Gå til innhold

HegeJohnsen

+Støttemedlem
  • Innholdsteller

    1 037
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    30

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Hit og dit og tilbake igjen   
    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken.

    Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid. 

    Tømmerrenna fra gamle dager

    En rast og en kikk på det digitale kartet 
    Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til. 

    Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil

    Kan ikke klage på utsikten fra køya

    Første leirbålet

    Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull.
    En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt.
    Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka. 
    Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da. 

    Furutrær er noen fine folk

    Noen har gitt seg ende over
    Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå. 
    Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær.

    Gubbtjønnbua i all sin prakt

    Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld
    Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise. 

    Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen

    Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på

    Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været. 
    I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker.

    En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien

    Kokkelering på lavt nivå
             
    Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen
    Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken. 

    Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn. 

    Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene.

    Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt.
    Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy. 
    Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen. 

    Perfekt leirplass

    Nydelig kveldstur langs Mugga

    Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute.
    Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr.

    En kald morgen

    Om litt er kaffen klaaaaar
    Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig. 

    Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen.
    Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme.

    Et lys er tent på setra

    Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia

    Christian og Romeo Julieta har en hyggestund

    Kartet studeres for de neste dagene
    Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær. 

    Rusling i regnet

    Det er høstpreg i marka
    Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå.

    God morgen sier skogen

    Sus og dus i villmarken

    Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft

    Velkommen inn i varmen
    Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake.
    "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen"
    Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret.

    Christian har funnet seg en helt egen øy
       
    Den som fisker får fisk

    En pen steikefisk av typen Harr
    Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.

     
     
     
     

     
     
     
     
  2. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Fjellfilmeren for en artikkel, Dugnadsferie på Reinsvassbu   
    Over: Første strøk viser den store kontrasten
    Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet.

    Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene.
    Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro!

    Over: Arn (1,5) imiterer de voksne.

    Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn.
    Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen.

    Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling
    Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet.

    Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver.

    Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag.
    Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt.

    Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på.
    Vi gleder oss allerede til neste års dugnad.
    Fjellhilsen fra Martin Gjellestad

    Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014.

    Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen.
    Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
     
  3. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Fjellfilmeren for en artikkel, På Romsdalstien med stesønn og romvesener   
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu.
     
    I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen.
    Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe!

    Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien.
    Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet.
      
    På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen.

    Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade.

    Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu.
     
    I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta…

    Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel.
     
    Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian!
    Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme?
    Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011:

    Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein:
    Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente.
    Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011:

    Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk:

    Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon…
    Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…

     
  4. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Høyfjellsprell i jotnenes rike   
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette.
    Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem. 

    Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer
    Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet. 
    Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter.


    Hygge i heimen

    Fire karer som vet å kose seg
    Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg.

    Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen

    Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen.
    Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem.

    Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol 

    Kyrkja er et nydelig fjell
    I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene. 

    Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten

    Det jobbes i fjellsiden
    Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet.

    Toppen er besteget

    Undertegnede ville også være med på et bilde

    Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget

    Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned

    Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen.

    Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk

    Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur

    Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær

    Skogens ro
    Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe. 

    Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side

    Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot

    Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak

    Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe

    Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten

    Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig 

    Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned

    Fornøyd kar med dagens topptur
    Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  5. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Trillemarka - gammel eventyrskog og varme snaufjell   
    Jeg har lurt på å ta en tur opp i Trillemarka en stund, og fikk noen tips av blant annet @Sovjetunionen her inne om noen innfallsporter som kunne være aktuelle. Jeg har sett hun, Bodil og noen andre turjenter fra instagram hygge seg her oppe i Chillemarka som de så fint kalte det  Jeg forhørte meg med et par av mine gode eventyrere om dette kunne være noe de ville være med på og villmarksblodet deres begynte å bruse umiddelbart. Kalenderen ble krysset av og en enkel plan ble lagt. 
    Avreisedag kommer og vi kjører på til vi er vel fremme ved Grøset hvor vi parkerer. I det vi forlater kjøretøyets herlige luftkondisjonering får vi kjenne på hetebølgen som har herjet store deler av Norge de siste ukene. Den skal vedvare melder de vise om, så vi må være beredt på mye svette under bevegelse og passe på å smøre inn legemet med solkrem samt fylle på med vann regelmessig.
    "Dæven det steiker da" sier Simen mens han kikker på motbakken vi snart skal begi oss ut på. For det steker godt under solen idag, og vi skal ha en transportetappe med tunge sekker på i flere hundre høydemeter som skal klatres på en relativt kort avstand før vi kommer til der det jevner seg ut. Vi har siktet oss inn på en leirplass der oppe i skogen ved noen vann som ligger tett inntil hverandre. 

    Simen nyter urskogens ro
    Etter en stund med tråkking oppover på både brede og smale stier, kommer vi frem til et idyllisk område hvor vi skal gjøre leir for dagen. Vi legger fra oss storsekkene og søker rundt etter passende trær som vi kan henge våre hengekøyer i. Det er lettere å finne bra trær i en furuskog enn i en granskog på snaufjellet finner vi fort ut av, det er sparsomt med trær som kan brukes men etterhvert finner vi en flott klynge med juletrær som faktisk alle tre kan sove i. Vi rigger oss til og lager mat og fyller på med drikke, kroppene er klar for næring og ikke minst avkjøling. Innsjøen foran oss ser forlokkende ut og det er ikke tvil om at det skal bli forfriskende med en dukkert i denne varmen. 

    Nydelig med et bad etter noen timer med sekk. Kystvakta passer på fra sidelinjen.

    Avkobling i køya sammen med Thor 
    Siden vi er glad i en topptur eller to så ser vi oss rundt etter det høyeste fjellet i området, og siden vi ikke er så langt unna Slettefjell så må det bli kveldstur opp til denne for å få litt utsikt og innsikt i solnedgangen. Vi finner ut at dette blir en herlig vandring med litt flytende godterier pakket ned i dagstursekkene, det er et naturskjønt området her oppe i høyden. Skogen er ikke like tykk og urpreget som lenger nede, men har en helt egen sjarm med grantrær spredt rundt på fjellet iblant små sjøer, tjern, svaberg og myrlendte partier hvor myrullen vinker til oss med sine hvite bomullsdotter. Det blir en flott aften med en noe svalere temperatur uten et vindpust, og det nytes til det fulle med en kveldsdram på toppen av fjellet. Livet leker.

