Gå til innhold

torti

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    105
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    5

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    torti fikk poeng fra Lars L i Hva har du IKKE kjøpt nå?   
    Tråden ”Hva har du kjøpt nå!” er med rette blitt umåtelig populær her på forumet. Tanken med tråden er i følge trådstarter at ”man kan skryte litt av nye ting man har ervervet seg”, noe jeg og flere med meg har gjort flittig, til glede for oss selv og andre.
     
    Forleden sto følgende på trykk i Norges eldste dagsavis: ”I fjor brukte vi 15 milliarder kroner på sport- og friluftsutstyr. Friluftslivet har blitt en forbrukskultur”. Dette synes jeg ikke uten videre vi kan være bekjent av; Tanken med denne tråden er derfor en helt annen:
     
    Dette er tråden hvor vi kan skryte litt av kjøpene vi ikke har gjort.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om jakka vi ikke kjøpte til spottpris, fordi vi faktisk hadde et fullt brukbart plagg i skapet hjemme som tross alt oppfylte de fleste av våre krav.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om pengene vi sparte da vi ikke kjøpte Nalgeneflaske, men tok til takke med en vanlig tom brusflaske, til tross for at vi i det lengste argumenterte sterkt for Nalgeneflaska – ”tuten er så praktisk for påfylling av varmtvann til varmeflaske, den har millimetermål, den er BPA-fri… jeg TRENGER jo for faen denne flaska!”
     
    For å starte kalaset kan jeg fortelle om NeoAir Xtherm-underlaget jeg ikke kjøpte i dag. Jeg har lenge tenkt at jeg fortjener komforten i et slikt underlag, og for 2295,- på fjellsport.no er kjøpet godt innafor budsjettrammene etter at feriepengene er på konto. Men etter litt frem og tilbake konkluderte jeg med at  Bamse-underlaget mitt får sjansen en sesong til. Jeg sover tross alt helt greit på Bamsefar, og det ville være synd å sove så komfortabelt på tur at man reduserer gleden ved å komme hjem til en myk seng etter endt tur. Så der sparte jeg 2295,-! (faktisk sparte jeg 2999,- fordi jeg valgte å ikke kjøpe det fra oslosportslager.no).
     

  2. Liker
    torti fikk poeng fra TOT i Hva har du IKKE kjøpt nå?   
    Tråden ”Hva har du kjøpt nå!” er med rette blitt umåtelig populær her på forumet. Tanken med tråden er i følge trådstarter at ”man kan skryte litt av nye ting man har ervervet seg”, noe jeg og flere med meg har gjort flittig, til glede for oss selv og andre.
     
    Forleden sto følgende på trykk i Norges eldste dagsavis: ”I fjor brukte vi 15 milliarder kroner på sport- og friluftsutstyr. Friluftslivet har blitt en forbrukskultur”. Dette synes jeg ikke uten videre vi kan være bekjent av; Tanken med denne tråden er derfor en helt annen:
     
    Dette er tråden hvor vi kan skryte litt av kjøpene vi ikke har gjort.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om jakka vi ikke kjøpte til spottpris, fordi vi faktisk hadde et fullt brukbart plagg i skapet hjemme som tross alt oppfylte de fleste av våre krav.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om pengene vi sparte da vi ikke kjøpte Nalgeneflaske, men tok til takke med en vanlig tom brusflaske, til tross for at vi i det lengste argumenterte sterkt for Nalgeneflaska – ”tuten er så praktisk for påfylling av varmtvann til varmeflaske, den har millimetermål, den er BPA-fri… jeg TRENGER jo for faen denne flaska!”
     
    For å starte kalaset kan jeg fortelle om NeoAir Xtherm-underlaget jeg ikke kjøpte i dag. Jeg har lenge tenkt at jeg fortjener komforten i et slikt underlag, og for 2295,- på fjellsport.no er kjøpet godt innafor budsjettrammene etter at feriepengene er på konto. Men etter litt frem og tilbake konkluderte jeg med at  Bamse-underlaget mitt får sjansen en sesong til. Jeg sover tross alt helt greit på Bamsefar, og det ville være synd å sove så komfortabelt på tur at man reduserer gleden ved å komme hjem til en myk seng etter endt tur. Så der sparte jeg 2295,-! (faktisk sparte jeg 2999,- fordi jeg valgte å ikke kjøpe det fra oslosportslager.no).
     

  3. Liker
    torti fikk poeng fra arntey i Norge på langs uten depot/påfyll av mat. Erfaringer?   
    Hvis dette er noe du vurderer å forsøke håper jeg du ikke gir opp selv om mange her inne sier at det neppe lar seg gjøre. Det blir plutselig åpenbart at mange lignende utfordringer neppe hadde blitt forsøkt/gjennomført dersom vedkommende hadde spurt fjellforum på forhånd om det var mulig. 
  4. Liker
    torti fikk poeng fra RenateK i Utstyrshysteri.   
    Synes det er fryktelig med alle der ute som blar opp i hytt og pine for å flotte seg i fjellet. Såklart, jeg har jo også Bergansjakker, lettvektstelt, vintertelt, nye fjellski, tørrdrakt, våtdrakt, speilrefleks, tre GPS'er og nyeste beretta'n på markedet. Men jeg TRENGER det jo...
  5. Liker
    torti ga poeng til Prebb i Monsen på villspor   
    Jeg har malt jerven-fjellkamo på stuebordet. Vil det si at jeg har fjellduk på bordet...?
    (Jeg tar og viser meg selv ut...)
  6. Liker
    torti fikk poeng fra Tom42 i Hva har du IKKE kjøpt nå?   
    Tråden ”Hva har du kjøpt nå!” er med rette blitt umåtelig populær her på forumet. Tanken med tråden er i følge trådstarter at ”man kan skryte litt av nye ting man har ervervet seg”, noe jeg og flere med meg har gjort flittig, til glede for oss selv og andre.
     
    Forleden sto følgende på trykk i Norges eldste dagsavis: ”I fjor brukte vi 15 milliarder kroner på sport- og friluftsutstyr. Friluftslivet har blitt en forbrukskultur”. Dette synes jeg ikke uten videre vi kan være bekjent av; Tanken med denne tråden er derfor en helt annen:
     
    Dette er tråden hvor vi kan skryte litt av kjøpene vi ikke har gjort.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om jakka vi ikke kjøpte til spottpris, fordi vi faktisk hadde et fullt brukbart plagg i skapet hjemme som tross alt oppfylte de fleste av våre krav.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om pengene vi sparte da vi ikke kjøpte Nalgeneflaske, men tok til takke med en vanlig tom brusflaske, til tross for at vi i det lengste argumenterte sterkt for Nalgeneflaska – ”tuten er så praktisk for påfylling av varmtvann til varmeflaske, den har millimetermål, den er BPA-fri… jeg TRENGER jo for faen denne flaska!”
     
    For å starte kalaset kan jeg fortelle om NeoAir Xtherm-underlaget jeg ikke kjøpte i dag. Jeg har lenge tenkt at jeg fortjener komforten i et slikt underlag, og for 2295,- på fjellsport.no er kjøpet godt innafor budsjettrammene etter at feriepengene er på konto. Men etter litt frem og tilbake konkluderte jeg med at  Bamse-underlaget mitt får sjansen en sesong til. Jeg sover tross alt helt greit på Bamsefar, og det ville være synd å sove så komfortabelt på tur at man reduserer gleden ved å komme hjem til en myk seng etter endt tur. Så der sparte jeg 2295,-! (faktisk sparte jeg 2999,- fordi jeg valgte å ikke kjøpe det fra oslosportslager.no).
     

  7. Liker
    torti fikk poeng fra Bjørja i Hvilken jakke til bruk på fjelltur?   
    Blir fort mye prat om membraner og vannsøyler her. Vel og bra det, og du har fått mye god informasjon fra kunnskapsrike folk! Vil bare minne om at folk har gått i fjellet lenge før "membranalderen", og de har klart seg veldig bra En vanlig vindtett anorakk (som du med litt flaks finner på loftet hjemme) + en regnjakke i sekken, og du er godt rustet til fine opplevelser i fjellet. Om turene i sommer skulle gi mersmak kan du etterhvert investere litt penger i utstyr som dekker behovene dine God tur!
  8. Liker
    torti ga poeng til Venator i Tur i nærhet av Trondheim   
    Ta en tur til Brungmarka. Fantastisk villmark rett utenfor stuedøra. Mener det går buss til Brøttum, som er et fint utgangspunkt for turen.
  9. Liker
    torti ga poeng til friluftsloffern i Uvettighet i fjellet?   
    Vil med all verdens forsiktighet si: Naturen og friluftslivet er IKKE for alle... Tror at midt i friluftslivets år er det mer en noen gang viktig å ha fokus på det enkle og nære friluftslivet som "krompen" sa så fint da han innviet friluftslivets år 2015. Fjellet og steder som nevnt her er ikke for de som ikke har evne til å tenke konsekvens både for seg selv og andre. Mulig jeg banner i kirka her men .. .. .. .. Det er lov å bruke hue. Hvor du er fra spiller ingen rolle. Handler om å ta sine forhåndsregler og til en viss grad vite hva en holder på med... 
  10. Liker
    torti ga poeng til Lompa i Flåttsyk   
    Fint å se en saklig flåttdiskusjon! Det blir fort Lars Monsen og tvilsomme klinikker som diskuteres. Jeg har selv plukket av meg to flått i år. Den ene ga noe rød irritasjon, og selv om det ikke ble en hel ring som på bildet over, så fikk jeg et eller annet av legen som jeg tok i et par uker. Jeg tenker som Tor Magne at jeg stoler på at legens medisinutdannelse gjør henne mer kvalifisert enn min fra humanistisk fakultet.. Som Preben Aavitsland sa: Det meste av smitten kommer ikke fra flåtten, den kommer fra internettet.
  11. Liker
    torti ga poeng til a_aa i Flåttsyk   
    @Skjult lenke - logg inn for å se den : Interessant artikkel i Tidskriftet, takk
     
    Problemet her er fortsatt at den opprinnelige påstanden ("... Doxylin. All annen antibiotika har ikke så god efekt på denne type smitte.") ikke er underbygget med data. Hvis det finnes kliniske studier av god vitenskapelig kvalitet som sammenlikner bruk av penicillin og tetrasykliner og finner at penicillin er underlegen i å stoppe videre utviklining av borreliose ved erythema migrans etter flåttbitt, ja da er det en påstand med hold i. Hvis ikke, er det en påstand som kun er egnet til å frembringe unødig bekymring hos alle som får penicillin hos legen sin, og etterpå leser påstanden på det store kloke nettet... 
  12. Liker
    torti ga poeng til Dag G - Evje i Dronesalget tar av - hipp, hipp hurra.   
    Før tok man bilde av toppen man hadde besteget på avstand.
    Så ble det toppbilde av en sjæl og senere selfølgelig en selfie.
    Så begynte de å dra på lange stenger for å få bedre sefier.
    Nå begynner dronene å surre rundt toppen for at man virkelig skal kunne dokumentere egoet sitt på Facebook, Twitter you name it.
    Hvor i helvete skal dette ende ?
  13. Liker
    torti fikk poeng fra Halkatla i Hva har du IKKE kjøpt nå?   
    Tråden ”Hva har du kjøpt nå!” er med rette blitt umåtelig populær her på forumet. Tanken med tråden er i følge trådstarter at ”man kan skryte litt av nye ting man har ervervet seg”, noe jeg og flere med meg har gjort flittig, til glede for oss selv og andre.
     
