Gå til innhold

morten

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    3 404
  • Ble med

  • Besøkte siden sist


Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    morten fikk poeng fra Martin HJ i Tverrbytthornet - travers fra øst mot vest (23.08.07)   
    Etter lang tur dagen i forveien passet det med en noe kortere sag denne dagen. Like etter 10 var Lena og jeg i gang fra Leirvassbu.

    Jeg har mang en gang skottet opp på den bratte østeggen på Tverrbytthornet og fundert på hvordan det er å komme opp der, og denne dagen med sekken full av utstyr samt tørt fjell, skulle det gjøres et seriøst forsøk.

    Vi fulgte stien gjennom Kyrkjeglupen før vi rundet Tverrbytthornet i lia og skrådde opp til foten av den steiler østryggen.
    De første 40-50 meterne var det egentlig ikke mer enn enkel klyving i litt løst fjell, men det bar jevnt oppover og etter hvert ble følelsen av luft på nedsiden påtakelig. Det passet derfor godt med standplass da et litt mer vertikalt punkt dukket opp. En nesten ny stor kile i en sprekk vitnet dessuten om at andre hadde fart samme leia i en ikke altfor fjern fortid.

    Det første punktet var egentlig turens gufneste. Ikke altfor vanskelig, usikre på om vi skal si 3+ eller 4-, men vi får ikke overdrive, så vi sier 3+. Egentlig ikke så vanskelig, men man ble presset litt ut fra fjellveggen samtidig som takene var av en slik karakter at man ikke torde satse alt på et tak.

    Videre varierte det med stort sett lett klyving og enkelte småpunkt i området grad 2-3. Vi sikret 3 taulengder á ca. 25 meter og etter det fortsatte vi med fin klyving 50 meter til innen ryggen bikket over i ei flatere skråning som er delvis dekt av ei snøfonn, ei fonn man ser godt fra mange andre steder.

    Skylaget dro nå innover fjellet, og en kjølig frisk vind kilte seg inn mellom marg og ben. Vi somlet derfor minimalt på Tverrbytthornet. En omgåelse på fonna mot nord ble etter hvert avbrutt pga. overraskende hard snø, så vi fulgte eggen som byr på mye artig ryggrangling bort til Vesttoppen.
    Tinderanglerne (www.tinderangling.no) finner vel sikkert ut at ene toppen mellom V1 og Hornet bør måles mer nøyaktig, men jeg syntes ikke det var noe ved den som minnet om en klar kandidat.

    Et stykke bortenfor Vesttoppen kom vi til den mest markerte rødfjellhammeren på traversen. Å klatre rett opp fra øst er seriøst, men omgåelsene er flere. Normalveien fører litt ut til venstre og ned et stykke mot sør. Vi valgte en morsom, men litt løs hylle mot nord som man kunne følge rundt hele "knollen" og komme bort til rappellfeste på vestsiden (rappellen omgåes relativt greit mot sør om man vil). Vi valgte rappellen for å ha forsøkt det. Litt kinkig start, men så bare kos. Og denne hammeren så ut til å være en drøm for dem som vil klatre litt på 2k turer. Rød, fast og fin og med masse nyttige sprekker til tak og sikring. Mener å ha lest den er gradert til rundt 4 en gang, men det så også ut til å være flere varianter.

    Resten av turen ble transportetappe, mye løs urd ned mot skaret i vest og videre bratt på skrå ned flanken mot Leirvatnet og tilbake til Leirvassbu etter ca. 7,5 timer.

    Legger ved noen få bilder.









  2. Liker
    morten fikk poeng fra Kjetil66 i Uranosbreen   
    Under normale forhold gås Uranosbreen til påske uten tau på ski. Det er tross alt sprekker der så man må gjøre det på eget ansvar. Gjerne litt til høyre for midten i starten oppover og så opp i skaret nord for toppen. Fra bandet nord for Langeskaveltinden er det greit over breflata på Mjølkedalsbrean og opp mot Mjølkedalspiggan. Lite sprekker her, men mer lengere nede på Mjølkedalsbrean.

