Gå til innhold

Kjellis

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    1 796
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    17

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    Kjellis ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Høyfjellsprell i jotnenes rike   
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette.
    Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem. 

    Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer
    Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet. 
    Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter.


    Hygge i heimen

    Fire karer som vet å kose seg
    Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg.

    Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen

    Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen.
    Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem.

    Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol 

    Kyrkja er et nydelig fjell
    I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene. 

    Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten

    Det jobbes i fjellsiden
    Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet.

    Toppen er besteget

    Undertegnede ville også være med på et bilde

    Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget

    Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned

    Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen.

    Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk

    Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur

    Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær

    Skogens ro
    Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe. 

    Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side

    Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot

    Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak

    Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe

    Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten

    Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig 

    Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned

    Fornøyd kar med dagens topptur
    Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  2. Liker
    Kjellis ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Trillemarka - gammel eventyrskog og varme snaufjell   
    Jeg har lurt på å ta en tur opp i Trillemarka en stund, og fikk noen tips av blant annet @Sovjetunionen her inne om noen innfallsporter som kunne være aktuelle. Jeg har sett hun, Bodil og noen andre turjenter fra instagram hygge seg her oppe i Chillemarka som de så fint kalte det  Jeg forhørte meg med et par av mine gode eventyrere om dette kunne være noe de ville være med på og villmarksblodet deres begynte å bruse umiddelbart. Kalenderen ble krysset av og en enkel plan ble lagt. 
    Avreisedag kommer og vi kjører på til vi er vel fremme ved Grøset hvor vi parkerer. I det vi forlater kjøretøyets herlige luftkondisjonering får vi kjenne på hetebølgen som har herjet store deler av Norge de siste ukene. Den skal vedvare melder de vise om, så vi må være beredt på mye svette under bevegelse og passe på å smøre inn legemet med solkrem samt fylle på med vann regelmessig.
    "Dæven det steiker da" sier Simen mens han kikker på motbakken vi snart skal begi oss ut på. For det steker godt under solen idag, og vi skal ha en transportetappe med tunge sekker på i flere hundre høydemeter som skal klatres på en relativt kort avstand før vi kommer til der det jevner seg ut. Vi har siktet oss inn på en leirplass der oppe i skogen ved noen vann som ligger tett inntil hverandre. 

    Simen nyter urskogens ro
    Etter en stund med tråkking oppover på både brede og smale stier, kommer vi frem til et idyllisk område hvor vi skal gjøre leir for dagen. Vi legger fra oss storsekkene og søker rundt etter passende trær som vi kan henge våre hengekøyer i. Det er lettere å finne bra trær i en furuskog enn i en granskog på snaufjellet finner vi fort ut av, det er sparsomt med trær som kan brukes men etterhvert finner vi en flott klynge med juletrær som faktisk alle tre kan sove i. Vi rigger oss til og lager mat og fyller på med drikke, kroppene er klar for næring og ikke minst avkjøling. Innsjøen foran oss ser forlokkende ut og det er ikke tvil om at det skal bli forfriskende med en dukkert i denne varmen. 

    Nydelig med et bad etter noen timer med sekk. Kystvakta passer på fra sidelinjen.

    Avkobling i køya sammen med Thor 
    Siden vi er glad i en topptur eller to så ser vi oss rundt etter det høyeste fjellet i området, og siden vi ikke er så langt unna Slettefjell så må det bli kveldstur opp til denne for å få litt utsikt og innsikt i solnedgangen. Vi finner ut at dette blir en herlig vandring med litt flytende godterier pakket ned i dagstursekkene, det er et naturskjønt området her oppe i høyden. Skogen er ikke like tykk og urpreget som lenger nede, men har en helt egen sjarm med grantrær spredt rundt på fjellet iblant små sjøer, tjern, svaberg og myrlendte partier hvor myrullen vinker til oss med sine hvite bomullsdotter. Det blir en flott aften med en noe svalere temperatur uten et vindpust, og det nytes til det fulle med en kveldsdram på toppen av fjellet. Livet leker.

