Folgefonna holder åpent siste helgen i Oktober, og sannsynligvis første helgen i november.
Ville egentlig bare bare bringe det glade budskap om Folgefonna, men fortellerlysten er stor.
Jeg har selv innsett at jeg er litt smårar, i følge min kjære samboer har jeg en sykdom.
Trøsten er at jeg er nok ikke alene om denne sykdommen, og visse ting er det jo bra å kunne dele med andre.
I forrige uke fikk jeg ryddet plass til en fridag, og i tillegg fikk jeg klarsignal fra daglig leder i hjemmet vårt, for å reise på Fonna.
I de påfølgende dagene var ikke nattesøvnen den beste.
Følelsen jeg har når jeg vet jeg skal på ski, er akkurat den samme jeg som guttunge hadde, natten før selveste juleaften. Og for å si det som det er, så er det mange år siden jeg (på papiret) var en guttunge. Kribling og kløe i hele kroppen er noen av symtomene…
Lørdagsmorgen hoppet jeg ut av sengen og 30 min senere satt jeg i bilen med kaffe på termosen, frokost-nisten i fanget og en mårratrøtt skikompis på min høyre side. Klokken viste 0630 (fortsatt like viktig å være først i bakken)
Etter 1,5 timers kjøring fra Bergen og en liten ferjetur, kjørte vi med den vellkjente kriblingen i bena, i land i Jondalen.
Kriblingen gikk over til kraftig skjelving da vi over midtveis i klatreetappen opp mot skisenteret, måtte erkjenne at sommerdekk kanskje ikke var det beste valget. Jeg visste det var noe jeg hadde glemt…
Etter en halsbrekkende snumanøver på den smale veien og påfølgende stillhet med “hva gjør vi nå tenking”, skjønte vi at vi måtte ta bena fatt de siste kilometerene.
Det var derfor som musikk i ørene å få driftsjef Alv på tråden, med meldingen; “selvfølgelig skal jeg komme å hente dere!”
Det var like før jeg måtte tørke en liten tåre da vi noe senere kunne svinge inn på skisenter-tunet, og fikk se hva som ventet oss. 30cm med urørt pudder, og først I bakken. Hehe... HALLELUJA!
Unnskyldningen fra Alv, om upreparerte bakker, virket liksom helt unødvendig...
“Isje tænk på det…”
Vell var ikke sikten den beste denne dagen og en og annen snøbyge(sammenhengende) måtte vi bite i oss. Men hva gjør vell det? Kalenderen viser midten av oktober, og vi står på ski med pudder et godt stykke opp på leggen!
Heiskø var et fremmedord med 10 – 15stk i bakken. Ikke at det gjør noe, men dette skulle flere ha opplevd. Alle hadde vi et smil om munnen og det deltes ut en del av det vellkjente nikket til ukjente skivenner. Det som indikerer at dette er bra… dette er noe spesielt.
Jeg har ikke tall på hvor mange hi-five, jeg og Eirik ga hverandre på turen tilbake til Bergen.
Dette er gleden.! Og det er vell det som er litt av poenget med disse linjene.
Dette er ski!
I en alder av…æhh..glem det. Men jeg har innsett at det kommer nok ingen telefon fra kjente eller totalt ukjente skifilmprodusenter, det blir nok ingen Freeride Challenge for min del, og backflip…NOPE!(ok, kansje til vinteren)
Jeg slutter vell aldri med å lete etter den beste snøen, den perfekte svingen, og katalogene med årets reisemål kan jeg utenatt.
Men gleden over gode (ski)venner, gleden over å TA seg fri, gleden over å møte en så service-minded person som driftsjefen på Folgefonna, gleden med å glede seg… Det er det som er det store.
