Fridtjof N.

Riksvei eller ikke riksvei. Det er ikke det vesentlige for meg her. Jeg synes egentlig ikke noe om store kommersielle arrangementer i høyfjellsnatur, på grensen til nasjonalparker o.l. Det var kanskje litt urettferdig å trekke ut akkurat det arrangementet, men det var et som ennå sitter i minne, og som satt i langt oppover Ringsdalen. Oppe på Ringsbreen satt ungdommer og helte ned på ølbokser. Greit nok, eller kanskje ikke, men ølbokser ble også satt igjen. En person snakket jeg til, spurte om han ikke hadde glemt noe? "Hæ, kikket dumt og sa, tar'n med på nedovertur'n" Tja! kanskje 1% mulighet for at han hadde gjort det, men han fikk ikke sjansen, jeg pakket søppelet i sekken selv. Poenget er også litt at slike arrangementer bidrar til å "dra" folk til fjellet som ikke verdsetter det for stort annet enn adrenalinkicket å kjøre ned igjen. Har heller ikke sans for andre høyfjellsarrangementer som Skarverennet. Mindre kommersielle arrangementer som DNTs base-camper for ungdom heller ikke. Samfunnet er så fullt av alle slags massemønstringer ellers. Hvorfor i høyfjellet? Delte meninger om finnes om alt. Jeg tolererer det (har ikke så mye valg, det er jo tillatt), men liker det overhodet ikke.

Har bodd i en Helsport lavvu. Greit nok. Ikke altfor vindstabil med sin ene stang. I tillegg står stanga i midten, noe som gjør bålfyring i midten litt mer komplisert. De er lette og er et kjempeflott alternativ til telt for å få litt mer sosiale basecamper dersom man er flere enn to. På høsten er det dessuten gysla kjekt med bålmulighetene. For hva gjør man ellers når det er mørkt klokka 7. Det er noen som kan skrekkelig mye moro i soveposen i et lite tunelltelt, men for de fleste er det mer sosialt og moro, en 3-5 personer rundt et bål (i alle fall dersom veden er så tørr at akutte røykforgiftninger ikke inntrer).... Alternativet med flerstangslavvu er egentlig kun aktuelt for dem som har lavvuen fast på samme sted over litt lengre perioder...

Min "forfar" - den godeste Nansen, uttalte en gang at "Byfolk, de er så rund og sosiale, men samtidig så kjedelige og flate eller noe sånt". Sitter en kveld på en DNT hytte. Observerer en gjeng. Utvetydig østlandsdialekt. 8-10 stk. Godt humør. 2 vinflasker på bordet. Samtalen går. Om fjellet. Med lange ører kan man fastslå at kunnskapsnivået er omtrent på nivå med mine kunnskaper om Oslo's nattklubber? Er dette en stor del av DNTs medlemsmasse? Skaper DNT en egen type fjellfolk? Kan folk som har et nært og omfattende forhold til fjellet identifisere seg med DNT anno 2003? Jobber DNT litt for mye utifra samme målsettinger som våre politiske partier? (les: bøye og tøye på opprinnelige prinsipper og å tilpasse seg kortsiktig for å få flest mulig stemmer til enhver tid) Jeg synes DNT er en bra organisasjon. Men den kunne vært så mye bedre, men kanskje med en del titusen færre medlemmer som resultat? Hilsen en som ikke klarer å identifisere seg med DNT, den eneste organisasjonen for fjellfolk.

