Gå til innhold
  • Bli medlem

ingebrigt_bj

Aktiv medlem
  • Innlegg

    37
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

3 Neutral

Om ingebrigt_bj

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Hvordan går det med pulkbaggen? Jeg skal snart til med det samme selv. Cordura-stoff er handlet inn, men venter fortsatt på gliselåser. Jeg har veldig lite erfaring med bruk av pulk på vintertur, så tar gjerne i mot tips til utforming av baggen. Tror jeg går for to bagger som til sammen fyller hele pulken (Fjellpulken transporter).
  2. Jeg har Veldig enig i dette, de fikk en lang tilbakemelding fra meg med blant annet informasjon om den norske redningstjenesten etter hendelsene jeg har referert til. Hvis man leser hva IERCC markedsfører seg med på nettsiden deres, synes jeg de overselger seg selv en god del, blant annet ved å påstå at de koordinerer redningsaksjoner. Det er HRS/LRS som leder og koordinerer alle redningsaksjoner i Norge, og som kan rekvirere ressurser. Det er nok ulike lokale myndigheter som gjør dette i de aller fleste land, mens IERCC kanskje har en litt større rolle i noen land der offentlig redningstjeneste mangler (uten at jeg vet så mye om dette). IERCC gjør en viktig jobb med videreformidling av informasjon om utløste nødalarmer til ulike redningssentraler, og burde først og fremst jobbe med å bli best mulig til dette.
  3. Nei, jeg tror nok ikke det er noe særlig forsinkelse i initiell varsling av HRS. De tar nok en vurdering av om alarmen er åpenbart falsk, og hvis den som har utløst den skriver med en gang at hen ikke er i en nødsituasjon, lar de nok være å varsle. Dette er nok bare positivt. Blir det mange feilutløste nødsignal med InReach-enheter vil det i verste fall ta lengre tid før HRS/LRS iverksetter aksjoner. Men IERCC kan se din kommunikasjon med nødkontaktene dine når SOS-knappen er utløst. I de tilfellene jeg kjenner til tok det en god stund før IERCC videreformidlet denne informasjonen. Det tok også alt for lang tid før LRS fikk etablert en mulighet til å skrive og motta meldinger fra den nødstedte, og det endte med at LRS måtte ringe til nødkontakter i utlandet for å få dem til å skrive og motta meldinger med den som utløste alarmen. Det kan være mange årsaker til at man utløst nødknappen, kanskje ligger man delvis begravd av et snøskred, holder på å fryse ihjel etter å ha gått gjennom isen og blitt våt vinterstid, eller man er utsatt for akutt sykdom eller ulykke. Det er ikke sikkert man er i stand til å betjene mobiltelefonen eller knappene på garminenheten 10-20-30 minutter etter man trykket på SOS-knappen. Redningssentralene er avhengig av god informasjon i et meldingmottak for å iverksette riktig respons, og da er det veldig synd om muligheten til å innhente viktig informasjon går tapt. Må man først utløse SOS-knappen bør man også etter beste evne prøve å formidle hva nødsituasjonen består i.
  4. En Garmin InReach eller tilsvarende er helt klart et veldig godt sikkerhetssystem. Det gjør redningsaksjoner veldig mye enklere at en vet nøyaktig hvor nødstedte er, og til en viss grad kan kommunisere med vedkommende. Det er veldig nyttig for redningstjenesten å få mer informasjon enn at en nødknapp er utløst på et gitt koordinat. Ofte vil en nødsituasjon på tur bestå i så dårlig vær at helikopter ikke er et alternativ, og da vil en redningsaksjon ta tid. I ett av tilfellene jeg kjenner til, skrev den som utløste alarmen at han var begravd. Det tok lang tid før LRS fikk sendt han et spørsmål og avklart om dette betydde at han var tatt av snøskred, hadde gravd seg selv ned for å komme unna været, eller som det viste seg å være, at han og teltet hadde blir begravd av snøvær og kraftig vind. Mitt syn på IERCC er nok preget av de hendelsene jeg kjenner til, og en opplevelse av at de var et forsinkede ledd i en tidskritisk prosess. Men det er nok en forskjell på de ulike ansatte hos IERCC også, og hvor god forståelse de har for norske forhold. De holder som sagt hus i Texas, der ting nok er ganske annerledes.
