Trond Monkvik

Har stor glede av min annabukse. Skiftet ut knappene med glidelåser, og de ble enklere å ta på med kalde fingre. Det beste er likevel knappeteltduken. Meget rimelig og godt stoff til turklær. Har sydd mange gode bruksplagg og turplagg av knappeteltduk. Passe tykk og slitesterk, og brukbart vannavvisende med impregnering. Tørker dog ikke spesielt hurtig.

Den sitter godt nok på meg. Pass på å ikke velge for stor.

Siden jeg fikk en ull/silke skjorte fra Northern playground, har jeg ikke brukt annet sommerstid. Har en kortermet og en langermet. Brukes som regel alene når det er lite vind (grundig sprayet med peremetrin, da myggen lett stikker gjennom), eller med vindjakke over. Lukter ikke mye (har gått en mnd med denne hver dag, og fikk lov å komme inn da jeg kom hjem).

Jeg gjør stort sett som Skal Bare. Følger med på terrenget når jeg går (svært viktig også å se bakover). Memorerer i tillegg kartet før jeg drar hjemmefra, hvis jeg ikke er kjent. Har alltid papirkart og kompass i sekken, Ellers er det aller viktigste, som sagt her tidligere: Å orientere betyr at du alltid vet hvor du er. Hvis du ikke vet hvor du er, kan ikke noe kart eller kompass hjelpe deg. I alle fall ikke hvis sikten blir dårlig.

Har en Univega elsykkel som jeg bruker til akkurat det Miamaria etterlyser. Her hvor jeg bor, er skogsbilveiene opp mot snaufjellet bratte, og ofte med sterke innslag av store steiner og glatte sva. Jeg sykler med sekken på ryggen, men størsteparten av oppakningen i sykkelvesker. Denne vektfordelingen synes jeg gir bedre fremkommelighet. Krankmotor er også bra. På tross av at jeg ferdes på skogs("bil")vei, må jeg ganske ofte av sykkelen (bratt, store steiner, glatt). Da er trillefunksjonen nærmest uunnværlig, sykkelen er tung. Solid konstruksjon og gode skivebremser er et must. Ellers er jeg enig med Bjørn J i hans første innlegg. Vil ellers si at elsykkelen har utvidet min aksjonsradius for dagsturer dramatisk. Jeg er veldig glad i den.

Sommerstid går jeg i Keen tursandaler med tåbeskyttelse og reim over hælen. Lett og behagelig. Riktig nok uten ankelstøtte, men det har ikke vært noe problem for meg. Inni bruker jeg enten Sealskins eller Goretex sykkelsokker. Disse sokkene er dyre, og har begrenset levetid, spesielt hvis de skal være vanntette. Dette bruker jeg både i skog og fjell, (går ikke i svært bratt terreng). De har passe stiv såle, også i moderat ur. Med ekstra ullsokker innenfor de vanntette sokkene, holder jeg varmen også ved moderat vassing i snø

Etter å ha lest noen sider i forumet om dette emnet, gikk jeg tilbake til Faarlunds klassiker "Friluftsliv" og leste kapittel 4 for n-te gang. Les det gjerne, alle som ikke har lest det. Jeg synes det oppsummerer grunnlaget i denne diskusjonen ganske greit. Farer er en del av hverdagen for oss alle, men det som er livsfarlig for noen, er kanskje dagligdags rutine for andre. Hvis alle kunne ha dette i hodet, og prøve å være bevisst og årvåken på seg selv, må vi bare leve med det fullstendig usannsynlige som allikevel av og til skjer.

Fryser på føttene om vinteren. Vanskelig å finne varme nok sko. Bruker vanligvis skostørrelse 42. Brukte et par timer i butikken da jeg kjøpte Svalbard. Prøvde diverse variasjoner av såler og sokker. Gikk til slutt for størrelse 46! Har ikke angret. Støvlene føltes umiddelbart unaturlig store å gå med, men det vente jeg meg raskt til, og: jeg fryser ikke på føttene, og skoene sitter godt nok, også til telemarkkjøring.