    Kvelden senker seg over villmarken

    Simen, Zelda og Christian

    En solnedgang av dimensjoner utfolder seg fra toppen av Slettefjell
    Vi våkner tidlig neste morgen til den varme solen som slår ned på tarpene, jeg er glad vi ikke bor i et telt nå tenker jeg. For selv om det er varmt så er det fullt levelig i hengekøyene. Vi får i oss dagens første måltid og en kopp sterk kokekaffe, vi skal videre idag og se mer av det Trillemarka har å by på i denne delen av naturreservatet. Vi slipper oss noe ned i terrenget og det blir en bratt nedfart et par steder med sekkene på ryggen, men med litt varsomhet og list så går det bra. Vi stopper ved en idyllisk gammel seter og får i oss nødvendig væske, her er det nesten som man kan kjenne på kroppen hvordan livet var i gamle dager. Vi ser for oss seterlivet og hvordan mann og kone og åtte barn levde sitt liv her inne med en liten flekk til jordbruk og noen husdyr som de livnærte seg på. Da var det ikke tid til å suse rundt med sekk på rygg og ligge i trærne for å nyte livet slik vi gjør nå.

    Fremad marsj

    En gammel seter på vår vei

    Vi sikter oss inn på en ny plass mellom to større vann og finner noen innbydende trær til soveplasser. Simen trekker det lengste strået og får den beste tomten med strålende utsikt utover vannet, meg selv og Christian må nøye oss med litt kjipere utsikt men en kjempegod spot får vi uansett. 

    Christian sin plass

    Min sin plass

    Simen sin plass

    En whisky sammen med Helge
    Det kommer noen ørsmå mengder med vann fra himmelen, men det varer ikke og varmen fortsetter sin tilstedeværelse sammen med sin beste venn sola. Vi nyter været og kan ikke si annet en makan til flott sommervær på tur har vi sjelden hatt før. Selv om vinden er på det svakeste er de tørste blodsugende insektene som mygg, knott og klegg i mindretall og ikke nevneverdig plagsomme heldigvis. Like ved der vi har køyene våre har vi en frisk oase hvor en liten bekk renner gjennom et parti med svaberg, et par slanke grantrær gir skyggeforhold litt utpå dagen og her har vi stedet for matlaging og sosialisering. Bekken fungerer som kjøleskap for drikken vår og kulpene blir som et avkjølende villmarks spa, en fantastisk liten plass midt i villmarken. 

    Undertegnede har lagt seg til avkjøling med en kopp temperert rødvin i spaavdelingen ved oasen
    Neste fjelltopper som må bestiges i nærheten av leirplassen er Skjærsnatten og Borofjell, vi kikker på kartet og finner en rundtur gjennom skogen, over fjellryggen og ned i skogen på andre siden og tilbake. Rundt en mil å gå totalt, akkurat passe det i denne heten. Det er også et tjern der oppe som må bades i, bare det er fritt for nøkker. Vi pakker med et par kalde pils fra kjøleskapet og lunch i form av polarbrød, leverpostei og tubeost. 

    Solen steker og guttene tråkker

    En kald pils i varmen gjør godt for kropp og sjel

    Skjærsnatten

    Utsikt fra Borofjellryggen ned mot Soneren og omegn

    Utsikt mot Andersnatten

    Toppen av Borofjell

    Nøkken flyter rundt i et tjern, er nok varmt for han også i disse dager
    Vi prøver også på å fiske opp en ørret eller to fra Gaulsvatna og Tuftnevatn uten noen større suksess, varmen preger vel fisken såvel som fiskeren. Det ble mer bading enn fisking for å si det sånn. 

    Kveldstemning ved Tuftnevatn

    Og kveldsstemning ved hengekøya
    Det var noen flotte dager vi hadde inne i Trillemarka sine sørlige områder og gleder oss til å besøke flere plasser av dette eventyrlige naturreservatet, takk for denne gang og på gjensyn  
     
     
     
  3. Liker
    Kjellis ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Pudder og nordlys i Smørstabbtindane   
    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen

    Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen.

    Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark.


    Lodalskåpa i soloppgang


    Sokse, like sør for Sauen


    Tidlig morgen på Sauen

    Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen.


    I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee


    På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen


    Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben


    Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn


    Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees

    Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp.


    Oppe på Veslebjørn


    Posering her med Skeie og Kalven i vest


    Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet


    Returen ble lagt med en omvei via Kniven. 


    På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her

    Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS.


    Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad


    Kniven og nordlyset


    Sauen HighCamp


    Utgravinger rundt teltplassen
    Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein.
    Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene.

    Distanse: 37.7km  |  Høydemeter: 2140m  |  Starthøyde: 916m ved RV55
    Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m)


    Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.



     
  4. Liker
    Kjellis ga poeng til tshansen for en artikkel, Middagshornet via Hallehornet (Møre og Romsdal)   
    Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke

    Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her.

    Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her.

    Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra?

    Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til  (Hallehornet) 
    Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt

    Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei  

    Middagshornet i bakkant på bildet over.

    For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt  

    Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen.


    Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. 

    Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned


    Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket.


    Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.

  5. Liker
    Kjellis ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Stjernehimmel, nordlys og soloppgang i Vinnufjellene   
    Kart over ruta jeg gikk
    Har hatt en plan om å ta Furunebba nattestid helt siden jeg gikk Fulånebba nattestid for endel år siden. Men en kombinasjon med stjernehimmel, helst litt under halv måne, soloppgang med høstlys, nysnø på toppene og sol til utpå dagen er noe som ikke skjer så ofte men nå så det ut som jeg fikk en sjanse igjen. Det skulle regne ganske mye i Sunndalen fram til kl 23.00 på fredagskvelden så jeg kjørte fra Trondheim i den tiden og hadde som mål å starte å gå fra Hoåsbrekka før kl 02.00. Estimert tid til toppen er rundt 4-5 timer, men jeg var svært spent på snøforholdene høyt oppe etter det store snøfallet forrige helg. Om alt klaffet veldig bra kunne Kongskrona også bestiges med det samme, men det var nok ganske usannsynelig da jeg verken hadde med ski eller truger. Så mitt mål var iallefall å nå Furunebba til soloppgangen.
    Da jeg kjørte neddover Sunndalen ble det plutselig så mye lys på himmelen i vest, noe jeg var redd for at var ett mye kraftigere månelys enn planlagt. Jeg ville ha under halv måne for å få det lyse jeg vil ha, for mye månelys ødelegger nattbilder slik at jeg ikke får den stjernehimmelen jeg trenger. Ikke lenge etter økte lyset på og det var ett nordlysshow på gang i vest, ikke lyset fra en alt for sterk måne. Stoppet på Romfo i noen minutter for å se på fargene.
    Nordlyset varte ikke så alt for lenge før det gav seg igjen, så kl 01.40 gikk jeg fra bilen ved Hoåsbrekka. I lufta var det 12c, så det ble lett antrekk hele veien opp til postkassa ved Fossa (920m). Her lå det snø, men den hadde smeltet en del den siste uka. Men det lå noe mer snø enn det jeg trodde, så det var klart at det kom til å bli en krevende tur videre oppover. Fulgte skisporene fra de som hadde vært ute på sin første topptur for sesongen forrige helg innover mot Skorgvatnet før jeg tok av over elva Skorga og oppover mot Vinnufonna.