    Ryggen rett opp mot Mpiggen er veldig bratt i øvre del, kanskje litt vel bratt på vinterføre?

    Har ikke oversikten foran meg nå, men mener å huske det er mulig å runde litt ut på den vesle breen på andre siden og nå toppen fra... La meg se kan det bli nord, nordøst e.l.
  3. Liker
    morten fikk poeng fra Fjellskald i Tre deilige dager i Jotunheimen (27-29.09)   
    En lei forkjølelse hadde barrikadert seg i kroppen og ville ikke ut, men en slike værmelding som var i slutten av forrige uke kan man ikke la være å handle etter, så lenge man greier å stable kroppen på beina.

    Med svært moderate turplaner i bagasjen dro jeg med fullpakket bil til fjells tidlig torsdags morgen. I Lom møtte jeg Coni og sammen kjørte vi til Spiterstulen.

    27.09.07 - et Breventyr!
    Spiterstulen var fylt opp med leirskoleelever som denne dagen skulle få en drømmedag til Galdhøpiggen. Håper virkelig at alle koste seg og at dem ikke gikk og ergret seg over slitne bein, såre føtter, manglende mobildekning, fravær av MSN e.l. Naturen hadde i alle fall lagt alt til rette, med melisglasur på toppene, fyr i dallyngen, nesten vindstille og sol fra skyfri himmel.

    Vi lot leirskoleelevene få ha Galdhøpiggen i fred og ruslet alene opp mot Svellnosbreen hvis nedre brefall også er kjent under navnet Eventyrisen, et fullt fortjent navn. I sommer har jeg i "yrkes" embed besøkt en god del av Jotunheimens brefronter, og ingen av dem er i nærheten av Eventyrisen hva spennende formasjoner angår. Legg på litt nydrysset hvitpudder og beinhard blåis etter en streng natts frost. Vi brukte 2-3 timer i brefallet, lette opp et par formasjoner og jeg knipset noen bilder mens vi rett og slett storkoste oss.

    Videre hadde vi ikke noen store planer. Coni ville på Midtre Tverråtinden. Jeg innså etter hvert under heftige hosteanfall og lunger som vrengte seg etter mer luft at dette ikke var dagen for fysiske utskeielser for mitt vedkommende. Jeg satt på Solskinnstoppen i strålende sol mens Coni tok en avstikker opp på Midtre Tverråtinden. Deretter tok vi på tauet, ruslet opp på fjellet rett sør for Svellnose, bare sånn for å få førstehåndskjennskap til en vanlig oppgang fra Svellnosbrean når man vil kombinere denne med Galdhøpiggen.

    Turen ble avsluttet med en overraskende flott avstikker ut fjellryggen over brefallet. Her kunne alt av tårn og skulpturer betraktes i fugleperspektiv.

    28.09.07 - Tverrbytnede, en bortgjemt idyll
    Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt.
    Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede.
    Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu.
    Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder.

    Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja!

    Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser.
    Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag).

    Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen.

    29.09.07 - Familien kom, og så kom gråværet
    Hadde egentlig bare planlagt tur 2 dager, men værmeldinger kunne tyde på at været skulle holde seg litt lenger. Ordnet det derfor slik at Julia og Linn Thersese kom over på fredag kveld, for å ta en tur på lørdagen, og tur ble det. Linn Therese syntes kanskje teltnatta i Leirdalen var kald, men sov seg tappert gjennom. Med den nye dagen, var også godværsfølelsen borte. Riktignok var det sol og blå himmel, men en ilter og isnende vind kjølte voldsomt. På Leirvatnet dannet det seg skumtopper og innen vi nådde Langvatnet var det helt tydelig at det kom en truende front fra sør. Den hadde allerede "spist opp" Knutsholstinden. Vi snudde, men rakk ikke helt tilbake til Leirvassbu før vi ble spist vi med, men det var også en tur som hadde sine øyeblikk. Linn Therese strålte dessuten av glede da hun kunne spasere over skaresnøen som lå flekkvis og spredt over landskapet.


