Jump to content

Luesveis

+Sponsor
  • Posts

    281
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    6

Reputation Activity

  1. Like
    Luesveis reacted to Martin HJ for a article, Hit og dit og tilbake igjen   
    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken.

    Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid. 

    Tømmerrenna fra gamle dager

    En rast og en kikk på det digitale kartet 
    Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til. 

    Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil

    Kan ikke klage på utsikten fra køya

    Første leirbålet

    Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull.
    En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt.
    Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka. 
    Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da. 

    Furutrær er noen fine folk

    Noen har gitt seg ende over
    Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå. 
    Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær.

    Gubbtjønnbua i all sin prakt

    Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld
    Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise. 

    Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen

    Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på

    Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været. 
    I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker.

    En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien

    Kokkelering på lavt nivå
             
    Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen
    Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken. 

    Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn. 

    Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene.

    Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt.
    Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy. 
    Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen. 

    Perfekt leirplass

    Nydelig kveldstur langs Mugga

    Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute.
    Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr.

    En kald morgen

    Om litt er kaffen klaaaaar
    Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig. 

    Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen.
    Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme.

    Et lys er tent på setra

    Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia

    Christian og Romeo Julieta har en hyggestund

    Kartet studeres for de neste dagene
    Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær. 

    Rusling i regnet

    Det er høstpreg i marka
    Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå.

    God morgen sier skogen

    Sus og dus i villmarken

    Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft

    Velkommen inn i varmen
    Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake.
    "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen"
    Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret.

    Christian har funnet seg en helt egen øy
       
    Den som fisker får fisk

    En pen steikefisk av typen Harr
    Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.

     
     
     
     

     
     
     
     
  2. Like
    Luesveis reacted to Fjellfilmeren for a article, Dugnadsferie på Reinsvassbu   
    Over: Første strøk viser den store kontrasten
    Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet.

    Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene.
    Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro!

    Over: Arn (1,5) imiterer de voksne.

    Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn.
    Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen.

    Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling
    Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet.

    Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver.

    Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag.
    Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt.

    Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på.
    Vi gleder oss allerede til neste års dugnad.
    Fjellhilsen fra Martin Gjellestad

    Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014.

    Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen.
    Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
     
  3. Like
    Luesveis reacted to Fjellfilmeren for a article, På Romsdalstien med stesønn og romvesener   
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu.
     
    I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen.
    Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe!

    Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien.
    Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet.
      
    På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen.

    Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade.

    Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu.
     
    I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta…

    Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel.
     
    Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian!
    Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme?
    Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011:

    Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein:
    Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente.
    Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011:

    Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk:

    Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon…
    Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…

     
  4. Like
    Luesveis reacted to Kjell Iver for a article, En gjenvisitt til Børgefjell   
    20 Juli 2018
    Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung!
    Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen.

    Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. 
    Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold.

    21 Juli 2018
    Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet).
    Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang..


     
     
    Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under).

    Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall!
    Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!)
    Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen.
     
    Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.)
    Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder...
     
    På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen.
    22 Juli 2018
    Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne.
    Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. 

    Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold!
     

     
    Vi får en flott vandring langs med vatnet.
    Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass.

    Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste.

    Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være..
    I varmen er dette oppsettet veldig bra..

    23.07.2019
    Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen.

     

    Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!

  5. Like
    Luesveis reacted to Martin HJ for a article, Høyfjellsprell i jotnenes rike   
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette.
    Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem. 

    Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer
    Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet. 
    Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter.


    Hygge i heimen

    Fire karer som vet å kose seg
    Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg.

    Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen

    Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen.
    Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem.

    Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol 

    Kyrkja er et nydelig fjell
    I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene. 

    Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten

    Det jobbes i fjellsiden
    Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet.

    Toppen er besteget

    Undertegnede ville også være med på et bilde

    Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget

    Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned

    Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen.

    Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk

    Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur

    Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær

    Skogens ro
    Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe. 

    Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side

    Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot

    Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak

    Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe

    Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten

    Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig 

    Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned

    Fornøyd kar med dagens topptur
    Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  6. Thanks
    Luesveis reacted to Martin HJ for a article, Trillemarka - gammel eventyrskog og varme snaufjell   
    Jeg har lurt på å ta en tur opp i Trillemarka en stund, og fikk noen tips av blant annet @Sovjetunionen her inne om noen innfallsporter som kunne være aktuelle. Jeg har sett hun, Bodil og noen andre turjenter fra instagram hygge seg her oppe i Chillemarka som de så fint kalte det  Jeg forhørte meg med et par av mine gode eventyrere om dette kunne være noe de ville være med på og villmarksblodet deres begynte å bruse umiddelbart. Kalenderen ble krysset av og en enkel plan ble lagt. 
    Avreisedag kommer og vi kjører på til vi er vel fremme ved Grøset hvor vi parkerer. I det vi forlater kjøretøyets herlige luftkondisjonering får vi kjenne på hetebølgen som har herjet store deler av Norge de siste ukene. Den skal vedvare melder de vise om, så vi må være beredt på mye svette under bevegelse og passe på å smøre inn legemet med solkrem samt fylle på med vann regelmessig.
    "Dæven det steiker da" sier Simen mens han kikker på motbakken vi snart skal begi oss ut på. For det steker godt under solen idag, og vi skal ha en transportetappe med tunge sekker på i flere hundre høydemeter som skal klatres på en relativt kort avstand før vi kommer til der det jevner seg ut. Vi har siktet oss inn på en leirplass der oppe i skogen ved noen vann som ligger tett inntil hverandre. 

    Simen nyter urskogens ro
    Etter en stund med tråkking oppover på både brede og smale stier, kommer vi frem til et idyllisk område hvor vi skal gjøre leir for dagen. Vi legger fra oss storsekkene og søker rundt etter passende trær som vi kan henge våre hengekøyer i. Det er lettere å finne bra trær i en furuskog enn i en granskog på snaufjellet finner vi fort ut av, det er sparsomt med trær som kan brukes men etterhvert finner vi en flott klynge med juletrær som faktisk alle tre kan sove i. Vi rigger oss til og lager mat og fyller på med drikke, kroppene er klar for næring og ikke minst avkjøling. Innsjøen foran oss ser forlokkende ut og det er ikke tvil om at det skal bli forfriskende med en dukkert i denne varmen. 

    Nydelig med et bad etter noen timer med sekk. Kystvakta passer på fra sidelinjen.

    Avkobling i køya sammen med Thor 
    Siden vi er glad i en topptur eller to så ser vi oss rundt etter det høyeste fjellet i området, og siden vi ikke er så langt unna Slettefjell så må det bli kveldstur opp til denne for å få litt utsikt og innsikt i solnedgangen. Vi finner ut at dette blir en herlig vandring med litt flytende godterier pakket ned i dagstursekkene, det er et naturskjønt området her oppe i høyden. Skogen er ikke like tykk og urpreget som lenger nede, men har en helt egen sjarm med grantrær spredt rundt på fjellet iblant små sjøer, tjern, svaberg og myrlendte partier hvor myrullen vinker til oss med sine hvite bomullsdotter. Det blir en flott aften med en noe svalere temperatur uten et vindpust, og det nytes til det fulle med en kveldsdram på toppen av fjellet. Livet leker.

    Kvelden senker seg over villmarken

    Simen, Zelda og Christian

    En solnedgang av dimensjoner utfolder seg fra toppen av Slettefjell
    Vi våkner tidlig neste morgen til den varme solen som slår ned på tarpene, jeg er glad vi ikke bor i et telt nå tenker jeg. For selv om det er varmt så er det fullt levelig i hengekøyene. Vi får i oss dagens første måltid og en kopp sterk kokekaffe, vi skal videre idag og se mer av det Trillemarka har å by på i denne delen av naturreservatet. Vi slipper oss noe ned i terrenget og det blir en bratt nedfart et par steder med sekkene på ryggen, men med litt varsomhet og list så går det bra. Vi stopper ved en idyllisk gammel seter og får i oss nødvendig væske, her er det nesten som man kan kjenne på kroppen hvordan livet var i gamle dager. Vi ser for oss seterlivet og hvordan mann og kone og åtte barn levde sitt liv her inne med en liten flekk til jordbruk og noen husdyr som de livnærte seg på. Da var det ikke tid til å suse rundt med sekk på rygg og ligge i trærne for å nyte livet slik vi gjør nå.

    Fremad marsj

    En gammel seter på vår vei

    Vi sikter oss inn på en ny plass mellom to større vann og finner noen innbydende trær til soveplasser. Simen trekker det lengste strået og får den beste tomten med strålende utsikt utover vannet, meg selv og Christian må nøye oss med litt kjipere utsikt men en kjempegod spot får vi uansett. 

    Christian sin plass

    Min sin plass

    Simen sin plass

    En whisky sammen med Helge
    Det kommer noen ørsmå mengder med vann fra himmelen, men det varer ikke og varmen fortsetter sin tilstedeværelse sammen med sin beste venn sola. Vi nyter været og kan ikke si annet en makan til flott sommervær på tur har vi sjelden hatt før. Selv om vinden er på det svakeste er de tørste blodsugende insektene som mygg, knott og klegg i mindretall og ikke nevneverdig plagsomme heldigvis. Like ved der vi har køyene våre har vi en frisk oase hvor en liten bekk renner gjennom et parti med svaberg, et par slanke grantrær gir skyggeforhold litt utpå dagen og her har vi stedet for matlaging og sosialisering. Bekken fungerer som kjøleskap for drikken vår og kulpene blir som et avkjølende villmarks spa, en fantastisk liten plass midt i villmarken. 

