsfesta pute. Denne er meint å gi betre støtte for ryggen, tilsynelatande gjennom å spreie belastninga overeit større parti. Dette skal vere gunstig til dømes for den som har svai rygg. Når sekken er på, plasserar puta seg i området mellom bekkenkanten og nedre del av rygg.
     
    Eg er noko usikker på kor vidt dette fungerar i praksis. For meg framstår teorien som "omvendt". Dette då eg gjennom mange år i arbeid med trening, har sett at svai rygg ofte sammenfell med for lite magestyrke, i kombinasjon med stramme hofteleddsbøyerar. Enkelt sagt bidreg korte hofteleddsbøyerar til å trekke "navlen", og slik ryggsøyla, fram og ned mot lårbeinet. Har ein i tillegg litt svake magemusklar er det lite å "halde" igjen med. At ei plate, som bygger ut, og slik ytterlegare bidreg til press mot den delen av ryggen som blir trekt framover, skal hjelpe på dei spenningane som oppstår musklane i nedre del av rygg, finn eg ikkje belegg for anatomisk, og heller ikkje praktisk. Det er mogleg eg vil få kraftig motsvar på denne, frå fagfolk innanfor helse og anatomi. Dette er uansett berre ein detalj ved sekken, og det er ikkje verre enn å plukke vekk den vekk. For nokre kroppar kan det også hende att denne plata har ein misjon.Hoftebeltet er stivt, som forventa i ein sekk berekna for tunge bører, og for meg vert det rett og slett for stivt. Det klemmer på bekkenkanten same korleis eg flyttar på det, og same kor eg puttar plata som høyrer til inn og ut. Ved testing av Baltoro (herresekken) kjenner eg at det samme skjer, og at det har lite med storleik og hoftebeltet og gjere, men rett og slett uforming. Det er viktig å understreke at dette er passforma til MIN kropp, og at den for mange andre kan vere midt i blinken, ja, for mange ER denne midt i blinken.  
    Hoftebeltet har godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir strammemoglegheiter.
     
    Skulderreimane på denne sekken er tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Eg gjorde eit førsøk på å bytte ut skulderreimane til ein større storleik, utan at det eigentleg hjalp stort. Det er innfestinga som er problemet for meg. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Dette er ein gjengangar på damesekkar for underteikna.

    Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Til liks med Osprey Xena 85, har heller ikkje denne sekken det. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Moglegheitene for ulike rygglengder og to innfestningsnivå for skulderreimane gjer likevel at eg tenkjer at dei færraste vil ha behov for det.
    Lommer og festemoglegheiter er både denne sekkens styrke og svakheit, alt etter kva bruksområde du ser føre deg. Alle lommene er rause i opninga, noko som gjer det enkelt å komme til innhaldet. Det einaste unntaket er lommmene på hoftebeltet, som etter mitt syn er for små. Dei rommar ikkje eit større kompatltkamera eller ein ein stor modell av våre smarte telefonar. Den eine er dog vantett, noko som er eit pluss.
    Eg personleg er ikkje gla i desse lommene med ein vertikal glidelås på midten i heile eller  større delar av lommas lengde, då eg synes det gjer dei ueigna til mindre gjenstandar. Til gjengjeld er dei supre for større gjenstandar. Ei slik frontlomme finn ein på denne sekken. Sekkens øvre kompresjonsreimar er festa i denne lomma, og med innhald er den med på å trekke saman og stabilisere hovudrommet på sekken. Reimane frå topplokket går under desse reimane, noko eg synes trekk ned. Kryssande reimar er eit krøkk på dei turane ein har mykje utstyr.  Lomma har glidelås rundt heile i ein u-fasong, og utgjer "lokket" av frontopninga. Den har fire festepunkt for eventuelle ekstrareimar.  
    Ein må då vere budd på at ved å feste noko midt framme på sekken, så mistar ein tilgangen til den store lomma. Dette kunne enkelt vore unngått dersom frontlomma hadde toppopning. Eg har løyst det med å ha typiske volumgjenstandars som ikkje veg så mykje festa der, samt berre på dei nedste to punkta, slik at eg kjem til glidelåsen og opningen øvst, sjå bilete under.




    Sidelommene har god opning og funkar greit også når sekken er full. Dog gjer kombinasjonen av lange fulle sidelommer og to sett kompresjonsreimer på sida, med nokså langt spenn, at feste av utstyr på sida vert litt kronglette. Dei øvste kompresjonsreimane er skråstilt for å ikkje komme i konflikt med nettopp lommene. Dette gjer at til dømes ski vert vanskeleg å få festa stødig, og dei lev sitt eige liv under marsj. Toppreim til skia er eit minimum, og ekstra reimar for stabilisering av gjenstandar som skal festast på sida ein etappe eller to er tilrådd.
    Topplokket på Deva 80 er supert. Det har to store lommer, med glidelåsretninga frå rygg til front på sekken, i staden for frå side til side. Å kunne stå lett framoverbøygd og opne pittelitt for å få tak i sjokoladen er jo ein artig liten bonus, men det viktigste er at einenkelt får oversikt over innhaldet i lommene når ein opnar dei, utan å måtte stå og grave i "blinde".
    Isøksfesta funkar fint, og  med spade på ei side og isøks på den andre, frigjer ein plass på sida av sekken til dei tyngre tinga som ein gjerne vil ha tettare på kroppen.
    Deva har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein del det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst. Eg tenkjer at ein kunne spart seg for denne opninga når ein har den store frontopninga. På den andre sida burde den være der om eg fekk rådd den store frontlomma til å verte redesigna med toppopning.


    Eit stort pluss med oppsettet av reimar på denne sekken er dei lange reimane nedst på sekken, som er festa ved ryggplata, og går heile vegen under botnen og vert festa på framsida, over botnopninga. Desse reimane gjer at ein ved behov for stor lastekapasitet, kan feste relativt tunge ting på utsida av sekken, under, utan at den vert topptung eller baktung. Eit telt på 3 kg ggår heilt supert, og bidreg eigentleg berre til å få tyngepunktet endå meir ned, utan at det går utover måten sekken oppfører seg på. 
     
    Glidelåsdragerane går greit å operere med vottar, og glidelåsa kiler seg lite.
     
    Sekken er kompatibel med drikkesystem, som vert oppbevart i ein liten uttagbar ekstrasekk i hovudrommet. Denne er heilt grei i bruk, og vil romme omtrent det samme som eit stort topplokk brukt som hoftesekk, som jo er ei vanleg løysing på mange sekkar til dømes for dagstur vekk frå leir eller hytte.
    Det er lite unødvendig fiksfaks på Deva 80, på same tid som han er grei å justere og få til å sitte bra, noko som gjer han brukarvennleg. Ein av sekkens verkeleg store styrkar er pakkbarheita. Lommene er store og gode, lett tilgjengelege, og det å pakke sekken for ulike typar aktivitet og terreng framstår som ein leik, inkludert å få pakka han med lågt tyngdepunkt for skitur. Det solide bæresystemet gjer at ein også toler litt "udisiplinert" pakking, utan at ein kjenner kvar ein minste lille feil når ein får han på ryggen. Toppopninga er romsleg, og ein får fort den gode pakkekjenlsa ein får ved pakking av store og tunge pakkrammesekkar, til tross for at denne er både mindre og lettare. Å sleppe fleire rundar med "tetris" i løpet av ein fleirdagerstur er tipptopp. I teltet nyt ein godt av den store frontopninga, og ein får "koffert"kjensla. 
    Eg skulle dog ynskje meg meir kontrastar på detaljane fargemessig, noko eg personleg synes hevar brukaopplevinga på ein sekk det siste lille hakket. Når ein har meir eller mindre ein og same farge på alt, må auget sjå det lille nanosekundet lenger for å "sorter" detaljar, noko som er ein gjengangar på ein del sekkar, inkludert den tidlegare omtala Osprey Xena.  
    Praktisk bruk vs målsetting
    Sekken skal i følgje Gregory sin omtale vere eigna til å frakte tung last, i krevjande terreng over tid. Dette er det ikkje tvil om at den fiksar bra, inkludert Gregorys mål om at den skal halde mål til frakt av nødvendige forsyningar og utstyr for ei veke, til ein høgalpin basecamp. Og nettopp med vekt på bsecamp. Eg synes ikkje at dette er den optimale sekken for turar i norsk, alpint terreng som krev bre/klatreutstyr, og som har i seg dagleg forflytning. Til det synes eg sekken er for lite praktisk løyst med omsyn til lommer og reimar. 
    Materialar og kvalitet på saumar framstår som litt i utakt. Saumar, reimer, glidelåsdragerar og strekk verkar bra, men tyet og sjølve glidelåsa verkar noko skjørt. Eg har etter relativt få (omlag 15) bruksdøger greid å få nokre små hol på tyet på sida av sekkerommet, på sidelomma. Holet samanfell med området ski og evt isøks vil ligge og gnisse, og eg vil tru at det er slik det har oppstått. Det er ikkje kritisk på noko punkt, og vil enkelt late seg ordne med ein bit tear-aid eller gaffatape, men det er verdt å merkje seg at det er greit å fare litt varsamt åt. Det er kanskje prisen å betale for ein såpass lett sekk, med ein slik lastekapasitet?
    Prisen på denne Gregorysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 499 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Lastekapasitet på denne relativt lette sekken tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. 
    Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum. Sett opp mot lastekapasiteten og volumet derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet.
     
     
    Oppsummering og konklusjon 
    For underteikna var passforma ikkje optimal. Dette må ikkje sjåast som eit negativt punkt i testen, då det er høgst individuelt kva som høver den einskilde. 

