Gå til innhold
  • Bli medlem

500fjell

Aktiv medlem
  • Innlegg

    3 868
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    1

Innlegg skrevet av 500fjell

  1. Tusen takk! :)

     

    Imponerende præstation! Respekt! Gratulerer! Jeg forstår, at uden "Kvambekks chausse" ville det tage betydelig længere tid og koste mange flere højdemeter, fordi man skulle hele vejen ned i Ringsdalen, inden man kunne komme op på Soleibotntind. Jeg har forsøgt at studere fotoet på side 28-29 i 2009-udgaven af Helgesen-biblen. Her ligger et stort snefelt, der strækker sig helt nede fra bræen øst for Ravneskar og over det to lidt mindre snefelter. En mulig chausse kunne være lige over det helt store snefelt, hvor man krydser ind over det nederste af snefeltet lige over. Det er umiddelbart den, der ser mest sandsynlig ud. En anden knapt så sandsynlig mulighed kunne være noget højere - lige ned til toppen af det øverste snefelt og så mere horisontalt derfra. Jeg kunne godt være lidt nysgerrig efter at vide, hvor den er, selv om jeg ikke selv har nogen planer om at benytte den.

     

    Absolutt, dette var helt avgjørende for å gjøre turen effektiv. Var glad jeg fant denne veien. Legger ved et par bilder som viser nedgangen til galleriet sett fra Vestre Austanbotntinden. Litt ekkel klyving ned i starten (kan løses ved en 10 meter rappell), lettere etter hvert. Nede på galleriet og opp til vestflanken er det spasertur nesten hele veien.

     

    post-3162-0-19317100-1406302312_thumb.jp

    post-3162-0-75094900-1406302322_thumb.jp

  2. Flere bilder finnes på: http://peakbook.org/500fjell/tour/52546/Revansje+p%C3%A5+Juratinden+i+knallv%C3%A6r.html

    Følg turene mine via Facebook: http://www.facebook.com/500fjell

     

    :)

     

    Det er godt over ett år siden det
    dramatiske uhellet jeg hadde under et forsøk på Juratinden 3.
    januar 2012. Fallet under den rappellen ga med en støkk som jeg
    heldigvis har kommet greit over. Man må rett og slett ta det som
    ufrivillig læring når ting som kunne gått så galt faktisk gikk i
    min favør. Revansjelysten over et nytt forsøk på å vinterbestige
    denne toppen kom tilbake da Signar spurte om jeg ikke skulle bli med
    til Romsdalen denne fantastiske helgen. Avgjørelsen om å reise
    skjedde temmelig spontant på fredagskvelden. Jeg fikk med meg Espen
    som jeg traff på Rjukan Ice Festival, han var gira på en alpin
    toppbestigning i Romsdalsfjella og dermed kjørte vi gjennom natten
    helt til Sjoa der Geir Arne hang seg på lasset og kjørte resten av
    veien slik at også jeg fikk litt søvn før turen.

     

    Ved Rabben innerst i Grøvdalen traff
    vi Signar, Martine og Jørgen og litt før kl. 09.00 var vi i gang
    oppover i bakkene. Dette var min første tur med det spreke paret
    Signar og Martine, og tempoet deres var som ryktene tilsa – raskt!
    Føret var ganske hardt gjennom skogen og oppover mot brattbakken til
    Hoemskaret så det var veldig greit å gå med lett randoutstyr.
    Espen hadde fjellski, så han hadde sin fordel nå før returen.
    Praten gikk lett fram til brattbakken, her var det potensielt
    skredfare så vi måtte gå med en god avlastningsavstand mellom
    hverandre. Å være sosial for enhver pris må det bli en slutt på! :)

     

    Fellene mine dekket ikke hele bredden
    til skiene, så det ble litt strevsomt der det var veldig hardt føre
    i bratta. Jeg valgte derfor å ta en snarvei mer direkte enn det de
    andre hadde gjort. De så ikke at jeg gikk en annen vei så de ventet
    en god stund lenger nede i sola på at jeg skulle komme. Etter hvert
    skjønte de at jeg var i forvegen og etter dette ruslet vi så og si
    samlet helt til oppunder Gjuratinden som tårnet opp av landskapet
    over oss. Toppen er like kvass som en nyspisset blyant, i alle fall
    kan det virke sånn sett fra denne vinkelen. Martine visste ikke helt
    hvor ruta gikk, og hun ble litt bekymret siden hun misforstod
    ruteforklaringen min og trodde at jeg mente at vi skulle gå rett opp
    den bratte flanken i øst. I stedet gikk vi opp en snørampe som
    førte oss opp på søreggen. Fantastisk plass å være og for en
    utsikt! Eikesdalsvatnet glinset 1500 meter under oss langt der nede,
    i nordøst kunne vi skimte fjellene på Tustna og til og med
    vindmøllene på Smøla, i sør lå Tafjordfjella på rad og rekke, i
    vest snødekte Romsdalsfjell med Trollveggen som det store øyefanget,
    men ikke minst, i nord reiste Juratinden seg opp som et beist av en
    kjempe. Det kriblet like mye i magen i dag som sist jeg var her, men
    i dag var snøforholdene mye mer gunstig.


