Gå til innhold

PTG

+Støttemedlem
  • Innholdsteller

    1 055
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    6

Omdømmeaktivitet

  1. Takk
    PTG fikk poeng fra lommelun i Gammel klatrer - utdatert og trenger tips   
    Enig med de over, og skal du gå led på bolt er grigri helt ok, men fortsatt vil ATC være anbefalt om det er led på naturlig sikring du tenker deg. Det jeg merker mest er at ATC,ene har litt forskjellig gripeevne, men på tørt føre så skiller det lite, men du får sjekke litt rundt om du har tenkt å oppgradere til ny ATC så kan det være verdt å sjekke litt. F.eks jeg bruker en petzl reverso, og den sklir litt på isete tau enn andre jeg har prøvd, men med hansker så er det greit. I motsatt ende mener jeg at Edelrid har en Mega Jul som låser nesten som en assistert brems.
  2. Liker
    PTG fikk poeng fra Terka i Gammel klatrer - utdatert og trenger tips   
    Enig med de over, og skal du gå led på bolt er grigri helt ok, men fortsatt vil ATC være anbefalt om det er led på naturlig sikring du tenker deg. Det jeg merker mest er at ATC,ene har litt forskjellig gripeevne, men på tørt føre så skiller det lite, men du får sjekke litt rundt om du har tenkt å oppgradere til ny ATC så kan det være verdt å sjekke litt. F.eks jeg bruker en petzl reverso, og den sklir litt på isete tau enn andre jeg har prøvd, men med hansker så er det greit. I motsatt ende mener jeg at Edelrid har en Mega Jul som låser nesten som en assistert brems.
  3. Liker
    PTG ga poeng til Terka i Om du kun kan ha 1 brenner året rundt.   
    En brenner for bruk året rundt, med snøsmelting på kalde vinterturer og kokkelering av forskjellig mat; MSR Dragonfly.
  4. Liker
    PTG ga poeng til Lars Stenseth i Om du kun kan ha 1 brenner året rundt.   
    Veldig fornøyd med Omnilite Ti som jeg faktisk bruker daglig her i Thailand til å koke kaffe på morran, å ellers enkel matlagning,! Er hjemme i Norge ca 1 mai hvert år etter å ha tatt vinteren på en tropisk øy😎 Hjemme i Norge brukes den fast på turer over noen dager med overnatting. Har også kjøpt primus sin egen silencer som gjør den utrolig stille, videre er den glimrende på regulering av varme under steking. Deler av den er i titan så den er også en tanke lettere en mange andre brennere i samme kategori. Og som en over sier, lær deg å kjenn brenneren din, det gjør eventuelle feilsøk enklere. Brenneren er multifuel å tar alt mener jeg, også parafin(3 dyser følger med). Har bare brukt den med gass foreløbig da temperaturer sjelden har vært under null ved bruk i Norge. Men jeg ville som deg ha en multifuel med mulighet for bruk hele året å da falt valget på denne som jeg kjøpte på tilbud på fjellsport for litt over 1500kr med 0,35 flaske. Størrelse messig passer den for bruk opp til 2-3 personer, skal det kokkeleres til fler ville jeg kanskje sett på noen med litt større brennerhode som noen av dem til MSR som også lager fantastiske brennere. Sto mellom MSR Whisperlite Universal og Omnilite Ti, men ble sist nevnte da jeg synes brennerhode på  Whisperlite blei litt stort for kjele å stekepanne jeg bruker, så er der 3-4+ personer så ville jeg gått for Whisperliten som i mine øyne takler større kjeler bedre!