    Kvelden senker seg over villmarken

    Simen, Zelda og Christian

    En solnedgang av dimensjoner utfolder seg fra toppen av Slettefjell
    Vi våkner tidlig neste morgen til den varme solen som slår ned på tarpene, jeg er glad vi ikke bor i et telt nå tenker jeg. For selv om det er varmt så er det fullt levelig i hengekøyene. Vi får i oss dagens første måltid og en kopp sterk kokekaffe, vi skal videre idag og se mer av det Trillemarka har å by på i denne delen av naturreservatet. Vi slipper oss noe ned i terrenget og det blir en bratt nedfart et par steder med sekkene på ryggen, men med litt varsomhet og list så går det bra. Vi stopper ved en idyllisk gammel seter og får i oss nødvendig væske, her er det nesten som man kan kjenne på kroppen hvordan livet var i gamle dager. Vi ser for oss seterlivet og hvordan mann og kone og åtte barn levde sitt liv her inne med en liten flekk til jordbruk og noen husdyr som de livnærte seg på. Da var det ikke tid til å suse rundt med sekk på rygg og ligge i trærne for å nyte livet slik vi gjør nå.

    Fremad marsj

    En gammel seter på vår vei

    Vi sikter oss inn på en ny plass mellom to større vann og finner noen innbydende trær til soveplasser. Simen trekker det lengste strået og får den beste tomten med strålende utsikt utover vannet, meg selv og Christian må nøye oss med litt kjipere utsikt men en kjempegod spot får vi uansett. 

    Christian sin plass

    Min sin plass

    Simen sin plass

    En whisky sammen med Helge
    Det kommer noen ørsmå mengder med vann fra himmelen, men det varer ikke og varmen fortsetter sin tilstedeværelse sammen med sin beste venn sola. Vi nyter været og kan ikke si annet en makan til flott sommervær på tur har vi sjelden hatt før. Selv om vinden er på det svakeste er de tørste blodsugende insektene som mygg, knott og klegg i mindretall og ikke nevneverdig plagsomme heldigvis. Like ved der vi har køyene våre har vi en frisk oase hvor en liten bekk renner gjennom et parti med svaberg, et par slanke grantrær gir skyggeforhold litt utpå dagen og her har vi stedet for matlaging og sosialisering. Bekken fungerer som kjøleskap for drikken vår og kulpene blir som et avkjølende villmarks spa, en fantastisk liten plass midt i villmarken. 

    Undertegnede har lagt seg til avkjøling med en kopp temperert rødvin i spaavdelingen ved oasen
    Neste fjelltopper som må bestiges i nærheten av leirplassen er Skjærsnatten og Borofjell, vi kikker på kartet og finner en rundtur gjennom skogen, over fjellryggen og ned i skogen på andre siden og tilbake. Rundt en mil å gå totalt, akkurat passe det i denne heten. Det er også et tjern der oppe som må bades i, bare det er fritt for nøkker. Vi pakker med et par kalde pils fra kjøleskapet og lunch i form av polarbrød, leverpostei og tubeost. 

    Solen steker og guttene tråkker

    En kald pils i varmen gjør godt for kropp og sjel

    Skjærsnatten

    Utsikt fra Borofjellryggen ned mot Soneren og omegn

    Utsikt mot Andersnatten

    Toppen av Borofjell

    Nøkken flyter rundt i et tjern, er nok varmt for han også i disse dager
    Vi prøver også på å fiske opp en ørret eller to fra Gaulsvatna og Tuftnevatn uten noen større suksess, varmen preger vel fisken såvel som fiskeren. Det ble mer bading enn fisking for å si det sånn. 

    Kveldstemning ved Tuftnevatn

    Og kveldsstemning ved hengekøya
    Det var noen flotte dager vi hadde inne i Trillemarka sine sørlige områder og gleder oss til å besøke flere plasser av dette eventyrlige naturreservatet, takk for denne gang og på gjensyn  
     
     
     
  6. Takk
    HegeJohnsen ga poeng til Memento mori for en artikkel, Jotunheimen på tvers - Et tilbakeblikk på hvorfor jeg startet med lettpakking   
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen. 
    Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg  meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i  5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge. 
    Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger
    Telt:  Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på  550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram  Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den.
    Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden.
    Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen. 
    Dag 0:
    Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum  «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der. 
    Dag 1 (24 juli 2008): 
    Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir.  

    Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne.

    Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien.

    På vei i Helgedalen.

     Kl 12 pause med varm mat.

    Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt. 



    Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger.

    Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder.


    Breene i Hurrungane. 

    Ekrehytta kl 18

    Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass.
    Dag 2:
    Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu.

    Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger.

    Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på. 

    Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen.


    Klart norsk fjellvann

    Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen. 


    Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær.
    Dag 3:
    Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur.  Fortsatt hadde vi varmt og fint vær.

    Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996. 

    Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge. 

    Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her.

    Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh.

    Dag 4:
    Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen.



    Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke....

    Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom.



    Steinete rute som krever gode sko.


    Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen.

    Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper.

    Lengden på fisken er 41 cm.

    Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen.


    Dag 5:
    Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga.


    Krysset i Storådalen.


    Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien. 

    Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt.

    Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig. 

    Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder

    Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer.

    Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form.


    Dag 6:
    Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid,  gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk. 
    kl 6.21 Vi  våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen.


    kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake.



    Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille.

    Det går opp før det igjen går bratt ned

    Memurubu sett fra Sjugurdtinden 
     
    Gjende, i retning mot Gjendesheim.

    Tjønnholåe

    Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37

    Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no  

     29 juli kl 14.42  var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte. 

    29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004!
    Tanker etter turen
    Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra.  Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra.  Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres. 
    Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem.
    Hva kunne vært gjort annerledes?
    Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme. 
    På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen. 
    Gpx fil og pakkliste:
    Turtagø_til_Gjendesheim.gpx
    Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  7. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Femundsmarka med packraft og hammock   
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. 

    To karer klare for tur
    Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. 
    Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset.
    Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken.

    Just hanging around
    Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. 

    Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga

    Ørreten klar for steikepanna
    En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. 

    Christian igang med frokost

    Roasten så stille som man kan få den
    Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen.

    Captain Packraft igang med padleetappen sin

    Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord

    Fremme i enden av Øvre Roasten
    "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. 
    Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! 

    Roastbua i all sin prakt

    Spenning ved vannkanten

    Innløpet til Grislehåen 
    Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant  

    Koselig eventyrskog å tråkke rundt i

    Improvisert bro over bekken

    Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen

    Christian byr på en liten en

    Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka

    Nøtteliten er nysgjerrig
     
    Zelda krysser bekken for første gang
    Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær.

    Molter så langt øye kan se

    Herlig dessert
    Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden.

    Camp Litlsjøen

    Det nytes

    Et spøkelse i ei gammel furu

    Surf and turf
    Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. 

    Morgenstund er gull

    Stille
    Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt  

    Roastkoja er en fining

    Et hjem en hobbit verdig

    Akkurat plass til tre mann på brisken

    Røa på sin vei ned mot Femunden
    Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om  Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  8. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Små fjellfanter på Haukelifjell   
    Prøver å få seg en smak av det friske fjellvannet
    "Jeg skal bli fotograf når jeg blir stor jeg, så da må jeg øve meg med kameraet ditt" sier Adrian. På de siste turene så har jeg latt han ta speilrefleksen og leke seg litt med å fotografere selv, jeg har vist han det helt grunnleggende som hvordan man slår den på, fokusere og bla i bilder han tar. Og det er igrunn ganske artig, han tråkker rundt og finner motiver han selv syns er spennende, prøver seg frem og viser det til meg. Og da er det ikke til å unngå at det blir noen bilder av meg og, slik som i disse tilfellene.