    Vi gikk med skiene på bena et lite
    stykke bortetter egga før vi kledde på oss klatresele og stegjern.
    Signar, Martine, Jørgen og Geir Arne gikk i forvegen mens jeg og
    Espen kom litt etter slik at det ikke skulle bli unødig kødannelse.
    Dette er Espens første alpine tur og siden han ikke er vant med å
    traversere i bratte snøflanker med isøkser og stegjern valgte jeg å
    sikre ham det meste av veien. Ruta gikk ut i vestflanken oppunder et
    bratt punkt man kommer til på eggen, deretter runder man et hjørne
    og inn i den renna der jeg forrige gang gikk opp igjen på eggen.
    Artig å se den plassen der jeg hadde englevakt sist gang... Videre
    traverserte vi forbi renna, ganske bratt her, og så inn i en ny
    renne som førte opp til toppkrona. Det siste stykket opp til toppen
    gikk ruta ut i nordsida og opp til et kort klatrepunkt (grad 3+) som
    fører til topplatået som ikke er særlig stort. Godt fornøyd med
    at alle kom seg opp på en dag som dette!


    Ned igjen ble det litt kaos i og med at
    et annet taulag også skulle opp til toppen, og nå var det ikke
    plass til flere personer. Vi klarte å rappellere oss ned fra toppen
    i vest med en 60 meters rappell og deretter karre oss tilbake til
    skiene. Turen ned igjen til bilen var eventyrlig i øverste del med
    perfekt pudderføre, men resten av veien var snøen dessverre mer
    vindpakket og hard. Det tok litt tid for Espen å komme seg ned, og
    han var ganske lei av å tryne gang på gang med fjellskiene sine.
    Kjørte i elvesøkket i nedre del og det ble en artig tur når elva
    var sånn halvvegs åpen flere steder.


    Turen ble feiret med pizza på Mama

    Rosa i Åndalsnes og rødvin på hytta vi leide på Åndalsnes
    camping. Takk for en knalltur gutter og jenter! :smile:

    post-3162-0-89734100-1363559967_thumb.jp

  3. Hei, har du noen koordinater på en eller annen kartsite til Ytre Lahell? Finner Lahell, men hvor parkerer man, og hvor er 'Ytre'? :smile:

    Hei! Du parkerer på en P-plass på vei ut til Lahellholmen. Herfra må du gå opp igjen til hovedveien og følge denne bort mot svingen nedenfor Kaståsen. Herfra går det stier nedover mot vannkanten der du etter hvert vil finne klippene. Mer detaljert beskrivelse finner du i klatreføreren "Drammensgranitt".

  4. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/33725/Dr%C3%B8mmetur+til+Melkefjellet+og+to+til.html

    Endelig ble det anledning til å gjennomføre en skikkelig topptur i Troms, sammen med Tromsfjellas store sønn kugo10 (Kent Hugo Norheim). Etter snøværet som har pågått de siste dagene var fjelltoppene nå kritthvite og bød på pudderdrømmer enhver skientusiast kan tenke seg. Vi fant den ultimate turen der vi både fikk flere fine nedkjøringer og tatt mer enn én topp.

    Kent Hugo hentet meg på Statoil på Heggelia og vi kjørte sørover på E6en til Lapphaugen. Ingen spor var synlige oppover mot toppene vi skulle på, så vi fikk æren av å gjøre brøytejobben. Rundt klokka 10 var vi igang mot Melkefjellet. Først ned en liten bakke før vi etter hvert gikk ut av bjørkeskogen og oppover en brattere bakke mot punkt 780. Enkelte heng overskred 30 grader så vi holdt noenlunde avstand mellom oss. Fant en fin rute opp til der det flatet ut hvor vi tok en pust i bakken. Fantastisk varmt vær og utsikt, herfra var det spesielt Spanstinden på andre siden av dalen som ble øyemagneten. Praten gikk lett mens vi travet videre rundt Melkefjellet og bort til sadelen mot Grønfjellet. Grei skuring opp til Grønfjellet, men vi ble tatt litt på senga av enkelte luretopper. Helt vindstille på toppen og upåklagelig utsikt. Spesielt iøynefallende var Rivtind med sine kvasse toppspir, minner nesten om Trollveggen sett fra Romsdalen! Den toppen var vi begge enige om at måtte tas iløpet av året.

    Etter en rast var det av med fellene før en deilig nedkjøring til sadelen mot Melkefjellet. Deretter på med fellene igjen før vi la ivei opp mot Siskkitčohkka. Vi delte broderlig på brøytejobben. Enkelte plasser var det en halv til en meter dyp pudder og andre plasser mer vindblåst og hardpakket snø. Høydemeterne gikk sakte men sikkert og på toppen var det herlig å ta føttene ut av randoskoa. Dæven som disse skoene isolerer! Ble helt overopphetet. I alle fall på en slik dag hvor man nærmest kunne gått i baris.

