Gå til innhold

HansP

Passivt medlem
  • Innholdsteller

    1
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. HansP

    Profesjonskamp til fjells

    muligens dette er av interresse ? Vennlig hilsen Hans P. Håkonsen KUN Fjellkursleder i NF NOTAT Tønsberg¬¬¬¬¬¬, 9. mars 2009 Til: Norges klatreforbund Fra: Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA ARRANGØRANSVARET 1 PROBLEMSTILLING Fra Norges klatreforbund er problemstillingen i utgangspunktet definert som følger: ”Kan bestemmelsene i lov om produktkontroll og internkontrollforskriften gjøres gjeldende i samme utstrekning for frivillig organisert og ubetalt virksomhet som for kommersielle forbrukertjenester?” Videre er det stilt spørsmål om i hvilken grad en ut i fra dette kan pådra seg straffansvar, blant annet i lys av domfellelsen av Arnt Aasland i dom fra Dalane tingrett av 28. november 2007 (Dorgefossdommen). En kan ut fra dette oppstille tre hovedproblemstillinger: 1. Hva skal til for at en aktivitet omfattes av lov om produktkontroll og internkontrollforskriften. 2. Dersom en aktivitet er omfattet: Hvor omfattende plikter gjelder ut fra aktivitetens omfang og karakter. 3. Hvilke følger har brudd på handleplikt som utledet av punkt 2. 2 HVA SKAL TIL FOR AT EN AKTIVITET OMFATTES AV LOV OM PRODUKTKONTROLL OG INTERNKONTROLLFORSKRIFTEN Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften), er gitt i medhold av lov om produktkontroll § 8. Det må dermed forutsettes at aktiviteter som er omfattet av produktkontrolloven også er regulert av internkontrollforskriften. Produktkontrolloven gjelder ”forbrukertjenester”, jf. lovens § 2 første ledd. Dette er nærmere definert i produktkontrolloven § 2a femte ledd som definerer begrepet slik: “Med forbrukertjenester menes tjenester som tilbys fysiske personer hovedsakelig utenfor næringsvirksomhet.” Om tilbyderen driver næringsvirksomhet eller ikke er ut fra dette uten betydning. Det er etter ordlyden heller ikke av betydning om det skal betales vederlag eller ikke. Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 50 (1992-1993)), i det videre også benevnt odelstingsproposisjonen, fremgår blant annet følgende i merknaden til bestemmelsen: “Når det gjeld kven som tilbyd ei teneste, har det lite å seia om vedkomande kan reknast som næringsdrivande eller om tilbydaren har ein noko meir ikkje-kommersiell karakter, til dømes at tilbodet kjem frå ein idrettsklubb.” Det avgjørende kriteriet blir dermed om den aktuelle aktiviteten etter loven skal betraktes som en ”tjeneste[r] som tilbys”. En alminnelig forståelse av ordet ”tjeneste” er hjelp, bistand eller produkter av tertiærnæringer, slik det er definert i bokmålsordboka. Sistnevnte gjelder næringsvirksomhet og er irrelevant i denne sammenhengen. Synonymene hjelp og bistand er derimot relevante og trekker i retning av at aktiviteten må innebære elementer av overføring av kunnskap og/eller utstyr fra arrangøren til deltakeren. I forarbeidene heter det videre: “Motivet om forteneste som følgje av tilbodet er difor ikkje hovudsaka, men heller det omfanget og risikopotensialet tenesta har. Den aktuelle tenesta må likevel bera preg av å vera tilboden i nokolunde organiserte former, slik at det å driva med risikofylte aktivitetar på eigahand fell utanfor.” I denne kommentaren finner en støtte for at tjenesten må innebære en eller annen form for hjelp eller bistand, da det klart heter at å drive med risikofylte aktiviteter på egenhånd faller utenom. Dette er imidlertid oppstilt som en motsats til at aktiviteten skjer i noenlunde organiserte former. Det må dermed antas at en felles organisering av aktiviteter fort vil bli betraktet som tjenesteyting, selv om hver deltaker i utgangspunktet er tiltenkt å ha ansvar for seg selv og sin egen sikkerhet. Skulle det i forbindelse med en slik felles organisering skje noen form