Gå til innhold
  • Bli medlem

K

Aktiv medlem
  • Innlegg

    90
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

0 Neutral

Om K

  1. Ser ut som en fin tur! 20-30 fisk første dagen og ei uke med 25-30 varmegrader... Fikk dere spist opp alt? Holdt fisken seg?
  2. Ja, det finnes mange eksempler på dette. Bare tullball å påstå noe annet.
  3. Nabben: Er det den steinen du holder tak i, eller er det steinblokka litt lenger ut og opp?
  4. Imponerende bilder. Kan du antyde for oss ikke-alpinister hva AD (assez difficile?) egentlig betyr?
  5. Jeg har brukt litt penger på lettere turutstyr de siste årene og angrer ikke et sekund på det, men jeg ser likevel dette poenget. For min egen del har jeg god erfaring med kombinasjonen tung sekk/lange fjellturer som kondisjonstrening. Etter noen dager med 20-30 kilo på ryggen, går løpeturene som en lek når man kommer hjem. I mitt tilfelle har det også virket positivt på ryggproblemer å gå med en viss oppakning. Alt av skiver og sener der bak trykkes liksom på plass etter noen dager med tung bør.
  6. Forholdene kan sikkert variere litt fra år til år. I Rana og Hemnes finnes det en viss tradisjon for å krysse breen uten sikring. Sommeren 2006 ga en antydning om at denne tradisjonen kanskje bør revurderes: http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article697905.ece http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1417440.ece Fint hvis du kan gi en tilbakemelding på breforholdene nå i år.
  7. Hei Fjellfinn! Det er jo noen som har klaget over at et så høyt fjell bare skal ha navn av en kolle. Burde ikke det nest høyeste fjellet i Trollheimen hete tind, tårn, pigg eller noe sånt? Forklaringen på kollenavnet er vel denne toppkulen som man ser så tydelig fra nordøst. Brystvorten, som du skriver, er både en sexy og presis betegnelse på kollen sett fra Renndalskammen eller Kringlehøa. Fra Tårnet og Tårnfjellet, og forsåvidt også fra Nerdalen, har Såtbakkollen en mer maskulin og høyreist fasong. Utsikten nordover fra Såtbakkollen fikk jeg vel ikke dokumentert så godt. Ikke bra nok til å ordne noe panorama i hvert fall. Trolla i vest har det jo med å tiltrekke seg all oppmerksomhet både som fotomotiv og som potensiell turutfordring. Jeg har et bilde av toppvarden med ryggen Skjerdingsfjellet-Slangelifjell og noen bilder fra Tårnfjellet og Tårnet. Legger ut disse. Hvis du er interessert, kan jeg også sende noen bilder med bedre oppløsning over mail.
  8. Takk for de ordene! Innerdalen og Trollheimen er vel verdt et besøk, ja. Det er ikke så mange som går på disse toppene. Etter skaret møtte jeg ikke en sjel, og av toppboka på Såtbakkollen å dømme, hadde det ikke vært mer enn 7-8 stk der oppe tidligere i år.
