Gå til innhold

Gittiamo

+Støttemedlem
  • Innholdsteller

    3 003
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    56

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    Gittiamo ga poeng til Fjellfilmeren for en artikkel, Dugnadsferie på Reinsvassbu   
    Over: Første strøk viser den store kontrasten
    Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet.

    Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene.
    Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro!

    Over: Arn (1,5) imiterer de voksne.

    Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn.
    Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen.

    Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling
    Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet.

    Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver.

    Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag.
    Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt.

    Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på.
    Vi gleder oss allerede til neste års dugnad.
    Fjellhilsen fra Martin Gjellestad

    Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014.

    Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen.
    Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
     
  2. Liker
    Gittiamo ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Høyfjellsprell i jotnenes rike   
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette.
    Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem. 

    Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer
    Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet. 
    Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter.


    Hygge i heimen

    Fire karer som vet å kose seg
    Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg.

    Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen

    Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen.
    Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem.

    Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol 

    Kyrkja er et nydelig fjell
    I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene. 

    Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten

    Det jobbes i fjellsiden
    Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet.

    Toppen er besteget

    Undertegnede ville også være med på et bilde

    Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget

    Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned

    Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen.

    Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk

    Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur

    Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær

    Skogens ro
    Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe. 

    Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side

    Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot

    Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak

    Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe

    Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten

    Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig 

    Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned

    Fornøyd kar med dagens topptur
    Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  3. Liker
    Gittiamo ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Pudder og nordlys i Smørstabbtindane   
    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen

    Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen.

    Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark.


    Lodalskåpa i soloppgang


    Sokse, like sør for Sauen


    Tidlig morgen på Sauen

    Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen.


    I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee


    På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen


    Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben


    Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn


    Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees

    Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp.


    Oppe på Veslebjørn


    Posering her med Skeie og Kalven i vest


    Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet


    Returen ble lagt med en omvei via Kniven. 


    På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her

    Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS.


    Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad


    Kniven og nordlyset


    Sauen HighCamp


    Utgravinger rundt teltplassen
    Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein.
    Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene.

    Distanse: 37.7km  |  Høydemeter: 2140m  |  Starthøyde: 916m ved RV55
    Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m)


    Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.



     
  4. Liker
    Gittiamo ga poeng til Ronny Hellestø for en artikkel, Kvenna - 2017   
    Dag 1: 
    Planlagt: Valldalsvannet – Holmavatnet, 9 timer
    Reelt    : Valldalsvannet – Holmavatnet, 6,5 timer 
    Avmarsj fra parkeringsplassen ved Valldalsvannet, (760 moh), klokken 15:00. Fulgte stien opp til Middalsbu. Dette er en liten omvei, men siden Olaf er ansatt i DNT, så måtte bare denne bli med. En kjapp drikkepause her, før vi dro oss vestover retning Vivassvannet. En anbefaling til andre som skal gå turen, er å holde dalstrøket hele veien, ikke gå innom Middalsbu. Dette fordi den bratte lia som måtte forseres etter Middalsbu, var kanskje den tyngste etappen på hele turen.
    Første rast etter Middalsbu, var ved steinbuene ved Vivassvatnet, 930 moh. Fremme her klokken 17:00, og her tok vi 30 minutters pause. Fantastisk flotte steinhytter, og her møtte vi også 3 stykk på vei ned etter dagstur til Litlos. Her tok vi en matbit samt litt preventiv taping av føtter. Fortsatte stien videre opp Vivassdalen til vi så Brokafossen. Begynte å bli tungt, slik at det tok sin tid å faktisk komme bort til selve fossen. Underveis her hadde vi kun små pauser for å hvile ryggene våre, før vi tok en lengre pause ikke langt sør for hyttene mot Tyristeinen. Denne pausen ble uansett ikke lang, da vi ble ivrige grunnet mørkets frembrudd. Vi kjørte på imot og forbi Tyristeinen og fikk endelig øye på Holmavatnet (1204moh) klokken 20:50. Etter noen minutter med diskusjon på teltplass, så endte vi opp på S/V-enden av vannet, ved en stor iøynefallende stein.
    Erfaringer dag 1:
    Grunnet tunge sekker, så ble «geologistudium» innført relativt tidlig på turen. Dette innebar at vi bøyde oss frem 90%, avlastet sekk fra hofte og skuldre, og lot sekken hvile kun på ryggen. I en slik posisjon, så ble vi kikkende ned i bakken, og derav «geologistudium». Dette fungerte veldig godt på en etappe som både er lang og hvor det skal forseres rundt 500 høydemeter. Da ble det korte effektive pauser, kontra det å hive sekk av og på ofte. Sekkene våre på denne turen ble veid inn til 45 kilo, noe som vi var enige om var i meste laget. (Bilde: Olaf peker på hvor turen startet, Valldalsvatnet)

    (Bilde: Vi har passert Tyristein og kan endelig se Holmavatnet 1204 moh)

    (Bilde: Olaf kjenner på følelsen av å kunne fly)

    (Bilde: Ronny særdeles fornøyd med å være fremme ved Holamavtnet)

    (Bilde: Forvarming av primus får tankene til å fly....det er fint det !)

     
    Dag 2:
    Etappe: Holmavatn og Kvennsjøen
    En senere start på denne dagen enn vi hadde tenkt. Tok oss et glass rødvin som oppstart på dagen, kun fordi vi kunne . Denne morgenen var det et relativt utrivelig vær ved Holmavatnet, og når vi var ute på morgenen for å sette sammen kano, så ble det frosne fingertupper. Vi rev leir og var i kanoen på Holmavatnet klokken 11:30 klar for avmarsj. Været roet seg noe underveis i padlingen, men det var grått, tåkete og det regnet kontinuerlig. Uansett en fantastisk opplevelse så høyt oppe, snøen lå godt i sidene på vannet, og det ble mye snakk oss imellom om hvor heldige vi var som fikk til dette.
    Padlingen på Holmavatnet tok oss 1 time. I enden var det klart for litt bæring, og her ble det litt organisering. Siden vi ikke hadde testet ut bæremåter med kano på forhånd, ble det rett og slett «learning by doing». Vi prøvde oss på å hive sekkene på ryggen, og kano oppslått oppå skuldre/hodet. Dette var en blytung opplevelse, og denne bæremåten ble vi enige om ikke skulle gjentas. Bar kano ned til en liten koie ved vann (moh 1189), og her padlet vi frem til strykene ned mot Kvennsjøen. Ny bæreetappe ned til Kvennsjøen, sekker på rygg og kano i mellom oss. En kjapp matbit i evjen sør for Kvennsjøen. Planla en lengre lunsj her, men regn og vind gjorde at vi valgte å fortsette. 
    Starten på Kvennsjøen var ekkel. Veldig grunt, og det blåste godt. Kvennsjøen er veldig stor, og en skal være forsiktig her. Det var god sjøgang, og vi valgte å padle langs land ved sørsiden. Mye grunnet at vinden var litt roligere her, men også med tanke på eventuell velt. Nå vi kom på spissen av hvor sjøen kveiler seg inn mot Raudåna, så valgte vi å krysse rett over mot den største holmen som ligger ved sørlig bredde. Kraftig vind gjorde at denne turen var krevende på mange måter. Vi merket at det var nødvendig med kontinuerlig padling, hvis ikke tok vinden kanoen på tvers av bølgene. Vi kom oss likevel greit over, og fortsatte mot utløpet av sjøen. Etablerte leir i området Kvennsjø øst klokken 18:00, og da lå «indrefileten» klar til å gripes fatt i på morgenen etter. Mange kurante teltplasser på sørsiden av Kvenno her. En tidlig kveld ble avrundet med litt øl, lapskaus og god varme i teltet.
    Erfaringer dag 2:
    Poncho: Kan være kurant å ha med som padleutstyr. Ikke bare som ekstra beskyttelse mot regnet, men også som en god hjelp mot vind Bæring av kano: vi vet hva vi foretrekker nå, men gjerne tørrtren på dette før en eventuell tur, og da med sekker på. Vi fikk virkelig erfare viktigheten av kommunikasjon mellom padlere i en båt, og hvor liten påvirkningskraft den som sitter foran har i kraftig vind. ( Bilder: Because we can  
    )

    ( Bilder: Kano slås opp i friskt vær, to svært fornøyde karer som endelig var kommet seg ut på tur. )


    (Bilde: Snøen ligger noen steder langs Holmavatnet)

    (Bilde: Vi har kommet i le ved enden av Kvennsjøen og er klar for å slå leir )

    (Bilde: Olaf ved utløpet av Kvennsjøen. Her starter det som mange har kalt for indrefileten, vi gleder oss til å padle her i morgen)

    (Bilde: kveldens nøye tilmålte belønning )

    Dag 3:
    Etappe Kvennsjø – området Hansbu
    Vår første utforkjøring sto for tur, og det som omtales som «indrefileten på Hardangervidda». Nydelig padle-etappe i starten, i fantastisk natur. Hær-menn som vi er, så både gledet og gruet vi oss til strykene, men det gikk veldig bra. Så spørs det om vi ble noe overmodig, for vi hev oss på det siste stryket i «indrefileten», og her kunne det gått galt. Vi traff en stor stein i bra fart, kanoen ble vrengt sidelengs, og fossevannet sprutet oppi. I en blanding av panikk og nødvendighet, så hoppet Olaf uti fossen og i en kombinasjon av å dra kano samtidig som Ronny padlet, fikk vi vrengt kanoen riktig vei og kastet oss videre. Bløt opp til livet, men en fantastisk morsom og lærerik opplevelse.
    Før vann 1154, var det stopp, og vi måtte opp med kano. Vi valgte å droppe hele vann 1154, og krysset i stedet N/Ø, mot den lille tarmen i sør-enden av Øvsta-krokavatnet. Dette var et veldig enkelt område å bære kano i. Resulterte at vi må dra kanoen to ganger over grunner før vi var ute på selve Øvsta, men tror dette var et bra valg. Øvsta var for øvrig et nydelig vann, og her ble det mye nyting av livet. Vi padlet helt til sørenden av Øvsta, så gikk vi rett øst forbi to små vann mot Midtra. Et skikkelig myrområde, noe som resulterte i at vi gjerne er de første i verden til å padle disse to små vannene. Gikk to ganger her. Kanoer først, og så hentet vi sekker etterpå. En optimal løsning på mange måter dette med å gå to etapper.
    Ingen bæring mellom Midtra og Nedsta Krokavatnet, men bæringen startet i utløpet av Nedsta hvor det ligger en stor holme. Vi bar over holmen, og padlet ned til Skrubbahylen, sør for Hansbu. Her ble vi litt usikre på hva vi skulle gjøre, men strykene her er store, så noe bæring måtte til. Vi bar kano uten sekker forbi de verste strykene, så satte vi kano på elva, og padlet/dro oss ned til den delen av Kvenno, hvor elva tar en 90 grader vinkel mot sør. Dette var morsomt! Dette er ca. midt i mellom Skrubbahylen og Sandvatn. La fra oss kanoen i det området, og gikk tilbake for å hente sekkene ved Skrubbahylen. Teltplass etablerte vi på nord-siden av Kvenno på et lite høydedrag mellom myrene, rett øst for Skrubbahylen. En god dag med litt mindre regn og vind. Middagen ble av sorten «pasta med litt kjøtt», og mye rømme. Atter en fantastisk dag.
    (Bilde: Teltduken er like ufyselig som alltid...)