for utlån av utstyr eller instruksjon vil man umiddelbart klart være innenfor lovens virkeområde. Det kan igjen vises til forarbeidene hvor dette er berørt under drøftelsen av skillet mellom tjeneste og produkt i odelstingsproposisjonen punkt 3.4.2. “Det har ikkje særleg mykje for seg å dra ei eksakt grense mot omgrepet « produkt », i og med at både tenester og produkt kjem inn under lova. Der tenesta går ut på å la brukaren disponera ein ting som tenestetytaren stiller til disposisjon, kan reguleringa gjelda både teneste og produkt. Eit døme er utleige av alpint skiutstyr og instruksjon i å bruka det. Tenesta ligg i instruksjonen. Samstundes må tenesteytaren sjå til at dei faktiske produkta ikkje kan føra med seg helsefare. Det tener difor ikkje til noko å ta stilling til om det som bør regulerast her, er « produkt » eller « teneste ». Avgjerda kan takast etter ei konkret vurdering i kvart einskilt tilfelle.” Det er i henvendelsen fra Norges klatreforbund nevnt eksempler som: • Fjellturer organisert av turlag, med eller uten turleder • Klatresamlinger organisert av frivillige lag der all klatring skjer på individuelle initiativ • Organisert trening/øvelser for vante deltakere, for eksempel i kameratredning, skredsøk eller blåisgange Der turen er organisert med en utpekt leder, må det antas at lovens vilkår om tjeneste er oppfylt. I andre tilfeller som nevnt vil dette kunne være mer tvilsomt, men lovens forarbeider kan tas til inntekt for at det er tilstrekkelig at aktiviteten tilrettelegges av idrettslaget for at loven skal komme til anvendelse. Det vises igjen til odelstingsproposisjonen punkt 3.4.2 hvor det også heter følgende: “Forutan å gjelda kvart einskilt tilbod av ei teneste femner lova og om tilrettelegging av pakketilbod av ulik art. Her vil vi skyta inn at omgrepet ikkje er meint å skulla femna om kvar einskild del av tilrettelegginga av ein aktivitet, men snarare den heilskaplege tilrettelegginga som forbrukaren får tilbod om i form av ei ferdig pakke.” Av dette kan en slutte at enhver form for organisert aktivitet meget raskt vil være å anse som en forbrukertjeneste som er omfattet av loven. Ved tvil må en regne med at domstolene i en slik vurdering vil la følgende uttalelse fra forarbeidene få avgjørende betydning: “Departementet meiner at omgrepet « forbrukarteneste » må få ei vid tolking, både når det gjeld kva tenesta i seg sjølv kan innehalda, og kven ho rettar seg mot.” Det er dermed av vesentlig interesse å se nærmere på hvilke plikter som gjelder som følge av dette. 3 HVOR OMFATTENDE PLIKTER GJELDER UT FRA AKTIVITETENS OMFANG OG KARAKTER 3.1 Produktkontrollovens bestemmelser om ”Aktsomhetsplikt m.v.” 3.1.1 Ordlyden Produktkontrolloven oppstiller i § 3 visse plikter. I bestemmelsens andre ledd heter det at: “Den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester, eller utfører arbeid i slik virksomhet, skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge at forbrukertjenesten medfører helseskade. Mottaker av forbrukertjeneste skal vise aktsomhet ved benyttelse av tjenesten.” I fjerde og femte ledd heter det videre at: “Den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester, plikter å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å kunne vurdere faren for helseskade. Personer som nevnt i tredje og fjerde ledd plikter å gi bruker av forbrukerprodukt og mottaker av en forbrukertjeneste tilstrekkelig og relevant informasjon slik at disse settes i stand til å vurdere sikkerheten ved disse og eventuelt sikre seg mot fare, med mindre dette klart fremgår uten slik informasjon. Informasjonen skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens og mottakerens behov. Slike opplysninger medfører ikke fritak fra lovens øvrige krav.” 3.1.2 Den generelle aktsomhetsplikten Andre ledd uttrykker to handleplikter: ”vise aktsomhet” og ”treffe rimelige tiltak” for å forebygge at forbrukertjenesten medfører helseskade. Førstnevnte innebærer konkret etter ordlyden ikke mer enn det som allerede følger av alminnelig ulovfestet rett, nemlig at enhver plikter å opptre aktsomt innenfor det livsområdet man beveger seg. Det å treffe rimelige tiltak for å forebygge helseskade vil nok også måtte omfattes av den generelle aktsomhetsplikten eller culpanormen som den også kalles. Eksempelvis vil det allerede følge av den generelle aktsomhetsplikten at en gruppe på klatretur i regi av et idrettslag får opplæring i grunnleggende teknikker og forhold av betydning for sikkerheten sett i forhold til deltakernes erfaring og den risiko klatringen vil innebære. I denne forbindelse vil klatring i taulag med flere taulengder naturligvis kreve mer opplæring enn klatring på topptau. 3.1.3 Nødvendig kunnskap Fjerde ledd er også i stor grad et uttrykk for det som allerede må følge av en generell aktsomhetsplikt. Hva som er ”nødvendig” kunnskap vil igjen bero på en konkret og skjønnsmessig vurdering. Betydningen av likevel å lovfeste dette vil som vi vil komme tilbake til knytte seg til lovens bestemmelse om straffansvar. Det ulovfestede culpaansvaret hjemler derimot kun erstatningsansvar. I motsetning til andre ledd som også omfatter enhver som utfører arbeid i virksomheten, påligger plikten i fjerde ledd kun eier og leder av virksomheten. For et idrettslag vil dette i utgangspunktet være styret da idrettslag tilnyttet Norges Idrettsforbund er selveiende. Dersom det er ansatt en daglig leder vil denne nok også måtte anses som pliktsubjekt på lik linje med styret. 3.1.4 Informasjonsplikt Den som eier eller leder virksomhet vil etter femte ledd være pålagt en informasjonsplikt. Igjen beror plikten på en skjønnsmessig vurdering ut fra hvilket behov brukerne har. Dette er også uttrykkelig regulert ved at det som uansett ”klart fremgår” ikke er omfattet av informasjonsplikten. I bestemmelsens forarbeider i odelstingsproposisjonen sies det om dette blant annet følgende: “Den åpenbare risiko anses akseptabel etter loven, og det vil her være uforholdsmessig å kreve at brukeren skal informeres om slik risiko og hvordan han eller hun sikres mot helseskadelig virkning. Helseskadelige virkninger skal i disse tilfellene forebygges ved at bruker viser aktsomhet ved behandling av forbrukerproduktet og mottak av forbrukertjenester. Det foreslås derfor å videreføre høringens forslag om at informasjonsplikten ikke skal gjelde i forhold til den åpenbare risiko.” Utgangspunktet her vil være om brukeren selv har tilstrekkelig kunnskap til for det første å vurdere sikkerheten og for det andre sikre seg mot fare. Informasjonsplikten inntrer så snart dette ikke må anses som ”klart”. Både ordlyden og forarbeidene tilsier for øvrig at risikoen også må vise seg utad ved at den ”fremgår” og er ”åpenbar”. Ved aktiviteter som har mer skjulte risikomomenter må det antas at dette altså uansett skal opplyses selv om deltakerne ellers må regnes for å være kjent med risikoen ut fra kompetanse og erfaring. Omfanget av informasjonen må imidlertid kunne begrenses i slike tilfeller. 3.1.5 Særlig om bruk av instruktører Instruktørers stilling er også særlig behandlet i forarbeidene. For sammenhengens skyld inntas avsnittet under i sin helhet fra odelstingsproposisjonen punkt 3.8.3.4: “Særlig om instruktører ved forbrukertjenester Når det gjelder forbrukertjenester er det eier/leder av virksomheten som er pålagt den aktive informasjonsplikten. Når eier/leder har ansatt egne instruktører med særskilt oppgave å informere, instruere og veilede deltakerne før og under utførelsen av tjenesten, vil det kunne bli uklart hvem plikten i realiteten påligger. Den generelle aktsomhetsplikten som påhviler instruktørene etter § 3 annet ledd, innebærer at disse har en plikt til å informere