  9. Innerdalen Litt før sju, mens sola ennå lå i skjul bak Renndalskammen, var jeg på tur oppover Innerdalen. Nede i dalsidene var det grønt og frodig, og videre opp mot Giklingdalen passerte stien flere gamle setertufter. Innerdalstårnet, 1454 moh Ved varden som markerer inngangen til Giklingdalen, tar bjørkeskogen slutt. Skarfjellet og Trolla virker, om mulig, enda mer imponerende herifra enn lenger ned i Innerdalen. Fra varden er det en kort tur til stidelet ved Storvatnet. Mens én sti følger vannkanten, stiger den andre bratt opp til venstre mot det trange skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet. Litt over halvveis i denne lia passerer stien en bekk, og jeg benyttet denne anledningen til å drikke meg utørst og fylle vannflaskene. Det skulle bli det siste jeg så til vann på en stund. Vel oppe i Skaret begynner moroa. Det siste stykket mot Innerdalstårnet byr på lett klyving og klatring. Fjellveggen kan virke bratt, men den er delt opp i dype og tydelige terrasser. Noen har satt opp varder for å vise vei oppover, men så lenge sikten er god, behøver man ikke bry seg om dem. Jeg tok først litt ut til venstre og fulgte deretter terrassesystemet trinn for trinn. I den sørvendte helningen varmet fjellet mot håndflatene, og det var bare å nyte hver meter til toppen av Tårnet (09:00) og ned til skaret igjen. Tårnfjellet, 1521 moh Tilbake i skaret møtte jeg et hyggelig par som var på tur for å prøve ei klatrerute opp mot Tårnet. Jeg småsnakket litt med dem, stappet i meg noen brødskiver og studerte nordveggen av Tårnfjellet. Der oppe hadde jeg ikke vært før. Fjellsiden lå fortsatt i skyggen, og her nedenfra virket den mørk, sleip og truende. Etter en del fundering bestemte jeg meg for å prøve ei rute ganske langt ut mot venstre side, ut mot Innerdalen i øst altså. På avstand kan dette rutevalget virke litt utsatt, men jeg ville heller ha det luftig og tørt enn å rutsje ned de fuktige og mosekledde partiene lenger til høyre i nordveggen. Jo lenger opp jeg kom i fjellveggen, jo mer forbauset ble jeg over hvor lett det hele løste seg opp. Siktemerkene mine i det bratteste partiet var en flat steinhylle som stakk markant ut fra fjellveggen og en pinakkel, nærmest en naturlig varde, litt lenger opp. Begge disse postene bød på morsom småklatring idet jeg omgikk dem på venstre side, og etter at de var unnagjort, ble terrenget betydelig flatere. Jeg kom til noen mosekledte berghyller. Selv om det hadde vært tørt i flere dager nå, hadde mosen holdt på vannet som en svamp. Mosen fløyt oppå fjellet og glei hit og dit ved hver minste bevegelse. Hadde jeg støtt på denne vegetasjonen i selve bratthenget, ville det ha vært atskillig verre. Slik det var nå, kunne jeg kare meg oppover i måtelig stil, til dels på alle fire, for kort tid deretter å slippe ut et jubelrop ved synet av snøfonna oppe på topplatået. Mens noen fjelltopper er fascinerende spisse, er Tårnfjellet utrolig flatt. Under istiden må breene i dalen ha gjort en solid jobb med å slipe til denne ovale og vidstrakte flaten. I et landskap med tårn og tinder på alle kanter, og nye klatrepartier i vente, var det riktig koselig på oppe på dette hellebelagte taket. Jeg tok meg god tid over høyfjellssletta. Sola varmet godt, og det var ingen hast med å nå fram til toppvarden helt i sørenden av platået (11:00). Såtbakkollen, 1840 moh Fra toppen av Tårnfjellet strekker det seg en noe lavere fjellrygg i en bue mot Såtbakkollen, to kilometer lenger sør og 300 meter høyere opp. I Trollheimen er det bare Store Trolla (1850), på motsatt side av Giklingdalen, som rager høyere. Ifølge Statens kartverk heter Såtbakkollen egentlig Tåga. Dem om det. Med noen småhopp