    (Bilde: Da ha vi startet å padle på Kvenno, en labyrint av småelver. Fantastisk gøy !!)

    (Bilde: Olaf har nettopp tatt en for laget, dassvåt fra navlen og ned.)

    Bilde: Her bærer vi over til Øvsta Kokavatnet, Nord for vann 1154)

    (Bilde: i starten på Øvsta Holmavatnet)

    (Bilde: Starten på Midtra Krokavatnet, tilbake for å hente sekker)

    (Bilde: Bæreetappe over "holmen" før vi kommer til Hansabu og Skrubbahylen)

    (Bilde: Skrubbahylen, vi har nettopp kommet tilbake etter å ha padlet/vadet kano halvveis ned til Sandvatn)

    (Bilder: Telt etablert på en liten tørr flekk mellom myrene sør for Skrubbahylen. Dagens øl skal nytes)


    (Bilde: Olaf er flink til å skrive logg)

    Dag 4:
    Etappe Skrubbahylen – Briskevatnet øst
    Startet 10:45 med trasking i myr. Vi bar sekkene helt ned i anløpet mot Sandvatn, før vi gikk tilbake og hentet kanoen. Så startet turen på Sandvatn. Dette vatnet var grunt, og Ronny som satt foran fikk jobben som spotter, og alt gikk bra. I enden av Sandvatnet, var det klart for den lengste bære-etappen med kano på turen. Vi startet med å bære kun kano over neset nord for Breidvadhølen, så hentet vi sekkene og bar de ned til Gunleiksbutangen. Litt usikker på tiden ned, men estimerer en god halvtime på dette. Her klarte vi også å nyte en lunsj, noe vi hadde vært dårlige på hele turen.
    Turen uten sekk opp igjen gikk raskt. Vi padlet over evjen etter Sandvatn, så bar vi kanoen ned til Tangen, der sekkene lå. Dette var rett ved siden av en stor hytte. Gunleiksbuvatnet var kanskje enda grunnere enn Sandvatn, men dette gikk også veldig greit. I enden av Gunleiksbuvatnet ligger etter vår mening en av turens mange høydepunkt, med fine stryk og noen naturperler å padle. En kjapp bære-etappe ned, før vi kunne sette kanoen på dagens siste vann, Briskevatnet. Her var vi litt slitne. Olaf som satt bak fikk muskelsmerter i ryggen, som nok skyldtes manglende padletrening. Ronny som satt foran å spottet kunne ikke spottet noe selv om det lå rett foran han. Når vi da kom til enden av Briskevatnet, så fant vi derfor ut at det var på tide å ta kveld. Klokken begynte samtidig å nærme seg 20:00 og mørket begynte å sige inn. Fant en flott leirplass med en liten strand, og her kunne vi se fisken hoppe. Her ble det igjen pasta med litt kjøtt i, øl og whiskey. (Til informasjon så hadde vi pakket med oss 1 øl til hver kveld og denne kosen ville vi ikke vært foruten.)
    Erfaring dag 4:
    Ved bæring i 2 etapper, så kan det være greit å kunne gå med sekk først. Dette fordi det er en del myr/kratt-områder, og en kan dermed rekognosere bedre sti til neste bæring med kano. (Bilde: Morgen og klargjøring for dagens etappe. Været ser veldig lovende ut.)

    (Bilde: Strykene ned mot Sandvatn er tryggest å bære )

    (Bilde: Vi har sekker i kano og drar/vader litt før vi er ute i Sandvatnet)

    (Bilde: langt, grunt og veldig flott vann, Sandvatn)

    (Bilder: Den lengste bæreetappen på turen, Sandvatn ned til Gunnleiksbuvatn gikk overraskende greit. Lettgått terreng men med en del myr)



    (Bilde: Vi er nede ved Gunnleiksbuvatnet)

    (Bilder: Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet. Helt fantastisk natur å sitte å ta inn over seg, for en flott opplevelse !)


    (Bilde: Vi slår leir helt i enden av Briskevatnet, på en fin strand. Her ser vi spor etter reinsdyrklover.)

    (Bilde: Til kvelds ble det pasta med litt kjøtt og masse rømme bare for å bruke den opp)

    Dag 5:
    Etappe Briskevatnet øst - Mogen 
    (Startet med whiskey til frokost, kun fordi vi kan!) 
    Oppvåkning på sandstranden nedenfor Briskevatnet. Fantastisk flott vær og her hadde vi god frokost og nøt livet godt. Padlet i 2 minutter før vi måtte inn med kanoen på land. Her er det noen stryk som er sikrest å unngå. Vi trasket med sekkene ned til Honserudvatnet, ut på nabben sør-vest for Honserudlega. Slet litt med å finne en god sti, men kom oss ned. Opp for å hente kano. Om vi var trøtte, eller hva, uansett så satte vi kanoen på vannet nedenfor strykene og padlet noen minutter inn i skogen mot sekkene. Dette ble atter en flott opplevelse, for det var et nydelig område med flott natur, og igjen et godt valg. Så var det å bære kano gjennom en del kratt før vi kunne hive oss utpå Honserud-vatnet. Dette er et lite, men veldig fint vann som ble padlet kjapt. Ned mot Vollevatnet, så går det to utløp og begge er ganske så brutale stryk, så dette er en sikker bære-etappe. Vi valgte å følge stien som går ved siden av Honserudfossen. Kort etappe, slik at sekker og kano ble båret samtidig, noe som fungerte godt etter hvert på turen. Vollevatnet trodde vi egentlig var ganske lite, men det viste seg å være større enn vi trodde. Men igjen en fin padleetappe. 
    Et lite stryk før vann 1028, en bæreetappe på et par minutter var det som måtte til på den. I enden av vann 1028, så var det en del små-stryk. Her loset vi kanoen ned med sekker oppi, med hjelp av tau foran og bak. Dette hadde vi prøvd noe tidligere på turen, men det ble skikkelig utprøvd her. Kan fungere, så lenge en har tid og planlegger godt. En må være forberedt på å små-vade litt med denne løsningen.
    På Sandhøl begynte vi å nærme oss slutten på padleetappen. Vi padlet inn på land rett sør for Sandhylstøylen, ikke langt fra stien. Her ble det en lengre pause, med mye prat om turen og tørking av utstyr. Ganske vemodig å pakke ned kanoen, for det var ensbetydende med at turen nærmet seg slutten. 
    Så var turen kommet til den siste store traske-etappen. Her kan en velge mellom en sti som følger elven eller en som går lengre opp. Vi tok stien i høyden basert på at vi tenkte vi skulle få se mer av terrenget og det var en flott tur. Vi så underveis at det var bra vi ikke padlet nedover mot Mogen, for det var en del seriøse stryk her nede. Kom etter hvert til bebyggelse, og gården Argehovd. Her var det satt ut en hvilebenk hvor vi nøt livet. Så var det ut på grusveien ned til Mogen. Mogen turisthytte var også en flott hytte, større enn vi trodde. Her ble det en øl og aquavit, noe som gjorde at den siste etappen ned til teltleir ved båtplassen gikk i en durabelig fart. Siste felles middag i teltet klokken 22:00, hvor vi også drakk opp restene av alkohol før vi tok kveld. 
    Erfaring dag 5:
    På dag en så var kanoen festet godt på sekken, noe som gjorde at sekken satt godt på ryggen – ikke vinglete/topp-tung. På vei til Mogen var sekken fryktelig ustabil/dårlig pakket. Ergo kan det være smart å notere seg/ta bilde av sekken, slik at man får festet denne like godt på siste etappe. (Bilde: Hvorfor ikke starte morgenen med en liten skarp en mens teltet tørker? )

    (Bilde: Bæreetappe ned mot Honserudvatnet.)

    (Bilde: Ved enden av honserudvatnet, klar for bæring forbi Honserudfossen og ned til Simlenuthytta)

    (Bilde: Kort bæreetappe mellom Vollevatnet og vann 1028 moh)

    (Bilde: Litt lite vann og en del vading ned til Sandhøl.)

    (Bilde: Aller siste padletak...ai ai ai...)

    (Bilde: Da var vi i land ved rett sør for Sandhylstølen. Veldig fornøyd med en flott tur, samtidig som det er ganske vemodig.)


    (Bilde: Tørking av utstyr og lunsj før vi setter i marsj retning Mogen Turisthytte og turens siste leirplass)


    (Bilde: Vi var spent på hva "Plassen" som var avmerket på kartet var for noe? En gammel støl.)

    (Bilder: Turens siste leirplass på kaiplassen.)
                         


     
    Dag 6: Ex-fil 
    Vi heiv oss på Fjellvåken 2 som skulle ta oss ut til Skinnarbu på morgenen. Tanken på å padle ut til Skinnarbu hadde slått oss, men vi var glad vi droppet den tanken. Dette er langt, og vi ser for oss at forholdene må være optimale for å kunne utføre dette. Båtturen ut tok ca. 1 time og 15 minutter.  Fremme på Skinnarbu, var det bare å hive oss i bilen å sette snuten hjem etter noen opplevelserike dager.