  5. Ja, det var kanskje litt upresist formulert av meg, men jeg mente at de vurderer om alarmen fremstår som reell. Den eneste beslutningen IERCC tar er jo om de skal varsle HRS, og hvor mye informasjon de skal levere ut. Hva som skjer derfra avgjør HRS/LRS.
  6. Når man trykker inn knappen går meldingen først til International Emergency Response Coordination Center (IERCC) i Montgomery Texas IERCC IERCC vurderer om hendelsen fremstår som reell, og kontakter eventuelt Hovedredningssentralen (HRS). For hendelser på land er det som regel Lokal Redningssentral (LRS=den lokale operasjonssentralen i politiet) som koordinerer hendelser, og HRS videreformidler bare informasjon fra IERCC til politiet. Jeg har erfaring med dette selv, og må si at jeg ikke ble spesielt imponert av IERCC. Det er som nevnt politiet som vil koordinere en redningsaksjon på land, og politiet vil ha stor nytte av å kunne kommunisere direkte med den nødstedte for å få en god forståelse av situasjonen og kunne gi veiledning. I de tilfellene jeg kjenner har kommunikasjonen måttet gå via en av nødkontaktene, og det har tatt lang tid å få avklart helt essensielle ting. IERCC mangler kanskje litt forståelse for hvordan redningstjenesten er organisert i Norge, og har virket skeptisk til å utlevere meldinger sendt mellom en nødstedt person og dens nødkontakt, på tross av at disse meldingene inneholdt meldinger som var avgjørende for redningsaksjonene. Tilfellene jeg nevner har vært livstruende hendelser i vinterfjellet. Hadde jeg vært i en tidskritisk nødsituasjon i Norge med en InReach-enhet, ville jeg skrevet og bedt en av nødkontaktene mine ringe 112 umiddelbart etter jeg trykket på SOS-knappen. Min erfaring er også at de fleste hos LRS/operasjonssentralene til politiet ikke kjenner til hvordan dette fungerer så godt, så det er en fordel om nødkontaktene gjør det, og kan forklare når de ringer. Det er også en fordel om de kjenner godt til turplaner, medbragt utstyr ol., og at de sørger for å bli satt over til riktig operasjonssentral (det politidistriktet der nødstedte er). Edit: Jeg ville også gjort det veldig klart ovenfor IERCC at jeg samtykket i at de delte all informasjon og pålogging med politiet/HRS. Har ikke helt forstått hvordan systemet til Garmin fungerer, men jeg tror HRS/LRS vil kunne kommunisere via nettleser (se bildet under) hvis de får påloggingsinformasjon til en nødkontakt eller fra IERCC.