    Dagens siste topp, men ei den minste ble selveste Melkefjellet. Da vi kom opp på denne registrerte vi noen andre folk som var på vei oppover, gjett om de både ble overrasket og litt skuffet over at de ikke var de eneste som hadde tenkt til å legge spor ned igjen? Nedkjøringa var en fantastisk opplevelse, en av de bedre rennene jeg har hatt! Så på GPSen etterpå at max hastighet var på 67,5 km/t! Mer er det vel ikke å si om det...

    På vei bort mot bilen så vi at det hadde gått et skred oppe mot Spanstinden, helt tydelig at noen skikjørere hadde utløst det da sporene gikk rett inn i rasområdet. Vi så også spor som gikk ut av raset, så satser på at ingen ble begravet... Turen ble feiret med burger på Jonnys bistro, tusen takk for turen Kent Hugo! :smile:

  5. Hmm.. Hadde trodd Istinden ble ditt første mål.. JEG kjenner i hvertfall det verker hver gang jeg ser den, og må vel klare å få tatt den i løpet av våren.. :)

    Hehe, kjenner den samme følelsen jeg også. Grunnen til at den ikke ble tatt skredfaren som rådet i hele Troms den helgen. Gleder meg stort til våren, men først blir det to uker med Cold Response :D

  6. http://peakbook.org/tour/30691/Magisk+dag+over+Mauken.html

    Endelig ble det tid til en skikkelig fjelltur igjen! Etter første permisjon fikk jeg rasket med meg fjellski og utstyr opp igjen som jeg kommer til å bruke flittig resten av året jeg er stasjonert her oppe i Bardufoss. Fikk med meg en kompis på tur denne fantastiske søndagen. Egentlig hadde vi sett for oss en spiss tind sammen med kugo10 (Kent Hugo Norheim), men på grunn av den store skredfaren som har rådd den siste tida satset vi heller på noen lavereliggende topper vest i Maukenmassivet.

    Etter en kjapp frokost fikk vi på oss sekken og rakk akkurat bussen som gikk nordover mot Tromsø. Med militærrabatt er det nesten gratis å reise kollektivt her oppe! Hoppet av ved Lundberg i Takelvdalen. Målet for turen var en travers over til Fleskmoen og stikke innom Myrefjellet og Helgemauken. Snøen var ikke så dyp og løs som vi fryktet så det gikk relativt radig opp gjennom bjørkeskogen mot Myrefjellet. Nysnøen glitret i solskinnet og vi var begge enige om at langt bedre kunne det ikke bli akkurat nå. Krysset en skiløype som visstnok går fra Målselv fjellandsby og gjennom Rognmoskardet, temmelig trafikkert her

    Deilig å komme opp på ryggen og få sola rett i fleisen, litt av en utsikt vi fikk også! Ryggen opp mot Myrefjellet var delvis avblåst, men det gikk greit å ta seg fram. Ofte blir det slik at man går litt spredt når det er motbakke, man er uansett så anpusten at det blir slitsomt å skulle prate og være sosial samtidig. Først når vi nådde toppvarden kunne vi la gleden og entusiasmen slippe fri. Superlativene stod i kø, bildene får fortelle resten...

    Vi returnerte ned mot Rognmoskardet via en scooterløype som gikk i dalføret sørvest for toppen. Det var herlig å renne ned i løssnøen mot skaret, dog uten randoski. Jarle har stått en del nedoverski før så det ble ikke så mye venting som normalt. :smile: Gikk kun på blåswix opp på Helgemauken, ikke det samme festet som med feller, men det gikk det og. Det blåste en god del på toppen så vi ble ikke så altfor lenge, bussen tilbake gikk dessuten om bare litt over en time. Rennet ned gjennom skogen ble et kapittel for seg, men det ble preget av mye moro i starten og mer «la-det-stå-til» gjennom skogen på slutten som satte improvisasjonsevnen på spill. Vi hadde ikke mye tid før bussen gikk så vi krysset Målselva på isen og kom oss bort til E6`en. Bussholdeplassen på Fleskmoen var lenger oppe enn jeg trodde, så vi kjappet oss bortover langs veien, og nådde den helt i siste liten, puh!

    Vel inne på bussen kunne vi konstatere at dette ble en 100 % vellykket tur, dette var jammen noe annet enn å råtne på brakka i leiren som så mange andre hadde gjort denne dagen. Burgeren på Jonnys bistro smakte utmerket. Takk for turen, Jarle! :smile:

  7. Juratinden må du oppleve, Ole-Petter! Jeg skal i alle fall tilbake en gang, men helst uten uhell :wink: Alt går i alle fall bra her oppe i nord, foten er frisk og den brekte stegjernstaggen håper jeg at en kyndig romkamerat av meg skal få sveiset sammen. Satser på eskalerende toppturaktivitet framover nå som rekrutten er over.

    Ulykkesrapport fra turen ligger forresten på Norges Klatreforbund sine statistikksider http://db.klatring.no/sikkerhet/pages/rapportEn01.asp?2040

  8. Her er vi på nett Knadne, å bruke en skredrapport for Strynefjellet som utgangspunkt for skrevurderingen innerst i Isfjorden kan vel omtrent sammenlignes med å sjekke UD sitt reiseråd for Stockholm når man skal på tur til Bagdad.