    Men som sagt så hadde vi kommet oss opp til Haukelifjell, etter noen dager på Skrim og noen dager nede i lavlandet ved kysten i både telt og hengekøye var det altså dags for å komme seg opp i høyden. En kamerat ved navn Christian, som ofte er med på flere av turene mine, og hans sønn ved navn Linus ble med oppover mot Hardangervidda. Vi dro med oss lavvo denne gangen som nevnt, fordi det er så utrolig kjekt med en større bolig når man har med barn. Den blir brukt som soveplass og lekestue om hverandre, de bygger om lavvoen innvendig med liggeunderlag, soveposer og annet de måtte finne til en slags borg med huler og vegger. Da trekker vi naturligvis ut for da er det ikke mulig for en voksen person å være der inne 
    Vi parkerte bilen og gikk innover med en viss anelse om hvor vi skulle gjøre leir, men etter noen kilometer så fant vi fort ut at her var det ikke flust med steder å sette opp lavvoen. Vi letet litt rundt og fant omsider en fin leirplass med flat grunn og lite buskas rett ved elva, eneste kjipe her var at det ikke var fiskbart pågrunn av stryk og altfor grunne partier. Men fiskevannet lå ikke langt unna heldigvis.

    Leirplass langs elva
    Det startet med yr og gråvær den første dagen, men Adrian visste råd. Han hadde funnet et magisk steindolk fra istiden som trollmennene på den tiden brukte til å manipulere vær og vind, så han skjærte inn noen merkelig symboler i nærmeste snøfonn og da tok det jammen ikke lange tiden før solen tittet frem. Innlosjert og alt på plass var det dags for mat og lek i elven med steinsprett og generell steinpælming. Vi voksne kikket litt på kartet og planla morgendagen over en kopp kokekaffe med litt attåt. Dagen ble avsluttet med obligatorisk kveldstur til de mest interresante attraksjonene som var noen steinblokker oppi lia som kunne klatres på og ikke minst lete etter dyrespor.

    En fin plass i kveldssola

    Liten kar utforsker nærområdet
    De neste dagene våknet vi til nydelig sol og en lett sommerbris som holdt myggen unna. Det er skarp luft og blir fort kjølig om det kommer en sky, men når sola er fremme er det nesten shortsvær. Smågutta er veldig klar for lek i snøfonnene som ligger som forlokkende akebakker der borte ved fjellet, noe som såklart blir gøy. Vi finner fort ut at dette fjellet i nærheten passer perfekt til en liten topptur også, og utsikt gir innsikt om hvor vi skal piske fluer og denge bly når fisken skal tas siden vi ser vannet hvor prikkepetter bor.

    Full fres i akebakken

    Adrian har gjort dette før

    Klyving opp bakken

    Oppe på platået

    God stemning i nydelig natur

    Førstestyrmann Christian

    Her får man oversikt over området

    Tipp topp tommel opp

    Zelda var forresten med hun og
    Etter lek og topptur bar det ned til leirplassen for lunch og avslapping. Barn, voksne og hund lå dovne rundt om og slikket sol mens sommerbrisen pustet forsiktig gjennom landskapet. Det er virkelig digg når det er perfekte forhold og ikke bli plaget av blodsugere som noen ganger kan bli i overkant slitsomme, tenker tilbake til Hein for et par år siden da vi fant opp ordet Knottfast... grøss og gru. 
    Men fisken som ofte er en av hovedgrenene innen friluftslivet manglet, vi hadde spottet en perfekt plass fra toppen av fjellet og dit bar ferden. Stenger, dupper, mark og fluer skulle i skjønn forening lokke frem til hugg fra de prikkete godsakene som svømmer rundt i disse glistrende fjellvannene. Alle var meget klare for å lande fersk fisk og ha den som et herremåltid til middag. 

    På vei mot fisken

    Fantastiske omgivelser altså

    Christian prøver å lure Ørreten med utvalgte fluer

    Meg selv med en godkjent steikefisk

    Nyinnkjøpte Crispi Skarven holdt meg tørr på beina uten tegn til gnagsår, støvlene var som formsydde for mine føtter.

    To gutter som er på vei til å bli mestere i friluftsliv
    Og slik gikk dagene her inne med fjellhygge, fiskekos, leirliv og barnelek. Alt klaffet alt i alt og ingen dro hjem med annet enn gode minner og et sterkt ønske om en ny tur  Og med det sier jeg god sommer til alle dere der ute som vet å nyte livet til skogs og til fjells hvorhen dere ferdes.
     
     
     
     
     
  9. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Ola S. M. for en artikkel, Fem fuktige fiskedager på fantastiske Fosen   
    Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. 

    Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette.

    Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan.

    Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell.
    Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere.
    Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær.
    Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt.

    Men humøret  detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten.

    Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta.

    Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet...

    ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte"  utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta.

    Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde?
    Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese.

    Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten.

    Vi prøver noen kast i kulpene ved brua.

    Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta.

    Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk.

    Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet.
    I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake.
    På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg.

    Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av.

    Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint.

    Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan.

    Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne.

    Vestre Skurvelva.
    Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur.

    Bytjønna.

    414-tjønna nordvest for Bytjønna.

    Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger.

    Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet.

    Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her.

    Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller.

    Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to??

    Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter.

    På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser.

    Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken.  

    En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. 

    Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen.

    For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer.

    Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær...

    ...og solnedgang.

    Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren.

    Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt.
    Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme.

    Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag.
    Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein.

    Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt.

    Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk.

    Surt vær i høyden.

    Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj.
    Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig.

    Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe.


    Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød.
    Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk.

    Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte.

    Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg.

    Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær.

    Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta.

    Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla.

    Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen.

    En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før.

    I de sene kveldstimene  fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften.

    Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?).
    Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet.

    Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen.

    Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen.

    Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet.

    Pause for hydrering.

    Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe.

    Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast.

    Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk.
    Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del.

    Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål.

    Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh.

    Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut  - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til.

    Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir.

    Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. 

    Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren.
    Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag.

    Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp.

    Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren.

    Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene.

    Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet.
    Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk".

    Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka.

    Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta.

    Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen.

    Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over.
    Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill.

    Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen.
    Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk.
    Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene.
    Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade.
    Da er det bare å planlegge en høsttur!         
     
     
                 
  10. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til AK74 for en artikkel, Senja på langs   
    Og dette møtte meg ned Sør-Heggedalen! Turen til Senjabu ble en meget våt opplevelse. Både på grunn av en meget myrlendt terreng, og det som kom ned fra "oven".  På Senjabu ble det opptørking den ettermiddagen/kvelden og neste dag. Tåka lå langt nedi marka, og det var bare å vente. Klokka ble 17 dagen etter før det var forsvarlig å gå videre. 