    For utstyrstunge turar på meir enn 3-4- dagar er ikkje løysingane på sekken utvendig optimale. Med omsyn til lommer og festeanordningar for utstyr og hardvare, kan ein kan fort få ei kjensle av å minne om bilete på framsida av ei bok frå Zappfes verden, eit lett kaos av uorganisert menneske/sekk. Tyet kan også verke til å ikkje tole desse belastningane spesielt godt.
    Bortsett frå det ovanfornemnde "tursegmentet", er Gregory Deva 80 ein bra allroundsekk. Den har eit solid bæresystem og gode, funksjonelle løysingar for meir tradisjonell oppakning, og mange moglegheiter for personleg tilpassing. Med tanke på eigenvekta presterar den særs godt. Pluss for moglegheitene til å kunne "skreddarsy" og tilpasse i stor grad. For den tradisjonelle fjellskiløparen, vandrer og fjellfant, som tilbakelegg både høgdemeter og kilometer er dette ein sekk med stor kapasitet for si vekt.
    Dette skjedde med sekken etter endt testing
    Sekken vert returnert til leverandør.
    Alle foto frå leverandør eller underteikna med turfylgje.
     
     
     
     
     
     
     
  7. Liker
    graham ga poeng til Likse for en artikkel, Rundtur med kano i Trøndelag/Jämtland   
    DAG 1:

    padledistanse ca 5 km, bæring ca 2 km: 
    Startet litt sent på ettermiddagen, og etter det vanlige slitet med å sette sammen kanoen i mygg og kleggsvermene var jeg klar for første etappe i flott sommervær ca 1730. 

    Etter 3 km padling kom jeg til min første bæring, som også er den lengste på turen. Kanoen rigget om for bæring, jeg bar sekk og kano i to omganger. Ca 1 km av bæringen er i skog, og resten er på myr. Stien følger stort sett Langvasselva. 

    Bæring av kano på skuldrene. 

    Foss ved utløpet på Langvatnet. 

    Fremme ved Langvatnet.
    Siden bæringen ble foretatt i to omganger det ganske sent på kvelden før jeg var klar for neste padling. Så jeg bestemte meg for å slå leir på en øy i Langvatnet i håp om at det skulle være litt mindre mygg der (det var det ikke). Det var allerede etablert en bålplass på øya, som dessverre var fult av tomme ølbokser og alufolie. Dette ble ryddet opp og tatt med hjem.  Mat ble mekket og teltet ble satt opp i bakke i henhold til gammel tradisjon før jeg var klar for å gjøre et halvhjertet forsøk på å fiske (ble ingen ting, men det vaket masse fisk rundt duppen som for å understreke hvor talentløst forsøket mitt var. Tente også et bål for kos, og i håp om at myggen ville stikke av (gjorde ikke det nei....). 

    DAG 2:

    Padledistanse ca 7 km, bæring ca 1,6 km
    Dag 2 startet med regn, så jeg ble værende i teltet til det sluttet. Sånn ca klokka 10. Etter mekking av havregrøt (dvs helle kokende vann i en porsjonspose fra Coop), startet jeg på nytt padling i pent og varmt vær. Men skyene som kunne observeres på himmelen indikerte at dette ville det bli slutt på.  Kun en lett draing av kanoen fra Langvatnet over til bekken som renner fra Rørtjønna var nødvendig så starten på dagsetappen var lett. 
     
    Fra Rørtjønna ble det bært ned til Angeltjønnin i to omganger. Vestre Angeltjønn til Østre kan man "padle".
     
    Nå kunne jeg høre torden i det fjerne, og var overbevist om at jeg kom til å få skikkelig dårlig vær om ikke alt for lenge. 

    Etter Angeltjønnin ble det bært i to omganger ned til Gievsjøen. Bæringen skjedde i tung våt myr og skog på nordsiden av bekken som renner fra Angeltjønnin ned til Gievsjøen, det er antageligvis bedre å bære på sørsiden.
    Ved ankomst Gievsjøen var det for mye vind og torden til at det var fornuftig å prøve seg ute på vannet, teltet ble dermed slått opp. Dagsetappen ble dermed litt kortere enn planlagt.

    Straks teltet var oppe kom regnet, og det varte i 3 timer. Så det var bare å legge seg i teltet og lese en bok på telefonen.  Været bedret seg imidlertid på kvelden. 

    DAG 3:

    Padledistanse ca 22,5 km, bæring ca 1,3 km. 
    Dag 3 startet nok en gang med pent og varmt vær. Etter frokost og nedpakking av telt var jeg klar i kanoen ca klokka 9 for det som skulle vise seg å bli en maraton etappe. Padlet mot Gievsjøstrømmen med spenning i kroppen. Ville elva være padlebar? Elva starter rolig og første stryk gikk uten problemer, stryk nummer to ble jeg imidlertid sittende fast og måtte vasse litt å komme løs. Dette førte til at det neste stryket ble bært forbi, og jeg tenkte at dette ville bli en lang dag. Men etter å ha sett litt mer på stryket er jeg sikker på at jeg kunne ha padlet det dersom jeg hadde valgt riktig linje. Stryk nummer 4 var for heftig til at jeg ville prøve, så også dette ble bært. Hadde jeg ikke vært på solotur ville nok dette stryket blitt forsøkt padlet, men valgte å ikke ta noen unødige sjanser. Resterende stryk ble padlet, men duken i Allyen fikk kjørt seg en del. 
     

    Eksempel på enkelt padlebart stryk på Gievsjøstrømmen. 
    Elva renner rolig ut i Holderen og været var fremdeles nydelig da jeg ankom vannet. 
     

    Jeg tenkte i utgangspunktet å slå leir ved Holderen eller eventuelt overnatte i turistforeningshytta som ligger i nordenden av vannet, men mobildekningen jeg fikk ved Holderen kunne fortelle meg at påfølgende dag ville ha ugunstig vind, og jeg hadde ikke noe lyst til å bli liggende værfast så langt fra bilen, så jeg bestemte meg for å fortsette etter en kvil og litt lunsj på en fin strand. 
     


    Elva som kommer ned fra Skjeldbreien er ikke padlebar, slik at kanoen ble på nytt rigget opp for bæring. Og det ble bært i to omganger opp til Skjeldbreien. 

    Skjeldbreien ble raskt padlet over helt til Grønningselva. Heller ikke denne er padlebar.

    Her fikk jeg endelig bruk for fiskestangen! I det jeg skulle viftebort en klegg som hadde nesen mitt som matfat for solbrillene i en fin bue over ripa på kanoen og landet i elveoset med et vakkert lite plask. Først tenkte jeg at jeg kunne jo forsåvidt vade ut til dem fordi vannet var ikke så dypt, bare litt over en meter. Men så kjente jeg på vanntemperaturen og fant endelig litt nytte i å ha drasset med meg fiskestangen. Med brillene berget så var det klart for turens siste bæring på ca 700m. Også denne ble bært i to omganger. 
     
     
    En høyst nødvendig pause i bæringen.

    Klar for siste etappe. De 8 kilometrene over Grønningen ble padlet relativt raskt, men en ting er sikkert: å sitte på Ally setet i over 22 kilometer på en dag er alt annet enn behagelig. 
     
    Dette er nok en tur jeg vil gjenta senere, men vil da sette av mye mer tid til fisking og leirliv, for samtlige vann på denne turen skal være gode fiskevann og naturen og landskapet i dette området er veldig flott. 
  8. Liker
    graham ga poeng til Tessatroll for en artikkel, Test av sekk til dame - Osprey Xena 85   
    Produkt
     Osprey Xena 85 L
     Levert av Jarbeaux sport AS
     Veiledande pris kr.3 000,-
     Fakta frå leverandør
     Storleikar: Ein storleik, justerbar.
     Vekt: 2,35 kg.
     Volum: 85 L.
     Fakta frå Fjellforum
     Vekt 2,4
     Fakta om testperson
     Kvinne 35 år
     166 cm og normalvektig
     Van med å bere tung sekk, i variert og til    dels krevjande terreng
     Punkt til vurdering
    Bæresystem og passform Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter  Brukarvennlegheit Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Handtverk og materialar (ver og vind) Vekt mot volum Pris
    Om sekken
    Sekken er retta mot lange turar og ekspedisjonar, i fylgje leverandør. Den er utvikla og satt opp for å kunne bere tung last, med hoftebelte som er førehandsforma, justerbar rygg og ventilert ryggpanel. Sekken skal vere sjølve kulminasjonen av Osprey sine kunnskapar, opparbeidd gjennom 40 år.

    Å kjøpe sekk
    Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. 
    Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne maken til den ein vurderer kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. 
    Om testen
    Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vinter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. 
    Vurdering
    Bæresystemet er enkelt å justere rygglengda på, men kan med det same framstå som litt "skjørt". Borrelås har alltid gitt den effekta på meg. Som vanleg må eg etterkvart innrømme at det funkar, når ingeniørkunsten bak resten av bæresystemet er bra. 
    Bærekomforten er god, og eg ville kalle den særs god når ein tek eigenvekta på sekken med i reknestykket. Eg tenkte ei stund at skulderreimane og hoftebeltet verka litt "mjukt", og frykta at det skulle bli for lite tak i det når vekta auka, men det viste seg også å vere feil. Denne sekken toler fint last på 30 kg utan at det vert ukomfortabelt. 
    Med omsyn til passform er skulderreimane på denne sekken tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare.
    Hoftebeltet er kanskje det beste eg har prøvd, og ber tunge bører godt utan å klemme hverken på setemuskulatur eller gi ømme hofter. Plassert korrekt sitt det veldig godt, og "motarbeidar" ikkje kroppens mekanikk på nokon måte. Dette er veldig deilig å gå med, spesielt når ein er van med store/breie herrebelter som anten klemmer på setemusklar eller kjem heilt opp under ribbkassa. Ein har også godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir å gå på.

    Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Det har ikkje denne sekken. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering.  
    Lommer og festemoglegheiter er etter mitt syn, ved sia av det komfortable hoftebeltet, denne sekkens store styrke. Detaljane er mange, og for den som verkeleg vil ha lang-lesnad, tilrår eg å gå inn på Osprey sine sider for oversikt. Eg omtalar her det eg opplever som kjernepunkt i bruk. Xena har Osprey si eiga løysing, "Stow-on-the-go", for å kjapt kunne pakke vekk eller ta fram vandre- eller skistavar. 
    Meshlommene på sidene gir reint faktisk plass når du er på farten, og ein får ting nedi dei sjølv om sekken er full.
    Lommene på hoftebeltet er romslege, og ein får plass til også den største av dagens smarte telefonar. Ei hanskekledd hand kjem også enkelt til. Ei lomme er i mesh og den andre i tett ty. Ingen av dei med vasstett glidelås eller stoff.
    Topplokket har tradisjonell opning mot nakken, i to etasjar, og lommene er romslege. Det kan takast av og brukast som rompetaske. Ei lita sitteplate ligg på innsida av det, for den som synes det er greit å kvile ein rumpeball i slengen. 4 hemper for karabinere/tau/ekstra feste oppå lokket.
    Sekken har ikkje opning i front, men på kvar side. Desse funkar greit, men gir ikkje same oversikt som ei frontopning. Eg hallar likevel mot å seie at det er greit, då  framsida er så godt løyst at eg ikkje trur eg ville hatt den på noko anna vis. Der finn ein to isøksfester, to romslege "halvmånelommer" og ei meshlomme utanpå desse igjen.
    Isøksfesta kan nyttast både til spade og isøks, og ein får fint frå seg desse utan at dei er i vegen når ein treng noko i sekken eller lommene. Halvmånelommene er romslege, og ein kan enkelt skilje eventuelle brenselsflasker frå resten av oppakninga. Dei vil då vere lenger vekk frå ryggen, enn til dømes om dei var plasserte i sidelommene. Det vil seie at det dersom resten av oppakninga er lett, kan vekta av flaskene gi drag bakover. Eg tenkjer likevel at ein i dei fleste tilfeller der ein har med fleire tunge flasker av type fuel, thermos osv, er på ein tur som også krev ein del anna utstyr, og vekta i sjølve sekkerommet stabiliserar dei kiloane som er i ytterlommene. Har ein lettare sekk, kan ein jo også plassere flaskene i meshlommene på sida. Det er då verdt å tenkje over at dei ikkje er "innelåst" ved ferdsle i til dømes bratt snøbakke. 
    Meshlomma i front har bra strech, og på linje med dei på sidene, tenar den faktisk til noko, også når sekken er full.
    Xena har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein dele det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst, med små tunge gjenstandar.
    Reimane nede på framsida er i kortaste laget for telt eller skumplastunderlag med litt volum. I tillegg er dei feste berre på framsida, altså går dei ikkje under sekken. På det viset mistar ein høvet til å la tyngre utrustning som ofte havnar på utsida, i alle fall på starten av turen, trekke sekkens tyngepunt ned,men i staden vil det drage bak. Dette er eit minus på skiturar.
    Kompersjonsreimane på sekken er gode, og sekken eignar seg av di også greit som dagstursekk, ved til dømes avstikkar frå basecamp, dersom rompetaska vert for lita.
    Alle glidelåsdragerar på Xena er hanske-og vottevennlege, og glidelåsa kiler seg lite.
    Sekken er enkel å forstå, og slik brukarvennleg, til tross for mange detaljar. Ein treng ikkje ver ingeniør hverken for å gjere justeringar, eller pakke den. Fasongen på sekken gjer likevel sitt til at ein ved skitur skal tenke på å plassere vekt i sekkerommet rett, slik at han ikkje vert topptung eller baktung. Dette av di han er noko lang og smal.

     
    Kva gjeld praktisk bruk vs "målsetting" for sekken frå Osprey, synes eg dei langt på veg har lukkast. Det første som slår ein når tek i sekken og byrjar forske litt på han, er at han verkar enkel, men likevel full av velplasserte detaljar. Ved bruk viste dette seg også å stemme. Han funkar fint til utstyrstunge turar, der ein kan få med seg mykj både inni og utanpå sekken, utan at noko er "i vegen" for kvarandre. Dette er kanskje ein av dei få sekkane eg har prøvd i denne storleiken som ikkje får meg til å sakne den gamle storsekken av typen med gigantiske sidelommer, men med ei eigenvekt på 4 kg. Eg synes dog literane er "små", samanlikna med til dømes Gregory Deva 80 L. Ved pakking av akkurat samme mengde bagasje, rommar Gregoryen meir. Så, med tanke på bærekomfort og løysingar på sekken, vil eg seie at han held den han lovar. Men, eg synes litrane gjerne kunne vore noko meir romslege, på ein sekk som lovar å ta deg til "the end of the world". 
    Materialar og kvalitet på saumar verkar så langt bra, men det skulle jo også blott berre mangle etter berre 15 bruksdøger. Eg har registrert klager på slitestyrken på tyet til Osprey, utan å ha erfart det sjølv. Når ein tek i materialet i hovudsekkerommet, kjennes det noko kraftigare enn til dømes på Gregry Deva. Om det likevel skulle vere slik at slitestyrken er låg, kan det vel tenkjast at det er prisen ein må betale, for så mykje komfort for relativt lett vekt?
    Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum, sjølv om eg er usikker på om den held 85 L. Sett opp mot bærekomforten og dei gode løysingane derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet.
    Prisen på denne Ospreysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 000 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Komfort og praktisk bruk tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Testers erfaring er at få sekkar i tilsvarande eller lågare prisklasse kan matche bærekomfort, men dette er sjølvsagt også individuelt betinga. 
    Oppsummering og konklusjon
    Underteikna vil plassere Osprey Xena 85 L i kategorien  "komfortabel allrounder, med gode og gjennomtenkte løysingar, til ein overkommeleg pris". Graden av bærekomfort er høg. Pluss for gode lommeløysingar og akseptabel vekt. "Små liter" og noko korte reimar trekk ned. At sekken er smal og lang gjer at den kan vere utfordrande å pakke til skitur, der er ein gjerne vil ha lågt tyngdepunkt. På den andre sida gjer måten den er løyst på med fester og lommer, at den høver veldig godt til utstyrtunge turar, som til dømes vårskiturar på bre. At den er smal gir også rom for aktiv stavbruk og fridom for røyrsle i overkroppen.
    Dette skjedde med sekken etter endt testing
    Testar opplever at denne sekken gir ein bærekomfort som er så bra, at den enda som den "utvalgte" sekken til ei Grønlandskryssing hausten 2017. Den skal få legge "kilo til motoren" på veg opp brefallet på austkysten, og bære all last ut Austmannadalen på vestkysten, dei tre siste dagane av turen. Test vil verte oppdatert etter endt tur.
    Alle foto er frå leverandør eller underteikna.
     

  9. Liker
    graham ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, En litt episk skitur til Glacier Circle og Mt. Dawson   
    Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia
    Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter.
    Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten.
    Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen.

    Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass


    På tur opp mot Illecillewaet Glacier

    Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887.
    Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre
          
    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co.
    Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co.
    Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives.
    Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives.

    Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette.


    Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten

    Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen

    Mount Dawson/Hasler
    Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her.
    Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet.


    Glacier Circle Cabin under tung vårsnø
    Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund.
    Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club.



          

    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Historikk i veggene
    Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood.
    Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket!
    Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson

    Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse!
    Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta.
    Historiske bilder fra Dawson Range

    Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co.
     
    Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen.
    Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området.
    Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski.
    Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m.

    Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson.


    Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle
     
    Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden.
    Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta!


    Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen


    Under Fox Glacier


    Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak


    En av mange snøras/sørperas den dagen

    Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i.
    Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House.
    Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under)
    Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil.
    Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere!


    Tabbe!


    Ved Fox-Dawson Col på 2800m


    En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn


    Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson

     
    Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen.
    Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold.
    Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen.
    Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps.


    Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest


    Det første klyvepartiet


    Panorama fra toppen av Dawson/Hasler


    Panorama fra Mount Selwyn


    Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m


    Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson

    Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong!
    Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs.
    Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag.
     
    Historiske bilder fra Glacier House
          

    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker
    Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson
    Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives.
    Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux

    Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte!
          
          

    Bilderekke fra øverst venstre:
    Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass
    Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter
    Bilde 3: På brua over Asulkan Brook
    Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern.
    Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range
    Bilde 6:  Mt. Wheeler (3333m)
    Bilde 7: Purity Mountain (3169m)
    Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
  10. Liker
    graham ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Klassikeren Mount Hector (3394m)   
    Veststupet på Hector kvelden før


    Mount Hector er en av de høyeste i Canadian Rockies, samt en av de enkleste av stortoppene i Canada, så det var naturlig for meg å starte våren og storfjellbestigninger med Hector. Dagen før gikk jeg opp nabofjellet Mount Andromache på 3033m, en ordentlig oppvarming til dagens forsøk på Mount Hector som byr på 1600 høydemeter fra start til topp. Etter Andromache-turen dagen før ble det en biltur ned til Lake Louise for å handle inn mer energi og proteinbarer. Kjørte opp til Hector-området igjen og parkerte i Mosquito Creek for å overnatte i bilen der. Ettersom det er høyst kriminelt å sove i bilen satset jeg på at politiet hadde tatt kvelden da jeg kom til parkeringsplassen kl 22, men lempet sekker og utstyr forran vinduer og over soveposen for sikkerhets skyld!
    6 timer med god søvn senere våknet jeg i en småkjørlig bil. Værmeldingen sa -7c som minimum for natta, men termometeret viste -18c så jeg startet bilen og lot den gå på tomgang litt før jeg kom meg ut av soveposen. Jeg har lagt bak meg 140 netter i bilen nå, hvor storparten har vært dager med morgentemperaturer på -15c og videre ned til -37c, så jeg ser fram til en varmere årstid, selv om det betyr at snøen krymper litt hver dag.