  7. Dette må være Fjellforums mest spennende tråd. Få steder skapes så mange overnaturlige, spennende og morsomme historier som på tur i fjell og skog. Jeg har nok ingen som kan måle seg med den første i tråden her, ei heller kan jeg fortelle like godt. Men jeg har en opplevelse jeg aldri vil glemme, men gjerne deler! Det må ha vært i 2006. Året før hadde jeg konfirmert meg, tatt jegerprøven og kjøpt meg hagle for konfirmasjonspengene. Min far, onkel og en god venn av dem hadde som tradisjon at den første helga i rypejakta, dro de på jakt i Sunndalsfjella. Dette var det andre året mitt som jeger, og det andre året jeg var med på den tradisjonelle jaktturen. Sunndalsfjella er et stort fjellområde ved Dovre og Snøhetta. Området er preget av alpine fjelltopper med stup på oppmot halvannet tusen meter på baksiden. Men også kjempevide og lange daler, helt nakne, og ved første øyekast livløse. I dalbunnen finnes litt kortvokst lyng og krekling, men lenger opp er det bare mose og ei og anna rype som lever. Dette er moskusens og villreinens land. Ja, også Dovregubbens da. Området har alltid gitt meg en slags ærefrykt. Dalene får deg til å føle deg liten. Som i en båt på havet. Og jakt her føles helt spesielt. Her må du spille på lag med naturen, for mot den er du sjanseløs. Sist år hadde hytta de vanlig vis leier vært opptatt, så vi måtte sove i telt. Men i år skulle jeg endelig få bli med til hytta jeg hadde hørt så mange gode historier fra. Dog er vel koie den riktige betegnelsen på den. Den ligger en halv dagsmarsjs gange, fra veien som går over fjellet fra Litldalen i Sunndal, via Osvatnet og Aursjøen til Eikesdalen i Nesset. På vei til koia må du krysse ei elv som ofte er såpass stri at det er helt på grensen til at det går an, og kanskje over grensen for hva som er forsvarlig. Langt der inne har den ligget, i mange herrens år, koksgrå og gjemt bak en diger stein så selv den som har vært der før kan slite med å finne den. Den er drøye 6kvm stor med ei køyeseng, et lite bord, en vedovn og en kjøkkenbenk. Nå med eneste funksjon som et lite krypinn for slitne reins- og rypejegre, eller oppsynsmenn på jobb i fjellet. Drar du på jakt med min onkel blir det aldri noe latmannsliv. Vi hadde som alltid stått opp slik at vi kunne starte å jakte i grålysninga når jakta er best, altså skulle vi være ute i sjutida. Resten av dagen gitt med til å prøve å holde følge med en ivrig onkel, opp, ned og bort bratte fjellsider i grov steinur. Særdeles slitsomt var det, men av og til ble det tid til å nyte det fantastiske landskapet. Rart er det, men ingen andre steder føler jeg meg mer hjemme, enn sliten og svett høyt der oppe på det nakne fjellet. Og når ettermiddagen kommer er det tid for å dra ned til hytta igjen for noen timers hvile i høstsola. Da er livet godt. Så kommer kveldsjakta, og det er ut på ny runde. Som vi vanlig vis gjør, oppdaget vi et nytt rypekull i den tida da det begynte å bli på tide å vende nesen hjemover. Og en rypejeger med ferten av fugl snur ikke for ingenting. Så skumringstimen var kommet for lengst da vi endelig var tilbake i koia. Jakta hadde gått som den bruker, få ryper og mange bom, men noen hadde vi da felt. Etter en velsmakende middag, og et par gamle skrøner som blir mer utrolig hvert år skulle vi endelig krype til køys. Det vil si to på gulvet, og en i hver seng. Stemningen en får etter en lang dag på jakt, i ei lita hytte langt inne på fjellet, er helt spesiell. Det er nesten så en forventer å se tusser og troll, eller dovregubben selv om en kikker ut vinduet. Men det var en stemning som hører påsken til jeg skulle dominere den kvelden. For etter vi hadde lagt oss ble det fortalt noen vitser, og så ble den gamle reiseradioen på hytta