kjetilk

En kamerat av meg har vært på begge fjellene flere ganger. En gang dro de med sykler opp på Muztagh Ata for å sette verdensrekord i høy sykling... De klarte det, men jeg vet ikke om den står ennå... Iallfall, jeg mener han sa at Pik Lenina fra Tadjikistan-siden var det fineste. Det er visstnok noe mer spennende tur, mye mindre folk og dessuten er visst tadjikene langt mer laid-back enn kirgiserne, og lettere å komme på bølgelengde med. Jeg vet ikke særlig mye mer, men han sa også at det er langt vanskeligere å organisere turer på Tadjikistan-siden, men mest fordi det er veldig mye turister på Kirgisistan-siden. Ellers er det mange som sier at å stå ned nordsiden av Pik Lenina er vanvittig kult... Forøvrig fikk jeg meg en Facebook-venn i Kashgar når jeg var der borte som driver og organiserer turer til Muztagh Ata. Det er nok tryggere å organisere alt hjemmefra, men hvis du vil spare penger har jeg altså en jeg kan anbefale.

Jeg har vært trofast bruker av Brynje-super i veldig mange år, både til konkurranse og turbruk, men har i det siste opplevd at det har blitt vanskelig å få tak i. Nå er det 5 år siden sist gang jeg kjøpte, de holder jo lenge, men det har tydeligvis skjedd noe. Nå så jeg nettopp på Sportshuset at det har kommet noe som heter Aclima, som ser ut som Brynje, bruker det samme garnet, og mye av det samme designet. Vet noen hva forholdet er mellom Brynje og Aclima? Er det rett og slett en ny konkurrent eller er det bare "rebranding"?

Jeg har såvidt snust litt på Black Diamonds Skylight på nettet, og jeg synes det ser meget spennende ut. Jeg er på jakt etter et meget lett 2-3-sesongers litt stort 2-mannstelt. Har noen prøvd dette teltet allerede? Noen som veit om det er til salgs i Norge?

Jeg har tenkt meg på Glittertind en gang i løpet av 13. mai helga, hvis været er OK. Har noen tittet på forholdene der oppe i det siste? Er det fint på selve fjellet? Det høres jo ut som det er riktig mye snø, siden de skal begynne å brøyte 25. mai. Jeg kjenner folk som har pleid å sykle innover i mai... Hvordan er det nå? Evt., kan man ta på seg skiene nede i dalen?

Jeg synes det er bra å ha folk som deg, Tom, som tør stå imot og faktisk også er villig til å ta debatten ut og bruke tid på å føre den. Det respekterer jeg, men likevel mener jeg at du er på bærtur. Det du argumenterer for er bevaring av monokulturer. Det er visse særpreg som er så bevaringsverdige at man for enhver pris må ta vare på dem, også der de går på tvers av fundamentale menneskerettigheter. I min verden er ingen kultur, ingen særpreg bevaringsverdige. Verden er i forandring, og det er tilogmed i et forholdsvis velfungerende samfunn som det norske, alltid ting å forbedre. Særlig monokulturer, der man i liten grad har vekselvirkning utenfra, er spesielt ille. Det gjelder i næringslivet (som fortsetter å forsvare gamle ikke-fungerende forretningsmodeller), det gjelder i kulturlivet (samme låtene opp og ned på radio), i politikken (man vil ikke forandre seg fordi man ikke kjenner alternativer), og sågar i biologiske systemer (der man får massedød ved f.eks. virus-utbrudd). Det er fint at du vil bevare en romantisk forestilling om seterdrift og slikt, men problemet ditt er at du ikke innser at dette er ikke noe urnorsk. Hvis du hadde reist litt rundt i verden hadde dette vært umiddelbart klart for deg. Mennesker har slitt med det samme overalt. Og det samme er det med byer, forøvrig... Joda, du kan sikkert finne noen særtrekk, men bevaringsverdige særtrekk? Viktige særtrekk? Får jeg minne om at janteloven ofte trekkes fram som et framtredende norsk særtrekk? Skal vi bevare den og? (Ikke at jeg tror at janteloven er spesielt norsk eller spesielt framtredende, men det er et eksempel). I møtet med andre kulturer kan du heller ikke unngå å bli slått av at nordmenn verner sterkt om sin private sfære. Er det positivt? Eller er det fint å komme til et samfunn der alle dører er åpne? En av mine rumenske venninner så absolutt verdien i å ha en vernet privat sfære, de manglet det fullstendig, men her er det kulturelle avveininger. Jeg tror vi har en klart ideologisk skille her: Vi har rett og slett forskjellige ting vi mener er viktig. Jeg mener at kulturen skal og bør være i forandring, at det ikke er noe bevaringsverdig ved den. Du mener tydeligvis at det er en del ting må man verne sterkt om, så sterkt at man ikke bryr seg om å sette seg inn i hvordan andre tenker, det mener jeg uvergelig fører til skadelige monokulturer.