    Erfaringer fra turen
    Smart:
    Proviant: Vi prøvde oss med tørking av middager i dehydrator på forhånd. Eksempel: Lapskaus på 1,3 kg fikk vi ned til 237 gram. Dette er vektbesparende og enkelt å utføre.  Saft-tabletter: Erfaringsmessig så blir vi lei av å drikke vann. Disse tablettene veier lite og kan blandes ut i mye vann Valg av telt: God takhøyde kombinert med god plass kontra tradisjonelle fjelltelt. Vi hadde i tillegg et telt uten innertelt og bunn. Fungerte utmerket samt vektbesparende. Kos: Høyttaler, vin og øl – kanskje ikke et must for alle, men for oss verdt å bære på. Chair-kit: Når man er litt oppi årene, så dette et must på lengre turer. Et godt fotoapparat, telefon er ikke godt nok. Heller en flaske ekstra med bensin/gass enn andre ting. Vissheten om at man kan tørke klær og varme seg i teltet er motivasjon. Avispapir for å tørke sko på nattestid. Hva kunne vi vært foruten:
    Solcellepanel – benytt heller en kraftig powerbank (som vi for øvrig også hadde med oss  ) Vi kunne ha vært flinkere til å legge igjen mye av proviant og snacks. Trodde nok at vi skulle spise mer enn det vi gjorde. Dropp de siste «kjekt å ha tingene» som en stapper inn i topplokk og sidelommer etter at sekken er ferdig pakket. Følg pakningsplan!  
     
     
     
     
     
     
     
     
     
  5. Liker
    Gittiamo ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Femundsmarka med packraft og hammock   
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. 

    To karer klare for tur
    Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. 
    Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset.
    Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken.

    Just hanging around
    Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. 

    Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga

    Ørreten klar for steikepanna
    En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. 

    Christian igang med frokost

    Roasten så stille som man kan få den
    Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen.

    Captain Packraft igang med padleetappen sin

    Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord

    Fremme i enden av Øvre Roasten
    "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. 
    Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! 

    Roastbua i all sin prakt

    Spenning ved vannkanten

    Innløpet til Grislehåen 
    Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant  

    Koselig eventyrskog å tråkke rundt i

    Improvisert bro over bekken

    Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen

    Christian byr på en liten en

    Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka

    Nøtteliten er nysgjerrig
     
    Zelda krysser bekken for første gang
    Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær.

    Molter så langt øye kan se

    Herlig dessert
    Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden.

    Camp Litlsjøen

    Det nytes

    Et spøkelse i ei gammel furu

    Surf and turf
    Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. 

    Morgenstund er gull

    Stille
    Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt  

    Roastkoja er en fining

    Et hjem en hobbit verdig

    Akkurat plass til tre mann på brisken

    Røa på sin vei ned mot Femunden
    Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om  Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  6. Liker
    Gittiamo ga poeng til Tessatroll for en artikkel, Test av sekk til dame - Gregory Deva 80   
    Produkt
     Gregory Deva 80 i str S
     Levert av XC Sports Equipment A
     Veiledande pris kr. 3 499,-
     Fakta frå leverandør
     Storleikar: extra small, small og medium.
     Vekt: 2,32, 2,4  og 2,46 kg.
     Volum: 75, 80 og 85 L.
     Fakta frå Fjellforum
     Samme som leverandørens.
     Fakta om testperson
     Kvinne 36 år.
     166 cm og normalvektig
     Van med å bere tung sekk, i variert og til  dels krevjande terreng.
    Punkt til vurdering:
    Vekt mot volum  Bæresystem Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter og pakkbarheit Handtverk og materialar (ver og vind) Brukarvennlegheit og moglegheiter for justering Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Passform og bærekomfort Pris Her kjem Gregory Deva 80. Herrane sin variant av denne heiter Gregory Baltoro 85.
    Om sekken
    Sekken er omtalt av Gregory som ein heilårssekk med høg lastekapasitet, som møter krava anten du skal gå langt eller høgt, i alt av terreng. Den kjem i tre ulike storleikar, der ein igjen kan tilpasse sekken ved å flytte på skulderreimar, og bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i større eller mindre storleikar.  
    Å kjøpe sekk 
    Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. 
    Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne ein som er maken til den ein vurdere kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. 
    Om testen
    Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vineter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur.
    Vurdering
    Som med dei fleste sekkar som finnast i marknaden i dag, er det mange detaljar og mykje informasjon. I staden for å repetere det ein kan finne på produsentenes eigne sider, vel eg her å omtale dei elementa eg betraktar som relevante å omtake, utfrå test. Vil ein ha lang-lesnad og komplett liste over spesifikasjonar, tilrår eg å vitje Gregroy sin eigen nettstad, Gregorypacks.com. Underteikna har testa sekken i str.small, altså 80 liter.
    Bæresystemet framstår som solid frå byrjinga av, og ein lett sjå føre seg at denne sekken taklar tung last.
    I staden for å ha eit full justerbart one-size system, har Gregroy velt å lage denne modellen i tre ulike rygglengder, med moglegheiter for å feste inn skulderreimane i to ulike høgder, også dette solid utført. I tillegg kan ein bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i andre storleikar, og slik i stor grad "skreddarsy".
    Passform kan til ei viss grad likevel tilpassast utan å bytte ut komponentar. I tillegg til moglegheitene for å flytte skulderreimane,  har ein utrusta nedre del av ryggplata, som ligg utanpå hoftebeltet, med ei innvendig lomme, laga for ei borrelåsfesta pute. Denne er meint å gi betre støtte for ryggen, tilsynelatande gjennom å spreie belastninga overeit større parti. Dette skal vere gunstig til dømes for den som har svai rygg. Når sekken er på, plasserar puta seg i området mellom bekkenkanten og nedre del av rygg.
     
    Eg er noko usikker på kor vidt dette fungerar i praksis. For meg framstår teorien som "omvendt". Dette då eg gjennom mange år i arbeid med trening, har sett at svai rygg ofte sammenfell med for lite magestyrke, i kombinasjon med stramme hofteleddsbøyerar. Enkelt sagt bidreg korte hofteleddsbøyerar til å trekke "navlen", og slik ryggsøyla, fram og ned mot lårbeinet. Har ein i tillegg litt svake magemusklar er det lite å "halde" igjen med. At ei plate, som bygger ut, og slik ytterlegare bidreg til press mot den delen av ryggen som blir trekt framover, skal hjelpe på dei spenningane som oppstår musklane i nedre del av rygg, finn eg ikkje belegg for anatomisk, og heller ikkje praktisk. Det er mogleg eg vil få kraftig motsvar på denne, frå fagfolk innanfor helse og anatomi. Dette er uansett berre ein detalj ved sekken, og det er ikkje verre enn å plukke vekk den vekk. For nokre kroppar kan det også hende att denne plata har ein misjon.Hoftebeltet er stivt, som forventa i ein sekk berekna for tunge bører, og for meg vert det rett og slett for stivt. Det klemmer på bekkenkanten same korleis eg flyttar på det, og same kor eg puttar plata som høyrer til inn og ut. Ved testing av Baltoro (herresekken) kjenner eg at det samme skjer, og at det har lite med storleik og hoftebeltet og gjere, men rett og slett uforming. Det er viktig å understreke at dette er passforma til MIN kropp, og at den for mange andre kan vere midt i blinken, ja, for mange ER denne midt i blinken.  
    Hoftebeltet har godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir strammemoglegheiter.
     
    Skulderreimane på denne sekken er tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Eg gjorde eit førsøk på å bytte ut skulderreimane til ein større storleik, utan at det eigentleg hjalp stort. Det er innfestinga som er problemet for meg. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Dette er ein gjengangar på damesekkar for underteikna.

    Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Til liks med Osprey Xena 85, har heller ikkje denne sekken det. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Moglegheitene for ulike rygglengder og to innfestningsnivå for skulderreimane gjer likevel at eg tenkjer at dei færraste vil ha behov for det.
    Lommer og festemoglegheiter er både denne sekkens styrke og svakheit, alt etter kva bruksområde du ser føre deg. Alle lommene er rause i opninga, noko som gjer det enkelt å komme til innhaldet. Det einaste unntaket er lommmene på hoftebeltet, som etter mitt syn er for små. Dei rommar ikkje eit større kompatltkamera eller ein ein stor modell av våre smarte telefonar. Den eine er dog vantett, noko som er eit pluss.
    Eg personleg er ikkje gla i desse lommene med ein vertikal glidelås på midten i heile eller  større delar av lommas lengde, då eg synes det gjer dei ueigna til mindre gjenstandar. Til gjengjeld er dei supre for større gjenstandar. Ei slik frontlomme finn ein på denne sekken. Sekkens øvre kompresjonsreimar er festa i denne lomma, og med innhald er den med på å trekke saman og stabilisere hovudrommet på sekken. Reimane frå topplokket går under desse reimane, noko eg synes trekk ned. Kryssande reimar er eit krøkk på dei turane ein har mykje utstyr.  Lomma har glidelås rundt heile i ein u-fasong, og utgjer "lokket" av frontopninga. Den har fire festepunkt for eventuelle ekstrareimar.  
    Ein må då vere budd på at ved å feste noko midt framme på sekken, så mistar ein tilgangen til den store lomma. Dette kunne enkelt vore unngått dersom frontlomma hadde toppopning. Eg har løyst det med å ha typiske volumgjenstandars som ikkje veg så mykje festa der, samt berre på dei nedste to punkta, slik at eg kjem til glidelåsen og opningen øvst, sjå bilete under.