slått på. Vi måtte høre ønskekonserten mente onkel. Vitsingen fortsatte, men når nyhetene begynte ble det brått stille. Nyhetsoppleseren fortalte at det var funnet en ung kvinne død ved et vann i Sunndal Kommune. Politiet fant dødsfallet sterkt mistenkelig, og hadde straks koblet inn KRIPOS, og satt i gang full drapsetterforskning. Identiteten til kvinnen var ikke kjent. Politiet ba alle som hadde oppholdt seg i området straks å kontakte politiet. Kvinnen var funnet rett i nærheten av der bilene våre stod parkert. Hjernen som hadde vært på ferie fra skolens tunge tanker jobbet plutselig for fullt. Der hadde jeg ligget og følt meg så langt unna resten av verden som det var mulig å komme. Også hadde en kvinne blitt myrdet så nært? Selv om det var kilometer unna, føltes det som like utenfor dørstokken. Og her var vi, alene på fjellet. Eller var vi egentlig det? Om morderen trengte et sted å gjemme seg var jeg sikker på at denne lille koia var det perfekte sted. Kanskje fikk vi besøk i natt? Jeg angret brått på at jeg hadde hengt igjen hagla på ytterveggen sammen med resten. Mobildekning var det heller ikke så langt inn på fjellet. Plutselig var den søvnen som hadde virket så forlokkende for minutter siden helt fjern. Men selv om det var ganske skummelt var det mest spennende. Nettopp en slik spenning du får når du leser en skikkelig god påskekrim. Men ingen bok har noen gang kunnet måle seg med dette. Nå sto vi midt oppi mysteriet selv! Dette var ekte! Ingen våget å si noe før nyhetssendingen var over. Det ble raskt konstatert at: jo, det var riktig vann. Forbløffelsen var ikke over, nå gikk tankene i om dette kunne være et triks. Var det noen som lurte oss? Var det de som lurte meg, ferskingen? Men nei, hvordan kunne de gjøre det. Dessuten så de like forbløffet ut selv. Å ta inn haglene ble først foreslått på spøk. Like etter var de tatt inn alle sammen. Ingen grunn til at morderen skulle finne mordvåpen utenfor døren. Det ble ganske fort slått fast at for i kveld kunne vi ikke gjøre annet enn å legge oss. Men praten gikk ut i de små timer den natten, før søvnen til slutt vant. Dessverre er jeg fristet til å si, er dette en sann historie, så den ender der. Det fantasien min sa ville skje hører kriminalromaner til, og skjer (heldig vis) sjelden i virkeligheten. Og dessverre er det egentlig en trist historie. Damen viste seg å være en psykiatrisk pasient som hadde stukket av fra Trondheim. Hun hadde tatt livet sitt etter å ha bodd i en hytte der i noen uker. Men jeg vil aldri glemme denne kvelden, i koia, langt inne på fjellet. Link til dagbladet med omtrent samme opplysninger som vi fikk på radioen den kvelden: http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/09/11/476404.html
  8. Uten at jeg har noen kjennskap til noen av teltenen du nevner vil jeg trekke frem noen ting som er viktige for et telt på vinterfjellet. Jeg tenker da først og fremst på sikkerheten. For at teltet skal tåle vind kreves det at teltet har sterke og nok bardunfester, sterke teltstenger (da det har hendt at disse reglerrett knekker av vinden), og robust konstruksjon og materiale forøvrig. Tunelltelt har den ulempen at de er avhengig av barduner i hver ende for at det ikke skal klappe sammen, men det kan like vel fint brukes i vinterfjellet. Like viktig er det at teltet har stormskjørt (en ekstra klaff der ytterteltet møter bakken som det kan graves snø på), som et minimum langs kanten ved ytterteltet, helst hele veien rundt. Dette er for å forhindre at vinden kommer inn under teltet og dermed både skaper gjennomtrekk og ikke minst løft. Er det mye vind eller fare for det må det alltid graves godt med snø på stormskjørtene så vinden ikke får tak under teltet. Hvis du skal