    Forleden sto følgende på trykk i Norges eldste dagsavis: ”I fjor brukte vi 15 milliarder kroner på sport- og friluftsutstyr. Friluftslivet har blitt en forbrukskultur”. Dette synes jeg ikke uten videre vi kan være bekjent av; Tanken med denne tråden er derfor en helt annen:
     
    Dette er tråden hvor vi kan skryte litt av kjøpene vi ikke har gjort.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om jakka vi ikke kjøpte til spottpris, fordi vi faktisk hadde et fullt brukbart plagg i skapet hjemme som tross alt oppfylte de fleste av våre krav.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om pengene vi sparte da vi ikke kjøpte Nalgeneflaske, men tok til takke med en vanlig tom brusflaske, til tross for at vi i det lengste argumenterte sterkt for Nalgeneflaska – ”tuten er så praktisk for påfylling av varmtvann til varmeflaske, den har millimetermål, den er BPA-fri… jeg TRENGER jo for faen denne flaska!”
     
    For å starte kalaset kan jeg fortelle om NeoAir Xtherm-underlaget jeg ikke kjøpte i dag. Jeg har lenge tenkt at jeg fortjener komforten i et slikt underlag, og for 2295,- på fjellsport.no er kjøpet godt innafor budsjettrammene etter at feriepengene er på konto. Men etter litt frem og tilbake konkluderte jeg med at  Bamse-underlaget mitt får sjansen en sesong til. Jeg sover tross alt helt greit på Bamsefar, og det ville være synd å sove så komfortabelt på tur at man reduserer gleden ved å komme hjem til en myk seng etter endt tur. Så der sparte jeg 2295,-! (faktisk sparte jeg 2999,- fordi jeg valgte å ikke kjøpe det fra oslosportslager.no).
     

  14. Liker
    torti ga poeng til REs i Nybegynner på ørret i skogsvann   
    Når det gjelder sluk til ørretfiske så har jeg veldig god erfaring med Lilløringen fra Abu.
    Jeg har stort sett bare brukt den som er helt blank, men nå finnes den også i flere varianter.
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    Når du skal velge farge på sluk eller spinner så ser du på hvordan vannet er der du skal fiske. 
    Det er kanskje naturlig å tenke at hvis vannet er mørkt, en del alger eller humus i vannet og mørk bunn, så må man bruke blank sluk så fisken ser den bedre, men det er det motsatte som gjelder.
    Mørkt vann - mørke sluker, gjerne kobber eller messingfarget
    Klart vann og sandbunn - blank sluk med klare farger. 
    I høytliggende fjellvann er det av en eller annen grunn lurt å bruke kombinasjoner av svart og gult.
     
    Jeg har et lite hefte som jeg laget til et fiskekurs som jeg arrangerte for Turistforeningen for noen år siden. 
    Det er 10 sider med diverse tips og råd når du skal ut å fiske ørret.
    Hvis du sender meg E-post adressen din så kan jeg sende deg en kopi.
  15. Liker
    torti ga poeng til Nordhauk i Det primitive friluftslivet   
    "Nordmenn trur dei er ferdig utlærde fordi dei er fødde med ski på beina og har vore ei veke på campingtur".
     
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
     
     
    Noen bedre? 
     
    Via en blogg som handler om å forsøke å gjeninnføre noen av basiskunnskapene og ferdighetene som det gamle veidemannslivet krevde, kom jeg inn på denne saken om Torjus Gaaren fra Telemark. Dette er en mann som praktiserer livet ute i naturen etter den gamle, tradisjonelle måten å leve på. Tør påstå at de fleste brukere av Fjellforum blekner i møtet med Gaaren, ihvertfall hva gjelder generell kunnskap om naturen, og hvordan en opptrer i pakt med naturen. Fantastisk lesning. 
     
     
  16. Liker
    torti ga poeng til Lis i Tråd for tapt villmark   
    Bygg i høyden i byene!
  17. Liker
    torti ga poeng til Tor Magne i Superlett og superdyrt? MYTKNUSING!   
    Ryggsekk på 45 liter............... det er jo bare plass til primus og kaffi.
  18. Liker
    torti fikk poeng fra RoyN i Hva har du IKKE kjøpt nå?   
    Tråden ”Hva har du kjøpt nå!” er med rette blitt umåtelig populær her på forumet. Tanken med tråden er i følge trådstarter at ”man kan skryte litt av nye ting man har ervervet seg”, noe jeg og flere med meg har gjort flittig, til glede for oss selv og andre.
     
    Forleden sto følgende på trykk i Norges eldste dagsavis: ”I fjor brukte vi 15 milliarder kroner på sport- og friluftsutstyr. Friluftslivet har blitt en forbrukskultur”. Dette synes jeg ikke uten videre vi kan være bekjent av; Tanken med denne tråden er derfor en helt annen:
     
    Dette er tråden hvor vi kan skryte litt av kjøpene vi ikke har gjort.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om jakka vi ikke kjøpte til spottpris, fordi vi faktisk hadde et fullt brukbart plagg i skapet hjemme som tross alt oppfylte de fleste av våre krav.
     
    Dette er tråden hvor vi skriver om pengene vi sparte da vi ikke kjøpte Nalgeneflaske, men tok til takke med en vanlig tom brusflaske, til tross for at vi i det lengste argumenterte sterkt for Nalgeneflaska – ”tuten er så praktisk for påfylling av varmtvann til varmeflaske, den har millimetermål, den er BPA-fri… jeg TRENGER jo for faen denne flaska!”
     
    For å starte kalaset kan jeg fortelle om NeoAir Xtherm-underlaget jeg ikke kjøpte i dag. Jeg har lenge tenkt at jeg fortjener komforten i et slikt underlag, og for 2295,- på fjellsport.no er kjøpet godt innafor budsjettrammene etter at feriepengene er på konto. Men etter litt frem og tilbake konkluderte jeg med at  Bamse-underlaget mitt får sjansen en sesong til. Jeg sover tross alt helt greit på Bamsefar, og det ville være synd å sove så komfortabelt på tur at man reduserer gleden ved å komme hjem til en myk seng etter endt tur. Så der sparte jeg 2295,-! (faktisk sparte jeg 2999,- fordi jeg valgte å ikke kjøpe det fra oslosportslager.no).
     

  19. Liker
    torti ga poeng til Tomasnl i Vårtur til Indre Troms   
    Vårtur til Indre Troms
    Etter en lang og mørk vinter med mye innesitting kjente jeg igjen fjellene kalle
    Ut måtte jeg, lenge, kjentes det som.
     
    Jeg begynte å legge en plan, det måtte bli fjelltur på innlandet, litt sent på skisesongen.
    Siden jeg ikke har bil og "alle" rundt her sier at skal man komme seg på tur her oppe må man ha bil, gjerne sin egen...
    Opplegget ble da altså å få gjort en fjelltur på rundt en uke + i et område man kan nå med kollektivtransport.
     
    Lenge har jeg hatt lyst til å gå opp på fjellet Njunis helt øverst i Dividalen.
     
    Etter litt frem og tilbake ble planen som følger:
    Buss fra Tromsø til Setermoen og skolebuss derifra til Strømslia, (et stykke på vei mot Innset/Altevatn)
    og gå derifra til Njunis, gjøre topptur og gå videre til Skjold for buss hjem igjen.
    Turen skulle være grovt regnet 10 mil, siden det er lenge siden jeg var aktiv på vinterfjellet satt jeg av 10 dager til turen, så skulle jeg slippe å stresse, la ting ta sin tid, rutiner komme tilbake og generelt bare ha god tid.
     
    Forberedelser ble satt i gang, utstyr ble laget/reparert/kjøpt inn, og tenkte jeg, egen dehydrert turmat ville jeg satse på.
    Dermed ble forumet gjennomsøkt for gode tips og selvfølgelig Youtubeakademiet flittig besøkt.
    I flere uker er kjøkkenet, komfyren, radiatorovnen, vinduskarmen, strykebrettet, tørkestativet, lampettene og flere kleshengere et eneste virvar av råvarer, gryter til blanchering/dampkoking, ting som tørker i ovn, tredd på snor, lagt utover til ettertørking, lagt på glass, i boks, i papirposer.
    Oppvasken bare vokser og leiligheten ser ut som et slags produksjonsområde, heldigvis bor æ aleina...
     
    Den planlagte menyen ble som følger:
     
    Frokost, som hjemme, havregrøt, linfrø, rosiner.
     
    Lunsj, Rugbrød, surdeig, ost, honning og peanøttsmør
     
    Middag:
    -2xBlomkål/brokkoligryte, med linser og bygg
    -2xGrønnsaksuppe, med linser og ris
    -2xFalafel med potetmos og grønnsaker
    -I tillegg har jeg med diverse grønnsaker, potetmos, gulrot, brokkoli, rødbeter, samt ris, bygg og linser.
     
    I tillegg lager jeg godteposer 100g nøtter, sjokolade, rosiner, kjeks og marsipan pr dag, samt en stor mengde tørket fukt er med.
     
    Porsjoner blir beregnet og matposen fylles...
     
    Dag 1: Avmarsj
    En solfylt Tirsdag 14 April, klokka 10 tar æ bussen fra byen, og etter litt venting på Setermoen blir æ plukka opp av Tore som kjører skolebussen, vi har hatt kontakt flere ganger pr telefon for å forsikre meg om avgang og avreisested.
     
    Det er merkbart kaldere enn i byen når æ går av bussen litt over 15.
    Feller på, ut å gå, ganske fort oppi bakken innser æ at æ har ikkje med klokka, så det blir opp med menyen på kamera kvær gang æ vil vite ka den e.
    Det e overskya, og idet æ klatre opp over den første åsen kjenner æ at det blåser mer enn nede i dalen, etter en par tre kilometer slår æ leir.
    Teltet e helt nytt, det e bare slått opp en gang førr å teste det hjemme, så æ e litt spent på om det fungerer som æ håpe.

    Mens æ sett det opp kommer æ på å ta forteltet til sides sånn at æ kan stå oppreist å grave kuldgrop, æ elske ei rommelig kuldegrop, kjenne æ bynne å like teltet
     
    Primusen, den trofaste 111 begynner under forvarminga å lekke tennveske fra overtrykksventilen, den har stått lenge i boden, men e prøvefyrt på verandaen før avmarsj, æ lot forvarminga brenne ut, lot den kjøle sæ og innså at æ hadde overfylt tanken i halvmørket, den tømmes og fyres på nytt.
    Den brenner helt fint, og flyter ikke over, men ventilen fortsetter å være våt, det løser seg etter at ventilen er tatt løs, rengjort og tørket.
     
    Dag 2: "All of me, loves all of you, love your curves and all your edges, all your perfect imperfections."
    Neste mårra finner æ ei kreftkjuke som æ bare må tygge på....
     
    dermed knekker ei hjørnetann, damnit!
    Vel, den e allerede rotfylt, så den bør ikkje begynne å verke med det første tenker æ, dessuten, står det å lese i dagboka: "Siste utvei, har tang og speil, kan trekke sjøl. "
    Harpiks samles fra en furugubbe, tygges mykt og brukes som fylling i tanna, Turen kan fortsette!
     
    Æ går innover Doulljevuopmi, en par kilometer bred dal flankert av Goarralatgaisi/Skinskardtinden og Galggoaivi/Lappsksardtinden, det e kaldt og godt med sol.
    Det går ikke lenge før æ innser korr lenge det e sia æ har vært nødt te å bruke kart og kompass, så store deler av denne dagen går med te å oppfriske gamle kunster, og kose mæ med en iskald østavind.
     
    Æ e endelig over tregrensa når æ begynner å leite etter leirplass, østavinden e der enda, ikkje så sterk, men æ går i djupe dala som hjelpe vinden å få fart, æ finn et elveleie i le uten for høye skavler der æ slår leir.
    Med verdens beste utsikt prøve æ mæ på turens første hjemmekomponerte middagsrett; Blomkål og brokkolisuppe, en ting æ glemte å gjøre hjemme, teste porsjonsstørrelser, Nesten ei hel gryte full, æ et å et, og har sikkert mat te 2,5 person... Men godt!
    Utdrag fra dagboka: -Seriøst! Blomkål og brokkoligryte, vilt godt, stort sett økologisk, utenom byggen.
    Real kan bare gå hjem å lalle.
     