     
    Den neste etappen gikk gjennom Tromdalen, opp Leirskaret og langs Langdalsvannet før jeg var nede i Kaperdalen like ved tunnellen. Der ble det funnet leirplass. Litt tåke på kveldinga, men et fantastisk lys. En meget fin etappe denne dagen
    .
     

     
    Dagen etter våkner jeg til et fantastisk vær. Det er denne etappen jeg er mest spent på, det går rimelig bratt opp mot Istind herfra. Det er absolutt vekta på ryggen som er utfordringa. Men det viser ser at det går overraskende greit. Tungt ja, men kroppen venner seg rimelig kjapt til den ekstra vekta på ryggen.


    Når en har en polarhund med godt utvikla jaktinstinkt er det ikke spesielt morsomt når en hel flokk med rein kommer loddrett ned fra fjellet og rett mot oss! Men det gikk bra. Merkelig at dem skulle "rushe" rett på oss. Over fjellan i et flott steinterreng før vi fulgte Tverrdalen ned til Sør-Kaperdalen. Litt bratt et kort stykke her. Veien gikk rundt Sør-Kapervannet hvor det ble en god matpause og litt fisking før det bar litt oppover igjen og ned til Ånderdalen. Ganske seint på kvelden når vi kom ned til Åndervannet, og kroppen begynner å kjenne dagens marsj. Fantastisk nydelig nede ved vannet, og jeg må fiske litt før jeg går videre langs vannet og mot statsskogs koie i enden av vannet. Den er opptatt så da går jeg videre til gammen på andre siden av vannet. Trenger skotørk, og blir veldig glad når den er ledig. Utgått, og det er deilig å kunne ta inn på denne fantastisk fine gammen.
    Morgenen etter våkner jeg til nok en nydelig dag. Kaffen kokes oppe ved bålplassen utenfor gammen mens jeg har en nydelig utsikt mot vannet. Kvalitetstid.
     
    Denne dagen går turen opp fra Ånderdalen i et fantastisk vær. Det er nesten for varmt, i hvert fall for hunden. Men det går greit, siden vi får en bris når vi kommer litt opp i høyden. Nydelig terreng. Sti fra Ånderdalen som går over i et behagelig steinterreng etter hvert.
     

     
    Jeg går ovenfor Selfjordvannet, og mot Lutvannet. Plutselig kommer en skikkelig kraftig regnskur, men det varer bare kort tid før det klarner igjen. Ved vannkanten blir det en litt lengre mat og kaffepause. Litt fisking. Da jeg skal begynne å pakke sammen, snur jeg meg i retninga der jeg kom fra. Da kommer skodda i ei alvorlig fart innover vannet. Bestemmer meg for å følge vannet en stund, siden det å gå i den tette tåka ikke er et alternativ. Har egentlig tenkt at det bare er å få teltet opp, men plutselig klarner det opp med blå himmel og sol i den retninga jeg skal, så da vandrer jeg lykkelig videre. 
     

     
    Siste teltnatt blir ved Reinlivatnet. En meget fin teltplass ved vannet. Det yrer at liv i vannet og i luften. Vakkert her oppe. Går over en liten knaus, og ser at skodda ligger helt nede i havet. Håper på at den ikke kommer opp i løpet av natta. Får opp telt, og fisker kveldsmat. 

     
    Våkner til nok en sommerdag, og det er egentlig ikke noen selvfølge i Nord-Norge. Så heldig jeg er   Ulva er glad i lange rolige formiddager, og nyter det til fulle mens jeg sysler rundt.Denne dagen blir det kaffe og et morgenbad før leiren pakkes, og jeg tar fatt på den siste etappen mot Olaheimen.
    Det er bare en liten etappe på rundt 7 kilometer til jeg er nede ved Olaheim.


    Flott fjellterreng i begynnelsen. Deretter er det ned Finnskardet og langs Storbunkevannet. Den siste biten går på grusvei ned til hovedveien. Da var turen unnagjort, men kanskje den mest strabasiøse igjen. Hvordan komme seg til bilen...
     

     
    Finner ut at det går buss fra Å, så det er bare å lange ut de neste 5 km på asfalt. Det går greit, og hunden får bli med.
     
    Bussen går til Finnsnes, og da er det 3 timer til bussen går videre mot Svartfjell ved Gibostad. Trør fra sentrum, over brua mot Silsand og går et stykke. Det begynner å plaskregne, og vi tar inn i et busskur mens vi venter. Jeg innbiller meg at det er 4 km fra hovedveien og inn til kraftstasjonen der bilen er parkert. Føttene likte ikke asfalten og traskingen langs vei og begynner å bli ganske umotiverte. Det viser seg at det var over mila innover den veien. Men Breitind viste seg fint fram på turen! Tror det er den i hvert fall!

     
    Du verden så glad jeg er når jeg ser bilen. Klokka er blitt 22.45, og det siste drøye mila tok to timer. Det kjennes at det ble nesten 3 mil denne dagen. Ferga er gått, så vi rigger oss i bilen denne siste natta. Kjenner at jeg ikke orker å begynne å lete etter teltplass. Og det fungerer aldeles utmerket med ei natt i bilen i Botnhamn:)

     
    En fantastisk tur er over, og jeg er så utrolig fornøyd. Takk Senja og til min flinke turkompis Ulva
     
  11. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Heriks for en artikkel, 5 dager i Tarfala   
    Troppet opp på Gardermoen der jeg hadde avtalt å møte turfølget mitt og sjekket inn ryggsekken som spesialbagasje og deretter inntok vi frokosten på UpperCrust (dyrt å spise frokost på Gardermoen altså, men det var i det minste så tidlig på morgenen at vi kunne avstå øl før avreise)
    Mellomlanding i Stockholm, vi fikk ikke handle på taxfree siden vi skulle videre innenlands men skitt au, alt vi eventuelt skulle kjøpe måtte jo uansett bæres inn i fjellet, like greit å slippe. Videre fra Stockholm til Kiruna derifra videre med buss til Nikkaloukta.
     
    Nikkaloukta – der veien stopper
    Nikkaloukta er en liten bygd i Gällivare 6,6 mil øst for Kiruna, i følge Nikkaloukta.com er det 14 bofaste familier på stedet og litt flere på sommerstid. Området har vært samisk boplass i flere tusen år. Det man lever av i dag er  turister og reinsdyr, Kalixälven har kilden sin her, og severdighetene består av et kapell, en kunstutstilling og mye fin natur da selvsagt. I Nikkaloukta slutter ganske enkelt veien, så herifra er det bare å ta bena fatt. Vi ankom torsdag ettermiddag, litt vel sent å starte vandringen så vi hadde reservert ei hytte i Nikkaloukta, prøvde en lokal rett (rengrateng) i restauranten, reorganisering av sekken klar for tidlig avgang neste morgen og tok tidlig kveld.