over tregrensen bør du skaffe/lage deg snøplugger. Det kan være så enkelt som en plankebit på ca. 1x5x30-40 cm. Er det skog du kan ta litt av er det bare å samle pinner og bruke. Ski og staver kan også brukes som plugger, men tenk da over at du ikke kan bruke de igjen før teltet skal rives. Sett skienene med stålkantene mot teltet så de ikke kapper bardunen. Ellers er det fint med god plass i forteltet så du har plass til sekken, matlaging, kosefyring, kuldegrop etc. Kuldegrop er et hull du graver i forteltet, helst ca. 1 meter dypt (overflate tilsvarende ca halve forteltet). Siden kald luft synker og varm luft stiger vil den kaldeste luften ikke bli liggende i gulvhøyde der du ligger, men synke ned i kuldegropen (høres kanskje litt snodig ut, men det funker!). Men er ikke stormskjørtene dekket nok får du gjennomtrekk og da er kuldegropa bortkastet. Husk å ikke grave grop under inngangen til teltet da du ikke får tettet skikkelig med stormskjørtet her. Hullet kan med litt erfaring graves etter teltet er satt opp, men i starten er det lett og bomme totalt på størrelse. Setter du opp teltet og det er litt vind bør du være veldig forsiktig så du ikke miste noe. Sikre teltduken ved å feste minst en bardun i et tre, en plugg (som sitter godt) eller i sekken om vinden ikke er for sterk. Putt alle trekk i lommer eller knyt de fast i sekken med en gang. Er det skikkelig vind må du høys sannsynelig bygge minst en levegg. Dette tar tid! Sett derfor av rikelig med tid til å slå leir. Ellers er det noen ting som er viktig å tenke på med teltplassering. Ly for vinden, samt utenfor skredfarlig område er førstepri. Det er også utrolig kjekt å være i nærheten av en vannkilde. Småsmelting tar utrolig lang tid og krever mye drivstoff. Husk at det ikke frister å drikke vann om vinteren, så det er veldig fort gjort å bli dehydrert. Er tusen ting jeg kunne sagt, og det meste er sikkert helt opplagt. Det er en del tabber du kan begå hvis det er din første telttur i vinterfjellet. Tabber i vinterfjellet kan fort bli kritisk, så det er ganske viktig å bruke hodet. Generelt sett vil jeg si at vinterfjellet spessielt krever mest av deg, men så klart og en del av telt og utstyr. Jeg var på en telttur sist helg som skulle være en kombinert (rype)jakt og isfisketur. På grunn av været ga vi opp etter en natt og tusla hjem igjen rett mot snøstormen uten å ha satt skudd i hagla en gang. Hun som var med hadde en sovepose som hadde komfortemperatur på -12, omtrent samme temperatur som det var der (reel, ikke effektiv temp.). Hun startet med å ligge i bare soveposen, men frøys. Ganske raskt fant hun frem den forede Jervenduken, men frøys fortsatt. Jeg presset meg og inn i Jervenduken (det er TRANGT), men hun frøys fortsatt. Det ble ganske lite søvn på henne den natten. Moralen (poenget) er at før du venner deg til å sove ute (2. - 3. - 4.) natta er soveposens angitte "komforttemp." den temperaturen der du ligger og lurer på om du skal fryse i hjel. Den angitte "Ekstremtemp." er den der du faktisk gjør det. Så sørg for å ha en sovepose med en del lavere komfortemp. enn den tempen du forventer på turen. Det ligger forøvrig masse kjerringråd til å holde varmen i soveposen her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=27218&highlight=