    Nordlyset herjer nede i Sunndalen


    Fortsett litt lett nordlys mens jeg gikk opp av Sunndalen


    Innover mot Skorgvatnet med Hoåsnebba i bakgrunnen


    Vinnufonna med en av Vinnufjellet's 1578m topp
    Sør for Sørøstre Vinnufjellet lå det såpass mye snø at mye av ura var helt dekt med ett teppe av snø. Desverre var ikke snøen bærende i det heletatt så herfra begynte den virkelige jobben med å komme seg til topps. Det ble flere fall mens ura under ble bare grovere og desto nærmere Vinnufonna jeg kom. Fikk krysset elva Vinnu som nå var redusert til en bekk og fortsatte opp mot Furunebba. Fikk kommet meg helt utpå kanten for å se ned i dalen på 1240m. På tur ned til ei større steinblokk som hang litt utfor kanten (perfekt for bildetaking) falt jeg halvveises neddi ei ganske stor sprekk som lå gjemt under snøen 6-7m fra kanten. Dette blir vel ett rimelig heftig ras om ikke så alt for mange år ettersom sprekka tydelig hadde utvida seg ganske mye den siste tida.
    Fulgte kanten litt oppover til noen småtopper på 1350m og tok ett bilde her mens lyset i øst var på vei. Jeg hadde nå brukt fem og en halv time opp hit, godt over en time mer enn normalt. Snøen var på rundt 40cm her og jeg sank helt ned og gjerne mellom noen steinsprekker på hvert 3 skritt. Slitsomt! Nådde toppen etter 6 timer og rakk det rimelig akkurat til soloppgangen.


    Sunndalen sett fra 1240m


    Sunndalen sett fra 1350m


    Endelig på toppen, fram med litt sukker mens mens man venter på sola






    Flott oktoberlys denne dagen. Klingfjellet midt i bildet, Hoåsnebba til venstre


    Kalknebba med Nordre Slotthøa i bakgrunnen
    Boka som lå i postkassa på Furunebba hadde ligget der siden 1979 så det var artig å se litt i den. Fram til nå hadde det vært helt vindstille, men på toppen slo en kastvind inn i ny og ned og de var relativt kraftige. Yr hadde sendt ut obs-varsel for hele Møre og Romsdal og Trøndelag for vindkast på 25-30m/s men så mye vind ble det aldri. Etter en god pause på Furunebba med brødskiver, vann, brus og smågodt gikk turen til Søre Vinnufjellet, en topp på 1578. Hadde litt lyst til å fortsette opp mot Søre Kongskrona for å ta den med det samme, men den får stå til en annen gang.
    Returen gikk rett ned i bratt lende fra Søre Vinnufjellet til Vinnufonna. Selve breen har mange store sprekker som akkurat hadde blitt dekket over av nysnøen så jeg holdt meg helt inn til kanten. Her var det mye snø, men jeg nådde aldri ned til stein så det var noe lettere enn å gå over ura samme vei som opp. Det skulle likevel ta ganske mye tid å gå tilbake da jeg valgte ei rute litt lengre nedenunder ura som lå under Sørøstre Vinnufjellet. Lettere å gå her, men flere høydemeter enn å gå tvers over ura som jeg gikk på turen opp. Tok ett kvarters powernap på lyngen ved Fossa før returen ned til bilen. Godt å få hvilt beina på kjøreturen hjemmover, skulle tro man hadde gått både lengre og flere høydemeter enn anvist etter en slik nysnøtur.


    Panorama mot vest med Sunndalsøra nedenfor Hovsnebba




    Dronningkrona (1816m), høyest i Vinnufjellene


    Tettere skydekke kom og gikk gjennom dagen og gav noen spennende lyssettinger


    Ser både varmt og idyllisk ut nede i dalen


    Vinnufonna sett ovenfra


    Store og Nordre Trolla


    Detaljkart over ruta jeg gikk
  6. Liker
    Kjellis ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Femundsmarka med packraft og hammock   
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. 

    To karer klare for tur
    Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. 
    Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset.
    Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken.

    Just hanging around
    Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. 

    Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga

    Ørreten klar for steikepanna
    En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. 

    Christian igang med frokost

    Roasten så stille som man kan få den
    Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen.

    Captain Packraft igang med padleetappen sin

    Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord

    Fremme i enden av Øvre Roasten
    "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. 
    Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! 

