Hei og takk for utfyllende svar RE.
Ja, dette er nok et ganske stort kulturprosjekt, særlig fordi vi også har et så intimt forhold til vår natur. Vi oppsøker ensomhet der vettugt folk flest søker sammen i aktivitet og opplevelser. Det er et signifikant fenomen man må ha spesiell interesse av for å forstå og etterleve. Men ikke desto mindre blir denne kontrasten dermed fascinerende. For oss blir det mer en innadvendt personlig selvdyrkelse og selvforståelse enn det er for Asiater som søker styrke og samhold i flokkmentalitet. For min egen del er det en befrielse å føle mestring i naturlige omgivelser som vi direkte kan respondere på, i motsetning til en kultur eller et samfunn man har vanskeligheter med å tilpasse seg i forhold til hva vi egentlig responderer på og prøver å etterleve. Kanskje dette er to måter å løse det samme problem på?
Du har rett, ensomheten er særdeles ikke attraktiv for Asiatene. Nå er det slik at jeg fant meg ei jente som mest mulig kunne oppfylle de skeive ensomhetstilstandene vi har her i Norge. Det var ikke lett. Og fikk man det ene så tok det kanskje det andre. Vel, hun hadde altså et uttrykt ønske om en slags ensomhet i livet, men det skulle gjenstå å se om det lot seg klebre til norsk natur. Hva slags prosjekt var nå dette egentlig? Vi går alle feil i tanker og valg. Vi blander og roter. Jeg mener, hun ville ensomhet, men kanskje har hun andre underliggende problem som søker flukten fra noe enn til et genuint ønske om en palett i natur og kamp. I alle fall var det av disse grunner hun trådte inn i mitt liv, som jøje meg alt var mye valgt ensomhet fra min side. Siden en ikke har passet inn så godt selv, mener jeg. Dette var prosjektet og nå har jeg allerede problematisert det langt ut i stjernetåka. Med andre ord: vi er begge to sære.
Så dine velmenende råd om å oppsøke kontakt med andre er skikkelig gode, de kunne gjelde for oss også naturligvis, men siden hun ikke heller fungerer helt etter forventningene i lag med de fleste. Men, hvem f vet. Det blir visst bare verre og verre dette her. Og, kanskje for personlig. Vel, det får bare våge seg.
Og vi må våge å ta valg. Folk fra Asia synes å ha litt vanskelig med det. Dermed blir det en del av deres karaktær og søke konformitet og felles valg, og andres ønsker enn sine egne. Vår natur er altfor håndgripelig og krevende til det. Det må villes. Det er dermed nok denne motivasjonskurven jeg ser som den største bøygen. Vi har akkurat nå bestilt en hytte i Røros kommune for 6 dager, håper det kan løsne på både det ene og det andre. Beten blir en uansett.
Jeg takker igjen RE's svar. Mye omtanke og forståelse i det.