    Undertegnede har lagt seg til avkjøling med en kopp temperert rødvin i spaavdelingen ved oasen
    Neste fjelltopper som må bestiges i nærheten av leirplassen er Skjærsnatten og Borofjell, vi kikker på kartet og finner en rundtur gjennom skogen, over fjellryggen og ned i skogen på andre siden og tilbake. Rundt en mil å gå totalt, akkurat passe det i denne heten. Det er også et tjern der oppe som må bades i, bare det er fritt for nøkker. Vi pakker med et par kalde pils fra kjøleskapet og lunch i form av polarbrød, leverpostei og tubeost. 

    Solen steker og guttene tråkker

    En kald pils i varmen gjør godt for kropp og sjel

    Skjærsnatten

    Utsikt fra Borofjellryggen ned mot Soneren og omegn

    Utsikt mot Andersnatten

    Toppen av Borofjell

    Nøkken flyter rundt i et tjern, er nok varmt for han også i disse dager
    Vi prøver også på å fiske opp en ørret eller to fra Gaulsvatna og Tuftnevatn uten noen større suksess, varmen preger vel fisken såvel som fiskeren. Det ble mer bading enn fisking for å si det sånn. 

    Kveldstemning ved Tuftnevatn

    Og kveldsstemning ved hengekøya
    Det var noen flotte dager vi hadde inne i Trillemarka sine sørlige områder og gleder oss til å besøke flere plasser av dette eventyrlige naturreservatet, takk for denne gang og på gjensyn  
     
     
     
  7. Like
    Luesveis reacted to Memento mori for a article, Jotunheimen på tvers - Et tilbakeblikk på hvorfor jeg startet med lettpakking   
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen. 
    Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg  meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i  5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge. 
    Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger
    Telt:  Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på  550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram  Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den.
    Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden.
    Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen. 
    Dag 0:
    Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum  «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der. 
    Dag 1 (24 juli 2008): 
    Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir.  

    Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne.

    Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien.

    På vei i Helgedalen.

     Kl 12 pause med varm mat.

    Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt. 



    Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger.

    Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder.


    Breene i Hurrungane. 

    Ekrehytta kl 18

    Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass.
    Dag 2:
    Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu.

    Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger.

    Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på. 

    Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen.


    Klart norsk fjellvann

    Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen. 


    Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær.
    Dag 3:
    Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur.  Fortsatt hadde vi varmt og fint vær.

    Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996. 

    Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge. 

    Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her.

    Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh.

    Dag 4:
    Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen.



    Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke....

    Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom.



    Steinete rute som krever gode sko.


    Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen.

    Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper.

    Lengden på fisken er 41 cm.

    Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen.


    Dag 5:
    Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga.


    Krysset i Storådalen.


    Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien. 

    Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt.

    Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig. 

    Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder

    Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer.

    Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form.


    Dag 6:
    Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid,  gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk. 
    kl 6.21 Vi  våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen.


    kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake.



    Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille.

    Det går opp før det igjen går bratt ned

    Memurubu sett fra Sjugurdtinden 
     
    Gjende, i retning mot Gjendesheim.

    Tjønnholåe

    Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37

    Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no  

     29 juli kl 14.42  var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte. 

    29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004!
    Tanker etter turen
    Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra.  Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra.  Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres. 
    Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem.
    Hva kunne vært gjort annerledes?
    Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme. 
    På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen. 
    Gpx fil og pakkliste:
    Turtagø_til_Gjendesheim.gpx
    Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  8. Like
    Luesveis reacted to Memento mori for a article, Drømmehelg på turskøyter Tyrifjorden -Carpe Diem i praksis   
    Det finnes ikke sikker is, men det finnes sikre skøytere. Kunnskap om is er viktig, og alle som beveger seg på isen må skaffe seg kunnskap for egen sikkerhet. Har du det, åpner det seg et utrolig fint transportmiddel, nemlig -turskøyter.  Du kan få unike opplevelser, når isen spiller på lag.
    Hele verselinjen er «Carpe diem quam minimum credula postero», det vil si «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». På turskøyter er dette tilfelle i praksis. Når isen har lagt seg, og har blitt sterk nok til å kunne gå på med nødvendig kunnskap og utstyr, og før det kommer snø på den, oppstår gyldne turmuligheter. Ofte står det om timer.