    Lemen - merkelige kamikazevesener
    I Leirdalen er det utvilsom Lemenår i år. Dem piler hit og piler dit, spretter opp fra hull og forsvinner i hull. Greit nok det, men litt mer uforståelig er tilsynelatende meningsløse vandringer. Noen som har gått på isbre her? Hva er det man gjerne finner der? Lemen, lemen, lemen, lemen, lemen og kanskje et reinsdyr. På toppen av Tverrbottinden var snøflata perforert av små lemenspor - så man skulle tro det var tusenvis av dem. Hva skal de dit å gjøre? Det samme innover på breflata ved Søre Illåbrean. Ved fronten på Svellnosbrean gikk et lemenrikt spor rett inn i breisen. Sporet gikk innover på snøen og rett ut på steile, blanke blåisen. På Tverrbottinden gikk sporene omtrent utenfor skavlkanten mot øststupet. Ingen høydeskrekk her nei! Er dem så dumme? Ser liksom for meg et lemen på full fart inn i brefallet, plutselig kommer det ut på isen. Ops! Skli. Og vips nedi en kald, våt, dyp, mørk sprekk. Men det er kanskje ikke så farlig om man blir fuglemat eller brefyll? Utsiktene er sikkert ganske dystre lell når man er høyfjellslemen i et lemenår.


    Kommer et par bilder etter hvert.










  4. Liker
    morten fikk poeng fra Martin HJ i N. Kalveholotind 01.07   
    Var en tur på Nordre Kalveholotind ved Bygdin i går.
     
    Mest for å få litt trim og å få gått inn mine nye fjellstøvler. Det var stort sett bart hele veien. Veldig mye fjellblomster, og morsomt et røyskattkull med masse nysgjerrige unger. Et eller annet er alvorlig galt med kondisjonen har jeg funnet ut, så turen ble et slit av det store. Syklet fra Bygdin inn til Bygdisheim, og krysset elva fra brean og gikk opp sida. Lå enn del bratte snøfonner fortsatt i østhellinga opp mot toppen. Toppen kunne ikke by på annet enn tåke og kraftig vind, men snøen var utrolig behagelig å gå på. Fjellsesongen er definitivt i gang!
  5. Liker
    morten fikk poeng fra Store Toren i Å vandre alene   
    Risiko ble godt treffende definert som konsekvens * sannsynlighet av Lars i et annet innlegg i dette forumet.

    Konsekvensen er / kan bli ganske store dersom et eller annet skulle skje, men sannsynligheten? For en fjellvant person er vel forholdsvis liten.

    Tenker bare på alle de timene jeg har tilbrakt på tur alene eller sammen med noen. Hittil har det jo ikke hendt noe svært alvorlig. En del nesten ulykker har det blitt, men det har jo gått bra.

    Det er nok andre, ikke bare jenter, som får høre at det er farlig, og endog dumdristig å vandre alene. Jeg er imidlertid enig med deg at det for det første er en flott måte å oppleve naturen på. Sansene fokuseres mye mer på omgivelsene og opplevelsene der og da. Er man flere, kommer det fort en masse sosial støy inn i bildet. Når det er sagt, så setter jeg utrolig stor pris på likesinnet turfølge av og til.

    Jet tror også at konsentrasjonen og fokuset på å ta seg trygt frem er større når man er alene (vel å merke at man har basis kunnskapen og erfaringen til å ferdes trygt i fjellet).

    Når det er sagt, så er det klart at dersom uhellet først skulle være ute, så er man fort i litt mer alvorlig trøbbel dersom man er alene, og da som du, gjerne så langt fra folk som mulig...
    Men det skader jo ikke å si i fra hvor man går da.. Med et brukket bein kan man klare seg lenge før hjelpen kommer dersom man er velutstyrt.