    Sidelommene har god opning og funkar greit også når sekken er full. Dog gjer kombinasjonen av lange fulle sidelommer og to sett kompresjonsreimer på sida, med nokså langt spenn, at feste av utstyr på sida vert litt kronglette. Dei øvste kompresjonsreimane er skråstilt for å ikkje komme i konflikt med nettopp lommene. Dette gjer at til dømes ski vert vanskeleg å få festa stødig, og dei lev sitt eige liv under marsj. Toppreim til skia er eit minimum, og ekstra reimar for stabilisering av gjenstandar som skal festast på sida ein etappe eller to er tilrådd.
    Topplokket på Deva 80 er supert. Det har to store lommer, med glidelåsretninga frå rygg til front på sekken, i staden for frå side til side. Å kunne stå lett framoverbøygd og opne pittelitt for å få tak i sjokoladen er jo ein artig liten bonus, men det viktigste er at einenkelt får oversikt over innhaldet i lommene når ein opnar dei, utan å måtte stå og grave i "blinde".
    Isøksfesta funkar fint, og  med spade på ei side og isøks på den andre, frigjer ein plass på sida av sekken til dei tyngre tinga som ein gjerne vil ha tettare på kroppen.
    Deva har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein del det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst. Eg tenkjer at ein kunne spart seg for denne opninga når ein har den store frontopninga. På den andre sida burde den være der om eg fekk rådd den store frontlomma til å verte redesigna med toppopning.


    Eit stort pluss med oppsettet av reimar på denne sekken er dei lange reimane nedst på sekken, som er festa ved ryggplata, og går heile vegen under botnen og vert festa på framsida, over botnopninga. Desse reimane gjer at ein ved behov for stor lastekapasitet, kan feste relativt tunge ting på utsida av sekken, under, utan at den vert topptung eller baktung. Eit telt på 3 kg ggår heilt supert, og bidreg eigentleg berre til å få tyngepunktet endå meir ned, utan at det går utover måten sekken oppfører seg på. 
     
    Glidelåsdragerane går greit å operere med vottar, og glidelåsa kiler seg lite.
     
    Sekken er kompatibel med drikkesystem, som vert oppbevart i ein liten uttagbar ekstrasekk i hovudrommet. Denne er heilt grei i bruk, og vil romme omtrent det samme som eit stort topplokk brukt som hoftesekk, som jo er ei vanleg løysing på mange sekkar til dømes for dagstur vekk frå leir eller hytte.
    Det er lite unødvendig fiksfaks på Deva 80, på same tid som han er grei å justere og få til å sitte bra, noko som gjer han brukarvennleg. Ein av sekkens verkeleg store styrkar er pakkbarheita. Lommene er store og gode, lett tilgjengelege, og det å pakke sekken for ulike typar aktivitet og terreng framstår som ein leik, inkludert å få pakka han med lågt tyngdepunkt for skitur. Det solide bæresystemet gjer at ein også toler litt "udisiplinert" pakking, utan at ein kjenner kvar ein minste lille feil når ein får han på ryggen. Toppopninga er romsleg, og ein får fort den gode pakkekjenlsa ein får ved pakking av store og tunge pakkrammesekkar, til tross for at denne er både mindre og lettare. Å sleppe fleire rundar med "tetris" i løpet av ein fleirdagerstur er tipptopp. I teltet nyt ein godt av den store frontopninga, og ein får "koffert"kjensla. 
    Eg skulle dog ynskje meg meir kontrastar på detaljane fargemessig, noko eg personleg synes hevar brukaopplevinga på ein sekk det siste lille hakket. Når ein har meir eller mindre ein og same farge på alt, må auget sjå det lille nanosekundet lenger for å "sorter" detaljar, noko som er ein gjengangar på ein del sekkar, inkludert den tidlegare omtala Osprey Xena.  
    Praktisk bruk vs målsetting
    Sekken skal i følgje Gregory sin omtale vere eigna til å frakte tung last, i krevjande terreng over tid. Dette er det ikkje tvil om at den fiksar bra, inkludert Gregorys mål om at den skal halde mål til frakt av nødvendige forsyningar og utstyr for ei veke, til ein høgalpin basecamp. Og nettopp med vekt på bsecamp. Eg synes ikkje at dette er den optimale sekken for turar i norsk, alpint terreng som krev bre/klatreutstyr, og som har i seg dagleg forflytning. Til det synes eg sekken er for lite praktisk løyst med omsyn til lommer og reimar. 
    Materialar og kvalitet på saumar framstår som litt i utakt. Saumar, reimer, glidelåsdragerar og strekk verkar bra, men tyet og sjølve glidelåsa verkar noko skjørt. Eg har etter relativt få (omlag 15) bruksdøger greid å få nokre små hol på tyet på sida av sekkerommet, på sidelomma. Holet samanfell med området ski og evt isøks vil ligge og gnisse, og eg vil tru at det er slik det har oppstått. Det er ikkje kritisk på noko punkt, og vil enkelt late seg ordne med ein bit tear-aid eller gaffatape, men det er verdt å merkje seg at det er greit å fare litt varsamt åt. Det er kanskje prisen å betale for ein såpass lett sekk, med ein slik lastekapasitet?
    Prisen på denne Gregorysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 499 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Lastekapasitet på denne relativt lette sekken tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. 
    Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum. Sett opp mot lastekapasiteten og volumet derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet.
     
     
    Oppsummering og konklusjon 
    For underteikna var passforma ikkje optimal. Dette må ikkje sjåast som eit negativt punkt i testen, då det er høgst individuelt kva som høver den einskilde. 

    For utstyrstunge turar på meir enn 3-4- dagar er ikkje løysingane på sekken utvendig optimale. Med omsyn til lommer og festeanordningar for utstyr og hardvare, kan ein kan fort få ei kjensle av å minne om bilete på framsida av ei bok frå Zappfes verden, eit lett kaos av uorganisert menneske/sekk. Tyet kan også verke til å ikkje tole desse belastningane spesielt godt.
    Bortsett frå det ovanfornemnde "tursegmentet", er Gregory Deva 80 ein bra allroundsekk. Den har eit solid bæresystem og gode, funksjonelle løysingar for meir tradisjonell oppakning, og mange moglegheiter for personleg tilpassing. Med tanke på eigenvekta presterar den særs godt. Pluss for moglegheitene til å kunne "skreddarsy" og tilpasse i stor grad. For den tradisjonelle fjellskiløparen, vandrer og fjellfant, som tilbakelegg både høgdemeter og kilometer er dette ein sekk med stor kapasitet for si vekt.
    Dette skjedde med sekken etter endt testing
    Sekken vert returnert til leverandør.
    Alle foto frå leverandør eller underteikna med turfylgje.
     
     
     
     
     
     
     
  7. Liker
    Gittiamo ga poeng til Tessatroll for en artikkel, Test av sekk til dame - Osprey Xena 85   
    Produkt
     Osprey Xena 85 L
     Levert av Jarbeaux sport AS
     Veiledande pris kr.3 000,-
     Fakta frå leverandør
     Storleikar: Ein storleik, justerbar.
     Vekt: 2,35 kg.
     Volum: 85 L.
     Fakta frå Fjellforum
     Vekt 2,4
     Fakta om testperson
     Kvinne 35 år
     166 cm og normalvektig
     Van med å bere tung sekk, i variert og til    dels krevjande terreng
     Punkt til vurdering
    Bæresystem og passform Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter  Brukarvennlegheit Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Handtverk og materialar (ver og vind) Vekt mot volum Pris
    Om sekken
    Sekken er retta mot lange turar og ekspedisjonar, i fylgje leverandør. Den er utvikla og satt opp for å kunne bere tung last, med hoftebelte som er førehandsforma, justerbar rygg og ventilert ryggpanel. Sekken skal vere sjølve kulminasjonen av Osprey sine kunnskapar, opparbeidd gjennom 40 år.

    Å kjøpe sekk
    Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. 
    Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne maken til den ein vurderer kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. 
    Om testen
    Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vinter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. 
    Vurdering
    Bæresystemet er enkelt å justere rygglengda på, men kan med det same framstå som litt "skjørt". Borrelås har alltid gitt den effekta på meg. Som vanleg må eg etterkvart innrømme at det funkar, når ingeniørkunsten bak resten av bæresystemet er bra. 
    Bærekomforten er god, og eg ville kalle den særs god når ein tek eigenvekta på sekken med i reknestykket. Eg tenkte ei stund at skulderreimane og hoftebeltet verka litt "mjukt", og frykta at det skulle bli for lite tak i det når vekta auka, men det viste seg også å vere feil. Denne sekken toler fint last på 30 kg utan at det vert ukomfortabelt. 
    Med omsyn til passform er skulderreimane på denne sekken tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare.
    Hoftebeltet er kanskje det beste eg har prøvd, og ber tunge bører godt utan å klemme hverken på setemuskulatur eller gi ømme hofter. Plassert korrekt sitt det veldig godt, og "motarbeidar" ikkje kroppens mekanikk på nokon måte. Dette er veldig deilig å gå med, spesielt når ein er van med store/breie herrebelter som anten klemmer på setemusklar eller kjem heilt opp under ribbkassa. Ein har også godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir å gå på.

    Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Det har ikkje denne sekken. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering.  
    Lommer og festemoglegheiter er etter mitt syn, ved sia av det komfortable hoftebeltet, denne sekkens store styrke. Detaljane er mange, og for den som verkeleg vil ha lang-lesnad, tilrår eg å gå inn på Osprey sine sider for oversikt. Eg omtalar her det eg opplever som kjernepunkt i bruk. Xena har Osprey si eiga løysing, "Stow-on-the-go", for å kjapt kunne pakke vekk eller ta fram vandre- eller skistavar. 
    Meshlommene på sidene gir reint faktisk plass når du er på farten, og ein får ting nedi dei sjølv om sekken er full.
    Lommene på hoftebeltet er romslege, og ein får plass til også den største av dagens smarte telefonar. Ei hanskekledd hand kjem også enkelt til. Ei lomme er i mesh og den andre i tett ty. Ingen av dei med vasstett glidelås eller stoff.
    Topplokket har tradisjonell opning mot nakken, i to etasjar, og lommene er romslege. Det kan takast av og brukast som rompetaske. Ei lita sitteplate ligg på innsida av det, for den som synes det er greit å kvile ein rumpeball i slengen. 4 hemper for karabinere/tau/ekstra feste oppå lokket.
    Sekken har ikkje opning i front, men på kvar side. Desse funkar greit, men gir ikkje same oversikt som ei frontopning. Eg hallar likevel mot å seie at det er greit, då  framsida er så godt løyst at eg ikkje trur eg ville hatt den på noko anna vis. Der finn ein to isøksfester, to romslege "halvmånelommer" og ei meshlomme utanpå desse igjen.
    Isøksfesta kan nyttast både til spade og isøks, og ein får fint frå seg desse utan at dei er i vegen når ein treng noko i sekken eller lommene. Halvmånelommene er romslege, og ein kan enkelt skilje eventuelle brenselsflasker frå resten av oppakninga. Dei vil då vere lenger vekk frå ryggen, enn til dømes om dei var plasserte i sidelommene. Det vil seie at det dersom resten av oppakninga er lett, kan vekta av flaskene gi drag bakover. Eg tenkjer likevel at ein i dei fleste tilfeller der ein har med fleire tunge flasker av type fuel, thermos osv, er på ein tur som også krev ein del anna utstyr, og vekta i sjølve sekkerommet stabiliserar dei kiloane som er i ytterlommene. Har ein lettare sekk, kan ein jo også plassere flaskene i meshlommene på sida. Det er då verdt å tenkje over at dei ikkje er "innelåst" ved ferdsle i til dømes bratt snøbakke. 
    Meshlomma i front har bra strech, og på linje med dei på sidene, tenar den faktisk til noko, også når sekken er full.
    Xena har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein dele det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst, med små tunge gjenstandar.
    Reimane nede på framsida er i kortaste laget for telt eller skumplastunderlag med litt volum. I tillegg er dei feste berre på framsida, altså går dei ikkje under sekken. På det viset mistar ein høvet til å la tyngre utrustning som ofte havnar på utsida, i alle fall på starten av turen, trekke sekkens tyngepunt ned,men i staden vil det drage bak. Dette er eit minus på skiturar.
    Kompersjonsreimane på sekken er gode, og sekken eignar seg av di også greit som dagstursekk, ved til dømes avstikkar frå basecamp, dersom rompetaska vert for lita.
    Alle glidelåsdragerar på Xena er hanske-og vottevennlege, og glidelåsa kiler seg lite.
    Sekken er enkel å forstå, og slik brukarvennleg, til tross for mange detaljar. Ein treng ikkje ver ingeniør hverken for å gjere justeringar, eller pakke den. Fasongen på sekken gjer likevel sitt til at ein ved skitur skal tenke på å plassere vekt i sekkerommet rett, slik at han ikkje vert topptung eller baktung. Dette av di han er noko lang og smal.

     
    Kva gjeld praktisk bruk vs "målsetting" for sekken frå Osprey, synes eg dei langt på veg har lukkast. Det første som slår ein når tek i sekken og byrjar forske litt på han, er at han verkar enkel, men likevel full av velplasserte detaljar. Ved bruk viste dette seg også å stemme. Han funkar fint til utstyrstunge turar, der ein kan få med seg mykj både inni og utanpå sekken, utan at noko er "i vegen" for kvarandre. Dette er kanskje ein av dei få sekkane eg har prøvd i denne storleiken som ikkje får meg til å sakne den gamle storsekken av typen med gigantiske sidelommer, men med ei eigenvekt på 4 kg. Eg synes dog literane er "små", samanlikna med til dømes Gregory Deva 80 L. Ved pakking av akkurat samme mengde bagasje, rommar Gregoryen meir. Så, med tanke på bærekomfort og løysingar på sekken, vil eg seie at han held den han lovar. Men, eg synes litrane gjerne kunne vore noko meir romslege, på ein sekk som lovar å ta deg til "the end of the world". 
    Materialar og kvalitet på saumar verkar så langt bra, men det skulle jo også blott berre mangle etter berre 15 bruksdøger. Eg har registrert klager på slitestyrken på tyet til Osprey, utan å ha erfart det sjølv. Når ein tek i materialet i hovudsekkerommet, kjennes det noko kraftigare enn til dømes på Gregry Deva. Om det likevel skulle vere slik at slitestyrken er låg, kan det vel tenkjast at det er prisen ein må betale, for så mykje komfort for relativt lett vekt?
    Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum, sjølv om eg er usikker på om den held 85 L. Sett opp mot bærekomforten og dei gode løysingane derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet.
    Prisen på denne Ospreysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 000 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Komfort og praktisk bruk tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Testers erfaring er at få sekkar i tilsvarande eller lågare prisklasse kan matche bærekomfort, men dette er sjølvsagt også individuelt betinga. 
    Oppsummering og konklusjon
    Underteikna vil plassere Osprey Xena 85 L i kategorien  "komfortabel allrounder, med gode og gjennomtenkte løysingar, til ein overkommeleg pris". Graden av bærekomfort er høg. Pluss for gode lommeløysingar og akseptabel vekt. "Små liter" og noko korte reimar trekk ned. At sekken er smal og lang gjer at den kan vere utfordrande å pakke til skitur, der er ein gjerne vil ha lågt tyngdepunkt. På den andre sida gjer måten den er løyst på med fester og lommer, at den høver veldig godt til utstyrtunge turar, som til dømes vårskiturar på bre. At den er smal gir også rom for aktiv stavbruk og fridom for røyrsle i overkroppen.
    Dette skjedde med sekken etter endt testing
    Testar opplever at denne sekken gir ein bærekomfort som er så bra, at den enda som den "utvalgte" sekken til ei Grønlandskryssing hausten 2017. Den skal få legge "kilo til motoren" på veg opp brefallet på austkysten, og bære all last ut Austmannadalen på vestkysten, dei tre siste dagane av turen. Test vil verte oppdatert etter endt tur.
    Alle foto er frå leverandør eller underteikna.
     

  8. Liker
    Gittiamo ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, I det legendariske pudderriket Glacier National Park   
    Rogers Pass og Glacier National Park har ett legendarisk rykte på seg når det kommer til puddersnø. Målestasjoner her måler Canada's høyeste gjennomsnittlige snømengde, kan nevne Fidelity Mountain med sine 14m med snø hvert år.
    Har lest diverse artikler om Rogers Pass i noen år nå så når jeg endelig er i området lar jeg ikke ett værvindu gå forby. En snøbyge hadde lagt ned 80cm nysnø på fredag og lørdag og dermed gikk også snøskredfaren opp til faregrad 4, noe jeg ikke ønsker meg uansett hvor bra snøen er. å stå i. En kaldfront fra nordøst kom inn på mandag slik at faregraden skulle gå ned til 2 på tirsdag. Planen min ble deretter; å kjøre til Rogers Pass på mandag og gå de åtte kilometerne inn til Asulkan Cabin seint på dagen for å stå på ski tirsdag og onsdag.
    Booket ei seng i Asulkan Cabin via Alpine Club of Canada før jeg dro avsted. På veiene fra Canmore gikk det sakte mens kaldfronten kom inn over Canadian Rockies og temperaturen sank 20c i løpet av dagen. Veien saltes ikke her, de strøes. Fint bortsett fra at grusen flyr av med en gang når fartsgrensen er 100km/h og nesten halvparten av trafikken er semitrailere. Varmen fra trafikken gjør hovedveien speilblank, og her er det ikke krav om vinterdekk. Kom meg endelig til Rogers Pass som ligger på 1300m. Her lå det rundt 60cm snø, mens målestasjonen på 1900m viste 170cm snø. Jeg håpet det gikk spor opp til hytta!
    På tur opp Asulkan Valley på kvelden

    Jeg gikk fra parkeringsplassen kl 16.00, litt før mørket satte inn. Turen opp til hytta er på ca 8km vinterstid med en stigning på 900 høydemetre. Mesteparten av stigninga kommer helt på slutten da de fem første kilometrene er relativt flat med noe småkuppert opp og nedstigninger, noe som forøvrig var veldig surt på returen to dager seinere. Temperaturen lå på ca -10c, helt perfekt da jeg holdt ett greit tempo i mørket. Spor gikk det, men de fleste av sporene gikk av før jeg kom inn til hvor dalen tar slutt. Dalens sluttpunkt har fått navnet "Mousetrap" (Musefellen) da massive snøras fra opptil fem fjell og dalsider ender opp her. Så det er ønskelig om man passerer området raskest mulig om rasfaren og snømengden er høy.
    I Mousetrap delte sporene seg, ingen av de gikk helt hvor kartet viste at sommerruta eller vinterruta skulle gå. Etter litt vurdering av sannsynlighet tok jeg sporet som gikk opp mot sørvest, men jeg mistenkte i starten at dette var ruta opp til Sapphire Col, ett godt stykke unna hytta. Men sporene gikk etter hvert tilbake til tresonen hvor den skulle gå og kl 19.30 var jeg oppe ved hytta, endel raskere enn antatt da turen opp var beskrevet å ta 4-6 timer på vinteren.
    Det var lys i hytta, så jeg var spent på hvilket folk som møtte meg da jeg åpnet døra. Mens jeg tok av meg skia så jeg at folk visket bort dugg i vinduet av nysgjerrighet på hva slags skapning som vandret der ute i mørket. Jeg åpnet døra og der satt det ni Japanere rundt bordet, helt stille, delvis i sjokk over at jeg kom så seint. Han ene, guiden av den japanske gruppa spurte om alt sto vel til, han mistenkte at noe var alvorlig galt da folk er ute å går i natten langt inne i fjellene. "Awesome", svarte jeg mens jeg tok av meg jakka, "varmt er det å, mange høydemetre på slutten". Guiden spurte om jeg var veldig kjent her, jeg svarte selvsagt nei, før jeg sa "easy trail". Han lo før han sa noe på japansk til resten av gruppa. Han sa han hadde jobbet som guide i 15år her og informerte at det ikke er vanlig at folk orienterer seg rundt her i natta da det går stier overalt.
    Asulkan Cabin

    Asulkan Cabin er ei koselig hytte med 10 sengeplasser. Hytta har gode muligheter for matlaging og var godt stelt til. Oppvarming fra en moderne og effektiv propanovn, så man trengte strengt nok ikke en stor dunpose her, var såpass varmt om natta at jeg måtte ha soveposen helt åpen mens jeg lå i nettingen. Hytta var også større enn hva den så ut til på bildene utenfra, men fortsatt var det noe intimt i sovedelen av hytta som lå i andre etasje. Heldigvis fikk jeg overkøyen for meg selv i den ene køyesenga og ikke mellom de andre i den store senga hvor folk lå tett sammen!
    Tirsdagen startet rolig, jeg hadde det ikke travelt da jeg satset på en stordag på onsdag ettersom været skulle være best den dagen. Den Japanske skigruppa var på treningstur, de skulle bare gå i rundt hytta og trene på breredning og å gå i taulag. Helt fint for meg, ovenfor hytta lå hele området opp til Youngs Peak helt urørt enda. Jeg tok meg god tid, ute var det noe skyet, temperaturen var nede på -19c, men heldigvis helt vindstille. Jeg måtte uansett pusse ski, da lim fra forrige feller hadde satt seg på skiene. Var ute å gikk kl 11 og brukte lang tid på å gå opp et fin rute opp mot Youngs Peak.
    Mye snø å ta av for en person dette!