    Andre helga i mars var et slik tidspunkt. På fredags ettermiddagen, gikk jeg rundt Storøya. Her måtte jeg gå langs land, bølgene har brutt ned isen slik at det som var igjen var sterkt nok til å gå på.

    Veldig klar og fin stålis. Det syns en hvit sprekk i isen, da ser jeg hvor tykk den faktisk er.

    Det som er med turskøyter er at du bruker skiskoa, og har bindinger på skøytene. Fort gjort å vippe de av, slik som her hvor jeg måtte på land rundt et lite nes. Spesielt sko med BC bonden er nesten like gode å gå på som fjellsko. 

    Tok også av skøytene når jeg gikk tvers over Geitøya. GPS sporet er lastet opp på Skridsko.net som er et eldre svenskt system for de som går på turskøyter. 

    RegObs.no har også mye info om både snø og is. Lett å lese isen her, hit men ikke lengere....

    Nesten skummelt klart, så bunn på 4-5 meter. Legg merke til sprekkene i isen, de gir mye informasjon om tykkelsen på isen. Blir kalt gardin, ikke sprekker i isen, da er du på veldig tynn is, og må bruke staven for å sjekk hvor tykk den er.

    På lørdagens fellestur med Rollers var vi 13 stk. Dette er ruta vi gikk. Ofte er det enkel områder slik som her mellom øyer og land, at det dannes is i et basseng. Vi prøvde oss mot Utøya, men var for tynn is, til at en gruppe på 13, kunne gå begge veier.
    Her filmer jeg mens de bare glir, fantastisk lyd fra ise, og en hører at den er tynnnere.
     

    Det er mye press i isen, her har det blitt et telt, men ved vind kan det bli åpne sprekker, som blir fort større. 

    Søndagens nybegynnertur samlet nesten 40 stk. 

    Franklin er meget flink til å formidle sitt budskap. Mange lærte veldig mye på kort tid. 

    Pause med bål hører med på en slik tur.

    Litt åpne råker, også kalt for vindbrønner. 

    Her er vi ved iskanten. Vinden bryter ned isen til den er sterk nok til å tåle vinden. Her kunne vi gå helt til kanten. Stavene brukes til å sjekke tykkelse på isen. 

    Franklin går litt, for så å stoppe og fortelle, så å gå ett stykke igjen.

    Hold en arms avstand på isen. Her hadde det knaket litt, da mange klumpet seg rundt Franklin, som på forrige stopp hadde sagt, hold avstand...

    Etter søndagens felles tur, ble Karianne, Jo og Nils med meg på en ny tur. Vi gikk mot Frognøya, på utrolig fine forhold, superglatt og hard is. Skrittstropp på sekken, isstav, ispigger og kasteline hører med. 

    Nyslipte skøyter var et must. Sjelden hard is. Jo sjekker mot en sprekk i isen, vinden har begynt å flytte et kjempestort flak ut i fjorden. 

    Pause i sola, på Bønsnes brygge, siden dette var en ekstra tur, delte vi broderlig det vi hadde igjen av drikke og mat. Var så varmt at vi satt bare i tøyet vi gikk i, selv om alle hadde med ekstra tøy i tilfelle vi gikk gjennom.
     
    Det er en isskole på varsom.no - denne anbefales. Mer åpne råker mot Storøya, Normarka i bakgrunn.
    Hoppepassering av sprekk. 

    Søndagens tur, 27 km. De som gikk mest var oppe i nesten 50 km på en dag. Legg merke til at jeg har lagret et punkt 0057 ute på isen, dette på grunn av at det var vanskelig og finne et sted å passere over.
     
    Fantasisk flott filmet av Nils, både fotograf og objekt i motsatt rotasjon.

    Vi møtte Terje på isen, en av de lokale som er veldig flink til å være tidlig utpå og nyte fin ny is. 
    For mer info: varsom.no og skiforeningens turskøytegruppe, Skridsko.net og ikke minst Rollers som holder til i Oslo, men som går turer i hele østlandsområdet. 
    Natt til mandag kom det snø, og eventyret var over for denne gang. 
    Bilder og film er tatt av Karianne Mortensen, Nils M. Huseby og meg selv.
     