og litt enkel klyving kom jeg greit ned på fjellryggen. Ganske tidlig på ryggen møter man en kul, 50 meter høy mot nord, 25 mot sør. Artig å klyve over den. Det vanskeligste punktet langs ryggen var en fjellhammer like før oppstigningen mot Såtbakkollen. Denne hammeren kunne vel være 25 meter +/-. Klatreføreren for Innerdalen opplyser at det skal være mulig å omgå dette punktet. Det må i så fall være mot Giklingdalssida, for over mot Innerdalen gikk det et bratt stup mot en bre i dalbotnen. Selve hammeren vurderes i klatreføreren til grad 3. Fjellet var godt og varmt, og jeg kom meg raskt opp de første høydemeterne. Først helt mot slutten støtte jeg på et litt luftig parti med noe vertikal klatring. Dette partiet var imidlertid bare på noen få meter, og det var flere gode tak underveis. Fra hammeren og opp mot Såtbakkollen begynte ryggen å smalne av samtidig som den ble brattere enn før. Imidlertid var det ingen egentlige klatreutfordringer her, og jeg kunne gå og klyve ganske greit opp til topplatået. Idet jeg nærmet meg toppen (12:20), fikk jeg øye på en rekke avlange steiner som raget opp i lufta rundt toppvarden. Såtbakkollen var visst det rene Stonhenge. Noen har tydeligvis funnet mening i å sette de avlange steinhellene, som ligger strødd over hele kollen, opp på høykant. Kan dette være sporene etter en hittil hemmeligholdt religiøs sekt? Navarnebba, 1662 moh Ryggen videre mot Såtbakkollen 1774, et stykke lenger sør, er lett å gå. Mens jeg gikk bortover her, vandret blikket stadig i retning av Navarnebba. Selv om jeg hadde gått noen timer nå, var ikke klokka mer enn midt på dagen, og det burde da la seg gjøre å komme seg en tur dit opp også? Det eneste problemet med denne, ellers så utmerkede planen, var at den slake lia oppover Såtbakkollen gikk over i bratte stup mot Navardalen i nord. Et stykke lenger ut på ryggen begynte tingene imidlertid å se lysere ut, og jeg kunne begynne på nedstigningen uten alt for store problemer. Denne ruta ned fra Såtbakkollen mot Navardalen, som forsåvidt også er en mulig rute opp, har jeg ikke sett beskrevet før. Det var derfor med en viss spenning jeg begynte å jobbe meg ned brattlia, men det var overraskende enkelt å komme seg fram, og ganske snart (13:40) stod jeg i et dalføre på rundt 1350 meter. Fra dette punktet kunne jeg ha gått inn i Tverrådalen, litt lenger sør, for så å følge en av topprutene som klatreføreren anbefaler. Når jeg først stod her, var det imidlertid mye mer fristende å forsøke en mer direkte linje opp mot toppen. Stigningen var ikke på mer enn 300 meter, men jeg begynte å kjenne det i beina nå etter all klyvingen tidligere på dagen. Ruta jeg gikk mot toppen var veldig fin. Litt klyving de siste 20-30 meterne, men bare av det morsomme slaget. Terrenget ble litt mer blokklendt helt øverst, og jeg lurte et øyeblikk på om noen av steinene kunne løsne og falle over meg. Akkurat da den tanken for gjennom hodet, skvatt det opp ei fjellrype 20 cm fra høyrehånda, så jeg var nær ved å slippe det ellers så gode taket i kampesteinene. Toppen av Navarnebba (14:20) var kanskje det flotteste ved hele denne turen. Ikke minst fikk jeg et fantastisk utsyn herfra tilbake mot Såtbakkollen. Planen nå var å balansere videre bortover eggen til toppunktet på 1560 meter eller noe sånt lengst nordøst. Det jeg hadde trodd var en sammenhengende ryggtravers, viste seg imidlertid å være brutt opp på tvers av en rekke kløfter. Ingen vanskeligheter ut over grad 2, men mye klyving opp og ned. Om noen der ute samler Trollheimstopper med primærfaktor +5, må Navarnebba være et sant funn. Jeg for min del ønsket imidlertid å rekke middagen på Renndølsetra, og jeg fulgte derfor ikke denne