og veilede i henhold til sine nærmere definerte ansvarsområder. Til tross for dette vil det være eier/leder som har det overordnede ansvaret for at forbrukertjenesten er tilstrekkelig tilrettelagt og blir gjennomført på en tilfredsstillende måte, herunder at mottakerne får den nødvendige informasjonen som tjenesten krever. Eier/leder av virksomheten vil således være ansvarlig blant annet for at instruktørene innehar tilstrekkelig kompetanse for å kunne instruere mottakerne og å sørge for at instruktøren har tilgang til nødvendig utstyr og materiale for å kunne gjennomføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.” Ordlyden i femte ledd om opplysningsplikt pålegger eier/leder denne plikten. Det relevante spørsmålet er da om eier/leder er ansvarlig for manglende informasjon fra instruktør også dersom valg av instruktør er foretatt på forsvarlig måte, og forholdene ellers er lagt tilfredsstillende til rette for den som har fått delegert ansvaret. Her er forarbeidene noe tvetydige i det de først slår fast at ”eier/leder … har det overordnede ansvaret for at forbrukertjenesten … blir gjennomført på en tilfredsstillende måte”. Deretter vises det imidlertid konkret til at denne plikten omfatter blant annet ansvar for at ”instruktørene innehar tilstrekkelig kompetanse” og ”har tilgang til nødvendig utstyr og materiale”. Sistnevnte tilsier en lempeligere og aktsomhetsbasert vurdering som det ikke finnes støtte for i ordlyden. Som det vil bli redegjort for nedenfor er imidlertid grov uaktsomhet et vilkår for straff, jf. produktkontrolloven § 12. Dette kommer derfor ikke på spissen. Ved delegering av ansvaret for å gi opplysninger som bestemt i produktkontrolloven § 3 femte ledd blir det altså avgjørende for ansvar om det er foretatt et aktsomt valg av instruktør og ellers er tilrettelagt i tilstrekkelig grad. 3.2 Internkontrollforskriften 3.2.1 Virkeområde og pliktsubjekt Internkontrollforskriften gjelder for virksomhet som omfattes av produktkontrolloven, jf. forskriften § 2. Tilbydere av forbrukertjenester etter produktkontrolloven må regnes som slik virksomhet. Ut fra konklusjonen i punkt 2 innebærer dette at ethvert idrettslag eller overordnet organisasjon som driver organisert aktivitet vil plikte å overholde forskriftens bestemmelser. Plikten til internkontroll etter forskriften tilligger den som er ”ansvarlig for virksomheten”, jf. § 4 første ledd. Med dette menes virksomhetens ledelse eller eier. Hvem, eller hvilke funksjoner dette er, vil kunne variere etter hvordan virksomheten er organisert. For et idrettslag vil dette under henvisning til punkt 3.1.3 ovenfor typisk være styret. 3.2.2 Pliktenes omfang Omfanget av handlepliktene er regulert av internkontrollforskriften § 5. Et viktig punkt er at det innledningsvis fastslås følgende: “Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å etterleve krav i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen.” Hensikten med bestemmelsene er altså å bidra til at regler gitt i øvrig lovgivning etterleves, i denne sammenhengen produktkontrolloven. Videre fremgår det uttrykkelig at omfanget av pliktig internkontoll vil variere ut fra hva som er nødvendig for å oppnå slik etterlevelse. I forskriften § 4 heter det at interkontrollen skal gjøres ”i samarbeid med arbeidstakerne og deres representanter”. Dette må også tolkes som å gjelde aktive medlemmer i organisasjoner og lag. Etter forskriften innebærer internkontroll at virksomheten skal: ”1. sørge for at de lover og forskrifter i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen som gjelder for virksomheten er tilgjengelig, og ha oversikt over de krav som er av særlig viktighet for virksomheten 2. sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig kunnskaper og ferdigheter i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet, herunder informasjon om