Du, Tom, kan ikke du ta deg en tur på en av de pakistanske (eller indiske, merkelig nok ofte det samme) restaurantene i Oslo? Også kan du smake på noe der og sammenlikne med lutefisk (blærgh!), så kan vi for alvor snakke om å "forringe samfunnet"... Vi snakker om innvandrere fra steder som hadde høykulturer mens isen fortsatt lå tjukk over store deler av landet her... At muslimer skulle ha problemer med allemannsretten er en absurd tanke: De fleste kulturer har konsepter om ting som tilhører fellesskapet, og hvor grensene går. I Norge kan vi f.eks. ikke få tak i skikkelige kartdata, mens i USA er dette allemannseie, mens i USA kan de ikke gå hvor de vil, det kan vi. I islam finnes enkelte tanker om ting som tilhører allah, som derfor ingen mennesker kan nekte andre. Dette sammenfaller merkelig nok med ting som menneskerettighetserklæringen slår fast at alle har rett til... Å skulle fortelle en muslim om hva vi her på berget ser på som allemannseie og hvor grensene går er enkelt nok, det er bare å sette det inn i den referanseramme som de allerede har i bruk, en "dette tilhører allah"-greie. Jeg er selv ateist og har lite til overs for religioner, men kulturforståelse er en grei ting å ha...

Enig med Knut om at dette er en super maitur på ski! Vi gikk den et år der 17. mai sammenfalt med pinsen, men kombinerte den med Josten på langs, i supervær. Ingen sikring var nødvendig før Kåpa. Vi hadde leir på passet nord for Kåpa. Et vanvittig stilig sted å ha leir forøvrig, kan anbefales på det varmeste. Vi hadde med en uerfaren, og det gikk veldig bra. Vi rundet Kåpa på østsiden. Det var en 3-4 meter stein før et 50 grader bratt (jepp, jeg målte), 50 meter langt snøfelt, men ved lite snø skal man være klar over at den har en voldsom bregleppe nær bånn. Vi rapellerte ned mesteparten av den. Den er grei å klatre ned, men jeg var glad for å ta den på rapell, og satte en standplass for den siste uerfarne i bånn (det hadde ikke vært nødvendig med 50 m tau, men vi hadde bare 40 m). Sistemann klatret ned usikret og syntes det var helt greit. For å oppsummere min erfaring fra standardruta på Kåpa, så er det noen monstersprekker rett ved toppen av Brattbakkane, så definitivt tau her når snøsmeltingen har begynt. I skarene før Kåpa er det mye sprekker, så tau her også. Men Mortens rute har jeg ikke mye å fortelle om.

Jøje, debatten har havnet i Dagbladet! Nå har jeg ikke lest hele debatten, men hele temaet er typisk for folk som har for liten horisont, for folk som får for lite inntrykk og korreksjon utenfra. Nei, den er ikke typisk norsk, men den er typisk for enhver liten gruppe som har for lite med andre grupper å gjøre. Kanskje det er på tide å minne om at det finnes fjell i andre deler av verden. Og at det faktisk bor folk i disse fjellene? Hvis du hadde våknet til barnegråt på 4500 moh, altså nesten like høyt som det høyeste fjellet i Alpene, hva hadde du tenkt? Jeg har opplevd det. Hvis du forteller lokale folk at du har tenkt deg opp på Ausangate i Peru, hva tror du de tenker om deg? Jo, det kan jeg fortelle deg: De tror du er stein hakkendes gæern, men når de forstår at du mener alvor kan de jo likegodt hjelpe deg, det er jo ikke deres problem om denne gærningen detter ned eller fryser ihjel der oppe... Våre nasjonalromantikere gjorde en god jobb med å oppkonstruere et bilde av det norske folk som et fjellfolk. La meg minne om at Jotunheimen ble "oppdaget" i 1820-årene, og at det var først med Slingsby (=innvandrer) at man begynte å gå oppi der som vi gjør. Før det var det sant nok folk i fjellet, men det var av nødvendighet, for jakt, fordi det var frodige beiter der oppe, eller fordi det var en viktig ferdselsvei. Men fjellet var noe skremmende, noe skummelt og stygt fordi det så lett kunne ta livet av en, man var ikke der mer enn absolutt nødvendig. La oss aldri glemme at det er Slingsby som er opphavet til mye av det vi driver med i dag. La oss ta det litt videre: For det er nok av utadvendte nordmenn. Deres tragedier og triumfer under fjerne himmelstrøk er like viktig for nordmenns selvbilde som våre egne fjell. Så hvor ligger K2? Gasherbrum-ene? Tirich Mir? Broad Peak? Nanga Parbat? Og ikke minst Trango Towers? En kan ikke komme å fortelle meg at en som er oppvokst blant disse fjellene ikke skal ha noe i norske fjell å gjøre! Jeg satt en solnedgang på et fjell i Sylene sammen med en kamerat. Mens fargespillet var på sitt mest fantastiske sier kameraten min at "det er jammen fantastisk flott her i landet!" Jeg tror vi i det øyeblikket begge mistet vår nasjonalisme, for selv om vi satt i Norge, forsto vi begge at vi så innover Sverige. Jeg forsto at det er ingenting ved nasjonalstaten som er viktig for det jeg setter mest pris på her i livet, tvert imot, grensene er egentlig bare i veien. Senere har jeg fått bekreftet dette ved å reise rundt i verden, og i møtet med andre mennesker har jeg også forstått at det som er viktig her i verden er å ta vare på hverandre, nærhet mellom mennesker, og forståelse. Med forståelse kommer også mulighet for å gi kritikk, men konstruktiv kritikk er ikke mulig uten høy grad av forståelse, og da må man ut i verden.

