Folk som de du beskriver har vi vel alle vært i nærheten av, både til fjells og andre steder, tullinger finnes det over alt.
Jeg har ikke noen oversikt over hva slags folk som utgjør hovedtyngden i DNT, men som hyttevakt for DNT både sommer og påske på Hardangervidda har jeg sett og møtt mange DNT-medlemmer. Der har jeg møtt svært få tulinger, men det er gjerne fler av dem på de litt hippere rutene/stedene enn der jeg går. Min erfaring er at jo lenger unna vei/sjøfy man kommer, jo færre er det av dem, tullingene altså, og takk og lov for det.
Gjenger på 8-10 stykker blir som regel et overveldende flertall på DNT-hytter av vanlig størrelse, og det er _utrolig_ hvor høy steming det blir når ti stykker deler to flasker vin i sånne sammenhenger. Jeg har også sittet med lange ører og hørt
på folk som forklarer hverandre og resten av gjestene hvordan det er å være ute en regnværsdag i flau bris eller stiv kuling, men som regel tenker jeg at disse menneskene hadde neppe gjort det samme, hadde de bare vært to eller aleine, og det viser seg som regel å stemme.
De blir tøffe i gjeng, der er dynamikken akkurat den samme som på utesteder i Oslo (altså, ikke Tømtehytta eller Kobberhaughytta, men in-utesteder), det er bare temaet som tilpasses stedet, med mer eller mindre heldig resultat.
