Gå til innhold

eaa

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    1 739
  • Ble med

  • Besøkte siden sist


Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    eaa fikk poeng fra HannKatta i Heievorda 27.09.2007 - Et lite stykke Alaska i Norge   
    Villmark
    Været var meldt knall, og både torsdag og fredag var avsatt som feriedager. Jeg hadde egentlig tenkt meg til Jotunheimen torsdag, men siden været der oppe var meldt enda finere neste dag, ville jeg drøyde jeg den turen til fredagen. Istedet slang jeg meg avgårde til et lite Alaska i Hedmark, ei lite trafikkert vord som jeg har sett på lenge, Heievorda/962, beliggende ei halvmil vest for Glomma v/ Evenstad i Østerdalen. Ikke store greia, men ganske spennende terreng, synes jeg. Rovvilt-terreng dette, bjønn holder hus i omegn, ulv passerer rett som det er, gaupe er stamvilt derinne. Og like nordafor ligger Mårgranåsen. Et årvisst kongeørnreir ligger ikke langt unna det heller.

    Høstfargene var ikke det helt store, men dog flekkvis til stede, der jeg i hvit formiddagssol strener over høstbrun myr mot den bratte stupveggen som danner østsiden av vorda. Jeg støkker opp to orrhøner i myrkanten, før stigningen mot erosjonsrøysene under veggen begynner. Halvveis oppe i stigningen varsler en ravn, og jeg stopper for evt. å sanse hva den har sett. Det kunne jo være meg den varslet, men kun sekunder etterpå ser jeg en diger voksen kongeørn seile på brede vinger langs bergskortene ved himmelranda over meg. Den drar et par runder fram og tilbake langs stupveggen, før den setter seg i en snøbrekt grantopp. Jeg har skrittet inn i slagskyggen av ei storgran, og forsøker ikke å røpe meg ved å kaste min egen skygge utover lyngen i glenna der jeg står, samt kun å bevege meg (og kikkerten) når jeg er i skjul for ørna. Jeg hører i den blanke høststilla at den småprater der den sitter, med mjauende korte lyder. Den letter igjen, og passerer atter ovenfor meg. Himmel, denne er diger! Fuglen forvinner av syne bak egga mot nord, så jeg tar iveg opp i en av stenrøysene innunder fjellveggen. Her får jeg brått besøk av fem rauskjør (lavskrike), som tillittsfulle og nyskjerrige flaprer mjukt på stille vinger omkring meg. I sannhet en trivelig fugl denne skogenes "ånden som går"!

    Uveisomt
    Over røysa brattner det skikkelig til, og det blir ganske så bushete. Jeg bryter meg oppover, henger i torvtufser og tørrkvister, klorer meg fram opp svaene til ei 40 cm bred grasvokst hylle, for å prøve ta et bilde av utsikten langs bratta. Fjernt ute i nordøst blåner selveste Rendalssølen/1755 under den blå og blide septemberhimmelen. En og annen trost gjør anskrik når jeg støkker den, og ei sen rødstrupe sier også ifra med et tørt "tekk tekk" borte i et rognbærkjerr. Videre oppover er det stopp. Vertikale temmelig svapregede berghamre steiler mot himmelen, og jeg trekker derfor til venstre og sørover under disse, for å prøve å finne en klyvbar veg opp til egga der. Urpreget villmark her, med mosegrodde falne grankjemper hengende i blokkmarka bortetter bratta. Her ferdes nok ikke mye folk, vil jeg tro! Jeg sliter meg til slutt opp noen glatte skorter der, mer hengende i vegetasjonen enn i fjellet. Brått når jeg brekket på egga, og topplatået rødmer i høstfarget blåbærlyng mot toppunktet på 962 moh, der et lite trigpunkt står bardunert fast. Jeg rusler så nordover langs brekket, er helt utpå og nyter utsikten ned igjen til grovurene mer enn 100 hm under, samt skogdalene østover. Her ser jeg også en hønsehauk, som på butte vinger sirkler i trange runder over bergveggen 100 m nordafor meg.

    Jeg setter meg på en diger sten heeelt utpå stupkanten, dingler med bena litt, og sonderer landskapet under og rundt meg med kikkerten. En ravn kommer klunkende fra sør, og seiler nyskjerrig kloss over hodet på meg, blir altfor stor for kikkerten, og jeg hører vingesuset idet den skakker på hodet og kikker på meg da den drar forbi. Jeg rusler så nordover og ned ryggen på fjellet. Ryggen huser en del sva, en del spredt blokkmark, og skrinn furu- og fjellgranskog. Nedatt til flatene rår urørt urskog, vindfall, tørrkragger, bergufser og storblokk. Et sted finner jeg restene etter ei rovfugldrept røy. En kampesten sitter opphengt som en giljotin mellom to andre gigantblokker, og kan for den modige gi tak over hodet hvis det kniper. Ei artig lita runde dette, og tar man seg tid til å postere noen timer i døgnets tidlige eller sene timer, ja så er nok også en og annen listig pote å få se, og da helst av det digre slaget..!

    Kansellering
    Jeg gledet meg så til Jotunheimen neste dag, men begynte å få litt vondt i hodet på returen. Dette ble bare verre og verre utover kvelden, ble helt jævlig rett og slett, og litt kvalm ble jeg også. Så avgangen mot Jotunheimen kl. 23 ble utsatt - og til slutt droppet. Pokker også, med slikt et vær, og fridagen og turen ferdig booket!

    Og på toppen av det hele, neste dag ( i skrivende stund altså), mens jeg småbannende tverker rundt meg selv i godværet og tenker på Jotunheimen, leser jeg i avisen at det er "verdens hodepinedag"! At det går an! Så da får jeg bare trøste meg med denne minirapporten da - fra et like lite stykke Alaska i Norge.










  2. Liker
    eaa fikk poeng fra Mizzy i Merkelig...   
    Her på FF finnes mye folk, med til sammen en rimelig anselig mengde erfaringer fra variert friluftsliv.
    Blant oss finnes sikkert flere som en eller annen gang i livet har opplevd noe vi finner merkelig, uforståelig, eller kanskje skummelt.
    Tenkte vi kanskje kunne dele noen slike undringer, spørsmål, svar og beretninger med hverandre u/ denne tråden..?
    Det være seg naturfenomener, gåtefulle observasjoner/opplevelser, dramatiske hendelser, nestenulykker, "spøkelseshistorer" mm.
    Og som det står i annonsene: "Alt av interesse..."

    Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på.

    -----

    Dette hendte i 1993, på sjøen Isteren i Engerdal kommune, Hedmark.
    Min faste fiskekamerat Tore og jeg var trofast i mange år på båtfiske på Isteren, normalt en 9-10 dager i begynnelsen av juni. Sjøen som ligger 646 moh huser en praktfull stamme av endemisk (stedegen) storørret, og vi bedrev dreggefiske (dorging) etter denne. Senest i år ble det tatt en bjesse på 9,2 kg der oppe. Som med alt annet fiske etter ørret, er nattfiske effektivt også her. Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen. Med åra samlet vi stor erfaring samt inngående lokalkjennskap til sjøen, så fisket ga til tider strålende resultater.

    Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest
    i Nord-Isteren (sjøen består av to hovedbassenger). Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før. Det var kjølig, men blikk stille. Sjøen lå blank som smeltet tinn under gryet, og langsomt steg råtåka opp fra vassyta, og la seg som langstrakte buede silkeslør over vannet, og videre innover de glissent furubevokste myrflatene langs sjøkanten. Ei gluttsnipe plystret innpå myrflatene vestafor oss et sted, og i landskyggen under Bjønnberga i motsatt retning, klaget en storlom hult gjennom nattestilla. Innover myrflatene sto kvite tåkesopper som små cumulusskyer opp over alle tjenn og pytter, der de humusfargede kaffebrune vassflatene nå lå svartblanke lik døde rådyrøyne i demringslyset. Vi var her på fjerde dagen nå, og hadde allerede saumfart sjøen fra ende til annen. Det var midt i uka, og vi visste vi var alene langs vassdraget. Ingen andre hadde vi sett disse dagene, ikke en båt, ingen kanoer, ingen telt. Og ingen veger finnes langs sjøen noe sted.
    Vi rådet altså farvannet alene...

    Bettet var dårlig, og det var lenge siden siste fiskekontakt. Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller... Vi ligger her kun 30 meter fra land, og langsomt siger de tynne myrfuruene forbi der borte i tåkesløret. De grisne armtjukke furutrærne står som skygger i skyggen, tilfeldig spredt med meters mellomrom innover den våte starrbevokste myrflata, der kun enkelte tynnhalsede vaklete grastuer bryter myrhorisonten mellom trærne. Langt bakenfor innpå myrflata ligger det et grunt og nær gjengrodd tjenn ved navn Svinsjøen.

    Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla.
    Da!!!
    Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10 meter innenfor strandlinja.
    Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer.
    Slik sitter jeg i 4-5 lange sekunder, før jeg instinktivt og sjokkert halvdukker, dulter til Tore og peker!
    Jeg tar meg selv i ikke å tørre å snakke høyt, så jeg formelig hveser til Tore "Ser du det samme som meg..!?"
    Han tverrsnur seg, og blir sittende som frosset - like målløs og kvitøgd som jeg var.
    For der borte halvt løper, halvt hopper en lett krumrygget helhvit skikkelse bortetter myra, fjørlett fra tue til tue.
    Holdningen minner litt om indianernes dans i bållyset rundt totempelen. Jeg tolker vesenet umiddelbart som en kvinneskikkelse, som synes å være ikledd et heldekkende langt makkoliknende klede, og "hun" har noe som likner et sammentullet håndkle på hodet, som en hvit turban nesten. Skikkelsen beveger seg i samme retning som oss, og i noenlunde samme fart, helt parallellt med stranda. Vesenet snur seg aldri og ser på oss, men stirrer ufravendt ned i myra foran seg, mens "hun" dansende hopper vektløst avgårde over den vassjuke myrheden. Avstanden er altså ikke mer enn 40 meter, og ikke et strå hindrer sikten. Vi har kun de slørtynne duvende tåkestreifene imellom, men disse er klart gjennomsiktige ihvertfall til 400 meters distanse, det ser vi jo på trærne innetter myra... Ingen lyd eller plask kan høres, mens "hun" følger oss slik i kanskje 100 meter, før skikkelsen når litt tørrere lende i en glissen skauhol sør for blautmyra. Der svinger "hun" av fra stranda, og forsvinner langsomt inn i tåke og skygge i den fattigslige skauholen. Vi aner flekkvis den hvitbleke skikkelsen danse seg vekk mellom trea, før alt igjen er som før - like stilt, like blankt, som om ingenting noensinne hadde hendt...

    Vi stirrer stumt på hverandre. Adrenalinet flommer varmt i kinna, og all trøtthet er som fordampet vekk.
    Jeg bryter stillheten først og sier skjelvende: "Hva var det der???!!!"
    Tore bare skaker på hodet, som liksom for å kláre synet, snur seg igjen og koper lenge innover Bjønnfjordneset.
    "Fyyy faen!" kommer det lavmælt fra hetta, hvorpå han setter to kulerunde og skrekkslagne auer på meg og sier "Aner ikke! Grøss og helvete, nå drar vi innat åt lavvúen!" Vi stopper båten helt, og skrur av motoren. Bare et og annet ryt fra en granmeis inni holen høres, samt et lite smikkvak fra en småsik noen meter unna båten. Ellers ruger fortsatt nattestilla stor over landskapet...
    Vi nøster inn stengene, og koster tilbake til leiren på motsatt side lenger NØ i fjorden. "Nei fytterakkern, var det huldra eller?" spør Tore, men han får intet svar. Vi så det begge to, to klink edrue mennesker med øya på vid vegg, og på relativt kloss hold. Og vi reagerte begge likt, med en instinktivt gysende og skrekkblandet følelse.

    Før vi bikker i lavvúen står jeg en stund i døråpningen, strekker hals og myser langsynt tilbake mot Bjønnfjordneset og tåkeskya over Svinsjøen. Men kun et fjernt fløyt fra gluttsnipa høres der bortefra, ellers rår "den allra størsta tystnad"...
    Utpå formiddagen kjørte vi enskomst runden rundt hele neset for å sjekke, vi dro til og med et stykke opp elva Sømåa på baksiden, for å se etter tegn til mennesker noe sted. Men alt var som før - ingen telt, leir, bålrøyk, kano, båt eller folk var å sanse noe sted.
    Vi var fortsatt dønn alene der inne.

    Eller - var vi egentlig det .....?
  3. Liker
    eaa fikk poeng fra Timmey78 i Fjellvitser   
    Her et tema fra vår traurige hverdag.
    Ikke alltid lett å være fotsoldat, underlagt våre "store" ledere...:

    ---
    En mann i en varmluftsballong innså at han hadde rotet seg bort.
    Han reduserte høyden og så en kvinne nede på bakken. Han gikk enda lavere og ropte til kvinnen:
    "Unnskyld, kan du hjelpe meg?
    Jeg har avtalt et møte med en venn for en time siden, men jeg vet ikke hvor jeg befinner meg!"

    Kvinnen nede på bakken svarte:
    "Du befinner deg i en varmluftsballong 31 fot over havet, på 55° 41' 47" nordlig bredde
    og 10° 12' 47" vestlig lengde i koordinatsystem WGS 84, og du beveger deg i en fart av 4,7 knop
    i retning 192 grader, der misvisningen er 0.8 grader."

    "Du må være tekniker." sa mannen.

    "Det er jeg," svarte kvinnen, "men hvordan visste du det?"

    "Tja," sa mannen, "alt du har sagt er teknisk korrekt, men jeg har ikke anelse om hva
    jeg skal bruke opplysningene til, og faktum er at jeg fremdeles ikke vet hvor jeg er.
    Det eneste jeg har fått ut av din hjelp er at jeg har blitt enda mer forsinket."

    Kvinnen på bakken svarte: "Du må sitte i ledelsen."

    "Det gjør jeg," svarte ballongskipperen, "men hvordan kunne du vite det?"

    "Det er enkelt," svarte fotsoldaten:
    "Du vet ikke hvor du er - eller hvor du skal.
    Du har kommet deg opp i verden kun på luft og ingenting.
    Du har inngått en avtale som du ikke er i stand til å holde, og forventer at mennesker under deg skal løse problemet ditt.
    Faktum er at du befinner deg i samme situasjon som du gjorde før du traff meg, men nå er det plutselig min feil!?"
  4. Liker
    eaa fikk poeng fra aleks i Tverrådalskyrkja 25.03.2007 - En tur for "Hall of fame"   
    Vårmorgen
    Det anger av skare og frostig furubar i fjellskogen, mens vi står stille og bare lytter til vårmorgenen. Ovenfor oss mot snaufjellet skarrer og kakler fjellryper over alt, og i furulia bak oss trommer en svartspett tungt på en tørrstamme et sted. Soloppgangen pensler et anstrøk av rosa over fjella på motsatt side av dalen, mens Sota seter fortsatt ruger mørk og stille i frostdisen nede i dalskyggen. Over oss steiler en høg blå himmel, det er vindstille, og vårdagen ligger blank og ubrukt foran oss.

    Vi er på veg mot Tverrådalskyrkja og dens sørtopper, Roger og jeg, og værmeldinga er i dag god. Etter gårsdagens retrett i uværet på Vestre Holåtind (Skjult lenke - logg inn for å se den), ser dette særdeles lovende ut! Stigningen opp den halvbratte lange dalsida går overraskende lett synes vi, etter 26 km og 1600 hm på isete ski dagen før. Vi forlater snart også fjellbjørka, og idet vi kommer opp på høgdebrekket over dalsida, ser vi allerede to av dagens tre mål: Tverrådalskyrkja/2088 og dens sørtopp S-1/2034. Og bakenfor disse gjemmer seg S-2/2018. Er litt usikker på navnet på sistnevnte faktisk, da den også omtales som ”SV for Fortundalsbreen”, eller også Steinkollen. ”SV for Fortundalsbreen” er et ikke-navn etter min mening, da hva som helst kan ligge SV for breen , det navnet sier jo ikke at det dreier seg om en topp engang! Og Steinkollen er også et litt tafatt navn på en 2k da.

    Vel oppe dalsida når vi også inn på løypa til Nørdstedalsetra. Denne følger Tverrådalen en bit. Nede i daldråget er det fortsatt skygge, og temmelig kjølig etter klarværsnatta. Fellene skurer som sandpapir mot isen i løypa, og det er skikkelig trått å gå flata innetter dalen. Kulda biter også litt på øra her, for lua forsvant ned i sekken tidlig nede i lia, må vite! Men snart tar løypa av fra dalen, og opp mot Styggvatna innunder nordtoppen på Tverrådalskyrkja. Der oppe møter vi sola , og på noen steinblokker tar vi dagens første rast. Storskavlene oppe i nordtoppen lyser turkisblå og rene imot oss, og i sørøst under sola troner Tundradalskyrkja/1970 mot himmelkvelven. Stillheten er total her oppe, og vi nyter utsikten og omgivelsene, og kjenner allerede nå at sola varmer i fanget der vi sitter. Nyyydelig!

    Betongføre
    Oppe på ryggen før vatnet ser vi så dagens hovedmål, selveste Tverrådalskyrkja/2088. Over oss en uendelig vid blåhimmel, og foran oss en silkehvit sprekkfri breflate, nesten like stor som himmelen selv, og midt i det hele troner kyrkja, skarpskåren og stilren som en nunatak hevet over resten av verden.

    Vi slipper oss ikke ned på Styggvatnet/1407, men tar av halvt høyre oppe på ryggen før vatnet, og vinner sakte høyde derfra oppetter ryggen til vi når breen. Den er som betong, fast og sprekkfri, og skia synker bare et par cm i fast tørr snø, så fellene sitter som spiker oppover bratta. Vi tar sikte på nedre halvdel av himmelranda der framme, og jabber så jamt og trutt til himmels. Et par fotopauser må til, men det går relativt radig lell, og i den tiltakende solvarmen renner svetten godt i fjeset , mens både lår og armer får kjørt seg godt mødne i den lange bratte mota. Det gode slitet, dette!