    En god brenner, er en god venn, en god venn er en man lærer å kjenne😉
     
  5. Liker
    PTG ga poeng til Marius Engelsen i Hva tåler termoser?   
    Thermos light and compact er gode, og solide thermoser!
  6. Liker
    PTG ga poeng til Dortase i Hva tåler termoser?   
    Jeg har hatt Thermos Light & Compact Termos i mange år å vært godt fornøyd, den skal ha 10 års garanti.
    Den et trykknaps-lokk. Jeg har aldri hatt noe problem med systemet å det kan enkelt skrues fra hverandre for å vaske. Jeg kjøre det bare i oppvaskmaskina...
    Skjult lenke - logg inn for å se den
    Her er bilde er korka. Skjult lenke - logg inn for å se den
    For meg er størrelse og vekt et poeng på tur. Da synes jeg Work varianten blir litt stor.
  7. Liker
    PTG fikk poeng fra Miamaria i Hvor mye bør man legge i det?   
    Jeg har hatt el-sykkel i 2 år, og all lokal til og fra kjøring når det ikke er for kaldt eller bustete på veiene er på sykkelen. Lillehammer er mye bratte bakker, og da er det deilig å cruise til og fra uten å bli gjennomsvett. Kjøpte på høsttilbud en Haibike som virker å være veldig gjennomførte saker, jeg valgte "pedlersykkel type" med skjermer, bagasje og lys, men kan fint bruke den på grusveier og bra stier om man ønsker det. ps: med litt justering på skjermene for bedre plass går også piggdekk fint.
    Veil.pris 32000, høsttilbud 23000. Skjult lenke - logg inn for å se den
     
  8. Liker
    PTG ga poeng til Marius Engelsen i Kjøpe brukt randonee utstyr?   
    Det endte til slutt med pent brukte K2 wayback 96 mm, noen få cm kortere enn brukeren 2016 modell, dynafit radical ST bindinger og G3 alpinist feller. Samt noen velbrukte Scarpa Maestrale RS støvler.
    Under 5000 kr må være en bra pris!
  9. Liker
    PTG ga poeng til lars p i Oslomarka - isforhold   
    Er vel 40 cm is på Harestuvannet så Gjerdingen har nok ikke noe mindre. Gikk på skøyter der i helga. Lite snø i Marka på de høydene , men øker veldig oppover i terrenget. 
    Ellers gjelder jo regel om at det egentlig ikke finnes trygg is, bare trygg måte å ferdes på den. Husk alltid pigger og nå på våren er det sykt forskjell om morgen og utpå dagen, bor ofte hull utover og finner du bare slush is så kom deg på land.
  10. Trist
    PTG fikk poeng fra varmtvann i Oslomarka - isforhold   
    Jeg kjenner ikke til isforholda i Nordmarka, men skøytgjengen i lillehammer har nå lagt ut at Mjøsa helt nord ikke lenger er trygg, og her har det generelt vært kaldere enn lenger sør. Isen har blitt betydelig svekket den siste uka. Kan også nevne at en "lett" ATV som de har gikk igjennom, men at sjåføren klarte seg. Så får vi se om de får ordnet med dykker til sommeren for å hente den opp 😯
     
  11. Takk
    PTG fikk poeng fra Haavard Haaskjold i Øst-Finnmark på ski – To ukers vinterdrøm fra Vardø til Kirkenes Februar 2020   
    Takk for fin og beskrivende rapport  
  12. Hehe
    PTG ga poeng til Terka i Vølkl VTA-98 VS Black Crows Camox Freebird VS Vølkl Mantra V-Werks VS ?   
    Skal klare å holde en drodletråd igang rundt kjøreorientert toppturski ja. 😄
    PS. Selv Völkl Nunataq i 186 cm lengde med svingradius på 30 meter svinger ganske så villig når brukeren aktivt kjører skia.   
  13. Liker
    PTG fikk poeng fra Terka i Vølkl VTA-98 VS Black Crows Camox Freebird VS Vølkl Mantra V-Werks VS ?   
    Med 170 cm så vil ihvertfall stabilitet (spesielt ved fart og på mer krevende underlag) og flyt (i løssnø) endres negativt, men så klart enklere i motbakker og mer livlig, men det var vel ikke det du var ute etter? Med erfaring og kjørefokus bør skia være lengre enn kroppslengde mener jeg, men 186 cm begynner jo å bli veldig langt om du ikke skal kjøre rett ned da. Så av disse to ville jeg valgt de lengste. Men hva med å se på noe annet i 170-181 lengde, da holdes tråden igang .
     
