Jeg har en 4 år gammel hannhund på rundt 30 kg. Ved rutine-røntgen ved 1,5 års alder ble han diagnostisert med sterk grad hoftedysplasi (E) på begge hofter med forkalkninger. I tillegg hadde han vært tidvis halt på ett bakben, noe som viste seg å patellaluksasjon, dog mild grad.
Nå er det sikkert noen som tenker at denne hunden må enten være overvektig, løpt flere marathon i valpeperioden, eller at foreldrene hans ikke er HD-frie. Når jeg fikk prøveresultatet gikk jeg mange runder med meg selv for å finne ut hva jeg hadde gjort galt for at hunden hadde fått så dårlige bakben. Sannheten er at jeg har fulgt alle råd fra oppdretter, pluss at jeg har erfaring med hund fra tidligere, men dette har jeg aldri opplevd. Hunden er helt normalvektig, og har alltid fått nok mosjon. Den har aldri blitt brukt til å trekke, bære kløv eller jogge (jeg er ikke et løpe-menneske selv). Stamtavlen er også fin, dette forsikret jeg meg om før jeg i det hele tatt kontaktet oppdretter. HD-indexen var heller ikke "ille", og det fremstod ikke som om dette var et stort problem hos rasen. Allikevel opplever jeg at HD-diagnoser "børstes under teppet", da dette ikke akkurat er noe oppdrettere vil markedsføre seg selv med.
Frem til 3 års alder var han en symptomfri hund. Selv når patellaen gikk ut av ledd, ville han bare hinke videre på tre ben uten å gi en lyd fra seg. Jeg har også registrert at han generelt viser lite tegn til smerte om noen eksempelvis tråkker han på poten, børster han litt hardt på en vrien floke osv. Med andre ord kan det være at jeg har en hund som er "verdensmester" i å ikke vise smerte. sammenligner jeg han med tidligere hunder jeg har hatt viser min nåværende ikke smerte på den "tradisjonelle måten". Uansett; etter han fylte tre år begynte han å endre atferd. I starten tenkte jeg ikke at dette var relatert til hoftedysplasien, da jeg ikke hadde lyst til å lete etter symptomer kun basert på at jeg har kunnskap om hans diagnose. Jeg bestemte meg derfor for å observere hvordan han var i hverdagen og se om dette utviklet seg. Adferdsendringene går i all hovedsak på at han gikk fra å være en energisk unghund, til å bli en gammel, gretten, gubbe som ville ligge så langt vekk fra flokken hele dagen. Om han fant fram en leke selv, eller ble med på lek når noen bydde opp til det, var dette et sjeldent syn. Han mistet rett og slett livsgnisten i takt med at han ble mer og mer stiv i bakbena. Etter å ha observert han i en måneds tid tok jeg kontakt med veterinær, fikk tatt nye bilder og en undersøkelse av ledd.
Bildene viste mer forkalkninger, tap av muskelmasse på ett lår og generelt mer slitasje. Han har nå også utviklet patellaluksasjon på det andre kneet. Konklusjonen ble at han skulle begynne på smertestillende, samt ukentlig opptrening av muskulaturen i vannmølle.
Han responderte veldig bra på smertestillende, og plutselig var han sitt energiske seg igjen. Han er fortsatt stiv i bakbena når han reiser seg opp, og enkelte dager er han rett og slett ikke motivert for å bli med ut for å gå tur (dette er sjeldent, men det har hendt). Jeg kjenner han godt, og jeg kan se på han de dagene han ikke har det så godt som en hund i sin beste alder burde ha det. Det har også vært dager der han har fått mer mosjon enn nødvendig, da kan jeg tydelig se at han er preget på kvelden fordi det rett og slett ble for mye. Problemet er at slik mosjon var vanlig for han før, men nå ser jeg altså at terskelen hans er lavere for hva kroppen hans takler.
I samråd med veterinær han vi konkludert med at operasjon vil bli for omfattende, da det gjelder både begge knær og hoften. Løsningen er rett og slett å trene opp muskulaturen i kombinasjon med smertelindring. Poenget med denne tråden er egentlig at jeg er usikker på hvor lenge det er forsvarlig for meg å fortsette slik. Jeg vil gjerne høre fra dere som har erfaring med hoftedysplasi (jeg vet at det er individuelt, men her står jeg på bar bakke).
Jeg vil absolutt ikke vær en egoist som holder en hund i live lenger enn nødvendig kun fordi det er vanskelig for meg å ta en avgjørelse. Jeg vil at hunden min skal leve et liv uten hindringer og smerte. slik situasjonen er i dag så fungerer han fint i hverdagen, men han har dårlige dager der han ikke er helt seg selv. Det er en vurderingssak som kun er opp til meg, men jeg synes dette er forferdelig vanskelig. Jeg vil jo ikke at han skal ha vondt, men samtidig så er det ekstremt vanskelig å vurdere om han rett og slett er sliten, eller om det smerter fra hoftene som gjør han slapp på de dagene han ikke er helt på topp. Han kan ha dager der han er stiv i bakbena, slapp og sliten, men allikevel er han jo verdens lykkeligste når jeg kommer hjem fra jobb. Det er derfor jeg synes dette er så utfordrende. Han har selvsagt perioder i løpet av dagen der han får adrenalin og viser lykke, samtidig som han kanskje går med smerter jeg er uviten om.
Det er også verdt å nevne at per dags dato har han flere "gode" enn vonde dager, der han oppfører seg smertefri. Det er selvfølgelig også en mulighet å øke dosen med smertestillende om det er behov for det. Samtidig har jeg et indre dilemma om det egentlig er riktig av meg som hundeeier å pøse på med smertestillende når kroppen hans prøver å signalisere at den ikke fungerer slik den egentlig burde.
så til alle dere der ute som kanskje har noen erfaringer å komme med - det tas i mot med takk! beklager for den lengste tråden i historien, men her følte jeg det var mye forklaring som måtte ligge til grunn for å gi et så klart bilde som mulig av situasjonen.