    Det som derimot er imponerende med Sondre er at han ikke går av veien for å skrive en rapport når ting har gått til h. Langt de fleste av oss ville holdt godt kjeft og håpet at vi aldri hadde blitt konfrontert med "nettpolitiets" meninger.

    Var fullstendig klar over at skredrapporten fra Strynefjellet og Finse ikke er det samme som grønt lys opp brattbakken til Gjuratinden, men værtypen har vært mye lik i Romsdalen som Strynefjellet de siste ukene, så det gir likevel en viss indikator om at snøen har stabilisert seg mer. Men er helt enig i at det er forholdene der og da man må vurdere.

    Godt du overlevde. Takk for en rapport som er lærerik. Fint om du sender en rapport til klatreforbundet også. De arbeider systematisk med ulykkesregistrering for å utvikle gode rutiner som skal hindre mest mulig av ulykker.

    http://db.klatring.no/sikkerhet/pages/formUlykke.asp.

    Takk, ulykken er registrert.

    Det hørtes fornuftig ut! Husk på at det også finnes mange flinke folk som ikke nødvendig vis er tindeveiledere, men likevel kan lære deg det som trengs.

    Ja, det handler om nye impulser. Skulle gjerne hatt noen kontakter flere kontakter innen klatremiljøet som har lenger erfaring enn meg. Har jo tross alt nylig bikket tenårene.

    Regnet med at det ville bli en del "forståsegpå-meldinger" etter denne rapporten i og med at jeg er ganske ærlig med tankeskildringene. Men jeg tar alle tips med til etterretning, det er slik man utvikler seg fremfor å sitte på gjerdet og tro at en selv er verdensmester. Er veldig ydmyk sånn sett. :)

    Regner med du karer deg greit fysisk igjennom førstegangstjenesten og forhåpentlig får du masse gode og artige opplevelser i grønnklærne. Men regn med en del venting :wink:

    Takk! Skal til Heggelia/Bardufoss, så får satse på å benytte en del av dødtida til å utforske Tromsfjella :)

    Nå bærer det på ny tur i morgen med tau, isøks og stegjern. Satser på at jeg overlever det også :roll:

  9. Over til noe helt annet:

    Etter å ha lest noen av turraportene dine her inne, så virker det som en del av skredvurderingene som blir gjort er synsing. (Arrester meg om jeg har forstått deg feil). Så jeg ville kanskje tatt et skredkurs for klatrere, slik at skredvurderingene blir tatt med litt større margin.

    Med ønske om trygge turer i fremtiden..

    Har en viss peiling på risikovurdering når det gjelder skredfare, men den kunne sikkert vært enda bedre. Vi hadde med spade for å sjekke stabiliteten ved å lage en tverrgrop og banke med spaden på snøen ovenfor. Den virket stabil, men det kan jo variere fra sted til sted. Det var et fast lag i bunn, med en del pudder mellom dette og det øverste skarelaget. Greit å ha med seg søkestang, skredsøker og spade når man ferdes i slik terreng.

    Kunne forresten tenkt meg å leid en sertifisert tindevegleder en helg eller to for å rette opp uvaner/feil innen klatring, bre og skredrisiko. Samt kunne utvikle ferdighetene og få tips. Men nå blir det først et år i militæret.

  10. Takk for hyggelige kommentarer! Så lenge ting går bra er det jo bare å lære av feilen, og dette er en oppfordring til å være ekstra nøye med kameratsjekk og dobbelsjekking av vitale punkter som blant annet et rappellfeste er.

    Ang slyngeknuten som gikk opp. Var det en vanlig slynge, så skal vel ikke fiskeknute brukes? Mener båndknuten skal være bedre på flate slyngebånd. http://www.animatedknots.com/waterknot/index.php?Categ=climbing&LogoImage=LogoGrog.jpg&Website=www.animatedknots.com

    En annen ting er at alt tauverk og slynger blir kaldere og stivere i kulda, og da sitter knutene dårligere. Derfor er det da viktig å sikre endene med ekstra knuter. :)

    Jeg skrev kanskje feil i og med at vi ikke brukte båndslynge, men et statisk 6 mm tau. Egentlig skal man jo ha to slynger, men det gjorde vi heller ikke. Har brukt dette slyngetauet mange ganger før med dobbel fiskeknute, så det er nok gjort en åpenbar feil siden den løsnet med en gang jeg lente meg bakover.

  11. Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/27364/Fors%C3%B8k+p%C3%A5+Gjuratinden.html

    --------

    Mørkevandring opp lang bakke

    Lenge har jeg siklet på Gjuratinden (1712). Dette spisse og alpine spiret som tårner høyt over Isfjorden, som enhver umulig kan la være å imponeres av. I og med at jeg snart drar nordover i militæret ville jeg og Bjørn-Even ta en siste tur, og den skulle bli spenstig og uforglemmelig. Vi forsøkte på Gjuratinden vinterstid.