  14. Liker
    PTG ga poeng til Tessatroll i Fortapt i en jungel av teltutvalg.. hjelp!   
    Hei
    Tenker du vil få mange gode tips her, og mitt råd vil då vere, at det er betre å kjøpe brukt og bra enn nytt og dårleg. For 4000 - 6000 kr kan du få VELDIG bra (lite) brukt telt, som vil fylgje deg i mange år. 
     
  15. Liker
    PTG fikk poeng fra Kenngu i Hvor får man fikset og slipt hakkete øks?   
    Tror det ikke finnes noen steder du kan levere inn øks for sliping lenger. Det er ganske enkelt å gjøre sjøl, mange metoder, avhengig av hvor omfattende du vil gjøre det.
    Billigste og letteste - benytt grovfil og fil ned  der hvor det er hakk enten ved å beholde opprinnelig vinkel (mer arbeid) eller avrunde litt (lite arbeid). Avslutt med litt bryne (grovt og fint). Da er den helt grei til kløyving. Eggen får litt ujevn vinkel, men det betyr lite. 10 minutters jobb. Ved kløyving gjør det lite om eggen er litt avrundet, det biter ikke så lett, men gir bedre "sprengkraft" og eggen holder bedre.
     
     
  16. Liker
    PTG fikk poeng fra Terka i Vølkl VTA-98 VS Black Crows Camox Freebird VS Vølkl Mantra V-Werks VS ?   
    Ja da ville jeg valgt v-werks, du sparer mye vekt der samtidig som du har litt vekt 👍. Kan ikke skjønne annet enn at VTA98 vil oppføre seg mer som ei lett ski og falle mer igjennom under røffere forhold. 
  17. Liker
    PTG fikk poeng fra tubbs i Hvor får man fikset og slipt hakkete øks?   
    Tror det ikke finnes noen steder du kan levere inn øks for sliping lenger. Det er ganske enkelt å gjøre sjøl, mange metoder, avhengig av hvor omfattende du vil gjøre det.
    Billigste og letteste - benytt grovfil og fil ned  der hvor det er hakk enten ved å beholde opprinnelig vinkel (mer arbeid) eller avrunde litt (lite arbeid). Avslutt med litt bryne (grovt og fint). Da er den helt grei til kløyving. Eggen får litt ujevn vinkel, men det betyr lite. 10 minutters jobb. Ved kløyving gjør det lite om eggen er litt avrundet, det biter ikke så lett, men gir bedre "sprengkraft" og eggen holder bedre.
     
     
  18. Liker
    PTG fikk poeng fra Terka i Vølkl VTA-98 VS Black Crows Camox Freebird VS Vølkl Mantra V-Werks VS ?   
    Siden jeg nå har vært på 100eight ski i 3 år, høres ikke så mye, men de har ligget på kant det meste av tiden ifm kiting,  og de har blitt kjørt på masse slags føreforhold. I tillegg har de vært med på mange lokale "topp"-tur (500-800 hm) økter i løssnø. Og ytelser og holdbarhet er på topp. Så 3DGlass konstruksjon som Völkl også bruker på sine V-werks virker meget bra og kan anbefales. Beskrivelsene völkl angir på sine sider er fornuftige, og med endra bedre material specs på v-werks tror jeg du får ei topp ski. VTA-98 er sikkert også bra, men da nærmer du deg veldig "lett" segmentet. Men for lange dager i fjellet om man er normaltrent er jo ikke lav vekt helt borte når man bare skal opp en bre/topp til for å strekke dagene lengst mulig.
  19. Liker
    PTG fikk poeng fra Terka i Hvordan påvirker Coronaviruset ditt friluftsliv?   
    Jeg skulle vært på Rondvassbu for å isklatre + ta toppturer fra tors-søndag,  pulken var pakket og vi var klare til avreise, men med endringene som ble innført var det enkelt å droppe tur. Så da blir det ut å sprelle litt lokalt og bidra best mulig til dugnaden ved å følge retningslinjene. Så skitur lokalt idag, og siden Yr melder fin vind på lørdag så blir det kiting.  Helt ok det å  .
  20. Liker
    PTG fikk poeng fra Roaas i Hvordan påvirker Coronaviruset ditt friluftsliv?   
    Jeg skulle vært på Rondvassbu for å isklatre + ta toppturer fra tors-søndag,  pulken var pakket og vi var klare til avreise, men med endringene som ble innført var det enkelt å droppe tur. Så da blir det ut å sprelle litt lokalt og bidra best mulig til dugnaden ved å følge retningslinjene. Så skitur lokalt idag, og siden Yr melder fin vind på lørdag så blir det kiting.  Helt ok det å  .
  21. Takk
    PTG ga poeng til Haavard Haaskjold i Øst-Finnmark på ski – To ukers vinterdrøm fra Vardø til Kirkenes Februar 2020   
    Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Skjult lenke - logg inn for å se den). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt.  Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning!

    Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️
    Dag 0 - Vardø
    Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål".  91 grufulle historier fra en mørk tid.

    Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet
    Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær)
    Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende.  Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang!

    Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue.
     
    Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva
    Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt.  Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter.

    Bilde 4: Navigering i lett ruskevær
     
    Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118)
    Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118).
     

    Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden.
     
    Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146)
    Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv.  Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype.  Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken.  Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet!

    Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front.
    Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) -  ILAR gammen ved Bergebyelva.
    I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten.  Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme.  Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus!
    Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.-  Nyborgmoen
    Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år?  Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt.  Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn!
     

    Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen.
    Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag)
    Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få.  Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt.  Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten.  En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes.
    Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160)
    Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri.  Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem.  I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn.  På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien.

    Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet
     
    Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241)
    Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265).  Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit.  Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv.
     

    Bilde 9: Trygt og godt i teltet.
     
    Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet
    Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut.  I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem.  Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre.  En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….?  Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter.  I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis.  Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid!   Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. 

    Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden.
     
    Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83)
    Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer.  Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker.  Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover.  I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre.

    Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre.
    Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191)
    Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord.  Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes.

    Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres.
     
    Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa.
    I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei!   Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned.  Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart?  Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. 

    Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet.
    Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes
    Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene.  Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte.
    Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️
     

    Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland.
     
     

    Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden.

    Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track)
     
     
    detaljkart.pdf
  22. Takk
    PTG fikk poeng fra Thomas E i Rafting-/elvepadlings-kurs på nett?   
    Ta quizen: Skjult lenke - logg inn for å se den
    Klikk så på whitewater ramma så finner du mer.
    Og leser du deg opp her får du bra grunn innsikt: Skjult lenke - logg inn for å se den 
     
  23. Liker
    PTG ga poeng til arbe i Forollhogna NP juli 2019 – i villreinens rike   
    Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig.
    Min gode turkompis Skjult lenke - logg inn for å se den og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna!
    Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene.

    Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad)
     
    På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål?
    Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller?


    Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn
    Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig!

    Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var

    Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh!

    Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen

    I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det?
    Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær!


    Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del

    Ypperlige forhold for nudistfiske

    Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt!
    Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig.

    Avkjøling var strengt nødvendig!
    Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget.
    Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten.

    Nordytjønna - en perle

    Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen.
    Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra.

    Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man?
    Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro!

    Godt over halvkiloen. Sprekt.

    Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen
    Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake!

    Joda, vi fant lettgått terreng også

    Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen
    Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint!

    Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet
    Skal hilse fra fjellet
    jeg kommer med bud;
    det lyste så herlig der inne.
    På floene vogga myrduna brud,
    mens viddene lekte så linne.
    Skal hilse fra fjellet - det evige land,
    hvor moskus og jerven har bolig.
    Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
    Kun der får jeg fred og blir rolig.
     
     
     

     
     
  24. Takk
    PTG fikk poeng fra KS10 i Trondheim--> Hardangervidda   
    Bil - E6, så høyre 6km etter Lillehammer (ved Vingrom) og over 3 rygger til Hallingdal. ca 8 timer
    Tog - via Oslo sikkert 10t+
  25. Liker
    PTG fikk poeng fra graham i Trondheim--> Hardangervidda   
    Bil - E6, så høyre 6km etter Lillehammer (ved Vingrom) og over 3 rygger til Hallingdal. ca 8 timer
    Tog - via Oslo sikkert 10t+
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.