    Før æ kryp i posen e æ ute på naturens vegne en tur, det e kaldt og klart og nordlyset danser på himmelen over fjellan, vinden har snudd no, og siger ned igjennom dalen fra nord, treffer leveggen og reiser videre uten å lage nevneverdig bry.
     
    Dag 3: "It always looks impossible until it's done"
    Den tredje dagen e det så varmt at æ åpne det som åpnes kan av glidelåsa, sneen e tung og våt og pulken har mest lyst å være ubåt virker det som, det blir en tung bakke opp til Duolljevaggi/Skinskardet, men der oppe finnes deilig swixføre, med god glid og bare velstand.

    Det her bli dagen for oppfrisking på veivalg, basert på info fra kart opp i mot terrenget, etter stigninger og fått ny utsikt gjør jeg noen innsikter som hadde spart meg en del unødig arbeid, vel vel...
    Dagboka:
    "Æ har tatt 2 urutinerte eller uerfarne avgjørelsa i dag, det medførte ekstra slit og unødig risiko.
    På en så lang tur e man nødt te å kjøre safe hele veien, gå gjerne litt ekstra, vesst det e tryggere, i dag viste det sæ at det hadde vært fornuftig og spart en masse ekstra gåing"
     
    Pulken, en gammel svenske, har bambusdrag,Skjult lenke - logg inn for å se den og i dag prøver jeg ut taudrag, som jeg finner mye mer behagelig på flata, jeg kjører på, men da jeg senere står i fjellsiden opp i mot Grytefjellet, kjenner jeg meg ikke høy i hatten når pulken til stadighet ønsker å kjøre karusell, det var moderat snøskredfare da jeg la ut, så jeg regner med at akkurat her er det kanskje litt høyere iom at sola har stått på hele dagen, terrenget heller ikke så mye, men jeg har plutselig et noe brattere parti under meg, så jeg kommer meg over og skifter tilbake til bambus.
     
    Turens kritiske punkt er et lite skar på 900moh som lar en gå ned i Cunovaggi/Altevasskardet, jeg har ikke vært der før, men ifølge kartet ser det ut som det kan være mulig å komme seg ned der. På en idyllisk flekk av en vannrett leirplass, på vatnet rett oppunder skaret, ligger jeg i posen og planlegger en rekognoseringsrunde uten pulk neste morgen for å sjekke mulighetene.
     
    Dag 4 "Rypedagen"
    Tidlig neste morgen våkner jeg av fjellrypas monotone sang utenfor duken, utpå mårran snur vinden, øker på og kommer med sne, sikten reduseres og det blir flatt lys.
    Av latskap tar jeg pulken med meg på rekkerunden, sånn i tilfelle det går. Det blåser ganske friskt nå, og når jeg begynner å gå nedover på andre sida må jeg bremse en del for å ike gå for langt, jeg finner det utspringet som skal være ganske seif, og begunner å lure meg nedover. Det går sakte fremover, langs med kanten er det avblåste partier, en sten stikker opp her og der, så det er greit å gå der.
    Etter en stund ser jeg at det blir for bratt lenger fram, det kommer også et parti med mye snø i 30¨ jeg må passere litt for nærme.
    Dagboka: Æ tok en god avgjørelse i dag
    Denne: jeg snur, eneste aberet er at jeg står et stykke ned i fjellsia med en pulk på slep... det ble en del esktra trekking men det e vel sånn æ e nødt te å lære.
    Tebake bar det, æ sku selvfølgelig ønske at pulken sto igjen på toppen, vel,vel.
    Deretter blei det turen ned dalen Gasasvaggi og rundt fjellet Njuolladas denne dagen, været va prega av til dels mye vind og lite sikt, utpå ettermiddagen va æ klar for å krysse over te dalen Luotnavaggi der æ ville slå leir. Her blåste det opp så æ te tider måtte gå på kompasskurs. Vel nede i dalen var det dårlig sikt, og økende vind så æ fant det best å lage en levegg og sette opp teltet i le av noen steina på en liten rygg.
    Utpå kvelden snur vinden og kommer inn på tvers av teltet, så æ må ut å lage levegg i hele teltets lengde før æ kan innta soveposen, natta tilbringes med å våkne kvær gang det kommer ei rossa som røske litt ekstra i teltet.
     
    Dag 5: "She just cant be chained, to a life where nothing's gained, and nothing's lost, at such a cost"
    Dag 5 kommer, med litt opphold i vinden, lite sikt og mildt, æ bestemme mæ førr å holde kviledag, fjelltjenesten kjører forbi 2 ganga på skuter, æ ligg førr det meste i teltet, utpå dagen rehydrerer æ falafelmixen og lager Fjellfalafel, med potetmos, brokkoli, rødbeter og tomat, Himmelrik så godt, æ kommer nok en gang i tanker om å lage ei turkokebok...
     
    Dag 6: "Tror jeg blir hjemme i dag"
    Dagboka: ¨Dag 6, Søndag (skrevet mandag)¨ «På lørdagskvelden blåste det opp, så mye at æ lå våken hele natta, ett var for mye bråk i teltduken, mens det andre var frykt for hvor mye teltet skulle tåle. (Det skulle vise seg å tåle en hel del)»Skjult lenke - logg inn for å se den
    Lang historie kort: Mye vær, til tider vanskelig å stå oppreist ute, 0-10-100 meter sikt, ca 0 grader, sneføyk, sliten og trøtt, ikke hørt værmelding, vet ikke hvor lenge det skal vare eller øke på, ligger i en dal, dalen ender i en skog, der ligger en DNT hytte, avgjørelsen tas, pakk i hop alt inne i teltet, vent å se om vinden minker, bryt leir, gå ned.
    Jeg pakker ned alt, inkludert innerteltet, tar pulken inn i teltet og pakker der, etterpå kommer jeg på at jeg har ikke spist eller laget vann, så jeg sitter i teltet å fyrer primus, spiser lunsj og koser meg på sett og vis, anorakken blir litt tørrere den og.
    Klokka 14 er jeg klar til å bryte leir, jeg tar teltet ned over pulken og får pakket det bort uten dramaitikk. Deretter går jeg ned, ca en mil.
    Gleden er stor når jeg treffer på skogen igjen, det er en del vind her nede og, men ikke sammenlignbart, vel inne på hytta kjenner jeg en sånn takknemlighet for at disse hyttene står rundt omkring, fyrer opp i ovnen, henger opp utstyret og det tar ikke lang tid før jeg lukker øynene å reiser langt inn i drømmeland.
     
    Dag 7: "Hjem"
    Mandagen kommer og jeg gjør opp status for turen, den ble langt fra som jeg hadde planlagt, det er ok, jeg kjenner meg klar for å avslutte turen nå, snakker med brodern (for på hytta er det dekning), han kjører gladelig 3 timer for å hente meg.
    Dermed gjenstår bare en liten mil langs med Altevann til Innset, så er det pizza på Jokern og telttørk hjemme til kvelds
    -Senere fikk jeg vite at "en hel masse folk" var hentet ned av fjellet den helga.
  20. Liker
    torti ga poeng til Ola S. M. i Mine turer i Femundsmarka   
    Femundsmarka - pinse 2014
     
    Fjorårets jomfrutur til Femundsmarka gav såpass mersmak at det aldri var noen tvil om at jeg skulle tilbake. På tross av at turen ble svært strabasiøs rent fysisk og at fisket var heller dårlig bestemte vi oss - i hvert fall jeg - tidlig i fjorhøst for at turen skulle gjentas. Den opprinnelige planen var å dra inn samme uka som i fjor, dvs. i midten av juli. Men; når vinteren gikk mot slutten og man begynte å se vårtegn tidlig i april meldte abstinensene seg med overraskende stor kraft. Draget mot villmarka og turlivet, med alt det innebærer av fiske, vandring, bålkaffe og nye inntrykk, ble såppass altoverskyggende at jeg igjen pusset gammel lyng og bålsverte av kartene over Femundsmarka.
     
    Mange vil nok kjenne seg godt igjen i disse abstinensene jeg forsøker å beskrive. Det gjorde i hvert fall Arne. Jeg omtalte Arne i fjorårets turrapport, som han jeg opprinnelig skulle ta debutturen til Femundsmarka med. Han bestemte seg i stedet for å dra til en litt annen type villmark, nemlig Moshi, Tanzania. Der ble han i omtrent 9 mnd., før han atter vendte hjem og satte føtter på norsk jord 1. mai, proppfull av turabstinenser. Selv om han i løpet av sitt Afrikaopphold besteg selveste Kilimanjaro, var ikke suget etter naturopplevelser tilfredsstilt. Villmarka på det afrikanske kontinent er nok litt for forskjellig fra norsk natur, vil jeg tro.
     
    Arne var derfor ikke tung å be da jeg foreslo en pinsetur innover til Femundsmarka. Avreise torsdag kveld, retur mandag. Vi hadde heldigvis begge anledning til å ta fri fredag. I tillegg ønsket også fjorårets turkamerat Stein Ola å bli med. Det samme gjorde en tredje barndomskompis, Ola (ja, det var Ola, Ola, Stein Ola og Arne som dro på tur. Vi er ikke særlig oppfinnsomme mtp. navn der hvor vi kommer fra). Stein Ola og Ola ville komme etter på fredag, da de var forhindret i å dra torsdag. De var heller ikke særlig involverte i planleggingen, da de kom inn i bildet nokså sent. Faktisk snakket jeg ikke direkte med Stein Ola om turen før et par timer før jeg kjørte fra Trondheim. Jeg og Arne har brukt et betydelig antall timer til å studere kart og gjøre research på Femundsmarka, og har således brukbar oversikt over området. I hvert fall liker vi å tro det. Stein Ola og Ola hadde ikke engang sett på kartet, og hadde vel strengt tatt ikke peiling på hvor turen gikk. Allikevel var vi ikke bekymret for at de ikke skulle finne fram. Disse to har vært ute både en sommer- og vinterdag i marka før, og er uredde og godt trent. Alt i alt var turfølget mitt en gjeng som er perfekte å ha med på tur.
     
    Så hvor skulle turen gå? For min del var det ikke tvil om at Grøtådalen og Kratlland skulle være målet. Dette området har en slags trollsk, mystisk, uforklarlig tiltrekningskraft. Flere deler denne følelsen, skal jeg tro det som skrives på diverse nettsider og i flere bøker. I vinter har jeg bla. lest Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes". Man kan være både enig og uenig i mye av det Mathisen skriver, men det viktigste med boka for min del er de delene hvor han beskriver det draget dette området har på ham, og stemningen man føler når man er der. Allerede etter min første tur inn hit kjente jeg meg igjen i disse skildringene. Arne var ikke uenig i at turen skulle gå hit. Arne er som meg oppvokst med å fiske småørret med langstang (langbambus) i små bekker i områder rundt hjemmet sitt, og finner stor glede i dette enkle fisket. Da trenger man ikke å tenke seg lenge om for å forstå at Grøtåa er forlokkende. Riktignok ble langstanga lagt igjen hjemme, men haspelstang og en god gammeldags dupp er like morsomt og effektivt. Dessuten vet man jo at Grøtåa huser betydelig større fisk enn småbekkene omkring husene våre her hjemme.
     
    Etter å ha lest "Villmark og mennesker møtes" ble jeg mer nysgjerrig på områdene sør og øst for Grøtådalen - Svukuriset, Sylengrenda osv. Etter å ha fastslått at båten på Femunden ikke gikk enda bestemte vi oss for å kjøre til nabolandet for å starte turen på Grövelsjön. Slik kunne vi få oppleve Grøtådalen helt fra Grøtåas utløp på Grötvallsjön. Avstandene virket heller ikke forskrekkende. I utgangspunktet håpet vi å få båtskyss over vannet til Sylen, for deretter å gå opp til Grötvallsjön. Dessverre fikk vi ikke kontakt med folket på Sylen/Ryvang, så vi fikk ta beina fatt fra første meter. Det så vi ikke mørkt på! I grove trekk var planen å ta første natt på Grötvallsjön, fiske oss ned Grøtåa til setra, for så å campe et par netter i området her. Hjemturen skulle gå opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp, med en avstikker opp på Svuku dersom tid og krefter tillatte det. Siste natt ble planlagt til Rönsjön, før siste dagsmarsj skulle gå til Sylengrenda og videre til Grövelsjöns Fjällstasjon langs stien på sørvestsida av Grövelsjön.
     