    Huset med fire hjul!


    Etter en god frokost, smøring av 8 brødskiver i norsk stil og pakking av nødvendig utstyr kjørte jeg til parkeringa under Hector. Gårdagens tur var en litt krevende tur så jeg var litt spent på formen og om den kom til å holde hele veien opp. Heldigvis ankom tre andre biler parkeringa samtidig som meg, så om jeg sendte de foran meg hadde jeg iallefall oppgåtte spor. Denne gjengen hadde også mye utstyr med seg som jeg ikke hadde pluss at jeg gikk alene, noe som ikke er spesielt populært her, så jeg gav dem 10 minutters forsprang slik at jeg slapp å få høre hvem jeg var!

    Snøras i ned veggen på Waputik Mountain

     
    Knapt to minutter etter at jeg fikk på meg skiene hørte jeg ett drønn ned fra fjellene på motsatt side. Det var en skavl som falt ned noe som kom til å være den største risikoen med turen opp Hector. Snøskredfaren har vært vedvarende faregrad 4 og 5/5 i en hel måned, men de fleste store skredene gikk for to uker siden. Dagen før advarte Parks Canada mot store ras i områdene som ikke hadde rast ut enda, spesielt skavler høyt oppe som er eksponert for solvarme.
    Ruta opp til Hector går gjennom endel skredterreng. Selve ruta går ganske slakt oppover, men for ei stund er man fanget i en trang dal hvor snøras fra begge fjellsider ender i. For knapt to uker siden ble to amerikanere drept av ett snøras på ruta til Hector, 20 minutter etter start.

    Gammelt snøras under Andromache


    Passerte snørasområdet og gropene hvor de to døde ble funnet, rett under fossen. Her ble det ett kort bratt parti før ruta fortsatte oppover mot Little Hector. Både sommerrute og vinterrute følger omtrent samme trase under Little Hector og over den svært oppsprukne isbreen Hector Glacier. På isbreen falt en skigåer i døden da han rant rett ned i en bresprekk i 2013. Det året var det lite snø, samt at vedkommende kjørte på en dag med skyer og snøbyger. Denne vinteren har vært den mest snørike på 30år i store deler av Rocky Mountains, så fåtallet av bresprekene var fortsatt åpne.

    Kart over ruta. Bilde tok jeg fra Andromache dagen før




    Snart inn i solvarmen. Little Hector i bakgrunnen






    Mount Balfour (3272m)


    En liten kilometer før isbreen fikk jeg sollyset i ansiktet og temperaturen gikk fra dunjakke-tilstand til nesten t-sjorte tilværelse! Passerte snørasområdet under Little Hector hvor ett nytt stort ras hadde gått siden jeg tok bilde fra Andromache i går. Nå blåste det også opp endel, så jakka måtte ut av sekken, 10 minutter etter at jeg pakka den nederst i sekken, under mat, vann og kamerautstyr, selvsikker på at dette kom til å bli en varm tur opp!

    Nytt snøras under Little Hector


    Vinden tar tak i toppen


    Turen oppover isbreen ble en kaldt førnøyelse. Vinden tok til, men sola varmer såpass at det gikk an å ta en og annen pause oppover uten å miste viktige kroppsdeler. Så for meg at turen over isbreen kom til å være ganske drøy, men den gikk relativt greit unna. 4 timer etter start var jeg oppe i skaret mens de 6 foran meg kløyv de siste meterne opp til toppen.

    Vestsiden av Hector


    Kuling i kastene mens gruppa foran klyver siste biten mot toppen




    Hector sett fra E1 (3374m)




    Om man tørr, kan man renne ned på ski fra toppen, men der er ikke jeg helt enda. Kløyv opp siste meterene til toppen til en utsikt som er en av Canadian Rockies beste. Mount Assiniboine "Matterhorn of the Rockies" var synlig langt i sør mens Alberta's høyeste, Mount Columbia var såvidt synlig inni skyene i nord. Skyer og tåke var på vei inn ifra vest men Presidentene nord for Field var synlig og kanskje Selkirk Mountains bak der.



    Utsikt sørover fra toppen

     
    Hector South (2972m)


    Nedturen gikk fint, vinden hadde herjet endel med snøen øverst på breen, men det var mer en nok av godsnø å kjøre på videre ned. Med 1600 meter nedstigning er dette en klassiker jeg kan sammenligne med Dronningkrona i Sunndalen.


  11. Liker
    graham ga poeng til virrma for en artikkel, Test av Åsnes Mountain Race Jr   
     Produkt
     Åsnes Mountain Race Jr
     Levert av Åsnes
     Veiledende pris kr. 1.999 
     Fakta fra leverandør
     Vekt: 1.020 gram
     
     Fakta fra Fjellforum
     Vekt: 1.338 gram inkl. bindinger
     Testkriterier
    Bruk i skispor Egenskaper på skare/hardt underlag Nedover (sving/plog) Skrått terreng Skøyting Fiskebein Egenskaper i løssnø Nedover (svinge/ploge) Bæreevne Testforhold
    Skiene ble testet gjennom sesongen 2015/2016 av Dina (9 år). De ble hovedsakelig brukt utenfor løyper på fjellet, deler av tiden i kombinasjon med pulk. Mountain Race Jr ble også testet i skogen, både i naturløyper, scoterkjørte løyper og maskinperparerte traseer, delvis i direkte sammenligning med mer klassiske langrennski.
    Testen ble gjennomført med Rottefella Backcountry Auto NNN-bindinger og Alfa Hot Kid skisko. Testeren har gått mye på tur med ski, men har ikke trent eller konkurrert langrenn.
    Erfaringer
    Det aller første vi la merke til da vi hentet skiene, var hvor lette de var. Vi dro rett til fjells, og skulle på tur med dårlige desmberforhold. Det var isete, bare flekker, innimellom noen snøfonner og ingen løyper. Dina la mest merke til kortfellene. «Jeg glir framover, men ikke bakover» utbrøt hun svært fornøyd. Jeg la dessuten merke til hvor god kontroll hun fikk i nedkjøringene med stålkantene, mens hun ikke lot til å ta notis av hvor hardt og ujevnt underlaget var.
    I marka fungerte skiene helt greit. De går fint i kjørte løyper, og siden de er såpass lette går det nokså greit å gå teknisk på ski med dem. Her er kortfellene unødvendige, og Åsnes Mountain Race Jr fremstår som et stabilt og tryggere alternativ til smalere og mer typiske langrennsski. Vil man gå fort og trene teknikk, er det andre ski som fungerer vesentlig bedre, men straks vi styrte vekk fra de preparerte løypene kom Mountain Race til sin rett. I løssnø og på ujevnt underlag og isete partier fungerte de langt, langt bedre enn smale langrennski. Det er ikke tilfeldig at det var mamma med treningsskiene som ble liggende i en snøfonn, mens Dina hadde kommet seg ned den samme kneika uten problem.
    Den ultimate testen av skiene var en femdagers tur over Hardangervidda i påsken. Det var steinhard skare mesteparten av veien, og en utfordring å gå i skrått terreng og holde kontrollen i lange nedkjøringer. Jeg var svært glad for at hun hadde ski med stålkanter, og ser for meg en veldig slitsom tur med standard barneski. Alternativet hadde nok vært å gå til fots lange stykker av gangen, og sånt er jo ødeleggende for motivasjonen.
    Det var begrensede mengder med snø der vi befant oss i fjor vinter, så skikkelig testing i løssnø fikk vi dessverre ikke gjennomført.
    Vurdering
    Åsnes Mountain Race Jr er så vidt jeg kjenner til den eneste skien med stålkant som tilbys til barn i det norske markedet, og den skiller seg også tydelig ut fra konkurrentene. Til turer på fjellet og i rufsete forhold er den svært god, samtidig som den fungerer greit til søndagsturer i siviliserte trakter. For langrennsløperen finnes det bedre alternativer.
    Dette skjedde med produktene etter endt test
    Skiene er fravokst og har blitt gitt videre til en annen ung turentusiast. Dina ønsker seg et par i neste lengde til jul.
     