    Roastbua i all sin prakt

    Spenning ved vannkanten

    Innløpet til Grislehåen 
    Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant  

    Koselig eventyrskog å tråkke rundt i

    Improvisert bro over bekken

    Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen

    Christian byr på en liten en

    Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka

    Nøtteliten er nysgjerrig
     
    Zelda krysser bekken for første gang
    Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær.

    Molter så langt øye kan se

    Herlig dessert
    Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden.

    Camp Litlsjøen

    Det nytes

    Et spøkelse i ei gammel furu

    Surf and turf
    Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. 

    Morgenstund er gull

    Stille
    Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt  

    Roastkoja er en fining

    Et hjem en hobbit verdig

    Akkurat plass til tre mann på brisken

    Røa på sin vei ned mot Femunden
    Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om  Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  7. Liker
    Kjellis ga poeng til Ola S. M. for en artikkel, Fem fuktige fiskedager på fantastiske Fosen   
    Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. 

    Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette.

    Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan.

    Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell.
    Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere.
    Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær.
    Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt.

    Men humøret  detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten.

    Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta.

    Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet...

    ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte"  utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta.

    Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde?
    Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese.

    Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten.

    Vi prøver noen kast i kulpene ved brua.

    Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta.

    Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk.

    Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet.
    I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake.
    På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg.

    Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av.

    Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint.

    Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan.

    Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne.

    Vestre Skurvelva.
    Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur.

    Bytjønna.

    414-tjønna nordvest for Bytjønna.

    Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger.

    Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet.

    Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her.

    Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller.

    Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to??

    Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter.

    På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser.

    Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken.  

    En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. 

    Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen.

    For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer.

    Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær...

    ...og solnedgang.

    Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren.

    Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt.
    Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme.

    Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag.
    Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein.

    Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt.

    Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk.

    Surt vær i høyden.

    Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj.
    Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig.

    Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe.


    Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød.
    Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk.

    Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte.

    Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg.

    Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær.

    Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta.

    Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla.

    Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen.

    En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før.

    I de sene kveldstimene  fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften.

    Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?).
    Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet.

    Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen.

    Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen.

    Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet.

    Pause for hydrering.

    Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe.

    Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast.

    Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk.
    Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del.

    Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål.

    Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh.

    Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut  - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til.

    Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir.

    Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. 

    Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren.
    Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag.

    Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp.

    Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren.

    Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene.

    Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet.
    Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk".

    Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka.

    Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta.

    Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen.

    Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over.
    Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill.

    Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen.
    Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk.
    Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene.
    Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade.
    Da er det bare å planlegge en høsttur!         
     
     
                 
  8. Liker
    Kjellis ga poeng til Kjell Iver for en artikkel, Høsttur i Indre Troms   
    (For å gjøre turrapporten litt mindre tung å laste er bildene lagt under hver dag)
    Mandag 19. September: Oppstart fra Katterat stasjon ved Narvik.
    Vær. 12° og overskyet. Ikke regn
    Distanse 13 km
    Rute:
    ***************
    Tirsdag 20. September
    Vær 13° og vindstille. Det kommer noen få regndråper i løpet av dagen.
    Distanse ca 12 km

    ***************
    Onsdag 21. September
    12° men økende utover dagen til riktig så varm og fin dag - med sol.
    Distanse ca 15 km - mesteparten utenfor sti og noe kupert terreng.. Noe stigning på slutten opp mot Lappjordhytta
     
     
    ***************
    Torsdag 22. September
    Vær. ca 13°. Helt vindstille og tåke i lavlandet. Skyfritt over 8-900 meter ca..
    Distanse  ca 17 km

    ***************
    Fredag 23. September
    Vær: Stille og ikke nedbør. Temp ca 12°
    Distanse  ca 20 km

     
    ***************
     
    Lørdag 24. September
    Østavind og 11°. Noen skyer og etterhvert noen regndråper
    Distanse  ca 16 km

    ***************
    Søndag 25. September
    9° og overskyet. Lite vind - men etterhvert noe regn på ettermiddagen
    Distanse ca 17 km. Korrekt rute omtrentlig inntegnet her
     