    Bare å ta bena fatt herifra 

    Laddjujávri
    Vi hadde ganske tidlig i planleggingen bestemt oss for at vi tar båten over Laddjujávri noe som forkorter turen inn til Tarfala med 7 km, men før vi kom så langt var det 5,6 km å gå. Stien var ren autostrada gjennom bjørkeskogen før vi endte på båtbrygga. Vi var tidlig ute og hadde 20 minutters ventetid før billettsalget startet. Lap Dånalds var lagt ned til fordel for den nye restaurant Enoks, men det var litt tidlig på morgenen så de hadde ikke åpnet dørene riktig enda. Vi hadde en trivelig prat med billettselger/kaptein på båten som skulle frakte oss over Laddjujávri. Vi snakket om norske fjell, utstyr og det er visst ikke bare i Norge man ser mye rart som har tenkt seg opp i fjellet. Han hadde sett litt av hvert som skulle på fjelltur denne kapteinen. På båten oppover Láddjuvággis delta fikk vi for første gang på turen utsikt til Sveriges høyeste topp Kebnekaise. Det skjedde visst ikke så veldig ofte at han møtte på de som skulle på flere dagers tur i området og som _ikke_ hadde tenkt seg opp på Kebnekaise, men det var altså ikke det som stod på programmet for oss denne gangen. Båtturen opp til øvre båtbrygga tar ca 30-40 minutter.

    Motorveg fra Nikkaloukta til båtbrygga ved Laddjujävri

    Det var bygget en ny flott restaurant, så Lap Dånalds var ute av drift


    Innover mot Kebnekaise 
     
    Kloppeti klopp 
    Det skal svenskene ha, de er flinke til å kloppe stier og det er vel også helt nødvendig når det er såpass mye trafikk som det er opp til Kebnekaise Fjällstation. Stien fra øvre båtbygga (for øvrig ikke noe stort etablissement her, det var ei brygge hvor de hadde satt opp en benk med presenning over hvor man kunne sitte ved dårlig vær) og opp til stidele mellom Kebnekaise Fjällstation og Tarfaladalen var kloppet på så å si hvert eneste fuktige punkt for ikke å snakke om skiltet for hver km med hvor langt det var igjen til båten. Det er ca 7 km fra øvre båtbrygga og opp til stidele hvor vi skulle ta av til Tarfala.  

    Solide klopper i alle fall 

    6 km igjen, og nå skal vi oppover 
    Opp til Tarfala

    Så langt har turen gått mer eller mindre bare bortover, Nikkaloukta ligger 453 moh, Kebnekaise Fjällstation 690 moh, Tarfalastugan ligger 1180 moh. Mesteparten av stigningen på de siste kilometerne med andre ord. Vi tok en lunsjpause før vi begynte turen oppover, det viste seg heldigvis å være en grei skuring, det stiger jevnt og trutt ingen større utfordringer annet enn at man begynner å merke at man har gått en stund med sekken på. Vi hadde med oss litt ekstra forsyninger opp til vertinnen vår som var hyttevakt på Tarfalastugan, ikke at det utgjorde noen stor vekt men likevel en kg her og noen gram der merker man fort når det går oppover.
    Oppe i dalen passerte vi et par svære hengebruer, solide saker men ser litt malplassert sånn midt i en svensk fjelldal men men .. jeg var nå glad for å slippe i bli bløt på bena jeg da. Møtte en liten flokk på 5 rein (slike smådyr som turfølget mitt ikke ser), og noen få sjeler på vei ned fra Tarfala men ellers var nok de fleste folka å møte på stien mellom båten og Kebnekaise Fjällstasjon.



    Oppover mot Tarfala 


    Solide bruer 

    De siste par km begynte det å bli mye stein og ikke fullt så lett å bevege seg. Vi passerte minnetavla over Valter Schytt grunnlegger av Tarfala forskningsstasjon, selve forskningstasjonen og tok siste biten over til Tarfalastugan (skal innrømme at den siste kilometeren føltes unaturlig lang ) men vi kom da frem til slutt. Målet med turen var å besøke hun som satt som hyttevert på Tarfalastugan, og sambo. Vi ble innlosjert i sikringsstua/hyttevertstua og ikke selve turisthytta. Der ble vi møtt med «luksusmiddag», pasta og kjøttsaus, rødvin og sjokolademousse til dessert. Og sånn fortsatt det egentlig det meste av uka, det meste av Real turmaten ble båret ned igjen kan man vel si …

    Tarfalastugan er Svenske turistforeningsens høyest beliggende hytte på 1180 moh. Innerst i Tarfaladalen ved bredden av sjøen Tarfalajaure, omgitt av høye topper og isbreer. Nydelig sted, men mye stein!

    Tok en stund før denne hytta ble noe særlig større i horisonten altså, føltes i alle fall sånn. 


    Panorama tatt rett bak hytta, det er fint i Tarfala
    Dagen etter ankomst ble det avslapping på hytta, skravling (vi hadde jo litt å ta igjen) og pannekaker. Det regna uansett og beina syntes det var helt greit å ta det med ro en dag.
    Isbreer og bresjøer   
    Søndagen ble brukt til dagstur i området, Anna og Eric viste oss rundt. Turen gikk ned til forskningsstasjonen, over brua der og opp til bresjøene der ble det et bad for de tøffe (ikke meg med andre ord, iskaldt fjellvann holder ikke badetemperatur for meg). Så spiste vi medbrakt lunsj før vi tok turen opp til Isfallsglaciären, vi holdt oss riktignok på trygg grunn, men denne breen var visstnok et område for brekurs og det foregår jo en omfattende forskningsvirksomhet på den. Vi så riktinok et ordentlig ras et stykke lenger opp på breen et par dager senere så tenker det var like greit å holde seg nær kanten jeg. Fra brekanten var det flott utsikt utover Tarfaladalen og bresjøene nedenfor. Ferdig med å utforske denne breen går turen videre for et par av oss bort til Kebnepakteglaciären for en nærmere titt på denne også og rundt Tarfalajaure ned igjen til hytta. Mye stein på den turen, men utsikten fra innerst i dalen og utover var upåklagelig. Dansen starter kl. 21 på Tarfalastugan, helikopterplattingen må jo tross alt brukes til noe.