    Jeg vil på forhånd beklage kvaliteten på bildene. Jeg er ingen ivrig fotograf, og hadde dessverre ikke med annet kamera enn mobiltelefon på denne turen. Bildene kommer også med til dels ujevne mellomrom, da fotograferingen går litt i rykk og napp.
     
    Avreisetorsdagen forløp seg som et langt mareritt for meg. I forbindelse med jobben var jeg og en kollega utstasjonert på Stokkøya på Fosen. Jobben vi skulle gjøre denne dagen var veldig avhengig av andre aktører, slik at det ble umulig å si hvor langt tid det ville ta. Utålmodigheten etter å starte på kjøreturen sørøstover meldte seg allerede i 9-tida på morgenen. Første tekstmelding til Arne stipulerte avreise fra Meldal (hjemstedet vårt, der Arne fortsatt bor. Selv lever jeg i eksil i Trondheim) mellom 16.00 ("tidligst") og 20.00 ("absolutt senest"). Det endte med at vi kjørte fra Meldal 21.30. Da hadde jeg lidd meg igjennom en 12-timers arbeidsdag med stadig økende rastløshet etter å komme seg på tur, samt en konstant irritasjon over det horrible arbeidstempoet til mine arbeidskumpaner. Uansett, etter 46 mil i bil, parkerte vi på Grövelsjöns Fjällstasjon omtrent 01.00.
     
    Tåka lå langt ned i fjellsiden mot Grövelsjön denne sene junikvelden, og idet vi startet marsjen var det så mørkt som det kan bli på denne årstiden. Allikevel så vi ikke mørkt på tre timers marsj over fjellet denne natten. Det skyldes nok først og fremst den velkjente gleden man føler idet man er i ferd med å starte en ny tur - ingenting kan ta humøret fra deg. Vi tok ut kompasskurs og skrudde på den stakkarslige hodelykten jeg hadde med. Den første kilometeren eller så gikk i bløt myr i motbakke. Ikke det letteste terrenget der altså, men vi gikk oss fort varme og kom etter hvert over tregrensa og inn i steinrøysa.
     
    Det tok ikke lang tid før tåka var så tett at hodelykta ikke lyste opp stien foran oss. Sikten var redusert til under 10 meter. Og ikke nok med det - vi fant ikke stidelet hvor stien mot Pråahta og Grötvallsjön tok av fra den merkede stien. Stiene er ikke veldig tydelige i dette terrenget, men vi var ganske sikre på at vi ikke hadde passert stidelet.  Dette skulle ligge noen hundre meter nedenfor toppen av Jakobshöjden, omtrent der hvor terrenget starter å helle ned mot Fosksjöene. Vi var naturligvis ikke i nærheten av å se Jakobshöjden, men vi merket godt når terrenget flatet ut og endret helning. Vi gikk og speidet etter stien i sikkert ti minutter etter at vi hadde passert stedet der hvor vi mente at stidelet lå. Sikten var slik at vi så en eller to markeringsstolper foran oss. Etter hvert som vi kom lenger og lenger ned i lia ble vi mer og mer usikre. Hadde vi gått oss bort i tåkeheimen? Vi stoppet og diskuterte, så på kartet, sjekket kompasset og så etter holdepunkter i terrenget for hver eneste markeringsstolpe. En stolpe til, en til, og enda en. Etter hvert hersket det ingen tvil om at vi hadde tatt for mange høydemeter nedover lia i forhold til hva kartet sa. Plutselig dukket det opp et vann langt nede i dalen. Dette gjorde oss enda mer usikre. Var det Fosksjöene? En stolpe til, enda en, og atter et titalls høydemeter nedover i dalen. Vi var nå så sikre på at vi var på villspor at vi rett og slett bestemte oss for å slå leir og håpe at tåka letnet til i morgen. Det var riktignok en voldsom nedtur å ikke klare mer enn noen få kilometer den første dagen, men vi så ikke noen annen løsning. Å vase rundt i ukjent terreng i tett tåke er et mareritt som i verste fall kan være farlig. Vi fant et mer eller mindre egnet sted å slå opp teltet på. Jeg hadde akkurat løsnet magebeltet på sekken da det kom et lite vindkast som flyttet litt på tåka foran oss, slik at vi så litt lengre nedover lia. Og tror du ikke at det der nede ved neste markeringsstolpe var et stidele. Hadde man trodd på slikt ville det vært lett å tro at høyere makter bisto med en hjelpende hånd i siste liten. Vi tok en titt på kart og kompass igjen, og kom fram til at dette måtte være stidelet eller krysset mellom de to markerte vinterledene som går mot hhv. Fosksjöene og Hävlingen. Det stemte bra med avstand og antall høydemeter. Vi oppdaget også at det som vi trodde var Fosksjöene nede i dalen foran oss i virkeligheten var to snøfonner som ikke var mer enn 30-40 meter fra oss. Tåka kan virkelig spille sansene et puss. Vi forbannet svenske karttegnere idet vi tok til venstre og la i vei langs stien.
     
    Tåka letnet litt nå, og siden juninatta er så lys fikk vi noen glimt av det fine, vidstrakte terrenget her oppe. Slake helninger og sletter med lav eller ingen vegetasjon som deles opp av små bekker på tur ned i dalbunnen. Lettgått terreng som utvilsomt nytes best i godt vær og god sikt. Vi ble fort sikre på at vi var på rett vei, og der stien begynner å svinge svakt mot høyre en drøy kilometer nord for Jakobshöyden, fant vi uten problemer stien som fortsetter mot Grötvallsjöen. Marsjen var lengre enn vi trodde, men Grötvallsjöen åpenbarte seg foran oss akkurat i det himmelen åpnet sine sluser denne natta. Vi småløp ned lia mot vannet og rakk akkurat å bli gjennomvåte før vi hev opp teltet og tok kveld. Klokka var nok ca. 5. Det er ikke hver dag man våkner i havgapet på Fosen og legger seg i norsk-svenske grensefjell. Et slags "Norge på tvers" der altså.
     
    Selv om natta i tåkeheimen opplevdes ganske dramatisk der og da, var det naturligvis aldri fare for liv og helse. Vi hadde telt, tørre klær og masse mat. Hadde vi vært litt tryggere og mer fjellvante hadde vi gitt blaffen i kartet og gått kun på kompasskurs. Det hadde sannsynligvis vært uproblematisk i dette terrenget. Uansett er det irriterende at kartene ikke stemmer med virkeligheten. Nå skal vi ikke være for bastante og si at kartet helt sikkert er feil, men den prikkede stien (såkalt "markerad sommarled") som tar av fra hovedstien ("markerad sommar- og vinterled") i området noen hundre meter sør for Jakobshöjden er i beste fall svært utydelig. Det var i alle fall umulig å finne stidelet. Dette er sikkert uproblematisk i dagslys og godt vær, men fryktelig forvirrende i mørke og tett tåke. 
     
    Den første morgenen ble vi vekket av et reinsdyr som gikk og snuste på teltet vårt og småsnublet i bardunene. Når vi åpnet teltet for å skremme det vekk, stakk det hodet helt inn gjennom åpningen og snuste videre. Dette var et særdeles tamt og rolig reinsdyr som viste seg å tilhøre en gruppe samer som holdt til nede ved vannet. Om de var der allerede kvelden før, eller om de var ankommet før vi våknet, er usikkert.
     

    Bildet over: Arne er forundret over dette tamme reinsdyret som nærmest kom inn i teltet og vekket oss ved Grötvallsjön. Grøthogna i tåke til venstre, Nilsvålen til høyre og Kratlvola i det fjerne mellom disse.
     
    Vi pakket sakene og la i vei over den store sletten forbi vannet, med kurs for Grøtådalen, som starter nokså "plutselig" i nordenden av myra, tydelig definert av majestetiske Grøthogna og noe mer beskjedne Nilsvålen på hhv. venstre og høyre side. Været var mye bedre; god temperatur og delvis overskyet, men trusselen om regn var høyst tilstedeværende. Vi droppet fiske i Grötvallsjön, da vi ikke hadde fiskekort her. Første planlagte stopp var vannet på sør-/vestsida av Grøtåa bare noen hundre meter over grensa. Reinsdyret fulgte med oss et stykke før dets eiere ropte det til seg. Senere fikk vi høre av Stein Ola og Ola at samme reinsdyr hadde vært så nærgående at eierne måtte fram med lassoen for å unngå at det ikke skulle følge etter dem nedover Grøtådalen. 
     

    Bildet over: Matpause i øvre Grøtådalen. Strålende vårsol og spirende bjørk.
     

    Bildet over: Grøtåa er ikke stor så langt opp i dalen
     
    Det ble noen kast med mark og dupp i Grøtåa rett etter at vi hadde trengt oss igjennom gjerdet som markerer grensa, mest for å tilfredsstille kløen etter å få svingt stanga. Det ble ikke noe helhjertet fiske, da vi rett og slett var usikre på om det sto fisk her. Vi labbet videre over den vidstrakte og tunggåtte myra, til vi kom til det navnløse vannet like innenfor grensa, som ikke er tilknyttet Grøtåa med annet enn en liten bekk. Vi var således usikre på om det fantes fisk her. Vannet så svært grunt ut, men jeg mener å ha lest en turrapport på nettet et sted som hevder at det i hvert fall finns masse småfisk her. Vel, den så vi ikke noe til. (For ordens skyld: Det finnes fisk her. Stor fisk. Det fikk vi opplyst av oppsynsmann Terje senere på sommeren.) Vi spiste godt med mat under tarpen mens en regnskur passerte over oss, før vi siktet oss inn mellom fjelltoppene foran oss i nord. Grøtådalen ventet.     
     
    Solen strålte mens vi fisket oss nedover øvre Grøtådalen. Her oppe er det fantastisk vakkert. Den lille bekken veksler mellom fosser, stryk, håer og kulper gjennom den vårgrønne bjørkeskogen. Duppen og marken ble lagt uti i hver en kulp. Allikevel hadde vi ikke føling med fisk før omtrent halvveis ned til Stormyrtjerna. Det var nok litt tidlig for bekkefisken så langt oppe enda. Uansett var timene vi brukte nedover øvre Grøtådalen et av høydepunktene på denne turen.
     
    Utover dagen begynte vi å speide etter Stein Ola og Ola. Avtalen var at vi skulle møtes langs Grøtåa et sted ovenfor setra, og dersom klokka ble mer enn 8 på kvelden skulle vi møtes på setra, sånn i tilfelle vi hadde omgått hverandre langs bekken. Vi hadde tatt oss god tid nedover dalen og forventet at etternølerne skulle innhente oss. Ved håen like ovenfor den første brua, omtrent en km ovenfor Stormyrkoia, tok vi oss ekstra god tid, for her vaket fisken som besatt. Vi forsøkte oss med både mark og spinner, uten hell. I slike håer er det nok flue som gjelder. Fisken beiter på de klekkende insektene i vannoverflaten og er uinteressert i hva som måtte finnes på bunnen. Min erfaring er at det i slike større, grunne håer hvor vannet står helt stille er nytteløst å fiske med noe annet enn flue. Mark er mer effektivt i mindre kulper hvor vannet har litt mer fart. Vi gav etter hvert opp, lokaliserte "brua", og gikk mot Stormyrkoia.
     

    Bildet over: Innbydende kulper i bekken.
     
