Medlem_004

Ja. Jeg deler gjerne erfaringer så, i mitt tilfelle ble utfallet av problemet du så fint beskriver en reaktiv psykose og noen uker innlagt på psykiatrisk. Vi er sosiale dyr, basisbehovene våre (vist i pyramiden over) utover de fysiologiske og tilhørighetbehovene, så virker kjærlighet og tilhørighet å ha manifestert seg i det virtuelle, fra ens arbeidsgivers tillit og tildels strødd/fordelt utover skilsmissepapirer. Denne knaggen med status ligger jo gjerne enda et hakk over i den samme pyramiden. Likevel sees dette dessverre å være i hovedfokus blant oss yngre. - sitat: "Den gangen vi bodde i huler og måtte sanke maten vår selv, ville det å bli utstøtt fra «flokken vår» være katastrofalt for vår overlevelse. Vi vil derfor alltid være, i større eller mindre grad, på vakt etter avvisning. Problemet oppstår når vi er overdrevent opptatt av dette, eller det tar oss bort fra å prioritere våre egne valg eller forme livet på grunnlag av våre egne verdier."

Jeg åpnet nylig et emne hvor jeg spør rett ut "Er det skambelagt med nytelse og ro og fred?" Er dette en generell utfordring i Norge? Jeg spør fordi jeg er en av oss unge menn som har jobbet og presset meg for langt i 20-årene, kort sagt er helsen fremdeles preget av dette. Det jeg opplever er at frem til man nevner egnes helseproblemer, har vi lett for å dømme andre som latsabber. I prinsippet er vel en som sitter med dataspill og en som søker skogens ro like "late", eller?

Så absolutt! Ja og så mange rare folk og dyr kan man treffe der hehe ;D Snakker vi om dette med status så benytter jeg muligheten for å legge frem den kjente behovpyramiden. Selvaktelse (selvfølelse?) og status. De ligger jo temmelig høyt, over kjærlighet og tilhørighet til og med. Klasseløst samfunn, nei det har mennesket forsøkt før - gikk ikke så bra det. Er det viktig for å ikke være av "de lat" dette med personlig realisering, personlig og åndelig - å ha jobb som dekker skyhøye utgifter for å ha status? Når bedriftsledelsen setter seg ned med økonomiavdelingen, ser de hovedsaklig på hvordan de kan kutte utgifter, ikke hvordan man skal tjene mest penger. Har man det greit med seg selv, er status egentlig så viktig? Avhenger det av mulighetene når man før har kommet seg likevel på toppen av denne fjelltoppen? heh

Godt, da er ikke jeg alene her Når vi snakker om status, og eksemplet jeg ønsker å trekke frem er nok kanskje ikke det beste men likevel vil jeg trekke det i det ekstreme. For å henvise til en episode av "Petter-uteligger" hvor de rus-avhengige, som har vært omgitt av systemer og forbipasserende undertrykkelse, med over et millionbeløp av støtende blikk og holdninger. For ikke snakke om travel hverdag. Et evig jag. Bare det å komme seg til landsbygda som da de reiste til Afrika gav disse og gjør mennesket godt. Er man lat fordi man ønsker å "skrur av støyen", eller velger å ta avstand fra spenning? Nå er det mange årsaker til at folk blir rus-avhengige, også når vi snakker om dopamin.. Nå skal det sies at vi utløser nok mange av de samme mekanismene for belønning i hjernen ved å dra inn fisk. Kanskje ikke like ekstremt som en lønns-forhøyning eller Ny Porsche. Jeg tar heller en art jeg aldri har fanget før iallefall. Så er det altså slik at et "dødskjedelig" liv dårligere enn et "døds-spennende"?

Ja, informasjon og grafiske inntrykk gjennom Internett og TV, media generelt gir nok litt "speed" i kroppen. Spesielt når den "sosiale" delen av hjernen blir satt høyt i fokus. Noen virker å periodevis endrer hele sin person til en/ei som gjør ALT for å være "oppdatert" eller et "midtpunkt". Har jeg basisbehovene dekket og kan vandre, fiske og skue utover fin natur er jeg en lykkelig kar. Såvel om det koster meg tusenvis av likes.

Heh jo, men all denna bekymringa folk tar med seg i naturen. Likes, skrytebilder etc. Får folk til å gjøre så mye rart og hensynsløst for deres egen og andres ro og fred. Har hatt med en venn fra Oslo og han virket ikke å kunne falle til ro. Skulle alltid "gjøre noe". Noe han kunne fortelle om til andre som ikke var med på turen. Heh altså jeg som har ADHD vet åssen det er med "maur i ræva", men hva er det med de som må være "online" hele tia. Abstinent for dopamin tro?