    Vi ankom sætra Rabben rundt halv ti kvelden før og slo opp mitt splitter nye telt (Terra Nova Super Quasar) på sletta nedenfor vegen. Følgende natt ble preget av litt dårlig søvn med mange tanker som strømmet rundt i hodet. Lytte til skred som tordnet ned fjellsidene, vinden som ulte ned gjennom dalen og mulige ting som kunne gå galt under en vinterbestigning. På grunn av at vi spiste grådig mye på Sinclair på Kvam like før gjorde at kroppsvarmen føk til værs, først langt utpå natta merket vi at det egentlig ikke var så varmt. Vi fikk nå litt søvn til slutt.

    Våknet kl. 05.15. Det har blitt få turer på oss i høst, så vi prøvde å komme inn i rutinene igjen. Kle på oss, spise frokost, gjøre klar sekk og ski – festen er i gang! Vestlandsfjella er imponerende, men baksiden (?) er at en bestigning her alltid byr på en laaang motbakke fra nærmest havnivå til himmelhøyde. Låra fikk i alle fall kjørt seg oppover med digre randoski (Bjørn-Even hadde lette fjellski, gru deg til nedrennet!) og gørrtung sekk som inneholdt blant annet klatreutstyr og varme klær. Det var snø helt fra start og vi prøvde å følge t-stien opp gjennom skogen. Opp gikk det greit, men vi grudde oss allerede til returen ned her... Lenger oppe gikk skareføret over til pudder og ved Førhaugsteinan skiftet det mellom pudder og hardpakket snø.

    Skredfare?

    Det var stemningsfullt å gå i mørket og titte ned mot bebyggelsen rundt Isfjorden som glitret som tusen stjerner. Dette får man ikke oppleve i Jotunheimen. Natta var lang og vi ønsket etter hvert at det skulle bli lysere. Hyppige spise- og drikkepauser gjorde til at lyset kom kjappere, følte vi. En ting vi var litt spente på var rasfaren. Etter å ha lest side opp og side ned om juleorkanen Dagmar ble jeg litt skeptisk til akkurat dette. Men det beroliget meg litt å tenke på at denne bakken er vestvendt og at skredfaren kun var moderat på Strynefjellet sist jeg sjekket. Etter Førhaugsteinan kommer én bratt bakke hvor vi fulgte en slags rygg. Deretter flatet det litt ut før det ble så bratt at det bikket 30 grader. Her gikk vi spredt og forsiktig i sikk-sakk oppover. Til høyre for oss hadde det gått et skred som vi kunne skimte i grålysninga, så vi følte oss ikke helt komfortable. Men snøen virket i grunn stabil og vi kom opp uten å merke antydninger til drønninger.

    Herfra og videre opp økte vinden kraftig på med mye snøfokk som gjorde det til en kald opplevelse. Bjørn-Even hadde problemer med at stålkanten på den ene skia løsnet og at fellene ikke satt godt nok. Ved å brekke stålkanten og surre sportstape rundt fellene fikset vi biffen. Låra var seige, men ved å ta skritt for skritt over tid kom vi til slutt oppunder Gjuratinden som så enormt stilig ut fra denne vinkelen. Nå fikk vi også se litt av sola som skinte med oransje farge på toppene omkring. Det var noen skydotter her og der som skygget litt for sola og det var ikke helt tydelig å se om sola nettopp hadde stått opp eller om den var på vei ned. Dagene er korte så vi hadde bare tida av veien om vi skulle rekke til topps på Gjuratinden.

    Gjuratinden – we`ll be back

    Vi rundet like oppunder Gjuratinden i østsiden og parkerte skiene ved en stor bresprekk under en skråflanke av snø som førte opp til sørryggen. Hadde nå brukt hele 5,5 timer fra bilen og opp hit! Skjemaet begynte å ligger tynt an, og vi var spente på hvor lang til vi ville bruke på toppstøtet. Brukte litt tid på å skifte fra randostøvler til alpinstøvler og diverse greier, altfor lenge siden forrige vintertur, må få til hurtigere overganger. Omsider var vi klare for toppstøt, med en sårt trengt lettere sekk. Snøen opp skråflanken var virkelig djup. Sank ned til hofta for nærmest hvert steg. Selv om den heldigvis ikke er lang måtte vi skifte på å brøyte minst to ganger.

    Endelig var vi oppe på ryggen og vi skuet opp på den majestetiske Gjuratinden som badet i midtvintersol, et forlokkende skue. Eggen oppover var stort sett grei å følge med ymse snø og is som gjorde små opptak mer krevende enn på tørrføre. Så kom vi til en hammer der vi bestemte oss for å runde denne på venstre side. Etter å ha rundet hjørnet måtte vi ned et litt kinking punkt før vi kom inn i en snørenne. Her kunne vi velge å følge snørenna opp til ryggen eller å klatre på is/klippe ved siden av. Etter litt nøling ble det til at vi stort sett fulgte snørenna som var drøyt 40 grader bratt. Siste delen måtte vi traversere på klippe for å komme opp på ryggen igjen.