    Vi så et menneske oppe ved den indre Stormyrtjønna idet vi passerte koia. Han bodde tydeligvis der. Avisen og snapsglassene på bordet utenfor inngangsdøra avslørte det. Nede ved koia var det imidlertid ikke folk å se, og vi så vårt snitt til å prøve fisken i den innbydende håen like nedenfor husene. Her ble det endelig fast fisk! Arne fikk (med noe hjelp av undertegnede) landet en sprek Grøtåørret på i overkant av tre hekto. Selv om fisken ikke var av det kaliberet man skryter uhemmet av (som man vet finnes i håene her oppe) vart det en stor opptur etter en ellers dårlig fiskedag.
     
    Når vi kom ned mot Rundhåen begynte undertegnede å kjenne seg igjen. Her stoppet turen oppover dalen i fjor sommer. Det var et gledelig gjensyn, og "Grøtådalsfølelsen" kom for alvor tilbake i kroppen.
     
    Allikevel stemte ikke ting helt på dette tidspunktet. Det er rart hvordan opp- og nedturer følger hverandre sekvensielt når man er på slike turer. Etter oppturen med fisk ved Stormyrkoia begynte nedturen ganske fort for min del, og det tror jeg også gjaldt for Arne. Det var mange faktorer som bidro til dette. For det første hadde myggen begynt å markere sin tilstedeværelse for alvor. For det andre var vi skikkelig slitne, sekken var tung, og vi var gjennomsvette. For det tredje gav fisket i kulpene mellom Stormyrkoia og setra null resultat, noe som begynte å frustrere meg. Disse kulpene hadde jeg regnet som nesten bankers, i hvert fall mtp. å skaffe seg noe småfisk å legge på kveldsbålet. Man tåler mindre motgang fiskemessig når man er sliten, men uansett er en hel dag med resultatløst fiske mentalt tungt. Og, sist men ikke minst; klokka var passert 8, og vi hadde ikke sett snurten av Stein Ola og Ola. Vi var rimelig sikre på at vi ikke kunne ha omgått hverandre, og vi stresset dermed litt med å komme oss ned til setra. Fiske i Seterlona ble derfor sløyfet. Begeret var fullt for min del, ikke i den forstand at jeg var sint og sur, men jeg var såpass lei og sliten at jeg bestemte meg for å gire opp og få gjort unna den siste biten ned til setra fort som fy. Arne hengte seg på. Om det var tempoet/pulsen eller det faktum at var lei og slitne som gjorde at vi nesten ikke vekslet et ord før vi kom til setra vet jeg ikke. Den siste biten gjennom bjørkekrattet langs Vonbekken ned mot setra, med blodhungrig mygg og vanskelig terreng, sugde siste rest av fysisk og mental kraft ut av oss. Når vi endelig kom til setra og fant et selskap på sju-åtte mannfolk i usedvanlig godt humør, men ingen Stein Ola og Ola, ble vi nokså rådville. Skulle vi sette oss til å vente? Skulle vi finne oss en leirplass? Vi lurte oss rundt tunet til den andre siden og begynte halvveis å lokalisere stien mot Grøtåa. Helt ærlig hadde vi ikke noe interesse av å snakke med folk, vi var slitne, svette og i dårlig humør, og gjengen på setra var åpenbart i en helt annen stemning enn oss. Idet vi stoppet for å ta en kjapp rådslagning hørte vi rop bak oss: "Dere har vel ikke tenkt å passere uten å si hei?"
     
    Vi snudde oss og konstaterte at vi var "oppdaget". Og dermed fulgte oppturen som alltid kommer etter nedturen. Vi trasket tilbake mot benken på tunet og hilste høflig på gjengen. De ba oss innstendig om å slå oss ned og overrakte oss hver vår halvliter med øl som vi ikke hadde sagt nei takk til om den hadde kostet oss gård, grunn, skjorta og det hvite i øyet til sammen. Praten kom i gang. De var nysgjerrige på hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Vi fikk raskt inntrykk av at dette var en gjeng som var over middels godt kjent i området. Den ene mannen, den eldste av dem, var ekstra nysgjerrig og pratsom (på en hyggelig måte, naturligvis). Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg hadde sett denne mannen før. Han kunne fortelle at han hadde vært her hvert eneste år i 40 år, og at han i år hadde samlet en ekstra stor gjeng og leid setra for å virkelig feire 40-årsjubileet. Praten fortsatte rundt fisket her inne. Jeg og Arne har som nevnt brukbar andrehånds kjennskap til områdene her inne gjennom uttallige timer med kartstudier, mens denne mannen åpenbart hadde førstehånds kjennskap til hvert eneste vann og hver eneste sti og leirplass her inne. Vi spurte og grov, og han svarte mer enn villig på alle spørsmål. Jeg tror vi diskuterte omtrent hvert eneste vann i området her inne, før han så smått ymtet frampå om at han faktisk hadde skrevet noen bøker om området. Det var først da vi skjønte at mannens navn var Terje Mathisen. Umiddelbart ble jeg nesten litt "starstruck", for navnet Terje Mathisen har vel alle med forkjærlighet for dette området hørt om. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde lest "Villmark og mennesker møtes", og det virket som han satte oppriktig pris på at "ungdommen" var interessert i området. Etter dette ble han enda mer åpen hva angår fisketips. Vi var naturligvis  lutter øre. "Nå skal jeg gi dere noen virkelige gulltips" sa han, og pekte på noen vann og områder på kartet. Ofte når man mottar fisketips fra fremmede er man litt skeptisk - hva har de å tjene på at jeg får vite om deres gode fiskeplasser? Av en eller annen grunn fikk jeg ikke den følelsen nå. Om det skyldes at herr Mathisen hadde tatt seg en øl eller to, eller om det var fordi han ble litt smigret av vår oppriktige interesse for hans kjennskap til området vet jeg ikke. Uansett skulle det vise seg at tipsene var gode som gull. Sjelden har vi mottatt fisketips som har slått såpass voldsomt til. Førstehånds kjennskap til et fiskeområde over flere tiår lønner seg.
     

    Bildet over: Vi blir påspandert øl på Grøtådalssetra. En øl som blir rangert som en av de tre beste vi har smak, noensinne.
     
    Etter at herrene rundt bordet nær sagt hadde fortalt hver sin historie om storfisk i de ulike vannene i området, og vi begynte å gå tom for spørsmål, ymtet vi frampå om at vi måtte se oss om etter en leirplass. Vi kom fram til at fjorårets leirplass ved Setertjønna var kurant. Denne visste Stein Ola hvor lå, og gutta på setra lovde å guide Ola og Stein Ola dit dersom de skulle komme fordi - noe vi forventet at de gjorde etter hvert. Før vi dro måtte vi bli fotografert sammen med Terje, og vi fikk ikke dra før vi hadde fått hvert vårt halve hjembakte brød. Like før vi labbet i vei smatt Terje inn i "kokhuset" og hentet et eksemplar av sin roman "Journalistens sekk", som han overrakte oss. (Både jeg og Arne har lest den, og boka ble levert tilbake på Grøtådalssetra på en senere tur. På første side i boka sto det "Denne boka tilhører "Kokhuset", Grøtådalssetra", så jeg følte jeg måtte returnere den til sitt rette hjem). Vi takket Terje Mathisen og resten av gjengen for alt - samtalen, tipsene, brødet, boka, og ikke minst ølen, som både jeg og Arne rangerte til topp 3 på listen over beste øl vi noensinne har smakt. Stunden på tunet på Grøtådalssetra var kanskje den fineste på hele turen.
     
    Vi labbet i vei mot brua med fornyet mental og fysisk kraft. Vi skisserte planer for fisket de kommende dagene, samtidig som vi diskuterte i hvor stor grad vi skulle stole på tipsene vi hadde fått. I løpet av timen på setra hadde vi fått hørt historier om kilosfisk i nesten alle vannene her inne. Slik blir man motivert av. Nå er det jo en gang slik at der finnes stor fisk i alle vann, like sikkert som at det finnes små fisk i alle vann. Balansen mellom stor og smått vil dog variere. Det samme vil folks oppfatning av et fiskevann. Besøker du et vann én gang, og får tre hektosfisker, skryter du ikke uhemmet av det vannet. En annen kan besøke samme vann hvert år i 20 år, og i løpet av disse årene få 7-8 kilosfisk. Denne personen vil kanskje mene at dette er et utmerket vann. I Femundsmarka varierer fisket utrolig mye, fra uke til uke. Dette vil føre til at folks oppfatning av de ulike vannene er svært spredt. Man hører folk si at fisket i Femundsmarka er dårlig. Jo da, det kan det være. Fjorårets tur inn hit var skuffende rent fiskemessig for oss. Årets tur skulle derimot bli ganske annerledes. Er man heldig, har man sitt livs fiske her inne i løpet av en uke. Jeg har kamerater som sier "hvorfor i all verden drar dere til Femundsmarka, når det er så mye bedre fiske i Lierne?". De har sikkert rett i at fisket er bedre der, men Femundsmarka har så mange andre kvaliteter som jeg mistenker at man ikke finner andre steder. Man får en totalpakke her inne som er utrolig fin. Høyfjellsterreng, steinur, vidder, myrer, barskog, lauvskog, små vann, store vann, bekker, mulighet for både sosialisering og isolasjon, variert fiske, muligheter for padling, toppturer, hytter, koier - alt etter hva man måtte ønske. Som Mathisen skriver; man drar ikke til Femundsmarka utelukkende for de store fiskeopplevelsene. Men er man heldig og dyktig, kan man få dét også.
     

    Bildet over: Leirliv
     
    Vi etablerte leir ved bålplassen på moreneryggen mellom Sætertjønna og Grøtåa, helt i østenden av vannet. Tarpen ble spent opp slik at den ble en perfekt gapahuk. Den store rota som vi brente bål på i fjor lå her enda, nesten like stor. Vedsankingen gikk greit, men vi måtte samle ved i en større radius enn i fjor. Vi registrerte også at det var knekt en god del grener, og like til benyttet sag på en del av trærne på leirplassen. Ikke bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har knekt noen grener selv, men jeg forsøker å begrense dette til det absolutte minimum. Det er ikke nødvendig her inne i Grøtådalen. Nede ved Røa er det sikkert mer rensket langs bakken, men i Grøtådalen er trykket såpass lite at det er lett å finne nok ved til bålet på lovlig vis - i hvert fall om du orker å jobbe litt for det (og det er da vel noe av sjarmen med leirlivet?). Det ser ut til at trær velter og kvist faller ned i ganske stort omfang hver vinter. Kanskje var vinteren 13/14, med alle vinterstormene, særlig snill mot oss som ønsker bålkos både til kvelds og på morgenkvisten.  
    Vi hadde akkurat slått oss til ro da Ola og Stein Ola plutselig dukket opp i leiren. Snakk om god timing. De hadde ramlet inn på Grøtådalssetra ikke lenge etter at Arne og jeg forlot den, og hadde som oss blitt påspandert en kald en. De var dyktig slitne etter å ha gått fra Grövelsjön til Sætertjønna på én dag. Det er en dagsetappe det står respekt av. Vi tilberedte middag (Real turmat og Grøtåørret) og tok en liten en fra lerka. En perfekt avslutning på dagen. I morgen ventet en skikkelig fiskedag!
     
    Vi våknet til overskyet pent vær med fare for regn denne morgenen. En herlig følelse å stikke hodet i Grøtåa etter å ha kranglet seg ut av teltet. Kjenne at kroppen kvikner til. Ta en munnfull friskt fjellvann for deretter å sette svartkjelen over bålet som bålmester Arne har fyrt opp, og la vannet koke mens man inntar noen skiver til frokost. Det er viktig å ta seg god tid om morgenen. Drikke litt mer kaffe enn man burde. Glemme klokka og ikke stresse. Stikk motsatt av det man gjør i hverdagen.
     