    Vi når så opp på østryggen sør for bretunga, og tar en kort rast. Vi nærmer oss toppen nå, 250 hm igjen kanskje. De siste 150 hm blir å gå på bena, for fra der sørkanten av bretunga når øststupet, blir det både for bratt og stenete for skia. Like før vi når bratteste toppeggen synes jervespor på breen. Mot sør hvitner Fortundalsbreen som et silkehav, og rundt Sveinkollen/1743 ser vi den enorme ”Sveingryta”, ei langsmal vindskapt jettegryte i isen, som følger fjellfoten rundt hele vestsiden av fjellet. Inne i brebotnen under øststupet på Tverrådalskyrkja skrur noen digre istårn opp fra breflata, ellers er breen som silke over alt, med flotte vindskapte snømønstre rundt småkammer og søkk. Synes jamt over å være bra med snø i fjellene i år. Roger nyter utsikten, mens jeg knepper noen bilder av ham stående foran toppen. Det er fortsatt så godt som vindstille, men vi vet at det normalt trekker på høgtoppene, så vi slenger på jakkene før vi tar fatt på siste etappen.

    Ja, vi elsker…
    Så er det av med skia, feste disse på sekken, og ta iveg opp den bratteste delen av toppkjegla. Roger bruker isøks, mens jeg bruker skistavene. Vi ser nå at det kommer fotspor opp fra sørøst, fra sørsiden av ryggen vi kom opp på. Sporene synes noen dager gamle, men er gode å ha i den mer hardblåste og isete sørflanken, siden vi da slipper å sparke våre egne fotisett. Det er best å ha godt fotfeste her, vi har ikke stegjern med, og en utglidning vil fort bli ubehagelig. Helt oppunder toppunktet blir snøen igjen løsere, vi synker 15 cm i grovkornet men relativt fast sukkersnø, noe som passer oss bra, idet dette vil gjøre passasjen videre langs den kvasse sørryggen lettere enn på knallhard og isete snø.

    Utsikten er formidabel ! Laaangt der nede ser vi atter Sotasetra og Liavatnet, og rundt hele horisonten kryr det av kjente og ukjente fjell. Tundradalskyrkja synes med ett så lita i dette selskapet. Vi ser Dovres kjemper som ruger langt der ute i nordøst, mot øst hersker Holåtinder og Hestbrepigger, i sørøst vrimler Jotnene mot himmelen, og Hurrunganes kvasse profiler står fjernblå og mektige i sør. Lodalskåpa steiler høg og brudehvit i vest, og nordover lyser Sekkebreen krittende hvit over Mysubyttdalen. Og imellom alt dette; fjell, voler, tinder, høer og breer så langt øyet kan se. Og alle er de fløtehvite og snømjuke, med djupblå søkk og skygger som speiler fargen fra marshimmelen, som står uendelig og lysende blå over landskapet. Sollyset gnistrer over viddene, og jeg formelig drikker synet inn. Gud bedre, hvor jeg elsker dette landet ! Et ekte, rent og fullkomment vinterland, et syn så vakkert at det stundom gjør meg rørt. Og det gjør godt for et vintermenneske som meg å se at breene forhåpentligvis får et lite forsprang på sommer og avtining i år…

    Det trekker litt bistert fra vest her oppe, så vi setter oss i ly av varden for en matbit. Dvs. jeg blir drivende å ta bilder mens Roger spiser, før jeg hastig sluker et par kjeks, og vi er klare for egga mot sørtoppene.

    Ren nytelse
    Egga imot S-1/2034 ser ut som den er laget av sprøytekrem. Snøen sitter svulmende og plastret på berget, og som nevnt er den sukret, men fast, og vi synker 15 cm nedi. Dette er helt ideélt for fotfeste, noe som gjør traversen enkel og til en ren nytelse . Det litt luftige cruxet på egga blir nå som sprøytekremen tilsier kun et kakestykke, eller ”piece of cake” som det også kalles. Dog skal man være rimelig våken her, særlig med skia på sekken, da disse stedvis tar nedi bakken, og brått kan tippe en stakkar ut av balanse. En skarve meter ut mot vest er det vertikalt svart stup, og på motsatt styggbratt snøflanke - og den er lang! Så selv om fotfestet synes godt er det kun sukkersnø å holde i, så det gjelder å ha balansen inne nedover egga! Jeg somler med å ta flere bilder utover der, så Roger tusler litt i forvegen. Litt oppe i stigningen mot S-1 står han og venter ved et litt glattere snøparti, og peker på noe han synes likner dyrespor. Dette viste seg å være et gammelt jervespor - igjen! Dyret har kommet fra sør og opp langs eggen i retning stortoppen. At vi ikke har oppdaget det før, altså på eller nærmere stortoppen, får den knudrete og vinderoderte snøstrukturen der oppe ta skylda for. Ikke blek den tassen gitt, går altså søreggen opp på Tverrådalskyrkja midtvinters!

    Etter nye bilder tilbake mot 2088 fra S-1/2034, rusler vi litt ned i solsida på sistnevnte, og tar på skia igjen. Så aker vi ned til bandet mot S-2/2018 (Steinkollen), hvor vi møter sporstrekket etter jerven atter en gang. Deretter trabulerer vi til topps på dagens tredje og siste 2k, en PF på imponerende 65 meter ! Fra denne flate toppen skuer vi nå tilbake inn i østsiden på hovedtoppen og S-1, som lyser kritthvite i høgstdagssola. Og under dem ligger silkeveien, vårt vegvalg tilbake til dals, nemlig Fortundalsbreens matthvite storflate, som svakt bølgende heller samfulle 600 hm nedatt til Styggvatnet/1407.

    Hall of fame
    Vi tar fellene av skia v/ varden på S-2, og sklir iveg tilbake retning bandet mot S-1. Halvveis nede i hellinga mot bandet, kanter vi over brekket og ned på breen. Denne er halvbratt her oppe, så vi skyter raskt fart, og traverserer i sikk og sakk ned til den noe slakere breflata lenger nede. Deretter er det bare å kjøre i lange strekk på skrå ut flatene, svinge, og nytt langt strekk tilbake. Forholdene på breen var så strøkne at man kunne stå å kjøre med lukkede øyne om man ville. Breen er stor og vid, og vi krysser tidvis like forbi hverandre, for i neste øyeblikk å være en halv kilometer unna hverandre. Slik når vi raskt skiløypa mot Nørdstedalsseter atter en gang, i bakken like sør for Styggvatnet. Der møter vi folk. Disse skal gå Jotunheimen rundt, fra hytte til hytte, en hel uke til endes. Vi fyker så videre, og svinkjører ned på tjennsisen, for å ake så langt som mulig før vi må stake oss videre på de smurningsrene skia. Vel over tjennet, tar vi en siste matbit før vi setter utover mot Tverrådalen. Vi ser at to personer nå går våre spor fra før i dag i retning breen og Tverrådalskyrkja. Klokka lakker mot ettermiddag, så om de kom seg opp er vel tvilsomt. Videre legger vi løypa så vi utnytter overhøyden til å ake Tverrådalen helt ut, knapt et stavtak ble tatt! Endelig følger vi så skuterløypa helt tilbake til Sota. Oppe i lia passerer vi spora våre fra i går, og har atter en gang erfart at fjellet er variabelt. Gårsdagen forsvant i tåke og whiteout, mens dagens tur var perfekt fra ende til annen. Kanonvær, superforhold både på ski og langs egga, intet hadde vi glemt igjen, alt utstyr var i orden, ingenting ble mistet eller gikk i stykker, formen holdt bra, og ingen skader. Og et landskap med en utsikt som overgår svært mye. Bare ren nytelse altså, og et knippe bilder verdt å mimre over. Alt i alt bedømmer vi denne turen til glatt å gå inn i vår ”Hall of fame” - og der er det kamp om benet, gitt vår vakre natur og det antallet turer som gåes..!

    Drøyt 20 km, 1500 hm , 9t 10min.
    Anbefales herved!

    PS.
    Bruk F11 i nettleser for optimal bildevisning!










  5. Liker
    eaa fikk poeng fra 4frntrenegade i Utskilt: Skardstølsdalen?   
    Ja, kartene opererer med både Skardstøls- og Skagastøls- som "fornavn" på både dalen og tindene. Jeg har også hørt Skagadalen brukt. Kjært barn, mange navn? Mulig det, men jeg mener det bør hete Skagastølsdalen/tindene! Dette valget er det absolutt fremtredende i bruk, og bør derfor nedfelles som det eneste gangbare navnet... Ugh, jeg har talt!
  6. Liker
    eaa fikk poeng fra Brurberg i Torfinnstinder 26.07.2006 - Våte rapeller, og en ørkenvandring mot vest...   
    Varmt ja!
    Bygdin lå speilblank og stille under en høg blå himmel, da jeg ankom Eidsbugarden ca. kl. 0730. Ti minutter etterpå kom også Nils, og vi ordnet litt pakking og ryggsekker, før båten tutet for første avgang kl. 0810 i retning Torfinnsbu. Der campet Morten, Torgeir og Pål i telt v/ Nybue, en drøy kilometer nord for Torfinnsbu. De hadde padlet dit i kajakker fra østenden av innsjøen dagen før. Målet for oss alle var Torfinnstindtraversen over Austre/2119, Midtre/2110 og Vestre/2085. Nils og jeg aktet i tillegg å gå Torfinnseggen videre, for også å ta med oss Kvitskardtind/2193 og Kvitskardoksle/2065.

    Det sto kaldt fra vannet utover Bygdin, så jakka var god å ta på utpå der. Nils og jeg hadde jo ingen kajakker, og siste båten tilbake gikk jo som vanlig alt for tidlig, så vår plan var å gå helt tilbake til Eidsbugarden når dagens fem 2k-topper var i boks. Men det skulle etterhvert vise seg å bli en svært så seig marsj...