    "Gå aldri alene" heter det i fjellvettreglene, men det er nok ganske mye erfarent fjellvett som vandrer rundt alene i fjellene. Så fortsett med det du, og det med god samvittighet.
  6. Liker
    morten fikk poeng fra Kalledra i [nettsted www.etojm.com] Ingenting varer evig.   
    Hehe, skulle lete etter noe gammelt stoff fra etojm.com i dag og kom over den antikvariske tråden. De prosjektene det så "hemmelighetsfullt" ble antydet om i noen poster ble til slutt til hhv. fjelletibilder.no og ikke minst peakbook.org
  7. Liker
    morten fikk poeng fra martin.m i [nettsted www.etojm.com] Ingenting varer evig.   
    Hehe, skulle lete etter noe gammelt stoff fra etojm.com i dag og kom over den antikvariske tråden. De prosjektene det så "hemmelighetsfullt" ble antydet om i noen poster ble til slutt til hhv. fjelletibilder.no og ikke minst peakbook.org
  8. Liker
    morten fikk poeng fra Memento mori i Storen - "Vinterklatring" og vendereis på Hjørnet   
    Sent fredagskveld, på vei ned til Årdal. Tåkeskyene henger tungt nedover de bratte fjellsidene. En snau time senere, opp mot Berdalsbandet overraskes vi av stjerneklar himmel hist og her. Dette får humøret oppover og selv den nidkjære bomvakta som sitter her etter kl. 22 en fredagskveld i september får ikke ødelagt humøret. Ned mot Turtagrø blir det bare bedre og bedre. Innen vi har fått opp teltet i Ringsdalen er det kun de høyeste toppene som fortsatt gjemmer seg i skyene.

    05.50 ringer vekkerklokka (i ettertid ser jeg at det godt kunne vært en time eller to tidligere). Ute er det skyfritt og kaldt. Ingen grunn til å snu seg rundt i soveposen nå, her er det bare å sette i gang. Litt over halv syv begynner vi å gå. To drepende tunge sekker skal bæres fra snaut 1000 til 2405 meter. Vi har et tau hver, personlig klatreutstyr, kamera, klær, mat med mer. I tillegg har jeg et par ekstra støvler med stegjern utenpå sekken. Brestøvlene er alt for lite snille mot føttene mine til at det kan gå en hel dag, samtidig som jeg ennå ikke har fått meg et par stegjern til de vanlige fjellstøvlene. Tor Erik har sikringsmidlene. Totalt er det nok en 13-15 kg. på hver, og det merkes opp den bratte lia med myk vegetasjon fra Ringsdalen opp mot Dyrhaugsryggen. Vegetasjonen suger til seg en god del av hvert eneste fraspark. Jeg er bare sjeleglad at det er såpass kjølig, ellers ville jeg vel ha smeltet allerede her.

    Morgensola treffer breen på Store Ringstind. Glødende rosa farger. Det er vakkert. Antydninger til nysnø på Soleiebotntindane gjør oss litt urolige og når Store Austabottind dukker opp med en fullstendig hvitpudret nordflanke forstår vi at Skagastølstindane kommer til å være hvite de også. Håpet er at sola skal få skikkelig varme og smelte det meste. Når Skagastølstindane endelig dukker opp så er det som om en hvit linje er trukket ved ca. 2000 moh. Alt over er hvitt! Håpet om å komme til topps blir med en gang litt mindre, men prøve skal vi i alle fall. Ved Øvre Dyrhaugstjerna har vi gått i vel en time og får en velfortjent pause ved det blikkstille vannet. Hurrungtinder i morgenlys som speiler seg er umulig å gå forbi uten å fotografere.