Det er 17. mai 2002. En vintersesong går mot slutten. Vi befinner oss ved Turtagrø. For mange selve fjellsportens vugge her i Norge. Det har vært en lang vinter. Men de ivrige vil gjerne strekke den litt. Få med seg den grandiose avslutningen. Selve rosinen i pølsa (les: sesongen). Høyfjellskiturene i mai. Et fenomen som er i ferd med å få større og større oppslutning. Greit nok at man ikke har fjellet for seg selv. Greit nok at man må dele det med andre fjellelskende mennesker som også vil nyte denne grandiose sesongavslutningen. Men tilbake til 17. mai 2002. Turtagrø. Omtrent der hvor snaufjellet må gi tapt for trassig fjellbjørkeskog. Vi kommer kjørende ned fra Sognefjellet. Målet er skiturer på Ringstindane. Først ser vi blinkende biler i hopetall. Så masse folk. Så store plakater, bannere, reklame. Musikk fra bærbare cd spillere høres. Grillosen ligger tett over Turtagrø. Tett i tett står de der. Telt, lavvuer, telt og atter telt. Hipt kledde unge mennesker overalt. Noen med telemarkstøvler, andre med snowboard klær. Ølbokser i veikanten. Festlig lag. Hva er det? Jo snowboardmagasinet Fri Flyt arrangerer "fest til fjells". Jeg eier ikke Turtagrø, og jeg eier ikke fjellet, men jeg ble litt desillusjonert av denne opplevelsen. Fjellet var ikke lenger det samme. Her var en av perlene i Jotunheimen fylt opp av hippe og feststemte mennesker. Jeg er nesten overbevist om at kun en brøkdel av dem er mennesker du finner på tur innover Hestbrepiggane, på Rondeslottet eller på Skagastølsryggen for den saks skyld. Enkeltvis og delt har jeg heller ikke noe imot at folk med slike lyster også bruker fjellet. Men en sånn voldsomt urbant stinkende sammenkomst arrangert av kommersielle aktører? Jeg liker det ikke. Er jeg den eneste?

Snøscootere. Et tema til hete diskusjoner. Splittelse. Uvennskap? Snøscooter gjør jo heller ingen ting i utstillingslokalene, men ute i fjellnaturen? Ødeleggende! Forståelsen blant de fleste som er ihuga scooterkjørere er omtrent like stor som forståelsen hos en innsausa storrøyker om at andre faktisk ikke synes det er berusende deilig med vedkommendes rus. "Skispor krysser verden", eller noe lignende sang Wenche Myhre om i sin vise til Ski VM i Oslo i 1966. Mange steder er det blitt mer betegnende med "Scooterspor krysser fjellet". I mange områder er det mer vanlig med scooter enn med skiløpere. Scooterfolket kjemper for utvidede rettigheter til å bedrive sine lystkjøring i den norske fjellheimen. Til støyende og stinkende sjenanse for det store flertall av turister og andre som ønsker å nyte stillhet, naturopplevelser. De peker på at også de som interessegruppe bør tilgodeses og hensyntas. Til og med en ganske stor interessegruppe er det. I Finnmark teller registrerte scootere mer enn halvparten av befolkningen og antallet i sør Norge er i rask vekst. I mellomtiden, inntil de får igjennom sine krav driter enkelte (jeg vet at flertallet trolig er sånn ca. lovlydige) i lover og regler og kjører i hytt og gevær. Det er ikke uvanlig i områder hvor kun nyttekjøring er tillatt å se et nett av scooterspor som krysser fjellviddene langt ovenfor øverste hytte, støl eller annen bygning. Nytte? Som skiløper og naturelsker er jeg ikke opptatt av å ødelegge for scooterfolket. Men jeg er opptatt av å få stoppet deres ødeleggelse av min livskvalitet. Av mine naturopplevelser. Samt deres generelle negative innvirkning både på fugle og dyreliv og i noen tilfeller vegetasjonen. På samme måte som jeg ikke er opptatt av å stoppe røykere, men snarere å unngå deres forsuring av min tilstedeværelse i det offentlige rom. I Kardemomme by heter det: Man skal være snill og grei og ikke plage andre, og for øvrig kan man gjøre som man vil. Det er en fin regel. Argumentasjonen fra Scooterfolket holder i alle fall ikke mål. Hvis alle muligheter som ligger der tas i bruk, hvor skal man ende? Om 10-15 år vil kanskje barnefamilier dra inn i fjellheimen med moderne beltebiler? Spørsmålet er om forholdsvis urørt natur har en verdi og om det er noe vi ønsker å beholde. Hvis svaret er ja, så er en stram linje, stedvis innstramming, ovenfor Scooteronde en nødvendighet. Hilsen en som klarer seg best på skitur uten scooterspor og urenset eksos i halsen.