  9. Like
    Luesveis reacted to Þróndeimr for a article, Stjernehimmel, nordlys og soloppgang i Vinnufjellene   
    Kart over ruta jeg gikk
    Har hatt en plan om å ta Furunebba nattestid helt siden jeg gikk Fulånebba nattestid for endel år siden. Men en kombinasjon med stjernehimmel, helst litt under halv måne, soloppgang med høstlys, nysnø på toppene og sol til utpå dagen er noe som ikke skjer så ofte men nå så det ut som jeg fikk en sjanse igjen. Det skulle regne ganske mye i Sunndalen fram til kl 23.00 på fredagskvelden så jeg kjørte fra Trondheim i den tiden og hadde som mål å starte å gå fra Hoåsbrekka før kl 02.00. Estimert tid til toppen er rundt 4-5 timer, men jeg var svært spent på snøforholdene høyt oppe etter det store snøfallet forrige helg. Om alt klaffet veldig bra kunne Kongskrona også bestiges med det samme, men det var nok ganske usannsynelig da jeg verken hadde med ski eller truger. Så mitt mål var iallefall å nå Furunebba til soloppgangen.
    Da jeg kjørte neddover Sunndalen ble det plutselig så mye lys på himmelen i vest, noe jeg var redd for at var ett mye kraftigere månelys enn planlagt. Jeg ville ha under halv måne for å få det lyse jeg vil ha, for mye månelys ødelegger nattbilder slik at jeg ikke får den stjernehimmelen jeg trenger. Ikke lenge etter økte lyset på og det var ett nordlysshow på gang i vest, ikke lyset fra en alt for sterk måne. Stoppet på Romfo i noen minutter for å se på fargene.
    Nordlyset varte ikke så alt for lenge før det gav seg igjen, så kl 01.40 gikk jeg fra bilen ved Hoåsbrekka. I lufta var det 12c, så det ble lett antrekk hele veien opp til postkassa ved Fossa (920m). Her lå det snø, men den hadde smeltet en del den siste uka. Men det lå noe mer snø enn det jeg trodde, så det var klart at det kom til å bli en krevende tur videre oppover. Fulgte skisporene fra de som hadde vært ute på sin første topptur for sesongen forrige helg innover mot Skorgvatnet før jeg tok av over elva Skorga og oppover mot Vinnufonna.


    Nordlyset herjer nede i Sunndalen


    Fortsett litt lett nordlys mens jeg gikk opp av Sunndalen


    Innover mot Skorgvatnet med Hoåsnebba i bakgrunnen


    Vinnufonna med en av Vinnufjellet's 1578m topp
    Sør for Sørøstre Vinnufjellet lå det såpass mye snø at mye av ura var helt dekt med ett teppe av snø. Desverre var ikke snøen bærende i det heletatt så herfra begynte den virkelige jobben med å komme seg til topps. Det ble flere fall mens ura under ble bare grovere og desto nærmere Vinnufonna jeg kom. Fikk krysset elva Vinnu som nå var redusert til en bekk og fortsatte opp mot Furunebba. Fikk kommet meg helt utpå kanten for å se ned i dalen på 1240m. På tur ned til ei større steinblokk som hang litt utfor kanten (perfekt for bildetaking) falt jeg halvveises neddi ei ganske stor sprekk som lå gjemt under snøen 6-7m fra kanten. Dette blir vel ett rimelig heftig ras om ikke så alt for mange år ettersom sprekka tydelig hadde utvida seg ganske mye den siste tida.
    Fulgte kanten litt oppover til noen småtopper på 1350m og tok ett bilde her mens lyset i øst var på vei. Jeg hadde nå brukt fem og en halv time opp hit, godt over en time mer enn normalt. Snøen var på rundt 40cm her og jeg sank helt ned og gjerne mellom noen steinsprekker på hvert 3 skritt. Slitsomt! Nådde toppen etter 6 timer og rakk det rimelig akkurat til soloppgangen.


    Sunndalen sett fra 1240m


    Sunndalen sett fra 1350m


    Endelig på toppen, fram med litt sukker mens mens man venter på sola






    Flott oktoberlys denne dagen. Klingfjellet midt i bildet, Hoåsnebba til venstre


    Kalknebba med Nordre Slotthøa i bakgrunnen
    Boka som lå i postkassa på Furunebba hadde ligget der siden 1979 så det var artig å se litt i den. Fram til nå hadde det vært helt vindstille, men på toppen slo en kastvind inn i ny og ned og de var relativt kraftige. Yr hadde sendt ut obs-varsel for hele Møre og Romsdal og Trøndelag for vindkast på 25-30m/s men så mye vind ble det aldri. Etter en god pause på Furunebba med brødskiver, vann, brus og smågodt gikk turen til Søre Vinnufjellet, en topp på 1578. Hadde litt lyst til å fortsette opp mot Søre Kongskrona for å ta den med det samme, men den får stå til en annen gang.
    Returen gikk rett ned i bratt lende fra Søre Vinnufjellet til Vinnufonna. Selve breen har mange store sprekker som akkurat hadde blitt dekket over av nysnøen så jeg holdt meg helt inn til kanten. Her var det mye snø, men jeg nådde aldri ned til stein så det var noe lettere enn å gå over ura samme vei som opp. Det skulle likevel ta ganske mye tid å gå tilbake da jeg valgte ei rute litt lengre nedenunder ura som lå under Sørøstre Vinnufjellet. Lettere å gå her, men flere høydemeter enn å gå tvers over ura som jeg gikk på turen opp. Tok ett kvarters powernap på lyngen ved Fossa før returen ned til bilen. Godt å få hvilt beina på kjøreturen hjemmover, skulle tro man hadde gått både lengre og flere høydemeter enn anvist etter en slik nysnøtur.