    Vi har kommet litt for høyt opp og må en del ned igjen på vår vei over til Skagastølsdalen. Vi kommer inn på stien like ovenfor Tindeklubbhytta. Her det også flere andre på vei oppover. To par går litt foran oss, mens like bak følger en gruppe på 5. Etter å sklidd på såpeglatte, rimdekte steiner et godt stykke, er det en befrielse å komme på stien hvor støvlene blir værende der man setter dem inntil de får beskjed om å gå videre. Stien er lettgått, omgivelsene storslagne og det går greit fremover. Morgensola lyser opp Dyrhaugsryggen mens vi selv befinner oss i skyggenes dal.
    Ved brekanten er det skobytte for min del. Litt stusselig ser det nok ut der jeg trasker oppover breen med et par fjellstøvler i hendene, men breen er lett å gå (uten stegjern ville det forholdt seg helt annerledes) og vi er snart oppe på bandet. Sprekken helt øverst på breen passeres enkelt på hardfrosne snøbruer, men jeg stusser likevel litt over uttalelser jeg tidligere har hørt om at Skagastølsbreen er sprekkfri og trygg. På vår vei har vi passert et skummelt vannhull, omtrent passe stort til å sluke en mann, og lenger vest på breen er det en del sprekker.

    På bandet legger vi inn en kort rast. Det samme gjør de fire foran oss. En av dem er medlem av tindeklubben og alle er de velkjente med tau, jern og bratt fjell. To av dem har vært her før og full av respekt vil Tor Erik at vi følger etter siden vi selv ikke er kjent på fjellet. Alt som er av vann er frosset så det er livsfarlig glatt mange steder. Opp Midtmaradalen trekker det mye fuktighet i form av tåkeskyer, men de smuldrer heldigvis bort i det de når bandet.
    De 5 bak oss har vi ikke sett på en stund, men vi følger like etter de 4 i morgensola. Vi går stort sett etter varder og tenker ikke selv så mye over hvor vi går. Allerede temmelig langt nede dukker det opp små utfordringer der vannet har frosset til ei hinne på steinene. Klyvingen behøver ikke være veldig vanskelig før det blir en utfordring av slikt da. Et godt stykke opp i fjellsiden kommer vi til et markert belte med bratte sva som sperrer det meste av veien, jeg synes likevel vi er for langt til høyre, men siden jeg uansett ikke er klatreren blant oss holder jeg kjeft. De 4 andre tar på seg klatretustyr og Tor Erik vil følge etter så det blir en del venting. Lenger til venstre står en varde og slynger viser at folk har rapellert ned - Her hvor vi står er det ingen tegn som tyder på mye trafikk. I tillegg ligger det i skyggen. Guttene kommer greit opp, men jentene kommer ikke opp det første opptaket som er ca. halvannen meter høyt, uten gode håndtak. Fjellet er såpeglatt av snøen. Den ene får stå på skulderen min, mens den andre får bruke Tor Eriks hender. Endelig er det vår tur. Tor Erik sliter en del med å komme opp, men greier det alene. Jeg bruker tauet. Flere glatte partier passeres, partier som i tørt vær kanskje er en god to'er men som nå fort både blir 3'ere, 4'ere og enda mer. Vi kommer opp til ny standplass og er nå uansett "fanget" i denne ruta. Det blir en god del venting, men heldigvis skinner sola. De 5 andre har kommet etter og er nå nede ved klatringens begynnelse.
    Endelig er det vår tur igjen, inne i en snødekt og skyggefull vinkel bærer det, mens normalveien ligger der 30 meter lenger til venstre, i sola og gliser av oss. De andre har brukt lang tid opp, og det samme gjør Tor Erik. Dette er fort opp mot en 4'er på tørt fjell mener han... Her på de såpeglatte flatene er det i tillegg bare å plusse på. Jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp uten juks, men det er ikke et tema uansett. Jeg vet at vi begynner å komme i tidsnød og bruker tauet der andre løsninger ikke er åpenbare. Således kommer jeg meg forholdsvis raskt etter. Endelig kan vi gå litt igjen, men det varer ikke lenge før det blir bratt. En skråtravers opp mot punktet der rutene til Hjørnet og Andrew's renne, de to vanligste rutene fra bandet, deler seg sikrer vi igjen. Det er meget enkelt, men snølaget og stedvis isen gjør underlaget lite pålitelig og på det glatte flatene nedover er det ikke noe problem å få god fart ned mot Midtmaradalen.