    Mellom Asulkan Cabin og Youngs Peak (2815m) er det flere rutealternativer i svært så trygt terreng om man ser bort fra bresprekker tidlig på vinteren og "Headwall'n" på Youngs Peak. Ikke særlig bratt, men mye lekent terreng. Om man tar rutene ned i Asulkan Valley øst for hytta har får man mer krevende terreng, så området passer godt for alle slags skifolk.
    Jeg ønsket meg opp på Youngs Peak. "Headwall" er det siste bratte stykket opp mot toppen, ca 200 høydemetre i opptil 43 graders stigning. Faregraden for snøras var fortsatt 3, og det var i bratte heng, spesielt mot øst og nordøst som var skummel mens Headwall ligger mot nordvest. Jeg gikk opp til ca 40 grader og tok profil der. Under 50cm snø lå det ett lag som hadde fin bruddflate, men det skulle nokså mye til for at snøblokken glei ut. Uansett, jeg var alene og hadde ikke noen planer om å ta for store sjanser så det ble til at jeg rant ned herfra. Ble enda en tur den dagen før jeg tok middag og sosialiserte meg med disse Japanerne som kunne fortelle mye spenstig om snøen på Hokkaido i Japan.


    Onsdagen startet kl 06 med en temperatur ute på -22c. Japanerne planla en lengre skitur i dag, men temperaturen skremte dem litt. Jeg var ute kl 08 under en skyfri himmel og en fantastisk fin soloppgang og jeg fikk endelig sett hvilke fjellområder Glacier National Park har å by på.
    Like før soloppgang

    Mount Rogers (3169m)

    Avalanche Mountain (2881m), fjellet som tok livet av 62 mennesker i ett enkelt snøras i 1910

    Mount Sir Donald (3284m), ett populær fjell å klatre i sommerstid

    Dagen før brukte jeg over 2 timer på å gå opp 600 høydemetre i dypsnøen, i dag brukte jeg knapt en time opp, selv med flere fotopauser. I skyggen var det kaldt, med en liten bris så den effektive temperaturen lå på rundt -30c. Å ta bilder blir fort utfordrende når man får frostskader av å ta på kameraet uten votter, men bilder ble det alikevell. Jeg gikk fort opp Headwall'en og på toppen var det sol og helt vindtsille. Jeg tok en god pause her, det var såpass varmt at jeg kunne åpne dunjakka. Selve toppen av Youngs Peak er rund og uinteressant for en fyr som meg, men utsikten er fenomenal.
    Mt. Jupiter

    Tåke nede i Asulkan Valley

    Avalanche Mt. til venstre, Eagle Peak midt i




    Utsikt fra toppen mot Mount Sir Donald

    Zoom på Asulkan Cabin hvor Japanerne fortsatt holdt seg i rundt

    Jeg rant ned Headwallen og ned til 2400m og som i går kunne jeg smile litt over snøen for den var så perfekt! Jeg tok på fellene og gikk opp til toppen en gang til. Der så jeg nærmere på vestenden av Youngs Peak. Der er det mer alpint med flere stupbratte pinakkler som frister til bestigelser. Litt nede på sørsiden ved pinaklene ble det en god time med pause. Påskestemning kaller vi det i Norge når sola varmer så godt at snøen smelter litt på skibuksa mens man sitter der. Noe bestigning av pinaklene ble det ikke, her er det bunnløs pudder og løssnø som ved profilen jeg tok målte 220cm. Derimot ble det ei ny rute ned Headwallen med en bratt start like øst for pinaklene.
    Sporsnø mot pinakler øst på Youngs Peak



    Utsikt mot fjell i nordvest

    Mt. Afton og den lavere Mt. Abbott har populære skiruter ned bratte renner





    Den Japanske skigruppa kom seg aldri høyere enn 2400m den dagen, så jeg hadde mye snø for meg selv. Om man skal ha rolige dager her bør man være her i mange flere dager, her finnes det titalls spennende ruter i alt fra 7-800 høydemetre til 1300 høydemetre samt spennende fjell å bestige. Spørs om det blir flere turer hit i løpet av vinteren!
    Solnedgang på Eagle Peak mens jeg returnerer til bilen nede på 1200m


    Kart med rutene jeg gikk

  9. Liker
    Gittiamo ga poeng til Mørkeblå for en artikkel, Tåkeheimen   
    Startsted
    Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen.

    Båtturen tar 10 minutt
    Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet

    Engabreen sett fra Svartiskroa
    Turen
    Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene.  Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen.

    Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen.
    Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien.

    Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter.

    Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre.

    Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''?

    Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær"
     Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel.

    Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her.
    Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger.
     

    Inne på Tåkeheimen

    Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt.

    På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker
    Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta.

    Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng.

    Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten.

    Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her.

    Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden.

     

    2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn.

    Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt.

    Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat.

    Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg.

     

    Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene.
    Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken.
    Takk for turen
    Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  10. Liker
    Gittiamo ga poeng til Heriks for en artikkel, 5 dager i Tarfala   
    Troppet opp på Gardermoen der jeg hadde avtalt å møte turfølget mitt og sjekket inn ryggsekken som spesialbagasje og deretter inntok vi frokosten på UpperCrust (dyrt å spise frokost på Gardermoen altså, men det var i det minste så tidlig på morgenen at vi kunne avstå øl før avreise)
    Mellomlanding i Stockholm, vi fikk ikke handle på taxfree siden vi skulle videre innenlands men skitt au, alt vi eventuelt skulle kjøpe måtte jo uansett bæres inn i fjellet, like greit å slippe. Videre fra Stockholm til Kiruna derifra videre med buss til Nikkaloukta.
     
    Nikkaloukta – der veien stopper
    Nikkaloukta er en liten bygd i Gällivare 6,6 mil øst for Kiruna, i følge Nikkaloukta.com er det 14 bofaste familier på stedet og litt flere på sommerstid. Området har vært samisk boplass i flere tusen år. Det man lever av i dag er  turister og reinsdyr, Kalixälven har kilden sin her, og severdighetene består av et kapell, en kunstutstilling og mye fin natur da selvsagt. I Nikkaloukta slutter ganske enkelt veien, så herifra er det bare å ta bena fatt. Vi ankom torsdag ettermiddag, litt vel sent å starte vandringen så vi hadde reservert ei hytte i Nikkaloukta, prøvde en lokal rett (rengrateng) i restauranten, reorganisering av sekken klar for tidlig avgang neste morgen og tok tidlig kveld.


    Bare å ta bena fatt herifra 

    Laddjujávri
    Vi hadde ganske tidlig i planleggingen bestemt oss for at vi tar båten over Laddjujávri noe som forkorter turen inn til Tarfala med 7 km, men før vi kom så langt var det 5,6 km å gå. Stien var ren autostrada gjennom bjørkeskogen før vi endte på båtbrygga. Vi var tidlig ute og hadde 20 minutters ventetid før billettsalget startet. Lap Dånalds var lagt ned til fordel for den nye restaurant Enoks, men det var litt tidlig på morgenen så de hadde ikke åpnet dørene riktig enda. Vi hadde en trivelig prat med billettselger/kaptein på båten som skulle frakte oss over Laddjujávri. Vi snakket om norske fjell, utstyr og det er visst ikke bare i Norge man ser mye rart som har tenkt seg opp i fjellet. Han hadde sett litt av hvert som skulle på fjelltur denne kapteinen. På båten oppover Láddjuvággis delta fikk vi for første gang på turen utsikt til Sveriges høyeste topp Kebnekaise. Det skjedde visst ikke så veldig ofte at han møtte på de som skulle på flere dagers tur i området og som _ikke_ hadde tenkt seg opp på Kebnekaise, men det var altså ikke det som stod på programmet for oss denne gangen. Båtturen opp til øvre båtbrygga tar ca 30-40 minutter.

    Motorveg fra Nikkaloukta til båtbrygga ved Laddjujävri

    Det var bygget en ny flott restaurant, så Lap Dånalds var ute av drift


    Innover mot Kebnekaise 
     
    Kloppeti klopp 
    Det skal svenskene ha, de er flinke til å kloppe stier og det er vel også helt nødvendig når det er såpass mye trafikk som det er opp til Kebnekaise Fjällstation. Stien fra øvre båtbygga (for øvrig ikke noe stort etablissement her, det var ei brygge hvor de hadde satt opp en benk med presenning over hvor man kunne sitte ved dårlig vær) og opp til stidele mellom Kebnekaise Fjällstation og Tarfaladalen var kloppet på så å si hvert eneste fuktige punkt for ikke å snakke om skiltet for hver km med hvor langt det var igjen til båten. Det er ca 7 km fra øvre båtbrygga og opp til stidele hvor vi skulle ta av til Tarfala.  