    Tarfala forskningsstasjon 

    Isfallsglaciären

    Utsikten fra kanten av Isfallsglaciären og utover Tarfaladalen

    En nærmere titt på Kebnepakteglaciären 


    Helt i enden av Tarfaladalen, man skimter hytta ved enden av vannet 


    Dansen begynner kl. 21.00

    Kaskasatjåkka 2071 moh
    La det bare være sagt med en gang, det blir aldri noen fjellklatrer av meg, har aldri betraktet meg som særlig høyderedd men følelsen av «snubler du nå er det j…. langt ned» har jeg ikke noe sansen for. Takke meg til en vettug sti …
    Det var 3 av oss som la ut på dagstur til Kaskasatjåkka, 3. høyeste topp i dette område (Syd- og Nordtoppen på Kebnekaise er høyere) og Sveriges 4. høyeste fjell (3. høyeste ligger i Sarek). Turen opp er ganske variert med både stein, snøfelter, isbrè og litt klyving, mer enn skummelt nok for meg. No big deal i følge andre turrapporter jeg har lest. Jaja, opp kom vi. Var litt uheldig med litt tåke på toppen men det lettet litt innimellom så vi fikk litt utsikt. Finfin utsikt over til Nord- og Sydtoppen på Kebnekaise og flere av dalgangene innover Koupervaggi, Kaskasavaggi og Vistasvaggi. Litt mat på toppen, bilder i øst og vest, en snødame på toppen og en stein på varden så gikk turen ned igjen. Syntes ikke det var noe mindre skummelt på veien ned jeg da

    Man blir fort liten i slike omgivelser, på vei gjennom steinrabbelet opp til Kaskasatjåkka 


    Langt ned! 


    Utsikt til Nord- og Sørtoppen på Kebnekaise, sett fra Kaskasatjåkka. Isbreen nederst er Kebnepakteglaciären 
    Jeg bærer det ikke ned igjen
    Siste dagen i Tarfala ble en riktig «slappe av dag» Det nærmet seg slutten på oppholdet for vertskapet vårt også, de hadde tilbrakt 3 uker i Tarfala + en uke i fjellet før det. De så vel i grunnen frem til å komme hjem. Det ble rydde og forberede avgang i strålende solskinn, litt tid til å lese og sole seg ble det også. Neste hyttevert ankom og forberedte seg på å ta over, han skulle få saker levert med helikopter så vi ventet litt på det. Alvorlig mye helikoptertrafikk i det fjellet altså, stadig noen som er ute å flyr. Både forskningsstasjonen og turister på Kebnekaise bruker mye helikopter. Altså, forskningsstasjonen får nå være sin sak, men å fly opp til toppen av Kebnekaise, det er juks altså … Siste dans på «plattan» og en fantastisk fullmåne over Tarfaladalen (da savnet jeg et ordentlig kamera).
    Vi regnet med tidlig avgang ned igjen neste dag og pakket så mye som mulig. Det var noe som skulle spises opp, for vi bærer det ikke ned igjen! (vel, med unntak av en del Real turmat da, den holder seg jo godt)


    Litt soling i hytteveggen ble det tid til 

    Helikopterleveranse, ikke riktig så vanlig i Norske fjell 


    Flott solnedgang og nesten fullmåne i Tarfaladalen siste kvelden 

    Tilbake til start

    Turen ned gikk naturlig nok raskere enn turen opp, vi rakk ikke bare siste båten, men et par båter før det. Ble til og med sittende å vente en stund. De 19 kilometerene gikk overraskende greit. Vi skulle sove nok en natt i Nikkaloukta, men det var helt greit å komme ned igjen til en dusj og en bedre middag. Rolig kveld med en bedre middag i restauranten i Nikkaloukta, det ble rein igjen (det var en gjenganger på menyen for å si det slik), deretter tidlig kveld. Dagen etter var det bare å stå opp, pakke lakenposen og komme seg på bussen. Vi slo i hjel noen timer (vi unngikk alt med reinkjøtt i pizzasjappa) i Kiruna før vi fant veien ut til flyplassen og vendte snuten mot gamlelandet. Alt i alt en finfin tur i godt selskap. De har fine fjell i Sverige og!  

    Vi forlater Tarfaladalen i strålende solskinn

    Tilbake til sivilisasjonen, var greit med en dusj og en bedre middag
  12. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Mørkeblå for en artikkel, Tåkeheimen   
    Startsted
    Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen.

    Båtturen tar 10 minutt
    Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet

    Engabreen sett fra Svartiskroa
    Turen
    Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene.  Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen.

    Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen.
    Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien.

    Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter.

    Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre.

    Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''?

    Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær"
     Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel.

    Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her.
    Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger.
     

    Inne på Tåkeheimen

    Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt.

    På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker
    Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta.

    Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng.

    Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten.

    Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her.

    Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden.

     

    2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn.

    Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt.

    Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat.

    Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg.

     

    Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene.
    Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken.
    Takk for turen
    Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  13. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Blant speilblanke sjøer og stormfulle hav   
    Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen

    Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt
    Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger.
    Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden.

    Mye skal med i kanoen
    Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert.

    Mot kryssningspunktet i ruskevær
    Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo
     

     
     
     
     
              
     
     
     
     
    Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe
    Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. 

    Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er  Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går.

    Frokosten er snart klar
    De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig..
     


     
     
     
     
     


     

     
    Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt
     

    Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover
     







     
     
     
                
                   Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein 
    Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... 

    Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår

    Tore fant en kamerat på hans egen alder

    Abborsuppe til oppkok

    Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre
    Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter  Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia.

    Dagen starter rolig før vinden tar seg opp

    Padling innaskjærs før Hästnäset

    Gått i land før odden skal rundes

    Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier
     

    Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom


    Simen er igang med vedproduksjon

    Den ikoniske koia på svensk side ved Reva
    Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår  Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede  Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til  

    En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta

    Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der
    Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak.

    Nydelig morgen på Reva

    Simen dorger oppover med en Harr som fangst

    Fornøyd herremann og en liten dame







     
    Gjennom reingjerdet i Reva
     

    Ikke mye stress under slike forhold

    Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe

    En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil

    Ida tar livet med ro som vanlig

    Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor

    Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land
     


     
     
     
     
    Gjeddegryte til middag
     
     
     
     
     
     
     

     
    Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva

     
    En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge


     
    Kveldstemning rundt bålet
    Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn  Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet.

    Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen

    Leirplassen vår helt innerst i Rødviken

    Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken

    Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen

    En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise

    10 i hvilepuls ved solnedgangen
    Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
     
  14. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Toppturer i Jotunheimen   
    Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb


    Distanse: 15.7km
    Høydemeter: 1443m
    Høyder: 1000m til 2092m
    Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb.

    Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene.


    På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb


    Pause ved Hurrbrean


    Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden.


    Flott skye med Smørstabbtinden til høyre.


    Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb.




    På tur over egga til Skagsnebb.


    Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb.
    Geite og Rundhøe


    Distanse: 11,9km
    Høydemeter: 1145m
    Høyder: 1140m til 2002m
    Bratteste helning: 38° opp mot Geite

    Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy!


    På toppen av Geite.

    Store Dyrhaugstinden


    Distanse: 12,2km
    Høydemeter: 1230m
    Høyder: 990m til 2147m
    Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden.

    Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°. 


    Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind.