endringer 3. sørge for at arbeidstakerne medvirker slik at samlet kunnskap og erfaring utnyttes 4. fastsette mål for helse, miljø og sikkerhet 5. ha oversikt over virksomhetens organisasjon, herunder hvordan ansvar, oppgaver og myndighet for arbeidet med helse, miljø og sikkerhet er fordelt 6. kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene 7. iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen 8. foreta systematisk overvåkning og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt” Punkt 4 til 8 må i tillegg dokumenteres skriftlig. Også for kravet om skriftlighet gjelder det en proporsjonalitetsvurdering. Denne skal foretas ut fra hva som er “nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse”. Av disse punktene er det antakelig punkt 6 og 7 som innebærer mest arbeid, og det vises for en mer detaljert beskrivelse til temaveiledningen for risikoanalyse for risikofylte forbrukertjenester som er utgitt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. 3.3 Oppsummering Kravene i produktkontrolloven består som det fremgår ovenfor oppsummeringsvis av en aktsomhetsplikt og en opplysningsplikt. Kravene i internkontrollforskriften er til for å bidra til at disse pliktene etterleves. Et konkret eksempel som har vært fremme er arrangørens ansvar ved samlinger. Verken produktkontrolloven eller internkontrollforskriften pålegger arrangøren det fulle ansvaret for sikkerheten til enhver deltaker på en samling. Det som derimot følger av produktkontrolloven er at man som arrangør på forhånd må ha skaffet seg kunnskap om risikoen som er forbundet med aktivitetene på samlingen, og at risiko utover det som er klart og åpenbart blir formidlet til deltakerne. Videre bør man ut fra aktsomhetsplikten opplyse om hva slags ferdighetsnivå som er forventet og vanskelighetsgraden på aktivitetene som samlingen legger opp til. Dette kan direkte knyttes opp til internkontrollforskriften § 5 hvor en rutine etter punkt 7 for eksempel kan være at forventet ferdighetsnivå alltid skal opplyses ved invitasjon til samlinger. Ved for eksempel organisert trening på fjellredning med erfarne deltakere vil arrangerende lag eller organisasjon i utgangspunktet for en vesentlig del ha oppfylt sin generelle aktsomhetsplikt etter loven ved å opplyse om aktivitetens høye vanskelighetsgrad og risiko, samt at deltakerne må ha tilstrekkelig erfaring. Dersom den utpekte leder eller ansvarlige er usikker på noen av deltakernes erfaringsnivå, vil man også kunne tenke seg at dette må prøves før aktiviteten igangsettes for at aktsomhetsplikten skal være oppfylt. Tilsvarende må eventuell usikkerhet rundt utstyret som skal benyttes avklares. Dette er alt sammen forhold som vil kunne henføres under de konkrete kravene som er bestemt i internkontrollforskriften § 5. Et vesentlig poeng er at virksomheten ved å følge forskriften konkret blir nødt til å ta stilling til hvilke krav som skal stilles til gjennomføringen. Det antas at det for en stor del vil la seg gjøre å utarbeide maler for kravene til dokumentasjon som er oppstilt i forskriften med tilhørende veiledere for hvordan leder av for eksempel idrettslag bør gå frem for å oppfylle kravene i forskriften. I lys av proporsjonalitetsvurderingene som skal gjøres og i tråd med veiledningen til internkontrollforskriften (AT-544), bør malene utarbeides i noen ulike versjoner ut fra virksomhetens risiko og størrelse. 