-st.

Nord- og vestveggene på Guhkkesgáisi er to av de store klassikerne i Lyngens alpine historie, med til sammen et titalls klatreruter (vinter, stort sett). Men prøv å spørre noen i klatremiljøet om de har gått nordveggen eller vestveggen på "Langdalstind", og du vil stort sett få et "hæ?" til svar. I beste fall er det noen som har sett dette navnet på kartet (en parallell til "Kartkveita" i Jiehkkevarrimassivet). Har ikke forsket mer på mulige førstebestigninger, men prøv å spørre Sjur, han har i hvert fall oversikt over det som ble gjort på 70-tallet i disse veggene. Det foresvever meg at Mikal Nilsen og muligens Vidar Kolstad kan ha vært oppe i noe til høyre for vestveggen på 90-tallet en gang, men antakelig ikke så langt ut som du og Geir.

Ser ut som en flott tur; de fleste som har vært der oppe har kanskje hatt blikket for stivt festet på Vestveggen i stedet for å se mot høyre. Ser du var der med Geir Jenssen; pussig da at du ikke bruker det vanligere navnet Guhkkesgáisi. Jeg kjenner ikke til tidligere bestigninger, men vet om folk som har returnert fra hovedtoppen på Guhkkesgáisi over den bratte delen av denne ryggen (!). Og det meste av trafikken i hele Guhkkesgáisimassivet har vel skjedd vinterstid - en god del av den også klatrere som ikke har vært spesielt ivrige etter å bygge varder.

Stakkaren er ikke i Lyngen i det hele tatt, han er på Austvågøya og går opp vannskillet mellom Lofoten og Vesterålen. Vi ser ned på Laupstad og E10. Den dominerende toppen til venstre i bildet (på Norrønas forside, ikke synlig på faksimilen) er Higravstind. Rett over og til venstre for skituppene ligger Rulten.

Beste løsning (hvis jeg har forstått problemet ditt riktig) er å forlenge festet ut over kanten ved hjelp av langslynger og karabinere. Husk redundans - dobbelt opp i alle ledd.

Breitind, Senja. Den andre er et annet sted...

Det er mulig jeg uttrykte meg litt uheldig i det første innlegget og av den grunn fortjener å bli stemplet som dust. Det får jeg prøve å leve med, men Dusteforbundet misforstår om det tror jeg anbefaler heltau. Spørsmålet som åpner tråden er om man "må" eller "bare bør" bruke halvtau, og mitt svar er at man bare bør. Jeg anbefaler halvtau (dobbelttau), men om det nå er slik at heltau er det man har, er det likevel fullt mulig å klatre disse to rutene ganske sikkert uten å løpe i butikken etter nye tau. For øvrig virket det som om spørsmålsstilleren var fullt på det rene med at halvtau har en del fortrinn i fjellet, så jeg så ingen grunn til å komme trekkende med hele læreboka for å utdype dette.

Å bruke innbindingsløkka som sikringsløkke er helt greit.

Et par små kiler til den tynne passasjen på Stetind kan også komme godt med

60 m er 60 m, men halvtau kan spare deg for en del taudrag på krokete taulengder.