Jeg skal ikke si at jeg gjør det riktige, men jeg kan ihvertfall fortelle hva jeg har: Innerst: Brynje Supernetting (ikke ull), Bridgedale tynne liner-sokker Til hendene: Et par tynne skihansker, et par tjukke syntetvotter, med et Gore-Tex-skall ytterst. Ytterst: Tre-lags Gore-Tex. Buksa er selebukse med glidelås hele veien slik at det er lett å drite med jakka på, og lett å lufte. Jakka har godt med luftemuligheter, for tiden er dette Norrøna Stormjakke og Norrøna Arch Wall, men her er det mye å velge mellom. Ekstra i sekken: En tett-vevd Craft-super, ett par ekstra Bridgedale liners, ett par skihansker, ett par ullsokker. Varmelag: En tynn fleecejakke (for tiden Norrøna Juvass), en diger dunjakke, fleecehals. På hodet: Pannebånd, tynn ski-lue, kraftig tjukk lue med klaffer og nesevarmer. Skistøvler: Scarpa T-3. Problemet mitt er nesten alltid at jeg blir for varm, selv om det er veldig kaldt er det kun unntakstilfeller at jeg bruker varmelaget i særlig grad. Undertøyet bør derfor ha veldig lav varmeverdi, undertøy med for høy varmeverdi vil for meg alltid utgjøre en fare for overoppheting. Ull er en no-go, altfor, altfor varmt, og fører dessuten til kondensasjon på innsiden av Gore-Texen (noe som aldri skjer med Brynje). Jeg har også flydd rundt med masse ekstra i sekken, men etterhvert lagt det igjen. Craft-superen er der i tilfelle det skulle bli så varmt at jeg går uten jakke. Det skjer imidlertid heller ikke så ofte, ettersom luftemulighetene i jakka er gode. Ullsokkene brukes kun i camp. Støvlene gjør meg blaut på beina, så når jeg legger meg til for natta (som oftest under åpen himmel), setter jeg inn føttene med klatrekritt og tar på ullsokker, men det er eneste jeg bruker ull til... Ettersom det normalt endrer seg hvor varmt det er i fjellet veldig fort, er det for meg viktig å kunne regulere varmen raskt og uten å ta av meg sekken. Det gjøres ved å trekke i glidelåsene på jakka, ved å ta av og på fleece-halsen og å bytte luer og pannebånd. Det er klart at det er stor forskjell på folk, men hvis man er som meg og lett blir heit, tror jeg det er lurt å vurdere å droppe den norske "ull-innerst"-tankegangen. Jeg skal ikke påstå at jeg har noen fasit, men jeg må innrømme at jeg synes det er rart å skulle ha med flere enn ett ytterlag på tur. Det eneste jeg ikke er fornøyd med i oppsettet er vottene, et par styggdyre "Mountain Hardware". Syntetvottene er greie, men skallet er virkelig dårlig, så jeg har kjøpt mitt siste "Mountain Hardware"-utstyr.

Uten å skulle blande meg inn i diskusjonen, husker jeg en herlig novemberdag på Hallingskarvet med kjempeutsikt mot Gaustatoppen i sør og, jeg vil tro, Smørstabbtindene i nord. Ikke helt sikker på sistnevnte, dog... Forresten, jeg husker å ha lest en diskusjon blant skotter om det er mulig å se norske fjell fra Skottland, det finnes nemlig dem som har påstått å ha gjort det.

Jeg tviler på om man ser eggen, men jeg vil tro man ser Vestre Rauddalstind derfra... Men ikke Østre, vil jeg tro, fra kartet.