    Panorama mot vest med Sunndalsøra nedenfor Hovsnebba




    Dronningkrona (1816m), høyest i Vinnufjellene


    Tettere skydekke kom og gikk gjennom dagen og gav noen spennende lyssettinger


    Ser både varmt og idyllisk ut nede i dalen


    Vinnufonna sett ovenfra


    Store og Nordre Trolla


    Detaljkart over ruta jeg gikk
  10. Like
    Luesveis reacted to AK74 for a article, Senja på langs   
    Og dette møtte meg ned Sør-Heggedalen! Turen til Senjabu ble en meget våt opplevelse. Både på grunn av en meget myrlendt terreng, og det som kom ned fra "oven".  På Senjabu ble det opptørking den ettermiddagen/kvelden og neste dag. Tåka lå langt nedi marka, og det var bare å vente. Klokka ble 17 dagen etter før det var forsvarlig å gå videre. 

     
    Den neste etappen gikk gjennom Tromdalen, opp Leirskaret og langs Langdalsvannet før jeg var nede i Kaperdalen like ved tunnellen. Der ble det funnet leirplass. Litt tåke på kveldinga, men et fantastisk lys. En meget fin etappe denne dagen
    .
     

     
    Dagen etter våkner jeg til et fantastisk vær. Det er denne etappen jeg er mest spent på, det går rimelig bratt opp mot Istind herfra. Det er absolutt vekta på ryggen som er utfordringa. Men det viser ser at det går overraskende greit. Tungt ja, men kroppen venner seg rimelig kjapt til den ekstra vekta på ryggen.


    Når en har en polarhund med godt utvikla jaktinstinkt er det ikke spesielt morsomt når en hel flokk med rein kommer loddrett ned fra fjellet og rett mot oss! Men det gikk bra. Merkelig at dem skulle "rushe" rett på oss. Over fjellan i et flott steinterreng før vi fulgte Tverrdalen ned til Sør-Kaperdalen. Litt bratt et kort stykke her. Veien gikk rundt Sør-Kapervannet hvor det ble en god matpause og litt fisking før det bar litt oppover igjen og ned til Ånderdalen. Ganske seint på kvelden når vi kom ned til Åndervannet, og kroppen begynner å kjenne dagens marsj. Fantastisk nydelig nede ved vannet, og jeg må fiske litt før jeg går videre langs vannet og mot statsskogs koie i enden av vannet. Den er opptatt så da går jeg videre til gammen på andre siden av vannet. Trenger skotørk, og blir veldig glad når den er ledig. Utgått, og det er deilig å kunne ta inn på denne fantastisk fine gammen.
    Morgenen etter våkner jeg til nok en nydelig dag. Kaffen kokes oppe ved bålplassen utenfor gammen mens jeg har en nydelig utsikt mot vannet. Kvalitetstid.
     
    Denne dagen går turen opp fra Ånderdalen i et fantastisk vær. Det er nesten for varmt, i hvert fall for hunden. Men det går greit, siden vi får en bris når vi kommer litt opp i høyden. Nydelig terreng. Sti fra Ånderdalen som går over i et behagelig steinterreng etter hvert.
     

     
    Jeg går ovenfor Selfjordvannet, og mot Lutvannet. Plutselig kommer en skikkelig kraftig regnskur, men det varer bare kort tid før det klarner igjen. Ved vannkanten blir det en litt lengre mat og kaffepause. Litt fisking. Da jeg skal begynne å pakke sammen, snur jeg meg i retninga der jeg kom fra. Da kommer skodda i ei alvorlig fart innover vannet. Bestemmer meg for å følge vannet en stund, siden det å gå i den tette tåka ikke er et alternativ. Har egentlig tenkt at det bare er å få teltet opp, men plutselig klarner det opp med blå himmel og sol i den retninga jeg skal, så da vandrer jeg lykkelig videre. 
     