4 KONSEKVENSER AV BRUDD PÅ PRODUKTKONTROLLOVEN ELLER INTERNKONTROLLFORSKRIFTEN Produktkontrolloven § 12 om straffansvar lyder: ”Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, eller som bryter vilkår fastsatt med hjemmel i § 7, straffes med bøter, fengsel i inntil 3 måneder eller begge deler så fremt ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Dette gjelder ikke overtredelse av §§ 9, 10 og 11 femte ledd. Overtredelse av § 3 straffes bare dersom den skjer forsettlig eller ved grov uaktsomhet. Medvirkning straffes på samme måte.” Dette innebærer at det må foreligge grov uaktsomhet for å straffe brudd på produktkontrolloven § 3, men at det er tilstrekkelig med simpel eller vanlig uaktsomhet for straffansvar etter internkontrollforskriften. Simpel uaktsomhet innebærer at vedkommende har brutt med det som en alminnelig fornuftig og samvittighetsfull person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Ved grov uaktsomhet må handlingen eller unnlatelsen imidlertid representere et markert avvik fra forsvarlig handlemåte eller sagt på en annen måte at handlingen eller unnlatelsen gir grunnlag for sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. I Dorgefossdommen kom retten til at det forelå grov uaktsomhet i forhold til produktkontrolloven § 3 og tiltalte ble dømt for brudd på denne bestemmelsen. Tiltaltes handlinger var derimot ikke grovt uaktsomme i forhold til straffeloven § 239 om uaktsomt drap. Han ble likevel også domfelt for sistnevnte da retten mente det i alle fall forelå simpel uaktsomhet, og dette er tilstrekkelig etter denne bestemmelsen. Strafferammene etter produktkontrolloven er ikke høye. Bestemmelsene i produktkontrolloven og internkontrollforskriften vil imidlertid også ha stor betydning for vurderingen av et erstatningsrettslig ansvar. Foreligger det brudd på en plikt fastsatt i lov vil dette nemlig svært raskt bli ansett som erstatningsbetingende uaktsomt. I tillegg kan produktkontrolloven og internkontrollforskriften få betydning i forhold til vurderingen av andre straffebestemmelser, eksempelvis straffeloven § 239 som nevnt over. I tilfeller der risikoen er høy og bestemmelsene i internkontrollforskriften i det hele tatt ikke er fulgt, vil det være stor sannsynlighet for at vurderingen blir den samme som i Dorgefossdommen. Det vil nok kunne være et formildende moment om aktiviteten er utført i forbindelse med frivillig aktivitet fremfor i næringsvirksomhet, men loven oppstiller ikke noe skille her. Det er derimot presisert i lovforarbeidene at det er graden av risiko ved virksomheten som er det sentrale. 5 OPPSUMMERING OG ANBEFALINGER Hva som skal anses som en forbrukertjeneste skal etter produktkontrollovens forarbeider tolkes i vid forstand. På bakgrunn av drøftelsen i punkt 2 vil en dermed måtte legge til grunn at majoriteten av den frivillige aktivitet som foregår i regi av organisasjoner og lag er omfattet av lovens bestemmelser, og dermed også reglene i internkontrollforskriften. Dette innebærer at det gjelder en lovbestemt aktsomhets- og opplysningsplikt. Nærmere definerte regler er fastsatt i forskrift for å sørge for at disse pliktene etterleves og at lovens formål om å hindre skade oppfylles. Manglende oppfyllelse av bestemmelsene i produktkontrolloven § 3 vil allerede ved simpel uaktsomhet kunne utløse erstatningsansvar, og innebære straffansvar dersom det foreligger grov uaktsomhet. Manglende oppfyllelse av bestemmelsene i internkontrollforskriften vil kunne straffes allerede ved simpel uaktsomhet. I tillegg må det påregnes at brudd på nevnte bestemmelser vil bli tillagt vekt ved vurderingen av andre straffebestemmelser, som for eksempel straffeloven § 239 om uaktsomt drap. På denne bakgrunn anbefales det generelt at foreninger, lag og organisasjoner som etter disse vurderingene har virksomhet som omfattes av loven, snarest iverksetter tiltak for å oppfylle lovens krav samt kravene i internkontrollforskriften. Spesielt antas det hensiktsmessig at paraplyorganisasjoner som Norges klatreforbund utarbeider maler og veiledere som letter dette arbeidet, og i størst mulig grad sikrer at kravene blir oppfylt. ****** Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA Pål S. Jensen Daniel Wikstøl advokat advokat
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.