    Solide klopper i alle fall 

    6 km igjen, og nå skal vi oppover 
    Opp til Tarfala

    Så langt har turen gått mer eller mindre bare bortover, Nikkaloukta ligger 453 moh, Kebnekaise Fjällstation 690 moh, Tarfalastugan ligger 1180 moh. Mesteparten av stigningen på de siste kilometerne med andre ord. Vi tok en lunsjpause før vi begynte turen oppover, det viste seg heldigvis å være en grei skuring, det stiger jevnt og trutt ingen større utfordringer annet enn at man begynner å merke at man har gått en stund med sekken på. Vi hadde med oss litt ekstra forsyninger opp til vertinnen vår som var hyttevakt på Tarfalastugan, ikke at det utgjorde noen stor vekt men likevel en kg her og noen gram der merker man fort når det går oppover.
    Oppe i dalen passerte vi et par svære hengebruer, solide saker men ser litt malplassert sånn midt i en svensk fjelldal men men .. jeg var nå glad for å slippe i bli bløt på bena jeg da. Møtte en liten flokk på 5 rein (slike smådyr som turfølget mitt ikke ser), og noen få sjeler på vei ned fra Tarfala men ellers var nok de fleste folka å møte på stien mellom båten og Kebnekaise Fjällstasjon.



    Oppover mot Tarfala 


    Solide bruer 

    De siste par km begynte det å bli mye stein og ikke fullt så lett å bevege seg. Vi passerte minnetavla over Valter Schytt grunnlegger av Tarfala forskningsstasjon, selve forskningstasjonen og tok siste biten over til Tarfalastugan (skal innrømme at den siste kilometeren føltes unaturlig lang ) men vi kom da frem til slutt. Målet med turen var å besøke hun som satt som hyttevert på Tarfalastugan, og sambo. Vi ble innlosjert i sikringsstua/hyttevertstua og ikke selve turisthytta. Der ble vi møtt med «luksusmiddag», pasta og kjøttsaus, rødvin og sjokolademousse til dessert. Og sånn fortsatt det egentlig det meste av uka, det meste av Real turmaten ble båret ned igjen kan man vel si …

    Tarfalastugan er Svenske turistforeningsens høyest beliggende hytte på 1180 moh. Innerst i Tarfaladalen ved bredden av sjøen Tarfalajaure, omgitt av høye topper og isbreer. Nydelig sted, men mye stein!

    Tok en stund før denne hytta ble noe særlig større i horisonten altså, føltes i alle fall sånn. 


    Panorama tatt rett bak hytta, det er fint i Tarfala
    Dagen etter ankomst ble det avslapping på hytta, skravling (vi hadde jo litt å ta igjen) og pannekaker. Det regna uansett og beina syntes det var helt greit å ta det med ro en dag.
    Isbreer og bresjøer   
    Søndagen ble brukt til dagstur i området, Anna og Eric viste oss rundt. Turen gikk ned til forskningsstasjonen, over brua der og opp til bresjøene der ble det et bad for de tøffe (ikke meg med andre ord, iskaldt fjellvann holder ikke badetemperatur for meg). Så spiste vi medbrakt lunsj før vi tok turen opp til Isfallsglaciären, vi holdt oss riktignok på trygg grunn, men denne breen var visstnok et område for brekurs og det foregår jo en omfattende forskningsvirksomhet på den. Vi så riktinok et ordentlig ras et stykke lenger opp på breen et par dager senere så tenker det var like greit å holde seg nær kanten jeg. Fra brekanten var det flott utsikt utover Tarfaladalen og bresjøene nedenfor. Ferdig med å utforske denne breen går turen videre for et par av oss bort til Kebnepakteglaciären for en nærmere titt på denne også og rundt Tarfalajaure ned igjen til hytta. Mye stein på den turen, men utsikten fra innerst i dalen og utover var upåklagelig. Dansen starter kl. 21 på Tarfalastugan, helikopterplattingen må jo tross alt brukes til noe.

    Tarfala forskningsstasjon 

    Isfallsglaciären

    Utsikten fra kanten av Isfallsglaciären og utover Tarfaladalen

    En nærmere titt på Kebnepakteglaciären 


    Helt i enden av Tarfaladalen, man skimter hytta ved enden av vannet 


    Dansen begynner kl. 21.00

    Kaskasatjåkka 2071 moh
    La det bare være sagt med en gang, det blir aldri noen fjellklatrer av meg, har aldri betraktet meg som særlig høyderedd men følelsen av «snubler du nå er det j…. langt ned» har jeg ikke noe sansen for. Takke meg til en vettug sti …
    Det var 3 av oss som la ut på dagstur til Kaskasatjåkka, 3. høyeste topp i dette område (Syd- og Nordtoppen på Kebnekaise er høyere) og Sveriges 4. høyeste fjell (3. høyeste ligger i Sarek). Turen opp er ganske variert med både stein, snøfelter, isbrè og litt klyving, mer enn skummelt nok for meg. No big deal i følge andre turrapporter jeg har lest. Jaja, opp kom vi. Var litt uheldig med litt tåke på toppen men det lettet litt innimellom så vi fikk litt utsikt. Finfin utsikt over til Nord- og Sydtoppen på Kebnekaise og flere av dalgangene innover Koupervaggi, Kaskasavaggi og Vistasvaggi. Litt mat på toppen, bilder i øst og vest, en snødame på toppen og en stein på varden så gikk turen ned igjen. Syntes ikke det var noe mindre skummelt på veien ned jeg da

    Man blir fort liten i slike omgivelser, på vei gjennom steinrabbelet opp til Kaskasatjåkka 


    Langt ned! 


    Utsikt til Nord- og Sørtoppen på Kebnekaise, sett fra Kaskasatjåkka. Isbreen nederst er Kebnepakteglaciären 
    Jeg bærer det ikke ned igjen
    Siste dagen i Tarfala ble en riktig «slappe av dag» Det nærmet seg slutten på oppholdet for vertskapet vårt også, de hadde tilbrakt 3 uker i Tarfala + en uke i fjellet før det. De så vel i grunnen frem til å komme hjem. Det ble rydde og forberede avgang i strålende solskinn, litt tid til å lese og sole seg ble det også. Neste hyttevert ankom og forberedte seg på å ta over, han skulle få saker levert med helikopter så vi ventet litt på det. Alvorlig mye helikoptertrafikk i det fjellet altså, stadig noen som er ute å flyr. Både forskningsstasjonen og turister på Kebnekaise bruker mye helikopter. Altså, forskningsstasjonen får nå være sin sak, men å fly opp til toppen av Kebnekaise, det er juks altså … Siste dans på «plattan» og en fantastisk fullmåne over Tarfaladalen (da savnet jeg et ordentlig kamera).
    Vi regnet med tidlig avgang ned igjen neste dag og pakket så mye som mulig. Det var noe som skulle spises opp, for vi bærer det ikke ned igjen! (vel, med unntak av en del Real turmat da, den holder seg jo godt)


    Litt soling i hytteveggen ble det tid til 

    Helikopterleveranse, ikke riktig så vanlig i Norske fjell 


    Flott solnedgang og nesten fullmåne i Tarfaladalen siste kvelden 

    Tilbake til start

    Turen ned gikk naturlig nok raskere enn turen opp, vi rakk ikke bare siste båten, men et par båter før det. Ble til og med sittende å vente en stund. De 19 kilometerene gikk overraskende greit. Vi skulle sove nok en natt i Nikkaloukta, men det var helt greit å komme ned igjen til en dusj og en bedre middag. Rolig kveld med en bedre middag i restauranten i Nikkaloukta, det ble rein igjen (det var en gjenganger på menyen for å si det slik), deretter tidlig kveld. Dagen etter var det bare å stå opp, pakke lakenposen og komme seg på bussen. Vi slo i hjel noen timer (vi unngikk alt med reinkjøtt i pizzasjappa) i Kiruna før vi fant veien ut til flyplassen og vendte snuten mot gamlelandet. Alt i alt en finfin tur i godt selskap. De har fine fjell i Sverige og!  

    Vi forlater Tarfaladalen i strålende solskinn

    Tilbake til sivilisasjonen, var greit med en dusj og en bedre middag
  11. Liker
    Gittiamo ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Toppturer i Jotunheimen   
    Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb


    Distanse: 15.7km
    Høydemeter: 1443m
    Høyder: 1000m til 2092m
    Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb.

    Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene.


    På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb


    Pause ved Hurrbrean


    Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden.


    Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden.


    Flott skye med Smørstabbtinden til høyre.


    Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb.




    På tur over egga til Skagsnebb.


    Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb.
    Geite og Rundhøe


    Distanse: 11,9km
    Høydemeter: 1145m
    Høyder: 1140m til 2002m
    Bratteste helning: 38° opp mot Geite

    Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy!


    På toppen av Geite.

    Store Dyrhaugstinden


    Distanse: 12,2km
    Høydemeter: 1230m
    Høyder: 990m til 2147m
    Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden.

    Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°. 


    Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind.


    Skagastølsryggen dukker opp.


    Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere.


    På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m)


    Utsikt over Hurrungane.


    Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang! 

    Store og Midtre Ringstinden


    Distanse: 17,2km
    Høydemeter: 1485m
    Høyder: 990m til 2124m
    Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen.

    Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen.
    Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter. 


    Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden.


    I Ringsbotnen.

    Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst)


    Austanbottstinden kommer til syne.


    Fra Store Ringstinden (2124m).


    Folk på Store Austanbottstinden (2202m).

    Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden.

    Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden.


    Helikopterlanding under Midtre

    Bukkehøe


    Distanse: 12,7km
    Høydemeter: 1375m
    Høyder: 1000m til 2314m
    Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen.

    Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring!


    Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet.


    Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m).


    Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
  12. Liker
    Gittiamo ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Topptur i nordlys   
    Det var lite snø og det som var var vindblåst, så oddsen var litt imot meg når jeg tenkte på pudderkjøring. Satt i bilen på Oppdal og så på kartet over Trollheimen. Storlidalen fristet ikke, men kunne jeg håpe på at de siste dagers sørvestvær hadde lagt igjen pudder østafor Fulånebba? Håpet var å få ei fin nedkjøring derfra. Hadde vært på toppen før, og viste at det er rimelig bratt på toppen, så tok med fjellsko og stegjern i sekken. Parkerte i Viromdalen ved Sanden på 180m. Der lå det ikke snø, så måtte traske opp igjennom skogen med skoene på ryggen til ca 350m før jeg kunne gå videre på randonee. Lite snø var det, men det var 15cm pudder oppå hardpakka snø, så forholdene var overaskende gode.