Til profesjonaliseringsdiskusjonen har jeg lyst til å bidra med to avsnitt fra et innlegg NKF-styret har bidratt med i samme debatt, men i et annet forum (bladet Klatring): "Til forskjell fra Alpelandene og ”Söta bror”, har Norge en fjellsporttradisjon som fortsatt er brei og folkelig. Å gå i fjellet, å bevege seg på bre, å klatre er ikke noe fremmed og mystisk i Norge. Vi har et nært forhold til fjellet, og svært mange har intet behov for noen instruktør eller fører for å ta seg en tur opp i det bratte og glatte. Vi nøyer oss med ”å lytte til erfarne fjellfolk”. Samtidig har vi meget lave ulykkestall knyttet til fjellsport her på berget, særlig sammenliknet med nettopp Alpelandene. I tillegg til lange tradisjoner og god allmennkunnskap, tror vi en viktig årsak til dette ligger nettopp i den breie allmennutdanningen som de frivillige organisasjonene har stått for i Norge. Et stort korps av frivillige instruktører, et enormt tilbud av korte kurs, samlinger og annen fellesaktivitet har gitt en langt mer vidtrekkende kompetanseoppbygging enn et reint profesjonelt kurstilbud kunne gitt." Eller sagt på en annen måte: Hvis vi steller oss slik at det ikke blir mulig for: a) hvemsomhelst å ta med seg mindre erfarne venner på fjelltur, en erfaren tindebestiger å stille som turleder på en gratis fellestur der deltakerne forutsettes å ha egenerfaring nok til å gjøre det som skal gjøres, c) frivillige organisasjoner å arrangere dugnadsbaserte kurs der kompetente instruktører stiller opp (nesten) gratis - vel, da har hele fjellsportmiljøet og alle fjellinteresserte mennesker tapt! Den andre diskusjonen som også går i denne tråden, om ansvarlighet ved uhell/ulykker (brakt på bane av ØO), er også fristende å kommentere - men sola skinner ute, så i første omgang får jeg nøye meg med å henvise til utredningen som Odd Magne viser til, samt mine egne kommentarer til samme på www.fjellsportforum.no og www.klatring.no. Kort gjengitt: Å ha ansvaret for et arrangement betyr ikke at man blir ansvarlig for eventuelle ulykker på arrangementet. Ansvarlig for ulykker blir man først når man har skyld i dem.

Litt mer avklarende informasjon om det som skjedde ligger på http://tromsoklatring.no/content/d%C3%B8dsulykke-p%C3%A5-baugen-17-juni . Mer utdypende informasjon vil komme seinere i sommer i form av en undersøkelsesrapport på klatring.no og en sammenfatning til bladet Klatring. Det er kanskje viktig å presisere - siden det er nevnt annet sted i tråden - at dette IKKE dreide seg om noe vanlig, gjensatt slyngefeste, og heller ikke den faste rappellruta på Baugen. Festet var en rest av den gamle rappellruta fra Baugen som ble brukt på slutten av 1980-tallet.

Du "må" verken det ene eller det andre; valg av hel- eller halvtau er et spørsmål du best besvarer selv ut fra ønsket klatrestil, sikkerhetsnivå og praktiske hensyn. Begge rutene er faste, relativt reine og nokså rettlinjet - men ikke helt. Begge steder må du regne med en ekstra standplass eller to hvis du velger heltau. Det viktigste hensynet er kanskje at begge rutene er alpine i den forstand at møkkaværet kan komme inn med stor fart. I begge tilfeller kan det i så fall bli grusomt mange rappeller med heltau. Begge rutene er velsikret i den grad at du klarer deg med de sikringsmidlene du tilfeldigvis har med, forutsatt at vi snakker om ei noenlunde vanlig utstyrt sikringshank. Noen kammer er selvsagt fint siden vi snakker granitt og riss, men du trenger verken ekstraordinære størrelser eller ekstraordinært antall.

..men heldigvis ganske mye mindre trafikkert. Riktig svar!

Får prøve å følge opp, da. Vi skal bort fra vårt eget kontinent, men flere hint våger jeg ikke å gi!

Gitt "førstebestigningen av nordmenn" er det egentlig bare en mulighet: Fjellet til høyre er Tirich Mir, høyest i Hindu Kush. Da har vi Noshaq til venstre, høyest i Afghanistan. Og hvis du skal stå i et tredje land, må det være Tadsjikistan.

Et kort lite svar til oyvindbr: Vi gikk på Gaskacohkka som skitur i slutten av mai, opp langs vestegga. Anmarsj inn Steindalen omtrent til bretunga, og så opp til høyre. Den mest optimistiske av oss hadde med skiene helt opp, men det ble litt krafsing med isøks på stein og våt vårsnø de siste par hundre meterne mot toppen. Tau ikke nødvendig under de forholdene vi hadde da. Nydelig tur!

Bingo Bildet er tatt fra Gaskacohkka i Steindalen. Store Lakselvtind er toppen umiddelbart til høyre for hovedtoppen på Nallangaisi. Deretter ser du Goverdalstind (så vidt, flat topp med snø på), og rekka med Platåtoppen, Taggtoppen og Anderstind.