     
    Siste teltnatt blir ved Reinlivatnet. En meget fin teltplass ved vannet. Det yrer at liv i vannet og i luften. Vakkert her oppe. Går over en liten knaus, og ser at skodda ligger helt nede i havet. Håper på at den ikke kommer opp i løpet av natta. Får opp telt, og fisker kveldsmat. 

     
    Våkner til nok en sommerdag, og det er egentlig ikke noen selvfølge i Nord-Norge. Så heldig jeg er   Ulva er glad i lange rolige formiddager, og nyter det til fulle mens jeg sysler rundt.Denne dagen blir det kaffe og et morgenbad før leiren pakkes, og jeg tar fatt på den siste etappen mot Olaheimen.
    Det er bare en liten etappe på rundt 7 kilometer til jeg er nede ved Olaheim.


    Flott fjellterreng i begynnelsen. Deretter er det ned Finnskardet og langs Storbunkevannet. Den siste biten går på grusvei ned til hovedveien. Da var turen unnagjort, men kanskje den mest strabasiøse igjen. Hvordan komme seg til bilen...
     

     
    Finner ut at det går buss fra Å, så det er bare å lange ut de neste 5 km på asfalt. Det går greit, og hunden får bli med.
     
    Bussen går til Finnsnes, og da er det 3 timer til bussen går videre mot Svartfjell ved Gibostad. Trør fra sentrum, over brua mot Silsand og går et stykke. Det begynner å plaskregne, og vi tar inn i et busskur mens vi venter. Jeg innbiller meg at det er 4 km fra hovedveien og inn til kraftstasjonen der bilen er parkert. Føttene likte ikke asfalten og traskingen langs vei og begynner å bli ganske umotiverte. Det viser seg at det var over mila innover den veien. Men Breitind viste seg fint fram på turen! Tror det er den i hvert fall!

     
    Du verden så glad jeg er når jeg ser bilen. Klokka er blitt 22.45, og det siste drøye mila tok to timer. Det kjennes at det ble nesten 3 mil denne dagen. Ferga er gått, så vi rigger oss i bilen denne siste natta. Kjenner at jeg ikke orker å begynne å lete etter teltplass. Og det fungerer aldeles utmerket med ei natt i bilen i Botnhamn:)

     
    En fantastisk tur er over, og jeg er så utrolig fornøyd. Takk Senja og til min flinke turkompis Ulva
     
  11. Like
    Luesveis reacted to Martin HJ for a article, Små fjellfanter på Haukelifjell   
    Prøver å få seg en smak av det friske fjellvannet
    "Jeg skal bli fotograf når jeg blir stor jeg, så da må jeg øve meg med kameraet ditt" sier Adrian. På de siste turene så har jeg latt han ta speilrefleksen og leke seg litt med å fotografere selv, jeg har vist han det helt grunnleggende som hvordan man slår den på, fokusere og bla i bilder han tar. Og det er igrunn ganske artig, han tråkker rundt og finner motiver han selv syns er spennende, prøver seg frem og viser det til meg. Og da er det ikke til å unngå at det blir noen bilder av meg og, slik som i disse tilfellene.


    Men som sagt så hadde vi kommet oss opp til Haukelifjell, etter noen dager på Skrim og noen dager nede i lavlandet ved kysten i både telt og hengekøye var det altså dags for å komme seg opp i høyden. En kamerat ved navn Christian, som ofte er med på flere av turene mine, og hans sønn ved navn Linus ble med oppover mot Hardangervidda. Vi dro med oss lavvo denne gangen som nevnt, fordi det er så utrolig kjekt med en større bolig når man har med barn. Den blir brukt som soveplass og lekestue om hverandre, de bygger om lavvoen innvendig med liggeunderlag, soveposer og annet de måtte finne til en slags borg med huler og vegger. Da trekker vi naturligvis ut for da er det ikke mulig for en voksen person å være der inne 
    Vi parkerte bilen og gikk innover med en viss anelse om hvor vi skulle gjøre leir, men etter noen kilometer så fant vi fort ut at her var det ikke flust med steder å sette opp lavvoen. Vi letet litt rundt og fant omsider en fin leirplass med flat grunn og lite buskas rett ved elva, eneste kjipe her var at det ikke var fiskbart pågrunn av stryk og altfor grunne partier. Men fiskevannet lå ikke langt unna heldigvis.

    Leirplass langs elva
    Det startet med yr og gråvær den første dagen, men Adrian visste råd. Han hadde funnet et magisk steindolk fra istiden som trollmennene på den tiden brukte til å manipulere vær og vind, så han skjærte inn noen merkelig symboler i nærmeste snøfonn og da tok det jammen ikke lange tiden før solen tittet frem. Innlosjert og alt på plass var det dags for mat og lek i elven med steinsprett og generell steinpælming. Vi voksne kikket litt på kartet og planla morgendagen over en kopp kokekaffe med litt attåt. Dagen ble avsluttet med obligatorisk kveldstur til de mest interresante attraksjonene som var noen steinblokker oppi lia som kunne klatres på og ikke minst lete etter dyrespor.