Tusen takk for at du deler dette flotte prosjektet med oss! Har aldri seriøst vurdert kvist/pinnebrenner, hovedsakelig fordi det i høyfjellet på våre kanter tar mye tid å finne nok tørt brensel hvis det har regnet en uke. (og det er ikke sjeldent hos oss) Hvis man ikke går for høyt, har man riktignok dvergbjørka, som alltid brenner. Tror derfor jeg skal lage meg en sånn, og prøve når det blir sommer igjen. Hvis du alltid setter den på en flat stein, trenger du da bunn? Jeg har blitt skikkelig minimalist etter at jeg ble dårligere til beins, og prøver å unngå unødvendig vekt, spesielt i sekken. (jeg syr turtøy selv, og synes det er lettere å bære ting i lommer fordelt rundt omkring, enn i sekken). Nok engang: Takk!

Det er ikke så lett for meg å svare deg, da jeg ikke forstår problemet. Jeg koser meg nemlig alene i fjellet og skogen, og synes det er slitsomt å dra på noen andre. Jeg svarer allikevel, for jeg kan fortelle deg hva jeg bedriver når jeg er ute på tur. Jeg bruker min nysgjerrighet hele tiden. Prøver å bli kjent med og finne ut av alt jeg kommer over på min ferd: Dyr, vekster, bergarter, terreng, og kort sagt alt som er rundt meg hele tida. Jeg beveger meg mange timer om dagen, kanskje 12-14-16 timer. Rusler rundt etter innfallsmetoden og hvis jeg ser noe som ser spennende ut. Tar pauser når det faller seg slik. Fisker av og til for å få variasjon i kosten. Slår meg ned for å sove først når jeg er trett. Liker ikke å gå hardt i 5-7 timer til jeg blir trett, for så å ligge i en leir og vente på sengetid. Jeg vet ikke når jeg har spist frokost hvor jeg skal sove neste natt,(eller om jeg kanskje skal gå store deler av natta, det gjør jeg også av og til). Har i alle fall aldri tid til å kjede meg.

Jeg prøver stort sett å unngå de letteste traseene, og kommer ofte ut i ulendt terreng. Har sjelden noe mål for dagen. Stanser hvis jeg finner et spennende vann eller andre fine steder. Slik unngår jeg å treffe folk, og har følelsen av å gå i relativt urørt natur. Bruker ofte minst 4 timer på en mil. Kan derfor også være i bevegelse 12-14 timer på en dag. Poenget er: Hastigheten avhenger av hva slags tur du er ute på.

Hvis du legger iglooen din på en haug/forhøyning, kan du lett få gulvet høyere enn inngangen. Det gir mye bedre sovekomfort. En igloo til to personer lager du med litt øvelse på ca to timer, hvis snøen er ok. Øvelse gjør mester! (Jeg synes din igloo ser for spiss ut). En god igloo har alle fordelene både til et telt og en snøhule. Dvs: behagelig temperatur og minimalt kondens. Det er vel verdt den ekstra tiden det tar å bygge den

Alle fjellfolk burde bruke noe tid til orienteringsløp eller i det minste turorientering. Det gjør orienteringen til en nær automatisk funksjon. Dessuten hjelper det på kondisen. Det nytter ikke å starte orienteringen når du er gått vill. Greia er å alltid vite hvor du er. Observer terrenget mens du går, snu deg stadig. Lag deg et mentalt kart over området du er i mens du går. Du ser hvor det er koller og daler ved å observere terrenget fra skiftende posissjoner mens du går. Sammenlign med det memorerte kartet. En GPS er nyttig hvis det er tåke eller mørkt, og du er på vann. Hvis du er på land er det beste å bruke noen timer for å memorere kartet, spesielt hvis du skal ut i nytt terreng. (ha med kartet på tur hvis det skulle være noen detaljer du har glemt). Et kompass er nyttig, hvis det er mørkt eller tåke. Man greier det meste ved å følge med på bekker, elver, evt. stier og hellingen i terrenget. Tell skritt hvis det er kritisk med avstander. (test ut skrittlengden i aktuelt terreng på forhånd). Hvis du lærer barna dette på dine turer i tillegg til bruk av kart og kompass, gir du de verdifull kunnskap. De lærer å bli ett med landskaper så å si. Jeg bruker Inreach for å ha kontakt med familien med meldinger, og for å ha en nødknapp. Har aldri sett nytten av GPS.

Knapper kan vel være ok hvis du har varmebuksa ytterst. Da er det lett at den blir våt, i hvert fall her i nord. Dessuten blir fingrene fort kalde. Jeg synes alt i alt at glidelås er best.