    Grunnet liten vannstand i sjøen, måtte vi klatre opp fra baugspissen av båten og videre opp på brygga v/ Torfinnsbu. Der var ingen andre turkamerater å se, så vi sendte en sms til Morten, som svarte at de hadde gått iveien før oss, og satt allerede og ventet oppe v/ foten av renna vi skulle klyve opp til Austre. Så Nils og jeg jabbet i veg fra Torfinnsbu kl. 0915, oppover den allerede kokvarme mota retning Austre. Sola sto oss rett i nakken, og jeg var i tillegg svartkledd fra topp til tå, så svetten silte fort helt fra start . Samtidig gikk også et guidet følge med en 4-5 svensker samme veg. Vel oppe ved innsteget til den østligste renna på Austre ventet Morten, Torgeir og Pål, like blide som morrasola bak oss . Svenskene tok iveg oppover, mens vi tok en matbit. Vi stresset ikke med å komme etter. Litt distanse burde vi ha lell, grunnet faren for steinsprang nedover den bratte og markerte renneprofilen.

    Så var det til å tygge høydemeter. I det vi starter oppstigningen flyter med ett en ung kongeørn ut på himmelblåa rett over hodene våre! I renna sto lufta varm og stille, så jeg i min svarte langbente habitt savnet noen vindgufs for avkjøling! Klyvinga oppover gikk greit og uten dramatikk, men man skal være obs. på mye løs sten, og såvidt mulig unngå å berøre slike, særlig når man vet at fallsten ikke kommer ut av den smale og markerte renna, og spesielt når man vet at man har folk bak seg! Ca. 2/3 opp i renna ligger en langstrakt liten hammer og kløyver renna i to løp. Vi gikk til venstre og til topps på hammeren. Herfra kunne vi nå nyte synet et speilblankt og blått Bygdin, som etterhvert lå lengre og lengre under oss. Samtidig nådde vi igen svenskene, vekslet noen ord, for så å gå videre først i løypa. Grei klyving videre også, det bratner litt mot toppegga, med et par litt vanskeligere opptak, men ingen spesielle vanskeligheter. Etter ca. 3,5 t nådde vi toppen på Austre/2119. Like før toppen lå ura blek og gul rundt en snøflekk som til vanlig tydeligvis har vært mye større enn nå. Nedsmeltingen av fonner og breer er stor i år. Ikke bra dette. Breer og fonner minker eller forsvinner, og etterlater seg kun gusten ur som er løsere enn det meste, og heller ingen snørenner å benytte for å spare knea litt nedatt finnes .

    Langs himmelranda
    Litt etter oss kom også svenskene, men de skulle heldigvis ikke lenger enn til Austre, slik at kødannelse v/ rappellene kunne unngås. Laaangt under oss lå Bygdin som en polert blågrønn juvél i sommerdagen, og speilet de kritthvite cumulusskyene som nå begynte å bygge seg opp i sør, og elvene Torfinnsdøla og Langedalsåne streket seg krokete og kritthvite mellom grasgrønne rabber ut i innsjøen. For et vakkert skue, og for en berusende følelse av frihet, flukt og høyde! Etter obligatorisk mat/drikke og fotografering, var det på med klatreselene, og bort til dagens første rappell. Torgeir ordnet med festet, som ligger en 7-8 m nede på siden mot Torfinnsdalen. Der bugnet det forøvrig med gamle slynger. Vi spikket vekk de fleste, og lot en håndfull som så bra ut sitte. Pål var ute på kanten og myste skeptisk ned i det skyggefulle dypet, og sa bare ”Aldri i verden!”. Vi argumenterte så godt vi kunne, og Pål dro litt på det, men lot seg dessverre ikke overtale. Så han tok derved følge med svenskene tilbake til Torfinnsbu. Kanskje du ville tatt sjansen en annen dag Pål, for er man på vippen, så kan faktisk slike følelser og avgjørelser variere med dagsformen...

    Deretter forvant Torgeir i dypet først, en rappell på ca. 25 m. Alle kom velberget ned her, og vi gjøv på klyvingen videre opp til Midtre/2110. Bratt opp fra skaret her, hvor vi holdt noe ut til venstre på Bygdin-siden. Etter et par litt utsatte hyllepasseringer, havnet vi i ei lita renne som igjen førte oss opp på egga. Øverst her var et par vanskeligere opptak der lange armer var en fordel, og deretter greit de siste få metrene til varden. Vi så nå at det sto to personer på Vestre/2085, men disse gikk snart videre utover Torfinnsegga. To andre var foran oss, og på veg opp til Vestre fra skaret mot Midtre, og enda to kom faktisk opp til Vestre fra Bygdin via renna mellom Vestre og Midtre. Sannsynligvis lite brukt som adkomst den renna...

    Vi koste oss ved varden på Midtre i det vindstille solvarme været, og det var nesten bare godt da en flyktig skygge av en overdrivende sky la seg over toppen for en stakket stund. Vi fotograferte, diskuterte topper i det fjernblå rundskuet, mimret over diverse turminner, og praten gikk lett og ledig om rygger og raviner, traverser og vegvalg i fjellheimen - og vi gledet oss til neste rappell. Trivsel i n’te potens dette!

    Lekk... eller?
    Så forberedte vi neste rappellfeste, der det også lå mange slynger fra før, 13 i tallet hvis jeg husker riktig. Selv med et så skummelt tall, satset vi på at ikke alle 13 var Murphy sine og la ingen ny, men tredde tauet bak dem alle, og kastet det ned veggen mot skaret i NV. Forøvrig den første bruk av mitt nye tau, et 60 meters Mammut Challenge Line 9,2 mm. Torgeir bandt seg inn i åtteren, og sto på vippen ut i rappellen da noe rart skjedde. For ut fra hans høyre bukseben sildret en liten stråle fra ankelen... Vi stusset jo litt først, før vi oppdaget den korrekte årsaken. Han hadde fått sugeslangen på sin Camelbak som hang og slang fra den ene ryggsekkremma innunder beltet på klatreselen, og munnstykket i klem, og nå rant vannet ut igjen der nede. ”Åja, det var sånn det var?”, gliste vi andre høyt . Hehe, for ellers så jo dette svært lite mandig ut, mente vi - med Torgeir stående på kanten av stupet, og så renner det noe ut av buksebenet..! Og dette skjedde faktisk v/ to anledninger! Virkelig våte rappeller dette, Torgeir!

    Neste mann ut var Nils, som med et bredt smil om munnen rygget seg ut over kanten. Om litt slakket tauet, og ”Nede!” ble gaulet opp til Morten og meg som fortsatt sto igjen oppe. Da Morten forsiktig føttet seg ned til festet, skjedde noe skummelt. En sten på størrelse med ei normal soveromspute gled av den smale nabben festet satt på, selv om Morten knapt var nær den. Den falt ned stupet ut mot Bygdin. Først 5 lange sekunder med stillhet, så et skarpt brak før et svare rabalder ramlet fra opp fra dypet... Steinspranget styrtet så videre ned renna mellom Midte og Vestre, akkurat der de to personene hadde kommet opp noen få minutter før! Huff og huff, noen ganger er det ikke allright! Denne rappellen er også ca. 25m, og litt tricky, siden landingspunktet ikke ligger i loddlinjen under startpunktet. Man skal egentlig rappellere litt ut til venstre for å havne riktig ned i skaret, men møter etter en 6-7 meter et lite overheng, mister alt fotfeste, og raser samtidig i en pendelbevegelse mot høyre. Litt spooky følelse, men man når raskt innpå veggen igjen lenger ned, og kan ta seg inn igjen i retning landingspunktet derfra. Vel nede er det kun få timetre ut et lite platå til neste rappell på ca. 10m. Her måtte Torgeir utom en liten pynt på Torfinnsdalssiden og dingle litt med bena! Herlig og kilen høydefølelse utpå der! På platået møtte vi også to andre som kom motsatt veg, de to som uvitende hadde unngått stenspranget etter fallstenen med få minutter. De hadde ihvertfall en vanskeligere oppgave enn oss!

    Den lille10-metringen gikk greit unna, og så ventet den siste 25m rappellen ned til bunnen av skaret mellom Midtre og Vestre. Her brukte vi to tau, hvor Torgeir gikk drøyt halvveis ned først, for så å henge der for å fotogafere oss andre når vi kom ned på det andre tauet. Her er rappellfestet helt ute på stupkanten. Siden Torgeir allerede hang i slyngene, ble disse dratt ut og strammet ned over brekket. Derfor måtte vi andre ned på ei fotstor hylle halvannen meter nedenfor kanten for å få tak i det andre tauet og koble oss inn i rappellen, noe vi fant såpass risikabelt at vi for sikkerhets skyld sikret oss med ei midlertidig båndslynge til rappellslyngene før vi gikk ned på hylla for å koble oss på tauet. Men alt gikk prikkfritt, og som siste par ned ordnet og pakket Torgeir og jeg tauene mens vi sto i skaret, før vi alle tok fatt på klyveklatringen opp til Vestre. Vi trakk her ørlite ut til venstre først, for så å gå litt høyre i siste del, der de siste få metrene er vanskeligst, grad 2+ vil jeg si. Jeg kom opp sist, og hadde 2m igjen, da jeg ser føttene til Morten og hører ham si: ”Vær forsiktig her’a... Glipper du her er det game over!” Joa, man blir jo noe baktung med både sikringsutstyr, tau, 3 l drikke og 3,5 kg fotoutstyr i sekken, så grad 2+ er faktisk ingen spøk med en sekk på 18 kg. Glad ikke isøks og stegjern var oppi der også...