  9. Joda, Kina gjør sikkert mye bra. Men grunnen til at de er verdens største investor innen fornybar økonomi har en del naturlige forklaringer. For det første er de i ferd med å bli verdens største økonomi. De har og en vesentlig sterkere stat (staten har mer penger/makt i forhold til folket) en i USA som for tiden er verdens største økonomi. De har også veldig store helseproblemer i byene pga. forurensning fra kullkraftverk og privatbilismen, som gjør at de må gjøre noe. Det påståes at de bygger opptil flere kullkraftverk per dag der borte, men hvor sant dette er aner jeg virkelig ikke. Våre kjære politikere gjør noe riktig, men enda mer galt. Etter at Olje-Ola tok over Olje og Energidepartementet virker det som vi har fått det enda mer travelt å få opp oljen vår (trodde den lå ganske trygt der nede jeg?). Mongstad som skulle være vårt nye flaggskip innen ny miljøvennlig energiteknologi spyr fortsatt ut co2. SV som utgir seg for å være "det store miljøpartiet" er flinke til å love før stortingsvalg, men står til strykkarakter når det er tid for annet en tomt snakk. Statens pensjonsfond har ingen etiske grenser verken med tanke på klima eller mennesker. Så lenge de ikke får for mye dårlig PR handler det kun om mer penger. Akkurat det samme kan sies om Statoil (hvor det med stat menes Norge). Oljesandprosjektet i Canada er et strålende eksempel på det. Regjeringen vil så klart ikke, med mindre de absolutt må, mene noe som gjør at melkekyrne melker mindre. Folkets uvitenhet er statens velsignelse. Heldig vis er miljøbølgen som kom bla. etter Al Gore's film An Inconveniet Truth i 2006 på vei ned i en bølgedal, og med andre ting som dominerer mediene er det ingen grunn til å sette klima som noen stor overskrift på partiprogrammet før valget i 2013. Minst like bra for Stoltenberg & co.er det at de andre ikke ser ut til å kunne stille lag i 2013 uten å ta med klassens versting, FRP. Dermed kan den som setter miljø øverst fritt velge mellom pest og kolera. Bergensbanen hadde kostet et helt statsbudsjett når HM Kong Haakon åpnet den i 1909. Den gang hadde vi ikke noe oljefond å ta pengene fra heller. Vi må satse stort nå for å redusere de fremtidige problemene den globale oppvarmingen vil ha. Jeg har ambisjoner om å leve i gamle Norge i 50, 60 kanskje 70 år til. Da må vi tenke litt stort og litt langsiktig. Riktig nok satser vi 3,5 milliarder per år på å hjelpe til med å berge regnskogen. Men samtidig har veksten i Statens Pensjonsfond økt fra 250 til 450 milliarder per år i perioden 2007-2010. Pengene til regnskogen brukes i utlandet og påvirker derfor ikke inflasjonen i Norge på noen måte. Med andre ord er et tiltak som ikke svir. Skal det settes i verk miljøtiltak som virker MÅ politikerne tørre å ta litt upopulære avgjørelser. De må satse på forskning (som koster penger), påvirke befolkningen til å være miljøvennlige ved å justere skatter og avgifter, satse på kollektivtransport, ENØK-tiltak, ren energi, senke tempoet i oljeutvinningen og internasjonalt legge press og dele teknologi så andre land og blir mer miljøvennlig. Mange tiltak kommer mange til å mislike, men det gjør dem ikke mindre nødvendige. Det kan ikke være opp til idealistiske enkeltmennesker å redde jorda. Vi har ikke nok av dem til det. Styresmaktenes oppgave er å styre landet til folkets beste på vegne av folket. Folket er dessverre til tider like umodent som et barn som ikke spiser maten sin fordi han vil ha godteri. Det vet ikke dets eget beste. Det er en av svakhetene ved demokratiet. Da skal gode ledere stå imot stormen, ta upopulære avgjørelser, og dermed ta vare på folket. Dessverre har den moderne politiker blitt en populistisk, akademisk feiging som styrer dit flertallet peker. Det er derfor vi må bli mange som sier klart fra om at vi vil ha en bedre miljø- og klimapolitikk fra 2013.
  10. Du har selvfølgelig helt rett, men det er rett og slett ikke mulig å regne slik på det her. Ta skredfare for eksempel. Det er ikke 5 ganger så høy skredfare for en gruppe på fem som om du går alene. Det samme gjelder for de fleste typiske farene i friluftsliv. Men feks. faren for at en i en gruppe tråkker over kan du regne ut slik.