Jeg lurer rett og slett på om det er skambelagt i Norge med nytelse, ro og fred? Eller er det gitt at moralen er med deg kun i en hverdag preget av stress, glamour og dårlig tid?

TS vil nok finne svaret etter et par turer. God tur! :)

Håvamål har noen fine ord å si om det man tar med seg til vandringen.

Jeg har hørt at det fins to hovedgrupper: de som tilpasser sekken for turen, og de som tilpasser turen for sekken. Så lenge har jeg klart meg med Europis-sekk 60 liter men har til gjengjeld en alt for stor sovepose som må bæres eller festes på utsiden. Telt, liggeunderlag, ullteppe, fiskeutstyr (bærer stanga i hånda), ett klesskift og på toppen; kikkert og en jaktstol, enkel mat og drikke. Noen små kubber opptenningsved, kart og kompass er også med. Jeg venter på gode tilbud av Bergans alpinist V6 110 liter. Det er sekk av kvalitet man har i mange år. 130 l versjonen blir for stor for min del. I volumene omkring 100 liter tilpasser jeg heller utstyret sekken, enn å tilpasse sekken utstyret. :)

Duk, med bred u og stum "h", hehe

SILKY ULTRA ACCEL 240 Min nåværende tursag som stadig er med i tursekken, kjekk til kvistning men for større kubber egner den seg dårlig, i mitt syn. Jeg har nok ikke behandlet den så godt som jeg burde, men brukt blir den :)

He he, jeg lager forøvrig en database over et utvalg kniver til en skole oppgave. Hovedsaklig kniver i kategoriene Jakt og Bushcraft, så er litt nerd på samme område jeg også - var ment som en hyggelig spøk he he

ikke for å være spydig, men kommer ikke det veldig an på eieren? he he

Jeg testet Coffee mate fra NESTLE og TORO's "Snarkokt" risensgrynsgrøt til kvelds. Har pakket med begge, sukker, kanel og litt smør til helgen. Veldig godt, må ikke ha ekstra med sukker på den grøten spør du meg. Ganske dyr løsning foreløbig, men spises det skal det!

Vi ankom hytta nærmere 18 tiden på fredagskvelden, pakket ut og gjorde klart til spekemat, eggehakk, øl og akevitt. Forøvrig ble det en meget fyldig Hellstrøm som kan anbefales for de aktuelt interesserte :) Kvelden gikk til mimring og latter og jeg hadde skrevet ut kart over området. Dette tok vi en nærmere titt på og fant eventuelle løyper vi kunne gå for å komme frem til toppen. Lørdagsmorgen kom og været klarnet opp rundt klokken 12 - vi lappet igang, først opp noen bratte skråninger. Sekkene meget fulle og vi kunne nok ha pakket mer effektivt - men vi hadde fokus på lærdom og hygge. Vi ble usikker på hvor vi var etter å ha gått igjennom to skogholdt og havnet på landeveiene. På kartet fantes ikke navn på veiene, trikset var å tolke landskapet. Kompisen tok ofte opp telefonen (medfølgende power-bank..) men, jeg insisterte på at vi skulle bruke kartet for å finne frem. Vi hadde tross alt god tid og klarværet kunne ikke vært bedre! Først da nevner han at han og familien har vært på toppen noen år tilbake, men de hadde kjørt bil fra hytta og frem til parkeringen på sørsiden av fjelltoppen. Vi var usikre, men han mente toppen rett foran oss lignet fjellet. Like ved, der vi sto midt i et veikryss var det et lite tjen, kompisen pratet om å gå langs et nærliggende jordet i retning sørsiden, nærmest på måfå - jeg holdt naturligvis igjen på det spørsmålet og dro frem kartet. Ved tjernet var det ei lita bu og jeg gikk bort for å se etter navn, ja nå vi viste vi hvor vi var! He he. Vi gikk kanskje 1-2 kilometer og fant frem til nordsiden, etter litt frem og tilbake i skogholtet fant vi frem til en sti og var vi på vei opp nordsiden. Vi gikk i hvert vårt tempo og brukte omtrent 1 time og 30 minutter opp til enda vakrere vær og en nydelig utsikt! Ikke minst, for min del et herlig tilbud fra DNT; utedo! He he. Vi trasket litt rundt og lette etter gode muligheter for leirplass, med oss hadde vi 5 furukubber til opptenningsved og jeg har gjort til vane og ha med bjørkenever fra mine korte turer over Dørstokkmila. Jeg opp med duken og han med teltet, vi sanket det vi trodde var tørr nok ved. Dette var grener fra ei furu som sto på halv-sju i nærheten. Jeg kløvet opp opptenningsveden og laget et enkelt mat-bål, jeg skulle koke vann fra snø og kompisen ville ha litt varme og trivsel fra bålet. Mest interessert virket han i å lære av mine bål-kunster. Veden vi hadde samlet var for våt og vi måtte fort nøye oss med å fyre opp tørre grener etterhvert som kvelden og minusgradene kom. Å finne døde trær som ikke var frosset var en hyggelig utfordring på en fjelltopp. Bålet holdt vi likevel igang i omtrent 3-4 timer før vi fornøyde la oss. Søvnen ble så-som-så, kanskje 5-6 timer for min del og våknet til 8-9 minus på Søndagen. Helt greit for min del som hadde solid sovepose og ekstra klesskift. Etter en rask frokost var ihvertfall jeg verken trøtt, kald eller sulten: "Nå kan vi ikke ha det bedre" sa jeg med et smil om munnen mens vi pakket ned og ryddet etter oss på leirplassen. Min sekk er allerede ferdig pakket til neste helg, da satser jeg på sovepose i gapahuk nå som det blir for kaldt å ligge i snøen :)