ryggen like slavisk som tidligere på dagen. Noen steder var det, etter mitt skjønn, raskest å søke seg noen få meter til høyre ned i fjellsiden. Tverrådalen Fra den siste toppen av Navarnebba, som er godt synlig i hele Innerdalen, begynte jeg å jobbe meg ned mot Tverrådalen i sørøst. Landskapet i denne dalen veksler mellom idylliske gressletter og brutal steinur. Det ligger et vann her som bare forsvinner ned i ura før det plutselig dukker opp som et utspring (16:15) en km lenger ned. Jeg var takknemmelig for dette utspringet. Ettersom jeg hadde glemt igjen drikkeflaska i dalsøkket på den andre sida av Navarnebba, hadde jeg nemlig gått uten drikke noen timer nå. Stien videre ned mot Innerdalen er ikke spesielt godt synlig, og jeg rotet bort litt tid før jeg kom meg ned på turstien fra Storlidalen. Herfra var bare å gi full gass for å rekke et bad i fossen før rømmegrøten på Renndølsetra. Etter elleve og en halv timer på tur var det deilig å slippe seg ned i det iskalde vannet. GPS-klokka var slått på bare deler av turen, men jeg kan vel ha gått 23 km, og jeg vil anta at den samlede stigningen ble på 2350 meter. Jeg har drømt om denne turen i mange år nå. Endelig fant jeg den rette dagen til å gjennomføre den. Og for en dag!
  10. Ferga mellom Kvanne og Rykkjem måtte manøvrere seg fram mellom røtter og trær i dag. Søya må ha steget så til de grader over sine bredder for å få til noe sånt. I Innerdalen kjente vi et lett regnvær mens det dundret fra Todalen og mørke regnbyger pisket oppover Grasdalen.
  11. Hva mener jeg med det? En dag med fint vær, tørt fjell, god tid og helt uten stress, kan hende. Vanskelig for oss andre å si om du kommer deg opp på dette fjellet eller ikke, men toppen av Indre Sula virker jo langt mer tindeaktig enn Grinaren. Hvis du virkelig har lyst til å komme opp på disse fjellene, ville jeg ha startet grytidlig om morran fra Storlidalen. Følg turiststien mot Renndalen og ta av fra denne mot Slanglifjellets sørøstre hjørne. 1486 når du lett på denne måten og 1422 burde være innenfor rekkevidde. Hvis du først har kommet deg dit, når du også Grinaren om det ikke er for seint på dagen. Dette er en laaang marsj, men det finnes jo telt om det blir seint før man kommer seg hjem.
  12. Nei, det er ikke "greit" å fortsette til Bjøråskaret fra Grinaren. Ved overgangen mot Skjerdingsfjellet er det en hammer på ca 20 meter, godt synlig fra Innerdalen som en pyramideaktig topp, som man enten må rappellere eller klatre (grad 3) for å følge ryggen vestover. Alternativt går det an å jobbe seg ned mot Renndalen fra Grinaren, men det er en del bratte sva her, så det må i så fall gjøres med forsiktighet.
  13. Jeg ville ha sendt bildene til denne gjengen: http://atmospherical.blogspot.com Ser ut som de har svar på det meste i forhold til regnbuer i luft og vann. For min egen del holder jeg en knapp på teorien om at det er en tynn film med pollen på vannoverflaten som forårsaker fenomenet.
  14. Synd at du ikke kom deg opp, Fjellfinn. Turen til Grinaren fra Todalen byr vel på noen bratte stigninger uansett hvilken vei du velger, men den er populær blant todalssauen, som ofte kommer opp fra Storbotn mot Innerdalen. Du kan jo sette Litlgrinaren som hovedmål for neste tur, og så heller ta Grinaren som ekstrabonus hvis det er rette dagen. Ellers er området rundt Langvatnet et fint utgangspunkt hvis du vil ha en slakere vei opp mot Slanglifjell og Grinaren. Dit opp kommer du både fra Innerdalen (kort og bratt) og Storlidalen (langt og slakt).
  15. Det er en grunn til at folk holder kjeft om gode vann. Jo mer du sier om det, jo mindre moro blir det igjen.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.