    Klokka var nå 13.00 og det mørknet om tre timer. Bjørn-Even var skeptisk til å fortsette grunnet tid og manglende vinterklatreerfaring med stegjern og isøks. Optimistisk som jeg stort sett er klarte jeg å overtale ham til å fortsette litt til. Her valgte vi å ta fram tauet og jeg ledet opp et litt kinkig punkt før en høyere hammer sperret veien videre. Jeg valgte å skjære ut til venstre og etablere standplass. Bjørn-Even kom seg opp han også. Jeg skjønte også at tiden snart rant ut for oss, etter å ha rundet hammeren på venstre side og sjekket veien videre så jeg at hvis vi skulle sikre hele veien ville vi mørkne ute før vi var tilbake ved skiene. Vi hadde rett og slett ikke tid til det. Litt bittert i og med at toppen kun var snaut 80 meter unna... Gjuratinden, vi kommer tilbake!

    Nær-døden-opplevelsen

    Vinden tiltok kraftig og det var meldt opp mot stiv kuling i fjellet utover ettermiddagen. Lett å bli satt ut når man får puddersnø pisket opp i ansiktet med en iskald vind. For å komme oss tilbake enklest mulig valgte vi å rappellere oss ned i snørenna til der vi rundet forrige hammer. Vi tok slyngebåndet rundt en perfekt nabb. Bjørn-Even fikk i oppgave å lage dobbel fiskeknute på slynga mens jeg ordnet tauet. Jeg tok en kjapp titt på fiskeknuta som så grei ut. Da vi omsider skulle hive ut tauet kom det bare opp igjen med vinden, så planen var å dra det med seg under rappellen.

    Jeg var førstemann til å rappellere. Jeg stilte meg opp med ryggen vendt mot veststupet og lente meg langsomt bakover. PLUTSELIG ser jeg at slyngebåndet på rappellfestet ryker. Jeg utroper forfjamset «hæ, NEI!» før jeg faller i et luftig svev bakover mens jeg ser at Bjørn-Even blir mindre og mindre. Jeg rekker å tenke at nå kommer jeg til å dø, lurer på hvordan det føles, blir alt mørkt? Deretter dundrer jeg borti fjellveggen og fortsetter i en dobbel salto før jeg treffer snørenna. Jeg har null kontroll der jeg ruller nedover snørenna som er rundt 40-45 grader bratt. Jeg registrerer at jeg kommer til å treffe noen steiner ved siden av. Heldigvis treffer jeg disse med ryggsekken og hjelmen. Tenkte videre at jeg måtte stoppe meg, jeg må redde meg ut av situasjonen. Merket aldri noen dødsangst eller redsel, kun løsningsorientering. På mirakuløst vis klarer jeg å klore meg fast til snøen før jeg fortsatte utfor en klippe videre ned vestveggen. Jeg ser rundt meg og tenker, «er det mulig?, jeg lever». «JEG LEVER!» ropte jeg opp til Bjørn-Even som var på gråten og helt fra seg langt der oppe. Jeg sjekket kroppsdelene, og jeg var åpenbart ikke lam, jeg hadde utrolig nok ikke fått andre skrammer enn en litt forslått rygg, en litt hoven venstre ankel og et blåmerke på venstre triceps. Av utstyret hadde en isøks løsnet fra spinner leash`en og tauet hadde jeg dratt med meg ned i renna. Jeg hadde begge isøksene hektet rundt halsen under rappellen, noe som kunne gått riktig ille... Ikke noe av utstyret ble ødelagt under fallet annet enn noen skrammer i buksa, på sekken og en del tydelige riper i hjelmen.

    Hvis jeg ikke hadde hatt på hjelmen og ryggsekken hadde jeg definitivt ikke vært tilstede i dag...

    Jeg tok tak i en isøks og krabbet meg oppover for å kunne stå litt sikrere. Bjørn-Even klyver ned ryggen og inn i snørenna usikret for å komme ned til meg. Jeg var fortsatt sånn halvvegs i sjokk, men på ren autopilot tok jeg fram kameraet for å knipse et bilde av meg og snørenna. Deretter begynte jeg å kveile opp tauet. Vi trengte heller ingen redningshelikopter i og med at jeg tydeligvis fortsatt levde og var i god behold. Mer hell i uhell er det faktisk ikke mulig å ha.

    Bjørn-Even kommer ned til meg og er i sjokk selv. Jeg spurte ham hva som egentlig skjedde. Hektet slynga seg av nabben? Bjørn-Even forklarte at det var knuta som han knøt røk. Har aldri sett han så lettet da han skjønte at jeg var uskadd. Jeg beroliget han med å si at sånt er et felles ansvar og jeg tar på meg like mye av skylda i og med at jeg ikke dobbelsjekket knuten som i utgangspunktet aldri skal kunne ryke. Men nå måtte vi glemme dette for en stund, trekke pusten dypt, og konsentrere oss om å komme oss trygt ned fra fjellet.