    Vegskille
    Så var det verste gjort. Vi sto nå på Vestre, hvor vi skulle skille lag. Morten og Torgeir skulle nedatt til kajakkene v/ Nybue, mens Nils og jeg hadde en dryg etappe over ytterligere to 2k-topper, samt en laaang retur til Eidsbugarden. Fra Vestre beskuet vi nå Torfinnsegga vi skulle gå videre, samt hele Torfinnstindtraversen vi hadde gått bakenfor oss. Været var stadig like gromt, og i sør og øst tårnet massive cumulusskyer seg opp over horisonten. Bra uværet ikke trakk innover fjella, slik at vi hadde fått tordenvær over egga! For vi så jo på nyhetene dagen etter hvor voldsomt uværet hadde herjet med skypumper og kjempehagl over lavlandet samme dag. Morten og Torgeir sa om litt ”Hadet!”, og staret iveg ned urbratta mot Langedalen, for etterpå å padle tilbake til bilene ved østenden av sjøen. Nils og jeg tok fatt på neste delmål - Kvitskardtind og Kvitskardoksle som raget opp i NV, bakenfor andre enden av Torfinnsegga. Litt ut langs egga hørte vi brått en hard og stygg lyd av fallende sten. Vi oppdaget så tre digre stener som lenger fremme styrtet ned stupet fra egga og ned mot Torfinnsdalen. To av dem stoppet etterhvert i erosjonsrøysa på et skrått platå nedunder stupet et stykke, mens den tredje braket videre i enorme byks tversover hele platået, for så å gå utfor et nytt stup og djupt ned i isen på breen nedenunder, 50-60 m unna stupfoten. Ikke bare trygt å bevege seg innunder disse veggene, nei! Vi beveget oss så langs stupkanten på Torfinnsegga, med flott tilbakeblikk på dagens travers. Langs egga fant vi også en kvadratmeter stor haug med gamle messinghylser fra krigen. Malplassert til tusen, men tyskerne holdt vissnok en slags øvelse oppi der engang. Vi var oppom 1996-toppen som avslutter Torfinnsegga, før vi gikk løs på de ca. 220 hm opp Kvitskardtind. Der oppe står en massiv varde, reneste middelaldertårnet! Særlig Knutsholstind m/ Søre nål tar seg prominent ut herfra. Klokka var nå blitt 1945, og vi drøyde ikke så lenge her, for nå gjensto hele 18 km kartmålt til Eidsbugrden, dvs. i praksis ca. 2 mil gjennom ur og ulende, samt ca.1150 hm ned urbratta. Og mye av dette måtte gåes i mørke...

    Ørkenvandring mot ”polstjerna”
    Vi tok så iveg retning dagens femte og siste 2k topp, Kvitskardoksle/2065, og nådde denne kl. 2020. Herfra kunne vi se et gløtt av Bygdin laaangt der fremme nedunder Galdeberget/2075. Vi skulle helt ned dit, og videre mer enn dobbelt så langt langs Bygdin. Et par bilder, og direkte videre. Vi gikk ikke nedatt breen i SØ-flanken på oksle, men valgte å gå rett sør og ut den bratte ura ned fra ryggen som oksle ligger på. Dette gikk greit, selv om ura virket lang. Vi nådde Langedalsåne en halv kilometer nedenfor Langedalstjernet, og tok en kort rast. Der møtte vi også 4 villrein - simle, bukk og to kalver. Vi drakk friskt vann og tok en siste matbit her. Jeg duppet også føttene i åa, herlig oppfriskende på overopphetede fotsåler etter nedstigningen i ura! Oppe langs Langedalstjernet fulgte vi T-stien et stykke. Der trippet tre tillitsfulle fjellryper like ved oss, og lenger ute langs tjernet satt plutselig en boltit (vadefugl) 2m unna oss! Denne er jo ekstremt tillitsfull. Tar man eggene dens og legger de i hånda (ikke anbefalt!), så kan den faktisk komme å legge seg til å ruge i hånda di! Ved utoset av nedre Langedalstjern så vi også en pen fisk som gikk langs land og vaket! Må være røye, men rart den klarer seg der oppe, i det vesle og kalde, golde og blakke brevatnet på 1422 moh!

    Vi passerte rett nord for kollen/1429 opp for Galdebergodden, og tok fatt på den ulendte krattvokste lia ned mot Bygdin. Samtidig gikk lyset, og det ble vanskelig å vurdere underlaget man tråkket på under kjerringris og vijukjerr. Men endelig var nedstigningen unnagjort, og vi tok fatt på vår ørkenvandring vestover langs vannet. Mørket og vegetasjonen tvang oss ut i ”flomålet” langs strandsonen, der den lave vannstanden heldigvis ga oss en lys, men delvis løs ør og stenstrand å gå på. Vi var slitne nå. Vi hadde gått 5 2k-topper, og vært på farta i 14 timer allerede, og var nå havnet i ”dødens posisjon” langs Bygdin. Vi vaklet og vinglet, slepte og subbet, sagget og drog - mot vest, mot vest... Etter 2-3 km dukket et enslig lite lys opp på havshorisonten der femme - Eidsbugarden! Et nålestikk av håp i mørket, en ledestjerne for en utbrent og gjennomsliten sjel. Men akk, lyset forble like lite uansett hvor mye vi gikk. Det sto der på samme plass, var stadig like lite, alltid fjernt og uoppnåelig - som gikk vi mot selveste polstjerna...

    Den stenete og ørete strandsona sto for oss som en hvit ørken. Den var evig lang, vi var tørste og tomme for vann, og bekkene vi krysset var kun noen uttørkede mosegrodde strenger over strandsona. "Men innsjøen da?", sier du? Joa, den lå nattblank og stum 15m til venstre, men vi var så tomgåtte at de 3 høydemetrene ned dit orket vi ikke tanken på! Så vi gikk i enda en evighet før vi krysset rennende vann. Etterhvert unngikk vi bevisst å se på ”polstjerna” der fremme, rett og slett for å slippe skuffelsen over at den aldri forandret hverken posisjon eller størrelse. Vi stirret istedet apatiske ned i strandøra, mens de stakkars såre bena våre bare gikk av gammel vane. Et sted stønnet Nils: ”Jeg tror Bygdin må være verdens største tredemølle…”. Jeg var ikke uenig! Vi måtte stoppe og hvile her og der, men ble da straks kalde, våte av svette som klærne fortsatt var, og myggen var også hissig, her nede nær vegetasjonen. Og slik fortsatte monotonien, helt til kl. 0305, da vi dødsslitne omsider kunne slippe sekkene ned på grusen bak bilene. Totalt 18 timer på løpen - phui! Jeg dro på tørt tøy, og stupte inn i soveposen bak i bilen. Vi takket hverandre for turen, og jeg sovnet som ved nakkeskudd! Nils kjørte ned til Vang før han begynte å nikke, og sov tre timer i bilen der, før han fór videre hjem. Jeg sov fire timer, og dro hjem like etter at båten igjen lot fløyta lyde over Bygdin sjø i morralyset...

    ---

    PS.
    En så innholdsrik og vakker dag, i et så storslagent landskap, lar seg ikke beskrive med få ord. Bær derfor over med meg for en litt lang rapport. Videre så klarer jeg heller ikke å formidle turen med med få bilder, det vil gi så store huller i innholdet. Legger derfor også ut uvanlig mange bilder. Men la oss gjøre et eksperiment: se på dem som om det var en bildebok! Og en bildebok m/ 6-7 bilder er jo heller fattigslig, derfor kan du her bla deg gjennom 25! Og bilder fra våre vakre og kjære fjell er da ikke det verste man kan se på heller...? (Maksimer bildestørrelsen i nettleseren for optimal visning)










  7. Liker
    eaa fikk poeng fra Kjell Iver i Maradalsryggen/Sentraltind/Skagastølsryggen 5-6.08.2006 - Et døgn på stram line   
    Forord:
    La det være sagt med én gang - dette er en voksen rapport.
    Men så var det en voksen tur også, over 9 rå 2k-topper, i et av Norges røffeste landskap.
    Hele 35 timer på farta, 24 av dem over 2000 moh. Et vell av mektige og pulsdrivende inntrykk, som ikke lar seg koke ned til et fåtall setninger, ikke engang så nøkternt beskrevet som her. Og ikke med et fåtall bilder heller. Men bildevalget er da også ment å være både representativt, illustrativt og ikke minst informativt, da visse av veivalgene våre er lite bekrevet fra før. Så derfor kan noen av bildene kanskje være til hjelp for andre som vil gå samme runden en gang - hvilket i høyeste grad anbefales! Så vil du være med så heng på - en tur som glatt topper alt hva jeg har gått av fjellturer til dags dato…


    Ut av allfarvei
    Klokka var blitt 03:45, og det var så smått blitt ganglys. Vi - Robert, Nils og meg - hadde allerede pakket sekkene v/ bilen på Skardstølen sør for Turtagrø, og fordelt litt på klatrestæsj, tau ol., og tok nå ivegen inn Skagadalen i retning Tindeklubbhytta. Litt oppe i lia ser vi et glimt av ei hodelykt, og oppdager et følge på en 5-6 personer foran oss. ”De skal sikkert på Storen” sier vi, noe som senere viste seg å stemme. Mens vi jobber oss opp motene innover dalen, pensles langsomt et rosa strøk av fjærskyer ut på nordhimmelen bak oss, og idet vi når Tindeklubbhytta forgylles toppen av St. Dyrhaugstind/2147 av morrasola som bikker over kanten av Skagadølsryggen, som rager høg og svart på vår venstre side. Langt der oppe ser vi konturen av Halls hammer, men det skal gå noen timer før vi er der...