    Skagastølsryggen dukker opp.


    Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere.


    På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m)


    Utsikt over Hurrungane.


    Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang! 

    Store og Midtre Ringstinden


    Distanse: 17,2km
    Høydemeter: 1485m
    Høyder: 990m til 2124m
    Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen.

    Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen.
    Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter. 


    Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden.


    I Ringsbotnen.

    Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst)


    Austanbottstinden kommer til syne.


    Fra Store Ringstinden (2124m).


    Folk på Store Austanbottstinden (2202m).

    Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden.

    Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden.


    Helikopterlanding under Midtre

    Bukkehøe


    Distanse: 12,7km
    Høydemeter: 1375m
    Høyder: 1000m til 2314m
    Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen.

    Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring!


    Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet.


    Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m).


    Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
  15. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Manepe for en artikkel, Eventyr   
     

     
    Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger.
    Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt.
    Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa.
                For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks?
                Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng.
                Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget.
                Helt rått.
                Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles.

     
    Noen timer senere.
                – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen.
                – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel!
                Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei.
                På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre.
                Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler.
                – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt.
                Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket.
               
    Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen.
                Fremme.
                Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen.
                – Rett og slett vakkert, sier jeg.
                – Absolutt ikke verst, sier Thomas.
                I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt.
                Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka.
                Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder.
                Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene.
     
     

    Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger  alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende.
     

    I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen.
     

    I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer.
     

    Leir på Seteråsen over Minneskleiv.
     

     
    Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret.
                La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger.  Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal.
                Høres koselig ut? Det er faktisk det.
                For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være.



    All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn.
     
                Så er det altså nådd. Blefjell.
                I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner.

                Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv.
                Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt.
                Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast.
                Og et perfekt sted å avslutte et eventyr.
     

    Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi.
     

     

     
                Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse.

                – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake.
                – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær?
                Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid.
                Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes.
                Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann.
                Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug.
                – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
  16. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til qwer993 for en artikkel, Test av Helsport Himalaya 2   
     Produkt
     Helsport Himalaya 2
     Levert av Helsport
     Veiledende pris kr. 8.995
     Fakta fra leverandør
     Dybde fortelt              60 cm 
     Bredde yttertelt 150/105 cm
     Høyde yttertelt         105 cm
     Lengde yttertelt       300 cm
     Bredde innertelt125/105 cm
     Lengde innertelt       230 cm
     Høyde innertelt          95 cm
     Vekt telt:        3.000 g
     Vekt plugger:    260 g
     Vekt rep. kit:     150 g
     Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-)
     Dybde fortelt                     41 cm (-19)
     Bredde yttertelt        140/115 cm (-10/10)
     Høyde yttertelt                 110 cm (+5)
     Lengde yttertelt
     Bredde innertelt        110/100 cm (-15/5)
     Lengde innertelt               220 cm (-10)
     Høyde innertelt                 101 cm (+6)
     Høyde åpning innertelt       87 cm
     Vekt telt i pose:     2.380 g
     Vekt stenger i pose: 695 g
     Testpersoner
     @qwer993
     @Tessatroll
     @martin.m
     Testkriterier
    Brukervennlighet Funksjonalitet Vindstabilitet Ventilasjon Detaljer Vekt Pris Beskrivelse av produktet
    Helsport Himalaya 2 er et selvstående kuppeltelt beregnet for vinterbruk. Teltet er forholdsvis lett og er blant annet egnet for turer i høyfjellet med ryggsekk vinterstid.
    Testforhold
    Teltet er testet av tre personer i til sammen ni døgn. Ei dame og to menn, uavhengig av hverandre. Det er også blitt presset inn en voksen og tre mindre barn i teltet.Testen har foregått i vintersesongen 2015/2016, og temperaturen har variert mellom 0 °C til -21 °C. De fleste testdøgnene har hatt lite snø og litt vind. Døgnene hvor det har vært på det mildeste har vært kombinert med regn og snø.
    Vurdering
    Teltet er enkelt og raskt å sette opp med klips. Stenger tres inn i sokkene, hovedstengene strammes og festes i stangkoppene. Det er ulike erfaringer med stengene og stangkoppene. Stengene kunne hoppe ut av stangkoppene, men Helsport har presisert at det er blitt lagt på ekstra webbing over stengene for å unngå problem med teltene som selges. Ellers er det plass til dobbelt stangsett.
    Størrelse på teltet
    Teltet virker smalere enn Helsports produktbilder gir inntrykk av. Etter måling er det klart at det avviker fra spesifikasjon, se faktaboks. Mye aktivitet foregår i overgangen mellom yttertelt og innertelt, og her er takhøyen ganske liten.
    Forteltet består av tre paneler som hvert enkelt kan rulles til side og festes. Det gir tre ulike muligheter for tilgang til teltet, men det er kun en inngang til innerteltet. At teltet er oppgitt å ha tre innganger er på sett og vis riktig, men det medfører ikke at en av inngangene alltid ligger på lesiden. Alle tre paneler kan rulles opp og festes samtidig, og ved stille/svak vind og fin utsikt vil man kunne ha en flott opplevelse ved matlagingen. Mulighetene for slikt vinterstid er likevel begrenset.
    Det oppleves som vanskelig å komme inn og ut av teltet. Er man lang må man ned på knærne for å greie det. For å komme inn i innerteltet må ytterteltet bli stående åpent, hvilket kan gi føyke inn i innerteltet. Sittehøyde i åpningen mellom innertelt og yttertelt er litt liten til å sitte komforabelt. Men dette er igrunn ingen overraskelse for lite telt med forholdsvis lav vekt. Det var ikke nok snø til å grave skikkelig fotgrop under testingen.
    Forteltets dimensjoner er mindre enn spesifisert fra Helsport, og er etter vår vurdering for lite ved bruk av primus, snøsmelting og vannkoking. For å muliggjøre dette er det tryggest å hekte ned hjørnet av innerteltet, eller koke i innerteltet. Dette betyr at kokesaker og utstyr må flyttes på før og etter matlaging. Det blir litt stol-leken med flytting av ting rundt i teltet i løpet av en økt med brenneren.
    Innerteltet er betydelig mindre enn Helsports spesifikasjon. Endeveggene er forholdsvis bratte. Teltet virker likevel litt kort når jeg ligger på ryggen i en full-lengde sovepose, og det blir noe subbing i duken i fotenden. Ligger jeg på siden er det plass nok.
    Ventilasjon
    Teltet som har vært testet, har kun én stor ventil i teltets lengderetning. Det finnes ingen stor ventil mot det som typisk vil være vindretningen. Dette gir begrenset mulighet til effektiv gjennomluftning når det er lite vind. En av testerne fikk raskt svie i øynene ved bruk av bensinbrenner i teltet under vindsvake forhold. Dette skyldes til en viss grad forteltets begrensede volum, men i hovedsak mangler det en stor ventil mot vindretningen. Sideventilene fungerer godt, men er ikke tilstrekkelige til å kompensere for den manglende ventilen mot vindretningen. Sideventilene er lavtsittende og har to lag med myggnetting, dvs ett på ytterteltet og ett på innerteltet. Dette kan gi noe større mulighet til å beholde ventilene åpne ved vind og føyke, ved å bruke begge lagene med myggnetting til regulering. Denne testeren opplever alt i alt ventilasjonen i teltet som utilstrekkelig.
    For en annen tester har ventilasjonen fungert tilfredsstillende med en voksen og tre barn, men det presiseres at ventilasjonen ikke er tilfredsstillende ved bruk av primus uten å åpne en av inngangene.
    Bardunering
    Teltet antas å kunne håndtere det meste av vind. Det finnes 18 pluggfester. Bardunene er tykkere enn på 3-sesongstelt. Bardunstammerene er av plast og enkle å bruke. Plugger tres i stormmattene eller i separate pluggfester. Det savnes forøvrig et pluggfeste i stormmatten midt på kortsiden mot vinden. Stormmattene på langsidene oppleves som litt for smale. Når man setter en plugg i stommattene på langsidene, fungerer de mest som en del av teltets yttervegg/taket, slik at teltet i mindre grad oppleves å ha stormmatter langs langsidene. Dette avhenger noe hvor dypt stangsokken/sangkoppen synker ned når man setter opp teltet, men denne testeren synes stormmatene burde vært bredere.
    Teltets barduner har innflettet refleks som reflekterer godt og gjør gjennfinning i mørket enkelt. De er "dobbelfestede" slik som Hillebergs barduner. Det gir ytterteltet to barduneringsfester pr plugg, og reduserer antallet barduner og flokemulighetene. I tillegg har hver bardun en strikkhempe for oppheng under transport, som det antagelig ikke er nødvendig å benytte seg av.
    Annet
    Teltet ser ut til å holde god kvalitet. Stangbuen som spenner ut ytterteltet kunne vært lengre og mer skråstilt for å oppnå spesifiserte mål. Glidelåsene har store gripehåndtak som er lette å få tak i. De er grove og solide og glir lett. Dette er en fordel når vanndamp fra koking må vetileres ut av ytterteltåpningene og gir ising i glidelåsen. Borrelåsene som holder duk-flippen over glidelåsene nede, er av kraftig type og oppleves å vanskeliggjøre åpningen av teltet. Webbingen i teltet er av kraftig type. Innerteltet er smalere en spesifisert og for lite til å romme to voksne personer, selv med godvilje. Pakksekkene er rommelige og gir enkel nedpakking.
    Konklusjon
    Teltet er et solid vintertelt som vil gi trygge overnattinger i fjellet vinterstid. Teltet passer for en person, men på grunn av lite fortelt oppleves teltet likevel som for lite. Ventilasjonen i teltet oppleves som utilstrekkelig ved vindsvake forhold. Spesielt av disse grunner er teltet mindre egnet for lengre turer. Teltet er derimot vindstabilt, tåler snøvekt, er relatvit lett og har funksjonelle detaljer. Teltet kan etter vår vurdering passe for enkeltpersoner hvor mange høydemeter skal forseres. Teltet passer også godt ved større nedbørsmengder og krevende værforhold på kortere turer.
    Dette skjedde med teltet etter endt test
    Teltet er sendt tilbake til Helsport.
  17. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Henrik for en artikkel, Fjellforum starter med utstyrstester   
    Utstyrstesterne
    På forumet har vi mange erfarne og dyktige mennesker som har mye kunnskap om fjell- og friluftsliv. Kunnskapen omfatter alt fra turer til utstyr, og det som ligger på siden av dette. I løpet av høsten har vi fått etablert et godt og solid team som kan og vil teste utstyr. Dette er @virrma, @Tessatroll, @qwer993, @Anders Eriksen, @Mørkeblå, @TormodiFuruskogen, @tronn, @Þróndeimr og meg selv, @Henrik. Menneskene bak brukernavnene er aktive utendørs i de fleste årstider. Testene vil derfor være fundert på et godt og solid grunnlag.
    Gjennomføringen
    Utstyrstestingen foregår på fritiden til hver enkelt og er ikke kompensert. Vi har ikke mulighet til å gjennomføre vitenskapelige tester, men vi vil gjøre det beste ut fra våre forutsetninger. Dette innebærer nærmere at vi primært vil teste utstyret i den konteksten utstyret er ment for. I en utstyrstestartikkel vil det blant annet bli beskrevet hvordan testen er gjennomført og under hvilke forhold.
    Fremstillingen av utstyrstestene
    Testene som vil bli presentert på forsiden kan enten være enkeltstående tester eller sammenligningstester. Uansett vil hver enkelt testartikkel i hovedsak ha den samme oppbygningen. Vi vil først presentere produktet eller produktene som er testet sammen med forskjellige vurderingskriterier som er blitt brukt i testen. Deretter vil det komme en beskrivelse av hvordan testen er blitt gjennomført. Videre vil vi komme med en vurderingsdel hvor vi henter frem igjen vurderingskriteriene for å beskrive produktet som er blitt testet, og angi positive og negative sider ved produktet. Tilslutt vil vi komme med en konklusjon og kort fortelle om hva som har skjedd med produktet etter endt test.
    Kommende tester
    Mye forskjellig utstyr er sesongavhengig, og nå som vintersesongen står på trappene kan vi opplyse om at vi vil teste tykke og lange dunjakker for kalde dager, hundevennlige ski, vindluer, vinterprimus og nettingundertøy med mer. Når vi velger hva slags utstyr vi skal teste følger vi med på hva som etterspørres av i utstyrsforumene, men også om det kommer nye og innovative produkter på markedet.
    Kommentarer
    Både brukere, leverandører og produsenter inviteres til å kommentere testene. Det kan være dere har andre oppfatninger om utstyret som blir testet enn de som kommer frem i testen. Dette vil kunne være fruktbart og opplysende for alle sammen, som igjen vil kunne gangne forbrukerne og produsentene.

    Til slutt vil vi alle som drifter forumet på en eller annen måte ønske alle sammen en riktig god jul og godt nyttår!
  18. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til qwer993 for en artikkel, Rundtur i Saltfjellet. Godværsuke i mektig villmark.   
    Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal.

    I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren.
    Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen.

    Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at  det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen.

    Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue!

    Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider.
    Dag 2
    Dag 3
    Dag 4
    Dag 5
    Dag 6 og 7
     
     
     
     
  19. Liker
    HegeJohnsen ga poeng til Fjellfilmeren for en artikkel, Dugnadsommer på Reinsvassbu   
    Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet.

    Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro!

    Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen.

    Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet.

    Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt.

    Vi gleder oss allerede til neste års dugnad.
    Martin Gjellestad med familie.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.