    Dagstursekk ble pakket og kursen satt mot vannet som Terje Mathisen satte pekefingeren over på kartet i går kveld. Vi gikk oss mer eller mindre rett på. Det var duskregn og antagelig tidlig formiddag. Alle hadde over 40 i fiskefeber og vi var raskt i gang på hver vår side av vannet. Tre av oss med sluk og en med fluestang. Allerede på andre kast var det fast fisk. Ikke noe størrelse å snakke om, men det lovet godt mtp fiskebettet. Jeg og Stein Ola gikk langs den ene siden av vannet, den som ved første øyekast så dypest ut, mens Arne gikk på motsatt side. Ola med fluestanga ble stående igjen i den innerste, grunne vika. Og for et bett vi skulle få oppleve! Nesten på hvert kast var det fisk etter slukene våre, særlig på den siden jeg og Stein Ola gikk. Etter en times fiske hadde vi et titalls fisk hvor den største var sju hekto, en var seks, et par var rundt fem, mens de resterende var fra tre og nedover. Riktignok uteble den virkelig store ruggen, men de ultraspreke halvkilosfiskene i dette vannet var virkelig morsomme å ta.
     

    Bildet over: Fast fisk i et nytt favorittvann
     
    En stor opptur, da jeg hadde forberedt meg mentalt på et relativt dårlig fiske, basert på fjorårets erfaringer. Allerede etter en time hadde vi sikret at turen ikke ble en fiskemessig fiasko, i tillegg til at vi hadde masse mat. Jeg liker å ha det slik at jeg er litt avhengig av å ta fisk til maten på slike turer. Jeg bærer rett nok med meg mer enn nok mat til å overleve, men uten fisk blir det litt spedt. Sånn skal det være, synes jeg.  
    Vi var noe overrasket over at fisken bet så godt på denne tiden av døgnet. Klokka var sikkert rundt 12. Man vet jo at fiskens aktivitet i stor grad styres av klekkinger og insektenes aktivitet, men man har jo erfart at bettet ofte ikke er på topp midt på dagen, uansett. Det er tydeligvis ikke tilfelle her. Det fortalte også Terje Mathisen oss kvelden i forveien. Fisken biter oftest mellom 1 og 2 på ettermiddagen mente han. Det er ingen grunn til å betvile dette. Hvorfor det er slik kan man bare undre seg over, men det er jo ikke ugunstig mtp at man kan tillate seg å sove godt utpå uten å tenke på at man går glipp av morgenbettet.
     
    Etter at bettet avtok på dette vannet, var det konsensus at vi skulle gå inn til Kratlland. Et intensivt fiske her inne i fjor gav null resultat, men vannene her inne er likevel så forlokkende, og drømmen og grov Kratlrøye gjorde at vi ikke klarte å holde oss unna.
     

    Bildet over: Fin utsikt bakover mot Vonsjøen og Vonsjøgusten fra høyden mellom Grøtådalen og Kratlland.
     
    Etter noen polarbrød og litt eksotisk rødvinssnabb der vi kom ned ved Kratltjønna, labbet Stein Ola og jeg medsols rundt vannet, mens Arne og Ola la i vei mellom Kratltjønna og Stortjønna, mot Rundtjønna. Vi avtalte å møtes til lunsj et sted ved sistnevnte vann. Min og Stein Olas taktikk var store sluker og få kast på hvert sted. Det er bedre å dekke et stort område og håpe å treffe fisk, enn å stå å slenge flere titalls kast på samme sted. Står fisken der, så står fisken der (etter det jeg har lest, har ørreten ganske faste "beiterunder"). Er den ikke etter sluken på et av de første kastene, så vil den sannsynligvis ikke være etter på kast nummer 10 heller.
     

    Bildet over: Kratlørret
     
    Det tok ikke mer enn et kvarters tid før Stein Ola hadde fast fisk. For en opptur! Etter hundrevis av kast her i fjor uten så mye som et napp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde helt trua. Man vet at dette er et vanskelig vann. Men det går altså an! Etter en forsiktig landing måtte seks hekto nyyydelig Kratlørret bøte med livet. Fantastisk fin fisk i god kondisjon. Ikke noe monster, men en perfekt stekefisk. Vi fisket oss videre innover mot bua innerst i Kratltjønna med store forhåpninger om det videre fisket.
     
    Innerst i Kratltjønna falt jeg for fristelsen og tok den luksuriøse utedassen i bruk. Det skal ikke mange dagene med asketisk turliv til før man anser slike fasiliteter som luksus. Men jeg satt der inne hørte jeg de første tordenskrallene, og det tok ikke lang tid før det begynte å dryppe på taket. Jeg beveget meg etter hvert utover på odden mellom de to innerste vikene i vannet. Regnet tok til for alvor, og jeg bestemte meg for å ta på regnjakke og regntrekk, og søke ly under ei furu. Alle regnskurene hittil på turen hadde vært kortvarige, og jeg antok at denne også ville passere i løpet av en halvtimes tid. Jeg satte meg godt til rette og konstaterte at jeg vill holde meg tørr en godt stund. Slik satt jeg sikkert et kvarters tid mens regnet ble mer og mer intenst. Furukrona over meg ble etter hvert såpass oppfuktet at treet ikke gav noe ly i det hele tatt. Jeg tittet hele tiden opp mot Kratlvola, og de mørke skyene som hang der oppe så ikke ut til å være på vei noen steder. Jeg husket etter hvert at jeg hadde Arnes regnjakke i sekken, og mens jeg bredte denne over lårene mine sendte jeg noen tanker i retning ham som stod borte ved Rundtjønna i høljregnet, kun iført en tykk ullgenser. Så lenge man holder seg tørr, og man føler at regnet vil avta relativt fort, er det bare hyggelig å sitte slik og vente mens man stirrer tanketomt utover terrenget. Dessverre forsvant denne følelsen fort for meg. Makan til regnvær har jeg sjelden opplevd. Jeg gav etter hvert opp å holde meg tørr, og labbet i vei mot Rundtjønna, kanskje mest fordi jeg hadde litt vondt av Arne som stod der uten regnjakke. Allerede før jeg forlot Kratltjønna var jeg gjennomvåt.
     
    Borte vel bålplassen omtrent midt på Rundtjønnas nordlige bredd fant jeg alle mine tre turkamerater stående som saltstøtter under hver sin furu, gjennomvåte helt inn til margen. Vi vedtok å forsøke å fyre opp et bål, og fikk etter hvert fisket fram noen tørre kvister fra under steinblokkene rundt omkring. Jeg hadde "tørt" avispapir i sekken. Alle fire sto i ring rundt bålplassen i et desperat forsøk på å dekke til bålet slik at vi fikk fyr. 20 minutter og to fyrstikkesker tok det oss før vi måtte gi opp. Ingenting var tørt i denne haugen av småkvist og avispapir lenger. Regnet så ikke ut til å avta. Det var ingenting annet å gjøre enn å legge i vei hjemover mot Sætertjønna. Gjennomvåte, kalde, slitne og sultne trasket vi med labert humør gjennom blokkbarka mot Grøtådalen. Trøsten fikk være at nestemann som kom til bålplassen ved Rundtjønna fikk en enkel jobb med å tenne bål, dersom kvisthaugen noen gang skulle bli tørr igjen.
     
    Vel hjemme i leiren kunne vi konstatere at vi ikke hadde vært forutseende nok til å legge veden inn under tarpen, så Arne og Ola gikk i gang med å tørke opptenningsved på gassbrenneren, da det ikke fantes så mye som en tørr barnål i hele nasjonalparken.
     

    Bildet over: Klok av skade flyttes veden inn under tarpen.
     
    Etter en hederlig og vellykket innsats for å etablere varmekilde kunne vi endelig få på oss tørt tøy. Du verden hvor behagelig det er å skifte til tørre klær etter å ha vært gjennomvåt i flere timer. Vi koste oss en stund på den tørre flekken under tarpen mens regnet avtok. I kveldinga gikk undertegnede i gang med det som skulle være turens kulinariske høydepunkt; foliestekt fersk ørret med løk og konjakkflambert sjampinjong og kremet soppsaus. Jeg er overhodet ingen stor kokk, så leirplassen oppe på moreneryggen der nede i Grøtådalen får nok aldri noen Michelinstjerne. Men turkameratene virket fornøyd, og vi koste oss virkelig denne kvelden. Det er jo umulig å ødelegge nyfisket, bålstekt ørret.
     

    Bildet over: Konjakkflambert ørret og løk
     

    Bildet over: Nydelig Grøtådalsørret
     
    "Alt er godt i marka" er en frase vi gjentar etter nesten hvert måltid når vi er på tur. Appetitten er jo alltid voldsom etter lange marsjer med tung sekk, og det er jo ikke utenkelig at man i tillegg senker standarden noe når man er ute på tur. Vi tok noen slurker fra flaska, pratet og stirret inn i bålet en god stund utover natta. Det er mye god underholdning i et godt bål.
     
    En ny dag rant og morgenstellet i Grøtåa ble foretatt i strålende vær. Vi hadde bestemt oss for å starte hjemturen i dag. Turen til Rönsjön og videre over fjellet til Grövelsjön ble vurdert til å være for drøy for en dagsmarsj, så derfor bestemte vi oss for å gå til Rönsjön denne søndagen. Ruta skulle gå via Finnvolltjønnan og videre opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp.
     

    Bildet over: Arne poserer med Svuku i bakgrunnen.
     

    Bildet over: Ola forserer brua over Grøtåa ved Grøtådalssetra.
     
    Dagen startet med en liten nedtur. I det jeg skulle ta på meg fjellskoene som hadde ligget inntil bålet for tørking, merket jeg at tørkingen hadde blitt vel intensiv, slik at noe plast på tåa hadde smeltet og skar som en kniv i mot tærne mine. Nybegynnerfeil. Ikke optimalt, men jeg tok på rikelig med sportsteip rundt tærne, og vi labbet avsted.
     
    På setra var det tomt. Vi hadde håpet å treffe disse herrene igjen slik at vi kunne få takket skikkelig for tipsene vi fikk. Vi snuste litt rundt på tunet og tok noen bilder på denne fantastisk idylliske setervollen før vi trasket videre langs autostradaen av en sti som går vestover fra setra.
     

    Bildet over: Grøtådalssetra er virkelig en perle.
     
    Etter en times marsj var vi ved Finnvolltjønnan. Her ble det en pust i bakken og litt fiske. Vi så masse småfisk som svømte rundt i det grunne vannet, men ingen ville ha agnet vårt.
     

    Bildet over: Finnvolltjønnan.
     

    Bildet over: Finnvolltjønnan med Svukus tre hoder i bakgrunnen.
     
    Marsjen gikk videre i den slake stigningen opp mot det høyeste punktet før terrenget bikker ned mot Rönsjön. Her oppe ligger det ei lita tjønn, hvor jeg mener Vonbekken har sitt utløp. Her ble det en lengre matpause, med stekt ørret og avkjøling av såre føtter i det iskalde, klare vannet i Vonbekken, like under en snøfonn. Terrenget her oppe i skjæringa, hvis man kan kalle det en skjæring, mellom Sylfjellet og den minste toppen på Svuku er vidstrakt og med bare lav vegetasjon, og utsikten bakover mot Grøtådalen, Kratlland og Røavassdraget er fantastisk, særlig i det klare, fine været vi hadde. Utsikten fra toppen av Svuku må være helt ubeskrivelig, og jeg bestemte meg for at jeg skulle opp dit neste gang jeg var på disse traktene.
     

    Bildet over: Fantastisk utsikt bakover mot Grøtådalen og Kratlland.
     

    Bildet over: Vonbekkens spede begynnelse
     

    Bildet over: Litt klatring måtte til
     

    Bildet over: Rönsjön i det fjerne.
     
    Herfra og ned til Rönsjön tok det bare en halv times tid. Vi bestemte oss for å gå et stykke langs vannet, for å få kortest mulig marsj på siste dag. Rönsjön er veldig lang, og terrenget på sørsiden viste seg å være fryktelig tunggått. Steinur overgrodd med mose, stedvis tett bjørkekratt, mye opp og ned, og tilsynelatende stiløst. Vi jobbet og slet en time eller to langs vannet, til vi var litt over halvveis. En del av vannet tilhører Sylen fiskekortområde, men vi var usikre på hvor denne grensen går. Vi fant en perfekt leirplass som vi antok at lå på "lovlig" side, ute på en opphøyd odde, med godt utsyn utover vannet og fjellene bak, og med teltplasser litt lengre fra vannet.
     