     
     
  12. Liker
    graham ga poeng til Kjell Iver for en artikkel, Høsttur i Indre Troms   
    (For å gjøre turrapporten litt mindre tung å laste er bildene lagt under hver dag)
    Mandag 19. September: Oppstart fra Katterat stasjon ved Narvik.
    Vær. 12° og overskyet. Ikke regn
    Distanse 13 km
    Rute:
    ***************
    Tirsdag 20. September
    Vær 13° og vindstille. Det kommer noen få regndråper i løpet av dagen.
    Distanse ca 12 km

    ***************
    Onsdag 21. September
    12° men økende utover dagen til riktig så varm og fin dag - med sol.
    Distanse ca 15 km - mesteparten utenfor sti og noe kupert terreng.. Noe stigning på slutten opp mot Lappjordhytta
     
     
    ***************
    Torsdag 22. September
    Vær. ca 13°. Helt vindstille og tåke i lavlandet. Skyfritt over 8-900 meter ca..
    Distanse  ca 17 km

    ***************
    Fredag 23. September
    Vær: Stille og ikke nedbør. Temp ca 12°
    Distanse  ca 20 km

     
    ***************
     
    Lørdag 24. September
    Østavind og 11°. Noen skyer og etterhvert noen regndråper
    Distanse  ca 16 km

    ***************
    Søndag 25. September
    9° og overskyet. Lite vind - men etterhvert noe regn på ettermiddagen
    Distanse ca 17 km. Korrekt rute omtrentlig inntegnet her
     
    ***************
    Mandag 26. September
    Varmt - rundt 15 ° . Skyet over ut over dagen
    Distanse ca  24 km
     
    ***************
    Tirsdag 27. September 
    Ca 12°. Litt tåkeskyer. En regnskur kom midt på dagen, men ellers en fin dag i fjellet
    Distanse ca 22 km

    Veien hjem igjen ble uhorvelig lang. Buss til Narvik og buss derifra til Fauske. Det var timesvis med venting på grunn av veiarbeide langs E-6 og jeg var mer eller mindre avsvimt av tretthet når jeg endelig var på hytta. For siste gang.
    ***************
    Nå er det "bare" resten av Troms og Finnmark igjen!
  13. Liker
    graham ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Toppturer i Jotunheimen   
    Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb


    Distanse: 15.7km
    Høydemeter: 1443m
    Høyder: 1000m til 2092m
    Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb.

    Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene.


    På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb


    Pause ved Hurrbrean


    Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden.


    Flott skye med Smørstabbtinden til høyre.


    Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb.




    På tur over egga til Skagsnebb.


    Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb.
    Geite og Rundhøe


    Distanse: 11,9km
    Høydemeter: 1145m
    Høyder: 1140m til 2002m
    Bratteste helning: 38° opp mot Geite

    Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy!


    På toppen av Geite.

    Store Dyrhaugstinden


    Distanse: 12,2km
    Høydemeter: 1230m
    Høyder: 990m til 2147m
    Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden.

    Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°. 


    Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind.


    Skagastølsryggen dukker opp.


    Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere.


    På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m)


    Utsikt over Hurrungane.


    Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang! 

    Store og Midtre Ringstinden


    Distanse: 17,2km
    Høydemeter: 1485m
    Høyder: 990m til 2124m
    Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen.

    Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen.
    Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter. 


    Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden.


    I Ringsbotnen.

    Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst)


    Austanbottstinden kommer til syne.


    Fra Store Ringstinden (2124m).


    Folk på Store Austanbottstinden (2202m).

    Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden.

    Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden.


    Helikopterlanding under Midtre

    Bukkehøe


    Distanse: 12,7km
    Høydemeter: 1375m
    Høyder: 1000m til 2314m
    Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen.

    Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring!


    Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet.


    Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m).


    Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
  14. Liker
    graham ga poeng til TormodiFuruskogen for en artikkel, Test av Lumonite Compass 1000 hodelykt   
     Produkt
     Lumonite Compass 1000
     Levert av Valostore
     Veiledende pris kr. 1.499
     Fakta fra leverandør
     Vekt: 56 gram (uten batteri)
     Mål: 103 x 21 x 33 mm
     
     Fakta fra Fjellforum
     Vekt: 134 gram (inkl. batteri og hodebånd)
     Testkriterier
    Brukervennlighet Funksjonalitet Robusthet Batterikapasitet Lysfelt Tilbehør Vekt og størrelse Pris Beskrivelse av produktet
    Compass 1000 er en enkelt konstruert kompakt Led-hodelykt. Det er ingen løse deler, ledninger eller ledd som kan ødelegges. Av/på knappen er tydelig merket med gul farge og trykkes inn for å slå på lykten og holdes inne for å justere styrken. Batteriene byttes ved å skru av enden av lykten.
    Hodebåndet har gode justeringsmuligheter rundt og over hodet. Lykten kan også brukes med clips på plagg om man ønsker det i tillegg til hjelmfeste eller som håndholdt lykt. Lykten er festet til hodebåndet med en innfestning av gummi. Vinkelen på lykten kan justeres som man ønsker.
    Testforhold
    Lykten har vært i bruk i den mørkeste tiden på året her i Finnmark - altså med kun noen få timers dagslys. Temperaturene har vært fra -5 til -38 grader celsius. Noen av turene har vært i sterkt snødrev både på ski og med hundespann.
    Vurdering
    Formålet med testen har vært å finne ut hvordan lykten og batteriene ville fungere i vinterkulda når man er ute i timevis på ski eller med hundespann, og til bruk på hyttetur over flere dager. Tester var på forhånd skeptisk til denne type lykt av tidligere erfaring med batterier så eksponert for kulde.
    Compass 1000 er en enkel lykt å bruke. Av/på knappen er robust gummiert og er lett å bruke med vinterhansker og votter. Ved bruk av større votter kan knappen oppleves mer knotete å bruke og man må lete litt for å treffe og få den trykket den inn.
    Lykten har vært brukt med vanlig lue og pelslue og hodebåndet har gode justeringsmuligheter i forhold til brukers behov.

    Til bruken under testforholdene er lykten godt egnet og har ikke vist tegn til svakheter med hodebånd og spenner til justering. Under testturene har lykten holdt seg godt på hodet.
    Compass 1000 skal tåle fall fra ca. 2 m – under testen har den blitt mistet i gulv flere ganger. Det har ikke vært noen tegn til ytre eller indre skader på lykten. Huset virker å være solid og da det ikke er noen deler som stikker ut som kan ødelegges anslås levetiden å være lang. Lykten er ikke blitt testet i regnvær, noe som vil bli gjort så fort som mulig ila vår/høst sesongen.
    Batteriene som ble brukt i testen er av typen 18650 fra Olight, 3,6V 3400mAh 12,2Wh og virker å være av veldig god kvalitet og har fungert veldig bra i ekstrem kulde med veksling fra inne temp på +20 grader til å gå ut og være ute i 4-5 timer i temperaturer ned mot -38. Det har ikke vært registrert at lykten har blitt svekket av å bli brukt i perioden med medfølgende batterier. Lykten har i hovedsak vært brukt på lav, medium og høy lysstyrke. På lav lysstyrke holdt de to batteriene på hyttetur i fire dager med veldig mye bruk pga. mørketiden og få timers dagslys.
    Lykten er utstyrt med markedets kraftigste LED, Cree XM-L2. Lykten gir et godt lysfelt med god bredde. Rekkevidde er ifølge valostore.no oppgitt til 90m. Til snørekjøring, skiturer og hundekjøring og turbruk ellers er lykten godt egnet.
    Lykten leveres med hodebånd og clips til å bruke lykten på klesplagg i pakken til kr. 999. Om man går opp i pris følger det med alternativer med forskjellig tilbehør. Tester ble tilsendt pakken til kr. 1.499, hvor det i lyktpakken fulgte med i 2 stk. 18650 batterier i tillegg til lader fra Olight. Laderen i pakken er også fra Olight - Omni-dok2 som kan lade opp batterier i forskjellige størrelser. Følger med 12V adapter så kan lade i bilen eller på hytta om man har behov for det.
    Konklusjon
    En noe høytpriset lykt i forhold til hvor enkel den er – men man får uten tvil en kvalitetslykt som kan brukes hele året til turbruk. Lykten leverer det produsenten lover og et stort pluss med batteriene den er testet med at den fungerer godt i veldig lave temperaturer. Batteriene kan være noe vanskelig å få tak i på vanlige butikker, men finnes å få kjøpt på mange nettbutikker. Alt i alt har lykten overrasket med sin ytelse og gode lysfelt i tillegg til å være enkel i bruk.
    Vi er nå i oktober 2017 og lykta har sagt takk for seg - Har vært en robust lykt å bruke og har tålt alt den har vært utsatt for. Dvs inntil den innimellom kunne slutte å virke ved batteribytte for eksempel. Nytt batteri i lykta men kom kun et svakt lys på og man kunne ikke slå av lykta igjen uten å ved å ta ut batteriet. Etter noen forsøk med dette virket plutselig lykta igjen og kunne fungere fint i lang tid etterpå. Skjedde mellom 5-10 ganger i perioden og tenkte ikke noe videre over det inntil i høst hvor man tilslutt ikke kunne få lykta på skikkelig, kun et svakt lys, uten mulighet for å juster styrken og ikke kunne slå av/på lykten med knappen. Etter å ha konferert med Valostore.no som Fjellforum fikk lykten til testing fra fikk jeg vite at det ifølge produsent hadde vært noen lykter med produksjonsfeil hvor dette kunne skje. Fjellforum fikk da tilbud om å teste Compass 1000R som er siste modell og vi kommer tilbake med artikkel om denne lykten i tillegg til Navigator 3000 som også er fra Lumonite. 
    Dette skjedde med produktet etter endt test
    Lykten har blitt brukt hardt frem til høsten 2017 hvor den tilslutt ble defekt. Men det skal sies at den har utallige timer bruk og kan virkelig anbefales til friluftsfolk som ønsker en lykt som tåler kulde bra, er ukomplisert og har en bra lyskjegle. 
  15. Liker
    graham ga poeng til Manepe for en artikkel, Eventyr   
     

     
    Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger.
    Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt.
    Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa.
                For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks?
                Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng.
                Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget.
                Helt rått.
                Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles.

     
    Noen timer senere.
                – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen.
                – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel!
                Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei.
                På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre.
                Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler.
                – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt.
                Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket.
               
    Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen.
                Fremme.
                Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen.
                – Rett og slett vakkert, sier jeg.
                – Absolutt ikke verst, sier Thomas.
                I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt.
                Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka.
                Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder.
                Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene.
     
     

    Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger  alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende.
     

    I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen.
     