Bakgrunn. Det var på nyttårsaften som et utall andre nyttårsforsettet kom på ny; "Flinkere til å båle.." som jeg sa til meg selv, i det jeg beskuet nyttårsrakettene rundt klokkeslaget tolv. "Å båle", et verb forøvrig sitert av Lars Monsen. Ja! Flinkere til å båle, det var målet for det kommende nyåret, for jeg viste jo verdien av nettopp det "å båle" - bare at jeg, som andre ikke har tatt meg tid. Men i et av verdens rikeste land, hva har vi egentlig annet enn tid? "Å finne roen" kan gjerne være et syndonym, men det har jeg aldri klart! Jeg er impulsiv og kan lett bli det vi på godt norsk kaller "oppslukt" og rastløs. Helt frem til jeg sitter ved et bål, først da finner jeg den; roen. På ingen måte ønsker jeg å legge skjul på hvilke diagnose som ligger bak; ADHD. Kort og konsist. Jeg gjorde noen innkjøp for noen år siden. sekk, sag, slirekniv, liggeunderlag, sovepose og sist et ikke-like-trygt alternativ som telt, men duk. Jeg stakk innom overskuddslageret og fant også en feltgenser og bukse, disse er derimot ikke lenger i mitt eie. Genseren brente jeg og buksen endte sine dager på klesinnsamling. På dette tidspunktet hadde jeg ennå ikke vært ute i skogen siden tidlig barndom, da med tilsyn av erfarne foreldre. Utstyret har derfor ligget ubrukt frem til nå. Så langt har det blitt noen korte dagsturer i Januar, trening rett og slett - og ja, det er nødvendig! Jeg skremmes av ekkokamre, spesielt de man kan forville seg i på Internett. En kan begynne med enkle videoer på Youtube om navigasjon etter kart og kompass, likevel ende opp i et virr-varr av lynkurs i "Overlevelse på 1-2-3", på amerikansk vis - naturligvis! Turene til forberedelse har vært på 1 mil totalt i nærliggende skogsterreng ved skjærgården på Østlandet, medbrakt kjøpe-ved (Bjørk) fra Shell og Maxbo. Slik begynte jeg å lærte det å pakke sekken, for vi har jo ikke plass til alt - og det er ikke alt det er plass til som behøves! På 4 korte turer har jeg lært masse; samle never, sanke tørr ved og ikke våt.. Vindretningen og ikke minst egnet bekledning! Selv den minste lille ting i utfordrende omgivelser har enorm betydning, spesielt når været også slår om. Derfor følger jeg nå daglig med værvarselet, selv en uke i forveien. Jeg er av de som setter pris på kulden, blandt de mange fordelene blir himmelen stjerneklar og på sin måte trygg, jeg går aldri lei stemningen ved bålet. En følelse av å falle i søvn i våken tilstand, fredelig. På omtrent 20 år blir dette min første natt ute, i følge har jeg med en kompis hvor han skal ligge i telt og har allerede litt erfaring i området. Foreløbig velger jeg å holde lokasjonen hemmelig. Det er i skogsterreng på Østlandet, ca. 400 moh. Og er spådd mildt vær. Kom gjerne med spørsmål og innspill, posten oppdateres.