    En fin plass i kveldssola

    Liten kar utforsker nærområdet
    De neste dagene våknet vi til nydelig sol og en lett sommerbris som holdt myggen unna. Det er skarp luft og blir fort kjølig om det kommer en sky, men når sola er fremme er det nesten shortsvær. Smågutta er veldig klar for lek i snøfonnene som ligger som forlokkende akebakker der borte ved fjellet, noe som såklart blir gøy. Vi finner fort ut at dette fjellet i nærheten passer perfekt til en liten topptur også, og utsikt gir innsikt om hvor vi skal piske fluer og denge bly når fisken skal tas siden vi ser vannet hvor prikkepetter bor.

    Full fres i akebakken

    Adrian har gjort dette før

    Klyving opp bakken

    Oppe på platået

    God stemning i nydelig natur

    Førstestyrmann Christian

    Her får man oversikt over området

    Tipp topp tommel opp

    Zelda var forresten med hun og
    Etter lek og topptur bar det ned til leirplassen for lunch og avslapping. Barn, voksne og hund lå dovne rundt om og slikket sol mens sommerbrisen pustet forsiktig gjennom landskapet. Det er virkelig digg når det er perfekte forhold og ikke bli plaget av blodsugere som noen ganger kan bli i overkant slitsomme, tenker tilbake til Hein for et par år siden da vi fant opp ordet Knottfast... grøss og gru. 
    Men fisken som ofte er en av hovedgrenene innen friluftslivet manglet, vi hadde spottet en perfekt plass fra toppen av fjellet og dit bar ferden. Stenger, dupper, mark og fluer skulle i skjønn forening lokke frem til hugg fra de prikkete godsakene som svømmer rundt i disse glistrende fjellvannene. Alle var meget klare for å lande fersk fisk og ha den som et herremåltid til middag. 

    På vei mot fisken

    Fantastiske omgivelser altså

    Christian prøver å lure Ørreten med utvalgte fluer

    Meg selv med en godkjent steikefisk

    Nyinnkjøpte Crispi Skarven holdt meg tørr på beina uten tegn til gnagsår, støvlene var som formsydde for mine føtter.

    To gutter som er på vei til å bli mestere i friluftsliv
    Og slik gikk dagene her inne med fjellhygge, fiskekos, leirliv og barnelek. Alt klaffet alt i alt og ingen dro hjem med annet enn gode minner og et sterkt ønske om en ny tur  Og med det sier jeg god sommer til alle dere der ute som vet å nyte livet til skogs og til fjells hvorhen dere ferdes.
     
     
     
     
     
  12. Like
    Luesveis reacted to Þróndeimr for a article, En litt episk skitur til Glacier Circle og Mt. Dawson   
    Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia
    Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter.
    Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten.
    Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen.

    Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass


    På tur opp mot Illecillewaet Glacier

    Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887.
    Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre
          
    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co.
    Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co.
    Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives.
    Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives.

    Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette.


    Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten

    Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen

    Mount Dawson/Hasler
    Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her.
    Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet.


    Glacier Circle Cabin under tung vårsnø
    Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund.
    Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club.



          

    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Historikk i veggene
    Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood.
    Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket!
    Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson

    Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse!
    Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta.
    Historiske bilder fra Dawson Range

    Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co.
     
    Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen.
    Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området.
    Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski.
    Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m.

    Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson.


    Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle
     
    Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden.
    Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta!


    Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen


    Under Fox Glacier


    Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak


    En av mange snøras/sørperas den dagen

    Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i.
    Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House.
    Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under)
    Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil.
    Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere!


    Tabbe!


    Ved Fox-Dawson Col på 2800m


    En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn


    Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson

     
    Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen.
    Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold.
    Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen.
    Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps.


    Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest


    Det første klyvepartiet


    Panorama fra toppen av Dawson/Hasler


    Panorama fra Mount Selwyn


    Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m


    Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson

    Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong!
    Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs.
    Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag.
     
    Historiske bilder fra Glacier House
          

    Bilderekke fra venstre:
    Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker
    Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson
    Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives.
    Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux

    Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte!
          
          

    Bilderekke fra øverst venstre:
    Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass
    Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter
    Bilde 3: På brua over Asulkan Brook
    Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern.
    Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range
    Bilde 6:  Mt. Wheeler (3333m)
    Bilde 7: Purity Mountain (3169m)
    Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy