kjetilk

En kamerat av meg har vært på begge fjellene flere ganger. En gang dro de med sykler opp på Muztagh Ata for å sette verdensrekord i høy sykling... De klarte det, men jeg vet ikke om den står ennå... Iallfall, jeg mener han sa at Pik Lenina fra Tadjikistan-siden var det fineste. Det er visstnok noe mer spennende tur, mye mindre folk og dessuten er visst tadjikene langt mer laid-back enn kirgiserne, og lettere å komme på bølgelengde med. Jeg vet ikke særlig mye mer, men han sa også at det er langt vanskeligere å organisere turer på Tadjikistan-siden, men mest fordi det er veldig mye turister på Kirgisistan-siden. Ellers er det mange som sier at å stå ned nordsiden av Pik Lenina er vanvittig kult... Forøvrig fikk jeg meg en Facebook-venn i Kashgar når jeg var der borte som driver og organiserer turer til Muztagh Ata. Det er nok tryggere å organisere alt hjemmefra, men hvis du vil spare penger har jeg altså en jeg kan anbefale.

Jeg har vært trofast bruker av Brynje-super i veldig mange år, både til konkurranse og turbruk, men har i det siste opplevd at det har blitt vanskelig å få tak i. Nå er det 5 år siden sist gang jeg kjøpte, de holder jo lenge, men det har tydeligvis skjedd noe. Nå så jeg nettopp på Sportshuset at det har kommet noe som heter Aclima, som ser ut som Brynje, bruker det samme garnet, og mye av det samme designet. Vet noen hva forholdet er mellom Brynje og Aclima? Er det rett og slett en ny konkurrent eller er det bare "rebranding"?

Jeg har såvidt snust litt på Black Diamonds Skylight på nettet, og jeg synes det ser meget spennende ut. Jeg er på jakt etter et meget lett 2-3-sesongers litt stort 2-mannstelt. Har noen prøvd dette teltet allerede? Noen som veit om det er til salgs i Norge?

Jeg har tenkt meg på Glittertind en gang i løpet av 13. mai helga, hvis været er OK. Har noen tittet på forholdene der oppe i det siste? Er det fint på selve fjellet? Det høres jo ut som det er riktig mye snø, siden de skal begynne å brøyte 25. mai. Jeg kjenner folk som har pleid å sykle innover i mai... Hvordan er det nå? Evt., kan man ta på seg skiene nede i dalen?

Jeg synes det er bra å ha folk som deg, Tom, som tør stå imot og faktisk også er villig til å ta debatten ut og bruke tid på å føre den. Det respekterer jeg, men likevel mener jeg at du er på bærtur. Det du argumenterer for er bevaring av monokulturer. Det er visse særpreg som er så bevaringsverdige at man for enhver pris må ta vare på dem, også der de går på tvers av fundamentale menneskerettigheter. I min verden er ingen kultur, ingen særpreg bevaringsverdige. Verden er i forandring, og det er tilogmed i et forholdsvis velfungerende samfunn som det norske, alltid ting å forbedre. Særlig monokulturer, der man i liten grad har vekselvirkning utenfra, er spesielt ille. Det gjelder i næringslivet (som fortsetter å forsvare gamle ikke-fungerende forretningsmodeller), det gjelder i kulturlivet (samme låtene opp og ned på radio), i politikken (man vil ikke forandre seg fordi man ikke kjenner alternativer), og sågar i biologiske systemer (der man får massedød ved f.eks. virus-utbrudd). Det er fint at du vil bevare en romantisk forestilling om seterdrift og slikt, men problemet ditt er at du ikke innser at dette er ikke noe urnorsk. Hvis du hadde reist litt rundt i verden hadde dette vært umiddelbart klart for deg. Mennesker har slitt med det samme overalt. Og det samme er det med byer, forøvrig... Joda, du kan sikkert finne noen særtrekk, men bevaringsverdige særtrekk? Viktige særtrekk? Får jeg minne om at janteloven ofte trekkes fram som et framtredende norsk særtrekk? Skal vi bevare den og? (Ikke at jeg tror at janteloven er spesielt norsk eller spesielt framtredende, men det er et eksempel). I møtet med andre kulturer kan du heller ikke unngå å bli slått av at nordmenn verner sterkt om sin private sfære. Er det positivt? Eller er det fint å komme til et samfunn der alle dører er åpne? En av mine rumenske venninner så absolutt verdien i å ha en vernet privat sfære, de manglet det fullstendig, men her er det kulturelle avveininger. Jeg tror vi har en klart ideologisk skille her: Vi har rett og slett forskjellige ting vi mener er viktig. Jeg mener at kulturen skal og bør være i forandring, at det ikke er noe bevaringsverdig ved den. Du mener tydeligvis at det er en del ting må man verne sterkt om, så sterkt at man ikke bryr seg om å sette seg inn i hvordan andre tenker, det mener jeg uvergelig fører til skadelige monokulturer.