  11. Denne konflikten er vel omtrent like gammel som turistforeningen. Grunnen til at denne konflikten aldri dør er fordi begge parter har så stor interesse i den. For å ta en historie "basert på en sann historie", dog med noen modifikasjoner for å fremheve mine poenger: Først har du hundemannen som endelig har fri fra jobben og skal ta seg en tur med sin aller beste turkompis. Han har aldri vært plaget med allergier og vet ikke hvor, unnskyld språket, jævlig det er. Dessuten er det ingen på hytta, så da er det da ingen problem. Han ene som kommer sier han ikke er allergisk, og at det ikke er noe problem for han. Det er ikke det at hundemannen ikke vil ta hensyn. Men bikkja har ikke pels for å stå ute, og står den i gangen blir det så mye piping. Da får jo ingen sove, så det må da være en verre plage. Så han trosser forbudet og tar med bikkja inn på soverommet. Utpå kvelden faller han for fristelsen og slipper den inn i stua og. Båndet mellom mennesket og dyr kan være utrolig sterkt, og ingen gang styrkes det så mye som når de er på tur sammen. Allergikeren som tenker på den gangen han fikk turen ødelagt hver gang han ser ei bikkje har så klart ingen forståelse for at noen setter sine firbeinte turkompiser så høyt, eller for det spesielle båndet som knyttes mellom menneske og dyr. At hundefolket ikke vet hvor kjipt det er å ikke kunne dra på tur på DNT-hytte fordi det kan ha vært ei hersens bikkje der, og tar hensyn til dette, det er ubegripelig. Neste morgen kommer allergikeren til hytta, og blir møtt i døra av ei kjempeglad bikkje som hopper opp og vil hilse. Han kjenner igjen situasjonen og innser at her kan han ikke sove i natt. Turen og ferien er ødelagt, akkurat som sist. Hundeeieren kommer ut i gangen for å holde bikkja så den ikke stikker, og er samtidig litt kry av den fine bikkja si. Allergikeren rekker å få bekreftet at bikkja nok ikke bare har stått i gangen før han tenner på alle plugger og starter det som blir en kort men intensiv uttalelse/diskusjon om hva han synes om saken. Turen er ødelagt for begge, som hver har fått bekreftet sin stereotypi av den andre part. Krangelen fortsetter så i Fjell og Vidde (DNT-bladet) med usaklig skitslenging som ikke gjør situasjonen så veldig mye bedre. Så hva kan løse konflikten? Jeg må si jeg tror den vil eksistere så lenge det finnes både allergikere, folk med hunder og DNT-hytter. Tiltak som egne hunderom kan nok bidra til at begge parter får tilfredsstilt sine behov, men for noen vil det aldri bli bra nok (egne røykerom for røykere var heller ikke bra nok for alle (ikke det at jeg er i mot røykeloven altså!)). Men for å dempe konflikten foreslår jeg at folk prøver å bruke navn som treffer bare de det er ment mot i denne konflikten. Hundeeiere flest er hensynsfulle greie folk, men mange blir litt støtt av at de fremstilles som hensynsløse idioter i denne konflikten. Da kan folk ta seg bryet med å spesifisere hvilken del av hundefolket de snakker til før de uttaler seg (muslimer er også stort sett greie folk, men mange bruker ordet muslimer når de snakker om ytterliggående islamister (for å ta en litt drøy sammenligning (ikke start noe debatt om det fordi! ;P )))
  12. Fikk skikkelig lyst på skitur nå, selv om jeg hadde en mindre trivelig tur sist helg som endte med at vi gikk hjem igjen med snøstorm rett imot, og et kne som ikke var helt fornøyd med at jeg gikk med storsekken fylt til randen. Ikke fikk vi jakta eller isfiska heller! Får håpe kong vinter kommer til Nordland snart så vi kan få slike forhold her og. Nå har det vært holke lenge nok! Når det kommer til det "fototekniske" tilbakemeldinger strekker ikke kompetansen min seg lengre en til at jeg kan si: fint bilde!