    For vårt mål er ikke det enkleste denne dagen. Vi akter å gå hele Maradalsryggen til endes nordover fra Maradalstind S-3, derfra rett opp i Sentraltind via SV-flanken, og endelig ut hele Skagadalsryggen fra Sentraltind til Nordre Skagastølstind - ei regle på 9 kronglete 2k-topper, 4 stk. langs Maradalsryggen og 5 stk. langs Skagastølsryggen (hvis ikke Sentraltind er å regne til Styggedalsryggen da). Videre vet vi nesten intet om vegen fra Maradalstind Nordre til Sentraltind, ruta er svært lite beskrevet, så vi er jo spente på om dette er gjennomførbart med vår ringe klatrekompetanse.

    Vi ser folk foran oss på Skardstølbreen, og det kommer også flere bak oss. En del folk susler og klargjør seg til tur ved teltene sine rundt Tindeklubbhytta, så det ser ut til å bli en folksom dag i fjellet i godværet. Vi fyller opp vanntankene fra en bekk i røysa før vi går ut på Skardstølbreen, i den tro at dette kanskje er siste sjanse. Det skulle vise seg senere at vi faktisk kunne ha ventet helt til etter Slingsbybreen med dette... Skardstølbreen er som alle andre breer våt og blå i sommer, så vi tar på stegjerna på glatta oppover der. Øverst mot bandet krysser ei breglippe tversover stien, men den er enkel å komme over. Vi raster v/ hytta på bandet, og både hører og ser folk overalt oppi Storen allerede. Men vi skal ikke dit. Der de andre tar til venstre og følger ”mainstream” opp mot Storen, skal vi halvt ned mot høyre og ut av allfarvei, retning Berges chaussé og Maradalstinder. Og utover der gikk ingen andre enn oss denne dagen...

    Berges chaussé
    Etter en rast v/ hytta på bandet, søker vi nedover halvt til høyre, skrått over steinrøysa nedenfor svaene under Storen. Ingen sti eller tråkk er å se, men vi mener vi skal ned en 40-60 hm for å nå inngangen på Berges chaussé, den lille fjellhylla vi må finne for å traversere SØ over fjellveggen retning Slingsbybreen. Etter hvert oppdager vi en unnselig liten varde litt nedenfor og 150m foran oss. Vi tar peil på varden, og setter samtidig opp en liten ny en langs veien. Nede ved varden holder vi så høyden videre sørøstover, og snart gir Berges chaussé seg selv - ei drøyt meteren bred graskledt hylle i bergveggen dukker opp foran oss. Vi rusler iveg utover denne, og opplever den som helt udramatisk. Litt vann sikler ned og gjør torv og sva noe våte, men ingen vanskeligheter av den grunn. Halvveis fyker to ryper på vingene, og på pynten over hodene våre blir to andre ryper bare sittende mens vi passerer rett under dem på 6-7 m hold. Snart når vi den mye omtalte stenblokken som sperrer hylla, men også denne er slik vi opplever den totalt udramatisk, vi går alle tre ubekymret rundt den på utsiden. Chausséen framstår i det hele for oss slik Robert ynder å uttrykket det: ”A walk in the park!” - ja til og med med gras under bena!

    Slingsbybreen
    Vel forbi Berges chaussé kommer vi til ei bratt og solmjuk snøfonn, som vi greit tusler over til kantmorenen på Slingsbybreen. Denne ligger snøbar og blå i sola, men er i partier temmelig oppsprukket. Her klargjør vi tauet, tar på seler og stegjern, og med godt overblikk bestemmer vi oss for vegvalget over breen. Deretter går jeg først i tauet utover isen. Isen er helt grei å gå på, og vegvalget unngår de verste sprekkene. Faktisk hadde vi trodd dette skulle bli verre, for breen oppleves ikke på langt nær så bratt som vi hadde fryktet, og kryssingen er også kortere enn vi trodde. Et sted må vi hoppe over en sprekk på drøye meteren, men djup er den ikke, så alt er såre vel - bare ren nytelse dette, og vi stresser ikke. Vi har jo hele helga å ta av! En gang høres tunge rumlelyder fra brefallet rett nedenfor oss, men ingen bevegelse å se. Bak oss rager mektige Storen, og tidvis hører vi rop som gjaller i fjellstilla der oppe fra. Til høyre sjoer det tungt av rennende vann uti Midtmaradalen, og til venstre luter nå Maradalsryggen over oss, forreven og svart i sin egen slagskygge. Den uryddige ville eggen drar så over i Sentraltind, som risper det tynne cirrus-skylaget pokkerivold over hodene våre. Det hele ser nesten truende ut, og spenningen stiger i oss. Vil vi finne en veg oppi der? Hvor står vi når lyset engang ebber ut utpå kvelden? Og kommer vi ikke fram - klarer vi da å komme tilbake..?

    Etter selve Slingsbybreen snirkler vi oss nedover mellom sprekkene over ei større snøflate, mot svaene på andre siden. Ute på barmark igjen, drikker vi fra en friskt rislende smeltebekk, som strømmer ut over svaene fra fonna. For å spare bæring, kan man trygt vente med å fylle vann til man står her i hvert fall. Stegjern og isøks hadde nå gjort nytten sin for denne turen, og kom ikke mer i bruk.

    Mot Maradalsryggen
    Vi lister oss direkte tversover svaene, noe som var kurant nå på det knusktørre føret. Men det er såpass bratt at på tynn snø eller i regnvær bør man nok krysse svaene på et smalere og mer stenet parti ca. 70-80 m lenger ned. Derfra skrår et markert, bredt og stenlagt drag oppover mot Maradalsryggen. Vi piler over svaene til draget, og følger så dette oppover et godt stykke.

    Lenger opp nærmere Maradalsryggen ligger et tilsvarende drag parallellt ovenfor oss, men adkilt fra draget vi kommer i av et parti med svapregede bratter og småknauser. Dette øvre draget når nesten Maradalsryggen oppunder "innsteget" vårt til egga, mens draget vi kom i bunner i noen hammere. Vi søkte derfor å komme opp i dette øvre draget, og fant hver for oss litt forskjellige vegvalg over knausene opp dit. Jeg forlot det nedre draget først, og hadde ingen problemer med å forsere knausene opp til det øvre. Robert kom seg over noe lenger opp, mens Nils krysset øverst av oss alle (var det ikke slik'a, Nils?). Han måtte der ha litt tauhjelp fra Robert, som allerede hadde kommet seg over, så det lønner seg nok å forlate den nedre renna relativt tidlig her…

    Spooky punkt
    Vel oppe den øvre renna, når vi etter få klyv brått selve egga på Maradalsryggen. Her møter Styggedalsryggens enorme sørstup øyet, en vegg så massivt stor og så rå at man nesten mister pusten! Vi ser også folk i siluett oppå Styggedalsryggen, hvor to personer på veg vestover rappellerer en liten hammer midt ute langs ryggen. Og til høyre rager Gjertvasstindens monumentale sørstup som en monolitt over den ødslige og grovt oppsprukne Maradalsbreen. I sørøst svartner Mannen og Kjerringas råhugde profiler, og mot nordvest ligger dagens utfordringer på rekke og rad langs egga… Phuih - spennende gitt!

    Østsiden av Maradalsryggen er mildt sagt stupbratt, ja delvis overhengende over Maradalsbreen, og høgden øker raskt mens vi klyver oppover den skarpe eggen. Ikke langt oppover langs denne, så når vi den første reélle utfordringen - en liten hammer som synes vanskelig å forsere. Men i dens loddrette høyreside (NØ) finnes en mulighet, ei spesiell og særdeles luftig hylle kan man si, for der løfter en 6-7 m lang og halvt liggende kamin seg skrått oppover i den ellers svaglatte hammersiden. Tenk deg en smal kanal helt uten høyrevegg, 70 cm høg og 50-60 cm bred, som stiger 30 grader, og der gulvet heller 10-15 grader utover mot den visse død, representert ved breen 200 meter loddrett ned… Og inne i kanalen finnes ingen håndtak, kun flekkvis et grunt og knapt fingertjukt riss mellom gulvet og venstreveggen, så her må man stole på friksjonen alene... Lene seg max mot venstre, unngå at sekk og isøks dunker eller hugger tak noe sted, kun konsentrere seg om å maksimere kontakten mot underlaget med skospisser, knær, underarmer og hender. Sekker på 17-18 kg gjør én ikke akkurat stødigere heller. Robert først, så Nils, så meg. Glem høyresiden, psyke den vekk, konse kun på mjuke, glidende og velbalanserte bevegelser…
    Tjoih - pulsen kom ikke bare av motbakken her nei!