Du, Tom, kan ikke du ta deg en tur på en av de pakistanske (eller indiske, merkelig nok ofte det samme) restaurantene i Oslo? Også kan du smake på noe der og sammenlikne med lutefisk (blærgh!), så kan vi for alvor snakke om å "forringe samfunnet"... Vi snakker om innvandrere fra steder som hadde høykulturer mens isen fortsatt lå tjukk over store deler av landet her... At muslimer skulle ha problemer med allemannsretten er en absurd tanke: De fleste kulturer har konsepter om ting som tilhører fellesskapet, og hvor grensene går. I Norge kan vi f.eks. ikke få tak i skikkelige kartdata, mens i USA er dette allemannseie, mens i USA kan de ikke gå hvor de vil, det kan vi. I islam finnes enkelte tanker om ting som tilhører allah, som derfor ingen mennesker kan nekte andre. Dette sammenfaller merkelig nok med ting som menneskerettighetserklæringen slår fast at alle har rett til... Å skulle fortelle en muslim om hva vi her på berget ser på som allemannseie og hvor grensene går er enkelt nok, det er bare å sette det inn i den referanseramme som de allerede har i bruk, en "dette tilhører allah"-greie. Jeg er selv ateist og har lite til overs for religioner, men kulturforståelse er en grei ting å ha...

Enig med Knut om at dette er en super maitur på ski! Vi gikk den et år der 17. mai sammenfalt med pinsen, men kombinerte den med Josten på langs, i supervær. Ingen sikring var nødvendig før Kåpa. Vi hadde leir på passet nord for Kåpa. Et vanvittig stilig sted å ha leir forøvrig, kan anbefales på det varmeste. Vi hadde med en uerfaren, og det gikk veldig bra. Vi rundet Kåpa på østsiden. Det var en 3-4 meter stein før et 50 grader bratt (jepp, jeg målte), 50 meter langt snøfelt, men ved lite snø skal man være klar over at den har en voldsom bregleppe nær bånn. Vi rapellerte ned mesteparten av den. Den er grei å klatre ned, men jeg var glad for å ta den på rapell, og satte en standplass for den siste uerfarne i bånn (det hadde ikke vært nødvendig med 50 m tau, men vi hadde bare 40 m). Sistemann klatret ned usikret og syntes det var helt greit. For å oppsummere min erfaring fra standardruta på Kåpa, så er det noen monstersprekker rett ved toppen av Brattbakkane, så definitivt tau her når snøsmeltingen har begynt. I skarene før Kåpa er det mye sprekker, så tau her også. Men Mortens rute har jeg ikke mye å fortelle om.