    Returen

    Stemningen er veldig spesiell mens vi følger ryggen ned mot skiene. Jeg tenker at jeg liksom lever på overtid siden jeg faktisk mest sannsynlig ville vært død. Tidligere har jeg vært døden nær flere ganger på mine turer i fjellet, spesielt vil jeg trekke frem glissaden på Midtre Ringstinden i 2009. Hvor mange liv har jeg igjen nå? Det er rart å tenke på, men nå er det viktig lære av hva som gikk galt i stedet for å tenke seg redd på fremtidige klatreprosjekter. Det som ikke dreper gjør en sterkere...

    Vel framme ved skiene fikk vi omsider skiftet og gjort oss klare til den lange nedoverbakken. Med tung sekk, kraftig vind, konturløst terreng, og ujevnt skiføre ble ikke dette noen spesielt god opplevelse. Spesielt spent var jeg på det bratteste henget. Like før dette valgte vi å få på oss hodelykta. Men hvor var det jeg la den? Til slutt så måtte jeg lete rundt i hele sekken, og i et kraftig vindkast med snøfokk ble fingrene så kalde at jeg nesten fikk angst. Bjørn-Even trådde til og hjalp meg med situasjonen, til slutt fant jeg hodelykta og vi kunne fortsette nedover. Jeg hadde randoski og kunne derfor kjøre mye fortere enn Bjørn-Even. Det gikk greit ned bratthenget uten at noe ras ble utløst. Bjørn-Even valgte å bære skiene ned her, noe som tok en del lenger tid når hvert skritt synker langt ned og skoen blir fylt med kald snø og is. Hodelykta til Bjørn-Even lyste ikke så godt så resten av veien ned måtte jeg prøve å begrense farten for å lyse vei for oss begge. Siste stykket gjennom skogen var så kjipt at jeg skal la være å skildre det. Mye stønn og banning kom fra begges kjeft. Men med tid og stunder kom vi ned til Rabben i god behold.

    Deilig å få skiftet til tørre klær og omsider kunne dure i bilen ned mot Åndalsnes der vi fråtset i en stor burger med brus! Nå ventet kun 7 timer i bil hjem mot hovedstaden og det hverdagslige etter en tur som var langt utenfor det jeg regner som en hverdagslig opplevelse. Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffelars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det som lever, er frisk og sprek. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig.

    God tur, og husk ekstra godt på hva mamma sa da du dro; vær nå forsiktig da...

    post-3251-13347477672_thumb.jpg

  12. Rapport med bilder og GPX-data: http://peakbook.org/tour/26548/Paradiskollen+-+min+siste+topp+i+Oslomarka.html

    Egentlig hadde jeg drømt om å dra til fjells for å pumpe pudder eller klatre høyere topper, men været var for kjipt til at jeg gadd. I stedet benyttet jeg anledningen til å utnytte godværet som var her hjemme rundt Oslo. På lista mi over topper i Oslomarka ( http://www.oslomarka.no/hva_er_oslomarka.htm ) med primærfaktor over 100 meter manglet jeg nå kun én topp av totalt 49. Jeg hadde bevisst valgt at dette skulle være Paradiskollen siden jeg hadde hørt så mye bra om denne.

    Utpå lørdags formiddag kjører jeg nordover opp Hakadal til Harestua stasjon. Veien er glatt og åsene er kledd i hvitt etter de siste dagenes kraftige snøfall. Det er Frigg som blir min følgesvenn denne dagen og jeg sliter meg opp langs den blåmerkede stien med truger. Snøen er ganske dyp, så jeg er glad jeg tok med trugene. Litt irriterende at den ene reima til stadighet løsner bak på hælen. Jeg vinner stadig høyde og formen føles bra ut, lite visste jeg at kun to dager senere, i skrivende stund ligger jeg med feber og forkjølelse og klager over tilværelsen. Lyset er utrolig vakkert denne dagen, akkurat slik jeg hadde håpet det skulle bli.

    Det føles godt ut å ta på varden, nok en liste er fullført. Mange rister vel på hodet over dette «listehysteriet», men for meg faller det seg helt naturlig å bruke lister som motivasjon til å komme seg til nye steder som en ellers kanskje ikke ville dratt til. Mannfolk flest liker å drive med egne prosjekter, enten det er å lage ny platning på hytta eller å lage en egen nettside. Jeg for min del har egne små prosjekter innenfor den hobbyen jeg elsker over alt i verden – fjell og friluftsliv. Av og til kan det ta litt overhånd å drive med lister siden den gjerne omfatter et begrenset område, man kan fort få litt skylapper når man ser på kartet for hvor neste tur skal gå. Men helhetlig er jeg ikke negativ til denne måten å praktisere friluftslivet på, så lenge man selv har det moro og ikke plager andre er det vel ikke noe stort problem...?

    Returen gikk finfint i det vakre desemberlyset, jeg gikk meg inn i julestemning denne dagen. Litt kjipt var det at reima på høyrestaven røk, men det var ingen krise. Oslomarka kommer jeg uansett aldri til å slutte å bruke, for oss friuftselskere som bor rundt Oslogryta er marka en veldig viktig grunn til at vi trives. Takk for at du finnes!