    Utsikten er herlig. Nede i dalene gløder lyngen i rødlige farger. Det lille laget med pudder gjør Store Austabottind ekstra attraktiv, og det hele tatt følelsen av å være høyt oppe er sterk. Vi er vel på vel 2200 meter nå. Oppover mot hjørnet ligger snøen hardpakket i ei renne. På grunn av manglende bremsefelt på nedsiden sikrer vi også her. De andre er for lengst på vei ut i Andrew's renne.
    Jeg vet ikke om det er snøen som er skyld i det, men vi finner ikke den riktige veien til hjørnet, men havner ut mot østflanken 6-7 meter nedenfor hjørnet. Jeg sikrer og Tor Erik klatrer opp.

    "Jeg tror ikke vi kommer opp i dag roper han", "Er du sikker!", roper jeg tilbake, "99%!".. I dette øyeblikket skjønner jeg at det ikke blir noe av toppen i dag. Kraftig vind pisker forbi og sender snøklumper og fokksnø ut i lufta. Et øyeblikk uten votter er nok til å få stive fingre. Jeg klatrer etter, for jeg vil i alle fall ha sett hjørnet, hyllene og galleriene med egne øyne. Klokka er 15, vi har brukt 5 timer (!) fra bandet og opp hit. Det er mørt kl. 20.30. Sola har ikke smeltet snøen her ute som vi hadde håpet. Snø og is ligger bortover hylleformasjonene. Sola er i ferd med å si farvel til denne siden for å overlate den i skyggenes forvaring resten av dagen. Til tross for snøen.
    Det ser ikke avskrekkende ut med sikring. Det er langt ned til Slingsbybreen, men ikke like loddrett som jeg hadde forestilt meg. Tidsaspektet blir avgjørende, og det er ingen vanskelig avgjørelse å ta. Vi tar noen vinterlige bilder i sola på hjørnet før vi forbereder oss på returen. Før vi vender om får vi en herlig utsikt mot den snødekte Styggedalsryggen og Jotunheimen. Bortsett fra her i Hurrungane er det bare toppene over 2300 moh som er ordentlig hvite.
    En kort rapell ned fra hjørnet, deretter en 50 meters gårapell ned snørenna, litt gåing, så en 50 meters direkterapell. Herfra holder vi litt lenger ut mot Skagastølsdalen og kan gå ubesværet på snøen der vi hadde vår vanskeligste taulengde på vei opp litt lenger til venstre. Taubruken blir avsluttet med en siste 50 meters rapell. Det beste av alt er: Vi klarte det uten å sende stein i hodet på de 5 bak oss. De snudde et stykke lenger nede, og har vært i gang med rapellering under oss med engstelige blikk opp mot oss. Nedenfor hjørnet feide tauet med seg noe stein når det ble dratt ned, her gikk det greit. Nedover mot bandet følger vi de 5, og varder. Likevel kommer vi ned en annen vei. Det er tydelig at det er minst to vardevarianter i den nedre delen av fjellet.

    Litt over halv ni er vi nede ved teltet i Ringsdalen. Støle og sårbente. Til tross for en del venting har jeg omtrent ikke sittet på rompa de 14 timene. Vi skifter og kjører ned til Turtagrø for litt lys og varme samt noe forfriskende for strupen, men blir møtt av et oppslag som sier "closed because of wedding".

    I ettertid filosoferte jeg over hvordan det hadde vært hvis vi hadde gått vår egen vei, fulgt varder og ikke blitt hengende bak de 4? De kom til toppen, riktignok med mørket snikende inn på vei ned. Vi vill trolig spart den vanskeligste klatringen samt ganske mye ventetid. Hadde vi nådd hjørnet 13-13.30 ville vi nok fortsatt. Vi kommer tilbake, men ikke midt i september neste gang.