    I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer.
     

    Leir på Seteråsen over Minneskleiv.
     

     
    Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret.
                La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger.  Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal.
                Høres koselig ut? Det er faktisk det.
                For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være.



    All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn.
     
                Så er det altså nådd. Blefjell.
                I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner.

                Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv.
                Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt.
                Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast.
                Og et perfekt sted å avslutte et eventyr.
     

    Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi.
     

     

     
                Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse.

                – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake.
                – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær?
                Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid.
                Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes.
                Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann.
                Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug.
                – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
  16. Liker
    graham ga poeng til Oddbjørn for en artikkel, Sierra Nevada del 2/3 - Reds Meadow - Muir Trail Ranch   
    Dette er del 2 av en turrapport om min 400 km lange fjelltur fra Yosemite til Mount Whitney. Strekningen mellom Reds Meadow og Muir Trail Ranch langs John Muir Trail er 3-4 dager og av mange ansett som den kjedeligste etappen av JMT siden den går mye under tregrensa og bare har to fjellpass. Jeg valgte derfor å gå en rute lengre øst i mer variert terreng.

    Dag 10 Mammoth Crest - Ram Lake, 15 km
    Startet videre oppover Mammoth Crest til den nådde sitt høyeste på 3400 moh. Deretter bar det nedover til Deer Lakes før en ny liten klatreetappe opp til Duck Pass gjennom en liten steinrøys. Fra duck pass kommer en litt mer brukt sti og jeg fulgte denne forbi duck lake og inn på jmt. Traff en eldre dame som holdt god tempe innover stien langs Duck Lake, hun var i følge med et par andre eldre herremenn, men de lå langt bak.
     
    V: Mammoth Crest, H: Tilbakeblikk mot Deer Lakes
     
    V: John Muir Trail rett etter Duck Lake, H: Krysset til Ram Lake
    Fulgte jmt fram til purple lake hvor jeg tok av opp mot ram lake. Var en sti oppover her også, men den forsvant mer og mer jo lengre opp jeg kom. Er litt stigning opp til Ram Lake og formen var definivt ikke helt tilstede denne dagen. Egentlig hadde jeg planlagt å komme meg opp til Franklin Lakes som ligger over tregrensa, men jeg tok istedetfor en tidlig kveld ved Ram Lake. Fikk tid til et lite bad og litt fisking før jeg krøp i soveposen.

     
    Dag 11 Ram Lake - Lake Wit So Nah Pah, 10 km
    Våknet midt på natten av hagl og regn. Stengte igjen beaken på hexamid teltet og sov videre. Tidlig morgen kom det en ny skur og det var helt hvitt på bakken. Drøyde det litt i håp om av været skulle lette og halv ni var det ganske greit vær så jeg startet på bakkene opp mot Franklin Lake. Turen opp dit var ganske grei og jeg brukte omtrent en time opp til øvre enden av vannet. 
     
    Nattens hagl ligger tett på bakken
     
    V: Ram Lakes, H: Franklin Lakes
     
    V: Franklin Lakes med Pretty Pass den første kløfta til venstre, H: Tilbakeblikk mot Franklin Lakes på vei opp Pretty Pass
    Fra Franklin lake er neste hindring Pretty Pass på 3620 moh. Den startet allerede ned ved vannet med en stor steinrøys. På vei oppover hekter jeg ene staven i det jeg nesten faller og den knekker på det midterste partiet. Den er fremdeles brukbar, da jeg kan låse den i en lavere posisjon fra der den knakk. Hekter den hele staven på sekken så jeg ikke skal knekke mer og ihvertfall har en hel stav til teltet. Videre oppover er det mye løs grus og jeg løser ut et par mindre steinsprang. Halvveis opp begynner det å hagle igjen og skyene ser veldig truende ut. Heldigvis har jeg ikke hørt noe torden enda. Mot toppen blir det brattere og jeg sliter meg gjennom en veldig løs travers for å komme i rett posisjon til siste biten. Omsider er jeg på toppen og kan nyte utsikten østover. Planen er nå å bruke et par dager på østsiden av Sierra crest før jeg igjen krysser over på vestsiden. 
     
    V: Hvordan Pretty Pass har fått sitt navn vet jeg ikke, men muligens det innebærer en smule ironi. Utsikten mot både øst og vest fra toppen er derimot meget vakker.
    H: Utsikt østover mot Convict Canyon. Mount Baldwin i bakgrunnen
    Turen ned på andre siden er omtrent like bratt med ganske løs grus, men jeg kommer meg nokså greit nedover. Når det slaker ut og blir normalt terreng igjen tar jeg fram andre staven også igjen, men litt lengre nede på helt enkelt terreng ruller jeg på en stein og går i bakken. Begge stavene knekker og jeg har nå tre brudd på stavene. Slenger alle delene i sidelommen på sekken og går videre til Big Horn Lake. Er noen fine campsteder der, men vannet et så uttørket at det renner ingenting hverken inn eller ut så jeg går videre oppover. 
     
    V: Knekk og brekk... H: Big Horn Lake med Red Slate Mountain i bakgrunnen
    Ovenfor Lake Wit So Nah Pah kommer det en fin bekk inn og jeg finner en plass der for å campe. Fremdeles tidlig på dagen, men jeg hadde planlagt en kort etappe denne dagen og må også fikse litt utstyr. Været frister heller ikke særlig og det veksler mellom hagl, kornsnø og regn med noen perioder med solglimt innimellom. 
     
    V: As good as new... H: Fin teltplass med utsikt mot Red Slate Mountain
    Fikk spjelket stavene med noen teltplugger og rigger opp teltet. Viser seg snart at de tynne spikerpluggene bøyer seg meg engang så jeg må ofre en V-plugg også og er da to plugger i minus til teltet. Blir en god liten lur i teltet før været letter litt i sekstida. Tid for litt matlaging og så blir det et liten tur med fluestanga og kameraet ned til vannet. Får 4-5 små bekkerøyer og har fisk etter på hvert kast når jeg setter litt fart på strekning Caddis varianten. Kvelden blir rolig og nydelig selv om det er rimelig kjølig i luften etter en hustrig dag.
      
    V: Flott sted for å lure noen småfisk, M: Red Slate Mountain speiler seg vakkert i den lille tjønna ovenfor Lake Wit So Nah Pah, H: Melkeveien over Red Slate Mountain
     
    Dag 12: Lake Wit So Nah Pah - Upper Hopkins Lakes 7 km
    Var en kald natt og jeg våknet til et tjukt lag av rim på teltet. Tok det derfor rolig på morgenen og ventet til solen fikk tørket det meste. 
    Halv ni var jeg klar for avgang og da var det fortsatt bare 4 varmegrader. Fulgte bekkedalen opp mot Constance Lake og tok meg så opp på ryggen vest for vannet. Der ble det litt opp og ned før jeg kom på oversiden av Constance Lake og kunne følge dalen der oppover mot Corridor Pass (3597 moh) Dette er regnet som et lett klasse 2 pass, men det var et drygt stykke med steinrøys å forsere så det tok likevel litt tid. Nydelig utsikt nedover dalen fra ruten oppover. 
      
    V: Constance Lake H: Utsikt mot Constance Lake fra Corridor Pass
    Fra toppen av passet gikk det relativt enkelt ned mot Big McGee lake. Krysset stien til McGee pass og gikk videre over en slette før jeg fant en ny sti. Denne ledet oppover mot Hopkins Pass som jeg skulle over, men jeg trodde ikke det var noen sti her. Stien ledet meg imidlertid helt til topps og jeg var vel kanskje mest lettet siden jeg var ganske lei av steinrøys fra de forrige passene. Møtte et par som var på vei ned igjen, de campet med McGee Lake og hadde vært over passet på dagstur for å fiske i Hopkins Lake. 
     
    V: Utsikt sørover fra Corridor Pass H: Frodigere når jeg kom lengre ned fra Corridor Pass
     
    V: MgGee Creek H: Liten pytt på vei opp Hopkins Pass
      
    V: Big MgCee Lake M: Red & White Mountain fra Hopkins Pass H: Mot sør fra Hopkins Pass, Third og Fourth Resseses vises i bakgrunnen.
    Nydelig utsikt fra toppen både mot nord hvor jeg kom fra og sørover mot the Mono Resseses. 
    Relativt slakt og fint terreng ned mot Upper Hopkins lake og jeg fant en grei teltplass litt ovenfor det nedre av de to Upper Hopkins Lakes. Ble ikke så mange kilometer, men kryssing av to pass på over 3500 meter tar sitt. 
     
    Camp ved Upper Hopkins Lakes
    Litt spent på å prøve fiskelykken her så straks teltet var satt opp tok jeg med fluestanga ned til vannet. Litt skuffet over at det bare var små bekkerøyer å få her også. Fikk vel en 15-20 stk på en runde rundt vannet, alle på samme cdc Caddis imitasjon. 
    Så også spor av det jeg tror er gaupe på motsatt side av vannet. Var ihvertfall for små spor til å være puma. Eller kanskje det bare var en hund...
     
    Utpå kvelden ble det skyfritt så det ble litt forsøk på nattfoto før jeg krøp i soveposen. 
     
    Dag 13: Upper hopkins lake - Lower Mills Creek lake, 16 km
    Enda en natt med frost. Våknet sent og kom ikke i gang før halv ti. Fra Hopkins Lake er det et sti nedover mot Mono trail, men i øvre deler er den mange steder svært utydelig og jeg mistet den flere ganger for så å finne den igjen. Uansett meget greit terreng å gå i og det gikk i greit tempo. Nede i Mono Recess fulgte jeg stien der nedover til avstikkeren mot Second Recess. Møte to andre på vei oppover med en hund, tror det var dagsturister som sikkert overnatter på Vermillion Valley Resort. 
      