    Ha en riktig hyggelig adventstund folkens! :wink:

  13. Hei!

    Om ikke vintertid så helst tidligere enn vi prøvde oss, i regnsesongen er det MYE nedbør i området. Fjellet ligger på ekvator og det varierer med årstiden hvilken side av fjellet det er mest sol dagtid, derfor er ruta via Nelion mest gunstig (les: mindre is/snø) fra desember til mars og North Face Standard Route i juli-sept. Det er ca. 12,5 timer med dagslys hele året, og en tur opp krever nok to dager om man ikke er veldig effektive eller kjenner ruta. På Nelion ligger en liten bivuakkhytte på toppen og det finnes ellers flere brukte bivuakkhyller i nordveggen. Regn med ned mot -10c om natten. Nok en gang, ikke undervurder høyden, ta dere god tid til å akklimatisere dere, enten ved et forspill til Kili eller vandringer opp mot Point Lenana (den "falske" toppen på Mt. Kenya).

    Info om klatringa til Nelion (SØ-ruta), graden ligger rundt 5`ern: http://www.summitpost.org/normal-route-nelion-se-face/156512

    Naro Moru route fra Naro Moru gate er nok en kjappere innmarsj for Nelion enn fra Sirimon gate som vi tok for nordruta.

    Fra Nelion må man forsere en egg kalt Gate of the Mists ( http://www.summitpost.org/batian-true-summit-of-mt/149723 ). Kan være kjekt med stegjern på vei tilbake for å forsere en snø/isbakke. Evt kan man legge igjen et tau og gå på klemknuter tilbake.

    Sjekk også http://www.summitpost.org/mount-kenya/150259

    Har dessverre ingen anelse om hva standardprisen på føring til topps ligger på.

    Grovt sett var kostnadene våre slik pr. person:

    -Flyreise t/r Oslo-Nairobi (6200,-), ble 7000,- i tillegg for ny flyreise hjem pga akutt prolaps...

    -------------------

    Kilimanjaro:

    Kilimanjarotur m/Zara Adventure: 7000,- (park fee inkl. 3000,-)

    Tips til guide, kokk og porters: 900,-

    Transport mellom Nairobi og Moshi: 400,-

    ------------------

    Transport mellom Nairobi og Sirimon gate (Mt. Kenya): 1200,- (vi fikk ordnet dette ved å kontakte [email protected] )

    Park fee Mt. Kenya: 900,- (skulle betalt 2500,- om vi hadde gått for toppen) Husk at det også koster å bruke hytter i parken, telt er gratis. Bruk kokeapparat med bensin (mye lettere å få tak i) fremfor gass!

    Hotellutgifter: 1500,-

    Mat: Veldig billig, noen hundrelapper

    Logistikk er en liten utfordring i Afrika, og "afrikansk tid" er veldig særegen. 20 minutter = 2 timer... Hakuna matata...

  14. Hei!

    Hadde planer om å klatre Batian i sommer, men det ble avlyst grunnet akutt prolaps i ryggen samt stort snøfall på fjellet. Har planer om å prøve igjen ved senere anledning, antakelig i mars måned via tvillingtoppen Nelion.

    Vi to hadde tenkt til å gjøre dette alene. Brukte først Kilimanjaro som akklimatiseringstur og deretter leide vi transport i bil fra Nairobi til Sirmon gate (i regi av Zara International/ClimbingKilimanjaro). Temmelig gjørmete de siste 9 km opp til gaten, sørg for at sjåføren er klar over dette og ordner en skikkelig 4-hjulstrekker.

    Litt om turen vår som ikke gikk lenger enn til første camp kan leses her http://peakbook.org/tour/18550/Ryggsmerter+og+regnsesong+p%C3%A5+Mount+Kenya.html

    Selve klatringa (North Face Standard route, sesong juli-september) dreier seg om 15-20 taulengder, stort sett rundt grad 5 med innslag av svake 6`er-crux. Dette klatres i tøff høyde, kaldt og mulig isete fjell. Om du ikke kjenner ruta kan det være en idé å bivuakkere undervegs, ta med nok vann og klær! Returen går samme vei med boltede snufester. Shipton`s camp er vanligvis BC, og nås fra Sirimon gate.

    Kan sende deg et dokument via mail med mye info om denne ruta om du ønsker.

    Kjenner ikke til noen spesielle guider. Det finnes mange "all-inclusive" opplegg, men dette er jo svindyrt. Jeg ville i så fall foretrukket en semi-privat tur der man leier noen lokale når man ankommer nasjonalparken... Hvis du adder Dancan Njoroge http://www.facebook.com/dancan.njoroge1 så tror jeg han har en del kontakter som kan føre deg opp.

    Vinterstid (desember-mars) er ofte en bedre sesong å klatre på, siden det vanligvis er både tørrere og varmere. Vi dreit oss ut da vi ankom i starten av regnsesongen (midten av august) og snøen hadde lagt seg. Ruta som er mest brukt da er ruta fra Austrian Hut, og den går flere taulengder via Nelion og bort til toppen. Sjekk turrapport http://wwv.no/foreign.asp?subpage=7&ReportId=3534&CountryId=116

    Lykke til, og om du har spørsmål så skal jeg svare på det jeg kan. Hinsides mye forarbeid og logistikk som skal på plass...

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.