Jøje, debatten har havnet i Dagbladet! Nå har jeg ikke lest hele debatten, men hele temaet er typisk for folk som har for liten horisont, for folk som får for lite inntrykk og korreksjon utenfra. Nei, den er ikke typisk norsk, men den er typisk for enhver liten gruppe som har for lite med andre grupper å gjøre. Kanskje det er på tide å minne om at det finnes fjell i andre deler av verden. Og at det faktisk bor folk i disse fjellene? Hvis du hadde våknet til barnegråt på 4500 moh, altså nesten like høyt som det høyeste fjellet i Alpene, hva hadde du tenkt? Jeg har opplevd det. Hvis du forteller lokale folk at du har tenkt deg opp på Ausangate i Peru, hva tror du de tenker om deg? Jo, det kan jeg fortelle deg: De tror du er stein hakkendes gæern, men når de forstår at du mener alvor kan de jo likegodt hjelpe deg, det er jo ikke deres problem om denne gærningen detter ned eller fryser ihjel der oppe... Våre nasjonalromantikere gjorde en god jobb med å oppkonstruere et bilde av det norske folk som et fjellfolk. La meg minne om at Jotunheimen ble "oppdaget" i 1820-årene, og at det var først med Slingsby (=innvandrer) at man begynte å gå oppi der som vi gjør. Før det var det sant nok folk i fjellet, men det var av nødvendighet, for jakt, fordi det var frodige beiter der oppe, eller fordi det var en viktig ferdselsvei. Men fjellet var noe skremmende, noe skummelt og stygt fordi det så lett kunne ta livet av en, man var ikke der mer enn absolutt nødvendig. La oss aldri glemme at det er Slingsby som er opphavet til mye av det vi driver med i dag. La oss ta det litt videre: For det er nok av utadvendte nordmenn. Deres tragedier og triumfer under fjerne himmelstrøk er like viktig for nordmenns selvbilde som våre egne fjell. Så hvor ligger K2? Gasherbrum-ene? Tirich Mir? Broad Peak? Nanga Parbat? Og ikke minst Trango Towers? En kan ikke komme å fortelle meg at en som er oppvokst blant disse fjellene ikke skal ha noe i norske fjell å gjøre! Jeg satt en solnedgang på et fjell i Sylene sammen med en kamerat. Mens fargespillet var på sitt mest fantastiske sier kameraten min at "det er jammen fantastisk flott her i landet!" Jeg tror vi i det øyeblikket begge mistet vår nasjonalisme, for selv om vi satt i Norge, forsto vi begge at vi så innover Sverige. Jeg forsto at det er ingenting ved nasjonalstaten som er viktig for det jeg setter mest pris på her i livet, tvert imot, grensene er egentlig bare i veien. Senere har jeg fått bekreftet dette ved å reise rundt i verden, og i møtet med andre mennesker har jeg også forstått at det som er viktig her i verden er å ta vare på hverandre, nærhet mellom mennesker, og forståelse. Med forståelse kommer også mulighet for å gi kritikk, men konstruktiv kritikk er ikke mulig uten høy grad av forståelse, og da må man ut i verden.

Jeg skal ikke si at jeg gjør det riktige, men jeg kan ihvertfall fortelle hva jeg har: Innerst: Brynje Supernetting (ikke ull), Bridgedale tynne liner-sokker Til hendene: Et par tynne skihansker, et par tjukke syntetvotter, med et Gore-Tex-skall ytterst. Ytterst: Tre-lags Gore-Tex. Buksa er selebukse med glidelås hele veien slik at det er lett å drite med jakka på, og lett å lufte. Jakka har godt med luftemuligheter, for tiden er dette Norrøna Stormjakke og Norrøna Arch Wall, men her er det mye å velge mellom. Ekstra i sekken: En tett-vevd Craft-super, ett par ekstra Bridgedale liners, ett par skihansker, ett par ullsokker. Varmelag: En tynn fleecejakke (for tiden Norrøna Juvass), en diger dunjakke, fleecehals. På hodet: Pannebånd, tynn ski-lue, kraftig tjukk lue med klaffer og nesevarmer. Skistøvler: Scarpa T-3. Problemet mitt er nesten alltid at jeg blir for varm, selv om det er veldig kaldt er det kun unntakstilfeller at jeg bruker varmelaget i særlig grad. Undertøyet bør derfor ha veldig lav varmeverdi, undertøy med for høy varmeverdi vil for meg alltid utgjøre en fare for overoppheting. Ull er en no-go, altfor, altfor varmt, og fører dessuten til kondensasjon på innsiden av Gore-Texen (noe som aldri skjer med Brynje). Jeg har også flydd rundt med masse ekstra i sekken, men etterhvert lagt det igjen. Craft-superen er der i tilfelle det skulle bli så varmt at jeg går uten jakke. Det skjer imidlertid heller ikke så ofte, ettersom luftemulighetene i jakka er gode. Ullsokkene brukes kun i camp. Støvlene gjør meg blaut på beina, så når jeg legger meg til for natta (som oftest under åpen himmel), setter jeg inn føttene med klatrekritt og tar på ullsokker, men det er eneste jeg bruker ull til... Ettersom det normalt endrer seg hvor varmt det er i fjellet veldig fort, er det for meg viktig å kunne regulere varmen raskt og uten å ta av meg sekken. Det gjøres ved å trekke i glidelåsene på jakka, ved å ta av og på fleece-halsen og å bytte luer og pannebånd. Det er klart at det er stor forskjell på folk, men hvis man er som meg og lett blir heit, tror jeg det er lurt å vurdere å droppe den norske "ull-innerst"-tankegangen. Jeg skal ikke påstå at jeg har noen fasit, men jeg må innrømme at jeg synes det er rart å skulle ha med flere enn ett ytterlag på tur. Det eneste jeg ikke er fornøyd med i oppsettet er vottene, et par styggdyre "Mountain Hardware". Syntetvottene er greie, men skallet er virkelig dårlig, så jeg har kjøpt mitt siste "Mountain Hardware"-utstyr.