Tampen brenner

Jeg stikker nakken fram i et forsøk på å bryte jotunheimsentralismen. Her er et fjell i Norge.

Nei huff, mattings - dette kan bare kalles pinlig. Er det virkelig ingen der ute som kjenner igjen Lyngsalpenes nest vakreste fjell - og tillike det nest mest kjente?? Pføy! La ungdommen gasses, la dem bebrilles i sin egen nærsynthet, la dem få ytringsforbud i dette fornemme forum!! Antakelig er det bare nasjonalfjellet som har gjort et dypere verbalakrobatisk nedslag i tindelitteraturen, for les bare: "Vi gikk derfor i tauget noen hakk længer øst og nådde toppeggen ved tolvtiden. Et himmelbål av guld og rav slog op i syd, og fjordene lå som dypfiolette voldgraver ringlet om eventyrslott i uoverskuelig masse fra grænse til hav. Selv befandt vi oss på en hanekam av fokkskavler, midt mellem to himmelstræbende tårn. Billederne slår hverandre i svime - hanegal, frosne hærskrik, ingenting nytter- steilende hingsters rykende faks... tiden var knapp desuten, vi vendte oss mot høire og blev stille og små. I front og flanke var tinden uangripelig for et parti som vort, men ute på randen av Nordbotnen lå der avsatser under isen. Nogen meter utenfor dem igjen gikk der en skavvel tvers over dråget, skarp som en kniv, som en bølge i bristningens sekund, en knipling av iskrystaller hvor nordhimlens gjennemfallende blålys var isprængt gnister av guld. Ingen trængte å si oss hva den betød..."

Fra Stortinddalen er Isskartind og Skaidivarri relativt greit tilgjengelige for folk som har et minimum av alpin erfaring. På sørsida av dalmunningen går det ei stor og ikke spesielt bratt snørenne opp i skaret mellom Trollvasstind og de østligere Isskartindan (navnløse på kartet). Fra skaret er det relativt greit opp på toppen mot øst. Selve Trollvasstind er mer krevende. Videre inn i dalen er vestegga på Skaidivarri en ganske grei tur og heller ikke så alt for løs. Denne toppen er ganske lav i forhold til naboene, men gir fin utsikt over mektige omgivelser. Toppene på nordsida av Stortinddalen er betydelig mer alpine, og krever solid erfaring pluss tau. Hvis brevandring er aktuelt, er det en meget flott tur opp Stortinddalsbreen til Lenangsskaret, midt mellom Trolltind, Store Jægervasstind og Store Lenangstind. Igjen er det snakk om alpine øvelser for å komme seg opp på toppene, men turen opp breen er fin i seg selv. Tau og breutstyr er nødvendig. Hvis bratte brefall er ønsket, er det flottere på Lenangsbreen på andre siden av skaret. Fisket i vannene oppi der har jeg ingen tro på, men det kan jo hende røya trives bedre i breslam enn jeg forestiller meg...

Foss går som fors i søndre Nordland og oppover til Saltfjellet. Olnilsa er ei sammentrekking av Ole Nilsen. Du finner en del andre varianter av samme.

