Som kjentmann i området kjenner jeg dette glemte området i Røroshistorien godt. Terrenget er variert. Opp i fra Feragen er det bratt og kupert med Storhøgda (1073) som høyeste topp. Utsikten herifra er utrolig flott. Tanken på et "månelandskap" er ikke fjern - slake terrengformasjoner av vegetasjonsfattig fjell. I vest Raudhåmmåren, med sin forvitra topp "gjennomborret" av gruver. På forsommeren er en garantert å høre tranens rop eller storlomens klagende skrik.
Det er en fascinerende tanke at dette fjellmassivet engang utgjorde havets bunn: Det er riktignok mer enn 400 millioner år siden, før den kaledonske fjellkjedefolding snudde verden på hodet.
Hvis du setter deg ved en av de mange gruveåpningene og tenker - fjellet er gjennomhullet av ganger og sjakter, møysommelig sprengt ut med ild og håndkraft. Jeg kikker inn og synes å skimte en blek og mager mann, skitten, lusete og lasete: Han hogger, hogger.. Centimeter for centimeter gir bergveggen etter. I dag ligger de mykt buede fjellformasjonene i stillhet. En gang må det ha vært liv og røre her; kjefting, krangling, kommando- og varselrop; hogging, hakking, ramling av malmstein sim lempes i sledene..