Uten å skulle blande meg inn i diskusjonen, husker jeg en herlig novemberdag på Hallingskarvet med kjempeutsikt mot Gaustatoppen i sør og, jeg vil tro, Smørstabbtindene i nord. Ikke helt sikker på sistnevnte, dog... Forresten, jeg husker å ha lest en diskusjon blant skotter om det er mulig å se norske fjell fra Skottland, det finnes nemlig dem som har påstått å ha gjort det.

Jeg tviler på om man ser eggen, men jeg vil tro man ser Vestre Rauddalstind derfra... Men ikke Østre, vil jeg tro, fra kartet.

Jepp, jeg tror vi har noen hete tips her... Jeg tror kanskje Austre Rauddalstind ikke vil synes så lett. Store Rauddalseggje er vel skjult fra Eidsbugarden, og Tyin, men er den skjult fra Leirdalen? Midtre er vel skjult fra begge, men har den en primærfaktor på over hundre? Jeg synes det kan se sånn ut fra kartet, men jeg har en brett akkurat der Ellers setter jeg noen knapper på Larstind!

Vel, hvis dette utsagnet knytter seg til mitt innlegg må jeg ta til motmæle (selv om jeg kommer litt sent). Det finnes en tid for alt. Det er ingen tvil om at en del klatrevante folk ikke vil ha problemer med å gå hammerne, alle sammen, usikret. Det er heller ikke tvil om at det er mulig å gå opptil flere ruter usikret, og med liten sannsynlighet for fall for ikke spesielt klatrevante folk. Men det er mer til en risikovurdering enn fall. Det er hevet over enhver tvil at de objektive farene, særlig steinras, i sydflanken er stor. Nå vi var der, observerte vi et steinras som ikke hadde noen tydelig årsak. Vi utløste også ett ras selv, og det begynte med kun en liten stein som en av oss tråkket på. Foruten en mengde små utglidninger av stein slik det alltid blir når man går i en steinrøys. Selv om sannsynligheten for fall er liten, skal man være oppmerksom på at det skjer. Min kamerat hadde lappet sammen en fyr som hadde hatt et 40 meters fall i sydflanken. Avstanden mellom liv og død er liten. Denne gangen ble det liv, men det var flere utenforstående som måtte gjøre en innsats for at det ble slik. Når man har forstått at de objektive farene er vesentlige, kan man spørre seg om under hvilke forhold man er villig til å ta dem. En ting er å gjøre en kjapp retrett gjennom området, en annen ting er å gjøre hele bestigningen, siden eksponeringstiden da blir langt lengre. Når man så vet at man har hammerne, som er en nytelse å klatre for en fersk og lærende klatrer, da er det på tide å stoppe og tenke seg om litt. Kall det snobberi om du må, men det er ikke ment som det, det er ment som en innføring i probabilistisk risikotekning. Etter å ha vært der, kan jeg rett og slett ikke se hvorfor man skal ta den utvilsomt store risikoen det er å gå sydflanken, når man kan ruste seg opp med klatreutstyr og gå de flotte hammerne med veldig lav risiko. Men, greit nok, enhver har sin friluftsfilosofi, jeg respekterer det fullt ut. Det eneste jeg prøver å si er hvor jeg mener du får den fineste opplevelsen. Vi har jo faktisk en Gjest her som uttrykker skuffelse over Skardstind etter å ha gått sydflanken fra Dumhø. Jeg skal si at noen sånn skuffelse hadde en ikke fått om man hadde gått hammerne, det er faktisk en av mine flotteste turer! For en del folk vil hammerne være for vanskelige. For en del folk vil hammerne være for enkle. Skardstind er derfor et fjell man bør gå når man er på akkurat passe nivå i sin erfaringsutvikling. Hvis du har kommet over dette nivået i din klatreerfaring, kan du jo vurdere å veilede noen som ikke har kommet så langt, enten ved å være dingleboms bak en som leder for første gang eller å lede for noen uerfarne! Poenget mitt er altså at på Skardstind kan man kombinere den flotteste opplevelsen med den tryggeste ruta, mens alternativet faktisk har vesentlige objektive farer. Fjell er ikke som frosk, de hopper ingen steder. Fjellet vil være der når du har akkurat passe med erfaring til å gå ryggen.

Jøje, det er jo nesten verdt å ta en svensketur til junaiten for å kjøpe sovepose, jo... Men jeg lurte på, er det ikke noen toll-greier tilknyttet det å ta med så dyre produkter hjem...? Jeg har ikke oversikten i det hele tatt, og strengt tatt er jo ikke 3000-4000 mer enn vanlige folk kjøper av stæsj i syden uten å tenke over det, men... Tror ikke det blir noen tur til USA med det første, men det kan jo finnes billig andre steder også.

Tusen takk for at du skrev ned dette. Det er nettopp en slik tur jeg sikkert kunne tenkes å være med på, og det er sannsynlig at jeg ville vært utstyrt på samme vis. Om man ville gjort de samme vurderingene er alltid meget vanskelig å vite, men nettopp fordi det dere gjorde ligger såpass nært opp til det man selv ville kunne gjøre i fjellet er det nettopp denne typen ulykker det er viktigst å vite mest mulig om, og lære mest mulig av. Noe mer kan man ikke gjøre nå, og det er tragisk. Men vi må ihvertfall lære, det er det beste vi kan gjøre. Mine kondolanser, Kjetil

Etter å ha fått Marmot Col varmt anbefalt av min kamerat Janne Corax, som har vært på tonnevis av ordentlig ville turer, hadde jeg nesten lagt 7000 på bordet hos Sportslageret her om dagen... Men så sa selgeren at Ajungilak har begynt å nærme seg Marmots nivå med sine Altitude -poser, og da er det særlig Extreme jeg tenker på. Dermed ventet jeg, og står nå med det vanskelige valget mellom en pose som er velkjent og vel testet og fra et firma som har god erfaring med dun, og en pose som er lagd av et firma jeg forsåvidt har gode erfaringer med selv, men som ikke har så mye erfaring med dun, og hvor modellen er helt ny. Er det noen som allerede har erfaring, og som kan sette disse to, sikkert glimrende, produktene opp mot hverandre?

Auda, det er ordentlig trist når sånt skjer. Jeg vil gjerne vite mest mulig, først og fremst for å lære. Jeg har aldri trodd at det jeg gjør er ufarlig, men prøver så godt jeg kan å vurdere risiko utifra probabilistisk tekning. Ettersom jeg sikkert kunne funnet på å gå samme ruta er det viktig å forstå hva som skjedde og hvordan det kunne gå så galt? Var det et enkelt fall ned en skrent? Gikk hun i bregleppa? Kunne hun ha sjangs med bedre snøbakke-teknikk? Slike ting.

Mmm, jo. Jeg har prøvd å automatisere prosessen, litt lite tid til overs til å gjøre det manuelt... Skal nok få gjort det en dag...

Jeg var i Peru sommeren 2002, og det var en enormt fin opplevelse på alle måter. Hovedmålet for turen var å komme seg til topps på Ausangate. Det var flere grunner til at vi valgte Ausangate, at det var få klatrere der, at det var en rute med relativt lite objektive farer og at den var akkurat passe i vanskelighetsgrad. Dessverre fikk vi spesielt dårlig vær dette året, og vi fikk et ordentlig snøvær på vei inn til Basecamp. Vi nådde faktisk aldri basecamp, blant annet fordi hestene som bar utstyret vårt fallt overende i snøen og fant ingenting å spise. Men de viste seg at avgjørelsen med å snu var fornuftig, vi hadde blitt helt isolert der inne, og fjellet ville sannsynligvis være så godt som ubestigelig med de forholdene. Dermed dro vi nordover til Cordillera Blanca og tross en del sykdom kom jeg rundt 150 meter fra toppen av Nevado Copa (6188 moh). Igjen var snøen et problem, vi vasset til knes i nysnø, og standardruta, normalt vurdert til PD+, vurderte vi som meget skredfarlig. Vi gikk derfor en annen rute på rygg, med 100 meter 50 graders is/snø, og 1000 meter rett ned hvis du så ned mellom beina. Det kilte i magen... Jeg var syk, så jeg dro tilbake til Cusco for å løpe Inkastien, men dagen etter gjorde to av kameratene mine en alpin bestigning av Chopicalqui. Jeg skal definitivt tilbake en gang, men jeg vet ikke om jeg ville prøve å gå så høyt igjen. Det krever så mye venting for å bli akklimatisert. Men jeg savner å ha godt mer i Cordillera Vilcanota, som etter min mening er finere enn Cordillera Blanca. Vilcanota har et enormt fjellområde med fjerne topper... Mmmmm. Turrapporter fra turen vår finnes på http://www.ausangate.kjernsmo.net/ Kjetil

Jeg gikk turen med en kamerat sommeren 2003, som oppvarmingstopp for Heftyes renne på Storen. Jeg vil på det varmeste anbefale at man tar med seg ordentlig klatreutstyr og går eggen, og holder seg til eggen. Det er en herlig tur. På tilbaketuren gjorde vi en rappell over øverste hammer, men gikk forøvrig usikret rundt hammerne, og som andre nevner, det er overhodet ikke vanskelig, men etter min smak også bare grisete terreng, rett og slett ingen god fjellopplevelse. Jeg vil også påstå at hjelm er et must på denne ruta. Jeg skjønner ikke helt at folk absolutt skal presse seg gjennom et slikt terreng uten klatreutstyr når det er hundre andre fine topper man kan gjøre uten klatreutstyr. Eggen, derimot er herlig, luftig, kjempeutsikt, akkurat passe vanskelig for en som ikke er noen god klatrer, med gode steder å sette kiler, og generelt bare kjempetur. Derfor vil jeg foreslå at man sparer Skardstind til man har litt klatreerfaring, og holder seg til eggen.

Jeg og en kamerat gjorde et lite forsøk der vi skulle se hvor lenge vi holdt midtvinters, ute i skogen for noen år siden. Det ble bare tre dager, men vi røyk først og fremst på det mentale. Vi gikk ut i januar, 20 kalde, uten noe mat eller drikke med oss, og en halv liter parafin til nødbruk. Fyrstikker var det mest high-tech utstyret vi hadde... Kameraten min var veldig godt vant til å tenne opp bål under alle forhold, en fyrstikk og litt bjørkenever er nok. Men alt som var av ved var dekket av en cm med is og rim, og han opplevde for første gang i sitt liv å mislykkes med å tenne opp bål. Det ble en solid mental nedtur for oss begge. Jeg kastet etterhvert på halvliteren med parafin på bålet, det brant i en halvtime, før det døde hen... Vi fikk etterhvert litt fyr, men bare nok til å drikke litt, og langt fra nok. Uten bål, ingen drikke, ikke mat. Når vi ga oss, hadde vi samlet nok Islandslav til å overleve et døgn til, en næringsrik lavart som kan spises av mennesker hvis man luter det ut med aske fra bålet. Vi psyka ut før vi begynte å spise det, først og fremst på grunn av vanskelighetene med bålet. Ellers er noe av det mest ekstreme jeg har hørt om i den senere tid, er det to tyske gutter jeg kjenner gjorde i Tibet, se: http://www.changtang.de/ De skulle gå 1000 km gjennom noe av det mest uveisomme som finnes, gjøre førstebestigninger av 6000-meters topper, og være de første som kom seg over Chang Tang. På alle kart var det merket av en vei som skulle ta dem gjennom Kunlun Shan, og når de traff den veien var turen over, trodde de. Problemet var at den veien rett og slett ikke eksisterte, den har nok aldri eksistert, det var rett og slett en "mulig farbar vei under forhold med barfrost". Når de trodde turen var over hadde de i virkeligheten flere hundre kilometer igjen, og mat igjen kun for et par dager. Og de skulle krysse Kunlun Shan, kjent for sine ekstreme daler... Det var bare såvidt de overlevde, men for å gjøre en lang historie kort, kom de til sivilisasjonen etter fire døgn totalt uten mat, og etter å ha krysset et ekstremt vanskelig fjellområde. Bildene av seg selv har de ikke lagt ut, men jeg har sett dem, og de så ut som konsentrasjonsleirfanger... Men, de hadde oppnådd alle mål med turen! Janne Corax og kjæresten hans, Nadine, led nesten en liknende skjebne på en liknende sykletur i samme område. De hadde rett og slett for små dagsrasjoner, de hadde trodd at vann kom til å bli et større problem enn mat, så de hadde dimensjonert deretter. Nadine klarte seg faktisk langt bedre enn Janne, Janne hadde trent utholdenhetstrening og er ganske slank, Nadine hadde rett og slett jobbet i skogen. Da de nådde sivilisasjonen etter 48 døgn hadde Janne en begynnende leversvikt, men han klarte seg fint. De vurderte å spise åtsler på slutten, blant annet fant de en ung ulv, men den lukta så sært at de fant ut at det ikke var så lurt....

Mmmmm, fint. Ta også en titt på klatrebildene til Janne Corax http://www.stormkorp.se/mountaineering.htm som var rundt i Kaukasus for litt siden, og Vladimir Kopylovs bilder på http://mountains.tos.ru/elbrusart.htm. Tung side, men mange fine bilder.

Hei! Jeg prøver i år igjen å få meg et breinstruktørkurs. Igjen er problemet at alle kurs jeg har sett starter helga 18.-19. juni. Hva er det som gjør at alle må starte samtidig? Er det noen som vet om kurs som ikke begynner denne helga, og aller helst litt ikke helt i starten av juli heller...?

Jeg har ikke kommet så langt som til kartet ennå, men jeg har skrevet http://www.learn-orienteering.org/old/. Forøvrig skal jeg holde nybegynnerkurs i orientering for studenter i Oslo, med start 12. april kl 18. Dette kurset vil legge vekt på orientering som konkurranseidrett. Det er mye instruksjon, så det blir ikke mye løping, men man vil trenge å løpe litt for å få ordentlig utbytte av kurset. Det er mer informasjon finnes på http://osi-orientering.com/. Det vil være nyttig for fjellfolk også, selv om det som er vanskelig i konkurranseorientering er nokså forskjellig fra det som er vanskelig på fjellet. Men ta gjerne en titt!

Jeg driver og sysler med tanken om å gå Smedeggen i Rondane nå i påsken. Kanskje fortrinnsvis fra Storsmeden til Veslesmeden. Jeg går med full oppakning, dvs. overnattingsutstyr minus telt (jeg nøyer meg med vindsekk). Jeg hadde ikke tenkt å ta med øksa, bare stegjern. Jeg kommer til å gå alene. Er dette realistisk å gjennomføre da? Til sammenligning vet jeg at jeg er mye mindre tøff enn f.eks. Kim når det gjelder luftighet (ettersom vi gikk på løpende sikring mesteparten av Styggedalsryggen mens han gikk usikret). Til gjengjeld har jeg all tid i verden, jeg bare ruller ut soveposen og legger meg til hvis det skulle ta for lang tid, jeg elsker nemlig å ligge på høye rygger... Hva tror folket? Kjetil