    Bildet over: Rönsjön
     
    Det tok ikke mange minutter før slukene var våte. Man vet jo at såpass store vann kan være vanskelige å fiske fra land, så forventningene var ikke all verden. Vi var uansett rimelig fornøyde med fangsten på denne turen. Den av oss som er minst ivrig på fiske, som alltid surrer med et eller annet i leiren mens vi andre fisker, den eneste av oss som kan være på tur uendelig lenge uten å bli frustrert over dårlig fiskebett, den av oss som heller eksperimenterer med fluestanga mens vi andre hover inn fisk med sluk, bestemte seg også for å svinge slukstanga denne ettermiddagen. Jeg snakker da om Ola. Med en 7-grams sluk (alt for liten etter vår mening) stilte han seg opp for å fiske akkurat på samme flekken som alle vi andre nitidig hadde fisket over flere ganger (amatør!). Ett kast, to kast. Pang! Ørret. 1 kg blank. Større fisk enn både jeg og Arne noen gang har tatt i ferskvann.
     

    Bildet over: Kilosørret
     
    Velvel. Tilfeldig. Flaks. Vi unnet i hvert fall Ola fisken. Mens storfiskeren kunne ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, følte vi andre at vi måtte intensivere innsatsen. Her var det tydeligvis muligheter. Arne og Stein Ola fisket vestover, jeg østover.
     
    Stort sett når jeg er i villmarka, liker jeg stillheten, roen og enkelheten. Legge vekk mobilen, ikke vite hva klokka er. Av og til synes jeg likevel at det er fint å ta med seg et element fra sivilisasjonen som egentlig ikke hører hjemme på en slik tur, nemlig musikk på øret. Når man skal fiske helt alene rundt et vann, for eksempel. På min solotur oppover langs Rönsjöns sørlige bredd hadde jeg litt stemningsskapende musikk på øret. I slike øyeblikk, når fiskebettet er totalt fraværende, og man strengt tatt kjeder seg litt, er det fint å løfte blikket og se mot fjellene i bakgrunnen, mens musikken forsterker følelsene og inntrykkene fra syns- og luktesansen. Det fører til at tankene vandrer litt ekstra, og man slapper enda mer av. Riktig type musikk er selvfølgelig en forutsetning.
     
    Jeg hadde ikke føling med fisk før jeg kom til den odden hvor jeg hadde bestemt meg for å snu. Da hadde jeg vel fisket i en liten time. Her landet jeg to ørreter på to kast, begge mellom 3 og 4 hg. Akseptabelt. Aldri har jeg fått så sprek og vilter fisk. Begge snurret sena så mange ganger rundt sluken og hempevirvelen at jeg måtte fram med kniven. Morsom fisk.
     
    Tilbake i leiren lød rapportene at det hadde vært null bett vestover. Hva Ola hadde bedrevet mens vi andre fisket spurte jeg ikke om, men jeg tviler på at han hadde fisket så mye. Uansett bestemte han seg for å igjen ta noen kast der ute på odden hvor vi campet. Ett kast. Pangpang! Ørret. 1,2 kg. Samme sted, samme sluk.
     

    Bildet over: Kilosørret nr. 2.
     
    Nå kunne det ikke være tilfeldig lenger. Han måtte gjøre noe riktig, som vi andre ikke gjorde. Jeg velger å "skylde" på sluken. Det er ikke ofte man ser at en bestemt sluk fisker så mye bedre enn andre lignende sluker, men det kan ha vært tilfelle her. Slik jeg forstår det, kan det ofte være slik med røya, men ørreten, der hvor jeg kommer fra, tar stort sett uansett variant av Lillauren, Sølvkroken Spesial etc., dersom den tar noe i det hele tatt. Uansett unnet vi oppriktig talt Ola å ta fisk. Vi unnet ham også å ta stor fisk, til og med størst fisk. Men at han skulle ta to av arten størst fisk var kanskje i overkant. Vi stekte mine to småfisk på bålet og spiste dem med potetmos.
     

    Bildet over: Hva mer kan man ønske seg?
     
    I det fjerne hørte vi et tordenskrall. Vi hadde så langt hatt en del værskifter på turen, så vi antok at det snart ville bli regn. For å være føre var spente vi opp tarpen. Gode og mette, døsige og late etter dagens strabaser tenkte vi at teltene får vente. Nå skal vi kose oss under tarpen mens regnet passerer. Vel. Jeg har aldri sett et uvær komme så raskt. Jeg tror ikke det tok mer enn ti minutter fra blå himmel til det blåste opp og de første regndråpene falt mot den femundske bakken. Vi skjønte fort at dette var et uvær med stor u. Det hersket en stund kaos i leiren; teltene ble satt opp i rekordfart, det ble lagt steiner på tarpen, og alle gjenstander ble kastet under denne.
     

    Bildet over: Uvær.
     
    Vi rakk alle å montere oss under duken, sånn noenlunde tørre, før regnet tok til for alvor. Vi blandet oss en toddy mens tordenværet eskalerte. Det lynte og tordnet intenst på alle kanter; mot Svuku i vest, mot Sylen i øst og mot Rönsjöruten, Grøthogna og Sylfjellet i nord. Det var umulig å si hvor været kom fra og hvor det var på vei. Vi hadde utsyn over vannet, mot Rönsjöruten og Grøthogna. Synet av lyn som lyste opp fjellene foran oss, i områdene mellom Grøtådalen og Rönsjön, var både skremmende og mektig. Regnet, vinden og tordenskrallene gjorde det nesten umulig å snakke sammen der vi satt på rekke under tarpen, tarpen som vi sverget på at vi aldri skulle dra på tur uten igjen. Selv om det ikke var fritt for at vi var noe redde, følte vi oss på en måte trygge i vårt lille krypinn. I slike situasjoner er det godt å være flere. Personlig har jeg aldri vært utendørs i et slikt uvær før, i direkte kontakt med naturkreftene uten beskyttelse fra fire vegger og tak. Det var som nevnt skremmende, men også en stor og mektig opplevelse jeg ikke ville vært foruten i ettertid. Der vi satt hadde vi panoramautsikt mot det som så ut til å være tordenværets kjerneområde, og sikksakklynene herjet vilt i fjellsidene helt ned mot Rönsjön. Hvor lenge tordenværet pågikk, vet jeg ikke. Det må ha vært over en time. Hver gang vi trodde det var over, smalt det på nytt i motsatt himmelretning og Rönsjöruten sto igjen i lys lue. Etter hvert som tordenværet gav seg, økte vinden. Den rev og slet i tarpen og bardunene og truet med å gjøre den luftbåren. Og med et gjorde vinden alvor av truslene; en bardun røk og tarpen stod rett til himmels, kun holdt tilbake av noen steiner vi hadde lagt på i bakkant. Vi var på føttene i løpet av millisekunder, fikk tarpen ned på jorda igjen, brettet den over tingene våre, la på rikelig med steiner, og krøp inn i teltene.
     
    Den natta sov jeg svært dårlig. Vinden rev i teltet og jeg var ikke trygg på at det var godt nok bardunert. Teltet mitt, et Ajungilak Anjan 2, som jeg ellers er svært godt fornøyd med, lager dessverre mye lyd i vinden, slik at man hele tiden føler at teltet er i ferd med å klappe sammen. Kanskje sto det ugunstig plassert i forhold til vindretningen, kanskje var det for dårlig oppspent, kanskje var jeg overengstelig denne natten. Dette er uansett det eneste jeg har å utsette på teltet.
     
    I ettertid, i lys av opptil flere hendelser hvor folk har blitt truffet av lynet i fjellet, innser jeg at vi ikke levde helt ufarlig denne kvelden ved Rönsjön. Vi satt utsatt til på en forhøyning ved en stor vannflate, mens et kraftig tordenvær herjet like over oss. Om vi var heldige som ikke ble rammet av lynnedslag er umulig å vurdere, men uansett bør man ha respekt for alle typer uvær så høyt til fjells, det være seg nedbør, tåke, vind, temperatur eller tordenvær. På denne turen fikk vi oppleve både tett tåke, kraftig regn og intenst tordenvær. Selv om ingen av værsituasjonene vi kom borti var livstruende for oss, er det ikke vanskelig å tenke seg at været i verste fall kan gå på livet løst i fjellet. Er man langt unna ly, gjennomvåt, kald, uten mulighet for å få på seg tørt, mens skitværet vedvarer, kan det være skummelt. Likeledes om man er fanget på snaufjellet i et kraftig tordenvær, eller i ulendt terreng i tett tåke. Værskiftene kommer utrolig raskt i fjellet. Et eller annet sted har jeg lest eller hørt at det en gang på tidlig 1900-tall var en dame som frøs i hjel ved Røa, i midten av juli. Terrenget ved Røa er på ingen måte det mest ekstreme, så dette får stå som et tragisk eksempel på et worst case scenario.
     
    Vi våknet neste morgen til vindstille og oppholds. Alle tingene hadde overlevd natten under tarpens beskyttelse. Vi pakket, spiste, og tok fatt på den siste marsjen. Denne dagen skulle bli en ren transportetappe på merket T-sti fram til Grövelsjön. Før turen hadde jeg lest litt om Sylen, samt sett NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra denne utposten, og gledet meg til å se stedet. Vi hadde et lite håp om å kunne kjøpe oss båtskyss over Grövelsjön, og håpet således å treffe folk på Sylen eller Ryvang. Vi brukte vel omtrent to timer ned til vannet. Marsjen gikk knirkefritt på bra sti og i godvær.
     

    Bildet over: Grövelsjön. Sylen og Ryvang ligger i enden av vannet nærmest de tre poserende turistene.
     

    Bildet over: Sylen og Ryvang med Sylfjellet i bakgrunnen
     
    Nede ved vannet møtte vi det som jeg mener er fruen på Sylen. Vi spurte høflig om det gikk båt over vannet, men vi fikk negativt svar. Hun kunne imidlertid fortelle oss at det ikke tok mer enn et par timer herfra til Fjällstasjonen. Det var oppløftende da jeg nesten fryktet det dobbelte.
     
    Den første kilometeren eller så fra Sylen innebar bratt stigning og mye melkesyre i ulent terreng. Vi måtte liketil tråkke oss over en enorm snøskavl som fremdeles skjulte stien. En påminnelse om at det fremdeles var tidlig på sommeren høyt til fjells.
     

    Bildet over: Spor av vinter i fjellet.
     
    Etter hvert ble terrenget slakere og mer vidstrakt. Vi krysset flere flomstore bekker; våren kom tydeligvis noe senere her enn i Grøtådalen. Vi slukket tørsten i bekkene og nøt solskinnet. Opp mot stiens høyeste punkt satte Stein Ola opp en fryktelig fart, og det var med nød å neppe jeg klare å henge på. Han mente nemlig at hvis den eldre damen på Sylen kunne gå strekningen på to timer, måtte jammen vi, fire mannfolk i vår beste alder, klare det betydelig fortere. Langs stien møtte vi et par andre turgåere, sannsynligvis på tur mot Svukuriset, som må ha trodd vi var steingærne som gikk tur i dette tempoet. Uansett angret vi ikke på at vi hadde gasset på litt da vi rundet toppunktet og fikk utsyn mot Fjällstasjonen. Fantastisk utsikt.
     

    Bildet over: Siste etappe.
     
    På tross av nedoverbakke, klopper og ellers fin sti, var den siste biten seigere enn den så ut til, mest fordi føttene mine for alvor begynte å verke. Særlig den aller siste etappen langs asfalten opp til bilen var vond. Men - vi klokket inn på to timer og fem minutter. Turen var over for denne gang. Vi var sultne som okser, men da Fjällstasjonen ikke hadde åpnet for sesongen enda, ble det ikke burger og cola før vi kom til Tolga.
     