Ulykka som vises i filmen skjedde på spansk side av Pyreneene i 1999. Det følgende er en del informasjon som kom fram i nyhetene like etterpå - mer eller mindre direkte oversatt fra "El Periodico". Journalisten er rimeligvis ikke helt presis på hendelsesforløpet (spesielt ikke i den andre notisen), men det kommer nokså klart fram hva som har skjedd likevel. Ellers viser filmen tydelig at de to løftes fra hylla før kabelen kuttes. Det har vært en del lærdommer å trekke av dette for de alpine redningsgruppene i Norge (og andre steder). For øvrig utrolig at de to overlevde, men det gjorde de altså. - Stein T Hovedartikkel 24.9.99: 2 brannmenn alvorlig skadd ved feil under redningsøvelse i Vall d'Aran. Ofrene falt 70 meter da en helikopterkabel løsnet To brannmenn, ...., fikk alvorlige skader i går etter å ha falt ca 70 meter under en redningsøvelse i høyfjellet. Ulykka skjedde kl 12.16 ved toppen Tuc de Crabes på 2580 meter, på grensa mellom Spania og Frankrike. Et vindkast og en koordineringsfeil mellom de to brannmennene og helikopterpiloten som skulle heise dem opp var årsakene til ulykka. I en sekvens av øvelsen skulle brannmennene (en av dem simulerte skadd og den andre hans redningsmann) være forankret samtidig til veggen og til helikopteret med to "kabler" for så, når øyeblikket kom, løsne seg fra den første for å heises med den andre. Vinden truet med å trekke helikopteret mot fjellet, slik at piloten bestemte seg for å løsne kabelen som forbandt maskinen med brannmennene, i den tro at disse fortsatt var forankret til veggen. De i fjellet hadde imidlertid allerede løsnet forankringen et øyeblikk før, sikre på at de ville bli heist opp, og falt ut i tomrommet. En rask manøver Enric Prior, director general de "Nød og sikkerhet", forklarte at misforståelsen skyldtes "hurtigheten som forankringen av tilskadekommet og brannmann skjer med", som skjer på sekunder. Begge falt 20 meter og rullet ytterligere 50 meter. Kameratene til de to regnet dem for døde. En av de to tilskadekomne, B.Y., 26 år, ligger på sykehus i Vielha med brudd i bekken og en ankel. Den andre, J.M.C, 34 år, sjef for Bossost-parken, ble evakuert til Vall d'Hebron med et alvorlig kraniebrudd. Oppfølger dagen etter: Gunstig utvikling for de to skadde brannmennene Ett av ofrene fortsatt ved UCI (= intensivavdeling?) De to brannmennene som ble utsatt for ulykke torsdag under en redningsøvelse på 2550 meters høyde i Vall d'Aran utvikler seg gunstig til tross for skadenes alvorlige karakter. B.Y. fra Les-parken skal opereres for et ankelbrudd en av de nærmeste dagene. Yáñez lider også av et "stabilisert" bekkenbrudd, og en perforert lunge ifølge sykehuset i Vielha. For Josep Maria Cau, ....., er tilstanden fortsatt "svært alvorlig" selv om han utvikler seg gunstig mht kraniebruddet ved UCI på Vall d'Hebron-sykehuset i Barcelona. Cau har flere brukne bein i kroppen, selv om legene ikke har avdekket indre skader av betydning. De to yrkesutøverne falt fra 70 meter på grunn av en koordineringsfeil. Brannmennene var bundet til et helikopter, men flygeren som trodde at de likevel ikke var festet til kabelen som skulle heise dem, tok av etter å ha fått et vindkast.

Beklageligvis skriver jeg stort sett norsk i boka mi, men det ligger ei bra australsk-engelsk ordliste på http://www.chockstone.org/dictionary.htm (klikk "show all"). Samme nettsted har forresten en god del informasjon om Mt Arapiles, som er verdens nest fineste sted for kileklatring. Dit må du komme deg hvis du skal til Adelaide eller Melbourne eller deromkring! Som taurop funker stort sett følgende i Oz/NZ: - On belay (climb when ready) (sikring klar) - Climbing - Safe! (Selvforankring/standplass) - That's me - Take! (Stram inn) - Off belay (du er ute)

Skjønte nok at dette var for mye å gi til kartmenneskene, men ikke desto mindre: Fulltreffer - og en styrkedemonstrasjon ved å få vannet riktig også. Det er ikke trivielt, siden Femtevannet og Sjettevannet følger i rask rekkefølge videre oppover. Stordalen er lite brukt til tur, sikkert fordi den framtrer som ei lita, trang og mørk kløft fra vegkanten. Men den vider seg ut, og gir en flott anmarsj til flere fine skitopper - eventuelt hele runden rundt over Gammelgårdsfjellet tilbake til vegen. Å følge den andre ryggen ut igjen - toppene som vises i bildet - krever litt klyving og kanskje et par-tre kiler, se bildet. For øvrig er det litt uklarhet om navnene der inne. Ut fra kartene er det ikke opplagt om bildet viser Skulgamtindens nordlige utløper eller den andre Kløfttippen (gamle kart bruker navnet Kløfttippan, altså flertallsform).