    Fulånebba/Grøvelnenna sett fra Sunndalsøra (bildet har jeg tatt ved en annen anledning)

    Gikk normalveien opp til litt sør for Mohaugen. Her flatet det ut og jeg gikk inn mot det bratte partiet hvor jeg la igjen skiene og gravde ned randoskoene. Fjellet har to topper og går man normalruta opp ender du først opp på en litt lavere fortopp. Klyvinga opp her var grei, men noe utsatt og spennende med mye is og hard fokksnø så stegjern gjorde seg godt. Fra fortoppen gikk veien ned i skaret til enn punkt som er noe utfordrede, spesielt uten tausikring og isfrie holdetak. Fikk ikke klatra ned så mått hoppe ned ca 2.5m til steinen nederst i skaret. Steinen er nokså stor og flat, så å lande her går helt greit selv med snø på. Problemet er bare at det er ganske luftig med stup på bedde sider av det tynne skaret så man føler seg ikke helt trygg i omgivelsene.

    Det bratte partiet opp mot Fulånebba.

    Kom meg opp på selve toppen hvor det var helt vindstille, en skjeldenhet på denne tiden. Hadde tatt med meg både dunjakke, gass, feltrasjoner og masse vann så ble sittende på toppen i noen gode 2 timer til sola begynte å bli lav. Med skyfri himmel fikk jeg ett lite innslag om å bare bli på toppen utover kvelden og se om jeg får tatt noen flotte bilder av stjernene, utsikten er jo ganske fenomenal! Jeg startet med å gå opp ett tramp ned ei ny rute, ned på vestsiden i stedet for ned i skaret i nord. Jeg ville helst unngå skaret i mørket, spesielt om vind og vær tok seg opp. Så før sola gikk ned gikk jeg opp ei trygg rute ned mot vest. Tilbake på toppen ble det photoshoot mens sola gikk ned, motivene var det ikke mangel på!


    Panorama fra Fulånebba over Sunndalsfjorden. Vinnufjellene med Dronningkrona sees til venstre.

    Utsikt utover Sunndalsfjorden.


    Sola går ned over fjellene ved Øksendalen.




    Sola står i Søre Skjorta. Skjorta (1711m) til høyre.


    Litt etterlys står i Litlskjorta (1552m).


    Blåtimen med lysene i Sunndalsøra.


    Zoom på Sunndalsøra


    Hydro Aluminium Sunndal

    Etter at sola gikk bort ble det litt døtid mens jeg ventet på klar stjernehimmel uten lysforstyrrelser fra sollys. Startet på med bygging av en varde av snø, steinvarden så så stusselig ut syntes jeg. Etter en time hadde jag kappa ut nok firkantete til en 2m høy varde. Lommelykta plasserte jeg i midten inni varden slik at det ble blått lys av varden. Stativ hadde jeg jo ikke med meg, så jeg måtte også bygge ett snøstativ, kraftig nok til en stein på toppen slik at kameraet kunne stå stødig til å ta nattbilder i flere rettninger. Etter 3-4 timers mørke kom også nordlyset fram, som gjorde turen komplett for min del og kameraets del! Nå sitter jeg bare igjen og kunne ønsket at jeg hadde ett enda bedre kamera, for slike turer som blir så komplett som denne finnes det få av.


    Den 2m høye snøvarden sto nok ikke lenge på denne utsatte vindtoppen!


    Stjerner over Sunndalen.


    Nordlyset dukket opp i nordvest. Lysene som gjenspeiler seg imot skyene er fra Kristiansund (sterkest til venstre) og oppover til Kyrksæterøra.


    Så ut som nordlyset forsvant etter hvert så jeg startet nedstigninga. Da blomstra selvsagt nordlyset opp igjen!


    Noe bratt retur til fotts nedenfor Fulånebba. Litt usikker på rasforholdene så gikk lengre ned for sikkerhets skyld. Måtte så opp til skiene igjen.
  13. Liker
    Gittiamo ga poeng til Manepe for en artikkel, Eventyr   
     

     
    Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger.
    Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt.
    Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa.
                For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks?
                Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng.
                Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget.
                Helt rått.
                Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles.

     
    Noen timer senere.
                – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen.
                – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel!
                Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei.
                På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre.
                Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler.
                – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt.
                Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket.
               
    Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen.
                Fremme.
                Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen.
                – Rett og slett vakkert, sier jeg.
                – Absolutt ikke verst, sier Thomas.
                I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt.
                Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka.
                Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder.
                Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene.
     
     

    Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger  alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende.
     

    I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen.
     

    I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer.
     

    Leir på Seteråsen over Minneskleiv.
     

     
    Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret.
                La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger.  Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal.
                Høres koselig ut? Det er faktisk det.
                For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være.



    All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn.
     
                Så er det altså nådd. Blefjell.
                I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner.

                Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv.
                Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt.
                Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast.
                Og et perfekt sted å avslutte et eventyr.
     

    Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi.
     

     

     
                Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse.

                – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake.
                – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær?
                Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid.
                Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes.
                Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann.
                Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug.
                – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
  14. Liker
    Gittiamo ga poeng til Henrik for en artikkel, Fjellforums møte med moskus på topptur   
    Fremstillingen
    24. januar publiserte Opdalingen.no med overskriften "Fotografer gikk manngard etter moskus-flokkene". I dag, 25. januar, publiserte NRK.no/trondelag en lignende artikkel med overskriften "Fotografer gikk manngard etter Moskusen", senere redigert til "Fotografer avviser at de forfulgte moskusen" og igjen endret til "Turgåere avviser at de forfulgte moskusen". På forsiden til NRK.no er overskriften i skrivende stund: "Moskus-manngard skaper sinne".
    Vi på Fjellforum og som deltok på turen til Hjerkinn har reagert på fremstillingen om hvordan vi tilsynelatende skulle ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen som lå på østsiden av et skar opp mot Vålåsjøhø.
    På vei til topps
    Planen for lørdagen besto av å komme seg på en av toppene i nærområdet. Turen skulle gå til Vålåsjøhø (1375 moh.). Tidlig på ettermiddagen tok de fleste skiene fatt for å følge skaret som går opp fra Tverrfjellet, hvor også Viewpoint Snøhetta ligger, og opp til Vålåsjøhø. Skaret er forsåvidt lettgått, men som bildet til Ove Karlsvik viser er skaret avblåst flere steder. Samtidig var det skare flere steder og det var derfor nødvendig å traversere der hvor det fantes tilstrekkelig med snø.
    Bildet viser imidlertid ikke godt hvordan terrenget er utformet, ei heller bildet som NRK har zoomet inn på. Tar man utgangspunkt i bildene, skulle man tro at skaret opp til Vålåsjøhø er tilnærmet flatt, og det er vanskelig å se hvordan terrenget faktisk er. Terrenget består av ulike forhøyninger som kan være alt fra en meter til flere meter. Når man kommer fra undersiden og skal gå opp vil det være vanskelig å forutse hva som ligger bak neste forhøyning før man faktisk står og ser hva som befinner seg der.
    Foto: Ove Karlsvik
    Etter hvert som vi beveget oss opp skaret begynte gruppen å bli noe oppdelt. En del valgte å snu for å forberede aktiviteter til kvelden, mens resten fortsatte videre oppover skaret. De som valgte å fortsette til topps så ikke moskusen før terrenget gjorde dette mulig. Som Ove Karlsvik sier til Opdalingen.no begynte moskusen å flytte på beina, og vi ble like overrasket som det den ble. Når moskusen oppdaget gruppa som var på vei oppover var avstanden til dyrene ca 250 meter i følge GPS spor. I samme øyeblikk endret gruppa kursen vekk fra moskusen for å ikke forstyrre mer enn det som allerede hadde blitt gjort. 
    Gruppa fortsatte videre Vålåsjøhø som var målet med turen. Der fikk alle sammen 360 graders panoramautsikt mot Folldal- og Alvdal-fjellene, Rondane og nedover den sørlige del av Rondane, og så klart videre innover mot Dovrefjell.
    Bildet viser moskusen på østsiden av skaret, og når gruppa skulle ned fra toppen igjen sørget alle for å holde seg på vestsiden av skaret for å ikke forstyrre moskusen.
    Uttalelser
    Utsagnene som kommer frem i opdalingen.no og nrk.no at det var ufint, uklokt og mangel på respekt av dyrene kan vi forstå ut fra deres forutsetninger til å uttale seg, men når alle fakta ikke er på bordet kan vi heller ikke la dette gli forbi. Utsikten fra Viewpoint Snøhetta på Tverrfjellet er annerledes enn ved foten av Tverrfjellet, slik at fotografen er ikke å bebreide ut fra hans forutsetninger til å uttale seg. Hadde det vært mulig å se moskusen i bunnen av skaret ville vi såklart ha vurdert turen annerledes. Enten ved å gå på en av de andre toppene som er lengre vest, eller gjøre noe helt annerledes. 
    Skjermdump fra NRK.no / Ove Karlsvik
    Når det gjelder det at gruppa skal ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen faller på sin egen urimelighet. Alle som var med på turen ønsker såklart ikke å forstyrre moskusen, og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Spesielt når den lever under så marginale forhold som den gjør, og i tillegg er ekstra utsatt på grunn av sykdom. Samtidig har det vært gledelig å se moskusen i vinterlige omgivelser.
  15. Liker
    Gittiamo ga poeng til Þróndeimr for en artikkel, Råfin overnattingstur til Midtre og Store Hellstugutinden   
    Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken.    Startsted: Spiterstulen (1100m)   Avstand: 26.9km    Høydemeter: 2060m   Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde?   Høstfarger ved Spiterstulen   Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m)   Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden.   Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden   Endelig opp på traversen   Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m)     Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden  ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden.   Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok!   Camp og Store Hellstugutinden bak   Nattbestigning av Midtre   Månelys fra fullmånen   Hurrungane nattestid   Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden.   Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen       Uranostinden (2157m) i sørvest   Bukkehøe (2314m)   Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst     På vei mot toppen av Store   Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m)   Store Veotinden (2240m)     Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen!   Retur ned bratt renne
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.