    V og M: Dalen langs Hopkins Creek H: Mono Recess Trail
    Kom meg ganske langt ned i Mono Recess før avstikkeren og jeg var vel nede på 2600 moh før det bar relativt bratt oppover Second Recess på relativt grei sti. Etterhvert flatet det litt ut og jeg gikk langs en nydelig bekk hvor småfiskene svømte livlig rundt. 
    Ved mills Creek slutter den offisielle stien, men SHR går oppover fjellsiden fra Second Recess. Var en antydning til sti oppover, men etter å ha fulgt den 250 høydemeter oppover og var ganske langt nord for der jeg mente jeg burde være traverste jeg bortover til jeg fant en annen sti som først gikk litt nedover før den gikk oppover der jeg skulle. Vet ikke om den stien faktisk hadde gått enda lengre nord og opp før den snudde og det var samme sti, men har ihvertfall hørt flere andre har hatt litt problemer ned å finne rett rute i området. 
     
    V: På vei opp mot Mills Creek H: Camp ved Lower Mills Creek Lake

    Solnedgang var nydelig denne kvelden
    Vel oppe ved den første lille dammen etter st stigningen flatet noe ut tok jeg en liten pause før den siste etappen opp mot Lower Mills Creek Lake. Den siste biten fikk greit opp en liten fjellrygg og vel framme ved vannet ble det tid til et lite bad og en tur med fluestanga. Fikk min første golden trout, men den var knapt 100 gram og virket som de fleste fiskene der var samme størrelse. 
    Kvelden var helt skyfri så det ble en ny runde med kameraet etter middag og sternene tittet fram.  

     
    Dag 14 Lower Mills Creek lake - Wee Lake, 11 km
    Klarte for en gangs skyld å komme meg relativt tidlig opp og var på vei mot Upper Mills Creek Lake kl halv åtte. Greit å kunne utnytte den litt kjølige morgenen til å ta den verste stigningen. Oppstigningen mot Gabbot Pass (3730 moh) startet fra vannet og jeg fulgte den ruten som står beskrevet i boken om Sierra High Route. Dette gikk veldig greit. Noe steinur som måtte forseres, men stort sett greit å gå hele veien. Høyden merkes imidlertid og hvert steg går litt saktere enn vanlig. På vei opp møtte jeg en gruppe på fem som kom motsatt vei. De hadde startet SHR ved Piute Pass og skulle gå til Tuolumne Meadows og var på tredje dagen. 
     
    V: Mt Gabb speiler seg i Upper Mills Creek Lake, H: Tynn is på en pytt på vei opp Gabbot Pass

    Lang rekke med fjell mot øst: Abbot, Dade, Pip-Squek Spire og Bear Creek Spire.
    På toppen av passet valgte jeg å følge en renneformasjon som går på skrå vestover. Gik først litt oppover og var oppe på 3750 moh før det gikk nedover. Et greit rutevalg med stort sett fint underlag å gå hele veien. Måtte imidlertid ta en liten avstikker ut av søkket for å få litt utsikt. 
    Nede ved Lake Italy så jeg et par fine fisker svømme forbi så jeg tok en pause med fluestanga og fikk et par golden trout som ihvertfall var litt større enn de fra dagen før, men den store fikk jeg dessverre ikke.
      
    V: Utsikt sørvest mot Lake Italy fra Gabbot Pass  M: Teddy Bear og Brown Bear Lake  H: Ice Bear Lake fra toppen av White Bear Pass
      
    V: Big Bear Lake  M: Little Bear Lake  V: Vee Lake
    Fra Lake Italy fulgte jeg stien et stykke nedover før jeg tok sørover mot White Bear Pass (3630 moh). Passerte Teddy Bear Lake og Brown Bear Lake uten å se noe til bjørn. White Bear Pass er beskrevet som et litt vanskelig pass hvis en ikke finner rett rute, men jeg så meg ut en rute som gikk godt til venstre for dalen som går ned fra passet og dette fungerte greit. Måtte trenge meg gjennom litt vierkratt på vei oppover og fikk noen nye skrubbsår på leggene, men det får en tåle. På toppen av White Bear Pass ligger White Bear Lake og derfra valgte jeg å forlate SHR og gikk nedover mot Big Bear Lake og videre til Little Bear Lake som var et utrolig flott lite vann godt over tregrensa. Derfra fulgte jeg et lite skar over til Vee Lake hvor jeg fant en fin teltplass med god utsikt til Seven Gables og Gemini. 
    Ble en runde med fluestanga også denne kvelden, men ørretene var for små til å bite over flua. 

    Flott utsikt mot Gemini (den pyramideformede toppen) fra campen.
    Dag 15: Wee Lake - Sallie Keys Lakes 15 km
    Tok det rolig om morgenen og sov til sola tittet inn i teltet. Dagens etappe startet i variert terreng meg kratt, stein og fjell. Fulgte Bear Creek nedover langs en sti sin forsvant og dukket opp igjen i tide og utide. Er nok ikke den mest brukte stien i Sierra, men så ihvertfall relativt ferske fotspor. 
      
    V: Seven Gables i bakgrunnen  M: Bear Creek Meadow under Seven Gables  H: Seven Gables fra annen vinkel
    Fra Bear Creek Meadow hadde jeg regnet med stien ble noe bedre, men det var snarere tvert imot. Mye steinur som måtte forseres nedover. Siste km ned mot John Muir Trail bedret det seg og farten gikk opp. Ved stidelet til JMT var det samlet en del som hadde tatt pause. Snakket med et par som gikk hele jmt og hadde brukt rundt 14 dager til nå. 
     
    V: John Muir Trail langs Marie Lakes  H: Langs Sallie Keys Lakes
    Med god sti under beina gikk det fort opp til Marie Lakes og videre til Selden Pass (3315 moh). Planen var å campe ved Sallie Keys Lakes og jeg var fremme der i tre tida. God tid til å fiske litt og det ble et par golden trout, men heller ingen store denne dagen heller. 


    Måtte opp midt på natta for å pisse og fikk anledning til å ta dette bildet
     
    Dag 16: Sallie keys lake - McClure Meadow 24 km
    Kom meg opp tidlig for å komme meg ned til muir trail ranch så tidlig som mulig. I det jeg våknet spaserte en hjort rett forbi teltet mitt. 

    Litt kjølig på morgenen før sola kom høyt nok til å komme over fjellene. Turen ned gikk greit på god sti og ca kl 9 var jeg framme ved MTR. Ranchen der er et overnattingssted hvor en må ta båt inn over florence lake og så noen kilometer å gå. De ordner også resupply for turgåere og min bøtte med mat ventet når jeg kom. 
    Fikk ladet batteriene til kameraet, faktisk var det bare et som trengte lades da solcellepanelet klarte å fullade det andre som var tomt dagen før. Sorterte all maten og la det som var til overs  i hiker boksene. Hadde sent med en stor pose m&m og en som tydeligvis hadde sent for lite snacks var overlykkelig når han fikk halvparten. Youghurt nøttene og cashewnøttene jeg hadde sent ble det imidlertid ingen deling av. Maten min består for det meste av barer om dagen og gjerne også til frokost. Har med nok frokostblanding til annenhver dag, men en clifbar eller granolabar er utrolig lettvint til frokost. Ellers går det i proteinbarer, larabar (frukt og nøttebar) og selvsagt snickers. Til middag har jeg noe mountain house og annet frysetørket og selvmikset med ingredienser fra packit gourmet. Noen poser potetmos er også med. Til snacks varierer jeg med ost, nøtter, jerky og salami. Spesielt osten er utrolig god å ha når ulvehungeren pluttselig setter inn. 
    Drar av gårde fra MTR litt over tolv og går oppover langs elva med mange vakre fossefall og fine settinger. Med mat så veide sekken 16 kg når jeg dro fra MTR og det merkes godt i skuldrene at det er endel over det som er komfortabelt i arc frame sekken.

    V og M: Muir Trail Ranch H: 16 kg er ikke så ille med mat for 9 dager i sekken.
    Resten av turen fra Muir Trail Ranch til Mount Whitney langs John Muir Trail kommer i del 3...
     
     
     
     
     
     
  17. Liker
    graham ga poeng til qwer993 for en artikkel, Rundtur i Saltfjellet. Godværsuke i mektig villmark.   
    Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal.

    I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren.
    Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen.

    Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at  det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen.

    Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue!

    Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider.
    Dag 2
    Dag 3
    Dag 4
    Dag 5
    Dag 6 og 7
     
     
     
     
  18. Liker
    graham ga poeng til tronn for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  19. Liker
    graham ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, En måned i Hidden Mountains, Alaska   

     
    Kort om planlegginga av turen
    For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen.
    Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger.
    Svart = Uaktuelle områder
    Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn.
    Grønn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei.

    Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske.
    Jeg leste meg inn i områder som Wrangell, Denali, Chugash og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier.
    Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Ch'akajabena Lake (tidligere kjent som Chakachamna Lake) som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Fjellområdet bærer navnet Hidden Mountains og er svært isolert og lite besøkt. Fjellene ligger ikke så langt i fra Anchorage, litt over en times flygetur i sjøfly inn til Ch'akajabena. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det. Vi skulle ringe inn på satalitttelefon når vi ønsket opphenting, så vi ikke hadde en eksakt deadline untatt det at vi måtte inn til Anchorage senest om ca 50 dager.

    Geografiske navn i vårt område.
    Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer.

    Over Grønland i Lufthansa
    Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Ch'akajabena. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg!
    Del 1 | 4 uker ved Ch'akajabena Lake (Chakachamna Lake)
    I forkant var det lite informasjon å finne om Ch'akajabena og Hidden Mountains med unntak av tre US Geological Survey-expedisjoner på slutten av 1920-tallet. De beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satellittbilder og vanskelig kart så vi kunne ikke planlegge noe i detalj. Vi måtte fly over området først og se det ann med egne øyne før vi kunne bestemme oss for en god base camp. Landingsforholdene til sjøflyet, både dagen vi landa og med tanken på opphenting senere måtte være med i vurderinga.
    Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsynligvis best å lande inne i bukta der.

    Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning.
    Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene.
         
     

    Beskrivelser til kartet du ser over
    Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium. Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigningen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon. På Camp I hadde vi også noen døde tørre trær spredt rett nedenfor oss som vi kunne bruke til fine kveldsbål. Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen. Dessverre fantes det ikke noe brennbart her så bål utgikk. Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan. Vi gikk ned til Camp I for å hente opp ved og hentet såpass mye på en tur at det holdt til alle dagene ved Camp III.

    Kveldsutsikt fra Camp Valhalla mot Peak D, ett fjell på 2393m som står rett opp på sørsiden av Ch'akajabena Lake. Fjellet har aldri blitt besteget.

    Meg (t.v.) og Vegar som peker på Peak D der vi observerer flere nye snøras som har gått over natta.
    De første tre dagene gikk med på å opprette Camp Valhalla og selv gjøre oss klar til videre framrykking opp mot fjellet. Vi hadde endel småting som vi måtte læres da vi ikke hadde erfaring med det fra før av. For eksempel hadde vi med oss mat som måtte henges opp og taes ned hver gang vi skulle spise, i begynnelsen var dette en liten nøtt å knekke da vi hadde kjøpt to "bjørne-sikre" bokser som maten skulle oppbevares i. En måned med provisjon var mye vekt og det var ikke akkurat enkelt å få de firt opp og ned i trærene. Kanskje skulle vi kjøpt tre bokser, evt ei trinse? Men vi fant ut av det, og vi ble etter hvert eksperter på opp og nedfiring av maten! Vi fikk også erfare at vi var nå i ett territorium fullt av dyr som ikke lenger eksisterer i samme grad her hjemme i Norge. Vi ble rask klar over at bjørn bodde like i nærheten av Camp Valhalla, vi fant fersk bjørnebæsj og spor få meter fra der maten vår hang. Vi ble også tidlig raidet av jerv og måtte jobbe litt med sikring av alt av utstyr, for vi hadde vist mye som interesserte dyrene.
    På dag fire tok vi en tur oppover i lia for å se om vi fant en effektiv rute opp til fjellet. Vi fant fort ut at i slikt terreng med en slik vegetasjon er det ingenting som er effektivt. Her skal det svettes og vi kan ikke forvente å bevege oss over avstander som er i nærheten til det vi er vant med i Norge, selv i Norges verre småskoger langs fjordene.
     
    Morgentåke over Ch'akajabena Lake, sett fra Camp I.

    Rett før bildet over ble tatt fikk vi for første gang sett hvem vi hadde som nærmeste nabo, Mens vi satt å nøt kveldsutsikten fra Camp I ser jeg to bamser komme opp av tregrensa, ifra samme område vi har Camp Valhalla liggende. Det var ei binne med en unge. Tok noen bilder mest de gikk opp mot oss før vi reiste oss opp for å synliggjøre på god avstand. Bjørnene snudde umiddelbart og returnerte ned i skogen som du ser i videoen under.

    Seint på kveld ved Camp I.

    Vi hadde også dager med gråvær
    Etter å ha etablert Camp I gikk vi mot første topp. Vi besteg det vi ikke var sikker på var ett fjell, men det var det, Lindisfarne kalte vi toppen og derfra fortsatt jeg over en løs travers opp til Huginn, Sentralfjellenes nest høyeste topp på 1925m. Vi returnerte til Camp I og ned til Camp Valhalla igjen for å hente opp proviant. De neste to ukene ble vi i fjellet og besteg flere fjelltopper i forskjellig vanskelighetsgrad. Vi fikk også skutt oss noen ryper mens vi gikk imellom campene og opp mot fjelltoppene.
        
    Over ett år etter Alaskaturen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som informerte meg om at alle de 7 fjelltoppene jeg klarte å bestige var førstegangsbestigninger. Fjellene i Tordrillo Mountains er alle bestegne, mens alpinister er i ferd med å starte på Neacola Mountains. Noen alpinister har også klart å førstegangsbestige flere fjell i Revelation Mountains. Hidden Mountains ligger i mellom de tre fjellområdene og er området som er minst besøkt. Alle disse fjellene er del av Alaska Range.
    Tur-rapport fra alle toppturene i Hidden Mountains
    Lindisfarne (1686m) og Huginn (1925m) Østtinden (1605m) Leksvik (1764m) Kippersund (1830m) Nidaros (1794m) og Huginn (1925m) Chilligan (1780m) Nesset (1857m) (ble ikke besteget)  

    Profilbilde av Mt Nesset

    Meg på tur opp til Mt Nesset

    Vegar koser seg med utsikten fra Mt. Leksvik!
    Fra klyve/klatreturen min opp Østtinden.

    Videre vestover i Hidden Mountains finns det hundrevis av fjell på over 2000m som ikke har blitt besteget ennå.

    Rett øst for oss lå Tordrillo Mountains med flere 3k-ere. I bildet her har vi den aktive vulkanen Mt. Spurr.
        
    Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Vel tilbake i Anchorage hadde vi to uker igjen til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, men vi ville se mer av Alaska når vi ført er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat! Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag!

    Jeg ringer inn på sat-telefon å bestiller opphenting noen dager før.

    Piloten tok med 12-pack Heineken da han henta oss og tok oss med på en liten sightseeing over Spurr's isbreearmer!

    Vel tilbake til Anchorage bar det rett på restaurant. Dette er forretten vi bestilte!
    Del 2 | Erfaringer fra Ch'akajabena Lake og Hidden Mountains
    Vær og vind
    Ch'akajabena ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit.
    Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Ch'akajabena.
    Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge! Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Ch'akajabena Lake.

    Dårlig vær nærmer seg Camp II
    Flom, ras, jordskjelv og vulkan
    Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen.
    Fjellene rundt Ch'akajabena er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Ch'akajabena kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet.
    20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret.
    Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Ch'akajabena går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Ch'akajabena til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta.
    På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang".

    Det jeg trodde var snøfokk var damp fra den varme innsjøen i toppkrateret.
    Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Ch'akajabena hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land!

    Vegar hugger ned trær for å få plass til ett sjøfly
    Strømforsyning
    En av mine største bekymringer på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk.
    Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før.
    Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med.
    Truende dyr og insekter
    Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Ch'akajabena og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner.
    Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn?
    Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje.
    Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Ch'akajabena. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending!

    Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side!
    Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn?
    Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter rundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde.
    En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre.

    Vegar markerer territorium
    I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen.

    Vegar har igjen en joggesko, og etiketten til whisky-plaska er merket for livet etter jerven
    Mygg? 
    Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli).
    Hvordan skaffet vi våpen?
    Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport!
    Pass og Visum
    Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen!
    Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det.
    Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage!
    Mat og planlegging av dette
    Det mest kompliserte med slike store turer må være å planlegge maten. Å sette seg ned å sette opp ei liste av hva du skal spise dag for dag er ganske lett, det tar bare endel tid når vi skal være ute så mange dager. Ikke erfaren med lange turer fra før av noen av oss, men jeg gikk to uker på Grønland med en noe gjennomtenkt matplan. Problemet var at vi måtte ha så store mengder mat, og det meste måtte kjøpes i USA. Hvilken mat vi får kjøpt i butikkene der var vanskelig for oss å finne ut av. Vi satte derfor av 3 dager i Anchorage til å gå i butikken å sette opp regnestykke der. Men en ting var klart før vi reiste. Vi skulle ikke leve på akkurat nok mat hver dag, og vi skulle ha mengder med godterier å slikt, vi skal jo tross alt være der i flere uker og vi har ett fly som flyr oss og all proviant ut dit, så den eneste begrensningen er totalvekten vi hadde lov til å ha med oss på flyet.
    På flyplassen i Anchorage var det klart for første problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner.
    Som planlagt stakk vi på butikken og brukte mange timer der. Men det var vanskelig å beregne mat når pakningene med mat har en helt annen størrelse enn i Norge. Vi leste på kalorier og innhold og etter hvert tror vi at vi hadde det ganske bra planlagt. Ca 60% av maten bestod av real turmat som vi hadde med fra Norge, resten var ris, pasta, spaghetti og kjøtt/skinke i hermetikk, bakevarer (noen brød til den første uka), noe krydder, salt og sukker, matolje, mye godterier, to flasker whisky og noe redbull!
    Etter butikkbesøket trodde vi at vi hadde mat nok til 6 uker, da påberegnet at vi ville spise mye mer der ute enn vårt normale dagsbehov. Men det viste seg at det holdt akkurat til 4 uker. Da vi ble henta satt vi igjen med kanskje 1-2 dager mat igjen (mest bare ris). Vi kjøpte også feil ris da det var typen ris som måtte kokes i 45min før den var spisanes! Godteriet måtte vi også rasjonere den siste uka selv om vi gjennom hele turen passet på inntaket av søtt. Real turmaten holdt til de dagene vi beregna det skulle holde til, men den maten vi kjøpte holdt til under halvparten av det vi beregnet i butikken.

    Med ett ekte poseringsbilde avslutter jeg denne turrapporten så håper jeg at det var til inspirasjon eller til hjelp til noen!
     
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.