    Ikke lenger ”A walk in the park!”
    Etter denne pangstarten er det kurant videre til dagens første 2k, Maradalstind S-3/2080, som vi iflg. Nils’ tidtaking når kl. 12:22. Smalt, utsatt og eksponert javel, men gode håndtak og fast fjell, så greit likevel. ”Yeii!” , da er vi i gang, så vi toger raskt iveg mot neste, Maradals S-2/2091. Vi fortsetter dit på samme måte, mjukt og konsentrert, masser av spenstig klyving, som ikke rommer marginer for feil. For her er det sylsmalt, og langt ned på begge sider! Vi er vel framme på S-2/2091 kl. 1300, og tar her en kjapp rast. Vi ser herfra rett inn i neste utfordring, S-1/2148, men før denne ligger både en rappell og en stygg hammer gradert til 5.
    Ute på pynten før dagens 1. rappell (10m), vurderer vi om vi kan omgå 5’er hammeren noe sted. Til høyre kan bare glemmes, men vi mener vi kan gå mot venstre ut av skaret etter rappellen, for så å traversere opp de bratte svaene på hammerens SV-side, og nå ryggen nord for toppen. Vi satser på dette, da vi helst vil unngå tidsbruk på den vanskelige klatringen, for å kunne nå lengst mulig før mørket. Vi vet jo på dette tidspunkt heller ikke hva som kan vente oss lenger fremme i Sentraltindens bratte SV-flanke…

    Rappellen går fint, bare godt å komme skikkelig i gang med slikt. Vi dreier så av egga mot venstre, og klyver over ei mindre røys fram til de glattslepne svaene. Her blir det forsiktig å famle seg fram på blyanttjukke riss og småkuler, samt hele tiden å søke mest mulig friksjon på skosålene. Kun aktuell rute under knusktørre forhold dette! Veeeldig sakte vinner vi meter for meter over de bratte bergflatene, og kan etter hvert tråkke inn på bergkanten ovenfor svaene og følge denne opp igjen til hovedryggen. Herfra oppdager vi en enslig person som langsomt jabber seg direkte opp Slingsbybreen langs pionérruta mot Mohns skar. Dristig ja - en utglidning her, og man skyter som ei tomflaske ned breen og rett i grovura langt der nede! Vel oppe igjen på hovedryggen går vi greit tilbake til toppen på S-1/2148 - kl. er da 14:34. Noen bilder, og vi skjener videre mot Nordre/2160 som ikke er langt unna, og som da skal være den 4. og siste 2k-toppen på Maradalsryggen. Denne nås greit kl. 14:50. Vi begynner så smått å bli vant til konstant å være utsatte og eksponerte nå, blir flinkere til å konsentrere oss og psyke faremomentene vekk. Men man skal vokte seg vel for å psyke farene helt vekk - for de er så visserligen der i fullt monn likevel, hele tiden! Selve Nordre/2160 er sylspiss, og et pittelite flatt platå på nordsiden består av store blokker, der man alle steder igjennom ”gulvets” mange sprekker ser rett i breene på begge sider. Føltes ikke særlig betryggende liksom… Og breflata nede på Maradalsbreen er virkelig grovbarket her inne!

    Vi tar en matpause her, men jeg har som vanlig null matlyst i høgfjellet, drøvtygger i evighet på en munnfull, og må til slutt nesten ta meg sammen for i det hele tatt å få svelget stasen. Drikke må rasjoneres, inntar vel ca. 1 dl i timen i snitt.

    ”Point of no return”
    Fra Nordre skuer vi nå Sentraltind. Et sted langs dennes søregg eller SV-flanke må vi opp.
    Vi vet at neste rappell sannsynligvis er vårt ”Point of no return”, går vi ned den klarer vi ikke å klatre oss tilbake. Og finner vi da ingen veg videre opp i Sentraltinden, ja da må vi lete opp en retur ut stupene mot den stygge Slingsbybreen i SV . Etter nøyere vurdering, mener vi å kunne følge søregga i Sentraltind opp et stykke, for så å traversere et stendrag ut til venstre, over mot en stor skråttliggende hammer litt ute i SV-flanken. Hammeren ser ut til å kunne omgås via nedre spissen til baksiden, så kanskje vi kan komme videre opp derfra? Ingen andre alternativer ser tilforlatelige ut fra Nordre, så vi satser på å omgå skråhammeren. Vi rusler av Nordre, og møter igjen, som vanlig, en ny utfordring tvert. Et 3m djupt hakk i egga må forseres, og etter litt sondering trekker vi ned i SV-siden også her. Derfra må vi opp igjen via en trang sprekk med et litt klønete opptak. Jeg vurderer å krype igjennom en tynn nordvendt tunnell under/mellom blokkene i stedet, men det blir så jeg dropper dette (hadde nok gått, tror jeg). Robert tar imot sekken, og jeg klatrer samme vei som de andre.

    Kandidat Maradalstind N-1
    Dagens 3. rappell ned fra Nordre er av det luftige slaget, vertikal og stedvis uten fotfeste.
    Men alle kommer greit ned, og vi besøker så det vi bestemt mener er den femte 2k-toppen på Maradalsryggen. Kandidaten måler nok 12-13m i PF, har høyde ca. 2130, og nås kl. 16:50, 13 timer etter at vi forlot bilen. Høydemålerne til både Nils og Robert slår over fra 10m til 15m høydeforskjell nede i skaret. Selv om disse bare har 5m oppløsning, indikerte begge målerne klart mer enn 10m. Etter denne gyver vi på atter en rappell, ca. 10m, den 4. langs ryggen. Nå gjenstår kun en liten tagg, og vi vil være over i Sentraltind. Men selv denne lille taggen huser en utfordring. Her må vi ta av sekkene, og Nils åler seg rett ned en lang sylsmal kamin, med langt imellom fothyller og håndtak, ca. 5m ned taggens nordside. Vi sender sekkene ned til ham m/ et langt slyngebånd, før Robert og jeg åler oss samme vei.
    Ok, vel av Maradalsryggen nå - so far , so good!

    Opp Sentraltind
    Vi klyver så bratt opp langs sørryggen på Sentraltind/2148. Temmelig bratt, og partivis litt dårlig med tak her, men tørt og fint, så framdriften er bra lell. Snaut 100m lenger opp kjenner vi igjen skråhammeren til venstre, og vi trekker over et parti m/ sten og småsva dit. Den lange hammeren skrår nedover til venstre, og har en del grove sprekker over ryggen. Men ingen av disse ser ut til å lede til noe vettugt vegvalg, så vi står tilbake m/ to alternativer.

    Alt 1:
    Opp til høyre i hammeren drar et langt glatt drag opp mot himmelranda ovenfor. Draget er ca. 25m langt, og holder anslagsvis klatring grad 3, hvor en ”laidback” teknikk nok kan benyttes i en 10-15 cm bred sprekk mellom gulvet og veggen til venstre. Ellers dårlig med sprekker og sikringsmuligheter, i hvert fall av det vi kunne se.

    Alt.2:
    Sjekke en omgåelse nesten helt nederst på hammerspissen, via den aller siste sprekken som krysser hammerryggen. Vi blir enige om at fjellreven Nils skal snuse på alt.2, mens Robert og jeg ser an standplassen for klatredraget i alt.1.

    Robert og jeg vil avvente hva Nils finner ut før vi legger arbeid i standplassen, men det varer og rekker og ingen Nils er å se. Jeg rygger derfor ned igjen fra standplassen, for bedre å kunne se nedover langs hammersiden etter Nils. Vel ute på småsvaene igjen oppdager jeg tvert en blid Hiawata oppe på toppen av hammeren, mot himmelen ovenfor klatrealternativet! Stifinneren hadde krysset hammeren nederst, og havnet der i noen partielle sylsmale hyllegallerier, høgt over stupsvaene over Slingsbybreen nedenfor. Dog fantes relativt gode håndtak, og galleriene kunne traverseres over hammerveggens bakside, og inn til ei stenfylt renne som ubrutt dro seg videre langt opp i Sentraltindens SV-flanke! Vi fulgte rask etter, og herfra så resten bent fram enkelt ut!

    Opprømte og fornøyde over løsningen, strener vi videre oppover renna, og når etter hvert oppunder selve frontveggen på Sentraltind. Denne lar seg nok også greit klatre tror vi, mange hylle-, sprekk- og renneformasjoner krysser fronten, der klatring på 3-tallet er sannsynlig ved riktig vegvalg. Men vi skal langt ennå, og kl. har blitt 19:30 allerede. Vi viker derfor ut venstre, og følger spent erosjonsrøysa innunder fronten rundt neste sving… Heldigvis ser også vegen videre grei ut, så vi holder oss inntil hammerveggene videre oppover røysa, som ligger som et bredt drag i retning Skagastølsryggen mellom Sentraltind og rappellhammeren på dennes vestrygg. Det er bratt, det er løst og delvis vått. Langt oppe ligger en snøflekk, og her smelter såpass at vi kan drikke noen kopper fra vannsikkelet. Herfra ser vi fortsatt folk i Storen, vi ser dem både i Mohns skar, på toppen og v/ Hjørnet.