    For å oppsummere: en fantastisk tur! Det aller meste klaffet denne gangen. Totalt sett var vær og temperatur upåklagelig årstiden tatt i betraktning. Det samme gjelder fisket. Jeg tror ikke man vanligvis kan forvente et slikt fiske så tidlig i Femundsmarka. Riktignok kom våren relativt tidlig, men jeg tror også vi hadde griseflaks med timingen vår. Jeg skal ikke spekulere for mye i årsaker til det gode fisket, men det er mulig vi traff akkurat den perioden fisken hvor alvor våkner fra vinterdvalen og blir aktiv, og kanskje er noe ukritisk i matveien?
     
    En annen svært positiv ting var at vi var lite plaget av insekter. Vi merket deres tilstedeværelse bare sporadisk. Det betyr vel at vi var griseheldige med timingen også på dette punktet. Det er ikke mange dagene her inne man kan få behagelig vær, normal vannføring, tørt terreng, gryende vårstemning, godt fiske og lite insekter samtidig. I kommende år skal jeg absolutt tilstrebe å treffe på disse dagene, men jeg er forberedt på at det kan være vanskelig.
     
    Turfølget må også sies å være upåklagelig. Ingen syting og klaging, bare positivitet og trivelige kvelder rundt bålet. Vi fikk oppleve nærhet til naturen på både godt og vondt, og gjorde oss mange nyttige erfaringer i forhold til dette. Det som kommer til å sitte igjen lengst i minnet etter denne turen er utvilsomt kvelden i tordenværet ved Rönsjön. En mektig opplevelse!
     
    Det eneste jeg virkelig angrer på etter turen er at vi ikke gjorde den lengre.
     
    Det er bare å takke både turfølge og Femundsmarka for turen og si på gjensyn!  

  21. Liker
    torti ga poeng til Ola S. M. i Mine turer i Femundsmarka   
    VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA
    FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS
    Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. 
     
                                                                 
     
    Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen.
     
    Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid.
     
                                                                     
     
    Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan.
     
    Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. 
     
                                                                                                                                                                                            
      Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen.
     
                                                                     
     
    Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan.
     
    Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre.
     
                                                                 
     
    Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer.
     
                                                                 
     
    Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør.
     
    Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel.
     
                                                                   
     
    Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme.
     
    Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua.
     
                                                                   
     
    Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk.
     
    Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta.
     
    Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys.
     
                                                                     
     
    I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene.
     
    Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne.
     
                                                                 
     
    Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss.
     
                                                                                                                               
    Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende.
     
                                                               
    Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. 
     
                                                                 
     
    Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land.
     
                                                                 
     
    Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler.
     
                                                                 
     
    Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta.
     
                                                                 
     
    Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna.
     
                                                                 
     
    Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen.
     
                                                                 
     
    Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag.
     
                                                                 
     
    Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna.
     
                                                                 
     
    På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet.
     
                                                                     
     
    Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. 
     
                                                                 
     
    Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne.
     
                                                                 
     
    Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka.
     
    Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene.
     
                                                                 
     
    Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag.
     
                                                                   
     
    Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste.
     
                                                                 
     
    Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur.
     
                                                                 
     
    Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen.
     
                                                                 
     
    Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen.
     
    Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede.  Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet.
     
                                                               
     
    Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret.
     
                                                               
     
    Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg.
     
                                                                 
     
    Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang.
     
    Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola.
     
    Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring.
     
    Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.
     
     
     
     
      




  22. Liker
    torti ga poeng til Nordhauk i Hvorfor gi f… i lettpakking!   
    Mine tanker, som endte opp med å manifestere seg i denne tråden, ble trigga ut fra at jeg over tid, har blitt drittlei av å se tråder om lettpakking, ultralettpakking og alle mulige slags vektrelaterte tech/utstyrstråder som "sist diskuterte emner" på forsiden på dette forumet. Har jo skummet meg gjennom en del av det, for å se om det er dette "alle" tenker på, og egentlig vil drive med, og satt dermed igjen med en følelse av at det behøvdes en form for motvektsdebatt. Var det virkelig bare meg her som ikke synes det er nødvendig å bytte ut den kjære 15 år gamle jakka mi for å hente inn 100 gram? Jeg ville smekke opp en tråd med et utgangspunkt som representerte alle oss som faktisk trives med storsekk på rygg, og som verdsetter den gamle skolen i måten å leve ut det frie livet i naturen på. Som er litt mer avslappa i stilen ift pakking, og gjerne røsker med oss en boks crème fraiche og en løk.
     
    Jeg tror faktisk ikke at alle på Fjellforum nødvendigvis regner gram på kalkisen sin, og løper rundt i fjellheimen i joggesko, og fikk dermed et akutt ønske om å forsøke å visualisere dette på et vis.. Legg nå merke til det faktum at det også står noen linjer der om at jeg ser jo poenget med å modernisere seg på materiellfronten når det virkelig ER noe å hente.. Et telt på 3 kg er greiere å bære med seg enn ett på 7 kg. Men det er liksom det evindelige jaget, det evindelige fokuset på vektreduksjon jeg oppfatter både her og andre friluftslivsrelaterte steder på nett som jeg er lei av. Om noen oppfatter meg som provoserende og konfronterende, er det igrunn helt i orden. Det er ingen bevisst intensjon ihvertfall. Jeg vil i all hovedsak bare stå fram som en representant for de som måtte befinne seg i en mer tilbakelent verden ift å jage gram under utøvelse av friluftsliv. 
     
    40 tomler på åpningsinnlegget, og påfølgende 92 svarinnlegg på to dager må jeg jo uansett si meg brukbart fornøyd med. 
  23. Liker
    torti ga poeng til Humbug i Hva er friluftsliv?   
    Å drikke seg full på balkongen.
  24. Liker
    torti ga poeng til Nordhauk i Hvorfor gi f… i lettpakking!   
    Fjellforum har blitt stedet for deg som vil berette hvordan du presser gram ut av den mikroskopiske anatomiske sekken din. For å ha rett til å uttale seg, må man jobbe steinhardt for å redusere all vekt ned til minste minimum, og være så kreativ som mulig for klare å oppnå dette. Man skal ete næringspulver og tørka kaviar. Skylle det ned med vann fra bekken. Naturligvis ikke i en kopp. Den veier for mye. Man bruker hendene. Viktig å tørke hendene før man løper videre (ja – løper! For det er kult, og det gjør turen så gøy som den aldri før har vært!) Viktige gram å hente på å ha tørre hender!   Skoene skal være av typen super-ultra-nano lightweight, naturligvis. Ankelstøtte og høye skaft er helt unødvendig. Gjerne beskjær sålen for unødvendig gummi. Man skal kutte av overflødige centimeter fra reimene på sekken, og vha kniv eller syl utvide alle luftehull og reimhull, her er det mye å hente! Man skal kappe skaftet på tannbørsten og file ned børstehøyden. Man skal brenne av halve månedslønna på å kjøpe det hippeste dyreste utstyret i signalfarvede state-of-the art lettvektsmaterialer på E-Bay. Skal man ha telt, må det være type Superlight-utgave.. Hvis det også blir for tungt, sover man i en ultratynn hengekøye, eller bare under et kroppsformet stykke super-ultra-nano lightweight presenning som man har skåret av den originale man kjøpte, fordi originalen veide for mye. Skal man fiske, holder det med noen meter ultratynt snøre. Fisken sløyer man vha en smal type tapetkniv med supertynt blad. Liggeunderlag? Det trenger man ikke. Klær? Kompresjonstights og pannebånd holder i massevis.
     
     
    ************************************************
    ************************************************
     
     
    Er det satt på spissen? Kanskje litt. Men jeg sitter med oppfatning av at for å være litt kul på Fjellforum, må du helst tilhøre den rase som sokner til en eller annen lettpakkerkategori. Er du av den trauste typen med canadaskjorte og mygghatt..Som slenger storsekken din på ryggen, og i høyskaftede jegerstøvler trasker av gårde med tre fiskestenger, en svartkjele og et par poser kokekaffe, noen stykker bacon og en pakke egg, et par flasker drivstoff til primusen, en samekniv, en foldesag og en liten kniv, en flaske whisky og en boks pils eller tre, et komfortabelt og romslig telt, en pose 50cm vinterplugger, et robust underlag og en fjellduk - ja så er du en raring. Et aldri så lite utskudd. En av de gamle skrullingene som sokner til fossile måter å leve livet ute i det fri på. Og som er primitiv nok til å bære 25kg + på ryggen.
     
    Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ønsker med dette å understreke at jeg ser fornuften i å bytte ut det 7 kilo gamle bomullsteltet med et telt som veier 3,5kg i stedet, uten at det går på bekostning av egenskaper. Jeg ser fornuften i å bytte ut den gamle 1,5kg tunge primusen, som du må drasse med deg både rødsprit til forvarming, drivstoff og et solid skrin med reservedeler og pakninger til. Jeg ser også fornuften i å bytte ut saueskinnssoveposen med en pose i dun eller fiber som veier det halve. Såpass ser jeg gevinsten i. Selv jeg.
     
    Men jeg er jævla glad i bacon. Og elgkjøttgryte m/sopp og løk, basert på crème fraiche. Jeg er jævla glad i whisky. Jeg er tilhenger av å strekke ut beina og kose meg med en cigar etter å ha inntatt et bedre måltid i fjellet etter en lang fiskeøkt. Kanskje rusle ned til bekken å hente en boks iskald Mack-øl jeg tok med. Den smaker himmelsk i fjellheimen…Jeg vil ha samekniven og foldesaga. Ser faktisk nytteverdien i begge, og bruker de til alt mulig rart. Nytteverdi ser jeg også i primusunderlaget i aluminium, fjøla og den store termokoppen jeg bærer med meg. Jeg bærer ei flaske ekstra drivstoff til MSR’en fordi jeg anser det som en sikkerhetsfaktor å være robust på drivstoff i vinterfjellet. Det gir meg også komfort når jeg er i vinterbase. Så bærer jeg heller ned en halv flaske for mye, som jeg ikke rakk bruke opp. Jeg liker lyset fra levende lys i forteltet. Derfor bærer jeg gladelig med meg et par kronlys og noen telys. Og jeg er glad i å lese villmarkslitteratur når jeg er der ute blant elementene..Derfor har jeg med meg Thorbjørn Tufte-boka mi på 300 sider. Jeg tør hevde at det er svært lite av det jeg bærer med meg, som kan kategoriseres som ”unødvendig skjit” (hentet fra en annen tråd her på forumet). Såpass felterfaring tør jeg påstå at jeg har, at jeg føler meg rimelig komfortabel med at det jeg putter oppi min Bergans Alpinist 110 både har en hensikt og en funksjon for meg der ute i villmarka.
     
    Så er det sagt! Jeg er en vandrende motpol til det jeg, på generelt grunnlag, mener er et ekstremistisk overfokus på utstyr og vektreduksjon, om det er ”ultra lightweight” eller annen form for ”lightweight”. Når jeg leser implisitt nedlatende kommentarer rundt omkring på nettet, som omtaler meg og mine ”artsfrender av norske konservative storsekkdinosaurer”, får jeg avslutningsvis lyst til å si: Piss off! Det finnes fortsatt noen lidenskapelige naturmennesker der ute, som bærer sin storsekk med stolthet, og som verken har lyst, eller for den saks skyld kanskje råd til, å etterstrebe vekthysteriet.  
  25. Liker
    torti ga poeng til afe i Hvorfor gi f… i lettpakking!   
     
     
    Det er her eg, og truleg mange andre, dett av lasset. Det er greit nok med lett sekk, men denne trangen til definisjonar og regler gjer heile greia totalt uinteressant. Eg går ikkje rundt og hugsar at lettpakking er definert som <bla-bla>, og eg er heller uinteressert i kva sekken veg utan mat, drikke (noko eg ikkje har med meg i sekken sumarstid) og brensel. Det er korleis sekken er på ryggen som betyr noko.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.