    Nytt 03.11.2003:



    Se flere bilder på www.etojm.com/dir/
  9. Liker
    morten fikk poeng fra Per Fredrik i Glemte perler (fjellstuer) vs Fjellstuer som er i ferd med å grave sin egen grav   
    Veien er en privat fjellvei på 18 km av relativt god standard. Synes ikke 50.- er spesielt dyrt for dette Ikke noe problem å bestige alle 2k topper rundt Visdalen uten å kjøre opp dit. Med telt og litt bedre tid går det fint
  10. Liker
    morten fikk poeng fra Hjortefot i Å vandre alene   
    Risiko ble godt treffende definert som konsekvens * sannsynlighet av Lars i et annet innlegg i dette forumet.

    Konsekvensen er / kan bli ganske store dersom et eller annet skulle skje, men sannsynligheten? For en fjellvant person er vel forholdsvis liten.

    Tenker bare på alle de timene jeg har tilbrakt på tur alene eller sammen med noen. Hittil har det jo ikke hendt noe svært alvorlig. En del nesten ulykker har det blitt, men det har jo gått bra.

    Det er nok andre, ikke bare jenter, som får høre at det er farlig, og endog dumdristig å vandre alene. Jeg er imidlertid enig med deg at det for det første er en flott måte å oppleve naturen på. Sansene fokuseres mye mer på omgivelsene og opplevelsene der og da. Er man flere, kommer det fort en masse sosial støy inn i bildet. Når det er sagt, så setter jeg utrolig stor pris på likesinnet turfølge av og til.

    Jet tror også at konsentrasjonen og fokuset på å ta seg trygt frem er større når man er alene (vel å merke at man har basis kunnskapen og erfaringen til å ferdes trygt i fjellet).

    Når det er sagt, så er det klart at dersom uhellet først skulle være ute, så er man fort i litt mer alvorlig trøbbel dersom man er alene, og da som du, gjerne så langt fra folk som mulig...
    Men det skader jo ikke å si i fra hvor man går da.. Med et brukket bein kan man klare seg lenge før hjelpen kommer dersom man er velutstyrt.

    "Gå aldri alene" heter det i fjellvettreglene, men det er nok ganske mye erfarent fjellvett som vandrer rundt alene i fjellene. Så fortsett med det du, og det med god samvittighet.
  11. Liker
    morten fikk poeng fra runemo i Store Skagastølstind   
    "Letteste" rute er via Slingsbybreen og Mohns Skard. Ved optimalt rutevalg ikke over grad 2, men mange andre alpine utfordringer (bre, sva, etc.) så i praksis ikke letteste / mest benyttede rute.

    Mest benyttede ruter er Heftyes renne. Til tross for en 4/4+ grad, dreier dette seg kun om et punkt som man mer eller mindre kan "jukse" seg forbi (stå på bolt, skuldre e.l.) Ellers ikke over grad 3. Ofte solrik, tørr og fin med unntak av inni selve renna som er trang, mørk, fuktig og tidvis snø-/ isfylt.

    Er også andre varianter ved siden av Heftyes. Vigdals sva til venstre (eksponert) og Tandbergs renne (ofte vått) til høyre.

    Mange går også Andrews renne. Noe lengre klatring, men med moderat vanskelighetsgrad (3+).

    Som Mayhassen sier. Det finnes mye allerede på forum og på nette for øvrig.

    Selv har jeg kun gått Heftyes og fra Mohns Skard, så jeg kan ikke gi noen total sammenligning. Men Heftyes er rimelig greit utpå sommeren når snø og is i renna er borte. Ofte solrik og en veldig ryddig rute. Ulempen er kødannelser.
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport sporing

Outnorth.no Skittfiske
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.