    ***************
    Mandag 26. September
    Varmt - rundt 15 ° . Skyet over ut over dagen
    Distanse ca  24 km
     
    ***************
    Tirsdag 27. September 
    Ca 12°. Litt tåkeskyer. En regnskur kom midt på dagen, men ellers en fin dag i fjellet
    Distanse ca 22 km

    Veien hjem igjen ble uhorvelig lang. Buss til Narvik og buss derifra til Fauske. Det var timesvis med venting på grunn av veiarbeide langs E-6 og jeg var mer eller mindre avsvimt av tretthet når jeg endelig var på hytta. For siste gang.
    ***************
    Nå er det "bare" resten av Troms og Finnmark igjen!
  9. Liker
    Kjellis ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Blant speilblanke sjøer og stormfulle hav   
    Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen

    Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt
    Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger.
    Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden.

    Mye skal med i kanoen
    Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert.

    Mot kryssningspunktet i ruskevær
    Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo
     

     
     
     
     
              
     
     
     
     
    Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe
    Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. 

    Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er  Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går.

    Frokosten er snart klar
    De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig..
     


     
     
     
     
     


     

     
    Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt
     

    Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover
     







     
     
     
                
                   Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein 
    Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... 

    Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår

    Tore fant en kamerat på hans egen alder

    Abborsuppe til oppkok

    Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre
    Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter  Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia.

    Dagen starter rolig før vinden tar seg opp

    Padling innaskjærs før Hästnäset

    Gått i land før odden skal rundes

    Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier
     

    Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom


    Simen er igang med vedproduksjon

    Den ikoniske koia på svensk side ved Reva
    Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår  Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede  Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til  

    En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta

    Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der
    Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak.

    Nydelig morgen på Reva

    Simen dorger oppover med en Harr som fangst

    Fornøyd herremann og en liten dame







     
    Gjennom reingjerdet i Reva
     

    Ikke mye stress under slike forhold

    Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe

    En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil

    Ida tar livet med ro som vanlig

    Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor

    Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land
     


     
     
     
     
    Gjeddegryte til middag
     
     
     
     
     
     
     

     
    Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva

     
    En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge


     
    Kveldstemning rundt bålet
    Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn  Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet.

    Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen

    Leirplassen vår helt innerst i Rødviken

    Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken

    Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen

    En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise

    10 i hvilepuls ved solnedgangen
    Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
     
  10. Liker
    Kjellis ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Toppturer i Jotunheimen   
    Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb


    Distanse: 15.7km
    Høydemeter: 1443m
    Høyder: 1000m til 2092m
    Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb.

    Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene.


    På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb


    Pause ved Hurrbrean


    Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden.


    Flott skye med Smørstabbtinden til høyre.


    Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb.




    På tur over egga til Skagsnebb.


    Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb.
    Geite og Rundhøe


    Distanse: 11,9km
    Høydemeter: 1145m
    Høyder: 1140m til 2002m
    Bratteste helning: 38° opp mot Geite

    Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy!


    På toppen av Geite.

    Store Dyrhaugstinden


    Distanse: 12,2km
    Høydemeter: 1230m
    Høyder: 990m til 2147m
    Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden.

    Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°. 


    Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind.


    Skagastølsryggen dukker opp.


    Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere.


    På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m)


    Utsikt over Hurrungane.


    Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang! 

    Store og Midtre Ringstinden


    Distanse: 17,2km
    Høydemeter: 1485m
    Høyder: 990m til 2124m
    Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen.

    Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen.
    Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter. 


    Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden.


    I Ringsbotnen.

    Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst)


    Austanbottstinden kommer til syne.


    Fra Store Ringstinden (2124m).


    Folk på Store Austanbottstinden (2202m).

    Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden.

    Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden.


    Helikopterlanding under Midtre

    Bukkehøe


    Distanse: 12,7km
    Høydemeter: 1375m
    Høyder: 1000m til 2314m
    Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen.

    Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring!


    Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet.


    Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m).


    Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.