  13. Jeg stusser litt på at ingen her har noen formening om hva våre "kjære" politikere skal gjøre for at gamle Norges økologiske fotavtrykk skal bli mindre. Jada, det er bra at dere først tenker på hva dere selv kan gjøre. Men det hjelper pent lite om du kjører Toyota Prius hvis du stemmer FRP. Selv om vi i Norge har et veldig stort økologisk fotavtrykk per hode, så er og blir våre bidrag små så lenge Kina bygger nye kull-kraftverk hver dag. Hva om vi alle kunne gitt våre politikere en klar beskjed om at i 2013 stemmer vi på de som gir oss den beste klimapolitikken. De som på nasjonalt plan prøver å gjøre det enkelt og lønnsomt å være miljøvennelig for oss. Og på internasjonalt plan legger så mye press som mulig, for at når levestandarden i land som Kina, India og Brasil øker, så skjer det på en så miljøvennelig måte som mulig. Mange bekker små... Det gjelder her og! Selv det norske Arbeiderparti kan bli miljøvennelig, hvis de skjønner at det er det som gir de plassen ved roret i 4 nye år. Selv er jeg er langt unna å holde den standarden som mange her snakker om når det kommer til miljøvennlige tiltak i hverdagen. Men selv om noen av tiltakene er relativt omdiskuterte, og motivet diskutabelt, så viser det at folk gidder å prøve. Så må enkelte få kalle dere hyklere, men jeg sier all ære til den som i det minste prøver. Jeg prøver å bidra til et bedre miljø når jeg treffer dem som absolutt ikke bryr seg. Og de er det nok av. Å utfordre folk på holdningene deres, så de kanskje får et litt mere bevisst forhold til de, det har jeg troen på. Hvis alle folk kunne begynne å bry seg, og å tenke litt, da hadde vi kommet langt. Men for mange er det desverre for ubehagelig. Med slike er det utrolig hva du kan sette igang med et par retoriske spørsmål.
  14. Godt å se så mange anbefale Øytun. Det gjør jeg også! Ellers kan jeg ikke annet en si meg enig med resten her. Start med å få deg studeikompetanse. Deretter et år på Øytun, og Circum Polare om du kunne tenke deg det. Å planlegge lengre enn det er kanskje unødvendig siden du sikkert kommer til å forandre mening om hva du vil med årene, men å begynne å se mulighetene og tenke på det er ikke dumt. Jeg vil absolutt anbefale deg å ta en slags høyere utdanning. Et år på Arkisk Naturguide på Svalbard synes jeg høres fantastisk ut. Ellers er det mange ting du kan studere/bli som lar deg jobbe i eller med naturen. For eksempel forsker i Norsk institutt for Naturforkning (NINA), oppsynsmann i Statens Naturoppsyn (SNO), lærer på skole/folkehøyskole, i reiselivsnæringen eller Reinpoliti på Finnmarksvidda ;P Mulighetene er mange, men felles for det meste er at det er mange om beinet. Ikke tro at du får en slik jobb uten å selv ha jobba for den gjennom utdanning. Og glem heller ikke at å være på tur og å være på jobb i naturen er to forskjellige ting. Uansett hvilken jobb du får vil det være flest hverdager. Det er ikke meningen å drepe drømmen din, men det er viktig å ha et realistisk bilde av hva det innebærer å jobbe ute. Men er det noe du virkelig vil er det bare å stå på så får du det til!
  15. Å avbryte turen teller ikke som en konsekvens slik jeg ser det heller. Med konsekvens mener personskade. For å bruke formelen skikkelig bør det regnes på hvert enkelt risikomoment (f.eks. topptur: fare for snøskred, fall under nedkjøring, frostskade ol.). Dette var mer et forsøk på å fremstille hvordan jeg mente sannsynligheten og konsekvensen ble påvirket av om du er i gruppe eller alene på tur. Tallet 16 (var noen skrivefeil der som er rettet nå), risikoen for å dra på tur i en gruppe (på 2-3 personer) kan bare brukes til å sammenligne med de andre risikoene. Altså mener jeg at faren for skade i en gruppe er litt mindre enn alene med nødpeilesender, og en del mindre enn alene uten nødpeilesender. Å legge sammen risikoen per person som er i gruppen blir feil. Det er en stund siden jeg hadde statistikkregning på skolen, så det er jeg jammen ikke sikker på hvordan man kan gjøre. Uansett er ikke risikoen fra regnestykkene noen slags prosentframstilling av sjangsen for å skade seg, men (som sagt) kun til sammenligning med de andre alternativene.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.