Jepp, jeg tror vi har noen hete tips her... Jeg tror kanskje Austre Rauddalstind ikke vil synes så lett. Store Rauddalseggje er vel skjult fra Eidsbugarden, og Tyin, men er den skjult fra Leirdalen? Midtre er vel skjult fra begge, men har den en primærfaktor på over hundre? Jeg synes det kan se sånn ut fra kartet, men jeg har en brett akkurat der Ellers setter jeg noen knapper på Larstind!

Vel, hvis dette utsagnet knytter seg til mitt innlegg må jeg ta til motmæle (selv om jeg kommer litt sent). Det finnes en tid for alt. Det er ingen tvil om at en del klatrevante folk ikke vil ha problemer med å gå hammerne, alle sammen, usikret. Det er heller ikke tvil om at det er mulig å gå opptil flere ruter usikret, og med liten sannsynlighet for fall for ikke spesielt klatrevante folk. Men det er mer til en risikovurdering enn fall. Det er hevet over enhver tvil at de objektive farene, særlig steinras, i sydflanken er stor. Nå vi var der, observerte vi et steinras som ikke hadde noen tydelig årsak. Vi utløste også ett ras selv, og det begynte med kun en liten stein som en av oss tråkket på. Foruten en mengde små utglidninger av stein slik det alltid blir når man går i en steinrøys. Selv om sannsynligheten for fall er liten, skal man være oppmerksom på at det skjer. Min kamerat hadde lappet sammen en fyr som hadde hatt et 40 meters fall i sydflanken. Avstanden mellom liv og død er liten. Denne gangen ble det liv, men det var flere utenforstående som måtte gjøre en innsats for at det ble slik. Når man har forstått at de objektive farene er vesentlige, kan man spørre seg om under hvilke forhold man er villig til å ta dem. En ting er å gjøre en kjapp retrett gjennom området, en annen ting er å gjøre hele bestigningen, siden eksponeringstiden da blir langt lengre. Når man så vet at man har hammerne, som er en nytelse å klatre for en fersk og lærende klatrer, da er det på tide å stoppe og tenke seg om litt. Kall det snobberi om du må, men det er ikke ment som det, det er ment som en innføring i probabilistisk risikotekning. Etter å ha vært der, kan jeg rett og slett ikke se hvorfor man skal ta den utvilsomt store risikoen det er å gå sydflanken, når man kan ruste seg opp med klatreutstyr og gå de flotte hammerne med veldig lav risiko. Men, greit nok, enhver har sin friluftsfilosofi, jeg respekterer det fullt ut. Det eneste jeg prøver å si er hvor jeg mener du får den fineste opplevelsen. Vi har jo faktisk en Gjest her som uttrykker skuffelse over Skardstind etter å ha gått sydflanken fra Dumhø. Jeg skal si at noen sånn skuffelse hadde en ikke fått om man hadde gått hammerne, det er faktisk en av mine flotteste turer! For en del folk vil hammerne være for vanskelige. For en del folk vil hammerne være for enkle. Skardstind er derfor et fjell man bør gå når man er på akkurat passe nivå i sin erfaringsutvikling. Hvis du har kommet over dette nivået i din klatreerfaring, kan du jo vurdere å veilede noen som ikke har kommet så langt, enten ved å være dingleboms bak en som leder for første gang eller å lede for noen uerfarne! Poenget mitt er altså at på Skardstind kan man kombinere den flotteste opplevelsen med den tryggeste ruta, mens alternativet faktisk har vesentlige objektive farer. Fjell er ikke som frosk, de hopper ingen steder. Fjellet vil være der når du har akkurat passe med erfaring til å gå ryggen.

Jøje, det er jo nesten verdt å ta en svensketur til junaiten for å kjøpe sovepose, jo... Men jeg lurte på, er det ikke noen toll-greier tilknyttet det å ta med så dyre produkter hjem...? Jeg har ikke oversikten i det hele tatt, og strengt tatt er jo ikke 3000-4000 mer enn vanlige folk kjøper av stæsj i syden uten å tenke over det, men... Tror ikke det blir noen tur til USA med det første, men det kan jo finnes billig andre steder også.

Tusen takk for at du skrev ned dette. Det er nettopp en slik tur jeg sikkert kunne tenkes å være med på, og det er sannsynlig at jeg ville vært utstyrt på samme vis. Om man ville gjort de samme vurderingene er alltid meget vanskelig å vite, men nettopp fordi det dere gjorde ligger såpass nært opp til det man selv ville kunne gjøre i fjellet er det nettopp denne typen ulykker det er viktigst å vite mest mulig om, og lære mest mulig av. Noe mer kan man ikke gjøre nå, og det er tragisk. Men vi må ihvertfall lære, det er det beste vi kan gjøre. Mine kondolanser, Kjetil