    Like ovenfor snøflekken dreier ei smal renne halvt høyre og bratt opp mot himmelen, og like etter står vi plutselig på egga oppunder selve toppen på Sentraltind! Jiihah, oppe! Vi kuter til topps, og kan tilfredse konstatere at uvissheten og de verste vanskelighetene er tilbakelagt. Kl. har blitt 19:50 idet vi bestiger Norges vanskeligst tilgjengelige tinde ! Vi fotograferer i hytt og pine. Mot sør og øst ruver Styggedals- og Maradalstinder, hvor vi nå kan beskue dagens utfordringer fra oven. I vest hytter Storen sin veldige knyttneve mot himmelkvelven, mens Skagastølsryggens tannede knivblad skjærer augustkveldens fargeteppe i fillebiter, og syr tåkeslør av kveldsvinden som uler ødslig over egga…

    Men en nær forestående skumring presser oss videre i retning Vesle/2340, men først må vi ned atter en rappell, ut hammeren på Sentraltindens vestrygg. Denne kan vissnok kunne omgåes ut i nordveggen, men vi finner det minst like greit å rappellere. Etter dette ligger et kort litt bredere parti opp mot Vesle, og det føles godt, etter så mange høykonsentrerte timer, å endelig kunne slakke ørlite på årvåkenheten, presisjonen i fot-isettene og balanseringen.
    Men snart smalner det av igjen mot toppen, som nås kl. 21:20. Og synet av Storen herfra?! Søkke ta for et fjell, sier jeg bare..!
    Etterpå må et av dagens verste punkter krysses. Vi må runde Vesle/2340 litt nedenfor toppen og ut i sørsiden. Der ligger et heller spenstig klyvepunkt, med absolutt nulltoleranse for feil. Her må man i en forflytning et øyeblikk henge i begge henda på en liten stennakke i ei vertikalrenne over stupet, mens kun en fotspiss uten feste berører blokka på andre siden av renna. Deretter svinges kroppen etter hendene over avgrunnen, og man sklir seg så skrevsover blokka på motsatt og i sikkerhet. Det er hundrevis av meter i lodd rett ned, og det hele ser ganske skummelt ut. Nils går først, langsomt og konsentrert, med velberegnede og presise bevegelser. Igjen føles ikke sekk på 18 kg som noe sjakktrekk! Så er det min tur. Da stikker Nils hodet fram fra bak hjørnet på andre sia og sier med et skjevt halvglis:
    ”Her døde det én i 1992! Han glapp taket med henda…”
    Litt av et pedagogtalent, den gutten du!

    Men vi kommer greit over alle tre, og nå skurmrer det fort. Vi søker videre nordover egga, og finner snart ei lita hengerøys på lésida mot Styggedalen, kun noen metre før Halls hammer. Her ordner vi oss noen løsstener som sete, og tar på oss det vi har av klær, dvs. ei ekstra trøye og ei lang underbukse. Soveposer/fjellduk har vi ikke, så det vil bli ei hustrig natt. Vi tømmer ryggsekkene og bruker disse som sitteunderlag, snører alle snorer og hetter, luer og votter, og setter oss for å prøve å blunde litt mellom vindrossene som hvirvler ned over egga bak oss. Men før vi dupper, sikrer vi oss med hver vår slynge til fjellet, ikke plassen for å snu seg eller gå i søvne på dette…

    Nils ”Rattlesnake” Haugene
    Jeg dupper av etter hvert. Våkner igjen av at jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Prøver å sitte så stille som mulig, sånn midt inne i klea liksom, og unngå enhver bevegelse som vil fjerne den smule varmluft man måtte ha samlet under vindklærne. Jeg tar til og med opp regntrekket til ryggsekken og trer mine korslagte armer inn i dette, og drar trekket opp over skuldrene. Dette hjelper faktisk litt, selv om det samler kondens. Utpå natta har jeg nok endelig duppet av litt, og våkner av en underlig lyd. ”Frrrrrrhh” sier det, ”frrrrrrhh... frrrrrrrhh... frrrrrhhhh” - en tynn og tørr raslelyd, omtrent som klapperslangene i gamle dagers westernfilmer. ”Jøss”, tenker jeg, ”hva pokker er det der?” Jeg tar av hetta for å høre bedre, og oppdager at det er Nils som ligger og skjelver! Han rister så skallbekledningen nesten freser, stakkars mann! Men han har likevel sovnet for en stakket stund. Jeg kan også tid om annen høre Robert som sitter bak og over meg, da han er oppe å gymmer for å holde varmen. Vi målte 3,9 grader om natta, og sure vindstøt falt hele tida ned på oss over egga. Ikke bare gromt å sitte i svette klær å hutre på en kald sten på 2250 moh hele natta da! Siden vi kjørte opp forrige natta, ble dette i praksis andre natta på rad uten søvn. Ulidelig langsomt begynner det endelig å lysne. Ved 4-tida bråskvetter vi av et skremmende tungt brøl fra Styggedalen, idet et svært så voksent isras drønner ned stupveggene og strør seg tilslutt utover Styggedalsbreen. Men kl. 5 orker vi ikke sitte lenger, det er lyst nok til å gå egga videre. Så vi pakker sekkene i en fart, og hutrer så videre mot Halls hammer, fortsatt gående i alt vi eier og har av klær…

    Frisk åpning
    Opp kl. 0500, og ti minutter senere henger førstemann i rappellen ned Halls hammer. Kvek åpning på dagen, spør du meg!
    Hammeren er imponerende, kan godt skjønne at salige hr. Hall ble deppa da han møtte denne på veg opp! Men ned går det greit, og vi føtter oss forsiktig videre egga ut til Midtre/2284. Herlig å få leet seg litt, å få lenket våre støle legemer i gang igjen, og å få igjen varmen i skrotten! Sola gyller Skagastølsryggen bak oss nå, og Halls hammer kneiser gullbrun og utilnærmelig foran Storen. Ser temmelig vilt ut tilbakeblikket fra Midtre ja! Framme på Midtre er kl. blitt 06:25, og her myser 4 trøtte og smaløyde fjellfanter overrasket på oss, på sine tjukke oppblåsbare underlag og i tjukke soveposer. Sikkert godt ja, men mye å drasse på også, når man skal på Storen. Vi veksler noen ord, før vi piler videre nord og ned ryggen, og finner et fint rappellfeste helt uten slynger ute på brekket til høyre. Her knyter vi ei båndslynge, før vi heiser oss ned på Berges stol før V-skaret.

    Mot fullførelse
    Ned til V-skaret venter to luftige 25m rappeller etter hverandre. Begge disse går helt greit, selv om vi på hylla imellom måtte vente på to klatrere som kom motsatt veg. Her kunne potensielt tauet ha kilt seg i en lite gunstig sprekk like ut for rappellfestet. Jeg var sistemann ned, og var obs på taudraget, så jeg prøvde best mulig å styre tauet vekk fra faren, og det gikk heldigvis greit. Vel oppe på første hylla etter bunnen av V-skaret, pakket vi omsider ned tau og seler, og lettet litt på klærne. Etter et par bratte opptak opp av skaret, var vi på Skagastølsnebbet/2222 kl. 09:50, og fór raskt videre ut den siste ryggen langs stupkanten i øst, og endelig opp til Nordre Skagastølstind/2167. Klokka var blitt 10:25. Målet var nådd! Håndtrykk og ”Give me five!” . Ni nye 2k godt hermetisert i boksen, og hele ruta over Maradalsryggen, videre opp til Sentraltind og deretter ut igjen Skagastølsryggen var gått uten å sette en eneste sikring underveis! Så vi må vel si oss fornøyde med våre vegvalg. En fantastisk, lang og luftig tur var snart over, og vi var så fornøyde som vi overhodet kan bli! Og hvor godt det nå var, å endelig kunne slippe den mentale påkjenningen det tross alt er å måtte være så utsatt, så eksponert, og så konsentrert - så lenge som 24 t i strekk med nær null søvn!

    Kvalitetsdupp
    Nå gjensto kun den lange og digre røysa nedatt til Tindeklubbhytta. Her møtte vi fortsatt folk som skulle på Storen, enda klokka var snart 12. Og det i shorts og joggesko med ullsokker! Midt i den seige stenrøysa nedatt Nordre gikk jeg tom for vann, min 3l Camelbak var gått tom. Bra dosert det, for om kun om en times tid ville vi stå ved bekken nedmed hytta. Skjønt stå og stå fru Blom, vi deiset der nede av oss sekkene, dro av fjellstøvlene, og flatet rett ut i den solvarme mjuke lyngen langs bekken v/ hytta. Jeg duppet også undersåttene i det svale vannet, og vi drakk begjærlig av den solglitrende klukkende fjellbekken (men heldigvis i motsatt rekkefølge da!) . Og mens vi lyttet til den voggende lune fjellvinden som hvisket gjennom graset, og nøt solvarmen i fjellstilla, sovnet vi raskt alle tre... Der på lyngbakken sov vi som søkkstokker i tre kvarter, før vi i radig marsj turet ut dalen og ned til bilen på Skardstølen. Da var klokka allerede 15:05. En kattevask i bekken der, på med tørre klær, og vi tok av mot Årdal for å handle junkfood. Med min fraværende matlyst inntok jeg på hele turen bare 4 brødskiver og 8-9 kjeks, pluss 3-4 liter vann.

    Så gjensto kun det farligste på hele turen - kjøringen hematt i kokvarmen uten søvn på nær 2½ døgn i forkant,
    i tillegg til en formidabel trimøkt på halvannet døgn. Jeg kjørte til Aurdal i Valdres hvor bilen til Robert ventet.
    Imens kjempet både han og Nils tappert imot søvnen nedover dalene, mens hodene kanglet og slang som dusken på ei sliten topplue!
    Men det gikk jo bra da - det óg.

    Hjertens takk for eminent turfølge, Nils og Robert!
    Dette var for meg alle turers mor.
    Hele 9 2k, 35 timer, hvorav 24 over 2000 moh. Og jeg har selv nå, mer enn 14 dager etterpå, fortsatt ikke landet..!










Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport sporing

Outnorth.no Skittfiske
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.