Gå til innhold
  • Bli medlem

Terka

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    2 992
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    63

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    Terka ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Hit og dit og tilbake igjen   
    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken.

    Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid. 

    Tømmerrenna fra gamle dager

    En rast og en kikk på det digitale kartet 
    Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til. 

    Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil

    Kan ikke klage på utsikten fra køya

    Første leirbålet

    Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull.
    En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt.
    Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka. 
    Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da. 

    Furutrær er noen fine folk

    Noen har gitt seg ende over
    Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå. 
    Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær.

    Gubbtjønnbua i all sin prakt

    Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld
    Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise. 

    Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen

    Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på

    Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været. 
    I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker.

    En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien

    Kokkelering på lavt nivå
             
    Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen
    Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken. 

    Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn. 

    Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene.

    Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt.
    Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy. 
    Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen. 

    Perfekt leirplass

    Nydelig kveldstur langs Mugga

    Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute.
    Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr.

    En kald morgen

    Om litt er kaffen klaaaaar
    Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig. 

    Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen.
    Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme.

    Et lys er tent på setra

    Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia

    Christian og Romeo Julieta har en hyggestund

    Kartet studeres for de neste dagene
    Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær. 

    Rusling i regnet

    Det er høstpreg i marka
    Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå.

    God morgen sier skogen

    Sus og dus i villmarken

    Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft

    Velkommen inn i varmen
    Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake.
    "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen"
    Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret.

    Christian har funnet seg en helt egen øy
       
    Den som fisker får fisk

    En pen steikefisk av typen Harr
    Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.

     
     
     
     

     
     
     
     
  2. Liker
    Terka ga poeng til sinje for en artikkel, Nord Atlanteren - en seildrøm av de sjeldne   
    Turrapport
    Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur.

    Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen.

    18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke.

    Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove.

    Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var.

    Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv.

    De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur!

    Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder.

    Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt!

    Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg.

    Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger.

    For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte.

    Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge.
     
    Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  3. Liker
    Terka ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Pudder og nordlys i Smørstabbtindane   
    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen

    Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen.

    Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark.


    Lodalskåpa i soloppgang


    Sokse, like sør for Sauen


    Tidlig morgen på Sauen

    Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen.


    I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee


    På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen


    Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben


    Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn


    Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees

    Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp.


    Oppe på Veslebjørn


    Posering her med Skeie og Kalven i vest


    Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet


    Returen ble lagt med en omvei via Kniven. 


    På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her

    Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS.


    Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad


    Kniven og nordlyset


    Sauen HighCamp


    Utgravinger rundt teltplassen
    Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein.
    Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene.

    Distanse: 37.7km  |  Høydemeter: 2140m  |  Starthøyde: 916m ved RV55
    Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m)


    Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.



     
  4. Liker
    Terka ga poeng til tshansen for en artikkel, Middagshornet via Hallehornet (Møre og Romsdal)   
    Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke

    Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her.

    Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her.

    Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra?

    Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til  (Hallehornet) 
    Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt

    Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei  

    Middagshornet i bakkant på bildet over.

    For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt  

    Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen.


    Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. 

    Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned


    Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket.


    Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.

  5. Liker
    Terka ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, En litt episk skitur til Glacier Circle og Mt. Dawson   
    Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia
    Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter.
    Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten.
    Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen.

    Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass


    På tur opp mot Illecillewaet Glacier

    Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887.
    Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre
          
    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co.
    Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co.
    Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives.
    Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives.

    Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette.


    Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten

    Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen

    Mount Dawson/Hasler
    Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her.
    Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet.


    Glacier Circle Cabin under tung vårsnø
    Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund.
    Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club.



          

    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Historikk i veggene
    Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood.
    Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket!
    Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson

    Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse!
    Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta.
    Historiske bilder fra Dawson Range

    Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co.
     
    Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen.
    Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området.
    Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski.
    Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m.

    Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson.


    Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle
     
    Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden.
    Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta!


    Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen


    Under Fox Glacier


    Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak


    En av mange snøras/sørperas den dagen

    Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i.
    Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House.
    Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under)
    Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil.
    Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere!


    Tabbe!


    Ved Fox-Dawson Col på 2800m


    En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn


    Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson

     
    Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen.
    Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold.
    Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen.
    Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps.


    Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest


    Det første klyvepartiet


    Panorama fra toppen av Dawson/Hasler


    Panorama fra Mount Selwyn


    Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m


    Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson

    Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong!
    Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs.
    Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag.
     
    Historiske bilder fra Glacier House
          

    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker
    Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson
    Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives.
    Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux

    Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte!
          
          

    Bilderekke fra øverst venstre:
    Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass
    Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter
    Bilde 3: På brua over Asulkan Brook
    Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern.
    Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range
    Bilde 6:  Mt. Wheeler (3333m)
    Bilde 7: Purity Mountain (3169m)
    Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.